Øyvind Vaksdal (FrP) [14:10:41]:(ordfører for saken): Jeg har for andre år på rad gleden av å framlegge en enstemmig innstilling fra utenrikskomiteen om eksport av forsvarsmateriell fra Norge, eksportkontroll og internasjonalt ikkespredningssamarbeid.

Produksjon og eksport av forsvarsmateriell utgjør en betydelig verdiskaping i Norge. Denne type industri har gjennom mange år bidratt til teknologiutvikling som også kan brukes sivilt.

Eksporten av forsvarsmateriell har i 2006 vært på hele 3,5 milliarder kr, en økning på ca. 20 pst. i forhold til året før.

Det viser seg imidlertid at det er variasjoner i eksporten og verdien av eksporten fra år til år, og dette skyldes i hovedsak variasjoner i enkeltleveranser.

Det blir fra norsk side praktisert en streng håndheving av eksportkontrollregelverket. Før utførselstillatelse innvilges, stilles det krav til tilfredsstillende dokumentasjon. Ofte vil dette være sluttbrukererklæring der mottaker erklærer at man er endelig bruker av materiellet. Dokumentasjon om installasjon og bruk og forsikring om at videresalg av materiellet ikke vil finne sted uten samtykke fra norske myndigheter, er også brukt.

Eksport av våpen og annet forsvarsmateriell mellom NATO-land foregår imidlertid uten krav om reeksportklausul eller sluttbrukererklæring. Dette er en praksis som er utviklet gjennom mange år, og er basert på tillit mellom partene i forsvarsalliansen.

Multilateral eksportkontroll er et viktig virkemiddel i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og oppbygging av konvensjonell militær kapasitet som kan true sikkerheten og stabiliteten i mange områder. De senere år er det blitt stadig viktigere å styrke samarbeidet for å hindre terrorister i å få tilgang til utgangsstoffer for kjemiske og biologiske våpen eller produksjons- og spredningsutstyr.

Det er viktig å hindre at våpen og teknologi havner i hendene på grupper eller personer som har sivile liv som mål for å fremme sin sak. Det er derfor avgjørende at det føres en restriktiv politikk når det gjelder salg av våpen og teknologi, og at vi er tilsluttet internasjonale kontrollorganer som samarbeider om dette viktige arbeidet.

Det finnes i dag en rekke uregistrerte og ulovlige våpen som utgjør et stort problem i mange konfliktområder. Utvikling av tiltak mot ulovlig våpenhandel, som f.eks. styrking av grensekontrollen i konfliktfylte områder, er et tiltak som kan påvirke dette. Det er også viktig at norske våpenlagre sikres tilstrekkelig, slik at ikke disse våpnene faller i hendene på kriminelle eller terrorister.

Utenrikskomiteen har tidligere mottatt innspill med ønske om å innføre en obligatorisk sluttbrukererklæring for alle mottakere av norske våpen eller annet forsvarsmateriell for å styrke kontrollen med hvor norsk forsvarsmateriell faktisk ender opp. Innføring av en sterkere parlamentarisk kontroll etter svensk modell har også vært ønsket fra enkelte organisasjoner. En enstemmig utenrikskomite mener at spørsmålet om en eventuell parlamentarisk kontroll av eksport av forsvarsmateriell må behandles i et samspill mellom storting og regjering, og ber derfor Regjeringen vurdere ulike sider ved økt eksportkontroll og drøfte dette med Stortinget på en egnet måte.

Fra norsk side har man påtatt seg et særlig internasjonalt ansvar for å styrke arbeidet med ikkesprednings- og nedrustningsspørsmål gjennom deltakelse i den såkalte 7-landsgruppen. Gjennom deltakelse i IAEAs styre fra 2005 til 2007 har man fra norsk side også bidratt aktivt i arbeidet med kjernefysisk nedrustning.

Jeg vil til slutt takke komiteens medlemmer for et godt samarbeid i denne sak, noe som har ført til at vi for andre år på rad behandler en enstemmig innstilling, noe jeg er særdeles godt tilfreds med.

Marit Nybakk (A) [14:15:11]: Jeg skal kvittere ut den rosen og gi den tilbake til saksordføreren, som har et veldig sterkt ansvar for at vi to år på rad får til enstemmige innstillinger på et område som nok er vanskelig.

Så vil jeg gi utenriksministeren ros for en økende åpenhet omkring eksport av forsvarsmateriell. Det er viktig i en tid hvor produksjon av våpen og annet forsvarsmateriell blir mer og mer uoversiktlig internasjonalt, fordi forsvarsindustrien blir mer og mer multilateral. Komponenter til et helikopter eller en stridsvogn kan produseres i en rekke land, noe som vanskeliggjør identifisering av hvor de egentlig er laget.

I økende grad er også konkurransen blitt hardere på dette markedet på grunn av strukturendringer eller transformasjon av de fleste lands militære styrker. Det er ikke bare innenfor NATO-alliansen at forsvaret blir mindre i omfang, men mer målrettet og teknologisk.

Det ligger en annen stortingsmelding om norsk forsvarsindustri i Stortinget, nemlig St.meld. nr. 38 for 2006-2007. Der går det fram at den totale omsetningen i norsk forsvarsindustri anslås å ha vært på om lag 9 milliarder kr årlig de siste par år. Den samlede verdien av eksporten i 2006 var, som vi hørte, på 3,5 milliarder kr. Dette betyr at produksjon og eksport av forsvarsmateriell utgjør en betydelig verdiskaping i Norge. Forsvarsindustrien bidrar også sterkt til utvikling av teknologi som kan brukes til sivile formål.

En enstemmig komite støtter aktivt Regjeringens arbeid med tiltak for å sikre at norsk forsvarsmateriell ikke kommer på avveier. Det er viktig med en streng kontroll med våpen og annen teknologi som kan brukes i krigføring, eller for den slags skyld til terrorvirksomhet. Derfor er komiteen opptatt av å få strengere krav til menneskerettigheter ved eksport til land utenfor NATO-alliansen. Jeg vil i den forbindelse vise til en debatt som har vært om eksport av forsvarsmateriell til enkelte Golf-stater. Ved søknad om eksportlisens må det derfor vurderes å nedfelle internasjonal humanitærrett og menneskerettigheter som vilkår i regelverket på eksportområdet. Eksportkontrollregimet er også et viktig instrument i arbeidet med ikke-spredning og nedrustning. Norge driver et aktivt internasjonalt arbeid for å fjerne masseødeleggelsesvåpen og hindre ny spredning. Det viktigste gjøres for å komme videre i arbeidet med kjernefysisk nedrustning. Vi må bekjempe alle typer masseødeleggelsesvåpen. Likevel er atomvåpen og radioaktivitet fortsatt i en særstilling når det gjelder død og ødeleggelser. Målet må være eliminering av alle atomvåpen.

Ikkespredningsavtalen er selve grunnpilaren i arbeidet for å hindre spredning og sikre nedbryting av atomvåpen. Nedrustnings- og ikkespredningsregimet er imidlertid satt under et kraftig press. Mens tilsynskonferansene både i 1995 og i 2000 var relativt oppløftende, med konkrete tiltak som pekte framover, endte tilsynskonferansen i 2005 med fiasko, for ikke å si kaos.

I etterkant av den tilsynskonferansen tok Norge initiativ, etter anmodning fra FNs generalsekretær, til å jobbe videre med dette spørsmålet sammen med seks andre land. Dette 7-landsinitiativet nådde ikke fram på FNs toppmøte i september samme år, men 7-landsgruppa jobber videre for å identifisere konkrete tiltak som kan bringe arbeidet framover. Det står respekt av Norges arbeid her, som er viktig fram mot neste tilsynskonferanse i 2010. Jeg har merket meg at forberedelsesarbeidet startet i april i år. En viktig del av dette arbeidet er selvfølgelig å hindre spredning av atomkompetanse til terroristgrupper og ustabile stater.

Jeg vil også gi ros til Regjeringen for dens arbeid for å få til et internasjonalt forbud mot klasebomber.

Noen mener at det virkelige masseødeleggelsesvåpenet på kloden vår er håndvåpen. Det er uansett håndvåpen som dreper flest mennesker. Jeg registrerer at det er etablert et positivt samarbeid med flere regionale organisasjoner, særlig i Afrika, og at Norge, Nederland og Tyskland samarbeider innenfor rammen av OSSE om iverksetting av felles prinsipper om kontroll med formidling av håndvåpen.

Jeg deltok tidligere i høst på en parlamentarikerkonferanse i Haag om konvensjonen om kjemiske våpen. Hele 182 land har ratifisert den konvensjonen, men det er fortsatt bekymring på grunn av mangel på destruksjon av eksisterende våpen bl.a. i Russland og USA. Det er også grunn til å sette et spørsmålstegn ved den måten inspeksjoner utføres på. Norge er blant de land i verden som har tatt til orde for inspeksjoner på grunnlag av mistanke, såkalte «challenge inspections».

Til slutt: En problemstilling som særlig Røde Kors er opptatt av, er om konvensjonen mot kjemiske våpen også bør omfatte ikke-dødelige gasser som man vet kan være sterkt skadelige. Jeg vil vise til det som skjedde i det berømte teateret i Moskva. Når det gjelder kjemiske våpen, er det også en debatt om hvorvidt et angrep mot bedrifter som produserer kjemisk materiell, kan sies å komme inn under konvensjonen.

Ågot Valle (SV) [14:21:38]: Også jeg vil gi ros til saksordføreren for det gode arbeidet som han har utført.

Norge er i forhold til folketallet en stor våpeneksportør. Derfor har Norge et særlig ansvar for at vi har en streng kontroll med hva våpnene og våpendelene brukes til – at det er etisk forsvarlig, at det er kontroll med hvor de brukes, og at de ikke havner i kriger som strir mot folkeretten, eller i okkuperende land. Dette er klare prinsipp, men like fullt med klare dilemmaer, f.eks. at vi eksporterer til NATO-land uten å kreve reeksportklausul.

Både Stortinget og det sivile samfunnet er opptatt av en streng og forsvarlig kontroll. Det har skjedd stadige forbedringer. Slik sett er denne meldinga og behandlinga av den en del av en prosess. Komiteen viser til at Sverige praktiserer ytterligere åpenhet, all den tid det er krav til svenske produsenter av forsvarsmateriell om årlig å rapportere eksport av militært utstyr og flerbruksvarer til militære konsumenter. På denne bakgrunn legger komiteen til grunn at Regjeringa vurderer hvordan rapporteringa kan bli mer omfattende. Det sivile samfunnet reiser viktige spørsmål og fungerer som en verdifull vaktbikkje i arbeidet med innsyn, åpenhet og kunnskap om kontroll av eksport av forsvarsmateriell. Flere organisasjoner gir ros for at det nå er større åpenhet. Men de samme organisasjonene etterlyser en sterkere kontroll med hvor norske våpen eller våpendeler faktisk ender, og mener at det må innføres sluttbrukererklæring overfor alle mottakere av norske våpen og annet forsvarsmateriell, noe også saksordføreren viste til at organisasjonene hadde påpekt.

Jeg vil for min del vise til at PRIOs rapport fra 2006 Bullets Without Borders viser at mangel på kontroll ved eksport til NATO-land kan føre til at norske våpen kan komme på avveier, og at Amnesty International mener at våpendeler produsert i Norge har havnet i Israel etter videresalg fra USA, sjøl om Norge har forbud mot eksport av våpen til land i krig og konflikt, slik tilfellet er med Israel. Dersom Amnesty har rett, viser det behovet for nye initiativ.

Saksordføreren viste også til at organisasjoner har tatt til orde for å innføre et eksportkontrollråd etter svensk modell, og det saksordføreren sa om det, slutter jeg meg også til.

SV og jeg mener det blir viktig å videreføre arbeidet i forhold til våpeneksport og våpenkontroll med å se hva vi kan følge opp av innspill som kommer fra organisasjonene. Jeg er derfor glad for at Regjeringa inviterte presse og organisasjoner til et møte for å diskutere innholdet i meldinga, da den ble lagt fram, og at Regjeringa sier at den vil følge den praksis, og det synes jeg er veldig bra.

Komiteen mener det i vurderingene av søknad om eksportlisens må stilles krav til situasjonen på menneskerettighetsområdet i mottakerlandene. Det er f.eks. et paradoks at eksport av krigsmateriell til stater som Saudi-Arabia fremdeles har et betydelig, om ikke voksende, omfang. Komiteen sier videre at det må vurderes å nedfelle internasjonal humanitærrett og menneskerettigheter som vilkår i regelverket på eksportkontrollområdet. Menneskerettighetene er udelelige og universelle og kan ikke brytes av hensyn til andre interesser. Det er nødvendig at vurderingene som gjøres i forhold til menneskerettighetssituasjonen i mottakerlandene, er etterprøvbare. Jeg er glad for at Regjeringa nå tar til orde for å ta den enstemmige presiseringa fra 1997 inn i retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen om militært materiell, nemlig:

«Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.»

Soria Moria-erklæringa slår fast at Norge skal jobbe for en internasjonal konvensjon om våpenhandel. Så er da også Norge en aktiv støttespiller i arbeidet for en Arms Trade Treaty.

Regjeringa har videre en aktiv rolle internasjonalt for å få bukt med den ukontrollerte spredningen av håndvåpen, slik også Marit Nybakk var inne på.

Mer enn noen gang trengs de kreftene som kjemper mot spredning av atomvåpen og for nedrustning. Derfor må kampen mot ikke-spredning og for nedrustning forsterkes. Norges engasjement på dette området har lenge vært klart. Norge har vært og skal være en pådriver for et bredest mulig og mest mulig forpliktende ikkesprednings- og nedrustningsarbeid. Det er derfor viktig at Norge fortsetter samarbeidet i 7-landsgruppa for å komme videre i dette arbeidet, slik også Marit Nybakk var inne på.

Jeg vil til slutt rose en oppegående fredsbevegelse som mobiliserer for atomvåpennedrustning og krever forbud mot atomvåpen. Det ligger en kraft i en slik mobilisering.

Anne Margrethe Larsen (V) [14:27:29]: Først takk til saksordføreren for at en enstemmig komite står bak denne innstillingen.

Norge er en av verdens ledende eksportører av våpen, faktisk blant de aller største pr. innbygger. Det gjør at det påligger oss et spesielt ansvar for å forsikre oss om at våpen eller våpenkomponenter produsert i Norge ikke kommer i hendene på diktatorer og brukes til å begå brudd på menneskerettighetene.

Venstre ønsker et effektivt kontrollregime for våpeneksport. Samtidig vil vi at det norske regimet gjør det mulig for norske bedrifter å eksportere våpen, våpenkomponenter og våpenteknologi på en legitim måte. Med andre ord: Venstres linje er en krevende balansegang mellom på den ene siden å gjøre det mulig å produsere og eksportere våpen fra Norge, og på den annen side å håndheve en streng kontroll med denne eksporten.

Venstre mener at åpenhet er en viktig nøkkel til et bedre kontrollregime. I St.meld. nr. 33 for 2006-2007 viser Regjeringen vilje til økt åpenhet innenfor de grenser som norske lover og regler setter. Dette er et skritt i riktig retning.

Internasjonalt samarbeid er med den tiltakende globaliseringen blitt stadig viktigere for en effektiv våpeneksportkontroll. EUs atferdskodeks, som Norge har forpliktet seg til, er ikke bindende, men fremmer en felles tilnærming i EU til kontroll med våpeneksport. Atferdskodeksen er i ferd med å bli et sentralt internasjonalt referanseverk. I tillegg er Norge med i Wassenaar-samarbeidet rettet mot konvensjonelle våpen, Nuclear Suppliers Group rettet mot atomvåpen, Australia-gruppen rettet mot kjemiske og biologiske våpen og Regimet for kontroll av missilteknologi. Dette utgjør til sammen et relativt finmasket nett som 30–50 av de mest avanserte industrilandene har sluttet seg til.

Grunnen til at jeg nevner dette er at det er et tiltakende problem forbundet med mange av de øvrige landene som ikke fanges opp av dette nettet. Det aller meste av den ukontrollerte spredningen av våpen skjer via disse landene.

Det er derfor gledelig at FN arbeider med en Arms Trade Treaty. Bakgrunnen er at et stort flertall i FN stemte for en resolusjon i desember 2006 som støtter etablering av en Arms Trade Treaty, noe flere har nevnt. USA stemte imot resolusjonen, mens Russland og Kina, som er blant verdens største våpeneksportører, avstod fra å stemme. India og Pakistan avstod også, noe som trolig henger sammen med at de ønsker å bygge opp en betydelig nasjonal våpenindustri. Andre store våpeneksportører, som Brasil og Sør-Afrika, støttet resolusjonen.

Gitt motstanden blant ledende våpeneksporterende land, som Kina, USA og Russland, kan det ta lang tid før en Arms Trade Treaty vil bli vedtatt og ratifisert. I mellomtiden forutsetter jeg at regjeringen i Norge sammen med regjeringer i andre, likesinnede land gjør hva den kan for å påvirke disse landene i riktig retning.

Arms Trade Treaty er tenkt å være en folkerettslig bindende konvensjon mot internasjonal våpenhandel. Den skal først og fremst fange opp land som ikke har en så avansert kontroll med våpeneksport som f.eks. Norge.

En viktig grunn til å støtte arbeidet med en global konvensjon er det voksende problemet forbundet med lisensiering av våpenproduksjon i andre land. Dersom produksjonslandene ikke har så strenge regler for våpeneksport som f.eks. Norge, risikerer man at norske regler omgås. Jeg mener at lisens for produksjon av norskutviklede våpen i utlandet bør bygge på de samme kriteriene som for eksport, da de praktiske konsekvensene langt på vei er de samme.

En stor del av vår våpeneksport består av komponenter som inngår i andre lands våpensystemer. Dette gjør at disse landene får kontroll over sluttbruken av det ferdige produktet. Det er med andre ord deres våpeneksportregler og ikke våre som legges til grunn.

Det stilles i dag krav til tilfredsstillende dokumentasjon før utførselstillatelse innvilges. Slik dokumentasjon kan være en sluttbrukererklæring. I en sluttbrukererklæring erklærer en kjøper av våpen at han er sluttbruker av materiellet. Han opplyser videre om installasjon og bruk. Sist, men ikke minst, avgir han en forsikring om at videresalg ikke vil finne sted uten samtykke fra norske myndigheter.

Ved eksport av våpen og annet militært materiell til NATO-land krever ikke norske myndigheter sluttbrukererklæring eller reeksportklausul. Dette er en mangeårig praksis, basert på tillit mellom partene innen alliansen.

I dag stiller en del NATO-land krav om en slik sluttbrukererklæring i en eller annen form fra allierte, herunder bl.a. USA, Tyskland og Italia. Andre land, herunder bl.a. Norge, stiller ikke et slikt krav. Kravene til sluttbrukererklæring kan imidlertid variere en del fra land til land innen alliansen. I praksis viser det seg at forskjellen mellom dem som krever sluttbrukererklæring, og dem som krever annen form for dokumentasjon, ikke nødvendigvis behøver å være så stor. Jeg mener det hadde vært ønskelig med en større grad av samordning, slik at reglene innad i alliansen blir mest mulig like på dette punktet.

I 1997 gikk et enstemmig storting inn for at Utenriksdepartementet skal ta hensyn til politiske spørsmål ved tildeling av eksportlisenser. Dette omfatter demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Jeg har nylig sett igjennom listen over land som Norge har eksportert våpen til, og flere av dem utmerker seg ikke verken når det gjelder demokratiske rettigheter, eller når det gjelder respekt for grunnleggende menneskerettigheter, noe også representanten Valle gav uttrykk for.

Jeg vil derfor understreke at det i vurderingen av søknader om eksportlisens må stilles reelle krav til situasjonen på menneskerettighetsområdet i mottakerlandene. Videre bør dette nedfelles i internasjonal humanitærrett og i menneskerettigheter på eksportkontrollområdet.

Avslutningsvis vil jeg understreke betydningen av å følge opp et internasjonalt instrument – vedtatt av FNs generalforsamling i 2005 – for merking og sporing av håndvåpen. Siktemålet bør være bindende internasjonale regler, som også omfatter ammunisjon. Dette vil gjøre det mulig å spore våpen, våpenkomponenter og ammunisjon tilbake til kjøper, noe som viser seg å ha en hemmende effekt på illegitim omsetning og bruk av våpen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [14:35:08]:Jeg har de siste månedene holdt en del foredrag for særlig yngre – på høyskoler og på universiteter – om norsk utenrikspolitikk og globalisering. Da er det ett spørsmål fra engasjert ungdom som nesten alltid kommer opp. Det gjelder forholdet mellom det faktum at Norge oppfattes som en nasjon opptatt av fred, sikkerhet og nedrustning, og det at vi er en betydelig våpeneksportør. Dette spørsmålet blir stilt: Er det en sammenheng her?

Jeg har nå lært meg å svare på det – så godt jeg kan – ved å si at det er ett av mange paradokser. Derfor legger vi vekt på at regimet skal være så strengt som mulig, og gi innsyn. Vi pryder oss med at vi etter sigende skal ha verdens strengeste regime for våpeneksport.

Jeg er derfor glad for at det er en enstemmig komite som står bak denne innstillingen. Jeg vil gi ros til saksordføreren og komiteen for å ha bidratt til det – for annet år på rad. Det er en styrke i de litt vanskelige avveiningene dette gir.

Vi er opptatt av å gi størst mulig innsyn i utførselen av forsvarsmateriell. Stortingsbehandlingen i 2005 viste at det er bred, tverrpolitisk enighet om at det er oppnådd en tilfredsstillende grad av åpenhet. Jeg har merket meg det som er blitt sagt av flere representanter her, og jeg oppfordrer Stortinget til fortsatt å være en pådriver for den type åpenhet. Vi skal gjøre det vi kan for å holde den linjen videre – og ikke slå oss til ro med at vi skal ha kommet i mål.

Som det ble påpekt, inviterte vi – som ytterligere et tiltak – presse og frivillige organisasjoner til å diskutere meldingens innhold da den ble framlagt i juni. Jeg tror det gav – som representanten Valle sa – en dialog og en type innsyn som var riktig for det klimaet.

Når det gjelder Stortingets innsyn i eksporten av forsvarsmateriell, mener Regjeringen at Stortinget skal få tilstrekkelig innsyn gjennom den årlige stortingsmeldingen. Vi vil samtidig videreføre praksisen med å konsultere og informere Stortinget når det gjelder saker av særlig omfang og viktighet.

Det er i dag, vil jeg si, betydelig innsyn i virksomheten til norske eksportører av forsvarsmateriell. Dette er en utvikling som vi ønsker å videreføre. Praktiseringen av økt innsyn vil selvfølgelig måtte skje innenfor rammen av de begrensninger som taushetsplikten ifølge eksportkontroll-loven setter. Regjeringen vurderer samtidig fortløpende i forbindelse med framtidige meldinger muligheten for å gi økt innsyn.

Så har vi en klar målsetting om å arbeide for større åpenhet om internasjonal våpeneksport, og vil i denne sammenheng videreføre en aktiv linje i relevante internasjonale sammenhenger. Regjeringen arbeider bl.a. aktivt for at alle land, i likhet med Norge, skal påta seg å publisere årlige nasjonale rapporter om sin forsvarsmaterielleksport.

Flere talere har referert til karakteren av norsk eksport, såkalt A-materiell, til eksporten til NATO-land og til spørsmålet om sluttbrukererklæring. Jeg har ikke mye å legge til utover det. Jeg synes også noen av de dilemmaene vi står overfor, har vært godt belyst i disse innleggene.

Så var bl.a. representantene Valle og Larsen inne på dette med hensynet til demokrati og menneskerettigheter i mottakerlandene, og viste til beslutningen høsten 2007 om å oppdatere retningslinjene for UDs behandling av søknader. Den enstemmige presiseringen fra 1997 om at «Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene» – eksport- og forsvarsmateriell – «omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter», er nå tatt inn i retningslinjene.

Så merket jeg meg også det som representanten Larsen sa om at en del av landene på listen kan komme i en spesiell kategori i forhold til disse målene. Det tar vi med tilbake igjen for å se nærmere på.

For ytterligere å styrke den norske innsatsen på eksportkontrollområdet tok UD i januar i år initiativ til opprettelse av et tverrinstitusjonelt samarbeid med Politiets sikkerhetstjeneste, Tollvesenet og Forsvaret. Hensikten her er å drøfte, planlegge og koordinere de enkelte instansers aktivitet for å sikre best mulig eksportkontroll i alle ledd. Og det er jo en del av den økte internasjonale fokuseringen på å holde kontroll med denne type handel.

Det at Norge har lagt fram en årlig nasjonal melding om forsvarsmaterielleksport siden 1996, og siden den gang har styrket åpenheten om norsk eksport betydelig, er et godt utgangspunkt for at vi kan ha en aktiv rolle når det gjelder å få andre land til å gi innsyn i sin eksport. Og vi har som klar målsetting å arbeide for større åpenhet om internasjonal våpeneksport, og vil i denne sammenheng videreføre en aktiv linje i relevante internasjonale sammenhenger. Jeg kan bekrefte, som det ble nevnt av flere, at 7-landsinitiativet fortsatt er en prioritert målsetting for oss. Vi skal ha en konferanse i februar neste år om nedrustning på det kjernefysiske området, hvor bl.a. USAs tidligere utenriksminister George Schultz vil være til stede. Han har sammen med en rekke tidligere utenriks- og forsvarsministere, bl.a. Henry Kissinger, skrevet en historisk artikkel om behovet for å komme tilbake igjen til en absolutt total atomvåpennedrustning, og jeg er enig med de talerne som her har sagt at det på ingen måte er gårsdagens sak; det er til de grader vår samtids store sak å få til det.

Det er i en tidligere debatt i dag nevnt at vi har et initiativ for nedrustning i NATO, hvor Norge og Tyskland står sammen. Det skal jeg arbeide for – under ikke helt enkle omstendigheter – i Brussel senere denne uken, på utenriksministermøtet.

Så vil jeg til sist gjøre en referanse til et relatert tema, nemlig kampen for forbud mot klaseammunisjon. Representanten Valle sa i en tidligere debatt at over 80 land nå slutter seg til initiativet. Jeg kan fortelle at på det møtet vi planlegger i Wien for oppfølging, får vi deltakelse fra 120 land. Da begynner dette å bli av betydning. Så målet om å få til det vi kaller et realistisk forbud mot klaseammunisjon i 2008, står vi fortsatt ved – og det skal vi arbeide så hardt vi kan for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.