Statsråd Erik Solheim [10:03:17]: For et par uker siden møtte jeg lederen for FNs anti-aidsorganisasjon, Peter Piot, i Genève. Det var et tankevekkende møte.

Inntil nylig – fra 1980 til år 2000 – var aids en verdensomspennende epidemi som ikke bare truet med å drepe enkeltmennesker, men med å undergrave hele samfunn. Den fattige del av verden hadde ingenting å møte aidsepidemien med. Behandlingstilbud mot aids ble så sent som i år 2000 ansett for helt umulig og så dyrt at det ikke var verd å tenke på det i det hele tatt i utviklingsland. Nå, bare seks år senere, er to millioner mennesker i mellominntektsland og lavinntektsland kommet til behandling. Stadig flere blir behandlet og kan leve livet ut med sykdommen og forhåpentlig dø av noe annet i høy alder.

Aidsepidemien rammer de mest produktive delene av befolkningen, og det å få mennesker med aids ut i arbeid igjen er dermed også en viktig del av det å skape økonomisk framgang. Det frigjøres også plass på sykehus som var overfylt av aidspasienter, til behandling av andre sykdommer. Og, kanskje aller mest gledelig: En god del afrikanske land ser nå en nedgang i antall smittede i de unge årskullene.

En har altså klart å snu epidemien. Det er mange faktorer som har bidratt til dette relativt optimistiske bildet: Det er medisinsk forskning, og det er at man innen WTO har fått en avtale om fleksibilitet i patentregelverket. Det er betydelig grunn til særlig å hylle ekspresident Clinton for den innsatsen han har gjort, som har vært helt avgjørende for at prisen på aidsmedisin nå er kanskje en tiendedel av hva den var. Mange frivillige organisasjoner har utført et helt avgjørende arbeid for å motvirke fordommer og stigmatisering av aidssyke.

Alle forstår at dette ikke er noen full seier, og kanskje særlig den helsearbeiderkrisen som Stortinget diskuterte for bare en måned siden, er en avgjørende faktor som gjør at vi ikke fullt ut klarer å få brukt alle de delseirene vi har vunnet. De billige medisinene og programmene mot fordommer når ikke langt nok ut, simpelthen fordi man ikke har det kvalifiserte personellet til å bringe dette ut. Men dog, bildet, som Peter Piot sa, er helt annerledes enn for bare seks år siden. – For første gang, sa han, er jeg optimist med hensyn til at menneskeheten vil ri av aidsstormen.

Det starter her fordi kampen mot aids viser at vi trenger utålmodighet, vi trenger trass, og vi trenger den kombinasjonen av politisk kamp, holdningsendring og mer penger som viser seg å gi resultater. Dette er også en viktig påminnelse i den hjemlige nytter-nå-egentlig-bistand-debatten.

Jeg har bedt om å få redegjøre for en del utviklingspolitiske temaer. Redegjørelsen er lang nok som den er, jeg ber derfor om forståelse for at en rekke temaer ikke kan bli tatt opp. Jeg får ikke snakket grundig om helse, ikke om utdanning, ikke om handelsregimer, ikke om fiskeri, ikke om datateknologi, ikke om en rekke vesentlige temaer. Jeg vil heller ikke i denne sammenheng snakke om kvinnespørsmål, selv om det er én av de fem søylene i Regjeringens utviklingspolitikk, fordi vi har til hensikt å legge fram en egen stortingsmelding om dette til høsten – om kvinner og likestilling innen utviklingspolitikken.

Jeg vil først og fremst snakke om de endringene som Regjeringen arbeider med i utviklingspolitikken. Det symboliseres kanskje best ved at vi nå i løpet av våren har opprettet tre nye såkalte ambassadekontorer – i Lapas i Bolivia, i Bujumbura i Burundi og i Dili på Øst-Timor. Disse tre stedene symboliserer hva vi er ute etter. I Bolivia er vi ute etter å hjelpe den første urfolksdominerte regjering i verden med å bygge et fornuftig og bærekraftig system for håndtering av sine gassressurser. I Bujumbura handler det om å gjøre FNs fredsbyggingskommisjon til et nyttig verktøy og hjelpe til å stabilisere det land i verden som sammen med Rwanda har hatt de fleste massakrene og de største massemordene de siste tiårene, til noe som forhåpentligvis kan være en permanent fred. Og i Øst-Timor handler det om begge disse to tingene samtidig: både om oljeforvaltning og om fredsbygging.

Noen har kritisert denne regjering for å ville politisere bistanden. Jeg vil bare si at det er en kritikk jeg imøteser med stolthet, fordi politikk er det vesentligste i all bistand. – For å sitere den tyske forfatteren Berthold Brecht, som en gang bemerket at sult oppstår ikke, den organiseres av kornhandlerne.

Det er ikke slik at verdens fattigdom er tilfeldig. Den skyldes internasjonale maktstrukturer. Den skyldes dårlig politikk i mange land, svake og også korrupte og udugelige ledere, og den skyldes en nedarvet historie gjennom hundrevis av år. Det er kombinasjonen av en klokere politikk og langt større ressurser til utvikling som kan gjøre at vi når som første generasjon målet om å avvikle den absolutte fattigdom i verden. Utgangspunktet til denne regjering er maktstrukturer og ikke veldedighet. Det er politikk og ikke penger. Og som Stortinget veldig godt vet, er selvsagt penger viktig, men politikk er aller viktigst.

Vi går inn i utviklingspolitikken med et dobbelt motiv. Norge ønsker å vise solidaritet. Vi ønsker å bli sett av verden som et rikt, men sjenerøst land, ikke som et rikt, men kjipt land. Solidaritet trenger ingen begrunnelse. Det er innbakt i alle store religioner og alle vesentlige tankesystemer som kloden har utviklet, og i alle kulturer. Det er de som mener at Norge ikke bør vise solidaritet, som vennligst må komme opp med begrunnelsen for dette synet.

Men solidaritet er også i norsk egeninteresse. Alle de store truslene mot Norge er globale, enten det gjelder internasjonal terrorisme, klimaendringer, kjernevåpen eller smittsomme sykdommer som kommer fra andre deler av verden og hit. Nesten alle de virkelig store truslene mot Norge henger til sjuende og sist sammen med fattigdom og med svake stater.

Sikkerhet er en forutsetning for utvikling, men uten utvikling får vi heller ingen sikkerhet. Dette er bakgrunnen for at utenriksministeren, forsvarsministeren og jeg selv arbeider tett sammen om viktige utfordringer i skjæringspunktet mellom sikkerhet og utvikling, og at Norge har tatt en lederrolle i Afghanistan med å se sikkerhet og utvikling i sammenheng og sørge for at de store ordene som kommer internasjonalt om at uten utvikling i Afghanistan blir det heller ingen sikkerhet, også blir omsatt i virkelige penger. Realiteten er dessverre fortsatt at verdenssamfunnet bruker utrolig mange ganger så mye penger på sikkerhet som på utvikling i Afghanistan, og det er en strategi som i det lange løp neppe kan lykkes.

Den røde tråd i denne redegjørelsen er at å løfte mennesker ut av fattigdom gjør vi lettest gjennom sterke og velfungerende stater. Det er moralsk riktig å gjøre dette, men det er også, i vår norske opplyste egeninteresse, simpelthen i den globale fellesinteressen å gjøre det.

Vi har det siste året hatt en fornyet debatt og større interesse for utviklingspolitikken, også med kritisk meningsutveksling i media. Det ser jeg veldig, veldig positivt på. Jeg ønsker at denne debatten skal skjære klar av de to ytterpunktene. Det ene ytterpunktet er det professor Terje Tvedt kaller det norske godhetsregimet, nemlig den idé at fordi det å gi bistand er noe man gjør av et godt hjerte og med gode motiver, trenger vi ikke være så nøye med resultatene. Men selvsagt er det resultatene som hjelper verdens fattige, ikke motivene. Det andre ytterpunktet er at man plukker opp det siste man har hørt på en eller annen pub om et eller annet mislykket bistandsprosjekt et eller annet sted i verden, og så generaliserer på den basis som om det skulle gjelde alle. Mellom disse to ytterpunktene trenger vi en kritisk debatt.

Soria Moria-erklæringen slår fast at Regjeringen – og Stortinget – ønsker at 1 pst. av den norske bruttonasjonalinntekten skal gå til utviklingsformål. Ingen trenger å være det minste i tvil om at jeg skal slåss med alle mine krefter for å få dette til. Men det er samtidig sant at det er mer viktig hvordan vi bruker de 0,97 pst. vi allerede gir, enn om vi klarer å øke bistandsbudsjettet med 0,3 promille. Vi skal ha et konstant fokus på resultater. Men vi skal samtidig være klar over at det selvsagt er sånn at de land som har mest behov, også er de som oftest er minst i stand til å forvalte bistanden på en fornuftig måte. Hvis vi ønsker å være effektive, så hadde vi vel gitt pengene til Sverige eller til Sveits eller de mest velfungerende statene på kloden. De vil kunne forvalte dem bedre enn Malawi og Zambia. Men vi ønsker å gi der hvor behovet er størst, og på en mest mulig effektiv måte.

Det virkelig gledelige som har skjedd på G8-møtet denne uken, er at amerikanerne nå har kommet til den europeiske og den internasjonale konklusjon at klimaendringene er der, at de er menneskeskapte, og at vi må gjøre noe med dem. Det betyr at den debatten, som Stortinget også har hatt en masse av, hvorvidt det finnes en eller annen professor et eller annet sted i verden som kan sies å så tvil om klimaendringene, kan nå internasjonalt anses for over. Dette er akseptert av Kina, av USA, av EU, av alle vesentlige aktører. Og så er neste fase: Hva gjør vi med det?

Klimaendringene er menneskeskapte – og det er en god nyhet, for det gjør også at det er mulig å gjøre noe med dem. Men klimaendringene rammer verden på en ekstremt urettferdig måte. De fattigste landene, som knapt har bidratt til utslippene, er de som ser ut til å få de hardeste følgene av dem. Og aller hardest vil klimaendringene ramme Afrika. Det skyldes at Afrika har mye svakere stater enn nesten noe annet sted på kloden. Disse statene har mer begrensede ressurser enn nesten noe annet sted på kloden. Afrika har de mest tørkeutsatte områdene på kloden, og man antar at det vil bli mer tørke som følge av klimaendringene. Afrika, eller i hvert fall en del afrikanske land, er sterkt utsatt for sykloner – Madagaskar er et eksempel på det – og man har fått mange flere sykloner i den siste tid. Og Afrika har en mye, mye større andel av befolkningen sysselsatt i jordbruket enn noe annet kontinent. Jordbruket er selvsagt det som lettest vil bli rammet av klimaendringene.

Men klimaendringene er et biprodukt av vår velstand, ikke av Afrikas velstand. Vi har derfor et særlig ansvar for å bidra til å bekjempe følgene av klimaendringer, og Regjeringen vil løfte miljø og klima helt til topps i utviklingspolitikken. Det vil vi gjøre ved å assistere afrikanske land i å tilpasse seg klimaendring. Det kan være å bygge opp en katastrofeberedskap for sykloner, det kan være å omstille landbruket til et landbruk som tåler bedre tørke, det kan være å bidra til de offentlige systemene svake stater har, for i det hele tatt å kunne ta tak i klimaendringene, og det kan være å bidra med forskning og kunnskap som gjør det lettere å fatte de riktige beslutningene.

Vi har også et særlig alvorlig spesialproblem i form av at for en del små øystater, 20, 30, 40 i tallet, kan selve statsdannelsen være i fare som følge av klimaendringene. Kina, USA, Norge er jo stater som ikke er truet av klimaendring, mens for Grenada eller Maldivene kan selve statens eksistens være truet av klimaendringer.

Den særlige innsatsen ønsker Regjeringen å gjøre i det østlige og det sørlige Afrika, fordi det er områder vi har et langvarig historisk forhold til, og derfor er det mer sannsynlig at vi kan bidra her enn andre steder, hvor vi også vil forsøke å gjøre noe.

Så er det det andre aspektet av klimaendringene, nemlig hvordan får vi redusert utslippene? I India og Kina åpnes et nytt kullkraftverk omtrent hver tiende dag. Problemet med dette er selvsagt at investeringsbeslutninger som tas i dag, har konsekvenser for mange, mange år, kanskje tiår framover. Det låser fast teknologi og gjør det vanskeligere å endre seg. Kina går om kort tid forbi USA som verdens største utslippsland, selv om vi må huske at Kinas utslipp pr. innbygger likevel ikke er mer enn 1/5 av de amerikanske eller de norske. Det er altså i absolutte tall Kina er de største, ikke i forhold til hver enkelt kineser. La oss ikke glemme det perspektivet.

Men land som India, Indonesia, Brasil og Kina, for den del Sør-Afrika, som er den niende største utslippsnasjon i verden på grunn av sitt særlig forurensende kull, er land som er i rask økonomisk framgang, og som ikke nødvendigvis trenger norske penger. Det de trenger, er samarbeid med Norge om teknologi. Vi vil se på hvordan vi kan bidra til teknologioverføring i samarbeid mellom norsk næringsliv og disse landenes næringsliv og gjennom statlige programmer for rene energikilder, energieffektivisering og utslippsreduksjoner. Vi er beredt til å bruke bistandsmidler for å få dette til, også overfor land som i og for seg, som Kina, ikke har pengeproblemer når man ser det isolert.

Det er tre naturlige hovedinnsatsområder for Norge med tanke på å få ned utslippene i andre deler av verden. Det ene er fornybar energi. Det sentralafrikanske landet Tsjad har 10 millioner innbyggere, området er dobbelt så stort som Frankrike, og gjennomsnittlig årlig elektrisitetsforbruk pr. innbygger i Tsjad er 10 kWh. I Norge er det 25 000 kWh. Utviklingsland som Tsjad, som er blant de aller vanskeligst stilte, har et enormt utappet potensial for fornybar og ikke forurensende energi. Det er et tankekors at det omtrent ikke er bygd et eneste vannkraftverk i Afrika de siste 15 årene, mye som følge av Verdensbankens feilslåtte politikk. Man trodde at privat sektor kunne fikse dette alene, mens det har vist seg alle steder at det er partnerskap mellom privat og offentlig sektor, slik vi har hatt det i Norge, som lettest gjør noe så viktig som vannkraftutbygging. Norge har særlige fortrinn på å kunne hjelpe afrikanske land med vannkraftutbygging, men paradoksalt nok – og man kan for så vidt forstå det når man ser ut av vinduet i dag, men ikke resten av året – har vi også betydelige fortrinn når det gjelder solenergi. Vannkraft og solenergi vil være særlige satsingsområder for Norge når det gjelder å assistere med fornybar energi, og målet må være at afrikanske land kan hoppe over et teknologisk nivå og gå fra dagens veldig, veldig svake standard og over til de fornybare energiformene som sol og vannkraft, på samme måten som Afrika hoppet over det teknologiske nivået med fastlinjetelefon. Det finnes nesten ingen steder i Afrika. Nå kan man bruke mobil nær sagt overalt. Jeg tror ikke jeg har vært et sted i Afrika de siste to årene hvor jeg ikke har kunnet bruke mobiltelefonen, så det sier jo noe om hvor utbredt den plutselig er blitt.

I tillegg til å satse på fornybar energi vil vi satse på energieffektivisering. Under den kinesiske statsminister Wens besøk i Japan nylig ble det hevdet i media at Japan er åtte ganger mer energieffektiv enn Kina. Jeg har ikke kontrollert tallet, men det illustrerer hvilket enormt potensial det er for å effektivisere produksjonen og få mer ut av den samme energimengden. Det er all grunn til å tro at det er tilsvarende potensial i land som India, Indonesia, Brasil og Sør-Afrika.

Det tredje og siste innsatsfeltet er CO₂-rensing og deponering. Her vil vi se på hvilke muligheter det er for samarbeid rundt vårt Mongstad-prosjekt og andre norske teknologiutviklingsprosjekter for å utvikle teknologi som også kan være nyttig for utviklingsland.

Som et ledd i arbeidet med å nå våre klimamål vil Regjeringen se på muligheten for å bruke den såkalte grønne utviklingsmekanismen under Kyoto-avtalen. Den dreier seg om at rike og fattige land samarbeider om å redusere utslipp i utviklingsland, og at klimakvoten som opparbeides gjennom denne utslippsreduksjonen, tilføres klimaregnskapet i det industrialiserte landet. Jeg tror det er et betydelig potensial i den grønne utviklingsmekanismen, men den vil veldig sjelden generere eller gi nok penger til at man på basis av utslippskvoten kan bygge f.eks. et vannkraftverk eller et solenergiprosjekt av noen størrel-se. Men kombinasjonen av bistandsmidler, private investeringer, offentlige midler fra fattige land og den grønne utviklingsmekanismen vil kunne gi betydelig vekst i de fornuftige energiformene som vannkraft, solenergi og energieffektivisering i fattige land. Det er denne kombinasjonen vi vil se på, og vi vil også se på hvordan vi kan strukturere hele det norske apparatet slik at vi får en mest mulig fornuftig form på dette, igjen i samarbeid mellom privat og offentlig sektor.

Så vil jeg bare likevel minne om den edrueligheten som ligger i at vi kan bruke penger fra bistandsbudsjettet til investeringer i vannkraft og solenergi nå, men i det øyeblikk dette skaper en klimakvote for Norge, vil det måtte føres ut av bistandsregnskapet i henhold til de internasjonale reglene og finansieres over Finansdepartementets eller et annet departements budsjett. Men jeg ser ingen hindring for å bruke pengene nå, selv om vi da får denne motregningen om tre–fire år når et prosjekt er utviklet, så sant prosjektet i seg selv er fornuftig.

Zambias tidligere president, Kenneth Kaunda, sa engang at Zambia var delvis selv skyld i den økonomiske krisen i landet, og han sa: Dette er den forbannelse det er å bli født med en kobberskje i munnen. Det er dette som kalles ressursforbannelsen, det paradoks at internasjonalt sett har mange land nesten uten ressurser de senere år utviklet seg mye raskere enn mange land med en stor ressursmengde. I Zambia var det kobber. I mange andre land var det olje og gass. Vi skal være så ydmyke å erkjenne hvor vanskelig dette er, at vi tenker på at selv et land som Nederland, som altså er blant de mest velfungerende og beste samfunn man kan tenke seg på kloden, likevel utviklet begrepet «den nederlandske syke» om sin manglende evne til å håndtere store gassinntekter på 1970-tallet. Dette er et begrep som har gått inn i det internasjonale vokabular.

Norges erfaring med forvaltning av petroleumsinntekter er nærmest enestående gode. Det er et av de områdene der vi ikke trenger å slå oss for brystet for å vise hvor flinke vi er, for andre ser det uten at vi trenger å nevne det for dem. Bare i løpet av den siste måneden har jeg fått henvendelse fra utenriksministeren i Mongolia, energiministeren i Barbados og fra regjeringen i Jemen om ikke disse tre landene kunne inkluderes i Olje for utvikling-programmet. Dette er altså ikke land som vi i utgangspunktet har et veldig utstrakt naturlig samarbeid med, så det illustrerer den enorme interessen det er for dette området. Det er derfor et av de viktigste satsingsområdene for Regjeringens utviklingspolitikk.

Vi ønsker ikke å bidra til å bekjempe ressurskrisen alene. Vi ønsker å gjøre det sammen med viktige internasjonale organisasjoner, og vi har utviklet en gruppe hovedland som vi ønsker å utvikle et langsiktig samarbeid med. Blant de landene er Nigeria, Angola, Øst-Timor, Mosambik, Bolivia, Madagaskar, Vietnam og Sudan. Det kan bli flere, men det er land hvor vi vil gjøre en ekstra stor innsats. Den mest begrensende faktor på dette området er dyktige fagfolk. Og så vil vi tilby et mer minimumspreget opplegg for andre land, nær sagt for et hvilket som helst land som ber oss om det. Så ser vi på basis av det om mer kan utvikles. I land som Vietnam, Øst-Timor og Mosambik begynner man allerede å høste frukter av norsk innsats. Dette ble omhandlet i en dansk rapport som nettopp ble framlagt. Andre steder er man i oppstartingsfasen.

Når det tar tid å utvikle dette til sitt fulle potensial, er det også fordi vi må kvalitetssikre dette i Norge. Norge kan ikke bidra internasjonalt med noe annet enn førsteklasses kompetanse. Det er kompetanse på et vell av forskjellige samfunnsområder, ikke minst på finans og pengeforvaltning. Derfor har vi utviklet et samarbeid mellom Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Miljøverndepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, ved Petroleumstilsynet, slik at vi i sum kan bidra med all den kompetanse og faglige ekspertise Norge har på dette området.

Vi har også laget en bred samarbeidsavtale med Verdensbanken om petroleum og styresett, og vi er i ferd med å se på muligheten for en tilsvarende avtale med FNs utviklingsprogram og FNs miljøprogram. Vi har laget en avtale om strategisk samarbeid med George Soros og hans institutt, Revenue Watch, som altså er en viktig frivillig organisasjon internasjonalt, som bidrar til å presse på for åpenhet i energisektoren og i gruveindustrien. Og vi skal styrke miljødimensjonen i Olje for utvikling-programmet i tråd med de ønsker som er kommet fra en rekke frivillige organisasjoner.

La meg bare avslutningsvis på dette området si at når vi legger sånn vekt på Olje for utvikling, er det ikke fordi vi tror dette er det enkleste vi gjør. Det er ganske sikkert det området hvor det er størst potensial for skandaler, for kontroverser, for problemer med hensyn til hva vi gjør internasjonalt, og for negative reaksjoner. Så det er ikke på grunn av at det ikke er fare for vanskeligheter, at vi gjør dette, men fordi mulighetene til å bety noe av stort omfang er så store på dette område. I det øyeblikk vi klarer å assistere et land i vesentlig å få kontroll over sine pengestrømmer, vil det landet selv kunne ta hånd om sin egen utvikling på en måte som til nå har vært ukjent i mange land.

La meg nevne en passant at da jeg møtte lederen for Høyres søsterparti i Bolivia – som jo var en sterk og ivrig tilhenger av at Norge skulle bidra med petroleumsråd til Bolivia – sa han at det jo er et tankekors at Bolivia, som vel etter Haiti er det fattigste land på den vestlige halvkule, får de laveste prisene for sin gass. Sånn kan det selvfølgelig ikke fortsette.

Nå må vi passe på ikke å tro at bistand kan løse alle problemer. Bistand er en liten del av det som skaper utvikling, ikke den ene avgjørende. Særlig tror jeg bistand har vist at den bare i begrenset grad kan bidra til den selvforsterkende økonomiske vekst som vi i de senere år har sett i land som f.eks. Kina. Derfor er jeg sterkt opptatt av at vi i tillegg til og sammen med bistand også oppmuntrer norsk næringsliv til å investere mer i fattige land. Vi ønsker å bruke bistanden som et virkemiddel for å legge til rette for flere private investeringer. Vi må bidra til at Afrika får en større del av verdensøkonomien også på andre områder enn når det gjelder naturressurser.

Afrika tapte i perioden 1970–1990 halvparten av sin andel av verdensmarkedene. Det tapte de i hovedsak til de raskt voksende industrilandene i Asia og til dels Latin-Amerika. Dette tapet alene var på årlig basis 400 milliarder norske kroner, altså det dobbelte av den samlede bistanden i samme periode. Afrika har 10 pst. av verdens befolkning, men bare 1 pst. av verdens handel. Det samlede bruttonasjonalprodukt for Afrika sør for Sahara er på størrelse med Belgias, og det er bare halvparten av Belgias om vi tar ut Sør-Afrika og Nigeria av det regnskapet.

Afrika har et særlig stort problem med hensyn til næringsvennlighet. Verdensbanken utarbeider indekser over hvilke land som fører den mest næringsvennlige politikken, og blant de 35 minst næringsvennlige land i verden er det 27 av disse som befinner seg i Afrika sør for Sahara.

På bakgrunn av alt dette har jeg engasjert meg sterkt i en dialog og et partnerskap med norsk næringsliv for å oppmuntre til flere investeringer, men også for å oppmuntre næringslivet til et større miljø- og samfunnsansvar. Nettopp derfor var det også så viktig å få NORFUND ut av krisen. La meg også gi honnør til NORFUNDs nye styreleder, Kristin Clemet, og daglig leder Kjell Roland for at de ser ut til å ha løst de problemene som var i NORFUND – Stortinget skal bli orientert om dette på annet vis – og vil klare å få institusjonen på offensiven igjen. Det er veldig flott å se.

Denne innsatsen for næringsutvikling er også bakgrunnen for at vi i januar oppnevnte veiledningskontoret for næringsutvikling i sør, som skal gjøre det lettere først og fremst for små og mellomstore bedrifter å få den informasjon og rådgivning de trenger for å kunne investere i fattige land. Dette er også bakgrunnen for at Regjeringen har økt bevilgningen igjen til utenlandsordningen under Garantiinstituttet for Eksportkreditt, og selvsagt vil se på mulighetene for å øke den ytterligere.

Vi har også i samarbeid med privat sektor forsøkt å utvikle det vi kaller det norske mikrofinansinitiativet. Det er Storebrand, DnB NOR og Ferd som er de tre partnerne på dette tidspunktet. Vi ønsker etter hvert å få med flere. Målet er å utvikle et norsk mikrofinanssystem som store finansinstitusjoner kan bidra inn i, men som også mennesker som ønsker å sette av sine sparepenger til dette, kan investere i. Næringslivet skal bidra med kapital og kunnskap om finans. Staten skal bidra også med kapital, men først og fremst med kunnskap om utviklingen i de landene man ønsker å satse i.

Mikrofinans skal ikke bygge veier, skoler og sykehus i noen skala. Mikrofinans har vist et potensial for å bringe hundrevis av millioner av mennesker ut av fattigdom og utløse kreativitet og entreprenørskap. For å være sikker på at vi får et system som finansielt er så sunt at det kan virke over lang tid, vil det ta noe tid med det juridiske og finansielle arbeidet, men vi håper å være i gang med dette norske mikrofinansinitiativet fra nyttårsleite.

Korrupsjon er råte i samfunnssystemet og en trussel mot all utvikling. Korrupsjon ødelegger institusjoner og stater, det fører til økonomisk utarming ved at dårligere løsninger blir valgt, og det er sosialt og moralsk demoraliserende i et land. Framfor alt er det et tyveri av et enormt omfang, hvor det i mange land går mye mer midler ut av landet i form av korrupsjon enn det som kommer inn en annen dør i form av bistand fra rikere land. Vi skal ha en absolutt nulltoleranse for korrupsjon i vårt system. I alle tilfeller, unntatt der hvor det kan sette enkeltmennesker i fysisk fare, skal det føre til umiddelbar offentliggjøring av all den informasjon vi har, og selvsagt til politianmeldelse av korrupsjon i vårt eget system og av korrupsjon i alt Norge gir penger til. Samtidig er det selvsagt mange dilemmaer på dette området, for vi ønsker å bidra i de landene hvor behovet for hjelp er størst. Det er ofte blant de mest korrupte landene. Skal ikke barn lære å lese fordi regjeringen er korrupt? Vi ønsker kontroll med midlene, men vi ønsker også lave administrasjonskostnader. Hvis vi holder administrasjonskostnadene for lave, vil vi ikke klare å kontrollere midlene på en god nok måte. Vi ønsker en dialog med alle regjeringer, men samtidig kan selvsagt dialog oppfattes som legitimering av korrupte regjeringer, enten de er demokratiske eller diktatoriske. Vi vil fortsette arbeidet med å forbedre institusjoner og hjelpe til med å bygge mer rettferdige rettssystemer. Vi vil ytterligere styrke vår innsats overfor parlamenter og frie partier, frie medier og et aktivt sivilt samfunn. Jeg vil særlig trekke fram det Eva Joly, Norges og en av Europas mest kjente korrupsjonsjegere, har gjort ved å bygge et nettverk av en rekke av de mest framstående korrupsjonsjegerne i mange fattige land, hvor de blir sett, hvor de kan få faglige råd, hvor de kan koble seg opp mot de beste advokater og de beste finansfolk, som kan gi dem synspunkter og råd, og hvor de også får den beskyttelse som ligger i at det internasjonale samfunn interesserer seg for dem. Jeg kan ikke nevne alle, men la meg nevne Nuhu Ribadu, som er sjef for Nigerias antikorrupsjonsarbeid. Han og hans kompetente stab alene har brakt tilbake 30 milliarder norske kroner til deres rettmessige eiere, som selvsagt er Nigerias befolkning, og i noen tilfeller enkeltmennesker eller enkeltstående forretningsfolk og andre i Nigeria. Norge bidrar med et økonomisk sikkerhetsnett til disse korrupsjonsjegerne, fordi vi skjønner at mange av dem lever et meget farlig liv, i land hvor det ofte ikke er noen høy pris for å få tatt noen av dage.

Utviklingsland tappes årlig for enorme ressurser. Vi må derfor selvfølgelig også se på de internasjonale rammebetingelsene som gjør dette mulig. Korrupsjon er alltid tosidig. Det er noen som tar imot korrupsjon, men det er også noen som bestikker. Korrupsjonspenger som går ut av fattige land, går alltid inn et sted, enten det er skatteparadiser eller rike, vestlige land. Vi må se på alle disse sidene og prøve å være offensive i hva vi kan gjøre internasjonalt for å bekjempe korrupsjonen i det internasjonale systemet. En viktig del av det er FNs konvensjon mot korrupsjon, som Norge var tidlig ute med å ratifisere, hvor et vesentlig element er mulighetene for å kunne tilbakeføre de midlene som er stjålet fra et fattig land, og hvor man ofte trenger hjelp fra rettsvesenet i rikere land.

Jeg vil videre nevne at i arbeidet mot korrupsjon må vi også ta tak i korrupsjonsproblemer i FN og i organisasjoner som vi ellers har et stort hjerte for. Norge har sammen med Frankrike tatt initiativ til å se nærmere på praktiseringen av immunitet og andre privilegier for ansatte i internasjonale organisasjoner. Hvis man oppfatter immunitet i internasjonale organisasjoner som en beskyttelse av en korrupt kultur og av at enkeltpersoner kan berike seg selv, er vi på ville veier, og vi bringer bare vanære inn over FN-systemet og over hele systemet for diplomatisk immunitet, slik det er nedfelt i Wien-konvensjonen. Immunitet var tenkt som beskyttelse mot overgrep fra et lands regjering mot diplomater, ikke som en beskyttelse for mennesker som beriker seg selv på det internasjonale samfunnets – og de fattiges – bekostning.

Vi vil i nær framtid legge fram nye retningslinjer for håndtering av korrupsjonssaker i hele utenrikstjenesten, og et system for at de sakene som eksisterer, kommer fram, slik at media og andre kan ha oversikt over dem. Vi vil også lage et system for varsling av kritikkverdige forhold, slik at de som oppdager noe, føler at de kan nå fram med sitt syn. Vi vil arbeide internasjonalt på dette området, ikke minst gjennom det såkalte EITI – «Extractive Industries Transparency Initiative» – som er et initiativ for åpenhet i olje- gass- og gruvesektoren. Åpenhet og innsyn i pengestrømmene skal være en norm, og vi er stolte over at det ble internasjonal enighet om å legge sekretariatet for denne organisasjonen til Oslo. Det vil bli åpnet i september.

I tidligere redegjørelser har jeg tatt opp de gjentatte sultkatastrofene i Afrika og manglende politiske handlinger for å redusere disse. Sult er et lite framtredende fenomen i Asia og Latin-Amerika, iallfall i form av altomfattende sultkatastrofer. Det er nærmest et rent afrikansk fenomen. Grunnen til dette er ikke at det ikke produseres nok mat i verden, og langt fra at det ikke er potensial for å produsere mye mer mat. Årsaken er, som alt annet, politisk, og handler om makt. Det handler om makt i det internasjonale systemet, hvor rike land dumper overskuddskorn. Europa og Nord-Amerika dumper overskuddskorn i fattige land, ødelegger lokale markeder og driver lokale produsenter ut av produksjon og hindrer dem i å investere i et langsiktig jordbruk. Det handler også om makt i mange afrikanske land, hvor også demokratiske ledere synes å interesse seg svært lite for sultkatastrofer i sine egne land, med mindre det kan gi seg utslag i valgene. Det er også tekniske svar på sultkatastrofer, men det er hovedsakelig politiske svar, som dreier seg om makt i det internasjonale systemet og makt i det enkelte land.

Jeg vil sterkt oppfordre norske og andre frivillige organisasjoner som deler ut billig mat som man skaffer seg i vår del av verden, til å revurdere og tenke nøye gjennom hva de gjør. Min innstilling er at norske bidrag til sultkatastrofer, så sant det overhodet er mulig, skal være i form av penger og ikke i form av mat, slik at det kan bidra til å skape det langsiktige, lokale markedet som hindrer at man får nye katastrofer. Billig landbruksimport og matvarehjelp gjør i mange tilfeller at afrikanske bønder ikke engang er konkurransedyktige på sine egne hjemmemarkeder.

I tillegg til disse maktpolitiske aspektene vil vi også se på mer teknologiske aspekter. Vi vil forsøke å utvikle et samarbeid med Yara, som er en helt sentral aktør på gjødselsområdet, for å se hva vi kan gjøre sammen for å bidra til en afrikansk grønn revolusjon, men på en miljøforsvarlig måte.

Den amerikanske stjernejournalisten Thomas L. Freedman skriver et sted at hvis ikke vi oppsøker tvilsomme nabolag, vil de komme og oppsøke oss. Fred, forsoning og konfliktløsing er blant Regjeringens utviklingspolitiske og utenrikspolitiske hovedsatsinger. Det har vært en interessant debatt om dette i norsk offentlighet i den senere tid. Initiativet til den ble tatt av professor Øyvind Østerud. Jeg vet det er mange i denne sal som har vært engasjert i den debatten. La meg derfor kommentere den lite grann.

Det er opplagt for alle at stater kan brytes ned utenfra. Vi har i den senere tid sett mange eksempler på hvordan militær intervensjon o.a. har brutt ned en stat som fantes, som eksisterte. Det ville simpelthen være ulogisk og unaturlig å tro, hvis det internasjonale samfunnet og utenforstående makter kan bryte ned en stat, at de ikke også kan gjøre noe for å bygge opp en stat. Øyvind Østeruds ene hovedpoeng har vært at det er veldig lite sannsynlig at man kan bidra til vesentlig statsbygging utenfra. Mitt utgangspunkt er det motsatte. Jeg tror det er svært mye det internasjonale samfunnet kan gjøre for å bidra til statsbygging.

Tyskland og Japan er gode eksempler på hvordan en annen makt kan bidra. I Japans tilfelle var det USA og, av alle amerikanere, general Douglas MacArthur, som neppe var den aller fremste – hva skal man si – sosialdemokratiske demokrat i verden, som satte Japan på et demokratisk spor i 1945. Og Japan har vært der siden. Det kunne selvsagt ikke gjøres hvis det ikke fantes forutsetninger for det i det japanske samfunnet, men det var USA som gjorde det. Tyskland har en liknende historie.

Jeg tror at grunnen til at denne debatten har fått et sånt omfang, er at man har for høyt ambisjonsnivå om hva statsbygging skal være. Hvis man mener at det vi skal bidra til, er en perfekt stat, så perfekt at man får en Jens Stoltenberg som statsminister på sosialdemokratiets grunnvoll, er sjansen for å lykkes relativt liten. Men hvis vårt ambisjonsnivå er en god del lavere – og ambisjonsnivået er mye lavere i de landene som har vært ødelagt av krig og konflikt – nemlig at staten gradvis skal begynne å levere, at det skal være en grad av lov og orden, at folk ikke skal behøve å leve i frykt hver dag, at det skal være såpass stabilitet at næringsvirksomhet kan komme i gang, at folk skal høres og lyttes til og kunne ta del i demokratiske prosesser, så er det masse som kan gjøres for å bidra til statsbygging og det enorme framskrittet det betyr, utenfra. Land, for å nevne noen, som Mosambik, Øst-Timor, El Salvador, Namibia og Kambodsja, er alle land som har hatt fredsbevarende styrker. Ingen av landene er perfekte. Ingen av disse landene er små «Norger». Ferden videre kan fortsatt være skjør, men det er enorme framskritt i disse landene, og enhver innbygger i landene vil si at situasjonen er utrolig mye bedre enn bare for få år tilbake. Så statsbygging kan vi gjøre en god del for utenfra, men i erkjennelse av at det aller viktigste i en statsbygginsprosess selvsagt kommer innenfra.

Østerud har også kritisert den norske fredsmeklingsinnsatsen og lansert den tanke at varig fred etter en borgerkrig oppstår lettere når den ene parten i en krig har vunnet, enn hvis man forsøker å megle seg fram til fred. Jeg mener dette er et farlig synspunkt. Hvor lenge skal man tillate at en krig eller en konflikt får lov til å utspille seg før man forsøker å megle? Er ikke denne «gi krigen en sjanse-tanken» farlig hvis man tenker på hvilke enorme ødeleggelser krig nesten alltid fører til – død og lidelse? Målet for norsk fredsbyggingsinnsats og norsk megling i konflikter er ikke å skape en absolutt himmel. Det er å unngå det aller, aller verste – massemord og drap i stor skala, og ufattelige ødeleggelser på materiell og eiendom. Ikke-innblanding – jeg viser til Rwanda, hva det betydde at verdenssamfunnet satt og så på et folkemord med 800 000 døde – må være det vanskeligste av alt å forsvare moralsk.

Bruk av militær innsats for å løse konflikter må alltid være den siste utvei. Det kan være nødvendig der det er grove brudd på menneskerettigheter, og der en viss grad av militær innsats er nødvendig for å få til den sivile oppbyggingen som gir fred. Men utgangspunktet må alltid være å forsøke å gjøre alt annet først og i tillegg.

Vi skal ikke glemme Edmund Burkes, den konservative tenkers, ord: Alt som skal til for at ondskapen triumferer, er at gode menn – det var ikke kvinner den gangen – ikke løfter en finger. Derfor vil Regjeringen gå videre med den kunnskap Norge har ervervet seg i fredsengasjement, og styrke vårt engasjement i Midtøsten, på Sri Lanka, i Sudan og andre steder. Noen steder spiller Norge den sentrale rollen. Noen steder spiller vi en sentral rolle. Andre steder er vi hjelpere for andres viktige innsats.

Utviklingen på Sri Lanka har det seneste året gått fra vondt til verre. Det er antatt at mer enn 3 000 mennesker ble drept i fjor – trolig flere enn f.eks. i Darfur. Det er et par hundre tusen nye internt fordrevne. Mange, mange hundre er forsvunnet, og man må dessverre si at det er liten sannsynlighet for at de fleste av dem vil bli funnet i god behold. Likevel: Trass i tilbakeslag, trass i vedvarende negativ omtale av Norge i mange srilankiske aviser, er det et sterkt ønske fra Sri Lankas regjering og de tamilske tigrene om at Norge skal fortsette arbeidet som tilrettelegger. Vi samarbeider tett med India, USA, EU og Japan, som de viktigste utenlandske aktørene, for den del også med Kina, om vår tilretteleggerrolle på Sri Lanka. Vi er i daglig kontakt med både tigrene og Sri Lankas regjering, og vi vil legge til rette for forhandlinger i det øyeblikk både regjeringen og tigrene samtidig finner ut at tiden er moden.

I Sudan går gjennomføringen av fredsavtalen mellom nord og sør fra 2005 saktere enn planlagt. Husk at det er det mest viktige og det største spørsmålet i Sudan, for hvis ikke den fredsavtalen fungerer, vil hele landet bryte sammen.

Det er også frykt for ytterligere vold og humanitær kollaps i Darfur. Norge er sterkt engasjert i å støtte den prosessen som går mellom nord og sør, og vi er engasjert i arbeidet som det internasjonale samfunnet gjør for å få gjenopptatt fredsforhandlingene for Darfur. Norge er innstilt på å bidra med en fredsstyrke for Darfur, samtidig som mange nordmenn allerede er engasjert i FN-styrken i Sudan.

La meg legge til at da visepresident Salva Kiir var i Norge for en ukes tid siden, var det grunnlag for en god del mer optimisme enn det som så langt har vært reflektert i mediene. Han mente at de avtalene han og president al-Bashir for ti dager siden har inngått om samarbeid innen oljesektoren og om de mest vanskelige grensespørsmålene, særlig et område som heter Abyei, gir grunnlag for en positiv tro på at fredsprosessen mellom nord og sør nå vil skyte fart framover. Han og den sørsundanesiske regjering vil forsøke å bringe sammen alle geriljagruppene i Darfur i nær framtid, trolig i juli, slik at de kan utvikle en felles plattform. Det er forutsetningen for å gjenoppta forhandlingene med myndighetene i Khartoum. Selv om mye fortoner seg mørkt, er det også enkelte lyse ting i Sudan.

Nepal er kanskje det land i verden der man den siste tiden har gjort størst framgang mot fred. Det gledelige er at dette har vært en helt nepalsk prosess. India har bidratt vesentlig utenfra, Norge har i en liten skala forsøkt å bidra, men framfor alt har de politiske partiene og maoistene kommet sammen for selv å skape fred i Nepal. Det er enorme forventninger rundt denne prosessen. Det ligger an til valg til en grunnlovgivende forsamling i november, og at denne grunnlovgivende forsamlingen vil ta stilling til om Nepal skal bli republikk eller fortsette som kongedømme.

Norge har vært en aktiv støttespiller i denne prosessen. Vi har bidratt med militære observatører. Vi har bidratt med eksperter på spørsmål knyttet til barn i konflikt, valgsystemer, administrasjon av maoistenes leirer, og vi har bidratt på ulike måter til å støtte partene og FN. Den norske generalen Jan Erik Wilhelmsen leder den militære delen av FNs innsats i Nepal. Jeg er så vidt jeg vet den eneste statsråd fra noe land i verden som har møtt maoistenes leder, Prachanda, også for å bidra til at han ser den interessen som er fra det internasjonale samfunnets side for at han fortsetter fredsprosessen med statsminister Koirala og andre ledere. Norge vil fortsette å støtte fredsprosessen i Nepal.

Som påpekt av professor Østerud og mange andre, ser man i en svært stor del, kanskje halvparten, av alle fredsslutninger tilbakefall til konflikt i løpet av de første årene etter at man har skapt fred. Derfor gir det ikke mening å snakke om konflikt og postkonflikt. Det er nesten alltid en gradvis prosess, hvor ingen med sikkerhet kan si når en postkonflikt igjen kan bli konflikt. Om noen for to år siden skulle sagt hva som var en vellykket fredsprosess, ville de sikkert pekt på Libanon – som nå er tilbake til konflikt igjen. Det er aldri slik at det er en rettlinjet bevegelse. Det er vanskelig, og vi må gripe inn og bidra på mange forskjellige måter og i forskjellige ledd i en slik prosess.

Men en viktig del av dette er opprettelsen av FNs fredsbyggingskommisjon. Norge har vært en pådriver for opprettelsen av denne. Vi er den største finansielle bidragsyter til fredsbyggingskommisjonen, og den er et helt vesentlig nytt instrument for å unngå at land som Burundi og Sierra Leone, de to sakene de har tatt opp, overlates til seg selv i den mest kritiske fasen. FNs fredsbyggingskommisjon har satt Burundi øverst på dagsordenen. De har bedt Norge om å ta lederrollen i arbeidet for Burundi, og det har vi påtatt oss. Det er viktig for FN at dette lykkes. Det gjør FN relevant, og det har betydning internasjonalt. Det er selvsagt mer viktig for Burundi at de lykkes.

For å illustrere hvor skjørt det er i Burundi, har de nå for første gang hatt en folkevalgt regjering som har sittet mer enn ett år – etter 40 års selvstendighet, med statskupp, massakrer, militærregimer osv. Denne regjeringen nærmer seg nå sin toårsdag, og fortjener all mulig støtte i å lykkes med å skape varig fred i Burundi. Norges FN-ambassadør, Johan Løvald, arbeidet utrettelig i New York for å samle det internasjonale samfunnet om fredsbyggingen i landet. Norge har sammen med Nederland påtatt seg rollen som «hovedsponsorer» for giverprosessen og den politiske utviklingen i Burundi, selv om selvsagt Sør-Afrika og Tanzania er de mest avgjørende i selve fredsprosessen. Det vi forsøker å få til, er at det politiske, sikkerhetsmessige, økonomiske, det utviklingsmessige – alt sammen – går sammen, slik at Burundi skritt for skritt kan gå mot både rikdom, iallfall mindre fattigdom, og fred. Burundis utenriksminister bad for øvrig for kort tid siden om at Norge skulle utnevne en spesialutsending sammen med Nederland for å være forvalteren av støtteprosessen for Burundi i det internasjonale samfunnet.

Det går mot slutten. Regjeringen legger avgjørende vekt på arbeidet med FN. Jeg har sagt tidligere at denne regjeringen elsker FN, og vi vil gjøre hva vi kan for at FN skal lykkes. Nettopp derfor skal vi være kritiske til FN. FN har et sterkt og økende behov for reform. I mange land arbeider opptil 20 ulike FN-organisasjoner parallelt med relativt liknende spørsmål – med hver sin bilpark, hver sine kontorer, hver sin leder, hvert sitt budsjett osv. Det høynivåpanelet som statsminister Stoltenberg var medleder i, leverte sin rapport som heter «Levere sammen som en», hvor målet selvsagt er at alle disse tingene skal trekke i samme retning. Generalsekretær Ban Ki-Moon har gitt sin støtte til hovedlinjene i forslagene. Norge er en pådriver for å sette dette ut i livet.

Som et ledd i dette arbeidet har Regjeringen gitt flerårige indikative bidrag til FNs viktigste utviklingsprogrammer, slik at de kan planlegge med lengre horisont, og vi har gitt vesentlige tilleggsmidler til åtte pilotland. Det er åtte land som kom fram og foreslo seg selv som pilotland – Tanzania, Mosambik, Vietnam, Pakistan, for å nevne dem jeg kommer på i forbifarten. De vil prøve ut dette, og dermed se på hvordan man kan vinne erfaringer som kan brukes andre steder. Albania er for øvrig det europeiske landet.

Norge vil særlig vektlegge likestilling og miljø i arbeidet med å støtte dette pilotarbeidet. Det er motstand mot reformer fra mange hold. Og det er bare en måte å vinne fram med reformer på, og det er å være tydelig og klar og også sende penger dit hvor de reformerer seg, og holde tilbake penger der hvor de ikke reformerer seg.

Som kjent går Paul Wolfowitz av som leder av Verdensbanken. Jeg har fulgt denne saken tett. Svein Aass, den nordisk-baltiske representanten i styret i Verdensbanken, bidro til den prosessen som førte til dette utfallet, bl.a. ved å kreve full åpenhet om alt som skjedde. Det var til sjuende og sist en riktig beslutning som Wolfowitz tok, og jeg har gitt ham honnør for å ta denne beslutningen. Nå må man legge dette bak seg, man må se framover, og omdømmet til Verdensbanken må gjenopprettes. Man må også passe på, fra norsk side, at det positive Wolfowitz tross alt gjorde, særlig var to ting, nemlig å sette Afrika i sentrum for Verdensbankens virksomhet og gjøre kampen mot korrupsjon til et hovedanliggende for Verdensbanken – og disse tingene videreføres av en ny ledelse. Verdensbanken må ta lærdom av denne prosessen og se på hva som kan gjøres for å få det til bedre med regelverk og systemer for at slike problemer som man har hatt, ikke gjentar seg.

Ordningen med at den amerikanske presidenten utpeker sjefen for Verdensbanken, og at noen få europeiske land deler ansvaret for lederskapet i Det internasjonale pengefondet, er utdatert. Dette kan ha gitt mening i Bretton Woods i 1944, utvilsomt, men at det i dag skal være sånn at ingen kineser, inder, afrikaner, søramerikaner eller nordmann, for den del, kan bli leder av Verdensbanken hvis vedkommende er kompetent til det, er absurd. Norge vil sammen med andre land – Australia er et land som har samme synspunkt som oss – forsøke å legge trykk bak design av en ny prosess slik at neste gang det velges en leder for Verdensbanken, så skal det være på basis av kompetanse og internasjonal konkurranse mellom ulike kandidater.

Når det er sagt, har amerikanerne kommet med forslag om Robert Zoellick som ny leder for Verdensbanken. Det er utvilsomt en kompetent person med lang erfaring i økonomiske spørsmål og i utviklingsspørsmål, og en person som jeg har lært å kjenne som en som er lett å samarbeide med, og som lytter. Han kommer til Norge i slutten av neste uke. Og jeg ser det som en fjær i hatten for Norge at han velger Norge som ett av de veldig få landene han da ønsker å besøke i forkant av sitt påtroppende verv som leder for Verdensbanken.

Det er behov for en helt ny gjennomtenkning av alle utviklingsbankenes strukturer og oppgaver. Asiabanken – hva trenger man den for når nesten alle asiatiske land nå kan finansiere sin egen utvikling? I Latin-Amerika har en del land gått sammen om å lage parallelle strukturer til Verdensbanken. Alt dette må tenkes igjennom på nytt. Og hvis eller når Zoellick blir utnevnt som sjef for Verdensbanken, så vil jeg sterkt tilskynde at man foretar en slik gjennomtenkning sammen med de andre utviklingsbankene.

Soria Moria-erklæringen slår fast at Norge ikke skal gi bistand til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering. Oppfatningene om hvorvidt Verdensbanken gjør dette fortsatt, er delte. Norge tok derfor initiativet til en konferanse om dette i Oslo ganske nylig, og vi har tatt initiativ til en internasjonal studie for å se på dette. Konklusjonene er relativt klare, nemlig at det har vært en drastisk reduksjon i antallet programmer hvor Verdensbanken krever privatisering og liberalisering på ideologisk grunnlag, eller overhodet, men samtidig forekommer det. Den økonomiske rådgivning som Verdensbanken og Pengefondet gir i mange land, kan også inneholde betydelige elementer av dette fortsatt. Vi har fått Verdensbanken til å rapportere om oppfølgingen av sine egne prinsipper på dette området. Vi arbeider tett sammen med Storbritannia og andre land som har samme synspunkt som oss. Hva som kommer ut av dette, vil også ha betydning for hvor mye penger Regjeringen vil foreslå å gi til Verdensbankens utviklingsfond i den påfyllingsrunden som nå kommer.

Det siste året har vi i en rekke sammenhenger hørt den internasjonale gjeldsbevegelsen si: Se til Norge. Jeg legger ikke skjul på at dette er noe jeg er stolt av, og som Stortinget kan være stolt av, for dette er noe som regjering og storting har fått til i fellesskap. Jeg takker Stortinget for den støtte som er gitt til å få ryddet opp i det som fra denne talerstol en gang ble stemplet som den største skamplett i norsk utviklingspolitisk historie, gjelden fra den norske skipseksportkampanjen. Den gjelden til Ecuador, Egypt, Jamaica, Peru og Sierra Leone er nå slettet. Vi har gjort det uten å røre bistandsbudsjettet, og vi har gjort det uten å rapportere de slettede beløpene som bistand. Det er satt sluttstrek – ferdig med det. Det tjener Stortinget til ære at det var så stor støtte for det i dette hus.

Et nytt stort problem som er i ferd med å dukke opp, er de såkalte Gribbefondene. Det er altså private personer uten noen moral – må man kunne si – som kjøper opp fattige lands gjeld for en billig penge for så å saksøke dette landet og kreve hele det opprinnelige beløpet tilbake, pluss renter og renters rente. Gribbefondene venter nok aldri å få tilbake hele beløpet, men de håper at de kan få tilbake en god del mer enn hva de kjøpte for. En domstolsavsigelse i en britisk domstol viser at det er betydelig profittpotensial for dette i den saken som der var framme, i Zambia. Norge har i den senere tid særlig engasjert seg i forhold til Nicaragua og Mosambik for å initiere internasjonale prosesser for å få kjøpt opp gjelden fra disse landene slik at de ikke skal bli ofre for disse Gribbefondene. Norge var det første landet som annonserte bidrag til denne gjeldsoperasjonen for Nicaragua. Det førte til at mange andre land har kommet på banen, at operasjonen nå er fullfinansiert, og at Nicaragua nå er tatt ut av disse gribbenes klør. Og Norge er beredt til å være med på flere slike operasjoner.

Til slutt: Når det gjelder gjeldsslette, la meg nevne Liberia – kanskje det klareste av alle internasjonale eksempler, et land som i 25 år har vært i hendene på absolutte kjeltringer. Massemordere og korrupte diktatorer har styrt landet, og de har opparbeidet en ufattelig gjeld, og så skal altså en ny demokratisk lovlig valgt anstendig regjering ha ansvaret for å tilbakebetale denne gjelden. Det er fullstendig uakseptabelt! Gjeldssletting er også en av de fremste prioriteringene i forhold til Liberia. Jeg vil besøke Liberia om ti dager for å diskutere med president Johnson Sirleaf og finansministeren om hva mer vi kan gjøre for å hjelpe dem. Men Norge har tatt initiativ til – og har kontaktet en rekke internasjonale regjeringer, sammen med Verdensbanken – en opprydding i Liberias gjeld. Vi har allerede bevilget vår tilmålte andel av Liberias gjeldssletting, for å gå foran og bidra til sletting av den. I det hele tatt vil Vest-Afrika av mange grunner – økonomiske, sikkerhetspolitiske og andre – komme høyere på dagsordenen i verden framover. Jeg vil besøke Vest-Afrika og også Liberia om halvannen uke.

Vi skal være ydmyke overfor de utviklingspolitiske utfordringene. Ingen skal si at utviklingspolitikk er enkelt.

Norge roser seg selv. Vi er en høyteknologinasjon. Vi er verdensledende på flere felter – innen oljepolitikk og f.eks. tunnelbygging – men også her i Norge gjør vi feil. Selv om vi er verdensledende innen olje, fikk vi Mongstad-utbyggingen. Selv om vi ganske sikkert er verdens beste tunnelbyggernasjon – iallfall når det gjelder antall tunneler – fikk vi problemer med Hanekleivtunnelen. Jeg tar ikke stilling til de enkelte elementer i dette. Det må være anledning til å gjøre feil også i Norge. Men ingen kan forvente at det skal gjøres færre feil når man driver arbeid i land hvor betingelsene er så utrolig mye vanskeligere enn i Norge, som de er i mange utviklingsland. Feilkildene er flere. Fundamentet er skjørere. Vi må simpelthen regne med at det blir feilet oftere hvis vi er engasjert i Burundi eller i Liberia, enn hvis vi er engasjert i Norge.

Derfor er det helt avgjørende med en kontinuerlig debatt og et kritisk søkelys på alt vi gjør. Jeg er beredt til dialog med Stortinget om hva Stortinget ønsker av meldinger og rapporter om hvordan vi lettest kan legge til rette for en diskusjon her i huset. Vi skal rette all oppmerksomhet mot resultatene av vår virksomhet. Vi har satt ned et tverrpolitisk utvalg, Utviklingsutvalget, som skal se på summen av vår virksomhet.

Vår kamp mot urett, fattigdom og lidelse trenger ingen begrunnelse. Dersom vi ikke bidrar for å redusere fattigdom, urett og krig – hvis resultatene ikke finnes – har det vi gjør, heller ingen hensikt.

Presidenten: Under henvisning til § 34 a i forretningsordenen vil presidenten foreslå at det åpnes for en kommentarrunde med ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og med et sluttinnlegg på inntil 5 minutter fra utviklingsministeren. – Ingen innvendinger har kommet mot presidentens forslag, og det anses vedtatt.

Marit Nybakk (A) [11:02:39]:Jeg vil først takke for en grundig redegjørelse om utviklingspolitikk. Jeg har notert noen stikkord – utålmodighet, trass, solidaritet, bistand, makt – likevel med den konklusjon at politikk er viktigst, når det kommer til stykket. Jeg kan slutte meg til det.

Det er ikke så ofte vi debatterer bistand og utvikling. Derfor er slike redegjørelser viktige. På bakgrunn av dagens redegjørelse mener Arbeiderpartiet at det nå er behov for en ny stortingsmelding om nettopp vår utviklingspolitikk. Det bør i hvert fall komme en stortingsmelding i hver periode.

Utviklingsministeren sa en del om FN-reformene. Vi kanaliserer en stor del av bistanden vår nettopp gjennom FN-systemet. Vi støtter dette veldig sterkt. Som statsråd Solheim sa: Vi elsker FN, men det betyr også at vi må være kritiske.

Derfor er det viktig at vi deltar i prosessen med reformer i verdensorganisasjonen. Jens Stoltenberg har vært en av lederne for høynivåpanelet som foreslår en samordning av FN-enhetene på landnivå. Blant forsøkslandene er Mosambik, Tanzania og Vietnam. Dette er viktige samarbeidsland for norsk utviklingspolitikk. Det blir interessant å følge med på dette, men jeg vil understreke at også vi har et ansvar for å følge den prosessen i det enkelte landet, f.eks. i Mosambik.

Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, sa i et foredrag i FNs kvinnekommisjon 28. februar 2005:

«Det er ingen utviklingsinnsats som er mer effektiv enn styrking av kvinners stilling.»

La meg legge til at så lenge kvinnene undertrykkes – nedverdiges, holdes nede, lever i fattigdom – får vi ikke til utvikling. Da når vi ikke FNs tusenårsmål.

Jeg har nettopp kommet hjem fra Lima, fra en konferanse for kvinnelige parlamentarikere og forskere fra seks søramerikanske land. Disse kvinnene satt med tårer i øynene og lyttet til hva jeg kunne fortelle om norsk og nordisk likestillingspolitikk, og om hvordan vi hadde fått det til. De ante ingenting om dette fra før. Nå gikk det plutselig opp for dem at drømmene deres kunne gå i oppfyllelse, dette var faktisk mulig å oppnå.

Når det gjelder vår bistand til Latin-Amerika, la oss vektlegge det vi virkelig kan bidra med, nemlig våre erfaringer med velferdspolitikk, likestilling, demokrati og forvaltning av naturressurser, noe statsråden brukte en god del tid på å omtale.

Jeg er derfor glad for at Regjeringens handlingsplan for kvinnerettet bistand nå kommer som en stortingsmelding om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken, med temaer som kjønnslemlestelse, trafficking, hiv/aids, reproduktiv helse og opplæring i demokrati, i tillegg til Norges oppfølging av sikkerhetsrådsresolusjon 1325.

Også den miljørettede handlingsplanen er et viktig bidrag til fattigdomsbekjempelse – erkjennelsen av hva de viktigste utfordringene innen miljø- og naturressurser er, og hva Norge kan bidra med både innen bistand og som en god samarbeidspartner i utenrikspolitikken.

Som statsråden nevnte, pågår det en debatt om hvorvidt bistand virker. Vi vet at bistand betyr mye for velferdsutvikling. Vi vet at millioner av barn i dag reddes av vaksinasjonsprogrammet GAVI. Jeg har selv sett hvordan FN-prosjekter i Afrika forebygger hiv/aids og bidrar til å lindre/behandle sykdommen.

Så kan det kanskje også være greit å huske på at norske selskapers petroleumsinntekter fra Afrika er like store som – om ikke større enn – de samlede norske bistandsmidlene til samme kontinent.

Utviklingspolitikk er likevel mye mer enn bistand. Skal vi få bukt med fattigdommen, må land og regioner ha fred. Vi må ha sterke, velfungerende stater, en åpen økonomi, velferds og næringsutvikling. «Aid for Trade»-prosjektet er viktig. Handelen har brakt millioner ut av fattigdom og bidratt til vekst og utvikling. Derfor må arbeidet for å gi u-landene bedret markedsadgang styrkes. Det betinger imidlertid at de har noe å selge.

Norsk næringsliv kan bidra mye for å sikre infrastruktur og skape produksjon. Vi må ha en strategi for å formalisere den uformelle sektoren. Likevel er det viktig å sikre retten til egen matproduksjon, retten til rent vann, og at man også innen WTO-systemet får lov til å ha overgangsordninger som gjør at man kan beskytte sin egen matproduksjon.

Morten Høglund (FrP) [11:08:08]: Jeg vil også få takke for en svært omfattende redegjørelse. Statsråden startet med å si noe om at det var en del temaer han ikke fikk plass til innenfor den taletiden som han hadde tenkt å benytte. Allikevel er jeg vel litt overrasket over at et tema som f.eks. kvinnerettet bistand ikke kunne nevnes, når man bruker én time på å snakke om viktige utviklingspolitiske trekk.

Når det gjelder det konkrete som ble tatt opp, og det var mye som ble tatt opp, regner jeg jo med – og det er det vel også lagt opp til – at Stortinget kommer utførlig tilbake til de enkelte tingene. Jeg vil i mine få kommentarer holde meg til de mer tradisjonelle utviklingspolitiske deler av redegjørelsen. Men jeg har stor respekt for at alt henger sammen med alt, for det var jo mye i denne redegjørelsen som kunne vært sagt også av andre statsråder og ministre i Stoltenberg-regjeringen. Det er vel også et tegn på hvordan verden er i ferd med å endre seg, og hvordan noe av det mer tradisjonelle mønsteret for fordeling av ansvar må ses på. Jeg har respekt for det.

Statsråden ønsker debatt. Det er bra. Statsråden har selv bidratt, og han er flittig og aktiv i avisen. Han gjentok noe av det samme i dag. I Aftenposten 3. juni var det et innlegg av Erik Solheim som het «Bistand ingen mirakelkur». Han skyter litt på dem som kommer med kritikk. Solheim sier i denne artikkelen:

«Skal ordskiftet bli meningsfullt må det være mer konkret.»

Man må ikke spre myter – dette ble for så vidt også gjentatt i dag. Jeg oppfatter vel ikke at man, enten det er statsråden, Regjeringen eller andre som forsvarer det nivået vi har på bistand, er veldig mye mer konkret tilbake. Ja, når det gjelder vaksiner og aids – det ble også nevnt av representanten Nybakk – er det veldig mange positive nyheter. Men hvis vi ser på den makroøkonomiske utviklingen for landene i det sydlige Afrika – og statsråden kan gå tilbake hvor langt han vil i historien, fra bistandens barndom, og se på hva som har skjedd – føler jeg vel ikke at man har lagt frem dokumentasjon på hvor vellykket bistanden har vært. Når man ber om at man er konkret i kritikken, får man også være konkret i forsvaret av bistand og i forhold til det overordnede. En frivillig organisasjon vil kunne se dette mer på et mikronivå, men når man som en stat eller som en del av et multilateralt system, innen f.eks. FN, sammen med Verdensbanken, prøver å løse noen av klodens største oppgaver, må man stille krav om at man kan dokumentere resultater.

Så brukes det som et bevis, i hvert fall slik jeg oppfatter det, at nå begynner stadig flere land å gi bistand, og de som har gitt, gir mer. Nok et sitat er:

«Det hører også med til bildet at George W. Bush har flerdoblet USAs bistand til Afrika. Jeg mener bevisbyrden ligger hos dem som generelt og uten forbehold mener at bistand ikke virker.»

At Regjeringen nå bruker Bush’ utenrikspolitikk som fasit på hva som er rett og galt, er jo interessant. For Fremskrittspartiet er det altså viktig å ta selvstendige beslutninger. Jeg synes ikke at vi har fått svar på de spørsmål som vi har stilt, og som andre har stilt, i debatten.

Helt til slutt noen få andre kommentarer. Det skjer også en spennende debatt i Sverige knyttet til endret fokusering på utviklingspolitikken. Jeg vil særlig nevne det i forhold til reformbehovet i FN, som også ble tatt opp i redegjørelsen. Sammen med Sverige, og gjerne Danmark og andre, kan vi legge et utrolig press på organisasjonen for å dra den i den retningen vi vil. Vi ser en økende interesse for det på svensk side.

Handel ble ikke nevnt særlig mye. Utenriksministeren var her på mandag og sa at vi kunne få en avtale og en avklaring i WTO i Doha-runden, kanskje tidligere enn mange av oss hadde trodd. Da er det også viktig at utviklingsministeren er på banen og bidrar til at det utviklingspolitiske perspektivet i den norske forhandlingsposisjonen blir ivaretatt. Det jeg bare vil peke på da, er at den avtalen vi nå har inngått med Sveits om å stå last og brast med Sveits i forhandlingene, neppe er det mest utviklingspolitisk fremmende vi kan gjøre i Doha-runden.

Finn Martin Vallersnes (H) [11:13:35]: Denne uken var det en konferanse om Afrika i Oslo, med bl.a. innlegg av direktøren for Etiopias miljøvernmyndigheter og grunnleggeren av Institute for Sustainable Development i Etiopia, Tewolde Egzhiabher. Under tittelen «Kan Afrika fø seg selv?» konkluderte han:

«Spørsmålet er ikke om Afrika kan fø seg selv, men om Afrika kan få lov til å fø seg selv.»

Jeg går ikke nå inn på argumentasjonen hans og forhistorien om slaveriets utbytting av Afrikas arbeidskraft, via kolonialismen til vår tids påvirkning og styring, ofte på utenverdenens premisser. Det kunne vært et tema for seg selv, med behov for mye selvransakelse. Men jeg tar med Tewoldes konklusjon:

«Afrika må få ro til å utvikle seg innenfra.»

Som i tidligere debatter om norsk utviklingspolitikk vil jeg understreke to forhold. For det første har vår egen utvikling av styresett, rettsstat og institusjoner tatt århundrer. For det andre må vi innse at også nye land, som gir seg inn på utvikling av menneskerettigheter og vårt styresett, trenger tid til ikke bare å fatte de nødvendige vedtakene, men til å restrukturere hele samfunn, bygge sivilt samfunn nedenfra – og det må skje på deres egne premisser, forankret i historie, tradisjoner og kultur.

Da er det ikke spørsmål om hvor lang tid det tar, men om det går i riktig retning og har en tilfredsstillende progresjon.

Det er derfor det blir så mislykket og kontraproduktivt når en fra vestlige donorland forventer målbare og tydelige resultater av sin egen innsats innenfor tidsrammer som dikteres bl.a. av giverlandets valgperioder, mens mottakerlandets forutsetninger tilsier utvikling over årtier og kanskje generasjoner. Nå skal en ikke ta slike synspunkter som jeg nevner her, til inntekt for at vi ikke vil se på bruken og kontrollere virkningen av innsatsen vår.

Jeg har brukt mye tid på denne talerstolen de siste seks årene til å etterlyse en systematisk dokumentasjon og evaluering av virkningene av norsk bistand. Det har vært behov for å utvikle nye rutiner og metoder, og det begynner å skje positive ting, selv om vi fortsatt vet for lite om langtidsvirkningene av mye av det vi driver på med.

Som statsråden også nevnte, har det i et helt år pågått en debatt om norsk bistand: Virker den, virker den ikke, eller er den direkte skadelig? Professor Øyvind Østerud har vært sitert før. Jeg minner om hans kronikk «Lite land redder verden» i Aftenposten den 7. juni i fjor, hvor han viste til at vestlige land de siste 50 år har brukt 20 trillioner kr på bistand. Han hevder videre:

«Bistand kan gi en vekstimpuls, men kan også passivisere, svekke lokalt næringsliv, hemme utviklingen av lokal ekspertise og holde korrupte regimer ved makten.»

Han legger til at feilen består «i å forveksle innsatsmål med faktiske virkninger – mer varmende for giverne enn for mottagerne». Jeg synes riktignok at Østerud har noen poenger, men han kommer dessverre i skade for å helle barnet ut med badevannet. For det er sannelig også positive utviklingstrekk å fortelle om, som flere andre har vært inne på før i dag, om det nå gjelder barnedødelighet, antall barn i skole, ekstrem fattigdom eller forventet levealder. Vi skal likevel ta inn over oss at tallene er globale, og at de ser vesentlig verre ut Sub-Sahara.

Det både professorene, statsråden og vi heldigvis kan være enige om, er at det finnes noen grunnleggende forutsetninger for en positiv utvikling. Det er

• 1. fred og sikkerhet

• 2. en velfungerende stat, og da tenker jeg både på representativt styre, rettssikkerhet og en offentlig forvaltning som tåler internasjonal revisjonsgranskning

• 3. et velfungerende næringsliv, som ofte må bygge på et etablert og utviklet lokalt og regionalt marked, før det eksponeres for internasjonalisering og globaliseringens utfordringer og muligheter

Tar vi konsekvensene av dette, må mer av bistanden rettes nettopp mot utviklingen av velfungerende stater og tilrettelegge for bærekraftig, lokal næringsutvikling. Vi må få en utviklingspolitisk debatt som er mer preget av virkning enn av prosenter.

Bistanden må i økende grad skje på mottakerens premisser. Vi skal selvfølgelig fortsette både revisjon og evaluering av virkningen. Samtidig må vi innse at tidsrammer og utviklingsperspektiver må tilpasses mottakerlandets forutsetninger, evne og kapasitet, og ikke våre egne behov og rutiner.

Når det gjelder de enkelte temaene som statsråden omtaler for øvrig, regner jeg med å kunne komme tilbake til dem når komiteen behandler redegjørelsen. Vi kommer også mer detaljert inn på spørsmålet om handelsadgang for u-land i debatten om Dokument nr. 8:38 førstkommende tirsdag.

Ågot Valle (SV) [11:18:52]:Også jeg vil takke for en veldig omfattende og innsiktsfull redegjørelse. Jeg er spesielt glad for at utviklingsministeren var så tydelig på at mye av verdens fattigdom skyldes maktstrukturer, og da er det disse maktstrukturene vi må gjøre noe med.

Utviklingspolitikken har blitt en viktig del av utenrikspolitikken. Derfor trengs det grundige debatter, også her i Stortinget. Jeg syns det er bra at utviklingsministeren inviterer det sivile samfunnet og organisasjoner til å komme med innspill. Denne åpenheten trengs for at vi skal kunne mobilisere for en politikk som faktisk vil kunne løfte verdens fattige ut av fattigdommen.

Det har vært en debatt forut for denne redegjørelsen. Det har ført til at jeg har fått en erkjennelse. Jeg tror at vi trenger årlige utviklingsmeldinger, slik som Stortinget fikk tidligere. På den måten vil vi kunne løfte opp dette viktige politikkområdet, og det kan få den oppmerksomheten og den behandlingen som er nødvendig.

Blant de største utfordringene verden står overfor, også utviklingsmessig, er økende militarisering, opprustning og de klimatiske endringene som er skapt av mennesker.

La meg først kommentere militær opprustning, som er drevet fram av det militærindustrielle komplekset. Det koster 20 milliarder kr pr. år å skaffe alle mennesker nok reint vann, mat og grunnskole. 20 milliarder kr er 3 pst. av den rike verdens militærutgifter, der USA står for den største delen. Utdanning av én soldat i rike land koster det samme som å gi skolegang til 10 000 barn i et utviklingsland. NATOs og USAs planer om missilforsvar må kritiseres av mange grunner. Det gjør verden farligere, også i et utviklings- og ressursbruksperspektiv.

Utviklingsministeren var inne på og gjorde grundig rede for klimaendringene og klimautfordringene. Det er viktig å ta for seg minst to perspektiv. Det ene er at den rike delen av verden står for det aller meste av utslippene, og må dermed også ta det største ansvaret. Det betyr at vi må ta en betydelig del av kutta som vi er forpliktet til, her heime. En slik atferd vil faktisk utløse et ansvar hos f.eks. Kina. Ved å utvikle teknologi her heime, kan vi overføre teknologi til land som har et rettmessig krav på økonomisk vekst, men en vekst som ikke fører til nye utslipp.

Fattige land må gjennom miljøbistand få muligheten til å utvikle rein energi, fordi manglende energi rammer spesielt kvinner, og det hindrer utvikling og fattigdomsreduksjon. Men like viktig som tilgang til ekstra rein energi er hjelp til å utbedre og stå imot de klimaødeleggelsene som vil komme uansett. Uten det vil verden oppleve 400 millioner flere fordrevne klimaflyktninger i 2050. Norsk bistand må bidra til overlevelsesstrategier for menneskene, men også for naturen. Lokale tilpasningsstrategier, f.eks. i Afrika, er avhengig av at naturressursene ikke ødelegges, ved f.eks. bygging av store dammer.

Olje for utvikling kan være et minefelt hvis det ikke samtidig utvikles klima- og sivilsamfunnskomponenter. Olje for utvikling må samkjøres med handlingsplanen for miljørettet utviklingsbistand og ikke være et redskap for en maktelite som ufortrødent driver videre med korrupsjon, eller for den saks skyld at StatoilHydro skal kunne få større profitt – apropos neste sak som vi skal debattere.

Nesten til slutt vil jeg si noe om utviklinga i Palestina. Med egne øyne har jeg nettopp sett hvordan okkupanten Israels grove brudd på menneskerettigheter og internasjonale avtaler, som bygging av separasjonsmuren, bosettinger, konfiskering av land, fører til at bønder ikke får dyrket jorda si og ikke får solgt varene sine, at barn ikke kommer seg til skolen, og at helsetilbudet blir rasert. Flere internasjonale rapporter dokumenterer akkurat dette. Derfor må vi være tydelige på at 40 års okkupasjon er nok. Okkupasjonen må opphøre, for det er den viktigste forutsetningen for utvikling i Palestina og i dette området.

Utviklingsministeren var innom Verdensbanken og sa at det er en gammeldags ordning at USA utpeker lederen i Verdensbanken. Det støtter jeg helt og fullt. Det er slik at ledelsen av denne banken må være utpekt på grunnlag av kompetanse, ikke på grunnlag av nasjonalitet. Det var for øvrig viktige perspektiver utviklingsministeren kom med rundt utviklinga av Verdensbanken.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:24:30]: Utviklingspolitikk er ikke veldedighet. Kristelig Folkeparti ser kampen mot fattigdom og for utvikling som en rettferdssak, med innsats for at menneskerettighetene kan innfris for alle.

Samarbeidsregjeringens stortingsmelding Felles kamp mot fattigdom tok utgangspunkt i FNs tusenårsmål om utvikling og fattigdomsbekjempelse. Tusenårsmålene skal nås innen 2015. Vi er snart halvveis, men oppfølgingen internasjonalt er langt fra god nok. Nå er det avgjørende viktig å beholde fokus og styrke innsatsen.

Da utviklingsminister Solheim først skrev brev til Stortingets presidentskap og bad om å få holde denne redegjørelsen, var det derfor et par setninger vi i Kristelig Folkeparti noterte oss med særlig glede. La meg sitere fra statsråd Solheims brev:

«For kun to år siden ble Stortingsmelding nr 35 Felles kamp mot fattigdom lagt fram. Behandlingen viste at det er bred enighet i Stortinget om de overordnede linjene på feltet. Denne enigheten ligger fast med Stortingets nåværende sammensetning.»

Stortingets sammensetning er ikke endret siden utviklingsministeren skrev dette. Derfor forundrer det meg at statsråden i sitt siste brev til Presidentskapet skriver at han har «foretatt en betydelig omlegging av utviklingspolitikken».

Hvis statsråden nå vil foreta en betydelig omlegging av politikken, må han først forelegge Stortinget en melding om dette og få den akseptert før betydelige endringer blir gjennomført. På dette punktet må vi ha ryddighet i forholdet mellom Stortinget og den utøvende makt, regjeringen. Jeg merket meg varselet om en egen melding om kvinner og likestilling.

Rammen for dagens debatt tillater ikke drøfting av alle spørsmål utviklingsministeren var innom. La meg bare kort ta noen hovedpoeng for Kristelig Folkeparti.

Vi er snart midtveis i perioden for gjennomføringen av FNs tusenårsmål for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Nå må vi holde fokus, styrke innsatsen og ikke minst satse sterkt på å nå målene om redusert barnedødelighet, bedre mødrehelse og utdanning for alle, også for jentene. Likestilling er viktig. Det er også kampen mot hiv/aids.

Bistand trengs, men skal utviklingsmålene nås, kreves også politiske reformer, bedre handelsvilkår, gjeldslette, godt styresett og mer til – kort sagt: en helhetlig utviklingspolitikk.

Mange utviklingsland har tapt mer på forverrede bytteforhold i verdenshandelen enn det de har mottatt i bistand, sa ministeren. WTO-forhandlingene må bli en reell utviklingsrunde. En forbedring av fattige u-lands markedsvilkår i Norge kan Stortinget senere i dag også bidra til under behandlingen av Kristelig Folkepartis Dokument nr. 8-forslag om tollettelser.

Gjeldslette er viktig, og jeg vil bruke anledningen til å spørre statsråden på nytt om status for Verdensbankens lovende utredning om illegitim gjeld.

Reformer for godt styresett og bekjempelse av korrupsjon er avgjørende viktig. Samfunnets ressurser må ikke havne i lomma på rike eliter, men gå til utvikling for de brede, fattige befolkningslag. Derfor tok tidligere statsråd Hilde Frafjord Johnson initiativet til Olje for utvikling, nettopp for å sikre mer oljeinntekter for allmennyttige utviklingsformål.

Godt styresett og kamp mot korrupsjon er avgjørende. Det forutsetter en effektiv stat med styringsevne og rettferdighetssans, men ikke alltid mer stat. Skal staten kontrolleres og demokratiet fungere, trengs en uavhengig sivil sektor. Frivillige organisasjoners rolle i langsiktig bistand må ikke svekkes, som vi har sett tendenser til.

Når det gjelder tiltak for det globale klima, f.eks. kvotekjøp og bevilgninger til Clean Development Mechanism, må dette etter mitt syn dekkes med addisjonelle midler og ikke av rammen for offentlig bistand. Også her må vi tenke fordeling. Afrika rammes av klimaforverring og må få en større del av disse midlene.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:29:44]: Først vil jeg benytte anledningen til å takke utviklingsministeren for den redegjørelsen som ble lagt fram i dag. Det var en særdeles grundig redegjørelse. Det er en livlig og offentlig debatt i media og på konferanser om nettopp dette tema. Jeg synes det er viktig at vi får anledning til å diskutere og reflektere over norsk utenrikspolitikk i Stortinget. Det blir naturligvis en kort debatt nå på tampen av vårsesjonen, men det er bedre enn ingen debatt i det hele tatt.

Den økonomiske situasjonen i Norge er slik at vi kan ta noen nye grep i utviklingspolitikken innenfor den satsingen som Stortinget har gitt sin tilslutning til tidligere, samtidig som vi ikke trenger å redusere andre viktige budsjettposter. Stortinget har lagt føringene i statsbudsjettet for 2007. Jeg mener at redegjørelsen viser at det er viktige initiativ som nå følges opp. Jeg er glad for at vi også fra ministerens side får melding om at vi skal få en egen melding om utviklingspolitikk for kvinner og andre beslektede tema. Jeg støtter videre tanken om en årlig utviklingsmelding som vi kan få til debatt.

Det er nødvendig å prioritere på den korte tiden vi har til disposisjon i dag. Derfor vil jeg spesielt gripe fatt i et spørsmål som er grunnleggende for fattigdomsbekjemping, nemlig jordbruksbistanden. Stortinget har vedtatt en handlingsplan for jordbruksbistand. I behandlingen av statsbudsjettet for 2007 understreket vi på nytt viktigheten av denne handlingsplanen.

I mange utviklingsland, og spesielt i Afrika, er det jordbruket som livnærer opp til 80 pst. av befolkningen. Disse folkene bor på landsbygda og driver stort sett småskala jordbruk. Mange av disse bruker også brorparten av sin produksjon til eget forbruk, eller den er en del av en bytteøkonomi. Det er ikke slikt som synes i landets bruttonasjonalprodukt, men det er like fullt viktig og kan gi næring til bonden og hennes familie.

I disse dager holdes det en stor konferanse i Oslo der dette spørsmålet stilles: Kan Afrika fø seg selv? Matdepartementet er medarrangør, og mat- og landbruksministeren og utviklingsministeren har vært med på å åpne konferansen. Det er en mangfoldig representasjon fra Afrika. Jeg har forstått at de afrikanske deltakerne delvis har blitt provosert av tittelen, og svarer umiddelbart et klart: Ja, Afrika kan fø seg selv. Så fortsetter de med å si: Men da må de industrialiserte landene fokusere mindre på eksport, på å få noen få plantesorter fram, krav om patent på levende organismer og bruk av genmodifiserte organismer. Siden den grønne revolusjonen ble etablert, har handlingsplanene fra det internasjonale samfunnet skiftet fortere enn vekstene i Afrika klarer å vokse opp av jorda. Det er i alle fall blitt hevdet.

Jeg er glad for at den landbruksstrategi som Stortinget har vedtatt, passer med det syn at vi skal satse på de svakeste, at vi skal ivareta mangfoldet og bygge på den kompetanse som bøndene selv har.

Det er trist at vi har kommet så langt i dag at vi snakker om å tilpasse oss klimaendringene, men det er et faktum. Når breene på de store fjellene i Øst-Afrika smelter, forsvinner en viktig kilde til vann i elvene, kunne nobelprisvinner Wangari Maathai fortelle på verdens miljødag. Klimaendringene rammer de fattigste hardest. Derfor er tilpasningsstrategiene viktige. Det er viktig å bygge opp humus i jorda, slik at den holder på vannet, og det er viktig å dyrke et mangfold av sorter som tåler tørke og flom, og som er robuste mot insekter.

Det er mange andre tema som jeg gjerne skulle ha tatt med i dag. Men det får vi komme tilbake til når saken på nytt legges fram for Stortinget. Men la meg få lov til å understreke at det jobbes i Forum for Utvikling og Miljø og i NHO med å utvikle nasjonale og internasjonale retningslinjer for bedrifters og finansieringsinstitusjoners samfunnsansvar. Dette må støttes. Arbeidet med å få på plass slike retningslinjer vil ha stor betydning også for utviklingspolitikken.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:35:16]: Jeg mener at utviklingspolitikk er et så stort og viktig tema at det fortjener en god prosess her i Stortinget. Men jeg har lyst til å knytte noen overordnede kommentarer til redegjørelsen.

Dersom Regjeringen nå tar sikte på å legge fram en ny bistandsmelding, vil den avløse St.meld. nr. 35 for 2003-2004 Felles kamp mot fattigdom, fra Bondevik II-regjeringen. Her ble en grunnleggende ny bistandspolitikk presentert, noe man omtalte som «den nye måten å bedrive bistandspolitikk på». Sentrale stikkord her er fattigdomsorientering, mottakerorientering, eierskap til egen utvikling, en rettighetsbasert utvikling, sterkere kvinneperspektiv og giverkoordinering. Videre pekes det i meldingen på prioriterte innsatsområder.

Med dette som bakteppe er jeg spent på hvilken ny politikk den rød-grønne regjeringen vil legge fram i sin bistandsmelding. Umiddelbare spørsmål som jeg stiller meg, er om fattigdomsorienteringen vil bli svekket. Vil Regjeringens politisk motiverte satsing på mellominntektslandene i Sør-Amerika bli fulgt opp av nye skritt bort fra fattigdomsorientering?

Et annet spørsmål går på konsentrasjonsprinsippet. Som nybakt minister framholdt utviklingsministeren at han ville konsentrere innsatsen: Hvis man ville alt, ville man ikke få til noe. Siden har vi hørt at norsk bistand ikke skal være et mini-FN. Satsingen på Sør-Amerika representerer imidlertid en betydelig svekkelse av dette erklærte konsentrasjonsprinsippet.

Jeg har med interesse fulgt den bistandspolitiske debatten i senere tid, og jeg mener at en slik debatt er positiv. Det som slår meg, er at i motsetning til nesten alle andre politikkområder er det en vedvarende kamp om virkelighetsforståelsen i forbindelse med bistanden. Enkelte synes å mene at bistand ikke virker, at den fremmer avhengighet, at den klientifiserer fattige land, at den bidrar til å forlenge vanstyret til despoter, og at den styres av en bistandslobby. Andre tar bistanden i forsvar. De viser til at bistanden, til tross for en rekke feil og mangler, har bidratt til å bedre levevilkårene for mange fattige i den tredje verden.

I Venstre erkjenner vi ydmykt at utvikling er en kompleks prosess. Forutsetningene for å fremme utvikling varierer jo fra land til land og over tid. Utviklingsland i ulike faser trenger ulike tiltak for å lykkes i sin kamp mot fattigdom. Vi er også ydmyke med tanke på at det kreves mye kunnskap for å kunne blande seg inn i fjerntliggende lands indre anliggender på en konstruktiv måte. Det er nettopp det man i realiteten gjør med bistand.

Venstre vil peke på tre ulike tiltak i sin utviklingspolitikk: å fremme handel, stimulere til næringsutvikling og yte bistand. Et viktig tiltak for oss er altså å fremme handel, herunder sikre mer rettferdige rammebetingelser for internasjonal handel. Utviklingsministeren nevnte ikke dette punktet så mye i sin redegjørelse, men jeg regner med at han vil komme tilbake til det. I tillegg ønsker vi å hjelpe utviklingsland med å nå fram til våre markeder med sine produkter. Når det gjelder næringsutvikling i sør, fokuserer vi på små og mellomstore bedrifter.

Samtidig vil Venstre ha et fortsatt høyt nivå på bistanden, noe vi bidro til under Bondevik II-regjeringen. Venstre mener også at bistand er virkningsfullt for å nå mål som et godt helsevesen, et omfattende utdanningssystem og institusjoner som sikrer eiendomsrett, rettssikkerhet og demokrati, og som også fokuserer på kvinnerettet bistand. I land med svake demokratiske og rettslige institusjoner bør det stilles klare krav om reformer. Venstre vil prioritere å bistå slike land med å utvikle nødvendige samfunnsinstitusjoner. En grunnleggende forutsetning for utvikling er velfungerende stater.

Jeg vil advare mot å se seg blind på hvorvidt bistanden utgjør 1 pst. av brutto nasjonalinntekt eller ikke. Dette er i Norge blitt en øvelse som har bidratt til å dekke over andre viktige sider ved vår utviklingspolitikk. Bistanden er bare et middel, ikke et mål i seg selv. Venstre ønsker å bidra til å komme ut av denne ensidige fokuseringen på bistand. Vi ønsker å se bistand, handel og næringsutvikling i sammenheng. Det kan være en lang og smertefull vei, fra gode hensikter til gode resultater innen bistanden.

Jeg ser at det er mange gode intensjoner og viktige grep med sikte på å heve kvaliteten i bistanden. Utfordringen for Utenriksdepartementet og Norad blir å sette dette ut i livet på en effektiv måte, fordi bistandens troverdighet er så avgjørende.

Statsråd Erik Solheim [11:40:40]: Jeg takker for mange gode innspill i debatten. Jeg foreslår rett og slett en dialog mellom utenrikskomiteen og meg selv om hva som er den fornuftige formen for redegjørelser: orienteringer til Stortinget, en stortingsmelding – en samlet stor stortingsmelding eller en kortere som kommer hvert år. Jeg er åpen for en dialog. Regjeringen er veldig klar over hvem som er sjefen. Det er Stortinget som er sjefen, og Stortinget vil få det Stortinget ber om. Så vi tar en diskusjon om det. Jeg hadde tenkt at det var naturlig å komme med en større stortingsmelding etter at Utviklingsutvalget hadde fått lov til å legge fram sin innstilling, men ønsker Stortinget den tidligere, får vi det til tidligere. Jeg tror en dialog om formen vil være det fornuftige. Både Ågot Valle og Marit Nybakk var jo inne på dette.

Ågot Valle bad om at Olje for utvikling-programmet også må få bli en viktig komponent i det sivile samfunn. Det er noe som ikke har vært bra nok til nå, som vi helt klart skal få til. Olje for utvikling er ikke bare noe for oljeeksperter og statlige systemer – og framfor alt, ikke først og fremst teknologi. Det dreier seg om politikk. Et sivilt samfunn som presser på i hvert land, er blant de viktigste faktorene for åpenhet og for å unngå korrupsjon.

Så spurte representanten Woie Duesund om Verdensbankens studie av illegitim gjeld. Jeg kan ikke svare på hvor langt den har kommet, men la meg finne ut av det, så skal representanten få svar så fort som overhodet mulig.

Representanten Samuelsen var inne på sammenhengen mellom miljø og utvikling. Det er temaer som jeg mener er veldig viktige. Selvsagt kan Afrika fø seg selv. Afrika er et underbefolket kontinent. Afrika har en liten befolkning og enorme arealer, men de har ikke fått til den teknologiske revolusjon som den grønne revolusjon var i Østen. Det er maktstrukturer som hindrer Afrika i å fø seg selv.

Representanten Larsen fra Venstre sa mye fornuftig, men for at vi ikke skal snakke forbi hverandre, la meg snakke rett fra posen. Jeg mener at begrepet «fattigdomsorientering» er totalt tanketomt. Det er en form for bistandssjargong som vi har utstyrt oss med de senere år, og som ikke betyr noe. La oss se på hva ordet betyr: Enten betyr fattigdomsorientering at norsk bistand må ha som mål å avvikle fattigdom. Det er selvsagt! Hva i all verden skulle vi ellers holde på med? Ellers betyr fattigdomsorientering, hvis man skal være mer konkret, at de prosjektene man driver, fokuserer veldig sterkt på at det enkelte prosjekt umiddelbart skal hjelpe de fattige. Men det er jo stikk i strid med den erfaring vi har med hvordan Norge utviklet seg. Som det er sagt her tidligere: Sam Eyde ansatte ikke de aller fattigste, og Martin Tranmæl organiserte ikke de aller fattigste. Man brakte samfunnet framover og dermed de fattige. Det er jo det Kina har gjort også. Uten at det er mitt yndlingssitat fra Deng Xiaoping, sa han at noen må bli rike først, for å få produksjonen og utviklingen i gang.

Når det gjelder fattigdomsorientering, må vi under disse ordene, og der er jeg paradoksalt nok mer enig med Vallersnes. Det er å skape fungerende stater, et fungerende sivilt samfunn og næringsutvikling. Det er det som kan gi den selvforsterkende økonomiske framgangen som vi har sett i asiatiske land. Det vil drive millioner av mennesker ut av fattigdom. Det er ikke å tro at hvert enkelt prosjekt nødvendigvis må hjelpe den fattige.

Så til den store debatten med Fremskrittspartiet: Jeg mener det er veldig lett å dokumentere – det erkjente også Høglund – at bistand har bidratt til vesentlige, positive resultater når det gjelder helse, vesentlige, positive resultater når det gjelder utdanning, og mye positivt når det gjelder konflikthåndtering og reduksjon og forebygging av konflikter. Jeg tror det er begrenset hva bistand alene kan gjøre når det gjelder den selvforsterkende økonomiske utviklingen som f.eks. Kina eller Korea har vært inne i. Da kan bistanden bidra til å legge til rette, skape forvaltningssystemer, bidra til å gjøre handel lettere, bidra til å bygge kompetanse – mange tiltak rundt det – skape utdanning og få fram utdannede mennesker som kan drive utviklingen framover. Men når det gjelder selve den økonomiske utviklingen, er det mer begrenset hva bistand kan gjøre. Men jeg tror det er helt avgjørende at vi ser bistandens rolle som ett element i utviklingen – ingen mirakelkur som alene kan skape utvikling, men som et viktig element som sammen med politikk, næringsutvikling, handel og fredsbygging kan bidra til rask utvikling.

La meg til slutt sette det i perspektiv: 40 pst. av statsbudsjettet i Tanzania – Norges i mange år fremste bistandsmottaker – kommer fra bistand. Det er 7 milliarder kr. De 40 prosentene er like mye som det dette storting bevilger til f.eks. jernbaneutbygging i Norge. Det totale statsbudsjettet i Tanzania er på 19 milliarder kr, Oslo kommunes budsjett er på 30 milliarder kr – så å tro at bistand alene kan skape mirakler i et land som Tanzania, er å tro på julenissen. Men det kan være ett viktig bidrag, og i Tanzania går det tross alt framover, trass i at bistanden er så liten som den egentlig er.

Presidenten: Debatten om redegjørelsen er dermed avsluttet.

Under henvisning til § 34 a første ledd bokstav c i forretningsordenen vil presidenten foreslå at utviklingsministerens redegjørelse oversendes utenrikskomiteen til behandling. – Det anses enstemmig vedtatt.