Borghild Tenden (V) [12:44:35]: Elever i 2.–10. klasse som bor mer enn fire kilometer fra skolen, har rett til gratis skoleskyss. Elever i 1. klasse har rett til skyss når de bor mer enn to kilometer fra skolen. I tillegg har elever som har en særlig farlig eller vanskelig skolevei, uansett rett til skoleskyss. Denne interpellasjonen skal imidlertid ikke handle om skoleskyssreglene, men om alle de andre, de som ikke bor langt fra skolen, og som ikke har særlig farlig skolevei, men som «bare» har en utrygg skolevei. Hva gjør vi for disse barna?

Temaet «farlige skoleveier» tas opp fra Stortingets talerstol med jevne mellomrom, særlig når det nye skoleåret nærmer seg. Det er bra. Men det som er enda bedre, er om det faktisk blir gjort noe for å sikre skoleveiene, slik at flere barn kan sykle eller gå til og fra skolen. Dette temaet er ikke så hett å snakke om som rassikring og nye veier. Media viser liten interesse. Jeg merker hvordan pennene til journalistene hviler når jeg engasjert snakker om dette temaet, selv om dette er minst like viktig. Det handler om våre barns helse og sikkerhet.

Jeg var i valgkampen rundt om i mitt eget hjemfylke, Akershus, for å se på skoleveier. Jeg ble sjokkert over hvor farlige skoleveiene var enkelte steder. Jeg ble faktisk litt skamfull. Vi må kunne forsikre foreldrene rundt om i landet om at de trygt kan sende barna sine til skolen!

I 2005 spurte Trafikkøkonomisk institutt 7 500 skolebarn og deres foreldre hvordan de kom seg til og fra skolen og hvordan de opplevde skoleveien. Undersøkelsen var en del av evalueringen av prosjektet Aktive skolebarn. Ifølge undersøkelsen går 43 pst. av barna til skolen, og 25 pst. blir kjørt i bil. Nesten halvparten av førsteklassingene kjøres. Bare hvert fjerde barn har fortau på hele skoleveien. Mer enn halvparten opplever trafikkproblemer ved skolen.

Foreldre synes ofte det er vanskelig å avgjøre hvordan barna skal komme seg trygt til skolen. Skal barnet gå, sykle eller bli kjørt? Undersøkelser, som den fra Trafikkøkonomisk institutt, viser at mange foreldre opplever skoleveien som så utrygg at de velger å kjøre dem til og fra skolen. Det paradoksale er at foreldrekjøringen fører til en sterk økning av trafikken ved skolen og i dens nære omgivelser. Ofte er ikke skolens nærområde laget for den økte trafikken. Dermed oppstår det uoversiktlige og farlige situasjoner i forbindelse med avlevering og henting. Dermed er vi i ferd med å få en ond sirkel: Foreldrene kjører barna til skolen fordi de synes veien er for farlig. Resultatet blir økt trafikkfare for alle som ferdes til og fra skolen.

Å få flere barn til å gå til skolen vil ha en helseeffekt og en miljøeffekt. Vi vet at fysisk aktivitet har en gunstig effekt på barns trivsel og yteevne. Fysisk aktivitet er også viktig for en god helse i oppveksten og senere i livet. Like fullt kan vi nesten daglig lese at norske barn og unge er langt mindre fysisk aktive nå enn tidligere. Å få barn til å gå til skolen vil bidra til å øke barns fysiske aktivitet på en naturlig måte. I tillegg til helseeffekten vil det føre til mindre kjøring og mindre forurensing. Det er med andre ord bare fordeler.

Alle barn plikter å gå på skolen, og det er foreldrenes ansvar at barna møter opp på skolen. Men barn har ingen rettigheter til trygge skoleveier. Ifølge Trygg Trafikk utgjør de myke trafikantene en stadig større andel av de drepte i trafikken. Ifølge Vegdirektoratet ble seks skolebarn drept på skoleveien i perioden 2001–2005, mens 50 ble alvorlig skadet. Hele 546 barn ble lettere skadet. Det er for mange.

Det er i utgangspunktet vei-eier som er ansvarlig for skoleveiene, dvs. at det først og fremst er kommunene og fylkene som har et ansvar for å sørge for trygge skoleveier. Staten har ansvaret for riksveiene, og Samferdselsdepartementet har også gjennom flere år bevilget penger til trafikksikkerhetstiltak.

Jeg tilhører et parti som ønsker mer makt til lokaldemokratiet, og jeg tar derfor ikke til orde for at staten skal overstyre kommunene og fylkene på dette området. Ansvaret og utfordringene er i hovedsak lokale. Men staten har åpenbart en pådriverrolle og et ansvar for å skaffe penger i potten. Når det kommer til de konkrete tiltak for å sikre skoleveiene, er det lite annet enn penger som er effektivt. Her kan staten bidra mer enn det den gjør i dag. I forbindelse med Norsk veg- og vegtrafikkplan for 1998–2007 ble det utarbeidet sjekklister for å sikre veier der 6-åringer skal gå til skolen. Sjekklistene forutsetter at den faktiske farten ikke er høyere enn fartsgrensene tilsier.

Det gjøres mye bra i kommuner og fylkeskommuner, men jeg tror det er på tide å tenke litt nytt. Jeg tror det kunne vært lurt å vurdere statlige incitamenter for at flere fylker og kommuner kunne komme i gang med tiltak for å sikre skoleveiene. For eksempel er det mulig å innføre en belønningsordning etter modell av kollektivtransporten, som gjør at de kommunene som bruker mye penger på skoleveier etter målbare kriterier, også får mer penger fra staten. Jeg synes det ville være interessant å høre om statsråden er enig med Venstre i en slik tankegang.

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:50:03]: Regjeringa, og eg som samferdselsminister, prioriterer trafikktryggleik høgt. I lys av nullvisjonen står førebyggjande tiltak mot dei mest alvorlege personskadeulukkene, medrekna ulukker med mjuke trafikantar, sentralt i trafikktryggleiksarbeidet.

Sikring av skulevegar har sidan reforma med skulestart for 6-åringar vore eit prioritert område for Statens vegvesen. Å sikre borna ein trygg skuleveg består ikkje berre av etablering av gang- og sykkelvegar, men òg av andre viktige tiltak som fortau, fartsdemping, sikring av kryssingspunkt, gangfelt og ikkje minst god trafikkopplæring for så vel born som vaksne.

Kvart år vert i gjennomsnitt om lag 1 500 born frå 0 til 16 år skadde eller drepne i politirapporterte trafikkulukker. Ca. 42 pst. av desse borna vert skadde som passasjerar i bil, medan sykkel- og fotgjengarulukkene står for ein tredel av skadane. Eit mindretal vert skadde eller drepne på veg til og frå skulen. Gjennomsnittstalet for dei siste fem åra viser at 83 born i grunnskulealder årleg vart skadde eller drepne på skulevegen. Dette utgjer omtrent 5,5 pst. av alle trafikkulukker der born er innblanda. Talet er noko usikkert grunna manglande innrapportering om ferdselsformål frå politiet. Anslagsvis ligg det faktiske talet på mellom 10 og 20 pst., jf. St. meld. nr. 37 for 1996-1997, Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998–2007.

I dag er det slik at barne- og ungdomsskular er ei kommunal oppgåve. Kva type veg desse skulane ligg ved, kommunal-, fylkes- eller riksveg, er bestemmande for kven som har ansvaret for å byggje gang- og sykkelvegar. Kommunane og fylkeskommunane har følgjeleg ansvar for tiltaka på sin del av vegnettet. Bygging av gang- og sykkelveg vert det her opp til den einskilde kommunen og fylkeskommunen å gjennomføre. Statens vegvesen skal likevel vere ein kunnskapsformidlar og pådrivar for ei god tilrettelegging for gåande og syklande, også der kommunane og fylka har hovudansvaret.

Kommunalt sjølvstyre og valfridom var ei av årsakene til at den tidlegare øyremerkte tilskotsordninga til fylkesvegformål og trafikksikringstiltak, tidlegare Aksjon skuleveg, frå 2001 vart innlema i rammetilskotet til fylkeskommunane, jf. St.prp. nr. 62 for 1999-2000 og Innst. S. nr. 252 for 1999-2000. Dei øyremerkte tilskota la til grunn at tiltaka skulle gjere skulevegane og nærmiljøet til borna sikrare. Det meste av midlane til «Aksjon skoleveg» vart difor brukte til bygging av gang- og sykkelvegar, fartsdempande tiltak i bustadområde, mindre utbetringar av kryss og trafikksaneringar. Frå 2001 er det no fylkeskommunane som administrerer kriteria for bruk og løyving av midlar til trafikksikringstiltak. Det er store variasjonar i kor mykje dei enkelte fylka og kommunane prioriterer dette området. Her må eg seie at under denne regjeringa har fylka og kommunane fått ein økonomisk handlefridom som gjer det mogleg for dei òg å prioritere dette viktige området på ein heilt annan måte enn dei hadde med førre regjering.

Regjeringa kan ikkje vedta at folk skal gå eller sykle, men vi kan leggje forholda til rette for dette. I budsjettet for 2007 er det lagt til grunn at det totalt vil verte nytta om lag 310 mill. kr til gang- og sykkelvegar, der om lag 240 mill. kr er statlege midlar. I tillegg vil det verte gjennomført strekningsvise tiltak som medfører betre forhold for gåande og syklande.

Som ein del av denne tilrettelegginga prioriterer Regjeringa utbygging av eit samanhengande sykkelvegnett i utvalde byområde. Dette er fastlagt gjennom Nasjonal sykkelstrategi, som inngår i Nasjonal transportplan for 2006–2015. Det er utarbeidd eit handlingsprogram som gjeld for perioden 2006–2009. Ramma er ikkje fylt etter to år, men Regjeringa har som mål å få gjennomført handlingsprogrammet i NTP også på dette feltet.

Skulevegar og andre strekningar der det ferdast mange mindreårige, vert vektlagde i dette arbeidet. Arbeidet som vert gjort med å inspisere og forbetre eksisterande sykkeltrasear med omsyn til trafikktryggleik, utforming og oppleving, vil halde fram. I tillegg har eg sett i gang eit arbeid med å gjennomgå trafikkreglane med sikte på å gjere sykling tryggare og meir attraktivt.

Eit moment som vert vektlagt i Vegvesenet sine vurderingar av korleis ein best kan sikre ein trygg skuleveg, er å ikkje gi born og foreldre ei falsk kjensle av tryggleik. Dette kan m.a. oppstå i samband med fastsetjing av fartsgrenser som ikkje vert overhaldne. Fart har utvilsamt stor innverknad på ulukkesrisiko og skadeomfang. Her er fartsdempande tiltak og politikontrollar viktig.

Falsk tryggleik kan òg oppstå når stadig fleire av borna vert køyrde til skulen. Det vert, slik representanten Tenden seier, skapt utrygge situasjonar når biltrafikken på skulevegen aukar. Ein slik auke i privat skuleskyss er ei uheldig utvikling både med omsyn til trafikktryggleiken og i forhold til borna sin fysiske aktivitet. Skulevegen har forandra seg frå aktiv oppdagingsferd til passiv transportetappe.

Skulane, politiet, vegstyresmaktene og andre aktørar må fortsetje å informere om dei mogelege konsekvensane av denne praksisen, og ein må leggje til rette både for fysiske tiltak og for alternative tiltak for å bryte den vonde sirkelen som representanten Tenden skildrar. Sosial- og helsedirektoratet har i samarbeid med Statens vegvesen, Politidirektoratet og Trygg Trafikk etablert prosjektet «Aktive skolebarn», som m.a. tilbyr informasjon og undervisningsopplegg knytt til ein aktiv og sikker skuleveg.

Når dette er sagt, er det samtidig viktig ikkje å bagatellisere den uroa og omtanken alle foreldre har for borna sine i og utanfor trafikken. Regjeringa har som mål å sikre skuleborna ein trygg skuleveg til alle grunnskulane i landet. Eg har difor teke initiativ til at Statens vegvesen gjennomfører ei kartlegging av behov og kostnader knytte til dette målet. Gang- og sykkelvegar vil, saman med andre høve som er viktige for ein trygg skuleveg, inngå i denne kartlegginga.

For at Regjeringa skal kunne innrette det vidare arbeidet sitt på ein mest mogeleg effektiv måte for å nå dette målet, er det òg viktig at Statens vegvesen analyserer kva faktorar som påverkar framdrifta i dagens bygging av gang- og sykkelvegar. Er det mangel på pengar, eller er det i fyrste rekkje lokal vilje og planvedtak som er avgjerande?

I dag har vi til saman om lag 3 100 grunnskular i Noreg. Gjennomføringa av ei fullstendig kartlegging av forholda rundt alle desse skulane er følgjeleg eit svært omfattande arbeid. Grunna sakas omfang og kompleksitet vil ei eventuell fullstendig kartlegging og oppfølginga av den politiske målsetjinga naturleg høyre heime i komande Nasjonal transportplan for 2010–2019. Men for å kome i gang med arbeidet skal Statens vegvesen i første omgang gjere ei mindre kartlegging av behovet basert på ein gjennomgang av somme utvalde kommunar.

For å nå målet i handlingsplanen og for å sikre alle norske skuleborn ein trygg skuleveg er det viktig med eit samarbeid mellom alle sentrale aktørar. Staten kan og vil løyve pengar, men det er til sjuande og sist fylka og kommunane sjølve som må prioritere og faktisk vedta planar for utbygging av gang- og sykkelvegar og lokale trafikktrykkleiksplanar.

Borghild Tenden (V) [12:57:57]: Jeg takker statsråden for svaret, og er glad for at hun sier hun vil prioritere skoleveiene høyt. Men svaret var vel også som ventet; de økte midlene til kommunene er svaret på det meste. Det er selvsagt positivt at en del kommuner har mer penger å rutte med, men det må da også være lov å være kreativ og ta andre virkemidler i bruk. Belønningsordningen for kollektivtrafikk har som kjent vært en suksess. Det er fokusert på viktigheten av kollektivtrafikk i byene våre. Det har ført til at byene har skjerpet seg litt ekstra, og større tettsteder ber om liknende belønningsmidler.

Jeg har stor sans for slike positive ordninger – det at man strekker seg litt. Jeg er glad for at denne regjeringen følger opp belønningsordningen, om enn med litt mindre midler.

Bondevik II-regjeringen gav i sin tid ekstra prosjektmidler til Akershus fylke, fordi man ikke greide å ivareta den enorme elevveksten i videregående skole.

Sånn sett kan fylker og kommuner ha ulike behov til ulike tider, og da mener jeg at en statsråd må kunne gi signaler og incitamenter til et så viktig område som trygge skoleveier. Derfor vil jeg bli svært tilfreds dersom statsråden så nærmere på en form for belønningsordning, incitament. Hun svarte ikke helt på det i sitt innlegg, men jeg håper kanskje hun kan komme tilbake til det senere.

Anders Anundsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:59:55]: Eg gav ikkje noko konkret svar på om Regjeringa vil setje i verk ei påskjøningsordning for å sikre skulevegar. Årsaka er at Regjeringa ikkje har teke stilling til den saka. Om det vil verte aktuelt, vil eg vurdere i samband med Nasjonal transportplan, når eg har fått kartlagt behova og kva som eventuelt er årsaka til at takten i utbygginga ikkje er på det nivået som ein kanskje kunne ynskje.

I «Aksjon skoleveg» brukte ein nettopp incentivmidlar. No har ikkje eg sjekka om det var eit samla storting, men det var iallfall eit stort fleirtal i Stortinget som la dei incentivmidlane inn i rammeoverføringane til kommunane, slik at ein lokalt skulle kunne prioritere desse. Det betyr ikkje at midlane har vorte vekke. Det betyr at ein sjølv rår over dei. Ein har framleis midlar som skal brukast til dette lokalt. Eg har òg bedt om tal for å sjå på om det har vorte mindre eller fleire midlar til skulevegar etter at ein la midlane inn i rammeoverføringane. Det kan jo vere interessant, ikkje minst i samband med at regionane – som dei kanskje vert heitande – skal få større ansvar òg for andre delar av vegnettet.

I hovudinnlegget sitt sa representanten Tenden at ho var «skamfull» over situasjonen som ho såg i valkampen. Det må bety at representanten var skamfull over det hennar parti etter fire år i regjering og fire år med styring i Samferdselsdepartementet hadde fått som resultat.

Eg er utolmodig etter å få gjere meir på dette området. Difor har eg sett i gang ei kartlegging av kva som må til for å gjere meir. Men eg er òg svært tydeleg på at me ikkje skal ta frå kommunane og fylkeskommunane hovudansvaret for dette. Det er lagt der av Stortinget, og dei har fått midlar i rammene til å gjere den jobben. I tillegg har me no fått ein kommuneøkonomi som etter kvart er vorten meir balansert, der det skal vere mogleg å finne midlar til å prioritere dette viktige området.

Sjølvsagt skal staten bidra meir. I går var eg i Vindafjord kommune. Eg såg på ein viktig bit av ein skuleveg i Skjold, der ein skal gå inn med nokre statlege midlar for å sikre at elevane skal sleppe å verte køyrde til skulen, slik at dei om ei stund kan ta beina eller sykkelen fatt. Det er mange slike strekningar der statlege midlar er med på å sikre skulevegen.

Truls Wickholm (A) [13:02:57]: Det er et viktig tema som representanten Tenden reiser her i dag. Det er utrolig tragisk at folk i Norge dør i trafikken i det hele tatt, men det er selvsagt enda mer tragisk når det er barn som dør på norske skoleveier. Vi som politikere må ta vår del av ansvaret for at dette skjer. Det er oss folk ser til når de opplever at veiene er utrygge, når de opplever at barna deres ikke har den trygge skoleveien som de mener de burde ha hatt.

Jeg mener at vi også må se på noen av holdningene som er i samfunnet til det å bruke bil, og det som representanten også nevner i sin interpellasjon, bl.a. foreldres iver etter å kjøre egne barn til skolen slik at de skal få en trygg skolevei. Kanskje de dermed bidrar til at andre får en noe utryggere skolevei.

Der jeg vokste opp, på Holmlia i Oslo, hadde vi stort sett bare gangveier til skolen. Jeg har i det siste sett at også der blir unger kjørt til skolen. Det er altså barn som kan gå uten noen gang å måtte krysse en bilvei, som blir kjørt til skolen av sine foreldre. Det farligste området for barna er da parkeringsplassen rett ved skolen. Her er vi nødt til å se på folks holdninger. Men det må helt klart satses på trafikksikkerhetstiltak, som fortau og avskjermende tiltak.

Der barn går på eller i nærheten av noe større veier, mener jeg vi også må være villig til å satse på trafikkovervåkning. Dette er noe som særlig Venstre har vært skeptisk til i flere andre interpellasjoner. Jeg mener det er viktig at vi tar tak i også det arbeidet og er villige til å overvåke trafikken langs utrygge veier for at barn skal få en trygg skolevei. Da må det kanskje gå på bekostning av friheten til det enkelte mennesket som kjører disse bilene. Det er jeg villig til å gjøre for at barn skal få en tryggere skolevei. Det har jeg registrert at Venstre ikke er.

I Arbeiderpartiet er vi også opptatt av at alt arbeid på dette området må ses i sammenheng. Satsing på kollektivtrafikk, både jernbane, buss, T-bane og annet, må ses på som arbeid med trafikksikring. Mindre biler på norske veier betyr også mindre risiko i trafikken for barn.

Nei, Borghild Tenden, denne regjeringen har ikke gitt mindre penger til kollektivtrafikken. Belønningsordningen for kollektivtrafikk vil bli rettet opp i revidert nasjonalbudsjett. Det har vi fått vite i dag. Denne regjeringen gir akkurat like mye penger som det Venstre gjorde. I tillegg har vi også en belønningsordning for kollektivtrafikk i distriktene, noe som betyr enda tryggere veier for flere barn, hvis flere i distriktene begynner å kjøre buss.

Jeg vil beklage at jeg talte direkte til representanten Tenden.

Jeg er helt enig i at belønningsordningen er viktig. Men det er også slik at det ikke går an å utløse midler som ikke finnes. I forrige periode var 120 kommuner på ROBEK-lista. Det betyr ikke så veldig mye at det finnes incentivpenger fra staten som skal utløse midler i kommunene, når man ikke har midler å utløse fordi pengene allerede er bundet opp på andre viktige områder.

Denne regjeringen har trafikksikkerhet i fokus. Vi har i tillegg prioritert kommuneøkonomien. Det er altså lettere for kommunene å ta ut penger gjennom incentivordninger med denne regjeringen enn med den forrige, og det slipper kanskje å gå på bekostning av andre viktige områder.

Jeg er sterk tilhenger av kommunalt selvstyre, men da må det altså være penger å styre med. Jeg er glad for at statsråden nå varsler at Regjeringen vil satse ytterligere på trafikksikkerhet, og jeg er glad både for kartleggingen og for den videre satsingen gjennom Nasjonal transportplan.

Presidenten: Presidenten aksepterer beklagelsen om direkte tale til representanten Tenden og slipper derfor å minne om at all tale skal skje via presidenten.

Arne Sortevik (FrP) [13:08:00]:Med adresse til foregående taler: Det er slik at trafikksituasjonen og trafikkbildet for foreldre flest utover det ganske land er nok ganske annerledes enn det er i sentrale Oslo-strøk.

Det er viktig at vi får bedre sikkerhet for barn på vei til og fra skole. Det beste tiltaket er, etter Fremskrittspartiets mening, bedre og sikrere veier. Enten det er tofelts- eller firefeltsvei eller full motorveistandard bør, må og skal Norge ha en veistandard som gir alle trafikantene god sikkerhet. Da blir det også sikkerhet for dem som ferdes langs og utenfor veien, også for skolebarn på vei til og fra skole – enten de går eller blir kjørt. Det eneste som virkelig nytter, er en storstilt utbygging av moderne veier i Norge, slik at de blir effektive, sikre og også miljøvennlige.

Hvis jeg husker riktig, er det vel faktisk slik at interpellantens parti, Venstre, kuttet i riksveibevilgningene for 2007. Det blir jo da litt underlig med utgangspunktet for engasjementet, som ellers er prisverdig.

For skolebarn i buss, i bil og til fots er det viktig med moderne veier som sikrer alle, også gående og syklende. Fremdeles er det slik at de fleste barn går til skolen. Mange går alene. Kun 5 pst. følges av voksne, men ifølge statistikk jeg fant for 2006, kjøres én av fem til skolen. Jeg tror ikke det er av makelighetsgrunner, men jeg tror det er på grunn av sikkerheten.

Det er grunn til å minne om at veinettet eies av tre veiholdere: stat, fylkeskommuner og kommuner, og at hele 40 pst. av veinettet er kommunalt. Det ligger altså et betydelig ansvar på kommunene når det gjelder å gjøre veinettet sikkert for både gående og kjørende. Da gjenstår det å se om den påståtte romsligheten og bedrede økonomien for kommunene også gir seg utslag i at de kommunale veiene, det kommunale veinettet, som utgjør 40 pst. av veiene våre, og som mange skolebarn ferdes på, faktisk blir bedre, om det blir god prioritering også på dette felt i kommunene.

Mange barn transporteres til og fra skole i skolebuss. Utfordringene er ikke bare at skolebussen kommer sikkert frem, men også at barn i skolebuss er godt sikret. Her bør statsråden ta initiativ overfor kunnskapsministeren, som enten mangler kunnskap om hvordan skolebussing foregår, eller ikke bryr seg. Jeg viser til Dokument nr. 8:84 for 2005-2005, som Stortinget behandlet for ikke så lenge siden, i oktober 2006. Fremskrittspartiets forslag om å endre veitrafikkloven slik at det ble forbud mot å transportere skolebarn og ungdom stående i skolebuss, ble avvist av Stortinget. Bare Venstre støttet Fremskrittspartiet i denne viktige saken for å sikre sikker transport for skolebarn.

Det er grunn til å se på grensene for å få skolebusstransport til skole. Regelverket ble referert av interpellanten, men det praktiseres svært ulikt. Altfor mange foreldre opplever at de må kjempe mot kommunens skolekontor om hvorvidt veien er farlig eller ikke. Dessverre er det mange farlige skoleveier og mange eksempler på at regelverket praktiseres for strengt. Det bør både denne statsråden som er her i dag, og kollegaen i Kunnskapsdepartementet se nærmere på, slik at vi får en mer ensartet og lik praksis, uavhengig av hvilken kommune man bor i. Her bør foreldre sammen med skoleledelse og politi kunne lage en felles vurdering som er utslagsgivende for om elever tilkjennes skoleskyss eller ikke.

Statsråden bør også se på om vi bygger for omstendelig og for kostbart når vi går inn på sikringstiltak langs eksisterende veinett, særlig med tanke på gang- og sykkelvei til skole. Også her bør enkle, effektive og dermed rimelige løsninger kunne vurderes – igjen gjerne i samarbeid med de enkelte skolene og ikke minst FAU-ene ved skolene.

La meg minne om at Fremskrittspartiet fortsatt ønsker at kommunene selv skal ha ansvar for finansiering av skoleskyssen, slik at skoleeier også betaler busstransporten. Jeg minner om at alle øvrige partier stemte mot vårt forslag om dette i oktober, da det nevnte Dokument nr. 8-forslaget ble behandlet.

Det er for mange farlige skoleveier i Norge. På befaring med transportkomiteen har vi sett dette, blitt gjort oppmerksom på dette tydelig og tungt fra engasjerte foreldre og elever og fra lokale myndigheter. Bedre veier må til, bedre sikring i skolebuss må til, og flere bør få transport i buss, fordi veien er farlig. Det er også grunnen til at mange foreldre kjører barn til skolen.

Trond Helleland (H) [13:13:29]: Jeg er glad for at flere er på banen nå for å skape trygge lokalsamfunn. Skjerpet innsats for trafikksikkerhet er en viktig del av dette arbeidet. Høyre hilser derfor denne interpellasjonen velkommen og viser også til det initiativet Verdens Helseorganisasjon nylig tok for å øke fokuseringen på trafikksikkerhet og en sterkere innsats mot ulykker.

Det er ganske dyster statistikk vi kan lese. Ifølge tall fra WHO blir på verdensbasis 1,2 millioner mennesker drept og 50 millioner skadd i veitrafikkulykker hvert år. Disse tallene vil øke med 65 pst. i løpet av de neste 20 årene dersom en ikke setter inn mottiltak.

I Norge har vi satt i gang en rekke tiltak allerede. Trygge skoleveier og «Aksjon Skoleveg» har vært nevnt her før – det er en viktig del av arbeidet med trygge lokalsamfunn. Jeg er enig i at der det er kommunen som er veieier, er dette først og fremst et kommunalt ansvar, men samtidig synes jeg de er spennende og interessante, de innspillene som representanten Tenden har om incentivordningen. Samtidig synes jeg det er bra at statsråden nå vil ha en kartlegging av skoleveiene rundt i landet for å se om det er mulig å sette inn tiltak.

Høyre har styrket budsjettene for bedre veianlegg, men vi er opptatt av mer enn bare budsjetter. Jeg tror vi i mange år må akseptere at veistandarden er for dårlig mange steder, og at det fortsatt er og vil være utrygge skoleveier. Derfor må vi opprettholde og styrke det holdningsskapende og forebyggende arbeidet. Samarbeidet om trafikksikkerhetskampanjen «Barn i trafikken» ser vi gjerne mer av! Vi voksne må også bli flinkere til å tenke igjennom vår atferd i trafikken.

Nylig var transportkomiteen i Hallingdal under en komitereise til Buskerud. Der fikk vi høre om et unikt trafikksikkerhetsarbeid som har kommet i stand, og som bør være til inspirasjon og etterfølgelse andre steder i landet. Jeg er glad for at området der jeg selv har bodd mange år av livet, har gått i bresjen for nytenkning og mer samarbeid. Hallingdal har hatt en svært dyster ulykkesstatistikk i mange år. Når vi vet hvor mange som blir berørt av en ulykke, er det ikke for tidlig å sette i gang tiltak.

Ildsjelene i Hallingdal har vært kreative. Der samarbeider kommunene, Vegvesenet, transportbransjen, bensinstasjoner, nødetater, forsikringsselskap og flere andre i prosjektet Trafikktryggleik Hallingdal. De har erkjent at det i overskuelig framtid vil være for dårlige veier. Selv om vår oppgave som samferdselspolitikere er å få økt satsing, er det viktig at en landet rundt også ser hva som kan gjøres annerledes innenfor dagens budsjettrammer og med det veinettet en har til disposisjon.

Hvis vi ser på ulykkesstatistikk fra Statistisk sentralbyrå, er det en tendens til nedgang i antall trafikkdrepte. Men vi har en nullvisjon. Dessuten er det en økning i antall hardt skadde. Med bedre biler overlever flere, men vi ser altså at flere må leve et liv med varige skader.

Ulykker betyr redusert livskvalitet og rammer så mange flere enn de direkte involverte. Ser vi på hva ulykker koster samfunnet, bør vi investere mer i trafikksikkerhet. I den enkelte kommune bør trafikksikkerhetstenkning alltid inngå i planleggingen ved nyanlegg og store vedlikeholdsprosjekt.

Jeg har nevnt at trafikksikkerhet dreier seg om så mye mer enn bedre veier. Det betyr ikke at vi ikke også må styrke veibudsjettene. Høyre er utålmodig. Vi vil raskere mot nullvisjonen. Lar vi tunnelskandalen ligge et øyeblikk, er det liten tvil om hva nye E18 har betydd for å redusere ulykkene i Vestfold. Når Høyre vil ha mer av OPS-prosjekt, er det fordi vi også ser at det er betydelig med ledig kapasitet i anleggsbransjen, og fordi det er mulig med forsering av flere gode veiprosjekt. At vi raskere får bedre veier, betyr færre drepte og hardt skadde i trafikken. Høyre vil ha en forsert utbygging av det høytrafikkerte stamveinettet og styrke innsatsen for flere midtdelere.

Innleggene under interpellasjonsdebatten her i dag lover godt. Jeg ser fram til å se om etterslepet i investeringsmidlene til handlingsprogrammet til Nasjonal transportplan, NTP, er hentet inn når revidert kommer i morgen. Én ulykke er én for mye. Derfor må vi tenke flere tanker samtidig!

Hallgeir H. Langeland (SV) [13:17:57]: Eg vil òg starta med å takka for at interpellanten tek opp dette viktige spørsmålet, som eg trur heile Stortinget er oppteke av.

Så er det spørsmål om korleis ein skal få til ei forbetring. Eg er veldig glad for å starta med å seia at Venstre er ute av regjering, Skogsholm er ute av regjering, og for at me no har ei regjering som verkeleg handlar, med statsråd Navarsete i spissen. Då trur eg moglegheitene for å gjera meir er til stades. Vår regjering bruker nemleg pengane på fellesskapen, ikkje til å gje den enkelte meir skattelette og fleire milliardar å rutta med privat, men til å styrkja interessene til fellesskapen. Kanskje har Venstre no når dei er ute av regjering, komme på betre tankar og synest at skattelettepolitikken ikkje er den politikken som skaper høgare sikkerheit på norske vegnett og for norske skuleungar.

Men lat meg i fortsetjinga av dette òg utfordra litt ideologisk. Dette med frie skuleval er jo ei problemstilling knytt opp mot trafikksikkerheit. Viss ein har som leiestjerne at alt skal vera fritt, at alle skuleval, barnehageval og alt skal vera fritt, ja vel, då får ein gjerne eit mobilitetsproblem – viss ein skal til ein skule eller ein barnehage i ein annan del av byen. Dermed skaper dette frie skulevalet, som for nokre parti er så viktig, ein brote med ekstra trafikk, som kan skapa fleire ulykker. Venstre og andre som er opptekne av trafikksikkerheit, må spørja seg om det er lurt å ha valfridom som ideologisk overbygning når det går ut over både miljøet og trafikksikkerheita til ungane. Faren for ulykker aukar altså med frie skuleval. Så det er interessant om Venstre har litt tid til å sjå på den problemstillinga.

Dette er òg, som fleire har vore inne på, eit viktig lokalpolitisk gjeremål. Viss ein planlegg godt nok – noko som etter mitt hovud, som sosialist, er å planleggja sånn at ein har familien, skulen, barnehagen og nærbutikken i same nærområde – reduserer ein jo transportbehovet kolossalt. Då reduserer ein sjølvsagt òg klimagassutsleppa og dei miljøproblema som trafikk skaper. Der er sosialismen verkeleg å føretrekkja framfor liberalismen.

Det er ikkje tvil om at sånne tiltak som representanten frå Høgre var inne på, t.d. Hallingdal-prosjektet, som me såg på, er veldig bra, uansett kva ein meiner om vegar og sånt, for då set ein ulike grupperingar og ulike erfaringar saman og spør: Kan me redusera trafikkulykkene på eit eller anna vis, anten det gjeld på skuleveg eller veg generelt? Viss partane som er involverte i dette, er med og bidreg sjølve, finn ein òg gjerne dei beste løysingane, for som Høgre seier, og som dei fleste har forstått, bortsett frå dei som hadde landsmøte no i helga, er ikkje svaret på alle tre spørsmåla veg, veg, veg. Faktisk må ein ha andre tankar i hovudet enn asfalt. Og det trur eg alle unnateke det partiet i denne sal har.

Lat meg til slutt seia at ein god klimapolitikk er ein god trafikksikkerheitspolitikk. Eg er veldig glad for at Regjeringa no har større beløp på påskjøningsordninga enn det me hadde i budsjettet, at me no har større beløp enn noka regjering har hatt før på påskjøningsordninga, når revidert blir lagt fram i morgon, at me har større satsing på jernbane enn Venstre nokon gong kunne drøyma om då dei var i posisjon, at me no òg ser på ein sektorvis klimahandlingsplan, der me forsøkjer å ta biltrafikk bort frå vegane gjennom rushtidsavgift, for å fleire til å reisa kollektivt. Det er òg bra at me får ei skikkeleg satsing på sykkel. Noreg har ein altfor låg del av transport på sykkel, 5 pst., mens Sverige har 12, Danmark 17 og Nederland 27 pst. Her har me ein jobb å gjera framleis. Den utfordringa skal me ta. Sykling er bra for folkehelsa, for miljøet, for trafikksikkerheita og for klimaet. No er det berre for oss i regjeringspartia å levera endå meir av den gode bodskapen som me har bydd på.

Bjørg Tørresdal (KrF) [13:23:08]: Aller først vil jeg også gi ros til Borghild Tenden og Venstre for at de tar opp dette temaet i en egen interpellasjon. Trygge skoleveier er noe av det viktigste vi kan jobbe for. Det handler om barna våre og deres liv og helse.

I Norge har vi en plikt til å gå på skolen. Kristelig Folkeparti mener denne plikten må følges opp av en rett til å komme trygt til og fra skolen. En trygg skolevei har lite trafikk. Fartsgrensene er ikke for høye, og de overholdes. På en trygg skolevei finnes det fortau eller gang- og sykkelvei, slik at barna slipper å gå i kjørebanen. Der barna må krysse veien, finnes det gangfelt, gangbro eller trafikklys. Dette er noen enkle og generelle krav til en trygg skolevei. De burde være selvsagte. Men dessverre er ikke forholdene slik alle steder. Mange steder er veien til og fra skolen sterkt trafikkert og farlig. Det er vi voksne som gjør veien farlig. Det er blandingen av harde og myke trafikanter som er problemet, og at trafikkmengden er stadig økende.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig at veistrekningene i nærmiljøet rundt skolene sikres, slik at barna kan gå eller sykle hele skoleveien alene. Som flere har vært inne på i debatten, opplever mange foreldre skoleveien som så farlig for barna at de velger å kjøre dem til og fra skolen. Det er forståelig at en del velger det, men samtidig medfører denne foreldrekjøringen en sterk økning av trafikken rundt skolen, og akkurat i den tiden skolen starter eller slutter. Det oppstår uoversiktlige og farlige situasjoner i forbindelse med at foreldrene stanser, rygger og snur, og resultatet av foreldrekjøringen blir økt trafikkfare for alle som ferdes til og fra skolen.

Dette er en svært god grunn til at det bør tilrettelegges for at barn kan gå til og fra skolen. En annen god grunn er det helsemessige aspektet. Den fysiske aktiviteten er et viktig moment i dette spørsmålet. Vi vet at det er bra for barna – ja, for alle – å gå og sykle, å få mer fysisk aktivitet enn det vi gjør i dag. Dette er en annen god grunn til å legge til rette for trygge skoleveier.

Så har vi også i tillegg miljøaspektet. Jo flere det er som går eller sykler til skole og jobb, jo bedre er det. Vi vet at den stadig økende biltrafikken ødelegger miljøet med store klimagassutslipp, og derfor bør all unødvendig bilkjøring unngås – enda en god grunn til å legge til rette for at barna trygt kan gå eller sykle til og fra skolen i stedet for å kjøres av foreldrene.

Trygge skoleveier er først og fremst et kommunalt ansvar. Kommunen har ansvar for å ivareta barnas sikkerhet på skoleområdet og på skoleveien. Men dersom skoleveien ligger ved en fylkesvei eller riksvei, har også fylkeskommunen og staten ansvar for trafikksikkerheten. Flere steder har fylker og kommuner bevilget penger til å gjøre skoleveien tryggere. Samferdselsdepartementet har, som det har blitt sagt i dag, gjennom flere år bevilget penger til ulike trafikksikkerhetstiltak. Men fortsatt er altfor mange skoleveier farlige, og interpellanten stiller et betimelig spørsmål når hun spør om statsråden vil ta initiativ til ytterligere statlig medvirkning slik at flere fylker og kommuner kan komme i gang med prosjekter for å sikre flere skoleveier.

Til slutt litt om gang- og sykkelveiutbygging generelt. Å gi barn og voksne mulighet til å gå og sykle til jobb og skole er det beste vi kan gjøre for helsen og miljøet. Sykkelen er det ultimate nullutslippstransportmidlet. Det gir positiv nytte i bruk, i tillegg til å transportere. Kristelig Folkeparti mener vi må prioritere å bygge ut egne veier for gående og syklister. Mottoet må være: helse, mosjon, miljø og sikkerhet.

Til slutt: Det er viktig å lære seg gode vaner. Den som har gått og syklet mye i barndommen, vil sikkert bli en flinkere turgåer enn den som alltid ble kjørt.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:27:38]: I påsken var jeg på et veldig fint sted som heter Ilseng, og møtte velforeningen der og skulle diskutere hva som var utfordringen i nærmiljøet. Da var det én ting som kom opp fra den lokale velforeningen: Det var gang- og sykkelveg og gang- og sykkelveg og gang- og sykkelveg – gang på gang. Det sier meg noe: At denne problemstillingen er viktig både for lokalpolitikeren, velforeningen, fylkespolitikeren og oss som stortingspolitikere.

Jeg jobbet litt med trafikksikkerhet også da jeg var fylkespolitiker, og heldigvis ser vi at ulykkestallene er på veg ned, selv om trafikkveksten blir sterkere og sterkere. Det var flere ulykker på 1970-tallet enn det er nå. Så noe riktig har tydeligvis politikere gjort både lokalt, nasjonalt og i fylket.

Som desentralist har jeg tro på at det er de lokale løsningene som er best, og er derfor veldig fornøyd med det som vi har klart å gjøre i denne regjeringen, å øke bevilgningene til kommunal sektor med ca. 18 milliarder kr. Det er kommunene som har ansvaret for de kommunale gang- og sykkelvegene, det er fylkene som har ansvaret for fylkesvegene, og for riksvegene er det staten. Så det viktigste for nærmiljøet rundt skolen er nettopp at vi har klart å øke de kommunale budsjettene.

Så har vi også sett hvor viktig det fylkeskommunale trafikksikkerhetsutvalget har vært i det lokale arbeidet, med å dele ut skolesekker, drive opplysningskampanjer og transportkampanjer som «Hjem for en 50-lapp» for spesielt utsatt ungdom på fredags- og lørdagskveldene – en lang rekke gode tiltak som man lokalt og på fylkesnivå har sett behovet for, og som man så har gjennomført. På grunn av det løftet som vi nå har tatt, er det større sjanse for at vi skal se flere sånne gode prosjekter i årene som kommer.

Ifølge de tallene som jeg har sett, er det ca. 83 barn hvert år som blir skadet til og fra skolen. Det er altfor mange. Vi kan ikke slå oss til ro. Men jeg tror det er lokalt man kan klare å finne løsningene. Jeg tror det er vanskelig for oss her på huset å sitte og finne de løsningene man skal ha i Ilseng eller på andre små og store steder. Derfor er det viktigste nå å fortsette å styrke kommuneøkonomien, og at staten har et kunnskapsapparat gjennom Statens vegvesen som kan hjelpe den enkelte kommune og det enkelte fylke til å ha gode trafikksikkerhetsplaner i sine nærområder.

Borghild Tenden spurte i sitt innlegg etter handling. Jeg føler at det er nettopp handlet vi har gjort, og også i samsvar med Venstres ånd, for Venstre er heller ikke noen stor tilhenger av øremerkede tilskudd. Men vi har faktisk økt handlingsrommet, og vi kommer til å øke det videre, og vi kommer til å fylle opp i forhold til de forpliktelsene vi har overfor kommunal sektor. Det er jeg, som sitter i kommunalkomiteen, og som er en desentralist, svært fornøyd med.

Bård Hoksrud (FrP) [13:30:37]: Dette er en kjempeviktig debatt, men jeg synes, etter å ha fulgt med på den, at den begynner å få et snev av at man skyver ansvaret bort fra Stortinget og Regjeringen.

Jeg må først få lov til å arrestere representanten Langeland, for det er jo alltid slik at når representanten Langeland er på denne talerstolen, skal han forsøke å fortelle om alle de andre som ikke har skjønt noe. Fremskrittspartiet har faktisk skjønt veldig mye. Vi har skjønt at asfalt og vei, vei, vei også gir bedre skolevei for de elevene som ferdes på veiene, fordi man da bygger nye veier som det stilles helt andre krav til enn de veiene man hadde før i tiden. Jeg håper at representanten Langeland også er enig i det. Jeg tror at de som ønsker å bruke sykkel, og de som ønsker å gå, stort sett også er avhengig av å ha noe asfalt enten å gå på eller å sykle på. Bussen har også behov for å ha noen veier å kjøre på hvis man skal få transportert alle dem som ønsker å bruke bussen. At SV da ikke ønsker å bygge vei, er jo SVs problem – det blir ikke bedre for dem som går langs veien, som er trafikkfarlig, og fortsatt vil være trafikkfarlig fordi man ikke ønsker å bruke midler til å oppruste og oppgradere, fordi SV i utgangspunktet er imot å bruke penger på veibygging.

Så må jeg litt tilbake til det jeg alltid opplever fra den rød-grønne regjeringen vi nå har, at man hele tiden skyver ansvaret over på andre ved at man sier at man har bevilget mer penger til fylkeskommunene, man har bevilget mer penger til kommunene, som de også kan bruke på å bygge trafikksikre gang- og sykkelveier, på samme måte som den samme regjeringen sier at vi skal få bedre eldreomsorg, bedre barnehager, bedre skole. Det er liksom ikke måte på hva man skal klare å få til med det Regjeringen til nå har tilført av ytterligere midler. Når man begynner å se på alle de pengene som Regjeringen nå sier den har bevilget, og alle de gode tiltakene, begynner det å bli veldig lite penger igjen til en del tiltak. Fremskrittspartiet er i hvert fall opptatt av at det er viktig å satse på samferdsel og viktig å satse på veibygging.

Jeg synes også det er ganske interessant at flere har vært oppe og sagt at belønningsordningen har vært en suksess. Ja, det er interessant, for i forbindelse med statsbudsjettet valgte altså Regjeringen å kutte med 50 mill. kr, og noe som er en suksess, synes jeg det er noe spesielt at man velger å kutte på – når man er så opptatt av at det har vært en kjempestor suksess. Statsråden sier at Regjeringen vil hente inn mer informasjon om hvilke behov man har, og vil komme tilbake til dette i forbindelse med Nasjonal transportplan. Det er ikke noe problem å få vite behovet rundt omkring i landet. Det er bare å ta kontakt med kommunene eller med Statens vegvesen ute i regionene og i distriktene, så får man vite hvilke behov man har for å sikre og få trygge skoleveier. Så jeg håper at vi får en mer offensiv statsråd, som ikke hele tiden skyver utfordringene foran seg, men faktisk ønsker å møte utfordringene og være i front for å løse problemene.

Jeg har lyst til å ta fram et konkret eksempel. Det er ofte litt feil kanskje å dra fram eksempler fra sin egen kommune, men det er jo eksempler man kjenner veldig godt til. Der fikk vi for noen år siden en ny ferge som skal gå mellom Norge og Danmark. Det medførte at man får 50 til 100 nye trailere langs skoleveien, for det er ofte slik at båten kommer inn akkurat til den tiden, fordi det er den beste tiden å få varene ut til markedet og dit man skal levere. Da er problemet at man kjører rett inn i en skolevei som har et altfor stort trafikkgrunnlag i utgangspunktet, men på bakgrunn av at det er noe nytt som oppstår – man nekter faktisk ikke nyetablering og nekter ikke ny aktivitet – får man en utfordring fordi veien ikke tilfredsstiller de kravene og behovene som man har. Foreldrene og de elevene som går langs veien, har ikke tid til å vente til Nasjonal transportplan, for kanskje å komme inn i 2018 eller 2020 eller 2025. De har behov for å få gjort noe med veien nå. Derfor skulle jeg gjerne ha sett at vi hadde en statsråd som var mye mer offensiv, som ville mer, og som ønsker å ta i bruk de mulighetene man har, også å sende noen signaler ut om at man er opptatt av at fylkeskommunene skal prioritere skoleveier og gjøre noe med de dårlige skoleveiene. Da tror jeg også man vil oppleve at fylkespolitikere og andre bevilger mer penger. Den ordningen som var tidligere, var jo veldig god, for den gjorde at det ble ganske billig for staten og fylkeskommunenes del, fordi kommunene også måtte stille opp med 50 pst. av tilskuddet. Så jeg håper at man vil se nærmere på det.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [13:36:09]:Også jeg vil innledningsvis si takk til interpellanten, Borghild Tenden, som tok opp denne viktige saken. Når det gjelder de som har hatt ordet i salen i dag til denne interpellasjonen, konstaterer jeg at det er bred enighet om at vi har store utfordringer på veisektoren. Men la meg få lov til å gi ros til samferdselsministeren for å ha klart å få til betydelige forbedringer i samferdselsbudsjettet. Jeg oppfatter det slik at vi har en særdeles offensiv og positivt utålmodig samferdselsminister som gjerne vil gjøre forbedringer nettopp på dette feltet. La meg igjen få minne om at det er denne regjeringen som første gang er kommet opp på det nivået som er lagt inn i langtidsbudsjettet i NTP.

Så til trafikksikkerhet: De fleste talerne har vært inne på at vi har en økende trafikk.

Det gjelder både persontrafikk, næringstrafikk og tungtrafikk – på samtlige av våre veier. Det er gledelig å konstatere at vi har fått større bevilgninger når det gjelder trafikksikkerhet, til veier som til dags dato ikke har fått de nødvendige utbedringene.

La meg gå til mitt eget fylke, som er Nordland. Der har jeg god kjennskap til det gjennom 12 år som fylkespolitiker, også med ansvar for samferdsel. Jeg konstaterer at vi der har mange skoleveier som ikke har fått de nødvendige utbedringstiltak, herunder fortau på aktuelle områder eller gang- og sykkelvei. Tilsvarende situasjon går jeg ut fra det er i resten av landet. Da er det interessant å legge merke til at nå er Høyre kommet på banen og ønsker større bevilgninger til samferdselssektoren. Jeg satt i min tid som fylkespolitiker og konstaterte at det var en nedadgående trend. Nå har Høyre snudd. Jeg er glad for at Samferdselsdepartementet har rettet fokus mot og økt bevilgningene til nettopp dette formålet.

Så jeg skal være konkret, og jeg synes det eksempelet jeg tar opp, viser hvor problematiske ting kan være. Rv. 808 fra Finneidfjord på E6 til Hemnesberget står overfor en total renovering på grunn av økende næringstrafikk fra aktører i næringslivet på Hemnesberget. Jeg skal ikke gå i detaljer der, men prosjektet ble faktisk stoppet der man svinger ned til Hemnesberget, oppe på åsen, fordi man lånte av dette prosjektet til andre formål. Da er vi inne på det området der vi har størst behov for trafikksikkerhet, for veien fra Hemnesberget og opp til åsen, der skolen ligger, er nettopp den veien der flest skolebarn går – en vei uten fortau, uten gang- og sykkelsti og med en økende tungtrafikk. Så min bønn og min oppfordring til statsråden må bli: Se på om det er mulighet for å fullføre rv. 808 etter den opprinnelige planen, slik at skolebarna på Hemnesberget kan få en trygg og sikker skolevei. Så ønsker jeg statsråden lykke til med det positive arbeidet hun har gjort på denne sektoren.

Borghild Tenden (V) [13:40:49]: Jeg ønsker å takke statsråden og alle representantene som har hatt ordet her i dag. Det betyr at det er flere som ser at dette er et viktig område. Ingenting er, som jeg sa i det første innlegget mitt, viktigere enn sikkerheten til barna våre.

Som vanlig ble det brukt mye taletid på den forrige regjering. Det har sluttet å overraske meg. Jeg er gått over i en fase der jeg synes det er stusslig av en flertallsregjering å fortsette med dette. Jeg ønsker ikke å bruke taletid her i dag på å kverulere. Jeg ønsker å se framover og være kreativ.

Jeg forstår det slik at stortingsrepresentantene her i denne sal har vært veldig fornøyd med tingenes tilstand, spesielt den komiteen jeg sitter i. Men jeg opplever en statsråd som er utålmodig på dette området. Det er jeg glad for. Det stoler jeg på, og jeg kommer til å følge nøye med.

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:42:21]: Fyrst takk til Tenden for å ha teke opp eit viktig tema, dernest takk til representantane for ein god debatt med viktige innspel som eg har notert flittig, for det var veldig interessant å sitje i salen og lytte til debatten som har gått.

Så vert det alltid slik at ein gjer seg nokre refleksjonar. Då eg høyrde representantane Sortevik og Hoksrud og deira innlegg, snakka dei mykje om breiare vegar. Sortevik snakka om to- og firefelts vegar, og Hoksrud snakka om vegar, om når ferja kjem inn og trailerar skulle køyre. Eg høyrde ikkje – og orsak om eg tek feil – at dei nemnde gang- og sykkelvegar med eitt ord i sine innlegg. Ja, det kan hende i Framstegspartiet sin logikk at me skyv ansvaret frå oss, men for dei andre partia på Stortinget handlar dette om tillit til det lokale demokratiet. Det var incentivmidlar til gang- og sykkelvegar eller til trygg skuleveg, men i tillit til at ein lokalt kunne styre dette betre enn Stortinget og Regjeringa, vart dei midlane lagde inn i rammeoverføringa. Då skulle det berre mangle at me ikkje ventar at det vert følgt opp lokalt.

Eg vil òg påpeike til Bård Hoksrud at 18 milliardar kr rekk no eit stykke, då. Eg registrerer at Framstegspartiet vil ha både skule, barnehage, omsorg – absolutt alt skal styrast statleg. Det er ei ufatteleg tillit til at me som sit i dei statlege organa, kan dette mykje betre enn det ein kan lokalt. Det er ikkje i tråd med korkje Senterpartiets eller dei andre to regjeringspartia sitt syn på verda – og heldigvis har me fleirtal.

Påskjøningsordninga har vore ei viktig ordning for å få auka kollektivtrafikk i byane, og difor vil me òg auke dei løyvingane. Me evaluerer den ordninga no. Det kan kome endringar i utfordringane. Men det som er viktig for Regjeringa, er at me har ein best mogleg politikk for å få flest mogleg til å reise kollektivt, både for miljøet og – sjølvsagt – for å få ei betre trafikkavvikling i byane våre.

Når det gjeld kartlegginga som skal gjerast, skal ho nettopp skje gjennom å ta kontakt med kommunane. Sjølvsagt er det slik. Kommunane sit med viktige fakta. Dei skal hjelpe oss med dette, men det må altså gjerast. Det må systematiserast for at me skal kunne ha eit grunnlag for å gjere vedtak i samband med Nasjonal transportplan og eventuelt andre budsjettdrøftingar som me skal ha før Nasjonal transportplan vert lagd fram.

Representanten Tenden seier at me brukar taletida på den førre regjeringa. Det burde vere positivt. Ein burde kunne lyfte fram alt det ein gjorde i førre periode, for verkeleg å vise veljarane kva ein stod for, og kva denne regjeringa ikkje følgjer opp. Men så vert ein så utruleg fornærma når me nemner kva den førre regjeringa gjorde. Kan det bety at representantane ikkje synest det er hyggeleg å snakke om kva dei sjølve gjorde i førre regjeringsperiode? Kan dei faktisk skjemmast litt over det?

Presidenten: Dermed er sak nr. 5 ferdigbehandlet.