Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter. I tillegg foreslås det at statsråden får en taletid på inntil 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sigrun Eng (A) [10:08:06]: (ordførar for sak nr. 1): I årets forhandlingar mellom staten og dei to jordbruksorganisasjonane gav avtala bøndene ei auka inntektsramme på 975 mill. kr. I tillegg vil 173 mill. kr i frigjorde midlar for inneverande år kome til utbetaling. Oppgjeret gir ein inntektsvekst på om lag 10 pst. – eller 17 000 kr pr. årsverk.

Hovudmålet med jordbruksavtala er sjølvsagt å leggje til rette for produksjon av trygg og rein mat. Samstundes skal landbruket bidra til sysselsetjing og busetjing over heile landet. Vi skal ta heile landet i bruk! Difor skal vi framleis leggje til rette for lokal matproduksjon og ein desentralisert næringsmiddelindustri.

Vi vil ha kortreist mat, dvs. at det skal vere kort avstand mellom jord og bord. Maten treng ikkje reise halve jordkloden rundt før han kjem fram til oss som forbrukarar. Vi må ta vare på og utvikle norsk tradisjonsmat, med sine smaksforskjellar og sitt mangfald. Verdiskapingsprogrammet, som er ein del av jordbruksavtala, er viktig i den samanhengen.

Av omsyn til eiga forsyning, men òg av omsyn til matvaretryggleik og -beredskap, bør vi i størst mogleg grad vere sjølvforsynte med dei matvareprodukta som vi har naturgitte vilkår for å produsere.

Eg overlèt til dei respektive partia å gjere greie for sine synspunkt og sin politikk. Lat meg òg opplyse at reindriftsavtala, som vi behandlar i lag med jordbruksavtala, vil saksordføraren, Arne L. Haugen, gjere greie for i eit seinare innlegg.

Dei raud-grøne partia er opptekne av at landet skal ha eit variert landbruk. Vi skal ha ulike former for samdrift, og det skal vere rom for enkeltmannsføretak. Heiltidsbøndene skal ha ei inntekt til å leve av, på lik linje med andre yrkesgrupper. Alle gardens ressursar skal gi grunnlag for dette. Vi får færre, men meir effektive bønder. No er det mindre enn 50 000 bønder her til lands. Arealet pr. bruk har på få år dobla seg. Talet på dyr har òg auka – eller flata ut, for nokre grupper. Automatiseringa og effektiviseringa har gått fort. Alt er ikkje som det var før krigen, sjølv om nokon ser ut til å tru det.

Når ein les høgrepartia sine merknader til jordbruksoppgjeret, kan ein få inntrykk av at landbruket taper på alle frontar. Rett nok har landbruket store utfordringar, men det må vere måte på svartmaling. Arbeidarpartiet har framleis tru på norsk landbruk. Sjølv om talet på bønder har gått ned, vil eg minne om at reduksjonen av landbruksarealet er svært liten, berre 0,9 pst. dei siste ti åra. Vi produserer langt meir kjøt enn nokon gong, men vi forbruker òg meir – og vi kastar meir! For meg er det ein tankekross når Statistisk sentralbyrå sine tabellar syner at matavfallet i snitt utgjer vel 250 kg pr. person pr. år. Da er det iallfall ikkje matbudsjettet som tyngjer hushaldsbudsjettet. Vi bruker trass i alt berre ca. 11 kr pr. hundrelapp til innkjøp av mat.

Etter mitt syn er det eit paradoks at vi importerer jordbruksprodukt som vi har gode føresetnader for å produsere sjølve. Vi burde kunne regulere produksjonen av desse produkta på ein slik måte at vi på den eine sida unngår overproduksjon, og at vi på den andre sida har stor import til andre tider. Det er tankevekkjande at vi i dag importerer sau frå New Zealand, for er det noko vi kunne vere sjølvforsynte med, må det vere norsk sauekjøt. Når vi no betrar vilkåra for sauehaldet, har vi i Arbeidarpartiet eit håp om at årets avtale er ein stimulans for næringsaktørane.

I Budsjettnemnda for jordbruket har partane vore einige om å endre berekningsgrunnlaget for oppgjeret. Det betyr at realrenta blir berekna på den same måten som i mange andre sektorar. Dei tekniske berekningane tek høgd for dei raske endringane som finn stad i jordbruket. Eg er einig med landbruksministeren i at dette burde ha vore gjort for fleire år sidan.

Eg ventar ikkje at alle skal vere nøgde med alt i dette oppgjeret. Men det er eit godt oppgjer. Etter to år med ei raud-grøn regjering har vi snudd utviklinga i landbruket. Det er rom for både store og små. Optimismen er tilbake i norske bygder. Bøndene får meir betalt for produksjonen sin. Tiltak som organisasjonane lenge har vore opptekne av, blir styrkte. Eg tenkjer spesielt på den landsdekkjande landbruksvikarordninga, som nok har vore god i nokre kommunar, men som har mangla i storparten av kommunane.

I det heile blir velferdsordningane styrkte. Særleg unge menneske som anten er i ferd med å overta ein gard eller er i ein småbarnssituasjon, er opptekne av dette. Dei som arbeider i jordbruket, har òg krav på ferie, slik at ungane som veks opp på ein gard, òg kan få nokre feriedagar til andre opplevingar, til liks med skulekameratane.

Eg tenkjer vidare på ekstratilskotet der ein i større grad gir prisauke for at dyra skal få vere ute og beite ned kratt og villnis og dermed demme opp for gjengroing. Med dei verkemidla som no ligg i avtala, sørgjer vi for at landbruket leverer rein og god mat, samtidig som vi får naturen attende som vårt fellesgode – til rekreasjon og naturoppleving.

Landbruket er òg grunnlaget for store delar av norsk reiseliv. NHO og andre paraplyorganisasjonar har vore tydelege på det. Gjengroing er eit veksande problem, bokstaveleg talt. Tidlegare denne veka hadde VG eit stort oppslag med titelen «Norge gror igjen». På få tiår er opne landskap blitt reine jungelen. Grunnen til det er ein kraftig redusert beitebruk. Eit varmare klima set ekstra fart på gjengroinga. VGs bilete seier meir enn ord og viser kva som skjer med kulturlandskapet når det ikkje blir brukt. Gjennom årets jordbruksavtale håper vi å snu denne utviklinga. Den beste måten å halde krattskogen i sjakk på, er å sende dyra ut på beite. Dessutan er det god dyrevelferd.

Eg er derfor glad for den kraftige auken i beitetilskotet på 72 mill. kr. I tillegg blir omsetjingskravet for produksjonstilskot redusert frå 30 000 kr til 20 000 kr pr. føretak, noko som er svært positivt, og som særleg kjem dei små bruka til gode.

Det er òg viktig at vi legg til rette for tilleggsnæringar, slik at landbruket sine ressursar kan utnyttast til beste for lokalsamfunna. Ein levande gard gir eit mangfald av moglegheiter, aktivitetar og meiningsfylte arbeidsoppgåver, nærleik til dyr, natur, kultur og menneske. Spesielt det bynære landbruket har ein stor marknad for såkalla «Inn på tunet»-tenester, som handlar om å skape aktivitet og arbeidsplassar som er tilpassa ulike menneske sine behov, med garden som utgangspunkt. Ein gard kan òg vere ein viktig arena for læring, eit alternativt klasserom som gir undervisninga ein ny dimensjon. Dette vil òg gi ungane auka kunnskap om landbruket.

Vi har ei målsetjing i Soria Moria-erklæringa om 15 pst. økologisk produksjon innan 2015. Ambisiøst? Ja, men ikkje umogleg. Verkemiddelet er meir stimulering til omlegging, og folk etterspør meir enn tilbodet er. Ein flaskehals er den økologiske kornproduksjonen og at kraftfôrkostnadene har gått i veret over fleire år utan at ein har sett inn tiltak der.

Det er mykje fokusering på miljøtiltak om dagen. Det vil vere nødvendig med mange store og mindre tiltak på alle frontar, om vi skal nå dei måla dei raud-grøne har sett seg. Skogbruket er og kan bli ein enda større bidragsytar der. I dag tek skogen opp om lag 50 pst. av CO₂-utsleppa i Noreg. Med dei føringane som denne Regjeringa har lagt, og som blir styrkte i denne avtala, kan både biobrensel og biodrivstoff frå skogen verkeleg bli eit godt bidrag. Moglegheitene er mange – det er kartlagt at det kan liggje mellom 5 000 og 10 000 nye arbeidsplassar der. Skogspleie, skogplanting og hausting av naturressursane er viktig. Eg må seie meg einig med statsråden i at vi kan hauste av skogen der andre land må ta i bruk dyrka mark for å nå sine mål.

WTO blir den største utfordringa landbruket og næringsmiddelindustrien har stått overfor nokon gong. Utanriksministeren sa frå denne talarstolen tysdag at forhandlingsresultatet kunne vere like rundt hjørnet – eller langt unna. Partane hadde spissa posisjonane sine. Vi må ta i bruk alle dei verkemidla som ein kan, når avtala er i hamn. Det står ikkje på viljen til å gjere det, og eg finn grunn til å sitere frå Soria Moria-erklæringa, der ein seier at Regjeringa vil ha

«en totalgjennomgang av WTO-forhandlingenes konsekvenser for norsk landbruk. I en nær dialog med næringen vil vi legge grunnlaget for utforming av virkemidler i tråd med Stortingets mål for landbrukspolitikken og internasjonale forpliktelser».

Alle land har rett til ein viss eigenproduksjon, og den økologiske produksjonen omhandlar ikkje avtala. Ramma for årets avtale og fordelinga av henne er i stor grad i tråd med Noreg sine forpliktingar i WTO, og har med andre ord ei innretning som er «klarert». Auken i velferdsordningane, auken i midlane for å få til ei god avløysarordning og auken på tilskot til dyr som i stor grad gjer seg nytte av utmark og grovfôr, er slike eksempel.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kåre Fostervold (FrP) [10:18:45]: Saksordføreren var i slutten av sitt innlegg inne på WTO-avtalen. Dette oppgjøret er betegnet som et veldig godt oppgjør, kanskje det beste noensinne. Det er også blitt betegnet som en kursendring. Jeg må derfor anta at dette oppgjøret er fremtidsrettet og tar opp i seg de nye utfordringene som vi vil møte.

Derfor lurte jeg på om saksordføreren kan redegjøre for hvilke offensive grep i dette oppgjøret som tar opp i seg de utfordringene som en ny WTO-avtale vil medføre.

Sigrun Eng (A) [10:19:24]: Som eg sa i innlegget mitt, er mykje av det som eigentleg er klarert i den framtidige WTO-avtala, alt gjennomført i denne jordbuksavtala. Nøytrale tiltak og beitetilskot var noko av det eg nemnde, og landbruksvikarordningane, alt som har med økologisk satsing å gjere – det er fleire tiltak som vi eigentleg alt har begynt å jobbe mot.

Men ikkje minst er det viktigaste den formuleringa eg siterte frå Soria Moria om at når ei avtale er klar – og det er ho vitterleg ikkje enno, sjølv om ho kan vere nære ved eller langt unna, alt etter som – vil partane og Regjeringa gå saman om å finne dei løysingane som gjer at dette blir den minst smertefulle vegen for ei framtidig landbruksnæring i Noreg.

Torbjørn Hansen (H) [10:20:24]: Før i tiden var det et visst fellesskap mellom Høyre og Arbeiderpartiet når det gjaldt jordbrukspolitikk. Begge partier mente at jordbruket står for mange viktige funksjoner i samfunnet, men det var også enighet om at det var behov for modernisering, mer lønnsomhet og mer robuste bruk i jordbruket. I dag oppfatter jeg at Arbeiderpartiet er blitt ganske taust i den jordbrukspolitiske debatt, og at det er Norges Bondelag og Senterpartiet som styrer det som skjer på jordbruksområdet. Representanten Eng holdt nettopp et innlegg som varmt forsvarer Senterpartiets løsninger og ideer på jordbruksområdet. For eksempel er Regjeringen veldig avmålt og lunken i forhold til samdrift, som jeg tror de fleste oppfatter som den mest framtidsrettede formen for melkeproduksjon i Norge.

Ser ikke Arbeiderpartiet noe behov for å reformere jordbrukspolitikken?

Sigrun Eng (A) [10:21:15]: På lik linje med representanten Hansen er Arbeiderpartiet oppteke av at ein skal få lønsemd og mangfald i næringa. Eg gjentek det eg sa: Vi vil ta høgd for at vi skal ha samdrift, og at det skal vere lønsemd for dei som driv enkeltmannsføretak. Vi har ikkje lagt skjul på at vi meiner det skal vere rom for både delar. Vi har ikkje sett på bremseklossar for at nokon som vil ha samdrift, ikkje skal få begynne med det. Det kan ein sjå heilt tydeleg av talmaterialet. No er det ca. 2 000 samdrifter på mjølkeproduksjon. Det har akselerert rimeleg fort med dei føresetnadene som er der.

Elles kjenner eg meg ikkje heilt att når representanten seier at eg legg fram Senterpartiet sin politikk. – Nei, regjeringspartia står saman om det vi legg fram i dag. Eg trur eigentleg at interne diskusjonar har vi gjort oss ferdige med, i den grad tre ulike parti kan det. Vi står saman om det som er lagt fram her i dag.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:22:29]: I talen til årsmøtet i Norges Bondelag sa bondelagsleiaren at sjølv om det var einigheit om avtala, var ikkje resultatet tilfredsstillande, sett frå Bondelaget si side. Han grunngjev dette m.a. med at det dei oppnådde, var absolutt rettmessige krav, men dei gjekk ikkje langt nok. Han seier òg at det ikkje er deira oppgåve å ta ned dei forventningane som politikarane sjølve har skapt. I brev til næringskomiteen føreset Bondelaget at satsinga må fortsetja dei komande åra, altså ei ytterlegare auka ramme, mens regjeringspartia på si side hevdar at årets oppgjer til fulle er ei oppfølging av løfte og lovnader. Det er altså ein stor forskjell på korleis aktørane sjølve oppfattar det, og korleis regjeringspartia oppfattar det.

Mitt spørsmål er då: Meiner saksordføraren at næringa har misforstått og overtolka dei løfta som Regjeringa og regjeringspartia har gjeve i den seinare tida?

Sigrun Eng (A) [10:23:29]: Nei, men det er vel slik med alle som forhandlar, at ein som regel dett ned eit stykke midt imellom. Kravet og tilbodet er vel nesten aldri samanfallande, ut ifrå andre forhandlingar som vi kjenner til.

På spørsmålet om dette er ei tilfredsstillande avtale, er svaret: Ja, Soria Moria-erklæringa er tufta på fire år. Vi synest vi har vist – både med kroner og med retning – at vi går den vegen som er angitt i Soria Moria-erklæringa. Det vil vi fortsetje med i dei to åra som vi har framfor oss òg. Eg trur landbruket sjølv skal få oppleve og sjå at det er ein annan landbrukspolitikk som blir ført no, enn at det berre skal vere satsing på dei store.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:24:41]: Årets jordbruksoppgjør må være en skuffelse for alle de aktørene i landbruket som trodde på de løftene som de rød-grønne partiene kom med før valget i 2005, og som de har markedsført også etter at de kom i regjeringsposisjon.

Mange har trodd på løftene om at landbruket skulle få en inntektsøkning over offentlige budsjetter som nesten over natten skulle gi landbruket milliardbeløp i inntektsøkning. De må være skuffet i dag, og det har de all grunn til å være. Det er god grunn til å si at de rød-grønne partiene har ført hele næringen bak lyset. Det bevitner også den stillhet som har vært etter at årets avtale ble inngått, med et resultat på godt under 1 milliard kr.

Det er grunn til å spørre seg: Hvor er det blitt av alle hurraropene over avtalen? Hvor er det blitt av alle leserinnleggene – og hyllester – som skryter av årets oppgjør? Hvor er det blitt av Lundteigen? Det har vært helt stille. Jeg synes det er betegnende, og det viser at det er stor misnøye med årets avtale.

Kun noen kritikere som allerede er støtt ut i skyggen, har tort å stå frem, fordi de ikke har noe mer å risikere. Tidligere generalsekretær i Norges Bondelag, Amund Venger, og den modige, tidligere lederen i Småbrukarlaget, Anne Osland, har tort å si ifra.

Når organisasjonene legger frem et krav på 2,1 milliarder kr, og får godt under halvparten, forstår jeg at skuffelsen er stor. Men Bondelaget kan ikke noen gang bryte forhandlinger i et landbruksoppgjør hvor Senterpartiet er motparten, fordi båndene er så tette. Den største feilen Regjeringen har gjort, er å ikke fortelle sannheten til bøndene.

Arbeiderpartiet, som selv hevder at de har et offensivt program for offentlig sektor, trenger sårt den arbeidskraften som landbruket kan bidra med. Arbeiderpartiet kan heller ikke akseptere at det pumpes nye milliarder inn i landbruket, når utfordringene står i kø i mange andre sektorer. Derfor synes Arbeiderpartiet det er greit at landbruket avgir ca. 2 000 årsverk pr. år.

Fremskrittspartiet stiller seg sterkt kritisk til den jordbrukspolitikken som har vært ført i etterkrigstiden, og som fortsatt ønskes videreført av den sittende regjeringen. Vi kan derfor ikke på noen måte stille oss bak den fremforhandlede jordbruksavtalen. Den bærer ikke bud om noen ny innretning i landbrukspolitikken – dette til tross for at både landbruket og andre aktører som er knyttet opp mot landbruket, har bedt om en kursomlegging av landbrukspolitikken. Den politikken som har vært ført mot landbruket gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment som har bidratt til at den norske bonden har blitt fanget inn i et nett og et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av.

Jordbrukspolitikken er preget av en sterk iver etter å regulere jordbruksnæringen helt ned til den minste detalj, hvor offentlige byråkrater og et særdeles detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan utviklingen i jordbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde skal ha over sin egen eiendom og arbeidsplass, har blitt borte, og bøndene er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av offentlig politikk enn som selvstendig næringsdrivende innenfor matproduksjonsbransjen, slik de burde ha vært. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne og ønske om å ta risiko nærmest har blitt fraværende i store deler av landbruket. Jordbruksavtalesystemet har blitt så innviklet og komplisert at få utenom det sentrale byråkratiet i Landbruks- og matdepartementet har mulighet til å sette seg inn i alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det er heller ikke noe annet land i OECD-området som har funnet det formålstjenlig å praktisere et system med en jordbruksavtale.

Det er god grunn til å anta at det omfattende regelverket i landbruket skaper et enormt byråkrati både i offentlig forvaltning og hos aktørene i næringen, som legger bånd på store ressurser som heller kunne ha vært benyttet til verdiskaping i landbruket og tilflytt aktørene i næringen som inntekt, fremfor som offentlige overføringer som i dag.

Statsråd Terje Riis-Johansen ønsker ikke å svare på hvor mange offentlig ansatte som er knyttet til landbruket i statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning, til tross for at både pressen og forskere har kunnet påvise at antallet ligger på 5 000–10 000. Lite gjøres for å redusere et så stort antall.

Det vil bli et sterkt redusert importvern i kjølvannet av den internasjonale utviklingen gjennom WTO-forhandlingene. Mitt inntrykk er at Norge og G10-landene får liten sympati for sine ønsker om å verne sitt nasjonale landbruk. Dette er ressurssterke land som skyver u-landene foran seg. Det er umoralsk av den rike verden å stenge sine grenser for produkter fra u-land, for å verne et nasjonalt landbruk som egentlig er av liten betydning sysselsettingsmessig.

Fremskrittspartiet mener at vi må benytte den tiden vi nå har, til å omstille både landbruket og næringsmiddelindustrien til en hverdag med langt tøffere konkurranse fra utlandet. Vi må bruke den tiden vi nå har, for å unngå for store omveltninger når en avtale er på plass. Robust produksjon basert på markedsøkonomiske kriterier må ha topp prioritet og må utvikles før importvernet faller. Den norske næringsmiddelindustrien er under press fra utlandet, og det er viktig at den norske landbrukspolitikken sikrer at industrien får råvarer til en konkurransedyktig pris. For å oppnå dette er det nødvendig med en strukturrasjonalisering av landbruket, slik at enhetskostnadene går ned. Industrien er konkurransedyktig i forhold til utenlandske aktører når det gjelder foredling og industriell produksjon, men råvarekostnadene er for høye i forhold til kostnadene i våre naboland og kan med økt import true viktige arbeidsplasser og verdiskaping i industrien. Industrien kan også utnytte sin kapasitet bedre, slik at kostnadene også der går betydelig ned. Næringsmiddelindustrien står for om lag 20 pst. av sysselsetting og verdiskaping i industrien. Regjeringen må derfor ha en aktiv holdning til dette og ikke, som i dag, forholde seg helt passiv til den utvikling som gradvis skjer. Resultatet av en slik politikk vil gjøre stor skade i næringsmiddelindustrien.

Landbrukspolitikken medfører betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye matvarepriser og innskrenket næringsfrihet for bøndene. Alle de begrensninger og hindringer som er lagt gjennom konsesjonsbegrensninger, administrative priser, produksjonskvoter og selektive støtteordninger, har vært ødeleggende for bøndene. Fremskrittspartiet vil derfor prioritere kraftfull omlegging, der deregulering, avbyråkratisering og konkurranse settes i høysetet.

I 2004 utarbeidet analyseselskapet ECON en rapport på vegne av Landbruks- og matdepartementet som konkluderer med at mange reguleringer i landbruket med fordel kan oppheves, da de først og fremst legger en vesentlig begrensning på utviklingen av næringen og virker negativt med tanke på verdiskapingen. Det som fremkommer i denne rapporten, bør gjennomføres snarest, slik at ny vekst og optimisme i landbruket kan sikres.

Vi ser i denne stortingsperioden, med den sittende statsråden, at det på alle områder er en reversering av landbrukspolitikken. Vi ser bl.a. at det skal bli vanskeligere å få fradelt areal fra landbrukseiendommer, det skal bli vanskelig å bygge kårboliger, osv. Det er bare én part som vil lide for dette, og det er bøndene. Med Regjeringens politikk vil avgangen fra landbruket og avbefolkningen av Distrikts-Norge fortsette.

Vi er også blitt invitert til å si noen ord om reindriftsavtalen. Fremskrittspartiet er imot reindriftsavtalen, fordi vi mener det er feil å kanalisere offentlige midler inn i en næring som må slankes betydelig. Det er enighet i Stortinget om at situasjonen i deler av Finnmark er uholdbar, og at vi står overfor en økologisk katastrofe med mange dyretragedier som resultat. Vi mener at antall rein må reduseres. Da må midlene over reindriftsavtalen betydelig ned. Vi har liten tro på at de virkemidler som blir lagt inn i den nye reindriftsloven, vil gi oss den reduksjonen i antall rein som er nødvendig, og at staten derfor må benytte alle virkemidler som den har tilgjengelig, for å nå dette målet.

Jeg viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader og innlegg i Stortingets nylige behandling av reindriftsloven. Det vil kreve betydelig mot og handlekraft dersom man skal få reindriften inn på rett kjøl.

Jeg vil til slutt få ta opp de forslag som Fremskrittspartiet står sammen med andre partier eller alene om.

Presidenten: Representanten Hans Frode Kielland Asmyhr har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sigrun Eng (A) [10:33:58]: No har vi fått høyre mykje om Framstegspartiet sine overordna mål. Men kan Framstegspartiet fortelje oss f.eks. kva prisen på mjølk vil bli for oss forbrukarar om deira politikk blir gjennomført? Fraktutjamninga er på 1,4 milliardar kr, og ho ligg i jordbruksavtala. Ho må i alle fall bli sterkt redusert eller borte med dei forslaga som Framstegspartiet legg for dagen.

Vil resultata av Framstegspartiet sin politikk føre til at bøndene berre skal leve av heimeysting og kinning? Er det berre Trøndelag, Jæren og det sentrale Austlandet som skal få overleve i ei verd der strukturrasjonaliseringa skal rå og dereguleringa er svaret på det meste?

Spørsmålet blir: Blir det lik pris til oss forbrukarar, same kor vi bur? Så langt er ikkje bygdene tømde for folk, sjølv om vi alle ser ei viss sentralisering.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:34:59]: Jeg oppfattet at det var mange spørsmål i dette innlegget.

Fremskrittspartiet er, i motsetning til Arbeiderpartiet, forbrukernes parti. Vi er det partiet som står på lag med forbrukerne. Det er klart at Fremskrittspartiet, som jeg sa i mitt innlegg, ønsker at prisene på matvarer til forbrukerne skal ned. Men det betyr ikke umiddelbart at bonden skal tape inntektsmessig på det. Økt samarbeid, økt bruk av samdrifter og kostnadsreduksjoner må til. Der kan også staten bidra, som også Fremskrittspartiet har flere forslag om, bl.a. når det gjelder skatter og avgifter. Så tror jeg det er viktig at mange bønder i distriktene må begynne å se seg om etter andre nisjer, der den forrige regjeringen gjorde et veldig godt arbeid, som dessverre ikke har fått den samme satsing under den nåværende regjeringen.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [10:36:11]: På side 21 i innstillingen står Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre sammen om en merknad der de sier at vi må «forsvare frihandelens fortrinn som virkemiddel for å utrydde fattigdom».

SV mener også at handel er bra, men vi mener at handel må være rettferdig. Det vil aldri være rettferdig for et underutviklet land å konkurrere på samme marked, med samme regler, som rike, utviklede land som har landbruksindustri og sterke, store selskaper.

Mener Fremskrittspartiet at de fattige utviklingslandene kan konkurrere på like vilkår og overleve i den konkurransen? Ser ikke Fremskrittspartiet at en slik konkurranse bare vil gi fordeler for store, rike selskaper fra USA, EU og Australia, som i dag slår ut de fattigste landenes muligheter til å få omsatt varene sine, og som i tillegg driver utstrakt dumping av varer?

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:37:04]: Jeg er markedsliberalist, og det tar jeg som et hederstegn. Jeg tror på frihandel. Frihandel tar folk ut av den fattige verden og inn en verden med den type levestandard som vi har hatt gleden av. Vi var også et fattig land en gang, og på grunn av markedsøkonomi osv. har vi kommet ut av fattigdommen. Frihandel – handel mellom landene – bidrar til demokratiutvikling. Vi har aldri hatt så mange demokratier i verden som det vi har nå. Så jeg synes heller at representanten Kvalvik burde se seg om og se hvilke fortrinn frihandel innebærer.

Når det gjelder fattige land, synes jeg det er fullstendig umoralsk at vi skal kreve at de skal åpne sine grenser for våre landbruksvarer. Jeg mener at vi bør gi fattige land tilgang til våre markeder, samtidig som de bør få en viss beskyttelse for sine produkter.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:38:23]: Representanten Kielland Asmyhr understreker i sitt innlegg at han ønsker mer «strukturrasjonalisering av landbruket», og han påpeker at enhetskostnadene må ned. Fremskrittspartiet mener altså at vi har for mange bønder i Norge, og at de tjener for mye.

Han understreker i sitt svar på den forrige replikken at han er «markedsliberalist». Fremskrittspartiet ønsker ikke et grensevern som sikrer selvberging av mat, og Fremskrittspartiet vil avvikle samvirket og lover og regler som har som siktemål å gi den enkelte produsent trygghet. Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative budsjett å kutte 6,7 milliarder kr på jordbruksavtalen for 2007, på ett år, og så sier Kielland Asmyhr at ønsket om billigere mat skal oppnås ved å betale produsentene mindre. Det vil ramme hardest de produsentene som har størst produksjon.

Spørsmålet mitt er: Hvor få bønder ønsker Fremskrittspartiet vi skal ha i dette landet? Det andre spørsmålet er: Hvor skal de drive sin produksjon?

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:39:30]: Først vil jeg avvise påstanden om at Fremskrittspartiet vil avvikle samvirket. Det er en påstand som flere representanter fra de rød-grønne partiene har kommet med i en del debatter her i Stortinget. Det er ikke riktig. Vi vil øke konkurransen innenfor denne næringen, men det betyr ikke at vi vil avvikle samvirket.

Når det gjelder antall bønder, skal ikke vi politikere sette noe tall på hvor mange bønder det skal være. Denne næringen skal utvikle seg på lik linje med alle typer næringer, og jeg synes heller at Lars Peder Brekk burde stå til rette for den politikken han står for, og som bidrar til at det blir stadig færre bønder. Han bør ikke skylde på Fremskrittspartiet for at det har blitt 20 000 færre bønder siden år 2000.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torbjørn Hansen (H) [10:40:43]: Høyre vil i dag stemme imot forslaget til jordbruksavtale og reindriftsavtale på prinsipielt grunnlag. La meg likevel slå fast at Høyre er opptatt av å opprettholde et aktivt jordbruk over hele landet. Høyre vil opprettholde kulturlandskapet, og Høyre vil opprettholde norsk matproduksjon. Vi må slå fast at jordbruket, til tross for jevn og ganske kraftig tilbakegang i antall årsverk, er en viktig næring for landet og særlig for Distrikts-Norge.

Det er likevel liten tvil om at hovedmålsettingene i jordbrukspolitikken, som de fleste partier er enig om, kan oppnås til en lavere samfunnsmessig kostnad enn det som ligger i avtalen. Selv om vi har en robust offentlig økonomi i Norge, vil unødvendig subsidiering av enkeltnæringer innebære en kostnad både for næringslivet ellers og for skattebetalerne. Til syvende og sist vil slik subsidiering begrense ressurstilgangen til andre viktige samfunnsoppgaver.

Det er etter min oppfatning fullt mulig å gjøre jordbruket mer robust enn det det er i dag, også med et lavere subsidienivå.

Da Regjeringen og bøndenes organisasjoner kom i mål med årets oppgjør, kunne vi på tv se lederen av Senterpartiet og landbruksministeren feire avtalen med sjampanje. Det var en underlig forestilling. Bøndene krevde 2,1 milliarder kr, et krav som er helt i samsvar med de forhåpningene Senterpartiet tidligere i år sådde hos bøndene.

Fasiten ble under halvparten. Årets opplegg medfører at flere tusen bruk forsvinner også til neste år, og dette er jo lysår unna statsrådens ambisjoner i erklæringen i 2005 om at hvert bruk nedlagt er et personlig nederlag. Det er kanskje ikke rart at Åslaug Haga var lettet over å få til en slik avtale.

Sjampanjefeiringen reflekterer uansett et trist fenomen i norsk jordbrukspolitikk, nemlig en betydelig avstand mellom målsettinger, retorikk, løfter, festtaler og virkeligheten i jordbruket.

Nytt i årets oppgjør er debatten om endringene i beregningsmetoden for bondens inntekt. Denne konflikten førte til at lederen i Bonde- og Småbrukarlaget, Anne Osland, trakk seg i protest. Endringene gjør at bondens inntekt på teoretisk plan øker med nærmere 10 000 kr, ifølge Osland. Dette framstår som en ren rosemaling og pynting av Regjeringens jordbrukspolitikk, uten at det blir noen som helst økonomisk konsekvens for bonden.

Høyre ønsker en ny kurs i jordbrukspolitikken. Det er lite som tyder på at dagens jordbruksoppgjør, verken i vedtaket for 2007 eller i forhold til langsiktige grep, løser framtidens utfordringer for jordbruksnæringen.

Vi nærmer oss med raske skritt 2024 og kravet til løsdrift. Løsdriftkravet vil kreve store nyinvesteringer i moderne driftsbygninger og moderne anlegg for melkeproduksjon. Løsdriftkravet gjør det nødvendig med betydelige strukturendringer og større enheter innenfor melkeproduksjon. Til dette svarer Regjeringen med å lansere det såkalte folkefjøset – et konsept hvor bøndene nærmest ved egen, manuell innsats skal ruste opp sine mindre anlegg til framtidens løsdriftkrav. Jeg kan godt forstå at mange bønder som i framtiden skal leve av sine bruk, ikke er spesielt entusiastiske for dette konseptet.

Jordbruket vil også stå overfor store utfordringer når WTO-avtalen foreligger, eller dersom det blir etablert bilaterale avtaler som går i samme retning. En WTO-avtale er positiv for norsk verdiskaping, men krever omstilling av jordbruket. Vi registrerer at Senterpartiet også på dette området har fått et tøft møte med virkeligheten, og at Regjeringen, etter at den tiltrådte, har kommet med en lang rekke nye innrømmelser på jordbrukets bekostning i WTO-forhandlingene. Men dessverre er ikke kursendringen og realitetsorienteringen i Senterpartiets WTO-politikk kombinert med en tilsvarende nyorientering på jordbruksområdet.

Både løsdriftkravet, WTO og bøndenes behov for inntektsvekst og konkurransedyktige arbeidsvilkår presser fram omstilling i retning av større driftsenheter.

Høyre er med på merknaden om at det bør legges til rette for en variert driftsstruktur. Det er bra at vi har mange deltidsbønder i Norge. Disse bidrar positivt både til kulturlandskapet og til gode bygdemiljøer. Det må legges til rette for at flest mulig skal kunne drive slik de selv vil, og det må være mulig å drive småskala jordbruk i Norge også i framtiden, ved siden av annet arbeid. Men når man skal stake ut kursen for framtidsjordbruket, mener Høyre at man skal ha et større fokus på den profesjonelle heltidsbonden.

Det er mange yngre mennesker som ser framover 10, 20, 30 år og vurderer å gå inn i jordbruket. De ønsker å ha et inntektsnivå som er på linje med andre næringsdrivende. De vil ha en arbeidssituasjon, ikke minst knyttet til ferie og fritid, som gir grunnlag for et godt familieliv, og de vil ha en trygghet for de verdier som de eventuelt investerer i sin næringsvirksomhet. Jeg mener derfor at Regjeringens målsetting om å styrke strukturprofilen, som innebærer økt favorisering av småbruk, og som går igjen i denne jordbruksavtalen, er å gå dramatisk i feil retning.

Jeg vil heller anbefale merknaden og forslaget som Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre står bak, om oppmyking av regelverket for melkeproduksjon, særlig i forhold til maksimalkvoter på enkeltbruk, muligheten for kvoteleie, friere omsetning av kvoter og oppheving av avstands- og antallsbegrensninger for samdrifter.

Det er interessant i en tid med mye debatt om klimautfordringer at større bruk og samdrifter har et stort potensial for å redusere klimautslipp fra gjødselskjellere gjennom bygging av gassturbiner som omdanner utslipp til energi. Jordbruket er en stor kilde til klimautslipp. Potensialet for å redusere utslippene samtidig som næringen får en mer framtidsrettet struktur, er veldig spennende.

Jeg vil også peke på at større bruk kan ha en positiv virkning i forhold til dyrevelferd. Såkalte dyretragedier på gårdsbruk oppstår nesten utelukkende på småbruk. Profesjonell drift på større bruk med løsdrift og moderne infrastruktur vil, etter min mening, også gjøre hverdagen bedre for dyrene.

Det er bred oppslutning rundt behovet for markedsordninger på visse områder av jordbruket. Når det gjelder markedsordningen for melk, har denne vært et stridstema i forhold til konkurransepolitikk i flere år. Etter at Stoltenberg II-regjeringen overtok, har håndteringen av markedsordningen for melk vært underlig, med trenering av Regjeringens eget vedtak om taksering av Tine og en på kanten til useriøs behandling av Q-meierienes søknad om omstillingstøtte.

Det er en kjent sak at Bondelaget er mot konkurranse på meierivarer. Argumentasjonen til statsråden har gått i samme retning som argumentasjonen fra Bondelaget om at de private aktørene selv har skylden for dårlig lønnsomhet.

Derfor er det oppsiktsvekkende og positivt at Regjeringen gjør retrett på dette og nå gir de uavhengige aktørene forbedringer i de økonomiske rammevilkår. Dette må oppfattes som en innrømmelse av at de mindre aktørene har vært diskriminert i markedsordningen for melk, slik som de selv og Høyre har hevdet hele tiden. Høyre er overrasket, men også positiv til at Konkurransetilsynet nå får et større ansvar for å kontrollere konkurransen om meierivarer i sluttbrukermarkedet.

Når det gjelder næringsmiddelindustrien, er det beklagelig å registrere at føljetongen om utenlandsk bearbeiding har fått en ny og dramatisk utvikling. Regjeringen har gått tilbake på sitt eget vedtak i statsbudsjettet for 2007 og lanserer nå en helt ny ordning med kvoteauksjon, som ikke har vært ute på høring. Prosessen er i seg selv kritikkverdig, og resultatet framstår som dårlig utredet. Høyre har stilt spørsmål om de juridiske sidene ved den nye forskriften. Uansett er denne type handelshindringer gårsdagens løsninger. Det er et paradoks for Høyre at dette korstoget, som særlig rammer en spesiell aktør, skjer uten at det har noen som helst betydning for bøndenes avsetning av egen produksjon.

Det er uheldig at vi har en regjering som i sak etter sak forsøker å forskjellsbehandle næringsvirksomhet, basert på om de er organisert som samvirkeforetak eller ikke.

Høyre har i denne perioden fremmet en rekke forslag knyttet til deregulering av lovverk som begrenser bondens eiendomsrett. Vi støttet Venstres forslag om å fjerne delingsforbudet i jordloven. I tillegg har vi foreslått å fjerne boplikt og prisregulering av jordbrukseiendom, og vi har foreslått å fjerne fylkesmannens mulighet til å overprøve vedtak fattet av fylkeslandbruksnemnda.

Jo mer vi går inn i enkeltsaker og enkeltpersoners skjebner for dem som blir rammet av regelverket, dess mer urimelig framstår det i forhold til eiendomsretten til den enkelte bonde. Ser vi reguleringssystemet i et distriktspolitisk perspektiv, blir svaret heller ikke annerledes.

Det er et paradoks at partier som er opptatt av distriktspolitikk, overkjører folk som vil etablere næring eller nye boliger i distriktene. Arealvernet er til for jordbruket, men jordbruket er også til for distriktene. Det er viktig for en distriktskommune å kunne utnytte arealene sine til investeringer som skaper aktivitet og framtidig grunnlag for bosetting. Da er det dårlig distriktspolitikk å overkjøre denne type lokaldemokratiske beslutninger basert på nasjonale jordbrukspolitiske målsettinger.

Jeg synes det er ganske underlig at vi har en statsråd som ikke ser at overkjøring av et samlet kommunestyre, da også inkludert senterpartipolitikere, er et angrep på lokaldemokratiet og folkestyret. Jeg vil i den anledning anbefale statsråden å besøke Fusa i Hordaland. Der kjemper ordføreren fra Senterpartiet en innbitt kamp for å gi et familiebruk muligheten til å sette opp en ny bolig, slik at generasjonsskiftet kan skje på en måte som gjør at bruket fortsatt i framtiden vil være i drift.

Avslutningsvis vil jeg gjenta at Høyre stemmer mot jordbruksavtalen og reindriftsavtalen på prinsipielt grunnlag. Vi mener det er uheldig at enkelte bransjeorganisasjoner skal forhandle fram sine rammevilkår på denne måten. Det er uheldig i forhold til legitimiteten i næringen, og det er uheldig i forhold til at budsjettsaker bør behandles i forbindelse med budsjettbehandlingen, hvor alle utgifter på statsbudsjettet blir sett i en sammenheng. I og med at de myndighetsbestemte rammevilkår for både reindrift og jordbruket er komplisert, viktig og omfattende, ønsker Høyre istedenfor å etablere en konsultasjonsordning for disse næringer i forkant av budsjettbehandlingen. Vi vil understreke at vår stemmegivning mot jordbruksavtalen ikke i seg selv er et signal om at vi vil endre innholdet i verken jordbruksavtalen eller reindriftsavtalen. Den type føringer kommer i forbindelse med andre forslag.

Jeg vil også ta opp de forslag Høyre fremmer i innstillingen enten alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Torbjørn Hansen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Arne L. Haugen (A) [10:51:10]: Vi har nettopp hørt at Høyre vil opprettholde et aktivt og variert landbruk over hele landet. Men jeg ser det slik at Høyre faktisk har nærmet seg Fremskrittspartiets landbrukspolitikk ganske sterkt gjennom de siste jordbruksoppgjørene som har vært behandlet her i huset, og som bl.a. manifesterer seg gjennom et forslag nå i dag om å øke taket på melkekvoter og åpne opp for at samdriftene blir større, og at antallet medlemmer blir større.

Så opplevde vi at samarbeidspartneren til Høyre fremmet et forslag her i salen i går om å avvikle Finnmarkseiendommen og nedlegge Sametinget. Det har selvfølgelig ikke direkte så mye med jordbruksavtalen å gjøre, men jeg vil bare stille det enkle spørsmålet om dette på noe vis reduserer Høyres entusiasme i forhold til sin nyvunne partner i landbrukspolitikken.

Torbjørn Hansen (H) [10:52:25]: Jeg synes ikke det er naturlig å gå inn i partnerskapsdebatten her i salen i dag, men jeg registrerer at regjeringspartiene forsøker å klistre Høyres politikk opp mot Fremskrittspartiet. Jeg vil bare slå fast saklig sett at det er mindre forskjell på Senterpartiets jordbrukspolitikk og Høyres jordbrukspolitikk enn det er forskjell på Høyres jordbrukspolitikk og Fremskrittspartiets jordbrukspolitikk. Det finner man lett ut ved å sette opp støttenivåene ved siden av hverandre, hvor man ser at det er mindre forskjell på det vi foreslår, og det regjeringspartiene foreslår, i forhold til Fremskrittspartiet. Det er også slik at Høyre ønsker å opprettholde ordninger som sikrer et aktivt jordbruk i hele landet, selv om vi vil ha større driftsenheter. Det er også slik at vi ser at det er behov for markedsordninger for jordbruket i framtiden.

Jeg mener at Høyre står for en moderat og framtidsrettet jordbrukspolitikk som befinner seg i sentrum av norsk politikk, og som er realistisk og positiv for jordbruket i framtiden. Vi er nødt til å ta inn over oss at det skjer endringer i jordbruket, og vi må ha et system som gjør at bøndene kan ha en positiv tro på framtiden.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [10:53:37]: I innstillingen, på side 6, står det i en merknad fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:

«Årets fremforhandlede avtale innebærer verken i ramme, innretning eller struktur en kursendring.»

Det må bety at Høyre ikke ser forskjell på denne regjeringens landbrukspolitikk og den de selv stod for i forrige periode. Det er jo slik at seriøse partier stemmer for avtaler som er inngått mellom parter, som de er enige om.

Når Høyre nå velger å stemme imot avtalen, spør jeg: Betyr det at Høyre var og er uenig både i den landbrukspolitikken den forrige regjeringen førte, og den landbrukspolitikken som den nåværende regjering fører?

Torbjørn Hansen (H) [10:54:37]: Jeg tror at også partiet Sosialistisk Venstreparti nå har innsett at det kan være nyanseforskjeller mellom det man står for primært, og det man må gå inn på i regjeringsposisjon. Når vi er i opposisjon, markedsfører vi vår egen, primære jordbrukspolitikk, som er litt annerledes enn det som var Bondevik II-regjeringens politikk.

Merknaden i innstillingen er imidlertid ganske riktig. Det er ingen stor endring i kurs eller innretning på jordbrukspolitikken i forhold til det som var i forrige periode, og det må jo være et ganske alvorlig løftebrudd i forhold til det som bl.a. Senterpartiet gikk til valg på.

Men når det gjelder å stemme imot jordbruksavtalen og en inngått avtale, mener jeg at det demokratisk er rett at det er i denne salen vi bestemmer disse tingene. Det er helt legitimt at vi i forbindelse med jordbruksavtalebehandlingen i Stortinget signaliserer at vi ønsker å ha en annen måte å innrette jordbrukets rammevilkår på, en måte som er mer i samsvar med det som skjer i resten av verden, og en måte som er mer framtidsrettet og moderne i forhold til jordbrukets krav.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:55:56]: Høyres representant Torbjørn Hansen understreker at de vil stemme imot årets jordbruksavtale av prinsipielle årsaker. De har et ønske om at jordbrukets utfordringer skal løses gjennom ordinære budsjettprosesser.

Da har jeg lyst til å gå tilbake til hva Høyre foreslo i sine forslag til statsbudsjett i 2007 når det gjaldt jordbruket. Der kom det fram at de ønsket å redusere jordbruksavtalen med 1,8 milliarder kr i en allerede framforhandlet avtale for 2007. Det utgjorde et kutt på 30 000 kr pr. årsverk, og det utgjorde en inntektsreduksjon i jordbruket på 18 pst. på et år. En sier også i tillegg at en ønsker å redusere overføringene mer.

Da lurer jeg litt på hvordan det stemmer med det som Høyres representant Hansen nå sier, at de fleste målene skal opprettholdes, produksjonen av trygg mat, arealene, kulturlandskapet, jordbruk i hele landet, matsikkerhet, selvforsyning i lokalsamfunn der jordbruket er viktig, innovasjon, entreprenørskap, osv. Stemmer politikken?

Torbjørn Hansen (H) [10:57:01]: Det er ingen tvil om at det er en god sammenheng i vår alternative jordbrukspolitikk. Hvis man ser på de grunnleggende økonomiske forhold rundt f.eks. etablering av større samdriftsbruk, vil den type bruk spare samfunnet for ganske store økonomiske utgifter i forhold til en tilsvarende produksjon på mange småbruk. Derfor er det fullt mulig å legge til rette for et meget robust jordbruk, også med et lavere støttenivå.

Det jeg tror mange bønder opplever i dag, er at man har en regulering av jordbruket som gjør at alle bruk blir mindre og mindre lønnsomme, og det er ingen som ser den store optimismen i forhold til framtiden. Den er vi nødt til å skape gjennom å gi bøndene mulighet til å utvikle sin næringsvirksomhet istedenfor å gi dem mer regulering kombinert med moderate inntektsøkninger. Hvis man kombinerer de endringene som vi gjør i budsjettene, med en gradvis deregulering av driften og styrker bondens eiendomsrett, mener jeg at norske bønder vil komme bedre ut.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [10:58:15]: SV arbeider for en norsk landbrukspolitikk som legger til rette for sysselsetting og gode boplasser i distriktene, som setter dyrevelferd høyt, som styrker den økologiske produksjonen, og som bruker både innmarks- og utmarksressursen på en bærekraftig måte. Derfor er det med glede jeg nå vil gjøre rede for hvorfor SV vil anbefale Stortinget å stemme for både årets jordbruksoppgjør og årets reindriftsoppgjør – avtaler som staten har blitt enig med både Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget om.

Landbrukspolitikken favner bredt og er delvis vevd sammen med viktige distriktspolitiske og også sikkerhetspolitiske mål. Norsk landbruk skal produsere ren og trygg mat, men også fellesgoder som naturopplevelser, og landbruket legger derved et grunnlag for en robust reiselivsnæring.

«Ta landet i bruk» er navnet på strategidokumentet for landbrukspolitikken som Landbruks- og matdepartementet la fram i januar i år. «Ta landet i bruk» kan også stå som en sterk oppfordring til å bruke landarealet til jordbruk, skogbruk, hagebruk og reindrift og til også å bruke de ressursene som finnes i form av kunnskapsrike og arbeidsomme folk, bygninger, husdyr, maskiner og utstyr.

Landbruksproduksjonen i Norge er i hovedsak å betrakte som et småskalalandbruk, i hvert fall i global sammenheng. Den gjennomsnittlige norske gården har de siste årene krevd arbeidsinnsatsen fra en hel familie, men den har stort sett bare gitt inntekt til en halv familie.

Denne inntektssituasjonen, kombinert med et arbeidsmarked som skriker etter arbeidskraft, gjør at det på de fleste gårdsbruk er én som jobber på gården, og én som jobber utenfor bruket. Samtidig er det sånn at inntektene i landbruket ikke er likt fordelt. Det finnes noen bruk med svært gode landbruksinntekter, og så finnes det fortsatt utrolig mange bruk som har svak inntjening, og som sliter med å holde hjulene i gang. Derfor er det godt for SV å kunne si at årets oppgjør svarer på behovene til de midlere brukene, eller skal vi kalle det familiebrukene, og de minste brukene.

SV vet godt at det i noen områder i Norge er rom for å rasjonalisere, strukturere, effektivisere, mekanisere og jeg hadde nær sagt robotisere landbruket, og på den måten legge til rette for en videre og enda sterkere reduksjon i antall bruk. Når det er en linje som SV ikke vil stimulere ytterligere til, henger det sammen med at disse midlere og små brukene, der i alle fall én person har «hjertet på gården», er bærebjelke for øvrig næringsliv, privat tjenesteyting og offentlige tjenester i store og små bygdesamfunn over hele landet.

Velpleide kulturlandskap – om det er i seterdaler, flatbygder, fjellgårder eller kystjordbruket, representerer limet mellom Geirangerfjorden, Bryggen i Bergen, Nidarosdomen, Lofoten og Nordkapp.

Norge er et land med relativt små inntektsforskjeller mellom dem som har lønnet arbeid, og andelen av husholdningsbudsjettet som brukes på mat, er nå i gjennomsnitt 10,5 pst. Vi har ikke kostbar mat i Norge for dem som er i arbeid. Likevel er det liten vilje til å bruke mer penger på mat. Tvert imot er det mange her i landet som tar seg bryet med å dra med seg billig flesk hjem fra Danmark etter en ferietur.

Jeg er stolt over denne jordbruksavtalen, fordi den har en innretning som er i overensstemmelse med våre prioriteringer. Innenfor rammen på 975 mill. kr har vi fått på plass en styrking av miljøprofilen. Vi har fått på plass fangdammer, forsterkede tiltak for kulturlandskapet og ikke minst en økning i beitetilskuddet på 72 mill. kr til sammen. Samtidig vil en økt satsing på bioenergi også være med på å styrke miljøprofilen i avtalen.

For SV er det gledelig at avtalen reduserer omsetningskravet fra 30 000 til 20 000. Besetningen på de minste sauebrukene gjør en betydelig innsats for å holde utmarka åpen. Sammen med det nye husdyrtilskuddet på sau er disse tiltakene svært viktige for å stimulere til fortsatt drift på de minste brukene.

Økologisk produksjon har vært en kjerne i SV-politikken. Vi er derfor glad for at det nå jobbes for å få bedre balanse mellom den økologiske produksjonen og forbruket. I denne sammenhengen vil jeg også si at jeg er glad for at vi har fått på plass innfraktstilskuddet for leieslakt for mobile slakterier.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:03:36]: Jeg har kikket litt i SVs partiprogram, og det er ganske morsomt når det er debatt her i salen. I SVs partiprogram står det bl.a. at man skal bedre de fattige lands markedsadgang i Norge. Da er spørsmålet: Hvordan er de fattige lands markedstilgang til Norge ivaretatt i dette jordbruksoppgjøret?

Jeg la også merke til at representanten Kvalvik var stolt av jordbruksavtalen. Fra 1989 til 2006 er det nærmest en halvering av antall jordbruksbedrifter. I avtalen som vi behandler nå, legger man opp til en reduksjon på 1 600 jordbruksbedrifter. Da er mitt spørsmål opp mot SVs partiprogram: Er dette god SV-politikk, og er representanten Kvalvik stolt av det Regjeringen gjør i så måte?

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [11:04:40]: Takk til representanten som stiller to viktige spørsmål.

Først om fattigdom og frihandel, som vi jo har vært inne på før i dag i denne debatten. Det som er vår oppgave framover, er å se på hvor vi handler maten vår. Vi må sørge for å handle med de landene som trenger utvikling mest. Til forskjell fra Fremskrittspartiet tror ikke vi at frihandel vil løse problemene for de fattigste og nest fattigste landene. Frihandel styrker jo bare dem som er sterke fra før. Historien viser at land som har tatt seg ut av fattigdommen, aldri har gjort det i et frihandelsmarked. De har hatt en egenbeskyttelse for egen produksjon. Skal vi hjelpe de fattigste landene, må vi altså fortsette en slik linje der vi lar dem sikre egen produksjon. Konkurransen med de store selskapene er de ikke i stand til å vinne.

Så hadde representanten et spørsmål om vår politikk i forhold til avgangen fra brukene. Jeg ser at tiden min har gått ut, men forhåpentligvis får jeg sjansen til å svare på det etterpå.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [11:06:03]: Norsk jordbruksproduksjon står for hele 9 pst. av de totale norske klimautslippene, og det er ganske mye. Hoveddelen av det er fra gjødselkjellerne som slipper ut store mengder av klimagassen metan. Vi vet at en moderne og framtidsrettet løsning på problemet kan være å bygge en gassturbin over gjødselkjelleren som omdanner utslippene til energi. En slik løsning krever noe større bruk enn disse 1970-talls folkefjøsene som vi har en del av. Det vil derfor være god økonomi å bygge disse sammen med f.eks. samdriftsfjøs som kan ha nok energi til mange husstander, og samtidig sikre en bedre økonomi for bøndene. En slik modernisering av norsk landbruk vil bidra til å redusere norske utslipp kraftig. Dessverre har vi en regjering med den uttalte målsetting at ikke ett bruk skal legges ned, og som stritter imot samdrift fordi de tror at små folkefjøs er det som kan redde næringen.

Ser ikke SV at større bruk med nye moderne melkefjøs vil kunne redusere de norske klimautslippene fra jordbruket kraftig?

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [11:07:15]: Jeg vil gjerne takke representanten fra Høyre for spørsmålet. Det er viktig for oss å få anledning til å si at ingen partier har i den grad som SV snakket om miljøet. Vi er veldig glad for at det er mange som nå er enig med oss i at vi må gjøre en betydelig innsats for å forbedre klimaet vårt.

Når det gjelder landbrukets innsats, vil jeg si de er på riktig vei. Utslippene fra landbruket har gått ned. Vi skal, sammen med andre, sørge for at også overføringene til investeringer i landbruket blir fulgt nøye for å kunne møte utfordringene med utslipp av bl.a. metangass fra landbruket.

Vi er veldig for at folk finner sammen, to og to bruk f.eks. i samdrift, for å kunne ta i bruk nye løsninger. Vi vil fokusere sterkt på miljøutfordringen framover. Jeg er veldig glad for at Høyre har samme innstilling til det.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:08:24]: Eg vil følgja litt opp den førre replikken. Kristeleg Folkeparti meiner det bør opprettast eit fond for å finansiera biogassanlegg som er baserte på metangass frå husdyrhald. Dei andre opposisjonspartia har ei litt anna tilnærming til korleis klimagassen frå jordbruket skal kunna utnyttast, men dei er klåre på at noko må gjerast.

Det som er påfallande, er at Regjeringa og regjeringspartia ikkje synest å vera interesserte i klimagassreduksjon for jordbruket i det heile. Det kom for så vidt litt fram av svaret på førre replikken, der representanten Kvalvik sa at dei skal følgja utviklinga. Det er ikkje så veldig aktivt og progressivt.

Mitt spørsmål er: Kva tenkjer SV, som tidlegare hadde ein tydeleg miljøprofil, om dette svært aktuelle klimaspørsmålet?

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [11:09:21]: Takk til representanten Ingebrigt Sørfonn for spørsmålet.

Jeg tror faktisk at Kristelig Folkeparti vet at SV har et sterkt og ekte miljøengasjement. Når det gjelder biogassanlegg og i det hele tatt ny teknologi for å ta vare på utslipp, ønsker SV å ligge i front i utviklingen

Det jeg prøvde å si innlegget mitt i stad, var at vi styrker miljøprofilen i avtalen. Vi har satt av 72 mill. kr til en økning av beitetilskuddet. Vi har en økt satsing på bioenergi på til sammen 190 mill. kr. Vi har satt av et eget miljøprogram, og vi kommer til å fortsette å utvikle gode løsninger for å ta vare på utslipp fra landbruket. Jeg er veldig glad for at Kristelig Folkeparti nå signaliserer at de vil støtte SV i alle slike forslag framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:10:37]: Debatten så langt har vore prega av to heilt ulike verder. På den eine sida har me regjeringspartia, som marknadsfører årets jordbruksoppgjer som eit historisk oppgjer og ein ny kurs for landbruksnæringa, heilt og fullt i tråd med det som var lova både i valtalar og i regjeringserklæringa. På den andre sida finn me Framstegspartiet og – om ikkje like ytterleggåande – Høgre, som vil ha vekk jordbruksavtala, redusera statlege overføringar og fjerna særordningar for landbruket.

For å ta regjeringsfraksjonens omtale av avtala først, vil eg konkludera med at det ikkje er innhaldet, men innpakninga som er det største problemet.

Kristeleg Folkeparti er nøgd med at det vert lagt fram for Stortinget eit jordbruksoppgjer som er bygt på semja mellom avtalepartane. For Kristeleg Folkeparti har det alltid vore viktig at jordbruksoppgjeret skal vera basert på semje mellom organisasjonane i næringa. Det har me stått for i posisjon, og difor har me heller ikkje problem med å seia at me er nøgde med at det vart semje i år òg.

Me er òg nøgde med at avtala gjev ei rimeleg bra inntektsutvikling for bøndene, rett nok basert på at føresetnadene bak oppgjeret held mål. Dersom dei politiske måla om å oppretthalda eit levande landbruk over heile landet med variert bruksstruktur skal takast alvorleg, er utsiktene til ei inntekts- og velferdsutvikling minst på line med andre grupper i samfunnet heilt avgjerande.

Når det gjeld sjølve historieskrivinga og adjektivbruken i omtala av oppgjeret, konstaterer eg at tonen er vesentleg meir dempa hos bøndene sjølve enn i den politiske leiinga i Landbruksdepartementet og i den raud-grøne leiren i Stortinget.

«Forhandlingsresultatet er imidlertid ikke i tråd med de ambisjoner som er uttrykt og de forventninger som er skapt fra Regjeringshold gjennom vinteren», seier Noregs Bondelag i brevet sitt til næringskomiteen av 31. mai i år.

Seinast i dag kan me lesa i Nationen at bøndene meiner at det var ingen grunn for Senterpartiets sjampanjefeiring av jordbruksoppgjeret. Det verkar som om det faktisk hadde vore meir grunnlag for å skåla i surmjølk!

Det ligg an til ei god inntektsutvikling for bøndene – ei totalramme der ein faktisk må tilbake til sentrumsregjeringas tid for å finna betre tal. Men hovudinnretninga og verkemiddelbruken i jordbrukspolitikken ligg stort sett fast, òg om ein samanliknar med tidlegare regjeringar.

Det bringar meg over til den andre sida i denne debatten – Høgre og Framstegspartiet. Framstegspartiet har alltid vore ein varm talsmann for rasering av eit landsdekkjande norsk landbruk, så deira standpunkt i dag er ikkje noko nytt.

Når det så gjeld Høgre, må eg konstatera at avtala ikkje representerer noka større kursendring samanlikna med Samarbeidsregjeringas politikk. Det gjer derimot Høgres politikk slik han vert uttrykt i komiteinnstillinga.

Som nemnt gjev Kristeleg Folkeparti si tilslutning til avtala slik ho ligg føre, med dei løyvingane som følgjer av det. Men me vil likevel peika på nokre utfordringar som må takast meir på alvor i dei komande landbruksoppgjera.

For det første vert meir enn halvparten av ramma teken ut gjennom auka målprisar. På storfe og svinekjøt er auken i målprisane faktisk høgare enn det bondeorganisasjonane kravde innleiingsvis. Det resulterer i eit auka press på næringsmiddelindustrien. Eg håpar at regjeringspartia har merka seg ei betydeleg uro og misnøye i denne bransjen. Skal me ha ein livskraftig næringsmiddelindustri i åra framover, finst det sjølvsagt grenser for kor stor prisforskjell det kan vera på råvarer til industrien. Det betyr at inntektsmålsetjinga i større grad enn kva som har vore tilfellet i år, må sikrast gjennom direkte budsjettstøtte i åra framover.

For det andre må miljøutfordringane i endå sterkare grad inn i jordbruksforhandlingane. Landbruket er ei viktig kjelde til norske klimautslepp, m.a. i form av metangass frå husdyrhald. Kristeleg Folkeparti meiner at støtteordningar for investeringar i biogassanlegg bør forbetrast kraftig, slik at slike investeringar vert interessante òg for bønder med meir normale bruk. Dette vil resultera i mindre klimautslepp, samtidig som det vil gje både energi og gjødsel av høgare kvalitet.

Kristeleg Folkeparti gjev si støtte til årets jordbruksoppgjer. Det same gjeld reindriftsavtala.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Steinar Gullvåg (A) [11:15:44]: Selv om representanten Sørfonn slår et slag for surmelken, konstaterer jeg at han likevel er ganske tilfreds med årets jordbruksoppgjør.

Men i sine komitemerknader går Kristelig Folkeparti tilbake til jordbruksoppgjørene under tidligere landbruksminister Gjønnes for å finne en sammenlikning til årets jordbruksoppgjør. Jeg har ikke grunnlag for å vurdere oppgjørene på det tidspunkt mot det som gjøres nå, men mellom disse periodene har vi jo Sponheim. Jeg kan forstå at man ikke er spesielt entusiastisk i forhold til det som skjedde i denne perioden, men hva tror representanten Sørfonn er årsaken til at pessimismen spredte seg på norske bygder og i norsk landbruk under Bondevik-regjeringen, og hva kan det komme av at forventningene er så mye høyere nå?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:16:45]: Når det gjeld pessimisme i landbruket, har representanten Gullvåg og partiet hans god erfaring. Då sentrumsregjeringa tok over i 1997, var det ein betydeleg pessimisme i landbruket. Dette vart snudd under sentrumsregjeringa.

Og berre for å minna litt om kva som eigentleg skjedde, sidan representanten Gullvåg ikkje har oversikt over det: Jordbruksoppgjeret i 1998 hadde ei totalramme på 1,3 milliardar kr. Overføringane var på nesten 600 mill. kr – 575 mill. kr. I 1999 var det ei totalramme på 1,1 milliardar kr. Overføringane var på 540 mill. kr. Så eg kjenner meg ikkje igjen i beskrivinga. Det vart snudd til optimisme. Eg forstår, når eg legg godviljen til, at representanten Gullvåg har eit behov for å gjera eit retorisk poeng av at det er forskjell på den jordbrukspolitikken som vert ført no, og den som vart ført under den førre regjeringa, men det er faktisk ikkje grunnlag for ein slik retorikk.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [11:18:02]: Høyre og Fremskrittspartiet står i mange merknader i innstillingen sammen om forholdsvis radikale forslag, som SV mener vil få dramatiske konsekvenser for norsk landbruk, slik vi ser det i dag, og dermed også for distriktspolitikken. Jeg vil si at Høyre viser sitt sanne ansikt.

Hvordan tenker Kristelig Folkeparti at dette vil påvirke et framtidig samarbeid? Kan Kristelig Folkeparti se for seg å gå inn i en regjering der jordbruksforhandlingene blir avviklet?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:18:43]: Eg trur representanten Kvalvik er einig med meg i at me skal vere glade for at me lever i eit fritt land, der det er høve til å meina og gje uttrykk for det som ein vil.

Men til realiteten i spørsmålet: Eg kan visa til praksis, nemleg at det kan vera ulik tilnærming i politikken i primærstandpunkta, men me viste i Samarbeidsregjeringa at det var mogleg å finna saman til ein landbrukspolitikk som det var einigheit om, og som gav optimisme og utvikling, og som faktisk berre i liten grad er forskjellig frå den politikken som vert ført i dag. Så dette at partia i opposisjonstilvære gjev uttrykk for primærpolitikken sin, føler eg ikkje som noko problem i det heile.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:19:49]: Kristelig Folkeparti peker i innstillingen til denne saken på at tidligere statsråd Gjønnes gjorde avtale med landbrukets organisasjoner som hadde en klart høyere samlet ramme enn årets ramme. Det er også påpekt av representanten Sørfonn. Rammene var riktignok på 1,4 milliarder kr i 1998 og 1,1 milliarder kr i 1999, men rammene kan ikke ses isolert, uavhengig av pris-, kostnads- og markedsutviklingen i samme perioden. Blant annet økte rentenivået med tre prosentpoeng i samme perioden.

Tar man realiteten i utslagene i den perioden som Gjønnes satt ved roret, økte inntektene med 14 000 kr pr. årsverk i treårsperioden, og fra 1997 til 1999 økte inntektene kun med 2 000 kr pr. årsverk. Så slik sett synes jeg representanten Sørfonns skryt av denne perioden ikke passer så godt.

Jeg har videre lyst til å si at det å diskutere om man skal skåle i surmelk eller sjampanje, passer seg ikke her. Så jeg spør: Er ikke dette en riktig beskrivelse av situasjonen?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:20:55]: Først vil eg oppmoda representanten om å skilja mellom det å konstatera fakta og skryt.

Så vil eg peika på det uomtvistelege faktum, som ein kan spørja nesten kvar bonde om, nemleg at det under sentrumsregjeringa – som representanten Brekk sitt parti òg var med i, med Gjønnes som landbruksminister – skjedde ei positiv utvikling, og det vart ein optimisme i norsk landbruk. Dersom ein ser på jordbruksoppgjera i to av desse åra som er nemnde, 1998 og 1999, er det iallfall eit uomtvisteleg faktum at overføringane var mykje større i dei åra enn i dette oppgjeret i år, som vert kalla for eit historisk oppgjer. Overføringane var på 575 mill. kr i 1998 og på 540 mill. kr i 1999.

Presidenten: Replikkordskiftet er da omme.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:22:27]: (komiteens leder): Bøndene har ansvaret for noen av samfunnets viktigste oppgaver. Det gjelder matproduksjon og arealforvaltning. Likevel er det slik at denne viktige gruppen tjener mindre enn de aller fleste andre grupper i landet. Gjennomsnittlig godtgjøres arbeidet og egenkapitalen som settes inn i jordbruket, med vel 170 000 kr pr. årsverk – altså før årets oppgjør. I tillegg er det et stort sprik mellom inntektene innad i jordbruket, slik at mye av arbeidet i realiteten har betydelig lavere vederlag.

Årets jordbruksoppgjør alene er langt fra tilstrekkelig til å rette opp tiår med forsømmelser av jordbruket. Slik sett har kritikerne av jordbruksoppgjøret noe rett. Årets oppgjør alene vil ikke være tilstrekkelig til å snu alle negative utviklingstrekk i næringen. De fleste, også de sterkeste kritikerne, må imidlertid erkjenne at årets oppgjør er det beste på mange år. Etter mitt syn inneholder jordbruksoppgjøret en rekke positive signaler som bør gi grunnlag for framtidstro i næringen.

Som nevnt er rammen for oppgjøret på 975 mill. kr og er den største på svært mange år. Hvor stor den reelle inntektsutviklingen i landbruket blir samlet sett, avhenger bl.a. av kostnadsutviklingen og effektiviseringen i næringen. Men intensjonen i oppgjøret er klart. Bøndene skal ha en gjennomsnittlig inntektsutvikling på om lag 17 000 kr pr. årsverk. Dette er om lag det samme kronemessige tillegg som andre grupper får, ifølge prognosene. Ambisjonene når det gjelder inntektsutvikling har ikke vært høyere på mange år, og det er etter min mening et minimumsmål at bøndene får samme inntektsutvikling i kroner som andre grupper i samfunnet.

I tillegg er praksisen med «gjenbruk» av penger stoppet. Ubrukte midler fra fjorårets oppgjør kommer i tillegg til rammen og utbetales i 2007. Oppgjøret innebærer derfor også en betydelig forbedring av 2007-inntektene. Samtidig er dette et meget viktig prinsipp, en systemendring som sikrer – og i framtiden skal sikre – en mer redelig framstilling av inntektsutvikling ved framtidige oppgjør.

400 mill. kr av inntektsveksten kommer i form av økte budsjettbevilgninger. Budsjettbevilgningene er målrettet for å sikre inntektsutvikling på ordinære familiebruk. Noen eksempler på dette er:

• Bunnfradraget er redusert med 1 000 kr pr. bruk.

• Driftstillegget i melkeproduksjon er økt med 6 000 kr.

• Det er innført et eget driftstillegg i saueproduksjonen på 7 500 kr pr. bruk for å bremse opp den dramatiske nedgangen i saueholdet.

• Omsetningskravet for utbetaling av produksjonstillegg er senket fra 30 000 kr til 20 000 kr.

• Beitebruk er prioritert gjennom økt tilskudd til dyr på beite.

• Distriktsjordbruket er i tillegg prioritert gjennom økte distriktstillegg på kjøtt og melk.

• Prisene heves betydelig på alle områder hvor man mener det er mulig å ta ut økte markedspriser, og kornprisen er for første gang på svært lang tid hevet.

Dette er klare signaler til næringen om at det er en framtid også for bruk av ordinær størrelse. Sponheim-epoken, da alt dreide seg om stordrift eller nisjer, er over! For Senterpartiet er det særdeles viktig.

Nisjeproduksjon, matmangfold og nye næringer er en riktig og nødvendig tilpasning hvis bygdene skal overleve, men uten en ryggrad i form av tradisjonelle familiebruk kan neppe jordbruket løse sine samfunnsoppgaver. Det er denne bruksgruppen som prioriteres ved årets oppgjør, og som bør bli prioritert framover.

For å skape framtidstro og rekruttering kreves imidlertid mer enn bare penger ved ett enkelt jordbruksoppgjør. For den som skal velge om en vil ta over et gårdsbruk eller bygge en ny driftsbygning, er tidsperspektivet 20–30 år.

For Senterpartiet har det derfor vært avgjørende å få gjennomslag for en politikk som kan vare over tid. Vi forventer og arbeider for at årets satsing følges opp i de kommende jordbruksoppgjør. Vi startet i fjor, vi følger opp i år, og vi skal videreføre denne kursendringen i kommende oppgjør.

Til tross for årets avtale viser Budsjettnemndas tall at det er langt igjen til jordbruket har fått et akseptabelt inntektsnivå. Det er langt igjen til prioriteringen av distriktsjordbruk, familiejordbruk og miljøvennlig jordbruk har fått fullt gjennomslag. Det skal vi arbeide med videre framover. Det er også grunn til i framtiden å se på om de fellesfinansierte tiltakene knyttet til velferd, frakt osv. er tilstrekkelig ivaretatt.

Innstillingen viser at det er klare forskjeller mellom partiene i landbrukspolitikken. At Høyre og Fremskrittspartiet nå har funnet sammen i spørsmålet om å fjerne forhandlingsretten og overlate til Stortinget å fastsette bøndenes rammevilkår som en del av den ordinære budsjettprosessen om høsten, viser at en annen regjering enn den nåværende ville kunne true både forhandlingsrett og rammevilkår. Den som tror at jordbruket ville komme ut som vinner i kampen om budsjettmidlene i en annen regjering, forholder seg ikke til verden slik den virkelig er. De som ønsker å avvikle hele systemet, representerer iallfall ikke krefter som står på barrikadene for å forsvare et landbruk over hele landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kåre Fostervold (FrP) [11:27:45]: Det tilfaller en regjering, uansett hvilken sammensetning den har, å skryte av et oppgjør som man har skrevet under på. Men man kan jo stille seg spørsmål om Senterpartiet i denne saken er veldig fornøyd, for i ett medieoppslag ser vi sjampanjeskål og feiring, og i et annet medieoppslag ser vi samferdselsministeren fra Senterpartiet kritisere oppgjøret fremforhandlet av bl.a. hennes parti.

Det er tydeligvis forskjellige meninger i Senterpartiet om denne fremforhandlede avtalen. Jeg ønsker derfor å stille representanten spørsmålet: Var det grunn til å feire resultatet av oppgjøret med sjampanje, eller var dette bare et presseutspill i et forsøk på å skjule en dårlig fremforhandlet avtale for landbruket?

Lars Peder Brekk (Sp) [11:28:39]: Årets avtale innebærer for første gang på veldig mange år at bøndene får en inntektsutvikling i kroner lik andre grupper, ca. 17 000 kr. Det er særdeles viktig at man greide å oppnå det i landbruksoppgjøret. Jeg er glad for at staten og organisasjonene ble enige. Det i seg selv er grunnlag nok for å feire.

Det er også grunnlag for å feire at vi fikk fjernet prinsippet om at man kunne overføre bevilgninger fra ett år til et annet – at man unngikk gjenbruk av midler. Det er også et viktig prinsipp som sikrer inntekter til landbruket, og som man har grunn til å feire. Hvorvidt man skal feire med sjampanje og bløtkake eller med surmelk, som ble nevnt her i salen i dag, kan man diskutere. Men jeg har lyst til å understreke at vi i Senterpartiet tar steg for steg i arbeidet for å videreutvikle inntektene i landbruket. Vi ønsker, som jeg sa i innlegget mitt nettopp, å gå videre. Vi ser at det er behov for ytterligere økning av inntektene i landbruket, slik at vi kan få sammenlignbare situasjoner med andre grupper.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [11:29:54]: Landbruksministeren har uttalt at ethvert bruk som legges ned, er et nederlag. Vi ser likevel at landbruk legges ned daglig – også under denne regjeringen. Det har med andre ord vært mange tusen enkeltnederlag for ministeren siden 2005. Det er også slik at selv om overføringene til jordbruket økes noe, vil nedgangen bare fortsette. Denne utviklingen har vært tilnærmet konstant de siste 30–40 år.

Selv om det er nedgang i sysselsettingen og i antallet bruk, opprettholdes produksjon og areal dyrket mark på omtrent samme nivå. Det handler om teknologisk utvikling og effektivisering, og det er bra. Men når antallet bruk er viktigste måleparameter for suksess i jordbrukspolitikken til denne regjeringen, hvordan kan da Senterpartiet være tilfreds med den politikken som føres, når resultatet allikevel er den samme utviklingen som tidligere?

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:31:06]: Jeg vil støtte landbruksministeren når han sier at nedlegging av bruk er et tap, og det er trist at vi på det viset tynner ut utviklingen i mange distriktssamfunn. Det er viktig at vi har en landbrukspolitikk som opprettholder så mange bruk som mulig.

Så vil jeg gi tilslutning til den beskrivelsen som Røbekk Nørve gir her. Teknologisk utvikling, endringer i samfunnet og konkurranse med andre grupper fører til endringer i antall bruk. Det er det ikke mulig å stoppe. Så vi vil også i framtiden se at bruk vil komme til å bli nedlagt. Men Senterpartiets målsetting er at man skal jobbe hardt for å hindre denne nedleggingen, og da er det ikke minst viktig å bedre inntekten. Og da må man spørre seg: Hvor er Høyres svar – inntektsmessig – når det gjelder utviklingen av landbruket? Vi ser ikke annet enn at Høyre foreslår reduserte inntekter til landbruket, og det vil forsterke strukturutviklingen.

Leif Helge Kongshaug (V) [11:32:21]: Venstre og Senterpartiet har tidligere hatt mange felles interesser i landbrukspolitikken, men nå ser det ut til at vi skiller lag på en del fundamentale områder, selv om det er mange ting som fortsatt er felles.

Venstre er opptatt av at det skal gis handlingsrom, at det skal stimuleres til kreativitet, at man skal framelske samarbeid og nye løsninger i landbruksnæringen. Dette mener Venstre er viktig for at folk skal gis muligheter, og for at Bygde-Norge skal bebos.

Mange mindre melkebruk ser at de enkeltvis er for små til fortsatt lønnsom drift. Mange ønsker derfor samarbeid. Mener representanten for Senterpartiet at det er god landbrukspolitikk at i en bygd med f.eks. seks melkebruk skal bare fem få lov til å gå sammen i en samdrift, mens den sjette enten må fortsette alene eller legge ned? Og er dette god bygdepolitikk?

Lars Peder Brekk (Sp) [11:33:23]: Hvis jeg ikke tar feil, ble en del av det regelverket som gjelder samdrift, innført under forrige regjering. Det var da snakk om totalt antall tonn i produksjonen og også begrensninger i antall bruk som kan delta i samdriften. Det er, så vidt jeg vet, ikke skjedd noen endringer i årets landbruksoppgjør som forandrer på den politikken.

Mitt utgangspunkt er at det bør settes rammer for samdriften på den nivået vi har i dag – kanskje burde nivået vært enda lavere. Det burde heller vært mulig å se på antall bruk som kan delta, der skal jeg gi Kongshaug rett. Det bør vurderes i framtiden.

Ellers har jeg lyst til å understreke at Venstre og Senterpartiet har mange felles interesser, selv om vi kanskje ser litt ulikt på mulighetene til nisjeproduksjon, tilleggsaktiviteter. Der er det viktig for Senterpartiet å understreke at hele utviklingen i landbruket er avhengig av at vi kan sikre familiejordbruket i framtiden, og da må nisjeproduksjon og annen produksjon komme som et tillegg.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Leif Helge Kongshaug (V) [11:34:57]: La meg få starte med å gratulere Regjeringen med å ha forhandlet fram en avtale. På samme måte som under den forrige regjeringen er det forhandlet fram en avtale som næringen lett motstrebende har skrevet under på.

Det er grunn til å understreke at kommende jordbruksavtale inneholder en rekke sentrale elementer fra den forrige regjeringens landbrukspolitikk. Årets framforhandlede avtale innebærer verken i ramme, innretning eller struktur en dramatisk kursendring, slik regjeringspartiene hevder.

Det er imidlertid på det rene at innretningen i avtalen i små skritt går i feil retning: Det blir mer regulering, og det blir mindre handlefrihet for dem som vil satse. Det er f.eks. veldig uklare signaler når det gjelder investeringsmidlene i dagens politikk. Det er tydelig at så lenge man vil investere i Regjeringens kjerneprosjekt, det såkalte familiebruket, er alt vel og bra, men dersom man vil opp og fram, satse nytt og annerledes, virker det som om det er bråstopp.

Ellers lurer jeg på – og mange med meg: Hva er egentlig størrelsen på et familiebruk? Det skulle vært en glede om statsråden i sitt innlegg kunne definert det, slik at også vi andre har noe å forholde oss til når det gjelder dette kjerneprosjektet fra Regjeringens side.

Det er grunn til å minne om at den landbrukspolitikken som ble ført i forrige periode, skapte ny optimisme i næringen og grunnlag for satsing for dem som ville skape seg et levebrød innenfor den utvidede landbrukspolitikken. Det er viktig at denne politikken fortsetter, og ikke det trangsynet som preger flere av signalene som nå kommer.

Sannheten er at Bygde-Norge skriker etter en ny og moderne politikk. Svaret er ikke å rasere det bestående, men en fornuftig oppmyking av et rigid regelverk og et oppgjør med sementerte holdninger. Det er trist å registrere den reversering som nå skjer. Der hvor vi tilpasset regelverket til det moderne liv og samfunn, strammes det nå inn for fullt. Noe av det siste Lars Sponheim gjorde som landbruksminister, var å foreslå å oppheve delingsforbudet i jordloven – som i virkeligheten var å tilpasse landbruket og distriktene til framtiden. Det skal være mulig å bo på en landbrukseiendom uten å måtte drive tradisjonelt landbruk. Det skal være mulig for flere å dele en eiendom som i dag bare brukes og bebos av én. Det skal være mulig å bo på bygda uten å måtte bosette seg i et trangt boligfelt og uten å måtte drive tradisjonelt landbruk. Regjeringen har reversert denne politikken og strammet ytterligere inn gjennom å innskjerpe kravene for å få bygge hus nr. to på en landbrukseiendom. Dette reduserer muligheten for nye generasjoner til å etablere seg og derved sikre fortsatt drift av gården. Mener virkelig Regjeringen at det er bare der man går i fjøset, det er viktig å legge til rette for generasjonsskifte?

Jeg stiller meg undrende til at det er mulig for en regjering å stelle seg slik at dette oppgjøret blir møtt med så mye generell misnøye. Årsaken til reaksjonene er åpenbar: Regjeringen har på område etter område skapt forventninger som den ikke har mulighet til å leve opp til.

Det har for øvrig også vært merkelig å følge den prosessen som førte fram til at Budsjettnemnda for jordbruket endret beregningsmåten for realkapital foran dette oppgjøret. Det har vært hevdet i denne sal at dette utelukkende var endringer som var gjort på faglig grunnlag, uten politisk innblanding. I avisen Nationen den 4. juni i år får vi servert en helt annen historie. Anne Osland, som gikk av som leder i Småbrukarlaget i protest mot de nye beregningsmåtene til Budsjettnemnda for jordbruket, forteller at både statsråden og departementsråden personlig forsøkte å overtale henne til å godta den nye beregningsmåten. For å rydde all tvil til side ber jeg om at statsråden benytter anledningen i dag til å gi en presis informasjon i saken.

I gårsdagens utgave av Nationen hadde journalisten greid det kunststykket å plassere Venstre sammen med Fremskrittspartiet i landbrukspolitikken. Dette er rent tøv, forårsaket i beste fall av bevisst og umoralsk journalistikk, i verste fall av manglende leseforståelse og oppfattelsesevne. Det er synd å måtte bruke tid fra denne talerstol på slik lavmålsjournalistikk, og jeg ber om at også de som skal opplyse folket i media, er etterrettelige, og setter seg inn i sakene som foreligger.

Jeg er glad for at det er flere partier som står sammen med oss om modernisering av landbrukspolitikken, men ellers er det Venstre, sammen med Kristelig Folkeparti, som nå er det egentlige og gjenværende sentrum i norsk landbrukspolitikk.

La meg understreke at Venstre har tradisjon for å stemme for avtaler som er framforhandlet mellom staten og ulike organisasjoner. Venstre vil således stemme for foreliggende jordbruksavtale og reindriftsavtale, selv om vi mener at sentrale elementer i jordbruksavtalen ikke er tilpasset framtidens utfordringer.

Jeg tar til slutt opp Venstres forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Kongshaug har teke opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Steinar Gullvåg (A) [11:40:14]: Vi hørte nettopp at representanten Kongshaug åpenbart er svært tilfreds med Sponheim-perioden i norsk landbrukspolitikk. Jeg registrerte også at representanten Sørfonn fra Venstres tidligere regjeringspartner Kristelig Folkeparti sprang relativt lett forbi akkurat denne perioden. Nå vet man jo aldri med Venstre, og jeg registrerer at i innstillingen går Venstre faktisk nå inn for at vi skal foregripe en framtidig WTO-avtale på det vis at vi umiddelbart skal fjerne eksportsubsidiene på ost. Det vil som kjent føre til en umiddelbar nedleggelse av omkring 3 000 bruk. Synes Venstre at dette er en rimelig pris å betale for et slikt forslag, eller har Venstre andre løsninger å vise til som kan kompensere for dette?

Leif Helge Kongshaug (V) [11:41:40]: Kristelig Folkeparti og Venstre har samarbeidet godt i landbrukspolitikken. Jeg har stor respekt for at representanten fra Kristelig Folkeparti nevner sin statsråd i den sammenhengen, og jeg håper at representanten Gullvåg også har respekt for at jeg er stolt over min representant som var statsråd i forrige periode.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet, er det jo nettopp avvikling av eksportstøtte som er Regjeringens holdning i WTO-forhandlingene. I Hongkong-runden i desember 2005 ble det jo vedtatt at all eksportstøtte skal bort i 2013, med en halvering i løpet av 2010. Det er ikke lenge til. Jeg tror og har tillit til at Tine her vil være kreativ og legge om, slik at brukene som skal levere melk, fortsatt har mulighet til det.

Jeg tror dette er viktig med tanke på vår troverdighet i framtidige WTO-forhandlinger. Et rikt land som Norge må ikke drive med eksportstøtte hvis vi skal bli trodd på at vi trenger vårt eget landbruk i beredskapssammenheng, bl.a.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:42:59]: Jeg registrerer at representanten Kongshaug tar et generaloppgjør med Nationen i sitt innlegg.

Jeg har lyst til å følge opp den diskusjonen som startet, for vi opplever jo at det er flere fellesmerknader mellom Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet nå enn tidligere. Det kommer bl.a. til uttrykk i ønsket om færre og større melkebruk, ved at kvotene slippes fri og begrensningene på samdrift avvikles. De har også felles standpunkt mot Regjeringens begrensninger på utenlandsk bearbeiding av kjøtt. Det registrerer vi.

Samtidig registrerer vi at Venstre vil beholde avtaleinstituttet. Men det er en motsetning i merknaden fra Venstre, der de på den ene siden sier at landbruket må «få en mer sentral rolle i å oppfylle samfunnsmål om livskraftige lokalsamfunn, levende kulturlandskap og natur- og miljøgoder», og på den andre siden sier at de vil videreføre jordbruksforhandlingene som en ren inntektsavtale. Betyr dette at Venstre også er på glid når det gjelder avtaleinstituttet, og at de på sikt ønsker å fjerne avtaleinstituttet?

Leif Helge Kongshaug (V) [11:44:14]: Når det gjelder jordbruksforhandlingene som avtaleinstitutt for rene inntektsforhandlinger, vil Venstre stå på det. Det må være helt klart.

Når det gjelder innledningen til representanten Brekk, om at vi står mye sammen med Fremskrittspartiet, så er det riktig. Vi er veldig glad for at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har funnet sammen på mange områder, ikke minst på det med å endre på et rigid regelverk – som i tillegg nå blir kraftig reversert. Det kan ikke være gode signaler å gi Bygde-Norge at brukere som ser at de har for liten kvote til å investere på den kvoten de har, og skaffer seg større kvote, får nei når de søker om lån, fordi det ikke er en prioritert sak i de såkalte familiebrukene. Men hadde de villet investere på en kvote som de hadde, som i utgangspunktet var ulønnsom, ville de bli prioritert med investeringsmidler. Dette er helt bak mål.

Steinar Gullvåg (A) [11:45:42]: Jeg registrerte at representanten Kongshaug ikke svarte på mitt spørsmål. Jeg registrerer videre at Venstre fortsatt står på sitt forslag om en umiddelbar avvikling av eksportsubsidiene på ost, med de følger som jeg beskrev i min tidligere replikk.

Nå viser da representanten Kongshaug til Tine, som skal løse de problemer som oppstår ved en avvikling av eksportsubsidiene på osteprodukter. Kan representanten Kongshaug nå gi Tine noen anvisning på hvordan disse problemene skal løses, slik at man fjerner trusselen om å nedlegge 3 000 norske gårdsbruk?

Leif Helge Kongshaug (V) [11:46:37]: Det er ganske interessant at representanten Gullvåg her ber meg om å gi anvisning til Tine. Dette overlater jeg helt til Tine. Men situasjonen er jo den at det er Regjeringens posisjon at eksportstøtte skal avvikles. Jeg kan likeså godt da sende spørsmålet i retur til Gullvåg: Hvilken resept vil du gi Tine for at de gårdsbrukene som det blir påstått skal nedlegges, fortsatt skal ha drift? For det er Regjeringens politikk vi her snakker om. Jeg viste til Hongkong-runden i stad. Som sagt skal eksportstøtte – hvis det går igjennom – være avviklet i løpet av 2013, med en halvering i 2010. Også med tanke på vår troverdighet i forhandlingene ellers, på at vi trenger et norsk landbruk i beredskapsmessig sammenheng og ut fra kulturlandskap og mangfold, må vi ikke ri to hester på samme tid. Vi vet hvordan det går, iallfall når hestene springer i forskjellig retning.

Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal gå via presidenten.

Replikkordskiftet er over.

Arne L. Haugen (A) [11:48:08]: (ordfører for sak nr. 2): Jeg skal legge fram næringskomiteens innstilling om reindriftsavtalen.

Det er et flertall i komiteen som støtter den framforhandlede avtalen mellom Norske Reindriftsamer Landsforbund og staten. Det synes jeg er bra.

Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men både i samisk og i lokal sammenheng har den stor betydning økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt. På bakgrunn av nasjonale forpliktelser etter Grunnloven og folkerettens regler om urbefolkning og minoriteter må reindriftspolitikken ses i både en samepolitisk og en samfunnspolitisk sammenheng.

Det er NRL som forhandler om reindriftsavtalen med staten, men Sametinget har observatørstatus. Sametinget har også hatt møte med departementet i forkant av at statens tilbud ble lagt fram, der det ble gitt anledning til å komme med innspill. Jeg har registrert at disse innspillene i det vesentlige var sammenfallende med NRLs krav.

Årets forhandlinger om reindriftsavtalen er, i likhet med tidligere år, gjennomført med basis i de mål og retningslinjer som Stortinget har trukket opp under behandlingen av St.meld. nr. 28 for 1991-92, En bærekraftig reindrift. Årets avtale har en ramme på 97,0 mill. kr, og det er en økning på 4,5 mill. kr i forhold til forrige avtale. I tillegg til dette bevilges det også i år 3 mill. kr til tiltak mot radioaktiv forurensning av reinkjøtt.

Jeg minner om at næringskomiteen over mange år har vært veldig opptatt av å utvikle en økologisk og økonomisk bærekraftig reindrift. Å sikre økt verdiskaping i reinkjøttbransjen er grunnleggende for en positiv utvikling i næringen. Det er viktig at vi gjennom reindriftsavtalen stimulerer til reell markedsrettet produksjon og verdiskaping, og flertallet i næringskomiteen finner det hensiktsmessig at man opprettholder de produksjonsavhengige tilskuddene til næringen, som bidrar til økologisk bærekraft, ved at det stimulerer til økt slakteuttak. En slik fokusering på produksjon er også med på å underbygge et mer næringsrettet fokus i reindriften, noe som etter min mening stimulerer dem som har reindrift som hovednæring.

Stortinget har nylig vedtatt en ny reindriftslov, og det er store forventninger til at den skal gi både næringen og forvaltningen de virkemidlene som trengs for at målene om økologisk og økonomisk bærekraft blir innfridd. Hvis både reindriftsnæringen og forvaltningens representanter nå tar tak i disse utfordringene med gjensidig respekt og med vilje til å forstå hverandre og samarbeide, ja så er jeg optimist.

Innstillingen viser at både Fremskrittspartiet og Høyre er imot at en næring skal ha anledning til å inngå en slik næringsavtale som reindriftsavtalen er. Jeg skal begrense meg til å ha én kommentar til dette prinsipielle spørsmål nå, og den har en meget praktisk tilnærming. Jeg tror utfordringene i næringen, i hvert fall i deler av landet, er av en slik karakter at det er svært viktig med nær dialog og forståelse mellom partene. En avvisning av avtalen vil etter mitt syn kunne få helt uforutsigbare og kaotiske konsekvenser, dette sagt spesielt med bakgrunn i det forslaget som ble fremmet av Fremskrittspartiet her i Stortinget i går.

Med dette viser jeg til flertallsinnstillingen og anbefaler Stortinget å støtte denne.

Statsråd Terje Riis-Johansen [11:52:19]: Jordbruksavtalen som behandles i dag, viderefører – og forsterker – den kursendringa i landbrukspolitikken som ble påbegynt i fjor. Den gir jordbruket et inntektsløft. Det er helt nødvendig etter at jordbruket – også i prosent – har hatt en klart svakere inntektsvekst enn andre grupper de siste årene. Avtalen legger til rette for en inntektsvekst på 17 000 kr pr. årsverk – i forhold til 2007 før oppgjøret. Vi må tilbake til tida rundt opptrappinga på 1970-tallet for å finne et oppgjør hvor jordbruket var forutsatt å få en så sterk vekst i forhold til andre grupper. Det er bra, og det er et nødvendig løft, ikke minst sett på bakgrunn av forrige stortingsperiode og under den forrige regjeringa, da jordbruket sakket kraftig akterut inntektsmessig, også da prosentvis. Og når jeg hører debatten her i salen, hvor det blir stilt spørsmål om hvorfor forventningene til denne regjeringa er store, må jeg jo si at det er bare å sette seg ned med statistikken og se på inntektsutviklinga – eller mangel på inntektsutvikling – under forrige regjering. Da forstår en at forventningene om en ny politikk er store.

Årets jordbruksoppgjør gir også helt andre svar enn det høyrepartiene la opp til under behandlinga av budsjettet for 2007, med kutt på henholdsvis 6 og 2 milliarder kr. Så ser vi av innstillinga Venstres høyredreining i landbrukspolitikken. Det synes jeg er skuffende, men det tydeliggjør samtidig skillelinjene i norsk politikk.

På enkeltbruksnivå viser referansebruksberegningene isolerte inntektsutslag av tiltakene i avtalen på om lag 24 500 kr pr. årsverk, og de grasbaserte produksjonene kommer vesentlig bedre ut enn det.

Det har i år vært mye diskusjon rundt Budsjettnemndas arbeid. Nemnda har i år som tidligere avgitt omforent materiale og levert det grunnlaget den mener vil være det riktigste forhandlingsmaterialet. Det er Budsjettnemndas beslutning. For ordens skyld vil jeg bemerke at verken jeg eller daværende leder av Norges Bonde- og Småbrukarlag satt eller sitter i Budsjettnemnda for jordbruket.

Et solid inntektsløft var altså et hovedtema i forhandlingene. Det er nødvendig. For selv om utviklinga er positiv på en del områder i jordbruket, er den svakere i områder som Vestlandet, Agder, Telemark og Nord-Norge. Samtidig er det underdekning av norskprodusert kjøtt fra grasbaserte dyr. Det er et alvorlig varsku for meg. For klarer vi ikke å sikre produksjonen av storfe- og sauekjøtt, ja da ryker

• arealbruken mange steder

• beiting og kulturlandskapspleie

• viktige bidrag til sysselsetting og økonomisk aktivitet i mange distrikter

Derfor er de grasbaserte produksjonene sterkt prioritert. Utviklinga på disse områdene er et tidlig tegn på et kritisk punkt i forhold til måloppnåelsen i landbrukspolitikken. Derfor er bruken av avtalemidlene i så måte målrettet og effektiv.

Et særlig viktig samfunnsmessig bidrag fra norsk landbruk ligger i en variert bruksstruktur med produksjon over hele landet. Derfor er jeg fornøyd med at vi i tillegg til et vesentlig inntektsløft også styrker strukturprofilen i tilskuddene. Det bidrar til lønnsom drift i ulik skala. Inngangsbilletten senkes, bunnfradraget senkes, tilskuddene for de første dyrene økes, det etableres et eget driftstilskudd til sauehold, og beiteordninga styrkes vesentlig. Det er det beste bidraget vi kan gi til en fortsatt variert bruksstruktur og et åpent landskap. Og jeg er overbevist om at en fortsatt variert bruksstruktur er avgjørende for et levende landbruk som bruker det jordbruksarealet vi har i Norge.

Så styrker jordbruksavtalen en rekke spesifikke miljøvirkemidler, med sikte på redusert forurensning og med tanke på å ivareta kulturlandskapet og verdensarvområdene. Det etableres et eget klimaprogram og en forsøksordning for bedre håndtering av husdyrgjødsel og mindre utslipp. Når jeg hører enkelte representanters innspill i debatten her i dag om klimapolitikk, skulle en tro at klimaproblemene var noe som dukket opp da denne regjeringa tok over. Det hadde vært mulig å sette inn klimatiltak også for tidligere regjeringer.

Etter mange år med misnøye i meierisektoren tar vi grep for å skape ro og forutsigbarhet i denne sektoren. Det skjer etter lengre tids jobbing med saken og utstrakt dialog med aktørene. Jeg er stolt og glad over å kunne gjennomføre disse nødvendige endringene. Og jeg må konstatere at rammevilkårene som ble fastsatt av den forrige regjeringa, ikke var gode nok til å sikre konkurransen.

Et godt jordbruksoppgjør krever vilje til å satse på jordbruk. Det har vi fått til. Mens forrige regjering reduserte budsjettoverføringene med 600 mill. kr, har vi økt dem med det samme i løpet av to år. Det er nødvendig med et økt budsjett på dette området for å nå de ambisiøse og gode målene vi har satt oss, rett og slett for å sette landbruket i stand til å løse de viktige oppgavene det har.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [11:57:32]: Det var mye i statsrådens innlegg som det kunne vært interessant å komme med en kommentar til.

Jeg tror vi kan være enige om at oppspillet til jordbruksforhandlingene i år ble meget spesielt, og det endte med at lederen i Småbrukarlaget trakk seg, fordi, hevdet hun, både statsråden personlig og departementsråden tok kontakt med henne på forhånd, før forhandlingene begynte, for å endre beregningsmåten for bøndenes inntekter. Det er en spesiell fremgangsmåte at staten som part i saken, med de to fremste representantene for Landbruksdepartementet, begynner å skulle presse en part til å endre disse tallene.

Kan statsråden bekrefte at han tok denne kontakten, og vil statsråden i fremtiden endre sin opptreden slik at han ikke går frem på denne måten?

Statsråd Terje Riis-Johansen [11:58:42]: Jeg hadde i vår en telefonsamtale med lederen av Norges Bondelag, Bjarne Undheim, og en telefonsamtale med lederen av Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Anne Osland. Innholdet i de telefonsamtalene har jeg ikke tenkt å gjengi, men jeg kan gjengi det jeg akkurat sa på talerstolen, at verken lederen av Norsk Bonde- og Småbrukarlag, lederen av Norges Bondelag eller jeg sitter i Budsjettnemnda for jordbruket.

Torbjørn Hansen (H) [11:59:13]: Selv om striden rundt markedsordningen for melk ser ut til å finne en løsning, registrerer vi at statsrådens angrep på samvirkeforetakenes konkurrenter fortsetter. Prosessen rundt utenlandsk bearbeiding har gått over stokk og stein, og siste nytt nå er at Regjeringen har lagt fram en ny forskrift som skal gjelde fra 1. juli. Denne forskriften er vesentlig forandret i forhold til det som Stortinget vedtok i forbindelse med statsbudsjettet, og man legger nå fram en kvoteordning som ikke har vært ute på høring. Denne forskriften ser ut til å være spesialdesignet for å ta en enkelt konkurrent til Notura-systemet ut av det norske markedet. Aftenposten avslørte tirsdag at forskriften kan være i strid med EØS-avtalens forpliktelser om fri bevegelse av tjenester, og i dag står det i samme avis at Regjeringen ikke vil oppgi sine vurderinger knyttet til dette spørsmålet. Forskriften vil uansett ha konsekvenser for konkurranse- og forbrukerpolitikken.

Kan statsråden fortelle oss litt om hva som er Regjeringens vurderinger av de forbrukermessige konsekvensene av denne forskriften? Og er forskriften avklart med våre handelspartnere i EU?

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:00:18]: Jeg har orientert mine respektive kollegaer i EU om de beslutningene som er fattet i Norge rundt dette spørsmålet, så vi har hatt en god prosess på det. I tillegg er det viktig å påpeke at dette er et nasjonalt anliggende. Dette er ikke noe som ligger innunder EØS-avtalen. Sånn sett er dette på samme måte som når det ble gjort endringer i disse ordningene av tidligere regjeringer, beslutninger som denne regjeringa har fattet basert på norske vurderinger, men hvor det selvsagt er viktig å ha en dialog med dem som representanten Hansen refererer til som våre handelspartnere.

Det som er hele hensikten med dette, er å sørge for at vi har en forutsigbar situasjon i norsk næringsmiddelindustri over tid. At norsk mat tas ut av landet for å bearbeides i land med lavere lønnskostnader, for så å tas inn igjen tollfritt, vil føre til en uforutsigbar situasjon, og det vil føre til en gradvis endring av produksjonsstedene i næringsmiddelindustrien. Det er ikke noen framtidsrettet ordning, og derfor er det viktig nå å få lagt på plass en ordning som er forutsigbar, og som gir gode rammer for næringa videre.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:01:42]: Etter det eg forstår av media, pressar Senterpartiet på for at ein betydeleg del av lyfta Noreg skal ta for å redusera klimautsleppa, skal skje innanlands. Viss så er tilfellet, har Senterpartiet full støtte frå Kristeleg Folkeparti. Det er eit faktum at 9 pst. av dei innanlandske klimautsleppa kjem frå landbruket, hovudsakleg i form av metangass.

Utbygging av biogassanlegg på gardane er eit konkret verkemiddel for å sikra dette, men med dagens utforming av stønadsordningane er det berre dei største bruka som greier å realisera dette. Så anten må stønadsordningane endrast, eller så må ein få til ei kraftig strukturrasjonalisering, og det er vel ikkje ønskjeleg ut frå den politikken som Regjeringa har forfekta.

Så mitt spørsmål er: Ønskjer statsråden ein kraftig reduksjon av klimautsleppa frå landbruket? Korleis meiner han at dette bør skje, og kor raskt bør dette skje?

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:02:43]: Aller først må jeg si at jeg ble litt skuffet nå over at ikke representanten Sørfonn tok opp inntektsutviklinga i sin replikk, for det hadde jeg veldig lyst til å diskutere her nå. Men vi kan diskutere klima isteden.

Jeg er selvsagt der at jeg svarer ja på spørsmålet fra representanten Sørfonn når det gjelder ønsket om å gjøre noe med klimautslippene i Norge generelt og i landbruket spesielt. Utslipp fra landbruket er en vesentlig del av utslippene i Norge, og vi bør få til bedre løsninger enn det som er i dag, både for håndtering av husdyrgjødsel i kjellere, spredningsmetoder og utlufting i fjøs. Det er et område som vi jobber med. Det var med respekt å melde ikke så mye som var gjort på det området da vi tok over. Men vi jobber med dette området, og jeg er innstilt på å nå de målene som jeg hører representanten Sørfonn er opptatt av: å få gode klimaløsninger også som en del av den norske landbrukspolitikken.

Leif Helge Kongshaug (V) [12:03:48]: Etter forhandlinger er det sjelden noen av partene som er helt fornøyd, unntaket er kanskje Senterpartiet ved denne anledningen, som skålte i sjampanje etter forhandlingene. Muligens var det en mediegimmik – jeg vet ikke.

Forhandlinger er å gi og ta. Det som er viktig, er at en følger spillereglene og er ærlig og forutsigbar i sin framgangsmåte. Ifølge en artikkel fra Anne Osland opplevde hun ikke arbeidet i Budsjettnemnda som ryddig, spesielt ikke inngrepet for å endre beregningsmåten for realkapital. Hvorfor mener statsråden at det var så viktig å få gjort denne endringen i ellevte time? Og ville det vært like viktig hvis endringen førte til reduserte inntekter for 2007 istedenfor økte inntekter?

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:04:38]: For det første var ikke dette noen prosess i ellevte time. Dette var en prosess som gikk i Budsjettnemnda over en lengre periode. Jeg orienterte jo også om dette i Stortinget tidligere i vår, og mener det samme nå som jeg mente da, at det oppsiktsvekkende ved dette er at det ikke har vært gjort før. Endringer i realrenten, som jo ikke er en del av bondens regnskap, skaper stor uforutsigbarhet i grunnlagsmaterialet for jordbruksoppgjøret og gir grunnlag for inntektsøkninger og inntektsreduksjoner i jordbruksoppgjørene som kun er av teoretisk verdi, og som sånn sett er uheldig i forhold til forhandlingene.

Jeg har sagt i Stortinget tidligere, og jeg mener det fortsatt, at det mest overraskende er at det ikke har skjedd før. Sånn sett er jeg glad for at det som ble gjort i år, ble gjort.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Kåre Fostervold (FrP) [12:05:48]: Årets jordbruksoppgjør viser ingen reell kursendring for landbruket. Fortsatt forsøker man å fremforhandle en landsdekkende avtale og velger å gi inntrykk av at denne avtalen, som de foregående, skal føre til et stort inntektsløft for alle dem som velger landbruket som sin hovedinntektskilde.

Historien viser oss at dette ikke er sant, for tallene viser oss at hvert år legges driften ned ved tusenvis av bruk. Det kan derfor være behov for for visse partier å prøve å skjule dette faktum bak fylte sjampanjeglass. Dessverre for bøndene forsvinner ikke realitetene selv om man velger å skåle i et utmerket landbruksprodukt.

Samtidig er det skuffende nok en gang å observere at Regjeringen ikke velger å ta inn over seg at det foregår ting på den internasjonale arena. Ingenting i den avtalen vi behandler i dag, viser et offensivt grep for å møte de kommende utfordringer en ny WTO-avtale vil gi landbruket. Regjeringen velger å ignorere utfordringene, noe som dessverre vil føre til at man bare vil få en tøffere overgang når denne avtalen er på plass. Det er litt som å kjøre motorsykkel i 160 km/t, hive hjelmen, lukke øynene og satse på at det ikke kommer en sving. Det blir en farefull måte å ferdes på i trafikken.

Det er skuffende at Regjeringen altså heller ikke denne gangen går inn for endringer i avtalen som vil hindre landbrukspolitikken i å kjøre i grøfta.

Det er å håpe at man i fremtiden vil se på bonden slik Fremskrittspartiet gjør, nemlig som en selvstendig næringsdrivende. Det ville være positivt for norsk landbruk, fordi man da kan fokusere på hvilke hindringer som ligger i veien for at man skal kunne drive lønnsomt, og hvordan man gjennom dergulering av regelverk og reduksjon av offentlig byråkrati, skatter og avgifter kan gjøre næringen mer attraktiv og lønnsom.

Regjeringen fortsetter i stedet å føre en politikk som har sørget for 20 000 færre bønder siden 2000. Å føre en politikk der man bestemmer pris, omfanget av produksjonen eller hva som kan produseres, vil til enhver tid begrense skapertrangen og nytenkningen.

Regjeringen velger altså å fortsette en politikk som bygger på prinsippene om at matvareproduksjon kan styres av byråkrater og politikere, og at Regjeringen kan planlegge en inntekstøkning for en næring som har inntektene sine fra matvareproduksjonen. Det er sant at man kan få en økt inntekt gjennom denne avtalen, men man kan ikke fremstille det som at alle i landbrukssektoren vil få 17 000 kr i økt inntekt, noe som enkelte regjeringsrepresentanter gjør.

Fremskrittspartiet ønsker et fritt landbruk som gir den enkelte produsent et reelt valg når det gjelder produksjonen, innenfor de rammer som markedet, egeninteresser og økonomi setter. Jeg har tillit til at skapertrangen og kreativiteten også er til stede innen landbrukssektoren, men vi mangler incentivene for å dyrke frem dette.

Restriksjonene på driftsformer bør liberaliseres, slik at bøndene blir likestilt med det øvrige næringsliv. Støtteordninger og reguleringer må gradvis reduseres, eventuelt kombineres med kompensasjonsordninger som i en periode gir støtte til dem som på en negativ måte blir vesentlig berørt av endringer i landbrukspolitikken. Det samme bør gjelde for skatter og avgifter, slik at produsentene kan konkurrere på like vilkår uten annen innblanding fra det offentlige enn hva som måtte fremkomme av helse- og miljøkrav, samt krav til dyrevern.

Det er kanskje på tide at også bonden får nyte godt av de fordeler som markedsøkonomien har gitt alle andre. Hvorfor bonden ikke kan levere produktet han selv har produsert, til den han ønsker, og til høyest mulig pris, vil for meg alltid fremstå som merkelig. I stedet velger regjeringspartiene å øse ut fellesskapets ressurser for å sementere en driftsstruktur som uansett regjering vil endres. Derfor er dette, slik jeg ser det, misbruk av milliarder av kroner hvert år i et forsøk på å stoppe en utvikling som uansett vil skje. På tross av disse milliardoverføringene blir det altså lagt ned fire til fem bruk hver dag. En slik milliardsatsing på alle andre områder innenfor næringspolitikken med et slikt resultat ville antakeligvis ha ført til at en statsråd måtte ha gått av.

Det er dessverre et faktum at den gjennomregulerte politikken som har vært ført på dette området i alle år, og som ikke har stoppet nedgangen i antallet næringsdrivende innenfor landbruket, fortsatt er den prioriterte politikken fra denne regjeringen.

Gunvor Eldegard (A) [12:11:14]: Me har no årets jordbruksavtale til behandling. Eg vil starta med å seia at eg er veldig glad for at me kom fram til ei løysing som både Bondelaget og Småbrukarlaget slutta seg til.

Dette var eit oppgjer som det var store forventningar til, det har mange vore inne på så langt i debatten. Men det skulle berre mangla. Me har ei regjering no som har signalisert veldig klart og tydeleg at ho vil satsa på jordbruket.

Resultatet i år vart eit historisk godt oppgjer, som følgjer opp fjorårets avtale med nok eit lyft til jordbruket. Med ei auka inntektsramme på 975 mill. kr, som svarar til ein inntektsvekst på om lag 17 000 kr pr. årsverk frå 2007 til 2008, er det all grunn til å vera fornøgd. Dette gjev ein inntektsauke på 10 pst. Til samanlikning har den årlege inntektsveksten dei siste åra i snitt vore 2 3/4 pst. i landbruket, mens andre grupper i snitt har fått 4 pst.

I fordelinga vart partane m.a. samde om å prioritera det grasbaserte husdyrhaldet. Nokre har kalla denne avtala for tidenes saueoppgjer, og det er all grunn for sauebøndene til å vera nøgde. Eg har von om at dette no snur den utviklinga me har sett dei siste åra, der dei minste sauebruka går ut. Talet på dei er faktisk halvert på fem år. Det er spesielt ille for kulturlandskapet at sauen forsvinn, og det er òg verdt å merka seg at det er ei underdekning av sau i marknaden. Me burde ha alle føresetnadar for sauehald her i landet.

Regjeringa har sett seg ambisiøse mål om økologisk produksjon. Målsetjinga er å auka etterspørselen etter norskproduserte varer. Gjennom årets avtale vert økonomien for dei som har eit langsiktig perspektiv på omlegging til økologisk drift, styrkt. Økologisk produksjon er også miljøvennleg dersom me produserer den og har moglegheit for å få råvarer her heime. Det vert jo eit paradoks når ein må henta råvarer til den økologiske matproduksjonen frå andre sida av kloden, i alle fall når me skal sjå det i ein miljøsamanheng. Denne avtala satsar òg på miljøet. Me satsar på bioenergi, det er eitt døme, men eg har lyst til å seia litt om andre miljøtiltak.

Morsavassdraget har fått ekstra merksemd i dette oppgjeret. Stønad til bl.a. fangdammar er eit tiltak som er med på å betra vasskvaliteten der. Men alle kommunane som er innanfor dette vassdraget, frå Ski kommune i nord til Rygge kommune i sør, har gjort ein kjempeinnsats her. Med løysingar som bl.a. fangdammar, som betrar vasskvaliteten, vil dette på sikt gje resultat. Det er viktig at det framleis er eit lokalt trykk, men det er òg viktig at me kan gje ekstra midlar over avtala.

Eg har lyst til å knyta nokre kommentarar til dei behova for nyinvesteringar som jordbruket står overfor, ikkje minst for å møta krava som er sette til dyrevelferd, og nye reglar om lausdriftsfjøs frå 2024. Her må me samarbeida med næringa for å gjera denne overgangen så smidig som mogleg, og investeringsverkemidla bør prioriterast til ombygging eller nybygg som følgje av desse krava.

Det må ikkje vera tvil om at norsk landbruk faktisk er omstillingsdyktig. Eg er imponert over den kreativiteten og evna til innovasjon som eg ser i norsk landbruk. Den svartmålinga som spesielt Framstegspartiet driv med når det gjeld norsk jordbruk, tek me i Arbeidarpartiet difor sterkt avstand frå.

Likevel synest eg det er moro å sjå at ein samla komite legg vekt på at grunnmuren i framtidslandbruket er å utvikla landbruket som matprodusent, og at det skal leggjast til rette for ein variert bruksstruktur som både tek omsyn til tradisjonelle familiebruk og gjev høve for ulike former for samarbeid. Det kan jo sjå ut som om det er tverrpolitisk semje om framleis å ha det fantastisk fine landbruket me har.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Steinar Gullvåg (A) [12:16:36]: Avisen Nationen formidler denne uken et internt fremskrittspartibudskap. Tre av partiets ordførerkandidater tar til orde for en ny landbrukspolitisk erkjennelse i partiet. Knut Flølo, fremskrittspartiordfører i Vestnes kommune, sier, som sant er, at om vi innfører fri konkurranse på dette området, er det slutt. Norge ligger som kjent der det ligger, konstaterer han omtenksomt.

Denne ganske innlysende landbrukspolitiske erkjennelsen fornektes av Fremskrittspartiets næringsfraksjon, som anser dagens bønder nærmest som offentlig ansatte mer enn selvstendig næringsdrivende matprodusenter. Partiet vil redusere landbruksstøtten, fjerne jordbruksavtalen, åpne grensene og øke konkurransen fra utlandet uten videre – og samtidig skal landbrukspolitikken ikke lenger forankres i distriktspolitikken. Og slik svarer Fremskrittspartiet sine egne ordførerkandidater: Sammen med Høyre avviser Fremskrittspartiet jordbruksoppgjøret på prinsipielt grunnlag. De er imot et system der bøndenes organisasjoner årlig forhandler med staten om bøndenes inntekter og velferdsordninger, akkurat som de har vært motstandere av sentrale lønnsoppgjør mellom arbeidslivets parter.

Det er ganske interessant at de flagger slike synspunkter i forbindelse med tidenes jordbruksoppgjør, det året Regjeringen og bøndenes organisasjoner for første gang på flere år har sørget for en inntektsutvikling i landbruket på linje med andre yrkesgrupper, og vel så det. Det er i seg selv en kraftig advarsel til Bygde-Norge fra høyrepartiene.

Landbrukspolitikken viser etter mitt syn høyre–venstre-dimensjonen i norsk politikk. Regjeringspartiene ønsker et landbruk som produserer trygg mat, og som sikrer matforsyning, bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Da må vi ha en variert bruksstruktur tilpasset produksjonsvilkårene i de ulike delene av landet. Vi trenger faktisk et importvern, en livskraftig foredlingsindustri og sterke samvirkeorganisasjoner som kan sikre bøndene omsetning av produktene deres. Motstykket til dette er Fremskrittspartiets og Høyres – og til dels Venstres – markedsretting av landbruket, med økt import av landbruksprodukter, avregulering og økt konkurranse. Det er en landbrukspolitikk for de største og sterkeste og for de brede bygder. Resultatet av denne politikken er, akkurat som Fremskrittspartiet sier, å løsne båndene mellom distrikts- og landbrukspolitikken, fordi det i realiteten betyr en avvikling av distriktsjordbruket.

Bendiks H. Arnesen (A) [12:19:49]: Jeg er glad for at vi har et velfungerende landbruk som produserer kvalitetsmat i alle deler av landet. Matproduksjonen er det viktigste, men landbrukets betydning for å holde kulturlandskapet i hevd og for bosettingen og levende bygder er også svært viktig.

Jeg er glad for den inntektsøkningen som ligger i avtalen, og for prioriteringen av distriktsjordbruket. Dette er en utvikling som er helt nødvendig, og som må videreføres, slik at bøndene kan sikres en inntekt på linje med andre grupper i samfunnet.

Det er bra at en samlet komite har merket seg det store behovet for investeringer i landbruket. Jeg opplever at det nå er optimisme i næringen, og at det derfor er vilje til satsing.

I noen deler av landet er det lettere å gjennomføre store investeringer i landbruket ved hjelp av private långivere enn det er i andre deler av landet. I den nordlige landsdelen er det mange unge, aktive bønder som sliter med investeringene på grunn av mangel på kapital. Jeg håper derfor at finansieringsmulighetene for landbruket kan bli slik at det kan investeres i næringen i alle deler av landet.

Jeg slutter aldri å undre meg over Fremskrittspartiets landbrukspolitikk. Det synes som om Fremskrittspartiet ikke har fått med seg at det har foregått en formidabel omstilling og modernisering av norsk landbruk. Enda verre er det at Fremskrittspartiet ikke forstår at det er umulig for bøndene å omstille topografi og klimatiske forhold. Jeg leser i alle fall Fremskrittspartiets merknader slik, og disse merknadene har jo vært de samme i mange år. Hva slags frihet og konkurranse er det Fremskrittspartiet snakker om, når vi vet hva slags dramatiske forskjeller det er i konkurransebetingelsene i landbruket?

Som representanten Gullvåg var inne på, stod det en artikkel i Nationen den 11. juni, hvor man klart ser at det ulmer i Fremskrittspartiet når det gjelder partiets landbrukspolitikk. Her framgår det at flere av partiets lokalpolitikere har satt ned foten og ikke vil ha den politikken deres eget parti forfekter her i Stortinget.

Jeg er glad for at meningsmålinger viser at folk flest støtter opp om en landbrukspolitikk der staten er sterkt medvirkende.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:22:53]: Utviklinga i jordbruket det siste året bekrefter min vurdering av fjorårets jordbruksoppgjør i denne saken. Påstanden om at det ser ut som om forhandlingene som ble lagt til grunn ved jordbruksforhandlingene i fjor, holder stikk, har bare hold i nye regnemåter i Budsjettnemnda for jordbruket. Beregnede inntekter pr. årsverk blir på denne måten økt med om lag 10 000 kr. Den økonomiske rammen i årets jordbruksoppgjør er større enn på flere år, med en netto varig økning i inntektsmuligheten på 415 mill. kr. Dette er positivt, men sjølsagt langt fra historisk godt, og endrer ikke jordbrukets utviklingskurs. Men det har positiv betydning for nedleggingstempo og arealer som går ut av bruk.

Opposisjonen har ingen felles politikk, men alle opposisjonspartienes politikk ville resultert i lavere inntektsmuligheter. Det har vi også historisk erfaring for.

Ifølge St.prp. nr. 68 for 2005-2006, om jordbruksoppgjøret i fjor, økte inntektene for andre yrkesgrupper med 57 pst. fra 1996 til 2005, dvs. fra litt over 200 000 kr til 360 000 kr. Om jordbrukernes inntekter hadde økt med samme prosent, slik Stortinget hvert år skaper inntekten, skulle inntekten nå ha vært på 230 000 kr pr. årsverk. Til tross for at 30 000 årsverk er blitt borte, har vederlag til arbeid og egenkapital pr. årsverk i normaliserte regnskap fra Budsjettnemnda for jordbruket falt fra 60 til 40 pst. i forhold til andre yrkesgrupper på ti år.

Dette går gærent. Nå importeres også sauekjøtt til graslandet Norge. Samfunnsoppgaver som den norske befolkninga ønsker at jordbruket skal utføre, vil ikke bli utført når mange yrkesutøvere mister framtidshåpet i næringa. Noen få ungdommer satser i næringa. De særpreges av stor gjeld, enormt arbeidspress og etablerer en stor transportbedrift med store negative miljøkonsekvenser. Disse ungdommene er helt avhengige av store økte bevilgninger over statsbudsjettet, mer enn hele nettoinntekten er fra statens bevilgninger. Bare de få ungdommene som har stor egenkapital, store egne arealer, solid utdannelse og som gjør en unik arbeidsinnsats med tilsvarende forsakelse av fritid, skal stå for volumet av norsk matproduksjon. Dette er et fundamentalt brudd med vår familiebrukstradisjon, men når det gjelder f.eks. melk, helt i tråd med det som stortingsmeldinga til Kåre Gjønnes la opp til. Denne kursen er ikke bærekraftig på noen måte, aller minst dersom WTO-avtalen skulle gjennomføre det opposisjonen ønsker, nemlig ytterligere svekket importvern. Da vil markedsprisene bli enda lavere.

Det er behov for nytenkning. Jordbruket har en enda viktigere rolle framover i forhold til matvaresikkerhet og produksjon av økt fornybar energi. Landbruksdepartementet presenterer på Grüne Woche et godt bilde av hva som trengs framover. Det må nå drøftes og settes i system. Det haster med å sikre en variert bruksstruktur med familiebruk og ikke aksjeselskap over hele landet, for å gjøre den jobben som befolkninga ønsker skal bli gjort. Det trengs en opptrappingsplan for jordbruket for å tette gapet, som er blitt dramatisk siden 1993. Jordbruksforhandlingene må baseres på samme kalenderår som det som gjelder for andre yrkesgrupper – altså for inneværende år – da legger vi samme tallmateriale til grunn som for andre grupper, og da har vi også mulighet til å se på utviklinga i inntektsnivå.

André N. Skjelstad (V) [12:26:15]: Jeg skal ikke bruke mye tid på de nye regnemåtene i Budsjettnemnda, som skulle utgjøre selve grunnlaget for jordbruksoppgjøret, det faste, nøytrale, faglig funderte utgangspunkt. Men jeg fikk med meg at Norsk Bonde- og Småbrukarlags leder, Anne Osland, gikk av på grunn av uenighet i Budsjettnemnda tidligere i år. Regjeringen og Norges Bondelag ønsket beregningsmåter som har én ting til felles: Bøndene skulle komme bedre ut på statistikken enn de ville ha gjort med den gamle regnemåten – og dagens regjering bedre ut politisk.

Det ble skapt enorme forventninger til årets jordbruksoppgjør. Resultatet er nok ikke like entydig som de forventningene som ble skapt – for å sitere lederen av Nord-Trøndelag Bondelag:

«Det er klart jeg er skuffet, men det var likevel riktig å skrive under avtalen.»

Skuffelsen er begrunnet i Regjeringens signaler for oppgjøret om at den ville satse på landbruket. Han sier videre at han ikke synes at disse signalene er fulgt opp i årets avtale. Ut fra et annet ståsted får en tro at landbruket vil vurdere Regjeringen utelukkende etter hva den leverer i framtiden, og ikke etter hva de sier. Én ting er at en svekker politikernes troverdighet – at en lover og lover og ikke holder – men for næringens del er det en manglende grad av forutsigbarhet som er med på å svekke bondens motivasjon og framtidstro.

Det er selvfølgelig gode elementer i dette oppgjøret. Et av de positive elementene er å etablere driftstilskudd for sau. Forhåpentligvis kan dette være med på å motvirke det store frafallet av driftsenheter innenfor saueholdet, men kanskje også være med på å stagge noe av den gjengroinga vi ser av tidligere beitemark. Landbruket produserer kulturlandskap. Vi kan ikke importere landskap, slik vi kan f.eks. med kjøtt. Reiselivsnæringen lever av vårt vakre landskap. Derfor er det viktig for flere at dette blir tatt godt vare på.

En må kunne gi bonden valgfrihet. Men valgfriheten må ikke føre til at en ikke velger i det hele tatt – det blir det mest dramatiske valget. En kan ikke la det skure og gå over lang tid. Det er derfor viktig med gode og forutsigbare velferdsordninger. Dette har en klar sammenheng med å motivere og rekruttere nye brukere. Det er også viktig å ha en større grad av fleksibilitet bl.a. gjennom å åpne for muligheten for å leie melkekvoter. Dette vil åpne for at flere får en annen mulighet enn å tvinges til å selge melkekvoten. En burde også være villig til å se på de geografiske begrensningene og antall deltakere og deltakelse i samdriftene.

Landbruket er en svært kapitalkrevende næring. Næringen står framfor store utbyggingskostnader i tiden som kommer. Et rigid lovverk er med på å vanskeliggjøre kapitaltilgangen for landbruket.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Torny Pedersen (A) [12:29:13]: Jeg ser av et leserinnlegg i Nationen 11. juni i år at landbruksministeren mener beitenekt skal være siste utveg for å hindre uforsvarlige lidelser eller fare for lidelser for dyr på utmarksbeite. Jeg er meget fornøyd med denne uttalelsen, for der rovviltproblemene er store, er beitenekt en ekstra belastning, både psykisk og økonomisk for dem det gjelder. Jeg sier det slik at disse bøndene har nok med å slåss mot firbeinte rovdyr om de ikke skal være nødt til å slåss mot tobeint mattilsyn.

Sittende regjering har allerede satt i verk mange tiltak for å begrense tapene av husdyr på utmarksbeite. Vi er ikke i havn ennå, men endelig har en regjering skjønt at skal Mattilsynet kunne fatte beslutning om beitenekt, som må være siste utveg, så må det kompenseres, og dette skjer nå fra 2007.

Jeg sitter i energi- og miljøkomiteen og er meget opptatt av våre verdensarvområder. Da er det gledelig å lese at næringskomiteen gjennom jordbruksoppgjøret har vedtatt å bevilge 3 mill. kr til en verdensarvssatsing over Landbrukets utviklingsfond. Av våre sju verdensarvsområder er det to som trenger et ekstra løft i forhold til kulturlandskap. Det er Vestnorsk Fjordlandskap og Vegaøyene. Begge disse områdene trenger forsterkede tiltak for å opprettholde kulturlandskapet, spesielt for å forhindre gjengroing og for å stimulere til større beitebruk.

Med denne satsingen kan vi være på vei mot å oppfylle målsettingen i St.meld. nr. 16 for 2004-2005 Leve med kulturminner, der det heter at de norske verdensarvsstedene skal stå fram som eksempler på «beste praksis» i kulturminneforvaltningen.

Den stortingsmeldingen ble lagt fram av Bondevik II-regjeringen, og det er da helt merkelig at Høyre nå ikke er med på merknaden i Innst. S. nr. 285, som virkelig kan gi et løft til de UNESCOs verdensarvsområder som har med landbruk og kulturlandskap å gjøre.

Jeg mener det kan være av stor interesse om man kunne følge opp et større kulturlandskapsprosjekt, eksempelvis Vegaøyene – inkludert buffersonen. Dette vil kunne gi oss nyttig informasjon både om kostnadssiden og om næringsmessige positive resultater av en slik satsing i distriktet.

Skal landbruket i framtiden «produsere» kulturlandskap, så må man styre mer målrettet mot bruk av beitedyr. Valg av areal vil bli en utfordring, og til det trenger vi kunnskap. Her mener jeg Miljøverndepartementet, Landbruksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet må bidra til et informasjonsarbeid som også kan brukes generelt i samfunnet i kampen mot gjengroing.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:32:34]: Jeg er redd for at intensjonene med dagens reindriftsavtale ikke vil bli oppnådd. De tiltak man her går inn på, vil ikke klare å få til en bærekraftig næring som vil ivareta økonomiske, økologiske og kulturelle sider. Vi vet alle at det er langt mellom ord og handling når det dreier seg om det store problemet i Vest-Finnmark: altfor mange dyr.

Reintallet i Vest-Finnmark er i dag så høyt at man regner med at det er ca. 30 000 dyr for mye. Det burde være rimelig enkelt å forstå for de fleste at næringen selv ikke er den rette instansen til å bestemme over antall dyr. Det kan nevnes at slaktevekten på en årskalv i Øst-Finnmark i mange tilfeller er like høy eller høyere enn en kalv på halvannet år i Vest-Finnmark.

Dyretragedier skjer hver eneste dag, og økologien er meget langt unna å være i balanse. Det vi opplever, er at det er ingen av regjeringspartiene som tar dette på alvor. Jeg må stoppe opp og undre meg litt: Hvem er det som sitter med ansvaret for disse dyretragediene som har skjedd, og som vil komme til å skje? Er det Stortinget? Er det Sametinget? Er det Norske Reindriftsamers Landsforbund? Er det Reindriftsstyret? Eller er det fylkesmannen? En kan saktens undre seg, for her er ansvaret fullstendig pulverisert.

Det man burde gjøre i Vest-Finnmark spesielt, er å gå over fra nomadisk reindrift til stasjonær reindrift. Når antall dyr er det største problemet for å få en balanse i økologien, er det slik at ved en stasjonær reindrift kan en familie overleve på under 1 000 dyr, mens ved nomadisk reindrift må en familie ha over 2 000 dyr. Når antall dyr er problemet, burde man forstå at de tiltak som er gjennomført både i Sverige og Finland vedrørende stasjonær drift, også må gjennomføres i Norge. Hvis ikke vil vi få en høyfjellsørken i Vest-Finnmark.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [12:35:42]: Enkelte hevdar at alle problem har ei enkel løysing. Det er feil. Enkle løysingar vil skape nye problem i landbruket dersom me skal halde fast på dei politiske målsetjingane som ligg der, i tillegg til sjølve matproduksjonen.

Skal me sikre busetjing, kulturlandskap, produksjon og foredling over heile landet, og samtidig ha konkurransedyktige forbrukarprisar, finst det ingen enkle løsyingar.

Når me så har å gjere med ei kjede av aktørar, med til dels motstridande interesser, er det snakk om ein vanskeleg balansegang. For oss som politikarar kan det vere ei enkel og dermed feil løysing å overlate næringa til seg sjølv og til marknadskreftene, slik Framstegspartiet hevdar gong på gong. Da kan me skyte ein kvit pinn etter eit livskraftig jordbruk og levande bygder over heile landet. Dermed seier eg ikkje at alt skal vere som før. Det vil vere å lure både seg sjølv og næringsutøvarane. Da vil me møte veggen ganske brutalt og få svenske og finske tilstandar i distrikta. Det ønskjer me sjølvsagt ikkje.

Vår jordbrukspolitikk fram til i dag har vore basert på solidaritet internt i næringa. Eg vil påstå at me i denne næringa finn noko av det mest solidariske me har att. Det er nok å nemne at mjølka blir henta hos produsenten utan omsyn til kvar garden ligg, og betalinga er lik for lik kvalitet.

Den såkalla kanaliseringspolitikken, eller arbeidsdelinga mellom sentrale område og distrikt, er òg eit døme på solidaritet. Eit avgjerande spørsmål blir derfor: Klarar me å bevare denne solidariske haldninga inn i ei ny tid, eller vil me også her oppleve ei utvikling mot at kvar og ein er si eiga lykkes smed? Det uroar meg at enkelte i næringa og enkelte politiske parti set spørjeteikn ved om solidariteten må takast alvorleg.

Eg ser ingen grunn til å skjule kva eg sjølv meiner. Dersom dei solidariske løysingane forsvinn, vil me gå mot ei utvikling ingen med sikkerheit på førehand kan seie konsekvensen av.

Ein ting er i alle fall sikkert, utfordringa for landbruket blir ikkje mindre. Norsk jordbruk må bli flinkare til å utnytte dei moglegheitene som marknaden gir. Landbruket må møte behova til forbrukarane, og nordmenns matvanar endrar seg radikalt. – Da har tida mi gått ut, ser eg.

Gunnar Gundersen (H) [12:39:04]: Det er litt underlig å følge debatten. De rød-grønnes oppfatning av seg selv må være ganske annerledes enn den man har ute.

Som representanten Oppebøen Hansen var inne på, har vi noen overordnede målsettinger i landbrukspolitikken. Nå burde man snart begynne å ta inn over seg at ingen av de målene nås. Jeg tror at den sjampanjeskålingen, som i og for seg har vært kommentert tidligere, kommer til å bli stående som litt av et symbol på hvordan man kan provosere næringen når det gjelder resultater. For etter to år med Soria Moria-forhandlinger i landbruket er egentlig frustrasjonen på topp. Da kan man spørre seg hvorfor.

Representanten Kvalvik fra SV var inne på at man hadde fått en innretning etter deres smak. Min kommentar til det er jo at alle bindes til masta, og så senker man båten sakte, men sikkert. Ingen får egentlig muligheten til å følge egne strategier, og det er ganske kritisk. For som representanten Eldegard var inne på, så er det faktisk veldig mye kreativitet i landbruket. Bonden er flink, men hans omstillingsevne innrettes jo på en måte som gjør at han kjører seg enda lenger inn i en bakevje.

Spørsmålet er når man skal begynne å ta inn over seg at situasjonen i landbruket i dag faktisk er helt annerledes enn den man hadde for 30–40 år siden. Man snakker her om det tradisjonelle familiebruket. Og representanten Kvalvik var også inne på at én jobbet ute og én jobbet hjemme. Det er en romantisering av hvordan situasjonen faktisk er. Familiebruket er en plass for isolasjon. Det er ganske mye forskning fra Landbrukshøgskolen som viser det. Det er samdrift som er framtiden, men der er tydeligvis ikke Regjeringen. Det som er realiteten, er at begge søker jobb ute i dag, og at man ønsker ordnede forhold, og både sosial og faglig utveksling innenfor landbruket. Så bosetting og drift i framtiden blir mer avhengig av om man finner sysselsetting andre steder. En satsing på jordbruket vil være avhengig av at man kan satse profesjonelt. Da må man ta inn over seg at et landbruk i framtiden krever også en helt ny angrepsvinkel. Det er tragisk at man i dag egentlig ser en reversering.

Jordbruksoverføringene i dag er bare 0,5 pst. av BNP. På 1980-tallet var de 2 pst. Det illustrerer at landbruket er blitt marginalisert, og da tar jeg i og for seg også med meg skogbruket. På veldig mange områder er det også en viktig næring, og det er et viktig grunnlag for Distrikts-Norge. Det er viktig å få frigjort den egenkapitalen og de kapitalmulighetene som ligger der, og få frigjort kreativiteten. Da kan man kanskje også borge for optimisme framover. Den retningen det går i i dag, er den stikk motsatte.

Ingrid Heggø (A) [12:42:31]: Representanten Eng gjorde greie for denne saka på ein veldig god måte, og eg støttar synspunkta hennar hundre prosent. Eg vil fokusera lite grann på den dreiinga, i rett retning, dette oppgjeret har for akkurat min region, Sogn og Fjordane.

Det er ikkje berre den totale pengepotten som tel, men også innretninga, som det vart sagt her. Dette oppgjeret har ein profil i rett retning for småbruka, som vi har rikeleg av på Vestlandet.

Landbruket skal produsera rein og trygg mat, og eit aktivt distriktslandbruk er eit viktig verkemiddel for å halda oppe hovudtrekka i busetnadsmønsteret som vi har i Noreg.

Når Noreg med «the Fjords» vert kåra til verdas beste reisemål – ja, så er kulturlandskapspleie eit stikkord her. Koplinga mellom aktive småbønder med dyr på beite og reiselivssatsinga er heilt openberr. Derfor er den stimulansen som er komen for nettopp å vareta beitinga, veldig viktig. Dyr på beite er faktisk det einaste som monner når vi skal halda krattskogen vekke.

Eg vil òg peika på eit anna moment, og det er at no byrjar den vedtekne rovdyrpolitikken å verka. Det at vi i år har fått teke ut jerv som ikkje er i kjerneområde, er til stor hjelp for bøndene.

Til slutt vil eg peika på at systemet med jordbruksforhandlingane verkar faktisk, der partane er aktive i utforminga av rammevilkåra for næringa, og det er viktig. Dette forpliktar både staten og næringane.

Sogn og Fjordane er eit spennande fylke med mykje landbruk. Eg håpar verkeleg at årets landbruksoppgjer vil bidra til både å bremsa og stogga den negative utviklinga med at mange har lagt ned småbruka sine. Profilen i årets oppgjer er i alle fall i rett retning. Eg synest òg vi skal ta med oss det positive signalet at både Bondelaget og Småbrukarlaget har godkjent denne avtala.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [12:44:46]: Senterpartiet i regjering skaper håp om en landbrukspolitikk som gir framtidstro for bygdesamfunnet.

Jeg er glad for vår troverdighet på disse områdene, selv om det, som i dag, er en yndet sport for andre partier å lete etter noe som kan være et uttrykk for at Senterpartiet tross alt ikke har fått alt helt som de vil. Det er riktig: Vi får ikke alt helt som vi vil i en samarbeidsregjering, men de resultater vi kan vise til, er markante. Dem er det ingen grunn til å overse, og de blir ikke oversett ute i bygdene.

For å være mer konkret: Jeg tror ikke det er mange utøvende bønder – eller bygdefolk generelt – som opplever Venstres nyorienterte landbrukspolitikk som en framstrakt hånd med framtidsmuligheter i. Mange kunne nok ønsket seg mer fra Senterpartiet, men jeg har ikke sett særlig etterspørsel etter Venstres medisin, slik den er presentert i innstillingen og av representanten Kongshaug.

Jeg merket meg også at representanten Kongshaug påstod at det nå er Kristelig Folkeparti og Venstre som står igjen som forsvarere av den landbrukspolitikken sentrum en gang stod for. Den påstanden var drøy. For det første: Hvor er det ideologisk uttrykt i de merknader vi skal lese, at Venstre og Kristelig Folkeparti nå har utmeislet en felles landbrukspolitikk som representerer sentrum? Merknadene viser jo rett og slett at Venstre og Kristelig Folkeparti skiller lag, at de ikke står sammen.

For det andre var Kongshaugs negative omtale av familiebruket ganske oppsiktsvekkende, sett ut fra hva sentrumspartiene tradisjonelt har stått for: Jordbruket ses på som et bidrag til bosetting – det skal være lys i vinduene – og til småskalaproduksjon, og det har betydning for distriktspolitikken generelt. Angrepet på familiejordbruket, som Kongshaug – fra Venstre – og Høyre er representanter for, er vel et av de mest negative signaler til organisasjonene i landbruket, sett ut fra hva de har krevd fra Regjeringen i dette jordbruksoppgjøret.

Jeg har faktisk mer forståelse for Kristelig Folkepartis tårer over at vi ikke fullt ut imøtekommer forventningene fra organisasjonene. Dette må forstås slik at de i hvert fall har forlatt for godt den plattformen de stod på i forrige regjering, og at de framover vil være pådrivere for en annen politikk – gjennom en regjering som de tross alt kan snakke med.

Jeg er også litt overrasket over at Kristelig Folkeparti omtaler så negativt den inntektsutvikling som vil skje gjennom økte markedspriser i dette jordbruksoppgjøret. Den økningen i konsumprisen for mjølk som dette jordbruksoppgjøret kan føre til, vil vel være mindre – i hvert fall ikke mer – enn emballasjeavgiften som i fjor ble påført mjølkekartongene. De prisøkninger vi forhåpentligvis kan ta ut på kjøtt, gjelder et marked som etterspør norske produkter, og hvor vi i dag må importere. Det er altså rom for økt norsk produksjon. Jeg forstår ikke akkurat den biten av Kristelig Folkepartis angrep på jordbruksoppgjøret.

Arne L. Haugen (A) [12:48:18]: Jeg er også av dem som synes saksordføreren gjorde godt greie for avtalen, som etter mitt syn er et skritt videre i rett retning, ved at man bringer bøndenes inntekter på linje med inntektene til andre grupper i samfunnet.

Her er det selvsagt mye å kommentere. Det er positive saker, som det er lett å applaudere, men det er også en del utfordringer, som det å balansere bondens inntekter med behovet for å utvikle en politikk som også ivaretar foredlingsindustrien vår.

Prisfastsettelsen på matvarer er en krevende problemstilling. I en tid da vi aldri har brukt mindre av våre inntekter på mat, og mange kunne tenke seg å betale mer for kvalitativt gode og trygge matvarer, ser vi at råvareprisene i foredlingsindustrien stiger faretruende sett i forhold til konkurransen fra importvarene. Dette må handteres, slik at foredlingsindustrien, vår nest største industribransje, får rammevilkår som sikrer muligheten for ekspansjon og videre utvikling. Derfor tror jeg at bøndenes inntekter i framtidens jordbruksoppgjør kanskje i større grad må sikres gjennom budsjettoverføringer enn gjennom målprisøkning.

Jeg må kommentere Fremskrittspartiets beskrivelse av landbruksbyråkratiet som den store hemsko for bondens mulighet til å utnytte bruket sitt. Jeg må si at for meg er dette en helt virkelighetsfjern beskrivelse av byråkratiet i den regionen jeg kommer fra. Der har vi samlokalisert landbruksforvaltningene for to kommuner i den kommunen som har de beste forutsetningene for å kunne drive en nyskapende og utviklingsorientert rådgiving. Dessuten har vi samlokalisert forvaltningen med forsøksringen, regnskapslaget, Allskogs to medarbeidere, Tines rådgivere og andre som driver tjenesteyting rettet mot bonden. Dette blir et helt unikt kompetansemiljø som bonden trekker veksler på, et eksempel på en moderne organisering som nå skjer mange plasser rundt om i landet der det satses på landbruk.

Noe av det flotteste med denne regjeringen – sett fra mitt spesielle ståsted – er skogpolitikken. Skogfondsordningen har bidratt til sterkt økende optimisme og aktivitet. Med den muligheten vi har for økt avvirkning av skogen, fra nåværende nivå på 8–11 mill. m³ til et nivå på i hvert fall 15 mill m³, er det et stort potensial når det gjelder biobrensel, massevirke og skurlast. I tillegg får vi de positive effektene, ved at skogen årlig tar opp CO₂ tilsvarende 50 pst. av de totale utslippene av klimagasser. Men da må skogen drives aktivt. Det er levende skog som er betingelsen for at skogen skal være effektiv med hensyn til å ta opp CO₂.

Det er fantastisk befriende og inspirerende at Regjeringen nå har brakt oss ut av den handlingslammelse og passivitet som preget Bondevik II-regjeringens skogpolitikk.

Torbjørn Hansen (H) [12:52:24]: Jeg synes dette har vært både en interessant og en underholdende debatt. Særlig underholdende er det at Arbeiderpartiets Steinar Gullvåg angriper Venstres forslag om å fjerne eksportstøtten til osteproduksjon. Dette er et forslag som Regjeringen selv har fremmet i WTO-forhandlingene. Det er helt åpenbart, mener jeg, at å fjerne eksportstøtten på jordbruksprodukter er nødvendig for å sikre fattige land markedsadgang i den vestlige verden. Dette handler om internasjonal solidaritet, så her virker det som om Arbeiderpartiet har stokket beina litt i forhold til egne standpunkt.

Mer betenkelig er det at replikkordskiftet med statsråden viser nok et eksempel på en statsråd som ikke svarer på spørsmål i Stortinget. Jeg spurte om Regjeringens vurdering av de forbrukermessige og konkurransemessige sidene av forslaget om nye regler for utenlandsk bearbeiding. Det er i mine øyne helt åpenbart at en slik ordning som nå blir foreslått, med kvoteregulering, vil ramme konkurransen. Den vil svekke mangfoldet for forbrukerne, og den vil føre til økte priser i butikkene. Samtidig har dette forslaget null betydning for bøndenes avsetning av egne produkter. Hvis statsråden tar ordet på nytt, ville det vært interessant å høre mer om Regjeringens vurdering av de konkurransemessige og forbrukermessige sidene av den nye forskriften.

Jeg synes også det er interessant at regjeringspartiene ikke har noen særlige ideer om hvordan man skal møte utfordringene knyttet til løsdrift og WTO-forhandlinger. Representanten Eldegard sa at hun vil ha en dialog med næringen knyttet til investeringsbehovet i jordbruket. Det mener jeg ikke er tilfredsstillende. Vi vet at Regjeringen og Senterpartiet ikke ønsker å legge fram en ny stortingsmelding om jordbruket. Samtidig er det store utfordringer i denne næringen. Jeg synes det er uheldig at man ikke tar disse utfordringene inn over seg i større grad.

Jeg synes det er ganske åpenbart at samdrift og stordrift er nødvendig. Det er gode løsninger for å sikre bondens økonomi. Det reduserer behovet for overføringer. Det gir bedre muligheter i forhold til miljø- og klimapolitikken, det bedrer dyrevelferden på brukene, og det gir en bedre familiesituasjon med hensyn til ferie og fritid. I den sammenheng mener jeg at satsingen på det såkalte folkefjøset blir en total avsporing.

Jeg vil så gi honnør til representanten Lundteigen for å gi en mer realistisk presentasjon av inntektssiden i dette jordbruksoppgjøret. Det er påfallende forskjell på de hurrarop vi har hørt fra en del representanter fra regjeringspartiene, og det bildet som Lundteigen selv tegnet i sitt innlegg.

Jeg er også helt enig i Lundteigens utsagn om at det er behov for nytenkning. Den nytenkningen tror jeg ikke kommer til å skje med denne regjeringen. Jeg mener at vi er nødt til å anerkjenne de utfordringene som er i jordbruket, og ha en reell diskusjon om hvordan man skal møte disse utfordringene i framtiden.

Sigrun Eng (A) [12:55:31]: Etter å ha sete og notert litt etter dei innlegga som har kome, og sidan saka går mot slutten, kunne eg tenkje meg å kome med nokre kommentarar.

Eg vil begynne med harseleringa, som eg nær sagt kallar det, frå Framstegspartiet om det store byråkratiet. Dei refererer til – angjeve med rimeleg god margin – 5 000–10 000 personar. Eg går ut frå at òg Framstegspartiet er einig i at vi skal ha eit godt mattilsyn, og berre i Mattilsynet, slik det er i dag, er det kanskje nærare 2 000 enn 1 000 stillingar. Sannsynlegvis er det ei veksande næring.

Eg konstaterer òg at for Framstegspartiet er deregulering og strukturrasjonalisering løysinga for morgondagens landbruk. Eg fekk ikkje noko godt svar då eg hadde ein replikk til Framstegspartiet. Eg gjev dei ei ny moglegheit: Vil vi som forbrukarar få like mjølkeprisar?

Elles har eg lyst til å distansere meg litt frå det som er sagt om at dyretragediar berre heng saman med småbruk. Ja, det er kanskje ei overvekt der, men du verda så mange andre element som ein må leggje inn i det. Det er ikkje nødvendigvis relatert berre til dyr og bonde eller brukar. Problema er samansette og har mange element i seg. Eg synest vi skal ta høgde for mange andre vurderingar òg.

Så til marknadsordninga for mjølk og den omlegginga som er gjord der. Vi skal ha konkurranse – ja, det er jo gitt da, at vi skal få ein høgare pris på mjølka. Det var vel det vi meinte med det.

Det har vore, og det vil vere, ei avskaling innanfor landbruket. Det vil ikkje minst vere ei avskaling når det gjeld framtidas bønder. Dei har skaffa seg utdaning, som kanskje ligg på sida av det ordinære landbruket. Dei synest at einsemda i landbruket til dels kan vere stor. Det er ein stram arbeidsmarknad, som skrik etter arbeidskraft, og som gir regulert fritid. Av den grunn er det mange element som kan trekkje aktørar vekk frå næringa. Løn er iallfall ein viktig kompensasjon i så måte.

Så kan heller ikkje eg la vere å kome inn på rovdyrproblematikken. Eg synest han er svært alvorleg. I mitt område, der eg bur, er folk forbanna, for å seie det rett ut. Det er ikkje sikkert at det er eit parlamentarisk uttrykk, men det får våge seg. Folk som føler rovdyra, om ikkje på kroppen, ser at dyra som dei er opptekne av – som er deira fag, deira yrke, som dei er stolte av – blir rivne i hel, medan dei sjølv skal sitje makteslause på grunn av at vi ikkje har ei god nok forvaltning, eller iallfall at konsentrasjonen har blitt for stor. Rovdyra går etter matfatet. Det burde vere ei kjensgjerning. Eg etterlyser klårare meiningar frå Mattilsynet, for å få opp auga på dei som det er nødvendig å få dei opp på.

Elles vil eg avslutningsvis – eg ser at klokka går – seie at eg har stor tillit til dei folka som skal gjere sitt i samband med at jordbruket står for ein del av utslepps- og miljøproblematikken. Folk som ikkje har møkk – om ein ikkje bruker omgrepet møkk, men jord – under neglene, er jordnære og flinke til å ta realiteten inn over seg. Eg trur rett og slett at eit godt samarbeid dei imellom vil gje oss dei forbetringane som vi har behov for.

Presidenten: Presidenten vurderer representantens vurdering av hva som er gode parlamentariske uttrykk.

Leif Helge Kongshaug (V) [13:00:09]: Statsråden pekte i sitt innlegg på at Venstre har stått for en høyredreining i norsk landbrukspolitikk. Senere har representanten Dagfinn Sundsbø vært inne på det samme. Jeg håper at de som uttalte seg om det, ikke baserer seg på Nationen, men at de faktisk har lest de merknadene som næringskomiteen har avgitt i forbindelse med landbrukspolitikken.

Det er slik at Venstre står sammen med Kristelig Folkeparti i noen merknader. Venstre står sammen med Høyre og Fremskrittspartiet i en del merknader. Venstre står også sammen med regjeringspartiene i en del merknader. Det er jo det som er sentrumspolitikken: å kunne stå sammen til begge sider.

Dessverre ser ikke Senterpartiet de utfordringene som næringsutøverne i landbruket står overfor i dag i det konkurranseutsatte arbeidsmarkedet som vi har. Det er et glohett arbeidsmarked, og hvis vi reverserer landbrukspolitikken istedenfor å modernisere den, gjør vi landbruket en bjørnetjeneste.

Mitt ønske er at Senterpartiet ser på sitt eget ståsted og sine egne bevegelser med hensyn til i hvilken retning de har gått.

Så registrerte jeg da jeg spurte om statsråden kunne fortelle meg hva et familiebruk er, at jeg ikke fikk svar på det. Representanten Dagfinn Sundsbø påstod at jeg snakket negativt om familiebruk. Jeg gjorde jo ikke det. Jeg ber representanten høre godt etter når vi har ordet. Jeg kan sitere hva jeg sa.

Men det som jeg er opptatt av å få vite, er: Hva er egentlig et familiebruk? Er det ikke slik at det bor familier på alle bruk, stort sett, i dette landet, kanskje bortsett fra der det er samdrifter og en har organisert det på en annen måte?

Jeg oppfattet Senterpartiets definisjon av familiebruk slik at det er bruk slik som de er i dag. Det kommer folk til meg som sier at de har så og så stor kvote. De har regnet på det og finner ut at det ikke er lønnsomt å bygge ut for den kvoten, og de har skaffet seg ny kvote. Så søker de Innovasjon Norge om støttemidler. Der får de til svar: Nei, du stiller med prioritet bak dem som skal bygge ut på eksisterende kvote.

Skjønner man ikke da hvilket dilemma næringsutøverne står overfor? En er ikke prioritert hvis en vil bygge ut på grunn av lønnsomhet, men en er prioritert hvis en bygger ut på eksisterende kvote. Selvfølgelig må næringsutøveren selv – det vet jeg – se på lønnsomheten. Det er jo det som er avgjørende når en går inn i slike investeringer.

Det kunne ha vært interessant å få høre hva et familiebruk egentlig er. Det har vært harselert mye med den forrige regjerings politikk, og man har sagt at det bare er nisjeproduksjon og volumproduksjon. Vi er også interessert i familiebruk, men vi har en annen oppfatning av bevegelsen i dette.

Steinar Gullvåg (A) [13:04:01]: Vi har nå hørt flere av Høyres talere avskrive norsk landbruk. Lengst går representanten Gundersen, som overhodet ikke kan se noen framtid for norsk landbruksproduksjon. Dette er ganske omsvøpsfritt uttrykt. Samtidig er det selvfølgelig en ganske fellende dom over hans egen regjering, slik den førte landbrukspolitikken i forrige stortingsperiode.

Jeg må si at bøndene har jammen litt å frykte dersom disse partiene – og da regner jeg selvfølgelig Fremskrittspartiet med til høyrepartiene – skulle få avgjørende innflytelse på norsk landbrukspolitikk.

Disse høyrepartiene har altså i dag lansert en rekke forslag som i sum vil få betydelige virkninger for norsk landbruk. De vil for det første endre forskriften om utenlandsk bearbeiding av kjøtt- og meierivarer, slik at importerte lavprisprodukter lettere slipper inn på det norske markedet. De vil oppheve konsesjonsgrensene for eggproduksjon, slik at alle kan produsere akkurat så mye de vil. De vil fjerne landbruksavtalen, slik at Stortinget ensidig kan fastsette bøndenes inntekter, og Høyre vil erstatte den med en konsultasjonsordning. De vil myke opp regelverket for omsetning av melkekvoter, slik at de største kan kjøpe ut de minste. Og Venstre vil avvikle eksportsubsidiene på ost fra neste avtaleår, med den følge som jeg har beskrevet i en replikk tidligere. Det er altså en pris som Venstre åpenbart er villig til å betale. De vil foregripe en WTO-avtale på dette viset, de vil ikke engang vente til avtalen ligger der.

Utfordringen i norsk landbrukspolitikk de neste årene vil være å oppebære lønnsomme arbeidsplasser, bosetting og sysselsetting i distriktene og samtidig sørge for at foredlingsindustrien fortsatt er konkurransedyktig under et nytt internasjonalt handelsregime. Det vil unektelig føre til omlegginger i norsk landbrukspolitikk. Men velger vi den medisinen som høyrepartiene forskriver, vil en nedbygging av importvernet og fjerning av eksportsubsidier føre til en storstilt nedlegging av bruk og avfolking av bygdene.

Regjeringen viser en annen vei, med innføring av produksjonsuavhengige tilskuddsordninger som beitetilskuddet og arealtilskuddet, og med satsing på lokal mat, grønn omsorg, reiseliv, bioenergi – altså områder som kan gi viktige tilskudd til gårdsdriften, og som kan utligne det landbrukspolitiske paradoks som ligger i et rimelig inntektsnivå i landbruket og forsvarlige råstoffpriser.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [13:07:19]: Først vil jeg kommentere noe som flere talere har gjort til et poeng i forhold til at det har vært et oppslag i Nationen hvor enkelte av Fremskrittspartiets ordførere har kritisert Fremskrittspartiets landbrukspolitikk. Til det er å si at de synspunkter som disse personene forfekter i det intervjuet, ikke er i tråd med Fremskrittspartiets landsmøtevedtatte program. Det er heller ikke i tråd med Fremskrittspartiets regler for god organisasjonskultur å opptre på den måten. Det er altså ikke noe opprør i Fremskrittspartiet vedrørende Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, men vi har fortsatt god bruk for våre kurs i god organisasjonskultur.

Jeg er en fremtidig bonde, i motsetning til de fleste her i salen. Jeg vil ha meg frabedt Regjeringens landbrukspolitikk. Jeg tror de fleste som har en entreprenørånd, og som ønsker å satse, ikke går inn i landbruket med de retningslinjer som ligger for landbruket i dag. Med alle de muligheter de har, vil de velge andre typer arenaer for å få utløp for sin entreprenørlyst. Man går ikke inn i en bransje hvor det er statlig fastsatte inntektsmål, og hvor det er statlig fastsatte regler både her og der. Da finner man noe som er noe mer spennende.

Jeg registrerer at flere talere fra regjeringspartiene har prøvd å ha en viss entusiasme rundt dette oppgjøret. Jeg synes ikke de har lyktes noe særlig med det.

Man sier at landbruket skal ha en inntektsvekst som er sammenliknbar med andre gruppers, og da ønsker jeg å stille følgende spørsmål: Hvilke andre yrkesgrupper er det som er sammenliknbare med landbruksyrket? Er det lærere? Er det sykepleiere? Hvilke andre grupper er det som har en virksomhet som kan være sammenliknbar med en gårdbrukers? Det må jo være en næringsdrivende, en som driver en virksomhet – det er ingen andre næringsdrivende som mottar sine inntekter over offentlige budsjetter.

Jeg registrerer at både Arne L. Haugen og Sigrun Eng prøver å latterliggjøre Fremskrittspartiets synspunkter når det gjelder landbruksbyråkratiet. Det synes som om regionen som Arne L. Haugen hører til, har gjort noen gode grep når det gjelder landbruksbyråkratiet. Mitt poeng – og vårt poeng – er å få på bordet hva landbruksbyråkratiet er, og hvor mange det er som arbeider i landbruksbyråkratiet. Men landbruksministeren er ikke i stand til å svare på forholdsvis enkle spørsmål.

Gunnar Gundersen (H) [13:10:34]: Jeg må ta ordet når representanten Gullvåg kommer med påstander om at jeg vil avskrive jordbruket. Tvert om, jeg trodde jeg sa det motsatte. Jeg er forholdsvis optimistisk når det gjelder landbrukets og jordbrukets muligheter, men da må man faktisk gjenoppfinne den selvstendig næringsdrivende bonden som får utnyttet sin kreativitet og sin tilpasnings- og omstillingsevne til å skape det bruket han faktisk mener har mulighet til å overleve framover. Da er jeg optimist, og det trodde jeg faktisk jeg hadde gitt uttrykk for.

Gullvåg snakker også om storstilt nedbygging. Hva er det vi har hatt? Vi har gått fra 150 000 til 50 000 bruk med den landbrukspolitikken man faktisk fortsatt står og priser opp i skyene. Det kaller jeg å trekke ned rullegardinen og glemme å se hvordan verden ser ut. Det har verken Distrikts-Norge eller landbruket særlig godt av.

Så en liten kommentar til representanten Eng, som har tenkt å gjøre Mattilsynet til en vekstbransje i Norge. Da blir jeg nokså skremt. Vi trenger Mattilsynet, men vi trenger jo ikke et mattilsyn som har dobbelt så mange ansatte som tilsvarende tilsyn i f.eks. Sverige har. Da er det i hvert fall på tide å se hvor effektivt det fungerer.

Jeg satte i og for seg mer pris på at representanten Eng tok opp dette med rovdyrproblematikken. Jeg registrerer at det nå er reaksjoner i helt andre områder enn i dem som rammes hardest. Jeg kommer selv fra et område som ligger innenfor ulvesonen, og der har man i praksis utradert husdyrbruket. Det er en landbrukspolitikk som også føres videre med dagens regjering. Jeg hadde satt pris på at Eng også hadde tatt opp det, slik at man fikk en reell diskusjon om hva den rovdyrpolitikken som nå føres, betyr for mange ute i Distrikts-Norge. Der synes jeg Eng hadde et veldig godt poeng.

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:12:48]: Jeg har noen korte svar på og kommentarer til noe av det som har kommet fram.

Først til representanten Torbjørn Hansen, som vil ha et utdypende svar i forhold til utenlandsk bearbeiding, og det han refererer til som innstramminger rundt det. Det vi nå legger opp til, er å ramme inn ordningen og innføre kvoter. Det skaper forutsigbarhet, men det gjør det samtidig mulig fortsatt å benytte utenlandsk bearbeiding som en suppleringsordning i forhold til eksisterende produksjon, f.eks. hvis en ved en bedrift ønsker en prøveproduksjon av et produkt som det ikke er mulig å få til i Norge. Når det gjelder det forbrukerpolitiske aspektet og den innstrammingen som Torbjørn Hansen refererte til i forhold til dagens situasjon, er det ikke slik at det ikke er mulig å foreta suppleringsproduksjon ute, slik noen bedrifter har gjort i dag.

Så var det representanten Kongshaug som også utfordret litt i forhold til noen problemstillinger. Det gikk på om noen av oss bare hadde lest Nationen, eller om vi hadde lest innstillingen med tanke på Venstres høyredreining i landbrukspolitikken. Jeg kan forsikre om at jeg har gjort begge deler. Jeg leste hele innstillingen senest i dag morges, og jeg synes ikke det er så veldig vanskelig å lese hva som står i merknadene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Jeg synes også representanten Kongshaug underbygger det i innlegget han holdt i salen i dag. Det bør være en ærlig sak. Hvis dét er Venstres plassering i det landbrukspolitiske landskap, regner jeg med at Venstre vedkjenner seg det.

Når det gjelder familiebruk og definisjonen av det, er familiebruk et bruk hvor familiens arbeidsinnsats er basisen for den virksomheten som foregår på gårdsbruket. Det er i og for seg i tråd med tradisjonen rundt den norske landbruksmodellen, og det er en tradisjon som det er viktig å ta med seg videre.

Nå har jeg fått mulighet til å reise ganske mye rundt i landet, ikke minst de siste ukene. Når representanten Kongshaug her gir inntrykk av at den sittende regjeringen har stengt døra for optimisme og nyskaping ute på bygda, må jeg med handa på hjertet si at ute på bygda har jeg fortsatt til gode å oppleve noe folkekrav om gjeninnføring av Venstres landbrukspolitikk, ikke minst gjeninnføring av en inntektsutvikling på 2 3/4 pst. pr. år, som vi hadde i løpet av den perioden som var – en inntektsutvikling som har gjort at krav og forventninger om økte inntekter er slik de er i år. Folk føler at de over lang tid har kommet på etterskudd som følge av den politikken som Kongshaug nå har gjentatt er løsninga for landbrukspolitikken framover.

Så til det jeg egentlig tok ordet for: I løpet av 14 sekunder får jeg bare si at jeg selvsagt også er glad for at det er inngått en reindriftsavtale i år. Den har en profil som skal legge til rette for størst mulig slakteuttak og en god omsetning av reinkjøtt i markedet, noe som er sentrale bidrag med tanke på en forsvarlig ressursutnytting og en god økonomi i næringa. Jeg viser ellers til Stortingets behandling av reindriftsloven og til at avtalen følger de temaene som er tatt opp der.

Øyvind Korsberg (FrP) [13:16:20]: Det har vært interessant å følge debatten. Mange har pekt på utviklingen videre framover for jordbruket. Jeg synes det i en slik debatt også er naturlig å kikke litt tilbake på den utviklingen som har vært innenfor jordbruket.

Fra 1989 til 2006 har antall jordbruksbedrifter blitt redusert med 44 pst. – nesten en halvering. Det har skjedd uten at Fremskrittspartiet har vært i regjeringskontorene. Vi har riktignok vært med på noe subsidiær støtte til noen statsbudsjetter, men det er altså helt andre partier som har ansvaret for den utviklingen som har vært. Da synes jeg det er ganske merkelig at det rettes så kraftig skyts mot Fremskrittspartiet i denne debatten – når man har den historien med seg.

Den har vi også med oss når vi behandler denne saken i dag. Som det står i proposisjonen, vil altså 1 600 jordbruksbedrifter bli nedlagt dette året. Noen velger å feire det med sjampanje, andre vil feire det med surmelk – egentlig burde det ha vært gravøl man eventuelt markerte noe sånt med. Jeg synes det er trist at de næringsutøverne som driver innenfor denne sektoren, opplever en slik arroganse fra denne regjeringen – men det får bli Regjeringens ansvar.

Så har jeg lyst til å kommentere litt av det Sigrun Eng var inne på med hensyn til rovdyrproblematikken. Jeg må jo beundre representanten Eng, som har frekkhetens nådegave. I forrige periode behandlet vi rovviltmeldingen. Da var det et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, SV og Venstre, som inngikk et forlik om rovdyrmeldingen. Fremskrittspartiet og Senterpartiet advarte på det sterkeste mot den politikken man la opp til. At Senterpartiet har forlatt den politikken man stod for i forrige periode, får vi bare registrere. Så snart de kjente lukten av regjeringskvartalene og skimtet noen svarte, fine biler som kunne frakte statsrådene rundt, kastet de den politikken over bord. Det er altså kun Fremskrittspartiet som kan stå med rak rygg i denne salen og fortelle om at den rovdyrpolitikken som nå føres, er det de andre partiene som har ansvaret for.

Når Sigrun Eng prøver å påstå at det er Mattilsynet som har skylden for dette, må jeg si at frekkheten nesten mangler sidestykke i denne salen. Det er nesten litt skammelig å komme med slike beskyldninger.

Presidenten: Presidenten synes ikke «frekkhetens nådegave» passer godt i det parlamentariske språket.

Lars Peder Brekk (Sp) [13:19:46]: Det siste innlegget viser jo at adrenalinet stiger litt i denne debatten.

Jeg har lyst til å kommentere representanten Hans Frode Kielland Asmyhrs interne oppgjør med egne ordførere fra Stortingets talerstol. Det er sjelden å høre slike klare ord om dårlig organisasjonskultur framført her fra talerstolen. Det som antakelig er problemet for Kielland Asmyhr, er at disse tre ordførerne sier at man må se litt mer til Senterpartiets politikk, som de mener bidrar til å sikre landbruket i deres kommuner. Det synes jeg er viktig å ta med seg.

Ellers har jeg lyst til å nevne at Fremskrittspartiet prøver å selge markedsliberalismen under slagordet «Slipp bonden fri». Da er det interessant å spørre: Frihet til hva? Frihet til å arbeide mer for mindre betaling? Frihet fra solidariske ordninger? Frihet fra å ha naboer? – Jeg synes det er viktig å ta med seg det. Frihet til å ha litt ferie og fritid? Frihet til å delta i en beinhard internasjonal landbrukskonkurranse? Frihet fra å motta støtte til kulturlandskapspleie?

Det som er situasjonen, er at Fremskrittspartiets frihet er tapsbringende og lite verdt for bonden. Det hjelper også lite å være mot vern og mot rovdyr hvis man gjennom politiske vedtak i Stortinget gjør det ulønnsomt å dyrke jorda, pleie kulturlandskapet og produsere mat. Fremskrittspartiets markedsliberalisme, Fremskrittspartiets avvikling av landbrukspolitikken vil være mer ødeleggende for bygdene enn rovdyr og uheldige vernetiltak til sammen.

Sigrun Eng (A) [13:21:56]: Kor frekk eg er, får vere opp til kvar enkelt å bedømme. Men eg føler behov for å kommentere det Korsberg sa, og for så vidt òg det Gundersen sa.

Eg kan iallfall vise til det som eg har gjort i Nordisk Råd, der eg har teke opp forslag om ei nordisk forvalting av rovdyr. Så får vi sjå kva det blir til – for rovdyra vandrar langt, og det er store utfordringar. Eg har ikkje tenkt at vi skal føre nokon annan rovdyrpolitikk enn at vi skal ha ein «omforent» rovdyrpolitikk, der rovdyret òg skal ha sin plass. Ein skal kunne hauste når bestandsmålet er nådd – og så skal eg ikkje lage noko nummer av det.

Mattilsynet har skylda for at det blir som det blir – nei, det har eg aldri meint. Det er eit tilsyn vi pratar om. Mattilsynet skal ha nok folk til å gjere dei jobbane vi ber dei om. Når vi ser på oppgåve etter oppgåve – kanskje ikkje minst innafor servicenæringa, der dei største oppgåvene iallfall er å finne pr. dato – vil eg tru at Mattilsynet, på lik linje med det eg har erfart når det gjeld andre tilsyn, vil vekse og setje trykket inn der det skal vere.

Når det gjeld Mattilsynet og rovdyr, meiner eg at Mattilsynet skal gi tydelege og klare signal når ikkje beiting kan gå føre seg. Eg har ikkje skylda på Mattilsynet på nokon som helst måte. Vi må få ein instruks – slik at vi har noko å leve av – i respekt for bondens arbeid.

Presidenten: Representanten Kielland Asmyhr har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) (fra salen): Det hadde også min forgjenger, og hun fikk 3 minutter.

Presidenten: Presidenten vil opplyse om at det er en annen regel for saksordførere.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [13:24:03]: Jeg vil ikke anbefale noen å se til Senterpartiets politikk. Man kan egentlig spørre seg: Hva er egentlig Senterpartiets politikk? Vi har sett her at man har priset den inngåtte jordbruksavtalen, mens Lars Peder Brekk sier at årets oppgjør ikke er tilstrekkelig, selv om han har forsøkt å gi inntrykk av noe annet i sine mange leserbrev i det siste – for øvrig nesten den eneste fra regjeringspartiene som har sendt ut leserbrev om jordbruksoppgjøret.

Representanten Per Olaf Lundteigen er ærlig – og det skal han ha skryt for. Han sier at avtalen er langt fra historisk god, kursen er ikke bærekraftig, og det er behov for nytenkning. Man trenger en opptrappingsplan for jordbruket.

Mye av det som Lundteigen og Brekk har vært inne på, kan antageligvis også opposisjonen slutte seg til, og man kan da stille seg spørsmålet: Hva er egentlig Senterpartiets politikk?

Lars Sponheim (V) [13:25:25]: Det har ikke vært spesielt oppmuntrende å følge denne debatten fra sidelinjen periodevis i dag, gitt det som jeg mener er de store utfordringene framover. Jeg er helt sikker på at når det kommer en dag om fire–fem år da en skal iverksette en WTO-avtale, har den kraftige sentraliseringsbølgen som nå rir landet – den har aldri vært større enn det den er akkurat nå, under den rød-grønne regjeringen – satt sine spor, og en kan stille seg spørsmålet: Hva gjorde en for å ruste jordbruket, f.eks. i forbindelse med jordbruksavtalen i 2007, til å være i stand til å møte denne utfordringen? Jeg er ganske sikker på at en kommer til å riste litt på hodet over at en ikke gjorde de rette tingene.

– Jeg ser det lyser her, president, men jeg går ut fra at jeg har 3 minutters taletid, og ikke 1 minutt. –

Det er slik at det er et oppbrudd i en mer moderne retning rundt omkring i mange bygder. Når det gjelder livet der: Hvordan organiserer man arbeidet gårdsbruk imellom? Hvordan lever man? Utdanningsnivået øker. Alt dette gjør at folk tilpasser seg en framtid, og det er behov for at vi får en jordbrukspolitikk som går etter dette. Uansett blir det færre tradisjonelle bruk i drift, dette som blir kalt familiejordbruk i konservativ forstand, som statsråden snakker om osv., men det er en mulighet for mange flere til å bo og leve sitt liv med ulikt sammensatt næringsliv, med basis i gårdsbruk og gårdsbrukenes ressurser, på en helt annen måte. Det er det som kan skape liv i bygdene og kompensere for bortfallet av tradisjonelt jordbruk. I denne debatten har framtidsperspektivet vært fraværende – et slikt perspektiv er det eneste som kan sikre bygdene liv og modernitet.

Jeg synes det er oppsiktsvekkende at ingen prøver å se det vi gjør i dag, i lys av det vi med all sannsynlighet vil stå overfor når det gjelder WTO-utfordringene framover. Mange av de virkemidlene vi kjenner, vil bli endret. Vi vet at denne regjeringen og den forrige regjeringen – som hadde de samme holdningene til dette – allerede har innrømmet at her blir det store endringer, f.eks. i målprissystemet, ved at de politisk bestemte priser må bort. Det vil bli betydelige endringer i hele landbrukspolitikken, og det er, etter mitt skjønn, helt avgjørende hvis norske bygder og landbruket skal komme ut av dette på en god måte, at vi kommer i gang i dag. Det er ikke veldig mye i det Stortinget behandler i dag, som peker i en slik retning, men jeg har lyst til å si til denne regjeringens ros at den heller ikke har reversert de viktige tingene fra den forrige regjeringen som drar i en moderne retning. De tunge, viktige strukturgrepene ligger der, og den avgjørende politikken ligger fast. Det er bare retorikken en bruker for å støye vekk denne politikken, som er problemet. Hvorfor går det ikke an å snakke ærlig om det som er den faktiske situasjonen for bygdene? Det er det eneste som kan bringe framtid.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [13:28:42]: Dette har for så vidt vore ein interessant debatt, men eg har ikkje opplevd han som spesielt oppbyggjeleg. Evna og viljen til å lyfta blikket og sjå framover har ikkje vore påfallande i debatten. Debatten har vore ganske prega av sterke frontar spesielt mellom regjeringspartia og Høgre og Framstegspartiet.

Det som har vore påfallande, er at statsråden fleire gonger har peika på at det meste av vanskane har si årsak i den førre regjeringa. Det har vorte ein vane for ganske mange statsrådar i denne regjeringa – sannsynlegvis ein illustrasjon på at det er litt usemje i Regjeringa òg på det landbrukspolitiske området.

Eg vil gjerne streka under at for Kristeleg Folkeparti er det viktig å prøva å medverka til at landbruksnæringa skal ha gode vilkår som gjev grunnlag for optimisme og framtidstru. Når det gjeld både optimisme og framtidstru, er det jo spørsmål om ei inntektsutvikling på linje med andre yrkesgrupper, men det er også spørsmål om velferdsordningar som er gode, og som er tilpassa ei moderne tid og moderne familiar.

Så fekk eg eit spørsmål frå representanten Sundsbø, som ikkje skjønte heilt kvifor me åtvara mot ein for sterk auke i målprisane. Eg skal prøva å gjenta dette – om pedagogikken min er god nok, det får stå si prøve. Poenget er at viss ein legg for mykje på målprisane og ikkje på overføringane, er prisen til forbrukarane ein ting – dei fleste norske forbrukarar kan nok greia det, men me har grupper, m.a. småbarnsfamiliar, som kan få problem. Det som eg understreka i innlegget mitt, er at dei som har det største problemet, er næringsmiddelindustrien. Legg me for mykje på prisane, vil næringsmiddelindustrien vår få betydelege problem, og faren for utflagging og nedlegging er så absolutt til stades. Me treng næringsmiddelindustrien vår – difor denne vektinga av at ein i framtida bør sikta seg inn på at meir vert gjeve til overføringar, nettopp for å unngå ei nedlegging/utflagging av næringsmiddelindustrien vår.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:31:31]: Representanten Asmyhr er tydelig, det er bra. Markedsliberalist er et hederstegn. Kritikk fra Fremskrittspartiets ordførere er i strid med Fremskrittspartiets organisasjonskultur, når de offentlig kritiserer Fremskrittspartiets politikk. Noen kjenner seg kanskje igjen. Dette er et toppoppslag, og fortsettelsen blir spennende.

Representanten Sponheim er misfornøyd, men Sponheim: Du får fram ditt eget partis syn. Venstre vil svekke importvernet, kjøre WTO foran seg, og de vet at innenfor WTO er det nasjonal handlefrihet dersom det er politisk vilje. Senterpartiet er enig med deg i at det er endring på bygdene – ja, vi er nødt til å tenke annerledes, men vi må tenke langsiktig. Senterpartiet er enig med deg i at den tradisjonelle bruken må endres. Det du kaller – unnskyld, president – det representanten Sponheim kaller for tradisjonell bruk, er en brukstenkning som har en kort historisk periode i Norge, representert ved ideologi fra Norges landbrukshøgskole fra 1955.

Det er behov for nytenkning, og jeg er glad for den støtte som er gitt, men ved nytenkning må vi altså ha noen faste punkter. Sjøl professor Normann Aanesland ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås er for importvern, hele forutsetningen for en nasjonal politikk. Ved nytenkning må vi ha klart for oss hva landbruk er. Landbruk kan være bruk av land, og det er innvinning av solenergi. Første bud er at vi i Norge bruker arealet, ikke minst gras- og utmarksarealer. Tilført energi må være et supplement. Fotosyntesen er basisen. Det er det som skaper aktivitet, og det er det som til de grader er miljøvennlig. Det er det som er en av de store tingene ved klimautfordringa.

Vi er nødt til å ha et mangfoldig jordbruk som stimulerer til å utnytte alle landbrukets eiendomsmuligheter. Vi må ha heltid og deltid, og vi må ha langsiktighet. Familiebrukene har sin store forse gjennom sin langsiktighet. Det er fullstendig suverent i landbrukssammenheng i forhold til statseierskap eller aksjeeierskap, men vi er nødt til å være positive til omstilling. Vi er nødt til å kunne presentere norsk jordbruk på en slik måte at det kan konkurrere om arbeidskraft og ungdom. Da må vi ha lønnsomhet for framtidsrettede driftsmåter. Vi må drøfte hva som er bærekraftig økonomisk. Vi må ha en robust økonomi, og en robust økonomi må være en økonomi som reduserer avhengigheten av statsbudsjettet, og som reduserer betydningen av bankenes lånerente for det økonomiske sluttresultatet. Vi har virkemidlene. Det er store muligheter til forenklinger, men politikerne må være tydelige og si hva en vil. Det krever både produsenter og forbrukere.

Lars Sponheim (V) [13:34:50]: Jeg er glad vi har representanten Lundteigen i denne debatten, for da kommer også et sannhetens ord fram fra regjeringssiden, og det er nødvendig. Jeg synes Lundteigen rydder godt. For det første er familiejordbruk og familieeierskap en slags samlebetegnelse for det som ikke er statseierskap til norske gardsbruk. Det synes jeg er kjempebra, for vi lever alle i familier på ulike måter, enten vi deltar i en samdrift som ligger en kilometer lenger borte, går sammen med kona i fjøset hver dag, eller vi sammen med kona reiser på lønnsarbeid hver dag, men kommer tilbake og tar fjøset om kvelden, på fritiden. Slik er det heldigvis. Jeg synes det var en god rydding, og den satte også statsrådens syn på familiejordbruket i et spesielt lys.

Venstre er for importvern. Vi er for å svekke importvernet – i den grad vi er det – akkurat så mye som det Regjeringen er. For å få en WTO-avtale som Norge trenger, og som den fattige verden trenger, er det nødvendig å gi innrømmelser. Vi har gitt støtte til Regjeringens innrømmelser, hva man er villig til å svekke importvernet med når det gjelder reduksjoner, i forbindelse med en framtidig WTO-avtale. Vi har pekt på at hvis vi kommer i gang nå på en del områder, kan møtet med den nye virkeligheten kanskje bli mykere enn det det ville blitt ellers. For eksempel når det gjelder den melken som i dag går til subsidiert Jarlsbergost sendt til USA, kan Tine få nødvendig arbeid med å finne annen anvendelse for den melken. Det er ikke avvikling av 3 000 gardsbruk, som representanten Gullvåg i sin kunnskapsløshet påstår her i dag, men det er altså melk som produseres fra et visst antall, 2 000–3 000, gardsbruk, som da må finne en annen anvendelse. Det gjelder det å komme i gang med og ikke vente.

Så er jeg også enig i den historiske analysen av familiejordbruket, i den forstand at en familie lever av en enkelt produksjon, f.eks. 12, 15, 16 kyr, eller hva som skal stå i folkefjøset til statsråden. Det er en ganske ny oppfinnelse i norsk jordbruk. Det tradisjonelle har vært et mangesysleri, hvor en driver tradisjonelt gardsbruk, driver annen næringsdrift ved siden av og i sum lager ganske robuste gardsbruk. Jeg mener det er det vi må komme mer tilbake til. Jeg vil bare peke på at en undersøkelse for få år siden viste at det på norske gardbruk i dag, utenom tradisjonelt jordbruk, allerede utøves kanskje så mye som 20 000 årsverk. Det er et fargerikt fellesskap av næringsdrift på norske gardsbruk allerede i dag. Det har lurt seg fram, så å si, uten landbrukspolitikkens oppmerksomhet, ganske enkelt fordi folk tilpasser seg, folk skjønner hva framtiden er, og de satser på rett måte. Hvis vi hadde gjort dette til en politikk, i tillegg til og ved siden av den tradisjonelle satsing, kunne vi virkelig klart å få til en næringsutvikling og en framtid rundt omkring på norske gardsbruk som ville være betydelig.

Senterpartiets talere i denne debatten i dag har marginalisert denne utradisjonelle satsingen. Det er noe man kan drive ved siden av, sa komiteens leder, bare vi har de tradisjonelle 12–15 kyrne og medlemskapet i Senterpartiet og grønn lue fra Felleskjøpet på hodet.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger før og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:38:16]: Familieeierskapet har et fortrinn som er helt unikt. Statseierskap er helt uinteressant i Norge. Det som derimot representanten Sponheim er en aktiv tilhenger av, er aksjeeierskapet, den kortsiktige interessen i aksjeeierskapet, med begrenset ansvar. Representanten Sponheim innførte det og likebehandlet det. Det var en stor feil.

Representanten Sponheim snakker om et robust jordbruk. Ikke noen gårdsbruk er mindre robuste enn det som representanten Sponheim snakker mest om, for de bruka har den største gjelda og er mest avhengige av høye priser fra markedet, noe som vil gå dramatisk nedover når representanten Sponheim forfekter en systematisk uthuling av importvernet i denne innstillinga.

For øvrig: det tradisjonelle jordbruket – det er ikke noe som heter at vi har en standard for hva som er jordbruket framover. Jeg sa at mangfold og allsidighet er det som trengs. Utnyttelsen av de fortrinn som er på den enkelte eiendom, og de fortrinn som er hos yrkesutøverne, skal framheves. Det er ikke A4 vi snakker om, men det er noe nytt, og det er kanskje å ivareta en del av den tradisjonen som vi hadde før en del landbruksøkonomer fikk for stor makt over jordbrukspolitikken.

Presidenten: Representanten Lars Sponheim har hatt ordet to ganger før og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lars Sponheim (V) [13:40:06]: Jeg vet ikke om det var det jeg registrerte, at representanten Lundteigen skammer seg over å være landbruksøkonom. Jeg gjør ikke det. Jeg synes det er all right å vite hva en snakker om, og kunne slå litt på kalkulatoren samtidig som man har et politisk perspektiv på det en gjør.

Det er det private, personlige eierskapet, enten det er i rammen av en familie eller enkeltpersoner, som er det avgjørende for jordbruket, og det må være et mangfold av løsninger. I det mangfoldet ligger det å åpne opp også for aksjeselskaper, f.eks. som driftsselskaper, ikke til å eie eiendommer, men til å drive, for å få fram den moderne fleksibilitet, det mangesysleri, som mange av oss har slåss for.

Så har jeg lyst til å understreke at uansett hvor mange ganger representanten Lundteigen eller andre fra regjeringspartiene måtte påstå det, er det ikke noen svekkelse av importvernet som ligger her fra Venstre. Tvert imot handler det om å ruste opp jordbruket til å tåle den svekkelse av importvernet som Regjeringen allerede har tilbudt WTO. Det kommer til å bli nødvendig å komme i gang med det arbeidet meget fort.

Øyvind Korsberg (FrP) [13:41:24]: Det er ikke med vilje man forlenger debatten. Det blir sikkert sent nok i kveld. Men i og med at jeg ikke skal votere, synes jeg det er greit å bruke litt tid i selve debatten.

Representanten Sigrun Eng var inne på rovdyrproblematikken her tidligere og sa at man fokuserer på det i Nordisk Råd. Jeg er sikker på at rovdyrene som herjer rundt omkring i saueflokkene, skjelver av frykt når de hører at Nordisk Råd skal kikke på dette. Jeg har sittet åtte år i Nordisk Råd, og jeg må si at det er ikke det mest effektive og målrettede rådet som jeg har opplevd.

Selvfølgelig har rovdyrene sin plass, men den rovdyrpolitikken som føres, er det Stortinget som har vedtatt. Det er altså Regjeringen og Stortinget som eventuelt skal vedta en ny rovdyrpolitikk. Det skjer ikke. Det betyr at den rovdyrherjingen som skjer rundt omkring i landet, som rammer norske bønder, kommer til å fortsette. Der har Regjeringen ingen vilje til å gjøre noe. Senterpartiet har lagt seg paddeflat for den rovdyrpolitikken som de selv er imot – de var i hvert fall imot den tidligere.

Så har det blitt kommentert at noen ordførerkandidater fra Fremskrittspartiet har vært imot partiets landbrukspolitikk. Til det er å si at det opplever sikkert alle partier av en viss størrelse, at man har noen som er uenig i den politikken som føres. For en uke siden hadde vi en debatt om strukturmeldingen, og da manglet det ikke på advarsler fra de rød-grønne politikerne rundt omkring i Norge mot den politikken Regjeringen fører. Sågar var det flere enstemmige kommunestyrevedtak som advarte mot strukturering av båter under 15 meter. Så jeg tror man skal være litt forsiktig med å kritisere Fremskrittspartiet hardt på akkurat det området. Så er det jo slik at et parti har vedtatt et partiprogram. Det plikter vi å følge overfor de velgerne som har stemt på oss. Det gjør vi også i denne saken. Så kommer det en ny debatt om selve partiprogrammet.

Det som er gledelig i denne debatten, er Venstres posisjon. At Venstre etter hvert har nærmet seg Fremskrittspartiet, synes vi er gledelig. Det kom fram både gjennom det Leif Helge Kongshaug sa i dag på talerstolen, og det han refererte til i Nationen, og også gjennom representanten Sponheims innlegg her i dag. Vi synes det er flott at det ser ut som om det kan bli en samling på ikke-sosialistisk side om å utforme en ny og bedre og mer framtidsrettet landbrukspolitikk.

Presidenten: Representanten Steinar Gullvåg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Steinar Gullvåg (A) [13:44:43]: Jeg vil kort bemerke at pompøsitet aldri kan dekke over det faktum at fjerningen av eksportsubsidiene til osteproduksjon tilsvarer at man også fjerner i størrelsesorden 3 000 gårdsbruk.

Ellers har jeg lagt merke til – senest i det siste innlegget – at det ikke bare er journalister som leser Venstres merknader feil, det er flere av oss.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

(Votering, se sidene 3711 og 3712)