Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:43:13]: Som norsk borger, som medlem av Stortinget og som medlem av Stortingets justiskomite er jeg særdeles stolt av den jobben som norske politifolk gjør her i landet, men ikke minst den jobben de også bidrar med ute i andre land og i andre verdensdeler. Det synes jeg er med på å betegne den kvaliteten som de faktisk står for, og det er også med på å vise til noen av de verdiene som vi har her i landet, som andre land ser nytten av, og der vi kanskje kan bidra med å hjelpe dem til å komme opp på samme nivå som oss.

For min del har denne interpellasjonen to vinklinger. Den har en vinkling som går på rett statsbygging – andre land har ikke det demokratiet som vi har, som vi er vant til, og som vi er veldig stolte av. Den andre vinklingen går på konkret politisamarbeid.

For å ta det første først: Rettsstatsbyggingen er en nøkkel til suksess, og den er en nøkkel til demokrati. Jeg har også gleden av å være medlem i NATOs parlamentarikerforsamling, og noe av det som diskuteres der, er f.eks. Afghanistan. Afghanistan er en utfordring for verdenssamfunnet, det er en utfordring for NATO, og det er en utfordring for Norge. Jeg tror det kanskje aller mest er en utfordring for den vestlige verden. Hvis ikke den vestlige verden gjennom sin tilnærming der greier å bidra til en varig og god løsning som ivaretar innbyggerne i Afghanistan, vil den vestlige verden på en måte ha tapt ansikt og anseelse som det vil ta lang, lang tid å bygge opp igjen.

Hvem skal gjøre denne jobben? Hvem skal bidra til det? Jo, det er bl.a. norske politifolk, og det er også andre fra justisvesenet i Norge som er med og bidrar. Der har Regjeringen etablert Ønskebrønnen – hvis ikke jeg husker helt feil, er det betegnelsen – som er et sted hvor man henter ressursene fra. Jeg tror det er viktig at vi har norske borgere som reiser ut og bidrar, som viser at man har en internasjonal samvittighet, og at man ønsker å komme med bidrag internasjonalt. Grunnen til det er at vi ønsker å vise utad at vi har noen verdier som vi er stolte av, og som vi ønsker at andre skal få ta del i. Derfor er det viktig, for min del iallfall, å være med og støtte opp om det arbeidet vi gjør ute, når det gjelder å bygge rettsstater i andre land.

Jeg tror også at det er den eneste måten å bekjempe korrupsjon på. Et land som er korrupt, vil man aldri få til å fungere, for da vil det være folks motiv for økonomi og andre goder som vil styre, ikke det å ta vare på befolknin-gen og de behov den måtte ha. I så måte er demokratibygging en nøkkel for å lykkes. Der har jo Norge lang tradisjon. Igjen synes jeg vi skal se på det som skjer i Afghanistan. Det har av og til vært en diskusjon når det gjelder politifolk som jobber ute, om hvordan man gjør ting der, og hvordan vi kan overføre hit. Men jeg tror helt klart vi kan gjøre det. Det har også vært folk fra andre land som har kommet til Norge for å lære hvordan vi gjør ting her. Dette har vært diskutert etter at det dessverre har vært noen som har hoppet av og forsvunnet under opphold i Norge. Men jeg tror allikevel at det er viktig at vi lar andre komme til oss for å se hvordan vi har det. Det er flere grunner til det. Det viktigste er å vise dem at det går an å ha et demokrati, at det går an å ha et politi som ikke er korrupt, at det går an å ha domstoler som ikke er korrupte, og at det går an å ha et fengselsvesen som er humant. Det er jo det vi er stolte av, og som vi forventer. Hvis vi mener noe med dette, bør vår innsats styrkes, og den bør økes for å bistå også andre land. Hvis ikke må vi iallfall ikke lure på de problemene vi selv får som en konsekvens av kriminalitet begått i disse landene. Dette er, etter mitt skjønn, kanskje den beste måten å yte u-hjelp på, som igjen i det lange løp vil være hjelp til selvhjelp for oss. Lov og orden er på en måte bærebjelken i ethvert samfunn. Derfor mener jeg at innsatsen vår der absolutt bør styrkes.

Den andre biten av dette er det som går på internasjonalt politisamarbeid. Her er Norge også en aktiv aktør. Vi har Interpol, vi har Europol, vi har Schengen, og vi har Prüm-samarbeidet. Vi jobber på veldig mange arenaer. Utfordringen, tror jeg, er vel kanskje å kommunisere tilbake til Stortinget og den øvrige del av det norske samfunnet hva vi faktisk gjør.

Men enda viktigere: Hva oppnår vi med dette? Ved å beskrive det vi oppnår, vil vi samtidig beskrive hva vi ikke hadde fått hvis vi ikke hadde vært med på dette. En parentes: Jeg regner med at det er tillatt at jeg påpeker overfor statsråden at det i budsjettinnstillingen f.eks. står at Interpol er en internasjonal kriminalitetsorganisasjon. Jeg regner med at det skal stå at det er en kriminalitetsbekjempende organisasjon. Men jeg skal la det ligge – det kan heller statsråden kommentere etterpå, om det f.eks. er en skrivefeil. Men det var litt interessant å lese. Jeg trodde Interpol stod for helt andre ting enn kriminalitet, men greit nok.

Gjennom politisamarbeidet vil det også være slik at vi tar vare på vårt eget samfunn, og kanskje den viktigste grunnen til at vi gjør det, er terrorbekjempelse. Det har vært en redegjørelse fra utenriksministeren tidligere i dag om internasjonalt samarbeid som bl.a. har fokusert på at man gjennom slikt samarbeid kan bidra til å forhindre at vi selv blir utsatt for hendelser som vi ikke ønsker å bli utsatt for. Land i våre nærområder, som England og Spania, har vært utsatt for hendelser som vi ikke hadde drømt om var mulige. Det har vært trusler mot Danmark og trusler mot vårt eget land. Det viser at internasjonalt samarbeid er viktig for å forebygge og forhindre at slikt også skjer her i landet.

Det er også andre ting som er viktig med tanke på politisamarbeid, f.eks. bekjempelse av barnepornografi. Der har vi noen større utfordringer enn det jeg tror vi ønsker å ta inn over oss. Det var en ganske stor internasjonal aksjon i 2002 som ble kalt Pendulum, hvis jeg ikke husker helt feil. Der har statsråden, etter mitt skjønn, en utfordring som vi kanskje ikke hadde ønsket. Hvis jeg ikke tar helt feil, er det altså slik at alt det materialet fortsatt ikke er gått gjennom av Kripos, fordi man ikke har kapasitet og mulighet til å få gjort det. Det synes jeg er leit, primært av hensyn til de barna som er utsatt for overgrep, men kanskje aller mest med tanke på det tap av anseelse som rammer det norske politiet hvis ikke de greier å følge dette opp. Vi har nå en ny stor sak på gang, og jeg håper at vi kommer bedre ut her enn det vi gjorde i den forrige.

Av og til blir Norge bedt om å yte bistand ute. Jeg har sett på hva vi gjør eller ikke gjør, og da så jeg at tidlig i år bad FN Norge om bistand i tilknytning til drapet på statsministeren i Libanon, men vi manglet kompetanse. Igjen: Når FN, som er en av bærebjelkene for vårt internasjonale samarbeid, ber om hjelp, og vi ikke kan yte, tror jeg det gjør noe med vår troverdighet, for det bør jo ikke være slik at Norge kun blir oppfattet som en sponsor, som et land som signerer sjekkene når ting skal løses. Det bør òg være slik at vi bidrar med personell og på andre måter, at vi har større bredde enn et sjekkhefte. Det tror jeg ville være bra for oss alle sammen.

En annen ting som også er en utfordring, og som jeg ser at justisministeren har jobbet mye med i det siste, er utleveringsavtaler. Jeg tror at jo flere utleveringsavtaler vi får med andre land, desto bedre vil det være for oss. Det vil vise at Norge tar internasjonal kriminalitet på alvor. Vi tar på alvor kriminalitet som er begått av borgere som ikke hører naturlig hjemme her, og vi viser at Norge ikke skal være et fristed. I verste fall kan man ha slik uflaks at man faktisk må sone i sitt eget hjemland. Her gir jeg statsråden honnør. Jeg kunne også tenke meg at statsråden her vurderte om Norge bør øke sin innsats, f.eks. gjennom å være med på å dele kostnadene med de landene som sier ja til dette. For oss vil det være positivt uansett hva slags vinkling vi har på det. Jeg tror faktisk at det kunne ha påvirket positivt.

Målsettingen må iallfall være at grenseoverskridende kriminalitet skal bekjempes med alle lovlige midler, og at Norge gjennom sin posisjon som et velbeslått land, et velfungerende samfunn, bør stå i første rekke, ikke bare økonomisk, men også når det gjelder å bidra internasjonalt. Der føler jeg vel at vi har en felles utfordring og en felles målsetting om å komme oss dit. Grunnen til det er selvfølgelig at ethvert tiltak vi kan gjøre ute, i de aller fleste sammenhenger vil være et positivt bidrag her hjemme.

Jeg hadde gleden av å besøke den norske ambassadøren i Serbia tidlig i vår. Han fortalte litt om Balkanruten og utfordringene der. Det er klart at når han forteller oss at enkle grep der nede reduserer kriminaliteten vesentlig hit, skal vi selvfølgelig høre på det. Vi var i Montenegro og ble orientert om situasjonen – om stoff som smugles inn via Albania og gjennom den delen av Europa, og som havner lengst oppe på kartet, altså i Norden. Det er klart at hvis vi kan bidra til å gjøre grep i nærområdene – som vi vil se positivt igjen her hjemme – vil det være i alles favør.

Så utfordringen min til statsråden vil være: Er han enig i at vi bør ha et økt fokus og en økt satsing – og ikke minst at vi bør gjøre det attraktivt for alle nordmenn som ønsker å bidra – for å bekjempe internasjonal og grenseoverskridende kriminalitet?

Statsråd Knut Storberget [11:53:26]: La meg aller først si at dette er en av de viktigste interpellasjonene vi kan ha på justisfeltet denne høsten. Jeg syns interpellanten tar et prisverdig initiativ.

Jeg mener at dette feltet i mye større grad enn tidligere for det første fordrer et annerledes perspektiv på hvordan vi ser kriminaliteten i samfunnet – som også interpellanten var inne på – i forhold til sammenhenger. Produksjon av heroin i Afghanistan møter vi igjen på gatene her i Oslo – som ett eksempel.

Det andre som gjør at interpellasjonen er særs viktig, er at vi trenger økt politisk fokus på de internasjonale virkemidlene vi har med hensyn til kriminalitetsbekjempelse.

Og til slutt: Vi trenger økt legitimitet i forhold til de tiltak som bygges opp rundt internasjonal kriminalitetssatsing. Derfor er jeg glad for det interpellanten sier om det å samle politisk flertall, slik at det ikke går partipolitikk i så viktig politiarbeid, så viktig justisarbeid, som dette faktisk er.

Den alvorlige, grenseoverskridende kriminaliteten innebærer en betydelig utfordring for oss – både for rettshåndhevende myndigheter og når det gjelder det mer politiære, etterforskningsmessige. Slik kriminalitet påfører enkeltmennesker og samfunnet store tap. Den kan være egnet til å undergrave trygghet og stabilitet i hverdagen, og den er avansert og profesjonalisert i en slik grad at det kan være ytterst komplisert å avdekke den. Dette innebærer at man hele tiden må videreutvikle effektive mottiltak.

Den pedofilisaken som interpellanten nå viser til, er et veldig godt eksempel på hvor internasjonalisert denne type aktivitet er blitt, og hvordan det vanskeliggjør etterforskning. Men det er også et veldig godt eksempel på hva internasjonalt samarbeid faktisk betyr. Det er også et eksempel på at vi i Norge evner å kunne delta på denne arenaen, og også evner å kunne iretteføre disse sakene. Når det gjelder den saken, håper jeg virkelig at det samarbeidet vil bære frukter.

Nasjonalt har vi utviklet et lovverk som i dag er godt tilpasset etterforskning og iretteføring av saker om organisert og internasjonal kriminalitet. Regjeringa er opptatt av at straffesakskjeden samlet sett får den kompetanse og de ressurser som er nødvendige for å kunne prioritere slike saker. Ikke minst er det den senere tid gjort mye for at politiet skal ha en organisasjon som på en profesjonell måte er i stand til å oppklare denne type kriminalitet. Resultatene har da også vist seg gjennom flere vellykkede saker av forholdsvis stort omfang hvor det er avsagt fellende dommer.

Den organiserte kriminaliteten er som kjent grenseoverskridende. For at markedet og derved profitten skal bli stor nok, er det for mange kriminelle nødvendig å operere internasjonalt. I dag er det lettere enn noen gang. Vi lever i utpreget grad i en grenseløs verden med både teknologi og teknikk som gjør forflytning ganske så enkelt. Mottrekket her er utvilsomt et intensivert internasjonalt samarbeid på bred front.

Jeg har valgt å sette arbeidet for å styrke Norges rolle i det internasjonale politisamarbeidet som en av mine viktigste prioriteringer i departementet. Jeg mener det må gjenspeiles i hvordan vi faktisk organiserer forvaltningen, bl.a. i Justisdepartementet. Det er gitt føringer om at norske politimyndigheter skal engasjere seg i internasjonalt samarbeid der hvor de beste resultatene kan oppnås.

Det må satses på å arbeide i de sentrale multilaterale organene, hvor alle de viktige aktørene møtes for å utforme felles regelverk og strategier, som jeg skal komme tilbake til. Men som også representanten Ellingsen peker på, er det viktig å finne løsninger bilateralt, i samarbeid med andre land.

Blant de flernasjonale arenaene er Europa, og dermed EU, viktig. Jeg har sjøl engasjert meg i et aktivt samarbeid med EU på justisområdet. Som formann i Fellesorganet på ministernivå i fjor fikk jeg anledning til å lede de politiske diskusjonene mellom EU-landenes justisministere og andre innen Schengen om utformingen av nye regler for Schengen-samarbeidet. Dette samarbeidet gir oss etter min mening en unik plass i et omfattende internasjonalt arbeid for å redusere utbredelsen av grenseoverskridende kriminalitet. Schengen-reglene gir oss bl.a. muligheter for effektiv utveksling av informasjon og raskere samarbeid om rettslig bistand i straffesaker. Dette samarbeidet og det at vi hadde denne rollen i fjor, bidrog også til at vi kom nærmere inn på de europeiske statene. Blant annet valgte visepresidenten i EU-kommisjonen å bruke tre dager i Norge sammen med undertegnede, for nettopp å diskutere felles utfordringer. Besøket av Franco Frattini tror jeg må sies å være veldig verdifullt for justissamarbeidet.

Regjeringa har valgt å legge stor vekt på aktivt å utnytte øvrige formelle samarbeidsavtaler vi har med EU på justisområdet. Ikke minst gjelder dette det avtalefestede samarbeidet vi har med Europol og Eurojust, som vi bl.a. ser frukter av i disse dager. Her ligger det store muligheter for å forebygge og oppklare den organiserte og internasjonale kriminaliteten i vårt nærområde. La meg i den forbindelse legge til at Regjeringa går inn for å forhandle en avtale med EU om tilslutning for Norge til EUs regelverk når det gjelder forbedret utveksling av helt vesentlig informasjon i moderne politisamarbeid. Det dreier seg om den såkalte Prüm-traktaten, som nå delvis er trukket inn i EU-samarbeidet, og hvor enkelte bestemmelser om politi- og strafferettssamarbeid er implementert i EUs regelverk.

En tilknytning her vil sette oss i stand til å dele informasjon fra viktige politiregistre med EU-landenes politimyndigheter, bl.a. DNA. Det er en revolusjon etterforskningsmessig hvis vi får tilgang til de andre EU-landenes DNA-registre. Det er veldig viktig, som interpellanten også var inne på, at Norge ikke blir en øy hvor kriminelle kan unndra seg nettopp denne muligheten til å bli sjekket opp mot registeret. Dette vil bli et ytterligere virkemiddel av stor viktighet for Norge for å løse internasjonale kriminalsaker, og det er derfor jeg har satt mye inn på å ha kontakt, bl.a. bilateralt, med en rekke justisministere i EU-samarbeidet, for å få aksept for at Norge får en slik tilslutningsavtale. Det samme gjelder EUs avtale om soningsoverføring – nå rekker jeg ikke å komme inn på alt – det er også særs viktig. Hvis Norge blir stående utenfor når det gjelder muligheten til å søke i DNA-register og i fingeravtrykkregister, og det dermed også er mulig å bli unndratt risikoen for å måtte bli sendt tilbake til hjemlandet for soning, vil Norge kunne være et fristende sted for mange å søke tilflukt i for å begå kriminelle handlinger. Det at vi ønsker soningsoverføringsavtaler med andre land bilateralt, men særlig multilateralt gjennom Europarådet og EU, er nettopp fordi vi ser at det forhindrer ytterligere ny kriminalitet i Norge, bl.a. gjennom bedre rehabilitering og det forhold at man faktisk ikke får anledning til å organisere ny kriminalitet mens man soner her i landet. Det har også en viss betydning for belastningen på fengslene her i Norge.

Så må jeg også nevne at de nordiske land har lange tradisjoner for politisamarbeid. Vi har godt harmoniserte lovverk og gode rutiner for både rettslig og operativt samarbeid i enkeltsaker. Blant annet samarbeider vi om utsendelse av sambandsmenn. Jeg har lyst til å nevne her at under det nordiske justisministermøtet sommeren 2006 ble det fra min side tatt initiativ til å forsterke det påtalemessige samarbeidet mellom de nordiske land, bl.a. i de vanskelige sakene, enten det er folkerettslovbrudd, menneskehandel eller annen type organisert kriminalitet. Det er nedsatt en arbeidsgruppe som nå ser på dette spørsmålet, og som skal avgi rapport i løpet av vinteren 2008, ledet av statsadvokat Pål Lønseth fra Norge. Vi i Justisdepartementet i Norge ivaretar sekretariatsfunksjonen. Dette er også viktig arbeid. Jeg har invitert de nordiske justisministrene til Norge den 4. desember, bl.a. til Kripos, hvor vi har mulighet for tettere å diskutere dette samarbeidet. Jeg vil også peke på samarbeidet mellom flere justisetater i Østersjøområdet, og kommer gjerne videre inn på det.

Interpellanten nevnte vårt samarbeid i Interpol. Jeg er helt enig i hans beskrivelse av hva Interpol faktisk er. Det er det ikke uenighet om. Vi har to politirepresentanter i Interpols hovedkvarter i Lyon. Jeg har vært der sjøl. Regjeringa mener vi må styrke vår deltakelse i dette verdensomspennende arbeidet. Det er bakgrunnen for at vi når det gjelder bl.a. Interpols billeddatabase over seksuelt misbrukte barn, overgrepsbilder, har valgt å styrke særskilt Interpol de to neste årene med 2,4 mill. kr, slik at man bl.a. kan komme bedre opp å gå i å kartlegge bilder og videoer som viser grove overgrep mot barn. Vi har vært en pådriver for å videreutvikle den databasen og den type etterforskning, som er et Interpol-samarbeid mellom G8-landene. Denne nye basen gir de enkelte lands etterforskere direkte tilgang til Interpols eksisterende database for misbrukte barn. Databasen inneholder en halv million bilder av nær 20 000 ofre. På denne måten kan politiet enklere jobbe parallelt med å ta overgripere samtidig som man kan identifisere ofre for overgrep og hindre distribusjon av bilder og videoer.

Nå går tida ut, men jeg vil peke på at det arbeidet som også interpellanten peker på, det å plassere ut politisambandsmenn og polititjenestemenn fra Styrkebrønnen, som vi kaller det, er særs viktig for oss. Det å kunne bidra til at land bygger opp et rettsvesen innenfor rettssikkerhetens rammer, er særs viktig. Den innsats som gjøres bl.a. i Kabul, for å trekke fram det, er jo framtida for et fredelig Afghanistan. I så måte er jeg veldig enig med interpellanten i at dette er bistand som virkelig nytter.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:03:52]:Jeg registrerer at jeg bommet på type brønn, men jeg regner med at jeg får tilgivelse for det.

La oss ta det siste først. Jeg skal takke statsråden for et veldig positivt svar. Det setter jeg stor pris på. Det viser også et internasjonalt engasjement som er helt nødvendig. Jeg skal på nytt si et par ord om det jeg har oppfattet som viktig i Afghanistan. I Afghanistan er det masse militær innsats, hvor man slåss for å bekjempe lokale bander og andre. Men jeg tror ikke at man kan slåss seg fram til en løsning. Parallelt med at man bekjemper bander og andre kriminelle, må man bygge opp en sivil dimensjon. Hvis ikke vil det ikke være noen trøst, ikke være noe håp for den afghanske befolkningen, fordi det bare vil være forskjell på, nær sagt, dialekten og bekledningen til de forskjellige som slåss. Det hjelper ikke i det lange løp. Parallelt med at det er en militær innsats, må man bygge opp en sivil dimensjon. Hvis ikke kommer man ikke ut av det problemet man har i Afghanistan i dag.

Så over til det andre som statsråden tok opp, og som jeg er helt enig med ham i. Jeg tror en hovedutfordring er de store pengebeløpene som befinner seg i det kriminelle bildet. Hvordan vil samfunnet se ut om noen år når de som bedriver stor grad av kriminalitet, får vasket disse midlene og kjørt dem inn i legal virksomhet? Da står samfunnet vårt og andre overfor et enda større problem enn vi har i dag. Da blir det mye verre å spore opp hva som er bakgrunnen for disse midlene, og hvor de kommer fra. Da har altså de kriminelle greid det store kunststykket å begå kriminalitet og så sitte igjen med en legal virksomhet. Da er de plutselig blitt legale borgere som sitter med legale verdier og legale eierskap, selv om opphavet er kriminelt. Da visker vi ut noen skillelinjer som er viktige, skillelinjer mellom kriminalitet og annen virksomhet. Det synes jeg er en hovedutfordring. Innsatsen bør også fokuseres nettopp på å stoppe hvitvasking, stoppe refinansiering – hvis man kan bruke det begrepet om kriminelle midler og det å pløye dem inn i legale bedrifter.

Jeg er ikke sikker på om jeg har et entydig svar på hvordan vi kan gjøre dette, men at vi må ha det klart i fokus, er hevet over enhver tvil. Jeg tror nøkkelpersoner overfor flere av disse tingene vil være sambandsmenn som jobber ute. Den forrige justiskomiteen, som den nåværende justisminister var en del av, var bl.a. i Thailand og lærte en del om hvordan man jobber der med folk som kommer hit gjennom trafficking og andre ting. Men også når det gjelder å tilbakeføre mennesker med ulovlig opphold her i landet, gjør sambandsmennene i en del sammenhenger en jobb som er helt uvurderlig, på grunn av at de har et lokalt nettverk og lokal kjennskap til det som skjer der. Jeg mener, som jeg sa tidligere, at enhver innsats vi gjør på hjemmebane, vil betale seg i mangfold lokalt, og den vil også redusere våre samlede utfordringer.

Statsråd Knut Storberget [12:07:06]: Når det gjelder spørsmålet om våre internasjonale operasjoner militært sett, må jeg jo si at et samlet storting, og også den forrige regjering, var veldig klar på at de skulle ha en tydelig sivil dimensjon. Vår innsats i Afghanistan viser jo det. Nå er det et veldig svært lerret å bleke. Men det er et lerret som må blekes; hvis ikke vil vi tape. Så den innsatsen som gjøres av våre politifolk i Kabul, de som kommer fra Styrkebrønnen, som også representerer domstolene, er helt avgjørende for i det hele tatt å få forståelse for at man må binde en nasjonsbygging opp mot de rettssikkerhetsgarantier som vi holder veldig av.

I Nord-Afghanistan ser vi også at norsk kriminalomsorg er involvert i å bedre forholdene i fengslene. Jeg har sjøl vært og besøkt et av fengslene. Det er behov for bedring, for å si det pent. Men samtidig viser det at det går an å gjøre veldig mye i store områder også i et slikt land, som er så slitent, som har stor betydning.

Så vil jeg også få lov til å nevne at i Regjeringas arbeid med det å få tilslutningsavtaler til EU, foretar vi nå en omfattende konsultasjonsrunde med mange. Jeg har i sommer hatt møte med det portugisiske formannskapet. Jeg har møtt stor velvilje med hensyn til at Norge skal kunne få opparbeidet seg tilslutningsavtaler til Prüm-avtalen, hvor vi altså får mulighet til å søke i dette DNA-registeret, som vil bety enormt mye for å oppklare kriminalitet som er begått på norsk jord av utenlandske borgere. Det vil spare mye politiressurser her hjemme hvis vi får flere treff, rett og slett.

Vi har nå nylig hatt møter. Vi har vært i Bulgaria og Romania, og jeg har også vært på besøk i Russland. Den 13. denne måned reiser vi til Litauen for å møte justisministeren der for å ta opp nettopp det som interpellanten tar opp, muligheten for å se på økt samarbeid og kanskje også bilaterale avtaler. Vi har inngått bilaterale politisamarbeidsavtaler med Bulgaria og Russland. Vi har forsterket samarbeidsavtalen nå, og den ble signert da vi var der borte. Det er på trappene en avtale med Romania. Besøket i Litauen er også med henblikk på å se på om vi sammen med Litauen kan gjøre noe for å forebygge den kriminaliteten som begås av borgere fra Litauen, og også se på muligheten for at flere fra Litauen soner i hjemlandet sitt. Der er det med glede jeg kan si at det arbeidet som Regjeringa satte i verk i fjor for å få raskere utvisningsvedtak for dem som soner i norske fengsler, og at vi bruker de avtaler som nå finnes bl.a. i Europarådets regi, har bidratt til at antallet som nå soner i hjemlandet, har økt betydelig. Sjølve antallet er ikke stort, det er vel oppe i tjue nå, men det har økt betydelig, og jeg har forhåpninger om større vekst på det området.

Hilde Magnusson Lydvo (A) [12:10:28]: Verden er blitt mindre, vi reiser mer, og grensene er mer åpne både på land og på nett. Dette gir oss nye utfordringer i bekjempelsen av kriminalitet. For å bekjempe dette er det, som representanten Ellingsen sier, viktig at vi samarbeider med andre land.

Jeg vil fokusere på en av de internasjonale avtalene for politisamarbeid som Regjeringen ønsker å gå i forhandlinger om å delta i, nemlig den såkalte Prüm-avtalen. Statsråden var så vidt innom det i sitt innlegg. Den ble i mai 2005 inngått mellom syv EU-land. I ettertid har ytterligere ni medlemsland erklært at de vil slutte seg til den, bl.a. Finland og Sverige. I løpet av det tyske formannskapet i EU har man forhandlet om, og blitt enig om, å overføre en del av reglene i Prüm-avtalen til EUs regelverk.

Det samarbeidet som Prüm-avtalen legger opp til, innebærer en klar forbedring av mulighetene for det grenseoverskridende politisamarbeidet i forhold til dagens muligheter. Avtalen skaper nye rammebetingelser, både juridiske og tekniske, som medfører en forbedring og effektivisering av politiets arbeid med å forebygge og etterforske kriminalitet, herunder terrorisme.

En rekke av de mulighetene som skapes, finnes overhodet ikke. De ordninger som i dag eksisterer på det nordiske plan og via Interpol, kommer ikke opp mot det som Prüm-avtalen etablerer. Fraværet av kontroll på de indre grensene i Schengen-området nødvendiggjør gode samarbeidsordninger på politi- og påtalesiden for å kunne føre en effektiv kamp mot kriminalitet.

Kort oppsummert inneholder Prüm-avtalen regler om at deltakerlandene skal ha adgang til å søke direkte i hverandres DNA-registre, fingeravtrykkregistre og bilregistre, samt regler for felles politiaksjoner og utveksling av informasjon i forbindelse med større arrangementer og for å forhindre terrorisme.

Prüm-avtalen pålegger alle deltakerland å ha et nasjonalt DNA-register til bruk for etterforskning. Det opprettes ingen sentral base. Deltakerlandene skal tillate at andre deltakerland i arbeidet med å etterforske straffbare handlinger kan søke direkte i registeret. Statsråd Storberget var inne på hvor viktig dette blir for å få gjennombrudd i saker. Den som søker, vil bare få beskjed om hvorvidt det finnes en overensstemmende DNA-profil eller ikke. Dersom man får et treff, må man henvende seg til det land i hvis register man fikk treff. Det er dette lands nasjonale regler, inkludert de alminnelige regler for rettshjelp, som vil avgjøre om det kan gis tilgang til ytterligere informasjon.

Prüm-avtalen stiller opp regler om uoppfordret utveksling av personinformasjon for å forebygge straffbare handlinger og for å opprettholde den offentlige orden og sikkerhet ved store arrangementer, særlig sportsarrangementer og europeiske toppmøter. Utveksling av informasjon skal skje i henhold til det enkelte utleverende lands nasjonale regler.

Schengen-avtalen legger i dag kun opp til utveksling av informasjon for forebygging og etterforskning av straffbare handlinger, ikke for å opprettholde orden og sikkerhet ved store arrangementer. Innenfor det nordiske politisamarbeidet følger det imidlertid av politisamarbeidsavtalen at det kan utveksles informasjon også for å beskytte den alminnelige ro og orden.

Det forebyggende arbeidet blir med Prüm-avtalen styrket.

Jeg vil til slutt understreke viktigheten av internasjonalt politisamarbeid for å bekjempe kriminalitet hjemme og ute. «Koala»-saken i media nå, om pedofile nettverk som starter i Australia, er jo nettopp et eksempel på hvor viktig det er at vi er på banen.

Cathrin Bretzeg (H) [12:14:27]: Kriminalitetsbildet har endret seg drastisk de siste årene. Økt internasjonalisering og bruk av mer avansert teknologi fører til at alvorlige kriminelle handlinger er vanskeligere å bekjempe. Terrorisme, menneskehandel, narkotikasmugling og andre former for grov kriminalitet krever en justispolitikk som er tilpasset det moderne kriminalitetsbildet.

I forrige stortingsperiode sørget Bondevik II-regjeringen for en rekke viktige grep i lovverket for å sikre at Norge står bedre rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsbilde. Det bidrar til å sikre borgerne en bedre beskyttelse og politiet et bedre verktøy mot terrorisme og grov internasjonal organisert kriminalitet. Vi har kommet et langt skritt nærmere et lovverk som er i stand til å møte nye og store utfordringer.

Samtidig er det grunn til å understreke at et godt lovverk alene på ingen måte er tilstrekkelig for å lykkes i arbeidet mot den internasjonale organiserte kriminaliteten. Vi er avhengige av et godt og velfungerende internasjonalt samarbeid i hele justissektoren med en felles målsetting om å forebygge og forfølge kriminalitet over landegrensene. Norge har gjennom konvensjoner og avtaler inngått forpliktende samarbeid med flere organisasjoner og land.

Det er positivt at justisministeren er opptatt av å følge opp og videreutvikle dette samarbeidet. Likevel, for at norsk politi- og påtalemyndighet skal være i stand til å følge opp anmodninger om bistand eller meldinger som kommer fra andre lands politimyndigheter, er de avhengige av nok ressurser. Et reelt kutt på politibudsjettet for 2008 på 120 mill. kr er et svært dårlig bidrag fra justisministeren og den rød-grønne regjeringen.

Internett har gjort verden mindre og gitt oss store muligheter til informasjonsutveksling og underholdning. Dessverre har Internett også flere negative sider; spredning av barnepornografi er en av de mest alvorlige. For Høyre er det en grunn til at det er særdeles viktig med et velfungerende internasjonalt politisamarbeid. Det er jo en forutsetning for å beskytte de aller svakeste mot grufulle overgrep. De siste dagene er det også blitt kjent at internasjonalt politiarbeid har avdekket et verdensomspennende pedofilinettverk med forgreninger også til Norge.

I forrige uke åpnet – omsider – det første barnehuset i Bergen. Barnehusene er et målrettet tiltak som skal samlokalisere ulike tjenester. Tanken er at barn som har vært utsatt for vold og overgrep, skal møte én dør inn til hjelperne. Heldigvis er det i dag tverrpolitisk enighet om at dette er et vesentlig bidrag til å styrke barns rettssikkerhet.

Det hjelper imidlertid lite med et godt hjelpeapparat når de aller fleste ofre for slike overgrep forblir navnløse og uidentifiserte, og er langt fra å nå fram til hjelpeapparatet. Det er en enorm utfordring å identifisere barna som er avbildet, slik at de kan hjelpes ut av en grusom tilværelse. Skal vi klare å hjelpe disse barna, er vi helt avhengige av et internasjonalt samarbeid. Et avbildet barn kan være alt fra et gatebarn i Brasil eller Thailand til nabojenta eller -gutten i en norsk by eller bygd. Det er et møysommelig detektivarbeid man står overfor, og det er svært ressurskrevende.

Høyre ønsker at Norge skal bli et foregangsland i dette arbeidet. Vi må bli en pådriver internasjonalt for at identifiseringsarbeidet prioriteres langt høyere enn det Regjeringen gjør i dag. Og med den labre politisatsingen Regjeringen legger opp til i neste års statsbudsjett, ser det ut til at det må et regjeringsskifte til før det blir en realitet og disse barna får hjelp.

Akhtar Chaudhry (SV) [12:18:45]: SV berømmer representanten Ellingsens interpellasjon og intensjonen bak den. Vi berømmer at det blir fokusert på et så viktig saksfelt som bekjempelse av internasjonal kriminalitet. Statsrådens innlegg viser at Regjeringen og SV er meget opptatt av å bekjempe internasjonal kriminalitet. Det brukes store ressurser på å bekjempe kriminalitet, fra denne regjeringen og fra Norge. Jeg er enig med de foregående talere, og jeg trenger ikke å bruke mer tid på det. Jeg har lyst til å komme med et par ord om et annet aspekt av kriminaliteten som jeg synes er viktig, nemlig forebygging av kriminalitet.

Vi må bekjempe kriminalitet. Samtidig må vi forebygge kriminalitet. Vi må prøve å ta vekk årsakene til at folk begår kriminalitet, og vi må skape muligheter som gjør at folk avstår fra å begå kriminalitet, særlig i de landene hvor vi nå ser at kriminaliteten har gode kår. Da må vi bidra til at menneskene der får utdannelse, helsetilbud, trygghet og sikkerhet i sin hverdag, og arbeid. Det er slik vi mener at kriminaliteten kan bekjempes best.

Ta utdannelse, f.eks. Vi vet alle sammen at et menneske som har utdannelse, har en høyere terskel for å begå kriminalitet. Ta helse, f.eks. Når mennesker dør som fluer i fattige land, og barna ikke har noe annet valg enn å begå kriminalitet for å livnære seg, eller skaffe seg det mest nødvendige i livet, til og med mat, er det lett for dem å ty til kriminalitet. Da er det viktig at vi bidrar til at helsetilbudet til disse menneskene blir bedre. Ta fred og sikkerhet, f.eks. i Afghanistan. Vi vet at det dyrkes mye heroin. Vi vet at det er et problem for våre barn i Norge og ellers i Europa. Da er det mye viktigere for oss å sørge for at disse menneskene i Afghanistan har mulighet til å livnære seg med lovlige midler og lovlig måte å drive arbeid på. Da er det viktig at vi bidrar til at disse menneskene får en slik mulighet.

Vi har, som jeg sa innledningsvis, sagt ja til Fremskrittspartiets ønske om å bekjempe kriminalitet. Det er en felles oppgave for oss alle sammen i dette samfunnet. Da ønsker vi å sende en hilsen tilbake og håper at Fremskrittspartiet er enig i at vi må bekjempe årsakene til at mange mennesker begår kriminalitet i den fattige verden. Det er internasjonal solidaritet, og det er i vår egen opplyste interesse. Der bør vi også stå sammen.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:22:14]: Jeg takker for bidragene fra dem som har vært med i debatten. Jeg oppfatter at engasjementet er stort, jeg oppfatter at interessen er stor, og jeg oppfatter faktisk også at vi har et veldig likt ståsted her. Jeg tror også at jeg har de fleste med meg når jeg sier: Kan vi gjøre noe ute, vil det også hjelpe oss hjemme. Da er vi tilbake til essensen i det: Hvordan kan vi påvirke, og hvordan bør vi gjøre det?

Jeg deler selvfølgelig mye av det som representanten Akhtar Chaudhry på slutten sa om bekjempelse av fattigdom. På nytt igjen et eksempel fra den forrige justiskomiteen, som var i Laos, et av verdens ti fattigste land: Der jobbet man med et prosjekt gjennom NORAD for å få redusert opiumsdyrkingen og gå over til å dyrke grønnsaker. Det var en kjempesuksess. Det kanskje mest spennende med det var at dyrkingen av grønnsaker og mat faktisk gav bedre betaling enn opiumsdyrkingen gjorde, og konkurransen var vesentlig mindre, noe som gjorde det dobbelt attraktivt. Det var, i hvert fall for min del, en stor opplevelse å se at det går an å gjøre ting som man kanskje ikke trodde var mulig. I så måte har vi helt klart internasjonale forpliktelser, og gjennom dem vil vi også kunne høste en positiv gevinst her hjemme.

Men så er det også et faktum at vi nettopp er ferdig med budsjetthøringer i forbindelse med neste års budsjett. Og jeg må, med respekt å melde, si at jeg har problemer med å se at det har vært noe særlig mye hallelujastemning under disse høringene. Jeg oppfatter at veldig mange er bekymret for neste års satsing fra den rød-grønne regjeringen. Jeg tar ikke fra dem verbale ambisjoner – på ingen måte. Men spørsmålet blir om realismen er til stede når det gjelder evnen til å gjennomføre alle de gode intensjonene, eller om det blir som en nordnorsk værmelding på sommeren: Vi ber om godt vær, men det er ikke bestandig vi får det. Noen ganger varer det dårlige været rimelig lenge, uten at vi kan gjøre noe med det. Det er kanskje enklere å gjøre noe her. Her har man alle muligheter for å gjøre det man har lyst til å gjøre. Vi har en flertallsregjering som kan gjøre alt det den har lyst til å gjøre. Jeg er sågar sikker på at en del av de tingene flertallsregjeringen har lyst til å gjøre, vil faktisk opposisjonen støtte opp om, for det vil være i alles interesse.

At vi skal bekjempe grenseoverskridende kriminalitet, er jeg rimelig sikker på at vi er enige om. Det er nok litt nyanser i synet på virkemidler, og det er nyanser i synet på volumet på det. Men jeg tror også en hovedutfordring må være å gjøre det attraktivt for dem som bor her i landet, å bidra. Da tenker jeg på hver enkelt av oss i første omgang, men kanskje spesielt på dem som skal delta ikke fra ønskebrønnen, men fra Styrkebrønnen, at man legger til rette for det, at de får honnør for den jobben de gjør, ikke bare gjennom et økonomisk bidrag, men at man også påpeker den statusen og verdien som den jobben de gjør, faktisk har for alle oss her hjemme. Av og til, dere, glemmer vi kanskje at den store helheten består av flere brikker. Tar du ut én brikke, mister du også helheten.

Statsråd Knut Storberget [12:25:33]: Jeg er glad for at vi er såpass enige om de internasjonale satsingene som Regjeringa nå gjør. Det har vært viktig for Regjeringa og for meg at vi har fått anledning til å redegjøre om de grep vi nå gjør, særlig knyttet til Prüm-avtalen og soningsoverføringsavtalen, og jeg oppfatter at vi har bred enighet om en slik satsing.

Men jeg må si at jeg reagerer ganske voldsomt på Høyres innlegg i denne saken. Det at man for det første går rett til budsjettspørsmål og trekker inn barnehus og en del slike ting, får vi leve med. Det andre er at jeg faktisk syns at man skal stille noen krav til innholdet i det man refererer når det gjelder budsjett. Det er altså ikke sånn at vi foretar noe kutt i politibudsjettet i Norge. Hvis det er sånn at dette budsjettforslaget er et kuttforslag, har det vært massive kutt fra den forrige regjeringas side, noe ikke jeg vil ta i min munn. Politibudsjettet er ikke kuttet i år, men det har altså økt, bl.a. har det ordinære politibudsjettet økt med 384 mill. kr. En god del av det går til lønns- og prisstigning, men det gjør sitt til at mye blir igjen til vekst. Det er altså ikke noe kutt verken i Oslo eller her.

Det som er problemet med politisatsing, også internasjonalt, er at vi merker at det er knapphet på mannskap. Hadde Høyre da de satt i regjering i 2003, valgt å ha et like stort opptak på Politihøgskolen som det vi nå har, 432 personer – men man gjorde det motsatte, man kuttet det ned til 235 – ville vi antakelig hatt nesten 200 flere politifolk å bruke bl.a. til internasjonale operasjoner i år, eller til å bemanne de stillingene som Høyre ønsket å bemanne i valgkampen, som de gjorde med pappfigurer. Jeg skjønner hvorfor de brukte pappfigurer, for de hadde ikke noe annet.

Når vi snakker om både internasjonal og nasjonal satsing, er det viktig å ha med seg at hvis vi skal få større trykk inn i politiet, inn i internasjonalt samarbeid, er vi nødt til å utdanne flere politifolk, og det er også den jobben Regjeringa har tatt på seg.

Når det gjelder vår satsing i dette budsjettet, presiserer jeg igjen: Dette er en av de største justispolitiske satsingene som har vært i justisbudsjettene. Det er nærmere 1,9 milliarder kr når det gjelder investeringer og drift. Det er altså en meget stor satsing, og det innebærer ikke et kutt overfor politiet. Hvis man leser budsjettet på den måten, må man forklare det, og da får man heller korrigere seg eller søke hen til Politiets Fellesforbunds nettsider og se hva den umiddelbare reaksjonen fra Politiets Fellesforbund var. Den gikk ikke på at det var et kutt, og det er en organisasjon som pleier å si fra hvis det kommer kutt.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.