Anette Trettebergstuen (A) [10:36:29]: Aldri før i historien har flere mennesker levd i demokrati og i frihet. På midten av 1970-tallet var det 41 land som ble karakterisert som demokratier. Nå er det 125 land. 1,4 milliarder mennesker har på denne tiden gått fra å leve i diktatur til å leve i demokrati.
I motsetning til det mange tror, går utviklingen i riktig retning, men det er langt fra slik at alle mennesker opplever at menneskerettighetene respekteres. Altfor mange lever i diktaturer der groteske overgrep begås hver eneste dag – og det dessverre uten at det internasjonale samfunnet reagerer.
Globaliseringen har vært en viktig drivkraft for demokratiseringen av verden og for oppmerksomheten rundt menneskerettighetsbrudd. Verden har «krympet» ved at kommunikasjon på tvers av landegrenser og informasjon om andre styreformer når fram ikke bare til statsledere, men også til befolkningen. Mennesker verden over kan nå medmennesker i andre deler av verden ved enkle tastetrykk og på denne måten gjøre det umulig å skjule overgrep.
Det er ikke slik at brudd på menneskerettighetene i stater verden rundt kan anses for å være et indre anliggende. Det er ikke slik at menneskerettighetene er relative, at noen rettigheter gjelder for noen, og andre rettigheter gjelder for andre. Vi kan ikke tolerere at rettighetene brytes under påskudd av religiøs overbevisning eller kultur og tradisjon. Brudd på menneskerettighetene angår oss alle, ikke bare dem som opplever overgrep.
Flere stater som tidligere har hatt tilløp til demokrati, eller har vært ansett for å være demokratier, har igjen blitt autoritære. Vi har Burma, som jeg skal gå nærmere inn på, hvor, i likhet med i Pakistan, de siste dagers hendelser er veldig urovekkende. Begge land er styrt av det militære. Vi har Zimbabwe, med sitt skinndemokrati. Vi har Somalia og Sudan – land uten et beskyttende og lovregulerende statsapparat, hvor ekstremisme og voldelige konflikter stadig er under utvikling.
Poenget mitt er at det hjelper lite for de millioner av mennesker som akkurat nå lever i et diktatur, at verden i det store og hele beveger seg i riktig retning – at demokratiet sprer seg, at fattigdommen gradvis utryddes, og at flere og flere oppnår menneskerettigheter. At utviklingen går i riktig retning, må aldri få overskygge situasjonen til dem som lider under motsatt utvikling.
Spørsmålet vårt blir da hvordan verdenssamfunnet forholder seg til stater der demokrati er mangelvare, og hvor menneskerettighetene brytes. De virkemidler for påvirkning vi har til rådighet, kan i all hovedsak deles opp i tre hovedkategorier. Vi kan velge å bruke rå makt, altså tvinge fram endring ved å intervenere militært. Eller, om vi velger en annen løsning, kan vi bruke økonomisk og politisk samarbeid, gulrot og pisk, dialog, knytte bånd og gjennom gjensidig avhengighet skape rom for innflytelse og endring. Eller vi kan velge en tredje vei: Vi kan late som om regimene ikke finnes, eller markere vår avsky ved å boikotte og isolere.
Jeg er mest tilhenger av det nest siste, som egentlig rett og slett kan kalles å drive politikk, med kontakt, dialog, samhandel, forhandlinger. Det er påvirkning gjennom å skape gjensidig forståelse. Når jeg ikke har noen tro på boikott som virkemiddel, er det fordi det i realiteten skal veldig mye til før en boikott fungerer slik den er tenkt. Vi har altfor mange grelle eksempler på at handelsboikott og isolasjon av land har virket mot sin hensikt og rammet en uskyldig sivilbefolkning mer enn makthaverne. Og når en boikott først er innført, er det desto vanskeligere å oppheve den uten å ha oppnådd det ønskede resultat. Det er et sterkere signal å oppheve en boikott enn å opprette en. Om omverdenen ikke står samlet om å boikotte, kan en boikott heller ikke få ønsket effekt. Derfor anser jeg boikott for å være et veldig krevende virkemiddel.
Økonomiske sanksjoner mot regimer kan bare fungere hvis de innrettes på smarte måter slik at de treffer nettopp dem som sitter med makten, og ikke uskyldige folk.
Jeg har vært engasjert i politikk i snart tolv år nå. Da jeg ble medlem av AUF på midten av 1990-tallet, var Burma-saken det vi jobbet veldig mye med lokalt. Den gangen fikk vi høre at regimet kom til å falle når som helst. Det var bare et spørsmål om tid, ganske kort tid, før militærjuntaen kom til å gi etter for kravet om demokrati og presset de internasjonale sanksjonene skapte. Siden den gangen har det gått snart tolv år, og regimet står like sterkt, til tross for de omfattende sanksjonene fra omverdenen. La meg komme tilbake til det med sanksjoner litt senere.
Jeg meldte inn denne interpellasjonen fordi jeg mener det er viktig med mer oppmerksomhet rundt situasjonen i Burma, et land jeg mener får for lite oppmerksomhet til vanlig, men også fordi det er spesielt aktuelt akkurat nå. Burma har som kjent vært et diktatur styrt av militærjuntaen, eller freds- og utviklingsrådet, som de paradoksalt nok kaller seg, siden militærkuppet i 1962. Juntaen er en av Asias største hærer etter den kinesiske og indiske, med i underkant av 400 000 soldater og omfattende bruk av barnesoldater. Siden kuppet har juntaen isolert Burma totalt fra verdenssamfunnet. Som følge av dette gikk Burma fra å være et av de aller rikeste landene i Asia til å bli et av verdens ti aller fattigste land. Før kuppet hadde Burma en av Asias høyeste levestandarder og en ganske velutdannet befolkning. Nå er det kun juntaen som lever godt, og som representerer noen form for elite. Juntaen og deres familier lever i et lukket samfunn med helt andre rettigheter og friheter enn resten av befolkningen. De har egne sykehus, de har egne skoler, de har tilgang til varer som resten av befolkningen aldri ser noe til, og de lever i lukkede, små samfunn med subsidierte, luksuriøse boliger. De har innført omfattende overvåking. De bruker tvangsarbeid, de driver med etnisk rensing og tvangsflytter store grupper.
I 1988 hadde det burmesiske folket fått nok og gikk ut i gatene og krevde demokratiske reformer og frihet. Folk gjennomførte ikke-voldelige demonstrasjoner og streiker over hele landet. Men det ble slått hardt ned på, og juntaen endte protestene med å åpne ild. Som følge av disse protestene, men kanskje mest for å roe ned folket og prøve å hindre nye demonstrasjoner, avholdt juntaen valg to år etter, i 1990. Valget førte som kjent til svært stor oppslutning om National League for Democracy, som ble ledet av Aung San Suu Kyi, frigjøringsgeneral Aung Sans datter. Juntaen aksepterte ikke valget, og NLD fikk ikke danne regjering. Juntaen satte i gang terror mot NLDs medlemmer, folkevalgte og politiske aktivister.
Burmeserne har ventet på demokrati siden den gang – så langt forgjeves. Juntaen byttet i 1997 navn til freds- og utviklingsrådet, uten at de med det overbeviste noen i det internasjonale samfunnet om at de hadde noen som helst intensjoner om å arbeide for verken fred eller utvikling i landet. Det andre juntaen har gjort for å forsøke å etterkomme internasjonal kritikk, er at de bestemte seg for å starte arbeidet med det som er blitt kalt «et veikart for fred». Første steg var å kalle inn den grunnlovgivende forsamling og utarbeide et utkast til grunnlov. Dette utkastet ble lagt fram i juli, men NLD har ikke fått delta i arbeidet, og prosessen mangler all troverdighet.
Det er utrolig at noe så forferdelig som det som skjer i Burma, har fått så lite oppmerksomhet i de internasjonale medier de siste årene. I august våknet imidlertid verden opp, og søkelyset ble nok en gang satt på brutaliteten i Burma, da dramatiske bilder av demonstrasjoner rullet over tv-skjermene. Burma kokte over i løpet av noen dager, da det som startet som spontane protester på at juntaen uten forvarsel doblet bensinprisene, utviklet seg til å bli den største protesten mot 45 års diktatur siden 1988-oppgjøret. Som verden var vitne til, endte demonstrasjonene nok en gang i blodbad. Ingen kan helt sikkert si hvor mange som er drept eller satt i fengsel, og bekymringene er store når det gjelder tilstanden til, og hva som har skjedd med, alle de tusener som er savnet.
FNs spesialutsending, Gambari, er akkurat nå i Burma, og verdens øyne følger hans besøk og samtaler med juntaen og opposisjonen. USA har innført strengere sanksjoner, og EU diskuterer saken. Uansett hva USA og EU måtte komme til å innføre av framtidige sanksjoner mot regimet, må vi regne med at de heller ikke i framtiden vil ha avgjørende betydning for om regimet faller, eller endres, for så lenge Kina og India nærmest slåss om å investere i Burma og støtte regimet, må vi innse at det også er disse to landene og regionen rundt Burma som sitter med nøkkelen til å påvirke regimet til å endre seg. ASEAN som organisasjon er avgjørende, og går nå lenger enn noen gang før i sin kritikk av juntaens håndtering. Men de går ikke langt nok. Og Kina og India ønsker heller ikke å komme med krass nok kritikk av sin viktige leverandør av energi.
Det er derfor helt avgjørende at verdenssamfunnet og den norske regjeringen stiller krav til Kina og India om at de må ta sin rolle på alvor og bruke sin mulighet til å påvirke. Dette vil, sammen med treffsikre sanksjoner mot juntaen, være det som på sikt kan påvirke regimet til å endre seg.
Samtidig må vi trå til med humanitær støtte og hjelp til befolkningen i Burma, som nå lider under mangel på helsetjenester, mat og sikkerhet. Støtte til opposisjonen og det som finnes av sivilt samfunn, er rette vei å gå i forhold til å støtte og opprettholde presset innenfra. Norge må fortsette sin linje her.
Samtidig må den norske regjeringen bruke sin stemme til å reise oppmerksomhet rundt kvinnenes situasjon i Burma, som er spesielt ille. – Nå ser jeg at tiden min går ut, så jeg kommer tilbake til kvinnenes situasjon i et senere innlegg.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:46:42]: Norge arbeider aktivt for å styrke beskyttelsen av menneskerettighetene i mange land. Vi ser at respekt for menneskerettighetene er en forutsetning for demokrati. Fungerende demokratiske institusjoner bidrar på sin side til at menneskerettighetene fremmes og respekteres. Vi ser også at det er en klar sammenheng mellom menneskerettigheter, demokrati, sikkerhet og utvikling.
Jeg vil takke representanten Trettebergstuen for å ha stilt et betimelig spørsmål om hvordan vi best kan møte den forverrede situasjonen i Burma. Det er en problemstilling Norge har hatt høyt på dagsordenen i en årrekke, spesielt etter at Aung San Suu Kyi ble tildelt Nobels fredspris i 1991. Seksten år etter har vi sett hvordan en ny generasjon fredelige demokratiforkjempere, ledet av Burmas munker, brutalt ble slått ned. Overgrepene mot fredelige demonstranter har vekket sterke reaksjoner verden over, også i Norge. Til tross for fordømmelse og reaksjoner fra omverdenen, er det fremdeles uklart om regimet har vilje til reell dialog om endringer.
Vi vet ikke hvor mange som ble drept, skadet eller fengslet da regimet i Burma grep inn med militære midler, men vi frykter at det er langt flere enn det myndighetene forteller. Fjernsynsbildene har på ny satt landet i fokus for det internasjonale samfunnets oppmerksomhet. Det vi har sett, er dessverre en påminnelse om det som har vært hverdagen for millioner av burmesere i over 40 år. De underliggende årsakene til demonstrasjonene, nemlig burmesernes fortvilede økonomiske, politiske, humanitære og menneskerettslige situasjon, har ligget der i flere årtier.
De sosiale og økonomiske forhold i Burma er blitt gradvis forverret siden militærregimet tok makten i 1962. Burmas utdanningsinstitusjoner fungerer ikke, og det sivile samfunnet er meget svakt. Den sosiale kapitalen som må være grunnlaget i ethvert velfungerende demokrati, er i dag nærmest ikke-eksisterende. Tilliten mellom ulike grupper er lav, og befolkningen lever i et klima preget av frykt. Innbyggerne representerer mer enn hundre etniske minoriteter. Noen få kjemper fortsatt mot militærregimet, mens rundt 20 grupperinger har inngått skjøre våpenhvileavtaler. Fattigdom er utbredt, og sammen med et dårlig utbygd helse- og utdanningssystem fører dette til at faren for at selve samfunnsstrukturen kan falle sammen, er stor. Et av det internasjonale samfunns største utfordringer er å utvikle og støtte opp under et sivilt samfunn som kan danne grunnlaget for et framtidig demokratisk Burma. Samtidig er det behov for å hjelpe Burmas befolkning med de prekære behovene den møter til daglig. Det er avgjørende for menneskene som lever i Burma, men det er også avgjørende for Burmas kapasitet til å holde sammen som stabil stat. Summen av disse forhold gjør at mye står på spill – fra et perspektiv om universelle menneskerettigheter, men også for stabiliteten for Burmas nærområder.
Jeg mener Norge i vår tilnærming til Burma-politikken må legge vekt på følgende hovedspor: For det første skal vi fortsette å fordømme brudd på menneskerettighetene, stå fast på at politiske fanger må frigis, og at regimet må gå inn i en reell dialog med de demokratiske kreftene og de etniske lederne i Burma. Vi skal fortsette å kreve at det internasjonale Røde Kors får tilgang til de fengslede. Dette har vi gjort i våre samtaler med burmesiske myndigheter. Og vi har gjort det i FN-sammenheng, herunder i FNs menneskerettighetsråd, som for første gang i høst tok initiativ til en spesialsesjon om Burma. Norge er medforslagsstiller og deltar dermed i arbeidet med en Burma-resolusjon i FNs tredje komite under generalforsamlingen. Vi har nedlagt betydelig arbeid for å få til en resolusjon som er så klar og operativ som mulig.
For det andre skal vi støtte opp under det arbeid FNs spesialutsending, Ibrahim Gambari, nå utfører. Mitt inntrykk er at det legges vekt på hans rolle fra mange hold, inklusiv landene i Burmas nærområder. Vi har en løpende dialog med ham. Jeg møtte Gambari i New York før han reiste til Burma første gang, og jeg møtte ham igjen da jeg var i Tokyo i slutten av oktober. Våre ambassader i regionen har også tett fulgt hans møter i de asiatiske hovedsteder. Mitt budskap er klart: Norge er beredt til å lytte til hans råd og til å bistå og støtte ham i hans arbeid. Han vil formodentlig kunne spille en viktig rolle – om enn krevende – i dialogen mellom parter internt i Burma og i koordineringen av tiltak på utsiden. Det er viktig med kontinuitet i dette arbeidet. Derfor er vi tilfreds med at Gambari nå igjen befinner seg i Burma.
For det tredje skal vi fortsette å gi bistand til Burma gjennom FN og de humanitære organisasjonene som kan operere i landet. Vi skal arbeide for at disse organisasjonene blir flere og får utvidet sin tilgang. Hittil i år har vi økt vår støtte til det burmesiske folk, og vi har gitt tilsagn om 55 mill. kr. Det er 11 mill. kr mer enn i fjor. Støtten går i hovedsak til å avhjelpe den alvorlige humanitære situasjonen i Burma. Vi skal også fortsette å gi støtte til Democratic Voice of Burma og demokratiske krefter som bringer informasjon og håp til Burmas befolkning.
For det fjerde skal vi fortsette å påvirke landene i regionen til et aktivt engasjement for endring. Her står Kina og India helt sentralt, som interpellanten påpekte. Selv drøftet jeg Burma med viseutenriksminister He fra Kina da vi møttes i Oslo forrige måned. Det styrkede engasjementet vi i dag opplever fra kinesisk side, er viktig, men det må opprettholdes. Jeg legger vekt på at vi fra norsk side viderefører denne tette dialogen med Kina. Videre har jeg drøftet situasjonen i Burma med utenriksministeren fra Indonesia, som nå sitter i FNs sikkerhetsråd, med utenriksministeren fra Thailand og med utenriksministeren fra Singapore, som innehar ASEAN-formannskapet. Vi diskuterer naturligvis også utviklingen i Burma med amerikanske myndigheter og med EU og europeiske land.
I tillegg til den dialogen vi har med sentrale internasjonale aktører, har jeg – i tråd med norsk linje gjennom mange år – holdt tett kontakt med viktige aktører i Burma, både gjennom vår ambassade i Bangkok, gjennom kontakt med den burmesiske eksilbevegelsen og med organisasjoner som arbeider i landet.
Norge er, som kjent, tilsluttet EUs felles holdning overfor Burma. Dette innebærer målrettede og begrensede tiltak, som våpenembargo, visumnekt og frys av midler for medlemmer av regimet. I tillegg har den norske regjering stått fast på linjen med å oppfordre norske bransjeorganisasjoner og borgere til ikke å handle med, investere i eller reise til Burma. Norge og EU er opptatt av at tiltakene ikke skal ramme det burmesiske folk. Derfor er de innrettet slik at de primært er rettet mot regimet.
EUs utenriksministre kom 15. oktober fram til politisk enighet om en skjerping og utvidelse av gjeldende tiltak mot Burma. Denne enigheten innebærer restriksjoner på handel og investeringer innenfor sektorene tømmer, edelstener, mineraler og metaller. Samtidig sendte utenriksministrene signaler om vilje til å støtte Burma dersom regimet velger å gå i en retning av reformer og demokratisering.
Jeg forventer at EU i inneværende måned vil klargjøre innholdet og utformingen av regelverket for disse nye tiltakene. Fra norsk side har vi gjort det klart at vi fortsatt slutter oss til EUs linje og de nye varslede tiltakene. Samtidig må det være klart, som interpellanten var inne på, at sanksjoner bare kan være ett virkemiddel for å få til forandring i Burma. De vil ha begrenset effekt så lenge landene i regionen ikke er enige om slike virkemidler. Det Burma i dag trenger mest, er en dialog mellom regimet og opposisjonen, slik at utvikling – politisk, økonomisk og humanitært – kan komme i gang. Derfor må vi i alt vi gjør, ha dette målet i fokus.
Det er ikke i dag internasjonal enighet om én tilnærming overfor Burma. Det er en utfordring. Men den dialogen som nå pågår mellom en rekke land, er positiv og viktig fordi den reflekterer en bred forståelse av at vi ikke lenger kan akseptere et status quo i landet, og at politisk dialog og økonomisk og sosial utvikling er nødvendig. Enigheten omkring mandatet til FNs spesialutsending, Gambari, er i så henseende et positivt skritt. Det er også første gang Sikkerhetsrådet har kommet med en felles uttalelse om situasjonen i Burma.
Hvorvidt regimet i Burma er beredt til å innlede en dialog med opposisjonen i sitt eget land og med omverdenen, er fremdeles usikkert. Det har utpekt et av regjeringsmedlemmene som kontaktperson overfor opposisjonen, og denne personen har møtt ledende representanter for opposisjonen. Gambari fører, som nevnt, i disse dager nye samtaler i Burma, med ulike sider og forsøk på å få i gang dialog mellom dem. Samtidig har altså regimet gitt beskjed om at FNs fremste stedlige representant i Burma ikke får fortsette sitt arbeid. Derfor vil det være særdeles viktig å se og høre hvilke signaler Gambari får av regimet under de samtalene han nå har. Vi ser fram til å fortsette dialogen med ham når disse samtalene er avsluttet. Og jeg betrakter bred og samstemmig støtte til hans oppdrag som et helt sentralt virkemiddel for å få i gang den utviklingen vi alle i denne sal ønsker å se i Burma.
Presidenten: Da er det interpellanten, Anette Trettebergstuen, som har en taletid på inntil 3 minutter.
Anette Trettebergstuen (A) [10:55:02]: Jeg vil takke statsråden for svaret, som tydelig viser at Norge og Regjeringen gjør en god innsats for å bidra til påvirkning av regimet.
Jeg vil understreke betydningen av at det er viktig at vi lytter til dem som nå uttrykker bekymring rundt nye og strammere sanksjoner, for bare når disse ikke rammer sivilbefolkningen, er de hensiktsmessige. Jeg håper i likhet med statsråden at EU snart blir enige om innholdet i de nye varslede sanksjonene, og at de blir målrettede nok.
Så er jeg glad for at statsråden legger vekt på viktigheten av å utøve press på Kina og India som Burmas naboland, og ASEAN som avgjørende viktig aktør. Det er bekymringsfullt at Kina, som til tross for at de uttrykte bekymring da juntaen slo ned på demonstrantene, gjør det klinkende klart at de ikke vil gå lenger enn det. Dette kan ikke Kina få slippe lett unna. Beijing er en av Burmas hovedhandelspartnere og det nærmeste Burma kommer det å ha en alliert. Derfor er det avgjørende at Kina spiller på lag, om omverdenen skal ha noen som helst slags påvirkning på regimet. Det er langt dit.
Så lenge Kina og India holder juntaen og regimet levende ved å handle og investere og sånn sett fungere som juntaens navlestreng, spiller det ingen stor rolle om andre regioner i verden boikotter eller sanksjonerer. India og Kina sitter med nøkkelen til å tette igjen hullene og dermed gjøre det hele svært effektfullt. Gambari kan snakke med juntaen, om han får tilgang. Men i fraværet av nabolandenes fordømmelse av regimet, og fraværet av støtte til Gambari og FN og omverdenens vilje til å gjøre noe for å straffe regimet, kan juntaen fortsatt spille splitt og hersk, vel vitende om at de har Kina og India i ryggen, uansett hvor høye truslene om sanksjoner blir, og uansett hvor høye protestene fra omverdenen blir.
I det første innlegget mitt var jeg innom det at groteske brudd på menneskerettighetene ikke er et lands indre anliggende. Det angår oss alle. Alle stater er dessverre ikke enige i det, og det kan virke som om Kinas sterke ikke-innblandingspolitikk dessverre er med på å forsinke utviklingen også i Burma. Men om ASEAN kan bli enige om fordømmelse og passende tiltak – i form av gulrot og pisk – mot Burma, så kan man jo håpe på at de vil ha innflytelse nok til å få Kina, India og også Japan til å følge etter.
ASEAN har et møte nå i neste uke som vil bli viktig. Om det møtet ikke fører til noen konkrete fordømmelser eller tiltak mot regimet, frykter mange at Burmas junta vil se på det som at de nok en gang har kommet unna med sanksjonene sine og fått en stilltiende aksept for det.
Jeg håper at verdenssamfunnet vil bruke OL som en anledning til å sette søkelyset på Kinas sterke bånd til Burma. For et slikt søkelys forut for de olympiske lekene vil utvilsomt bli ubehagelig for kineserne. Det kan dessverre virke som om kineserne selv må kjenne det ubehagelige før de kan bli med på å gjøre en skikkelig innsats for alle dem som i Burma har levd i ubehagelighet i over 45 år.
Presidenten: Utenriksminister Jonas Gahr Støre har også en taletid på inntil 3 minutter.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:58:18]: Jeg tror ikke jeg skal bruke alle de minuttene, for jeg mener at representanten Trettebergstuen har påpekt de sentrale forhold som vi her står overfor.
Det jeg vil fokusere på, er at omstendighetene nå kanskje er til stede for at vi klarer å holde trykk på regimet over tid. Som representanten Trettebergstuen sa, har det gått mange, mange år – man kan gå helt tilbake til 1962. Regimet har siden kunnet bygge videre på sin politikk, og de lysglimtene som har vært til en positiv utvikling, har raskt blitt slukket. Derfor er vi nå opptatt av at vi kan holde trykket gjennom FNs organer hvor bl.a. Kina og India er med, at de kan sørge for at Gambari har arbeidsvilkår til å fortsette sitt arbeid så det ikke løper ut i sanden, og at vi gjennom de tiltakene vi slutter oss til med EU, også kan gjøre situasjonen mer krevende og ubehagelig for lederskapet. Samtidig tror jeg det er viktig for vår egen Burma-kunnskap at vi også tar inn over oss kompleksiteten i det burmesiske samfunn. Som jeg var inne på, er det et land med mange forskjellige grupperinger – etniske grupperinger osv. – og mange har beskrevet dette som et land som nærmest befinner seg i en postkonfliktsituasjon på innsiden fordi splittelsen mellom ulike grupper er så stor. Derfor tror jeg det neppe er slik at dette er et land som går mot demokrati ved at ett regime faller. Det er altså et militærregime med over 400 000 mann under våpen, og et slikt regime faller ikke uten videre. Derfor må det en nasjonal forsoningsprosess på plass, og det er å legge forholdene til rette for det som er det internasjonale samfunns store utfordring.
Marit Nybakk (A) [11:00:18]: Det må aldri være tvil om at vi fra norsk side er kompromissløse når det gjelder å stå opp for grunnleggende menneskerettigheter. Vi har et ansvar for å si fra, for å sette i gang kritiske dialoger, for å støtte demokratibevegelser og for å kjøre FN-sporet. Både i vår utviklingspolitikk og i vår utenrikspolitikk må menneskerettighetsspørsmål stå sentralt, enten vi snakker om Burma, Zimbabwe, Hvite-Russland eller Iran. Interpellanten har lagt an en bred innfallsvinkel, som også går litt videre enn Burma.
Kampen for menneskerettigheter dreier seg om å verne det enkelte mennesket mot undertrykkelse og overgrep, men også mot fattigdom, økonomisk utbytting og uverdige levekår. Hvert enkelt individ er enestående, med ukrenkelige rettigheter. Det dreier seg om menneskeverd, det dreier seg om personlig integritet, og det dreier seg om myndighetenes ansvar. Menneskerettighetene er et sett forpliktelser på hvilke normer og standarder som skal gjelde for det enkelte menneskets rettigheter. Disse må også være universelle. Vi kan f.eks. aldri akseptere at menneskerettigheter underlegges en kulturrelativistisk tilnærming.
Bakgrunnen for interpellasjonen er fokuset på hendelsene i Burma de siste ukene. Vi har med forferdelse vært vitne til at munker og andre sivile har blitt meid ned av det brutale militærregimet. Reaksjonene er spontane: Dette aksepterer ikke verdenssamfunnet. Jeg vil også vise til det interpellanten sa.
Som utenriksministeren har understreket, har Norge en lang historie når det gjelder å støtte demokratibevegelsen – i Burma som i andre stater der man opplever overgrep og tramping på menneskerettighetene. Vi gav fredsprisen til Aung San Suu Kyi, og vi har sterke grupper også i Stortinget som gjennom mange år har jobbet for menneskerettigheter i Burma.
Utgangspunktet og bakgrunnen for dagens konflikt – hvis det går an å kalle det en konflikt, det er vel en undertrykking – er de etniske motsetningene i Burma og et militærregime som holder andre etniske grupper nede med jernhånd. De etniske gruppene som ikke representerer regimet, ønsker en føderasjonsregjering, med autonome etniske områder innenfor føderasjonen, gjerne styrt av Aung San Suu Kyi, noe som kan være interessant når det gjelder utviklingen i Burma.
Noe som ofte glemmes når vi snakker om Burma, er flyktningsituasjonen på den thailandske siden av grensen. Norge bør være blant de fremste landene når det gjelder bistand til flyktningene i disse områdene. Det inkluderer langsiktig støtte til utdanning og kvalifisering. Utenrikskomiteen har i høst hatt møte med representanter for bistandsarbeidere som opererer på denne siden av grensen. Dette er tøffe områder.
I den vanskelige prosessen videre er det også avgjørende at vi støtter opp om arbeidet til FNs spesialutsending.
Interpellanten sa mye om Burma, men har også et videre perspektiv. La meg derfor bruke det siste minuttet på andre områder, for det finnes dessverre mange land der menneskerettighetene brutalt knuses. Iran er ett av disse landene. Mens verdenssamfunnet fokuserer på Irans atomprogram, kan landets såkalte Vokterråd ufortrødent fortsette sin ekstreme undertrykkelse. De siste ukene har gitt oss informasjon om en kraftig økning i antall henrettelser i Iran, også av mindreårige. Jeg må innrømme at jeg får noen assosiasjoner til Afghanistan på 1990-tallet, da Taliban grep makten og brukte stadionet i Kabul til hengning og steining. Vi ser offentlige henrettelser også i Iran.
Vi må trappe opp menneskerettighetsdialogen med Iran. Og med den kvinneundertrykkingen vi nå ser, og de asylsøkerne vi også får til Norge, er det nødvendig å få en utlendingsattaché i Teheran, noe vi vil komme tilbake til i forbindelse med budsjettarbeidet nå i høst.
Til slutt: Norge har aldri gått til ensidig norsk boikott, enten det har dreid seg om Iran, Cuba eller Burma. Vi har fulgt FN, eller vi har fulgt EU. Det gjør vi også nå. Kanskje er det også viktig å ha en dialog. Kontaktskaping kan etter hvert gi positive resultater. Ensidig boikott har derimot ingen virkning, kanskje snarere tvert imot.
Øyvind Vaksdal (FrP) [11:05:51]: Først av alt vil jeg gi interpellanten honnør for å ha satt fokus på menneskerettigheter og demokratiutvikling generelt – og på den svært vanskelige situasjonen for befolkningen i Burma spesielt.
Jeg vil også gi uttrykk for tilfredshet både med tilbakemeldingen fra utenriksministeren her i salen i dag og med hans uttalelser til pressen tidligere. Jeg er glad for at Regjeringen denne gangen har opptrådt ryddig og har sett fornuften i å stå sammen med det internasjonale samfunn når det gjelder samordning av tiltak overfor militærdiktaturet i Burma. Dette viser forhåpentligvis at Regjeringen i ettertid har lært av sitt åpenbare feilgrep med sitt solospill og sin ensidige godkjenning av Hamas-regjeringen, noe vi fra Fremskrittspartiets side for øvrig advarte sterkt mot.
Det burde være åpenbart for de fleste at skal tiltak og eventuelle sanksjoner ha noen virkning, må disse ha en bredest mulig internasjonal forankring. Til tross for stort internasjonalt press fra både USA, EU og andre internasjonale aktører har militærjuntaen så langt dessverre ikke gitt etter. Situasjonen er betydelig roligere nå enn for få uker siden, men jeg er redd dette i stor grad skyldes myndighetenes jerngrep og befolkningens redsel for nye arrestasjoner og forsvinninger.
Etter flere tiår med undertrykking av menneskerettigheter, av ytringsfrihet og av demokrati eskalerte konflikten kraftig for få uker siden, med massearrestasjoner der til og med munker ble fengslet. Dette foreløpige lavmål fra militærregimet viser at de er villige til å gå svært langt for å beholde makten.
Så sent som i går ettermiddag offentliggjorde Kirkens Nødhjelp at kvinner som ble arrestert under demonstrasjonene, nå blir utsatt for tortur og voldtekt i fengslene. Disse grusomhetene kom fram på bakgrunn av opplysninger fra den burmesiske kvinneorganisasjonen Women’s League.
Svært lite tyder dessverre på at regimet er villig til å gi makten til folket – eller den som folket i Burma faktisk har valgt som sin leder, nemlig fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi. Makthaverne har gjennom mange år holdt henne i husarrest og nektet henne den makt og innflytelse som hun rettmessig fikk gjennom valg.
Jeg mener at et sterkt og vedvarende internasjonalt press fra det internasjonale samfunn må være veien å gå for å påvirke utviklingen i Burma. Også sanksjoner som handelsrestriksjoner bør vurderes som virkemiddel, men disse må ha en bredest mulig forankring. FN burde her spilt en betydelig mer aktiv rolle enn vi har sett så langt. Men med Kina som fast medlem av Sikkerhetsrådet, og med vetorett, ser vi at dette er vanskelig, noe interpellanten også var inne på.
Avslutningsvis vil jeg ønske utenriksministeren lykke til videre med det viktige arbeidet for en demokratisk utvikling av Burma, gjennom de fora der han har anledning til å følge dette opp.
Finn Martin Vallersnes (H) [11:09:19]:Først en takk til Anette Trettebergstuen, som meget fortjenstfullt tar opp temaet. Dette er et tema som vi aldri må slutte å ta opp. Vi har hatt dette på dagsordenen en rekke ganger i forbindelse med ulike land, om det nå er Vietnam, Belarus eller Burma. Det påkaller fra min side noen kanskje litt mer generelle refleksjoner om dette temaet som dukker opp med jevne mellomrom, og som vi aldri skal la hvile.
Når vi som utenrikskomite får anledning til å reise en del rundt i verden, blir en slått av det som en møter i enkelte land, hvor de hevder at menneskeretter er et slags vestlig kulturbetinget påfunn som en kan reservere seg mot. Da er det viktig å se forskjell på makthaverne og på dem som bor i landet. Jeg minner igjen om, som jeg har gjort før, Arab Human Development Report fra UNDP i 2003, som påviste at det i en meningsmåling var over 60 pst. som ønsket seg demokrati i de arabiske landene, og – når man gikk dypere inn i det – representativt styre, noen som stod til ansvar overfor dem som hadde valgt dem, og rettssikkerhet.
Menneskerettigheter og demokrati henger selvfølgelig sammen, men man kan ha en litt ulik tilnærming til dem. For hvis en går inn på de folkene som er svakest i vanskeligstilte land, er det vel ingen tvil om at de prioriterer mat, trygghet, kanskje skole og dernest styreform. Men det gjelder å få forklart at å få gjennomført demokrati er det som best garanterer den tryggheten som de er ute etter.
Det er uholdbart når representanter for styresmaktene i diktaturer eller demokratier av ulike avskygninger og ulik modenhet bortforklarer overgrep eller avvik fra menneskerettigheter med lokal tilpasning. Da snakker vi om menneskerettigheter slik de fremgår av FNs deklarasjon og ulike traktater, politisk-sosiale rettigheter, økonomisk-kulturelle rettigheter, kvinners rettigheter eller barns rettigheter. Eller det kan være at landet har signert og eventuelt ratifisert avtalene, men mangler implementering i egen lovgivning. I enkelte land kan implementeringen være på plass, men domstolene er korrupte eller kontrollert av makthaverne.
Vi finner alle varianter på skalaen av grove overgrep. Dessverre får vi regelmessig ferske eksempler, om det nå er i Iran, Pakistan, Vietnam, Midtøsten eller dagens veldig aktuelle eksempel, i Burma.
Så har vi virkemidler, det var også interpellanten inne på. Ja, vi har noen, og vi har forsøkt flere. Vi har sanksjoner, som ofte rammer de svakeste, og som vi vel kanskje ikke har vært flinke nok til å utvikle slik at de rammer der de bør ramme. Hvor skjevt de kan ramme, har vi bl.a. sett i Irak. I Burma vil man dessuten være helt avhengig av medspill fra ASEAN-landene, ikke minst fra India og Kina, som flere har kommentert meget betimelig.
Det andre en kan tenke seg, som også interpellanten var inne på, er intervensjon under demokratiets fane, dessverre i en del tilfeller gjort med en åpenbart vikarierende motivasjon i jakt på naturressurser, og kanskje særlig olje – noe en skal være veldig forsiktig med å bruke som virkemiddel.
Vi står igjen med det som flere har pekt på, nemlig internasjonalt press og dialog for å få praktisert forventet standard i det landet det gjelder. Da må FN være det viktigste forumet.
Dessverre ser det ut til at FNs Human Rights Council foreløpig vakler videre i fotsporene til sin forgjenger, Human Rights Commission, og det er tragisk. Det er tragisk for menneskene i de landene hvor overgrepene skjer, og det er tragisk for FNs omdømme og evne som tjenlig redskap for å fremme menneskerettigheter.
Det kan virke som en lang og bratt bakke å gå, men som medlem av FN må det være vårt mål at FN må forutsette at medlemslandene etterlever de grunnleggende avtalene om menneskerettigheter de har sluttet seg til, at FN må forvente at de samme medlemslandene er åpne for innsyn, evaluering og rapportering for FNs egnede organer etter omforente rutiner, og at FN må utvikle et sett av reaksjonsformer overfor dem som ikke forholder seg til de forpliktelsene de har tiltrådt. Klarer ikke FN gradvis å utvikle en slik policy, er jeg redd for at vårt viktigste verdensforum vil undergrave sin egen legitimitet. For det må gjelde det samme for FN som for hver enkelt av oss: De normene vi har valgt å legge til grunn, må vi stå for, og så gjelder det å stå slik at de synes.
Ågot Valle (SV) [11:14:29]:Også jeg vil takke interpellanten for å ha tatt opp det viktige spørsmålet om hvordan vi forholder oss til brutale regimer, med utgangspunkt i Burma.
Det ble en vekker for mange av oss da vi så de dramatiske bildene av hva som skjedde i Burma i høst. Men som mange har sagt, har dette også skjedd før, nemlig i 1988. Etter initiativ fra Raftostiftelsen og eksilburmesere møtes mange i Bergen hver lørdag for å demonstrere for solidaritet med Burma. For lærdommen etter 1988 er at vi ikke har lov til å glemme, til å la dette brutale styret få fortsette uten internasjonalt press og internasjonal oppmerksomhet. Vi må vel innrømme at de kritiske stemmene har vært for få og for svake i lange perioder mens juntaen har styrket jerngrepet over folket.
Burma, som er rik på naturressurser og kulturtradisjoner, har blitt et av verdens fattigste land, slik som interpellanten var inne på. I et av verdens mest korrupte land bruker regimet inntektene alt overveiende på militære og på overdådig luksus for et lite oligarki av generaler. Følgen blir at store deler av befolkninga står nærmest uten rettigheter til utdanning og helse. Militære tvangsforflytter titusener av mennesker dit det er olje, gass eller tømmer, for kortsiktige inntektsmuligheter.
Mange landsbyer er blitt ødelagt, og mellom en halv og en million er internt fordrevne flyktninger. Slavearbeid, inkludert barnearbeid, er utbredt. Innbyggerne kontrolleres gjennom et etterretningssystem som overgår det meste. Der fire burmesere er samlet, finnes minst fem spioner, er ett ordtak.
De verste menneskerettighetsbruddene er likevel rettet mot kvinner og jenter. For juntaen vet det som alle undertrykkere vet: Skal du knekke et folk, må du knekke kvinnene. Det er rystende historier en kan høre i en rapport som er gitt ut av den organisasjonen som Vaksdal refererte til, nemlig Women’s League of Burma. Jeg var så heldig at jeg fikk møte noen av de tøffe, flotte damene i denne organisasjonen da de var på besøk i Norge i våres, og deres fortellinger stemmer overens med fortellingene fra FN, fra Human Rights Watch og fra Amnesty, nemlig at juntaen bruker seksualisert vold, inkludert massevoldtekter, og bruker sexslaver som undertrykkelsesvåpen.
Women’s League of Burma jobber systematisk med kvinner, fred og sikkerhetsarbeid på begge sider av grensa. Dette får Norges støtte, og det må fortsette å få Norges støtte, fordi det generelt er med på å bygge opp det sivile samfunnet. Men det er også verdifulle investeringer i en prosess som kan bli vanskelig den dagen juntaregimet gir etter for presset om trepartsforhandlinger mellom det militære, opposisjonen og de etniske grupperingene.
Det er blitt advart mot et nytt Jugoslavia dersom juntaen gir seg, men det er advarsler som blir stadig sjeldnere, for det gir grunn til optimisme når opposisjonen i så stor grad har klart å samle seg over etniske, religiøse og politiske skiller, med Aung San Suu Kyi som samlingsperson.
Utenriksministeren har fortalt om Norges klare linje, og det er stor og bred støtte for denne linja her i Stortinget, slik det går fram av denne debatten.
Det er mange som har etterlyst særskilte virkemidler fra Norge. La meg bare minne om at Stortinget har bestemt at det ikke skal kjøpes statsobligasjoner i Burma. Etikkrådet har, etter at finansministeren bad om en gjennomgang av Statens pensjonsfond – Utlands investeringer i selskap med engasjement i Burma, kommet med vurderinger om at det er høyst aktuelt å trekke seg ut den dagen selskap som oljefondet er inne i, investerer i større infrastrukturprosjekter, som rørledninger, vannkraftutbygginger eller gruvedrift, fordi det da vil være en stor, uakseptabel risiko for grove og systematiske menneskerettighetsbrudd. Dette vil være tiltak som vil ramme regimet, og som, slik alle er opptatt av, ikke skal ramme sivilbefolkninga. Men samtidig er det viktig å si det som mange har sagt, nemlig at vi må opprettholde en dialog både med opposisjonen og med juntaen med hensyn til det som foregår – og spesielt gjennom FN.
Jan Sahl (KrF) [11:20:03]: Militærdiktaturet holder fortsatt Burma under jernhæl. Overgrepene opprører oss når vi ser nyhetene på tv. Høstens protester fra det burmesiske folk ble innledet av rødkledde munker som gikk ubevæpnet i lange gatemarsjer. Folket sluttet seg til, men så kommanderte militærjuntaen soldatene ut i gatene. På nytt senker stillheten seg. Med skarpladde gevær tvinges folk til å lukke munnen. Munkene arresteres eller forsvinner, og med dem forsvinner etter hvert avisoverskriftene og tv-dekningen.
Det som nå holder på å skje, er at Burma igjen skyves ut av verdensopinionens oppmerksomhet. Det har skjedd før. Men vi må ikke la det skje igjen. Vi må holde et konstant øye med situasjonen. Vi må holde oppe et vedvarende politisk press mot militærjuntaen, og vi må vise en utholdende støtte til det undertrykte burmesiske folket. Vi vet for mye om denne saken til at vi kan glemme. Vi vet for mye til at vi kan være passive.
Etter Kristelig Folkepartis syn har vi en moralsk plikt til å støtte det burmesiske folk. Vi må støtte deres kamp for demokrati. Vi må støtte deres krav om respekt for menneskerettighetene. Vi må kreve at juntaen setter fri den folkevalgte lederen, Aung San Suu Kyi. Vi må kreve stans i overgrepene mot de etniske folkegruppene, som f.eks. karenfolket. Vi må fordømme militærregimets terrorvelde – med nedbrenning av landsbyer, drap, voldtekter og andre overgrep. Vi må gi bistand til de burmesere som flykter fra juntaens herjinger. Vi må støtte opposisjonen som lever i eksil. Vi må støtte radiostasjonen Radio Democratic Voice of Burma, som holder til i Oslo.
Vi kan skjerpe nasjonale sanksjonstiltak med flere virkemidler, men dessverre synes det ikke som f.eks. SV-leder Kristin Halvorsen er like mye på hugget som finansminister som hun var da hun var i opposisjon, med hensyn til å få til en effektiv økonomisk boikott som rammer regimet i landet. Vi må skjerpe de internasjonale sanksjonene som kan framskynde slutten på militærdiktaturet.
Dessverre vet vi at det ikke er nok at land på vår side av kloden protesterer. Vi må jobbe for at FN kan engasjere seg sterkere. Men når det kommer til stykket, et det Burmas store naboer som sitter med nøkkelen til et effektivt press fra omverdenen. Det gjelder ikke minst Kina, som tjener på å selge våpen til militærdiktaturet. Kina handler med generalene. Så lenge nabostatene ser gjennom fingrene med uhyrlighetene, er det lite håp for en effektiv boikott.
Under det folkelige opprøret i høst tok den sørafrikanske nobelprisvinneren biskop Desmond Tutu opp et radikalt forslag. Han bad verden boikotte de kommende olympiske leker i Kina dersom ikke Kina tok sitt ansvar alvorlig. Det var tydelig at det forslaget ble oppfattet som farlig av et kinesisk regime som er veldig opptatt av å vinne internasjonal goodwill og tillit, og som er svært sensitivt for omdømmetap som kan ødelegge for kinesisk eksport og landets økonomiske vekst.
Alle som har hatt ordet i dag, deler ønsket om demokrati i Burma. Men dessverre synes jeg ikke Regjeringen fronter denne saken så aktivt som jeg skulle ønske. Det utenriksministeren sa i sitt innlegg, er vel og bra, men etter Kristelig Folkepartis syn ikke nok. Særlig gjelder dette den manglende tro på treffsikre sanksjoner. Fra Kristelig Folkepartis side skulle vi ønsket at Regjeringen frontet Burma-saken mer offensivt. Vi har en fortid her som forplikter. Med den utålmodighet vi har hørt fra så godt som alle partier i Stortinget, mangler det ikke på parlamentarisk dekning for å gjøre mer.
Til slutt vil jeg takke representanten Trettebergstuen for å ha reist en svært viktig debatt, som må føre til at denne saken ikke forsvinner fra vår oppmerksomhet framover.
Anne Margrethe Larsen (V) [11:25:16]: Igjen takk til representanten Trettebergstuen for å holde fokus rettet mot menneskerettigheter og Burma. Situasjonen i Burma er svært alvorlig med en rekke daglige overgrep – som vi hørte om senest i går – mot grunnleggende menneskerettigheter. Generalenes reaksjon etter protestene som ble innledet av munkene, som fikk med seg brede lag av befolkningen, har vært grusom: Drap, tortur, voldtekt av kvinner og frihetsberøvelse er sentrale stikkord. Juntaen synes beredt til å gjøre alt for å knuse den politiske opposisjonen og sikre det brutale militærregimet en forlenget levetid. Den har sittet ved makten i 45 år og viser ikke tegn til å løsne på tøylene.
Venstres instinkt er å satse på dialog, også med vanskelige partnere. Men det er ingenting som tyder på at dialog er tilstrekkelig til å bevege generalene i Burma til å satse på demokrati. De har gang på gang vist at de ikke ønsker det. Det eneste som synes å hjelpe, er å legge et økt press på regimet.
Dette mener jeg er viktig fordi mulighetene for en endring i Burma er større nå enn på lenge. Først og fremst har landet fått en stor indre opposisjon som tør å stå fram, alle represalier til tross. Det er dessuten økt fokus på Kina, India og Thailand som viktige aktører for å få til en fredelig overgang til demokrati i Burma. Videre har USA, Japan og EU satt eller vil sette i verk skjerpende tiltak mot juntaen i Burma. Her er summen av det ytre presset av stor betydning. Det er en kombinasjon av ytre press mot juntaen og støtte til opposisjonen som kan skape en forandring.
Takk til utenriksministeren for tydelig engasjement i forhold til menneskerettigheter og Burma. Men spørsmålet er om den rød-grønne regjeringen går langt nok i sine tiltak mot juntaen i Burma. Kunne den ha gjort mer? Regjeringen har gjentatte ganger krevd at regimet i Burma må løslate Aung San Suu Kyi og alle andre politiske fanger. Videre støtter den FNs arbeid overfor Burma, herunder innsatsen til FNs spesialutsending, Ibrahim Gambari. Norske ambassader skal dessuten ha fått instruks om å ta opp situasjonen i Burma med sentrale land i regionen, herunder Kina og India. De antas å kunne spille en nøkkelrolle for å fremme en fredelig utvikling i Burma.
Videre vil Norge følge etter EU, som vil skjerpe sine tiltak mot Burma. Det er her snakk om målrettede sanksjoner siktet inn mot militærdiktaturet, som våpenembargo, visumnekt og frys av midler for medlemmer av militærregimet. På handelsområdet gjentar Regjeringen den snart ti år gamle oppfordringen fra daværende statsminister Kjell Magne Bondevik om ikke å handle med, investere i eller reise til Burma. Jeg mener dette er en god start, men mye tyder på at dette ikke vil gjøre noe stort inntrykk på generalene i Burma. De har i en årrekke vært utsatt for målrettede sanksjoner som ikke har vist seg å ha noen stor effekt.
Jeg mener Regjeringen kunne ha gått noe lenger. Det jeg først og fremst tenker på, er å bruke Statens pensjonsfond. Det er et fond som er stort også i internasjonal sammenheng, og det vi gjør av endringer her, vil bli lagt merke til. Mer konkret bør vi trekke ut alle selskap i fondet som har store investeringer i Burma, spesielt innen oljesektoren og innen våpenindustrien. Oljesektoren er en nøkkelindustri for Burma. Den gir regimet store inntekter, og Norge bør markere at vi ikke ønsker å bidra til at juntaen får disse inntektene. Franske Total og kinesiske PetroChina er to selskaper som fondet umiddelbart må trekke sine investeringer ut av. Det samme gjelder våpenprodusenter. Dersom det viser seg at oljefondet i dag har investert i våpenprodusenter som leverer til Burma, bør finansministeren gi fondet instruks om å trekke disse investeringene.
Jeg mener at nevnte tiltak knyttet til Statens pensjonsfond bør skje umiddelbart. Vi bør ikke ta oss tid til å vente til etter den varslede gjennomgangen av de etiske retningslinjene fra Etikkrådet for Statens pensjonsfond – Utland. Det er nå viktig å skjerpe presset mot juntaen i Burma. Hvis ikke, kan det ta lang tid før nødvendige og sterkt ønskede forandringer kommer til Burma.
Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.
Børge Brende (H) [11:30:22]: Jeg vil også takke representanten Anette Trettebergstuen for å ha initiert en debatt rundt forholdene i Burma og menneskerettigheter mer generelt. Det er også viktig at vi i det norske storting nå diskuterer vår holdning til den brutale behandlingen som militærregimet i Burma har utsatt sitt eget folk for. Det er faktisk slik at man i høst i mange parlamenter rundt omkring i verden har diskutert hvordan man på en aktiv og offensiv måte kan bidra til at man får fremskyndet et demokrati i Burma. Burmas demokratisk valgte leder sitter jo på tolvte året i husarrest i den tidligere hovedstaden Rangoon.
Det er også slik at Norges politikk på Burma-området følges nøye internasjonalt. Det har nok sin forklaring i at Norge i mange år har hatt et nært forhold til demokratibevegelsen i Burma. Det er også slik at Aung San Suu Kyi i sin tid mottok Nobels fredspris. Det står som en bauta over Nobelkomiteens fremsynte tildelinger at Aung San Suu Kyi i sin tid fikk Nobelprisen, og det bidro til at hun fikk ytterligere status i det internasjonale arbeidet. Mange eksilparlamentarikere fra Burma har faktisk også fått opphold i Norge, og flere av oss i Stortinget har en løpende dialog med dem.
Jeg synes først og fremst at situasjonen i Burma nå er tragisk. Det er tragisk å se at en liten junta, som nå har flyttet ut fra hovedstaden Rangoon, behandler sitt eget folk og munkene på den måten de gjør. Man må huske på at Burma i sin tid var en stor riseksportør i regionen, og at landet hadde noen av de beste universitetene og høyskolene her. I dag er dette et av de minst utviklede land i verden, og ifølge Transparancy International er det altså verdens tredje mest korrupte land. Når man har politiske diskusjoner om Burma, tror jeg man må ta inn i vurderingene at når et land er så korrupt, er det svært krevende – og jeg mener umulig – i dag å drive økonomisk virksomhet på viktige områder uten at man kommer i strid med det som bør være grunnleggende etiske normer og menneskerettigheter. Spesielt innenfor områder som regnskog, mineraler, edelstener og olje og gass er denne type virksomheter organisert i monopoler der det aller meste av avkastningene kommer generalene og ikke lokalbefolkningen til gode. Derfor har Aung San Suu Kyi oppfordret internasjonale selskaper og land til ikke å investere i Burma under de rådende forhold.
Jeg har hatt en dialog med Utenriksdepartementet og utenriksministeren om disse spørsmålene. Det skyldes at vi har en komite i Stortinget som jobber for et fritt og uavhengig Burma, og også leder et internasjonalt parlamentarikernettverk. Den dialogen har vært god. Noen ganger hadde jeg selvsagt ønsket at utenriksministeren hadde kommet enda raskere på banen. Men jeg vil jo gi utenriksministeren honnør – jeg vet ikke om han helt vil oppfatte det slik – for at han i fjor sommer, da utviklingsminister Erik Solheim var litt ute på sklibrettet og ville ha en ensidig oppheving av de norske sanksjonene overfor Burma, slo fast at det ikke var norsk politikk. Jeg har også registrert og er glad for at Norge nå vil følge etter EU når det gjelder de viktige initiativene som EU har tatt, for å gjennomføre fornuftige sanksjoner.
Jeg har dog sagt at jeg noen ganger har følelsen av at den norske utenrikspolitiske ledelsen drar bena litt etter seg i denne saken. Det er selvsagt viktig å avvente hva EU gjør. Men noen ganger har utenriksministeren vært mye djervere. Da har jeg ikke vært fullt så enig, f.eks. når det gjaldt en ensidig godkjennelse av den Hamas-inspirerte regjeringen i Midtøsten. Der ventet vi ikke på USA, for å si det slik. Vi ventet heller ikke på EU. Der kunne Norge gå en alenegang. Etter min mening har det kanskje vist seg ikke å være det klokeste politiske trekk som er foretatt. Men i forhold til Burma er det gjort et eget selvstendig poeng av at vi må avvente hva alle andre gjør, før vi gjør noe i Norge. I fremtiden håper jeg at utenriksministeren på dette punkt er djervere og ikke sleper bena etter seg.
Anette Trettebergstuen (A) [11:35:49]: Representanten Valle var inne på kvinnenes situasjon. Jeg nevnte også så vidt i mitt innlegg at situasjonen i Burma er spesielt kritisk for kvinnelige demokratiaktivister.
Burma har en veldig lang tradisjon for å ha sterke grupper av kvinnelige aktivister. Antikolonibevegelsen ble i sin tid så sterk som den ble, på grunn av deltakelsen av utdannede kvinner. Kvinner sloss på markene side om side med burmesiske menn mot britiske kolonister. På grunn av denne historien er også kvinnelige aktivister spesielt fryktet. Juntaen har gått hardt ut mot kvinnelige aktivister for på denne måten å vise innbyggerne og de som eventuelt måtte tenke seg å protestere, at deres kvinnelige valgte leder, rollemodell og forbilde, Suu Kyi, også skal passe seg.
Under protestene i forrige måned ble kvinner slått ned på på en mye mer brutal måte enn det de mannlige aktivistene opplevde. Voldtekt av nonner er bare ett eksempel på akkurat det. Nå har en gruppe kvinnelige aktivister nettopp sendt et rop om hjelp til FNs ambassadører der de ber om hjelp til å beskytte Burmas kvinner fra de groteske menneskerettighetsbruddene de blir utsatt for. De sier også at de ønsker at verden skal gjøre en innsats for en sterkere fokusering på mer makt bak kravet om etterlevelse av FN-resolusjon 1325. Jeg håper at Norge aktivt vil støtte dette kravet.
Representanten Nybakk var inne på den alvorlige situasjonen for de mange flyktningene. Mens vår oppmerksomhet endelig er rettet mot demonstrasjonene og juntaens reaksjon på disse, må vi heller ikke glemme at juntaen er på offensiven i de østlige delene av Burma på en mer blodig måte enn før, og at halvannen million mennesker er på flukt i Burma nå. Det er viktig at vi gjør det vi kan, ikke bare for å øke støtten til dem som arbeider inne i Burma, men også for å gjøre en innsats for å dekke behovene i grenseområdene, som Nybakk var inne på.
Alle interpellanter pleier å slutte med å takke for debatten. Det skal jeg også gjøre. Jeg takker utenrikskomiteen for at dere stiller opp, pluss et og annet hederlig unntak av andre representanter som har deltatt. Som parlamentarikere har vi et ansvar for å sette søkelyset på glemte konflikter, kriser og overgrep, og som Børge Brende nevnte, har vi en Burma-gruppe her på Stortinget som forsøker å gjøre det. For alle dem som følger debatten fra kontorene sine nå, kan jeg si at dere kan kjøpe dere avlat for ikke å ha deltatt i debatten, ved å delta aktivt i denne gruppen i framtiden. Selv om vi ikke kan redde verden helt alene som stortingspolitikere, kan vi i hvert fall engasjere oss og vise aktiv og uttalt støtte til alle dem som kjemper på innsiden og utsiden av Burma for å styrte det sittende diktaturet.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:38:47]: Jeg vil takke interpellanten og utenrikskomiteen og alle dem som har fulgt debatten på tv, for støtten, og gi Stortinget honnør for at de har et engasjement i denne saken. Jeg har oppfattet at det er bred støtte i denne sal for Regjeringens politikk. Det mener jeg har kommet klart fram. Det at det er utålmodighet og press, ønsker jeg i grunnen velkommen.
Til representanten Brende vil jeg si at jeg ikke har noe imot å ta imot ros fra noen. Det er bare å komme med det. Samtidig merker jeg meg at det er nyanser mellom Brende og Vallersnes i synet på Regjeringens politikk, men vi kan også leve med de nyansene.
Det er viktig å støtte Burma, bare en liten parentes til Høyre her, for vi gjør det – støtten går opp med 55 mill. kr i år. Det gjør vi til tross for at Høyre foreslår å kutte støtten til humanitære bidrag i budsjettet for inneværende år med 350 mill. kr. Fremskrittspartiet vil kutte i støtten til fred og forsoning med 1 milliard kr. Allikevel har vi klart å rydde plass til dette, og det er viktig for oss.
Så merket jeg meg at representanten Sahl mente at Regjeringen burde være mer aktiv. Han kom ikke med konkrete forslag til hva han ønsket seg. Det gjorde derimot representanten Larsen, og det kan hende det er i samme retning Sahl tenker, nemlig Statens pensjonsfond. Jeg mener det er feilaktig å hevde at finansministeren ikke er en pådriver her. Hun sitter med et virkemiddel som ingen andre land har, og forsøker å trekke en linje på dette som synes, som er varig over tid, og som Norge kan stå for. Statens pensjonsfond går ikke ut av selskaper etter hvilke land de er i, men etter hva de gjør. Vi har tatt beslutning om ikke å investere i burmesiske statsobligasjoner. Det er et kraftfullt signal fra fondet. Vi står også rede til å kunne trekke investeringer ut av selskaper som måtte gå i gang med virksomheter i Burma, som f.eks. gassrørledninger, idet de tar en beslutning. Vi må ikke dokumentere at de bryter etiske retningslinjer, men vil kunne trekke oss ut i et slikt tilfelle. Det følger vi nøye med på, og jeg tror det blir fulgt.
Så er det en interessant diskusjon om alenegang eller ikke. Jeg synes at framstillingen av samlingsregjeringen er skjev fra dem som har trukket den parallellen, men la gå. Mitt inntrykk – etter å ha snakket med mange, òg i regionen – er at vi her står overfor en situasjon hvor vi må lese den regionale sammenhengen, og hvor det Kina, India, Thailand og ASEAN-landene gjør, er det som er helt avgjørende. Vi må altså både gjøre tiltak hos oss som sender et kraftfullt signal til juntaen, og samtidig løfte fram samarbeidet med disse landene. Jeg tror de sanksjonene EU har foreslått nå, og som Norge er rede til å støtte, vil ramme 1 pst. av handelen Burma har. De store bulkproduktene burmeserne eksporterer, som bl.a. reker, er i områder hvor man ikke ønsker å rette tiltak, fordi det vil treffe folk i så stor grad – det er regimet vi er ute etter.
Norge er som sagt med på å følge opp den type tiltak, men vi ønsker også å finne balansen, slik at vi med trykk kan støtte Gambaris tiltak og arbeid på vegne av FN, fordi vi tror at hans arbeid inne i Burma blir helt avgjørende for å nå det resultatet vi ønsker over tid.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 2 er dermed avsluttet.