Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sverre Myrli (A) [10:03:48]:(sakens ordfører):

«Men den nye folketrygden, og særlig folkepensjonen, legges jo opp sterkt ekspansivt. Forutsetningen er en politikk som generelt fører til en sterk økonomisk ekspansjon.

Dessuten vet vi at folkets aldersammensetning og den stadig økende levealder gjør at stadig flere eldre skal leve sammen med relativt færre i arbeidsdyktig alder. Samtidig skal etter pensjonsordningen hver enkelt pensjon bli stadig bedre. Vi kan ikke bygge opp et slikt system og så bare si at neste generasjon får være så god å betale stadig høyere pensjon til stadig flere eldre.»

Jeg starter dagens debatt med dette sitatet. Det er hentet fra debatten i Odelstinget 9. og 10. juni 1966 om innføringen av folketrygden og var fra ingen ringere enn Trygve Bratteli.

Debatten den gangen gikk over to dager og saksordfører hadde 60 minutters taletid. Det var tider det! Saksordfører Halfdan Hegtun sa mye, og uttalte bl.a. i debatten:

«(...) folketrygden blir ingen mild gave til noen. Den skal – som alt annet – betales av oss selv, av vår arbeidsinnsats og produksjon. Hver enkelt norsk borger vil i hverdagens strev være med på å bygge opp den nye ordningen.»

Trygve Bratteli var en klok mann. Halfdan Hegtun var – og er – en klok mann. Innføringen av folketrygden fra 1967 var banebrytende. En ny epoke var i gang. Når historien om utviklingen av Norge som velferdssamfunn skal skrives, vil antakelig datoen 1. januar 1967 være den aller viktigste datoen.

Folketrygden er et solidarisk fellesskap mellom grupper og generasjoner, der vi stiller opp for hverandre på ulike tidspunkt i livet. Folketrygden er det viktigste elementet i det samlede pensjonssystemet i Norge. Det skal den være også i framtida. Folketrygden skal gi alle innbyggere økonomisk og sosial trygghet, men det forutsetter at den er økonomisk bærekraftig.

Siden 1967 har det norske samfunnet gjennomgått store endringer. I forhold til dagens debatt og utfordringer for alderspensjonssystemet vårt, vil jeg trekke fram tre utviklingstrekk på disse 40 åra som er av særlig interesse:

• Vi går ut i arbeidslivet seinere fordi vi går lenger på skole.

• Vi forlater arbeidslivet tidligere.

• Vi lever stadig lenger.

Dette er utfordrende. Grunnlaget for vår felles velferd er arbeid og de inntekter dette gir oss. Arbeidskraften er landets viktigste ressurs. Vi må derfor innrette oss slik at den samlede verdien av arbeid kan øke i åra framover.

I dag er temaet ny modell for opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden. Eller sagt på en litt annen måte: Nå endrer vi alderspensjonen i folketrygden slik at en får mer igjen for å jobbe. Det er forventet at gjennomsnittlig levealder vil øke betydelig fram mot år 2050. Da kan vi ikke fortsette med å pensjonere oss stadig tidligere. Lever vi lenger, må vi også jobbe lenger.

De som innførte folketrygden fra 1967, hadde perspektiver og klare målsettinger. Det må også vi som er folkets valgte 40 år etterpå, ha. Det er de som er glad i folketrygden, og som er dens forsvarere, som må gå først i toget og sørge for at folketrygden er økonomisk bærekraftig også om 40 – eller 50 – år.

Pensjonsforliket i Stortinget i 2005 gav grunnlaget for det forslaget som er til behandling i dag. Forliket i 2005 skisserte hovedlinjene for ny modell for alderspensjon i folketrygden og har vært en klar arbeidsordre, først til Bondevik II-regjeringa og etter valget i 2005 til Stoltenberg II-regjeringa.

I dag endrer vi modell for alderspensjon innenfor rammen av det unike folketrygdsystemet. La meg imidlertid understreke at det er en rekke andre forhold som må tas i betraktning dersom vi skal lykkes med å få folk til å stå lenger i arbeid og med å øke den totale verdiskapningen. En bedre seniorpolitikk og tiltak for et mer inkluderende arbeidsliv er her helt avgjørende. Men også andre politikkområder er det nødvendig å trekke inn, f.eks. familiepolitikk og innvandringspolitikk.

Men i dag dreier det seg om alderspensjon. Jeg er svært glad for og tilfreds med at det lyktes å inngå et nytt bredt pensjonsforlik i Stortinget. 21. mars 2007 blir en ny historisk dag, dagen da avtalen ble inngått.

I forhold til det som var regjeringspartienes utgangspunkt, innebærer forliket noen endringer av modellen:

• Det blir pensjonsopptjening for ulønnet omsorg på inntil seks år pr. barn.

• Årlig inntekt opp til 7,1 ganger folketrygdens grunnbeløp, G, skal være pensjonsgivende – i underkant av 450 000 kroner.

• Det blir pensjonsopptjening for dem som avtjener militærtjeneste på minst seks måneder.

I tillegg vil det fra 2008 blir innført en ny ordning med skattestimulert privat pensjonssparing.

Jeg vil benytte anledningen til å takke Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre for at vi lyktes i bestrebelsene med å inngå nytt pensjonsforlik. Forhandlinger er å gi og ta. Derfor måtte vi alle jenke oss for å få dette i havn. Framtidige generasjoner kan være glad for det. Den breie enigheten sikrer langsiktig trygghet og bærekraft for nåværende og framtidige pensjonister.

Med dagens vedtak vil vi fra 2010 få en modell for alderspensjon der alle år med inntekt teller med. Jeg bruker bevisst formuleringa om at dette blir et mer «rettferdig» system enn dagens system, sjøl om jeg pleier å være forsiktig med å bruke begrepet «rettferdig» når vi diskuterer pensjon.

I det nye systemet blir en ikke minstepensjonist dersom en har hatt inntekt – en åpenbar forbedring i forhold til dagens system.

La meg også trekke fram at det nå blir mulig å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år. Det blir et fleksibelt system der en sjøl velger – mellom 62 og 70 år – når en vil starte å ta ut alderspensjon. Og jobber en til en er 63 i stedet for til en er 62, blir pensjonen høyere – hvert år. Jobber en til en er 64, blir pensjonen enda litt høyere – hvert år. Dessuten kan en i det nye systemet jobbe så mye en vil i tillegg til pensjonen, uten at pensjonen blir avkortet. Dagens til dels kompliserte regelverk for hva en kan tjene i tillegg til pensjon, blir borte.

Jeg hadde gleden av å sitte i Pensjonskommisjonen fra 2001 til 2004. Fremskrittspartiets medlem av kommisjonen, en samvittighetsfull og hardtarbeidende kvinne, var ikke med på flertallets modell. I stedet presenterte Fremskrittspartiet sin egen modell. La meg sitere fra Fremskrittspartiet sitt forslag i innstillinga fra Pensjonskommisjonen:

«Dette medlem går derfor inn for et pensjonssystem med en lik pensjonsytelse til alle fra det offentlige. En ytelse tilnærmet lik dagens minstepensjon, eller av en slik størrelse at det er mulig å leve nøkternt av den, bør innrømmes alle borgere fra pensjonsalder.»

Dette er i samsvar med det som står i Fremskrittspartiets program. La meg sitere:

«Fremskrittspartiet ønsker en folkepensjon, som på sikt skal være lik for alle.»

Men hva Fremskrittspartiet mener i dag, er sannelig ikke enkelt å bli klok på. I innstillingen sier de:

«Disse medlemmer vil opprettholde dagens system, med enkelte justeringer».

Er det det som partiet mente i Pensjonskommisjonen vi skal tru på, er det partiprogrammet, eller er det det som framkommer av dagens innstilling?

Uansett hva svaret måtte bli på det spørsmålet, kan vi slå fast at Fremskrittspartiet ikke ønsker å ta inn over seg de utfordringer dagens pensjonssystem står overfor. Ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke særlig overraskende. Å ha en horisont på 40 eller 50 år er sjølsagt for mye forlangt av et populistisk parti.

Dette er en historisk dag. Nå får vi på plass det nye systemet for opptjening og uttak av alderspensjon. Det er en av de aller viktigste brikkene i det nye pensjonssystemet som skal tre i kraft fra 2010.

La meg imidlertid understreke at det er store elementer som gjenstår før det nye pensjonssystemet er på plass:

• uførepensjon

• offentlig tjenestepensjon og særaldersgrenser

• avtalefestet pensjon

Det blir mange debatter om pensjon i Stortinget de drøyt to og et halvt årene som gjenstår før det nye systemet innføres.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [10:14:19]: Representanten Myrli sier i sitt innlegg at vi går senere ut i arbeidslivet, vi forlater arbeidslivet tidligere, og vi lever lenger. 19. mars hadde representanten Myrli en kronikk i Dagbladet med tittelen «Den store velferdskampen». I kronikken skriver han bl.a. når det gjelder AFP:

«Kontrasten er stor til fabrikkarbeideren eller hjemmehjelpen som ordningen med Avtalefestet Pensjon opprinnelig var tenkt for.»

Vi vet også at det i den senere tid har vært en god del debatt rundt AFP i forbindelse med den alderspensjonsreformen som vi behandler i dag. Vil Arbeiderpartiet videreføre AFP i nåværende form? Eller innser også Arbeiderpartiet at man må foreta endringer som gjør at AFP, slik Myrli skriver i nevnte kronikk, kommer tilbake til sitt opprinnelige nivå og gjelder for dem som har slike yrker at de betraktes som slitere?

Sverre Myrli (A) [10:15:30]: Jeg kan slå fast at Arbeiderpartiet og stortingsflertallet ønsker å videreføre avtalefestet pensjon, AFP. De som har lang yrkeskarriere, de som er sliterne i arbeidslivet, som har vært med og bygd opp velferdssamfunnet, skal kunne gå ut av yrkeslivet på en verdig måte. Mange av disse folkene har både 40 og 50 års innsats i arbeidslivet. Det skulle bare mangle at de ikke skulle ha måter å gå ut av yrkeslivet på som er verdige.

Hvordan en framtidig avtalefestet pensjon skal se ut, er det opp til partene i arbeidslivet sammen med myndighetene å bestemme etter hovedoppgjøret i 2008. Det skal fortsatt være en avtalefestet pensjon. Hvordan detaljene skal bli, kan jeg ikke svare på. Det er det ingen som kan, for det er ikke klart ennå. Jeg er i hvert fall sikker på at de ikke blir akkurat slik som de er i dag. Men det skal være ei målrettet ordning for dem som har behov for det, og dem som trenger å gå av tidlig, også i framtida.

Jan Tore Sanner (H) [10:16:35]: Pensjonsreformen ble lagt frem av sentrum–høyre-regjeringen og er nå konkretisert av den rød-grønne regjeringen. Jeg deler saksordførerens glede over at vi har lyktes med å komme frem til et bredt forlik. I saker hvor forutsigbarhet og langsiktighet er særlig viktig, er det en styrke i norsk politikk at vi kan finne forlik over blokkgrensene.

Mitt spørsmål knytter seg også til AFP. Nå tok vel kanskje representanten munnen litt for full da han i den forbindelse sa at folk har jobbet i 50 år. Barnearbeid er vel ikke tillatt i Norge. Men det er mange som har en veldig lang yrkeskarriere, og Høyre er enig i at vi skal ha en AFP-ordning. Jeg ber imidlertid Myrli bekrefte to forhold. Det ene er at AFP-ordningen skal bygge på de samme prinsippene som det nye pensjonssystemet, nemlig at man skal stimulere til arbeid. Det andre er at AFP-ordningen er en del av pensjonssystemet, og at konkretisering av denne også må forankres i det samme brede flertall i Stortinget som den pensjonsreformen vi behandler i dag.

Sverre Myrli (A) [10:17:43]: Jeg trudde ikke det skulle være noe overraskende for Sanner at folk har 50 år i arbeidslivet. Man må huske på at avtalefestet pensjon ble laget for mennesker som begynte å jobbe kanskje i 14–15-årsalderen og ikke hadde mulighet til å gå av med noe annet enn uførepensjon hvis de var utslitt når de ble 65–66 år. De menneskene hadde ofte 50 år eller mer i arbeidslivet. I dag har vi vesentlig færre år i arbeidslivet, iallfall de aller fleste.

Ja, jeg er helt enig: Framtidas AFP skal tilpasses den nye folketrygden. Og den nye folketrygden skal stimulere til arbeid – en skal få igjen for å jobbe. Det skal også AFP innrettes etter. Men hvordan modellen konkret skal se ut, og hvor mange som skal omfattes av den nye AFP-ordninga, er det ingen som kan svare på før etter hovedoppgjøret mellom partene i arbeidslivet i 2008.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Den innkalte vararepresentanten for Oslo, Karin Yrvin, har tatt sete.

Robert Eriksson (FrP) [10:19:30]: I dag er en mørk dag for landet. Det er rett og slett en gedigen blåmandag for både dagens og framtidens pensjonister. Det inngåtte forliket om nytt alderspensjonssystem mellom regjeringspartiene, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er ikke annet enn en gedigen sparereform som fratar folk pensjon. Underreguleringen av grunnbeløpet fra Gro Harlem Brundtlands tid fortsetter. Den fleksible besteårsregelen fjernes. Dette er kun for at staten skal spare penger. Det blir ikke mer pensjon til folket av disse grepene.

Uttalelser fra forlikskameratene i media tilkjennegir den sannheten at reformen ikke vil få konsekvenser for dagens pensjonister, ei heller for dem som går av med pensjon de nærmeste årene. Dette er direkte feil, og jeg synes det er skammelig at det politiske flertallet ikke informerer om de faktiske konsekvensene den nye ordningen vil ha for landets pensjonister, både dagens og framtidens.

Vi har alle hørt både fra statsministeren og arbeids- og inkluderingsministeren at ingen vil få mindre, alle vil få mer. Jeg vil ikke driste meg ut på den sti å hevde at statsminister Jens Stoltenberg og arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen lyver. Men det er tydelig at de har så stor respekt for sannheten at de unnlater å si den.

Når Regjeringens modell legger opp til 20 pst. lavere pensjonsutgifter for staten i 2050, sett opp mot å videreføre dagens modell, tror jeg at folk flest skjønner at det blir mindre pensjon for framtidens pensjonister. Det er uaktuelt for Fremskrittspartiet å endre pensjonssystemet kun i den hensikt å spare penger. Fremskrittspartiet mener det er viktig å danne et enkelt og rettferdig system. Det er liten tvil om at det er mange grupper som vil tape på omleggingen til det nye pensjonssystemet.

Jeg har også registrert med interesse det forliket som er gjengitt i innstillingen, og også de kravene Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre har fremmet i forbindelse med dette forliket. Det er interessant å legge merke til flere ting, og hvor lite gjennomslag disse partiene egentlig har fått etter en lang vinters forhandlinger. Man hadde krav om at pensjonsopptjeningen skulle være på 8 G. Det man fikk gjennomslag for, var en økning på 0,1 G, dvs. skarve 6 289 kr. Man blir jo da fristet til å stille seg spørsmålet: Kan dette betraktes som en håndsrekning til dem med lang utdanning? Jeg tror ikke de med lang utdanning vil føle at dette er en håndsrekning. Jeg tror ikke de vil føle at dette er det som gjør at de går styrket ut og får kompensert med det nye systemet.

Det ble også fremmet krav om å gjeninnføre en ordning med privat pensjonssparing med skattefordel, som på lik linje med de tidligere private ordningene, eller bedre, skulle stimulere til pensjonssparing. Kravet fra opposisjonen var at dette skulle tre i kraft fra og med 2007. Resultatet ble en ny ordning fra 2008 med et sparebeløp på 15 000 kr. – Ikke direkte noe å juble over! Riktignok står det partiene fritt å foreslå et høyere sparebeløp samt å gjeninnføre tidligere regler for livrente.

Jeg utfordrer de andre partiene til å støtte opp om det representantforslaget som ligger til behandling i Stortinget, Dokument nr. 8:52, der man faktisk legger opp til en bedre ordning for individuell pensjonssparing enn det som det legges opp til her.

Man har også fremmet krav om pensjonsopptjening for alle som har avtjent førstegangstjeneste. Men dette var jo noe som Regjeringen allerede hadde lagt inn i sin stortingsmelding. Det man fikk gjennomslag for, var at alle skulle få det etter seks måneder, ikke ni måneder, slik som det ble foreslått i meldingen.

Imidlertid har de tre partiene – det skal de få skryt for – klart å få gjennomslag for bedre opptjeningsregler for ulønnet omsorg. Her har man fått til en løsning som er helt på linje med det Fremskrittspartiet foreslår. Men jeg tror nok mange av opposisjonspartienes medlemmer og tillitsvalgte, og velgere ikke minst, er noe skuffet over det forliket Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har fått til på vegne av sine velgere, for det er lite gjennomslag i det. Flertallet foreslår at utbetalt alderspensjon skal reguleres årlig med gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst, og de nye reglene skal gjelde for alle alderspensjonister fra og med 2010. Dette innebærer at dagens og framtidens pensjonister som vil motta pensjon fra 2010 og framover, vil få en dårligere vekst enn det dagens ordning tilsier. For hvert år man er pensjonist, vil alle alderspensjonister få redusert sin kjøpekraft i forhold til de yrkesaktive.

Med pensjonskameratenes forslag til ny indeksering skjer også følgende to grep, som etter Fremskrittspartiets syn er en klar forringelse for pensjonistene: For det første: Pensjonistene fratas muligheten til å forhandle med staten om regulering av folketrygdpensjonen. Pensjonistene vil få lavere inntektsutvikling enn lønnsmottakerne. Det prosentvise gapet vil bli større for hvert år. Fremskrittspartiet ønsker ikke å gi pensjonistene følelsen av å være annenrangs borgere. Derfor vil Fremskrittspartiet gå inn for at pensjonistene fortsatt skal ha rett til å fremme sine interesser gjennom forhandlinger med staten. Fremskrittspartiet mener at pensjonsoppgjøret fortsatt skal være et lønnsoppgjør, og fremmer også forslag i tråd med det.

For det andre: Det kanskje viktigste og det mest negative grepet som tas i den nye reformen, er at man fjerner besteårsregelen. Besteårsregelen har – det er det liten tvil om – en sterk sosial profil og er langt mer livsfasevennlig enn alleårsregelen. I dag har vi flere hundre tusen deltidsjobber. Besteårsregelen tar hensyn til om man veksler mellom fulltid og deltid. Med de nye reglene vil man med kun ett år på deltid få redusert pensjonen livsvarig. Mange av dagens 641 000 yrkesaktive i Norge som jobber deltid, vil tape store pensjonsutbetalinger ved forliket om alderspensjon i folketrygden.

La meg ta ett konkret eksempel: En person som arbeider 20 år heltid og deretter 20 år i en 50 pst. stilling, vil kunne tape ca. 42 000 kr i året i pensjon med den nye ordningen. Dette er ikke tall som Fremskrittspartiet har funnet på selv, men som er regnet ut av sjeføkonom Erik Orskaug i Unio.

Så kan enkelte si at dette ikke vil være noe problem, fordi stadig flere vil velge å jobbe heltid. Da vil jeg sitere hva Orskaug sa til Nettavisen den 13. november 2006:

«Vi kan håpe på at flere ønsker å jobbe fulltid i fremtiden, men store grupper i arbeidslivet vil i mange år fremover ha løsere tilknytning til arbeidsmarkedet enn de som jobber fulltid i alle år. Disse vil tape stort på det nye forslaget til folketrygd.»

Det at Fremskrittspartiet vil beholde dagens pensjonssystem, gjør at vi også ville beholde bærebjelken i dagens velferdssamfunn, nemlig besteårsregelen. Dette ville være et viktig bidrag bl.a. til alle dem som jobber innenfor omsorgsyrkene, og som har ufrivillig deltid. Dette ville føre til at de med lange studier ville komme langt bedre ut enn det som foreslås i den nye ordningen. Det er jo et paradoks på mange vis og rimer dårlig med nasjonens behov for å satse på kunnskap, at det nettopp er de som skal oppmuntres til å skaffe seg den kunnskapen, som nå straffes i det nye pensjonssystemet.

Det er også sagt en god del fra Regjeringen og ministeren om at man nå har avskaffet minstepensjonsfella. Det er mulig at man har avskaffet minstepensjonsfella, men min ærbødige påstand er at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre etablerer en ny fattigdomsfelle, nettopp fordi minstepensjonistene ikke skjermes for den levealderjustering som skjer i det nye systemet. I dag har en minstepensjonist ca. 113 000 kr å leve for. I forslaget til nytt alderspensjonssystem sier flertallet at man skal ha en garantipensjon på størrelse med dagens nivå – på størrelse med dagens nivå. Ser vi fram til 2050, og forutsatt også at de som har garantipensjon, altså minstepensjonistene, skal få redusert sin pensjon med 20 pst., vil en framtidig minstepensjonist ha rundt 91 000 kr å leve for. Det vil si at uansett hvilken definisjon man legger seg på, vil man ligge under fattigdomsgrensen. På denne måten skaper man en ny fattigdomsfelle. Det er kun Fremskrittspartiet som i denne saken i dag foreslår konkrete løsninger for hvordan dette kan unngås, nettopp ved at vi foreslår en garantipensjon tilsvarende 2 G, altså i underkant av 126 000 kr, og i tillegg foreslår at den skal skjermes for de negative konsekvensene som levealderjusteringen medfører.

Så kan man si at framtidens minstepensjonister ikke vil være den samme type minstepensjonister som man har i dag. Det er i og for seg riktig. Stadig flere, både kvinner og menn, deltar i arbeidslivet. Ser vi tilbake historisk, var kvinner stort sett hjemme på 1950-, 1960- og 1970-tallet og tok seg av barn og pleide sine foreldre og svigerforeldre, mens menn var ute og jobbet. Mange av disse kvinnene er minstepensjonister i dag. I dag er kvinneandelen i yrkeslivet selvfølgelig mye høyere, og disse vil ikke bli minstepensjonister. Men hvem blir de nye minstepensjonistene? Jo, det er de aller, aller svakeste i dette samfunnet. Det er de som på en eller annen måte ikke kan være en del av yrkeslivet. Det gjelder mennesker som i ung alder får en kronisk sykdom som forhindrer dem fra å delta i arbeidslivet. Det gjelder funksjonshemmede som ikke kan gå ut i arbeidslivet, og det vil bl.a. gjelde mennesker med et stort handikap som ikke kan delta i arbeidslivet. Det er disse som ikke vil få en arbeidsopptjening i framtiden, fordi de har ikke noen arbeidsinntekt. Så lenge en står utenfor arbeidslivet og ikke har én krone i opptjening, vil man bli garantipensjonist, noe også statsråden sa på pressekonferansen da man la fram meldingen.

Jeg er stolt av at Fremskrittspartiet i dag legger fram konkrete forslag som ivaretar pensjonistenes opptjente rettigheter. Fremskrittspartiet sa allerede våren 2005, da man behandlet pensjonsreformen og vi ikke fikk tilslutning for vår primære modell i Pensjonskommisjonen – så det bør ikke komme som noen stor overraskelse på representanten Myrli at Fremskrittspartiet i dag legger fram forslag i henhold til eksisterende pensjonssystem – at ettersom Fremskrittspartiet ikke hadde fått flertall for sitt syn, og det heller ikke hadde vært viet stor nok oppmerksomhet i forhold til utredningen, ville vi i det videre arbeidet beholde dagens system, med enkelte justeringer. Det er det Fremskrittspartiet legger fram forslag om. Vi foreslår å beholde dagens system, men vi foreslår i tillegg å fjerne all avkorting mellom gifte og samboende pensjonister, slik at alle skal få 100 pst. grunnpensjon uavhengig av sivilstand. Vi innfører en garantipensjon som er langt høyere enn dagens minstepensjon, en garantipensjon som er på et nivå som både Pensjonistforbundet mener er riktig og som forhindrer at framtidens minstepensjonister skal leve under fattigdomsgrensen. Vi innfører et fleksibelt uttak av pensjon fra 62 år, men vi beholder besteårsregelen. I tillegg til at vi beholder besteårsregelen, vil vi gi studenter en bedre opptjening enn det som det legges opp til fra flertallets side. Vi forbedrer opptjeningsgrunnlaget for omsorgsarbeid. Vi innfører også pensjonsopptjening for vernepliktige. Fremskrittspartiets modell, eller forslag i denne saken, står godt referert i innstillingen. Vi mener at våre forslag viser at man ivaretar pensjonistene i framtiden.

Flere har stilt konkrete spørsmål om det er så stort behov for å foreta de store kuttene som det her legges opp til fra flertallets side. Både professor i trygdemedisin Bjørgulf Clausen og pensjonsrådgiver Harald Engelstad sier at man er svært tvilende til at det ikke er lagt fram noen konkrete bevis som tilsier at man bør eller må foreta store innsparinger i framtiden, men at man fortsatt kan bruke dagens modell, som vil være en langt bedre modell og en langt mer rettferdig og enklere modell enn det som flertallet i dag legger opp til.

Derfor blir dagen i dag dessverre en svart dag for landets pensjonister. I dag sier stortingsflertallet farvel til kanskje en av de største velferdspolitiske reformer vi har sett, nemlig folketrygden som ble innført i 1967. Det er uten tvil en stor blåmandag for både framtidens og dagens pensjonister, som uten tvil vil få mindre i pensjon med det nye systemet. Samtidig vil deres pensjonsutbetalinger hvert år framover bli underregulert på en slik måte at de taper for hvert år de er pensjonister i forhold til de yrkesaktive.

Den urettferdigheten vil Fremskrittspartiet ta avstand fra, og derfor har jeg den glede å ta opp de forslag som Fremskrittspartiet fremmer og som står referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sverre Myrli (A) [10:39:32]: Fremskrittspartiet sier i dag at de vil opprettholde dagens system, med enkelte justeringer. Det sa for så vidt Fremskrittspartiet også i 2005 i pensjonsinnstillinga, men da ble det jo forstått som at det var en kortsiktig ordning, og at det langsiktige målet var, i tråd med partiprogrammet, en lik alderspensjon til alle. Gjennom enkelte presseoppslag kan det nå tyde på at partiprogrammets formuleringer om lik pensjon til alle ikke lenger er Fremskrittspartiets politikk.

Så spørsmålet er enkelt og greit: Er det et kortsiktig og et langsiktig mål, og er det langsiktige målet fortsatt lik pensjon til alle – eller er partiprogrammet forlatt?

Og til sist må jeg virkelig stille spørsmål i forbindelse med at jeg hørte Eriksson prate om problemet med opptjening for dem som har ufrivillig deltid. Er Eriksson og Fremskrittspartiet kjent med hva som ligger i forslaget i forhold til opptjening for dem som har ufrivillig deltid og arbeidsledige? Jeg stiller spørsmålet på en annen måte: Hva av det som nå endres for dem som jobber ufrivillig deltid eller for dem som er arbeidsledige, er Fremskrittspartiet imot?

Robert Eriksson (FrP) [10:40:44]: Det er liten tvil om at besteårsregelen vil være langt bedre og gi en langt høyere pensjon enn alleårsregelen, nettopp fordi snittet av de 20 beste årene uansett vil gi høyere opptjening enn om man legger alle årene til grunn. Derfor vil alle få en dårligere pensjon med det nye systemet.

Det betyr med andre ord at hvis man skal få en bedre pensjon, må man jobbe mye lenger. Da synes jeg faktisk også at flertallspartiene skulle være ærlige nok og si: Ja, du får redusert timelønnen din med ti kroner, men du skal få bedre lønn. For å få til det må du jobbe lenger. Det må man også med det nye pensjonssystemet, i motsetning til dagens system som ivaretar og beholder besteårsregelen.

Sverre Myrli (A) [10:41:45]: Det var ikke svar på noen av mine spørsmål.

Jan Tore Sanner (H) [10:41:56]: Debatten om pensjon viser at Fremskrittspartiet fortsatt – og jeg må si dessverre – preges av kortsiktig tenkning. Man svekker pensjonsfondets inntekter gjennom å gi svære skattepakker til oljeselskapene, man tapper pensjonsfondet gjennom stadige utgiftsøkninger, og man øker pensjonsutgiftene i dag ved å fremme forslag som bidrar til økte pensjonsutgifter.

Ifølge et brev vi i dag har fått fra departementet, som har sett på Fremskrittspartiets opplegg, ville pensjonsutgiftene i 2050 være 6 milliarder kr høyere enn med flertallets forslag. Dette skaper utrygghet for fremtidens pensjonister, idet man vil stå overfor valget mellom å redusere utgiftene eller å øke skattene.

Når Fremskrittspartiet opptrer på denne måten, er mitt spørsmål: Er dette fordi Fremskrittspartiet ser at flertallet likevel garanterer for en ansvarlig linje, og at man derfor kan opptre på den måten, eller er det rett og slett fordi Fremskrittspartiet ikke er så veldig opptatt av de langsiktige virkningene?

Robert Eriksson (FrP) [10:43:06]: Jo, Fremskrittspartiet er opptatt av de langsiktige virkningene. Derfor har også Fremskrittspartiet hvert år lagt fram et helhetlig forslag til statsbudsjett som vil føre til økt verdiskaping i Norge. Med økt verdiskaping vil man også ha råd til å videreføre og opprettholde det pensjonssystemet vi har i dag, med enkelte justeringer.

Akkurat det samme er også hevdet fra bl.a. professor i trygdemedisin, Bjørgulf Clausen. Vi har råd til å opprettholde dagens pensjonssystem fordi verdiskapingen i framtiden fortsatt vil være mye høyere. Også Regjeringens anslag har lagt opp til en god del vekst. Fremskrittspartiets forslag vil føre til enda høyere vekst i verdiskapingen, noe som vil gjøre at vårt pensjonssystem vil være bærekraftig i lang, lang tid framover.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [10:44:10]: I en situasjon hvor en legger bort sitt eget program og legger fram forslag som er en justering av det man tidligere har vært sterkt imot, så forstår jeg at man må anlegge en ganske høy stemmebruk – for å forsvare de forslag som Fremskrittspartiet i dag presenterer for Stortinget, skal man ha høy stemme og bruke kraft.

Minstepensjonistene er en del av det Fremskrittspartiet har fokusert på, og som det er all grunn til å se på. Vi vet at det først og fremst er enslige minstepensjonister som sliter. En enslig minstepensjonist har ca. 35 pst. av en vanlig lønnstakers inntekt. Enslige minstepensjonister har også i langt mindre grad enn gifte pensjonister tilleggsinntekter. Fremskrittspartiet ønsker ikke å rette inn særlige tiltak mot enslige minstepensjonister, men velger å bidra til utjamning mellom enslige og gifte. Ser Fremskrittspartiet at det kan få skjeve sosiale virkninger i forhold til dem som virkelig er fattige?

Robert Eriksson (FrP) [10:45:18]:Det er jo tydelig at representanten Sundsbø ikke har lest innstillingen, fordi Fremskrittspartiet foreslår at alle minstepensjonister skal ha en minstepensjon som tilsvarer 2 G, altså i underkant av 126 000 kr, mens flertallet, som Sundsbø er en del av, sier at framtidens minstepensjonister, altså garantipensjonister, skal ha en pensjon på dagens nivå, samtidig som man skal regulere den ned i framtiden. Det betyr at Fremskrittspartiet faktisk ser det som Sundsbø spør om, og derfor har foreslått 13 000 kr mer i året i styrket pensjon for enslige minstepensjonister.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Tore Sanner (H) [10:46:14]: Det er en styrke at vi i norsk politikk kan finne løsninger over blokkgrensene i saker hvor forutsigbarhet og langsiktighet er avgjørende. Pensjon er en slik sak. Pensjonsreformen er behandlet og lagt frem i ulike faser av reformarbeidet av to ulike regjeringer, først av den borgerlige regjeringen og nå konkretisert av den rød-grønne regjeringen, og den er basert på to forlik i Stortinget.

Behovet for en pensjonsreform er vel dokumentert. Allikevel hører vi fra enkelte, og, ironisk nok, mest fra dem som vil bruke enda mer av pensjonsfondet, at det ikke er behov for noen pensjonsreform fordi vi har et så stort pensjonsfond.

La meg da bare peke på to forhold. Det ene er at vi i Norge har en vekst i pensjonsutgiftene som ligger på toppen i Europa, ja selv etter pensjonsreformen vil pensjonens andel av bruttonasjonalproduktet frem til 2050 gå fra i underkant av 6 pst. til 12 pst. Med andre ord: Pensjonsutgiftene som andel av verdiskapingen vil bli fordoblet i løpet at den perioden, og det plasserer oss på europatoppen. Det andre er at de pensjonsforpliktelsene som staten allerede har inngått, er langt større enn pensjonsfondet. La meg også legge til at det ikke er noe særegent for Norge å ha et pensjonsfond. Det som er særegent for Norge, er at mens de fleste andre europeiske land har store private pensjonsfond, har vi i Norge et stort statlig pensjonsfond. Vår utfordring er derfor å ikke tappe det statlige pensjonsfondet, men fremme privat sparing slik at vi kan få en bedre balanse mellom statlig og privat sparing. Dette er viktig for å trygge pensjonene fremover.

Høyre har helt siden begynnelsen av 1990-tallet understreket viktigheten av å få til en pensjonsreform. Målet for en pensjonsreform er å skape større trygghet for pensjonen, både for dagens og fremtidens pensjonister. Det er ikke alle pensjonister, ei heller i den vestlige verden, som kan føle seg trygge på at pensjonen står på deres konto hver måned. Jeg mener at vi gjennom en pensjonsreform bidrar til å skape større trygghet for pensjonen. Det andre som er viktig med en pensjonsreform, er å unngå at vi legger en utgiftsbombe under fremtidens skattebetalere. Hvis man ikke er villig til å gjennomføre en pensjonsreform i dag, vil morgendagens politikere stå overfor et valg mellom kraftige utgiftsreduksjoner og kraftige skatteøkninger. Derfor er det viktig at vi tenker langsiktig.

Det er viktig at vi fortsetter å bygge opp pensjonsfondet, for det er ikke slik, som jeg har vært inne på, at pensjonsfondet engang dekker alle de pensjonsforpliktelsene som staten har inngått i dag. Dernest er det viktig at vi nå gjennomfører en reform som bidrar til å dempe veksten i pensjonsutgiftene. Like viktig er det at man fremmer arbeidslinjen, nemlig at man gjør det mer lønnsomt å stå lenger i arbeid.

Fundamentet i pensjonsreformen baserer seg på Pensjonskommisjonens forslag og det forslaget som sentrum–høyre-regjeringen la frem og fikk behandlet i Stortinget våren 2005. Dette fundamentet ligger fast også etter konkretiseringen fra den rød-grønne regjeringen og det forliket som er undertegnet i Stortinget.

Jeg er glad for at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har stått sammen gjennom hele denne prosessen. På noen områder mente vi at det var behov for endringer i konkretiseringen som var lagt frem fra den rød-grønne regjeringen. Men dette dreier seg om justeringer av et forslag, for selve fundamentet i pensjonsreformen står seg også i forhold til det forslaget som vi var med på å legge frem.

Vi er glad for at vi har fått til en forbedret ordning når det gjelder omsorgspoeng. Vi hadde ønsket at man kunne få opp opptjeningstaket i pensjonen eller innføre pensjonspoeng for studenter. Vi jobbet også for å få til bedringer for de private pensjonsordningene.

Jeg skal ikke legge skjul på at vi reagerte på at den rød-grønne regjeringen senket opptjeningstaket i pensjonen. Opptjeningstaket er viktig for å gjøre folketrygden relevant for alle inntektsgrupper. Jeg er litt overrasket over at ikke venstresiden og sosialdemokratene ser viktigheten av at folketrygden er relevant for alle inntektsgrupper. For en del inntektsgrupper vil man, også når opptjeningstaket blir liggende på 7,1 G, oppleve et ganske kraftig fall i godtgjørelsen når man blir pensjonist. Det gjør at en del inntektsgrupper vil belage seg på annen form for pensjonssikring, og dermed blir folketrygden mindre relevant. Vi mente det var viktig å få opp opptjeningstaket nettopp for at alle inntektsgrupper skulle føle at folketrygden er relevant for dem.

Det andre knytter seg til de langtidsutdannende. Når man senker opptjeningstaket, gjør det at de langtidsutdannede kommer forholdsmessig dårligere ut. Derfor er det slik at de borgerlige partiene stod hardt på for enten å få opp opptjeningstaket eller å få innført pensjonspoeng for studenter. Det er også slik, som vi understreket da dette ble lagt frem, at vi i siste runde mente at det var viktigere å få innført pensjonspoeng for studenter enn å få den marginale økningen i opptjeningstaket, men vi måtte konstatere at regjeringspartiene ikke var villige til å få til en slik veksling.

Så stiller noen spørsmålet: Når man ikke har fått gjennomslag for sine primære krav, hvordan kan man da likevel stille seg bak en pensjonsreform? Det er ganske enkelt fordi selve fundamentet i pensjonsreformen, å fremme arbeidslinjen og redusere utgiftsveksten, står seg i forhold til det forslaget vi selv la frem.

På ett område kan vi imidlertid konstatere at Stortinget deler seg i to, og det er i synet på privat sparing. For Høyre er det grunnleggende positivt at personer sparer privat. Det at man tar ansvar for eget liv og ikke bare lener seg tilbake og stoler på den statlige sparingen, og at folk tenker langsiktig, er viktig for Høyre.

Vi mener også at mange vil ha behov for å spare i tillegg til det som ligger i den offentlige pensjonen. Ikke alle kan forholde seg til en statlig A4-ordning, men har behov for en mer fleksibel løsning, kanskje fordi man går litt inn og ut av arbeidslivet, eller kanskje rett og slett fordi man ikke er i arbeid. Dessuten mener vi det er viktig å få til en bedre balanse mellom den statlige og private sparingen. Det som gjør Norge til et annerledesland når det gjelder pensjon i Europa, er at der andre land har stor privat sparing, har vi i Norge stor statlig sparing.

Jeg er glad for at vi har fått gjennomslag for at man nå redder den tredje pilaren i pensjonssystemet. Vi hadde selvfølgelig ønsket at man hadde kommet enda lenger, men det betyr i hvert fall at den tredje pilaren står der – om noe sped – frem til valget i 2009, men det er vårt ønske at vi etter hvert skal klare å styrke også det elementet i det fremtidige pensjonssystemet. Det er sjelden jeg får så mange og så sterke reaksjoner som jeg fikk da Regjeringen med et pennestrøk sviktet sine forpliktelser i de private pensjonsordningene – fra uførepensjonister som hadde spart i individuell livrente, arbeidstakere som benyttet seg av kollektiv livrente, eller de mange som benyttet seg av IPA, privat pensjonssparing. Jeg tror det er viktig at også regjeringspartiene drar lærdom av den saken, for er det noe staten ikke skal gjøre, så er det å bryte sine forpliktelser overfor enkeltmennesker. Men vi har som sagt fått dette spede benet på plass igjen.

Jeg er glad for at det nå skal legges frem en ny ordning som skal gjelde fra 2008. Det som også vil bli en diskusjon, er hvilke skatteregler som knytter seg til den nye private pensjonsordningen. Fra Høyres side mener vi at det i utgangspunktet bør være en symmetri i beskatningen, slik at når man får 28 pst. i fradrag for pengene man betaler inn, burde det også være 28 pst. beskatning av de pengene man tar ut. Jeg regner også med at vi vil få en diskusjon om både individuell og kollektiv livrente i tiden fremover.

Høyre er glad for at vi er kommet frem til et forlik. Det skaper større trygghet for pensjon både for dagens og fremtidens pensjonister. Det er viktig for generasjonsregnskapet. Som politikere har vi ikke bare et ansvar for våre velgere i dag, men vi har også ansvar for dem som ikke har stemmerett, men som etter hvert skal overta ansvaret for Norge. Vi ønsker å ha balanse i det generasjonsregnskapet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [10:57:14]: Da St.meld. nr. 5 ble lagt fram i fjor høst, var Høyre raskt på banen og kritiserte og var misfornøyd med at man ikke hadde fått til noen opptjening for studenter. Høyre uttalte også at det var helt avgjørende for dem å få til en ordning som ivaretok dem med lange studier om man skulle gå inn for et forlik. Den 31. januar i år fremmet Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre et krav før forhandlingene i fire punkter. Hvorfor var ikke opptjening for studenter et av disse kravene når det var så viktig for Høyre retorisk i debatten?

Jan Tore Sanner (H) [10:57:59]: Det er jo litt spesielt at det spørsmålet stilles fra Fremskrittspartiet! Fremskrittspartiet har ingenting – absolutt ingenting – å vise til overfor de langtidsutdannede. Man legger frem et forslag til pensjonsreform som skaper utrygghet for fremtidens pensjonister, og som legger en utgiftsbombe under fremtidens skattebetalere. Så at Fremskrittspartiet i det hele tatt stiller det spørsmålet, synes jeg er litt ironisk.

Når det er sagt, er det faktisk slik at vi i våre krav overfor Regjeringen la frem at vi ønsket økning av opptjeningstaket, alternativt pensjonspoeng for studenter. Og representanten Eriksson vet utmerket godt at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre stod fast på at vi ønsket opptjeningspoeng for studenter helt til det siste, og at vi også ønsket det fremfor 0,1 pst. økning i opptjeningstaket, men vi måtte konstatere at regjeringspartiene ikke var villige til å imøtekomme oss der. Men vi mener tross alt at det systemet vi nå har fått på plass, er bedre enn alternativet.

Lise Christoffersen (A) [10:59:12]: La meg kjapt berømme Høyres vilje til å være med på et bredt pensjonsforlik på tvers av posisjon og opposisjon.

Så er det samtidig ingen tvil om at Høyre for framtiden har ambisjoner om et tettere samarbeid med Fremskrittspartiet – det er allment kjent. Da har jeg et spørsmål til Sanner, og det er ikke for å være stygg mot Høyre, men det er fordi jeg er oppriktig interessert i svaret. Jeg lurer nemlig på hva Høyre egentlig synes om Fremskrittspartiets manglende vilje til å være med på laget for å sikre trygghet for framtidige pensjoner?

Jan Tore Sanner (H) [10:59:54]: Det har jeg gitt uttrykk for både i en replikk til Fremskrittspartiet, i svaret på replikken fra Fremskrittspartiet og i mitt innlegg, så jeg har ikke noe behov for å understreke det. Bortsett fra det vil jeg si at når vi har inngått et forlik med andre partier om pensjon, vil vi selvfølgelig stå ved det forliket også etter et regjeringsskifte i 2009. Høyre har alltid vist at vi er et parti til å stole på. Vi mener at det er viktig i denne type velferdsspørsmål at dagens og fremtidens pensjonister kan forholde seg til noe som er forutsigbart, og noe som er langsiktig. Vi er veldig glade for at vi har fått det på plass.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Karin Andersen (SV) [11:00:58]: (komiteens leder): Pensjon er fundamentet i velferdsstaten. Det er basis for sosial rettferdighet og levelige kår, og det er basis for dem som ikke kan ha inntekt fra et arbeid som de kan forsørge seg på. Alderspensjonen i folketrygden er på en måte grunnsteinen i hele systemet som alle de andre ordningene bygger på, og det er den grunnsteinen vi skal legge i dag.

Det er et bredt forlik bak det som blir lagt fram i dag. Det er behov for endringer, fordi dagens system er urettferdig på flere områder. SVs utgangspunkt fra Pensjonskommisjonen var en annen modell som gav bedre utjamning enn Pensjonskommisjonens modell. Det var fordi vi ønsket at lavtlønte skulle få en bedre pensjon enn det som lå til grunn i Pensjonskommisjonens rapport. Derfor var ikke SV med i forliket fra 2005. Vi hadde vår egen modell.

I forhandlingene om en regjeringsplattform på Soria Moria aksepterte SV rammene for forliket. Regjeringens forslag til system er langt bedre enn det Pensjonskommisjonen la fram, spesielt fordi pensjonen til de lavtlønte er blitt bedre. For SV har fordelingsprofilen i pensjonssystemet vært helt avgjørende. En av grunnene til det er det vi vet om levekår, helse og levealder. Det er den berømte gradientutfordringen som forteller oss at hvis man har god økonomi, lever man også lenger, og da kan man i alle systemer selvsagt ta ut mer pensjon. Er man lavtlønnet eller har skikkelig dårlig råd, lever man kortere, og derfor får man også mindre del av den pensjonen man har tjent opp. Derfor er det utrolig viktig at pensjonssystemet tar godt vare på dem som er lavtlønnet, og derfor ikke har så stor opptjening av pensjon.

Det forslaget som Regjeringen la fram for Stortinget, var altså langt bedre enn det som var utgangspunktet i Pensjonskommisjonens rapport. Det er den viktigste grunnen til at SV stiller seg bak forslaget. Det har vært helt avgjørende.

Så er det også viktig å si at pensjon er en helhet. Folketrygden er jo på en måte grunnsteinen. Men det blir veldig viktig nå å se hvordan uføretrygden blir, og hvordan videreføringen av AFP, OTP og tjenestepensjon blir framover.

Noe av det som er nytt nå, og som i meldingen blir omtalt som en velferdsreform, er at det skal være mulig å tidligpensjonere seg ved fylte 62 år. Det er ingen allmenn ny pensjonsalder, men det skal være en mulighet – det finnes jo ikke i dag – for dem som er i en situasjon der de har behov for å gå av på det tidspunktet, men ikke er omfattet av AFP-ordningen. De har i dag ingen annen mulighet enn uføretrygden. Og det kan være et veldig trangt nåløye. Det vil altså være en mulighet med det nye systemet, men det er klart at for dem som har en dårlig opptjening, blir dette i praksis ikke nødvendigvis helt realistisk.

Begrunnelsen for at AFP-ordningen ble innført, var at man skulle gi en verdig avgang til dem som var slitne, og som ikke orket å stå til 67 år. Jeg har veldig behov for å si – fordi jeg stusser litt over debatten rundt dette av og til – at det ikke er uverdig med uføretrygd. Det er en rettighet det ikke skal følge skam med, og det er ikke noe som noen skal misunne dem som trenger det. Det har jeg altså behov for å si.

Men det tar tid ofte å få uføretrygd. Det kan oppleves krevende, og prosessen kan oppleves nedverdigende for noen. Dette er jo noe av det som man ved NAV-reformen nå skal ta fatt i, men jeg har behov for å understreke at når uføretrygden skal ses over på grunnlag av den NOU-en som kommer i mai, er det viktig at vi ikke etablerer et system som presser folk ut i en altfor dårlig alderspensjon etter 62 år. Det er uhyre viktig for at dette systemet skal fungere rettferdig, at muligheten til uførepensjonering blir beholdt.

En viktig ting i det nye systemet er at all inntekt skal telle. Fremskrittspartiet var oppe her i stad og sa at for dem som er i halv stilling, var besteårsregelen best. Ja, det kan sikkert være eksempler som viser det, men i det nye systemet vil denne halve stillingen telle. Hvis man har ufrivillig deltid og er tilmeldt NAV, har man altså krav på pensjonsopptjening ut fra lønnen i en full stilling. Det betyr jo at det er veldig mange flere av dem som er i en slik situasjon, som vil kunne få full opptjening. For det første vil de få halv opptjening hvis de vil ha en halv stilling, og de vil kunne få full opptjening med det nye systemet.

Så er det slik at alle systemer belønner dem som kan jobbe mer, de får høyere pensjon. Det blir på en måte å belønne dem som er friskest. Jeg tror vi bare må innse at slik er det. Men så er det den ekstra arbeidsinnsatsen som utløses av dette, som gjør at verdiskapingen øker. Det er jo det vi skal leve av. Og det er det vi skal betale ikke bare de økte pensjonene med – for det kommer; med alle ordningene vi har lagt fram i dag, gjør det jo det, fordi systemet i seg sjøl gir en bedre opptjening til flere, og det blir mange flere – men det er også slik at mange flere vil trenge omsorgstjenester og helsetjenester. Det er for SV veldig viktig at vi greier å sikre et godt nivå på dette. Nå er det vanskelig å spå om økonomiske utsikter i framtida. Hvis man hadde sammenlignet utsiktene i 1967 med det vi har i 2007, tror jeg kanskje at vi hadde sett at det ikke ble helt slik som man spådde. Vi vet heller ikke hvordan det blir i 2050. Men det som er viktig, er å sikre at vi greier finansieringen av de økte velferdstjenestene som kommer. De kommer jo på toppen av pensjonsutgiftene. For SV er det veldig viktig. SV er kanskje ikke det partiet som er reddeste for å ta «økt skatt» i sin munn. Men det er en grense for hvor mye skatten kan øke for å finansiere både de store, økte utgiftene til pensjon og de behovene vi har for omsorgstjenester.

Så er det uhyre viktig at vi jobber intenst for et inkluderende arbeidsliv. Hvis det er slik at det skal lønne seg å jobbe, må det også være regler som gjør at arbeidslivet faktisk aksepterer både den arbeidskraften som har passert senioralderen – det har jeg skjønt etter hvert inkluderer meg sjøl – og den som har ulike helsemessige begrensninger. Det er helt nødvendig, for dette er en dugnad som er avhengig av at systemet oppfordrer til å jobbe. Da må det altså være mulig. Da kan man jo lure på om det er pensjonssystemet som skal avgjøre hvordan folk kommer til å leve livet sitt, om man vil slå opp i pensjonssystemet for å se etter hva som lønner seg å gjøre. Skal jeg få barn? Skal jeg jobbe heltid eller deltid? Skal jeg ta en lang utdanning? Jeg tror kanskje ikke det er slik det kommer til å foregå. Jeg tror vi tar de fleste valgene uavhengig av pensjon. Men det er viktig at pensjonssystemet er slik at det er mulig å skjønne konsekvensene av de valgene man gjør. Jeg tror at i hvert fall på slutten av yrkeskarrieren vil det å kunne få en belønning for å stå lenger, bety veldig mye. Det har vi sett hos de kloke bedriftene som nå legger til rette ordninger for seniorer. De ser at AFP er veldig dyrt, og da finner de andre løsninger som gjør at folk velger å stå i bedriften lenger. De ordningene vil bety veldig mye for at dette blir vellykket, ikke bare for å dekke det behov for arbeidskraft som vi har framover, men også for den enkelte. Det er svært viktig.

For SV har det vært uhyre viktig at forliket ikke skulle svekke opptjeningen for dem som hadde minst. Det har vi lyktes med. Det er jeg glad for.

Så skjønner jeg at noen av dem med lang utdanning er skuffet. Det kan man kanskje forstå. Men jeg vil legge til at de fleste av dem har i dag gode tjenestepensjoner, og de fleste av dem har også tilgang til AFP. I framtida regner jeg med at også flere av dem sikkert vil ha det. Men det er litt rart i dag å høre at Fremskrittspartiet gjør seg til talsmann for dem, for deres system vil ikke gi bedre opptjening for de høytlønnede. For å si det slik: Fremskrittspartiet er også med på sparingen. De sparer også mye penger. Ett sted må de spare når de som har minstepensjon, skal få mer. Det sparer de jo i den enden. Ikke noe ondt om Fremskrittspartiets kamp for minstepensjonistene, men det går ikke an å forene det forslaget de har lagt fram i dag, med å påstå at de også tar en kamp for de høytlønnede akademikerne.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [11:11:30]: I dag har vi ca. 641 000 deltidsstillinger i Norge. De fleste av dem som i dag jobber deltid, er kvinner, ca. 400 000. Vi finner mange av dem innenfor pleie og omsorg. Det er også godt kjent at mange innen denne yrkeskategorien jobber ufrivillig deltid.

Karin Andersen sa i sitt innlegg at det nye systemet belønner dem som jobber mye. Det betyr at de som har en funksjonshemning, eller har tvungen deltid, havner på det som kalles for garantipensjon, og som i framtiden vil bli langt lavere enn dagens minstepensjon. Hvordan kan likestillingspartiet SV og de som taler de funksjonshemmedes sak, gå inn for en pensjonsmodell som til de grader diskriminerer kvinner og funksjonshemmede, og svekker deres rettigheter og framtidige pensjonsnivå?

Karin Andersen (SV) [11:12:23]: Jeg tror ikke Fremskrittspartiet kan ha lest innstillingen og forslaget. Det er slik at de som har ufrivillig deltid, er tilmeldt NAV og ønsker mer jobb, skal få pensjonen sin beregnet som om de var i full stilling. Hvis man er helt arbeidsledig, skal man også få pensjonen beregnet ut fra den stillingen man hadde før.

I tillegg er det selvfølgelig mange grep som må gjøres for å sikre at folk ikke går i ufrivillig deltid. Det vil også være slik i det nye systemet at hvis man går i frivillig deltid, vil man få opptjening for alt man tjener. Det gjør man ikke i dag. En del av den minstepensjonsfella som eksisterer i dag, er at det er mange som har tjent opp mange pensjonspoeng, men som likevel ender opp som minstepensjonister. Det fjerner vi nå.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:13:35]: Jeg er svært glad for at vi har lyktes i å komme fram til et bredt forlik om framtidens pensjonssystem. Flertallet i denne sal sikrer i dag bærekraft og forutsigbarhet i folketrygden. Selv om enkelte nok opplever at de har strukket seg langt for å komme til enighet, vil jeg påpeke at det tjener samtlige forlikspartier til ære at vi nå har sikret trygghet for pensjonene til kommende generasjoner.

Det er alltid krevende å skape bred støtte i befolkningen for velferdspolitiske endringer som innebærer mer enn økte bevilgninger. Det letteste for oss hadde vært kanskje å utsette hele saken, eller latt være å ta belastningen med å inngå et kompromiss. Det ville imidlertid ha vært et svik mot velgerne, som forventer og fortjener modige politikere som tar ansvar også for samfunnsutfordringer som ligger noen år fram i tid.

Det er heldigvis ikke mer en ett politisk parti Norge som ikke tar dette ansvaret. Fremskrittspartiet har gått bort fra klare programformuleringer om pensjon og ønsker nå i stor grad å videreføre dagens folketrygd. Dette skjer uten at partiet engang har brydd seg om å be departementet vurdere kostnadene ved forslaget. En slik saksbehandling er både useriøs og uforsvarlig og må dessverre forklares med rå populisme. Andre partier har nå framskaffet disse tallene. Her går det fram at kostnadene ved Fremskrittspartiets forslag totalt vil bli om lag 500 milliarder kr høyere over perioden 2010–2059. Det er store tall.

En pensjonsreform er nødvendig av flere grunner.

For å sikre fortsatt høy verdiskapning i landet vårt må det bli mer lønnsomt for den enkelte å arbeide etter fylte 62 år. Vi vet f.eks. at om få år vil det være behov for langt flere helse- og omsorgsarbeidere i eldreomsorgen enn i dag. Framtidens pensjonssystem tar høyde for nettopp det.

Reformen er også begrunnet med det faktum at det blir stadig færre yrkesaktive til å bære folketrygdens utgifter. Mens det i 1967 var 3,9 personer i arbeidsstyrken pr. alders- og uførepensjonist, forventes dette forholdstallet å gå ned til 1,7 i 2050. Hensynet til våre barn og barnebarn tilsier at det gjennomføres endringer i pensjonssystemet nå. Det handler om solidaritet med de neste generasjoner.

I Kristelig Folkeparti er vi glade for at pensjonsforliket anerkjenner den viktige verdiskapningen ulønnet omsorgsarbeid er for samfunnet.

Omsorgsarbeid skal gi rett til pensjonspoeng tilsvarende inntekt på 4,5 G i inntil seks år, og pensjonsuttellingen for dem som har omsorgsarbeid ved pleie av eldre, syke og funksjonshemmede, styrkes tilsvarende. Dette reduserer mulige ulemper som enkelte kvinner opplever ved overgang fra en besteårsregel til en alleårsregel. Karrieremessige avbrudd som f.eks. skyldes omsorg for små barn, vil i liten grad slå negativt ut for pensjonens størrelse. Dette sikrer større likhet i kvinners og menns pensjonsutbetaling og vil forhåpentlig motivere flere menn til å påta seg omsorgsarbeid. Det er derfor ikke minst i et likestillingsperspektiv viktig at pensjonsopptjeningen for omsorgsarbeid styrkes.

I Kristelig Folkeparti er vi også tilfreds med at forliket innebærer en viss heving av opptjeningstaket. Det er viktig for oss å få et noe større samsvar mellom inntekt gjennom livet og utbetalt pensjon enn det som fulgte av Regjeringens opprinnelige forslag.

Vi er også fornøyd med at vi har blitt enige om å forbedre pensjonsopptjeningen for dem som avtjener verneplikt. For oss i Kristelig Folkeparti var det ikke mulig å støtte forslaget fra Regjeringen, som bl.a. innebar at alle vernepliktige som overføres til Heimevernet, blir nektet pensjonsuttelling for avtjent førstegangstjeneste.

I forhandlinger må alle partier gi og ta. Vi i Kristelig Folkeparti skulle gjerne sett at vi hadde oppnådd mer med hensyn til langtidsutdannelse. Vi ønsker å innføre pensjonsopptjening for studier, men det var ikke mulig å få regjeringspartiene med på dette. Samlet sett har vi imidlertid fått en bra løsning.

Jeg vil avslutningsvis gi saksordfører Sverre Myrli honnør for en ryddig saksledelse. Jeg innrømmer at det har vært tider da opposisjonens forhandlingsdelegasjon nok kunne tenkt seg større og raskere bevegelser i forhandlingene, men tonen har gjennomgående vært god, og vi i Kristelig Folkeparti ser fram til videre samarbeid med regjeringspartiene, Høyre og Venstre om oppfølgingen av pensjonsforliket.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:18:54]: Det er tydelig at Kristelig Folkeparti har fått stort gjennomslag på ett punkt i forliket, nemlig bedre opptjeningsregler for ulønnet omsorg. Fremskrittspartiet er selvfølgelig glad for at man i forliket er kommet fram til en løsning som er nesten identisk med Fremskrittspartiets forslag på dette området.

Men det er alvorlig at den nye ordningen fjerner besteårsregelen. Omsorg og oppfostring av barn slutter ikke når barnet begynner på skolen. Hvordan kan Kristelig Folkeparti forsvare en pensjonsordning der f.eks. foreldre med funksjonshemmede barn som føler at de må jobbe deltid for å få dagene til å gå i hop, vil bli pensjonstaperne?

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:19:41]: Kristelig Folkeparti er opptatt av likestilling, og det er ikke slik at det er kvinner med deltid som har vært vinnerne når det gjelder besteårsregelen. Det er menn med høy utdanning og høy inntekt som har jobbet i veldig kort tid.

En viktig premiss for oss for å gå inn for dagens pensjonsordning har vært å få gjennomslag for omsorgspoeng, og vi håper at også flere menn etter hvert vil ta del i omsorgsarbeid. Forslaget i dag inkluderer også mulighet for å ta omsorg for eldre funksjonshemmede og syke, som representanten her var opptatt av.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:20:56]: Debatten i dag dreier seg mye om behov og grupper som en kunne ønske bedre løsninger for. Det ligger en tung prosess bak oss: først Pensjonskommisjonens arbeid, så den forrige regjeringens pensjonsmelding og Stortingets behandling av den i 2005 og nå behandlingen av stortingsmeldingen fra den rød-grønne regjeringen. Det kan være behov for å løfte blikket og se litt på hvilket grunnlag som er gitt gjennom stortingsvedtaket i 2005. Da satte forlikspartnerne opp noen grunnstolper som den framtidige folketrygden skulle sikre. Prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide, og at det må være sammenheng mellom arbeidsinnsatsen gjennom hele livet og pensjonsytelsene, står sentralt. Videre skal personer med lave inntekter gjennom et langt yrkesliv ikke ha lavere pensjon enn med dagens folketrygd. Pensjonsopptjening for ulønnet omsorgsarbeid for barn og ved pleie av eldre, syke og funksjonshemmede og for vernepliktige er også nedfelt som forutsetninger.

Det brede flertallet som står bak innstillingen fra arbeids- og sosialkomiteen, lever opp til disse forutsetningene. Vi får også tilbake en ordning med skattestimulert individuell pensjonssparing, som kommer i tillegg til det som er innført i mellomtiden: den obligatoriske tjenestepensjonen og de tilpasninger av denne som er innført for selvstendig næringsdrivende.

Komiteen har under sin arbeidsperiode fått anledning til også å orientere seg om hvordan andre land som strever med å skaffe sine innbyggere troverdige og levedyktige pensjonsordninger, opererer. Både i Danmark og i England har vi registrert hvor stor vekt det har vært lagt på å få til brede kompromisser for å utvikle et pensjonssystem som kan virke over tid. Vi har gjort det samme, og lyktes. Det er ikke bare her på huset vi har grunn til å være fornøyd med det. Skal folketrygden være den hovedpilar i velferdssystemet som vi forutsetter, må folk kunne stole på at de endringer som gjøres, vil virke over tid. Det er 40 år siden folketrygden ble etablert. Det må være tilsvarende perspektiv framover på hovedelementene i de justeringer som gjøres gjennom dagens vedtak.

I Senterpartiet er vi altså glade for å ha kunnet bidra til en pensjonsreform, og vi mener å ha fått ivaretatt viktige verdier for oss selv, selv om det også vil være slik at vi kunne ønsket noen elementer litt annerledes. Den pensjonsavtalen vi nå får, gir en bedre sosial profil enn Pensjonskommisjonens innstilling. Særlig arbeidstakere med lave til midlere inntekter kommer bedre ut. Dermed vil også kvinner generelt sett komme bedre ut enn i dag. Dette har vært viktig for Senterpartiet. Det er som representanten Woie Duesund sa i sitt svar på replikken fra Fremskrittspartiet: Det er ikke slik at kvinner i lavtlønnsyrker ville tjent på besteårsregelen. De tjener på den løsning som ligger i dette forslaget.

Vi er blitt kritisert for at taket for pensjonsopptjening er satt for lavt. Ikke alle har vært villige til å gå inn på hvordan de eventuelt mener at økningen av taket skulle dekkes inn. De som har fremmet inndekningsforslag, har vist til tiltak som direkte rammer grupper med lavere og midlere inntekter. Rådet har vært å gå bort fra de forutsetningene om dette som ble lagt inn i pensjonsforliket av 2005, hvor hensynet til disse gruppene er svært konkret formulert. Det har vi fra Senterpartiets side ikke kunnet støtte, og vi er glade for at en nå har kunnet oppnå enighet som ivaretar forutsetningene i pensjonsforliket fra 2005.

Senterpartiet har vært opptatt av at også selvstendig næringsdrivende må sikres mulighet til supplerende tjenestepensjon. Mange i denne gruppen har store inntektssvingninger gjennom sin yrkeskarriere og kan derfor bli stående igjen med lav pensjonsopptjening i folketrygden. Gjennom at Stortinget tidligere har utvidet denne gruppens adgang til pensjonssparing i OTP-like ordninger, og nå i tillegg har gitt tilbake anledning til skattestimulert individuell pensjonssparing, er selvstendig næringsdrivende bedre ivaretatt enn tidligere.

Senterpartiet har vært opptatt av å få på plass gode og rettferdige løsninger for opptjening av pensjon for personer som påtar seg ulønnet omsorgsarbeid for barn og pleietrengende.

Omsorgsopptjeningen for barn er nå blitt god. Barnehageutbygging og økt yrkesdeltakelse fra begge foreldre vil antakelig redusere antallet personer som benytter hele spekteret i den ordningen. I stortingsmeldingen og i avtalen mellom forlikspartiene er det understreket at Regjeringen vil komme tilbake til en nærmere vurdering av å gi omsorgsopptjening tilbakevirkende kraft. I denne vurderingen er det viktig at forslagene som fremmes, ikke bare tar utgangspunkt i kostnadene som vil følge, men også tar opp i seg den verdi samfunnet bør sette på innsatsen som er gjort fra en stor gruppe som trolig har beskjedne pensjonsrettigheter i bunnen. Men det skal vi komme tilbake til.

Pensjonsopptjening ved pleie av eldre, syke og funksjonshemmede er også en svært viktig del av ordningen med omsorgsopptjening. Denne ordningen videreføres i den nye folketrygden. Det skal dokumenteres en arbeidsinnsats på 22 timer pr. uke i minst seks måneder. Det vil være en del som ikke kommer innunder dette. Vi vet at ulønnet omsorgsarbeid for sterkt pleietrengende familiemedlemmer er langt mer omfattende enn det som kanskje fanges opp i dagens ordninger. Innsatsen som gjøres, sparer samfunnet for store kostnader, men påfører dem som yter den, både i tap av inntekter og kanskje i mistede muligheter i arbeidslivet på lang sikt, problemer. Det kan derfor være behov for å se på om disse grensene er gode nok slik de er nedfelt i dagens system.

Endret folketrygd gir den enkelte gevinst ved å stå lenger i arbeid, men sikrer også retten til å ta ut tidligpensjon fra 62 år. Det er positivt. Forutsetningene om at det ikke kan tas ut en pensjon som er lavere enn minstepensjon, gir imidlertid begrensninger for 62-åringene. Når vi får rammene for framtidige AFP-ordninger til behandling, bør også de begrensninger som ligger i pensjonsuttak for denne gruppen, ses nærmere på – om de virker rettferdige, og om vi får den måloppnåelsen som vi er opptatt av.

Innstillingen fra arbeids- og sosialkomiteen viser at det vil bli et bredt flertall bak de vedtak som gjøres i dag. Fremskrittspartiet har valgt å stå alene, men det er interessant å merke seg at de vil stemme for forslag som står langt nærmere modellen for revidert folketrygd enn deres eget program. Det er faktisk en del av dagens realiteter som vi får understreket gjennom denne debatten. De viktigste forskjellene mellom flertallet og Fremskrittspartiet er Fremskrittspartiets ønske om å bevare besteårsregelen og gjennom det svekke sammenhengen mellom livsløpsinntekt og opptjente pensjonsrettigheter, og at Fremskrittspartiet ønsker å fjerne dagens ordninger som sikrer enslige minstepensjonister en noe høyere inntekt enn gifte minstepensjonister. Jeg var inne på det i et replikkordskifte. Jeg oppfatter at Fremskrittspartiet her ikke har fanget den situasjonen som faktisk er i samfunnet. Det er slik at det er enslige minstepensjonister som er de virkelig fattige. Det er de som sliter med lave inntekter. Dette er i all hovedsak enslige kvinner. Nå vil Fremskrittspartiet gi mer til gifte minstepensjonister enn de vil gi til enslige minstepensjonister. Det er riktig – for all del – at de løfter begge, men det har altså en vridningseffekt for dem som sliter tyngst, og som er de absolutte taperne i dagens system. Jeg synes det er synd, og mener det er grunn til å se nærmere på begrunnelsene for den type tiltak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [11:29:38]: På Senterpartiets landsmøte vedtok man at man ønsket en utredning når det gjaldt minstepensjonistenes levekår. Jeg regner med at bakgrunnen for en slik utredning er at man har en mistanke om at svært mange minstepensjonister har dårlig økonomi og en vanskelig hverdag, slik som Fremskrittspartiet har påpekt ved flere anledninger. Vi kan se i media at flere og flere minstepensjonister ikke har råd til et varmt måltid hver dag, ikke har råd til å hente ut forskrevne medisiner på apoteket. Samtidig ønsker nå flertallet at man skal redusere minstepensjonen i 2050 til 91 000 kr. Det er 35 000 kr mindre for en enslig minstepensjonist enn det Fremskrittspartiet legger opp til. Hvordan kan Senterpartiet forsvare en slik ordning? Vil Senterpartiet foreslå høyere minstepensjon i framtiden, når vil de foreslå det, og hvilket nivå mener Senterpartiet at garantipensjonen bør ligge på, slik at minstepensjonistene sikres en god og verdig økonomi?

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:31:01]: Ja, det er riktig som det sies, Senterpartiet kommer til å ha et skarpt blikk på hvordan inntektsutviklingen for minstepensjonister blir framover. Vi har også, som jeg har understreket før i dag, registrert at det er enslige minstepensjonister som det er spesielt viktig å ha søkelyset på. I pensjonsinnstillingen går vi inn for at garantipensjonen skal reguleres på en annen måte enn pensjon for øvrig, slik at vi ikke får tap der. Representanten peker på delingstallet og de konsekvenser det kan få. Jeg tror at Fremskrittspartiet gjør en feil når de så ensidig setter fokus på ett element i regulering av minstepensjonistenes inntektssituasjon og ikke ser på helheten, ikke også ser på de tiltak vi for øvrig har over statsbudsjettet, som gjelder bostøtteordninger, som gjelder andre forhold som i stor grad vil innvirke på den inntektssituasjonen de faktisk har. Men det skal være sikkert, Fremskrittspartiet må gjerne bli med oss på å ha et kritisk blikk på inntektssituasjonen for minstepensjonister i sum. Som en kanskje er klar over, var det for ti år siden Senterpartiet som gikk i bresjen for å korrigere nettopp dette, gjennom at vi fikk et løft i særtillegget på 1 000 kr pr. måned for minstepensjonistene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

André N. Skjelstad (V) [11:32:45]: Dagen i dag er historisk. Vi behandler det som mange har omtalt som denne stortingsperiodens viktigste sak, den framtidige pensjonsmodellen, som skal gjelde fra 2010 og forhåpentligvis i lang tid framover. Vi sluttfører på mange måter en lang og viktig reise, som startet med at Jens Stoltenbergs første regjering satte ned en pensjonskommisjon, hvis anbefalinger i NOU 2004:1 ble fulgt opp av forrige regjering gjennom St.meld. nr. 12 for 2004-2005, Pensjonsreform – trygghet for pensjonene, som endte i et forlik mellom Venstre, Høyre, Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet våren 2005, som vi i dag sluttbehandler.

Jeg er stolt over den grundige prosessen som vi har vært gjennom. Det er en seier for det norske demokratiet, alle er blitt hørt. Alle er kanskje ikke like godt fornøyd, men det brennes ikke dekk i gatene i protest mot de vedtakene som vi gjør i dag. Det sier også noe om hvilken lykkelig situasjon vi faktisk er i.

Den opptjeningsmodellen for folketrygden som vi i dag vedtar, er god. De fleste av hovedelementene stemmer overens med Venstres primærstandpunkter, men det er ingen hemmelighet at vi gjerne så en modell med en bedre opptjeningsprofil for dem med høy utdanning, enten gjennom et høyere opptjeningstak eller gjennom pensjonspoeng for fullførte studier – eller en kombinasjon av disse elementene. Det er viktig for å sikre legitimiteten til og oppslutningen om folketrygden også i framtiden. Spesielt for kvinner med høy utdanning er det en ulempe. Lang studietid, noen år hjemme med barn, kanskje relativt høy inntekt som i mindre grad gir seg utslag i pensjonsopptjening, ville ha vært et problem. Venstre er litt forundret over at regjeringspartiene ikke vil strekke seg lenger for å imøtekomme legitime krav fra den gruppen, men vi står selvfølgelig inne for den avtalen vi har inngått. På vesentlige punkter er det tross alt blitt bedre enn utgangspunktet, gjennom forhandlinger, først mellom oss i komiteen og senere på annet nivå.

For Venstre er det også viktig å sikre en tredje pilar i pensjonssystemet, individuell pensjonssparing med skattefordel. Mulighetene for dette er som kjent avviklet av regjeringspartiene i forbindelse med budsjettet for inneværende år, etter en prosess som med respekt å melde ikke var spesielt god. Det er derfor bra og riktig at det som et resultat av forhandlingene skal innføres en ny modell for individuell sparing fra og med 2008. Det er også viktig å understreke at Venstre sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti står fritt til å foreslå et høyere sparebeløp, og til å foreslå en videreføring av ordningen med individuell og kollektiv livrente, jf. protokolltilførselen til den inngåtte avtalen 21. mars 2007 mellom forlikspartene om modell for opptjening av uttak av alderspensjon i folketrygden. Derfor varsler jeg på vegne av Venstre allerede nå at vi kommer til å fremme forslag om et høyere beløp for pensjonssparing – og det skal fortsatt lønne seg å spare. Det er riktig at privat pensjonssparing isolert sett ikke har noen direkte tilknytning til den saken vi i dag behandler, men det er helt avgjørende for Venstre å få dette på plass for å inngå et helhetlig forlik om pensjon slik som det framstår i dag.

Det viktigste for Venstre har vært å få en folketrygd som er robust over tid, og vissheten om at vi har sittet med ansvar for en så stor og viktig sak, har vært utslagsgivende for at Venstre har vært med på pensjonsforliket. Alternativet, med en usikkerhet over lang tid, hadde vært langt dårligere. Venstre mener at vi må ha et system for framtiden som er forutsigbart, og som gir folk mulighet til å vite hva de får i pensjon. Ingen er tjent med at rammene for pensjonssystemet blir satt i spill av skiftende regjeringer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [11:36:50]: Venstre har ved flere anledninger tatt til orde for at man ønsker å innføre det man kaller for borgerlønn. Allerede i trygdeoppgjøret i fjor fremmet Venstre forslag om at minstepensjonistene skulle ha borgerlønn – de skulle opp på 2 G. Det samme legger Fremskrittspartiet opp til. Dessverre støttet ikke Venstre et slikt forslag under behandlingen av statsbudsjettet. Mitt spørsmål blir: Nå når Venstre har blitt med på en ny pensjonsmodell, som nærmest umuliggjør å få gjennomført en borgerlønn eller å få hevet minstepensjonen opp til det nivået Venstre ønsker, betyr det at Venstre nå har kastet sitt partiprogram over bord, eller betyr det at Venstre fortsatt vil fremme det forslaget for å få økt minstepensjonen til 2 G? Når vil de i så fall fremme det forslaget?

André N. Skjelstad (V) [11:37:53]:Som en del andre partier kaster ikke Venstre sitt program over bord. Å koble minstepensjonen med borgerlønn er vel å dra det noe langt, for det forslaget om borgerlønn som ble fremmet på et tidligere tidspunkt, var opptil 2 G. Det er nok revidert på et senere tidspunkt til 2,5 G. Men det har aldri vært noen kobling mellom minstepensjon og borgerlønn. Det som er sagt om minstepensjonen, og det har vi et sterkt syn på, på lik linje med det representanten Sundsbø tidligere redegjorde for når det gjaldt enslige minstepensjonister, er at det burde komme et høyere inntektstak for minstepensjonistene enn det er på det nåværende tidspunkt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:39:01]: Jeg har lyst til å starte med å si at i likhet med mange andre er jeg veldig godt fornøyd med at vi i dag behandler innstillingen til en melding der behandlingen skjer med basis i at vi har fått et bredt forlik. Det er historisk. Det er viktig, og det har vært viktig for Regjeringen å få det til. Jeg er veldig glad for at man i forhandlinger i Stortinget har lyktes med det.

Dermed føyer behandlingen i dag seg inn i en slags sak der denne pensjonsreformen har gått som en stafett mellom ulike regjeringer. Det var Stoltenberg I-regjeringen som nedsatte Pensjonskommisjonen. Den første prinsippmeldingen var det Bondevik II-regjeringen som la fram for Stortinget. Den dannet grunnlaget for pensjonsforliket våren 2005, som igjen dannet grunnlaget for at Stoltenberg II-regjeringen nå har lagt fram sin stortingsmelding, og vi har igjen fått et nytt forlik i Stortinget. Dette er tegn på at vi skal være i stand til å bygge den nye folketrygden i et bredt forlik. Det gleder meg, for det vil skape trygghet og sikre rammer rundt pensjonssystemet for framtiden. Det trenger vi.

Det er mye jeg gjerne skulle ha sagt, men jeg velger å kommentere en del av forslagene fra det partiet som har valgt ikke å delta i forliket, og som påstår i debatten i dag at deres forslag representerer et mye bedre pensjonssystem enn det forliket representerer. Det er jeg dypt uenig i, og derfor føler jeg det er grunnlag for å gå noe inn i de resonnementene som Fremskrittspartiet framfører i dag.

Det første er at besteårsregelen visstnok skal være mye mer rettferdig og god enn alleårsregelen. La meg bruke som eksempel person A og person B. Hvis vi sier at person A har hatt 300 000 kr i inntekt i 40 år, lik inntekt i 40 år, har vedkommende en livsinntekt som danner grunnlaget for pensjon, på 12 mill. kr. Hvis vi sammenlikner det med person B, som har tjent 50 000 kr hvert år i 20 år og deretter 450 000 kr hvert år i 20 år til, har vedkommende en livsinntekt på 10 mill. kr, altså 2 mill. kr mindre i inntekt i løpet av livet enn person A. Likevel vil person B med et slikt system får en høyere pensjon enn person A. Jeg synes det er veldig urettferdig at en person som har jobbet jamt og trutt full tid i 40 år, skal få dårligere pensjon fordi han har tjent opp denne livsinntekten på en annen måte enn person B har gjort. Det er helt åpenbart at besteårsregelen først og fremst er skreddersydd for dem i yrkeslivet som har en klar karriereutvikling, som går fra å tjene lite i perioder til å tjene veldig mye i andre perioder. Det er urettferdig at de som har jamn inntekt i alle år, skal få dårligere pensjon enn de som har høy inntekt noen år. Det er urettferdig at det ikke er en sammenheng mellom livsinntekt og pensjon.

Så er det sagt at arbeidsmarkedet er slik at ikke alle kan jobbe fullt i alle år. Det er jeg enig i. Derfor er det også slik at forliket tar utgangspunkt i det faktum at man kan bli arbeidsledig og da selvfølgelig ikke greier å jobbe full tid. Da er man ledig, men man skal få pensjonsopptjening for ledighet. Så finnes det dem som ønsker å jobbe heltid, men som ikke får heltid og dermed må jobbe deltid. De skal få pensjonsopptjening som om de jobber heltid. Så finnes det dem som er i militæret, og som dermed ikke jobber. Derfor skal de få pensjonsopptjening. Så finnes det dem som har omsorgsoppgaver overfor barn, eldre, funksjonshemmede. De skal få pensjonsopptjening for det. Det som av den type grunner fører til at man ikke deltar i arbeidslivet, gir pensjonsopptjening. Men de som sier at de velger ikke å jobbe nå, de ønsker ikke å jobbe, får mindre pensjon enn de som jobber.

Jeg konstaterer at Fremskrittspartiet ønsker et system som er slik at de som velger ikke å jobbe, skal kunne få mer i pensjon enn de som jobber. Det vil jeg aldri være med på å si er et godt pensjonssystem, et rettferdig pensjonssystem.

Så sier Fremskrittspartiet: Vi beholder 40 års opptjening. Det betyr at en industriarbeider på Aker Kværner Verdal som f.eks. begynner som lærling som 18-åring – det er ikke noe spesielt ved det – og jobber i 40 år, har full opptjening når han er 58 år. Om han da jobber de fire neste årene til han er 62 år, får han null opptjening. At noen kan beskrive det som et rettferdig og godt pensjonssystem, er jeg ikke i stand til å være med på. Lik inntekt, som er karakteristisk for en industriarbeider, og mer enn 40 år, som er helt vanlig, gir altså null opptjening etter 40 år.

Så sier Fremskrittspartiet her i dag at funksjonshemmede og unge uføre som har null arbeidsinntekt, i framtiden skal bli minstepensjonister. Det er feil, og det er ganske oppsiktsvekkende når det største opposisjonspartiet må bruke som argumentasjonsteknikk faktafeil, og ikke engang har forstått hva det er man er uenig i. Det er ikke slik i dag at unge uførepensjonister blir minstepensjonister, og det kommer heller ikke til å være slik i framtiden. Vi utreder nå hvordan framtidens uførepensjon skal føre til en overgang fra uførepensjon til alderspensjon, men det er ingen elementer i den utredningen som tilsier at unge uføre i framtiden skal bli minstepensjonister. Så her konstruerer man en politikk som ikke finnes, og bruker den politikken som grunnlag for å tilkjennegi uenighet. Første punkt når man diskuterer framtidens pensjonssystem, er i det minste å forstå hva det er man er enig i, og hva man er uenig i.

Så er Fremskrittspartiet heldigvis enig i levealdersjustering. Det er et grunnleggende viktig trekk ved framtidens pensjonssystem at vi får et system som tar høyde for at levealderen kan komme til å stige. Alternativet er at vi må ha denne type justering av pensjonsreformen titt og ofte hvis ikke systemet tar høyde for at levealderen kan komme til å stige.

Forlikspartene lager en levealdersjustering som innebærer at når levealderen stiger med ett år, må vi jobbe åtte måneder lenger for å få samme pensjon. Fremskrittspartiets system innebærer at når levealderen stiger med ett år, må vi jobbe ett år lenger for å få samme pensjon. Jeg synes det er et veldig dårlig tilbud til folk i Norge at når vi er så heldige at levealderen går opp med ett år, må vi bruke hele det året til å jobbe for å opprettholde pensjonen. Jeg er helt sikker på at folk langt vil foretrekke en avtale mellom stat og den enkelte som går på at når levealderen stiger med ett år, må vi jobbe åtte måneder lenger for å få samme pensjon. Fremskrittspartiets system er også i så måte et veldig, veldig dårlig system.

Ut fra disse resonnementene er jeg som sagt veldig glad for at det bare er ett parti som ikke er med i forliket. Forliket representerer et godt fundament for det som blir et godt pensjonssystem for framtiden.

Så er det viktig for meg å understreke at mye arbeid gjenstår. Fundamentet legger vi nå på plass, men etter det skal vi nå utforme forslaget til lov, som vi da vil komme så raskt som mulig tilbake til Stortinget – Odelstinget – med. Så skal vi starte forhandlingene med partene i arbeidslivet om framtidens AFP. Vi må også se på hvordan den fleksible alderspensjonen fra 62 år eventuelt skal gjøres gjeldende for den private tjenestepensjonsordningen. Og vi må se på, i forhandlinger med partene i arbeidslivet, hvordan de offentlige tjenestepensjonene skal tilpasses f.eks. levealdersjustering, som er en del av kompromisset.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [11:49:10]: La meg aller først få lov til å si at jeg synes det er interessant å registrere den retorikk statsråden legger seg på, og at det nærmest er kun statsråden som har forstått. Jeg har også registrert den debatten som har gått blant tillitsvalgte og ansatte ved Aker Verdal, som han viser til, og det virker ikke som om de er direkte enige med statsråden når det gjelder opptjeningen i det nye pensjonssystemet.

Det første jeg kunne tenke meg å stille spørsmål om, er: Bestrider statsråden at besteårsregelen er mer livsfasevennlig enn alleårsregelen? Det andre er at den sittende regjering har sagt at man skal avskaffe all fattigdom. Med det nye pensjonssystemet kan man oppleve at en garantipensjonist, eller en som har jobbet lite noen år, kan få en mindre alderspensjon – riktignok ikke minstepensjon, fordi garantipensjonen holdes så lavt – og kan da risikere å bli en alderspensjonist som har mindre utbetalt enn dagens minstepensjonist. Hvordan harmonerer det med å bekjempe fattigdom?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:50:20]: Nok en gang: Fremskrittspartiet forsvarer dagens pensjonssystem, med noen få justeringer.

Hva er et av hovedproblemene i dagens pensjonssystem? Jo, det er at en rekke mennesker, ikke minst kvinner, som Robert Eriksson ofte har vært inne på i debatten, kan jobbe i årevis, betale inn til folketrygden, og når de begynner å skulle ha pensjon, viser det seg at de allikevel blir minstepensjonister. De får like mye i pensjon som de som har jobbet null dager. I framtiden vil det være slik at de som blir minstepensjonister, er de som ikke har jobbet én dag, aldri har født et barn, aldri har hatt omsorgsoppgaver, aldri har vært i det militære. De skal på mange måter bli minstepensjonister. Men problemet i dag, med det systemet som Eriksson forsvarer, er jo at folk jobber i årevis i store stillinger og allikevel blir minstepensjonister. At dét skal være et godt system for folk flest, og særlig kvinner, er for meg fullstendig uforståelig.

Jan Tore Sanner (H) [11:51:32]: Jeg kan ikke fri meg for å registrere at Martin Kolberg åpenbart har vunnet frem med sin strategi om at man skal bruke all tid på Fremskrittspartiet. Jeg tror vi alle står oss på å snakke litt mer om det vi har fått til, for det eneste som er sikkert med Fremskrittspartiets opplegg, er jo at det aldri kommer til å bli realisert, nettopp fordi vi nå har fått til et så bredt forlik som står seg over valg. Jeg mener vi har god grunn til å være stolte av det forliket som ligger i bunnen. Det vil skape trygghet for pensjon for både dagens og fremtidens pensjonister.

Mitt spørsmål knytter seg imidlertid til de elementene som nå ikke ligger på plass, nemlig uførepensjon, AFP og også tilpasning når det gjelder statens tjenestepensjon. Jeg ber statsråden bekrefte at også når det gjelder de elementene, skal det forankres i det samme brede flertall som nå har inngått et pensjonsforlik, nettopp fordi dette er elementer som er en del av pensjonssystemet vårt.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:52:35]: Jeg skjønner poenget med Sanners innledning til spørsmålet. Men jeg mener at noe som er viktig i denne pensjonsdebatten, ikke bare er en forankring i denne sal, men også en forankring ute i befolkningen, en forståelse for at det vi gjør, er både rettferdig og bra og nødvendig. Derfor tror jeg det også er nødvendig å ta tak i at Norges største opposisjonsparti f.eks. bruker helt feil faktagrunnlag som utgangpunkt for å gå imot forlikspartene. Det synes jeg vi skal gjøre dem oppmerksom på og ha en debatt om, fordi vi også trenger en forankring ute i befolkningen.

Til det siste, som egentlig er spørsmålet, har jeg lyst til å si at mye av det vi nå skal gjøre, skal skje i forhandlinger med partene i arbeidslivet, og det er helt avgjørende at de forhandlingene gjøres på en ordentlig og skikkelig måte. Men deler av dette må åpenbart behandles her. Det som er viktig for grunnlaget for forhandlingene, skal selvfølgelig forankres i Stortinget.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:53:56]: Dagens AFP-ordning er forbeholdt fagforeningsorganiserte. Til tross for at denne ordningen ekskluderer arbeidstakere som av ulike grunner velger å være uorganiserte, dekker staten en betydelig del av utgiftene ved ordningen. Mange vil være enig i at det er vanskelig å forsvare store statlige overføringer til en pensjonsordning som ikke er tilgjengelig for alle. Vi i Kristelig Folkeparti har derfor tatt til orde for at også andre enn fagorganiserte kan få slutte seg til AFP-ordningen dersom det på den enkelte bedrift blir enighet om det. Hvordan stiller statsråden seg til et slikt forslag, og i hvilken grad vil han involvere Stortinget i det kommende arbeidet med endringer i avtalefestet pensjon?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:54:47]: Først: Jeg mener at det er en liten feil i det Woie Duesund sier, for grunnlaget for å bli omfattet av AFP-ordningen er ikke at den enkelte må være fagorganisert, men at bedriften er organisert. Så en kan være uorganisert på en organisert bedrift og likevel være omfattet av AFP-ordningen.

Regjeringen legger i stortingsmeldingen til grunn at vi også i framtiden skal ha en avtalefestet pensjon, altså et tillegg til den fleksible alderspensjonen i folketrygden som skal være avtalefestet, en del av en dialog med partene i arbeidslivet, der det er de som jobber i det organiserte arbeidsliv, som omfattes av ordningen.

Når det gjelder involvering av Stortinget, vil det måtte skje knyttet til statens bidrag til ordningen. Men utover det er det viktig å understreke at det er en avtalefestet ordning, slik at det er forhandlingene mellom partene i arbeidslivet som er det avgjørende for utformingen av ordningen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:56:26]: I dag behandler vi en sak som er viktig for oss alle. Samtidig skal vi vedta hva slags samfunn vi ønsker oss. Et lands pensjonssystem forteller faktisk ganske mye om hvordan vi behandler de eldre og de svakeste i samfunnet, og i hvor stor grad vi verdsetter forskjeller blant folk.

Pensjonsmodellen har flere sider ved seg som jeg ikke liker, men jeg vil holde meg til pensjonsmodellens manglende verdsettelse av det å få og det å gi omsorg.

De siste årene har det i flere miljøer vært diskutert at det synes å gå mot et kaldere og tøffere samfunn. På et besøk på en helsestasjon i min kommune ble jeg fortalt om barn helt ned i første klasse som slet med psykiske problemer, angst eller depresjoner. De som hadde arbeidet lenge ved helsestasjonen, mente at dette var en helt ny trend. Barnevernet melder om stadig økning av nye saker, og hjemmetjenesten melder om at det ikke lenger bare er de eldre som har behov for hjemmehjelpstjenester i større eller mindre grad. Og: Kjernefamilien er under press.

Regjeringen var av den oppfatning at det å opparbeide omsorgspoeng ikke lenger var så viktig, nå som full barnehagedekning var målet. Men omsorg for og oppfostring av barn slutter ikke når de fyller fire år. Forliket har heldigvis tatt høyde for dette og utvidet tilbudet noe. Ikke alle er enig i Regjeringens syn at det offentlige kan overta ethvert ansvar på en bedre måte enn familien. Omsorg er en av samfunnets viktigste oppgaver, og omsorg utføres i størst grad av kvinnene. Ikke alle har ork til å delta fullt ut i arbeidslivet samtidig som de har omsorgsforpliktelser.

For mange vil det å ha tid sammen med sine barn også etter skolepliktig alder være viktig. Redusert arbeidstid kan være nødvendig på grunn av arbeidssituasjonen for den ene av eller begge foreldrene. Innen mange yrker er det utstrakt reisevirksomhet eller ugunstig skiftarbeid. For andre igjen ligger utfordringen i et barn med særlige behov, sykdom eller funksjonshemning. Mange foreldre velger i en slik situasjon å arbeide redusert tid i noen år. Når pensjonen blir beregnet ut fra de 20 beste årene, har dette ikke ført til redusert pensjon for den enkelte. Med den nye modellen, hvor hvert år teller like mye, vil man hver eneste måned som alderspensjonist få redusert pensjon som straff for å ha ytt ekstra omsorg.

Jeg kjenner også til flere godt voksne mennesker som ser at de har økonomi til å arbeide redusert tid et par år for å hjelpe sine gamle og syke foreldre. Med den nye pensjonen vil dette gi konkret redusert utbetaling den dagen de selv går av med pensjon.

Dagens besteårsregel har rett og slett en mye sterkere sosial profil og er langt mer livsfasevennlig enn alleårsregelen.

Man kan fort oppleve å leve i 30 år som alderspensjonist. Ganger man 30 år med tolv måneder, ganget med redusert pensjon fordi man tar ansvar for egne foreldre, vil mange oppleve at prislappen blir for høy. Vi kan risikere at enda flere velger offentlige løsninger for sine funksjonshemmede, psykisk syke eller rusavhengige barn, og vi kan risikere at voksne barns innsats overfor sine syke og gamle foreldre reduseres betraktelig.

I dag utfører enkeltpersoner en betydelig mengde omsorgsarbeid til beste for den som får omsorgen, og til store økonomiske innsparinger for samfunnet. Veltes alt dette arbeidet over på det offentlige, vil den enkelte oppleve dårligere omsorg, kostnadene vil øke betraktelig, og samfunnet vil stå overfor betydelige utfordringer i forhold til kapasitet.

Med regjeringspartier som har en grunnleggende motvilje mot privat initiativ og en grunnleggende tro på det offentlige som det eneste saliggjørende, forundrer ikke denne innstillingen meg. Men det forundrer meg at Kristelig Folkeparti, som liker å bli sett på som omsorgspartiet, er fornøyd med et pensjonsforlik som er så lite omsorgsvennlig.

Som jeg innledningsvis sa: Pensjonssystemet vil ofte gjenspeile det samfunnet vi ønsker oss, og det nye pensjonssystemet signaliserer dessverre at flertallet ønsker et kaldere samfunn hvor omsorg skal straffes økonomisk, og hvor de svakeste blir taperne.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Hill-Marta Solberg (A) [12:01:44]: Når Stortinget nå behandler den nye folketrygden, er det en av de største og viktigste sakene vi skal behandle i denne stortingsperioden. De vedtakene Stortinget i dag fatter, vil bli stående som viktige velferdspolitiske stolper gjennom mange tiår. De vil få betydning for alle framtidens pensjonister og deres pensjoner. De vil sikre en god, rettferdig og bærekraftig folketrygd.

Jeg er spesielt glad for at vi har fått til et bredt forlik om folketrygden. Dette pensjonsforliket vil stå seg gjennom skiftende politiske flertall i Stortinget i og med at seks ansvarlige partier har stilt seg bak. Jeg vil gi honnør til Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, som på en konstruktiv måte bidrog til at vi fikk dette forliket på plass. Representanten Sanner sa tidligere i et replikkordskifte her i salen at vi har grunn til å være stolte over det vi har fått til. Jeg er også enig i det.

De endringer som nå blir gjort i vårt folketrygdsystem, er egentlig ganske små sammenliknet med de dramatiske endringer som mange andre land i Europa er nødt til å gjennomføre i sine pensjonsordninger. I Norge er vi usedvanlig heldig stilt. Vi har Statens pensjonsfond, som kan bidra til å betale for framtidens pensjoner.

For Arbeiderpartiet er det meget viktig at framtidens folketrygd skal ha en god fordelingsprofil og være sosialt rettferdig. Det blir den. Lave og middels høye inntekter vil sikre folk en god pensjon i alderdommen.

For oss er det også meget viktig at det skal lønne seg å arbeide med det nye pensjonssystemet. Og det vil det. All arbeidsinntekt vil bli pensjonsgivende i framtiden, også deltidsarbeid og sommerjobber.

Vi har vært opptatt av at den nye folketrygden må rette opp svakheter og urettferdigheter i dagens ordninger. Det vil den også gjøre. Det som har blitt kalt minstepensjonsfella, vil nå bli avskaffet. Dette er bra for mange kvinner som jobber deltid.

Det er også viktig at det etableres en tidligpensjonsordning i den nye folketrygden. Alle vil få mulighet til å gå av ved 62 år. Man vil få lavere alderspensjon fra folketrygden som 62-åring enn som 67-åring – naturlig nok, sånn må det være. Fordelen er imidlertid at man i framtiden kan kombinere pensjon og arbeidsinntekt, slik at man samlet sett vil kunne komme meget godt ut økonomisk, og samtidig få lov til å bidra med sin arbeidsinnsats – om enn i begrenset omfang.

Det er også bra for framtidige pensjonister at de vet hva slags opptjeningssystem og utbetalingsordninger som vil være gjeldende i framtidens folketrygd. To viktige grep skal sikre at folketrygden også blir økonomisk bærekraftig i årene som kommer. Det er det vi har kalt leveårsjustering og metoden for indeksering, altså årlig regulering av pensjoner.

Etter hvert som det i Norge blir flere pensjonister pr. yrkesaktiv, er det også av den grunn nødvendig å gjøre noen endringer med folketrygden. Tidligere var det om lag fire yrkesaktive pr. alderspensjonist. Om ikke så altfor lenge vil dette forholdet nærme seg én til to. Det sier seg selv at pensjonssystemet da må stimulere folk til å stå lenger i jobben. Det er ønskelig at vi øker våre yrkesaktive år i antall. Vi trenger folks arbeidsinnsats i samfunnet vårt. På grunn av utdanningseksplosjonen vi har hatt de siste tiårene, kommer ungdommen senere ut i arbeidslivet nå enn det som var tilfellet da folketrygden ble vedtatt i 1966. Også av den grunn bør vi stimulere til at flere velger å stå noe lenger i jobb.

Det er kun Fremskrittspartiet som, nær sagt, sin vane tro stiller seg utenfor dette brede politiske kompromisset her i salen i dag. Det har allerede vært berørt, men det er litt merkverdig hvordan Fremskrittspartiet i et så tungt, seriøst og alvorlig spørsmål som pensjonen har justert standpunktet underveis i flere omganger de senere årene. Jeg har også undret meg over det som blir sagt i salen her i dag fra Fremskrittspartiets side knyttet til minstepensjonsfella, og hvorvidt de som arbeider deltid, skal få det bedre eller dårligere med den nye ordningen. Jeg mener Fremskrittspartiet må se nærmere etter hva Stortinget faktisk kommer til å vedta i dag.

Det gjenstår mange sider ved den framtidige folketrygden. Vi skal ha på plass uførepensjon, etterlattepensjon og AFP. For Arbeiderpartiet er det viktig å få en videreføring også av AFP-ordningen, som skal tilpasses den nye folketrygden. Jeg er glad for at vi også har en bred forankring av det gjennom forlikene i Stortinget.

Erna Solberg (H) [12:07:15]: Over ganske mange år har det vært arbeidet for å gjøre det norske pensjonssystemet bærekraftig. Jeg tror det nå er tolv år siden jeg leverte en utredning i mitt eget parti om behovet for dette, der bl.a. en del av de spørsmålene som tas opp her, var ett av temaene.

Det er en langsom og vanskelig prosess å gjøre noe med noe som kanskje først og fremst har store konsekvenser når vi nærmer oss 2040 og 2050. Et skille jeg kan konstatere går gjennom denne salen, er skillet mellom de partier som er villig til å si at vi må gjøre noe nå for å sørge for at det blir bedre i fremtiden, og de som spekulerer i og tror at problemene vi ser i dag, ikke vil oppstå også i fremtiden.

Det handler om å være ansvarlig overfor fremtidige generasjoners utvikling og også ta ansvar for at den generasjonen som er i dag, og de generasjoner som kommer, ikke tar en for stor del av de ressursene som ligger i vårt samfunn. For Høyre har det vært grunnlaget for at vi har ment at vi skal ha en pensjonsreform. Så lenge det ikke er bærekraftig mellom generasjonene, må vi sørge for å gjøre det mer bærekraftig mellom generasjonene i fremtiden. Innenfor dette er det selvfølgelig mulig å lage mange forskjellige typer pensjonssystemer som gjør det mer bærekraftig. Det vi gjør i dag, er å vedta en reform som faktisk bygger på hoveddelen av dagens system, men endrer noen av de ulike delene av systemet slik at det blir litt mindre utgifter for fremtidige generasjoner og yrkesaktive å betale for fremtidige generasjoner av pensjonister. Men det er også viktig å si at de endringene vi gjør i dag, selvfølgelig bidrar til at de som velger annerledes enn å være fulltids yrkesaktiv et helt liv, fra de er 20 år til de er 70 år, kommer til å komme i en noe vanskeligere situasjon enn dagens pensjonister. Derfor har vi vært opptatt av at de som f.eks. tar lang utdanning eller har omsorgsansvar, også får muligheten til å få en god pensjon senere.

Når det gjelder omsorgsansvar, er vi kommet betydelig bedre i havn. Jeg har lyst til å understreke at det ikke bare er for dem med barn, men vi viderefører – i motsetning til det jeg oppfattet at en tidligere taler sa – ordningene knyttet til dem som har ansvar for eldre og funksjonshemmede. Men for dem med lang utdanning er vi ikke fornøyd med det vi har oppnådd i denne runden. Det er et problem, for vi vil i fremtiden ha et samfunn som krever mer og lengre utdanning, og det er et feil signal å gi, etter vår mening. Men det er slik at vi alle gir og tar når vi lager kompromisser. Å binde seks partier sammen i et kompromiss, som skal vare over mange stortingsvalg, innebærer at ingen får full pott på det de ønsker seg i utgangspunktet. Men da er det viktig å si at det må være muligheter og luftehull for å kunne sikre seg en god pensjon gjennom egen sparing på siden av det offentlige pensjonssystemet som er. Derfor har det vært viktig for de tre partiene fra ikke-sosialistisk side, som har samarbeidet i regjering tidligere, å slå helt klart fast at det å ha skattestimulerte muligheter til å spare til egen pensjon er et nødvendig luftehull for grupper som av ulike grunner ikke kommer godt nok ut i dette pensjonssystemet. Det skal ikke betales gjennom det offentlige overføringssystemet, men vi skal ha systemer som stimulerer til at flest mulig kan klare seg godt i alderdommen. Det betyr at man altså kan kompensere for valg man gjør ved å tjene opp mer pensjon på siden. Velger man å oppholde seg over år i utlandet, betyr det at man må gjøre en større investering for å spare for egen alderdom. Ett av de viktige kravene vi har hatt, er at de tre pilarene for fremtidige pensjoner er fullgode. Her har vi kommet et stykke på vei ved at systemet opprettholdes, men Høyre kommer til å slåss for at det skal være gode spareordninger for dem som låser opp sparepenger til alderdommen i fremtiden.

Hovedtrekkene i disse innsparingene og endringene gir bare den ønskede effekten vi vil ha, hvis vi samtidig sørger for at det også slår igjennom i hovedtrekkene når partene skal begynne å forhandle om AFP. Jeg har blitt litt usikker på hva statsråden egentlig mener om dette. Vi er av den klare oppfatning at hovedlinjene i dette systemet ikke skal motvirkes av et nytt AFP-system. Det er en del av avtalen. Det har vært sagt i hver eneste samtale vi har hatt, at det ligger i bunnen, og det har ikke vært uenighet om det. Det forutsetter jeg fortsatt ligger der fra Regjeringens side, og at det ikke vil bli et samarbeid om en AFP-ordning som f.eks. skal motvirke at folk skal stå lenger i jobb, for det er jo en av hovedreformene i dette pensjonssystemet.

Lise Christoffersen (A) [12:12:41]: Mye er allerede sagt, men det er likevel et spørsmål som jeg gjerne skulle hatt litt mer klarhet i, og det gjelder Fremskrittspartiets stillingtaken i denne saken, som jeg synes er ganske underlig.

Å sikre framtidige pensjoner er en utfordring ingen partier kan løpe fra. Da alderspensjonen i folketrygden ble innført, var det et stort velferdspolitisk løft. Alderspensjonen er en av de aller viktigste velferdsordningene vi har. Den sikrer alle en inntekt i alderdommen, også dem som ikke har hatt egen inntekt tidligere. Den omfordeler inntekter fra dem som har mest, til dem som har minst. Dette elementet forsterkes i det foreliggende forliket.

Den gangen alderspensjonen ble innført i sin nåværende form, ble den bygd opp med utgangspunkt i éninntektsfamilien. Den utgjorde et stort framskritt for mange kvinner, som fikk egen inntekt ved oppnådd pensjonsalder. Ordningen var ment å være robust. Men selv om den skulle bygges gradvis opp, og alle visste at utgiftene kom til å øke etter hvert som tiden gikk, var det neppe noen i 1967 som kunne forutse de betydelige endringene i de grunnleggende forutsetningene som skulle skje allerede før systemet var ferdig utbygd, og som har ført til at vi ikke lenger har et bærekraftig system. Én ting var at særtillegget ble innført. Det var et bevisst valg. Det samme var det at fondering av trygden ble forlatt tidlig. Men viktigere er at andre sentrale forutsetninger har endret seg drastisk. Kampen for likestilling gav oss yrkesaktive kvinner med egen opptjening. Den endringen skjedde fort. Gradvis blir vi også eldre, som resultat av en vellykket velferdspolitikk på mange samfunnsområder. Begge deler er positivt, men det har skapt noen utfordringer som vi er nødt til å håndtere. Systemet er ikke økonomisk bærekraftig om vi ser noen tiår framover.

Det er i seg selv en trussel mot framtidige rettigheter, som vi er nødt til å gjøre noe med mens vi ennå kan. I utgangspunktet er ikke det populært, men det ville være en stor unnlatelsessynd bare å la det skure og gå til andre kan overta problemene. Alle vestlige land har den samme utfordringen. Komiteen var på studiereise i januar. I Danmark og Storbritannia så vi tendenser til politisk vegring. Der er det også fremmet endringer, men på en slik måte at de tyngste konsekvensene må framtidige politikere og framtidige generasjoner ta stilling til. Her er vi modigere. I et bredt forlik går partiene her og nå sammen om å gjøre det som er nødvendig – nesten alle i hvert fall, alle unntatt Fremskrittspartiet, som ikke engang meldte seg til forhandlinger. Det var overhodet ingen vilje til å bidra med noe som helst.

Det må være lov å spørre hvorfor. I utgangspunktet kunne det jo selvfølgelig skyldes at Fremskrittspartiet har meninger om pensjon som står så langt fra alle oss andre at et forlik som inkluderer Fremskrittspartiet, er helt utenkelig. Og kaster vi et blikk på Fremskrittspartiets program, eller like gjerne Fremskrittspartiets merknader i forbindelse med forliket i forrige periode, så er det mye som kan tyde på akkurat det. For både i Pensjonskommisjonen, ved behandlingen av St.meld. nr. 12 for 2004-2005 i forrige periode og i programmet for inneværende periode har Fremskrittspartiet vært klare og tydelige på følgende: Flat folkepensjon – minstepensjon – til alle. Resten får folk skaffe selv gjennom avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker eller egen sparing. Et så usosialt system er det heldigvis ingen av de andre partiene som går inn for.

Men forundringen var stor, i hvert fall hos meg, da jeg leste Fremskrittspartiets merknader i dagens innstilling, fordi det er nesten ord for ord avskrift av Fremskrittspartiets merknader fra forrige periode, men ett vesentlig avsnitt er utelatt: Flat folkepensjon – midt i programperioden. Og det eneste som står igjen der, er altså Fremskrittspartiets verbale avstandtaken fra å spare i framtidige utgifter. Og når jeg sier verbale, så er det fordi at når jeg leser videre, så ser jeg at Fremskrittspartiet faktisk er med på levealdersjusteringen, som er det største innsparingstiltaket i hele forliket. Og at Fremskrittspartiet prøver å kamuflere dette faktum med noen formuleringer om at de vil beholde dagens system med noen mindre justeringer, så er jo ikke det riktig. Fremskrittspartiet er med på levealdersjustering, og er også med på noen positive elementer – det skal de også selvfølgelig ha – ordningen med fleksibel pensjonsalder fra 62 år, uten avkorting for samtidig arbeidsinntekt. Men det stopper altså ikke med det. Det viktigste innsparingstiltaket er de også med på; levealdersjusteringen. Så egentlig burde mye ligge til rette for at Fremskrittspartiet kunne forhandlet med resten av partiene, fordi de har løpt fra sitt eget usosiale forslag om flat pensjon. Og det er et godt utgangspunkt. AFP, som Fremskrittspartiet vil kutte i, er ikke tema i denne runden. Det er et godt utgangspunkt. De støtter altså de viktigste forslagene til innsparing og skal bare faktisk bruke marginalt mer enn oss andre til pensjoner i framtida. Det er et godt utgangspunkt. Likevel kunne de altså ikke være med på et forlik! Det smaker rett og slett av populisme, som ifølge Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon, er en «betegnelse på publikumsfrieri innen politikken».

Formålet med å drive politikk er å få fram resultater. Så da aner jeg på en måte tegningen. Her tenker Fremskrittspartiet alt annet enn framtidige pensjoner. De tenker kommende valgkamper. Og det synes jeg er kritikkverdig når det gjelder Norges nest største politiske parti. De burde vært med og tatt ansvar sammen med oss andre.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:18:09]: Et sikkert og allment pensjonssystem er en bærebjelke i et godt velferdssamfunn.

Da tidligere sosialminister Egil Aarvik, fra Kristelig Folkeparti, i 1967 la fram og fikk vedtatt lovforslaget om en folketrygd for alle, var det en milepæl i historien om det norske samfunnet, og for så vidt det norske storting.

I dag passeres en ny milepæl. Endringene i alderssammensetningen i befolkningen som har inntruffet, og vil fortsette å inntreffe, har gjort at folketrygden måtte reformeres. Grunnlaget for framtidige pensjoner måtte trygges. Et bredt flertall står i dag sammen om opptjeningsregler for framtidens pensjoner. De samme partiene som både var visjonære og ansvarlige på midten av 1960-tallet, da byggesteinene for dagens pensjonssystem ble lagt, står sammen om å bygge framtidens pensjon. Vi stod sammen om hovedprinsippene i et nytt pensjonssystem da Stortinget behandlet forrige regjerings pensjonsmelding, i mai 2005, og nå har vi også fått regjeringspartiet SV med i et bredt forlik.

Det brede forliket skaper politisk trygghet for både dagens og morgendagens pensjonister. Regelverket er kjent. Nærmest uansett valgutfall både i 2009 og i senere valg vil det i hvert fall være sånn at opptjeningsreglene for pensjon står fast. Dette har en langt større sikkerhet for økonomien i pensjonisttilværelsen. Det er et viktig håndslag fra Stortinget til hele befolkningen.

Fra Kristelig Folkepartis side er vi fornøyd med at forliket slår fast at samfunnet honorerer ulønnet omsorgsansvar gjennom pensjonsopptjening. Det var en nødvendig premiss for å kunne gå med på en overgang fra besteårsregel til alleårsregel. Den forandringen er i seg selv fornuftig, ut fra prinsippet om at pensjonssystemet må stimulere til arbeid. Men personer som har valgt å ta ulønnet omsorgsansvar, og har gjort en viktig innsats også i et samfunnsperspektiv, ville kommet uheldig ut fra en slik omlegging uten forandringene av omsorgsopptjeningen. Rettferdighetshensyn tilsa en justering.

Kristelig Folkeparti er også fornøyd med at vi gjennom forliket har bidratt til å skape politisk ro omkring prinsippet om at egen sparing til pensjon skal kunne gi skattefordeler. Folketrygd, tjenestepensjonsordninger i arbeidsforhold og egen supplerende pensjonssparing vil være tre pilarer i det framtidige pensjonssystemet.

Det endelige forliket avviker fra hva som var Kristelig Folkepartis og de to andre tidligere regjeringspartienes primære ønsker. Vi støtter likevel forliket, og er glade for det – ikke av hensyn til dagens regjeringspartier først og fremst, men av hensyn til pensjonistene. Vi har hele tiden sagt at vi ønsket et bredt forlik, og vi ville bidra til at det ble en realitet. Vi vil være gjenkjennelige og forutsigbare, særlig i en sak med så store langsiktige føringer og konsekvenser som denne saken har. Derfor er vi stolte av å ha vært bidragsytere i denne sammenheng.

Jeg registrerer at det er et annet parti i denne salen som ikke synes at forutsigbarhet og gjenkjennelighet er særlig viktig, ei heller når det dreier seg om politiske valg som får konsekvenser for tiår framover. Å forandre standpunkt fullstendig om pensjonssystemet i siste sving, vrake et partiprogram og vrake grunnleggende prinsipper som partiet har stått for i Stortinget så sent som for mindre enn to år siden – jeg skal holde meg til parlamentarisk språkbruk i denne salen – er langt over grensen til å være seriøst.

Vi er på ingen måte i mål med det framtidige pensjonssystemet. Det økonomiske fundamentet for reformen hviler på at de nye reglene faktisk stimulerer folk til å stå lenger i arbeid. Hvis det ikke lykkes, er vi like langt. Etter min og Kristelig Folkepartis mening er det helt nødvendig som en forutsetning at reglene for førtidspensjon virker samme vei som resten av pensjonssystemet. Vi vil bevare et statlig bidrag til AFP-ordningene, og vi vil ha reelle muligheter til å velge mellom eller kombinere arbeid og pensjon i avslutningen av yrkeskarrieren. Men det må hele tiden lønne seg å arbeide. Det er helt åpenbart at innretningen av dagens AFP-ordning ikke er forenlig med disse prinsippene og dette målet. Det skal fortsatt være AFP etter 2010, og ordningen skal fortsatt være gunstig. Men den må være annerledes enn i dag. Det er en avgjørende viktig forutsetning at Regjeringen og partene i arbeidslivet finner fram til en felles forståelse av hvordan dette kan sikres i forbindelse med neste års hovedtariffoppgjør.

Regjeringen har i pensjonsmeldingen gitt konkrete rammer for det videre arbeidet med tilpasningen av AFP, i samarbeid med partene i arbeidslivet. Kristelig Folkeparti stiller seg helt og fullt bak disse premissene. Jeg vil minne samtlige 87 representanter fra regjeringspartiene om at også de – gjennom dagens vedtak – gjør det.

Vi forventer at statsråden sørger for at forlikspartnerne blir trukket inn i arbeidet med den videre utforming av AFP, slik at vi kan se til at våre felles prinsipper blir fulgt opp i praksis.

Presidenten: Presidenten set pris på at representanten held seg til ei parlamentarisk språkdrakt.

Dagfinn Høybråten (KrF) (fra salen): Så i denne sal, president!

Per Rune Henriksen (A) [12:23:26]:Flere talere før meg har framhevet at det pensjonssystemet som man under behandlingen i dag peker fram mot, er et system for framtiden – en framtid med større likhet når det gjelder yrkesdeltakelse og yrkeskarriere, enn det er i dag, en framtid hvor man vil leve lenger, og hvor det vil være færre yrkesaktive pr. pensjonist.

Sverre Myrli siterte fra debatten i denne salen den gangen folketrygden ble innført. Folketrygden er «ingen mild gave», ble det sagt den gangen, og skal «betales» med arbeid. Slik er det fortsatt. Skal vi sikre framtidens velferd, må vi sørge for at flere arbeider lenger.

Hva vil vi så gjøre for å få flere til å arbeide lenger? Vi vil sørge for et mer inkluderende arbeidsliv. Som stortingsflertallet gjorde i 2005, da det innførte en arbeidsmiljølov der arbeidstakernes interesser ble ivaretatt, må Regjeringen og stortingsflertallet sammen med det øvrige storting ta opp kampen mot sosial dumping og skape et mer inkluderende arbeidsliv, samtidig som man poengterer at arbeidsinnvandring er både nødvendig og bra for landet.

Vi skal utmeisle en seniorpolitikk der man tar vare på eldre arbeidstakere og deres bidrag i arbeidslivet og i økonomien.

Vi har behandlet en stortingsmelding om arbeid og velferd, som er gjennomsyret av at vi ønsker å åpne arbeidslivet og gjøre det mer inkluderende, slik at flere deltar.

Vi må også gjøre det lønnsomt for folk å delta i arbeidslivet – gjøre det lønnsomt å jobbe. Alleårsregelen er et nøkkelelement i dette, at vi fjerner besteårsregelen, som statsråden her fra talerstolen så riktig har beskrevet som et system der først og fremst de som har brå karrierer lønnsmessig, blir ivaretatt.

Vi setter opp et system nå som vil gi trygghet når det gjelder pensjon og velferd. Og vi skal skape et system som er mer rettferdig. Dette er det bred enighet om blant alle de partiene som er med på dette forliket. Men det er ett parti som vet bedre enn alle andre.

Vi advarer alle våre barn mot fremmede voksne som lokker med godterier. I Bergen kaller vi dem «lokkemenn». De har sjelden noe godt i sinne. Fremskrittspartiets representanter er politikkens «lokkemenn». Det er absolutt på sin plass å advare mot dem, for de har ikke noe godt i sinne. De står her i dag og sier at de vil justere dagens system – på en slik måte at den allerede svake sammenhengen mellom arbeid og pensjon vil bli ytterligere svekket. Samtidig framstiller de flertallets forslag, altså forslaget fra alle partier bortsett fra deres eget, som den rene katastrofen for dagens og framtidens pensjonister – med til dels temmelig fantasifulle beskrivelser av et uførepensjonssystem som vi ennå ikke er ferdig med å utarbeide.

Fremskrittspartiet er motstander av indekseringen. Den vil føre til ren armod, forstår vi. Dette er til tross for at vi vet at den vil gi økt kjøpekraft – det er det ingen uenighet om – kanskje ikke så mye for dem som går inn i lønnsforhandlinger, og som bidrar til økt produksjon, men som får kompensert dette med en sterkere, økt, kjøpekraft.

Fremskrittspartiet sier ikke at de vil regulere ytelsene i tråd med lønnsutviklingen. De sier at dette skal være et forhandlingsspørsmål. Så vi vet ikke hva Fremskrittspartiet egentlig vil når det gjelder dette.

Det vi vet, er at Fremskrittspartiet har fremmet en annen politikk i sine programmer tidligere, som de i dag sier at de ikke vil fremme igjen, fordi de ikke vil få flertall for den. Ok, hva gjør de den dagen de får flertall? Det er mitt spørsmål til Fremskrittspartiet – og min advarsel til velgerne.

Rolf Terje Klungland (A) [12:28:53]: Jeg vil begynne med å sitere fra et notat som ble sendt ut fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe så sent som 23. mai 2006, altså for mindre enn et år siden:

«Vi går inn for en lik folkepensjon som folk flest kan leve av.»

Folk flest skal altså kunne leve av Fremskrittspartiets forslag til pensjon. Hvem de er, de som ikke er «folk flest», gir de ingen svar på.

Jeg er stolt over at jeg er en del av et bredt flertall i denne sal som i dag vil sikre en pensjon som alle kan leve med og av.

Det internasjonale pengefondet, OECD og EU har alle pekt på at Norge er det land i Vest-Europa som nå legger føringene for en pensjon som man økonomisk kan håndtere også i framtiden. Men de viser til at det er noen forutsetninger for dette:

• Den første er å forholde seg til handlingsregelen om ikke å bruke mer enn 4 pst. av avkastningen på pensjonsfondet.

• Den andre er å ha en styring på nasjonaløkonomien slik at det ikke blir en ukontrollert pris- og rentevekst.

• Den tredje er å vedta et pensjonssystem som er bærekraftig også i framtiden.

Fremskrittspartiets politikk er svaret på alt det som de sier ikke må skje. Derfor er jeg stolt av at flertallet i dag er seg sitt ansvar bevisst.

Høyres representant Jan Tore Sanner kritiserer statsråden for at han bruker for mye tid på Fremskrittspartiets politikk. Selv brukte han opp mot 75 pst. av sin taletid på å snakke om det.

Retorikk er én ting, virkeligheten er noe helt annet. Det eneste som står fast i Fremskrittspartiets politikk, er vel uttalelsen fra Fremskrittspartiets daværende leder, Carl I. Hagen, da han ikke ble stortingspresident:

«At Bondevik og Høyre ikke valgte meg til stortingspresident i 2001, da de hadde sjansen, er jo helt ubegripelig. Jeg går ut fra at mange av dem angrer seg nå. Det ville ansvarliggjort meg, og jeg ville ha vært avskåret fra alt som heter populistiske utspill.»

Fremskrittspartiet holder stø kurs i denne ene saken. Så får vi andre fortsette vårt arbeid for alle innbyggerne i Norge.

Historien vil vise at de grepene vi gjør i dag, vil øke pensjonen for alle, også for minstepensjonistene. I tillegg får vi et enklere og mer rettferdig pensjonssystem. Jeg skal bare ta ett eksempel: Hvis en framskriver indeksreguleringen av pensjonen og forutsetter en lønnsvekst på 1,5 pst. fram til 2050, vil en minstepensjonist øke sin kjøpekraft med nesten 50 pst.

Regnestykkene til Fremskrittspartiet henger ikke i hop. De vil mette de tusen med to fisk. Jeg vil derfor i dag overrekke en gave til Fremskrittspartiets representant Robert Eriksson – en kalkulator. Jeg håper han setter pris på at det er snakk om store tall. Så får vi se om de får regnestykkene til å gå opp i framtiden.

Representanten Rolf Terje Klungland overrekte representanten Robert Eriksson ein kalkulator.

Presidenten: Presidenten er overtydd om at representanten fra Framstegspartiet er veldig takknemleg for gåva. Så vidt presidenten forstår, har representanten bursdag i dag. Presidenten vil nytte anledninga til å gratulere han med dagen.

Svein Roald Hansen (A) [12:33:51]:I denne saken får vi igjen et eksempel på hvordan Fremskrittspartiet uten videre endrer politikk på tunge, viktige områder. I partiprogrammet, som altså gjelder for denne perioden, står det at

«Fremskrittspartiet ønsker en folkepensjon, som på sikt skal være lik for alle».

I innstillingen sier de at de vil opprettholde dagens system, men med noen justeringer. Igjen er det oljen Fremskrittspartiet bruker som argument for å gå bort fra en programfestet politikk som de har oppdaget at folk ikke vil ha, nemlig en politikk som gjør alle til minstepensjonister og overlater ansvaret for en god pensjon til den enkelte.

Det minner meg om noe Albert Einstein sa etter å ha gitt sin sekretær ukas oppgave til studentene ved universitetet i Basel, der han underviste. Sekretæren så på oppgavene og sa: Men professor, det er jo de samme oppgavene som de fikk i forrige uke. Ta det med ro, frøken, sa Einstein, jeg har endret svarene.

Det er det Fremskrittspartiet gjør når de oppdager at politikken de har programfestet, ikke helt slår an eller holder i møte med virkeligheten, som lokal støtte til bompengeinnkreving er et eksempel på. De endrer svaret.

Representanten Robert Eriksson svarte ikke på spørsmålet fra Sverre Myrli. Betyr det at Fremskrittspartiet har endret politikk, eller er målet på lengre sikt fortsatt et pensjonssystem med lik folketrygd for alle? Spurt på en annen måte: Kan folk flest stole på Fremskrittspartiets partiprogram, eller kan de det ikke?

Representanten Eriksson sa at det ikke er bevist at det er nødvendig å endre pensjonen, selv om pensjonsutgiftene vokser sterkt og skal bæres av færre i arbeid. Har ikke Fremskrittspartiet lært noe av klimadebatten, hvor de har sagt det samme helt til det siste? Nå har de oppdaget at folk faktisk er bekymret for klimaendringene, så nå begynner også Fremskrittspartiet å erkjenne at drivhuseffekten ikke dreier seg om gartnerier.

Hvis det i 2030 eller 2040 skulle vise seg at verdiskapningen er enda høyere enn det som ligger til grunn for flertallets grep, tror jeg våre barnebarn vil finne mange fornuftige formål å bruke de ledige pengene på, bl.a. en stor og krevende gruppe eldre, nemlig oss. Hvis vi ikke gjør noe nå, tror jeg de av våre barnebarn som sitter i denne salen, blir nødt til å ta noen ganske dramatiske grep. Det er da vi kan snakke om en mørk dag for landet, fordi vi i dag ikke tok det ansvaret som er nødvendig.

Representanten Eriksson kritiserte de tre opposisjonspartiene som er med på avtalen, og mente at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har vært smålåtne og fått svært lite igjen. Men hva er det Fremskrittspartiet oppnår? Hvilken strime av lys er det de er i stand til å bringe inn på denne for landets og pensjonistenes mørke dag? Ingen ting, ingen verdens ting. Det er resultatet av å stille seg utenfor.

Denne praksisen med å endre politikk – eller som det også heter: snu kappa etter vinden – kan gi kortvarig glede, men problemer over tid. Man tærer nemlig på noe som er fundamentalt i politisk arbeid, og som er nødvendig – ens egen troverdighet.

Pensjonsordningene er hjertet i et velferdssamfunn der vi vil ta ansvar både for oss selv og for hverandre. Derfor er det så viktig at vi i tide forhindrer at denne hjertemuskelen blir overarbeidet.

Selv om vi er i den utrolig heldige situasjon at vi har et sterkt voksende pensjonsfond som hjelpemotor, ser vi at vi må gjøre noe med dagens system hvis det ikke skal bli for tungt å bære om noen tiår, når det blir langt færre i arbeid og flere i pensjon. Dette er det ene viktige perspektivet vi ikke må glemme, men som mange av dem som kritiserer det vi nå skal vedta, ser bort fra.

Det andre viktige perspektivet vi må bygge debatten om pensjonssystemet vårt på, er dette: Pensjon er utsatt lønn. Også i denne debatten bruker Fremskrittspartiets representanter utrykk som at dette har vi råd til, enten det gjelder å øke minstepensjonen eller garantipensjonen, eller det gjelder romslige ordninger for å kunne gå av tidligere enn ved 67 år.

Men det er ingen som gir oss pensjon; vi sparer til vår egen pensjon. Derfor må det også være slik som vi nå bygger inn i det nye systemet: Vil du gå av tidlig, må det få konsekvenser for din årlige pensjon. Dette rydder også opp i et forhold som det blir stadig vanskeligere å få forståelse for, at det du tjener ved å jobbe litt ved siden av tidligpensjon, avkortes. Mange opplever dette som at det ikke lønner seg å jobbe litt, mens vi politikere altså med styrke sier at folk må jobbe litt mer. Det oppleves som dobbeltkommunikasjon, og det står i veien for å nå et annet viktig mål med denne reformen, nemlig å gi folk større valgfrihet og mulighet til å være litt i jobb, selv om man egentlig er blitt pensjonist.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Karin Andersen (SV) [12:39:05]: Jeg tror det er viktig at vi fortsetter å omtale pensjonen slik som den faktisk er, at vi tjener opp pensjon. Vi sparer ikke. Det er de som til enhver tid jobber, som i hovedsak skal bære pensjonsutgiftene. Slik er det i dag, og slik kommer det til å være framtida. Og det er en av grunnene til at vi gjør de endringene som vi nå gjør.

Fremskrittspartiet har vært mye diskutert her i dag. En av grunnene til at jeg er meget kritisk til Fremskrittspartiet, er at de uttrykker seg som om de ikke sparer inn. Det gjør de. Ifølge de beregningene som nå er kommet fra Regjeringen – og det er beregninger som er gjort av SSB – sparer de med sitt opplegg i forhold til dagens folketrygd 20 milliarder kr, altså 6 milliarder kr mindre enn etter flertallets opplegg. Det er en ganske kraftig innstramming som Fremskrittspartiet gjør, men som de later som om de ikke gjør. I tillegg til det påstår de fra talerstolen her i dag at deres forslag kommer til å bidra til mer sysselsetting og verdiskaping, stikk i strid med de beregningene som er gjort av SSB, de samme beregningene som departementet har sendt til Stortinget. Det høres ut som om de skal selge en historie om at dagens ordning med omsorg for eldre, syke og funksjonshemmede ikke skal videreføres. Det skal de. Det står i meldingen, og det står i forliket. Det er viktig å snakke sant om dette.

Så har det vært noen runder her om langtidsutdanning. SV har i sitt program et ønske om å gi pensjonsopptjening til studenter. Men som jeg sa i mitt hovedinnlegg, var det utrolig viktig for SV i forhandlingene med opposisjonen at vi ikke svekket pensjonen for dem som har minst. Det var også klare føringer i forslaget fra 2005, som pekte på spesielle inntektsgrupper som Stortinget eksplisitt sa skulle ha like god eller bedre pensjon enn i dag. For SV var dette grupper som det var helt avgjørende å sikre, hvis vi skulle fortsette inn i en forhandling.

I og med at det har blitt sagt noe om dette i dag, har vi også behov for å si at da stod valget mellom å bruke veldig mye mer penger heller enn å svekke pensjonen for noen andre. Og for SV var det uaktuelt å svekke pensjonen for dem som har minst pensjon. Når det dreier seg om dem som har minst pensjon og ikke vil bli dekt av en god obligatorisk tjenestepensjon eller av AFP, tror jeg vi må komme tilbake og diskutere det om igjen og om igjen, for det er ingen tvil om at noen av dem som har minst pensjon, har så lite at de har vanskeligheter i hverdagen. Det er en realitet som vi er nødt til å diskutere om igjen og om igjen, og det vil ikke SV eller jeg på en måte feie under teppet og si ikke eksisterer. Og derfor – og nettopp derfor – var det så viktig at forliket ikke svekket pensjonen for dem.

Robert Eriksson (FrP) [12:42:19]: La meg aller først få lov til å takke for den flotte gaven jeg fikk fra representant Klungland. Jeg skal love at den skal bli godt brukt. Jeg er også overbevist om at hvis kalkulatoren er riktig og den virker, vil nok de samme tallene komme fram der som har kommet fram på den kalkulatoren vi har brukt.

Jeg har lyst til å kommentere en del ting. Det er ikke sikkert jeg rekker å kommentere alle påstandene som er kommet mot Fremskrittspartiet, men når det gjelder representanten Sanner, som sa at opptjening for studenter var viktig og et krav de fremmet helt til «the bitter end», synes jeg det er ganske rart at Høyre ikke hadde med det som ett av de kravene som ble sendt over før forhandlingene, i slutten av januar. Det står ikke i innstillingen. Der er det fire punkter, og opptjening til studenter er ikke blant de fire punktene.

Fremskrittspartiet har gjort noe for dem med lengre studier. Vi foreslår å beholde besteårsregelen. Studentorganisasjonene og Studentenes Landsforbund er på linje med Fremskrittspartiet i denne saken. De ønsker akkurat det samme og uttaler så tidlig som 4. oktober 2006 i studentavisen Studvest at deres primære ønske er å få beholde dagens besteårsregel, noe som definitivt vil gagne studentene best. Det har Fremskrittspartiet fulgt opp.

Så til Karin Andersen, som i sitt innlegg sa at det kunne godt hende at det finnes eksempler på dem som har deltidsstillinger, som ville ha kommet dårligere ut. Erik Orskaug, som er sjefsøkonom i Unio, som jeg regner med har mulighet til å regne forholdsvis rett uavhengig av hvilken kalkulator han bruker, har kommet fram til at de aller, aller fleste av de ca. 600 000 med deltidsjobb vil komme dårligere ut. Alle med en inntekt på mellom 200 000 kr og 240 000 kr vil tape på forslaget, ifølge Orskaugs beregninger.

Når det så gjelder statsråd Bjarne Håkon Hanssen, som sier at Fremskrittspartiets opplegg gjør at det blir flere minstepensjonister, at de som har tjent opp lite, vil bli minstepensjonister med Fremskrittspartiets system, er det feil. Her har tydeligvis ikke statsråden lest innstillingen. Fremskrittspartiet går inn for en avtrapping av inntektspensjonen opp mot garantipensjonen, på samme måte som flertallet gjør. Forskjellen er at Fremskrittspartiets opplegg, med dagens system, gir en bedre opptjening enn det systemet som foreslås, samtidig som vi ikke ønsker å regulere med levealdersjustering for garantipensjonistene, og gir en garantipensjon som er langt, langt høyere enn det flertallets opplegg innebærer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:45:42]: Det er bra at Stortinget nå gjennomfører et bredt forlik i denne viktige saka. Jeg har lyst til å fokusere på to viktige, prioriterte temaer for Senterpartiet framover innenfor dette forliket.

Pensjoner er bl.a. trygghet for alderdommen, det er fordelingspolitikk, og det er ikke minst stimulans til å stå i arbeid for dem som har god arbeidsevne. Først vil jeg fokusere på fordelingspolitikken og de enslige minstepensjonistene.

Mens det i 1997 var om lag 242 000 minstepensjonister, er tallet i 2006 188 000, og derav er 90 pst. enslige kvinner. Kjøpekraften for disse 90 pst. enslige kvinnene er om lag 35 pst. av årsinntekten for lønnsmottakerne. Det er et stabilt prosenttall etter et betydelig hopp i 1999. Som vi vet, lever en ikke av prosenter, men en lever av kroner, og kroneforskjellen øker for hvert år når prosenten står stabilt.

På Senterpartiets landsmøte ble det spesielt fokusert på de enslige minstepensjonistene. Det er for oss et prioritert område. Det er ganske opplagt at forholdene må bedres gjennom særlige tiltak. Dette er en viktig fordelingspolitisk sak framover når vi kjenner den hverdagen som enslige minstepensjonister er i.

Det andre punktet er AFP-ordningen. Regjeringa sier i St.meld. nr. 5, som drøftes i dag:

«Overgangen til en tilpasset AFP-ordning vurderes i lys av Regjeringens forslag til innfasing av den nye alderspensjonen i folketrygden. Et forslag til ny AFP skal foreligge i god tid før hovedoppgjøret i 2008.»

Dette er en oppfølging av brevet fra statsministeren til partene i lønnsoppgjøret av 31. mars 2006.

AFP innebærer et årlig påslag til alderspensjonen i folketrygden. Det er en finansiering hvor også staten er inne og bistår. Det er da sentralt for Senterpartiet at vi arbeider målbevisst for å sikre formålet med AFP og statens medfinansiering, som i sin tid var knyttet til arbeidstakere som hadde hatt en særlig belastende yrkesdeltakelse og derfor hadde behov for særlig bevågenhet fra fellesskapet når en kom i en alder hvor det var vanskelig å stå i arbeid fullt ut. Dette fokuset må videreføres i det forslaget som legges fram fra Regjeringa i god tid før inntektsoppgjøret 2008.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:48:59]: Også Kristelig Folkeparti vil gjerne si noen ord om den private pensjonssparingen, men først en liten bemerkning til representanten Klungland, som jo har annonsert at han ikke tar gjenvalg til Stortinget. Men etter å ha hørt hans innlegg tror jeg kan hende at han har en god framtid som pensjonsrådgiver. Hvis han har det, kunne det være positivt om han også kunne rådgi befolkningen til kanskje å se litt nærmere på privat pensjonssparing, som jo dette forliket heldigvis fortsatt gir grunnlag for å kunne gi råd om.

Fra Kristelig Folkepartis side er det viktig å si at vi ønsker et pensjonssystem basert på tre pilarer som vi mener er det beste grunnlaget for en god oppslutning og tillit i befolkningen, nemlig en bred folketrygd supplert med tjenestepensjonsordninger og til sist muligheter for stimulanser til å spare til egen pensjon ved siden av de obligatoriske ordningene. Derfor er vi fornøyd med at regjeringspartiene som en del av dette brede forliket har akseptert prinsippet om privat, eller individuell, pensjonssparing innenfor et årlig innskudd på 15 000 kr. Beløpet er lavt, men det er også mulig å regulere.

Vi har også merket oss av komitemerknadene – det har vi merket oss ganske nøye – at det er enighet om at det skal være en dialog mellom avtalepartene om utformingen av ordningen, og at skattereglene skal være de samme som for den tidligere IPA-ordningen.

Så vil jeg også si at primært ønsket vi fra Kristelig Folkepartis side en videreføring av de ordningene vi hadde fram til 2006. Jeg tror det hadde stått seg godt også i forhold til den forutsigbarhet befolkningen bør ha i en så viktig sak som pensjoner. Men slik ble det ikke, og derfor får vi si oss rimelig fornøyd med det utgangspunktet som nå foreligger, og som de tre tidligere regjeringspartiene også har mulighet til å endre på, jf. den avtalen som er inngått mellom partene.

Når dette er sagt, har jeg allikevel lyst til å si at vi er svært glade for det pensjonsforliket som nå er en realitet. Om presidenten tillater hipp hurra, er jeg litt usikker på, men betydningen for befolkningen av et forutsigbart pensjonssystem kan ikke overdrives, og det er det vi nå bidrar til.

Så har statsråden selv pekt på at det er på en måte grunnmuren som nå er lagt. Mange utfordringer gjenstår. Jeg vil kanskje særlig peke på én: Hvordan utformingen av uførepensjonen skal virke med det systemet vi nå vedtar, og ikke mot. I det arbeidet ønsker jeg både statsråden og Regjeringen lykke til.

Presidenten: I og med at me nærmar oss Noregs nasjonaldag, tillèt sjølvsagt presidenten «hipp hurra» på ein dag som i dag.

Sverre Myrli (A) [12:52:19]: I en replikk til André N. Skjelstad brukte Robert Eriksson begrepet «å kaste partiprogrammet over bord». Det var kanskje ikke helt hold i å komme med et slikt uttrykk i dag. Jeg stilte spørsmål i hovedinnlegget mitt, jeg stilte spørsmål i replikkordskiftet til Fremskrittspartiets talsmann, og en rekke andre talere i dagens debatt har stilt det enkle spørsmålet til Fremskrittspartiet: Gjelder programformuleringen om «en folkepensjon, som på sikt skal være lik for alle», fortsatt, eller ikke?

Robert Eriksson hadde 20 minutters taletid. Han har fått spørsmål om det i replikkordskiftet. Han har i ettertid hatt et treminutters innlegg. Men han har fortsatt ikke svart på spørsmålet som mange har stilt i dag. Jeg ønsker svar på det, rett og slett fordi jeg er interessert i å høre hva som er Fremskrittspartiets modell. Jeg har i seks år jobbet med disse spørsmålene, også sammen med Fremskrittspartiet ut fra deres modell, og synes det ville være interessant å få høre hva som nå er Fremskrittspartiets overordnede målsettinger for et nytt pensjonssystem. Det kan ikke være for mye forlangt av landets nest største parti – som vi ønsker å ta på alvor.

For å spare tid – for jeg skjønner at det brukes som unnskyldning – stiller jeg et spørsmål som det går an å besvare med ja eller nei: Gjelder fortsatt følgende formulering fra Fremskrittspartiets program:

«Fremskrittspartiet ønsker en folkepensjon, som på sikt skal være lik for alle.»

– Ja eller nei.

Jan Tore Sanner (H) [12:54:30]: Jeg vet ikke om jeg skal starte med å forsøke å besvare det spørsmålet.

Pensjonsreformen inviterer til å løfte blikket og se fremover. Vi diskuterer en pensjonsreform frem mot 2050. Når vi har en debatt som virkelig inviterer til å løfte blikket, hadde jeg håpet at den skulle dreie seg om litt annet enn Fremskrittspartiets valgløfter. Med all respekt synes jeg det blir litt smått når det er en pensjonsreform som skal gjelde et par generasjoner fremover, som står på agendaen.

Når jeg allikevel er nødt til å gå i clinch med herr Eriksson, er det to grunner til det. Den første er at han åpenbart må ha bekymringsfullt dårlige leseferdigheter. Det er ikke tilstrekkelig å lese det som står før komma, når man leser punkt 1 i våre krav som ble oversendt til departementet 31. januar, man må også lese det som står etter komma. Der står det at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser på pensjonspoeng for studenter som et supplement eller alternativ, eller i kombinasjon med det å løfte opptjeningstaket.

Den andre grunnen er at Eriksson og Fremskrittspartiet er så veldig opptatt av å fortelle at alle skal få mer, at ingen skal få mindre – ingen skal tape på dette, alle skal vinne med Fremskrittspartiets opplegg. Men da har man åpenbart ikke forstått hvorfor vi gjennomfører en pensjonsreform. Vi gjennomførerer en pensjonsreform fordi det er nødvendig å dempe veksten i pensjonsutgiftene. Det er nødvendig å stimulere mer til arbeid. Vi skal sørge for å skape trygghet for pensjon – ikke i 2006, men i 2030 og 2050. Vi skal sørge for at vi ikke legger en utgiftsbombe under morgendagens skattebetalere. Det er derfor vi gjennomfører en pensjonsreform.

Det er åpenbart at det er selve dette fundamentet i generasjonstenkningen eller forvaltningstenkningen og forvalteransvaret som Fremskrittspartiet ikke har forstått. Når vi ser at pensjonsutgiftene som andel av verdiskapningen fordobles i løpet av de kommende 40–50 årene, når vi vet at vi i Norge vel har et statlig pensjonsfond, men veldig svak privat sparing, når vi vet at vi får en eldre befolkning og færre arbeidstakere – ja, da er det nødvendig å gjennomføre denne reformen for å skape trygghet for pensjon. Det er åpenbart at det er selve dette fundamentet som ligger til grunn for pensjonsreformen, Fremskrittspartiet ikke helt har forstått eller i hvert fall ikke har tatt helt inn over seg. Da blir det egentlig en litt meningsløs debatt å diskutere om den ene gruppen skal få litt mer eller mindre med Fremskrittspartiets opplegg, fordi man åpenbart ikke ser det samme behovet for langsiktig tenkning og forutsigbarhet som heldigvis det brede flertall i Stortinget gjør.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Robert Eriksson (FrP) [12:57:40]: Jeg skal forsøke å svare på det som jeg ikke rakk i det forrige innlegget.

Arbeiderpartiet, tradisjonen tro, også representanten Lise Christoffersen, snakker om Fremskrittspartiet og populisme. Hvis Arbeiderpartiet og de andre partiene i denne salen hadde fulgt med, ville de ha sett at Fremskrittspartiet har en lang tradisjon for gjennom behandlingene av trygdeoppgjørene å ivareta pensjonistenes opptjente rettigheter. Det bør ikke være noen stor bombe at vi faktisk følger opp dette også i denne behandlingen. Det bør heller ikke være noen stor overraskelse at vi følger opp det vi sa i forbindelse med behandlingen av pensjonsreformen.

Til slutt til Sanner: Dette er nettopp en stor innrømmelse fra forlikskameratene av det Fremskrittspartiet hele tiden har sagt, at denne reformen er en gedigen sparereform, og det bekrefter representanten Sanner.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:58:57]: Det kunne vært veldig fristende å fortsette å stille spørsmål til representanten Eriksson, men jeg skal puste dypt og la være.

Jeg skal bare knytte noen kommentarer til AFP-ordningen og ikke minst det spørsmålet som representanten Erna Solberg stilte, og som vel flere har vært inne på, om forholdet til AFP. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, legger vi nå fundamentet for det framtidige pensjonssystemet. Men det betyr ikke at vi er ferdige med det. Nå har vi grunnmuren på plass som gjør at vi etter hvert kan bygge videre på framtidens uførepensjon, vurdere eventuelle tilpasninger av de private tjenestepensjonsordningene, gjennomføre tilpasningene av de offentlige tjenestepensjonsordningene og starte arbeidet med å tilpasse framtidens AFP til den nye grunnmuren, til det nye fundamentet i det helhetlige pensjonssystemet.

Som det står i meldingen, vil Regjeringen nå invitere partene i arbeidslivet til en bred prosess om utforming av en tilpasset ordning for avtalefestet pensjon, AFP. I dette arbeidet vil Regjeringen legge vekt på følgende:

AFP-ordningen skal også i framtiden bidra til et godt tidligpensjonssystem fra 62 år. En tilpasset ordning skal understøtte målene for et nytt pensjonssystem. Staten skal videreføre sitt samlede økonomiske bidrag til AFP-ordningen. AFP skal fortsatt sikre at de som ønsker det, kan gå av ved 62 år på en verdig måte. Dette sikres ved at AFP videreføres i form av et årlig påslag til alderspensjonen i folketrygden. Alderspensjonen fra folketrygden og AFP skal kunne kombineres med arbeidsinntekt uten avkorting i pensjonen. Og til slutt: Overgangen til en tilpasset AFP-ordning vurderes i lys av Regjeringens forslag til innfasing av den nye alderspensjonen i folketrygden, et forslag til ny AFP skal foreligge i god tid før hovedoppgjøret i 2008.

Jeg har ingen ønsker om å si noe som helst annet enn det som står i stortingsmeldingen og intensjonene i det forliket som vi har vært enige om. Det er ingen tvil om at dagens AFP må tilpasses den virkeligheten som kommer, som følge av dagens behandling, og som følge av det forliket som er inngått. Det grunnleggende viktige er jo at motivasjonen til arbeid, som nå klart etableres i det som vedtas i dag, må gjenspeiles i framtidens AFP.

Rolf Terje Klungland (A) [13:02:11]: Jeg er uenig med representanten Sanner fra Høyre, som sier at en skal frede Fremskrittspartiet i denne debatten. Det er jo Fremskrittspartiet som står for noe helt annet enn det flertallet her gjør, men jeg skjønner intensjonen. Det er jo tross alt Fremskrittspartiet som skal sikre at Høyre igjen, dersom det går som Sanner håper, skal komme inn i regjeringskontorene.

Så har jeg lyst til å gi et svar i forhold til det som representanten Syversen fra Kristelig Folkeparti spurte om, det som gikk på den private pensjonsordningen. Jeg og Arbeiderpartiet er veldig opptatt av å få til en pensjonsordning som er mest mulig lik for alle. Da stiller vi noen prinsipielle spørsmål ved om det skal være slik at de menneskene som har råd til å spare til sin egen pensjonsordning, skal få en delprivatisering fra staten, eller om det skal være slik at vi skal ha en pensjonsordning som er mest mulig rettferdig. Det er et spørsmål som jeg synes er litt prinsipielt, og som en bør tenke over.

Til slutt har jeg lyst til å trekke fram litt av historien, slik jeg oppfatter den, når det gjelder Fremskrittspartiet. Partiet ble startet som et parti som var imot skatter og avgifter. Det var Anders Langes parti. Så overtok Carl I. Hagen, og det ble et liberalistisk parti, der en skulle ha minst mulig skatter og avgifter og minst mulig politisk styring. Gjennom tiden har det blitt et konservativt parti, der en vil ha minst mulig endringer, men vil bruke mest mulig penger og ha lave skatter. Nå oppfatter jeg det faktisk som at Fremskrittspartiet er i ferd med å bli et reaksjonært parti, og jeg skal begrunne det med to saker:

Da vi gjorde endringer i arbeidsmiljøloven da den ble revidert, stemte Fremskrittspartiet imot endringene. De ville beholde den gamle arbeidsmiljøloven, for da var den så fantastisk god. I dag, og i innstillingen til debatten i dag, vil de altså beholde den pensjonsordningen som har vært, i størst mulig grad, for nå har den blitt så fantastisk god.

Jeg er klar over at representanten Eriksson fra Fremskrittspartiet ikke har mer taletid igjen, men det er nok nye som er klare til å overta. Vi er alle spent på om de har de samme svarene i samme sak.

Sverre Myrli (A) [13:05:25]: En lang debatt er snart over, og vi kan konkludere med at vi ikke har fått svar på det spørsmålet som så mange har stilt til representanten fra Fremskrittspartiet: Gjelder formuleringene i partiprogrammet om lik pensjon til alle, eller ikke?

Robert Eriksson har i dagens debatt hatt, så vidt jeg kan se, 27 minutters taletid fra denne talerstolen, inkludert replikkordskiftet. Det enkle spørsmålet som så mange har stilt, har vi altså ikke fått svar på. Vi andre er jo stolte av partiprogrammene våre. Vi andre elsker å prate om det som står i partiprogrammet, og benytter enhver anledning til å prate om det som står der. Hvorfor det er så vanskelig for Fremskrittspartiet å svare på dette spørsmålet, er for meg ubegripelig. Jeg synes faktisk det er ganske alvorlig at når så mange representanter fra så mange partier har stilt det enkle spørsmålet om hva som er Fremskrittspartiets politikk på dette området, så er det taushet.

Jeg skjønner at vi ikke kommer videre, men jeg vil anbefale og oppfordre landets velgere til å stille spørsmålet til Fremskrittspartiet, dette spørsmålet som vi medrepresentanter åpenbart ikke får svar på. Landets velgere bør stille spørsmålet: Kan vi stole på det som står i Fremskrittspartiets program?

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, sjå side 2696)