Svein Roald Hansen (A) [10:05:43] (ordfører for sakene): Det mest siterte uttrykk fra denne talerstol er Johan Sverdrups «all makt i denne sal». Vårt demokratiske system hviler imidlertid på et prinsipp om deling av makten – mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Det er en maktdeling som er viktig av flere grunner, også den prinsipielle, som handler om å sikre en klar fordeling, ikke bare av makt, men også av ansvar.

Det er 46 år siden landets siste ettpartiregjering mistet sitt flertall i valg – et flertall som hadde vart gjennom fire valgperioder. Siden 1961 har vi bare hatt to perioder med flertallsregjeringer før dagens regjering – Borten-regjeringen fra 1965 til 1971 og Willoch II-regjeringen fra våren 1983 til valget i 1985.

I 32 av de siste 36 år har vi altså hatt mindretallsregjeringer. Like viktig: Fire av de seks siste stortingsperiodene har endt med en annen regjering enn den som ble dannet etter valget. Dette er en utvikling som vitner om at det blir mer og mer krevende å danne stabile regjeringer som med utgangspunkt i valgresultatet kan sette ut i livet en politikk som har fått støtte i valg. Det er dette som er bakgrunnen for forslaget om å innføre krav om en positiv parlamentarisk støtte ved regjeringsdannelser, såkalt investitur, kombinert med en betinget oppløsningsrett.

Grunnlovsforslaget får støtte fra et flertall i komiteen, men dessverre ikke tilstrekkelig bred støtte til å bli vedtatt ved voteringen senere i dag, ser det ut til.

Et krav om at et flertall aktivt stiller seg bak en ny regjering, er selvsagt ingen lettvint løsning i en situasjon hvor Stortingets sammensetning gjør en regjeringsdannelse politisk krevende. Men det vil gi grunnlag for en sterkere forpliktelse mellom en ny regjering og et flertall i Stortinget, enten resultatet blir en flertallsregjering, som i dag, eller en mindretallsregjering med et parti i Stortinget som støtter den politiske plattformen for regjeringsdannelsen, slik det var i forrige periode.

Høyre, som går imot forslaget, peker i innstillingen på at innføring av investitur vil svekke den parlamentariske handlefriheten i vesentlig grad. Det er en vurdering som gjenspeiler den holdning at mulighetene for å manøvrere fleksibelt er viktigere enn å legge grunnlaget for at det kan føres en mer stabil politisk kurs gjennom hele valgperioden. Det er jo det siste som er hensikten med å få et tydelig avklart og mer forpliktet flertall bak en regjering.

Kristelig Folkepartis og Senterpartiets medlemmer sier i sin merknad noe av det samme som Høyre:

«Dermed reduseres også regjeringens muligheter for fleksibilitet med hensyn til å få støtte til regjeringens politikk fra ulike partier.»

Men dette resonnementet svikter når det hevdes at det er regjeringens politikk de kan få støtte til fra ulike partier. Erfaringen fra Bondevik I-regjeringen er jo at det ikke var Regjeringens politikk de fikk støtte til. Fleksibiliteten går altså ut på å kunne velge i hvilken retning regjeringen må justere sin politikk. Det er riktig at dette gir rom for en politisk slalåmkjøring som gir større overlevelsesmuligheter for en mindretallsregjering, men et grunnlag for en langsiktig og stabil politisk styring gir dette ikke.

Innføring av investitur må nødvendigvis knyttes sammen med muligheten til å skrive ut nyvalg hvis det viser seg at det ikke er mulig å sikre flertall for en ny regjering.

Det argumenteres mot oppløsningsrett med at det kan misbrukes av regjeringen i perioder hvor meningsmålingene er gunstige. Nå er det ikke et slikt oppløsningsforslag som ligger til behandling. Om grunnlovsendringen skulle bli vedtatt, ville det ikke være mulig for regjeringen å skrive ut nyvalg, uten at det er i tilknytning til et nederlag eller i tilknytning til et mistillitsvotum her i salen, eller at det er en situasjon hvor det etter fire forsøk ikke er mulig å få flertall for dannelsen av en ny regjering. Dessuten fikk komiteen under sin studietur til København innsikt i europeisk forskning på dette feltet som viste at det normale når en regjering skriver ut nyvalg, er at regjeringspartene mister noe oppslutning.

La meg også kort kommentere grunnlovsforslaget som ligger i Innst. S. nr. 192, om oppløsningsrett. Det er et forslag som i sin innretning bare skiller seg fra oppløsningsdelen i forslaget om å innføre investitur og oppløsning ved at Stortinget etter et nyvalg skal velges for en ny fireårsperiode. Oppløsningsdelen i det andre forslaget begrenser perioden ved et nyvalg til resten av den inneværende stortingsperiode.

Arbeiderpartiet mener, i likhet med Fremskrittspartiet, at investitur og oppløsning henger sammen. Når et flertall har støttet dannelsen av en regjering, er det en rimelig styrking av regjeringens stilling overfor Stortinget at den utstyres med et nytt maktmiddel, nemlig muligheten for å skrive ut nyvalg hvis den lider nederlag i Stortinget og dens politiske grunnlag er borte.

La meg avslutningsvis kommentere noen av de øvrige merknadene i innstillingen. SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet argumenterer med at kravet til den sittende nasjonalforsamling om å gi landet en regjering øker når det ikke er adgang til å skrive ut nyvalg. Situasjonen i dag er jo den at det eneste kravet til Stortinget for at det skal dannes en regjering, er at et flertall ikke aktivt sier nei til den nye regjering. Å sitte musestille og la ett eller flere partier danne en mindretallsregjering har ingen konsekvenser, for etter at den regjeringen er dannet, står de som ikke sa nei, helt fritt i forhold til regjeringen.

De siste 30 årene har vi hatt to regjeringer med meget smal parlamentarisk basis: Korvald-regjeringen fra 1972 til 1973, med 43 av 155 av Stortingets representanter bak seg, og Bondevik I-regjeringen, med bare en fjerdedel av representantene som grunnlag.

Så skriver Kristelig Folkeparti, SV og Senterpartiet at

«fravær av oppløsningsrett kan derfor styrke samarbeidsevnen og virke disiplinerende på alle partier, uavhengig av om de er i posisjon eller i opposisjon».

Det skal i debatten bli interessant å høre hvilket empirisk grunnlag denne analysen hviler på. Den erfaring Arbeiderpartiet gjorde i mindretallsregjering utover på 1990-tallet, var den stikk motsatte. Nettopp det at dagens ordning gir så stort rom for det Høyre betegner som fleksibilitet, betyr at ethvert opposisjonsparti kan unndra seg ansvaret ved å presse det på andre. Effekten blir mindre disiplin, hvis man med disiplin tenker på hvilken posisjon som tjener saken, eller hvilke hensyn som ligger lenger framme enn neste valg – for ikke å si neste gallupmåling. Fristen til å drive politisk svarteperspill blir større. Hovedpoenget kan ofte bli å påføre regjeringen nederlag.

Jeg har stor forståelse for at man i Kristelig Folkeparti har en betydelig stolthet knyttet til at partiet har sittet i førersetet i tre regjeringer de siste 35 årene, partiets størrelse tatt i betraktning. Men det er likevel å ta litt hardt i når partiet i en særmerknad går veldig langt i å opphøye mindretallsregjeringer til den regjeringsform som den egentlig beste. Det er vel få regjeringer – om noen – i moderne tid som har funnet seg i så mange nederlag i Stortinget som sentrumsregjeringen.

Når det til tross for det høye antall mindretallsregjeringer har gått bra med Norge, ligger forklaringen ikke i denne regjeringsformen. Den ligger for det første i at det er få regjeringer som har vært stilt overfor krevende situasjoner på en stund, fordi vårt økonomiske fundament er blitt så godt, dernest i at Norge er et egalitært samfunn, med små forskjeller – også mellom de politiske partiene.

Men det er ikke i gode tider, det er i krevende tider at mindretallsparlamentarismen settes på prøve. Siste gang det skjedde, var vinteren 1986. Da kom kravet om økonomiske innstramminger. Og da gikk den daværende mindretallsregjeringen på grunn.

Ønsket om å holde fast ved mindretallsregjeringers muligheter for å veksle partnere blir i Kristelig Folkepartis særmerknad opphøyet til et demokratisk gode, fordi det gir Stortinget større innflytelse. Et slikt resonnement rokker faktisk ved det grunnleggende prinsipp om arbeids- og ansvarsdelingen mellom regjering og storting. Dette ansvarsdelingsprinsippet hviler jo igjen på den erkjennelse at Stortinget, som er godt egnet til mye, ikke er egnet som et utøvende politisk organ. En utvikling i retning av mer og mer detaljstyring fra Stortinget vil gradvis redusere regjeringen til et ekspedisjonskontor for skiftende stortingsflertall, fra sak til sak.

Hvis vi ser på utviklingen i bruken av anmodningsvedtak, så er den økt kraftig de siste par periodene. I sesjonen 2002–2003 var det hele 242 anmodningsvedtak. Det er et uttrykk for at regjeringen svekkes som initiativtaker og premisslegger for den politiske styringen. I summen av disse anmodningsvedtakene finnes det ingen klar politisk linje. De peker i mange og ulike retninger og ville, om de var fulgt opp og satt ut i livet, trolig ført til uoversiktlige virkninger og utgjort en trussel mot økonomien.

I tillegg ville en slik utvikling bidratt til at ansvaret for den politikk som ble satt ut i livet, ville blitt uklart og utflytende. Det ville, som Maktutredningen peker på i sin innstilling, ført til at velgerne mistet interessen for politikk. Det ville blitt vanskelig å få øye på sammenhengen mellom valgresultatet – altså det velgerne stemte på – og den politikken som ble ført.

De som vil opphøye mindretallsregjeringens mer fleksible muligheter til en demokratisk styrke, ser jo også helt bort fra en del erfaringer med Plaza-forlik o.l. i sene nattetimer for å få statsbudsjettet på plass. Ikke alle elementene i de forlikene har vært til glede for norsk økonomi.

At et sentrumsparti ser sin egen innflytelse tjent med disse fleksible mulighetene, kan man forstå. Men hvis man skal vurdere hva som gir grunnlag for en stabil økonomisk politikk med utgangspunkt i det mandat velgerne gir i valg, må perspektivet nødvendigvis bli et annet. Det er dette perspektivet som burde ligge til grunn for alle partier i denne saken.

Norge er det eneste land i Europa uten mulighet til å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg i løpet av en valgperiode. Den gjennomsnittlige levetid for en norsk regjering mellom 1945 og 1996 er litt over to år. De har altså bare vart vel halve valgperioden. Det er synd at vi ikke benytter denne muligheten til å legge grunnlaget for at fremtidige regjeringer kan dannes gjennom en positiv parlamentarisme og dermed på et avklart grunnlag i Stortinget. Det ville bidratt til større stabilitet og en bedre avklaring av hvem som har ansvar for hva gjennom en stortingsperiode. Det burde være en fordel både for posisjon og opposisjon, og det ville utvilsomt være en fordel for velgerne, som skal vurdere resultatene ved neste valg.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Carl I. Hagen (FrP) [10:18:36]: Jeg synes saksordføreren gikk gjennom det formelle og beskrev de foreslåtte systemendringer på en veldig god måte. Jeg kan også slutte meg til en del av hans andre vurderinger.

Jeg har hatt mange synspunkter på regjeringsdannelser opp gjennom min tid. Jeg har blitt møtt med kritikk for at jeg synes det har vært helt greit at en regjering på en måte har vært et ekspedisjonskontor, som saksordføreren kalte det, for ulike vedtak med ulike flertall bak seg i Stortinget. Det er ikke korrekt. Jeg har mange ganger sagt – og står fast på det – at hvis vi har svake mindretallsregjeringer for lenge, vil det være uheldig. Det vil redusere langsiktigheten og forutsigbarheten og betydningen av hva en regjering i den offentlige debatt måtte uttale. Samtidig er det mitt syn at hvis vi også har en flertallsregjering for lenge, kan det faktisk medføre at det ikke er regjeringen som er ekspedisjonskontor for Stortinget, men at det kan bli omvendt – at Stortinget kan bli et ekspedisjonskontor for en regjering som etter en tid kan tendere til å bli arrogant og ha sine interne drøftelser utelukkende med sine egne stortingsgrupper, mens Stortinget som institusjon egentlig får mindre betydning. Det tror jeg også vil være uheldig. Derfor kunne det å ha vekselvis mindretallsregjeringer og flertallsregjeringer være en rimelig fornuftig balanse. Det har i hvert fall vært mitt utgangspunkt i lang, lang tid – og så får man mene om det hva man måtte ønske.

Vi har hatt svake mindretallsregjeringer. Men vi har selvsagt hatt mulighet til å stille kabinettsspørsmål i ulike saker, hvis man har vært klar over og visst at det ikke var noen reelle regjeringsalternativer. Men slik har situasjonen egentlig heller ikke vært i Norge. Når man har hatt svake mindretallsregjeringer av borgerlige, ikke-sosialistiske, partier, har man på en måte visst at hvis det ble nødvendig, ville nok Arbeiderpartiet være villig til å ta regjeringsmakt. Man har i Arbeiderpartiet alltid hatt et relativt stort ønske om å være i regjering og å ha regjeringsmakt, så det har alltid vært alternativer.

Jeg har tidligere vært imot oppløsningsrett, og vi har behandlet det flere ganger, fordi det kun har gått på oppløsningsrett. Det har selvsagt her ligget en grad av stabilt styre ved at man ikke har det, noe som på en måte tvinger partiene i Stortinget til å finne frem til løsninger og finne frem til kompromisser som kan stå seg over tid. Fraværet har også på en måte virket disiplinerende på Stortinget.

Når Fremskrittspartiet nå vil stemme for å innføre oppløsningsrett, skyldes det delvis også, som saksordføreren sa, at det er kombinert med investitur, positiv parlamentarisme, et langt klarere grunnlag ved en regjeringsdannelse enn det som hittil har vært.

Vi har – la oss si – fra sidelinjen vært med på noen regjeringsdannelser som følge av at Fremskrittspartiet har gjort gode valg. I 1997 ble Bondevik I-regjeringen dannet, ikke fordi Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre gjorde et så fantastisk strålende valg, men delvis fordi Fremskrittspartiet gjorde et veldig godt valg og ble det nest største partiet og tok tilstrekkelig med stemmer fra Arbeiderpartiet slik at det ble et flertall av ikke-sosialistiske partier. Den første sentrumsregjeringen hadde imidlertid ikke noe parlamentarisk grunnlag i det hele tatt, annet enn de tre partier, og opphøyet vinglingen og valgfriheten for regjeringen til en ideologi, som fortsatt eksisterer i Kristelig Folkeparti og Venstre, altså, friheten for en regjering til i enkeltsaker å støtte seg på partier til venstre for seg eller på partier til høyre for seg. Det kan egentlig bli vanskelig å ha en konsekvent, langsiktig og stabil politisk linje i en slik situasjon.

Det samme skjedde i 2001. Da ble Bondevik II-regjeringen dannet, igjen på grunn av at Fremskrittspartiet hadde gjort et godt valg, men man ønsket ikke å ha noen forhandlinger med Fremskrittspartiet. Det var egentlig ikke nødvendig å få en positiv støtte fra oss i noen votering i Stortinget. Det var tilstrekkelig at vi offentlig uttalte at i valget mellom en Bondevik II-regjering og en Stoltenberg-regjering foretrakk vi det første. Da leverte Jens Stoltenberg sin avskjedsansøkning.

Jeg tror det hadde vært fornuftig – på samme måte som det at vi ikke har oppløsningsrett, tvinger Stortingets partier til å snakke sammen, forhandle og prøve å finne løsninger i vanskelige situasjoner – at man også etter valg har et instrument som tvinger de partier som har lyst til å prøve å få til et grunnlag for en regjering, til å forhandle. Positiv parlamentarisme vil tvinge det frem. Da ville de som skal danne regjering etter et valg, og etter at en regjering har gått av, være avhengige av å få positiv støtte i en votering i Stortinget.

Det som er forbausende, er at ikke Kristelig Folkeparti og Venstre egentlig er for investitur – og også Senterpartiet, som har hatt som et kjennetegn at de ønsker enorm makt. Selv når de har vært usannsynlig små, har de ønsket betydelig makt. Og Lars Sponheim fikk i sitt fødselsdagsselskap forleden dag honnør for å ha greid det kunststykket med to medlemmer i nasjonalforsamlingen å få tre statsråder.

Det er slik at investitur, som bygger på at man må ha de og de partier med for å få flertall ved votering for å få regjeringsmakt, vil gi mindre partier en betydelig makt. Jeg er klar over at både Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ser annerledes på det, for de vet utmerket godt at det også ville medført at Fremskrittspartiet hadde fått makt i 1997 og 2001. Da ville det vært tvunget igjennom forhandlinger, fordi det ikke ville blitt regjeringsdannelse uten en positiv votering i salen. Så kan noen hevde at ja, men det var en positiv votering i salen i 2001. Men det var utelukkende fordi jeg fremmet forslag om tillit til regjeringen og om å godkjenne regjeringens erklæring. Det var med meget liten lyst de tre regjeringspartier stemte for det forslaget, for de ville egentlig ikke vedkjenne seg at de skulle danne regjering på grunn av Fremskrittspartiet, de skulle late som om de greide det på egen kjøl.

Jeg tror at som system hadde det vært fornuftig å få et mye mer avklart parlamentarisk grunnlag for en regjering. For igjen å se på historien: Noen hevder at den voteringen i 2001 allikevel ikke hindret Fremskrittspartiet fra å bli et relativt sterkt opposisjonsparti som kom med mange representantforslag, også med økonomiske konsekvenser i ettertid. Det er riktig, men hadde vi hatt investitur og forhandlinger, hadde ansvaret når det gjelder det partiet som eventuelt ikke var med i regjering, vært enormt mye større enn det det var, når regjeringens erklærte ideologi var å styre basert på vekselvis støtte fra SV, Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet. Hadde det vært positiv parlamentarisme, ville det også vært en annen politisk plattform for Bondevik II-regjeringen, og det hadde vært en langt større grad av stabilitet.

Når vi ser fremover, kan det selvsagt være en fordel for Fremskrittspartiet at det ikke er investitur, når vi kommer til 2009. Men vi har altså valgt ikke å legge vekt på det, og ikke tenke taktikk, men tenke system og sikre en rimelig grad av stabilitet. Når vi er for investitur, positiv parlamentarisme, har vi også akseptert oppløsningsrett når en regjering lider nederlag ved et mistillitsforslag eller kabinettsspørsmål og gjør det klart at den vil skrive ut nyvalg.

Så har det vært innvendinger fra sterke tilhengere av oppløsningsrett som går på at akkurat denne oppløsningsretten kun vil gjelde for den resterende delen av perioden, istedenfor at man begynner en ny fireårsperiode, slik det er i veldig mange land, særlig i Danmark og England hvor de har en maksimalgrense for en regjering og en valgperiode på fem år, og hvor statsministeren suverent alene kan avgjøre når han vil skrive ut nyvalg for en ny periode på fem år fra valgdagen omtrent. Det er en innvending som har mye for seg. Men det er det forslaget som foreligger, som Stortinget skal ta stilling til, og da må man veie fordeler og ulemper mot hverandre. Vi har kommet til at det er nå vi har muligheten til å kunne få til oppløsningsrett og investitur som en systemendring. Hvis det så senere hen skulle vise seg at det hadde vært mer fornuftig å begynne en ny periode, kan man eventuelt – når det måtte dukke opp – endre det etter en grundig vurdering og behandling.

Jeg synes det er litt rart at Høyre, som så lenge har ivret for oppløsningsrett og nå har muligheten til å få det til, allikevel stemmer nei, basert på innstillingen, fordi det ikke er en helt korrekt oppløsningsrett som foreslås. En skulle trodd det hadde vært bedre å få oppløsningsretten inn i Grunnloven, og så senere vurdere og se på erfaringene hvis den ble brukt, og eventuelt korrigere. Det hadde sannsynligvis vært lettere å få til. Når Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har gjort det klart at vi vil kombinere og ha både investitur – positiv parlamentarisme – og oppløsningsrett, forbauser det meg at Høyre har satt seg til de grader på bakbena fordi de ikke får det nøyaktig slik som de vil ha det. Det forbauser meg ganske mye, for dette har jo vært et «vedvarende» Høyre-forslag om oppløsningsrett. I sak nr. 2 foreslår jo Høyre det. Det skal bli interessant å høre Høyres representant forklare hvorfor Høyre allikevel blir det partiet som hindrer at oppløsningsretten blir innført, når de nå har muligheten til å få den oppløsningsretten som de har kjempet for så lenge.

Vi har i denne perioden foretatt viktige endringer i vårt styringssystem, ved fra neste valgperiode å avskaffe delingen i odelsting og lagting, ved å innføre en helt ny riksrettsordning som blir reell og brukbar for å kunne stille statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter til ansvar for grove feil og lovbrudd de gjør i kraft av sine verv, vi har innført parlamentarismen i Grunnloven, og vi har innført opplysningsplikten til regjeringen. Jeg synes, i tråd med dette, at det hadde vært ganske enestående om vi også kunne ha fått på plass oppløsningsrett og positiv parlamentarisme. Da ville denne stortingsperioden virkelig stått frem i vår historie som en periode hvor man gjorde vesentlige og fornuftige endringer i vårt konstitusjonelle styringssystem.

Jeg vil appellere til representanter fra både Venstre, Senterpartiet og Høyre som synes at man nå burde benytte sjansen til å få på plass oppløsningsrett og positiv parlamentarisme. Jeg er ikke i tvil om at man i noen av de partiene kanskje ville tenke nøyere gjennom dette når de så hvilke maktmidler de ville få selv om de var aldri så små. Det er egentlig det som kanskje taler litt imot det, men å sikre et mest mulig stabilt grunnlag og flertall bak en regjeringsdannelse burde være fornuftig for å skape langsiktighet og forutsigbarhet for omverdenen, altså for næringsliv og innbyggere i landet, som ønsker stabilitet og forutsigbarhet når de skal foreta forskjellige disposisjoner. Jeg appellerer derfor til representantene i Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å vurdere om de ikke egentlig burde bidra til at denne perioden i landets nasjonalforsamling ble en periode der man foretok vesentlige forbedringer i vår grunnlov og i vårt konstitusjonelle styringssystem.

Per-Kristian Foss (H) [10:33:27]: Få grunnlovssaker er blitt behandlet så hyppig i denne sal som nettopp spørsmålet om å innføre en form for parlamentarisk oppløsningsrett. Som det har blitt påpekt både i innstillingene og fra talerstolen i de sterkt subjektive historiske manuduksjoner som er blitt fremført her, har jo dette vært en stadig tilbakevendende sak i Stortinget. Historien er nøye gjort rede for i flere omganger, og jeg skal ikke i unødig grad bidra til dette nå, men vil begrunne de grunnlovsforslag vi støtter, og de vi går mot, som jo er det saken gjelder.

Det pekes ofte på at Norge er ett av de meget få parlamentariske demokratier hvor det ikke finnes noen form for oppløsningsrett. Dette viser kanskje at vi er et unntaksland i internasjonal sammenheng, men det er ikke noe avgjørende moment i seg selv for meg, forutsatt at det systemet man allerede har, fungerer godt. Dessverre gjør ikke vårt parlamentariske system alltid det. Vi har i en periode sett klare tendenser til en form for stortingsregjereri og detaljstyring på et nivå som verken taler til regjeringens eller Stortingets fordel, eller som nødvendigvis er til landets beste.

Prinsipielt vil oppløsningsretten også kunne fylle en viktig funksjon som en sikkerhetsmekanisme i vanskelige og fastlåste parlamentariske situasjoner. For Høyre er derfor det sentrale moment for å innføre oppløsningsrett at man på denne måten kan gjenopprette noe av den maktbalanse som opprinnelig lå til grunn for den norske statsskikk. En klar deling mellom lovgivende og utøvende myndighet var sentral i grunnlovsvedtaket i 1814, men dessverre har den historiske utvikling bidratt til en uheldig utvisking av de opprinnelig klare ansvarslinjene i norsk statsforfatning. En slik balanse er også i tråd med parlamentarismens grunntanker, i motsetning til en situasjon hvor en mindretallsregjering stadig utsettes for press til politiske vedtak som den ikke kan stå inne for. Det er viktig at en regjering kan ha autoritet og posisjon til å stå imot kortsiktig press og ivareta en langsiktig politikk. Det er også viktig å unngå uhensiktsmessig detaljstyring av regjeringen fra Stortinget.

Det er derfor vi er av den oppfatning at regjeringens sterkeste maktmiddel i dag, kabinettsspørsmålet, bør suppleres med en rett til å oppløse Stortinget og skrive ut nyvalg. En slik styrking av regjeringens stilling må likevel ikke forskyve maktbalansen i urimelig grad. Jeg vil understreke at forslaget fra Høyres representanter, som foreligger i Dokument nr. 12:10, inneholder såpass sterke begrensninger at det ikke med rimelighet kan hevdes at en vedtakelse av grunnlovsforslaget vil medføre en slik forskyvning. Dette er ivaretatt ved at adgangen til å oppløse Stortinget begrenses til situasjoner der regjeringen er påført nederlag i Stortinget under votering over et mistillitsforslag eller kabinettsspørsmål, og at det på forhånd er varslet at voteringens utfall kan avgjøre om det blir nyvalg.

Som man kan se i innstillingen, er det så langt stor grad av enighet om utfordringene ved dagens norske system, og at en begrenset oppløsningsrett vil kunne bidra til å løse disse. Slik innstillingen i disse to sakene nå foreligger, er det altså, i motsetning til tidligere, etablert et grunnlovsflertall for prinsippet om oppløsningsrett. Likevel vil ikke instituttet bli innført denne gangen. Komiteens flertall, representantene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil nemlig ikke vurdere innføring av oppløsningsrett slik den foreligger i forslaget i Dokument nr. 12:10, uavhengig av innføring av investitur, eller såkalt positiv parlamentarisme. Det er grunnen til at et flertall som ønsker en form for oppløsningsrett, et grunnlovsflertall, allikevel ikke slår gjennom i denne sal – trolig – ved voteringen.

Denne kombinasjonen vil være nok en nyskapning i norsk statsskikk. I dag voterer ikke Stortinget over en regjerings tiltredelseserklæring eller en gitt sammensetning av regjeringspartiene. Slik bør det etter Høyres mening forbli. Vårt forslag er å gjenopprette balansen mellom statsmaktene gjennom en begrenset oppløsningsrett, ikke å svekke den parlamentariske frihet og fleksibilitet med en ordning med investitur, som den kan åpne for. Jeg er dessuten av den oppfatning at man kan trekke frem en del historiske eksempler – og sakens ordfører trakk frem eksempler fra 1986 – på at et innsettingsvedtak ikke nødvendigvis sikrer stabilitet når politikken møter sterke motkrefter, f.eks. i tider med økonomisk motgang, hvor det trengs innstrammingsvedtak. Og for å være helt konkret: Jeg er ikke sikker på at Fremskrittspartiet ville oppført seg annerledes overfor Willoch-regjeringen i 1986, dersom det lå et innsettingsvedtak ett år tilbake i tid. Eller sagt på en annen måte: Investitur kan ikke hindre populisme.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet argumenterer i sine merknader i Innst. S. nr. 191 for at «et synlig og definert parlamentarisk grunnlag for regjeringen» må være en forutsetning for at regjeringen tillegges retten til å oppløse Stortinget. Her foretar de nevnte partier, etter min oppfatning, en betydelig logisk feilslutning, i det man ser bort fra at oppløsningsretten pr. definisjon kun vil komme til benyttelse dersom det oppstår en tilspisset konflikt mellom flertallet i Stortinget og regjeringen, uavhengig av hvorvidt regjeringen ved sin tiltredelse hadde formell og uttalt støtte fra et flertall i Stortinget. Det burde være mulig, for ikke å si naturlig, å vurdere disse to instituttene uavhengig av hverandre.

I sin argumentasjon i innstillingen til Dokument nr. 12:2 forveksler de samtidig politisk handlekraft og styringsdyktighet med en formell støtteerklæring ved en regjerings tiltredelse. Regjeringer fra de fleste norske partier har kunnet utvise både handlekraft og styringsdyktighet, til tross for at formell forhåndsavklart støtte i Stortinget ikke nødvendigvis har foreligget. De siste tiårene har faktisk et klart flertall av de sittende regjeringer manglet et avklart flertall i Stortinget, og i slike situasjoner vil det primært være det politiske håndverk og partienes styringsdyktighet som er avgjørende.

Representanten Svein Roald Hansen var også i sitt innlegg inne på at dette lille landet faktisk, med sin statsskikk, har klart seg ganske bra – mange vil si veldig bra – under skiftende regjeringer i svært mange år. Det tror jeg han har rett i, og han pekte på et par momenter som underbygger det. Jeg tror kanskje det viktigste moment ligger i at partiene, i alle fall de som har eksistert en stund, til tider også har vært villig til å inngå politiske kompromisser, og stå ved disse kompromisser, disse konsensusløsninger, under skiftende regjeringer og gjennom skiftende stortingsflertall. Det har gitt langsiktighet i en del spørsmål. Tidligere var i alle fall sikkerhets- og forsvarspolitikken et område for dette. Håndteringen av landets oljeavhengighet, etablering av et petroleumsfond, senere et pensjonsfond, og den økonomiske håndteringen av oljeinntektene, er et ferskere eksempel på at det faktisk har latt seg gjøre, under skiftende regjeringer, å etablere et rammeverk som har vært respektert av de fleste. Jeg tror slike konsensusløsninger over tid er noe av det viktigste dersom man skal sikre langsiktighet i politikken i et land.

Den sittende regjerings politiske virke, for å vende tilbake til det, minner oss jo også daglig om at det ikke nødvendigvis er noen gitt sammenheng mellom det å ha et flertall i Stortinget bak seg, og det å utvise styringsdyktighet og politisk handlekraft.

Til slutt noen ord om valgperiodene, der det også er forskjell mellom de to foreliggende forslagene. Det er sant at norske valg hittil har bygd på faste perioder, og at lokal- og stortingsvalg har vært avholdt annethvert år. Dersom forslaget fra Høyres representanter gjennomføres, vil det innebære en endring i denne valgtradisjonen, ved at tidspunktene for ordinære stortingsvalg vil kunne bli forskjøvet. Likevel vil dette være å foretrekke fremfor de potensielt meget korte stortingsperioder som vil bli konsekvensen dersom tidspunktet for ordinære stortingsvalg uansett skal ligge fast, slik det vil være tilfellet ut fra forslaget fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. At det skulle være en stor fare for at interessen for lokalvalg skulle svekkes, gitt den valgordning forslaget i Dokument nr. 12:10 legger opp til, har jeg meget vanskelig for å se. Det er all grunn til å tro at et nytt oppløsningsinstitutt vil bli brukt med meget stor varsomhet, og at valghyppigheten og slitasjen på den enkelte velger derfor neppe vil øke i vesentlig grad.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (FrP) [10:43:02]: Representanten Foss valgte å gå tilbake til 1986 og komme med noen synspunkter på det.

Da kan jeg ikke dy meg for å spørre: Tror ikke Per-Kristian Foss at hvis det hadde vært positiv parlamentarisme den gang, og regjeringen Willoch hadde vært avhengig av et positivt vedtak i Stortinget, ville det betydd noe for det interne forhold i regjeringen? I trontaledebatten var det slik at Jan P. Syse fikk en lapp fra Kjell Magne Bondevik, lest opp for statsministeren Kåre Willoch, om at hvis det ble sagt noe mer pent om Fremskrittspartiet, måtte Høyre velge mellom Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. En positiv votering ville jo ha avklart hva som var regjeringens parlamentariske grunnlag. Jeg vil gjerne høre synspunktene fra representanten Foss på det.

For øvrig er jeg helt enig i det han sa om populisme. Det var jo en fantastisk populisme Arbeiderpartiet foretok da de kastet regjeringen ved å stemme mot noe de var for.

Per-Kristian Foss (H) [10:44:07]: Den gangen tror jeg nok at populisme var utbredt i flere partier. Jeg tror ikke at Fremskrittspartiet ville opptrådt annerledes i 1986 – men det er selvfølgelig en spekulasjon, en hypotese, basert på visse historiske erfaringer gjennom noen år – i forhold til et upopulært, men nødvendig innstrammingsvedtak som regjeringen Willoch la frem på grunn av økonomiske tider som var annerledes enn i dag. I ettertid må vi kunne si at prognosene for den økonomiske utviklingen og nødvendigheten av innstrammingstiltak til fulle er dokumentert. Det var faktisk en beskjeden begynnelse regjeringen Willoch la frem og ikke fikk Fremskrittspartiets støtte for.

Carl I. Hagen (FrP) [10:44:56]: Det Per-Kristian Foss sier, er helt feilaktig. Hvis han leser i «Statsminister» av Kåre Willoch, ser han at Willoch ikke på noe tidspunkt hadde forventet støtte fra Fremskrittspartiet til å øke bensinavgiften. Han hadde imidlertid forventet støtte fra Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartiet gjennomførte jo det vedtaket noen uker etter regjeringsskiftet.

Mitt poeng gjaldt imidlertid etter valget, hvor det var en stor diskusjon om det overhodet skulle gjennomføres en samtale med meg som parlamentarisk leder for Fremskrittspartiet. Det ble komplett nektet av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Det var i situasjonen like etter valget at en positiv parlamentarisme ville ha tvunget frem en avklaring om hva som skulle være regjeringens parlamentariske grunnlag, noe Senterpartiets Jacobsen og Kristelig Folkepartis Bondevik til enhver tid nektet at Fremskrittspartiet var. De ville vært tvunget til å finne ut hva som var parlamentarisk grunnlag for regjeringen. Det var det som var mitt spørsmål.

Per-Kristian Foss (H) [10:46:05]: Det vender nok tilbake til følgende: Ville Fremskrittspartiet opptrådt annerledes i 1986 etter å ha vært med på et innsettingsvedtak i 1985. Der er jeg enig med Willoch, at nei, det var det ingen grunn til å forvente. Jeg tror representanten Hagen har helt rett i at representanten Willoch, daværende statsminister Willoch, hadde andre forventninger til Arbeiderpartiets ansvarlighet og økonomiske politikk enn til Fremskrittspartiets – for å si det på en forsiktig og diplomatisk måte – i forhold til hans memoarer. Det tror jeg han har rett i på mange måter, også historisk sett. Jeg tror altså ikke at en investitur slik sett ville gitt en annet politisk opptreden fra det partiet hr. Hagen den gang ledet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inge Ryan (SV) [10:47:05]: Det er interessant å høre gamle ringrever diskutere fortida. Vi har nå fått en forsmak på biografien til Hagen, som kommer til høsten. Dette er vel de første lekkasjene fra noe av det som vil stå i den boka, vil jeg tro. Kanskje får vi høre mer i løpet av debatten. Men det er ikke det vi skal diskutere nå, det er grunnlovsforslaget i forhold til oppløsningsrett og investitur.

Det vi må spørre oss om, er: Har vi behov for en endring på dette området? Er det slik at Norge fungerer dårlig i forhold til måten demokratiet utøves på?

Mitt og SVs svar på det er: Nei, Norge fungerer på en utmerket måte. Det er vel få land i verden som har et så levende og velfungerende demokrati som Norge. Da må man spørre seg om hva hensikten er med å gjøre endringer, og se på land som faktisk har mindre velfungerende demokrati. Vi vet at Sverige har oppløsningsrett – for å gå til det landet som ligger nærmest. De har knapt brukt den. Jeg tror de har brukt den fire ganger på 150 år, eller noe slikt. Det har altså nesten ikke vært i bruk. Og de siste 20–30 årene har de ikke brukt den i det hele tatt. Det viser på en måte at man har en mulighet, men det er ikke anvendelig. Man finner ikke behov for å benytte seg av den.

Jeg tror også at vi må innse at oppløsningsrett lett kan brukes i taktisk sammenheng. Går vi til Danmark, er det ingen tvil om at det ikke ligger kun, men også, taktiske vurderinger til grunn når statsministeren skriver ut nyvalg. Hva er konjunkturene framover for å gjøre et godt valg? Det vil være en av de viktige tingene som statsministeren i Danmark vil kikke på når han vurderer om han skal skrive ut nyvalg eller ikke. Den type taktikkeri syns ikke jeg vi trenger å innføre i det norske samfunnet. Jeg syns den måten vi styrer på, er mye bedre.

Så vil jeg ta en liten runde innom saksordfører, Svein Roald Hansen, i forhold til det med ekspedisjonskontor, som han tok opp i sitt innlegg. Og det er ganske interessant: Hvem er ekspedisjonskontor for hvem? Vi i SV ønsker å ha mest mulig makt i denne sal, som også Johan Sverdrup en gang i tida signaliserte veldig tydelig. Jeg må jo si at når det gjelder ekspedisjonskontor i dag, er nok Stortinget i langt større grad et ekspedisjonskontor for regjeringa og embetsverket enn motsatt vei. Skal vi ha et levende demokrati, er nok målet at en må flytte mer av makta, mer av debattene, mer av vedtakene over til denne salen i stedet for at alt skjer i regjeringskontorene i Akersgata og rundt omkring i embetsverket. Det er den store utfordringen vi har i forbindelse med vårt demokrati, for hvis vi ser på nasjonalforsamlingene i andre land, er det mange steder de bare er meningsytrere. De beslutter lite, men mener en masse. Jeg ønsker ikke at det norske stortinget skal være et organ for meninger. Det skal være et organ for beslutninger. Derfor syns jeg at den debatten som Svein Roald Hansen drar opp, om at en er bekymret for at regjeringa blir et ekspedisjonskontor for Stortinget, blir å snu ting helt på hodet. Representanten Hansen bør være opptatt av hvordan vi skal få mer makt inn i Stortinget, slik at Stortinget ikke fungerer som noe ekspedisjonskontor for regjeringa.

Ola T. Lånke (KrF) [10:50:39]: Spørsmålet om innføring av oppløsningsrett i den norske grunnloven tilhører ikke de heteste temaene på den politiske dagsordenen. Så langt synes heller ikke spørsmålet å ha framkalt et tilstrekkelig bredt engasjement til at det har klart å samle nasjonalforsamlingens medlemmer om et forslag, selv om det jo er et betydelig flertall for å innføre en slik oppløsningsrett i Norge. Grunnen kan vel kanskje være at saken ikke synes viktig nok, eller tilstrekkelig viktig til at man prøver å samle seg om et forslag som kunne få flertall.

Likevel, siden Norge visstnok er det eneste land blant parlamentarisk styrte stater som ikke har en eller annen form for oppløsningsrett, må vi jo spørre om dette virkelig er en alvorlig mangel ved vår konstitusjon. Når alle andre har det: Hvorfor har ikke vi det, til tross for at det norske demokratiet i andre sammenhenger framheves som det beste i verden? Jeg hørte nettopp representanten Inge Ryan også sa det, og ikke minst er dette et inntrykk vi sitter igjen med etter å ha hørt ikke så rent få 17. mai-taler i årenes løp. Kanskje dreier det seg derfor, når alt kommer til alt, om en liten skjønnhetsplett som våre grunnlovsfedre i farten ikke kom på å rette opp?

Det skal ikke utelukkes at Kristelig Folkeparti en gang i framtiden vil gå inn for å innføre oppløsningsrett i en eller annen form i den norske forfatningen. Vi ser at det finnes argumenter for å ha en slik sikkerhetsmekanisme til rådighet i påkommende tilfeller. Når partiet likevel ikke finner å ville støtte noen av forslagene nå, er det i hovedsak fordi vi ikke har sett det store behovet for en slik ordning.

Norge har et rimelig stabilt, velfungerende parlamentarisk demokrati, og det har gjennomgående ikke vært store problemer med å danne styringsdyktige regjeringer. Det norske parlamentariske systemet har fått tid til å sette seg. Det er viktig å understreke det. Å innføre et nytt element i et system som fungerer bra, er ikke uproblematisk. Særlig gjelder dette når det heller ikke foreligger ett gjennomarbeidet grunnlovsforslag som kunne samlet alle, eller de fleste, representantene. Oppløsningsrett framstår fortsatt som et fremmedelement i det norske parlamentariske systemet, ja som noe unorsk rett og slett.

Så kan en ikke unngå å merke seg at begge de to foreliggende grunnlovsforslagene i hovedbegrunnelsen er motivert ut fra et ønske om å sikre seg mot å få mindretallsregjeringer med svak handlekraft, og også mot en utglidende tendens til stortingsregjereri, som det er blitt hevdet her i dag. Dette går nokså klart fram i starten av forslagene, at det er mindretallsregjeringer med svekket handlekraft man ønsker å gardere seg mot. Forslag om innføring av oppløsningsrett, i det ene forslaget også koblet sammen med innføring av såkalt investitur, eller innsettingsvedtak, skulle kunne sikre oss mot dette.

Det er etter Kristelig Folkepartis mening en svakhet ved forslagene om oppløsningsrett at de framfor alt ikke er prinsipielt begrunnet, og at de ikke framkommer som et resultat av en mer omfattende prinsipiell, forfatningsrettslig gjennomtenkning, men at de kommer mer eller mindre som utslag av hva man opplever som en uheldig utvikling med mindretallsregjeringer med svekket handlekraft.

Nå kan man ha ulike meninger om hvordan mindretallsregjeringer har fungert i Norge i de senere tiårene. For Kristelig Folkeparti er det imidlertid klart at erfaringen gjennom de siste 35 år tydelig viser at et land kan styres stødig, og at det kan fattes store og viktige beslutninger, også med mindretallsregjeringer. Norge er på topp i velstandsutvikling og et av verdens beste land å bo i. Det synes ikke som om en tradisjon med mindretallsregjeringer har virket som noen bremsekloss på denne utviklingen.

Så er det riktig, som forslagsstillerne peker på, at Norge har tradisjon for at mange og aktive partier stiller lister ved valg til Stortinget. At vi har et mangfoldig partispekter, med mange vitale partibevegelser, må utelukkende ses på som et stort aktivum for landet. Dette fører naturligvis til at det blir mer krevende å få etablert flertallsregjeringer, eller koalisjoner, som forslagsstillerne peker på. Men derfra til å trekke den slutning at oppløsningsrett skulle være et middel til å gjøre det lettere å få dannet flertallsregjeringer, fortoner seg mer som en kortslutning. Vi får vel ikke nødvendigvis færre partier ved å skrive ut nyvalg. Det man kan oppnå, er et endret styrkeforhold mellom dem. Fra én side sett er utskriving av nyvalg et uttrykk for en slags resignasjon. I en situasjon hvor folkevalgte ikke klarer å bli tilstrekkelig enige, velger de like gjerne å sende ballen tilbake til velgerne og ber dem om å ordne opp i stedet. Men det betyr jo i høyden at man gir seg selv en ny sjanse. Det gis ingen garanti for at det blir lettere etter et omvalg. Man kan jo også risikere å rote det til enda verre.

Kanskje er det da bedre å la Stortinget beholde presset på seg til å finne en løsning og gjøre som man gjør ved valg på ny pave: bokstavelig talt låse kardinalene inne til de har bestemt seg!

Et forslag om å innføre investitur kunne tenkes å ha en disiplinerende effekt. Nå foreligger det ikke noe forslag om kun investitur, så det er ikke noe tema å gå videre på i debatten. Jeg tror nok også jeg ville ha tilføyd at et slikt forslag har andre og mer uheldige konsekvenser som det ville være naturlig å gå nærmere inn på om det hadde vært et forslag om det.

En lang tradisjon med mindretallsregjeringer kan selvsagt lett føre til at man til slutt tror at det er slik det skal være. Representanten Svein Roald Hansen hadde en visitt til Kristelig Folkeparti i denne forbindelse. Jeg mener ikke man bør fristes til å idyllisere mindretallsregjeringer – la meg nå si det. Vi innser absolutt at en flertallsregjering kan ha fordeler, bl.a. ved at ansvarsdelingen mellom storting og regjering blir klarere, og man får mer forutsigbare forhold ved at man unngår usikkerhet rundt hvorvidt et forslag fra en regjering blir vedtatt eller ikke.

På den annen side stilles det også spesielle krav til hvordan en flertallsregjering bør forholde seg til Stortinget og passe på at Stortingets makt og innflytelse ikke blir svekket.

Det er forståelig – la meg også si det – at når en flertallsregjering, utgått fra flere partier, har vært gjennom intense interne prosesser for å komme fram til kompromissløsninger, kan den stå i fare for å bli bortimot immun mot å foreta selv mindre justeringer når sakene kommer til Stortinget. Det er uheldig dersom dette medfører at bredere politiske løsninger forhindres også i saker hvor det ville ha vært en fordel for landet at flere partier stilte seg bak et vedtak. Saksbehandlingen og debatten flyttes fra en mer åpen dialog mellom Stortinget og regjeringen til mer lukkede prosesser i regjeringskvartalet.

Det er også uheldig hvis dette medfører at organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner som kanskje inviteres til høringer i en sak, ikke opplever at det har noen hensikt å komme med synspunkter, fordi saken er avgjort allerede før den er lagt fram. Dette fører til mangel på åpenhet, og at kunnskapene om sakene blir mindre, noe som gir et mer lukket beslutningssystem som resultat. Fra tid til annen kan også slike beslutningssystemer etterlate en opplevelse av arroganse, selv om det ikke er tilsiktet.

Alt i alt står vi oss på å erkjenne at intet system er perfekt, og at det kan være fordeler og ulemper knyttet til ulike alternativer, men at det til syvende og sist handler om å være åpen, lyttende og framfor alt søke løsninger som kan framstå som mest mulig robuste. Det gjelder generelt og framfor alt i saker som har med Grunnloven å gjøre.

Anders Anundsen hadde her overtatt presidentplassen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:59:30]: Den norske Grunnlova er vel den nest eldste i verda – etter den amerikanske – som framleis er i bruk, i funksjon. USA sin konstitusjon har vorte endra berre 27 gonger på over 200 år. Desse 27 endringane, eller tillegga, inkluderer dei ti Bill of Rights frå 1791. Den norske grunnlova har derimot vore meir flytande; oftare endra og i større grad i utvikling både språkleg og innhaldsmessig. I snitt har det vore om lag ei grunnlovsendring i året sidan 1814. Slik sett liknar vår konstitusjonelle tradisjon kanskje meir på den svenske enn på den nordamerikanske: I Sverige har det vore over 200 grunnlovsendringar.

Mitt poeng er at Stortinget tidvis har hatt eit pragmatisk forhold til konstitusjonen – Dette gjeld ikkje minst i denne stortingsperioden. På kort tid har vi reformert Riksretten, avskaffa Odelstinget og Lagtinget og attpåtil skriftfesta den negative parlamentarismen slik han har utvikla seg til sedvane i tida etter riksrettssaka mot ministeriet Selmer i 1884. Nett denne seine innføringa av parlamentarisme i Grunnlova minner vel kanskje om Ivar Aasen sine ord:

«Me skal koma, um inkje so braadt.»

Kjernen i desse endringane er likevel at dei har vore fornuftige, dei har vore godt utgreidde, og, når alt kjem til alt, dei har vore ukontroversielle.

Så er spørsmålet i dag: Er tida inne for ytterlegare endringar? Bør vi innføra positiv parlamentarisme – investitur og oppløysingsrett? Senterpartiet meiner ikkje det. Vi vil difor røysta mot framlegget som går inn for anten begge delar eller berre oppløysingsrett. Eg skal straks gjera greie for det.

Men først nokre ord om det eg vil kalla metode. Grunnlova handlar djupast sett om spelereglar for folkestyret: harde verdiar, borgarlege rettar, mindretalsvern, fordeling og balansering av makt. Når spelereglar eventuelt skal endrast, trur eg det er eit ideal å sjå vekk frå eigne, kortsiktige interesser. Metoden for evaluering av framlegg må vera å tenkja, samtala og konkludera som om ein er bak eit slør av fåkunne: Vi veit ikkje kva som vil tena oss best om 20, 30 eller 40 år. Vi bør difor handla ut frå det som vi etter beste evne oppfattar eller maktar å sjå på som fellesinteresser; det som tener folkestyret best. I det trur eg ligg utforming av ei grunnlov som sikrar at demokratiet er både til gagn for folk flest og stabilt og legitimt.

Slike vurderingar er likevel vanskelege, ikkje minst fordi det verken er nattsvart eller tomt bak eit slikt slør. Røynsler, nær historie og meir eller mindre strategiske vurderingar gir i dag likevel ekko som påverkar val og meiningar om framtida. Lat meg konkretisera: Vi er usamde i vurderinga av om dagens form for parlamentarisme utviser eller er opphav til alvorlege styringsproblem. Difor stør vi ikkje dei løysingane – investitur og oppløysingsrett – som blir presenterte som løysingar, sjølv om dei er «milde» og neppe ville ha representert dramatiske endringar av spelereglane viss dei hadde vorte vedtekne.

Fråvær av oppløysingsrett gjer at det norske systemet formelt sett skil seg ut frå det i andre europeiske land vi ofte jamfører oss med. Det viktige er likevel dette: Hjå oss fangar bordet. Det manglande høvet til å skriva ut nyval tvingar fram samarbeid, pragmatisk vilje og evne til å koma med løysingar og finna semje om kompromiss – i Stortinget og i samspelet mellom regjering og nasjonalforsamling. Vi meiner dette fungerer, og kan vanskeleg sjå at det ikkje kjem til å fungera.

Like eins, når vi snakkar om skiping av handlekraftige regjeringar, veg sedvane og kultur tungt i vårt system, og gir få, om nokon, teikn på at regjeringar er vanskelege å etablera, på same tid som dei i regelen er relativt styringsdyktige – iallfall har dei vore det i etterkrigstida.

For at vi skal kunna sjå framover, er det vanskeleg ikkje å freista å læra av fortida og samtida. Det vil typisk vera delte meiningar om kva vi kan læra av det som har skjedd. Vi meiner moderne norsk parlamentarisme fungerer tilfredsstillande og produserer politiske løysingar og samarbeidskonstellasjonar som er både stabile og legitime over tid. Sett at dette endrar seg, sett at det etter kvart viser seg at spelereglane ikkje held mål – då bør dei kanskje endrast, men ikkje nødvendigvis i tråd med dei forslaga som no ligg føre. Men som sagt, Senterpartiet meiner at vi ikkje er der i dag, og det er heller ikkje lett å sjå føre seg at vi kjem dit i morgon. Difor hegnar vi inntil vidare om det vi har i dag: ei pragmatisk oppdatert grunnlov som fungerer tilfredsstillande, og som medverkar til at folkestyret framstår som både velferdsfremjande, stabilt og legitimt.

Presidenten: Representanten Per-Kristian Foss får ordet utenom tur for å ta opp forslag.

Per-Kristian Foss (H) [11:06:26]: Jeg vil ta opp forslaget fra Høyre i sak nr. 2 på dagsordenen.

Presidenten: Representanten Per-Kristian Foss har tatt opp det forslaget han refererte til.

Lars Sponheim (V) [11:06:52]: Det ligger vel som en premiss for det forslaget vi skal ta stilling til i sak nr. 1, at flertallsregjeringer pr. definisjon er det beste for forholdet mellom lovgivende og utøvende makt.

La meg innledningsvis si at for Venstre er det ikke nødvendigvis slik. Denne debatten har vist at det langt på vei er en debatt om hvilke regjeringer som er svakest eller sterkest, eller hvilke som er mest handlekraftige, flertallsregjeringer eller mindretallsregjeringer. Vi skal ikke mer enn to år tilbake i tid, da vi var i starten på en gryende valgkamp til et storingsvalg som i stor grad handlet nettopp om dette: En flertallsregjering var det beste for landet, det gjaldt å bli kvitt en mindretallsregjering. Mange av de samme argumentene som brukes i denne debatten, ble også da brukt i valgkampen. Det var noe velgerne i stor grad også kunne ta del i og høre på.

Jeg opplevde selv mange ganger at Jens Stoltenberg, den sittende statsminister, brukte ord som: Nå må det bli slutt på kaos, rot og spill i norsk politikk, vi trenger et nytt flertall, vi trenger handlekraft – alle disse fine honnørordene. Nå har det gått to år, og alle og enhver kan gjøre seg opp en mening om hvorvidt det har blitt slutt på kaos, rot og spill, og om man har fått handlekraft og orden i politikken. Jeg vil tro det er ulike meninger om det. I beste fall kan vi si at alle disse betegnelsene om den politiske debatten og den taktiske delen av det politiske spillet, som dette egentlig handler om, ikke bare er negativt. Det er nå engang slik at uenighet, dragkamper og kanskje også spill, faktisk hører til politikk og demokrati. Men det er ikke uten videre gitt at det er demokratisk mer betenkelig å føre de åpne kampene her i landets parlament, enn det er å gjøre opp internt i Regjeringen, bak veldig stengte dører. Det vet jeg ganske mye om. Det er faktisk slik at noen av oss kanskje vil si at det like gjerne kunne ha vært motsatt.

Hva er egentlig dagens situasjon? Etter snart to år vet vi hvordan en flertallsregjering agerer. Vi vet at man ved dannelsen av denne regjeringen gjorde det til et slagord at dette var en regjering som skulle handle og ikke forhandle. Jeg er av den oppfatning at det viktigste i en regjering som består av flere partier, er at den politiske spennvidden internt ikke er større enn at man kan vise handlekraft, at man raskt kan komme til konklusjoner, at man kjenner hverandres smertepunkter, og at man gjennomgående vil hverandre godt. Det er helt grunnleggende for å kunne vise handlekraft og etter mitt skjønn dermed ha sterke regjeringer.

Jeg har ikke kunnskap nok om den sittende flertallsregjeringens indre liv, så jeg skal ikke komme med altfor mange påstander, annet enn det jeg kan observere utenfra gjennom avisoppslag, og det at vi faktisk kan registrere at man kommer til Stortinget med bleke og dratte ansikter og ferdigprutede saker – for å si det litt forsiktig. Det er det ganske mye av. Det er jo mangel på handlekraft vi ser nå om dagen. Etter det jeg forstår, sitter Presidentskapet nå og vurderer om man må forlenge den planlagte vårsesjonen fordi Regjeringen ganske enkelt ikke har klart å være handlekraftig. Den har vært svak. Man har ikke klart å komme med saker som gjør at Stortinget, landets parlament, kan ha en åpen og demokratisk prosess om store og viktige saker for landet. Jeg kaller ikke det styrke. Jeg kaller det svakhet. Jeg kaller det ikke handlekraft, for det er åpenbart at det her har vært forhandlet og prutet så lenge bak lukkede dører at det i dette hus blir svært lite rom for de åpne og demokratiske prosessene.

Etter å ha vurdert en del regjeringer – både egne og de mindretallsregjeringer jeg har vært i opposisjon til – er jeg helt overbevist om at med den parlamentariske sammensetning og de politiske forhold som Stortinget har i denne perioden, ville en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet, sikkert ledet av den samme statsminister, fått gjennomslag for mer av Arbeiderpartiets politikk og vært mer handlekraftig enn det den flertallsregjeringen vi har i dag, er. Dermed hadde det vært en sterkere regjering enn det som etter mitt skjønn er en svak regjering, i den forstand at den ikke har handlekraft og bruker tid og krefter på interne diskusjoner. Men det kan jo være min oppfatning.

Jeg har i denne sammenheng også lyst til å adressere representanten Ryans poeng, som jeg deler, nemlig at det å kalle en regjering for et ekspedisjonskontor, er på en måte å angripe en mindretallsregjering eller en regjering man er imot. Jeg synes det bør være et atskillig større problem for dette hus og for denne sal når Stortinget bærer preg av å være et ekspedisjonskontor. Etter å ha sittet her i mange år, vil jeg si at jeg i den retning aldri har opplevd maken til det jeg opplever nå om dagen. Regjeringen ser på Stortinget som et ekspedisjonskontor, hvor de, få dager før Stortingets avslutning av vårsesjonen, bare dumper inn kjempesaker, vel vitende om at det blir helt uvesentlig hvilke prosesser Stortinget har. Det synes jeg er et kjempeproblem, som burde vært adressert atskillig sterkere fra talsmannen for det største partiet her i salen og saksordføreren for saken, enn å snu det opp ned. Her er jeg helt enig med representanten Inge Ryan.

Jeg synes det er viktig at man i hvert tilfelle etter et valg må ha frihet til å kunne vurdere spørsmål om mindretall, flertall, handlekraft, ikke handlekraft, svak eller sterk regjering, ikke at det avgjøres etter en ufravikelig norm med forankring i Grunnloven.

Venstre har alltid gått imot oppløsningsrett. Vi mener det er de folkevalgte som skal ta konsekvensene av det valg borgerne har gjort, ikke at borgerne skal gjøre jobben om igjen fordi de folkevalgte synes at det er valgt feil.

Investitur er på samme måte etter vår mening et lovmessig kunstgrep, som ikke har fornuftig hensikt. Hvis det skulle virke etter forslagsstillernes hensikt, ville det frata Stortinget handlefrihet, slik det har vært fremme her i debatten tidligere. I noen tilfeller ville det tvinge fram kunstige politiske løsninger av hensyn til lovens formaliteter, ikke de politiske realiteter. Men det er vel kanskje også litt av poenget – en slags form for disiplinering av småpartier – fra forslagsstillernes side. Det ville etter mitt skjønn fremme en blokkpolitisk tenkning, som noen partier kanskje har stor interesse av. Jeg vil stoppe litt opp ved det som kunne være en konsekvens av dette, nemlig en tydeligere todeling av norsk politikk. Det er mange som drømmer om det. Det er mange som gjerne vil ha en høyreside som gjør opp med seg, når de har flertall, og en venstreside som gjør opp med seg, når de har flertall. Jeg tror nok det er en del som drømmer om det, at vi i Norge kanskje kunne klare oss med to partier, som vekselvis kunne slåss om velgerne, og at det ville ha vært veldig bra. Man kunne i det minste ha to klart definerte sider med to sterkt ledende partier som holdt et lite hoff av partier rundt seg, og som kunne ivareta noen særinteresser. Det er et bilde noen har.

Jeg har lyst til å bruke denne anledningen til å slå tilbake mot dem som på denne måten gjør sentrum lite. For meg er det et selvstendig politisk poeng at det politiske sentrum deler viktige fellesverdier – skal vi kalle det borgerlighet – der enkeltmennesket skal stå i sentrum, makt skal spres nedenfra, både gjennom markedsløsninger og demokratiske løsninger, og man deler i stor grad synet på økonomisk frihet. Men nødvendigheten av å bruke staten og et sterkt fellesskap for å kunne ta vare på de svakeste i samfunnet, er et syn man også deler med venstresiden, eller svært ofte Arbeiderpartiet. Det er på mange vis et politisk sentrum som iallfall jeg ikke finner meg i skal gjøres til noe svakt eller noe ubetydelig eller noe slikt, det skal være et selvstendig politisk ståsted som finner flertallsløsninger ved å kunne veksle flertallet i to retninger. Det er for meg viktig.

Jeg hadde gleden av å sitte i en sentrumsregjering hvor det i forhold til dette spørsmålet av daværende leder for Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, ble lagt avgjørende vekt på det blokkuavhengige sentrum. Jeg tror nok hun var mer opptatt av det blokkuavhengige enn det undertegnede var, men litt av hennes poeng var at med et politisk sentrum skulle det være mulig å gjøre opp budsjetter i begge retninger i det politiske landskapet. Det gjorde Bondevik I-regjeringen – eller Sentrumsregjeringen. Men det gjorde også Bondevik II-regjeringen. Så med Anne Enger Lahnsteins definisjon av en blokkuavhengig sentrumsregjering var også Bondevik II-regjeringen en regjering som var i stand til å gjøre opp budsjett, altså de store spørsmål i politikken, i to retninger. Jeg skal ikke dra dette veldig mye lenger, men jeg vil bare peke på at fleksibiliteten for å finne de gode løsninger har ikke bare sentrum, men også sentrum sammen med Høyre bidratt til. Derfor ønsker ikke vi å tvinge politiske løsninger inn i et forhåndsbestemt mønster, som jeg mener dette legger opp til, av hensyn til en eller annen form for politisk klarhet – som velgerne da skal kunne fatte lettere. Jeg synes det ligger en betydelig undervurdering av velgerne i dette.

For Venstre er løsningene på de enkelte utfordringer viktigere, og disse kan svært ofte finnes med ulike konstellasjoner fra sak til sak. Vekslende flertall kan derfor gi økt politisk handlekraft, økt spillerom og bedre løsninger. Etter et valg vil en regjeringsdannelse enten gi seg selv eller være et resultat av forhandlinger mellom partier i Stortinget. Det vil ikke kunne dannes en regjering som ikke et flertall i Stortinget vil måtte akseptere. Vi har altså i praksis en negativ parlamentarisme ved at et eller flere partier på vippen vil gi klarsignal til dannelse av en gitt mindretallsregjering. Men de kan ikke, selv med et investiturvedtak, forplikte seg til å støtte regjeringen i ett og alt, eller forhindre at regjeringen skal kunne søke støtte fra andre partier i enkeltsaker. Hvis dette skulle være hensikten, snakker vi om et virkelig alvorlig og, etter mitt skjønn, uhørt inngrep når det gjelder Stortinget og partienes politiske frihet. Da gjenstår jo spørsmålet: Hva vil egentlig den praktiske betydningen av investitur kunne bli? I den grad det skal ha noen praktisk betydning overhodet, kan det altså bety et nyvalg som ingen har noen garanti for vil gi noe bedre resultat i form av et annet grunnlag for en regjeringsdannelse. Motsatt er det vanskelig å tenke seg at fraværet av grunnlovsbestemt investitur skal være noe problem. De som ville ha samarbeidet om en slik beslutning, vil selvsagt kunne gjøre det på frivillig grunnlag – åpenbart.

Venstre kan slutte seg til fellesmerknadene fra SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i komiteen. Disse partiene understreker at det ikke har vært store problemer med å danne styringsdyktige regjeringer i Norge. De peker på at kravet til Stortinget om å skaffe landet en regjering øker når det ikke kan skrives ut nyvalg. Og de peker på den åpenbare faren for at oppløsningsrett lettere vil bli et taktisk instrument for å vinne valg enn en ordning for å løse opp i en fastlåst parlamentarisk situasjon. Venstre deler også deres syn på maktforskyvningen fra Stortinget til Regjeringen, som ligger i forslaget.

Venstre kan også slutte seg til deler av Høyres merknad, der det pekes på at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom en regjerings parlamentariske grunnlag og politisk handlekraft til å ivareta landets interesser, og der det påpekes at en investitur vil svekke den parlamentariske handlefrihet i vesentlig grad.

Venstre kan også slutte seg til Kristelig Folkepartis særmerknad i saken, og vi vil særlig understreke det som der sies om at hvis behandling av saker – ved flertallsregjeringer og eventuelle faste flertallskonstellasjoner – flyttes fra åpne prosesser i Stortinget og i det offentlige rom til lukkede, interne forhandlinger, blir selv mindre endringer umulig.

Venstre slutter seg følgelig til mindretallet i komiteen, og vil stemme for å avvise forslaget.

Berit Brørby (A) [11:20:00]: Jeg registrerte at representanten Sponheim var redd for at sentrum kunne bli for lite. Til det er det bare én kommentar: Slik jeg ser det, er det ubegrunnet frykt, for hele Arbeiderpartiet befinner seg jo i sentrum.

Men det er et tankekors at i 1814 brukte 112 menn kun seks hektiske uker på å bli enige om den Grunnloven vi fortsatt har, mens vi bruker tiår på tiår for å fornye Grunnloven. Det har nok en sammenheng med at Grunnloven er ment å fylle ulike roller. Den er både et politisk styringsverktøy og et juridisk redskap i tillegg til å være et symbol på det norske.

Som en av forslagsstillerne til forslaget om oppløsningsrett og investitur hadde jeg håpet at dette skulle bli en historisk dag. Vi er altså det eneste landet i Europa som mangler en eller annen form for oppløsningsrett. Vi blir fortsatt alene i Europa – sammen med Danmark – om ikke å ha innsettingsvedtak, dvs. at det er parlamentet som ved egne vedtak skal godkjenne nye regjeringer. Det ville være å gi stortingsrepresentantene mer makt.

Helt siden 1824 har oppløsningsrett vært på dagsordenen i grunnlovsdebattene. Flere av partiene i Stortinget vegrer seg for å være med på en fornying av styreformen i Norge. Jeg tror det er en overdreven frykt for at retten til å oppløse Stortinget vil bli misbrukt. Ser en til Sverige, som er veldig lik oss, ser en at de har mulighet for oppløsning av Riksdagen, men den retten er ikke nevneverdig brukt – kun fire ganger på hundre år.

Jeg har lyst til å sitere fra en veldig god kronikk av Eivind Smith og Trond Nordby som stod i Aftenposten 24. mai i år. Der står det at oppløsningsrett

«kan være en naturlig kompensasjon for den generelt svekkede stillingen regjeringene har fått under parlamentarisk styre. Mange innvender at oppløsningsrett lett fører til hyppige valg og dermed velgertretthet».

Jeg mener at en eventuell utskriving av nyvalg i løpet av en fireårsperiode heller vil være å gi og å vise velgerne den tillit det ligger i det å ha det faktisk avgjørende ord.

For min del vil det å få innført oppløsningsrett og investitur også bli fulgt opp med et grunnlovsforslag – om det er nødvendig å gjøre det – om å gi valgte representanter mulighet til å kunne slutte, forlate stortingsvervet, i løpet av en fireårsperiode. Det kan jeg for øvrig også fremme uavhengig av oppløsningsretten.

Jeg synes det er litt leit at Stortinget i dag ikke vil fornye Grunnloven og dermed også vår styringsform. Men i neste periode en gang vil kanskje partiene være modne til dette, slik de heldigvis var da vi nærmest enstemmig besluttet å legge ned odelsting og lagting. Det hadde også vært flott om vi når vi nå om sju år skal feire at Grunnloven er 200 år, kunne ha både oppløsningsrett og investitur på plass i den nye grunnloven. Men det gjenstår altså å se.

Inge Lønning (H) [11:23:41]: Det har ofte vært påpekt at Stortingets debatter lider under mangelen på bred deltagelse. Eller satt litt mer på spissen: Det har vært hevdet at de fleste debatter i denne sal egentlig er komitemøter som avholdes i stortingssalen, til forskjell fra på komiterommet. Det henger jo sammen med spesialiseringen av politikken, og at det mer og mer blir fagkomiteenes privilegium å gå så dypt inn i sakene at de har grunnlag for å delta i plenumsdebattene i Stortinget.

Når det gjelder grunnlovsforslag, burde det være annerledes. For selv om vi med dagens komiteinndeling har en egen fagkomite som heter kontroll- og konstitusjonskomiteen – tidligere lå dette med konstitusjonelle spørsmål under utenrikskomiteen, som kjent – er det helt soleklart at så grunnleggende spørsmål som det å endre konstitusjonen burde engasjere hele stortinget, på tvers av fagkomiteer. Derfor ser jeg det som en utfordring så langt som mulig å ta del i debattene om grunnlovsforslag.

Representanten Hagen anstrengte seg sterkt for å appellere i retning av å samle det tilstrekkelige 2/3 flertall – hvis jeg forstod ham riktig – med den begrunnelse at det foreligger en enestående anledning som kanskje aldri kommer tilbake i historien. Han nærmet seg retorisk til innledningsreplikken i Johan Herman Wessels Kierlighed uden Strømper: «Du aldrig bliver gift, hvis det i Dag ei skeer!»

Jeg må si jeg savner logikken i det. Hvis alliansen mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ikke er en konjunkturbestemt, taktisk allianse akkurat i øyeblikket, vil jo de to partiene stå fullkomment fritt til å fremme forslaget på ny i neste periode og eventuelt forsøke å få andre med på det. Så jeg tror at akkurat det momentet kan man trygt se bort ifra. Spørsmålet om oppløsningsrett har hvert eneste storting vært nødt til å forholde seg til i ganske lang tid, og man kan vel regne med at hvis det ikke blir grunnlovsmessig flertall for å innføre oppløsningsrett i dag, så vil det med inntil visshet grensende sannsynlighet bli fremmet på ny i neste stortingsperiode. Jeg tror altså at man helt klart skal se bort ifra den type appeller og argumenter og diskutere sakens innhold.

Det mest interessante i debattforløpet hittil er at representanten Svein Roald Hansen, som representerer det ene av de tre nåværende regjeringspartier, hadde den stikk motsatte virkelighetsbeskrivelse av forholdet mellom regjering og storting enn det Inge Ryan, parlamentarisk leder for det ene av de andre to regjeringspartiene, hadde. Det anser jeg som meget interessant, for det viser at retorikken omkring flertallsparlamentarisme og mindretallsparlamentarisme langt på vei er egnet til utviske de egentlig interessante problemstillingene.

Man kan hevde at mindretallsparlamentarisme er et selvmotsigende begrep, og rent formelt betraktet er det selvfølgelig det, for parlamentarismens innhold er jo at ingen regjering kan styre dette land på tvers av stortingsflertallet. Men realiteten er vel at forskjellen koker ned til spørsmålet hvorvidt det finnes en permanent flertallskonstellasjon bak en regjering i Stortinget, eller bare en fra sak til sak-flertallskonstellasjon. For et flertall vil det måtte være uansett. Det finnes bare flertallsparlamentarisme, men den finnes i to forskjellige utgaver.

Så er det vel riktig å minne om at i norsk politisk historie har mindretallsregjeringer vært regelen og flertallsregjeringer vært unntaket. På det punkt adskiller Norge seg fra de aller fleste andre land som har parlamentarisme som system.

Jeg la merke til at representanten Hansen la vekt på de negative sidene ved mindretallsregjeringer ved å vise konkret til Arbeiderpartiets erfaringer med å sitte med regjeringsansvar i mindretall. Han gjorde ikke noe forsøk på å gjennomføre en mer omfattende vurdering, og jeg går ut ifra at han med Arbeiderpartiets negative erfaringer egentlig mente å vise til to konkrete tilfeller, nemlig den første Stoltenberg-regjeringen og regjeringen Jagland. Da har man glemt at Gro Harlem Brundtland med sine regjeringer også styrte i mindretallsposisjon. Men den gang hadde Arbeiderpartiet åpenbart ikke store problemer med det og høstet ikke negative erfaringer av det – muligens fordi den daværende statsminister opptrådte med så vidt stor sikkerhet at man glemte at hun ikke hadde noe flertall bak seg; hun regjerte som om hun hadde det. En så stor selvtillit hadde åpenbart ikke de to etterfølgende statsministere fra Arbeiderpartiet.

Poenget med dette er å advare litt mot å gjøre tilfeldig utvalgte erfaringseksempler til grunnlag for å endre system. Som grunnlag for å endre system bør man forsøke å ta med et helhetlig bilde, hvor man evaluerer sterke og svake sider både ved regjeringer med et permanent flertall bak seg i Stortinget og regjeringer uten et permanent flertall bak seg i Stortinget.

Da er nok jeg tilbøyelig til å være enig med representanten Sponheim i at de erfaringer vi har gjort med den nåværende flertallsregjering, ikke er egnet til å styrke tiltroen til den retorikken som går ut på at bare det er et nominelt flertall bak regjeringen i Stortinget, så får man forutsigbarhet, så får man langsiktighet, så får man stabilitet, så får man beslutningsdyktighet. Det er ingenting i erfaringene de to siste årene som bekrefter dette. Derimot er det svært mange eksempler på det motsatte.

Det er helt åpenbart for meg at ingen mindretallsregjering ville ha kunnet tillate seg å håndtere en sak som flykjøpsaken på den måten som denne regjering har gjort, nemlig å la den versere for vind og vær med våpengny fra regjeringspartienes interne krigføring med hverandre gjennom mediene uke ut og uke inn før Stortinget i det hele tatt kommer i berøring med saken. Og deretter legger man den på Stortingets bord med en forventning om at Stortinget skal ta standpunkt så å si på øyeblikket. Nå kan jeg oppdatere representanten Sponheim når det gjelder løsningen av den saken, for Presidentskapet har faktisk tatt standpunkt i møte i dag. Det blir en ukes utsettelse av Stortingets arbeidsøkt i denne vårsesjonen, simpelthen fordi det er den eneste mulige måten å få til en henimot forsvarlig saksbehandling på i Stortinget, når Regjeringen bruker så lang tid på å føre forhandlinger med seg selv, i full offentlighet, før den i det hele tatt kommer til Stortinget.

Jeg tror fordelen med de erfaringer vi har høstet de siste to år, er at det vil bli svært mye vanskeligere i fremtiden å gå ut til norske velgere og love at flertallskonstellasjoner automatisk gir sterke regjeringer. Det står simpelthen ikke til troende. Da må man innføre nok en distinksjon, nemlig distinksjonen mellom ekte flertallsregjeringer og syntetiske flertallsregjeringer, dvs. flertall som bygger på en så høy grad av politisk enighet og fellesskap mellom de deltakende partier at man kan regne med at de utgjør en politisk enhet, og flertallskonstellasjoner som egentlig er stablet på bena i strid med politikkens innholdslovmessigheter, og hvor de deltagende partier på viktige områder er på kollisjonskurs med hverandre.

Etter mitt skjønn er koblingen mellom investitur og oppløsningsrett en kunstig kobling. Det finnes ingen saklig tvingende argumenter som tilsier at de to ting hører sammen med noen form for logisk eller politisk nødvendighet. Derfor er jeg enig med representanten Foss i at hvis det nå er slik at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har gjennomgått en modningsprosess, eller en omvendelsesprosess, hvor man er innstilt på å innføre oppløsningsrett i Grunnloven, er det forbausende at man ikke i hvert fall subsidiært kan tenke seg å støtte oppløsningsretten uten at man får gjennomslag for investituren.

Jeg skal ikke gå inn på alle de hypotetiske problemstillingene som har vært luftet i forbindelse med ulike regjeringsdannelser og ulike forløp av regjeringer, f.eks. i replikkvekslingen mellom representanten Hagen og representanten Foss, men bare minne om det som ligger aller nærmest i tid. For jeg tror representanten Hagen kommer i skade for å underkommunisere de uformelle sidene ved det maktspill som foregår i forbindelse med regjeringsdannelser til fordel for de formaliserte regler. Realiteten er jo at etter valget i 2001 var det representanten Hagen som innsatte den nye regjeringen. Og det var også representanten Hagen som avsatte den – gud bedre. Det gjorde han riktignok på fjernsynsskjermen, mens innsettelsen foregikk i de bakre gemakker i dette hus. Man skal ikke stille sitt lys under en skjeppe. Det er fullt mulig å delta med både en finger og en hel hånd uten at det er hjemlet i formelt regelverk.

La meg også understreke at det tema vi diskuterer, reiser et enda mer generelt spørsmål, nemlig: Hvor langt er det mulig i regels form i Grunnloven å styre den politiske adferd i Stortinget? Forslaget om investitur forutsetter jo at det i prinsippet langt på vei er mulig så å si å fremskaffe en ansvarlighetskultur i Stortinget gjennom formelle regler. Jeg må si at min tiltro til det er meget begrenset. Jeg tror i likhet med representanten Foss at når det kommer til stykket og det blir alvorlige kontroverser av politisk art i forholdet mellom regjering og storting, er det ikke de formelle regler som styrer forløpet, uansett hvor detaljert man forsøker å lage dem. Jeg tror ikke at forløpet når det gjelder noen av de regjeringsdannelser man har vist til som eksempler i denne debatten, ville ha vært vesentlig annerledes om man hadde hatt investitur. Det er i tilfelle – jeg hadde nært sagt – opp til dem som har tro på investiturinstituttet, å bevise eller sannsynliggjøre at forløpet ville ha blitt vesentlig annerledes.

Jeg synes det er sørgelig at det heller ikke denne gang ser ut til å bli grunnlovsmessig flertall for å innføre oppløsningsrett. Ikke fordi jeg tror at det har veldig stor praktisk betydning, men fordi jeg mener at det faktum at praktisk talt alle land med en konstitusjonell tradisjon tilsvarende vår har en eller annen form for sikkerhetsventil med tanke på å løse situasjoner hvor alt låser seg på grunn av vanskelige konstellasjoner mellom partiene, taler for at vi også bør ha det i den norske konstitusjon. Det vil være et lite bidrag til at det i gitte situasjoner etter et kabinettsspørsmål og etter at en regjering har kommet på så alvorlig kollisjonskurs med Stortinget at det ikke er grunnlag for at den kan fortsette, vil være en nødbremse som det er mulig å trekke i.

La meg bare helt til sist nevne at jeg la merke til at representanten Hagen gjorde en ganske interessant innrømmelse i sitt sterke advokatur for investitur, nemlig at det er en helt åpenbar svakhet i det forslaget som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i fellesskap står bak, nemlig det som går på terminen for stortingsperiode i forbindelse med ekstraordinære valg. Etter mitt skjønn er det i seg selv en så tungtveiende innvending at man bør stemme mot forslaget av den grunn, for det kan ikke være noen god praksis at man vedtar grunnlovsforslag som alle er enige om har en fundamental svakhet, for så eventuelt å korrigere svakheten i neste stortingsperiode. Det kan ikke være en farbar vei.

Svein Roald Hansen (A) [11:39:53]: Inge Lønnings innlegg lærte meg at når man skal gi noen eksempler fra historien, kan man ikke være for kortfattet. Jeg sa i mitt innlegg at Arbeiderpartiets erfaring utover på 1990-tallet ble den at det politiske spillet gikk mer ut på å sørge for at Regjeringens forslag ikke ble vedtatt, enn å få til saker. Så har Lønning rett i at bakgrunnen for den uttalelsen selvsagt var en overraskende lang og stabil regjeringstid med Arbeiderpartiet i mindretall under Gro Harlem Brundtlands regjeringer. Jeg tror man må langt tilbake for å finne – hvis man overhodet finner – en periode hvor det er gjennomført flere og mer omfattende reformer på mange områder, så det har Lønning rett i. Jeg nevnte også Bondevik I-regjeringen, som vel ikke var et eksempel på en regjering som fikk igjennom så veldig mye av det den foreslo, men som altså utøvde fleksibilitet for å overleve.

Jeg er enig med Inge Lønning i at det hadde vært en fordel å få på plass oppløsningsrett. Men vi er altså uenige om rammene rundt det. Jeg deler alle argumentene for å innføre oppløsningsrett, og så er vi uenige om et nyvalg skal være for en ny fireårsperiode eller ikke. Men jeg har problemer med å forstå denne kraftige motstanden mot investitur. Lars Sponheim, og for så vidt også Lønning, brukte debatten til en liten diskusjon om handlekraften til den nåværende regjeringen, som da er den første flertallsregjeringen på en stund. Investitur er, som Per-Kristian Foss sa, ikke et vern mot populister. Den er heller ikke et vern mot regjeringer som ikke har handlekraft. Det kan godt hende vi får regjeringer som ikke vil ha så mye forandring, det er ikke det som er poenget. Poenget er å få en ny ramme for forholdet mellom regjering og storting. Som Per-Kristian Foss sa i sitt innlegg, og som jeg er enig i, er det ingen tvil om at en lang periode med mindretallsregjeringer har forskjøvet maktforholdet i en retning som kan gi uheldige utslag i forhold til å få til en stabil politisk styring over tid.

Lønning spurte: Hvor langt kan man regulere eller regelstyre et politisk forløp? Nei, det er ikke langt. Men vi har laget noen institusjonelle rammer rundt det politiske forløp. Noe er nedfelt som parlamentarisk sedvane som respekteres, noe er altså skrevet inn i Grunnloven, noe ligger i Stortingets forretningsorden. Det er med på å bidra til å, skal vi si, disiplinere, sette grenser for noen utslag som vil være uheldige for styringen av landet.

Poenget med forslaget er ikke, som Lars Sponheim synes å frykte, noe ønske om å utradere sentrum i norsk politikk. Men Lars Sponheim ser vel også forskjellen på det som het sentrumsregjeringen, som bestod av tre sentrumspartier og som kunne gjøre opp budsjettet litt til høyre og litt til venstre, og Samarbeidsregjeringen, som hadde tyngdepunktet lenger mot høyre, som gjorde forsøk på å gjøre opp budsjettet først med Fremskrittspartiet, så med Arbeiderpartiet og ikke utelukket å gjøre det med SV. Jeg tror vi må være enige om at om vi nå hadde fått tre statsbudsjetter som hadde vært gjort opp det ene året med Fremskrittspartiet, det andre med Arbeiderpartiet og det tredje med SV, ville ikke de budsjettene vært uttrykk for en stabil økonomisk kurs. Det er dette som det er poenget å unngå. Det er vanskelig å forstå at det skal være bedre å risikere å gjøre opp disse tingene fra sak til sak med ulike partier og få en veksling på den politiske kursen, enn å gjøre det når man skal danne en regjering og skape et regjeringsgrunnlag som er avklart, og som man skal føre Regjeringens politikk på i perioden, slik man har gjort i denne perioden, og som man ville kunne gjort i forrige periode, hvis man da hadde hatt investitur og fått et mer formelt grunnlag å arbeide på med Fremskrittspartiet.

Ola T. Lånke mente at forslaget ikke var prinsipielt begrunnet. Det mener jeg at det er. Det ligger på å styrke arbeids- og ansvarsdelingen mellom regjering og storting.

Så bruker SVs Inge Ryan, på samme måte som både Lånke og Sponheim, det sitatet jeg også brukte: «All makt i denne sal». Men det er ikke myntet på at denne sal skal gjøre alle vedtak. Det er myntet på at all makt med hensyn til hvilken regjering som skal styre, skal ligge i denne sal – og det gjør det.

Når det gjelder den beskrivelsen av de lukkede roms prosesser i regjeringen i motsetning til de åpne prosessene i Stortinget, må jeg spørre: Hvor er de åpne prosessene i Stortinget? Komiteene, som er Stortingets redskap for å skape flertall og forme innstillinger, er lukket. Og så vidt jeg vet, er det ingen av gruppene som har begynt å praktisere åpne gruppemøter ennå. Man baserer seg her på en litt annerledes beskrivelse enn det som er virkeligheten.

Inge Ryan ønsker mer makt til parlamentet. Det er ikke et parlament i verden som har så mye makt som Det norske storting. Men Inge Ryan ønsker seg enda mer. La meg bare si at Inge Ryan har to års erfaring fra en flertallsregjering og ingen erfaring fra en mindretallsregjering. Da kunne det hende han så litt annerledes på det.

La meg bare kort gi følgende kommentar: Jeg er enig med Per-Kristian Foss i at det er mulig å innføre oppløsningsrett, slik Høyre har foreslått, uten investitur. Det er det mange land som har, og det er fullt mulig. Men Arbeiderpartiets syn er altså at de to tingene henger sammen, ikke fordi de må henge sammen, men vi mener at det er en riktig sammenheng. Derimot er jeg helt uenig med Ola T. Lånke som argumenterer med at det er mulig å innføre investitur uten å ha oppløsningsmulighet. Så tolker han det litt humoristisk og viser til pavevalget. Forskjellen er at pavekirken skal styres på det samme grunnlag enten man velger person A eller person B. Men landet Norge skal ikke styres på det samme grunnlag om man velger Jens Stoltenberg eller Carl I. Hagen til statsminister. Det er en vesentlig forskjell på et pavevalg og et statsministervalg.

Carl I. Hagen var litt bekymret. Han ville ha litt veksling mellom flertallsregjeringer og mindretallsregjeringer, for han var så bekymret for at en flertallsregjering kan gjøre Stortinget til et ekspedisjonskontor. Det er i så fall en litt svekket tillit til halvparten av Stortingets representanter. Jeg kan jo tillate meg å røpe så pass fra det indre liv. Jeg har vært i dette huset fra 1983, først som rådgiver, og når jeg ser tilbake og sammenlikner med det jeg opplever i dag av innflytelse fra det parlamentariske flertallsgrunnlaget til Regjeringen, er involveringen og innflytelsen før Regjeringen legger fram sine saker, betydelig større i dag enn på 1980-tallet. Jeg tror de som har vært i Stortinget lenger enn det, kan bekrefte det i forhold til sine regjeringer. Å være bekymret for at man får en gjeng stortingsrepresentanter som lar seg redusere til et ekspedisjonskontor, selv om de er representanter for partier som utgjør en flertallsregjering, er en bekymring som er ganske unødvendig.

La meg helt til slutt bare fylle ut litt den interessante beskrivelsen av krisen i 1986 som vi opplevde i replikkvekslingen mellom Carl I. Hagen og Per-Kristian Foss. Arbeiderpartiet stemte altså ikke mot noe de var for. Arbeiderpartiet stemte mot en fordelingsprofil den gangen, og det var ikke mulig å få daværende regjering til å endre fordelingsprofilen. Arbeiderpartiet hadde den gangen stemt for økt bensinavgift om Willoch-regjeringen hadde vært villig til å foreslå også noen andre tiltak som kunne skape mer jevnhet i fordelingsprofilen. Det er den hele historien.

Carl I. Hagen (FrP) [11:49:39]: La meg først si at jeg tror aldri vi vil bli enige om at det er én korrekt virkelighetsbeskrivelse av det som skjedde i 1986. Der tror jeg bare vi får si at vi har hver vår, men jeg konstaterer i hvert fall at Arbeiderpartiet først stemte mot å øke bensinavgiften med et visst beløp, og så noen uker senere stemte for å øke med det samme beløpet, mens Fremskrittspartiet begge ganger stemte imot å øke bensinavgiften. Men det får vi komme tilbake til i andre sammenhenger.

Ellers var det også interessant å høre litt fra det indre liv i den nåværende regjering. Det vi andre har vært opptatt av, er ikke det at regjeringen ikke har samtaler og forhandlinger med sine stortingsrepresentanter før man treffer sine beslutninger. Det jeg prøvde å få frem, er at Stortinget som lovgivende, bevilgende og besluttende institusjon som sådan nå fremstår som et ekspedisjonskontor for det Regjeringen – med sin måte å arbeide på og lytte til råd fra ulike parter på – ønsker å gjøre. Det er Stortinget som institusjon som i forbindelse med et par av de sakene som Inge Lønning og også Lars Sponheim nevnte, ses på som et ekspedisjonskontor. Det kan i en konstitusjonell sammenheng egentlig ikke være fornuftig at når regjeringen kommer med kompliserte saker etter måneder og år med forhandlinger internt, så har man låst seg til den løsningen og er ikke mottakelig for innspill fra andre partigrupper i Stortinget. Det er da man kan nærme seg den arrogansen som jeg advarte mot i mitt innlegg når det gjaldt flertallsregjeringer, overfor Stortinget som institusjon. Det er klart at for Stortinget som institusjon er dette et tema som må drøftes, for vi vet jo alle at hadde det ikke vært for en betydelig aktivitet, stort sett fra opposisjonspartiene med representantforslag, hadde det kommet en massiv kritikk for at Stortinget ikke hadde noe å gjøre. Etter en lang periode hvor vi ikke hadde hatt noe å gjøre, kommer Regjeringen plutselig med en haug med saker for å utnytte muligheten på slutten av en vårsesjon, for da går sakene igjennom uten seriøs, forsvarlig og ansvarlig saksbehandling. Vi vet at milliarder har fløyet sene nattetimer i tidligere tider under behandling av revidert nasjonalbudsjett og andre saker. Det har vi prøvd å hindre. Så jeg synes også at regjeringspartiene burde ta inn over seg at det ikke kan være noe fornuftig at Stortinget som institusjon blir sett på og behandlet av Regjeringen og regjeringspartiene som et ekspedisjonskontor.

Så gav representanten Inge Lønning uttrykk for at de uformelle samtaler og de uformelle beslutningssystemer kanskje er like viktige som de formelle. Det kan jeg være enig med ham i. Men under alle de uformelle samtaler og beslutninger ligger formalitetene til grunn. Formaliteter er politiske realiteter. Det er systemene som ligger i bunnen, som er grunnlaget for alle drøftelser. Vi ser det i Stortinget når vi konstituerer oss og gjør mange ting, setter sammen ting i komiteer osv. Der er det formalitetene som styrer. Og det er flertallsvalg. Det betyr at hvis to partier som utgjør flertall i Stortinget, slår seg sammen når det gjelder nye kabaler, vet de andre at disse har makten hvis de vil. Derfor prøver man å være konstruktiv i forhandlinger for å finne omforente løsninger. Formaliteter er beinharde politiske realiteter.

Så spurte Inge Lønning om det kunne sannsynliggjøres at forløpet til noen regjeringsdannelser ville ha vært annerledes hvis vi hadde hatt et system med positiv parlamentarisme, investitur. Mitt svar er at ja, samtlige i hvert fall i den tid jeg har vært i Stortinget, ville ha vært annerledes hvis de formalitetene som lå til grunn, var at man krevde et positivt stortingsvedtak til støtte for regjeringsdannelsen. Det hadde vært enorme problemer internt for Willoch-regjeringen i 1985, den gangen de ikke engang ville late som om Fremskrittspartiets stakkars to representanter eksisterte. Da hadde de vært nødt til å forholde seg til det, noe to av partiene plent nektet å gjøre. Da hadde de vært tvunget til å søke en flertallsvotering. Og det er ikke sikkert at Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet hadde stemt for Willoch-regjeringen. Da ville man synliggjort noe som var veldig om å gjøre ikke å synliggjøre.

Det samme hadde for så vidt vært forholdet etter at Willoch-regjeringen fikk innvilget sin avskjedsansøkning. Da måtte Arbeiderpartiet også hatt flertall. Det betød at et av mellompartiene, eller Høyre eller Fremskrittspartiet, aktivt måtte ha stemt for arbeiderpartiregjeringen. Det er ikke sikkert at Jakobsen og Bondevik hadde likt det. Da hadde de på en måte vært avslørt. Det hadde hatt betydning for regjeringsdannelsen i 1989, da Syse dannet regjering basert på Femskrittspartiets valgresultat. Da måtte man tatt hensyn til oss på en helt annen måte. Det hadde ikke vært så lett å sette i gang, siden det altså bare var om å gjøre å få den avgåtte statsminister til å be Kongen å gi et oppdrag videre. Da hadde Stortinget vært inne i bildet.

Det samme var tilfellet i hvert fall i 1997. Da fikk vi den svake mindretallsregjeringen Bondevik I, fordi Thorbjørn Jagland valgte å gi Hans Majestet råd om å henvende seg til Kjell Magne Bondevik. Hadde Thorbjørn Jagland valgt – som han i teorien kunne – å henvende seg til lederen for det største partiet etter Arbeiderpartiet, hadde det vært en helt annen situasjon. Hadde vi hatt investitur, krav om positiv parlamentarisme, i 1997, måtte altså Høyre og Fremskrittspartiet positivt ha stemt for dannelsen av sentrumsregjeringen – eller Arbeiderpartiet måtte ha gjort det. Det hadde vært en helt annen situasjon som lå til grunn for de uformelle drøftelser som skjedde i dette hus, for da hadde noen partier hatt det våpenet at hvis ikke dere gjør slik og slik, vil vi ikke stemme for. Da kunne andre konstellasjoner dukket opp i samtalene, for da var det dette hus som styrte dette, istedenfor at det var et råd fra avgående statsminister til Hans Majestet Kongen – som vanligvis følges. Og det kunne ha vært en helt annen situasjon.

Det kunne det for så vidt også ha vært i 2000. I 2000 ble det stilt kabinettsspørsmål, og Høyre og Arbeiderpartiet stemte slik at Bondevik I gikk av. Hadde det vært positiv parlamentarisme, skulle man jo da tro at det ville vært Høyre som støttet dannelsen av en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet – som var det vi fikk. Er det sikkert at Høyre, som først og fremst ville ha bort sentrumsregjeringen, hadde stilt seg til rådighet for å støtte dannelsen av en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet? Eller hadde man brukt den positive parlamentarismen til å prøve å få til forhandlinger med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, og eventuelt også Fremskrittspartiet, for kanskje å få en fortsatt borgerlig regjering, fordi man var avhengig av å få et flertall bak regjeringen ved voteringer? Det er klart at den formalitetsendringen hadde hatt en betydelig realitetseffekt på dannelsen av den første Stoltenberg-regjeringen. Den første Stoltenberg-regjeringen ble dannet fordi Kjell Magne Bondevik henviste til Jens Stoltenberg. Men hva hvis han hadde vært avhengig av å få støtte ved votering? Det slapp han uten investitur.

2001 har jeg nevnt.

Så mitt svar til Inge Lønning er at ja, det er ikke noe problem å sannsynliggjøre at ved de aller fleste regjeringsskifter siden 1985 ville det vært helt annerledes prosedyrer og diskusjoner hvis det i bunnen hadde ligget en grunnlovsbestemmelse om at en ny regjering måtte få flertall for sin innsettelse ved en votering i Stortinget.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:00:07]: Etter ein debatt som no har vart i to timar, kan vi vel vera einige om at vi har fått rikeleg belyst både dei argumenta som kan tala for og dei som kan tala imot dei forslaga som ligg føre. Det har vore interessant å lytta til innlegg her som gir til kjenne ulike erfaringar, både over tid og gjennom ulike typar samarbeidskonstellasjonar.

Eg har lyst til berre å ta fram tre forskjellige poeng. Det eine er at når eg sit her og lyttar, må eg gjera eit val – om det er noko som er sagt i debatten, som bør stå uimotsagt, eller ikkje. På vegner av meg sjølv og Senterpartiet må eg nok seia meg ueinig i dei karakteristikkane som er gitt her av Bondevik I-regjeringa. Det er eit eksempel på at vi har ulike erfaringar, og her er det delte meiningar om kva vi kan læra av fortida.

Så vil eg nok òg seia at det er lett å stå her og karakterisera korleis ei fleirtalsregjering bør opptre. Det er etter mitt syn eit betydeleg potensial i opposisjonen når det gjeld å vera lyttande og konstruktiv. Stiller ein dette kravet til ei fleirtalsregjering, som eg meiner ein bør gjera, hadde det vel ikkje vore heilt av vegen å stilla det same kravet til seg sjølv òg, i alle fall innimellom.

Forholdet mellom storting og regjering har vore eit tema. Det er eit tilbakevendande tema, og bør vera det, i ein fleirtalskonstellasjon så vel som frå opposisjonen si side. Det er klart at det er utfordringar knytte til heile tida å vera open, lyttande og konstruktiv, utover det ein sjølv kan få til gjennom eit fleirtal og kan klargjera på førehand før ein kjem til Stortinget.

Så vil eg seia til slutt at denne debatten nok ein gong har overbevist meg om at vi er på rett veg når vi avviser dei forslaga som i dag blir fremja.

Ola T. Lånke (KrF) [12:04:16]: Min hensikt er ikke å forsøke å forlenge debatten i denne saken, som synes å gå mot en slutt. Jeg vil bare kommentere et par utsagn fra representanten Svein Roald Hansen som gikk på min og Kristelig Folkepartis holdning til først og fremst investitur.

Svein Roald Hansen uttrykte det omtrent slik at Kristelig Folkeparti og undertegnede gikk inn for en ordning med investitur, uten oppløsningsrett. Det tror jeg ikke stemmer med det jeg sa. Det jeg sa, var at det kunne tenkes at en slik ordning ville virke mer disiplinerende enn om man innførte oppløsningsrett. Men jeg sa også at det ville ha andre, uheldige sider. Jeg unngikk å gå inn i debatten all den stund det ikke foreligger noe enkelt forslag som tar opp investitur som element i Grunnloven. Det synes jeg på en måte blir en litt annen debatt, og komiteen har også unngått å gå dypt inn i den saken, av den grunn.

Videre viste representanten Hansen til min sammenligning med pavevalg. Jeg synes nok representanten Hansen drog det poenget vel langt i forhold til det som var min intensjon med det. For mitt poeng var jo ikke noe annet enn å si at fravær av oppløsningsrett legger uvilkårlig et ekstra press på deltagerne, de folkevalgte, for å forsøke å finne en løsning. Annen sammenligning utover dette med pavevalget, finner jeg også unaturlig. Hvis vi skulle gjøre det, måtte det også innbefatte at man utstyrte dette hus med en skortstein, slik at det kunne komme røyk ut når man hadde kommet fram til en løsning. Men jeg går ut fra at det også ville oppleves som et fremmedelement i vår tradisjon, i likhet med oppløsningsretten.

Inge Lønning (H) [12:06:50]: La meg først si at jeg er beroliget over at Kristelig Folkeparti ved nærmere ettertanke har oppgitt ideen med pavevalget, så vidt jeg forstod av både bygningsmessige og andre årsaker. Det synes jeg er bra.

La meg også si, som en liten kommentar til innlegget fra Magnhild Meltveit Kleppa om at en flertallsregjering skal være lyttende og mottagelig for innspill fra opposisjonen: Det har vi hørt relativt mange ganger i løpet av de siste to år, men vi har hittil sett veldig lite av det i praksis. Den testen som Stortinget selvfølgelig må insistere på er utslagsgivende for hvorvidt kommunikasjonen mellom en flertallsregjering og Stortinget er institusjonelt tilfredsstillende, er om en flertallsregjering i praksis, i sine saksfremlegg og ikke minst i sitt tidsforbruk, overfor Stortinget ter seg på en måte som en mindretallsregjering pr. definisjon aldri ville ha kunnet gjøre. Det har i denne debatten vært vist til en del meget ferske eksempler på at så er tilfellet, og ingen har bestridt – så langt jeg har hørt – at en del av de tilfellene viser det som er svakheten ved faste flertallskonstellasjoner, nemlig at man kan opptre urimelig suverent i forhold til Stortinget og Stortingets grunnlovsbestemte funksjon.

Jeg bad om ordet på ny for å følge litt opp den lille samtalen med Carl I. Hagen. Jeg synes hans forsøk på å komme opp med eksempler som skulle begrunne at det ville gjøre en vesentlig forskjell med investitur, var interessant. Da jeg satt og lyttet til eksemplene, var jeg litt i tvil om hvorvidt eksemplene var egnet til å styrke investitur som institutt, eller egnet til det motsatte. Etter mitt skjønn var de i alt overveiende grad egnet til det motsatte, nemlig å vise at investitur ville ha komplisert de politiske prosessene. Det som er kvalitetstesten, er ikke først og fremst hvordan den tekniske prosess frem til en regjeringsdannelse foregår. Det interessante er om resultatet, nemlig den regjeringskonstellasjonen som kommer ut, er levedyktig eller ikke, og hvorvidt den tilfredsstiller de kvalitetskrav man er enig om å stille til en regjering, nemlig at den skal vise en rimelig grad av handlekraft, besluttsomhet, den skal være konsistent i det den gjør, og den skal legge opp til en politikk som gjør at det blir forutsigbart for landets borgere og for omverdenen hva slags politikk kongeriket Norge fører. Jeg tror ikke noen av de eksemplene som Carl I. Hagen viste til, som hver for seg er interessante som historiske eksempler, er egnet til å sannsynliggjøre at et alternativt forløp og en alternativ form for regjeringsdannelse ville ha øket kvaliteten. Det ville muligens ha ført til andre konstellasjoner, men det er ingenting som taler for at det ville ha styrket samhandlingen mellom Stortinget og den regjering som kom ut.

Jeg skal nøye meg med å kommentere konkret ett eksempel som er interessant, nemlig det Hagen viste til skjedde i 1999, da sentrumsregjeringen gikk av etter å ha stilt kabinettsspørsmål i Stortinget. For Høyres vedkommende dreiet den voteringen seg om sakens innhold, nemlig byggingen av gasskraftverk. Høyre fant ikke grunnlag for å oppgi sitt syn på saken på grunn av at det ble stilt kabinettsspørsmål, men stemte for det politiske standpunkt som vi hadde stått for i mange, mange år, og som Regjeringen på forhånd utmerket godt visste at vi stod for. Det anser jeg som ryddig og konsekvent. Fremskrittspartiet valgte i den situasjonen den helt motsatte linje, nemlig å stemme mot det standpunkt de i sak var for i enda høyere grad enn Høyre faktisk var, for å berge Regjeringen. Det er i og for seg greit nok, for det følger av kabinettsspørsmålets natur at det skal tvinge partiene i denne sal til å veie mot hverandre vektleggingen av den konkrete sakens innhold og vektleggingen av Regjeringens fremtid og overlevelsesmulighet.

Carl I. Hagen erklærte seg enig i at det er begrenset hvor langt man gjennom regler kan fremme en ansvarlig adferd fra partigruppene i denne salen. Men i neste øyeblikk gjentok han flere ganger at formaliteter er politiske realiteter, ja, han forsterket det til og med andre gang til å si at formaliteter er «beinharde politiske realiteter». Det er kanskje en skinnuenighet mellom oss, men alt det Carl I. Hagen senere brukte for å underbygge denne påstand, gikk på prosess – det man med et litt nedsettende ord pleier å kalle spill – i dette hus. Det er vel kanskje der vi snakker litt forbi hverandre, for jeg vil mene at selv om spillet kan være fascinerende – det kan jo til og med gjøre folk spilleavhengige – så er det til syvende og sist politikkens innhold det skal dreie seg om. Og det å skape en levedyktig regjering går ikke på å telle mandater i denne sal. Det går på å finne ut av om det er et tilstrekkelig politisk fellesskap mellom de partigrupperingene som eventuelt skal danne regjering sammen. Det er der jeg mener at erfaringene viser at det nominelle skillet mellom regjeringer med et permanent flertall bak seg i Stortinget og regjeringer uten et slikt permanent flertall bak seg i realiteten oppløser seg som et fiktivt og relativt uinteressant skille.

Presidenten: Representanten Carl I. Hagen har hatt ordet to ganger før i debatten og gis ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Carl I. Hagen (FrP) [12:14:16]: Jeg vil bare rette opp den misforståelsen som Inge Lønning nå gjorde seg skyldig i, da han hevdet at det ble stilt kabinettsspørsmål om bygging av gasskraftverk i 1999. Det ble det ikke gjort i det hele tatt. Det var i helt andre voteringer og helt andre forslag. Det ble stilt kabinettsspørsmål på et forslag som omtrent hadde ordlyden: Stortinget forutsetter at forurensningsloven ikke svekkes. Det hadde i realiteten intet formelt med gasskraftsaken å gjøre. Det var Høyre og Arbeiderpartiet som ønsket å endre Regjeringen. Jeg har nettopp lest om disse tingene i forbindelse med et annet arbeid jeg er i gang med, og jeg gikk faktisk igjennom den debatten bare for noen få dager siden. Så representanten Lønning har en misforstått og ikke korrekt oppfatning når det gjelder det formelle grunnlaget for kabinettsspørsmålet. Han tolket det inn i en helt annen politisk realitet, slik Arbeiderpartiet og Høyre gjorde – det kunne de gjøre – men det var ingen grunn til å gjøre det ut fra forslagets ordlyd, som ikke hadde noe med gasskraftverk å gjøre.

Per-Kristian Foss (H) [12:15:35]: Nei. Det er ikke riktig gjengivelse av de politiske realiteter, det Hagen nå gjør. Det var realpolitisk en debatt og en votering over forholdet til gasskraftverk. At det så ble forhandlet frem et forslag hvor det ble gitt en henvisning til forurensningsloven, som skjedde på et herværende kontor, mellom representanten Hagen og Bondevik, det vet vi alle i ettertid. Men i realiteten dreide det seg om gasskraftverk. Jeg har lyst til å utfordre Hagen til å komme opp på talerstolen og begrunne – gjerne ved en senere anledning – om det virkelig er slik at han mener at forurensningsloven hadde blitt svekket ved det vedtaket. Det var jo en konstruksjon for å skjule det faktum at Fremskrittspartiet, som var mest for gasskraftverk av alle den gangen, som nå, faktisk stemte i strid med sin saklige overbevisning. Derfor ble forslaget omformulert. Men realitetene har vist, politisk i ettertid, at det dreide seg om gasskraftverk, rett og slett.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [12:16:54]: Hvis jeg kan bidra til det arbeidet som Carl I. Hagen har på gang på fritiden, får jeg bare minne om at årstallet 1999 er feil. Det var i 2000. Erindringsforskyvninger kan ramme den beste.

Ellers må jeg si at det var aldeles ingen misforståelse fra min side, for jeg snakket om den politiske realitet, ikke om formalitetene. Representanten Foss har helt rett i at det Carl I. Hagen viste til som en formalitet, i realiteten var resultatet av en hestehandel som skjedde i sene nattetimer eller tidlige morgentimer mellom en talsperson for den daværende regjering og Carl I. Hagen, og som ledet frem til den forunderlige formalitet som forsøkte å avspore saken.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

(Votering, se sidene 3215 og 3218)