Jan Bøhler (A) [14:44:57]: Apotekene er en viktig del av helsevesenet og helsetjenestene som drøftes for lite. De når ut til svært mange av innbyggerne. I fjor gjennomførte de 41 millioner kundeekspedisjoner. Apotekene har 6 000 ansatte som på sett og vis er gratis helsearbeidere for samfunnet, og som er i nærkontakt med publikum. Vi har 581 apotek i Norge. Det vil si at vi har ett apotek pr. ca. 8 000 innbyggere. Det er en forbedring på nesten 50 pst. siden apotekreformen i 2001. Denne forbedringen har skjedd i områder som Sør-Trøndelag, Aust-Agder, Troms, Akershus, Østfold osv. – de har de beste tallene – dvs. på kryss og tvers av landet. Det er altså ikke noe ensidig bilde, at det f.eks. er i sentrale strøk at dekningen er blitt bedre.

Jeg vil ta for meg tre problemstillinger knyttet til utviklingen av apotekene som en del av helsetjenestene våre. Det første gjelder tilgjengelighet av helsetjenester. Det andre gjelder kvaliteten på apotekenes tjenester. Og det tredje gjelder pris.

Når det gjelder det første, tilgjengeligheten til helsetjenester gjennom apotek, har vi i Norge en stor utfordring i forhold til å oppdage sykdommer tidlig, før folk får for alvorlige helseproblemer. Det er mange som ikke har så store ressurser, som ikke har så mye peiling på hvordan de skal finne fram i helsevesenet – hvordan de skal få undersøkt seg, hvis de lurer på noe. Det ville vært en stor fordel hvis apotekene kunne bidratt med mer her, fordi så mange av oss stadig er innom der. Da tenker jeg på utbredte folkesykdommer som diabetes. Det anslås at 130 000– 150 000 mennesker i Norge i dag har forstadier, begynnende diabetes, som i dag ikke er oppdaget, og det ville være til stor hjelp for dem hvis det kunne oppdages tidlig. Da tenker jeg meg at vi kunne hatt et mer utbredt system med tilbud om måling av blodsukker på apotekene, slik at man, når det er faresignaler, raskt kunne henvise videre til lege og vise disse menneskene vei i systemet, og i neste omgang følge opp når det gjelder medisinering osv.

Det samme gjelder den utbredte folkesykdommen KOLS, som gjelder ca. 200 000 mennesker som vi vet om i dag, og der det også vil være mange uoppdagede tilfeller. Det gjelder astma. Vi kunne ved å bruke spirometri på apotekene gi folk en første sjekk med tanke på om de kan ha tilløp til KOLS eller astmaproblemer, og så vise videre i systemet til leger, på samme måte som når det gjelder diabetes.

Det samme kan sies om kolesterol og oppfølging av dem som har for høyt kolesterolinnhold i blodet. Det kan sies om abortforebygging. Vi vet at apotekene allerede i dag gjør en jobb når det gjelder legemiddelassistert rehabilitering av rusmiddelmisbrukere, men dette kan gjøres i mye større omfang. Og de gjør en jobb når det gjelder røykeslutt, få folk til å slutte til å røyke, som også kan gjøres i mye større omfang.

Så jeg mener at det er et stort potensial for at apotekene, så godt utbygd som de er nå, kan spille en enda større og enda mer positiv rolle i våre helsetjenester.

Når det gjelder tilgjengelighet, vil jeg også peke på en annen problemstilling, nemlig at det selvsagt skjer med alle at man kan ha behov for apotekmidler til tider da apotekene er stengt – om natten, i helger, på helligdager osv. I store deler av landet er det ikke tilstrekkelig med nattåpne apotek. Her i Oslo og Akershus-området er det bare ett nattåpent apotek – Jernbanetorget – hvor det er store køer og altfor lang ventetid når det haster med å få tak i medisiner om natten, og veldig lang reisevei. Så et spørsmål til statsråden er om vi kan gjøre mer for å få flere nattåpne apotek, og hvordan man i et samspill med kjedene kan realisere det.

Jeg mener at det i det hele tatt burde vært et prosjekt sammen med apoteknæringen om disse spørsmålene jeg nå har vært inne på, som gjelder tilgjengelighet av helsetjenestene. Det gjelder å skape lavterskeltilbud på områdene diabetes, KOLS, kolesterol, astma, abortforebygging, LAR, røykeslutt – og kanskje noen flere felter.

Det andre hovedtemaet som jeg vil ta opp, er kvaliteten i helsetjenestene gjennom apotekene. De har begynt med et prosjekt som kalles legemiddelsamtale, som er en legemiddelgjennomgang med pasientene. Kanskje bruker man for mange typer legemidler. Det kan gå på kryss og tvers med resepter og henvisninger. Når man får gjennomført slike legemiddelsamtaler, viser det seg at det er stort potensial både for å hjelpe den enkelte til bedre medisinbruk og for samfunnet til å spare ressurser. I Danmark er det anslått at man sparer ca. 300 mill. kr på denne typen legemiddelsamtaler. I Skåne i Sverige, hvor de har hatt et prosjekt for dette, har de anslått at de har spart 17 pst. Men det viktigste er altså at pasientene skal bruke riktig medisin. Det er et forsøk på gang her i Norge nå, med om lag 150 slike legemiddelsamtaler. Jeg tror dette burde gjennomføres i mye større omfang.

En ny utfordring nå med hensyn til kvaliteten i apotekene gjelder det som kalles skreddersydde medisiner. Jeg tror det vil gå mer og mer i retning av at man trenger høy kompetanse på apotekene. Vi trenger flere flinke farmasøyter som kan hjelpe til jo mer skreddersydde medisinene blir for den enkelte – for vi kommer til å få en utvikling gjennom den nye medisinske forskningen og den medisinske verden, hvor man ikke bare lager medisiner som skal treffe alle, men greier å skreddersy dem etter den enkeltes gensammensetning osv. Det vil kreve en kvalitetsopprusting av apotekene i årene som kommer.

Vi kjenner også til at apotekene oppdager mange mangelfulle resepter og på den måten bidrar til kvalitet i helsevesenet. Det er anslått at av alle reseptene de behandler – jeg tror det er 27 millioner, det er i hvert fall et veldig høyt tall – har opp til en halv million av disse mangler. Jeg synes det er viktig at dette blir oppdaget. Det er også viktig at apotekene har en uavhengig meldeplikt når det gjelder å se på og følge opp mistenkelig forskrivningspraksis; det kan være uregelmessigheter i forskrivning av medisiner. Det er også viktig at man gjennom legemiddelsamtaler og annen oppmerksomhet greier å slå fast feil legemiddelbruk. Det er anslått at man i opptil 20 pst. av behandlingsforløpene i Norge kan utsettes for plager på grunn av at legemiddelbruken ikke er akkurat slik den skulle.

Jeg tror det er et stort behov for å utvikle kvaliteten ved apotekene gjennom å styrke samarbeidet om legemiddelsamtaler, skreddersydde medisiner, mangelfulle resepter og mistenkelig forskrivningspraksis. Jeg tror også at når det gjelder spørsmål om omsetning utenfor apotek, er tilgjengeligheten nå så god at det aller viktigste er å styrke den faglige kompetansen ved apotekene rundt disse spørsmålene jeg har vært inne på, og satse på at apotekene kan bygge ut sin faglige kompetanse enda mer framfor å gå i retning av for utbredt omsetning utenfor apotek, hvor man kan svekke oppfølgingen av pasientene på alvorlig måte og svekke den ansvarlige legemiddelbruken.

Det siste spørsmålet, som jeg skal komme kort inn på, gjelder prisdannelsen ved apotekene. Det er klart at når 2/3 av inntektene av omsetningen dekkes gjennom blåreseptordningen, er det fare for at det er for liten oppmerksomhet rundt priskonkurranse/prisdannelse. Lavere priser var jo et av målene med reformen i 2001, men der er man ikke på samme måte i mål som når det gjelder tilgjengelighet og arbeid med kvalitet – de andre tingene jeg har vært inne på.

Hvis man ser på f.eks. ti av de mest brukte medisinene som er på patent, ligger vi relativt lavt i pris i forhold til Norden for øvrig og i forhold til Europa. Men det er ingen tegn på at det er konkurranse apotekene imellom i Norge for å holde lave priser. Vi ser i spørsmålet om indeksprissystemet som ble opphevet for et par år siden, men som viste problematikk, og vi ser i forbindelse med det som nå kalles gråsonepreparater, hvor det blir utlevert kopier istedenfor de preparatene som er avtalt med myndighetene, at det er problemer rundt hvordan man håndterer at de tre store apotekkjedene eies av grossister, slik at man har tilløp til et oligopol istedenfor et monopol, som det var tidligere. Så jeg vil også be ministeren om å kommentere spørsmålene om hvordan vi bedre kan følge opp prisdannelsen, sørge for reell priskonkurranse og ryddige forhold på dette området.

Statsråd Sylvia Brustad [14:55:21]: Apotekene er, som interpellanten har påpekt, en viktig del av den norske helsetjenesten, både som faghandel for legemidler og som arena for formidling av farmasøytisk kompetanse. Apotekene skal sikre forsvarlig utlevering av legemidler til sluttbruker, og de skal medvirke til riktig legemiddelbruk gjennom veiledning og farmasøytiske tjenester til befolkninga.

I henhold til den loven vi har, plikter apotekene å forhandle alle legemidler som er tillatt solgt i Norge, og dessuten vanlig medisinsk utstyr. Videre gir apotekloven plikt til å veilede kundene om riktig bruk av legemidler. Personalet må gi kunden alle nødvendige opplysninger for sikker bruk, svare på spørsmål og om nødvendig også vise hvordan legemidlet skal brukes. Denne plikten er en av de viktigste årsakene til at apotek i utgangspunktet har monopol på omsetning av legemidler til forbrukere. Slik informasjonsaktivitet skal derfor dekkes innenfor apotekenes ordinære avanse. Tilbud om tjenester utover dette er som kjent i utgangspunktet frivillig for apotekene.

Mange apotek tilbyr ekstra faglig oppfølging til enkelte pasientgrupper, f.eks. astmapasienter, pasienter med hjerte- og karlidelser og diabetespasienter. For enkelte legemidler, f.eks. legemidler til inhalasjon, kreves opplæring og systematisk oppfølging for å mestre teknikken. Diabetespasienter får flere steder tilbud om oppfølging av blodsukkermålinger, kontroll av utstyr og råd om behandling. Det finnes egne diabetesansvarlige i flere apotek. Videre inngår forebyggende helsearbeid i apotekenes tilbud. De gir råd om egenomsorg med kostholdsanbefalinger, slanking og røykeslutt, for å nevne noen eksempler.

Enkelte apotek tilbyr lavterskeltilbud som f.eks. måling av blodtrykk og blodsukker. Apotekkunden kan gjøre målinga sjøl eller få hjelp av personalet på apoteket. Dersom det avdekkes unormale verdier, bes pasienten om å kontakte legen sin, og fastlegen, som har hovedansvaret for å følge opp pasientene utenfor spesialisthelsetjenesten, samarbeider med annet helsepersonell når det er nødvendig.

Lavterskeltjenester ved apotekene kan tenkes å være et tilskudd til fastlegenes virksomhet. Men slike tjenester kan også reise enkelte prinsipielle og praktiske spørsmål. En mulig problemstilling kan være hvorvidt slike helsetjenester fører til økt salg av enkelte legemidler og andre apotekvarer. En annen problemstilling er om apotekansatte har kompetanse til å tolke prøvesvar i alle situasjoner og gi korrekte råd til pasienten. Lovverket setter grenser for hvilke produkter og tjenester et apotek har lov til å tilby. Jeg vil løpende vurdere om det er behov for utdypende retningslinjer for å sikre at apotek ikke utvikler seg for langt i retning av «landhandel» eller i retning av å bli et slags helsesenter.

Apotekansatte skal bruke sin kompetanse på en måte som bidrar til best mulig helse i befolkninga. Derfor er det viktig at farmasøytenes spisskompetanse blir utnyttet. Særlig gjelder det for pasienter som får sammensatt og komplisert legemiddelbehandling. For å oppnå best mulig bruk av legemidler kreves det sjølsagt kunnskap om sjukdom og legemidler, både hos bruker og hos flere personellgrupper. I fjor fikk Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å etablere prosjekter der kvalifisert helsepersonell skal gjennomgå den totale legemiddelbruken blant pasientgrupper som er særlig utsatt. Apotek er en av flere mulige arenaer for slik helsehjelp.

Legemiddelgjennomgang i apotek er et lavterskeltilbud til pasienter som ønsker å gjennomgå sitt legemiddelbruk. Dette foregår som en individuell samtale mellom pasient og farmasøyt og er mer grundig enn hva som kan forventes ved vanlig reseptekspedering. Apotekforeningen er nå i sluttfasen av et prosjekt med legemiddelsamtaler i apotek. Prosjektet er delfinansiert av Sosial- og helsedirektoratet. Apotekforeningen skal legge fram resultater fra prosjektet på Legemiddeldagen nå i mai. Erfaringene fra prosjektet vil være avgjørende for hvordan dette arbeidet skal organiseres i tida framover.

Som kjent trådte den nye apotekloven i kraft 1. mars 2001. Den åpnet for en friere regulering av etablering og eierskap i apotek. Loven ble evaluert i 2004, og konklusjonen var at målene om økt tilgjengelighet, økt service og effektivisering av apoteknæringa var nådd. Siden 1. januar 2001 er det etablert over 170 nye apotek i Norge. Nye apotek er primært opprettet i tettbygde strøk, men distriktskommuner har også fått en del av dette. Evalueringa viste også at ventetida på apotek har gått ned, og at kundeservicen har økt.

Med bakgrunn i de erfaringer som er gjort siden 2001, har Statens legemiddelverk fått i oppdrag å gå gjennom apoteklovgivninga med tanke på justeringer og endringer. Alle berørte aktører har fått anledning til å ta del i denne prosessen både før og etter at endringsforslag er sendt på høring. Departementet vil motta Legemiddelverkets vurderinger og tilrådinger i løpet av dette året. Deretter legger vi opp til å gjennomføre en alminnelig høringsprosess.

Statens legemiddelverk fikk også i oppdrag å vurdere driftsstøtteordninga for apotek og apotekvaktordninga. De konkluderer med at apotekdekninga er god. Et kundevennlig trekk er at svært mange apotek også har innført lengre åpningstider. Apotek som ligger i kjøpesentre, følger normalt sentrenes åpningstider og holder mange steder åpent til kl. 21 på hverdager og til kl. 18 på lørdager.

Som kjent yter samfunnet økonomisk støtte til driftsstøtte og vaktapotek. Driftsstøtte gis til apotek på steder der det ikke er et tilstrekkelig kundegrunnlag for forsvarlig økonomisk drift, men der det likevel er viktig at apotektilbudet opprettholdes. Støtte til apotekvakt skal sikre utvidede åpningstider der dette er nødvendig. Bruk av offentlige midler for å sikre apotek i distriktene og apotekvakt må ses i sammenheng med hvordan vi prioriterer helsekronene.

Akutte behov for legemidler blir vanligvis dekket gjennom tilbudet om legevakt. Tilbudet om legemidler fra legevakt varierer selvfølgelig, avhengig av annen tilgang på legemidler. I Distrikts-Norge er det ofte slik at leger og legevakt har et større utvalg av legemidler som dekker behov for rask igangsetting av behandling. Men her er jeg åpen for å vurdere endringer når vi nå får gjennomført den prosessen som er i gang.

Dersom det viser seg at behovet for apotekvakt har økt, har Legemiddelverket nødvendige hjemler for å pålegge apotekvakt. Det er en utfordring å finne riktig nivå på pålagt apotekvakt. I Oslo er det nå to apotek som holder åpent på søndager, uten at de er pålagt apotekvakt.

Fra november 2003 har det vært åpnet for salg av et begrenset utvalg av reseptfrie legemidler ved andre utsalgssteder enn apotek, f.eks. i dagligvarebutikker og på bensinstasjoner. Ordninga ble som kjent etablert fordi reseptfrie legemidler betraktes som trygge i bruk, dersom de brukes slik de skal. Ordninga omfatter legemidler som ofte etterspørres utenom apotekenes vanlige åpningstider. Mange av utsalgsstedene i denne ordninga har døgnåpent. Det er som kjent innført 18 års aldersgrense for kjøp av legemidler ved disse nye utsalgsstedene. Det er videre forbud mot å gi legemiddelfaglig rådgivning, for å unngå at ikke-kvalifiserte butikkansatte skal gi gale råd. Dersom kunder likevel har behov for råd, skal det gis av fastlege og apotek.

Statens legemiddelverk har evaluert ordninga med salg av legemidler utenom apotek. Denne evalueringa viser at det ikke har vært noen stor økning i forbruket av reseptfrie legemidler. Legemiddelverket har heller ikke observert økt feilbruk, selv om tilgjengeligheten er blitt bedre.

Det vi ser, er at kjøp av legemidler over Internett øker i omfang og skaper en viss bekymring. Som en følge av EØS-avtalen har Norge akseptert at innbyggerne kan få tilsendt legemidler fra EØS-området. Det er ikke tillatt å kjøpe legemidler via Internett fra land utenfor EØS-området. Departementet har fått utredet spørsmålet om privatpersoners adgang til å kjøpe legemidler ved forsendelse fra EØS-land. Denne rapporten viser at omfanget av slik handel er beskjedent. Rapporten med forslag til tiltak har nylig vært på høring, og jeg vil følge opp anbefalingene i den for å begrense eventuelle negative helseeffekter.

Vi har i dag god kunnskap om apotekenes rolle og funksjonsmåte gjennom ulike undersøkelser og evalueringer. Etter min vurdering gir denne kunnskapen grunnlag for å si at situasjonen i apoteknæringa er bra. Men jeg følger kontinuerlig med på situasjonen. Vi vil vurdere nye muligheter og tiltak for å sikre at legemidler og farmasøytiske tjenester skal være tilgjengelig for hele befolkninga, og at apotekene skal kunne fylle sin rolle i helsetjenesten på en god måte. Det betyr også at vi i de prosesser som nå pågår, vil vurdere en del av de tiltakene som representanten Bøhler har tatt opp i denne interpellasjonen.

Jan Bøhler (A) [15:05:24]: Takk til statsråden for et fyldig og godt svar, som brakte opp mange ting. Jeg vil bare konsentrere meg om et par spørsmål nå i første omgang. Det gjelder organiseringen i forhold til grossister og de tre store apotekkjedene. Det gikk hele Stortinget inn for både i 2001 og 2005, og det var hensikten at man gjennom det skulle ha tung makt i forhold til legemiddelindustrien på den andre siden, og ha sterke apotekkjeder som kunne forhandle på pris, kvalitet osv. Hvis modellen med eierskap gjennom grossistene slår ut på den måten som vi så i indeksprissystemet, hvor det virket som om man istedenfor å bruke den makten overfor legemiddelprodusentene samarbeidet med dem om å gå snarveier i forhold til myndighetene, blir det problematisk. Det samme gjelder i forhold til det vi nå har sett i en rapport fra Norges Handelshøyskole når det gjelder gråsonepreparater, om at man har utlevert kopier istedenfor de medisinene som har vært forutsatt i avtalene. Så det er veldig viktig nå at vi setter fokus på hvordan dette krysseierskapet fungerer, og på hvordan vi gjennom reguleringstiltak kan sikre at vi har reell priskonkurranse, åpne forhold, unngår omveier og ting som kan innebære å misbruke systemet.

Jeg vil også si at det er viktig å få god oversikt over fortjenesten, utbyttet til apotekkjedene. Spørsmål om å gjennomføre f.eks. legemiddelsamtaler, som statsråden var inne på – her er det et forsøksprosjekt ved apotekene som etter min mening burde ha mye større omfang – og kanskje også diabetesundersøkelser, KOLS-undersøkelser osv., burde kunne ses i sammenheng med avansen, fortjenesten, til apotekkjedene. Der burde man kunne inngå avtaler hvor det ikke bare var snakk om nye utgifter for det offentlige, men også om levering av tjenester som står i forhold til den avansen og fortjenesten apotekene oppnår.

Jeg håper det kan settes mer trykk på den delen som angår lavterskeltilbud ved apotekene, og at man kan bruke de positive erfaringene som statsråden omtalte, til å få hevet det opp på et nytt nivå når det gjelder omfang.

Statsråd Sylvia Brustad [15:08:25]: Jeg kan bekrefte at fra Regjeringas side er vi innstilt på å bruke apotekene i forhold til den rollen de har i helsetjenesten, og også om nødvendig tilpasse dem enda mer til dagens virkelighet i forhold til noe av det som representanten Bøhler har vært inne på. Vi har prosesser på gang her. Vi skal ha høringer, og vi skal komme tilbake til Stortinget med det på en skikkelig måte.

Jeg er også enig med representanten i at det er flere områder innenfor såkalte lavterskeltilbud hvor det er mulig at apotekene kan gjøre noe mer, bare vi finner ordentlige rammer for det.

Når det så gjelder spørsmålet om fortjeneste i apotek, er det riktig at apotekkjedene har hatt betydelige overskudd. Men fra 1. januar i år er prisene på generiske legemidler – og dermed apotekkjedenes fortjeneste – redusert betydelig. Men det står likevel ikke i motsetning til å kunne se på noe av det som interpellanten var inne på i sitt innlegg, for å forbedre tilbudet ytterligere.

Jeg deler interpellantens syn på at vi den siste tida har fått avdekket en del ting som det er grunn til å gå nærmere inn i, og som det vil bli gått nærmere inn i. Det er klart at det er i alles interesse at vi er trygge på at det er reell priskonkurranse, at det er et ordentlig system, og at det er ordentlig kontroll. Det gjelder også spørsmålet om gråsonepreparater. Jeg skal med interesse lytte også i denne debatten og ta med meg de innspill som kommer, i den prosessen som vi nå har i gang.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:10:33]: Jeg har prøvd å følge legemiddelområdet her på Stortinget de siste ti årene, og jeg har vært saksordfører for legemiddelkapitlet de fleste av disse årene i komiteen. Videre var jeg også saksordfører for den apotekloven som man her snakker om, og som ble gjort gjeldende fra 1. mars 2001.

Jeg tror nok at vi skal ta inn over oss at det aller meste av det som den gangen ble lagt til grunn i forbindelse med apotekloven, faktisk er innfridd. Så kan man selvfølgelig ta inn over seg at man særlig på det prismessige området nok ikke har fått oppfylt de forventningene eller ønskene som man hadde, men akkurat den biten var ikke det som det ble lagt mest vekt på i apotekloven. Det gikk i første rekke ut på kvalitet. Det gikk ut på utbredelse, på å få opp antallet apotek også ute i distriktene og på den kvaliteten som var der.

Jeg må si at innspillene til representanten Bøhler er på mange måter svært interessante. Spørsmålet er: Hvordan kan vi på en enda bedre måte enn i dag klare å integrere apotekene og det apparatet som faktisk er der? For det er et stort apparat. Det er veldig mange flinke fagfolk som har stor kompetanse på området. Da er spørsmålet: Hvordan klarer vi å utnytte det potensialet som er der, til beste for pasientene og for helsevesenet generelt? Jeg tror at her er det mye å gjøre. Jeg tror at vi kan gå en vei for å få en bedre utnyttelse. Det første er at man bør sette seg ned i samme rom og få diskutert dette, ikke bare mellom myndighetene og apotekene, men man bør også ta med seg Legeforeningen og andre for nettopp å se på hvilke typer tjenester det er naturlig at apotekene skal kunne tilby i framtiden. Kompetanse på legemiddel er ikke nødvendigvis det samme som legekompetanse. Det skal man også ta inn over seg. Men det er helt åpenbart at det er ting som kan gjøres. Det kan være å ta utvidede blodprøver, som har vært nevnt. Det kan være spirometriundersøkelser for å avdekke både astma og KOLS. Det kan være en rekke ting, som f.eks. blodtrykksmålinger. Jeg tror kanskje vi kan bruke apotekene enda mer enn vi gjør i dag, f.eks. til å kunne tilby den enkelte å få en gjennomgang av legemidlene sine for å se det i sammenheng, for jeg tror det finnes også en betydelig overmedisinering, ikke bare undermedisinering, i befolkningen. Jeg tror også mange har mange spørsmål om det som har med legemiddel å gjøre. Jeg tror det er viktig at vi tar det inn over oss.

Videre er det også viktig at vi tar utviklingen i det internasjonale markedet inn over oss. Vi ser at det handles en del legemidler over Internett. Jeg tror i hvert fall at det lureste vi kan gjøre for å få en større kontroll på dette markedet, er å åpne for å få norske aktører, kanskje blant de allerede etablerte apotekene, til å gå inn og se på dette, på hvordan vi kan gjøre det i Norge. Det som er det viktigste, er å ha kontroll på området, sørge for at norske pasienter, de som har behov for legemidlene, virkelig har sikkerhet for at det som står på forpakningen, er det man får. Jeg tror også i likhet med representanten Bøhler, som var inne på framtiden, at det som har med designerdrugs å gjøre, medisin tilpasset den enkelte, mest sannsynlig kommer til å føre oss til den situasjonen som var på kompetansesiden for en del år tilbake, der man produserte enkelte legemidler ute i de stedlige apotekene for å tilpasse dem den enkelte persons behov. Jeg tror nok vi har store utfordringer, men vi har svære muligheter, fordi vi har et stort apparat med høy kompetanse, og det bør vi utnytte på en mye bedre måte.

Bare for i den sammenheng å ta et innspill som har overrasket meg, og som det fortsatt overrasker meg at vi ikke har klart å gjøre noe særlig med. Det går nemlig på multidoseforpakninger for pasientene, hjemmeboende og andre. Hvorfor i all verden har vi ikke i dette landet klart å få økt bruk av multidoseforpakningene, som helt åpenbart vil være til gode for pasientene?

Men det som er viktig at vi tar inn over oss, er at apotekene faktisk er avhengige av å ha god økonomi, fordi vi har pålagt dem en del oppgaver knyttet til at de skal ha medikamenter på plass, og de har oppgaver knyttet til rådgivning og skal ha kunnskap. De skal ha mange fagpersoner til stede. Da er det viktig at vi sikrer dette også gjennom den økonomiske virkeligheten til apotekene. De skal kunne ha en god økonomi og en romslig hverdag, for det er til beste for pasientene også.

Sonja Irene Sjøli (H) [15:16:02]: Jeg vil gi honnør til interpellanten Bøhler for å sette søkelyset på apotekenes rolle i helsetjenesten. Apotekene har en viktig oppgave i å sikre en forsvarlig utdeling av legemidler til pasientene. Evalueringen av den nye apotekloven, som trådte i kraft i 2001, har vist at apotekene har blitt mer tilgjengelige og mer effektive, samtidig som kundene opplever at servicen er blitt bedre.

Slik representanten Bøhler påpeker, bør det vurderes nærmere om apotekene i kraft av å være faghandel kan utføre flere oppgaver enn i dag. Det var også bakgrunnen for at Samarbeidsregjeringen i St.meld. nr. 18 for 2004-2005 gikk inn for å utrede muligheten for utvidelse av apotekenes virksomhet. Det ble bl.a. foreslått å vurdere apotekenes rolle i forbindelse med en gjennomgang av særlig utsatte pasienters legemiddelbruk. Høyre ser fram til at Regjeringen følger opp disse tiltakene – slik også statsråden var inne på – og orienterer Stortinget om de vurderingene på en egnet måte.

Fra Høyres side kan vi for øvrig slutte oss til representanten Bøhlers påpekning av at mange pasienter i dag har for dårlig tilgang til apotektjenester, særlig utenom ordinær åpningstid. Det var spennende det som Bøhler kom med, at det kan være behov for å utvide åpningstidene, særlig i storbyene.

Vi er imidlertid uenige med Bøhler i at salg av reseptfrie legemidler utenom apotek er problematisk i så måte. Denne ordningen ble innført av Samarbeidsregjeringen for å sikre pasientene bedre tilgang til reseptfrie legemidler. En evaluering foretatt av Legemiddelverket som ble publisert i desember 2006, viser at ordningen har vært en suksess. Langt flere utsalg ble opprettet enn forventet, faktisk hele 5 632 utsalg pr. 20. juni 2006. Utsalgene viser god geografisk spredning, hvilket betyr at de særlig kommer distriktsbefolkningen til gode. Pasientene har også fått mulighet for å kjøpe reseptfrie legemidler til en lavere pris, fordi dagligvarehandelen har 10–20 pst. lavere pris på merkevarene enn apotekene. Ordningen har virket gunstig inn på prisutviklingen i form av lavere prisvekt på konkurranseutsatte legemidler. Videre viser evalueringen at det ikke har vært noen betydningsfull økning i forbruket av reseptfrie legemidler, og det er ikke funnet tegn til økt feilbruk av de aktuelle legemidlene. Ordningen har heller ikke svekket apotekdekningen.

Fra Høyres side støtter vi derfor Legemiddelverkets anbefaling om at ordningen med salg av reseptfrie legemidler bør utvides til å omfatte flere legemidler, f.eks. allergimedisiner. Mange oppdaget nok i løpet av den siste varme helgen at bjørkepollen sprang ut for fullt, fordi vi fikk noen uvanlig varme vårdager. I slike tilfeller ville det være en fordel for pasientene at reseptfrie allergimedisiner var lett tilgjengelige i butikk eller på bensinstasjon. Dette gjelder jo i særlig grad de som bor i distriktene. Jeg vil utfordre statsråden til å kommentere hvordan hun vurderer Legemiddelverkets anbefaling her, og om hun vil følge opp forslaget om å utvide ordningen.

Selv om evalueringen av apotekloven som nevnt viste en positiv utvikling i tilgjengelighet og effektivitet, er det åpenbart at den nye apotekstrukturen byr på utfordringer knyttet til behovet for en effektiv konkurranse i legemiddelmarkedet. Den vertikale integrasjonen mellom grossist og apotek kan svekke en ønsket konkurranse som kunne ha bidratt til lavere priser på legemidler for pasientene og for samfunnet. I den nevnte stortingsmeldingen om legemiddelpolitikken viste Samarbeidsregjeringen til at man ønsket å vurdere effekten av iverksatte tiltak, bl.a. trinnprismodellen, før man vurderte andre markedsregulerende tiltak. Fra Høyres side mener vi imidlertid at dersom den ønskede effekten uteblir, er det nødvendig å se på behovet for endringer av adgangen til vertikal integrasjon. Denne ordningen er for øvrig et særnorsk fenomen. Jeg vil be statsråden om å kommentere denne vurderingen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:20:56]: Jeg syns representanten Bøhler reiser en interessant debatt, sikkert bl.a. på bakgrunn av helse- og omsorgskomiteens besøk til Apotekforeningen tidligere i år. Apotekene er, som statsråden har påpekt, en viktig del av den norske helsetjenesten. De skal være faghandel for legemidler og formidle farmasøytisk kompetanse, sikre forsvarlig utlevering av legemidler og medvirke til riktig legemiddelbruk. Apotekloven gir en plikt til å veilede kundene om riktig bruk av legemidler, og personalet må gi kunden alle nødvendige opplysninger for sikker bruk, svare på spørsmål og om nødvendig vise hvordan et legemiddel brukes. Det er derfor viktig at de ansatte reflekterer innbyggerne i området når de skal veilede kundene. Språkkunnskaper er f.eks. en viktig kvalifikasjon i mange områder av landet.

Alt dette er sentrale og viktige funksjoner som SV har vært opptatt av, bl.a. i forbindelse med diskusjonen om å tillate salg av visse reseptfrie legemidler utenfor apotek, som vi var svært kritiske til. Informasjonsplikten og kontrollen med salget var viktige argumenter for oss. Vi kommer til å ha en kritisk holdning også i fortsettelsen, og jeg vil be departementet vurdere opplysninger som vi fikk fra Apotekforeningen tidligere i år, om at Giftinfo.sentralen rapporterer om dobling av feilmedisinering på grunn av paracetamol. Det ble i dette møtet også hevdet at reseptfrie legemidler er i enorm vekst, og at 35 pst. av salget av paracetamol skjer utenfor apotek.

Når legemidler tas ut av apotek, unntas de også for veiledningsplikt, noe som får konsekvenser også for salg i apotek, fikk vi vite. Dette er en bekymring vi har fra SVs side, og jeg syns det er grunn til å følge med på utviklinga på dette området.

Jeg vil også trekke fram spørsmålet om import av legemidler, og særlig reseptbelagte legemidler via Internett. Her er vi veldig bekymret, og jeg er glad for at departementet har en aktiv holdning til akkurat dette spørsmålet. SV mener at det er grunn til å ta dette veldig alvorlig, og vi er skeptiske til at et importforbud f.eks. vil kunne være i strid med EØS-avtalen fordi det vil virke konkurransevridende. I så fall mener jeg det er grunn til å spørre om ikke resept i seg sjøl er et konkurransehinder.

Da komiteen besøkte Apotekforeningen, fikk vi presentert mange gode argumenter for å ta apotekene mer i bruk. Vi fikk vite at ni av ti nordmenn bor i kommuner som har apotek, og at vi her snakker om 6 000 helsepersonell som er tilgjengelig gratis og uten timebestilling. Apotekforeningen var opptatt av å benytte apotekene mer aktivt, naturlig nok, overfor store sykdomsgrupper som astma, KOLS, høyt kolesterol og diabetes – i tillegg til LAR-pasienter, som altså er rusmiddelavhengige i legemiddelassistert rehabilitering.

Når det gjelder diabetes, er samarbeidet mellom apotekene og Diabetesforbundet tett og, tror jeg, godt. Mye annet arbeid foregår på prosjektbasis rundt om i apotekene, og det skal bli spennende å se resultatene av evalueringene. Særlig blir det interessant å høre erfaringene fra de såkalte legemiddelsamtalene. Forsøk i Danmark skal ha vist at hver investerte krone gav tre kroner spart, fordi legemiddelutgiftene sank, og færre måtte oppsøke lege eller legges inn på sykehus. Også i Skåne i Sverige skal de ha hatt svært gode resultater.

Jeg vil rose statsråden for en balansert holdning til det temaet vi nå diskuterer. Det er interessant å diskutere om apotekene skal ivareta flere funksjoner, men det er samtidig viktig å ha med seg en kritisk holdning inn i diskusjonen. Som statsråden sier, kan f.eks. en mulig problemstilling være hvorvidt helsetjenester i apotek vil gi incentiver til å fremme salg av legemidler og andre apotekvarer, og om apotekansatte har relevant kompetanse til å tolke prøveresultater i alle situasjoner og gi korrekte råd til pasientene om riktig oppfølging. Jeg syns også det er positivt at statsråden sier at hun løpende vil vurdere om det er behov for utdypende retningslinjer for å sikre at apotek ikke utvikler seg for langt i retning av «landhandel», eller i retning av helsesenter.

Representanten Jan Bøhler er opptatt av manglende tilgjengelighet til apotek til enkelte tider og enkelte steder i landet. Det er et viktig fokus som vi også har tatt opp gjentatte ganger fra SVs side tidligere. Vi har bl.a. tatt til orde for en øvre begrensning, altså et konsesjonstak, for etablering av apotek i sentrale strøk. Min forgjenger i komiteen, Olav Gunnar Ballo, begrunnet dette med å vise til at dersom man får en stor grad av etablering av apotek i sentrale strøk, og man altså er avhengig av fagpersonell ved de ulike apotekene, vil man lett kunne få en situasjon der man forverrer muligheten for å rekruttere fagpersonell til mindre kommuner.

Apotekene har fått mye kritikk i mediene den siste tida. Jeg er enig med representanten Bøhler i at det er viktig å gå grundig til verks i denne saken, bl.a. når det gjelder spørsmål om eierskap. Det er alvorlig når FarmasiForbundet uttaler i mediene at de ikke er overrasket over prisjuks, og at de «er kjent med at systemet med vertikal integrasjon, hvor grossistene eier apotekene, innbyr til kreative avtaler».

Rune J. Skjælaaen (Sp) [15:26:18]: Det har vært sagt mye fornuftig, synes jeg, i denne interpellasjonsdebatten.

Harald T. Nesvik var saksordfører for den nye apotekloven som trådte i kraft 1. mars 2001. Jeg tror de aller fleste mener at dette var en god endring, og at den nye apotekloven stort sett fungerer bra. Som statsråden sa, var det kommet et sted mellom 160 og 170 nye apotek, så tilgjengeligheten er blitt bedre. Ventetiden er gått ned. Men når det gjelder prisen på legemidler, har det ikke skjedd noe særlig. En følger jo med og leser det som står i avisene, bl.a. at noen mistenkes for prissamarbeid, osv. Jeg synes det er grunn til å være kritisk til en utvikling der en ikke ser større forskjeller i pris på legemidler og på tjenester.

Noe av diskusjonen i dag dreier seg om pliktene som apotekene har. Når det gjelder vaktapotekordningen, er det en viktig ordning, særlig i distriktene, der apotekene ved å ha lengre åpningstider, eventuelt nattåpent, ikke har det samme potensial for inntjening som man har der befolkningsgrunnlaget er større. Jeg synes det er bra å høre at en har denne vaktapotekordningen under kontinuerlig vurdering, og at det også finnes hjemler for å kunne utvide den dersom det skulle være nødvendig.

Statsråden viste til et forsøk i apotekene der en har legemiddelgjennomgang som et lavterskeltilbud. Jeg synes det er grunn til å understreke at apotekene bare skal være én arena. Det er andre områder som jeg mener er viktige, og som jeg mener blir forsømt. Det gjelder bl.a. mange fastleger som ikke har en kontinuerlig og ordentlig gjennomgang av den enkeltes legemiddelbruk og -forbruk. Det viser seg at veldig mange er feilmedisinerte, de går på medisiner og på kombinasjoner av medisiner – etter hvert som sykdomsbildet endrer seg – som ikke er bra. Jeg vet at dette er noe som også Legeforeningen er opptatt av, at fastlegene også må bli flinkere til å gå gjennom den enkelte pasients legemiddelbruk kontinuerlig, slik at pasientene er sikre på at de går på de rette medisinene.

Samtidig har jeg lyst til å si at en holder fram apotekene som et mulig sted hvor dette kan skje, og det er forsøk i gang i forhold til det. Men apotekene har også en agenda – de skal tjene penger. Det er viktig å ha det for seg når man snakker om at apotekene skal utvide sitt område og ta en større del av pliktene knyttet til informasjon om legemiddelbruk. Apotekene har på en måte en dobbeltrolle fordi de skal selge, og fordi de kan anbefale spesielle legemidler osv. Jeg synes bare det er viktig at det blir sagt, og at man må kunne stille noen kritiske spørsmål knyttet til apotekene, for dette er et område der de har en annen agenda enn f.eks. legene har, når de skriver ut legemidler.

Gunvald Ludvigsen (V) [15:31:43]: Det er fleire moment som blir tekne opp i denne interpellasjonen. Eg skal berre kommentere to av dei ganske kort.

Først til det avgrensa tilbodet av vaktapotek «på nattestid og helligdager», som det står i interpellasjonsteksten. Interpellanten var også inne på talet på apotek i Noreg. Som distriktsrepresentant har eg lyst til å seie at problemstillinga i distrikta er eigentleg ikkje om det der er vaktapotek eller ikkje – det er spørsmål om det er apotek i nærleiken. Det er det som er spørsmålet i svært mange område. I det fylket som eg representerer, Sogn og Fjordane, med 26 kommunar, veit vi konkret at det ikkje er apotek i alle kommunane. Det er sikkert nokre apotekutsal, men eg trur vi må stikke fingeren i jorda og finne ut kvar vi skal satse. Statsråden ymta om at ein må bruke ressursar over statsbudsjettet for å få god apotekdekning generelt i Noreg. Det trur eg er ei riktig satsing – før ein utvidar ordninga med vaktapotek i nokon særleg grad. Det meiner eg verkeleg er viktig.

Så over til eit anna moment, nemleg dette med lågterskeltenester i apoteka. Eg vil seie at i utgangspunktet høyrest det nokså fint ut at vi skal utnytte nokre ressursar der, og dersom det er ledige ressursar som ein nær sagt kan få gratis, så gjerne for meg. Men dersom vi skal late folk gå på apoteket og f.eks. få målt blodtrykket, og dei så får vite at dei har høgt blodtrykk, må ein spørje: Korleis vil dei reagere på den informasjonen? Eg vil seie at ein slik informasjon er verdilaus dersom ein ikkje set han i ein samanheng. Etter mitt syn må det vere ein kompetent lege som set det i den samanhengen. Eg vil vere nokså skeptisk til dette om ein ikkje samordnar det med fastlegeordninga.

Fastlegeordninga kom jo i gang for å møte folks helsebehov på lågaste nivå. Om ein skal ha eit nytt lågterskeltilbod på desse områda, er det Venstre sitt syn at det neppe er tilrådeleg. Som representanten Skjælaaen var inne på, er det tvilsamt at ein får eit nytt, utvida tilbod heilt gratis og franko. Det betyr at ein må bruke nokre ressursar, men eg meiner at vi må prioritere annleis. Vi må prioritere dei som verkeleg treng lågterskeltilbod. Det er heilt andre pasientgrupper enn den vanlege mann og kvinne i Noreg. Det er pasientar innanfor rusomsorga og psykiatrien. Venstre vil prioritere dei som treng det mest. Dersom vi skulle utvide lågterskeltilbodet, er det denne gruppa vi vil prioritere.

Jan Bøhler (A) [15:35:50]: Jeg takker alle som har holdt innlegg, for bidrag til debatten, og for honnør. Det er vel i stor grad enighet om problemstillingene, bortsett fra det siste innlegget, hvor det kom en del innvendinger. Jeg vil kommentere noen av de tingene vi har vært innom.

Når det gjelder dette med lavterskeltilbud – måling av blodsukker, blodtrykk, spirometri i forhold til astma og KOLS osv. – er det jo snakk om at en med en gang skal henvise videre til lege. Det er en selvfølge. Det å kunne nå ut til disse gruppene, som vi vet har uoppdagede lidelser, på et tidligere tidspunkt gjennom dette store, store systemet, som har den aller største publikumskontakten i helsevesenet, nemlig apotekene – hvorfor skulle vi ikke gjøre det? Jeg forstår ærlig talt ikke Ludvigsen når han begynner å snakke om ressursbruk osv., for dette er jo også grupper som har viktige lidelser. For både dem og samfunnet fører det til store problemer senere hvis vi ikke oppdager dem tidligst mulig. Jeg kan ikke se at det står i noen motsetning til psykiatri osv. Ludvigsen nevnte rusmisbrukere. Legemiddelassistert behandling er en av tingene jeg mener man burde drive mer med ved apotekene.

Så til de andre problemstillingene vi har vært innom. Jeg var veldig glad for representanten Nesviks innlegg, som brakte mer kunnskap inn i debatten. Og det vil, tror jeg, med hensyn til den utdyping som representanten Nesvik kom med når det gjelder skreddersydde medisiner – behovet for å utvikle kvalitet, behovet for at det enkelte apotek tilpasser medisinen til den som kommer innom – gå mer og mer i den retning. Det er en veldig viktig vinkling som viser at kvaliteten må bli bedre, vi vil trenge mer utdannede folk, osv., ved apotekene.

I forhold til den innvendingen som representanten Sjøli hadde når det gjaldt mine kommentarer angående omsetning utenfor apotek, vil jeg si at det ikke må misforstås i den retning at jeg vil skru klokken tilbake. Det som jeg vil påpeke, er at utviklingen når det gjelder apotektjenestene, vil gå mer og mer i retning av at det kreves bedre kvalitet og mer skreddersying av tilbudet til den enkelte pasient. Og da er hovedsporet et utviklet apoteksystem, som er det vi må bygge på, og det er tankegangen her. Men det var ikke ment fra min side å skru klokken tilbake.

Jeg er glad for debatten. Og jeg tror at det som bl.a. representanten Nesvik sa om at apotekene er avhengig av en god økonomi, er vi enige om alle sammen. Men vi må også sørge for ryddighet, og sørge for å følge opp med hensyn til de tilløp til problemer rundt økonomiske forhold som har vært.

Statsråd Sylvia Brustad [15:39:11]: Det virker som om det er rimelig bred enighet om veien videre innenfor dette området. Jeg har bare lyst til å si at det er ingen tvil om at tilgjengeligheten til legemidler og apotektjenester i de siste årene er betydelig forbedret, som flere har vært inne på, både fordi vi har fått flere apotek, og fordi vi har fått salg av visse reseptfrie legemidler i over 5 000 nye utsalgssteder. Men dette har ikke ført til noen økt feilmedisinering av den grunn, ut fra de rapporter vi så langt har.

Så er det selvfølgelig riktig, som representanten Bøhler har påpekt, at tilbudet av vaktapotek på nattetider og helligdager er begrenset. Det er også riktig, som representanten Ludvigsen sier, at ute i distriktene løses dette ofte ved at det er lege og legevakt som selger legemidler. Det viktige er at tilbudet er der. Vi må ha ulike løsninger landet rundt, men det oppfatter jeg at det er enighet om. Men det har heller ikke vært noe ønske om at tilgjengeligheten til legemidler for akuttbehov alltid skal dekkes gjennom vaktapotekordninger over hele landet. Men innenfor de ordninger vi har, er det selvfølgelig viktig at det er åpningstider som gjør at de som trenger medisiner på kvelds- og nattetid, også får det på en eller annen måte, og det oppfatter jeg at det er bred enighet om, og det skal vi også se nærmere på.

Så har spørsmålet om pris naturlig nok vært framme i debatten. Til det har jeg lyst til å si at for å sjekke at vi i Norge ligger prismessig på et riktig nivå i forhold til andre land, så ønsker jeg å ta initiativ til en ekstern prisgjennomgang, for det må vi være helt trygge på. Ut fra de oppslag som har vært den siste tida, tror jeg det er klokt å ha en slik gjennomgang, og herved er Stortinget informert om det.

Så er jeg enig med alle som har sagt at når det gjelder apotektjenestene rundt om i landet, har vi et stort apparat med høy kompetanse. Det er klart at vi hele tida må vurdere videre hvordan vi kan utnytte det på en positiv måte til pasientenes beste, oppdatert av den virkeligheten vi lever i i dag.

Når det gjelder spørsmålet om multidoser – det var vel representanten Nesvik som tok opp det – så er det slik at Sosial- og helsedirektoratet nå arbeider med den saken. Det er et viktig område. Jeg skal komme tilbake til den saken også på en egnet måte, men det er altså under arbeid, for dette tror jeg også er et område hvor det er muligheter og behov for å gjøre ting på en bedre måte.

Så er jeg enig med representanten Bøhler i at jeg tror det fortsatt er et potensial for å kunne ta noen enklere sjekker også ved apotekene, utover det en gjør i dag. Og jeg har en åpen holdning til å kunne gå videre på den veien innenfor de rammer som er trukket opp av Stortinget. Så vil jeg komme tilbake til Stortinget på en egnet måte når vi nå har fått gjennomgått de rapporter og evalueringer som vi er i gang med, slik at vi samlet sett kan få et enda bedre system når det gjelder apotekene, som består av mange mennesker med høy kompetanse, som vi trenger å utnytte i hele helsetjenesten vår.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avslutta.