Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte med inntil tre replikker etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:11:49]: (ordfører for saken): Denne saken har sitt utspring i at stortingsrepresentant Siv Jensen 25. mai i år tok opp en sak i Stortinget med utgangspunkt i Dagsrevyens reportasje om en asylsøker som ble prøveløslatt fra fengsel etter en dom for drapsforsøk. UDI vurderte denne personen som uegnet for plassering på mottak med forsterket avdeling, og han ble derfor plassert på ordinært mottak med sikkerhetsvakter på døgnkontinuerlig basis. Dette nyhetsoppslaget utløste mye bekymring i lokalmiljøet.

Justisministeren har tidligere redegjort i Stortinget for status i saken. I denne stortingsmeldingen blir det gitt en tilbakemelding på de spørsmålene som ble stilt, og som ikke ble besvart i den sammenhengen. Meldingen redegjør for dagens situasjon for beboere i mottak som kan utgjøre en risiko eller fare. Meldingen inneholder en beskrivelse av dagens mottakssystem og den kompetanse og de fullmakter, muligheter og begrensninger som ligger innenfor dette systemet.

I forbindelse med komiteens behandling har flertallet – dvs. samtlige partier minus Fremskrittspartiet – pekt på noen forhold. Flertallet vil særlig fremheve at det vil bli etablert faste rutiner for samordning og koordinering mellom berørte myndigheter, og at det så tidlig som mulig vil bli laget individuelle planer og opprettet ressursnettverk rundt beboere i mottak som det er knyttet bekymring til. Det vises også til at det vil bli vurdert å utvide førstegangshelseundersøkelsen til også å inneholde en kartlegging av psykisk helse.

Fra Fremskrittspartiets ståsted er dette en stortingsmelding som i enda sterkere grad understreker at man i dag ikke har de riktige virkemidlene for å kunne møte den typen utfordringer som potensielt farlige asylsøkere representerer. Det er åpenbart for Fremskrittspartiet at man må få på plass en ordning med lukkede mottak, slik at vi kan skjerme sivilbefolkningen mot potensielt farlige personer, men også av flere andre grunner som vi har diskutert i andre saker. Dette går på retur, det går på å unngå en enda større økning i antall illegale innvandrere, det kan handle om rikets sikkerhet i enkelte situasjoner, og det handler om å håndtere ID-løse. Hver gang vi har tatt opp dette spørsmålet, har statsråden vist til at internasjonale konvensjoner, spesielt Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK, står i veien for at vi kan benytte lukkede mottak. Det er en vurdering som Fremskrittspartiet ikke er enig i. Vi vet at det er andre land i Europa, men også andre demokratier utenfor Europa, som benytter lignende ordninger. Det viktige og det grunnleggende for å kunne bruke slike ordninger er at man har rettssikkerhet i bunnen. Og det skal man selvfølgelig ha. Men det går på tidsuavhengighet, at man ikke får en vilkårlig lengde på oppholdet i lukket mottak. Det går på at det er en mulighet for at dette faktisk kan prøves i forskjellige ankeinstanser. Og så lenge man oppfyller de vilkårene, er det etter Fremskrittspartiets mening fullt mulig å benytte lukkede mottak.

Jeg viser også til debatten den senere tid rundt mulla Krekar, der tidligere dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomtol i Strasbourg, Hanne Sophie Greve, har uttalt ganske klart at det er fullt mulig å benytte denne type ordninger uten at det dermed er brudd med EMK.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Kari Lise Holmberg (H) [10:17:28]: Denne innstillingen til Stortinget er basert på en stortingsmelding med bakgrunn i en redegjørelse fra justisministeren, som Fremskrittspartiet nevnte i sitt innlegg. Uansett bakgrunn for denne stortingsmeldingen gir den en grei statusgjennomgang. Det har jeg lyst til å si først. Vi trenger alle litt voksenopplæring med hensyn til regler og hvordan vi utøver den myndigheten vi har. Så gjennomgangen er grei.

Området og temaet som diskuteres i meldingen, må vi ta på aller største alvor. Det gjør også Høyre. Men jeg vil samtidig si at dette er et ømtålig felt, og det er et vanskelig felt. Og det skal også behandles deretter. Mennesker med psykiske lidelser fortjener å bli tatt på alvor, og de fortjener behandling og oppfølging. Det blir for enkelt bare å snakke om forvaring.

Statsråden peker på en del tiltak som han mener må iverksettes. Da vil jeg også framheve faste rutiner for samordning og koordinering mellom berørte myndigheter. Det er vel og bra, det må vi ha, på dette feltet som på andre felt innenfor offentlig forvaltning. Det går på generelt overordnet nivå.

Så peker også statsråden på at vi må ha individuelle planer rundt det enkelte menneske. Det må vi selvfølgelig også ha. På skolene har vi individuelle planer rundt de barna som ikke klarer seg bra nok, med et nettverk som skal ta seg av dem. Det må vi også ha her. Men da håper jeg at det blir mer handling og ikke bare ord på dette feltet når det gjelder psykisk helse. For når det gjelder individuelle planer, har Fylkesmannen i Telemark, mitt fylke, gjennom tilsyn ganske mange anmerkninger til at vedtak om individuelle planer ikke blir fulgt. Så det som må til, er handling og realiteter.

Regjeringen vil utrede bruken av internering nærmere. Jeg er glad for at statsråden har med det punktet, og at han er villig til – selv om vi holder oss til internasjonale konvensjoner og respekterer det avtaleverket vi har – å gå inn og se på en ytterligere granskning av dette feltet. Det tror jeg vi alle er tjent med at man gjør, så langt det er mulig.

Det punktet som jeg er mest opptatt av i denne debatten, vil være det punktet som Høyre ved flere anledninger har konsentrert seg om, nemlig den mottakelsen vi gir førstegangsasylsøkere og -innvandrere. På asylmottaket kommer de til en førstegangs helseundersøkelse.

Under den forrige regjeringen, Bondevik II-regjeringen, ble det etter trikkedrapet som skjedde, fokusert veldig på psykisk helse blant nyankomne innvandrere og asylsøkere. Det ble da besluttet å iverksette et pilotprosjekt for å få til en kartlegging ved ankomst til landet. Dette pilotprosjektet skulle være ferdig i 2006, og i statsbudsjettet for 2007 stod det at det var forsinket. Da jeg kikket etter i statsbudsjettet for 2008, stod det ingenting. På den bakgrunn har jeg rettet et skriftlig spørsmål til statsråden, og jeg har fått svar på hvorfor vi ikke har hørt noe. Svaret er for så vidt greit nok, men det gir ingen trygghet for framtiden; det er en rekke detaljerte komplikasjoner i forhold til dette. Så vi står faktisk med lite håndfast på dette feltet. Én ting er at ting tar tid, men det er en grense for hvor lang tid ting skal ta. Hvor lang tid skal vi måtte vente før vi går inn på dette feltet – som er så vanskelig og så viktig – og gjør noe konkret? Nettopp derfor – og også med bakgrunn i en interpellasjonsdebatt som jeg hadde her i Stortinget for et halvt års tid siden, med samme tema og med vage svar fra helseministerens side – har Høyre lagt fram følgende forslag i denne saken:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem til behandling en egen sak om psykisk helse og hjelpetiltak for flyktninger og asylsøkere, deriblant også kartlegging av den psykiske helsetilstanden til nyankomne asylsøkere/flyktninger.»

Her har vi heldigvis fått støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Jeg håper at regjeringspartiene kan støtte oss (presidenten klubber), for det er på tide at vi kommer i forkant, at vi ikke kommer for sent. Vi må forebygge for å unngå alvorlige situasjoner (presidenten klubber igjen).

Presidenten: Presidenten ber om at taletiden overholdes.

Representanten Kari Lise Holmberg har tatt opp det forslaget hun refererte.

Rolf Reikvam (SV) [10:23:08]: Samfunnet kan aldri beskytte seg mot personer som av ulike grunner utgjør en trussel mot fellesskapet, mot andre personer eller mot seg selv. Vi skal heller ikke lage generell politikk ut av enkeltskjebner selv om personene er asylsøkere. Et grunnleggende prinsipp skal være at personer som representerer en fare, skal behandles likt, uavhengig av politisk og sosial status. Jeg kjenner meg rimelig sikker på at om det hadde vært en nordmann som var i samme situasjon, hadde vi ikke gjort dette til en politisk sak og behandlet den her i Stortinget. Dette blir behandlet her i Stortinget fordi det er en asylsøker som var i denne situasjonen. Hvis den antakelsen er riktig, er det grunn til å være på vakt.

Når det er sagt, er det viktig at vi tar på alvor at flere asylsøkere har med seg opplevelser og erfaringer som har satt dype spor. Med slike opplevelser ville de aller fleste av oss med stor sannsynlighet fått traumer som hadde måttet bearbeides. Det er også grunn til å ta på alvor at selve saksbehandlingstiden og usikkerheten kan forsterke psykiske problemer mange asylsøkere har med seg. Derfor er det så viktig at de blir møtt med respekt og forståelse, og at de blir tatt på alvor. Å bli trodd på og føle trygghet er trolig det viktigste for å redusere omfanget av traumer som har utviklet seg. Jeg er glad for at meldingen er klar og tydelig på at det er hjelp og behandling som trengs, og ikke primært internering.

Vi har mye å lære av andre. I Danmark har de bygd opp et eget kompetansesenter som arbeider med traumer etter tortur. Til senteret kan man bl.a. henvise voksne og barn som har vært utsatt for tortur, andre former for organisert vold eller traumatiske hendelser i form av redselsopplevelser utviklet under krig, borgerkrig eller politisk forfølgelse. Man kan også henvise voksne og barn som lever sammen med traumatiserte personer der disse relasjonene belaster deres fysiske, psykiske og sosiale integritet.

Etablering av et slikt senter i tillegg til det tradisjonelle psykiske helsevernet vil trolig gjøre det lettere for mange asylsøkere å få hjelp og våge å ta imot tilbud om hjelp. Dessuten vil et slikt senter være viktig i arbeidet med å bygge opp spesialkompetanse på et område der det trolig er liten erfaring innenfor norsk psykiatri.

Det er viktig å klare å holde tunga rett i munnen når det gjelder tragiske hendelser der asylsøkere eller innvandrere er involvert. Vi vet at ropet om å kaste dem ut kommer ganske kjapt fra bestemte miljøer. Det kan omfatte personer som er her ulovlig, som har fått avslag på søknad, det kan være syke eller personer som har gjort noe kriminelt. Når vi møter den type rop, skal vi ha to grunnleggende prinsipper for vår måte å agere på. For det første: Norsk lov skal følges og gjelde. Er det handlinger som skal straffeforfølges, er det straffelovgivningen som gjelder. Er det personer som har store psykiske lidelser, er det loven om psykisk helsevern som skal benyttes. Det betyr bl.a. at personer som er utilregnelige, skal kunne tvangsinnlegges. For det andre: Vi skal alltid være klare og tydelige på at vi følger opp internasjonale konvensjoner og erklæringer. Den europeiske menneskerettskonvensjon er klar og tydelig når det gjelder hva vi kan sende folk tilbake til. Vi skal ikke sende tilbake folk som kan være i livsfare eller som er i fare for å bli fengslet.

Jeg kjenner meg trygg på at de tiltak som meldingen beskriver, er fornuftige og bra: tettere samarbeid mellom ulike etater, nettverksbygging rundt enkeltpersoner som er utsatt – som vi vet har hatt traumatiske opplevelser, og som har utviklet traumer – bedre registrering og iverksetting av hjelpetiltak i en tidlig fase, helst i den fasen da de venter på at søknaden blir behandlet. Selv om de skal sendes ut og ikke får rett til opphold, skal de leve videre – og de trenger hjelp for å mestre livet. Derfor er hjelp og støtte i tidlig fase helt avgjørende.

Bjørg Tørresdal (KrF) [10:28:31]: St.meld. nr. 37 inneholder en beskrivelse av dagens mottakssystem, hvilken kompetanse og hvilke fullmakter, muligheter og begrensninger som ligger i systemet. Spørsmål om internering eller fengsling av utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge, tas også opp.

Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen vil ta på alvor situasjoner der asylsøkere eller personer uten lovlig opphold i Norge løslates fra fengsel eller skrives ut av psykiatrisk institusjon uten annet botilbud enn et statlig asylmottak.

At mange asylsøkere har psykiske problemer, er ikke vanskelig å forstå. Mange av asylsøkerne og flyktningene her i landet har traumatiske hendelser og reaksjoner på disse med seg i bagasjen. Det må vi ta på alvor. Derfor har Kristelig Folkeparti i innstillingen gått sammen med Høyre og Venstre om å fremme forslag der vi ber Regjeringen komme med en egen sak til Stortinget om psykisk helse og hjelpetilbud for flyktninger og asylsøkere. Det er beklagelig at regjeringspartiene ikke støtter forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – men jeg vil allikevel oppfordre statsråden til å ta med seg denne tanken i det videre arbeidet.

Det er viktig at det rettes søkelys mot samfunnets behandling av asylsøkere og flyktninger med psykiske problemer. Vi må ha gode rutiner når det oppstår situasjoner hvor en asylsøkers psykiske helse kan medføre farlige situasjoner.

Representanten Reikvam sa i sitt innlegg at dette ville ikke ha blitt en politisk sak dersom det ikke hadde handlet om en asylsøker. Det er jeg enig i. Samtidig må vi være klar over at vi trenger enda bedre tiltak for asylsøkere, for det er en enda mer utsatt gruppe enn befolkningen for øvrig.

Vi må gjøre mer for å hindre at situasjoner faktisk oppstår. Derfor må vi se på årsakene til at den psykiske helsetilstanden til asylsøkerne i enkelte tilfeller blir mer alvorlig etter at de er kommet til landet. Noe av årsakene ligger i systemet vårt. Den lange ventetiden i saksbehandlingen av asylsøknader gjør at mange blir sittende i årevis uten å få avklart sin situasjon. Vi må se på sammenhengen mellom det å leve i uvisshet på et asylmottak uten å ha noe fornuftig å ta seg til, og psykisk helse. Vi må sørge for at vi ikke har et system som medfører at den psykiske helsen til asylsøkere og flyktninger faktisk blir dårligere enn den var i utgangspunktet.

St.meld. nr. 37 for 2006-2007 inneholder også en drøftelse av bestemmelser i Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK. I innstillingen til denne saken viser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet til dette og skriver at de

«erkjenner at Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) gjelder som norsk lov, og at artikkel 3 hindrer Norge i å sende personer til land der de risikerer tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff».

Her påpeker Fremskrittspartiet at dødsstraff faller inn under denne kategorien og dermed hindrer Norge i å returnere kriminelle personer som risikerer dødsstraff i sine hjemland.

Så mener Fremskrittspartiet at det eksisterer et behov for å reforhandle og modernisere enkelte internasjonale konvensjoner, fordi de mener at de internasjonale konvensjonene representerer en urimelig hindring for utforming av nasjonale lover. Hva mener egentlig Fremskrittspartiet med dette? Hvilke konvensjoner er det de ønsker å reforhandle? Eller sagt på en annen måte: Er det sånn å forstå at Fremskrittspartiet mener at Norge skal kunne sende et menneske tilbake, dersom vedkommende risikerer å bli sendt hjem til dødsstraff? Jeg hadde satt pris på en klargjøring fra Fremskrittspartiet på dette punktet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:32:41]: I mai i år lagde representanten Jensen litt oppstyr i stortingssalen. Gjennom god dramaturgi fikk Fremskrittspartiet all den oppmerksomheten man ønsket rundt en asylsøker med drapsdom. Representanten Jensen ville ha svar straks på hva Regjeringen ønsket å foreta seg, og om de ønsket å handle.

Jeg synes den meldingen vi har fått, St.meld. nr. 37 for 2006-2007, viser at Regjeringen tar slike situasjoner på alvor, og vi har fått en god gjennomgang. Den peker også framover når det gjelder det å ha bedre koordinering mellom etater, og den har arbeidet med retur i fokus. Det er også beskrevet hvordan man øker bevilgningene til UDI og UNE for å få en raskere saksbehandling, slik at folk får en kortere ventetid i stedet for en lang ventetid.

Jeg synes den gjennomgangen vi har fått, er en god gjennomgang, og jeg er også glad for den debatten som har vært her. Både representanten Reikvam og representanten Tørresdal trekker fram det komplekse i disse sakene.

Men for å gjøre innlegget mitt kort: Jeg synes meldingen viser at Regjeringen tar disse typer saker på alvor, og det er jeg glad for.

Trine Skei Grande (V) [10:34:09]: På begynnelsen av 1990-tallet hadde vi noen tøffe voldsepisoder i Oslo-skolen. Mange av de voldsepisodene var knyttet til unger som hadde kommet til landet og som hadde hatt sterke krigsopplevelser. Da ble det et rop i Oslo om at vi hadde tikkende bomber gående rundt i byen i form av unger som kunne utføre forferdelige voldshandlinger på kort tid.

Da satte de beste fagfolkene i Oslo-skolen seg ned for å ta et dybdeintervju med 119 unger som hadde hatt sterke krigsopplevelser, eller som hadde foreldre med sterke krigsopplevelser – alt fra barnesoldater til andre. Den undersøkelsen var en stor aha-opplevelse for Oslo-skolen. Den undersøkelsen viste at dette er ikke tikkende bomber. Den undersøkelsen viste at det ikke var noe mer voldelighet i denne gruppen, men det undersøkelsen også viste, var at denne gruppen fikset ganske godt barneskolen, de syntes det var greit å gå på barneskolen, men da de kom på ungdomsskolenivå, begynte de å møte store problemer på skolen. På ungdomsskolenivå måtte disse elevene konsentrere seg, de måtte tenke i lengre baner, og med sterke voldsopplevelser og med sterke krigsopplevelser er de lange tankebanene vanskelige. Det vet vi alle som har noe kunnskap om posttraumatiske lidelser.

Så det var faktisk ikke tikkende bomber. Men det var en stor pedagogisk utfordring for Oslos lærere å klare å organisere skolehverdagen sånn at disse elevene skulle komme bra ut av skolehverdagen. Så istedenfor å begynne med antivoldprosjekt, begynte man å jobbe med den pedagogiske kompetansen til lærere som jobbet med å få disse elevene til å fungere godt i skolehverdagen, og få dem til å fungere med sine opplevelser.

Dette syns jeg er en stor vekker for politikere som lett har svaret på alle utfordringene med én gang de ser f.eks. en voldshandling på Hersleb skole, og så trekker konklusjonen at vi har tikkende bomber blant oss. Unger er ikke tikkende bomber. Unger er unger.

Det er også en lærdom som vi bør ta med oss når det gjelder voksne. Jeg tror jeg var enig i alt som representanten Reikvam sa i sitt innlegg. Men jeg syns ikke det er noen grunn til, når vi får utfordringer og hendelser rundt oss som skremmer folk, å si at vi ikke skal gjøre noe – sjøl om vi ikke har lyst til å generalisere, og sjøl om vi ikke har lyst til å si at det gjelder alle. Derfor står Venstre sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti om forslaget i dag, fordi vi mener at det er viktig å ha fokus og kompetanse på akkurat disse utfordringene. Jeg tror ikke vi har gående en hær av tikkende bomber, men jeg tror vi har mange som kan ty til ting som vi ønsker at de ikke skal ty til, fordi de har forferdelige opplevelser bak seg og dermed får problemer i livet sitt, som blir vanskelig å takle uansett.

Jeg hadde håpet at Regjeringa hadde tatt forslaget på alvor, tatt den utfordringen at vi må ha økt fokusering på akkurat den vurderingen av den psykiske helsetilstanden, og sørge for at alle får den hjelpen de trenger. Vi vet jo at slike ting er så individuelt. Noen mennesker kan oppleve det mest forferdelige og likevel fungere godt i livet etterpå, mens andre kan ha én forferdelig opplevelse, og så er hele livet ødelagt. Derfor må vi ha individuell oppfølging av hver enkelt, derfor må vi ha kompetanse hos dem som møter dem, som vet hva de skal se etter, og som vet hva man først og fremst skal spørre etter hos alle dem som ikke helt klarer å si hva som er hovedutfordringen i livet deres.

Jeg håper Regjeringa tar den utfordringen som ligger i Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstres forslag. Det er faktisk ikke et forsøk på stigmatisering, men et forsøk på å øke kvaliteten i et mottak, som kanskje vil gjøre at livet blir bedre for andre mennesker. Og da blir det også bedre for oss som samfunn.

Arild Stokkan-Grande (A) [10:38:44]: Dette er en viktig sak om et svært alvorlig tema, et tema som opprører mange. Det handler om trygghet for våre innbyggere, det handler om beboere i mottak og deres trygghet, og det handler om hjelp til den enkelte asylsøker som måtte ha behov for oppfølging.

Vi har opp gjennom årene sett eksempler på saker hvor man, når man får det presentert i media, nærmest kan stusse over hva i all verden det er slags vurderinger som har ligget til grunn for denne håndteringen. Eller kanskje: Har det vært vurderinger i det hele tatt? Så også i den saken som var utgangspunktet for at vi i dag diskuterer dette spørsmålet. Det er viktig at saken blir belyst, selv om motivasjonen nok var styrket av at det var en valgkamp på gang, og at det var et ønske om å profilere partiet mer enn kanskje et ærlig ønske om å hjelpe de menneskene som hadde behov for det.

Jeg har behov for å si at dette ikke er et tema der man noen gang vil ha full garanti mot å oppleve voldelige og farlige hendelser – heller ikke i framtiden. Vi har tidligere i høst sett at Legeforeningen er bekymret over at stadig flere leger opplever vold og trusler, og at legene vil ha muligheten til å nekte å ta imot visse pasienter. Dette gjelder jo vel så mye norske som utenlandske personer og illustrerer at dette er et problemområde hvor det ikke finnes noen enkle løsninger. I iveren etter å finne handlekraftige og slagkraftige løsninger står man faktisk også i fare for å kunne forverre problematikken. Fremskrittspartiets forslag om lukkede mottak er et slikt forslag, hvor man faktisk i iveren etter å gjøre noe godt kan stå i fare for å forverre situasjonen for den enkelte, og for flere.

Regjeringen har nå sagt at man skal vurdere bruken av internering, men hovedpoenget må være at det skal være innenfor våre internasjonale forpliktelser.

Fremskrittspartiets innlegg her i salen, og også tidligere innlegg, illustrerer en viktig ting: Vokt dere vel for å inngå avtaler med et parti som Fremskrittspartiet – et parti som inngår avtaler og holder på dem så lenge de selv tjener på det, men med en gang det blir problematisk, skal vi reforhandle avtalene, og vi skal reforhandle våre internasjonale forpliktelser.

Selv om presentasjonen som blir gitt i media av slike saker, ofte kan gi det inntrykket jeg skisserte innledningsvis, ser vi av stortingsmeldingen og det statsråden skriver, at Regjeringen allerede gjør ganske mye på dette feltet. For det første jobber man iherdig med mer effektiv behandling av utvisningssaker til straffedømte utlendinger. I tillegg gjennomgås rutinene i forbindelse med løslatelse av personer som er besluttet utvist. Det er satt i gang flere tiltak for å effektivisere returarbeidet, og Norge har det siste året gjennomført retur til flere land enn det våre naboland har.

Samtidig skal det nå framover bli etablert faste rutiner for samordning og koordinering mellom berørte myndigheter. I tillegg skal man gå gjennom rutinene for samarbeidet mellom UDI og politiet ved registrering og intervju av asylsøkere, slik at man sikrer en raskere og mer effektiv avklaring av identitet og nasjonalitet. I dette ligger det nok en selverkjennelse av at det er behov for å gjøre mer, selv om Regjeringen allerede gjør en god jobb.

Det skal videre jobbes med individuelle planer, og det skal opprettes ressursnettverk rundt beboere i mottak som det er knyttet bekymring til.

Til slutt vil jeg berøre temaet som handler om psykisk helse, som jo er utgangspunktet for mange av disse problemsakene vi opplever på feltet. Alle asylsøkere gjennomgår i dag en førstegangs helseundersøkelse. Nå skal det bli vurdert å utvide denne helseundersøkelsen til også å gjelde kartlegging av psykisk helse. Flertallet har stor forståelse for bakgrunnen for forslaget som er framsatt her i salen og i denne saken, og det er ikke slik at vi er uenige i innholdet, men for å være ærlig er det jo ikke tradisjon for at et flertall instruerer egen regjering. Regjeringen jobber jo allerede med å vurdere om man skal utvide førstegangsundersøkelsen til også å gjelde psykisk helse. Derfor vil jeg be representanten som fremmet forslaget, vurdere å gjøre om forslaget til et oversendelsesforslag. Så må regjeringspartiene gjøre jobben på sitt vis, med sikte på å få en rask og effektiv behandling av også det spørsmålet.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:43:54]: Jeg er enig med alle dem som fra denne talerstolen i dag har sagt at dette er viktige saker, og det er et viktig tema. Jeg er selvfølgelig glad for at komiteen har gitt meg tilslutning til den måten vi nå jobber videre på med spørsmål knyttet til saken. Jeg tror det var representanten Trine Skei Grande som sa at det er viktig at vi gjør noe, at vi følger opp. Jeg vil benytte anledningen gjennom dette innlegget til å redegjøre litt for de to hovedspor vi nå jobber etter i oppfølgingen av stortingsmeldingen.

Det første er at vi i forbindelse med stortingsmeldingen nedsatte en intern arbeidsgruppe med flere departement og direktorat: Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justisdepartementet, Utlendingsdirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet, der vi for å forbedre tilbudene våre har sett på hvilke flaskehalser vi har, hvordan vi kan gjøre noe med de flaskehalsene, og hvordan vi kan samordne oss ytterligere, til beste for de utfordringene vi har.

Denne interne arbeidsgruppen er nå ferdig, og jeg har nettopp mottatt rapporten fra den. Man kan si at det arbeidsgruppen er særlig opptatt av, er hvordan vi kan forbedre rutinene våre knyttet til utfordringene med å identifisere mulige risikopersoner. Vi ser på forholdene i mottak. Vi ser på helseundersøkelser ikke bare ved ankomst, for ofte viser det seg at det som ved ankomst kan se ut til å være helt greit, etter en tid i opphold utvikles til sykdom. Sykdom behøver ikke nødvendigvis å være identifiserbar ved ankomst, men kan komme etter hvert. Derfor er utvidede helseundersøkelser underveis i oppholdet i mottak også viktig.

Vi har nettopp fått evaluert erfaringer fra forsterkede mottaksavdelinger, og vi gjennomgår nå evalueringsrapporten for å se om det er behov for nye tiltak der. Vi ser på rettssikkerhetsdilemmaet ved bruk av vakthold, der jeg tror vi skal være ærlige på at det er et område i norsk jus som ikke har en tydelig etablert rettspraksis. Vi ser på taushetsplikten, for et av dilemmaene vi kan stå overfor, er jo at helsedelen kan gjøre en grundig jobb overfor en person, men når vedkommende er ferdigbehandlet i f.eks. en psykiatrisk avdeling og overføres til mottak, er det på ingen måte noen automatikk i at kunnskap fra helsedelen kan overføres til mottaksdelen. Det er ingen uproblematisk side, for det er klart at taushetsplikten i helseinstitusjonene er noe av det mest sentrale i forholdet mellom pasient og behandler. Vi ser på bruk av tvang, f.eks.

Det er det ene sporet, der vi nå jobber med departementene og direktoratene ved å følge opp ulike flaskehalser.

Det andre viktige sporet er det som representanten Kari Lise Holmberg var inne på, at Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress nå har ferdiggjort sin rapport om kartlegging av nyankomne asylsøkeres psykiske helse. Den er nå oversendt Sosial- og helsedirektoratet.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, har testet ut ulike instrumenter for kartlegging av asylsøkeres helse relativt kort tid etter ankomst. De konkluderer med at instrumentene i varierende grad er brukbare overfor denne målgruppen. Blant annet avhenger det av respondentens utdannelsesnivå. Mange skjemaer er veldig kompliserte. De har også prøvd ut kliniske intervjuer. De kommer med en del anbefalinger.

Nå ligger den rapporten til vurdering i SHD, som da vil oversende den til Helse- og omsorgsdepartementet. Jeg går ut fra at det er helt naturlig at både jeg og Sosial- og helsedepartementet rapporterer tilbake til Stortinget hvordan vi nå følger opp på hvert vårt felt. I så måte mener jeg at vi skal sørge for å oppfylle intensjonene i forslaget fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Lise Holmberg (H) [10:49:19]: Ikke minst når det gjelder temaet psykisk helse, er saksbehandling og uttransportering sentralt i hvordan vi utøver innvandringspolitikken. Raskere saksbehandling og hurtigere uttransportering etter avslag på søknad er særdeles viktig. Det motsatte vil være å legge forholdene bedre til rette for at folk skal ha det verre, og risikoen er jo da større for at den vonde tilværelsen medfører at helsetilstanden blir dårligere. Så det er viktig for å beholde tilliten til asylinstituttet at vi får raskere saksbehandling. Det er viktig med raskere saksbehandling og eventuelt raskt vedtak også fordi det fører til hurtigere bosetting, som er grunnlaget for bedre integrering.

Bekymringen er nå at saksbehandlingstiden er lengre enn før, køene vokser, og politiet når ikke måltallet for uttransportering. Er ikke statsråden bekymret? Og hva vil han gjøre?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:50:23]: Hadde verden vært som representanten nå beskrev, hadde jeg vært bekymret, men det er jo feil, det som sies. Køene vokser ikke, køene bygges ned. Satsingen på UDI som denne regjeringen har gjennomført i år, med 140 nye saksbehandlere, fører til at det er den forrige virkeligheten representanten nå beskriver. Etter at vi fikk iverksatt tiltakene i UDI, går køene ned.

Vi er helt enige om at det er viktig å behandle saker så raskt som mulig. Det er jo derfor Regjeringen har satset mye mer på UDI enn det den forrige regjeringen gjorde. Det er derfor vi nå har greid å snu en negativ utvikling til en positiv utvikling.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:51:20]: Statsråden har selvfølgelig rett i det han hevder, når han sier at køen går ned. Men vi vet at antall illegale innvandrere øker. En del av problemet med det er at man ikke benytter lukkede mottak, slik at man faktisk kan internere asylsøkere.

Problemstillingen, slik jeg oppfatter det hver gang vi diskuterer dette, er at statsråden ikke tar noen prinsipiell avstand fra internering, men henviser til internasjonale konvensjoner og sier at dette er umulig.

Nå har vi altså en situasjon hvor tidligere dommer i Strasbourg Hanne Sophie Greve har uttalt rimelig klart at det kan benyttes internering i visse situasjoner, selv om statsråden blankt har avvist det. Det er mulig statsråden bør søke nye råd, fra noen utenfor departementet. Er det ikke slik at statsråden egentlig bare skyver internasjonale konvensjoner foran seg (presidenten klubber) i stedet for å ta opp internering på reelt grunnlag, kun for å unngå interne konflikter i Regjeringen (presidenten klubber igjen), for her er jo SV fullstendig på kollisjonskurs?

Presidenten: Presidenten ber om at taletiden overholdes.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:52:39]: Det er også feil. Jeg er enig i EMK. I motsetning til Fremskrittspartiet, som stemmer for EMK, og så er uenig i EMK, er jeg for EMK. Jeg mener EMK representerer rett politikk. Jeg mener det er helt riktig at vi ikke kan internere folk med det utgangspunktet at hvis en som er prøveløslatt fra et fengsel, er psykisk syk, kan vedkommende bare pågripes og interneres på ubestemt tid. Jeg er veldig glad for å bo i en rettsstat som ikke har den anledningen.

Nå hører jeg Per-Willy Amundsen si, gang på gang, at det er andre land som gjør dette. Jeg vil med dette si til Per-Willy Amundsen: Vis meg det landet, vis meg det lukkede mottaket, så skal jeg når som helst reise sammen med ham og besøke det mottaket. Finn det fram, hvor det er hen i Europa, så skal jeg ordne flybillett. Vi kan reise sammen og besøke det. Inntil du har kommet med en slik invitasjon, tror jeg du nå avslutter den historiebeskrivelsen. Kommer du med en slik invitasjon, blir jeg med.

Bjørg Tørresdal (KrF) [10:53:49]: Jeg vil innledningsvis si at jeg godt kan tenke meg å ta med statsråden og reise til et asylmottak i Norge, gjerne i Sandnes, ikke så langt som til et annet land, bare for å se at der sitter det en del mennesker som har et stempel som ureturnerbar – kall det hva du vil – lengeværende, ulovlig opphold. Det handler om mennesker som har fått avslag, og som ikke kan sendes hjem: en palestiner som ikke har reisepapirer, en jugoslavisk jente som ikke har de ordentlige papirene om sin opprinnelse. Det sitter en del mennesker slik. Hvor lenge skal de sitte med problemet med å bli sendt ut? Kan ikke statsråden se at vi skaper psykiatriske pasienter av dem som er lengeværende i Norge?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:54:35]: Hvis jeg skal begynne å reise i lag med komiteen, kan jeg være med og møte disse personene og si: Kom nå sammen med meg, samarbeid med meg, så skal vi se om ikke vi greier å skaffe de dokumentene du mangler for å reise hjem. Hvis den jugoslaviske jenta er villig til å være med meg rundt omkring, til sin ambassade, oppsøke politiet, be om reisedokumenter, og det viser seg etter en slik tur at det er helt umulig å skaffe disse reisedokumentene, vil hun jo få opphold. Det regelverket finnes jo. Basisen for at hun ikke greier å returnere, vil jeg påstå, er at hun ikke samarbeider om retur. Det er ikke et grunnlag for å få opphold i Norge. Hvis en kommer til Norge og ikke samarbeider om retur, skal en få opphold? Det må gjerne være Kristelig Folkepartis utlendingspolitikk, men det er i hvert fall ikke Regjeringens, og ikke SVs heller, slik som jeg har oppfattet det. Det er en ganske eksepsjonell utlendingspolitikk Bjørg Tørresdal gjør seg til talsmann for, men det må hun gjerne gjøre.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Lise Holmberg (H) [10:56:01]: Det er mye en kunne tatt fatt i, men nå på slutten skal jeg i hvert fall komme med et hjertesukk: Jeg blir faktisk oppgitt av å høre på Bjørg Tørresdal når det gjelder de papirløse. Vi kan ikke bare forholde oss til enkeltskjebner og enkelttilfeller. Skal vi ha et godt samfunn å leve i framover, er vi faktisk avhengige av at vi fører en innvandringspolitikk som er konsekvent. Vi skal gi hjelp til dem som trenger hjelp, men vi må også respektere at vi har lover og regler som skal etterleves. Det er fundamentet for et godt samfunn i framtiden. Det er slik at de papirløse – de fleste av dem – har fått avslag, som statsråden sier, etter lange runder. Mange av dem kan reise hjem.

Så en liten visitt også til Fremskrittspartiet. Innledningsvis sa representanten fra Fremskrittspartiet at de har sitt eget ståsted. Det er helt riktig. De har sitt eget ståsted i denne debatten. Fremskrittspartiet unnlater ganske konsekvent å forholde seg til realiteter og være med på å finne løsninger. Vi ser det i sak etter sak, og det slår meg hver gang. Fremskrittspartiet har helt sikkert sine motiver, men jeg beklager sterkt at de ikke kan være med på konstruktive løsninger.

Så til slutt til Arild Stokkan-Grande. Jeg har forståelse for at regjeringspartiene ikke blir med på et forslag – det er ikke så lenge siden vi også var i regjering. For meg er det viktigere at man er enig om en sak og prøver å finne fram til løsninger i fellesskap, enn at vi her i dag skal bli nedstemt i salen. Hermed aksepterer jeg å gjøre dette om til et oversendelsesforslag.

Så er jeg glad for at statsråden sier at han kommer tilbake til Stortinget med rapporter på dette viktig temaet etter hvert.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:58:16]: I likhet med representanten Holmberg føler vi oss oppgitt over de holdningene Tørresdal legger til grunn, når man ikke skal følge lov og orden og – jeg holdt på å si – har en tilfeldig omgang med lovverket når det gjelder dem som kalles de papirløse, som er illegale innvandrere.

Så reagerer jeg litt på at Holmberg sier at Fremskrittspartiet ikke forholder seg til realitetene. Hva kan man mene med det? Selvfølgelig forholder vi oss til realitetene, det er jo nettopp det vi gjør når vi – i motsetning til samtlige andre partier i denne sal – kommer med konkrete tiltak som ville ha løst dette problemet. Det er faktisk å forholde seg til virkeligheten. Det er snarere de andre som ikke velger å gjøre det, noe som illustreres veldig godt ved representanten Reikvam, som uttaler at man ikke kan beskytte seg mot farlige personer. Man bare gir opp i utgangspunktet, og vil ikke bruke de tiltakene som skal til for å beskytte norske borgere mot det som burde være en selvfølgelighet, nemlig at man ikke skal leve i utrygghet fordi man har farlige personer i sitt eget nærmiljø. Det er faktisk ikke slik som representanten Stokkan-Grande sier, at dette handler om valgkamp og alt mulig slikt tøv. Når Fremskrittspartiet tok opp dette, var det selvfølgelig bl.a. fordi vi opplevde det selv i forbindelse med folk som tok kontakt, som var uttrygge, og som ikke hadde det bra, fordi de ikke følte trygghet i sitt eget nærmiljø. Først når denne personen ble sendt til Finnmark, og dernest videresendt til Lenvik og til Finnsnes, fikk vi meldinger fra personer som følte seg bekymret.

Fremskrittspartiet er faktisk mer opptatt av å skape trygghet for borgerne i dette landet enn av å problematisere ting i forhold til internasjonale konvensjoner. Det er selvfølgelig ikke slik, som representanten Stokkan-Grande prøvde å fremstille det, at Fremskrittspartiet ikke er til å stole på fordi vi vil gjøre endringer i internasjonale konvensjoner. Det kan hvem som helst gjøre. Man må tilpasse konvensjonene til en ny virkelighet. Flyktningkonvensjonen fra begynnelsen av 1950-tallet er utdatert. Den bør reforhandles. EMK har momenter i seg som bør reforhandles, og så bør man kanskje når man behandler konvensjoner, ta forbehold i langt større grad, slik som andre land gjør. I Norge velger vi altfor ofte å sluke rått alt som kommer av internasjonale konvensjoner. Det er faktisk en fare for denne salens bestemmelsesmulighet i forhold til eget lovverk. Men det er tydeligvis ingen andre som ser den problemstillingen.

Når det gjelder Tørresdal, så problematiserer hun dødsstraff. (Presidenten klubber.) Dersom Osama bin Laden skulle dukke opp i Norge, ville ikke Norge med dagens system ha mulighet til å returnere ham eller sende ham til USA for å få ham straffet der. (Presidenten klubber igjen.) Det må være et tankekors for denne sal.

Presidenten: Presidenten ber om at taletiden overholdes.

Presidenten er heller ikke sikker på om ordet «tøv» er et parlamentarisk uttrykk.

Rolf Reikvam (SV) [11:01:53]: Kari Lise Holmberg var lei av enkeltskjebner. Det var et svar til Bjørg Tørresdal.

Denne saken gjelder jo en enkeltskjebne. Det er det som er utgangspunktet for denne saken. Hver gang vi har til behandling denne typen saker, aksepterer ikke Høyre og Fremskrittspartiet at dette gjelder noen enkeltskjebne, men hvis vi tar opp og diskuterer saker om folk som har fått avslag på sin søknad, og vi er opptatt av de skjebnene, så blir det enkeltskjebner. Men når det gjelder denne saken, så er det altså ikke enkeltskjebner. Utgangspunktet er en enkeltskjebne, så enkelt er det.

Debatten har vist at vi iallfall stort sett klarer å holde oss til det prinsipielle. Det har også stort sett vært anstendig det som har blitt framført fra denne talerstol – inntil det siste innlegget. Når Fremskrittspartiet roper på internering, at folk skal interneres, og at hinderet her er Den europeiske menneskerettskonvensjon, er jo det en del av sannheten. Men faktum er at vi har norsk lov som hindrer den type internering, og det må også Fremskrittspartiet forholde seg til. Når Fremskrittspartiet roper på internering av folk med psykiske lidelser eller hva det måtte være, mener da også Fremskrittspartiet at norske nordmenn som har psykiske lidelser og som eventuelt kan representere en trussel mot seg selv eller mot andre, skal kunne interneres, uavhengig av lov om psykisk helsevern og uavhengig av straffelovgivningen? Skal de altså bare plukkes ut og interneres, eller skal det lages egne regler for asylsøkere, for innvandrere med psykiske problemer? Det er litt viktig at Fremskrittspartiet er klar og tydelig på om interneringen stort sett gjelder bare asylsøkere, innvandrere med psykiske problemer, som kan representere en trussel. Internering er som sagt ikke bare et spørsmål i forhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon, men også i forhold til norsk straffelovgivning. Det må Fremskrittspartiet klare å forholde seg til.

Så til Trine Skei Grande. Jeg synes at hun holdt et godt innlegg. Jeg synes også at det vi konkluderer med, og det flertallet sier i sine merknader, på mange måter er en oppfordring til Regjeringen om å gjøre det som bl.a. ligger i forslaget fra mindretallet, og som nå er omgjort til et oversendelsesforslag. Jeg er glad for det, for det er ikke noen grunn til å være uenig i innholdet i det forslaget, og jeg regner med at også regjering og departement vil jobbe videre med bl.a. de spørsmål som der er tatt opp.

Bjørg Tørresdal (KrF) [11:05:05]: Jeg får heller tåle at representanten Holmberg og representanten Amundsen blir lei av å høre meg snakke om papirløse. For meg er det mye mer alvorlig at de papirløse innvandrerne rundt om i Norge blir lei av å vente på et menneskeverdig liv.

Den store gruppen består av mange forskjellige mennesker med veldig forskjellig bakgrunn. Jeg har aldri sagt at jeg foreslår et amnesti for denne gruppen, at det skal være en automatikk når det gjelder opphold. Nei, noen har ikke de rette motivene for å være i landet. De som begår kriminelle handlinger utover det å bare være her, de som bryter loven i forhold til innbrudd, ran og voldskriminalitet, skal vi sende ut. Det er ikke automatikk jeg ber om. Jeg ber om en ny vurdering, der vi kan legge vekt på lang botid i landet, at de har gjort en arbeidsinnsats, og at de mestrer språket.

Kristelig Folkeparti vil ikke bryte loven. Det er jo vi som lager lovene, og hvis lovene våre ikke er fullstendige eller trenger å endres, er det vårt ansvar å gjøre noe med det. Det har vi gjort mange ganger før. Vi har gjort det i forhold til grupper i eget land. Vi har sett at loven vår var feil, og så har vi endret loven. Så det blir litt rart når statsråden spør om Kristelig Folkeparti er interessert i å bryte loven. Nei, jeg foreslår en ny lov – en ny lov eller en endret lov som gjør det mulig å foreta en ny vurdering.

Hvorfor høres det ut som om Kristelig Folkeparti er de eneste i verden som har kommet på det? Spania har gjort det, og flere andre europeiske land. Arbeidsministeren i Spania sier at dette var vellykket. President Bush har foreslått å gjøre det for 12 millioner mennesker i USA. Vi snakker ikke om to–tre nordmenn, men vi snakker om 12 millioner mennesker i USA. Han møter motstand, men han jobber for å få til et flertall. Debatten går i den amerikanske valgkampen.

Det er viktig at vi tar ansvar og med utgangspunkt i menneskeverdet endrer loven dersom noen mennesker kan få et bedre liv. Disse menneskene er ikke en trussel for Norge. De kan faktisk være en berikelse.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:07:16]: Dette blir litt spesielt. Representanten Tørresdal står først her oppe og sier: Nei, Kristelig Folkeparti ønsker ikke amnesti. Vi ønsker en såkalt ny vurdering. Og så viser hun til eksempler, til Spania og til det som diskuteres i USA. Men det er nettopp amnesti som er innført i Spania, og det er nettopp amnesti som diskuteres i USA. Nå må Kristelig Folkeparti bestemme seg for hva de egentlig mener i denne saken.

Det de mener, er åpenbart at man skal belønne folk som bryter loven. Det stiller ikke Fremskrittspartiet seg bak, og heldigvis har heller ikke statsråden så langt gjort det. Det kan ikke være sånn at man skal belønne folk for at de ikke retter seg etter de vedtak som fattes, og bryter norsk lov. Man skal ikke belønne det, og det burde være en selvfølge. Det er trist å se at Kristelig Folkeparti ikke har skjønt det.

Så prøver representanten Reikvam fra SV å gjøre et stort poeng av dette med anstendighet. Han prøver å fremstille det Fremskrittspartiet driver med, som uanstendig. Etter min erfaring er det sånn at når man løper tom for argumenter, begynner man å beskrive motstanderen i negative ordelag. Jeg tolker dette som at representanten Reikvam fra SV ikke har særlig mange gode argument å komme med. Det som i hvert fall er tilfellet, er at når man henviser til at det ikke bare er internasjonale konvensjoner som står i veien for internering, men også norsk lov, så tar man ikke inn over seg det faktum at det faktisk er denne sal som vedtar norsk lov. Det er selvfølgelig en lovendring som må til – i den grad det finnes lovmessige forhold i dag som er til hinder for det, og det er det jo. Derfor har Fremskrittspartiet fremsatt flere representantforslag som går på dette temaet. Man må selvfølgelig endre loven, og da er det fullt mulig å bruke internering som virkemiddel overfor asylsøkere.

Det er asylsøkere vi snakker om. Representanten Reikvam prøver å gjøre et poeng av at man forskjellsbehandler asylsøkere og andre dersom man bruker lukket asylmottak overfor personer som har en ustabil psykisk helse. Poenget her er at man må ha et videre grunnlag for hvem som skal bli plassert i lukket mottak. Det skal selvfølgelig ikke bare gjelde folk som har en psykisk helse som gjør at de kan representere en fare, men selvfølgelig også en rekke andre grupper – identitetsløse, personer som vurderes å representere en fare for rikets sikkerhet, osv. Det er altså ikke kun snakk om denne ene gruppen, men det er et generelt tiltak som det er helt nødvendig å få på plass for asylsøkere.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:10:34]: Gjennom debatten i salen i denne saken har vi fått illustrert hvilke dilemma dette feltet er spekket med. Her spriker det i absolutt alle retninger alt etter hva slags innfallsvinkel man har til spørsmålet.

Fremskrittspartiet anklager meg for ikke å ta engasjementet deres på alvor. Jo, jeg tror nok Fremskrittspartiet er ærlig i sitt engasjement, men motivasjonen for å bruke den framgangsmåten som ble brukt i mai, var nok sterkt påvirket av en oppseilende valgkamp. Det tror jeg nok Per-Willy Amundsen erkjenner.

Vår jobb i et spørsmål som dette er å sørge for trygghet for innbyggerne, trygghet for beboerne i mottak og hjelp til hver enkelt som har behov for vår oppfølging. Da handler det om enkeltpersoner, så det må være mulig å diskutere enkeltskjebner og på den måten se om vi kan endre både regelverket og rammene rundt personene for å sørge for større trygghet og nå de målene vi har.

Fremskrittspartiet har gjennom debatten og gjennom innleggene fra Per-Willy Amundsen demonstrert i hvor stor grad det mangler konsekvens i resonnementene. På den ene siden sier de at de støtter og skal forholde seg til alle internasjonale konvensjoner Norge har inngått, og på den andre siden – i alle saker vi diskuterer på dette feltet – kommer det forslag om å bryte nettopp de internasjonale konvensjonene. Det skal bli interessant å se, når det nærmer seg neste valg, hvordan i all verden Høyre og Fremskrittspartiet skal kunne klare å bli enige om en felles plattform på dette feltet. Vil Fremskrittspartiet tape saken om å reforhandle internasjonale konvensjoner, eller vil Høyre måtte svelge det? Støtter Høyre reforhandling av internasjonale konvensjoner med Fremskrittspartiets utgangspunkt? Og det skal bli ekstra interessant å se hvordan Kristelig Folkeparti skal kunne passe inn i dette bildet.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:12:50]: Vi begynner vel etter hvert å komme et stykke bort fra St.meld. nr. 37, men jeg føler likevel behov for å knytte noen kommentarer til representanten Tørresdals innlegg, der hun sier at Kristelig Folkeparti ikke er for amnesti. Det er avklarende, selv om jeg er enig med Amundsen i at eksemplene hun bruker, går på amnesti. Men Kristelig Folkeparti er ikke for amnesti fordi «noen har ikke de rette motivene for å være i landet» – for å sitere representanten Tørresdal.

Det Tørresdal insisterer på, og som Kristelig Folkeparti mener, er at loven må endres, slik at de som ber om det, skal kunne få en ny vurdering. Men det er jo slik loven er i dag. Man kan når som helst fremme en omgjøringsbegjæring. Så når det gjelder alle dem som Tørresdal møter, som er her ulovlig, og som ikke har respektert utvisningsvedtaket, er loven så raus at de kan fremme en omgjøringsbegjæring. Man behøver ingen lovendring for å få til det. Det er bare å gjøre det innenfor dagens lovverk.

Det Tørresdal antakeligvis må mene, er at når de fremmer omgjøringsbegjæringen, så skal den tiden de har vært her ulovlig, tale for at de skal få bli her lovlig. Det er i så fall en praksisendring. Da berører det et kjernepunkt i utlendingspolitikken, nemlig: Hvis man etter endelig avslag lever i skjul, lærer seg norsk og er her i x antall år, så har man selv gjennom ulovlig aktivitet bidratt til å gjøre oppholdet lovlig. I praksis mener jeg det er å avvikle innvandringspolitikken. Vi trenger ikke å bruke hundretalls av millioner kroner på et utlendingsdirektorat og en utlendingsnemnd som skal vurdere hvem som skal ha opphold, og hvem som ikke skal ha det, hvis det er slik at uavhengig av resultatet, kan du selv ved egenaktivitet etter et eventuelt avslag sørge for å skaffe deg ditt eget oppholdsgrunnlag. Da må vi heller bruke alle de millionene vi bruker på å ha et utlendingsdirektorat og en utlendingsnemnd, på å legge til rette for at alle som kommer hit, skal få bli. Det er lov å ha det standpunktet. Men da synes jeg man må være tydelig på det og si at Kristelig Folkeparti er et parti som mener vi skal ha fri innvandring. Og så får vi møte det som et debattgrunnlag, og ikke via et sånt snirklete resonnement, for i praksis er det som Tørresdal nå argumenterer for, fri innvandring.

Presidenten: Bjørg Tørresdal har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bjørg Tørresdal (KrF) [11:16:04]: Det er vanskelig på 1 minutt å redegjøre for hva jeg egentlig vil. Jeg vil endre loven sånn at ingen kan være lenge, utover en viss tid, i Norge når de er såkalt ureturnerbare, at det går en grense for hvor lenge man kan være her.

Det er helt rett, som statsråden sa, at jeg ønsker en ny vurdering der botid i Norge kan tillegges vekt – det gjøres ikke i dag. Om en er villig til å endre praksisen på dette området, er jeg åpen for det. Men når vi nå skal behandle forslaget til ny utlendingslov, kan det også være å endre loven slik at det ikke skal være forbudt å hjelpe dem som er her ulovlig. Da tenker jeg spesielt på humanitær bistand. Jeg vil gjerne komme tilbake til statsråden med mange gode råd om hvordan loven kan se ut, slik at vi kan gi en mer verdig behandling til dem som i dag lever i skjul i Norge.

Presidenten: Kari Lise Holmberg har også hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kari Lise Holmberg (H) [11:16:59]: Først vil jeg bare understreke viktigheten av at vi fører en konsekvent innvandringspolitikk.

Så skal jeg over til noe helt annet. I sitt svar på min replikk hadde statsråden en historiebeskrivning som jeg finner det nødvendig å måtte rette opp. Jeg ber statsråden om ikke å glemme at da Erna Solberg ble kommunalminister, hadde vi et ganske kaotisk forhold på innvandringsfeltet. Det var fra 12 000 til 18 000 mennesker i asylkø, og vi hadde store runder og masse opprydning på feltet. Sammen med Fremskrittspartiet fikk vi innført 48 timers saksbehandlingstid for dem som øyensynlig kunne klare seg med det, og vi delte det opp i grupper. IMDI ble også etablert i vår regjeringsperiode, noe som har vært svært, svært bra for integreringspolitikken i Norge. Jeg skal ikke frata statsråden noen ære for det han gjør nå, men jeg synes det er grovt når han sier at Regjeringen nå gjør mye mer enn det Erna Solberg gjorde som kommunalminister.

Presidenten: Rolf Reikvam har også hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Rolf Reikvam (SV) [11:18:10]: Jeg har lyst til å gå tilbake til utgangspunktet i denne saken. Utgangspunktet er en enkeltsak, en person som representerte en trussel, mente noen – han trengte tett oppfølging osv. Så sier Fremskrittspartiet – og gjør det til et hovedpoeng – at internering er svaret. Internering er svaret, og i den grad internasjonale konvensjoner i norsk lovgivning er til hinder for det, må vi endre norsk lov slik at vi kan internere den type personer. Det er konklusjonen på dette. Da reiser jeg et grunnleggende prinsipielt spørsmål: Betyr dette at vi skal lage et lovverk der vi skal internere folk som har psykiske lidelser generelt, eller gjelder det asylsøkere spesielt? Det er viktig at dette blir avklart, for det går på det grunnleggende menneskesynet, det går på personvern og i det hele tatt på hvorledes vi skal organisere vårt samfunn. Hvis det er spesielt asylsøkere med psykiske lidelser som skal kunne interneres på dette grunnlag, er dette – jeg skal ikke bruke det ordet som det kanskje faller meg naturlig å bruke, men det er ikke behagelig, det ordet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.