Marit Nybakk (A) [18:30:12]:(ordfører for sakene): Grovt sett kan man si at to saker preget arbeidet i NATO, og for så vidt også i NATOs parlamentarikerforsamling, i 2006: forberedelsene og gjennomføringen av toppmøtet i Riga og operasjonen i Afghanistan.

Hvis jeg skulle trekke fram noe særskilt fra Riga-møtet, måtte det være at Balkan for alvor nå deltar i det euroatlantiske samarbeidet. Albania, Kroatia og Makedonia fikk alle tre MAP-status og er dermed på NATOs venteværelse. Ikke alle tre kommer nødvendigvis lenger i 2008. Det avhenger av både politiske, økonomiske og militære reformer, i tillegg til at det særlig i Kroatia er en heller lunken stemning i befolkningen knyttet til et framtidig NATO-medlemskap. Serbia, Montenegro og Bosnia-Hercegovina ble på samme toppmøte tatt inn i Partnerskap for fred-programmet, ikke minst takket være et veldig aktivt og konstruktivt arbeid fra bl.a. norsk og italiensk side. Norges ambassade i Beograd har da også over noe tid vært NATOs kontaktambassade, nå avløst av Italia.

Norge har også finansielt bidratt til omstrukturering av Serbias væpnede styrker, og det er i den forbindelse grunn til å gi honnør til enkeltpersoner som har bidratt sterkt – det gjelder bl.a. Kai Eide og Haakon Blankenborg, for det enorme arbeidet som de har nedlagt, og regjeringsrepresentantene som deltok i Riga. For øvrig har Norge nå overtatt kontaktambassaden i Sarajevo.

Den FN-mandaterte ISAF-operasjonen ble i 2006 utvidet til å omfatte hele landet, og teller nå ca. 35 000 stykker. I Riga forpliktet stats- og regjeringssjefene seg til å stille tilstrekkelige styrker og gi disse den nødvendige fleksibilitet. Men like viktig er det økende fokuset på å bedre balansen mellom sivil og militær innsats.

Det er viktig at NATO lykkes i Afghanistan, men det vil også avhenge av de lovnader som ble gitt i 2002 etter at Taliban var jaget ut av Kabul og det ble innkalt til fredskonferanse om Afghanistans framtid. Afghanistan har behov for midler til infrastruktur, til velferd, til oppbygging av offentlig forvaltning, til politi og rettsvesen og til å bedre kvinnenes hverdag. Regjeringens autoritet må styrkes og bistanden koordineres bedre. Samtidig er ISAF-styrkens nærvær helt nødvendig for å sikre trygghet og stabilitet.

Også NATOs parlamentarikerforsamling har i perioden vært opptatt av Afghanistan – noe jeg regner med at Per Ove Width vil komme nærmere inn på – både for å få medlemslandene til å stille med de nødvendige styrker og for å øve press for mer utviklingsbistand.

Interessant er det at innsatsstyrken NATO Responce Force i 2006 faktisk ble satt inn i humanitære hjelpeorganisasjoner både etter orkanen Katrina i USA og etter jordskjelvkatastrofen i Pakistan. Norge bidrog med 10 mill. kr til finansiering av flytransport.

Så vil jeg bare nevne at jeg synes det er viktig – og det sier også meldingen – at Norge jobber for å øke fokuset på arbeidet med kjernefysisk nedrustning i NATO. Komiteen har for øvrig registrert at det av stortingsmeldingen går fram at Norge i 2006 stilte seg kritisk til utviklingen av et alliert territorielt missilforsvar.

NATOs parlamentarikerforsamling engasjerer seg på de fleste områder som dekkes av Atlanterhavspakten, og spiller en viktig rolle også fordi de vedtakene som går fra NATOs parlamentarikerforsamling, naturligvis går til NATO, til NATOs råd og til regjeringene i NATO. NATOs parlamentarikerforsamling har også et motstykke til NATO-Russian Council i en egen Russland-komite. Jeg må imidlertid få lov til å si at mens det praktiske samarbeidet i NATO-Russland-rådet fungerer godt, strever nok parlamentarikerforsamlingen med å finne forholdet, eller hva slags forhold de skal ha, til sine russiske kolleger.

Så er det én ting som vi har funnet grunn til å skrive i innstillingen. Det er at parlamentarikerforsamlingen i NATO er særdeles mannsdominert, både hva angår andelen av de totale delegatene og assosierte medlemmer, og – kanskje enda mer – i verv, i ledelse og i komiteer.

Til slutt vil jeg få legge til, før Per Ove Width får ordet som delegasjonsleder, at den norske delegasjonen er aktiv på sesjonene og aktiv i komiteer og i underkomiteer. La meg også nevne at Jan Petersen i perioden ble valgt til en av visepresidentene.

Per Ove Width (FrP) [18:36:10]: NATOs parlamentarikerforsamling er en internasjonal organisasjon for parlamentarikere fra NATOs 26 medlemsland. I tillegg deltar 13 assosierte land og observatører fra ytterligere land og internasjonale organisasjoner.

Det har i parlamentarikerforsamlingen vært en svært aktiv deltakelse fra Stortingets delegasjon i alle komiteer og plenumssesjoner. Det er derfor positivt at tre representanter fikk verv i forsamlingen. Som Marit Nybakk nevnte, er Jan Petersen valgt til forsamlingens visepresident, Jan Arild Ellingsen til viseordstyrer for en av underkomiteene og Sverre Myrli til rapportør for rapporter om MAP-landene. Norge tok videre på seg å ta imot vitenskaps- og teknologikomiteen på besøk, hvilket ble vellykket gjennomført sist uke. Delegasjonen er også i gang med å planlegge forsamlingens vårsesjon som skal finne sted i Oslo i 2009.

Afghanistan stod gjennomgående høyt på dagsordenen i mange av møtene, spesielt under høstens sesjon i Quebec ble balansens bidrag fra ulike NATO-land debattert. Kanadierne var særlig tydelige på at de ikke ville fortsette å bidra like sterkt med styrker uten at andre kom på banen tilsvarende. Det ble imidlertid lagt minst like stor vekt på betydningen av sivil innsats.

Situasjonen på Balkan er fortsatt viet mye oppmerksomhet både i rapporter og i diskusjon. Det gjaldt de såkalte MAP-landene, de forventet neste i køen til NATO-medlemskap: Kroatia, Albania og Makedonia. Men også situasjonen i Serbia, Bosnia-Hercegovina og ikke minst Kosovo er mye diskutert.

En tredje region som er gitt mye plass, er Svartehavsregionen med landene Georgia og Ukraina og til dels Hviterussland. Noen mener at disse dominerer uforholdsmessig sterkt. Hvis det skal trekkes noen konklusjon med hensyn til mulig framtidig medlemsstatus for Ukraina og Georgia, må det være at det er svært langt igjen.

Forholdet til Russland er også preget av diskusjonen knyttet til Svartehavslandene. Det gjenstår å finne en god samarbeidsform med Russland både i plenumssesjoner og i NATOs Russland-komite.

Det legges vekt på kunnskap og dialog med Middelhavslandene, og forsamlingens Middelshavsgruppe avla flere besøk i Midtøsten.

På dagsordenen stod videre ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen og atomenergipolitikk. Det har vært diskutert hvorvidt energisikkerhet har noe på forsamlingens dagsorden å gjøre, og i så fall hvordan. Særlig de baltiske og sentral /østeuropeiske land fortsetter å fokusere på dette.

Det er også fortsatt omstridt hvorvidt forsamlingen skal engasjere seg som valgobservatør. I 2006 ble det gjennomført i OSSE-regi med hensyn til Ukraina. For i år har det vært NATO PA-observatører ved valget i Serbia i januar, og det legges opp til deltakelse under høstens valg i Russland. Stortingets delegasjon har deltatt med en observatør på disse.

NATOs parlamentarikerforsamling gir god mulighet til å styrke Stortingets kontakt og dialog om forsvarspolitiske spørsmål med parlamentarikere i andre NATO-land samt partnerland og assosierte land i Øst-Europa. Det er derfor et viktig forum å delta i.

Bjørn Jacobsen (SV) [18:40:13]: Det vi diskuterer i dag, er dei såkalla transatlantiske banda. Dei har vi for så vidt diskutert i denne perioden og i førre periode og då sjølvsagt med bakgrunn i dei nykonservative hos ein av våre viktigaste allierte, USA. Eg har lyst til å referere litt til det idégrunnlaget som har lege i botnen for dette samarbeidet, og også samarbeidet i andre organisasjonar, som har skapt veldig mange av dei grunnleggjande problema, og sjølvsagt også internt dei splittingane som har lege til grunn. Eg siterer Robert Kagan, ein av dei såkalla nykonservative saman med bl.a. Richard Perle og Wolfowitz:

«Det er på tide å slutte å late som om europeere og amerikanere har en felles oppfatning av verden, eller i det hele tatt at de bebor den samme verden (…) Europa beveger seg bort fra fokuset på makt henimot en selvtilstrekkelig verden av lover, transnasjonale forhandlinger og samarbeid. De trer inn i et posthistorisk paradis av fred og fruktbarhet, en realisering av Kants «evige fred». USA forblir imidlertid forankret i historien og utøver makt i en anarkistisk hobbesiansk verden hvor internasjonale regler og rett ikke er til å stole på, og hvor sikkerhet og forsvar for en liberal orden fremdeles beror på besittelsen og utøvelsen av militærmakt.»

Dette er det som ligg til grunn for nærmast alle dei problema vi slit med, anten det er alliansen av villige eller forkjøpskrig i Irak, aggressiv krigføring i Afghanistan, rakettskjold, delvis også i forhold til energi og artikkel 5, at ein ønskjer å løyse energiproblem med militærmakt, dei siste dagars opplegg for det som hører til Europarådet, og hemmeleg fengsel i Europa, og overflygingar.

Så har vi også den siste tida lært oss eit nytt ord som heiter SACEUR. Eg må innrømme at eg kom litt i same tankar som: Kven er han der Artium som alle skal ta? Eg trudde ei stund at SACEUR var ein franskmann, men han er faktisk ikkje det. Det er den institusjonen i NATO som leiar styrkegenereringsprosessen. Vi har hatt litt folkeopplysning både her i Stortinget og i folket elles om korleis den heile tida gåande prosessen føregår, med tilpassing av spørsmål og spørsmål til dei enkelte land ut frå kva NATO trur ein kan bidra med. Og då skal eg skryte av NATO. NATO har komme med spørsmål som har vore rimeleg avstemde og avpassa i forhold til kva Noreg eventuelt kunne bidra med, og har lytta til dei debattane som har vore i det norske politiske miljøet, ved ikkje å leggje inn forslag til styrkebidrag som ville irritere altfor mykje.

Eg synest at kanskje den viktigaste prosessen som har gått føre seg internt i NATO den seinare tida, er den med det sivile sporet. Vi har klart via, synest eg iallfall, ein utanriksminister, ein forsvarsminister og sjølvsagt også ein utviklingsminister å komme veldig godt på sporet internt i NATO med å vere i front når det gjeld det sivile sporet. Eg blir stolt av å sjå på at Noreg går i front for å finne andre land som kan tenkje seg å gå saman med oss om SIMIC, sivilt-militært samarbeid, for å løyse den gordiske knuten. Vi kan gå så langt som til å seie at det faktisk har komme litt betre helsestell i nordre Afghanistan, og litt betre skolestell har komme på plass, utan at vi skal skryte for mykje av det. Men det å få til den balansegangen er ikkje lett, det er som å løyse den gordiske knuten. Då må ein trekkje fram det sivile, med bevisstheita bak at det militære ikkje er det som løyser noko, men kan vere til stades for å sikre nasjonsbygging – det gjeld sjølvsagt også NGO-ar og andre som ønskjer å bidra til det som er målet for all militærmakt, nemleg å vere fri for frykt.

Eg blei imponert over Sevilla-møtet, som heilt klart og tydeleg sa etter at ein hadde vore i Pakistan og hjelpt til med midlar etter jordskjelvet, at det skal ikkje brukast nokon NRF. Etter at NATO Response Force kom på plass i Riga, skal dei brukast til dei som lir, dvs. sivile. Dei skal ikkje inn i noko som udefinert kan vere ein angrepskrig iallfall. Så der har vi gjort eit betydeleg arbeid, og det er berre ein start. Eg håpar sjølvsagt at Regjeringa held fram med det gode arbeidet der.

Så over til dette med rakettskjold. Det kan sjå ut som om vi er i ein situasjon der vegen blir til mens vi går. Noreg har alltid vore imot dette, vore skeptisk til det, men så viser det seg at vi er imot i namnet, men ubevisst for i gagnet, delvis iallfall. Når det gjeld det direkte amerikanske, hadde førre regjering i Noreg eit gjenkjøpsopplegg i forhold til eit norsk firma som bygde eit understell til ein radar. Det blei ikkje eingong bygt i Noreg, så norske arbeidarar fekk ikkje nytte av det gjenkjøpsregimet. Men vi blei involverte i dette utan at Stortinget var informert, har det kome fram i Bergens Tidende, og til og med var det visse i regjeringas sikkerheitsutval som heller ikkje var informerte. Det kan tyde på at her var det prosessar som ikkje var gode nok. No er denne saka til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen, så dette får vi take når den tida kjem.

Så er det noko som vi faktisk er for, utan at vi har debattert det så mykje, men vi løyver pengar til det, riktignok i ein sekkepost – vi bør vel for framtida få det ordna slik at det kjem fram kva desse 75 mill. kr går til, nemleg til såkalla troppeforsvar. Så kjem det nye opp at vår viktigaste allierte, USA, ønskjer å samarbeide med det såkalla nye Europa, eller det såkalla meir villige Europa – to land der, Tsjekkia og Polen – om rakettar og skjold, altså utan å følgje prinsippet. Det undrar meg at eg som SV-ar og eigentleg NATO-motstandar skal stå her og måtte gjere NATO betre og referere til den tida det faktisk var rådslag i NATO. NATO var ein rådslagingsorganisasjon, dei gjekk faktisk mange rundar, og tok ikkje berre einsidig kontakt med enkeltland for så å presse gjennom ein politikk som iallfall vil måtte trenge litt lengre tid både for å gro og for i det heile å ha ein sjanse til å kunne bli vedteken, noko som ikkje eg trur er realistisk når vi ser på kva alle ekspertane på området seier tydeleg og klart: Dette fører til opprusting, ein ny spiral, som ingen er tent med, når vi veit at verda er i ein slik situasjon at dei områda ein bør pøse inn milliardar av økonomiske ressursar på, sjølvsagt andre ressursar også, er klima og energi og ikkje eit nytt rustingskappløp.

Så kan vi – dersom det skulle bli slik, vi kan sjølvsagt håpe og tru at Tsjekkia og Polen ikkje går med på dette – kome i den situasjonen at delar av Europa vil vere dekte av eit rakettskjold. Då kjem sjølvsagt spørsmålet opp: Skal vi ha ein slik situasjon at Europa skal vere ulikt dekt? Vi veit at det er krefter i NATO som taler for at då får vi take den såkalla troppebeskyttelsen vi har, og leggje den på, så vil vi kunne få ei dekning av heile Europa – etter mitt skjønn igjen med opprusting som den verkeleg store følgja.

Vi diskuterte for om lag ei veke sidan EU, med regionalisering, og vi kan sjå på om det også føregår ei form for regionalisering i NATO. Sannsynlegvis gjer det det, og der vil eg jo ikkje minst gje Regjeringa ros for å ha fått til ein ny nordisk forsvarsavtale med konkretisering gjennom den avtalen som er underskriven med Sverige, samarbeid på artilleri. Vi kjenner jo alle til dette med norsk-islandsk, dansk-islandsk samarbeid. Her blir det eit bein til å stå på, i ein region innafor NATO, i ein region i Europa. Det er mykje spennande som står her. Dette treng på ingen måte å vere i konflikt med det vi har gjort før, men det viser at sikkerheitsbehova i dei ulike regionane vil kunne vere forskjellige, og det er ingen ting i vegen for at det vil kunne føre til meir samarbeid – kan vi slå våre hoser i hop og få noko effektivt ut av det? For oss i Noreg ligg sjølvsagt dette med nordområda, energi og miljø heilt klart bak der som eit insentiv for å take, og ikkje minst tore å take, nye initiativ. Vi veit at på forsvarssamarbeid er det enormt mykje offentlege midlar å spare. SV har føreslått tidlegare at vi burde samarbeide om noko så enkelt som eit skytefelt. Vi ville ha spart 3 milliardar kr på det. Vi skal ikkje take ein gammal forsvarsdebatt opp her på ny, men vi veit at samarbeid både vil kunne skape økonomiske fordelar og sjølvsagt knyte nye band i forhold til nye utfordringar, og vi vil ikkje minst dra med oss andre land og få dei interesserte i dei same problemstillingane som vi er. Det må vi også tore å kunne gjere sjølv om vi er medlem av NATO-fellesskapet. Vi veit at dette også kan vere ein spore til at Russland-NATO-rådet og også det som føregår i NATO PA-forsamlinga, kan bli enda betre. Dersom vi ivrar for det, vil kanskje også andre finne på å ivre for det.

Til slutt vil eg seie to ord om Russland. Eg er einig med dei som har sagt at ein ikkje skal leggje altfor mykje vekt på dei russiske argumenta i forhold til rakettskjold. Men vi har grense mot Russland, vi har hatt eit langt og nært føreseieleg forhold til Russland. Vi bør i det minste lytte til kva dei har å seie, og vi bør bidra slik at den debatten som har gått, blir dempa mest mogleg. Det gjer vi ved også å tore å take desse tinga opp når dei ulike ministrane er på dei ulike møta, ikkje minst innafor NATO-ramma. Det føler eg meg rimeleg trygg på at våre statsrådar vil gjere.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [18:52:16]: Først vil jeg rette en takk til saksordføreren for en særdeles grundig redegjørelse for de to sakene som ble tatt under ett, og Senterpartiet stiller seg bak de tilleggskommentarene som saksordføreren har.

Men når jeg har bedt om ordet, er det fordi jeg ønsker å gi uttrykk for at det er en ganske sterk bekymring i Senterpartiet på ett felt, og det er USAs planer om utbygging av et rakettskjold på europeisk jord. Jeg er glad for at komiteen enstemmig har kvittert ut med følgende merknad:

«Komiteen har videre merket seg at NATO arbeider med et missilforsvarssysstem innen alliansen utenom det amerikanske missilforsvaret som planlegges utplassert i Tsjekkia og Polen.

Komiteen registrerer at Norge i 2006 stilte seg kritisk til utviklingen av et alliert, territorialt missilforsvar, og det er knyttet stor usikkerhet til den videre oppfølgingen av et territorialt missilforsvar i NATO».

Det har i media i den siste tiden vært sterk fokusering på amerikanske planer om et rakettforsvar i Europa. Skepsisen fra vår nabo i øst, Russland, har vært stor.

Under G8-møtet kom det heldigvis fram nye signaler fra Russland om et mulig samarbeid om et slikt forsvar. Jeg ser med spenning fram til hva utfallet av dette kan bli. Jeg håper at vi klarer å beholde den linjen at vi er skeptisk avventende til et missilforsvarssystem.

Soria Moria-erklæringen er klar og tydelig på at

«Norge skal arbeide for å skrinlegge dagens planer for rakettforsvar, og ta initiativ til et økt fokus på tidlig varsling og forebygging av konflikter».

Dette må være Norges klare og tydelige linje i tiden som kommer. Likevel bør vi følge nøye med i utviklingen mellom Russland og USA. Vi må følge partenes innspill. Vi må se på de interne diskusjoner som er. Senterpartiet ønsker absolutt ikke at vi nå skal hive oss inn i en situasjon der vi får en ny rustningsspiral mellom USA og Russland, eller mellom andre deler av verden. Kald krig bør være et tilbakelagt stadium, og også den opprustningen som vi har sett etter annen verdenskrig.

Derfor håper jeg at vi i tiden som kommer, kan jobbe med – etter følgende prioritet: Først må vi jobbe kraftig og intenst med forebygging av konflikter. Dialog er en bedre løsning enn direkte konfrontasjon. Lykkes vi ikke, må vi jobbe videre med tiltak for tidligvarsling – og det kan være mange aspekter i den kjeden. Og sist, som den absolutt siste utvei, må man se på oppbygging av et missilforsvar.

Jeg håper at en slik linje kan få tilslutning og følges.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [18:56:29]: Bare en kort kommentar.

Jeg tror det er bred og viktig enighet om hovedsporet i dette siste spørsmålet, som nå har vært framme i de to siste innleggene. Vi er urolige for tendensen her – med tanke på nye våpensystemer og opprustning. Som representanten Jacobsen sa, det er ikke det verden trenger. Og det kan man utdype og gå i detaljer på. Jeg skal ikke gjøre det her. Men jeg tror det er bred enighet om det, og Soria Moria-erklæringen har en klar formulering på dette som Regjeringen legger til grunn.

Samtidig må Norge forsøke her å posisjonere seg, slik at vi er i inngrepet med de prosessene som er i NATO, og som er blant de allierte. Det er et viktig prinsipp for NATO som handler om at sikkerheten er udelelig, altså at NATOs land skal ha den samme sikkerheten, og den skal være solidarisk. Vi arbeider med utgangspunkt i Riga-toppmøtets vedtak om at man i NATO fortsatt skal arbeide for å kartlegge de sikkerhetstrusler man står overfor, for å finne ut hvilke svar som er de beste svar på de truslene. Det er det sporet vi følger, og vi prøver å posisjonere oss slik at vi har maksimal innflytelse langs det sporet.

Så må vi også merke oss hva som er debatten i andre land, hva som er den holdningen som våre NATO-allierte inntar, og hvordan denne utviklingen går videre. Men det viktigste for oss i denne sammenhengen er å holde fast ved de debattene som går i NATO. Der er det slik at Norge ikke står alene, men har flere som deler vårt syn.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 5 og 6.

Presidenten vil nå foreslå at sakene nr. 7 og 8 behandles under ett – og det anses vedtatt.