Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:14:32]: Norge vil i første halvår 2008 være del av en nordisk innsatsstyrke som skal stå på beredskap for EU for mulig innsetting i internasjonale operasjoner. Siden dette er første gang den nordiske innsatsstyrken går på beredskap, vil jeg benytte denne anledningen til å redegjøre i åpent storting om status for den norske deltagelsen. Norge deltar her sammen med Sverige, Finland, Estland og Irland. Innsatsstyrken vil være én av to slike styrker i beredskap våren 2008. Denne beredskapen er en del av EUs innsatsstyrkekonsept som ble etablert 1. januar 2007. Så langt har EUs innsatsstyrker ikke blitt anvendt i operasjoner.

Hensikten med innsatsstyrkene er å gjøre EU i stand til å sette inn hurtige og fleksible militære enheter til internasjonal krisehåndtering. Innsatsstyrkenes oppgaver er basert på EUs overordnede sikkerhetsstrategi og de såkalte Petersbergoppgavene. Dette omfatter humanitære og fredsbevarende oppdrag samt krisehåndtering og fredsopprettende operasjoner.

Innsatsstyrkene skal ha evne til å opptre selvstendig og uten etterforsyning i en periode på 30 dager ved utstasjonering. Etter dette skal styrken ha kapasitet til å stå ytterligere 90 dager i operasjonsområdet ved etterforsyning. 120 dager er den totale lengden for oppdrag som styrken skal kunne utføre i henhold til konseptet.

Det er ikke gitt at en innsatsstyrke nødvendigvis vil operere alene. Vel så sannsynlig er det at den vil operere sammen med en annen styrke, f.eks. en FN-operasjon. Vi har tidligere sett at EU har bidratt til å forsterke FN-operasjoner i kritiske perioder for å styrke eksisterende FN-styrkers kapasitet midlertidig. Dette var tilfellet med EUs operasjon i Kongo høsten 2006, som nettopp bidrog med forsterkninger til FNs operasjon i landet under gjennomføringen av valgene i dette krigsherjede afrikanske landet. Det er også en mulighet for at en innsatsstyrke kan gå inn som en innledende styrke, som på kort varsel kan rykke ut til et problemområde – stabilisere situasjonen og legge forholdene til rette for en påfølgende styrke.

La meg så gå over til å omtale den nordiske innsatsstyrkens sammensetning og ledelse. Sverige vil som ledernasjon stille med hoveddelen av styrken, herunder ledelsesapparat og støttefunksjoner. Totalt bidrar Sverige med over 2 000 personell, inkludert støttefunksjoner og ledelse. Utover dette bidrar Estland, Finland, Irland og Norge med bidrag som varierer i størrelse fra 50 til 220 personell. Kjernen i styrken er en svensk mekanisert bataljon på rundt 750 personell, forsterket med nødvendige støttefunksjoner. Det norske bidraget er i hovedsak transportkontroll- og sanitetskapasiteter, i tillegg til stabspersonell i de ulike ledelsesfunksjonene. Bidraget omfatter også et overordnet ansvar for strategisk sjøtransport.

Kostnader knyttet til opptrening av styrken, dvs. det som skjer for å forberede styrken for beredskap og eventuell innsetting, dekkes innenfor forsvarsbudsjettet. Samtidig vil det ikke være mulig å forhåndsplanlegge hvor og hvordan NBG eventuelt vil kunne bli satt inn. Innsetting av norske bidrag som del av denne styrken vil i budsjettsammenheng være ikke-påregnelige operasjoner. Dette er samme praksis som gjelder for styrker innmeldt i NATO Response Force.

Tilbakemeldingene fra EU har vært positive med henblikk på de forberedelser som man under svensk ledelse har gjort, og i forhold til vurderinger av styrkens samlede kapasitet.

Senest i begynnelsen av denne måneden gjennomførte hele innsatsstyrken en omfattende øvelse kalt «Nordic Resolution» i Sverige. Øvelsen involverte forflytning av deler av styrken fra Sør-Sverige til nord samt videre transport inn i et operasjonsområde. Denne øvelsen gikk over 16 dager og er å betrakte som en endelig test på styrkens status forut for beredskapsperioden.

Hvorfor er det viktig for Norge å delta i en nordisk innsatsstyrke?

En bedret europeisk evne til krisehåndtering er en styrke for det internasjonale samfunn, ikke minst fordi EU rår over et bredt spekter av virkemidler. Det europeiske forsvarssamarbeidet har utviklet seg de siste årene. EU har vist, bl.a. i Bosnia og Kongo, evne til å stille substansielle militære bidrag for krisehåndtering. En videreutvikling av denne kapasiteten, bl.a. gjennom innsatsstyrkene, er positivt.

Innsatsstyrkene er også utarbeidet særlig med det formål å understøtte FNs krisehåndteringsevne, med spesiell fokus på stabiliserings- og fredsoperasjoner i Afrika. Erfaringen tilsier at det ofte tar tid å få en FN-styrke på plass. Regjeringen arbeider aktivt for å styrke FNs egen evne til å lede komplekse fredsoperasjoner, og ser i likhet med FN-ledelsen på opprettelsen av EUs innsatsgrupper som et nyttig supplement, som støtte til en FN-styrke eller som en innledende styrke før FN kan ta over ansvaret.

Styrken er også blitt en sentral del av det nordiske sikkerhets- og forsvarssamarbeidet. Derfor er den også egnet til å utvikle dette samarbeidet ytterligere og tilpasse det nye behov. Vårt bidrag er i en slik sammenheng viktig fordi det engasjerer det norske forsvaret i et praktisk samarbeid med våre nordiske naboland. Dette kommer i tillegg til det samarbeidet vi allerede har innenfor rammene av NATOs partnersamarbeid og operasjoner.

Samlet sett ivaretar Norges deltagelse i den nordiske innsatsstyrken viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske målsettinger. Det er gjennom aktiv deltagelse at vi får troverdighet og aksept som partner i forholdet til EU og EUs medlemsland. Slik fremstår deltagelsen som et viktig element i en aktiv europapolitikk.

Spørsmål knyttet til beslutningsprosessen for innsetting var et sentralt element i diskusjonene i Stortinget om den nordiske innsatsstyrken. Avtalen mellom deltagernasjonene av 23. mai 2005 slår fast at innsetting av den nordiske innsatsstyrken bare kan skje i samsvar med folkerettens prinsipper og FN-pakten. Det er i tråd med Regjeringens forutsetning om at norsk deltagelse kun vil være aktuelt når det foreligger et eksplisitt FN-mandat.

Det er samtidig viktig for meg å understreke at det er en nasjonal beslutningsprosess i hvert enkelt land som vil ligge til grunn for en styrkeinnsats. Innsetting av norsk personell vil kun være aktuelt etter en nasjonal beslutning. Her gjelder etablert praksis for beslutninger om bidrag i internasjonale operasjoner. Det er derfor lagt stor vekt på at det utformes konsultasjonsprosedyrer med EU og de deltagende land i den nordiske innsatsstyrken som sørger for at vi kan ivareta den nasjonale beslutningsprosessen. Sverige har som ledernasjon et spesielt ansvar for å orientere og konsultere med norske myndigheter.

Forut for eventuelle beslutninger om utplassering vil vi derfor konsultere tett med ledernasjonen Sverige og øvrige deltagende land når mulig bruk av innsatsstyrken blir aktuelt. Norske myndigheter vil også ha løpende kontakt med EU i Brussel. Parallelle avklaringer vil foregå i EU-landene i forkant av en eventuell beslutning i EUs råd. Jeg vil understreke at det kreves enstemmighet i Rådet for å kunne sette i verk en operasjon, men det er verdt å merke seg at vi risikerer å bli stilt overfor prosesser som vil kreve meget hurtige vedtak om utplassering. Det er en særlig utfordring for Norge som ikke-medlem av EU.

Det er derfor avgjørende for å få til en effektiv og grundig beslutningsprosess at deltagernasjonene på et tidligst mulig tidspunkt blir informert om mulige operasjoner. Vi har lagt opp til parallelle nasjonale drøftelser i alle deltagende land for å sikre at nasjonale avklaringer kan finne sted før en beslutning om bruken av styrken fattes av EUs råd.

Etter at en beslutning tas i EUs råd, vil Regjeringen være avhengig av å kunne ta en meget rask beslutning med hensyn til norsk deltagelse. Det omfatter behovet for rettidige konsultasjoner med Stortinget.

Det har vært gjennomført øvelser med det formål å øve beslutningsprosesser mellom de fem landene som utgjør innsatsstyrken. Deltagelsen har vært både på politisk nivå og embetsnivå. Fokus var både på beslutningsprosesser i forkant av en innsetting av styrken og på styring av en operasjon. Disse øvelsene har gitt oss nyttig informasjon om mulige problemstillinger knyttet til anvendelse av en innsatsstyrke. For Norge er det av avgjørende betydning at det er god nasjonal kontroll også under operasjonens forløp. Vi vil stille med offiserer både i operasjonshovedkvarteret og i styrkehovedkvarteret i operasjonsområdet. Dette gjør vi for å ivareta relevante funksjoner knyttet til kommando og kontroll. Denne ordningen ivaretar kontrollen med at bruken av norske styrker er i samsvar med eventuelle nasjonale retningslinjer. Vi har lang erfaring med at en slik praksis fungerer godt, bl.a. fra operasjonene i Afghanistan og på Balkan.

Innsatsstyrkens styrkehovedkvarter, dvs. det ledelseselementet som vil bli deployert sammen med styrken i en operasjon, er nå stasjonert i Enköping i Sverige. I hovedkvarteret i Enköping har det allerede over tid arbeidet flere norske offiserer i forskjellige stabsfunksjoner.

Ved en eventuell deployering av innsatsstyrken vil styrkehovedkvarteret etablere seg i styrkens ansvarsområde. På nivået over, såkalt operasjonelt nivå, vil det britiske Permanent Joint Headquarters i Northwood forestå ledelsesfunksjonen. Fra Northwood vil en svensk general, sammen med sin finske nestkommanderende, lede styrkens innsats under en eventuell innsetting. Benyttelsen av Northwood er basert på en egen avtale med britiske myndigheter, og innebærer at britene bidrar med nødvendig understøttelse. Operasjonsstaben bemannes med personell fra de deltagende landene, herunder norske, samt et mindre antall offiserer fra øvrige EU-land.

La meg så gå over til mulige innsatsområder for den nordiske innsatsstyrken. Det er i dag vanskelig å identifisere spesifikke områder som kan ventes å kunne bli aktuelle for innsetting. Styrken kan, i henhold til det etablerte konseptet for EUs innsatsstyrker, settes inn hvor som helst utenfor EUs territorium. Det er imidlertid tydelig at EUs fokus primært er rettet mot Afrika, og fortrinnsvis i operasjoner med formål å understøtte FN-innsatser. Det er også i samsvar med norske hovedprioriteter.

EUs pågående operasjoner kan gi en pekepinn om hvilke typer oppdrag og områder som kan være aktuelle. Unionen er i dag engasjert i ti operasjoner i Europa, Asia og Afrika. Av disse er for tiden bare én militær, nemlig Operasjon Althea i Bosnia-Hercegovina, hvor Norge avslutter sin deltagelse fra tidlig i 2008. Utover dette er EU engasjert i sivile politi- og rettsstatsoperasjoner, bl.a. i Afghanistan, i Kongo og i de palestinske territoriene. Norge er bidragsyter til EUs pågående politioperasjon i Afghanistan, og har også signalisert at vi vil bidra i den planlagte politioperasjonen i Kosovo.

EU forbereder en militær operasjon i østre Tsjad og i den nordøstre delen av Den sentralafrikanske republikk, det vil si i Darfurs nærområde. Oppdraget er å bidra til sikkerhet for FNs sivile operasjon som er under planlegging i dette området, i påvente av en multinasjonal oppfølgingsstyrke fra FN. Denne styrken vil bestå av styrker fra primært Frankrike, Irland, Polen og Sverige. Det er så langt ikke planlagt for innsetting av innsatsstyrken i denne operasjonen, men det kan ikke utelukkes at EU vil anmode om dette.

Norge har uttrykt støtte til EUs operasjon som et viktig bidrag til å bedre situasjonen for flyktninger og befolkningen i østre Tsjad og den nordøstlige delen av Den sentralafrikanske republikk. Vi mener også at den representerer en styrke for regionens stabilitet – den vil være komplementær til den kombinerte FN/AU-styrken i Darfur, hvor Norge som kjent har tilbudt å delta med et substansielt bidrag.

Det er, som jeg viste til tidligere, vanskelig å gi klare indikasjoner på hvorvidt den nordiske innsatsstyrken vil komme til anvendelse. Det er også vanskelig å si hvor dette i tilfelle vil skje. Jeg vil imidlertid understreke at vi i perioden styrken står på beredskap, må være forberedt på at den kan komme til anvendelse. Jeg føler meg trygg på at vår deltagelse i den nordiske innsatsstyrken har bidratt og vil bidra i betydelig grad i forhold til en aktiv norsk stemme i utviklingen av europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk, Regjeringens mål om å understøtte FN og et styrket nordisk samarbeid.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Under henvisning til forretningsordenens § 34a annet ledd vil presidenten nå foreslå at det åpnes for en kommentarrunde, slik at én representant fra hvert parti kan få ordet én gang i inntil 5 minutter og statsråden et avsluttende innlegg på inntil 5 minutter.

– Ingen innvendinger er kommet til denne fremgangsmåten – og den anses vedtatt.

Signe Øye (A) [11:29:34]: Først vil jeg takke forsvarsministeren for en grundig gjennomgang av statusen for den nordiske innsatsstyrken, Nordic Battle Group.

Arbeiderpartiet mener det er positivt at vi fra første halvår 2008 skal delta sammen med Sverige, Finland, Estland og Irland i en nordisk innsatsstyrke som skal være i beredskap for EU i tilfeller der det er behov for innsetting av humanitære og fredsbevarende oppdrag, som krisehåndtering og fredsopprettende operasjoner. Jeg forutsetter at ved en innsetting av styrken vil kostnadene måtte tilleggsbevilges.

For et lite land som Norge vil et samarbeid med andre land i Norden og i Europa ha mange fordeler, men samtidig gi styrke for oppdraget, i og med at flere land kan gå sammen.

Det er ikke vanskelig å se at en bedret evne til krisehåndtering er en styrke for det internasjonale samfunn. Krisehåndtering kan være så mangt – fra det å skulle bidra i miljøkatastrofer til mer fredsopprettende, spisse operasjoner. For å håndtere et slikt bredt spekter av ulike oppgaver må man rå over et bredt spekter av virkemidler. Det kan være vanskelig å ha en slik bred beredskap for hvert enkelt land. Nettopp derfor er det positivt med et nordisk og europeisk samarbeid. I og med at det europeiske forsvarssamarbeidet har utviklet seg positivt de siste tre årene, vil EU ikke minst rå over et slikt bredt spekter av virkemidler.

At innsatsstyrkene særlig skal ha som formål å understøtte FNs krisehåndteringsevne, med spesielt fokus på stabiliserings- og fredsoperasjoner i Afrika, er i henhold til Soria Moria-erklæringen, der vår målsetting er å trappe opp den norske sivile og militære deltakelsen i FNs fredsbevarende arbeid, med særlig vekt på Afrika.

Opprettelsen av EUs innsatsgrupper vil, som statsråden sa, være «et nyttig supplement» som kan være til støtte for en FN-styrke, eller være en innledende styrke før FN kan ta over ansvaret. At deltakelse i internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat, er i henhold til Regjeringens politikk, og slås også fast i avtalen mellom deltakernasjonene.

Men, som det også kom fram i redegjørelsen, det er viktig at Stortinget konsulteres før beslutninger fattes. Å fortsatt ha et enstemmig storting bak beslutninger om å sende norske styrker i internasjonale operasjoner er meget viktig. Norske soldater må være sikre på at de har vår fulle støtte.

Tidligere har Fremskrittspartiet vært imot å sende soldater til Sudan. Jeg håper inderlig at Fremskrittspartiet vil støtte våre soldater i Nordic Battle Group, dersom de skal reise ut.

Vår sikkerhet trygges best gjennom et godt internasjonalt samarbeid og gjennom god samhandling med våre naboland. Vår deltakelse i Nordic Battle Group bidrar til dette.

Per Ove Width (FrP) [11:33:32]: Takk for redegjørelsen. Den var grei og oversiktlig. Selv om man ikke behøver å være enig i alt, forstod jeg hva som ble sagt. Jeg forstår også at før ting begynner å eskalere, vil statsråden komme tilbake til Stortinget og redegjøre nærmere for detaljer, for det er klart at dette reiser en del interessante spørsmål.

I forbindelse med det Signe Øye nevnte, må jeg bare si at Fremskrittspartiet ikke har endret holdning til spesielt vår deltakelse i Darfur. Og når nå også Tsjad kommer inn i bildet, som vi har hørt tidligere, må jeg, for å si det mildt, si at i hvert fall Fremskrittspartiet er svært skeptisk til hele denne operasjonen – operasjoner i Afrika generelt – av mange årsaker. Det behøver jeg ikke å komme inn på her nå, men det kan vi ta opp på et senere tidspunkt.

Det man undres på her, er eventuelt mandater. Men det er klart at det må man komme tilbake til – det tror jeg nok. Så er det spørsmål om hvilke soldater vi nå skal sende, eventuelt. Vi har veldig mange soldater i utenlandsoperasjoner, og flere skal vi ha. Hvor skal vi etter hvert hente alle disse soldatene som det stadig snakkes om? Vi har også meldt inn til NATO, så vidt jeg vet, 1 500 soldater som skal være rimelig klare til eventuell utrykning. Er det de samme soldatene vi nå snakker om? Jeg har inntrykk av at vi stadig melder inn soldater, i hvert fall i en viss grad, som i grunnen er de samme soldatene. Det er også spørsmål om hva slags utstyrsnivå disse soldatene skal ha. Er det tatt høyde for sikkerhet – som vi har snakket om i forbindelse med Afghanistan – transportkapasitet osv.?

Ellers må jeg si at Fremskrittspartiet i utgangspunktet er skeptisk til FN-ledede militære operasjoner. FN har ikke noen god historie når det gjelder å lede militære operasjoner. Det er det NATO som har og har hatt, og derfor støtter Fremskrittspartiet seg i første rekke til NATO når det gjelder militære operasjoner.

Men ellers er det jo interessant, og bra, at vi har innledet et nordisk samarbeid – hva nå det skal lede til. På den måten kan vi kanskje stille større enheter, og vi kan supplere hverandre med utstyr osv. i slike operasjoner. Det er positivt. Så akkurat på det feltet er det interessant med et nordisk samarbeid. På andre områder når det gjelder nordisk samarbeid på den militære siden, er det mange spørsmål man kan stille, og man kan være skeptisk til veldig mye av det.

Men jeg takker som sagt for redegjørelsen og regner med at statsråden kommer tilbake til Stortinget, som hun faktisk meddelte, og at vi da får mer detaljerte opplysninger.

Jan Petersen (H) [11:37:07]: Også jeg vil gjerne takke for den redegjørelsen som er gitt. Deltakelsen i den nordiske innsatsstyrken var jo et av de initiativene som regjeringen Bondevik tok og fikk gjennom i Stortinget med en ganske bred tilslutning. Jeg synes det er positivt at statsråden omtaler dette bidraget på en så positiv måte som hun gjorde, ikke minst synes jeg det er interessant at hun la slik vekt på vår deltakelse i den europeiske sammenheng. Det gleder mitt hjerte mye, og tatt i betraktning at hun taler på vegne av alle tre partier i Regjeringen, blir jeg jo enda gladere når jeg hører det. Det var jo for så vidt også blant de nåværende regjeringspartier at tvilen i denne saken var til stede, men det at statsråden taler på vegne av alle tre partiene, tyder på at vi nå har bred enighet bak vår deltakelse på det europeiske plan når det gjelder dette spørsmålet.

Ellers oppfattet jeg det slik at statsråden mer informerte enn at hun bad om synspunkter på nye realiteter. Vi har vært gjennom mange av disse tingene tidligere, men jeg tror det er viktig at det er så mye åpenhet som mulig om den typen spørsmål. Derfor synes jeg det er verdifullt at redegjørelsen ble holdt, selv om Stortinget ikke skal ta stilling til nye realiteter i saken.

Nyhetspoenget lå vel i hvor det muligens kan bli snakk om å sette inn styrken, og det tar jeg til etterretning. Det er ikke noen tvil om at konflikten i dette området i Afrika er en utfordring til verdenssamfunnet, og hvis EU kan bidra på en fornuftig måte, er det absolutt positivt.

Jeg er ikke her for å polemisere mot andre innlegg i denne debatten, men jeg har bare lyst til å si til Fremskrittspartiets innlegg at jeg tror nok at mange av de broene representanten Width tror han skal krysse, har han vel rent faktisk allerede krysset ved tilslutningen til selve dette konseptet. Derfor er nok det vi skal vurdere, når det kommer så langt, atskillig mer begrenset enn det vi fikk inntrykk av fra siste taler. Det er også viktig å understreke at når Norge har sagt ja til å delta i den nordiske styrken i en større europeisk sammenheng, er det klart at man begynner ikke på år null når den helt konkrete operasjonen måtte komme til Stortinget.

Bjørn Jacobsen (SV) [11:40:08]: Eg vil takke statsråden for at ho kom tidleg til Stortinget og informerte om dette. Eg trur det er bra at vi får ei god utgreiing så tidleg som mogleg i prosessen.

I den nye relevansdebatten tel ein styrkar mange stader, så eg håper at statsråden etterpå kan seie kor mange gonger våre styrkar er talde, og kvar dei er talde. Vi er samtidig i ein situasjon der vi er ute av FN – frå å vere der for ti år sidan med ca. 1 500 blå hjelmar prøver vi å gjere oss gode andre stader. Viss representantane hugsar sist vi hadde debatt om dette i førre stortingsperiode, blei det uttrykt skepsis frå oss i SV om å delta i Nordic Battle Group under EU. Vi er jo ikkje med i EU, så korfor skal vi snike oss med og få ein fot innanfor?

Så har vi seinare ikkje blitt med i SDP, men vi er med i Det europeiske forsvarsbyrået, EDA. Det er vel kanskje det som er småstaten sin lagnad, det å vere med litt overalt. Det er nok truleg ei lang linje, kanskje aller lengst frå denne talarstolen med Jørgen Løvland, som i 1905 klart og tydeleg sa at vi må ikkje gå med «de europæiske krigerstater» – det er Folkeforbundet, det er FN som er vår veg.

Ser vi litt meir på innhaldet i det vi driv med, seier òg statsråden at ein av ti av EU sine operasjonar er militære. Kanskje kan det liggje noko her, noko grunnleggjande for korleis framtidige operasjonar kjem til å vere. Dei kjem til å vere meir sivile enn militære. Eg ser ei veldig positiv utvikling her. Samtidig må vi jo sjå korleis dette vil leggje seg oppi EU- og NATO-forholdet, det transatlantiske forholdet. Det vi gjer som småstat, er at vi legg egg i fleire korger, og, som eg sa i stad, det kan vise seg på sikt å vere fornuftig.

Ser vi på kva dei skal gjere, er det heilt tydeleg at det er humanitære og fredsbevarande oppdrag, krisehandtering og fredsopprettande operasjonar. Det er iallfall ikkje forkjøpsangrep. Det er kanskje på veg mot det FN jobbar mykje med no, som på fint heiter R to P, Responsible to Protect – det ansvaret under folkeretten som ligg hos alle for å beskytte dei som treng det.

Det er òg positive erfaringar frå NATO Response Force, NRF. Dei er blitt brukte berre i sivile oppdrag. Vi såg det mest i Pakistan. NATO brukte si løftekraft, dvs. luftkapasitet. Dei flaug matvarer inn, og dei flaug skadde ut frå jordskjelvramma område. Ingen protesterte på NATO sitt nærvære der. Vi har for så vidt den same debatten i Afghanistan om det sivile sporet. Frå militært hald legg ein meir vekt på SIMIC, sjølvsagt legg ein frå bistandshald meir vekt på humanitær innsats og bistand og mindre vekt på militær kapasitet.

Så ser eg òg her kva ein har øvd på i Sverige, og kva ein har tenkt å bidra med. Det er transportkontroll, det er sanitet, det er stabspersonell i dei ulike leiande operasjonane. Det gjev meg òg ei god påminning om at vi kanskje er på rett veg her. Kanskje er det framtidige norske operasjonar som ligg føre her både i NATO og i FN, nettopp fordi vi ikkje ser for oss at vi skal ut med enorme mengder styrkar, slagmarkskapasitet, men med spesialfunksjonar, der norske soldatar har veldig god spisskompetanse og kan bidra i FN, kan bidra til å gjere African Union, betre osv. osv. Eg ser ein del positive signal her, fordi dei har så stort element av opplæring og sivile åtgjerder i seg.

Så viss det er mogleg – representanten Petersen var òg inne på det – å seie meir om det: Kor sannsynleg er det at vi kjem t.d. til Øst-Tsjad, og i kor stor grad er vi eventuelt budde på det? For det er klart at dersom det er stort sannsyn for det, bør vi kanskje allereie no begynne å tenkje i dei banane.

Jan Sahl (KrF) [11:45:10]: Om kort tid, den 1. januar 2008, åpner vi et nytt kapittel i norsk militærpolitisk historie. Norge stiller sammen med andre land i en av EUs militære stridsgrupper. De kan settes inn i alt fra redningsoperasjoner til fredsbevarende operasjoner og skarpe militære kamphandlinger i krisesituasjoner utenfor Europa – nær sagt overalt i verden. Det var derfor absolutt på sin plass at forsvarsministeren gav Stortinget en redegjørelse om status for EUs militære stridsgrupper og den planlagte norske deltakelse i dem. Jeg takker statsråden for redegjørelsen, som gav nyttig informasjon.

EU har lenge vært en økonomisk gigant, men har militært sett vært nærmest en dverg når det gjelder evne til å gripe inn militært andre steder i verden. I det store historiske perspektivet er nok dette derfor bare ett av flere initiativ som vil springe ut av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men det gir EU en ny militær kapasitet.

Da Norge – også med Kristelig Folkepartis støtte – gikk inn på planene om norsk deltakelse i en av EUs planlagte militære innsatsgrupper, var vi på den ene siden opptatt av å kunne gi et norsk bidrag der vi har sammenfallende interesser og syn. På mange måter har vi en felles sikkerhet å ivareta. Det ser vi ofte i vår globaliserte verden. På den andre siden var vi opptatt av å sikre oss mot å bli dratt inn i militære operasjoner som vi ikke ønsket å være med i. Derfor la vi stor vekt på å få til en samarbeidsavtale som avklarte rammebetingelsene. Vi ville sikre at beslutningen om å delta skulle fattes nasjonalt, og vi ville sikre at Norge beholdt full kontroll over bruken av norske styrker. Det ble oppnådd. Dessuten var vi opptatt av å få til en sammensetning av landene i vår stridsgruppe som gjorde at vi ville ha mest mulig likesinnede partnere. I en multinasjonal stridsgruppe er det viktig at holdninger og kultur går godt sammen.

Ved at innsatsgruppens hovedtyngde er en svensk mekanisert infanteribataljon på rundt 2 000 mann supplert med mindre bidrag fra Finland og Norge og et lite bidrag fra Estland, synes det hensynet å være ivaretatt.

At vi er likesinnede, har også betydning for hvordan landene vurderer aktuelle oppdrag. Om f.eks. en gammel unionsmakt som Frankrike gjerne ville hatt den nordiske bataljonen til Tsjad – som vi også hørte forsvarsministeren orienterte om var en mulighet – der vi vet at Frankrike har hatt sterke interesser og tradisjoner, ville nok svenske og norske premisser for vurderingen være ganske like.

I innsatsgruppen skal Norge bidra med rundt 150 personer, mest til støttefunksjoner som transport og sanitet, dvs. et feltsykehus. Nylig ble det avdekket mangelfull legedekning for de norske militære styrkene i Afghanistan. Det gjør det viktig for Kristelig Folkeparti å få et presist svar fra ministeren på ett spørsmål: Kan statsråden forsikre at oppsettet har tilstrekkelig kirurgisk kapasitet, og at Norges sanitetsbidrag ikke vil svekke den nødvendige sanitetskapasitet som våre tropper i Afghanistan har krav på?

Innad i EU har vi gjennom årene sett flere sikkerhetspolitiske motsetninger som har bremset EUs militære kapasitetsoppbygging. En spenning har gått på lojaliteten til NATO-samarbeidet og den atlantiske dimensjon versus ønsket om en egen militær kapasitet i EU.

Vi har delt den skepsis mange europeiske NATO-allierte har hatt til å bygge opp en dublerende kapasitet i EU, når vi allerede har den i NATO. Det kan skape rivalisering, og det kan bli unødvendig dyrt med dobbelt oppsett.

Det er kostbart og krevende å bygge ut nødvendig etterretning, kommandokapasitet og ikke minst kapasitet til det som på NATO-engelsk kalles «strategic lift», løftekapasitet til å frakte tungt militært materiell og raske reaksjonsstyrker verden rundt.

Vi vet ennå ikke om den nordiske innsatsstyrken blir sendt ut på oppdrag til våren, men den skal være i beredskap. For Kristelig Folkeparti er det avgjørende at vi i så fall er trygge på oppdragets formål, på kvaliteten i planleggingen og gjennomføringen og på at sikkerheten for det norske personellet er vel ivaretatt.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:50:15]: La meg først få takke for god informasjon og en god redegjørelse fra ministerens side.

I tillegg til det aktive medlemskapet i FN og i NATO har norske myndigheter i senere år lagt vekt på å delta i EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. De viktigste skritt i denne retningen har vært samarbeidet med Sverige, Finland og Estland i etableringen av en nordisk EU-innsatsstyrke og inngåelsen av en samarbeidsordning med Det europeiske forsvarsbyrået, EDA. Det er viktig med nordisk samarbeid om sikkerhets-, beredskaps- og redningsspørsmål. Samarbeid og bedre koordinering mellom de nordiske landene på disse områdene vil gi oss bedre tjenester, i tillegg til at man kan spare inn på en del budsjetter.

I løpet av den siste tiden har Regjeringen fokusert aktivt på nordisk samarbeid generelt og nordisk forsvarssamarbeid spesielt. Alle kjenner til avtalene knyttet til den svenske kampflykandidaten JAS Gripen, hvor avtalene innebærer at norske myndigheter får tilgang på informasjon, og at norsk industri får mulighet til å delta i utviklingen av flyet. Avtalene betyr ikke at vi har bestemt oss for neste generasjons kampfly, men de innebærer at samarbeid med Sverige på dette området løftes opp på et helt annet nivå enn tidligere.

Vi har også fått undertegnet en avtale mellom Norge og Sverige om artillerisamarbeid. Det er avdekket et stort potensial for å oppnå gevinster innen materiellanskaffelser, logistikk, trening og operativ virksomhet, og avtalen kan føre til at Norge og Sverige om noen år etablerer et enhetlig artillerisystem.

Det er også blitt undertegnet en avtale mellom Island og Norge om sikkerhetspolitisk samarbeid. Denne avtalen medfører bl.a. at norske fly skal øve på Island, og at våre islandske venner kan utdanne seg ved Det norske forsvarets skoler. Våre to land har felles interesser på en rekke områder, og et nærmere samarbeid vil kunne bidra til å trygge stabilitet og sikkerhet i Nord-Atlanteren.

I Afghanistan deltar svenske og finske soldater sammen med danske og norske i den såkalte ISAF-styrken. Denne stabiliseringsstyrken ledes av NATO. Det tidligere så markante skillet mellom medlemmer og ikke-medlemmer i alliansen er altså visket ut. Der den kalde krigens logikk tidligere hindret de nordiske land å delta sammen under NATOs kommando, har det nå åpnet seg nye muligheter for nordisk fellesskap ute i felten.

Om vel et halvt år er det den nordiske stridsgruppens tur til å stå i beredskap som en del av EUs nye innsatsstyrke. Da kan det hende at norske soldater vil bli sendt ut i internasjonale oppdrag sammen med kollegaer fra Sverige, Finland, Estland og Irland. Igjen ser vi at de skarpe grensene mellom medlemmer og ikke-medlemmer fjernes når likesinnede land ønsker å ta et tak i fellesskap.

I år avrundes et ti år langt prosjekt hvor de nordiske land har bidratt til å omstille og bygge opp en selvstendig forsvarssektor i de baltiske land. Med de baltiske landenes inntreden som medlemmer i NATO og i EU er det naturlig at samarbeidet endrer karakter. Jeg vil ikke nøle med å kalle denne nordiske «fadderskapsstøtten» til våre naboland ved Østersjøen for en politisk suksesshistorie, og de gode erfaringene fra det nordisk-baltiske samarbeidet føres nå videre i nye prosjekter. I de nye statene på Balkan bidrar de nordiske land med en lang rekke tiltak for å støtte disse landene, bl.a. bistand til å utøve demokratisk kontroll over militære styrker og omskolering av overflødig personell.

Den operative enheten som vi nå er enige om, oppfatter jeg dit hen at dens aktivitet er basert på folkeretten. Den skal være basert på et klart FN-mandat. Stortinget skal konsulteres, og Regjeringen skal ta en beslutning. Med andre ord: en betryggende prosess. Jeg føler at dette er å følge det nordiske sporet, en aktiv europapolitikk, NATO-sporet og FN-sporet videre i en positiv retning.

Odd Einar Dørum (V) [11:55:12]: Venstre har vært med på å godkjenne det konseptet som ble presentert av forsvarsministeren her tidligere i dag. Vi vedkjenner oss konseptet. Jeg hører stortingskollegaer uttrykke nesten bekymring for at prosedyrene ikke skal ivaretas. Det er nok av prosedyrer her, min bekymring er vel at jeg av og til lurer på hva det blir til i virkeligheten.

Etter å ha sittet i Vestunionens parlamentarikerforsamling på vegne av Stortinget må jeg si at man hører debatter om denne kampgruppen og andre tilsvarende grupper. Så hører man – i tillegg til det som vi alle er enige om, nemlig at det skal være klare konstitusjonelle forankringer, forankring i folkeretten osv. – at det etter hvert når det virkelig skjer noe, blir så mange operative begrensninger at man nesten sitter og lurer på hva man gjør. Det perspektivet har jeg behov for å legge inn. Det melder seg med dypt alvor i Afghanistan. Det er ikke noe jeg skal bringe inn i dag, men det er jo der.

Slik forsvarsministeren nå skisserer denne norske innsatsen, ser jeg helt klart at den kan være nyttig i mange praktiske situasjoner. Jeg vil gjerne bringe inn et perspektiv som noen har vært inne på, men som jeg har lyst til å forsterke. Det er det perspektivet som ligger i at her er det fire EU-medlemmer og ett ikke-medlem, nemlig Norge. I NATO-sammenheng er det medlemmer av NATO og ikke-medlemmer av NATO. I Norden, for så vidt Norden og det baltiske området, er det altså en bred, tung forankring.

Dette nordiske sporet synes jeg er et svært viktig spor. Andre har vært inne på det. Det er viktig forsvarspolitisk og sikkerhetspolitisk, men det har også en annen forankring. Når vi nå stiller opp på den måten vi gjør her, mener jeg at vi også legger bidrag inn i noe som i andre sammenhenger kan være nyttig for oss når vi er opptatt av at det skal eksistere strukturer av ulik art som kan virke stabiliserende, sikre lavspenning og bety noe for våre nordområder.

Norge har bruk for venner, og ved at vi selv stiller opp sammen med andre, går det også an å kalle på venner i en situasjon hvor det er bruk for det. Da tror jeg det er viktig å tenke bredt. Det er venner gjennom NATO-sporet. Det er venner gjennom dette praktiske sporet mot EU. Det er venner i det nordiske sporet. Ikke minst de perspektiver vi har vært inne på tidligere i dag, med forsvarssjefen og forsvarsministerens felles analyse av hva som kan skje i nord, er det ganske viktig at vi på alle måter, også sikkerhetspolitisk, er i stand til å ha venner.

Så geopolitikk er ikke noe som finner sted langt borte fra Norge. Norge er selv en del av geopolitikken på grunn av vår geografiske plassering, på grunn av de enorme naturressursene som er nord for oss. Når vi tenker på oss på den måten, ser vi at det at vi stiller opp for andre, ikke bare er et humanitært oppdrag, som er viktig, det er også realpolitikk i den forstand at når vi stiller opp for andre, har vi også noe vi kan legge i den dagen vi kanskje har behov for å føre samtaler.

Når det gjelder nordområdene, som har vært et tema tidligere, har jeg en tung og dyp bekymring. Det er jo nesten ingen operative NATO-konsept igjen mot nord. Vi har antakelig overvåkingsflyene fra Ørlandet, og ikke så mye mer. Jeg sier det på denne måten fordi slike operative kapasiteter som betyr noe i en situasjon, er ganske avgjørende. De er avgjørende for det som er forsvarsministerens poeng her i dag, nemlig at man kan gå inn med en kriseoperasjon. Man kan gå inn og gjøre en humanitær innsats, og man kan i ytterste fall være fredsopprettende. Alle de kapasitetene kan ha betydning i et hvilket som helst konsept som tar sikte på å holde lavspenning, men i ytterste fall også kontrollere – la oss kalle det for begrensede militære situasjoner. Det er nettopp det konseptet som forsvarsministeren presentrer for oss. Venstre ser det konseptet som svært viktig. Og vi ser det som svært viktig at Norge er delaktig i det.

Med disse ordene synes jeg det bra at forsvarsministeren på denne måten holder disse redegjørelsene. Jeg synes det er bedre med en redegjørelse for mye enn en for lite – av den grunn at jeg tror vi har behov for å utvikle en kollektiv bevissthet som kanskje er noe sterkere enn den vi har hatt. For min del kommer jeg aldri til å slutte med å ta med de deler av denne kollektive bevissthet som handler om at geopolitikk for Norge også handler om våre nordområder. Geopolitikk for Norge kan ikke være noe som finner sted langt borte i verden alene. Vi må også tenke på at der vi selv er plassert, er det ganske viktig at vi forstår oss selv i en slik rolle. Vi er nabo til noen av verdens rikeste forekomster av olje og gass. Det kan man mene mye om, men naboskap til den typen enorme naturressurser betyr i seg selv en stor utfordring for vårt land.

La meg avslutte med å si at det oppdraget som jeg har fått på vegne av Stortinget, sammen med stortingskollega-er, om å tegne dette landskapet i parlamentarikerforsamlingen i Vestunionen, det tar vi, og det har vi gjort. Og vi har lyktes å prege en debatt der som jeg synes at vi må gjøre i alle andre internasjonale parlamentarikersammenhenger hvor Norge deltar. Det er å bygge nettverk. Det er å bygge allianser. Det er å sikre seg venner, når vi også kan være venn for andre.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:00:13]: La meg først begynne med å gi min tilslutning til det representanten Dørum sa om det å ha venner. Det er viktig for Norge både at vi kan samarbeide i EU, at vi kan samarbeide i NATO, at vi kan samarbeide i Norden, og at vi også gjennom vårt samarbeid og gjennom vår dialog med dem vi samarbeider med, kan få dem til å se mot nord – få dem til å se at dette er et strategisk område som er viktig langt utenfor Norges grenser. Så jeg støtter veldig de synspunktene som kom frem.

Jeg merker meg også Stortingets brede støtte til Regjeringens politikk i en så viktig sak. Det er også riktig at dette er en sak som vi har overtatt fra det forrige Stortinget og den forrige regjeringen. I så måte følger vi opp det vi har gått inn i.

Representanten Width stiller spørsmål om mandat – men det er sånt som må avgjøres av operasjonen – og også om det er dedikert personell. Personellet som er avsatt i forbindelse med den nordiske innsatsstyrken, har trent og øvet over lang tid, og det er dedikert personell. Det er ikke et fiktivt personell som står på en liste, men folk som vet at de står i beredskap. Og det er i stor grad sanitetspersonell.

Representanten Sahl spurte om dette også var personell som eventuelt kunne vært brukt i Afghanistan. Ja, de kunne vært brukt i Afghanistan, men her har det vært tatt en beslutning av Stortinget tidligere om at man skulle delta i nordiske innsatsstyrker, og også om hvilke typer personell man skulle delta med. Da var sanitetspersonell en betydelig del av den innsatsstyrken. Havnekommando er én del, transportkontroll en annen, og så er det stabspersonell, som jeg sa.

Det ble også stilt spørsmål om hvor sannsynlig det er at vi kan komme inn og delta i Tsjad. Det kan være sannsynlig, det kan være mer sannsynlig enn tidligere, men det er veldig vanskelig å spå om det, og jeg ønsker derfor å komme tilbake til dette.

Når det gjelder det som representanten Jacobsen tok opp, har jo EU den samme evnen som FN til å kunne forestå integrerte operasjoner, fordi man har ressurser på mange felt og derfor kan bidra utover det militære.

Innsatsstyrkekonseptet baserer seg på hurtig og fleksibel innsetting for å håndtere internasjonale kriser, som jeg også sa i redegjørelsen. Derfor er konseptet avhengig av at en eventuell beslutning om innsettelse vil kunne foretas raskt. Sånn som jeg oppfatter det, er det en sterk ambisjon om at denne innsatsstyrken skal kunne tas i bruk dersom det er behov for det. I så fall så vil jeg komme tilbake til Stortinget i den sammenheng.

Det er viktig å avslutte med at det er en nasjonal beslutningsprosess som vil ligge til grunn for en eventuell innsetting av norske styrker i en EU-ledet operasjon. Regjeringen vil derfor selvfølgelig følge den etablerte praksisen for beslutninger om bidrag i internasjonale operasjoner og konsultere Stortinget videre på vanlig måte.

Presidenten: Debatten om redegjørelsen er avsluttet.

Presidenten vil foreslå at forsvarsministerens redegjørelse om status for norsk deltakelse i den nordiske innsatsstyrken vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.

Da er dagens kart ferdigbehandlet. Ber noen om ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.