Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet.

Statsråd Heidi Grande Røys [18:00:52]: Klimaendringane er vår tids største utfordring. Viss vi erkjenner det, må klimaperspektivet inn i alle sektorar, og vi må ha ein grøn revolusjon i offentleg forvalting. Berekraftperspektivet er viktig i Soria Moria-erklæringa, og det er sentralt i Regjeringa sin strategi for fornying av offentleg sektor. Noreg skal gå føre i miljøpolitikken, og ei rekkje tiltak som vil fornye offentleg sektor, vil òg skape betre miljø. Difor har fornyingsstrategien i seg tiltak som reduserer miljøpåkjenninga frå offentleg verksemd.

Det er ein offensiv strategi. Han gir grunnlag for både auka velferd og betre tenester. Strategien er både ein ideologisk og ein politisk plattform for det fornyingsarbeidet som offentleg sektor skal og må drive med.

Regjeringa sitt syn på offentleg sektor skil seg vesentleg frå synet til regjeringa før oss, som hadde som mål å gjere offentleg sektor mindre ved konkurranseutsetjing og privatisering. Utgangspunktet vårt er den nordiske modellen. Dei nordiske landa skårar høgt både når det gjeld velferd, og når ein rangerer land etter kven som er mest konkurransekraftig, kven som har størst omstillingsevne, og kven som har størst evne til innovasjon. Dei nordiske landa skårar altså høgt på både det å fordele og det å skape, høgt på velferd og høgt på produktivitet. Difor har Regjeringa gitt kommunane meir pengar til å gi barnehageplassar til fleire, betre undervising i skulen og fleire hender til omsorg og pleie for dei eldre.

Fornying er ikkje konkurranseutsetjing eller privatisering, men det er å skape ein offentleg sektor som gir innbyggjarane dei viktigaste velferdstenestene, tilpassa innbyggjarane sine behov, f.eks. gjennom elektroniske tenester. Vi manglar folk til å gjere dei viktigaste velferdsoppgåvene. Vi veit at næringslivet manglar folk til sine prosjekt. Difor må vi sørgje for at offentleg forvalting er så effektiv og moderne som i det heile mogleg. Som statsministeren sa før i dag:

«Men vi som er velferdssamfunnets fremste forsvarere, skal også være velferdssamfunnets fremste fornyere.»

Det viktigaste fornyingsarbeidet dei komande åra vil skje ved at vi tek i bruk ny teknologi, utviklar nye sjølbeteningsløysingar og skapar ei brukarvennleg og døgnopen elektronisk forvalting. Er det éin ting eg får høyre frå innbyggjarar, frå leiarar og tilsette i det offentlege, er det nettopp dei moglegheitene som IKT gir oss. Difor har strategien i seg ei rekkje nye elektroniske tenester, som søknad om fri rettshjelp. Det blir arbeidd med å kunne melde enkle forhold til politiet elektronisk. Mot slutten av året skal ein kunne søkje spelemidlar til idrettsanlegg elektronisk. Ein startar pilotprosjekt på visumsøknad elektronisk. Vi får e-reseptar og pålegg om at allmennlegar og spesialistar skal bruke elektronisk kommunikasjon ved legeerklæringar, sjukemeldingar og legerekningar. Når vi flyttar helserefusjonane frå NAV til Sosial- og helsedirektoratet, skal tenesta samtidig gjennomgå digitalisering og ei betydeleg forenkling. Dette er noko folk opplever som forenkling, som fornying, i sin kvardag. Lista er sjølvsagt ikkje uttømmande, men det viser at fokus på elektroniske tenester og elektronisk saksbehandling er framtida med omsyn til å spare tid og å spare ressursar. I tillegg skal som kjent alle relevante tenester som har innbyggjarane som målgruppe, vere tilgjengelege på MiSide innan utgangen av 2009.

Lat meg understreke kor viktig det er at desse tenestene vert universelt utforma. Regjeringa har varsla at vi vil leggje fram eit lovforslag om dette i haust. Det er ikkje akseptabelt at vi i dette landet set funksjonshemma eller andre utanfor å bruke dei elektroniske tenestene fordi vi ikkje har teke ansvaret med å gjere dei universelt utforma.

Så fornyar og omstiller Regjeringa offentleg sektor på lag med dei tilsette. For oss er det ikkje eit mål å kutte i opparbeidde rettar for dei tilsette. Vi går motsett veg. Vi spelar på lag med dei tilsette. I lag arbeider vi for å nå dei måla vi har sett oss. Når vi skal tilpasse offentleg sektor til vårt mangfaldige samfunn, gjer vi det i lag med dei tilsette. Vi må gå føre og ha ein mangfaldig arbeidsstyrke og rekruttere frå grupper som elles ikkje kjem lett inn på arbeidsmarknaden. Difor etablerer vi eit toårig forsøk med moderat kvotering for personar med innvandrarbakgrunn. Difor har vi ei traineeordning og ein tiltaksplan for å tilsetje fleire personar med nedsett funksjonsevne. Difor har vi innført sekstimarsdag for utvalde grupper av seniorar. Ikkje berre må vi ha ein arbeidsstokk som speglar mangfaldet, vi må heller ikkje sløse med ressursane til dei personane som ønskjer å jobbe, men som ikkje får jobb, fordi vi ikkje kan tilby dei jobb. Det gjer Regjeringa noko med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Hansen (H) [18:06:15]: Det har vært forholdsvis stille på konkurranseområdet den siste tiden. Statsråden sa heller ikke noe om dette i sitt innlegg. Jeg tar det som et positivt signal, i forhold til den litt turbulente starten som var i denne stortingsperioden på dette området.

Høyre fremmet i fjor et Dokument nr. 8-forslag om å sikre konkurranse på like vilkår mellom offentlig og privat virksomhet. Derfor er det positivt at Regjeringen nå varsler regelendringer for å begrense problemer med dobbeltroller i kommunalt eide virksomheter, som vi leste i Aftenposten i går. Derimot er det til bekymring både for næringslivet og for velferdsproduksjonen at Regjeringen har lovet å heve terskelen for anbudsplikt, fra dagens grense på 500 000 kr opp mot EU-nivå på 1,8 mill. kr. Forslaget vil rasere konkurransen om offentlige innkjøp og gi grobunn for kameraderi, korrupsjon, forskjellsbehandling og økte offentlige utgifter.

Mitt spørsmål til statsråden er: Kan statsråden nå etter halvgått løp avklare om forslaget blir skrinlagt, eller om en slik svekkelse av konkurransen om offentlige innkjøp faktisk er aktuelt for denne regjeringen?

Statsråd Heidi Grande Røys [18:07:20]: Representanten Torbjørn Hansen kan ikkje ha følgt mykje med dersom han synest at det har vorte stille på konkurranseområdet. Tvert om har vi sett oss høge mål. Vi har auka løyvinga til KOFA, slik at vi har redusert saksbehandlingstida. Eg har pålagt KOFA at innan hausten er omme skal dei ha tre månaders saksbehandlingstid. Det er noko representanten Torbjørn Hansen var veldig oppteken av i fjor. Vi har gjort jobben. Vi har fått ned saksbehandlingstida, og vi har sagt at maksimum skal vere tre månader. Det er aktiv konkurransepolitikk.

Så har vi denne hausten innført forbod mot opptening av bonuspoeng på innanlands flyreiser. Vi har bedt Konkurransetilsynet spesielt følgje IT-bransjen dette året. Det ventar vi på tilbakemeldingar på. Og det siste eg har gjort, er å be Konkurransetilsynet sjå på om dei fylkeskryssande ekspressbussane er i strid med konkurranselova eller ikkje – ein masse nye oppdrag til Konkurransetilsynet nettopp fordi vi har ein aktiv konkurransepolitikk.

Når det gjeld det forslaget som Torbjørn Hansen etterlyste, har vi ikkje lagt det på is, men vi har sagt at vi gjennomfører evalueringa av korleis den førre terskelhevinga har fungert, før vi kjem med nytt forslag.

Odd Einar Dørum (V) [18:08:40]: Statsråden startet fortjenestefullt med å snakke om klima. Det betyr noe overalt. Når man er opptatt av klima, er man også opptatt av kunnskap, og da bør man også være opptatt av forskning, nemlig å finne kunnskapen om det vi ikke vet, eller den kunnskapen som vi kan bruke for å dra det vi vet, noen viktige skritt videre.

Jeg legger til grunn at alle statsråder i den rød-grønne regjeringen står fast på Soria Moria-erklæringen. Jeg legger til grunn at SVs statsråder i særdeleshet står fast på de erklæringene som dekker forskningsområdet. Min undring, etter å ha kommet så langt i en trontaledebatt, er hvor lite forskningen – som kulturbærer, identitetsbærer, som det å forme framtidens samfunn og ikke minst møte klimautfordringen – har preget denne debatten.

Mitt spørsmål til statsråden er: Kan statsråden bekrefte at Regjeringen står fast på alle forpliktelsene i Soria Moria-erklæringen med å trappe opp til 3 pst. av brutto nasjonalprodukt? Og kan hun bekrefte at dette vil vises igjen i Regjeringens prioriteringer?

Statsråd Heidi Grande Røys [18:09:39]: No utfordrar Dørum feil statsråd, for det er Øystein Djupedal som er kunnskaps- og forskingsminister. Han utfordrar vel òg det som skal kome i statsbudsjettet i morgon. Eg har ikkje tenkt å gå korkje Øystein Djupedal eller finansministeren i næringa, men det eg kan stadfeste, er at denne regjeringa er veldig oppteken av forsking. Det viser òg dei auka løyvingane som denne regjeringa har gjort på forskingssida. Eg la sjølv fram ei stortingsmelding i fjor som viste at IKT-forskinga har stått på staden kvil. Sjølv om det i førre periode var eit forskingsområde, har det stått på staden kvil. Eg trur at IKT er grunnleggjande òg på forskingssida. Når vi er gode og kan utvinne olje i Barentshavet, er det nettopp fordi vi er gode på kunnskap, vi har forska fram og brukt ny teknologi. Når vi er gode på andre klimaområde og no skal satse på det store prosjektet på Mongstad, er det nettopp fordi vi torer å satse på kunnskap, forsking og ny teknologi som berebjelke i det å ta nye steg. Så eg trur representanten Dørum kan vere heilt trygg på at både SV og heile regjeringa står på stø og trygg grunn i forhold til Soria Moria-erklæringa og dei lovnadene som ligg der.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [18:10:55]: Det totale antall mennesker i arbeidsfør alder i Norge er 2,7 millioner. Av disse lever ca. 700 000 på en eller annen form for trygd eller sosial ytelse. Antall ansatte i offentlig sektor er 730 000. Det betyr at det er i underkant av 1,3 millioner arbeidstakere i verdiskapende virksomhet i privat sektor, og dette tallet er relativt sett synkende. Samtidig roper det private næringsliv etter arbeidskraft.

Er statsråden enig i at dette er en bekymringsfull utvikling? Og er statsråden enig i at vi nå bør redusere antallet ansatte i offentlig sektor, slik at vi frigjør arbeidskraft i privat virksomhet for å skape mer velferd på sikt? Eller er dette ikke et mål for statsråden?

Statsråd Heidi Grande Røys [18:11:46]: Utfordringa som Tybring-Gjedde tek tak i, løyser vi på ein heilt annan måte enn det Tybring-Gjedde sitt parti ville ønskje. Framstegspartiet – som førre regjering – har som einaste formål å få offentleg sektor ned som del av BNP, og dermed konkurranseutsetje og privatisere. Men eg vil seie at å hevde at ein hjelpepleiar i kommunal sektor ikkje driv med verdiskapande arbeid, men med ein gong ho vert ein hjelpepleiar i privat sektor, så er det verdiskaping, det meiner eg er å undervurdere den jobben som alle dei offentleg tilsette damene gjer, og som byråkratane varetek. Er det noko som kjem til å føre til fleire byråkratar, er det Framstegspartiet sin velferdspolitikk med å statleggjere all verdas utbetalingar til enkeltpersonar. Dermed får vi eit byråkrati som skal sitje og passe på at anbodsprosessane er riktige, at konkurransegrunnlaget er riktig, og i ettertid må sitje og kontrollere at folk får det dei har betalt for. Det kjem til å verte eit uendeleg byråkrati i motsetning til det denne regjeringa satsar på: omstille offentleg sektor som offentleg sektor.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helge Solum Larsen (V) [18:13:10]: FNs klimapanel har slått fast at klimaendringene allerede er i gang, og at konsekvensene kan bli svært alvorlige dersom vi ikke handler nå. Folk kan bli drevet på flukt på grunn av naturkatastrofer som flom, sult og tørke. Vi står i fare for å miste vesentlige deler av artsmangfoldet. Havnivået kan stige. Store områder også i vår egen verdensdel står i fare for å bli ørken. Det haster med å redusere de globale utslippene av klimagasser. Dette er et moralsk spørsmål – ja et etisk spørsmål.

Å redusere de globale utslippene krever internasjonalt samarbeid om en ny og ambisiøs klimaavtale. Venstre vil at Norge skal ta en lederrolle i dette arbeidet. Vi må vise vei, vi kan ikke sitte og vente, vi må være ambisiøse og bidra til at andre strekker seg etter de mål og de tiltak vi gjennomfører.

Det har derfor vært pinlig å være vitne til at Regjeringen har blitt kraftig satt på plass av EU i forbindelse med forhandlingene om Norges tilpasning til EUs kvotedirektiv. Det er positivt at EU velger å ta mer av tiltakene på hjemmebane, ved å begrense Regjeringens ønske om økt handel med kvoter utenfor EU.

Den rød-grønne regjeringen har gjennom klimameldingen presentert sin plan for å redusere utslippene. Konsekvensene av Regjeringens opplegg er at klimagassutslippene i Norge i 2020 skal være på omtrent samme nivå som de var i 1990. Det er for lite ambisiøst i et land som ifølge Regjeringen selv skal være en ledende miljønasjon.

Regjeringen har som mål å kutte utslippene med 30 pst. innen 2020, og at Norge skal framstå som et land uten netto utslipp av klimagasser innen 2050. Gjennom fraværet av tiltak i klimameldingen er det klart at Regjeringen baserer seg på omfattende kjøp av kvoter fra utlandet for å nå sine mål. Dette er moralsk tvilsomt, for det bærer preg av avlat. Norge blir ikke CO₂-nøytralt av at vi betaler for reduserte CO₂-utslipp i andre land.

Regjeringen ønsker å fortsette i samme gamle spor, med store utslipp i Norge, uten å ta fatt på den omstillingen som er nødvendig for å gå fra fortidens utslippssamfunn til framtidens miljøsamfunn. Det er åpenbart at det er Arbeiderpartiets politikk som vinner fram i Regjeringen. Dette vil føre til at Norge blir akterutseilt. Det framtidsorienterte næringslivet, som vi er helt avhengige av hvis vi skal klare omstillingene til et bærekraftig samfunn, vil da gå glipp av store muligheter. Det bør være pinlig for regjeringspartiene at Fremskrittspartiet er det eneste opposisjonspartiet i dette storting som er begeistret for den framlagte klimameldingen.

Venstre vil strekke seg langt for å medvirke til et klimaforlik i Stortinget. Et slikt forlik vil være viktig for å få en langsiktighet i klimapolitikken og for å få tyngde bak de viktige og vanskelige beslutningene som må tas. Men skal det bli et klimaforlik mellom regjeringspartiene og Venstre, må klimapolitikken tilføres et mer offensivt innhold enn det som er lagt fram. Det må settes måltall på norske utslipp. Kvotekjøp skal være et supplement og ikke et hovedtiltak. Et klimaforlik må inneholde flere konkrete tiltak og mindre av vente-og-se-holdningen som preger Regjeringens klimapolitikk til nå.

Vi trenger en massiv satsing innen kollektivtrafikk, spesielt i byene. Det er interessant at befolkningen er klar for denne typen satsing. Vi trenger en storsatsing på fornybar energiproduksjon, for økt innsats for utvikling av klimateknologi – da må det et løft til i forhold til forskningen – og vi må ha tiltak for å få ned utslippene fra olje- og gassvirksomheten. På alle disse områdene har Lavutslippsutvalget allerede pekt på løsninger som kan iverksettes straks, og på teknologiske løsninger som allerede er tilgjengelige.

Venstre ønsker å forandre Norge til et framtidsorientert miljøsamfunn. Venstre håper på at de kreftene i Regjeringen som er enig i Venstres prioriteringer, vinner fram, og at vi kan få et samarbeid med regjeringspartiene. Vi tror ellers at alternativet vil være at klimameldingen blir vedtatt slik den foreligger, med applaus fra Fremskrittspartiet. Da tror vi at dette storting vil ha misbrukt og sviktet et alvorlig historisk ansvar.

Marit Nybakk (A) [18:18:06]: For sju år siden vedtok FN tusenårsmålene. Innen 2015 skulle fattigdommen i verden halveres og barnedødeligheten reduseres med to tredjedeler – ambisiøse mål. Tida er knapp. Vi har alle et ansvar.

Jeg ble veldig glad for statsministerens innlegg i salen i dag. Norge har tatt på seg et spesielt ansvar for de tusenårsmålene som dreier seg om barnedødelighet og mødrehelse gjennom økt bistand, flere vaksiner, økt satsing på forskning og produksjon av nye vaksiner. Jeg må gi ros til den norske regjeringen og det arbeidet som gjøres, som er formidabelt når det gjelder å nå FNs tusenårsmål. I forrige uke, ifølge en kilde, var statsminister Jens Stoltenberg så framtredende i britiske medier at britene sukket og lurte på hva Gordon Brown kunne gjøre for å oppnå tilnærmelsesvis samme oppmerksomhet. Årsaken? FNs generalforsamling. Jens leder – sammen med Mosambiks statsminister – FNs høynivåpanel for reformer i FN. Og Norges statsminister brukte Bill Clintons veldedighetsmesse til å intensivere kampen for å berge livene til spedbarn og fødende kvinner. Regjeringen bidrog med 1 milliard dollar fordelt over ti år for å nå tusenårsmålene om redusert barnedødelighet gjennom vaksinering og tiltak for å hindre at flere kvinner dør i barsel. Og så ledet han jo klimasesjonen i tillegg.

Når vi legger så stor vekt på vaksinering, på reproduktiv helse, tiltak mot hiv/aids og bekjempelse av kjønnslemlestelse, henger det naturligvis sammen med det verdigrunnlaget som Regjeringen er tuftet på: internasjonal solidaritet, internasjonal fordelingspolitikk, en verdensorden med et sterkt FN, der bærekraftig utvikling og godt styresett står i sentrum, og der kampen mot fattigdom er helt sentral.

Utenrikskomiteen har nettopp vært i Angola. I hovedstaden Luanda finnes en av verdens verste fødestuer, der fødende kvinner og nyfødte dør på grunn av elendige sanitære forhold og mangel på jordmødre og leger. Samtidig er skatteinntektene fra norske selskaper til den angolanske staten alene nesten like store som Norges samlede bilaterale bistand til Afrika.

Det sier oss lite grann om at utviklingspolitikk ikke bare er bistand. Det dreier seg også om politiske prioriteringer i det enkelte u-land. Derfor hilser jeg velkommen Regjeringens aktive og mer profilerte utenrikspolitikk i Afrika, slik det bl.a. kommer til uttrykk i plattformen for en helhetlig Afrika-politikk.

Lyspunktet fra besøket i Angola var besøket til mikrokredittfirmaer. Kvinner – og noen menn – har etablert firmaer støttet av bl.a. FN-organisasjoner og Norsk Folkehjelp. Dette er målrettede tiltak som skaper arbeidsplasser og verdier – små midler, store resultater.

I Namibia ble vi imponert over hvordan den unge staten hadde etablert et fiskeriforvaltningsregime nesten på høyde med det norske, selvsagt ved hjelp av norsk kompetanse. Bistand er ikke alltid de store pengene. Like viktig er overføring av kunnskap og strukturer for å sikre kontroll med naturressursene og bidra til utvikling i bredden.

Regjeringen ønsker å bidra til at u-land skal oppnå vekst og utvikling gjennom økt deltakelse i internasjonal handel. Forbedrede handelsvilkår inkludert økt markedsadgang er viktig i den forbindelse. Norge vil spesielt jobbe for at handelspolitikken bidrar til økt tilgang til økonomiske ressurser for kvinner, og at den er bærekraftig.

Regjeringen vil derfor legge fram en handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid, også kalt «Aid for trade».

Bakgrunnen er naturligvis at markedsadgang alene ikke er nok for å sikre de fattigste landene eksport til våre markeder. Landene vil ikke være i stand til å dra fordel av et åpent og regelbasert internasjonalt handelsregime uten betydelig og effektivt utviklingssamarbeid. Derfor trenger vi infrastrukturtiltak, derfor trenger vi støtte til utvikling av småindustri, og derfor trenger vi å styrke støtteapparatet for landbruk, så vi kan få til produksjon som også fører til handel, slik at landene kan fungere innenfor handelsregimet.

Vi kan – og vi skal – gjøre mye innenfor bistand for å nå tusenårsmålene. Likevel: Bistand er nødvendig – men politikk er viktigere. Varige strukturelle endringer er en forutsetning for en vellykket utviklingspolitikk.

Torbjørn Hansen (H) [18:24:06]: Trontalen slår fast at landet er i en økonomisk høykonjunktur med lav arbeidsledighet og høy vekst i økonomien. Dette er positivt, og slik har det vært siden lenge før Stoltenberg II-regjeringen overtok.

Høyre mener at de gode tidene bør brukes til å investere for framtiden, slik at vi også i årene framover kan nyte godt av et høyt offentlig og privat velferdsnivå. Derfor må Regjeringen også i oppgangstider prioritere en politikk som gir grunnlag for å skape, ikke bare fokusere på å bruke og fordele.

Det har vært 13 renteøkninger siden Stoltenberg II-regjeringen overtok. I Dagens Næringsliv i går gir et samstemt panel av fagøkonomer et klart råd til Regjeringen om å være varsom med finanspolitikken. Det er en lærdom fra 2002 og 2003 at et økende rentenivå lett fører til økt kronekurs og svekket konkurranseevne. Dersom det kun er Norges Bank og pengepolitikken som skal stå for ansvarligheten, vil det påføre husholdningene høyere rentenivå og bedriftene sterkere kronekurs enn nødvendig.

For distriktsnæringslivet vårt innenfor reiseliv, fiskeri, maritim virksomhet og industri er sterkere kronekurs en betydelig trussel. De fleste som bor langs kysten, vet hva som skjer når kronekursen stiger. Det handler om permisjoner, oppsigelser, ordretørke, utflagging av virksomhet og usikkerhet i områder med få andre jobbmuligheter.

Derfor må Regjeringen gjøre alvor av finansministerens prat om ansvarlighet og legge seg på en varsom bruk av oljeinntekter. Revidert budsjett var ikke et bidrag til bedre konkurranseevne, 2008-budsjettet bør bli bedre.

Et virkemiddel for å investere for framtiden er å satse på forskning, utvikling og utdanning. Her har Regjeringen vært for kortsiktig. Hvileskjæret på forskning er et løftebrudd og viser fram kortsiktigheten i den rød-grønne næringspolitikken. I stedet for å bygge opp kunnskapsnivået har Regjeringen heller brukt pengene på andre formål. Det blir mer velferd nå, men mindre i framtiden. For en konservativ politiker er dette en kardinalsynd. Vi må, i et av verdens rikeste land, klare å bygge ut gradvis og skape verdier slik at neste generasjon kan overta samfunnet i en bedre tilstand enn det man selv overtok det i.

Regjeringen lovte for to år siden en såkalt aktiv næringspolitikk og pekte ut fem strategiske næringer som man ville satse spesielt på. Det skulle bli nasjonal strategi for maritimt næringsliv, for marint næringsliv, for reiselivet, for energi og for miljø. Dette er blitt et av de største løftebruddene til Stoltenberg II-regjeringen. Kåringen av strategiske næringer er blitt et svarteperspill, hvor vinneren får økte skatter, økte avgifter, strengere reguleringer og svekket konkurranseevne.

Fiskerinæringen har bak seg to år med strukturfrys. I to år ble det knapt investert i ett eneste fiskefartøy, og det var stor usikkerhet knyttet til grunnleggende rammebetingelser.

Da strukturpolitikken kom opp til stortingsbehandling i vår, var det heller ingen interesse for å sikre et bredt forankret vedtak i Stortinget. Regjeringspartiene vedtok sitt eget forslag med marginalt flertall. Statsministeren sa tidligere i dag, som svar på en replikk fra Erna Solberg, at Regjeringen søker et bredere flertall i enkelte saker. Strukturpolitikken var ikke en slik sak. Dette blir kortsiktig, og det er ikke godt nok for en næring som skal investere store penger i et langsiktig perspektiv.

I 2007 lanserte Regjeringen en ny næringspolitisk bombe, NO_x-avgiften, som gjør fiskeri og skipsfart til en ny finanspolitisk melkeku. I stedet for å gjennomføre en politikk for å få ned NO_x-utslippene, brukes miljøet som et argument for å øke skattene på selektiv basis.

Det blir spennende å se hvilken løsning Regjeringen foreslår for NO_x-avgiften i morgen. Her har Arbeiderpartiet og Senterpartiet skapt betydelige forventninger. Det kom ut et signal i valgkampen om at saken hadde fått en avklaring på høyt nivå i Regjeringen. Jeg håper for kystnæringslivets del at dette ikke bare var nok en taktisk avledningsmanøver.

En annen valgkampsak som SV fikk gjennomslag for, er å konfiskere milliardverdier fra skipsfarten. I morgen skal Regjeringen fremme forslag om at to tredjedeler av den såkalte skattekreditten skal inndras, noe som er et fundamentalt tillitsbrudd og et stort tilbakeslag for en av landets viktigste kystnæringer.

Det blir puslete og nesten litt komisk at næringsministeren legger fram et strategidokument for det maritime næringslivet, «Stø kurs», hvor hovedpoenget er 252 mill. kr til forskning, samme uken som denne viktige sektoren for norsk næringsliv får et 14 milliarder kroners skattesjokk.

Det er også kort tid siden Regjeringens prosjektleder for reiselivsstrategien sluttet i protest mot manglende kompetanse og engasjement i Regjeringen.

Samtidig er eierskapspolitikken preget av uryddighet, med politiske personangrep på det meste av det vi har av styreledere og ledere i de statseide bedriftene. Representanten Oppebøen Hansen beskrev tidligere i dag utøvelsen av eierskapet som profesjonelt og ryddig. Det er jeg ganske sterkt uenig i.

Framtidens verdiskapere fortjener bedre. Høyre vil ha en ny kurs, en politikk som gir flere arbeidsplasser, mer verdiskaping og mer velferd i framtiden.

Torstein Rudihagen (A) [18:29:31]: I trontalen seier Regjeringa: «Den økte satsingen på en moderne veginfrastruktur i hele landet skal fortsette.» Vidare vil Regjeringa «styrke miljøvennlig transport og modernisere jernbanen for å gjøre den mer konkurransedyktig som transportmiddel».

Denne regjeringa har føreteke ein snuoperasjon og eit merkbart lyft på samferdselssektoren. Det starta for så vidt i førre stortingsperiode, da noverande regjeringsparti i hop med Framstegspartiet forkasta forslaget som Bondevik-regjeringa kom med til transportplan for 2006–2015. Stortingsfleirtalet hadde større ambisjonar, og Regjeringa følgjer opp. I år er løyvingane på nivå med føresetnadene i transportplanen, og spesielt har ein prioritert vegvedlikehald.

Det som kjenneteiknar Regjeringas samferdselspolitikk, er ei heilskapleg tilnærming med satsing både på veg, jernbane og annan kollektivtransport, luftfart og sjøfart. For vi må utnytte fortrinna til dei ulike transportmidla.

Så har vi store utfordringar framover som òg krev heilskapleg tilnærming. For det fyrste har vi mykje større trafikkvekst enn det som var føresett. Frå fyrste halvår i fjor til fyrste halvår i år er trafikkveksten på 3,8 pst., og det som verkeleg er krevjande, er at tungtrafikken aukar med 10 pst. Det medfører auka slitasje, sprengd kapasitet og større ulykkesrisiko. Nullvisjonen om ingen drepne eller alvorleg skadde står fast. Derfor må vi auke innsatsen på trafikksikring. I årevis har vi prata om å få gods over frå veg til bane. No lykkast vi med det. For eksempel går 50 pst. av godstrafikken mellom Oslo og Trondheim no på bane, mellom Oslo og Bodø er det 80 pst., og mellom Oslo og Bergen 60 pst. Men no er kapasiteten sprengt. Når næringslivet endeleg vil bruke jernbanen, må vi byggje ut jernbanen til å ta imot meir.

For det andre er det mykje å ta att på vedlikehald på veg og bane etter mange års manglande satsing. Dette krev ei prioritering av vegvedlikehald og jernbanevedlikehald og drift.

Den tredje utfordringa eg vil nemne, er at no blir anlegga dyrare enn planlagt, slik at vi får gjort mindre for pengane. Dette gjer det vanskelegare å halde tidsplanen for gjennomføring av prosjekt.

Den fjerde utfordringa er at transportsektoren faktisk står for ein tredjedel av CO₂-utsleppa, og utsleppa frå transport aukar meir enn på andre sektorar, nettopp på grunn av den nemnde trafikkveksten. Eg vil dvele litt ved denne siste utfordringa. Klimaendringane får stadig større og nødvendig merksemd, og transportsektoren må ta sin del av kutta. CO₂-avgifter, kjøretøyavgifter, tilskott til kollektivtransport og gang- og sykkelvegar og arealpolitikk er viktige verkemiddel som allereie er tekne aktivt i bruk. I klimameldinga føreslår Regjeringa i tillegg ei rekkje tiltak. Miljøvennlege bilar med ny teknologi, utvikling og bruk av miljøvennleg drivstoff og langt større satsing på jernbane og andre kollektivtilbod er viktige delar av løysinga. Blant dei tiltaka som kan vise seg å ha størst verknad, er arbeidet for å inkludere internasjonal luftfart og skipsfart i kommande klimaavtaler. Dette var heilt klart eit sentralt punkt da statsministeren talte på FNs klimamøte i førre veke, slik det òg var i innlegget hans i dag. Vi kan ikkje både løyse klimatrusselen og samtidig halde fram med utsleppa.

Eg er glad for at stortingspresidenten i sin tale etter at han hadde motteke trontalen, nettopp understreka det leiaransvaret vi har i forhold til å gjere noko med klimautfordringane, sjølv om tiltaka ikkje støtt er like populære. Det er jo her da lett å nemne køprising, eller det som ofte blir kalla rushtidavgift, som eit eksempel på eit tiltak som ikkje er populært, men som kan vere effektivt, og som vil få større tilslutning når folk ser resultata i form av reduserte utslepp og ikkje minst redusert kø for dei som må kjøre bil og lastebil. Så vil eg leggje til at ein klar føresetnad er at ein fyrst har eit godt utbygt kollektivtilbod, slik at folk har eit alternativ, og det må vere lokalpolitisk tilslutning.

Innsatsen vår på heimebane er ein føresetnad for å kunne påverke dei internasjonale klimaforhandlingane i positiv retning. Det er mange tiltak på heimebane i klimameldinga når det gjeld transportsektoren, bl.a. endring i bil- og drivstoffavgiftene, og på dette området er vi allereie godt i gang. Men vi må òg vere pådrivarar i det internasjonale arbeidet, og i klimameldinga står det at Regjeringa vil vere ein pådrivar i det europeiske arbeidet for stadig strengare krav til kjøretøy. Målet er at bilar som blir selde etter 2015, i størst mogleg grad skal gå på klimanøytrale eller utsleppsfrie drivstoff.

Vi må betre kommunikasjonen – framkommelegheit, trafikksikkerheit. Men det må vere eit overordna mål i samferdselspolitikken framover å redusere utsleppa. Set vi ikkje inn kraftige tiltak her, vil utsleppa faktisk heller auke formidabelt i tida framover.

Kenneth Svendsen (FrP) [18:34:54]: For fattige i Norge var trontalen en skuffelse, noe statsministeren fulgte opp i dag. Som så mange ganger tidligere satser Regjeringen på å hjelpe fattige alle andre steder enn her hjemme i Norge. Bekjempelse av fattigdom i Norge ble ikke nevnt med ett ord, selv om det i valgkampen var et hett tema som regjeringspartiene heftig debatterte. Hvor blir det av gjennomføringen av disse valgløftene? Det blir patetisk når statsministeren i svar til Siv Jensen i dag sier at for å hjelpe folk ut av fattigdom må en først og fremst gi dem arbeid. Vel, det er nok viktig. Mitt spørsmål blir da: Skal de 200 000 minstepensjonistene som lever under EUs fattigdomsgrense, begynne å arbeide? Er det slik at en 80 år gammel minstepensjonist må ut i arbeid for å slippe å leve et liv i fattigdom?

Siden den rød-grønne regjeringen overtok, har det blitt stadig flere fattige. Ja undersøkelser viser at en stadig større del av de som mottar minstepensjon som alderspensjonister eller uføretrygdede, blir fattigere. I budsjettet for 2007 og i forbindelse med årets trygdeoppgjør foreslo Fremskrittspartiet å løfte denne gruppen og de som mottar uføretrygd, opp til et nivå som ligger over EUs fattigdomsgrense. Men nei, de rød-grønne syntes tydeligvis at minstepensjonistene kunne klare seg med langt mindre. Det viser seg nok en gang at Fremskrittspartiet hadde rett. Flere og flere av minstepensjonistene havnet i kategorien fattige på grunn av nivået på pensjonen. Det er etter mitt syn uverdig at verdens rikeste land behandler alle de som var hjemmeværende husmødre eller som av andre grunner ikke opparbeidet seg tilleggspensjon under oppbyggingen av dette landet etter krigen, på en slik måte. Det burde både av moralske og økonomiske grunner være grunnlag for Stortinget for å heve minstepensjonen slik at den kommer over fattigdomsgrensen som EU har satt. Jeg hadde håpet at dette var en del av løftene i trontalen. Dessverre tok jeg feil.

En annen og særdeles viktig gruppe som ofte kategoriseres som fattige, og som dessverre ofte havner utenfor loven, er rusmiddelmisbrukere. Den viktigste måten å løfte denne gruppen ut av rushelvetet på, er å gi dem et tilbud om avrusing. Selv her har Norge klart å skape kø, noe som betyr at når noen er motivert til å komme seg ut av rusen, og dermed kanskje ut av fattigdommen, ja så har ikke Regjeringen råd til å hjelpe de svakeste på dette feltet heller. Jeg synes det er beklagelig at Regjeringen heller ikke satser på å hjelpe disse ut av fattigdom og det rushelvetet de lever i.

Offentlige avgifter og gebyrer er i stor grad med på å ramme fattige i dette landet, og kanskje enda verre – skape flere fattige av dem som kunne ha hatt muligheten til å klare seg selv. Men heller ikke her varsler de rød-grønne noen ny politikk.

En av de første tingene denne regjeringen gjorde etter sin inntreden i regjeringskontorene, var å heve matmomsen. Selv om dette gjorde lite utslag for dem som har industrilønn, rammer slike avgiftsøkninger dem som har minst i samfunnet, kraftigst.

I Norge har vi et utall av høye avgifter som alle lider av. Dessverre er det de som har minst, som rammes hardest, og ofte er det disse avgiftene som avgjør om en havner som fattig når en er i denne risikogruppen.

Én sak er avgifter som rammer usosialt. En annen sak er skyhøye gebyrer som kreves inn, og som ofte kan være med på å ramme dem som enten er fattige, eller som står i fare for å havne under fattigdomsgrensen. Et slikt gebyr som jeg hadde håpet at Regjeringen hadde kommet med forslag om å redusere eller fjerne, er inkassogebyrene. Ofte er det disse skyhøye gebyrene som sender folk utfor stupet, når de har kommet i en vanskelig situasjon.

Nå er det selvfølgelig slik at folk skal betale regningene sine, men ved å påføre dem store gebyrer gjør man ikke situasjonen noe lettere. I tillegg kommer selvfølgelig høye salærer fra inkassoselskapene, som til alt overmål beskattes med 25 pst. moms, noe selvfølgelig skyldneren må betale. Samlet gjør dette at svært mange som kunne klart seg selv, havner på skattebetalernes bord på grunn av at staten har krevd så mye av dem at de ikke klarer å bære byrden.

Jeg hadde håpet at alt snakket om fattigdom i valgkampen ville gitt konkrete resultater i denne trontalen, men dessverre ser det ut til at de rød-grønne vil fortsette å føre en politikk som til nå har gitt stadig flere fattige i dette landet, når man ikke har valgt å gå i motsatt retning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:39:31]:

«(…) 2 verdenskriger måtte til for å gjøre det klart for enhver at krig føres og vinnes med arbeidskraft og produksjonsmidler.

Dette gjelder ikke mindre om de gjenreisingsoppgaver vi står overfor i dag. Vi må fri oss fra innbildningen om pengene som grunnlag for levestandard og velferd. Hvor viktig pengeproblemene enn måtte være, må vi aldri glemme å se på realitetene bak tallene. La oss alltid ha for øye at vi lever av hverandres arbeid. Og jeg understreker hverandres, ikke andres.»

Dette var sitat fra finansminister Erik Brofoss’ finanstale i februar 1946. – Godt sagt!

Slike grunnleggende fakta er det svært viktig å bli minnet på også i dag, for i dag tenker mange annerledes. Den norske stat og mange meningsdannende innbyggere har overflod med lettjente penger. Det preger sjølsagt atferden. Dette er penger som har sin basis i råderett over enorme naturressurser, hvor råderett kombinert med tidligere langsiktig samfunnsorganisering og investering gjør at vi høster der andre har sådd. Det norske folk er ved dette privilegert internasjonalt, og vi har et stort ansvar for å feie for egen dør i klimautfordringa. Slik burde vi være annerledeslandet. Slik kunne vi med større tyngde gjøre krav på å tale med ei sjølstendig stemme. Verden trenger sjølstendige stemmer.

Men fokus på finansforvaltning, aksjekurser, luksusinvesteringer og velferdsforbedringer for de bedrestilte har dessverre kommet enda mer i sentrum ettersom vår pengerikelighet har økt. I hvilke fora skapes så dette dominerende synet? Produksjon av dagens rådende syn i landet skjer i Oslo av et forholdsvis begrenset antall mennesker i viktige posisjoner, benevnt som Oslo-eliten. Dette synet kjennetegnes ved enøyd fokus på aksjekursen, liten kontakt med og forståelse for hva som rører seg ute i landet. Deres oppfatning bygger på det som er oppfatningen i finanssentrene.

Jeg er bekymret over at det i regjeringskretser ikke rettes større oppmerksomhet mot dette syn til Oslo-eliten kontra det syn som gjør seg gjeldende utover i landet. Sentrale samtaletemaer utover er økende økonomiske forskjeller mellom folk i arbeid, kraftig sentralisering av folks bosted så vel som produksjonslivet og sterkt økende privat luksuskonsum med tilhørende bruk-og-kast-mentalitet.

Som folkevalgte har vi et stort ansvar for å fordele de ressurser som i dag og på kort sikt er tilgjengelige. Vi har et ansvar for å legge grunnlaget for langsiktig virksomhet og verdiskaping over hele landet. Velferd og sysselsetting på lang sikt avhenger av det grunnlaget vi legger i dag.

Jeg gjentar: I dag høster vi av det som er resultatet av tidligere generasjoners langsiktige tenkning. Dagens norske velferdsnivå bygger på politisk vilje til å bygge opp produksjonsbasert virksomhet for mange tiår siden. Aktiv politikk, dristighet og vilje til å tenke langsiktig samfunnsbygging framfor kortsiktig politisk vinning har ført til at det er bygd opp flere tunge og internasjonalt konkurransedyktige næringer i Norge. Utbygging av vannkraft og vilje til å se forbi kortsiktige konjunktursvingninger gjør at vi har både treforedlingsindustri og metall- og materialindustri i Norge som er verdensledende, og som er basis for bosetting mange steder i landet.

Vilje til å ta kontroll over utvikling av oljeressursene har gjort at vi sjøl har en sterk oljeindustri og ikke bare er et filialland for utenlandske oljeselskaper. Vilje til å tilpasse rammevilkår for internasjonal skipsfart til en global situasjon har gjort at vi har en skipsfartsnæring og en maritim næring som er enestående i verden. Se på kartet hvor Norge er plassert, og vi ser Norges avhengighet av å mestre livet på havet og sjøen og derved være en viktig sjøfartsnasjon med en lønnsom, moderne skipsfart. Dette er sjølinnlysende, i hvert fall for oss som er bønder, mens de som sitter på kontorene ved de største læreanstaltene, ikke innser det, og det kan bli svært kostbart for Norge.

Rundt disse næringene er det bygd opp annen virksomhet som i sin tur har utviklet seg til å bli viktige for verdiskaping og sysselsetting over hele landet. Et fellestrekk ved de sentrale næringene er at de er vesentlige for opprettholdelse av bosetting og sysselsetting i distriktene så vel som i sentrale strøk. Tidligere tiders aktive næringspolitikk har tatt utgangspunkt i at vi er et lite land, våre naturgitte fortrinn, nasjonal kompetanse og et ønske om å opprettholde en desentralisert bosettingsstruktur. Vi står nå overfor en globalisering som er sterkere enn noen gang. Det setter oss overfor store utfordringer, og det må da føres en aktiv politikk for å hindre en forvitring av tradisjonell konkurranseutsatt industri som har basis i våre naturressurser eller vår beliggenhet.

I denne situasjonen med høykonjunktur og høye oljeinntekter er vår største fiende og neste generasjons største fare vår historieløshet og innadvendthet – historieløshet i den forstand at vi glemmer at det er tidligere tiders langsiktighet og tanker for framtida vi i dag høster av og bygger vår velferd på, og innadvendthet i den forstand at vi kun ser vår egen lille andedam og glemmer at vi på kort og lang sikt bygger vår velferd på samhandling med verden rundt oss basert på de næringsgreiner som vi har fortrinn for å drive med. Vi har store utfordringer.

Senterpartiets tidligere partileder Gunnar Stålsett sa i 1977 at vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre. Det er til de grader et gyllent utsagn også i dag. Det gjelder til de grader i klimadiskusjonen hvor forbruksmønster, forbruksnivå og bruk av energiressurser er helt sentralt. Det er vårt håp at dette skal prege den rød-grønne regjeringa, disse langsiktige interessene, i økende grad framover, for det er noe som er helt avgjørende for at vi kan ta det nødvendige lederskap.

Per-Willy Amundsen (FrP) [18:45:14]: I trontalen sier Regjeringen fint lite om innvandrings- og integreringspolitikken, til tross for at Norge har enorme utfordringer når det gjelder innvandring og ikke minst manglende integrering av visse grupper ikke-vestlige innvandrere. Det er bare å nevne stikkord som kjønnslemlestelse i innvandrermiljøene, tvangsekteskap, arbeidsledighet, som er langt større blant innvandrere enn blant nordmenn for øvrig, overrepresentasjon i kriminalitetsstatistikker og den kvinneundertrykkelsen som vi dessverre vet finner sted i noen av innvandrermiljøene. Men det største problemet er uansett Regjeringens manglende evne og vilje til å se de langsiktige konsekvensene av det som er en fullstendig uansvarlig innvandringspolitikk.

Forslaget til ny utlendingslov, som Regjeringen la frem i juni, bærer heller ikke bud om en åpenbart nødvendig kursendring i innvandringspolitikken – tvert om. Med SV i regjering kan vi bare vente oss enda mer naiv snillisme. Mens utfordringen vokser seg stadig større, sitter Regjeringen og statsråd Bjarne Håkon Hanssen helt i ro og nærmest håper på at problemene skal løse seg slik helt av seg selv – ikke ulikt hva skiftende regjeringer i dette landet har gjort i snart 20 år.

Istedenfor å løse problemene bruker Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Bjarne Håkon Hanssen tiden sin på å revidere språket slik at det skal bli tilnærmet umulig å sette ord på problemene. Arbeids- og inkluderingsdepartementets nye veileder for et såkalt inkluderende språk representerer så langt Regjeringens «all time high» hva angår politisk korrekthet for å bringe innvandringsdebatten til taushet. Jeg skal ta noen eksempler fra denne veilederen. Hør bare: Nå er det altså ikke politisk korrekt å bruke ord som «fremmedkulturell» eller «fjernkulturell», og «fremmedspråklig» er overhodet ikke bra. Det er heller ikke ordet «hudfarge». Ja til og med «ikke-vestlig innvandrer» er blitt et skikkelig fy-ord. Selv begrepet «vestlige verdier» eller «norske verdier» er ord som vi ikke kan ta i vår munn. Samtidig skal man altså begrense bruken av ord som «muslimer», «hjemlandet» i referanse til innvandrere og «kultur» i referanse til innvandrere. Vi skal ikke bruke begrep som «det somaliske, pakistanske eller muslimske miljøet», men dog riktignok når vi bruker det i entallsform. «Etnisk norsk» er ikke bra. Det er heller ikke «utlending». «Den muslimske verden» er ikke et bra begrep. Til og med «integrering» er ikke lenger et politisk korrekt begrep. Nå skal man bruke ordet «inkludering». Vi skal altså endre det norske språket for å tilpasse oss Regjeringens flerkulturelle teori. Hvem er det da som blir integrert – unnskyld, inkludert?

I boka «1984», som jeg er sikker på at de fleste i denne salen har lest, beskriver George Orwell et grusomt, totalitært regime representert ved «storebror», som ikke kjenner noen grenser for bruk av virkemidler for å undertrykke sine innbyggere. Ett av virkemidlene er språket, eller «Newspeak», som det heter i boka. «Newspeak» er et svært begrenset språk, et språk hvor uønskede ord systematisk er fjernet slik at det er umulig å kritisere makthaverne eller tenke seg et alternativ til det bestående – sagt med andre ord: det ultimate politisk korrekte språket.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen har med sin «Newspeak» bidratt til å gjøre innvandringsdebatten til et politisk korrekt minefelt som mange rett og slett kommer til å vegre seg for å gå inn i. Men det var kanskje hele hensikten.

Fremskrittspartiet aksepterer ikke Regjeringens politisk korrekte pekefinger. Vi kommer til å fortsette å benytte begreper som «ikke-vestlige innvandrere». Vi kommer til å fortsette å snakke om «norske verdier», ikke bare for å trosse eliten, men først og fremst fordi det er presise begrep som det er umulig å unngå dersom man skal ha noe annet enn en skinndebatt om innvandrings- og integreringspolitikken.

I et fritt demokrati skal ingen «storebror» få lov til å sensurere debatten. Dette landet trenger en regjering som handler i innvandringspolitikken, ikke en som bare gjør det vanskelig å snakke om den.

Irene Johansen (A) [18:50:43]: Regjeringen har i trontalen varslet en fortsatt sterk satsing på gjennomføring av Soria Moria-erklæringens områder. Til grunn for prioriteringene ligger en grundig analyse og vurdering av behovene, og et politisk verdigrunnlag for fellesskapet, like muligheter og solidaritet. Trontalen og meldingen om rikets tilstand viser at vi er i gang, men vi er ikke ferdige.

Det er fortsatt mange utfordringer framover på nær sagt alle samfunnsområder, og samfunnets og innbyggernes forventning og utålmodighet i forhold til å få gjort noe med disse utfordringene, er stor. Det viste ikke minst lokalvalget som nettopp er gjennomført, med fokus på fortsatt mangler innenfor eldreomsorg, skoler og barnehage, fortsatt behov for å styrke sykehusenes økonomi, fortsatt behov for å styrke overføringene fra staten til kommunene og fortsatt behov for økt satsing på utdanning og forskning for å sikre verdiskaping og opprettholde velferdsstaten, for å nevne noe.

Alt dette er områder som Regjeringen har prioritert høyt hittil og i trontalen sagt den vil prioritere også i kommende år. Likevel overskygges dette av «de stigende forventningers misnøye». Den private rikdommen øker, og jo bedre privat økonomi vi får, jo høyere forventninger får vi til at det offentlige tjenestetilbudet skal tilfredsstille våre individuelle behov, og jo større blir gapet mellom forventningene og tjenestene som tilbys. Dette igjen overskygger de områder der det virkelig er behov for økt innsats.

Utbygging av veger og jernbane, havner og farleder, gang- og sykkelveger og kollektivtransport er også områder med store behov i mange år framover. Noen av dem er prioritert i dagens nasjonale transportplan. Regjeringen Stoltenberg er den første regjering som innfrir rammen i denne planen, og har bevilget over 2 milliarder kr mer i år enn forrige regjering.

Regjeringen har i trontalen varslet at den økte satsingen på en moderne veginfrastruktur i hele landet skal fortsette, og at Regjeringen vil styrke miljøvennlig transport, og modernisere jernbanen for å gjøre den mer konkurransedyktig som transportmiddel. Dette henger sammen med målet om at Norge skal være et foregangsland i klimapolitikken.

Jeg er glad for Regjeringens historiske samferdselssatsing og prioriteringen av både veger og jernbane. Gode kommunikasjoner er helt grunnleggende for vår verdiskaping og velferd, for næringsutvikling og regionalutvikling. Arbeiderpartiet sitt mål er derfor å gjennomføre flertallsvedtaket om Nasjonal transportplan i Stortinget om 1 milliard kr mer til veger og 1 milliard kr mer til bane pr. år i perioden.

Det er imidlertid et paradoks at mens vi jobber med å gjennomføre dagens NTP-vedtak, har bildet alt endret seg kraftig siden denne planen ble utarbeidet og vedtatt. Vegtrafikken har økt langt mer enn forutsatt, og vegnettet er i en dårligere forfatning. Anleggskostnadene til veg- og jernbaneinvesteringer har økt utover det som var forutsatt i prioriteringene. Samtidig vet vi at vegtrafikken er den klart største kilden til klimagassutslipp i transportsektoren. Godstrafikken på jernbanen er sprengt, og det er en sterk fokusering på utbygging av høyhastighetsjernbane, noe man ikke hadde da NTP ble utarbeidet for bare to–tre år siden.

Forventningene fra samfunnet og innbyggerne til utbyggingstakt og gjennomføringsevne har forsterket seg de siste årene. Utålmodigheten er stor i forhold til å få bygd ut veg- og jernbanenettet nå. Det merker ikke minst vi som jobber i transport- og kommunikasjonskomiteen. De stigende forventningers misnøye gjelder også her. Til tross for at Regjeringens satsing på samferdsel aldri har vært større, er oppfatningen at det er bra, men at behovene og utfordringene på dette området er store og krever mer.

Arbeidet med Nasjonal transportplan er i gang igjen. Denne planen skal legge grunnlaget for helhetlige prioriteringer av transportsystemet i landet vårt de neste ti år. Det skal sikres god framkommelighet og et bærekraftig transportsystem som bidrar til at de miljø- og klimapolitiske mål oppfylles, og at hensynet til trafikksikkerheten ivaretas.

Vi kan ikke ensidig bygge ut vegnettet eller ensidig bygge ut jernbanenettet, sjø- eller lufttransporten. I transportpolitikken må vi rette fokus mot helheten og bruke de ulike transportformenes fortrinn der det best ligger til rette for det. Da vil vi totalt sett få et smidig og effektivt transportsystem som også ivaretar miljøet. Dagens NTP er et skritt på vegen mot å se transportformene i sammenheng og legge til rette for såkalte intermodale løsninger. Men fortsatt er det tette skott mellom de ulike direktoratene som har ansvar for tilretteleggingen. Fortsatt er det en utfordring å få til en sammenheng i transportplanleggingen og en helhetlig og sammenhengende utbygging av transportsystemet i Norge som også tar opp i seg at transportpolitikken er et virkemiddel for å løse miljø- og klimautfordringene i by- og distriktspolitikken og i næringspolitikken her i landet. Den kanskje største utfordringen er at planens forutsetninger endres raskere enn planen oppdateres.

Jeg tror tiden er inne for en transportreform som legger til rette for en slik helhetlig tenkning, som møter de utfordringer og forventninger vi får undervegs. Jeg håper neste NTP kan være et verktøy for en slik reform.

Inge Lønning (H) [18:56:06]: Påfallende mange av regjeringspartienes talere i denne trontaledebatten har tatt utgangspunkt i fortiden og orientert seg i forhold til fortiden, nærmere bestemt det valget som fant sted for to år siden. Om det valget bruker man ganske store ord om at norske velgere foretok et bevisst valg. De valgte et varmere samfunn og ikke et kaldere, de valgte mer fellesskap og ikke mindre fellesskap – og en hel rekke andre honnørord.

Det er litt påfallende at man ikke synes å ha fått med seg at det har vært et valg ganske nylig. Hvis man skal anlegge den samme tolkningsnøkkelen på det, må man jo tro at norske velgere to år senere har sagt nei til det de sa ja til for to år siden. Det er helt åpenbart en vrangtolkning. Det er vel snarere slik at det norske velgere har oppdaget – de som heller ikke for to år siden utgjorde et flertall bak de tre partiene som nå sitter i regjering, selv om det var nære på – er at de er blitt lurt. Det vil si at den flertallsregjeringen vi i dag har, har lovet langt, langt mer enn den er i nærheten av å innfri. Til og med på det området hvor man har lagt seg aller mest i selen for å innfri brageløfter, nemlig i barnehageutbyggingen, er vi i en situasjon hvor Regjeringen bryter begge hovedløftene, både det tidfestede løftet om når vi skal ha full barnehagedekning, og det tidfestede løftet om hvilken makspris foreldre skulle være garantert når de har bruk for barnehage til sine barn. Begge løftene blir brutt – iøynefallende. Det er vel riktig å føye til – i parentes kanskje – at det heller ikke ser ut til at det sekundære løftet som SVs daværende partileder og nåværende finansminister føyde til, om hva som skulle skje dersom løftene ikke ble innfridd, nemlig at hun selv skulle trekke seg, kommer til å bli innfridd. Det er ingenting som tyder på det.

I Klassekampen for et par dager siden skrev lederen for SVs ungdomsparti at det nå var på høy tid at Regjeringen tok seg sammen og brøt et løfte til, nemlig løftet om hvilket skattenivå man skal opprettholde. Det interessante var at hun tok det som gitt at denne regjeringen bryter løfter. Det er bare spørsmål om å stille opp i prioritert rekkefølge i hvilken orden man skal bryte sine løfter. Det forteller ganske mye om tankegangen, og jeg tror det forklarer langt på vei hvorfor det er et helt iøynefallende stort flertall av norske velgere som ved det nettopp avholdte lokalvalg ikke fant grunn til å stemme på noen av de tre regjeringspartiene.

I trontalen er det et avsnitt som handler om helse- og omsorgspolitikken. Det er et av de feltene som man må tro kommer innunder de store utfordringene som statsministeren gjentatte ganger har sagt at man skal bruke de store ressursene på. Dette avsnittet i trontalen er påfallende ambisjonsløst. Om ventetidene ved norske sykehus – der pasientkøen har økt med 20 000 i løpet av ett år, et ganske imponerende tall – sies det bare at de «skal holdes nede». Det er ikke noen antydning om at man har ambisjon om å få utviklingen til å gå i riktig retning igjen, slik som den gjorde under den forrige regjering, hvor ventetiden gikk ned hvert eneste år etter sykehusreformen. For tredje gang sier Regjeringen at man skal komme med en opptrappingsplan for rusmiddelfeltet. Hittil har ingen sett snurten av den, og ingen aner når den eventuelt kommer til å dukke opp.

Man har lagt frem et forslag for Stortinget om å innføre en ventetidsgaranti for barn og unge i psykiatrien på tre måneder. Ved valget i 2005 og i valgkampen før 2005 sa både Kristin Halvorsen og den nåværende helseminister Sylvia Brustad at en ventetid på én måned var en skandale. Nå er altså ambisjonene nedskrevet til en ventetidsgaranti på tre måneder. Det er ingen ting som tyder på at denne regjering er i stand til å prioritere de svakeste først. Og så undrer man seg over at SV har mistet halvparten av velgerne sine!

Terje Aasland (A) [19:01:34]: Trontaledebatten så langt har etter mitt skjønn prisverdig nok avklart viktige forskjeller mellom opposisjonspartiene. Den naturlige konklusjonen nå må derfor være at det egentlig er større forskjell mellom opposisjonspartiene enn mellom regjeringspartiene og flere av opposisjonspartiene.

I debatten har man også pekt på langt viktigere og langt større forskjeller. Det som har vært et sentralt tema, er forskjellene i verden. Tradisjonell bistand er svært viktig for å rette opp den urett som verdensbildet viser oss, for øvrig et område som Stoltenberg-regjeringen satser stort på. Nå har bistanden fått et viktig tilleggselement gjennom de klimautfordringer vi står overfor. At kloden er i ferd med å varmes opp, rammer først og sterkest dem som vi gjennom den tradisjonelle bistanden faktisk ønsker å hjelpe. Dette alvoret er inntatt i Regjeringens og i regjeringspartienes arbeid. Klimameldingen som ble lagt fram i juni, trontalen og ikke minst statsministerens understreking av dette spørsmålet ved en rekke anledninger framhever nettopp det alvoret som Regjeringen legger i denne utfordringen.

Jeg har prøvd å danne meg et bilde av opposisjonens rolle i den nasjonale debatten. Jeg skal ikke benytte tid på å trekke fram karakteristikker som er brukt, men bare stadfeste at min observasjon er en opposisjonell tendens som vitner om at man her er mer opptatt av retorikkens mål enn klimapolitiske forpliktelser. Det gir meg grunn til å minne om følgende: For to år siden, da vi overtok regjeringsansvaret, overtok vi også den forrige regjeringens klimamål. Arvegodset var at vi skulle øke utslippene av klimagasser med 1 pst. Nå skal vi kutte dem med 10 pst. I 2020 skal kuttene være tilsvarende 30 pst, og sist, men ikke minst, etter at Arbeiderpartiet hadde landsmøte, har «karbonnøytralitet» blitt et miljøpolitisk begrep og blir nå en miljøpolitisk forpliktelse.

For klimaet er det de samlede forpliktelsene og ambisjonene som utgjør det viktigste fundamentet, og isolert sett ikke hvor man gjennomfører tiltak får å oppfylle forpliktelsene, selv om jeg deler det moralske og viktige perspektivet at vi må vise ansvar og gjennomføre betydelige utslippsreduksjoner også nasjonalt.

I Arbeiderpartiet legger vi dette til grunn for våre klimamål og vårt klimaarbeid. Klimameldingen er således en stadfestelse av at vi ivaretar det moralske og viktige perspektivet at en betydelig reduksjon skal tas her hjemme. Jeg har tro på at vi gjennom klimaarbeidet i høst kan løfte framtidsforpliktelsene ytterligere, også de nasjonale. Men da må det være vilje til å inngå kompromisser, ikke bare fra regjeringspartienes side, men også i den delen av opposisjonen som har et troverdig utgangspunkt i klimaspørsmålet.

Hva vi setter i verk av tiltak utenfor våre egne nasjonale grenser, har også stor betydning, både med tanke på utjevning av sosiale og økonomiske forskjeller og med tanke på hvilke vekstrammer utviklingslandene vil få. Den vestlige og industrialiserte verden må ta de tyngste børene i klimaarbeidet. Det er vi som må ta ansvaret for at utviklingslandene skal få mulighet for å ta del i den økonomiske veksten innenfor klodens tåleevne. Samtidig er det vi som må gi et betydelig bidrag for at land som f.eks. Kina og India vil akseptere framtidige globale miljøavtaler.

Hovedutfordringen i klimaspørsmålet er ikke nyansene mellom Regjeringen og opposisjonen. Hovedutfordringen nasjonalt er at Fremskrittspartiet som en vesentlig del av opposisjonen verken erkjenner Kyoto-avtalen og dens mekanismer eller aksepterer at vi har med menneskeskapte klimaendringer å gjøre. Det bør være et alvorlig tankekors blant opposisjonens partier. Venstre har erkjent dette. Skulle Høyres forelskelse i Fremskrittspartiet ende i et ekteskap hvor kanskje også Kristelig Folkeparti blir med, kan dette kun karakteriseres som et utroskapens ekteskap sett i lys av det framtidige klimaarbeidet.

Jeg håper at vi så mange som mulig etter høstens klimaarbeid her i Stortinget, strekker oss etter de samme målene for å utnytte våre muligheter i arbeidet for å innfri forpliktelsene. De forpliktelsene vi har for framtidens generasjoner, ikke bare nasjonalt, men globalt, fortjener at vi samordner oss og viser felles ansvar. Det ansvaret påhviler enhver i denne sal, men jeg understreker: Ikke bare regjeringspartiene har ansvar i denne sammenheng, men også opposisjonspartiene.

Øyvind Korsberg (FrP) [19:06:45]: Etter to år med den rød-grønne regjeringen, er det interessant å ta et blikk på hva som har skjedd innenfor næringspolitikken og kanskje spesielt på Regjeringens eierskapspolitikk, som har vært i fokus, eller mangel på eierskapspolitikk, i alle fall en mangel på forståelse for hva en eiers rolle er. Det som har preget eierskapet til Regjeringen, har vært rot og kaos.

Jeg har lyst til å bruke dette innlegget til å trekke fram noen eksempler på det som har skjedd disse to årene.

Ved salg av statens eierskap i BaneTele valgte altså Regjeringen et bud fra Bredbåndsalliansen som lå 200 mill. kr under det beste tilbudet. Så fikk riktignok Bredbåndsalliansen oppjustert sitt bud uten at de andre fikk muligheten til å justere sine. Dette skjedde på tross av at statsråd Odd Eriksen, som var statsråd den gang, fikk klare advarsler fra sine egne rådgivere. Det brydde han seg ikke om, og det medførte jo også at under salgsprosessen gikk hele styret av i protest, og det hadde heller ikke støtte av de ansatte i BaneTele. Så var det Telenor og opsjonsprogrammet til Telenor-sjef Baksaas. Der var altså med en gang næringsminister Dag Terje Andersen ute og kritiserte for åpen scene et opsjonsprogram som de selv hadde vært med på å vedta. Det som er ganske forunderlig er at man går ut i media og retter en kraftig kritikk i stedet for å ta slike spørsmål der de hører hjemme, nemlig i generalforsamlingen, eller enda mer riktig, at man gjør det i styrerom, der det bør skje.

Så er det opsjonene i Hydro. Hele sommeren og halve høsten var det stort bråk rundt disse. Allerede 21. juni fikk både statsminister og næringsminister en orientering om opsjonsprogrammet til Hydro. Da gjorde de ingenting. Det gikk noen uker, så klarte media å avsløre størrelsen på dette, og da gikk de på nytt igjen ut i media og kritiserte styret og Reiten. Igjen skulle selvfølgelig dette vært tatt på helt andre områder. Jeg er forundret over at man ikke reagerte når man først fikk en orientering, men reagerte på denne saken når den var blitt avslørt i media. Da er det jo ikke til å forundres over at også de rød-grønne politikerne på Stortinget hivde seg på denne bølgen med å kritisere både styret og Reiten. Man skaper jo ikke akkurat noen god kommunikasjon når den største eieren ikke benytter muligheten der han skal gjøre det, nemlig i generalforsamlingen, men bruker det offentlige rom for å kritisere ledelsen i selskapet der han selv er den største eieren.

Jeg kunne ha sagt mye om det som har skjedd med Reiten og hans måte å gjøre det på. Det er helt klart at det opsjonsprogrammet som styret i Hydro gikk inn for, var altfor stort. Men da skulle altså Regjeringen ha reagert på en helt annen måte. At Reiten i dag trekker seg som styreleder, har jeg full forståelse for, for jeg må jo stille meg spørsmålet: Hvem i alle dager vil være styreleder i et selskap når man har så amatørmessige eiere som Regjeringen og næringsministeren er? Bare for å ta den siste saken som var oppe – dette med Hydro og Libya, at det har vært korrupsjon der – så gikk det altså ikke mange minuttene før de rød-grønne politikerne her på Stortinget var ute og krevde Reiten sitt hode på et fat. Det man gjør er rett og slett å snakke ned verdiene i selskapet. Man skremmer bort investorer, man skremmer bort samarbeidspartnere, man svekker arbeidsplassene til de hundrevis av ansatte, og man ødelegger for Hydros muligheter, Telenors muligheter og andre selskapers muligheter i utlandet for å gjøre en god jobb og for å være med og skape verdier og utvikle disse selskapene. Det er resultatene av Regjeringens eierskapspolitikk.

Marianne Marthinsen (A) [19:12:06]: Vi er kommet halvveis ut i stortingsperioden, og to år er gått siden Soria Moria-erklæringen ble lagt fram. To år er lang nok tid til å kunne si noe om leveringsevne, og denne regjeringen kjennetegnes ved at den leverer.

Valgkampen i 2005 var i stor grad en kamp om verdier og om hvilken retning vi som samfunn skulle ta. Flere år med høyrestyre var i ferd med å ødelegge mange av de aller viktigste institusjonene i vårt samfunn. Kommunene var strupt, og kommunepolitikernes eneste oppgave mange steder var å finne stadig nye områder hvor det var mulig å kutte. Det betydde dårligere omsorg, mindre trygghet, færre barnehageplasser og dårligere skole. Og når kjerneoppgavene lider, så settes hele ideen om velferdsstaten under press. Den redningsaksjonen for kommuneøkonomien som har foregått under nåværende regjering, har dypest sett vært en redningsaksjon for velferdsstaten og noen av de viktigste ideene vårt samfunn er bygd opp rundt.

Det har ikke bare vært kommuneøkonomi. Noe av det første Regjeringen gjorde da den gikk på, var å stoppe en uthuling av arbeidsmiljøloven som ville svekket stillingsvernet og åpnet for lengre arbeidstid enn i dag. Det var en lovendring som skulle gjøre det lettere å utnytte vanlige arbeidsfolk. Vi satte en stopper for det.

Regjeringen hindret det som var i ferd med å bli en kommersialisering av norsk skole. Vi stoppet en utvikling som ville ha ført til at den beste utdanningen ble tilgjengelig bare for dem som hadde råd til å betale for det. Nå skal vi bruke alle kreftene på å gjøre den offentlige skolen så god at alle får like muligheter uavhengig av pappas bankkonto. Noen hevder at vi vil gjøre alle like. Det er grunnleggende feil. Ved å sørge for at alle får mulighet til å dyrke fram det beste i seg selv og velge en utdanning, skaper vi et samfunn med mangfold.

Så har vi gjennomført en akutt redningsaksjon for hjemfallet, og betydningen av det kan knapt overvurderes. Det er tatt grep for å sørge for at en enormt viktig og evigvarende naturressurs forblir folkets eie. Vi har sørget for at vi selv skal eie fossene våre. Det er en avgjørelse som kommer til å bli stående som avgjørende og viktig i lang tid etter oss.

Soria Moria-erklæringen er en erklæring det går gjetord om internasjonalt i miljøer som er opptatt av fattigdom og utvikling. Regjeringen har slettet u-landsgjeld, og det er et enormt viktig grep i en verden hvor det finnes fattige land som bruker mer penger på å betjene gjeldsrenter enn de bruker på helsevesen og på skole. Og det er ikke uten grunn at det har vært et viktig krav for solidaritetsbevegelser og sosiale bevegelser gjennom mange år.

Noe av det første Regjeringen gjorde, var å trekke tilbake krav om privatisering av offentlige tjenester i u-land gjennom GATS-forhandlingene. Vi trakk oss ut av krigen i Irak. Vi har økt bistandsbudsjettet. Men kanskje viktigst av alt: Vi har nå en regjering med vilje og evne til å vise internasjonalt lederskap i kampen mot klimautslipp og i arbeidet med å få på plass en ny og mer ambisiøs avtale etter Kyoto-avtalen. Det er vår tids aller viktigste oppgave – det har flere sagt fra denne talerstolen i dag – og den krever alt vi har av politisk vilje og gjennomføringsevne. Får vi ikke en slik avtale på plass, blir alt annet vi som politikere holder på med, irrelevant.

Vi er politikere i en skjebnetid. Vi har kunnskapen om hva klimaendringene fører til. Ingen kan i ettertid si at vi ikke visste. Vi har teknologien vi trenger for å gjøre noe med det. Vi har pengene. Det finnes ingen unnskyldninger. Alt står og faller med vår vilje til å ta de rette valgene.

Om man følger litt overfladisk med på den politiske debatten i Norge, kan man få inntrykk av at alt dreier seg om uenighet om større eller mindre enkeltsaker, og at det er enighet om de store linjene. Det er feil. Det er enorme avstander mellom de politikere som kommer med stadige angrep på velferdsstaten og forsøker å uthule den, og de politikere som ønsker å verne om den og gjøre den enda bedre.

Dette handler om hva slags samfunnsmodell vi tror på, om vi tror på å løse oppgavene i fellesskap eller hver for oss. Og det handler om solidaritetstanken, om vi som et rikt land skal ta vårt ansvar overfor verdens fattige på alvor.

Det er kanskje pompøst å snakke om en ny kurs for Norge, om en annen samfunnsutvikling. Men når vi ser på de viktige og store grepene som er tatt de siste to årene, blir det veldig tydelig at det nå styres etter helt andre mål – mål som handler om et samfunn bygd på fellesskap og på solidaritet, som tar vare på sine innbyggere, og som gir alle mulighet til å bidra og å realisere sine egne drømmer og visjoner. Det er det samfunnet vi vil ha. Det er det samfunnet vi styrer mot.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [19:17:19]: De menneskeskapte klimaendringene er vår tids største politiske utfordring. Som en nasjon som har bidratt sterkt til den globale oppvarmingen gjennom vår eksport av olje og gass, har Norge et moralsk ansvar for å bidra til å løse problemene. Konsekvensene av vår måte å leve på er en verden med mer tørke, flere oversvømmelser, mer uvær, smelting av polisen og av isbreene, redusert biologisk mangfold, flere flyktninger, mer fattigdom og økt menneskelig lidelse. Det paradoksale er at det er mennesker i utviklingsland som sterkest blir rammet, til tross for at størstedelen av utslippene har funnet sted i industrilandene.

Kristelig Folkepartis miljøpolitikk er forankret i forvalteransvaret. Som mennesker er vi pålagt å forvalte skaperverket i tråd med naturens tåleevne. En av dem som har sagt dette klarest i den senere tid, er tidligere statsminister i Sverige Göran Persson. Han uttalte følgende til Schrödingers katt 27. september i år:

Det er i naturen mitt engasjement starter, det er i skapelsen, innenfor denne fantastiske, helt ubegripelige komplekse skapelse, hvor hver liten detalj griper inn i hverandre, og som skaper dette skjønne, dette underbare som vi kaller for naturen. Det er der engasjementet starter. Og dette holder vi på å forderve. Vi holder på å forderve det i vår generasjon. Og vi blir kanskje de første som overleverer gården til neste generasjon i en verre tilstand enn den var i da vi arvet den fra våre foreldre. Det er et tungt, moralsk ansvar, og det skal vi forsøke å endre på.

Göran Persson er sosialdemokrat, og med disse ordene demonstrerer han et sterkt slektskap med oss kristendemokrater. I sin tid som statsminister i Sverige prioriterte han en klimapolitikk som har gjort at Sverige allerede i dag har innfridd sine Kyoto-forpliktelser. Sverige har de senere år redusert sine utslipp av klimagasser, mens Norges utslipp øker.

På bakgrunn av at klimaet er vår tids største politiske utfordring, overrasket det meg at klimapolitikken ikke hadde en mer framtredende plass i trontalen. Det kan virke som om Regjeringen er tilfreds med den presentasjonen som klimaet har fått i klimameldingen, og at det nå er tid for å konsentrere seg om andre områder. Jeg håper jeg tar feil. Jeg håper Regjeringen og stortingsflertallet lyttet til stortingspresident Jaglands understreking i denne sal tirsdag av at de gode løsningene som regel kommer hvis de som har flertallet, lytter til flere enn seg selv.

Stortingspresident Jagland var også klar og tydelig på et annet punkt tirsdag, da han understreket at skal vi lykkes internasjonalt, må vi øke vår innsats på hjemmebane. Dette er en politisk ytring fra en erfaren parlamentariker som det er verdt å lytte til.

Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens målsetting om å redusere de globale utslippene av klimagasser med 30 pst. i 2020 og målsettingen om et karbonnøytralt samfunn i 2050. Den politiske uenigheten handler ikke om disse hovedmålene, men om hvilke visjoner disse målene avstedkommer, og hvilke konkrete tiltak som må til for å nå hovedmålene og oppfylle visjonene. Er det Regjeringens visjon at vi skal kjøpe oss fri fra krevende omlegginger i møte med det karbonnøytrale samfunnet i 2050? Eller vil Regjeringen bygge et lavutslippssamfunn som ser tempoet i oljeutvinningen sammen med utviklingen av renseteknologi, som ser fordelen av å endre og stabilisere energibruken vår, og som ser at et lavutslippssamfunn oppnår vi bare hvis vi spiller på lag med folk flest og deres eierforhold til sitt nærmiljø og naturen?

Jeg finner det naturlig å trekke fram dette etter å ha hørt landets statsminister tidligere i dag vektlegge at Regjeringen vil påta seg ansvaret for omfattende utslippsreduksjoner i andre land, for på den måten å oppnå større og raskere reduksjoner i utslippene av klimagasser. Jeg håper det finnes politikere i denne sal som de neste månedene tør være visjonære, radikale og forpliktende når det gjelder klimapolitikken – ikke for sin egen skyld, men for neste generasjons.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [19:22:49]: Politikk handlar om å gå inn i si tid, finna fram til berekraftige kompromiss og driva gjennom reformer. Men politikken er ikkje rotlaus og lausriven frå fortida. Per Sivle skriv om dette i diktet «Soga», eit slags programdikt om kor mykje vi kan læra av historia:

«Du er ei Lykt,

eit Ljos fyr vaar Fot,

der vidare fram me gjeng.»

Ikkje minst, trur eg, kan vi læra ein del av historia til Kommunal- og regionaldepartementet. Det vart oppretta ved kongeleg resolusjon av 29. oktober 1948, og – som det heiter – «trådte i virksomhet fra 20. desember samme år».

Poenget mitt er at dette departementet gjennom snart 60 år har vore med og prega den norske samfunnsutviklinga. Ein raud tråd heile vegen har vore kommunane, som etter den andre verdskrigen har fått ei stadig viktigare rolle, både som tenesteytarar og som samfunnsutviklarar. Bustadsaker vart lagde til departementet etter nedlegginga av Forsynings- og gjenreisingsdepartementet i 1950. Distriktspolitikken vart for alvor eit tungt felt i departementet i og med opprettinga av ei eiga avdeling for dette feltet i 1968.

Historia til departementet er vidare og djupare enn denne korte skissa, men kastar – for å seia det med Sivle – lys over vegen vidare. Kommunal- og regionaldepartementet har hatt og har eit overordna ansvar for Kommune-Noreg. Her blir det lagt til rette for lokal velferd i heile landet. Her er oppgåva å sikra at lokaldemokratiet fungerer. Kommunal- og regionaldepartementet har hatt og har òg det fremste ansvaret for å støtta opp om og leggja til rette for arbeidsplassar og attraktive lokalsamfunn i heile Noreg og gjera folk i stand til å velja kor og korleis dei vil bu. Eit ansvar for at alle skal kunna bu trygt og godt, ligg òg her.

Arbeidet for å fjerna bustadløyse og å betra situasjonen for dei som slit på bustadmarknaden, er ei oppgåve som er nedfelt i Soria Moria-erklæringa. Det ligg i år 3 milliardar kr til bustadtiltak. Ein framsynt bustadpolitikk er framleis avgjerande i arbeidet for mindre fattigdom, for meir utjamning og for rettferd i dette samfunnet.

Regjeringa varsla i trontalen at ein ville gå vidare langsetter den vegen som er lyst opp. Kommuneøkonomien skal styrkjast ytterlegare. Det gir meir lokal velferd, fleire og betre velferdstenester, innanfor barnehagane, i skulen, i kultur og i omsorg og pleie.

I tillegg til meir pengar er det varsla endra spelereglar og rammevilkår: Neste år blir det lagt fram forslag til nytt inntektssystem for kommunane, dessutan ein stortingsproposisjon om desentralisering av makt, myndigheit og oppgåver til regionane. Til våren kjem òg ei stortingsmelding om lokaldemokratiet. Vår oppgåve, ja vår plikt, er heile tida i denne salen og i Regjeringa å arbeida for at folkestyret så å seia realiserer potensialet sitt. Då må vi samtala om demokratiet, kritisera det, for så å reformera det, nettopp fordi folkestyret gjer det mogleg for folk å leva frie liv og finna fram til betre løysingar på felles utfordringar. Lokaldemokratiet er ein spydspiss i så måte, fordi det er mest fleksibelt, mest ope for prøving og feiling.

40 år etter opprettinga av ei distriktspolitisk avdeling i Kommunal- og regionaldepartementet held Regjeringa fram som ho har stemna. Vi skal innføra ei støtteordning for nyetablerte vekstbedrifter i distrikta og oppretta eit kompetansesenter for distriktsutvikling. Og med lov skal landet byggjast, bokstaveleg talt: ein proposisjon med forslag til ny plan- og bygningslov, der kjernen er styrkt kontroll og tilsyn i byggjesaker og skjerpa krav til universell utforming.

Tida i politikken har lært meg at politikk tek tid. Idear skal jordast mellom folk, mange skal høyrast, fleirtal skal byggjast. Vår utfordring som folkevalde er både å lytta og å leia. Balansepunktet mellom det å vera stemme og det å vera ekko kan av og til vera vanskeleg å finna. Difor trengst slike ordskifte som det her i dag, debattar der blikket er overordna, og der meiningar om og visjonar for framtida blir borne til torgs av mange, frå alle delar av landet og frå alle parti. Der er det òg moglegheit til å varsla at ein både sentralt og lokalt tenkjer nytt, og eg har no med glede registrert det engasjementet som er i kommunane for klimaplanar og for eit arbeid for å sikra betre kvalitet på tenestene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [19:28:27]: Regjeringens boligpolitikk er schizofren. Den ene dagen sier Regjeringen én ting, mens den dagen etter sier det motsatte.

La meg forklare: Statsråd Meltveit Kleppas forgjenger lagde nye byggeforskrifter som gjorde det 15 pst. dyrere å bygge nytt, samtidig som produsentene av byggematerialer måtte legge om hele produksjonen i en periode da presset i dette markedet allerede var betydelig. I tillegg tvang Regjeringen kommunene til å føre en politikk som best kan karakteriseres som en politisk vedtatt tomtemangel. Resultatet var økt prispress og mindre nybygging. Meltveit Kleppas første utspill som kommunalminister var imidlertid at det skulle bygges 5 000 nye boliger til bostedsløse. Regjeringen gjør altså først alt den kan for å hindre nybygging, og så prøver den å fremstå som gode samaritaner ved å hjelpe dem som faller utenfor.

Mitt spørsmål er følgende: Vil statsråden ta initiativ til byggeforskrifter som for én gangs skyld gjør det billigere å bygge nytt?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [19:29:42]: Viss definisjonen på schizofreni er den som representanten Amundsen no la fram, må eg ta avstand frå ein slik definisjon.

Eg er veldig glad for at statsråd Haga la fram byggeforskrifter som inneber at miljøet – og energibruk – på ein heilt annan måte enn til no blir teke vare på, samtidig som det blir billegare å bu fordi ein sparar tilsvarande midlar på oppvarming. Så eg kjem til å følgja opp og forsikra meg om at desse forskriftene blir følgde.

Det er vel ikkje slik at Framstegspartiet står her i dag og på den eine sida er oppteke av å kjempa mot fattigdom og på den andre sida kritiserer ein statsråd som har teke til orde for å sikra fleire vanskelegstilte ein bustad?

Bent Høie (H) [19:30:55]: VG avslører i dag at Senterpartiet tapte kampen i Regjeringen om å prioritere de fattige gjennom den kanskje mest målrettede ordningen – bostøtteordningen. I dagens debatt har vi hørt statsministeren svare på hvorfor arbeidsledigheten er lav, men jeg regner med at den tidligere sosialminister Meltveit Kleppa godt vet at det er grupper i samfunnet som ikke har muligheter til å komme i arbeid. Disse rammer kanskje fattigdommen aller hardest. Derfor har Høyre fortsatt i opposisjon en historisk satsing på bekjempelse av fattigdom, som vi startet i regjering. Ja, Høyre fikk til og med skryt av tidligere parlamentarisk leder i Senterpartiet Meltveit Kleppa – i debatten om revidert budsjett i vår – for vårt engasjement når det gjelder fattigdom. Det står i klar kontrast til dagens VG og ikke minst til Meltveit Kleppas uttalelse i Dagbladet om at Regjeringen må skjerpe seg i fattigdomssatsingen. Det er ikke rart, for finansministeren erklærte 5. juni i Dagbladet at Regjeringen ikke kom til å nå sine egne mål når det gjaldt fattigdomsbekjempelse.

Jeg må spørre kommunal- og regionalministeren om hun kan bekrefte eller avkrefte finansministerens innrømmelse om at Regjeringens fattigdomsmål ikke nås.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [19:32:11]: Eg kan bekrefta at Regjeringa i tråd med Soria Moria-erklæringa har som ambisjon å avskaffa fattigdom. Eg kan òg bekrefta at Regjeringa no, halvvegs i sin periode, alt har teke viktige grep t.d. for å sikra langt fleire arbeid og for å sikra kommunane 21 milliardar kr meir fast – og i tillegg 8 milliardar kr i ekstra skatteinntekter som dei fekk behalda. Ingen som kjenner Kommune-Noreg, ingen som kjenner til korleis vanskelegstilte har det, vil vera i tvil om at det er to overmåte viktige grep nettopp for å gi moglegheit til å følgja opp den enkelte vanskelegstilte langt betre.

Det er også 3 milliardar kr i årets budsjett som blir brukte til vanskelegstilte på bustadmarknaden, og vi kjem til å følgja opp vårt engasjement vidare.

Bjørg Tørresdal (KrF) [19:33:29]: Jeg vil først benytte anledningen til å gratulere statsråd Kleppa med en viktig post – en ny og viktig post for kommunalkomiteen.

Jeg vil òg ta utgangspunkt i nyhetene i dag der man fortalte at Regjeringen i siste budsjettsving hadde funnet at den ville ta 500 mill. kr fra bostøtteordninger til å unngå økt foreldrebetaling i barnehagene. Siden budsjettforslaget offentliggjøres i morgen, har jeg stor forståelse for at kommunalministeren ikke kan kommentere den lekkasjen – om den er riktig eller ikke. Derfor vil jeg heller helt generelt og uten referanse til lekkasjen spørre: Hva mener kommunalministeren gir størst målrettet effekt i forhold til å fjerne fattigdom – generelt lav foreldrebetaling i barnehagene eller å fortsette forbedringen av bostøtteordningen som den forrige regjering satte i gang? Jeg vet at statsråden gjerne vil si: Ja takk, begge deler. Men hva tror hun gir størst effekt av disse to tiltak?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [19:34:30]: Eg er glad for at det er forståing for at eg verken kommenterer budsjettet som kjem i morgon, eller den interne budsjettprosessen i Regjeringa. Men lat meg likevel seia at eg sjeldan har sett ein avisartikkel som inneheld så mange feil som den representanten Tørresdal viste til.

Til spørsmålet er nok min første tanke nettopp: Ja takk, begge delar. Det er òg fordi Regjeringa har gitt eit tydeleg løfte når det gjeld foreldrebetaling i barnehagar, og når det gjeld barnehageplassar, og i tillegg har lovt å sikra ein betre situasjon for vanskelegstilte på bustadmarknaden. Vi har difor t.d. alt sikra 10 000 kr meir i bustønad til personar i dei største byområda, og vi held fram med vårt arbeid vidare på begge desse felta.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Henning Skumsvoll (FrP) [19:36:03]: I Soria Moria-erklæringen fra 2005 slår Regjeringen fast at nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde i de nærmeste årene. Grunnen til det er at nordområdene har gått fra å være et sikkerhetspolitisk område til å være et meget stort energipolitisk område. Regjeringen skriver bl.a.

«Ivaretakelse av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord skal prioriteres høyt og sees i nær sammenheng.»

I ettertid kan det være vanskelig å se at Regjeringen har oppfylt sine målsettinger i nordområdet. Selv om Regjeringen har bevilget et større beløp til Kystvakten, viser det seg at operative operasjoner med nettopp Kystvakten ikke har økt vesentlig. Med dagens kystvakt kan ikke Norge klare å hevde sin suverenitet i nordområdet. Det så vi klarest i «Elektron»-saken for et par år siden. Nordområdet er så stort at vi med dagens kystvakt ikke har noen mulighet for å overvåke alt som skjer i dette området. Våre nye fregatter vil først være operative i 2011. Hvorvidt de kommende års budsjetter er store nok til å bemanne disse fregattene, er nok det store spørsmålet. Etter Fremskrittspartiets mening er nordområdesatsingen svært laber. I Finnmark, hvor behovet for både luft- og vannrelatert forsvar er størst, har Regjeringen gjort lite eller ikke noe i det hele tatt.

På grunnlag av all lekkasjen fra Forsvarsstudien 07 nå i høst kan det se ut som om det ikke er nordområdet Regjeringen ønsker å styrke. All oppmerksomhet sentrerer seg om Bodø. Forsvarets fellesoperative hovedkvarter på Jåttå er foreslått flyttet til Bodø-området. Dette forslaget virker av to årsaker lite gjennomtenkt. Det første er at Forsvaret har brukt mellom 600 og 1 000 mill. kr på Jåttå. Det meste av denne investeringen kan neppe nyttiggjøres dersom Reitan blir Forsvarets fellesoperative hovedkvarter i framtiden. Videre – og det er kanskje det viktigste – vil NATOs Joint Warfare Centre, som nå ligger sammen med FOHK på Jåttå, sannsynligvis bli flyttet fra Norge. Videre ligger det vel i kortene at Bodø blir den ene hovedflyplassen for våre jagerfly.

I sin årlige tale i Oslo Militære Samfund i november 2006 tok forsvarssjef Sverre Diesen opp utviklingstrekkene til Forsvaret. Han pekte på det store gapet som eksisterer mellom målsettingen som Stortinget vedtar, og det årlige forsvarsbudsjettet – et beløp som Forsvarets forskningsinstitutt har beregnet til 3–4 milliarder kr årlig. Diesen pekte på utviklingen og sa at blir ikke dette gapet mellom mål og budsjett lukket, vil det om 15–20 år ikke være noe forsvar igjen i Norge. Det er meget alvorlig, og det er å håpe at Regjeringen tar denne fagmilitære uttalelsen alvorlig.

«Langsiktighet» er et begrep som vanskelig kan sies å være gjeldende i Forsvaret. En del av skylden hviler nok både på tidligere regjeringer og på den sittende regjering.

Min påstand om manglende langsiktighet vises best med noen få eksempler:

• I omstillingsprosessen fra et mobiliseringsforsvar ble 2 000 offiserer i Hæren overtallige. I dag må Hæren skaffe 1 000 nye offiserer i løpet av to år for å tilfredsstille behovet.

• Sjøforsvaret har bestilt seks nye MTB-er i Skjold-klassen til en kostnad av ca. 5 milliarder kr, en investering som marinen forsvarer fullt ut i forhold til sitt behov i nordområdet. Ifølge lekkasjene fra Forsvarsstudien 07 er det foreslått at disse seks nye MTB-ene avhendes, antakelig på grunn av at forsvarssjefen ikke ser muligheter til å dekke driftskostnadene.

Konklusjonen når det gjelder framtiden for Forsvaret, ligger helt klart i det endelige stortingsvedtaket i 2008. Dette vedtaket vil bygge på Forsvarstudien 07 og studien fra det bredt sammensatte Forsvarsutvalget, som skal komme med sin parallelle melding i november 2007.

Fremskrittspartiet mener at skal Forsvaret klare å utføre alle sine pålagte mål i nordområdet, utføre pålagte forsvarsoppgaver i Norge samt delta i stadig økende internasjonale operasjoner, må forsvarsbudsjettene økes betydelig. Skal de fagmilitære klare å utvikle et forsvar i tråd med Stortingets målsetting, må det skapes forutsigbarhet og langsiktighet med dertil tilstrekkelige årsbudsjetter.

Norge har, som et av verdens rikeste land, råd til å sikre landets interesser med et godt forsvar.

Asmund Kristoffersen (A) [19:41:11]: Norge skal være en miljønasjon, sies det i innledningen til årets trontale. Det er en flott ambisjon, og det er en riktig ambisjon. I egenskap av stortingsrepresentant, medlem av Stortingets energi- og miljøkomite og leder av Nordisk Råds miljø- og naturressurskomite har jeg fått muligheten til å arbeide med miljøspørsmål i eget land og internasjonalt, og jeg har benyttet mange anledninger til å se virkningene av klimaforandringer på miljø og natur både ute og hjemme.

Vi, og verden, står overfor større utfordringer enn vi noen gang har gjort. Virkeligheten er åpenbar. Jeg har ledet et internasjonalt miljøarbeid omkring bl.a. overgjødsling av Østersjøen. Østersjøen er et stort og viktig havområde, men miljøtilstanden kan best sammenliknes med Mjøsas tilstand da den var på det verste. Årsaken er utslipp først og fremst fra land, jordbruk og kloakk, men også luftbåren forurensning.

Issmelting av grønlandsisen på sommerstid øker faretruende, og måling av mengde smeltevann fra isen et sted på nordvestkysten av Grønland viser en tredobling i løpet av de ti siste årene. Jeg har vært der, og jeg har sett dette. Isbreer i Alaska i Nord-Amerika smelter i en fart vi ikke har sett før, og medlemmene i energi- og miljøkomiteen så det da vi var i Alaska i forrige uke.

Brearmen på Briksdalsbreen skrumper sterkt. Effekten av klimaendringer i Norge er tydelig, bl.a. gjennom dette eksempel.

Ifølge meget godt dokumenterte rapporter fra FNs klimapanel skyldes klimaendringene virkninger av menneskelig aktivitet som økt energiforbruk og dermed økning i CO₂-utslipp, økning i folketall og økning i brutto nasjonalprodukt i mange av verdens land.

Hva så? Løsningen må finnes globalt ved at verdenssamfunnet samlet og hvert enkelt land er villige til å inngå forpliktende klimaavtaler som reduserer utslipp av klimagasser, og som legger opp til en bærekraftig utnytting av naturressursene.

Statsminister Stoltenberg har i dag igjen bekreftet at vi i Norge må ta våre forpliktelser, bl.a. ved å snu opp ned på tidligere vedtatte målsettinger, fra å kunne øke våre utslipp sammenliknet med 1990 til kraftige reduksjoner. Innen 2020 har Regjeringen satt som mål en reduksjon på 30 pst., og 100 pst. reduksjon innen 2050. Greier vi å oppnå disse tallene tidligere, er det meget gledelig.

Hva vil dette kreve av oss? Det vil kreve politisk vilje. Ja, vi må ville dette. Det vil kreve teknologiutvikling og bruk av teknologi. Det vil kreve penger. I Stern-rapporten kan vi lese at det vil koste mange ganger mer å la være å gjøre noe. Det krever noe av oss som enkeltmennesker i form av mer miljøvennlige valg i vårt forbruksmønster.

Mer konkret betyr dette bl.a.

• at vi utnytter mekanismene i Kyoto-avtalen og vår tilslutning til EUs kvotesystem, slik at vi på en effektiv, økonomisk måte bidrar til å redusere utslipp av klimagasser i verden

• at vi satser stort på ny fornybar energi, bl.a. gjennom vårt redskap Enova

• at vi legger opp til virkemidler som får mer av godstransporten på vei over på sjø

• at vi satser på biodrivstoff

• at vi gjennom nye byggforskrifter legger opp til lavere energibruk og mer miljøvennlig energibruk

• at vi følger opp Regjeringens satsing på jernbane

• at skatteregimet blir innrettet slik at det gir oss mer miljøvennlige løsninger i f.eks. valg av bil osv.

Problemene vi ser, er skapt av mennesker. Da kan også menneskene løse dem.

En annen stor utfordring er energibalansen i Norge, ikke minst i Midt-Norge. Vi står nå i en situasjon der vi produserer mindre kraft enn vi forbruker. I Midt-Norge er situasjonen slik at vi selv i et normalt nedbørsår kan stå i fare for ikke å kunne forsyne eksisterende industri og hushold med nok kraft på grunn av for liten kraftproduksjon og et linjenett som ikke har kapasitet til å innføre nødvendige mengder kraft til regionen. Norge er inndelt i prisområder som kan gi uforsvarlig høy pris på kraft i Midt-Norge om vi skulle komme i en knapphetssituasjon. Dette kan ramme industri så vel som annet forbruk. Dette krever selvsagt maks trykk på energieffektivisering og ingen sløsing, men det krever også to andre ting: mer kraftproduksjon og bedre kapasitet på overføringsnettet. For å få dette til må det tydelige politiske beslutninger til.

Borghild Tenden (V) [19:46:27]: Venstre har vært miljøpartiet i norsk politikk siden begynnelsen av 1970-årene. Fortsatt står miljøpolitikk øverst på vår dagsorden, og det er viktigere enn noen gang at flere partier blir med, ikke bare i ord, men også i handling.

Transportsektoren står, ifølge Lavutslippsutvalget, for ca. 30 pst. av klimagassutslippene våre. Derfor må også denne sektoren ta et stort ansvar. Samtidig er transportsektoren livsnerven i samfunnet vårt. Uten transport stopper verdiskapingen og folks muligheter til å møtes. Derfor er svaret noen steder bedre og tryggere veier og andre steder miljøvennlig skinnegående transport.

En av de største utfordringene vi har innenfor samferdselssektoren i dag, er køproblemer og trengsel i byområdene. Dette er områder hvor mer vei ikke er svaret. Det er rett og slett ikke mulig å bygge seg ut av køproblemene. Skal vi klare å løse køproblemene i byene og den miljøbelastningen det medfører, må innsatsen innenfor kollektivtrafikken i byområdene trappes kraftig opp. Dette er også god distriktspolitikk. Næringslivet i distriktene taper årlig store beløp på at transporten av varer står i kø inn mot de store byene. En nylig framlagt undersøkelse viser en merkostnad for samfunnet i en størrelsesorden på 5 milliarder kr årlig for Oslo, Bergen og Trondheim til sammen. De største problemene er knyttet til framkommelighet og miljø. Sammen med økt satsing på kollektivtrafikk er økt satsing på jernbane viktig også for godstransporten.

I regjering satset Venstre tungt på utbygging av kollektivtrafikken i og inn mot de store byene. Jernbanen og kollektivtrafikken vil være viktige satsingsområder for Venstre også framover. Men vi har store utfordringer. På østlandsområdet har vi flere ganger i år opplevd forsinkelser og innstillinger i store deler av togtrafikken. Dette er frustrerende for folk, og konsekvensen er fallende tillit til jernbanen som et pålitelig transportmiddel.

NSB og Jernbaneverket må være godt rustet dersom vi skal lykkes med å styrke jernbanens konkurransekraft. Skal vi få mest mulig miljø igjen for pengene, trenger vi en framtidsrettet organisering av disse to statlige selskapene.

Venstre er bekymret for dette, ettersom den rød-grønne regjeringen i sin Soria Moria-erklæring har slått fast at det ikke skal finne sted flere omstillinger innen jernbanen. Dette er et dårlig utgangspunkt for en statsråd dersom hun ønsker å utvise handlekraft overfor NSB og Jernbaneverket.

De erfaringene vi har innenfor jernbanen, tilsier at vi gjør hverandre gode gjennom konkurranse. Gjøvikbanen er et godt eksempel, hvor anbudet den forrige regjeringen gjennomførte, gav 40 pst. flere avganger og en svært positiv trafikkvekst. Jeg kan sitere hva konsernsjef Einar Enger i NSB sa til Avisenes Nyhetsbyrå i 2004:

«Jeg tror på konkurranse – og trusselen om konkurranse. Konkurranseutsetting og anbud er en gitt forutsetning som er kommet for å bli. Det er sunt for NSB å få bryne seg i konkurransen.»

Å innta en verneholdning til jernbanen, slik den sittende regjeringen med SV og Arbeiderpartiet i spissen har gjort, svekker jernbanens stilling som transportmiddel. I etterkant av anbudsutsettingen av Gjøvikbanen ønsket Venstre å fortsette denne suksessen, og aktuelle strekninger var Bergensbanen og Sørlandsbanen. Så langt kom vi dessverre ikke.

Til slutt: Jeg er overbevist om folks vilje til å bidra for miljøet ved å reise kollektivt. Da er det opp til oss politikere å legge til rette for at dette lar seg gjøre! Venstre vil være en pådriver og vokter.

Anette Trettebergstuen (A) [19:51:05]: Den rød-grønne regjeringen er tøff i utenrikspolitikken, og vi leverer løftene våre.

Vi sendte offiserene hjem fra Irak, vi satser på nordområdene, vi fører en mer offensiv europapolitikk, vi trapper opp bistandsbudsjettet, vi setter tusenårsmålene først, vi leder an i arbeidet med å finne nye globale finansieringskilder og i arbeidet med et internasjonalt forbud mot klasebomber, og vi sletter u-landsgjeld. Vi har en regjering som tør og som syns i utenrikspolitikken, også utenfor Norges grenser.

Da amerikanerne bestemte seg for å sette en mann på månen, bare gjorde de det. Da supermaktene rustet opp militært under den kalde krigen, bare skaffet man de pengene som trengtes for å gjøre det. Hvis vår generasjon ikke utrydder fattigdommen i verden, er det ikke fordi vi ikke kan, men det er fordi vi ikke vil det nok. Vi har kunnskapen som trengs, og vi har pengene som skal til for å oppfylle tusenårsmålene. Spørsmålet er om vi og om verden har viljen. Vi er langt unna å nå de målene. Spesielt Afrika henger etter. Her trengs det en innsats. Regjeringen har da også økt vårt fokus på Afrika. Kontinentet er svært rikt på naturressurser, biologisk og kulturelt mangfold. Til tross for det sliter store deler av kontinentet med fattigdomsproblemer og oppnår ikke utvikling på grunn av interne konflikter, korrupsjon og brudd på menneskerettigheter.

For noen uker siden la Regjeringen fram en handlingsplan for en mer helhetlig Afrika-politikk. Vi har som mål å styrke det politiske samarbeidet med afrikanske land. Afrika er i endring, og kontinentet blir en stadig viktigere internasjonal aktør – politisk og økonomisk.

Sterkere innflytelse i FN og i de internasjonale finansinstitusjonene er en forutsetning for at Afrika selv skal kunne forme sin egen utvikling. De afrikanske landene er viktige i FN, og vi vil bidra til å støtte utviklingen av sterke felles afrikanske institusjoner og også samarbeidet mellom afrikanske land.

Fred, demokrati, sosial utvikling og miljø henger tett sammen. Uten det ene kan du ikke oppnå de tre andre. Vi trenger fred for å kunne få sosial utvikling, og sosial utvikling er nødvendig for stabil og langvarig fred. Når naturressursene er knappe, skapes konflikter. Når klimaendringer ødelegger folks livsgrunnlag, er økt fattigdom resultatet. Naturressurser kan like gjerne være en forbannelse for et lands befolkning som det har vært en berikelse for oss her hjemme, i form av olje.

Se bare på det rike biologiske mangfoldet, på råvarene og på naturressursene mange av de afrikanske landene har. Afrikanske land er store produsenter av olje, gass, diamanter, fisk, metaller og andre råvarer som er viktige i verdensøkonomien. Det er også grunnen til at kontinentet er blitt gjenstand for et ressurskappløp fra omverdenen. Det ser vi tydelig i dag med Kinas økte involvering på dette kontinentet. I sin iver etter å skaffe seg ressurser investerer kineserne i infrastruktur over store deler av kontinentet. Problemet er bare at det er kineserne selv som bygger veiene og bygningene, i stedet for at afrikanerne blir satt til å gjøre jobbene. Problemet er også at kineserne er lite opptatt av å stille krav om demokratisk styresett, antikorrupsjon og respekt for menneskerettigheter der de velger å investere.

Men verdens økte etterspørsel etter råvarer fører altså til høyere økonomisk vekst i mange afrikanske land. Problemet er bare at denne veksten ikke kommer flertallet i befolkningene til gode.

Ta Angola: Angola er et rikt land som følge av olje. Samtidig lever 70 pst. av befolkningen under fattigdomsgrensen. Korrupsjonen er enorm, og inntektene fra oljen øker og øker. Uten en bedre forvaltning av disse inntektene vil vi heller ikke se en utjevning og færre fattige i Angola.

Ordinær bistand fra Norge er ikke løsningen for Angolas fattigste. Men Norge har erfaring fra forvaltning av naturressurser som vi kan dele med f.eks. Angola når det gjelder oljerikdommen, eller med Namibia når det gjelder å bygge opp en bærekraftig fiskeriforvaltning i et land med så enorme fiskeriressurser. Å overføre kunnskap om forvaltning er kanskje det viktigste vi kan gjøre for noen av disse afrikanske landene, ved at det kan være med på å sikre at inntektene deres går til reduksjon av fattigdom.

Det er først og fremst Afrika som selv skal legge til rette for utvikling sosialt og økonomisk, men verdens rikeste land har et ansvar for å bidra med det vi kan bidra med. Det gjelder selvfølgelig bistand direkte til de fattigste, men det handler også om andre ting. Det handler om politisk partnerskap, og derfor er det viktig og helt i tråd med at vi satser på Afrika, at Regjeringen nå fører en bred og helhetlig utenrikspolitikk overfor Afrika.

Morten Høglund (FrP) [19:56:15]: Oppførselen til juntaen i Burma vekker avsky hos oss alle. Vi føler med befolkningen og de modige munkene som har tort å stå opp mot et av verdens mest brutale regimer. Vi gremmes over den manglende evne hos FNs sikkerhetsråd til å finne en vei ut av uføret, og vi leter etter måter å avhjelpe den akutte situasjonen på. Vi vil, sammen med resten av det politiske Norge, være med på alle tiltak som kan ha en effekt på denne uholdbare situasjonen.

Mange mennesker i Burma frykter nå for sine liv og forsøker å komme seg ut av landet. Thailand er hardt presset allerede, med et stort antall burmesiske flyktninger. Fremskrittspartiet fremmer derfor et forslag i dagens trontaledebatt om at norske myndigheter må ta initiativ til å hjelpe f.eks. Thailand med å håndtere de flyktningstrømmer som nå kan komme fra Burma. Vi må for enhver pris sikre oss at ingen tvangsreturneres.

Den finske utenriksministeren skulle si hva som er Finlands største sikkerhetspolitiske utfordring, og han svarte i god Martin Kolberg-stil: Russland, Russland, Russland. I Norge har vår forsvarssjef fortalt det som det er: Russlands jakt på energi og fisk kan utfordre Norge. NATO retter blikket i andre retninger og vil ikke nødvendigvis være til stor hjelp. Jobben må vi gjøre selv. Dette er de nye geopolitiske realiteter i Norden. Vår største nabo i øst blomstrer på mange felt. Etter en smertefull omstillingsperiode på 1990-tallet peker de fleste indikatorer oppover, og selvbevisstheten er stor. Russland markerer seg, og vi skal forholde oss til det.

Som inngangsport til Polhavet besitter vi et strategisk viktig område. Vi kan derfor ikke lukke øynene og ønske oss en annen virkelighet. Vi kan ikke gjøre som USA og Bush og la vårt forhold til Russland baseres på feil forutsetninger. Se bare hvordan Russland klarer å ydmyke USA i sak etter sak. Vi skal møte utfordringene, ikke truende, men med tilstrekkelig tydelighet, aktivitet og forutsigbarhet i våre vitale områder. Vi må ikke gjøre Russland til en trussel. Det er en utfordring, men ikke nødvendigvis noe som bør få oss til å skjelve i buksene. Håndtert riktig og strategisk vil Russland være en partner, både i nord og ellers. For å få til dette trengs det en bred norsk satsing på å etablere relevante samarbeidsprosjekter, men samarbeid på noen områder og tydelighet på andre områder står ikke i motstrid til hverandre – tvert imot. Vi skal si klart fra om forhold vi ikke liker i det russiske samfunnet, samtidig som vi skal erkjenne den innsats Russland nå gjør for å reise seg under Putins ledelse.

Vårt geografiske skjebnefellesskap kan utnyttes til fordel for begge, men da må vi være rustet på et nivå som gjør oss relevante. Erkjennelse av Norges utfordringer er viktig, samt evne og vilje til å ta tak i disse. Etter vår mening krever dette en fokusert utenrikspolitikk som evner å prioritere og sette de viktigste interessene først. Det er ingen tvil om at det er mye interessant å beskjeftige det norske utenriksdepartementet med i den store verden. Men vi må tørre å utfordre oss selv på om vi gjør det som er mest nødvendig, og om det er riktig å engasjere seg så bredt som vi faktisk gjør. Her skiller norsk utenrikspolitikk seg fra den i våre naboland.

Det er ingenting i veien med norsk selvbilde som en stor fredsnasjon, dette fremheves til stadighet og er blitt et eget satsingsområde. Allikevel er det langt mellom seirene i dette krevende diplomati. Nå skal ikke norske fredsdiplomater bebreides for manglende fred, men det må være lov å sette spørsmålstegn ved denne enorme satsingen på Norge som fredsnasjon, manglende resultater og behov for fokusering på krevende oppgaver i våre nærområder. Det skal aldri bli slik at Norge murer seg inne og ikke tar sitt nødvendige ansvar på den internasjonale arena, men det kan heller ikke bli slik at andre og mindre sentrale oppgaver for Norge får lov til å dominere ressursbruken. Disse spørsmål og flere andre viktige spørsmål knyttet til innretning av norsk utenrikspolitikk ser vi frem til å diskutere fremover, og vi forventer at den planlagte stortingsmeldingen om Norges plass i verden vil gi oss en slik anledning.

Arild Stokkan-Grande (A) [20:01:19]: Mens opposisjonen roter det til for seg selv og krangler om hvem som skal styre, hvilke posisjoner de vil ha, osv., er vi mest opptatt av å gjøre hverdagen bedre for folk. Regjeringens visjon er at vi skal skape verdens mest inkluderende fellesskap. Det er en vakker visjon, kanskje en av de flotteste en regjering noensinne har hatt. Hva er opposisjonens prosjekt, utenom det at de vil ha taburetter?

I går var kommunalkomiteen på besøk hos Kommunal Landspensjonskasse, KLP. Der ble vi imponert over hvordan de driver sin virksomhet. I et landskap hvor det er stort fokus på penger og inntjening, evner de også å ha et sterkt fokus på samfunnsansvar. De motbeviser det enkelte økonomer hevder, nemlig at det er et motsetningsforhold mellom det å tjene penger og det å ta samfunnsansvar.

Jeg vil i dette innlegget forsøke å skissere noen prinsipper som jeg mener vi kan styre etter for å nå Regjeringens visjon om å bli verdens mest inkluderende samfunn. Og da har jeg tillatt meg å stjele litt fra nettopp KLPs strategi.

For det første er det viktig å sette opp noen «veiskilt» som vi kan styre etter, vi kan kalle det atferdsverdier. Våre atferdsverdier kan være: åpen, tydelig og ansvarlig. Vi skal være åpen for det flotte mangfoldet vi har her i landet. Norge er en ung innvandringsnasjon. Derfor preges dessverre debatten fortsatt av spørsmålet om hvorvidt vi skal ha innvandring eller ikke. Arbeiderpartiet sier klart og tydelig ja til innvandring, fordi vi mener det gjør Norge til et bedre samfunn. Men da må vi være åpen for de endringene det medfører. Det betyr at hver enkelt av oss må jobbe med sine holdninger og vise toleranse.

Vi skal være tydelige. De som søker vår beskyttelse, skal få sin søknad vurdert ut fra behovet for beskyttelse. De som har behov for beskyttelse, skal få det. De som ikke har det samme behovet, må respektere avslaget og reise hjem. Vi skal ikke stille verken strengere eller lettere krav til våre nye landsmenn enn dem vi stiller til øvrige nordmenn. Alle skal behandles likt. Alle innbyggere må selv få velge hvem de vil gifte seg med. Tydelighet handler også om at vi må være nådeløse i vårt forsvar for dem som blir forsøkt tvunget inn i ekteskap.

Vi skal være ansvarlige. Norge har en liten befolkning. Innvandringen må være balansert, og vi må sørge for at alle som kommer hit, får gode muligheter til å lykkes i vårt samfunn.

I tillegg til atferdsverdiene bør vi også ha et sett med virkemidler. For det første er det etter min mening behov for en nasjonal debatt om hvilke grunnleggende verdier vi vil at samfunnet skal bygge på, verdier alle kan slutte seg til og som vi aldri skal gå på akkord med. Toleranse handler nemlig nettopp også om å være tydelig på hvilke holdninger vi ikke aksepterer. Vi skal slå hardt ned på rasisme og diskriminering, og samtidig bygge opp under og støtte de holdningene som skaper et varmere samfunn. Virkemiddel nr. én er derfor klare holdninger.

I næringslivet snakkes det mye om aktivt eierskap. Jeg ønsker at vi i denne sammenhengen får fokus på aktivt samboerskap. Alle som lever i samboerskap, vet at det handler om å gi og om å få, å lære av hverandre og finne ut av ting sammen. Det er mye fokus på at minoriteter må tilpasse seg det samfunnet de lever i, men majoriteten må også vise vilje til å tilpasse seg minoritetene. Virkemiddel nr. to er dermed aktivt samboerskap.

Det tredje virkemiddelet er strategiske investeringer. Vi skal investere i mennesker. Folk kjenner en sterkere grad av tilhørighet dersom de føler seg verdsatt og at det er bruk for dem. Mange drar med seg en tung bagasje følelsesmessig, og språkvansker kan gjøre det vanskelig å delta i samfunnet. Regjeringen har allerede mange virkemidler i denne sammenhengen, og flere skal komme. En god offentlig skole og den barnehagepolitikken som Regjeringen fører, er forutsetninger for å lykkes med integreringsarbeidet. Det vil i sin tur føre til at flere kan delta i samfunns- og arbeidsliv. Arbeid er igjen en nøkkel for å kunne komme ut av fattigdom og for at mennesker selv kan velge sine liv. Dette er gode og lønnsomme investeringer.

Ikke bare har Regjeringen en vakker visjon, jeg har nå prøvd å si noe om hvordan jeg mener vi kan komme oss dit. Regjeringen har i sin politikk allerede mange av verktøyene på plass. Og viktigst av alt: Vi har en sterk vilje til å nå disse målene.

Elisabeth Aspaker (H) [20:06:29]: Trontaledebatten i dag har bekreftet den selvtilfredshet som har senket seg over regjering og rød-grønne representanter. I tur og orden har man fra denne talerstolen understreket at store oppgaver nå blir løst av store penger. Men dette stemmer ikke helt. Politiet har ikke de ressurser som kreves for å sikre en like god tjeneste overalt. Faktum er at Norge i dag er i ferd med å få et A- og et B-politi, der bybefolkningen får en polititjeneste av høyere kvalitet enn folk som bor i distriktene.

Knappe personellressurser har framtvunget vaktsamarbeid i stadig større distrikter, med flere timers utrykningstid ved alvorlige ulykker eller ved grov kriminalitet. For det rykkes ikke ut til hva som helst lenger. Terskelen for utrykning på kveld, natt og i helgene blir stadig høyere for å unngå at de nye avspaseringsbestemmelsene skal lamme den ordinære dagtjenesten i lensmannsdistriktene.

Det som skjedde i forbindelse med dødsulykken i Øksnes i Nordland nylig, der vakthavende politi satt i nabokommunen og brukte nesten to timer før man var på ulykkesstedet, er uakseptabelt – og ville vært helt utenkelig i en by.

Jeg overdriver ikke. Jeg har besøkt flere lensmenn hjemme i Troms denne høsten. De deler mange kollegers bekymring over en utvikling der budsjetter og politikapasitet spises opp av nye arbeidstidsbestemmelser. Samtidig opplever man søkertørke til ledige jobber i mange distrikter. Lensmennene innrømmer åpent at dette går ut over servicen til publikum. Flere har også påpekt og beklaget at det forebyggende arbeidet blant barn og ungdom dessverre må bli salderingspost når tiden og personellet ikke strekker til. Straffesaksbunker på kontorpulten må prioriteres, og er det ikke mer tid, så er det ikke mer tid.

Mye tyder nå på at innføring av nye biometriske pass vil bety enda dårligere publikumsservice fordi passutstedelsen sentraliseres til færre steder. Den rød-grønne regjeringen sier at den er opptatt av at det skal være like attraktivt å bo i distriktene som i mer urbane strøk. Den negative utviklingen i politiet er snarere egnet til å skremme folk vekk derfra, og er i hvert fall ikke med på å underbygge påstanden om at det skal være likegyldig hvor man bor i forhold til hva slags offentlige tjenester man skal ha krav på.

Det er nesten litt bemerkelsesverdig hvor uinteressert og lite opptatt justisministeren ser ut til å være av utviklingen i politiet. Jeg har utfordret ham ved flere anledninger uten å få noe særlig svar. Høyres forslag om å styrke politibudsjettet ytterligere møtes med slagord og retorikk om at denne regjeringen har bevilget mer enn den forrige regjeringen. Statsråden er ikke villig til å ta inn over seg det faktum at både kriminalitetsutviklingen og nye arbeidstidsbestemmelser krever mer politi.

Høyre har utfordret Regjeringen på bred basis når det gjelder en mer aktiv seniorpolitikk og forenkling og effektivisering i offentlig sektor for bedre ressursutnyttelse. En aktiv seniorpolitikk i politiet der erfarne politifolk stimuleres til å stå lenger i jobbene sine, er viktig i en situasjon med økt behov for politifolk. Tiltak som elektronisk anmeldelse og sivile til å løse oppgaver som ikke krever politikompetanse, er også bedre måter å utnytte knappe politiressurser på.

Høyre har programfestet en opptrappingsplan for politiet. Derfor er vi positive og har betydelige forventninger til det bemanningsprosjektet som nå er igangsatt i Justisdepartementet. Jeg håper det arbeidet har betydelig tempo i seg. Vi har også betydelige forventninger til politisatsing i det budsjettet som skal legges fram i morgen.

Det er selvsagt bra at justisministeren er opptatt av å fjerne fengselskøen. At innsatsen der nå gir resultater, det ser vi, og det er utmerket. Men jeg skulle jo ønske at justisministeren nå var like opptatt av politiets evne til å løse sine oppgaver.

Det er ikke troverdig å forvente at politiet skal kunne ta opp kampen mot alvorlig gjengkriminalitet, overgrep mot barn via Internett, menneskehandel, organiserte øst-europeiske vinningskriminelle, oppklare flere voldtektssaker og bekjempe vold i hjemmet, om det ikke samtidig kommer en betydelig påplussing på politibudsjettet.

Bendiks H. Arnesen (A) [20:11:14]: Stortinget har fått seg presentert en trontale som forteller om stor aktivitet og et høyt tempo fra Regjeringens side. Foregående taler snakket om selvtilfredshet, men jeg opplever også stor tilfredshet ute i landet vårt med at vi har fått en bedre kommuneøkonomi og mye annet som dagens regjering har gjennomført.

Jeg forstår at det kan være en viss utålmodighet hos våre innbyggere etter å få Soria Moria-erklæringen innfridd, men dette skjer altså i sak for sak og i et høyt tempo. Jeg viser til alle viktige tiltak som er igangsatt de to siste årene, og synes at alt dette vitner om handlekraft fra Regjeringens side.

I denne situasjonen framstår ikke akkurat opposisjonen som samlet, klar og sterk – noe dagens debatt også har vist til fulle. Derfor føler jeg meg sikker på at folk omkring i landet mer og mer vil innse at vi vet hva vi har og hvilken politisk linje som ligger til grunn, mens det er helt umulig å se hva vi kan få dersom dagens opposisjon skulle vinne fram ved neste korsvei. Vi har en regjering som tar vare på fellesskapet, og som utøver handlekraft og langsiktig planlegging. Det er dette vi trenger også i tida som kommer.

Som innbygger i den nordligste del av landet er jeg spesielt glad for at nordområdene står så sentralt i Regjeringens politikk, og at dette omtales som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Ingen regjering har tidligere vært så klar om nordområdenes betydning. Regjeringen er i gang med flere konkrete og viktige saker i denne sammenheng, bl.a. innenfor kunnskap, ressursforvaltning, miljøvern, klima og næringsutvikling.

Jeg synes at opposisjonspartiene skal se på dette langsiktige og viktige arbeidet i nordområdene med positive øyne og i mindre grad snakke om alt annet som skulle vært gjort. Dette er et langsiktig arbeid som skal gjøres og som ikke bare skal skje etter innfallsmetoden. Jeg vil si det så sterkt at med dagens nordområdepolitikk har Nord-Norge fått en ny giv og gode framtidsutsikter. Derfor håper jeg på et godt samarbeid her i Stortinget om å utvikle nordområdene videre etter de strategier som Regjeringen har lagt opp til.

Regjeringen har i gang et viktig arbeid for at allierte og andre nærstående land skal bli bedre kjent med de særlige utfordringene som utviklingen i nordområdene stiller oss overfor i årene som kommer. Økt alliert treningsaktivitet i Norge, særlig i nord, omtales i denne sammenheng som et viktig tiltak.

Dette er jeg selvfølgelig enig i, og jeg er glad for at Forsvarets betydning i så stor grad er med i trontalen og i Regjeringens arbeid.

Dette er også en oppfølging av Regjeringens klare formulering i Soria-Moria-erklæringen, hvor det bl.a. sies at Forsvarets tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i nord skal styrkes, inkludert Forsvarets bidrag til god beredskap mot miljøkriser og Kystvaktens evne til ressurskontroll og beredskap.

Forsvarets langtidsplan skal snart behandles av Regjeringen og Stortinget, og det er betryggende at vi har et så klart utgangspunkt for dette arbeidet fra Regjeringens side.

Jeg har her tatt opp en liten del av alt det arbeidet som nå pågår fra Regjeringens side. Vi har en regjering som arbeider målrettet, og som er forutsigbar.

Dette viser med all tydelighet hvor viktig det er med handlekraft, og hvor viktig det er med en flertallsregjering i disse tider.

Dagens flertallsregjering arbeider aktivt og innfrir det som velgerne har fått lovnader om. Det finnes etter min mening ingen reelle alternativ til dagens flertallsregjering.

Lena Jensen (SV) [20:15:53]: Vi som samfunn står overfor store utfordringer. Fattigdom og klimatrussel gjør at politikkens vesen må endre seg. Politikken må bli langsiktig i sin natur, og politiske løsninger og debatter kan ikke dreie seg om kortsiktige målsettinger. Det vi gjør i dag, blir vi målt på i morgen.

En sterk og omfattende velferdsstat er den eneste måten vi kan sikre menneskenes frihet og mulighet til å realisere sine liv på. Det er grunnlaget for rettferdighet. Vi må lykkes i å skape en skole og et utdannings- og forskningssamfunn som gir alle like muligheter til å lykkes, som gjør menneskene i stand til utvikle nye ideer og oppdagelser. Det er en betingelse for å lykkes i overgangen fra en oljesvart råvareøkonomi til et grønt kunnskapssamfunn.

Jeg er stolt over at kunnskapsministeren i regjering har våget å ta problemstillingen knyttet til frafall i skolen på alvor. Altfor mange elever faller fra i videregående. Dette er alvorlig. Det er snakk om at livet, drømmene og framtiden til unge blir lagt i grus. Årsaken til frafallet starter ofte mye tidligere. Det er derfor det er viktig å satse tidlig – gi barna hjelp før de trenger det.

Fremdeles er det slik at elevenes skoleresultater følger sosial bakgrunn, og vi ser at skolen har mislyktes i å utjevne sosiale forskjeller. Kunnskapsministeren og Regjeringen skal ha honnør for at de, i motsetning til sine forgjengere, har tatt de strukturelle hindringene for et rettferdig samfunn på alvor.

I dag har en rekke stortingsrepresentanter svingt seg høyt og sagt at det eneste denne regjeringen gjør, er å komme med stortingsmeldinger, ikke handling. Dette er fullstendig feil og direkte arrogant. Denne regjeringen kommer med stortingsmeldinger for å varsle og for å komme med tiltak for å utforme en politikk og gi en ny retning. I stortingsmeldingen om skole og sosial utjevning finner vi mange konkrete forslag. Flere av dem ble gjennomført allerede i revidert nasjonalbudsjett, og vi har all grunn til å ha forventninger til budsjettet som kommer i morgen. Det er rett og slett ikke sant at Regjeringen bare prater. Den handler.

Regjeringen er i gang med å gjennomføre sine mål og visjoner om å legge til rette for en skole som forebygger fattigdom, og som bygger på kunnskap og læring for alle. Regjeringen sikrer barnehageplass til alle for en rimelig penge og med høy kvalitet. Vi har innført gratis kjernetid i noen områder hvor dette er viktig. Regjeringen styrker timetallet i skolen fra høsten av, fordi vi trenger mer tid til å lære elevene det de skal lære. Vi trenger en skole hvor lek og læring blir sett på sammen. Det er klart at elevene skal lære på skolen, men det er unger vi snakker om. De skal pugge de viktige tingene. De skal lære å lese og skrive. De skal lære å regne. Men det er unger som går på skolen, tilnærmingen til kunnskap må også være lek, og det må være praktisk tilnærming. Regjeringen har lagt til rette for flere lærere i skolen ved å øke kommunebudsjettene. Kommunene har ikke fulgt dette opp i stor nok grad, og SV vil gjøre alt for å sikre at det kommer flere lærere ut i skolen.

Vi skal styrke rådgivningstjenesten og stimulere til at det ansettes flere lærere i skolen. Vi har avdekket hvordan en styrket rådgivningstjeneste vil redusere frafallet i skolen. Vi har avdekket hvordan flere lærere i skolen gir bedre læring. Våre forsknings- og empiribaserte funn og ambisjoner står i kraftig opposisjon til høyrepartiene, som brukte hele forrige stortingsperiode til å benekte sannheten om sammenhengen mellom resultat og ressursbruk.

Kunnskap er et produkt av god læring. En debatt om kunnskap i skolen er innholdsløs om man ikke i stedet diskuterer læring som en forutsetning for kunnskap. En slik læring betinges av dyktige mellommenneskelige, sosiale og kulturelt kompetente lærere, som evner å stimulere hvert barns læringsbehov og mål. Derfor er det veldig viktig for denne regjeringen, og denne regjeringen har brukt 1,4 milliarder kr på å styrke skolen og etterutdanningen av lærere bare i 2007.

Norsk næringsliv ligger bak skjemaet i forhold til forskningsinnsatsen Stortinget forventer fra landets bedrifter. Denne Regjeringen fører, i motsetning til sine forgjengere, en aktiv eierpolitikk i statlige selskaper. Og jeg regner med at disse nå er i gang med å styrke sin forskningsinnsats.

Regjeringen har styrket Forskningsfondet, med en styrke og i et tempo som mangler sidestykke i norsk historie. At en viss andel av samfunnets forskningsressurser går til særskilt aktuelle og akutte formål, er positivt – med særlig henblikk på miljø- og klimaforskning. Samtidig skal det ikke være noen tvil om at våre langsiktige målsettinger vil være å styrke universitetene og høyskolene som våre primære forskningsinstitusjoner.

Regjeringen har gjort en massiv innsats for framtidens grønne kunnskapssamfunn. Dette arbeidet vil fortsette i mange år framover. En fortsatt styrking av utdanningssektoren fra barnehage til universitet er en forutsetning for en fortsatt positiv samfunnsutvikling. Jeg er overbevist om at årets budsjett vil vise at Regjeringen fortsetter arbeider med å forberede Norge på dagen da den siste oljetønna er solgt.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [20:21:23]: Årets trontale var en svært positiv tale, der vi fikk vite at mange og viktige saker kommer til Stortinget i løpet av høsten 2007 og våren 2008. For min del vil jeg gjerne snakke om de utdannings- og forskningspolitiske sakene, som gledelig nok blir et av de prioriterte områdene også videre i denne fireårsperioden.

Nå i vår behandlet vi St.meld. nr. 16, der en rekke tiltak ble skissert for å bedre den sosiale utjevningen i skolen, noe også representanten Lena Jensen var inne på. Neste høst blir skoleuka for 1. til 4. klassetrinn utvidet med fem timer. Det er et viktig skritt for nettopp å utjevne sosiale forskjeller. Utvidelse av skoledagen vil gi muligheter til å organisere skoledagen annerledes, med rom for fysisk aktivitet, leksehjelp og mer tid til fag som matte, norsk og engelsk. Dette, kombinert med en sterk bedring i kommuneøkonomien, gir muligheter til å ansette flere lærere, og det vil igjen bidra til at vi får en bedre skole for alle. Også midlene som går til kompetanseutvikling hos lærerne i forbindelse med Kunnskapsløftet og utvikling av lærerutdanningen ved våre høyskoler, vil bidra til, tror jeg, at vi får en skole der elevene får en tilpasset undervisning som gjør at den enkelte elev blir mindre avhengig av sin sosiale bakgrunn for å kunne prestere godt i skolen.

Innføring av gratis skolebøker i den videregående skolen, som startet opp nå i høst, er også et godt tiltak for å utjevne forskjellene. I det hele tatt synes jeg det er mange ting som nå skjer i skolen, som gjør meg optimistisk med tanke på våre barns muligheter til å lykkes i skolen, uavhengig av sosial bakgrunn. Det viser også veldig tydelig det rød-grønne flertallets vilje til å satse på fellesskapet istedenfor skattelette til de rikeste.

Jeg vil også uttrykke tilfredshet med denne regjeringens vilje til å ta hele landet i bruk. Innenfor forskning og utvikling gir det seg flere utslag, ikke minst gjennom en offensiv nordområdesatsing, der forskning er en viktig faktor. Jeg ser også fram til å få på plass kompetansesentre for distriktsutvikling og regionale forskningsfond som vil stimulere til utvikling i nærings- og samfunnsliv i hele landet. Dette kombinert med arbeidet som foregår i Forskningsrådet i samarbeid med alle fylkeskommunene om et eget forskningsprogram for virkemidler for regional FoU og innovasjon, gir god grunn til optimisme for vekst og utvikling i hele landet.

Når vi hører opposisjonen forsøke å framstille det som om vi ikke satser på forskning, er det feil. For inneværende år øker forskningsmidlene, og Forskningsfondet er styrket. I tiden som kommer, vil vi ha flere diskusjoner om høyere utdanning og forskning gjennom stortingsmelding om evaluering av innføringen av Kvalitetsreformen i høyere utdanning og gjennom stortingsmelding om forskerrekruttering. Ikke minst er den siste svært viktig med tanke på framtiden. Vi når ikke våre mål innenfor forskningssektoren ved bare å bevilge penger, selv om vi også gjør det. Vi må vite om det er mulig å rekruttere forskere innenfor de prioriterte områdene og hvordan vi best legger til rette for å rekruttere både innenfor og utenfor landets grenser. Vi må videre være opptatt av likestilling innenfor akademia og ta hensyn til det når vi lager våre rekrutteringsplaner. Jeg gleder meg til å være med i arbeidet som nå skal foregå i det kommende året. Det vil være med på å forme en av de viktigste arenaene for utvikling av vårt samfunn i framtiden.

Jeg er tilfreds med den politikken vi nå fører i dette landet. Den styrker i aller høyeste grad fellesskapet og vår evne til å skape, slik at vi har noe å dele. Jeg synes vi går i riktig retning.

Trond Helleland (H) [20:26:10]: Et av de heteste temaene i høstens valgkamp, rushtidsavgift, avslørte Regjeringens manglende handlekraft og samtidig store paradokser i dagens samferdselspolitikk.

Høyre er enig i at vi må ta klimaendringene på alvor. Vi er enig i at en ikke bare kan bygge veier, om en skal løse trafikkaos rundt storbyene. Vi er enig i at en kraftig styrking av kollektivtrafikken er nødvendig. Men vi er imot at en skal løse disse utfordringene ved å innføre rushtidsavgift, en avgift som vil svi mest for dem som har minst.

Et av paradoksene kom tydelig fram: Mens de rød-grønne rikspolitikerne heiet fram rushtidsavgift, opplevde vi nok en gang et komplett kaos i kollektivtrafikkens flaggskip, eller det som burde vært flaggskipet, jernbanen. Én ting var utslitte signalanlegg og for dårlig vedlikeholdt jernbane, en annen og fullstendig uventet ting var mangelen på lokførere og konduktører som plutselig ble avdekket midt i valgkampen. Hvordan kan rushtidsentusiastene i Regjeringen forlange å bli tatt på alvor, og forvente at bilister skal ta toget, når realiteten er at når alle togene går, er det fullt, og når togene altfor ofte står, eller er kraftig forsinket, er de togene som går, overfylte? Det frister ikke passasjerene til gjentagelse.

Regjeringen kom heldigvis på bedre tanker når det gjaldt belønningsordningen for kollektivtrafikk i storbyene, men det trengs en helt annen satsing om en skal få den ønskede overgang fra privatbil til kollektivtrafikk. I stedet for å bruke pisk på bilistene, burde Regjeringen kanskje først begynne med litt selvpisking for å skaffe penger, infrastruktur, materiell og ansatte til en kraftig økt satsing på kollektivtrafikk.

Vi har fått signaler om store kostnadsoverskridelser som vil ramme allerede tamme planer for samferdselssatsing. Samtidig evner ikke Regjeringen å endre på systemet for hvordan vi bygger infrastrukturen her i landet. Hadde vi satset mer på samarbeid med private – OPS – og bygging av infrastruktur med konsesjoner, kunne vi fått mer vei for pengene. Men Regjeringen har ideologiske skylapper som gjør at det meste går i samme tralten, spesielt etter at det varslede store grepet med prosjektfinansiering ble avlyst av Finansdepartementet etter ett år.

EU har nå vedtatt at det skal bli mer jernbanekonkurranse, men her i Norge er Gjøvikbanen det eneste lyspunktet når vi ser på persontrafikk. Bondevik II-regjeringen åpnet for konkurranse. Brukerne fikk et mye bedre tilbud og 40 pst. flere avganger på kjøpet. Høyre har foreslått å konkurranseutsette f.eks. Kongsvingerbanen. Det kunne kanskje vært en god idé!

Vi må våge å satse visjonært på jernbane i Norge. Ett år etter at Høyre lanserte sitt forslag om den sørnorske høyfartsringen, kan vi konstatere at jernbanedebatten lever og blomstrer.

Høyhastighetsringen ble godt mottatt her i Stortinget, og et bredt flertall bad om videre utredning. Forventningene er derfor store til de utredningene Jernbaneverket nå gjør. Høyre forventer en offensiv utredning. Seks millioner passasjerer flyr mellom byene i Sør-Norge som ligger innenfor denne høyfartsringen. I et miljø- og klimaperspektiv ville det vært fantastisk om de fleste av disse hadde valgt tog istedenfor fly. Med moderne tog kan en redusere energiforbruket betydelig selv om en øker hastigheten. Og når lederen for Jernbaneverkets miljøseksjon også kan opplyse om og garantere at jernbanen i Norge nå kun bruker fornybar energi uten CO₂-utslipp, er det vel få som vil bestride at utbygging av moderne høyhastighetsjernbane i Norge ville innebære en transport- og miljørevolusjon.

Samtidig som høyhastighetsjernbane diskuteres med stort engasjement, opplever vi dessverre at dagens jernbanenett stadig avslører sine feil og mangler. Signalfeil, jordfeil og andre hendelser skaper irritasjon, forsinkelser og negative medieoppslag. Når NSB i tillegg sliter med mangel på lokførere med påfølgende innstillinger, tærer det på folks lojalitet til jernbanen som transportmiddel. I tillegg opplever vi en massiv vekst i godstrafikk på bane. En positiv utvikling som paradoksalt nok er i ferd med å stoppe opp på grunn av manglende krysningsspor.

Høyre mener vi må ha tre tanker i hodet på en gang. Høyhastighetstogene skal konkurrere med fly, lokal- og regiontogene skal konkurrere med personbilen og godstogene med trailere og lastebiler. Derfor har vi nå fremmet et forslag i Stortinget om en samlet plan for nye krysningsspor. Opprusting av dagens jernbane er helt nødvendig om den positive trenden for gods skal fortsette. Samtidig må viktige flaskehalser i persontrafikken fjernes og arbeidet med høyhastighetstog intensiveres.

Høyre vil investere i framtiden. Vi vil satse på en moderne infrastruktur. Da må vi løfte blikket, tenke nytt, fjerne ideologiske skylapper og satse på konkurranse.

Torfinn Opheim (A) [20:31:25]: Flere har i dag sagt at vi bor i verdens beste land. Vi lever i et velferdssamfunn. Det er nok slik at de aller fleste er enig i det. Men det betyr ikke det samme som at vi kan slappe av, lene oss tilbake og forsøke å surfe på de gode tidene.

Det er nok heller slik at det er nettopp nå vi må rette fokuset mot dem i samfunnet som ikke kjenner seg igjen i å være en del av eller nyte godt av å bo i verdens beste land eller leve i det gode velferdssamfunnet. Derfor er det heldigvis også slik at vi hele tiden jobber for at flere kan få det bedre, og vi må altså være selvkritiske.

I vår beskrivelse av samfunnet må vi likevel gjøre oppmerksom på at det er en vesensforskjell på velferd og velstand. I enkelte sammenhenger synes jeg likevel at noen blander disse begrepene, det er nemlig en himmelvid forskjell. Min oppgave retter seg mer mot å sikre velferd enn mot å skape mer velstand.

I enkelte sammenhenger trekkes også den nordiske modellen og dens suksess fram. Kjennetegnet ved den nordiske modellen er lav ledighet, vedvarende høy økonomisk vekst, stor omstillingsevne, stor evne til å ta ny teknologi i bruk og effektiv offentlig sektor, og ikke minst at vi har et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet. I denne beskrivelsen tror jeg nøkkelen til vår plassering i toppsjiktet i verden ligger. Ved å erkjenne dette, og samtidig fornye denne modellen, kan vi få en stabil og forutsigbar framtid.

Men vi må ikke ta det som en selvfølge. Jeg tror vi må stoppe opp og tenke litt og ikke minst legge merke til det som vi tar som en selvfølge. Som andre har sagt tidligere i dag, skal vi selvsagt leve av noe, men også for noe. Og hvordan legger vi grunnlaget for det?

La oss se for oss en distriktskommune, som det jo er flest av her i landet. Hva er det som skjer når du står opp om morgenen, gjerne en kald vinterdag? Jo, det første vi gjør, er å skru på lyset. Som oftest er dette vannkraft, og vi vet nå at over 90 pst. av produsert vannkraft er i offentlig eie. Det er det offentlige som med stor og framtidsrettet tenkning har bygd ut dette.

Så går vi på toalettet, trekker i snora, og hvem er det som står i andre enden og sørger for at alt kommer dit det skal? Det er det offentlige. Vi vasker oss i kanskje et av verdens reneste vann, som er kommunalt. Så lager vi oss frokost og spiser mat med ungene og planlegger en del av dagen. På veien ut i garasjen tar vi med oss bosset. Vi kjører på en ferdig brøytet vei – utført etter ordre fra kommunen og gjerne også av kommunalt ansatte. Så kjører vi den ene ungen i barnehagen, den andre til barneskolen. Du sier til den eldste at han ikke må glemme å gå til tannlegen i løpet av dagen – det er fylkeskommunalt. På veien hjem henter du ungene. Selvsagt kjører du fortsatt på brøytet vei. Da er bosset tømt – av kommunen. Når du kommer inn, går du på badet igjen. Alt fungerer, rent vann både her og der. Under middagen spør du kona hvordan det gikk på svangerskapskontrollen – utført av en kommunalt ansatt jordmor. Resten av ettermiddagen blir planlagt. Den ene skal gå på bading i kulturhuset, som er kommunalt. Den andre vil gå på biblioteket, også det kommunalt. Du tenker som så at mens ungene er der, vil du gå på besøk til din søster som er funksjonshemmet og bor i tilrettelagt bolig, som er kommunal. Når kvelden endelig er der, tenker du at du må stryke skjorter, for du skal i begravelse til en gammel kjenning. Hvem står der? Jammen er det kommunen. Fra vogge til grav sørger samfunnet og velferdssamfunnet for at livet går sin gang.

Men er dette en selvfølge? Ja, vil kanskje de aller fleste si. Jeg var ordfører i seks år og kan med sikkerhet si at alt ikke er en selvfølge. Økonomien svinger nemlig. I de seks årene jeg var ordfører, var innsparing det ordet jeg brukte mest. Vi ble drillet i å tenke at vi skulle ha mer igjen for pengene, mer igjen for hver krone. Konkurransedeltaking skulle fylle hele livet, hele døgnet som svar på alt. For alt i verden skulle vi ikke i ROBEK-registeret – svartelisten. Derfor kuttet vi. Vi kuttet i kulturtilbud og i ressurser til skolen. Vi ansatte ikke nye ved ledighet osv. Vi vant – vi kom ikke i ROBEK-registeret.

I tillegg vant vi valget i 2005. Nå fikk kommunene mer penger. Selvsagt har konjunkturene hjulpet, men det er ikke tvil om at kommunene har fått mer penger nå enn tidligere. På to år snakker vi om mange milliarder kroner.

Velferd er faktisk sammensatt og fragmentert, men som et hele er det viktig. Det er viktig at vi ser både fragmentene og helheten. God velferd skaper rom for å ha masse å leve for. Det skaper rom for utvikling og livskvalitet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [20:36:37]: I morgen presenterer Regjeringen neste års statsbudsjett. Organisasjoner og utallige særinteresser forventer at akkurat deres interesser og synspunkter får penger. Hvert eneste år opplever vi at disse interessesfærene utvides. Stadig flere finner sin plass som passive mottakere av overføringer og får på den måten et avhengighetsforhold til myndighetene.

Mens statsbudsjett i de fleste andre vestlige land inneholder de store linjene i regjeringens politikk, har statsbudsjettet i Norge utviklet seg til nordmenns felles julaften. Alle får, og får de ikke i år, så får de helt sikkert til neste år!

Årets trontale bar bud om at Regjeringen kommer til å fortsette å presentere reformer som øker det offentlige forbruket. Stadig nye grupper skal gjøres til klienter, i håp om at nye velferdskroner gir nye rød-grønne velgere ved neste valg.

Regjeringen kaller denne politikken for fellesskap, men konsekvensen av denne årlige seansen er at kreativitet, frivillighet, skapertrang og ansvar for egne liv forvitrer.

Mens Regjeringen stadig setter nye rekorder i velferdsutgifter, glemmer den samtidig å bruke de store pengene, som statsministeren ofte liker å si, på det som vil skape fremtidig velferd. Infrastrukturen forvitrer, og de institusjonene som skal fostre våre fremtidige verdiskapere, forfaller. Dette gjelder bl.a. våre utdanningsinstitusjoner og vårt samferdselsnett. Denne utviklingen er ikke bærekraftig. Kombinasjonen av en infrastruktur som forvitrer, samtidig som stadig flere har offentlige overføringer som hovedinntekt, vil gjøre oss stadig mer avhengig av overføringer fra Statens pensjonsfond til driften av Norge.

Under et besøk finanskomiteen avla i England nylig, fikk vi presentert Englands budsjettprosess. Dette var svært interessant, og jeg håper medlemmene av komiteen lyttet nøye. I England legges det frem treårige budsjetter, og det skilles helt klart mellom forbruk og investeringer. Men enda mer interessant er det at veksten i offentlig forbruk må ligge betydelig lavere enn veksten i BNP, og at regelverket ikke tillater å låne for å finansiere løpende utgifter. Videre har den britiske regjeringen besluttet årlig å kutte 5 pst. i kostnader til offentlig forvaltning. Norge har åpenbart behov for en tilsvarende reform, hvor vi ikke kan unne oss velferdstjenester vi ikke har vekstgrunnlag for å forsvare. Men da hadde luftslottet Soria Moria kollapset fullstendig.

Men dessverre, Norge har ikke et regelverk som gir incentiver for sparing i offentlig sektor. Hadde det derimot vært en sammenheng mellom muligheten til å bruke offentlige midler på velferd og vekst i økonomien, ville vi straks opplevd krav om nøkternhet og slanking i offentlig forvaltning.

Trontalen for to dager siden sa heller ingenting om behovet for å redusere antall årsverk i offentlig forvaltning, noe som ville kunne gi verdifull arbeidskraft i privat sektor. Det er akkurat nå Norge hadde hatt behov for en visjonær statsminister som hadde sett de enorme mulighetene som dagens stramme arbeidsmarked gir – en statsminister som hadde våget å handle på tvers av fagforeningens snevre krav, og som hadde fokusert på den langsiktige verdiskapingen i landet. Det er nå vi har muligheten til å slanke det offentlige byråkratiet, det er nå overflødig arbeidskraft raskt vil kunne bli absorbert inn i private virksomheter, og det er nå vi hadde trengt en handlekraftig regjering. Men dessverre har vi ikke det.

Etter å ha hørt representanten Sponheim fra talerstolen i dag, ønsker jeg å stille noen betimelige spørsmål. Som vanlig snakket Sponheim i store bokstaver, og flosklene og klisjeene satt løst. Vi hørte om enkeltindividet, sosialt ansvar, raushet, flerkulturelt mangfold, og sentrum som liberal maktfaktor. Listen var lang, og ikke minst var den pompøs. Men er det i det hele tatt noen i denne salen som vet hva Sponheims rikspolitikk egentlig går ut på?

Ønsker Sponheim lavere skatter eller høyere skatter?

Ønsker Venstre fortsatt vekst i offentlig sektor, eller mener partiet at denne sektoren bør reduseres?

Mener partiet at det generelle straffenivået for lovbrytere er for lavt eller for høyt, eller er det akkurat passe?

De fleste har fått med seg at Venstre ønsker å redusere skjemaveldet for næringslivet. Men hvorfor gjorde ikke partileder Sponheim noe med dette da han satt som næringsminister?

Mener Venstre at det er behov for mer disiplin i klasserommene? Mener Venstre at bevilgningene til Forsvaret bør økes eller reduseres, eller er forslaget fra Regjeringen uansett nivå akkurat passe?

Ønsker Venstre å øke eller redusere bistandsbudsjettet, eller er Regjeringens forslag uansett nivå akkurat passe?

Ønsker Venstre å redusere utvinningen av olje og gass på norsk sokkel av hensyn til klimaet? Eller er inntekter i statskassen viktigere enn å redusere klimautslippene?

Ønsker Venstre å gjøre samtlige smale kulturelle uttrykk til et offentlig anliggende, eller finnes det en grense også for Venstre?

Avslutningsvis: Ønsker Venstre ingen begrensning i innvandringen til Norge, uansett hvilke konsekvenser dette får for landet?

Jeg har forstått hvem Venstre er imot, og hvilke floskler partiet er for, men hva står egentlig Venstre for politisk?

Espen Johnsen (A) [20:42:01]: Halvvegs i denne perioden kan vi greitt slå fast at Regjeringa innfrir Kulturlyftet. 2008 skal vere eit år der vi skapar forståing for og synleggjer kulturelt mangfald i Noreg.

Denne Regjeringa hever kulturens status som samfunns- og politikkområde. Det er bra for kulturen, det er bra for politikken, men det er først og fremst bra for oss som samfunn. Aldri har vi sett ei så offensiv og kraftig kultursatsing som no. På kulturområdet, som på dei andre politikkområda, følgjer vi opp det vi har sagt vi skulle gjere, og vi held dei løfta vi har gjeve.

Med denne regjeringa, og med dette stortingsfleirtalet, opplever Kultur-Noreg gode dagar. Kultur-Noreg har lenge ønskt seg ei kulturlov. Førre perioden fekk dei ikkje det, fordi dagens opposisjonsparti var imot. No har vi vedteke kulturlova. Kultursatsing i kommunane og fylkeskommunane er større enn nokon gong.

Frivilligheits-Noreg ønskte seg ei betre og lettare samhandling med det offentlege gjennom eit eige frivilligheitsregister. No har vi vedteke frivilligheitsregisteret, som skal lette kvardagen for dei frivillige organisasjonane. Vi fører ein politikk som inneber ein ny giv for frivilligheita landet over.

Barne- og ungdomsorganisasjonane ønskte seg ein lettare økonomisk kvardag og meir tid til å drive aktivitet. Vi lettar kvardagen og betrar økonomien for barne- og ungdomsorganisasjonane. Og slik er det på område etter område.

Vi har gjeve store og viktige lovnader, og vi held og gjennomfører løfta. Som Kongen sa: «Regjeringen innfrir Kulturløftet.»

I ei tid då dei aller fleste av oss blir stadig rikare og rikare, og dei aller fleste av oss materielt sett har meir enn nokon gong – og har problem, kanskje, med å finne plass til alt vi har i husa våre, i hyttene våre, i bilane og båtane våre – er det behov for å lyfte andre verdiar, gjere andre prioriteringar, og skape noko anna som kan gje folk gode og meiningsfylte liv. Kulturen gjer det.

Kultur har først og fremst ein eigenverdi, anten det er Nasjonalballetten eller det er det lokale skulekorpset. Men det er ingen ulempe at kulturen også bidreg til fellesskap, sørgjer for inkludering og bidreg til involvering og deltaking.

Med den kultursatsinga som Arbeidarpartiet og Regjeringa gjer, er det innført nye termar i kulturlivet. No er det snakk om milliardsatsing der ein tidlegare prata om nokre titals millionar.

No er det satsing ikkje anten på musikk, på teater, innan frivillig sektor eller på film, no er det snakk om satsing på alle område av kulturlivet innan eit breitt spekter av uttrykk, som alle kan få glede av.

Fleire får moglegheit til å oppleve meir, fleire får moglegheit til å engasjere seg meir, og fleire får moglegheit til å delta meir. Og det gjeld alle – anten vi er profesjonelle eller frivillige, anten det er snakk om det lokale kulturlivet eller det nasjonale.

Eg opplever at fleire av opposisjonspartia er glade for at vi styrer, glade for at vi satsar, og glade for at vi innfrir løfta om satsing på kultur. Eg har iallfall ikkje opplevd noko koordinert og samordna angrep på frivilligheitsmilliarden vi kjem med, på filmsatsinga som no har blitt betydeleg styrkt etter at ho i førre periode blei kutta, eller på satsinga i hundremillionarklassa som vi gjer innan musikkfeltet. Eg opplever det som at ein no er tilfreds med at vi greier det ein sjølv ikkje greidde eller ville prioritere då ein sjølv hadde ansvaret.

Samtidig opplever eg at andre delar av opposisjonen – og då er det Framstegspartiet, som førre talar representerer, det er snakk om – ikkje likar Kulturlyftet, rett og slett fordi dei er imot at det offentlege skal bruke pengar på film, musikk, teater, dans, litteratur – eller kva det no måtte vere. I tillegg til den debatten ein har mellom opposisjonen og regjeringspartia, trur eg vi nok vil få ein interessant debatt opposisjonspartia imellom i tida som kjem.

Eg reknar med at Høgre og Framstegspartiet framleis kjem til å prøve å finne saman på borgarleg side, sjølv om det har kladda litt dei siste dagane. Då skal det bli spanande å sjå kor djupt det vil stikke i Kultur-Høgre når Framstegspartiet skal begynne raseringa si av kulturtilboda til folk flest. Det skal bli spanande å følgje med på om det er trua på marknadsmakta som skal vere førande òg for kulturpolitikken.

I trontala blei det lagt vekt på «landets naturgitte ressurser». Ein av desse ressursane er eit mangfaldig, eit skapande og eit utfordrande kulturliv. Vi skal føre ein politikk som legg til rette for dette mangfaldet, som involverer alle dei som ønskjer å ta del, og som verdset den utviklinga som dette gir oss.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Steinar Gullvåg (A) [20:46:56]: Bondevik-regjeringen gjennomførte en stille revolusjon i statlig eide selskaper. Konsekvent ble styreledere og styremedlemmer med tilknytning til venstresiden i politikken skiftet ut til fordel for deres egne. Samfunnsansvaret ble byttet med børsen. Aksjekursen ble med ett målet på vellykkethet i de selskapene der staten har eierandel. Følgelig har vi hatt styreledere og styrer som har syntes det har vært greit å knytte bedriftsledernes økonomiske utbytte til aksjekursutviklingen, selvsagt på toppen av skyhøye lederlønninger.

I dag ser vi resultatet av denne politikken. Vi har fått et næringsliv der bedriftslederne ikke engang slår blikket ned når de håver inn sine millioninntekter, oftest ikke som resultat av god bedriftsledelse og industriell innsats, men først og fremst på grunn av gode tider og økende råvarepriser. Slik sett er opsjonsavtalene og grådighetskulturen i næringslivet selve symbolet på høyrepartienes næringspolitikk. Derfor er visse styreledere og visse bedriftsledere fortroppen til en ytterst uheldig utvikling, som ikke bare preger store deler av næringslivet, men som har overslag til samfunnet for øvrig. I næringslivspressen er pengeflytterne og aksjemeglerne dagens helter, med årsinntekter høyere enn livsinntekten til en vanlig lønnstaker. Slik legitimeres egoismen som politisk retning.

Jeg er glad for at Regjeringen bryter denne utviklingen, og at den gjennom eierskapsmeldingen har gjeninnført samfunnsansvaret i statens eierskap. Oppgaven nå blir å sette sammen styrene i de bedriftene som staten helt eller delvis eier, slik at eierskapsmeldingens mål og prinsipper etterleves.

Jeg la for øvrig merke til at statsministeren i replikkordskiftet med Venstres leder, Lars Sponheim, i dag understreket kravet til etikk og moral, og at dette er særlig stort i statens bedrifter. Med adresse til den pågående granskingen av korrupsjonsmistankene i det sammenslåtte StatoilHydro, som har kulminert med styrelederens avgang i dag, vil jeg vise til at også eierskapsmeldingen stiller særlige krav til etisk ledelse, åpenhet og gjennomsiktighet, nettopp for å hindre korrupsjon. På akkurat det området er det og må det være nulltoleranse.

Bjørg Tørresdal (KrF) [20:50:11]: Dagens trontaledebatt har tydelig vist at sentrum i norsk politikk er høyst oppegående og sentral i møte med de store utfordringer vi står overfor når det gjelder klimautfordringene, og i forhold til bekjempelse av fattigdom hjemme og ute.

For Kristelig Folkeparti handler sentrumspolitikk om vilje til å bygge et levende samfunn nedenfra – med utgangspunkt i enkeltmennesker, i familier, lokalmiljøer, organisasjoner og næringsliv. Samtidig forener respekten for menneskeverdet, solidaritet med de utsatte og ansvar for miljøet oss. Vi har stått for et sterkt verdialternativ i distriktspolitikk, miljøpolitikk, flyktningpolitikk, familiepolitikk og kampen for en mer rettferdig verden – for å nevne noe.

Nå er tiden moden for å løfte blikket og ta en bred debatt om konsekvensene av materialismen, forbrukskulturen og den overdrevne markedstenkningen. Fokusering på sentrumspolitikken har gjennom debatten i dag blitt fulgt opp på en god måte både av Venstre og av Senterpartiet. Det er interessant at vi har fått en debatt om sentrumspartiene og et tenkt regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet.

Jeg sa i min replikk til innlegget til parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet at Fremskrittspartiets politikk på veldig mange områder står milevis unna Kristelig Folkepartis. Det gjelder bl.a. i synet på bistand, innvandring, landbruk, kultur og alkoholpolitikk. Disse skillelinjene har kommet klart fram i debatten.

I tillegg har Fremskrittspartiet en grunnleggende virkelighetsoppfatning om sammenhenger i økonomisk politikk som bryter totalt med alle andre partier og med hva finansmarkedene, næringslivet og fagekspertisen på området mener er fornuftig økonomisk politikk. Selv om resten av verden er overbevist om at det vil få dramatiske, negative konsekvenser for konkurranseutsatt næringsliv over hele landet, iallfall på sikt, spyr Fremskrittspartiet ut penger til alle verdens gode formål, samtidig som de dramatisk vil svekke skatter og avgifter til fellesskapet. I denne formen for petroleumspopulisme er de på kollisjonskurs med alle, både de rød-grønne, Kristelig Folkeparti og sentrum – og ikke minst med Høyre. Det kunne være interessant å høre fra Fremskrittspartiet hvordan partiet har tenkt i forhold til et eventuelt regjeringssamarbeid på ikke-sosialistisk side. Vil Fremskrittspartiets kontroversielle syn når det gjelder dette, legges til grunn for et regjeringssamarbeid? Det holder ikke å si at man skal starte med å snakke om hva man er enige om, når grunnlaget økonomisk er så vaklevorent. Det er selvsagt også interessant å høre hva Høyre mener om dette. Hvor mye petroleumspopulisme og påfølgende smerte for norsk næringsliv er de beredt til å akseptere i et eventuelt framtidig regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet? Hvor går grensen for hva Høyre kan akseptere? Det er i grunnen et ganske sentralt spørsmål som flere enn sentrumspartiene nok synes vi bør få et svar på.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [20:53:30]: Regjeringen har strødd rundt seg med kostbare løfter som viser seg å bli krevende å innfri uten å øke skatte- og avgiftstrykket. De har derfor valgt å bryte med den forståelsen som har vært med rederne om rederiskatten.

Bruddet betyr en skattesmell for redere som ikke flagget ut i 1996. De som flagget ut, vil nå bli vinnere, mens de som lojalt valgte å bli i Norge, straffes. Med Regjeringens forslag får de nå en langt høyere skatt – ca. tre ganger så høy som det de hadde fått hvis de hadde valgt vanlig aksjeselskapsbeskatning i 1996 – dette fordi skatteavtalen har bidratt til at rederiene ikke har kunnet benytte seg av saldoavskrivninger på sine investeringer. Dette er viktig å ta med i den videre debatten.

Skipsfarten har vært og er bærebjelken i de maritime klyngene, der samspillet og nærhet til kundene er svært viktig. Skulle Regjeringens skattekrav resultere i at norsk shipping flagges til utlandet, er det ikke rederne som taper, men de maritime klyngene ute i distriktene. Vi snakker da om hundretusener av arbeidsplasser som vil kunne gå tapt. Rederiene har med sin tilstedeværelse bidratt til at Norge i dag er verdensledende på ny miljøbærende teknologi om bord på skip. Oppbygd egenkapital, som i dag utgjør store deler av skattekravet, har gått til å investere i nye skip med høy miljøteknologi og viktige arbeidsplasser langs kysten. Det blir som å sparke inn allerede vidåpne dører når næringsministeren nå sier at en tredjedel av skatten som kreves tilbakebetalt, skal brukes på miljøteknologi. Det gjør rederiene allerede i dag, i langt større grad enn det Regjeringen nå krever. Samme statsråd sier også at norsk skipsnæring i fremtiden skal bli verdensledende på ny teknologi.

Norske rederier er allerede verdensledende på miljøteknologi, mye takket være den gamle skatteavtalen som Regjeringen nå bryter. Miljøvernministeren varslet i Dagbladet 3. oktober storoffensiv for å få ned NO_x-utslippene i skipsfarten, og at nye skipsmotorer skal redusere utslippene med 50 pst.

Olympic Shipping i Møre og Romsdal kan allerede vise til nye hybrid offshore konstruksjonsfartøy der NO_x-utslippene er redusert med så mye som 95 pst. Samtidig kan de vise til en reduksjon i energibruk/CO₂ på 50 pst. i to tredjedeler av operasjonstiden.

Norsk skipsfart er en betydelig distriktsnæring. Den er miljøvennlig, teknologidrivende, og den bidrar til mer miljøvennlig skipsindustri. Regjeringens forslag til tvangsinndriving av skattekredittene svekker klyngene (presidenten klubber), og mange viktige distriktsarbeidsplasser vil (presidenten klubber igjen) bli utsatt.

Det er ikke for sent for Regjeringen å gå i dialog med næringen og endre skatteforslaget som kommer i statsbudsjettet i morgen.

Presidenten: Taletiden er fortsatt inntil 3 minutter.

Svein Roald Hansen (A) [20:57:03]: Denne trontaledebatten har gitt betegnelsen «opposisjonens debatt» et nytt innhold. Fremskrittspartiets leder tok et kraftig oppgjør med Venstre og avskrev i realiteten partiet som en del av et borgerlig alternativ om to år.

Kristelig Folkepartis Bjørg Tørresdal brukte sin replikk på Siv Jensen til å understreke at Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet stod milevidt fra hverandre på viktige politikkområder, og utfordret nå også Høyre til å svare på hvordan de ser på Fremskrittspartiets petroleumspopulisme.

Kristelig Folkepartis leder, Dagfinn Høybråten, sa kort og godt at han ikke har noe nytt å melde siden han i 2005 utelukket Fremskrittspartiet fra en regjeringskonstellasjon som Kristelig Folkeparti ville delta i eller støtte.

Denne debatten har vist at veien fram til et troverdig borgerlig regjeringsalternativ er svært krevende. Det er vel også derfor Venstre og Kristelig Folkeparti utfordrer Senterpartiet i forhold til sentrums rolle i norsk politikk. Drømmen om en sentrumsregjering forsøkes holdt levende.

Men jeg tror både Venstre og Kristelig Folkeparti bør forberede seg på at også de kan komme i en posisjon etter 2009 hvor de må foreta et valg: Vil de samarbeide mot venstre eller mot høyre? Hvis de velger å samarbeide mot høyre, vil det ikke være mulig å unngå at samarbeidet også inkluderer Fremskrittspartiet.

Utenriksministeren understreket i sitt innlegg FNs betydning for løsningen av en rekke av de viktigste oppgavene vi står overfor, fra klima og fattigdom til Irak og Afghanistan.

Den andre internasjonale organisasjonen som står sentralt i løsningen av mange av de samme oppgavene, er EU. Selv om vi ikke er medlem, er vi gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet dypt integrert i EU-samarbeidet – ja vi er faktisk like mye med som Danmark og Storbritannia, som jo også har enkelte reservasjoner.

I tillegg deltar vi nå i nesten 30 ulike programmer på en rekke politikkområder. I trontalen varsler Regjeringen at vi går med i nok et program, rammeprogrammet for konkurranseevne og innovasjon for perioden 2007–2013. Det er viktig, og er en liten erstatning for at vi ikke er medlem og ikke kunne delta fullt og helt i Lisboaprosessen for en styrket verdiskapning.

At EU-samarbeidet er viktig også for oss, kommer klart til uttrykk når vi ser hvor mye av samarbeidet vi er med på i dag i forhold til det som var situasjonen før 1994. Den gang hadde vi frihandelsavtale, og vi deltok i to programmer, ett om forskning og ett om utdanning. I dag er vi med i det indre marked. Vi er med i Schengen-samarbeidet, som stadig utvides, i FUSP og altså nær 30 ulike programmer. Denne utviklingen er skjedd fortløpende gjennom de siste ti–tolv årene, uavhengig av hvor mange såkalte nei-partier som har sittet i regjering. De fleste programmer er fornyet i år, for en ny seksårsperiode, og så vidt jeg vet, har ikke Regjeringen valgt å gå ut av et eneste ett.

I 1994 valgte vi å si nei til fullt medlemskap i EU. Men siden den gang har vi valgt å bli med der vi har fått lov, hver gang EU har utviklet sitt samarbeid, enten i form av avtaler eller programmer.

Noe sterkere uttrykk for hvor viktig dette samarbeidet med og mellom våre nærmeste naboer er, kan vi vel vanskelig tenke oss.

Arne Sortevik (FrP) [21:00:27]: Vi har en kommunevalgkamp bak oss. Et tema som opptok mange velgere i de fleste kommuner, og som fortsatt opptar svært mange velgere, er Norges veier, eller rettere sagt, Norges dårlige veier. For dårlige er de, veiene våre, og det er folk flest over hele landet smertelig klar over.

Skal stamveinettet i Norge ha en standard som kan karakteriseres som god, vil dette kreve en investering på 230 milliarder kr. Også med rød-grønne budsjetter vil dette kunne ta 50 år.

Hva er en stamvei? Jo, stamveiene er hovedpulsårene i det overordnede nasjonale veitransportsystemet. De forbinder landsdelene med hverandre og knytter Norge til utlandet. Samtidig har stamveiene viktige regionale og lokale funksjoner. Det er på stamveinettet trafikken øker. Stamveiene vil fortsatt ha en økende betydning for næringsliv og befolkning. De er altså viktige for verdiskaping og bosetting. Det er disse hovedpulsårene som er håpløst akterutseilt. Stamveiene – hovedpulsårene i det nasjonale veitransportsystemet – trenger et «månelandingsløft» for å fremstå som et effektivt, sikkert og miljøvennlig veinett.

Trontalen gir intet løfte om månelandingsløft innenfor veisektoren. Det eneste som minner om månen innenfor veisektoren, er alle kratrene i veibanen og at månen fremstår som nesten like langt unna som målet om et effektivt, sikkert og miljøvennlig veinett. Det tar lang tid å komme til månen uten effektive hjelpemidler. I trontalen sier Regjeringen om samferdsel:

«Den økte satsingen på en moderne veginfrastruktur i hele landet skal fortsette.»

Det betyr 50 nye år med dårlig vei.

Det trengs nye grep i norsk samferdselspolitikk. Fremskrittspartiet foreslår igjen et infrastrukturfond der avkastningen fra 300 milliarder av oljepengene skal øremerkes vei, jernbane og annen infrastruktur i Norge. Fremskrittspartiet vil ha egne investeringsprogrammer for å bygge moderne firefelts motorvei mellom, i og rundt de største byene. Dette må tas ut av Nasjonal transportplan og gjennomføres som egne flerårige investeringsprogrammer. Staten skal betale med folkets oljepenger.

Denne regjeringens virkemidler ser ut til å være avgift på bruk av bil og veibygging finansiert med bompenger. Ny samferdselspolitikk krever Fremskrittspartiet i regjeringskvartalet.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [21:03:43]: I et land må en hele tiden arbeide med å binde sammen, skape fellesskap – fellesskap på tvers av tidligere grenser.

Arbeidet med å bygge et fellesskap i en nasjon er like viktig og minst like krevende i dag som tidligere. Den samfunnskontrakten som vi alle er en del av i et velferdssamfunn, forutsetter at borgerne føler en felles forpliktelse til det samfunnet de er en del av. Det å bygge fellesskap som går utover den nærmeste familie og vennekrets, tar tid, men er helt avgjørende.

For å skape fellesskap i et mer og mer mangfoldig samfunn tror jeg at språk, kulturliv og arbeid er blant de viktigste nøklene. De utfordringene og mulighetene det gir at Norge blir et stadig mer flerkulturelt samfunn, er omfattende, og det er mye samtale og mye debatt om integrering og innvandring rundt kjøkkenbordene. Virkelighetsoppfatningen når det gjelder om vi har en vellykket integreringspolitikk eller ikke, føles ganske annerledes når jeg er i møte eller seminar i offentlig regi, enn når jeg snakker med folk. Mens man i den offentlige debatt, spesielt de av oss som er for en mer human innvandringspolitikk, ofte har en tendens til å si at alt går så bra, møter man fort en annen virkelighetsoppfatning ute. Heldigvis er de fleste veldig åpne.

Jeg mener det er rett med en human innvandringspolitikk, men det settes mange spørsmålstegn ved om vi lykkes med integreringen, og om vi klarer å skape gode fellesskap. Noen ganger mener jeg det er en tendens til at man i etablerte miljøer undervurderer de utfordringene vi står overfor, og dermed heller ikke gjør nok. Det er farlig hvis virkelighetsoppfatningen hos dem som styrer, altså oss, og hos et flertall i folket blir for forskjellig. Det kan skape rasisme og over tid et helt annet klima i forhold til å hjelpe folk i nød.

Den viktigste forutsetningen for en vellykket integrering er at folk kommer i arbeid, og vi må ha en politikk der folk kommer fort i arbeid. Heldigvis er ledigheten på vei ned, men fortsatt er yrkesdeltakelsen i enkelte innvandrergrupper veldig lav. I min egen hjemkommune, Stange, f.eks., bor det 125 flyktninger fra Somalia. Bare 21 pst. av dem som er over 18 år, er i jobb. For mange blir klienter og mottakere istedenfor bidragsytere og aktive samfunnsborgere. Med dagens rekordlave ledighet er det svært bekymringsfullt at yrkesdeltakelsen er under 40 pst. i viktige innvandrergrupper. Vi som samfunn har ikke råd til å fortsette å ha en politikk der viktige grupper blir passivisert. Vi trenger folk i arbeid, og arbeid er nøkkelen til viktige fellesskap.

For å møte de utfordringene vi står overfor, mener vi i Senterpartiet at vi må tørre å gå fordomsfritt inn i debatten og se på om vi med vårt velferdssystem låser folk inne, om vi unødvendig gjør folk til mottakere istedenfor bidragsytere. Hvis så er tilfellet, må vi gjøre noe med det, for både den enkelte og samfunnet vil tjene på at folk går fra passivitet til aktivitet.

André Oktay Dahl (H) [21:06:49]: Å forebygge bedre er ett av justisministerens tre mantraer. Høyre deler selvfølgelig det målet fullt ut, men å ha mål om å forebygge hjelper lite når det ikke følges opp med tiltak som fungerer for å oppfylle alle de løftene som justisministeren gir på vegne av alle sine statsrådskollegaer i tillegg til alle løftene på egen sektor.

Tre ganger har Regjeringen lovet en opptrappingsplan for rusfeltet, mens man i virkeligheten nedtrapper. Å holde mennesker frie for narkotika er et av de viktigste kriminalitetsforebyggende tiltak som tenkes kan, og som Regjeringen ikke har sagt noe om i grunnlaget for denne debatten, selv om representantene Karin Andersen og Inga Marte Thorkildsen til dels lot som om Regjeringens satsing er i nærheten av de forventningene som ble skapt før valget i 2005. Det er et problem at man er mer opptatt av sukker og skrittellere enn av å forebygge kriminalitet via psykiatri og rehabilitering. Er det noe folk med narkotika- og kriminalitetsproblemer ikke trenger, er det antisukkerkampanjer og skrittellere for å måle opp hvor mange ganger de må gå frem og tilbake mellom ulike offentlige kontorer som ikke hjelper dem.

Vi har et barnevern hvor mange barn som trenger oppfølging, veiledning og omsorgsfull grensesetting, i stedet lever under forhold som ville vært regnet som omsorgssvikt og mangel på grensesetting hvis de hadde bodd hjemme. Det er derfor politiet i veldig mange deler av landet fortviler over at deres forebyggende jobb nærmest er bortkastet når enkelte barn kommer i institusjon. Riktignok har jeg kanskje tenkt å benytte meg av en felles ekteskapslov når den kommer og vedtas, men jeg synes situasjonen i barnevernet burde få hakket mer oppmerksomhet, for å si det forsiktig.

Forskningsbudsjettet er heller ikke uinteressant for å forebygge kriminalitet bedre. Hvileskjæret og kuttene i forskningen går ut over de minste i samfunnet – justis’ andel av forskningsmidlene er minst, og alle de som føler seg små i norske fengsler med lese- og skrivevansker, kunne med vilje til å forske på årsakene kanskje hatt en større sjanse til å velge noe annet enn kriminalitet.

Det føres en økonomisk politikk som gjør det meste dyrere. Det bevilges mer penger – ja – men det blir gjort mindre fordi man ikke har en effektiv politikk som gjør noe med det grunnleggende problemet, f.eks. manko på arbeidskraft. Regjeringen bevilger mer penger – ja – til f.eks. Halden fengsel, ikke fordi det skal skape et bedre tilbud enn allerede vedtatt, men fordi det har blitt dyrere på grunn av den aktive næringsretorikken og arbeidsmarkedspolitikken som blir ført. Et utslag så vi i går: Hver meter vei med asfalt blir nå dyrere på grunn av den arbeidssituasjonen og det arbeidsmarkedet vi har i dette landet.

Det beste kriminalitetsforebyggende tiltaket ville faktisk vært om justisministeren hadde hatt like stor gjennomslagskraft i resten av Regjeringen som han har i media.

Kari Lise Holmberg (H) [21:10:12]: Årets trontale gir inntrykk av at Regjeringen totalt undervurderer de utfordringene vi har i vårt flerkulturelle samfunn. Den varslede stortingsmeldingen om arbeidsinnvandring kommer for sent, og jeg registrerer at migrasjon synes å være en trussel. Og mer blir ikke sagt.

Globaliseringen og den økende åpenheten i verden stiller oss overfor stadig nye utfordringer, og de må tas på alvor. Vi har fått og vil fortsatt få nye kulturer tett innpå oss. Vår egen kultur utfordres. Mye er berikende, men mye er også krevende. Noe er fullstendig uakseptabelt og må bekjempes.

Høyre vil møte det økte mangfoldet med en positiv grunnholdning og gjennom inkludering og deltakelse. Vi setter det enkelte menneske i sentrum. Rettigheter og krav er to sider av samme sak. Det skal stilles krav, og mennesker skal gis muligheter til å lykkes i det norske samfunnet.

Også i integreringspolitikken vil Høyre prioritere de viktigste oppgavene. Vi vil gjøre mer for dem som trenger det mest, og vi vil investere for framtiden. Da er språk viktig. Gode norskkunnskaper er en forutsetning for å kunne fungere godt. Høyre mener derfor det må stilles strenge og klare krav til å beherske norsk, med påfølgende gode tilbud for å mestre det.

Vi må øke kvaliteten i og ambisjonene for norskopplæringen. Det er etter vår mening nødvendig å utvide antallet obligatoriske timer i introduksjonsprogrammet, norsktimedelen. Etter 250 timer bør kunnskapsnivået testes, og dersom testen ikke bestås, pålegges 250 timer ekstra, altså en dobling av tilbudet. Gode norskkunnskaper er en døråpner både til arbeidsliv og til samfunnsdeltakelse.

Norskopplæringen må starte tidlig. Det er ikke akseptabelt at fremmedspråklige barn isoleres fra det norske samfunnet. Vi vil utvide tilbudet om språkkartlegging til alle fireåringer og gi tilbud om oppfølging dersom språkkartleggingen viser at dette er nødvendig.

Regjeringens utdeling av penger til språkstimulering av alle barn i visse minoritetssterke områder er utilstrekkelig og ikke målrettet. Oslo kommune ville målrette språkkartleggingen, men Regjeringen sa nei og påla kommunen å gjennomføre en generell ordning. Det lokale selvstyret bryr tydeligvis ikke Regjeringen seg så mye om.

Det er merkelig at Regjeringen ikke uttrykker bekymring over alle de unge med minoritetsbakgrunn som dropper ut av skolen og lett kan havne i kriminelle miljøer. Hvilke tiltak vil Regjeringen sette inn? Hvordan gjøre skolehverdagen bedre for minoritetsungdommer? Jeg savner sterkt Regjeringens synspunkter og lurer på om dette tema har gått Stoltenberg, integreringsministeren og kunnskapsministeren hus forbi.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [21:13:32]: Dagens debatt har hatt mange gode innlegg om viktige utfordringar nasjonalt og globalt. Det fortener denne debatten å bli fylt med.

Trontalen peiker på at me er i ei tid der det går godt for Noreg, og at me er i ein situasjon der me kan gjere mykje for resten av verda. Noreg går så det suser, me har betre hus, hytte på fjellet, finare og større bilar. Men har me det betre? Me har aldri hatt så mykje å leve av. Men har me nok å leve for?

Det er flott å vere ung i dag. Me har moglegheiter som tidlegare generasjonar og ungdom i andre land berre kan drøyme om. Men samtidig ser me at talet på unge med psykiske lidingar berre aukar. Køane blir lengre, og gjennomsnittleg ventetid i fjor auka til 88 dagar, ni dagar meir enn i 2004.

Me kjenner alle nokre som slit med psykiske problem. Det å sjå at nokre av dei ein er glad i, må vente i lang tid før hjelpa kjem, gjer ting endå vondare. Faktisk er det slik at blant gutar på min alder er det fleire som tek sitt eige liv, enn som døyr i trafikken. For meg er det ein klar parallell mellom psykiske og fysiske lidingar. Dersom ein spelar fotball og brekker foten, får ein ikkje beskjed av legen om å vente tre månader før ein kan operere. Men slik er det altså i psykiatrien. I løpet av dei tre månadene ein i gjennomsnitt må vente, kan dessverre mykje dramatisk skje. Då er gode lågterskeltilbod viktige for at unge kan bli møtt på ein trygg og god måte før dei utviklar alvorlege psykiske lidingar.

Gjennom undersøkingar på dei vidaregåande skulane har KrFU i Agder kartlagt tilgangen på skulehelsetenesta. Resultatet er skremmande. I Aust-Agder har helsesyster berre 63 sekund i veka til kvar elev, og i Vest-Agder er snittet 98 sekund. Dette er dramatisk, når me veit kva førebygging kan ha å seie for å hindre psykiske problem. Det kan sjå ut som om kommunane ikkje klarer å prioritere denne oppgåva høgt nok, så kanskje bør ein vurdere om det er riktig at det er kommunane som har nettopp dette ansvaret. Slik det er i dag, kan det iallfall verke som om ansvaret fell mellom to stolar, der kommunane har ansvaret for helse og fylkeskommunane har ansvaret for dei vidaregåande skulane.

Eit lag er aldri sterkare enn det svakaste leddet, og samfunnet i dag utset ungdom for eit utruleg press, frå familie, frå venner, frå tv og blad. Då er det viktig ikkje berre å ha noko å leve av, men også noko å leve for, og då er det viktig å satse nettopp på det svakaste leddet.

Dag Ole Teigen (A) [21:16:46]: I trontalen Kongen leste tirsdag, heter det:

«Målene for den økonomiske politikken skal være arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningene.»

Det synes jeg er en flott oppsummering. De to siste årene har det skjedd mange forandringer til det bedre:

• 130 000 flere er i arbeid nå enn for to år siden, og 50 000 har kommet ut av ledighetskøen og over i jobb.

• Regjeringen har lagt fram en klimamelding med ambisiøse målsettinger.

• Skattenivået har økt for dem med høyest inntekt, noe som både gir mer rettferdig fordeling og mer penger til velferden i skolene, i omsorgssektoren, i sykehusene og mer. Det er ikke alt som er svart i sykehussektoren, slik en kunne få inntrykk av i debatten tidligere i dag. Det skjer også fantastisk mye bra, og aldri før har flere fått behandling enn nå.

Dette er framskritt som gjør meg glad, og jeg er håpefull både med tanke på de to årene som står igjen av stortingsperioden, og med tanke på valget i 2009.

Så vet vi alle at vi fortsatt har store utfordringer framfor oss, i Norge og i verden. Politikk handler om framtiden, og det er der vårt fokus må være.

• Virkeligheten viser at mulighetene barn har til å leve lange og gode liv, fortsatt henger svært tett sammen med deres økonomiske og sosiale bakgrunn. Det er forskjeller mellom østkant og vestkant, både bokstavelig talt og i overført betydning.

• Det er fortsatt utfordringer i sykehusene.

• Det finnes fortsatt fattigdom i Norge, og det er millioner av fattige i andre land og verdensdeler.

• Mange steder i verden er trygghet, frihet og fred fjerne verdier i dagliglivet.

Det finnes mange fortvilte mennesker ingen av oss kjenner. Det finnes mange motløse øyne vi aldri har sett.

Derfor er solidaritet og internasjonalt engasjement så verdifullt. Den norske bistanden til fattige land økte kraftig i årets budsjett. I meldingen om rikets tilstand, som ble lest av Helga Pedersen, gikk det fram at bistanden skal trappes opp videre. Det ble også vist til Regjeringens plattform for en helhetlig Afrika-politikk, til at «Krisa i Darfur representerer den største humanitære katastrofen i vår tid» og til norske bidrag til fredsoperasjonen i Darfur-provinsen.

For meg er den viktigste målestokken på samfunnets kvalitet omsorgen for dem som trenger det mest, enten det er her hjemme eller ute i den store verden. Vi skal være stolte av Regjeringens politikk og de resultatene som er oppnådd, samtidig som vi alltid fokuserer på framtiden, på å oppnå enda mer.

Trontalen gav grunn til optimisme for året som kommer, og jeg gleder meg til budsjettet som blir lagt fram i morgen.

Per Roar Bredvold (FrP) [21:20:03]: Alle land – også Norge – trenger et forsvar, både for egen sikkerhet og for å hjelpe andre om det skulle være påkrevd. Dette tror jeg alle er enige om, men størrelsen og omfanget er det stor forskjell på når en ser på de enkelte partiers prioriteringer.

For Fremskrittspartiet er det ingen tvil om at Norge trenger og må ha et forsvar det står respekt av. Norges størrelse, omfang, vår interesse i olje og fisk og ikke minst vår beliggenhet gjør at Fremskrittspartiet er skuffet over de andre partienes mindre bidrag. Fremskrittspartiet ønsker et budsjett hvor Forsvaret får mulighet til fullt ut å gjøre den jobben vi politikere setter dem til. Da må pengesekken stå i forhold til de ordrene vi gir dem. Fremskrittspartiet ønsker et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement samt avdelinger med en reaksjonsevne tilpasset et større spekter på konfliktskalaen.

Så sent som i dagens VG kan vi lese om tilstanden i vårt forsvar og hvordan det kan bli i framtiden. Forsvarssjef Sverre Diesen sier ifølge VG:

«Vi er definitivt ved et veiskille. Valget står mellom et troverdig forsvar, eller en styrt avvikling over en periode på 25–30 år.»

Dette sies dagen før framleggelsen av statsbudsjettet. For Fremskrittspartiet er ikke dette noe nytt, eller noe vi blir overrasket over å lese. Dette har vi sagt og varslet om i mange år.

I en ny rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt kan vi lese at Forsvaret koster. Ja, det har som sagt Fremskrittspartiet alltid hevdet. Fra at forsvarsbudsjettet 1990 utgjorde ca. 12 pst. av statsbudsjettet, er det i dag nede på 3–4 pst. Det er i dag en stor forskjell mellom struktur og balanse, selv om vi har hatt en stor omorganisering av Forsvaret. Mange tusen årsverk er borte. Svært mange kvadratmeter bygningsmasse er fjernet, og Forsvaret er stadig færre steder. I tillegg er vi sterkt engasjert i Afghanistan, noe Fremskrittspartiet støtter. Dette er et oppdrag som tar mye ressurser, både økonomisk, materialmessig og ikke minst menneskelig.

Det står stor respekt av den innsats både militære og sivile gjør i dette landet, men vi sliter med å få kabalen til å gå i hop. I tillegg har Regjeringen bestemt at Norge skal til Sudan. Dette blir et svært krevende oppdrag i et krevende område. Fremskrittspartiet er skeptisk til om vi makter dette.

Avslutningsvis: Jeg håper at morgendagens statsbudsjett vil gi den økte Nord-Norge-satsingen i Forsvaret som vi er blitt lovt gjennom lang tid, og at vi får et forsvarsbudsjett som det står respekt av, og ikke en styrt avvikling.

Gunnar Gundersen (H) [21:23:17]: Denne regjeringen har et utrolig handlingsrom. Konjunkturer og oljepriser peker rett til værs. Det skal sterk rygg til å bære gode tider, heter det i ordtaket. For Norge er det et spørsmål om Regjeringen har det. Vi bruker de store pengene til de store oppgavene, sa statsministeren. Jeg noterer meg at høyere utdanning og forskning tydeligvis ikke er inkludert i de store oppgavene. Vi investerer ikke nok for framtiden. I trontalen er økt forskningsinnsats kun et mål for Regjeringen. Mer forpliktende var man ikke. Vedtatte mål som 3 pst.-målet, mål for stipendiater o.a. ble ikke nevnt. Tryggere ansettelsesforhold var representanten Huitfeldts budskap i et tidligere innlegg. Hun kunne kanskje også ha fokusert på at det er en fordel at noen har ressurser til å ansette noen først.

Jeg noterer meg at Regjeringen framstiller det som om den satser på høyere utdanning og forskning, mens media flommer over av historier om at sektoren råtner – bokstavelig talt – på rot. Vedlikeholdsetterslep og byggsituasjonen er kritisk. Ved Universitetet i Oslo har man takrenner og bøtter inne i bygg, ifølge Aftenposten. De rød-grønne må gjerne fortsette å forsøke å omskrive sektorens virkelighetsoppfatning. Det er ikke enkelt å bli troverdig på den måten.

Det er bred enighet om gratisprinsippet i norsk høyere utdanning. Men fortsetter dagens utvikling med en kunnskapssektor som råtner på rot og grunnstøter på hvileskjæret, står den rød-grønne regjering i fare for å gjøre begrepet «kunnskapssamfunnet» til vår tids floskel, og de risikerer å bli den regjeringen som går inn i historien som den som undergraver gratisprinsippet. En nasjon som lever på velferdstoppen i verden, som ønsker å opprettholde den posisjonen, og som snart skal være verdens beste på de fleste områder, kan ikke leve med en kunnskapssektor som ikke er internasjonalt konkurransedyktig. Da vil de alternative løsningene bli presset fram. Det blir litt av et ettermæle for SV i Kunnskapsdepartementet.

Til sist: En flertallsregjering framstår ikke som særlig styringssterk når den ikke klarer bedre. De rød-grønne framstår som en allianse laget for å få makt, men som ikke er så opptatt av at makt må følges av målbevissthet for å ha en styrke. Derfor til representanten Hansen som var bekymret for diskusjonen på den borgerlige siden: Jeg gikk tilbake til trontalen i 2003, altså to år før det rød-grønne prosjektet ble lansert, og da framstod heller ikke de som særlig samlet. Man kan jo bekymre seg for sitt eget.

Jeg hadde forventet at Regjeringen hadde gitt et entydig signal om at hvileskjæret er over, at fjorårets kutt blir reversert, og at man var på vekstsporet igjen. Det kom ikke. Spenningen foran morgendagen er stor.

Vigdis Giltun (FrP) [21:26:39]: Regjeringen sier de vil fortsette å styrke kommuneøkonomien, og gir fremdeles et inntrykk av at de samme pengene kan brukes flere ganger, noe kommunene har erfart ikke er mulig. En del av de dårligst stilte kommunene har nå store forventninger til at inntektssystemet i kommunene skal endres. Men uansett hvordan innretningen på inntektssystemet måtte bli, vil det være en stor fare for at lokale prioriteringer ikke tar nok hensyn til de stadig tyngre pleie- og omsorgsoppgavene.

Regjeringen foreslår at det bygges 12 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger fram til 2015, men øremerkede midler til å bemanne opp disse sykehjemmene vil ikke Regjeringen komme med, noe som kan føre til at det bygges etter økonomi og ikke etter behov. Regjeringen burde ha lært av de erfaringene man sitter med på dette området. 12 000 nye sykehjemsplasser holder kanskje til å dekke dagens behov, men da må det bygges omsorgsboliger og psykiatriboliger i tillegg. For å møte morgendagens behov trenger man en langt sterkere utbygging.

Evalueringen av rusmiddelreformen viser at det har skjedd positive endringer i tilbudet til rusmiddelavhengige, men signalene fra misbrukere og pårørende forteller at mange som er under LAR-behandling, mangler bolig, og de får ikke den oppfølgingen som de skal ha. Ventetiden på behandling og rehabilitering kan ødelegge motivasjonen til en som ønsker å komme ut av rusmiddelmisbruket. Motivasjon er ferskvare, og i verste fall kan ventetiden koste liv.

Det er stor mangel på behandlings- og rehabiliteringsinstitusjoner, og da er det meningsløst å høre om institusjoner som må legge ned driften på grunn av at de mangler klienter. Regjeringen vil legge fram en opptrappingsplan innenfor rusmiddelfeltet, men fremdeles har ikke kommunene fått noe krav om å utarbeide egne rusmiddelplaner. En av de største svakhetene er nettopp samhandlingen og manglende helhetlig oppfølging i kommunene.

Det psykiske helsetilbudet til barn og unge skal prioriteres. Ventetiden på behandling skal ned, men like viktig er kvaliteten på behandlingen. Ventetiden kan ikke reduseres ved å avkorte antallet behandlingstimer på grunn av økonomi eller ressursmangel.

På tross av at en målrettet og øremerket opptrappingsplan innenfor psykiatrien er fulgt opp, er det fremdeles store mangler og svakheter på alle områder. Det tilsier at en videre og kanskje enda tettere oppfølging med øremerkede midler bør vurderes, ikke bare når det gjelder bygging av ca. 3 000 nye psykiatriboliger, men også for å opprettholde og styrke driften av psykiatrien generelt.

Silvia K. Kosmo (A) [21:29:41]: Jeg vil benytte anledningen til å reflektere litt over noen utfordringer vårt rike ser ut til å ha ikke bare for øyeblikket, men som flere med meg også tror vi kommer til å ha i tiden framover.

Jeg er stor tilhenger av at vi i Norge skal få utnytte våre ressurser og leve godt. Vi har vært heldige, og har jobbet hardt for det. Fremdeles er vi i vekst, og det skaper utfordringer som også kan begrense vårt potensial. Jeg tenker da spesielt på eiendomsprisene, som har hatt en formidabel vekst. Dette igjen gir ringvirkninger, som gir oss vanvittige markedspriser på bygg- og anleggsarbeid. Mange av våre byggeprosjekter på statlig og kommunalt nivå, som veier, fengsler og høyskoler, blir nå satt på vent fordi markedet er overopphetet og anbudene sprekker med store millionbeløp. Som et eksempel kan jeg bruke Høgskolen i Vestfold, der anbudet som forelå ved bevilgning for to år siden, nå anslås til å sprekke med over 100 mill. kr kun grunnet økning i markedsprisen.

Det å bruke tid på å revurdere prosjekter i slike prisklasser blir ofte kostbart, og å utarbeide kuttlister i denne størrelsesordenen vil helt klart gå utover kvaliteten. Og akkurat kvaliteten bekymrer meg. Det er stor import av ufaglærte arbeidere, og tidspresset er stort på ethvert prosjekt. Det meldes om en økning i antall forsikringssaker og en økning i antall henvendelser til Forbrukerombudet om boligsaker, samtidig som vi ønsker at folk skal investere i livsløpsstandard og miljøvennlige alternativer når de skal bygge, enten det er privat eller offentlig. Dessverre tror jeg både private bedrifter og kommunene er litt betenkt i disse dager når man ser hvor lite man får igjen for store investeringer.

Slik jeg ser det, blir vi nødt til å ta debatten framover i forhold til investeringer. Skal vi avvente store investeringer etter markedet og bli hengende etter i forhold til forventninger hos folket, eller skal vi betale det markedet krever for at vi skal holde statlige investeringer foran i køen? Det er selvsagt en debatt som kan nyanseres, men for de prosjekter som nå står på vent og venter på kutt eller nye tilleggsbevilgninger, er det en stor påkjenning.

Jeg vil jobbe for at vi skal finne løsninger på dette framover. I bunn og grunn tror jeg at det er vi politikere selv som må kvittere ut våre løfter så vi kan fortsette på de nye som vi faktisk har forpliktet oss til.

Jeg avslutter med å si at jeg er glad for at meglerbransjen nå melder om en nedgang i boligprisene. Forhåpentligvis betyr det at sentralbanksjefens virkemidler har fått markedet til å roe seg noe ned. Kanskje det vil gi oss mer normale nivåer framover, selv om det nå kan virke litt usannsynlig.

Åge Starheim (FrP) [21:32:46]: Folket og ikkje minst næringslivet i mitt heimfylke Sogn og Fjordane er svært spente på det komande statsbudsjettet. Regjeringspartia har både i førre valkamp og no kome med store lovnader om meir statlege midlar til det meste. Til no har det vore lite pengar og mange bortforklaringar, der det heile tida vert vist til at noko skal kome. No er det to år igjen av denne perioden, og skal lovnadene haldast, må det i budsjettet for 2008 kome store løyvingar.

Vil det no kome nok pengar til vegar og rassikring? Samferdsleministeren har gått svært langt i å love mykje midlar til både nybygg, vedlikehald og rassikring av vegane i fylket.

Eg fryktar at mesteparten av midlane til samferdsle går til jernbane og kollektivtrafikk i sentrale strøk. Distrikta vert straffa med ein avgiftsauke på 20 øre pr. liter diesel, ifølgje lekkasjar frå Regjeringa.

Det største sviket frå regjeringspartia er innanfor sjukehussektoren. Underskota aukar, køane veks, og folket i mitt fylke spør seg kvar det vert av lovnadene frå «fakkeldronninga» Åslaug Haga.

Eg fryktar at det skjer det same her som innanfor samferdsle: Det kjem lite pengar, men derimot ein haug med bortforklaringar. Dette hjelper ikkje nedleggingstruga fødeavdelingar og ei pågåande nedbygging av akuttberedskapen i Sogn og Fjordane.

Kommunane i Sogn og Fjordane har fått melding om at helseføretaket har pålagt sjukehusa å skrive ut og sende heim pasientar langt tidlegare enn før. Dette er ein konsekvens av manglande statlege løyvingar til føretaka og vil påføre kommunane store økonomiske og faglege utfordringar. Eg ser i mitt fylke ei total katastrofe for bemanninga av kompetente personar innanfor pleie- og omsorgsyrke. Det må øyremerkte midlar til for å byggje opp den nødvendige kompetansen som kommunane treng for å kunne takle dei vanskane som eldrebølgja og utskrivingsrutinane til sjukehusa medfører.

Når Regjeringa har nytta øyremerkte midlar for å nå sine mål for barnehageutbygging og psykiatri, og ikkje vil nytte øyremerkte løyvingar til eldreomsorga, er dette berre tome valkamplovnader og ikkje vilje til konkret handling.

Til slutt vil eg seie nokre ord om fiskeri. Ein av dei største vanskane fiskebåtreiarane har, er å halde på kompetent mannskap som dei misser i konkurranse med oljenæringa. Eitt av krava frå næringa er å auke fiskarfrådraget. Framstegspartiet har sagt at fiskarfrådraget bør vere på minst 150 000 kr. Eg vonar Regjeringa også har teke høgd for dette i budsjettet som vert lagt fram i morgon.

Peter Skovholt Gitmark (H) [21:35:44]: La meg hjelpe statsministeren til å mimre litt tilbake til trontaledebatten i 2003, hvor Kristin Halvorsen i en replikk til Jens Stoltenberg sa følgende:

«Jens Stoltenberg skryter av Kjell Magne Bondeviks åpne og søkende holdning til EU. Det er slik som ja-folk snakker når tidligere nei-folk begynner å bevege seg i retning av et ja-standpunkt. Men det er ikke slik som ja-folk selv opptrer. For det å ha en åpen og søkende holdning til EU ligger langt fra det Stoltenbergs forhold til EU er. Han er en ihuga EU-tilhenger.»

Hun spør til slutt hva som er viktigst for Arbeiderpartiet: EU eller en flertallskonstellasjon. I svaret sier Stoltenberg:

«Jeg kommer aldri til å godta at Arbeiderpartiet, dersom vi bestemmer oss for og mener at tiden er inne til å ta opp igjen spørsmålet om EU-medlemskap, må velge mellom et forpliktende samarbeid bl.a. med SV, og å gjøre det vi mener er riktig i Europa-politikken. Jeg mener det spørsmålet like gjerne kan returneres til SV, om SV vil gjøre at EU-saken skal bli stående i veien for et forpliktende samarbeid mellom våre to partier.»

Stoltenberg svarer også Haga i en annen replikk om EU:

«For Senterpartiet er det på mange måter veldig enkelt. De vet nøyaktig hva de mener på ethvert tidspunkt, og dermed blir det også ganske kjedelig i Senterpartiet.»

Jeg er helt enig med Stoltenberg i at Senterpartiet i mange saker er forutsigbart dogmatiske, men det har også Stoltenberg blitt etter at han ble statsminister. Hvor har det f.eks. blitt av den ihuga EU-tilhengeren?

For fire år siden var uenigheten mellom dagens regjeringspartier betydelig innen en rekke andre områder også: oljepengebruk, gasskraftverk, Barentshavet, industrikraftregime og miljø, for å nevne noen viktige områder. SVs Hallgeir H. Langeland spør Sylvia Brustad retorisk:

«… vil dei halda fram med å konkurrera med Framstegspartiet om å vera ein miljøversting?»

Rotet, uenigheten, kaoset vi så i trontalen i 2003, lever videre i beste velgående innad i dagens regjering.

Høyre vil være en garantist for en borgerlig regjering i 2009. Vi vil forsøke å finne fram til politiske kompromisser som vil kunne forene alle de borgerlige partiene, fordi Norge trenger en ny kurs.

Harald Victor Hove (H) [21:38:37]: Jeg synes det er trist at landets regjering i sin trontale ikke evner å få tak i de områdene som er av avgjørende betydning for Norges framtidige velferd. En forutsetning for at vi som nasjon skal kunne være i stand til å ta i bruk de mulighetene som ligger foran oss, er bl.a. en god og moderne infrastruktur. Regjeringen varsler rett nok at den økte satsingen på en moderne veginfrastruktur i hele landet, skal fortsette, hva nå det betyr. Den nøyer seg altså med innholdsløs retorikk framfor konkrete tiltak for å sikre en satsing som monner. Regjeringen sier nemlig ingenting om hvorvidt den er villig til å legge skylappene til side og øke bruken av OPS-løsninger i forbindelse med større vegutbygginger, en løsning som ville gitt oss mer veg, veg til avtalt pris og et mer formålstjenlig utbyggingstempo framfor dagens lappeteppeutbygging. Regjeringen sier ingenting om hvordan den vil løse det økende vedlikeholdsetterslepet på norske veger som arbeidsfolk og næringsliv i hele landet opplever konsekvensen av hver eneste dag.

Regjeringen er uklar og uambisiøs i en rekke viktige spørsmål knyttet til samferdselsutfordringene for vårt langstrakte land. Den blir en bremsekloss for vår nasjons evne til å ta hele landet i bruk i møte med framtidens utfordringer.

Konsekvensene av Regjeringens puslete samferdselspolitikk er ikke bare at muligheter forspilles, og at nye muligheter uteblir, men vi ser også at det under denne regjeringen har vokst fram et nytt klasseskille i Kommune-Norge. Fordi Regjeringen ikke tar grep for å styrke den økonomiske rammen til NTP tilstrekkelig, ei heller kompensere for den ekstraordinære prisveksten som landet vårt opplever, ser flere og flere kommuner seg nødt til å forskuttere viktige og nødvendige investeringer i infrastruktur. Med den siste renteøkningen friskt i minne og en sterk prisvekst på toppen av det hele blir forskuttering i påvente av statlige bidrag kun et alternativ for rike kommuner. For kommuner med en mindre romslig økonomi blir dette en umulig prioritering veid opp mot viktige velferdstiltak, som flere lærere i grunnskolen og flere sykehjemsplasser, for å nevne noe. For disse kommunene, innbyggerne deres og for det lokale næringslivet er dette høyst reelle og virkelige utfordringer som Regjeringens trontale ikke gir et snev av svar på.

På tross av at dagens regjering har vunnet i Lotto hvert eneste år i denne perioden, og på tross av at statsministeren har sagt at de store pengene skal bli brukt på de store oppgavene, står fremdeles kommunene, innbyggerne deres og det lokale næringslivet og venter på ambisiøs handling på dette feltet. Dessverre uteblir svarene, ambisjonene og handlingene som ville gitt oss en framtid med nye muligheter. Denne regjeringen ser ut til å ta mål av seg til å skrive seg inn i historiebøkene som de misbrukte muligheters regjering, og med årets trontale har den tatt et stort steg i møte med nettopp den målsettingen.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [21:41:48]: Jeg skal tillate meg å komme med et sitat fra den berømte Soria Moria-erklæringen, under kapittelet skipsfart:

«Norsk skipsfartsnæring har lange tradisjoner. Skipsfarten og den maritime næringen bidrar til viktige kompetansearbeidsplasser langs hele kysten. Norge må ha ambisjon om å være verdensledende nasjon innen maritim forskning, kompetanseutvikling og nyskaping. Gjennom gode og stabile rammevilkår vil vi bidra til å sikre arbeidsplasser og vekst i de maritime næringer.»

Jeg tror hele Stortinget kan slutte seg til at dette er viktige målsettinger, og for så vidt har også hele Stortinget i flere debatter i de siste to år sluttet seg til tilsvarende målsettinger for skipsfartsnæringen og hele den maritime clusteren. Derfor er det også beklagelig, etter at representanter for regjeringspartiene i hele forrige stortingsperiode kritiserte den forrige regjeringen for å ha en uklar politikk overfor denne næringen. Jeg mener at det var helt riktig å kritisere den forrige regjeringen for en slik uklar politikk, men det blir patetisk når man ser hvordan den sittende regjeringen følger opp denne næringen, som er så viktige for landet.

I går la nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen fram en maritim strategi med navnet Stø kurs. Dette skal altså være en strategi for Regjeringens arbeid med de maritime næringene for resten av denne stortingsperioden.

Det er vel og bra at Regjeringen legger fram en handlingsplan, en maritim strategi, men da må det være en helhetlig politikk. Det har Regjeringen beklageligvis vist at den ikke er i stand til å føre overfor denne næringen når man kommer med en politikk hvor store deler av egenkapitalen i flere av disse hjørnesteinsbedriftene blir inndratt, antakeligvis i forslag som kommer i morgen. Da har man ikke klart å føre en helhetlig politikk overfor næringen. Man har ikke klart å holde en stø kurs. Man har, som næringen selv har sagt, kommet med en politikk som er uten betydning.

Dersom man nå skal følge opp Regjeringens målsetting om å føre en aktiv næringspolitikk, er man helt nødt til å ha en politikk som er gjennomtenkt, og som er helhetlig i forhold til næringene. Da hjelper det ikke å komme med lovnader i ett dokument når man ikke klarer å følge opp i andre.

Thomas Breen (A) [21:45:03]: Det hadde vært fristende å bruke mitt innlegg til å kommentere Høyres to justispolitiske talspersoners innlegg, men jeg skal isteden prøve å være litt mer konstruktiv.

Mange har fremhevet Norge som verdens beste land å bo i, også mange fra denne talerstol i dag. Jeg tror nok at alle de som opplever å bo i et hjem fylt av frykt og vold, opplever det på en annen måte. Det er også det siste året kommet flere indikatorer på at tingenes tilstand fortsatt er ille. Ressurssenter for menn og Amnesty kom i april med en rapport om norske menns holdninger til vold mot kvinner. Den viser at vi norske menn fortsatt har en veldig lang vei å gå før vi kan si oss fornøyd. Vi har også andre indikatorer som viser det samme. For eksempel har tallet på kvinner som oppsøker krisesentrene våre, vært stabilt på ca. 2 500 siden midten av 1980-tallet. NIBRs rapport som kom i år, viser den samme situasjonen. Den sier også noe om omfanget av vold mot kvinner. Faktisk er det slik at hver fjerde kvinne opplever å være i et forhold hvor det foregår vold eller trusler om vold.

Vold mot kvinner og barn har mange uttrykk. Fra vår egen kultur kjenner vi godt til den vold som utøves i hjemmet fra partner eller tidligere partner, gjerne i forbindelse med den norske fylla. Vi har voldtekter, og sist, men ikke minst har vi fått et innslag av trafficking også i Norge. Fra andre kulturer finner vi eksempler på tvangsekteskap, omskjæring og æresdrap.

Jeg sier dette for å illustrere at vi må bekjempe vold i nære relasjoner på mange felt og med mange virkemidler. Dette har heldigvis denne regjeringen tatt på alvor. Vi har nå fått en regjering som ikke bare snakker, men som også handler – altså det omvendte av det en del i opposisjonen hevder i dag. Arbeidet på dette feltet er godt i gang. Vi har på justisfeltet fått på plass en bistandsadvokatordning for ofre for voldtekt, vi har startet etableringer av Barnas Hus, kommet med en lovsak om utvidet bruk av DNA for bl.a. å oppklare flere voldtekter, innført en ny lov som skal sikre barn mot overgrep, særlig med tanke på internett. Vi har startet med å sette politiet bedre i stand til å håndtere denne typen saker gjennom å styrke budsjettene og utvikle kompetanse om temaet. Regjeringen har også på en rekke andre områder gjort en god jobb på dette feltet. Jeg kan kjapt nevne handlingsplan mot trafficking, hvor det er flere departementer inne i bildet, prøveprosjekt i forbindelse med svangerskapskontroll, hvor man søker å avdekke flere voldsofre, og styrking av tilbudet for ofre for seksualisert vold.

Jeg kunne nevnt mye mer. Men jeg vil dvele litt ved det viktigste vi kan gjøre, nemlig å forebygge bedre. Vi har nå en gyllen mulighet til å sette dette med politiråd på dagsordenen, nettopp fordi det var et enstemmig vedtak i Stortinget da vi kom med politirollemeldingen, og fordi vi nå har fått nyvalgte lokalpolitikere ute, noe som gjør at vi sammen kan endre menns holdninger til vold mot kvinner og barn. Jeg håper at opposisjonen vil være mer positiv enn det den har vist her i dag på dette viktige feltet.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [21:48:23]: Denne regjeringen bruker store penger på store oppgaver, noe som representanten Erna Solberg etterlyste tidligere i dag. Det er nok kort å nevne stikkordene kommuneøkonomi, Nasjonal transportplan, CO₂-rensing og fornybar energi – stikkord som skiller denne regjeringen diametralt fra den forrige. Regjeringen er i rute med leveransene fra Soria Moria.

Jeg er svært glad for at Regjeringen har opprettet et fond for energieffektivisering og fornybar energi som skal øke opp til 30 milliarder kr innen 2012. Det vil gi flere hundre millioner kroner som skal brukes til fornybare energi-tiltak hvert år. Jeg er også glad for at representanten Erna Solberg nå sier at et fond for fornybar energi er en god idé. Som en kontrast vil jeg henvise til statsbudsjettet for 2005. Der stod det å lese: «Det foreslås ingen bevilgning over statsbudsjettet til Energifondet i 2005.» Null kroner over statsbudsjettet var altså regjeringen Bondevik IIs siste hilsen til satsing på fornybar energi. Ifølge Bondevik II-regjeringen var det folket og næringslivet, eller markedet alene, som skulle stå for all støtte til utbygging og omlegging til mer fornybar energi. Historien viser dessverre ubarmhjertig, svart på hvitt, at ingen annen regjering har satset så sterkt på energiomlegging og fornybar energi som den som Senterpartiet nå sitter i.

Som representant for bioenergifylket Oppland er jeg svært opptatt av det Regjeringen gjør for å fremme fornybar varme. Grepene har så langt ført til at vi nå bl.a. opplever en fordobling av antall søknader til varmeprosjekter. Det er viktig for klimaet, og det er viktig for å frigjøre oss fra vår ensidige avhengighet av elektrisitet. Bioenergi har nå gått fra å være en mulighet for aktive og initiativrike bønder til også å være et utviklings- og forretningsområde for store energiselskaper, som f.eks. Eidsiva og Hafslund ser muligheter innenfor.

Rundt om i landet opplever vi at det nesten ukentlig «popper opp» større og mindre biovarmeanlegg. Det er optimisme i næringen, og kompetansen sprer seg. Ukens siste nytt fra mitt eget hjemfylke er et nytt biovarmeanlegg med utgangspunkt i skogsavfall og flis. Det skal fyres fra Valle videregående skole og forsyne Lena sentrum med fjernvarme.

For å utløse nye prosjekter som bidrar til energiomlegging, trenger vi en aktiv samhandling mellom stat, kommune og næringsliv. Det arbeidet har Regjeringen startet. Den har startet det gjennom et fond med en fondsavkastning som gir forutsigbare rammebetingelser, gjennom å gi investeringsstøtte til fjernvarmeanlegg, gjennom å utarbeide et eget program for infrastruktur som skal være på plass fra nyttår, gjennom å tilby kurs for alle kommuner for å lære energi- og klimaplanlegging og gjennom å gi tilskudd til kommunene for å lage energi- og klimaplaner. Regjeringen bidrar også ved å utarbeide en egen bioenergistrategi.

Jeg konstaterer at denne regjeringen leverer.

Oddbjørn Vatne (Sp) [21:51:52]: Det er for meg forunderleg å høyre Høgre seie at satsinga på samferdsel i denne regjeringa er puslete. Eg må seie at eg sat som medlem at samferdselsutvalet i Møre og Romsdal då me skulle få på plass Nasjonal transportplan for 2006–2015. Me fekk då Bondevik II-regjeringa sine rammer, og me var fortvilte fordi me ikkje fekk på plass prosjekta våre. Så manna fleirtalet i Stortinget seg opp og plussa på desse rammene med 2 milliardar kr i året. Det var på ein heilt annan måte me fekk på plass handlingsplanen, og det var ikkje puslete den gongen. Me fekk eit skikkeleg samferdselslyft, og frå Høgre si side, lokale representantar, vart det snakka om at dette berre var luftpengar. No ser me at me er komne opp på det nivået som me i dag kallar Soria Moria-nivået. Me har fått på plass dette, og på mange måtar var denne planen som var lagd av det fleirtalet, også viktig for framtida, fordi ein tok med jernbanen i mykje sterkare grad enn før. Ein fekk altså ei miljøsatsing også inn i den nasjonale transportplanen.

Eg trur det er viktig, slik det er sagt i dag, å satse på miljøet på forskjellige felt. Dette med jernbane er svært viktig. Men lat det også vere klart at me ikkje må gløyme vegen. Vegen er det viktigaste for mykje av landet vårt. Me må også sjå på miljøsatsinga på veg. SINTEF-rapporten har vore nemnd her tidlegare i dag. Det er klart at med å beinke ut vegane, og med å breiddeutvide dei også, kan me spare vesentleg på utsleppa frå transporten. Me veit at i framtida blir vegen det viktigaste i mykje av landet både for privatmann og næringsliv. Bruk av miljøvenleg drivstoff vil vere betydingsfullt. Me veit også at nye bilar vil kome med nye motorar, og me vil då redusere utsleppa betydeleg.

For oss i Senterpartiet er det viktig å halde fokus på veg og dermed på distrikta. Dette med gul midtstripe på vegane er noko Senterpartiet verkeleg vil satse på vidare framover. Skal me få til ein god transport frå distrikta, er kanskje det den viktigaste satsingsoppgåva innanfor samferdsel. Det er iallfall slik at mykje av transporten frå distrikta må skje på veg. Me veit at lageret for mange industribedrifter ligg i bilen og i vogntoga. Og dersom vi ikkje får bruke bilen, er logistikken i bedriftene våre også øydelagd.

Vegsatsinga og den gule midtstripa er for Senterpartiet eit viktig satsingsområde vidare framover.

Anne Margrethe Larsen (V) [21:55:29]: For snart ett år siden, 1. desember 2006, lanserte Regjeringen sin nordområdestrategi. Store ord og vendinger ble tatt i bruk, bl.a. at nordområdene skulle bli Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Etter lanseringen er det imidlertid lite som har skjedd. Riktignok er det gjort gledelige framskritt med hensyn til å lette grenseovergang og handel, men dette fanger ikke opp de store, nye utviklingstrekkene som vi nå ser. Jeg vil her først og fremst nevne Russland, som plantet det russiske flagget på Nordpolen i sommer, på bunnen under isen. Dette var ikke bare myntet på hjemmepublikummet i Russland. Det er også et vitnesbyrd om at Russland har sin egen nordområdestrategi hvor kampen om marine ressurser står sentralt. Russland gjør krav på store deler av Polhavet.

Videre har vi fått meldinger om at russiske bombefly regelmessig gjennomfører tokter i nord, også i områdene opp mot norskegrensen, Norskehavet og Nordsjøen. Dette har medført en rekke avskjærings- og identifiseringsoppdrag for norske jagerfly. Parallelt ser vi en betydelig gjenopprustning og militær fornyelse på Kolahalvøya. Denne aktiviteten vitner om at Russland tar sikte på et militært nærvær i nordområdene på et betydelig høyere nivå enn det vi så på 1990-tallet.

I kjølvannet av dette har forsvarssjef Sverre Diesen pekt på Russland som en militær stormakt med store interesser i nordområdene, noe som kan bli en stor utfordring for Norge. Han peker videre på at det i framtiden kan oppstå nye uenigheter mellom Norge og Russland i kampen om fisken, oljen og gassen i nordområdene. Dette mener han er en potensiell sikkerhetsutfordring som Norge må takle på egen hånd. NATOs oppmerksomhet og ressurser vil gjerne være andre steder. Enkelte har således tatt til orde for at vi må søke nye alliansepartnere.

Jeg har i tillegg lyst til å nevne internasjonalt anerkjente rapporter som viser at polisen smelter betydelig fortere enn tidligere antatt. Dette åpner for store muligheter med hensyn til transport og ressursutnyttelse. Dette medfører imidlertid også nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Alt dette vitner om at det strategiske bildet i nordområdene er i meget rask endring.

Som et resultat av dette er Norges posisjon ikke lenger så avklart som vi kunne ønske. Regjeringens nordområdestrategi gir ikke noen svar på disse nye utfordringene, ei heller staker den ut en klar kurs eller peker i en retning som vi bør orientere oss i. Mye tyder derfor på at Regjeringens nordområdestrategi er akterutseilt på viktige punkter allerede før den feirer sin ettårsdag.

Jeg vil derfor oppfordre Regjeringen til å gjøre alvor av sine ambisjoner om å gjøre nordområdene til sitt viktigste strategiske satsingsområde.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden er snart over. Presidenten vil derfor foreslå at vi fortsetter møtet til dagens kart er ferdigbehandlet – og anser det som vedtatt.

Robert Eriksson (FrP) [21:59:03]: Dagens debatt startet med at representanten Siv Jensen utfordret statsministeren på hva Regjeringen vil gjøre for de fattige her hjemme. Representanten Jensen viste i sitt innlegg til at vi i dag har over 200 000 minstepensjonister som lever under EUs fattigdomsgrense. Ja, ifølge departementets egne tall ville ca. 240 000 minstepensjonister og 60 000 uføreminstepensjonister, altså nærmere 300 000 kvinner og menn, blitt løftet over EUs fattigdomsgrense om man hadde økt minstepensjonen opp til 2G.

Det er direkte skuffende at Regjeringen ikke nevner fattigdom med et eneste ord i trontalen. Den 24. august var jeg til stede under Fattig-Norges høring på Youngstorget. Der var også finansministeren og arbeids- og inkluderingsministeren. Begge ministerne prøvde i en hektisk valgkampinnspurt å overgå hverandre og gjøre seg mest mulig lekker for de fattige. Med tanke på den sjarmoffensiven de da viste overfor landets fattige, hadde sikkert flere enn meg forventet at dette viktige temaet ville blitt nevnt i trontalen.

I forbindelse med behandlingen av årets trygdeoppgjør foreslo Fremskrittspartiet å øke minstepensjonen til 2G. Vi kom altså med et konkret tiltak, som ville ha hjulpet 300 000 ut av fattigdom. Her fikk Regjeringen en utstrakt hånd. Regjeringen kunne virkelig ha vist med all tyngde at den mente å avskaffe fattigdom. I stedet kappet Regjeringen av den utstrakte hånden og gikk imot forslaget. Og arbeids- og inkluderingsministeren var såpass freidig den 14. juni at han kalte hele forslaget et julenisseforslag. Så stor respekt viste Regjeringen de eldre – som har bygd opp dette samfunnet, som har levd i nøysomhet, og som i dag dessverre lever i fattigdom og kalles minstepensjonister. Regjeringen var altså ikke villig til å bruke 0,83 pst. av overskuddet på 300 milliarder kr for å løfte minstepensjonistene over fattigdomsgrensen. 0,83 pst. er hva det ville ha kostet å ta dette grepet.

Representanten Jensen utfordret statsministeren på hva han ville gjøre for å få minstepensjonistene ut av fattigdom. I den forbindelse viste statsministeren til at Regjeringen har gjort mye, og at man tross alt har fått flere i arbeid. Betyr det – med respekt å melde – at fru Nilsen på 78 år skal gå ut i arbeid for å få en bedre hverdag og et liv uten fattigdom? Hva vil den sittende regjering gjøre for å løfte minstepensjonistene ut av fattigdomsproblematikken?

Jeg konstaterer at den sittende regjeringen verken hadde tenkt å gjøre noe eller gjør noe. Den makter ikke å handle, noe som dagens utgave av både Dagsavisen og VG bekrefter. Vi strekker ut nok en hånd og håper at Regjeringen kan ta den – og ikke kapper av denne hånden også – og støtte Fremskrittspartiets forslag nr. 1.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Anders Anundsen (FrP) [22:02:35]: Jeg vil bruke 3 minutter av mitt liv på Venstre. Det vil jeg gjøre fordi jeg egentlig har et ganske positivt syn på Venstre, selv om det kanskje har blitt noe korrigert de siste dagene.

Jeg har lært at en skal ha respekt for de eldre – og Venstre er et gammelt parti. Jeg tror det har blitt det fordi det har tilpasset seg politiske realiteter. Og jeg har nok i min politiske naivitet forventet at Venstre denne gangen skulle vokse ut av motstanden mot Fremskrittspartiet og forholde seg til politiske realiteter – men nei.

Venstre kan ikke samarbeide med Fremskrittspartiet. Representanten Sponheim har i dag gitt fire grunner for at det ikke kan gjøre det – dvs. han har gitt én grunn, bestående av fire momenter. Den eneste grunnen er at den politiske avstanden er for stor. Det baserer han på at den politiske avstanden når det gjelder solidaritet, innvandring, miljø og bruk av oljepenger, er for stor. Han har til og med sagt at han tror på et større politisk gjennomslag for Venstre hvis de samarbeider med Arbeiderpartiet.

Jeg har en opplisting her, hvor en sammenligning mellom Venstres program og Fremskrittspartiets program f.eks. viser at Fremskrittspartiet og Venstre er enige om 24 punkter knyttet til offentlig sektor. Vi er enige om 79 konkrete punkter når det gjelder nærings- og skattepolitikk. Innenfor miljø- og energisektoren er vi enige om 21 punkter. Innenfor kriminalpolitikk og rettssikkerhet er vi enige om 38 punkter – innenfor utenrikspolitikk 18 punkter, innenfor forsvarsvarspolitikk 19 punkter, innenfor familiepolitikk 11 punkter og innenfor helse og omsorg 33 punkter. Innenfor utdanning og forskning er det hele 44 punkter, innenfor samferdsel 12 punkter og innenfor kultur 12 punkter – til sammen 317 punkter. Og dette er ikke resultater av forhandlinger. Dette er helt konkrete likhetstrekk og likhetselementer i de to partienes partiprogram.

Hvis en da legger de fire politiske områdene som Sponheim nevnte, i den ene vektskålen og de 317 punktene i den andre, har jeg vanskelig for å forstå Sponheims resonnement, for det henger ikke sammen. Det er rett og slett utenkelig at Venstre noen gang kan få et så stort politisk gjennomslag med Arbeiderpartiet – eventuelt sammen med SV og Senterpartiet – som det vil få i et samarbeid med sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet.

Derfor håper jeg at det vi har sett de siste dagene, er et utslag av en eller annen form for posisjonering, og at Venstre også denne gang viser at det kan vokse av seg denne typen retorikk, forholde seg til politiske realiteter, se velgerne i øynene før 2009 og si: Vi er et borgerlig parti. Vi skal støtte en borgerlig firepartiregjering.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [22:05:57]: Vi har hatt en trontaledebatt som har dreid seg veldig mye om den hjemlige arena. Jeg vil bevege meg ut i et annet område og gi uttrykk for at Senterpartiet er særdeles glad for Regjeringens og utenriksministerens klare og tydelige utsagn når det gjelder Norges holdning til militærstyret i Burma.

Vi har via media vært vitne til en ikke-voldelig kamp for demokrati og menneskerettigheter som er blitt slått ned – og dermed blitt erstattet av en knugende taushet. Verdenssamfunnet har reagert med å foreslå at vi skal forsterke de økonomiske sanksjonene som vi har. Beklageligvis gjør to av Østens stormakter – med sine interesser i olje- og gassektoren i Burma – dette til skamme. Der teller altså økonomiske interesser mer enn menneskerettigheter.

Det er også gledelig at Regjeringen gir en klar og solid støtte til FN-utsendingen og hans arbeid i Burma. Og jeg håper at vi gjennom våre diplomatiske kanaler mot India og Kina kan prøve å overbevise og få til en situasjon i Burma som gir håp om en god, demokratisk framtid.

Utenrikskomiteen har vært på reise i Namibia og i Angola, og det er gledelig å kunne melde tilbake eksempler på vellykket norsk bistand. Vi besøkte to ressurssterke land. Det ene har betydelige mineralressurser, men ikke minst fisk – det er Namibia. I Angola er det olje og gass.

I Namibia har vi bidratt med norsk lovgivning tilpasset afrikanske forhold. Fra å være i en nullsituasjon når det gjaldt utnyttelse av fiskeriressurser, tjener landet i dag 4,5 milliarder kr, og det er 40 000–50 000 mennesker i arbeid i den sektoren. De har fått kontroll over sine ressurser, og de etterspør ytterligere norsk bistand.

I Angola har to norske oljeselskap som nå er slått sammen til ett, StatoilHydro, vært med på å skape en lovgivning tilpasset – også der – afrikanske forhold, og inntektene til staten er betydelig. Og det som er ytterligere gledelig, er det faktum at vi har fått norsk sikkerhet og norsk miljøstandard i dette området. Og begge land ber om ytterligere bistand. De ser på oss som en konstruktiv samarbeidspartner.

Jan Sahl (KrF) [22:09:45]: Jeg vil kort tilbake til en replikkveksling med samferdselsministeren tidligere i dag. Jeg påpekte at Nord-Norge ikke har fått del i den økningen som den sittende regjering har lagt inn i samferdselsbudsjettet. For de tre nordnorske fylkene har bevilgningen ligget flatt og er delvis blitt redusert.

Samferdselsministeren protesterte ikke på realitetene, men la, som hun svært ofte gjør, skylden på den tidligere regjering for våre lave ambisjoner da NTP ble rullert sist. Vi finner oss i mye, men ikke i direkte desinformasjon. Dagens bevilgningsnivå i NTP ble vedtatt av et flertall bestående av den daværende opposisjon, som nå sitter i regjering. Det betyr at samferdselsministeren selv er ansvarlig for NTPs bevilgningsnivå og ambisjonene for Nord-Norge. Jeg holder derfor fast på at det er svært skuffende at samferdselsministeren så langt skviser Nord-Norge, i en tid da hele Stortinget er opptatt av å satse på nordområdene.

Samferdselsministeren sitter ene og alene med ansvaret for utviklingen, og jeg håper at det nå er siste gang opposisjonen blir pålagt et ansvar som den ikke har.

Så vil jeg bruke resten av tiden til å følge opp det Dagfinn Høybråten gjorde til et hovedpoeng i sitt hovedinnlegg, nemlig at vi må bevege oss fra å snakke om et velferdssamfunn til å snakke om et livskvalitetssamfunn.

Arne Garborg har skrevet et svært ofte sitert dikt, med tittelen «Om pengar», og han konkluderer slik:

«Skalet av alle ting kan ein få for pengar. Men ikkje kjernen; (…)»

Dersom dette gjaldt på Arne Garborgs tid, gjelder det dobbelt i dag.

Jeg viser til et tilfeldig oppslag i Lofotposten 29. september, fra mine hjemtrakter. Der står det som overskrift:

«Kraftsalve fra politiet». – Og videre: (…) «økende problem med alkohol, dop og seksuelle overgrep blant ungdom i Vest-Lofoten». «Vilt ungdomsmiljø». «Etterlyser foreldrene.»

Så blir to unge, 17-årige jenter intervjuet, og de sier følgende:

«Vi har venninner. Vi er veldig glad for at foreldre er foreldre og ikke noe annet.»

Og så kommer utfordringen:

«Sett grenser. Vær tøff. Ikke vær redd for en krangel. For oss er det veldig viktig å ha foreldre som viser at de bryr seg og viser at de vil være sammen med oss.»

I morgen kommer statsbudsjettet. Da blir det viktig for Kristelig Folkeparti å prioritere de postene i budsjettet som bygger opp under livsverdier, det som styrker de sosiale relasjonene mellom oss, og det som gir kvalitet til barns oppvekstmiljø. Vi utfordrer resten av Stortinget til å være sammen med oss på det.

Olemic Thommessen (H) [22:13:05]: Ønsket om å hjelpe de svakeste er et tilbakevendende tema, men dessverre tror jeg at for dem det gjelder, er det en opplevelse av at det ofte handler om mange fagre ord og gode intensjoner – verre er det med politisk handlekraft og resultater.

Barnevernet er et slikt område, et område som omfatter de absolutt svakeste i vårt samfunn, og dessverre et område i negativ utvikling.

Dessverre har vi behov for å minne Regjeringen om at statsråd Bekkemellem ved sin tiltredelse klart signaliserte at barnevern var et høyt prioritert område hvor det var påkrevd å iverksette tiltak umiddelbart. I dag ser vi en situasjon i barnevernet hvor det åpenbart er behov for å sette fart i arbeidet. Dels handler dette om penger, men ikke minst handler det dessverre om ideologi.

Kraftige økninger i bevilgningene til barnevernet har ikke gitt tilsvarende økning i antallet barn som får hjelp. Grunnen til dette er bl.a. en sterk og systematisk vegring mot å bruke private aktører. Regjeringen står her for en ideologisk forankret motvillighet som i praksis fører til at man velger å utsette tiltak hos private, i påvente av plass og ledig kapasitet i det statlige barnevernet.

Tross utbygging av det offentlige tilbudet ser vi at totaliteten gir mindre mangfold og dårligere tilpassede løsninger for de barna som er så heldige å få plass.

En rekke gode private kompetansemiljøer og nisjepregede tiltak tilpasset ulike grupper av barn og unge i barnevernet innskrenkes og nedlegges i disse dager. Vi kan nevne Stiftelsen Havnøy i Tønsberg og Madlaveien Bofellesskap i Stavanger, begge institusjoner drevet frem av et unikt engasjement hos ansatte og eiere og med god barnevernsfaglig kompetanse.

Dette har den alvorlige konsekvens at vi får mindre mangfold i tiltakene og snevrere kompetansemiljøer, og all barnevernsfaglig utvikling vil begrenses til forskning på og evaluering av statens egne institusjoner. Hvis man virkelig mener noe med et kvalitativt godt barnevern og et stort mangfold av tilbud tilpasset det enkelte barn, er det med undring vi ser at Regjeringen så kynisk lar gode faglige miljøer og private initiativ gå dukken i en ren ideologisk krigføring.

Ola T. Lånke (KrF) [22:15:53]: Alle kjenner vi eventyret fra H. C. Andersen om en keiser som skulle ha det vakreste antrekk noen i verden kunne tenke seg. Stolt og glad spradet han nedover byens hovedgate til jublende rop og undrende blikk, helt til en liten gutt stod fram og sa: Han har jo ikke noe på seg!

Det ligger nær å tenke på dette eventyret etter å ha hørt Regjeringens ordbruk i klimadebatten, sett i lys av mangelen på konkret innhold og strategi fra Regjeringens side. Det vi har sett hittil, holder ikke om Norge skal bli en foregangsnasjon i klimapolitikken. Derfor har vi stor respekt for Thorbjørn Jagland som står fram både i Dagsavisen sist fredag og her i salen under Stortingets åpning. Han etterlyser en regjering som tør innføre upopulære tiltak som svir. Jagland er modig. Det er svært respektabelt av en i hans posisjon på denne måten å avkle keiseren, å ta et oppgjør både med dagens norske regjering og tidligere regjeringer, inkludert den han selv ledet.

Verdens fremste klimaforskere forteller oss at klokken minst er fem på tolv. Det må handles. I 2007 gikk det tre ganger så mye penger over offentlige budsjetter til forskning på fossile energibærere som til forskning på fornybar energi. Oljebransjen har støvsugd landet for ingeniørkompetanse. Norge er godt over toppen når det gjelder oljeproduksjon på egen sokkel. Selskapene retter søkelyset mot konfliktfylte områder. Våre naboland har ambisiøse mål knyttet til uavhengighet av olje og utvikling av fornybar energi, og det følges opp med handling og penger. Det tegner seg et bilde vi ikke kan leve med. Vår humankapital utarmes, vår infrastruktur forblir fossil, og vår teknologi vil være ubrukelig når oljen tar slutt. Vi tar ikke hensyn til miljø og etikk på tross av god kunnskap, og vi forbereder oss ikke på å være konkurransedyktige i framtiden. Samtidig har vi dyktige teknologimiljøer, enorme fornybare ressurser og kapital – fortrinn vi kunne utnyttet til vår fordel i det mulighetsvinduet som i dag eksisterer.

En paradoksal kraftkrise i Midt-Norge som har vært kjent i hele stortingsperioden, er ikke løst. Kanskje får vi mobile gasskraftverk som kan bidra ved en større krise. Vi trenger en satsing på energi i dette området som ikke er basert på gårsdagens teknologi. Nå trengs det et ambisiøst forskningsbudsjett og et bredt klimaforlik med sterk satsing på fornybar energi – ikke mer av keiserens nye klær.

Jan Fredrik Vogt (FrP) [22:19:05]: Jeg vil snakke om et tema som jeg er meget opptatt av. Det er trygghet for enkeltmennesket. Trygghet i virkelig forstand – trygghet for liv og helse, trygghet for at dersom det skjer noe, vil noen komme og hjelpe deg.

Statsministeren nevnte i talen sin at det skulle ikke lønne seg med kriminalitet. Jeg gikk nedover Karl Johan da det var pause i Stortingets møte. Hva var det jeg så? Jo, det var fri narkotikaomsetning, det var kriminalitet som foregår åpent på gaten. Hvilket signal gir det om kriminalitetsbekjempelse når politiet ikke makter å ta tak i dette? Det er ingen tvil om at det mangler politi både her i Oslo og i mitt hjemfylke Vestfold. Vi trenger mer politi i gatene for å løse problemene og skape trygghet.

Jeg synes vi har et kaldt samfunn når omkomne etter trafikkulykker blir liggende i veien flere timer fordi politiet ikke kan komme til stedet. Jeg synes vi har et kaldt samfunn når vi har voldtektsofre som må stå fram i media og rope på hjelp fra oss politikere om at vi skal sette politiet i stand til å foreta etterforskning og få dømt voldtektsmenn. Jeg vil påstå at det ikke er ufint det som ble gjort av en representant tidligere her i dag, å omtale en viss minister som løftebruddsminister.

En kan spørre seg i forhold til det som skjer: Er dette suksesskriterier innen justissektoren? Da kommer jeg inn på et annet tema – nemlig lederlønn blant politiledere og politimesteres bonuser. Er dette kriterier man skal legge til grunn for deres bonusutbetalinger? Jeg mener det kanskje er på tide at vi får se hvilke kriterier som gjelder for deres bonuser og bonusutbetalinger. Den rød-grønne regjeringen står hardt på hver gang en næringslivstopp får en bonus – de skal vite hva det er, og vil helst ta fra ham bonusen. Jeg vil vite hva justisministeren, Arbeiderpartiet og regjeringspartiene mener er suksesskriterier innen justissektoren. Jeg håper ikke det er at voldtektsofre må vente i kø på etterforskning, at man har soningskøer slik at man møter voldtektsmannen ute på gaten dagen etter at man har vært i rettssalen, at man må vente to timer på politiet etter en ulykke. Det håper jeg ikke er suksesskriterier. Men jeg håper vi snart får se det, slik at folk også kan være med på å måle det politiet gjør.

Jeg mener det er tilfredshet blant innbyggerne, blant folk flest, som bør være det viktigste kriteriet til politiet – om de leverer, ikke om man holder budsjettet og går på line og holder budsjettbalansen. Det viktigste er å bry seg om mennesker og hjelpe mennesker. Da mener jeg vi må sette politiet i stand til å gjøre den jobben.

Olemic Thommessen (H) [22:22:18]: Den siste tiden har det tilflytt oss en rekke lekkasjer fra forsvarssjefens studier om den fremtidige strukturen i det norske forsvaret.

Utredningen vil først bli offentliggjort den 5. november, og en debatt om denne saken kan derfor virke litt prematurt. På bakgrunn av kommentarer i pressen later det imidlertid til at mange av regjeringspartienes representanter og lokale politikere har fått tilgang til utredningen, eller i alle fall deler av den, og vi aner klare konturer av meget drastiske forslag fra forsvarssjefens side.

Eksempelvis hører vi om nedleggelser av enheter innenfor flyvåpenet, kutt innenfor marinen og nedleggelse av Forsvarets kompetansesenter for kommando, kontroll og informasjonssystemer på Jørstadmoen.

Ikke minst som følge av at vi gjennom de senere år har hatt et mindre dramatisk fiendebilde enn under den kalde krigen, har lavere prioritering av Forsvaret vært mer politisk gangbart. Samtidig som budsjettene har vært holdt nede, har Forsvaret fått nye oppgaver, ikke minst i forbindelse med operasjoner i utlandet og oppgaver vi ser komme, eksempelvis i forbindelse med styrket overvåking av havområdene i nord.

Forsvaret er i sterk omstilling, en prosess som i seg selv er krevende nok. Da er det viktig at de politiske signalene er tydelige, og at det er sammenheng mellom politiske ønsker om aktivitet og den økonomi som stilles til disposisjon.

I den sterke teknologiske utviklingen vi er inne i, er det åpenbart at Forsvaret trenger kompetansemiljøer på aller øverste faglige hylle på dette området. Det var derfor løfterikt da man gjorde grepet med en samling av teknologisk kompetanse på tvers av våpengrenene i kompetansesenteret på Jørstadmoen. Ved siden av å være et hensiktsmessig grep for Forsvaret har også virksomheten hatt gjensidig nytte av det teknologiske miljøet i Mjøsregionen, noe som bl.a. kommer til uttrykk gjennom etableringen av et sikkerhetsstudium ved Høgskolen i Gjøvik – for få år siden et ønsket løft og en satsing på Forsvaret, nå bare to–tre år etter en foreslått nedleggelse. Vi bør spørre oss hvorfor.

Offentliggjøringen av forsvarssjefens studier og fremleggelsen av statsbudsjettet i morgen blir et interessant utgangspunkt for den omfattende forsvarspolitiske debatten som nå må komme. Det er viktig allerede nå i en tidlig fase å gi signaler om hvilket forsvar vi mener Norge bør ha. Da kan ikke Forsvaret nok en gang fremstå som en salderingspost.

Odd Einar Dørum (V) [22:24:53]: Venstres oppfatning av seg selv som et borgerlig sentrumsparti har jo vakt en del engasjement i løpet av debatten – ikke så mye hos Høyre og Arbeiderpartiet, som i grunnen vet hva dette er, men en del hos Fremskrittspartiet.

Representanten Tybring-Gjedde stilte ti spørsmål til Venstre om hva vi egentlig mente. Representanten Anders Anundsen har hatt en lokal kollokviegruppe og gjennomgått 300 punkter, og vel så det, hvor han har funnet svar på det. Siden det er slik at representanten Anundsen og jeg begge sitter i utdanningskomiteen og jeg har realartium, får jeg si det slik at jeg lærte om vekter i sin tid, og det er forskjell på lodd. Det er noen lodd som er små, og så er det noen som er store. Fordi Venstre tar Fremskrittspartiets program på alvor – for vi synes vi skal gjøre det i forhold til alle partier – synes vi at det loddet som handler om miljøutfordringen, er så tungt og så stort at for oss holder det ikke å smyge under lista. For oss er det slik at vi er lite fornøyd med Regjeringens opplegg om klima. Vi sier helt åpent at vi sammen med partier i Stortinget, SV og de øvrige regjeringspartiene, gjerne vil skape en bedre løsning enn den som foreligger. Vi har altså med andre ord store ambisjoner, og på det punktet er det en betydelig saklig forskjell mellom Venstre og Fremskrittspartiet, for å si det på et dannet språk.

Og så er det slik at hvis vi holder oss til det samme dannede språk, er det stor forskjell mellom det å ha en uendelighetseske av penger som stadig kommer fra de pengene vi arvet fra naturen, altså oljeformuen, og Venstres holdning til dette. Vi synes vi skal ha en nøktern oljepengebruk, for det er hele fundamentet for et sunt næringsliv. Hele fundamentet for at vi har et næringsliv som lever, er at vi har økonomien under kontroll. På dette punktet er vi saklig sett uenige.

Så har vi et forhold til et flerkulturelt samfunn med rettigheter og plikter, hvor Venstre faktisk mange ganger er i stand til å si at vi vil bekjempe den diskrimineringen som minoritetsrepresentanter utsettes for når de ikke får jobber, når de er overkompetente, men virker fremmede for dem som skal ansette dem. Det er rett og slett en strevsom elevøvelse som både representanten Sponheim og jeg har gjort overfor henholdsvis Carl I. Hagen og Siv Jensen, for å få noen av dem til å si noe positivt om dette. På dannet norsk betyr det at det er en viss politisk forskjell.

Disse punktene som representanten Sponheim har trukket opp før i dag, tar jeg opp på nytt igjen, ikke fordi vi ikke vil snakke om politikk, men nettopp fordi vi tar politikk på alvor. Når vi tar politikk på alvor, kan jeg oppsummere det med to punkter. Det er et sympatisk trekk ved norsk politikk, spesielt lokalt, at du kan finne mange punkter hvor kloke mennesker finner hverandre. Men i nasjonal politikk, som har betydning for landet som helhet, er det noen spørsmål som veier så tungt at skal man ta dem alvorlig, må de også presenteres på den måten.

Og så hører det med til historien, for å si det tørt, at representanten Sponheim ikke er blitt nyforelsket i sosialdemokratiet, han har bare valgt å bruke sosialdemokratiet for å markere at vi ikke har lyst til å bli kjørt over av høyrefløyen, av Høyre pluss Fremskrittspartiet samtidig. Venstre ønsker verken Jens eller Jensen som statsminister, vi ønsker en løsning mellom et borgerlig sentrum og partiet Høyre.

Dagrun Eriksen (KrF) [22:28:11]: Trontaledebatten er straks over, og trontaledebatten skal være et sted hvor partiene også viser sine visjonære og overordnede programerklæringer. På slutten av denne debatten vil jeg bare understreke Kristelig Folkepartis overordnede programerklæringer, som er presentert av våre representanter.

Vi ønsker at den velstandskarusellen vi har, skal stoppes, og at vi heller begynner å diskutere hvordan vi skal gi innhold til livet. Kristelig Folkeparti mener at lykken ikke henger sammen med velstand, men med livskvalitet. Kristelig Folkepartis programerklæring har også i dag vært at miljøkampen vil kreve både blod, svette og tårer av dette huset og av det norske folk. Men jeg er overbevist om at den innsatsen vil gi livskvalitet både for oss og for kommende generasjoner hvis vi klarer å stå kampen ut, fordi vi da vil leve i harmoni med det jorda vår kan gi oss av godt liv.

Kristelig Folkepartis programerklæringer har også vært til alle dem som ønsker at denne debatten skulle være en debatt som bare dreide seg om samarbeid her i huset. Jeg registrerer at noen av regjeringspartienes representanter har hatt innlegg som bare har konsentrert seg om det. Jeg har lurt litt på hva deres programerklæringer har vært. Men jeg kan i hvert fall si at Kristelig Folkepartis hjerte banker best i sentrum, og mer nytt er det ikke å si om det.

Kristelig Folkepartis programerklæringer i denne trontaledebatten har også handlet om at vi ønsker å forplikte oss til å være med og skape en god oppvekst, spesielt for de mest sårbare barna. Barnevernet, økonomisk støtte til fattige barnefamilier, gradert betaling i barnehage og kontantstøtte er viktige tiltak for det.

Kristelig Folkeparti har også sagt at vi nekter å godta at heldagsskolen er til for barna. Nei, den er til for de voksne og for samfunnet. Vi ønsker en skole hvor det er kvalitet og ikke kvantitet som er det gjeldende. Og så har vi hatt en programerklæring om at vi trenger et godt og aktivt næringsliv. Uten næringslivet stopper Norge. Vi har hatt en programerklæring om at vi ønsker bekjempelse av fattigdom hjemme og ute. Vi ønsker at dette huset skal samle seg om en bedre alderdom og forplikte seg på det. Og til slutt: Vi har også hatt en programerklæring om et løft for unge mennesker med psykiske lidelser.

Med denne programerklæringen går Kristelig Folkeparti til dette årets gjerning.

Erna Solberg (H) [22:31:10]: Jeg er sikker på at lykken og livskvaliteten i denne forsamlingen tilsier at vi ikke skal dra ut debatten langt i kveld, men jeg har lyst til å knytte noen bemerkninger til et forslag som ligger på bordet. De fleste forslag som Fremskrittspartiet har fremmet, knytter seg veldig klart til budsjettspørsmål, som vi synes vi får ta når de kommer.

Men når det gjelder forslag nr. 3, berører det en kritisk situasjon knyttet til det som har skjedd i Burma den senere tiden. Men det har også en lengre historie enn det. De siste årene har både thailandske og malaysiske myndigheter gjentatte ganger truet med å deportere store grupper av flyktninger fra Burma tilbake igjen til Burma eller å internere dem i strenge flyktningleire, med mindre bevegelsesfrihet og mindre mulighet til å kunne drive aktiv hjelp for opposisjonen i Burma. Derfor er det én av grunnene til at Norge har hentet ut flere burmesiske flyktninger de siste årene, for om de skulle interneres på en strengere måte i Thailand, ville det vært et stort problem. Samtidig er det viktig at vi ikke henter ut alle, for da vil vi ødelegge mye av det motstandsarbeidet som drives, ikke minst for minoritetsbefolkningen.

Det er viktig at vi bidrar til å hjelpe naboland i flyktningkriser, ikke bare naboland til Burma, men mange andre steder, land som tar en uforholdsmessig stor byrde sammenlignet med det vi gjør når det gjelder flyktningspørsmål. Det er også viktig, for det bidrar til at vi kan påvirke hvordan mennesker behandles. Jeg har selv sittet i møter med representanter for Thailands regjering og forsøkt å få dem til å skjønne at unge mennesker som bor i flyktningleire, og som er både andre- og tredjegenerasjonsflyktninger der, må få en mulighet til å ta utdanning utenfor leirene og en mulighet til å klare seg videre. Jeg synes det ville være leit hvis vi nå skulle stemme ned et forslag som er knyttet til at vi bør støtte opp om flyktningarbeid i nabolandet. Samtidig synes jeg at Regjeringen skal ha en mulighet til å finne en god måte å innpasse dette på.

Da er min lille bønn til Fremskrittspartiet – ikke bare på vegne av Høyre, men også på vegne av Kristelig Folkeparti og Venstre – at Fremskrittspartiet kan omgjøre forslag nr. 3 til et henstillingsforslag. Så får vi en skikkelig vurdering, og så kan vi følge opp overfor Regjeringen. Jeg tror alle i denne sal er opptatt av at vi nå i tiden fremover skal gjøre noe både for dem som flykter, og for dem som blir igjen i landet, gjøre noe for de opposisjonelle og dem som ønsker et demokrati og en annen utvikling i Burma.

Hill-Marta Solberg (A) [22:34:12]: Jeg ber også om ordet for å gi en stemmeforklaring knyttet til de forslagene fra Fremskrittspartiet som er lagt på bordet i dagens møte.

Da vil jeg starte med å si at jeg har stor sympati for det innlegget som Erna Solberg nå holdt. Jeg synes det var en veldig klok anmodning representanten Solberg kom med til Fremskrittspartiet når det gjelder spesielt forslag nr. 3.

På sedvanlig vis er regjeringspartienes holdning til instruksjonsforslag til egen regjering at det stemmer vi ikke for. Det stemmer vi mot. Men vi er også veldig glad hvis Fremskrittspartiet gjør forslag nr. 3 om til et henstillingsforslag. Det at vi stemmer mot forslag som er en instruksjon til egen regjering, betyr jo ikke alltid at vi er dundrende uenig i alt innhold i disse forslagene.

Et annet eksempel på det er for så vidt forslag nr. 7, som er et saksområde som er under arbeid i Regjeringen. Når dette er utformet slik som her, vil vi måtte stemme mot det, men dette er et arbeid som Regjeringen faktisk har igangsatt.

Med denne forklaringen sier jeg altså at regjeringspartiene i utgangspunktet stemmer mot alle disse forslagene når de er formet som instruksjonsforslag. Men vi stiller oss bak henstillingen om å gjøre forslag nr. 3 om til et oversendelsesforslag. Hvis Fremskrittspartiet også kan tenke seg å gjøre det samme med forslag nr. 7, synes vi det ville være klokt.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Siv Jensen (FrP) [22:36:05]: Jeg har ingen problemer med å etterkomme en anmodning om å omgjøre forslag nr. 3 til et oversendelsesforslag. Det er først og fremst fordi det aller viktigste jo er at ikke bare Stortinget, men også Regjeringen har et sterkt fokus på den svært akutte og dramatiske situasjonen for burmeserne i Burma, og at vi gjennom relativt enkle grep kan legge forholdene til rette for at de får en noe bedre tilværelse. Derfor vil jeg veldig gjerne utfordre statsministeren til å si noen få ord om hva Regjeringen har tenkt å foreta seg i sakens anledning. Jeg registrerer at Hill-Marta Solberg også ønsker at dette blir omgjort. Det må i så fall bety at Regjeringen har noen ambisjoner når det gjelder situasjonen i Burma, og da kunne vi kanskje få høre noen ord fra statsministeren om det.

Så la jeg også merke til at Hill-Marta Solberg bad om at forslag nr. 7 blir omgjort til et oversendelsesforslag. Jeg er også villig til å etterkomme det, basert på det Hill-Marta Solberg sa om at dette arbeidet er i gang i Regjeringen. Og da velger jeg å tro henne på det.

Statsminister Jens Stoltenberg [22:37:41]: La meg si noen få ord om Burma siden representanten Siv Jensen, og også representanten Erna Solberg, tok opp det.

For det første deler vi fullt ut de syn som er kommet til uttrykk her i debatten om fordømmelse av voldsbruken og krav om demokrati i Burma.

Når det gjelder flyktningene, er det for det første slik at Norge allerede har gitt en del økonomisk støtte til opposisjonen. Vi samarbeider med FN. Utenriksministeren møtte FNs spesialutsending i New York i forrige uke og drøftet hva Norge kan gjøre for å støtte FNs arbeid, herunder i forhold til bistand til flyktninger. Norge har økonomisk mulighet til å bidra. Vi er i dialog med FN også i forhold til hvordan vi eventuelt kan bidra når det gjelder flyktninger. Så vi vil ta et slikt oversendelsesforslag på alvor og drøfte det internt i Regjeringen og med de berørte statsråder og departementer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 105)