Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:05:00]: (komiteens leder): Innledningsvis vil jeg få lov til å takke komiteens medlemmer for et godt og konstruktivt samarbeid knyttet til årets budsjettbehandling i komiteen. Det er ikke til å komme bort fra at når det nærmer seg innspurten av en budsjettprosess, der svært mange aktører har gitt sine innspill enten via skriftlige innmeldinger, åpne høringer eller innspill til den enkelte fraksjon, er det viktig at man nettopp fokuserer på det som er hensikten med hele prosessen, nemlig at man til slutt skal komme fram til et så godt budsjett som mulig, til beste for dem som har behov for de tjenestene denne komiteen har ansvaret for.

Det er viktig å kunne ha den daglige framdriften i komiteen i fokus, slik at produktet vi leverer fra oss, blir best mulig. Dette har komiteen etter min mening klart til fulle, og jeg åpner derfor på denne måten med å takke komiteen for et godt samarbeid i denne prosessen.

Det er nok mange som er av den formening at vi politikere er mest opptatt av å drive med verbale slagsmål og å dyrke våre uenigheter. Jeg vil våge den påstand at dersom man hadde kunnet følge komiteens arbeid i de aller fleste saker, der man faktisk forsøker å strekke seg så langt som mulig for å komme fram til enighet der dette er mulig, så hadde nok også folket hatt en annen innstilling og oppfatning av hva vi faktisk holder på med. Jeg vil våge den påstand at dette preger også den budsjettinnstillingen som vi har til behandling i dag.

Som første taler i dag tar jeg også sjansen på å ønske representanten Olav Gunnar Ballo hjertelig velkommen til komiteen. Jeg ser fram til det samarbeidet, og så får vi gjennom å følge debatten videre utover se hvordan samarbeidet vil fungere i tiden som kommer, men dette ser jeg faktisk fram til.

Jeg vil også allerede nå ta opp alle de forslag som Fremskrittspartiet enten står alene eller er sammen med andre om i budsjettinnstillingen. Dette gjelder også mindretallsforslaget i Innst. S. nr. 49 vedrørende MS-behandling. Alle våre forslag er dermed tatt opp.

Alle mennesker vil flere ganger i livet ha behov for tjenester fra helsevesenet, pleie- og omsorgstjenesten, rehabiliteringstjenesten, etc. Når den dagen er der og vi er som mest sårbare, er det viktig at vi får den hjelpen vi har behov for, og ikke minst at vi får hjelpen på det nivået som den skal gis.

Innenfor budsjettområdet som de regionale helseforetakene styrer, blir det for neste år bevilget mer enn 84 milliarder kr. Det er riktig som helseministeren ofte påpeker, at vi aldri før har bevilget mer penger til sykehusene enn det som gjøres for neste år. Men i forlengelsen av dette er det også viktig å ta med at vi aldri før har kunnet behandle så mange sykdomstilfeller og så mange forskjellige typer lidelser. Ei heller har den norske befolkning før hatt en så høy gjennomsnittlig levealder. Dette er en ønsket utvikling, slik at vi må slutte å omtale økningen i antall eldre som et problem. Det gir selvfølgelig en utfordring, i og med at de eldste eldre ofte har mange diagnoser der det kreves høy kompetanse for å kunne gi et optimalt tilbud. En skulle jo tro det ville være stor prestisje i å utdanne seg til spesialist innenfor dette fagfeltet, men det viser seg dessverre ikke å være tilfellet. Her er det stor tverrpolitisk enighet om at det må tas et krafttak hvis vi skal kunne møte framtidens behov for spesialkompetanse innenfor eldreomsorgen.

Hver eneste dag kan man lese i en eller flere aviser om underskudd ved sykehus, lange ventelister for å komme til behandling, trusler om nedleggelser av tilbud, manglende investeringsmidler, sommerstengte fødeavdelinger, dårlig vedlikeholdte bygninger, høyt sykefravær, etc. Dette står i skarp kontrast til det budskapet som sendes ut fra Regjeringen om at alt nå er på rett vei i spesialisthelsetjenesten. Det er selvfølgelig ikke slik at penger alene løser alle problemene innen dette fagfeltet, men at det er relativt mye å hente på å jobbe annerledes. Det er en realitet at virkeligheten der ute i sykehusene tilsier at det også er behov for flere midler.

Vi kunne sist helg se på TV 2-nyhetene at sykefraværet ved flere sykehus nå har passert 9 pst., og at dette igjen medfører tomme sykehussenger og lengre ventetider. Undertegnede har brukt denne høsten til å hospitere ved flere sykehus, slik at jeg kunne danne meg et bedre bilde av hvordan hverdagen og virkeligheten oppfattes, og hvordan man ser på den økonomiske situasjon ved hvert enkelt sykehus. Det er helt åpenbart at det som er fellesnevneren, er at de ansatte gjør en fantastisk jobb hver eneste dag for å hjelpe pasientene. Men det er også helt åpenbart at svært mange plasser nå har en så lav bemanning at det er grunn til å stille seg spørsmålet: Hvor lenge vil dette gå? Vi må ta inn over oss at de ansatte i en lengre periode har vært stilt overfor omstillinger, innsparinger og nedskjæringer. Før eller siden går dette også ut over arbeidsmiljøet.

Vi kunne i Dagsavisen fredag lese om at Sykehuset Buskerud i løpet av åtte sommeruker brøt loven 463 ganger. Samtidig med at sykehusene varsler om milliardunderskudd og får dagbøter som følge av brudd på arbeidsmiljøloven, blir de av myndighetene pålagt å spare ytterligere midler neste år. Helseministeren har på vegne av Regjeringen gitt uttrykk for at det i neste års statsbudsjett skal gis rom for å kunne behandle 1,5 pst. flere pasienter enn det som er tilfellet i år. Dette sier man ut fra at man øker bevilgningen til sykehusene med 1,79 milliarder kr. Det man ikke snakker like høyt om, er at det i budsjettet i tillegg ligger et effektiviseringskrav på 1 milliard kr som må tas inn, før man vil kunne få ut denne effekten neste år. Videre påfører man sykehusene nye finansieringsoppgaver, bl.a. til MS-medisiner, som etter alle solemerker ikke er fullfinansiert gjennom neste års statsbudsjett, og sykehusene ligger an til å få et høyere driftsmessig underskudd enn det som ligger til grunn i budsjettet for neste år. Dette må også tas inn, all den tid balansekravet står fast.

Utviklingen i spesialisthelsetjenesten gir grunn til bekymring. Det er etter Fremskrittspartiets mening på høy tid å få til en pakke med tiltak som vil kunne hjelpe sykehusene, ikke bare på kort sikt, men over lengre tid. Dagens situasjon tilsier også at det på kort sikt bare er én måte å komme i havn på når det gjelder budsjettbalansen, og det er å redusere pasientbehandlingen, all den tid den innsatsstyrte finansieringen nå bare utgjør 40 pst. og basisbevilgningen 60 pst. Dette, sammen med det faktum at Regjeringen har bedt de regionale helseforetakene om å redusere bruken av private sykehus, medfører nå at køene bare siste år har økt med 20 000 flere pasienter.

Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett lagt opp til en betydelig økning i bevilgningene til de regionale helseforetakene, samtidig som vi også tar en rekke andre grep for å bedre den økonomiske situasjonen på lengre sikt. Vi foreslår at finansieringen av både TNF-hemmere og MS-medisiner tas ut av sykehusene, og at de igjen blir refundert på vanlig måte av folketrygden. Vi overfører midlene fra prosjektet raskere tilbake til NAV-systemet, slik at også private i sterkere grad kan være med og bidra. Vi øker bevilgningene knyttet til kjøp av rehabiliteringsplasser betydelig, slik at man kan utnytte den ledige kapasiteten som finnes ved allerede eksisterende institusjoner, på en skikkelig måte. På denne måten vil vi kunne hjelpe Regjeringen i å nå sitt mål i Soria Moria-erklæringen om rehabilitering til alle som trenger det. Det er langt fram til dette målet i dag, ja sågar er vi i den situasjonen at vi bare det siste året har sett at hver sjette rehabiliteringsseng har stått ledig grunnet mangel på avtaler og kjøp av disse plassene.

Fremskrittspartiets alternative budsjett legger opp til en økning for de regionale helseforetakene på ca. 1,7 milliarder kr i basisbevilgningen. I tillegg kommer økte investeringsmidler. Selv med denne økningen vil det fortsatt være behov for endringer innen dette feltet, og det er all mulig grunn til å jobbe videre nettopp med å se på det å kunne jobbe annerledes.

Det er mye å hente på å få til en bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Ikke minst vil det kunne være mye å hente dersom man klarer å heve kompetansenivået betydelig innen kommunenes pleie- og omsorgstjeneste, slik at man i mye større grad enn i dag faktisk kan behandle pasienter ute i det enkelte sykehjem. Dette fordrer imidlertid en mye høyere legedekning, et større samspill mellom sykehusene og det enkelte sykehjem og, ikke minst, mer ressurser til eldreomsorgen.

Gjentatte ganger har vi fått høre fra denne regjeringen at det aldri har blitt bevilget mer penger til sykehusene enn det som er tilfellet nå. Dette er, som jeg tidligere har sagt, selvsagt riktig, all den tid Norge heller aldri før har hatt så store inntekter som vi har nå. Det er også slik at lønnsnivået i helsesektoren aldri tidligere har vært høyere. Jeg tror faktisk at de aller fleste regjeringer i årene som kommer, vil kunne si det samme: Aldri før har noen bevilget mer penger til helsesektoren enn det denne regjeringen gjør. Det skal bli spennende å se om det er noen regjering i framtiden som ikke kan si det.

Det som imidlertid er en rekord – og en rekord som denne regjeringen ikke burde inneha, men som den nå har – er at man aldri tidligere har hatt høyere egenandeler i helsevesenet enn det det blir neste år. Dette står i sterk kontrast til Regjeringens egen erklæring, der det heter at egenandelene skal reduseres og holdes på et lavt nivå. Med denne formuleringen som et bakteppe blir økningen i neste års egenandelstak 1 – til 1 740 kr – svært underlig. Den eneste reduksjonen i egenandeler som denne regjeringen faktisk har fått til, er at den fjernet egenandelen for fysioterapi for dem som stod på diagnoselisten – for øvrig en egenandel de selv innførte samme år.

Man skal ikke bare svartmale. Det er veldig mye bra som skjer i det norske helsevesenet. Det er veldig mye som går rett vei. Aldri før har flere pasienter blitt behandlet. Det jeg også vil påpeke som svært positivt, er at det nå bevilges penger til etablering av et stamcelleforskningssenter ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet. Her kan man se begynnelsen til noe som forhåpentligvis vil kunne utvikles over tid, og Norge kan skape et enda større forskningsmiljø innenfor dette fagfeltet, som mest sannsynlig kommer til å få meget stor betydning for behandling av sykdommer i tiden som kommer.

Jeg vil også berømme Regjeringens medlemmer i komiteen, som til slutt fikk på plass noen midler til oppfølging av diabetesplanen og -strategien. Riktignok er jeg ikke like fornøyd med at man ikke fikk til friske midler – man måtte omprioritere bl.a. fra de regionale helseforetakene – men det er viktig når vi lager planer og strategier, at vi også viser at vi vil følge disse opp i praksis og ikke bare i ord. Det vil jeg faktisk gi honnør til komiteens medlemmer fra regjeringspartiene for at de klarte å få til.

Noe vi imidlertid er nødt til å ha enda større fokus på i tiden som kommer, er nettopp forskningsmidler. Fremskrittspartiet er svært misfornøyd med at vi ikke har klart å få på plass mer midler til medisinsk forskning enn det vi faktisk har. Norge er et av verdens aller rikeste land. Det å kunne forske og drive med utvikling, slik at vi kan være med og bidra til både å behandle sykdommer og utvikle nye medisiner og teknologier – ikke bare på vegne av den norske befolkning, men også for folk i andre land – er et område hvor jeg godt kunne tenkt meg at Regjeringen gikk inn i en lederrolle. Jeg håper at man ved senere års budsjett bokstavelig talt vil fokusere mye mer på nettopp dette temaet.

Det er ett tema i budsjettet som jeg er svært skuffet over, og det er at Regjeringen ikke har funnet rom for å innføre en såkalt HPV-vaksine for jenter. Dette er en vaksine som har vært i salg i Norge siden 2006. Utviklingen viser, når man ser på levekår og hvor den enkelte bor, en helt klar tendens til at de som har relativt store lommebøker, har anledning til å kjøpe denne vaksinen, mens de som har dårligere råd, ikke har samme mulighet. Dette øker de sosiale helseforskjellene i Norge i stedet for å minske dem, som har vært Regjeringens uttalte målsetting. Jeg forventer at man her raskt kommer på banen og får dette på plass.

Det har vært vist til at enkelte har stilt spørsmål ved hvorvidt denne vaksinen har den effekten som man ønsker, og at man vil se litt mer på utfordringene i andre land. Det er underlig å høre på den argumentasjonen når man faktisk har gitt vaksinen markedsføringstillatelse. Vaksinen er til salgs i apotekene – til salgs hver eneste dag. Å bruke den argumentasjonen finner jeg litt underlig, det må jeg bare få si.

Det er mye mer man kunne sagt om årets budsjett, men jeg nøyer meg foreløpig med dette og ser fram til den videre debatten.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Dag Ole Teigen (A) [10:21:59]: Det er to uker til julaften, og i god fredsånd vil jeg begynne med å takke komitelederen for en ryddig prosess i forbindelse med komiteens budsjettinnstilling.

Jeg er enig i betydningen av å holde egenandelene lave, men jeg minner om at Fremskrittspartiet også stemmer for prisjustering av egenandeler der de selv har makt, som i Ålesund bystyre, der Nesvik selv er bystyremedlem.

Spørsmålet mitt går likevel på sykehusøkonomi. Fremskrittspartiet bruker totalt 15 milliarder kr mer i sitt alternative statsbudsjett. Samtidig vil de i regjering sammen med Høyre, som har sagt at de nekter å kompromisse på handlingsregelen. Realveksten til sykehusene i 2008 ser ut til å bli større enn noen realvekst Fremskrittspartiet selv oppnådde under sitt samarbeid med den forrige regjeringen. Hvorfor skal velgerne tro på at Fremskrittspartiet vil få til mer i forhold til sykehus i et eventuelt regjeringssamarbeid med Høyre enn hva de gjorde i samarbeid med den forrige regjeringen?

Harald T. Nesvik (FrP) [10:22:51]: Først til innspillet knyttet til Ålesund. Ålesund skal behandle sitt budsjett på torsdag, og jeg kan berolige representanten Teigen med at en der bl.a. sørger for at personer med trygghetsalarm med inntekt under 3 G slipper egenandeler. Det er i den retningen det går i Ålesund, og Teigen er hjertelig velkommen til Ålesund for å se på budsjettet. Men la oss forholde oss til der vi er nå, altså i stortingssalen.

Fremskrittspartiet fremmet et budsjett i år som faktisk ligger innenfor det som tidligere har vært omtalt som handlingsregelen. Fremskrittspartiet følger altså opp den biten. Når det gjelder om man skal ha tiltro til Fremskrittspartiet: Ja, hvis man ser på de budsjettavtalene som Fremskrittspartiet inngikk med de forrige regjeringspartiene, kontra den budsjettavtalen som Arbeiderpartiet inngikk med Bondevik-regjeringen, viser det etter alle solemerker at Fremskrittspartiet nettopp prioriterer helse.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:23:53]: De regionale helseforetakene har i dag avtaler med private sykehus, slik at private sykehus, både kommersielle og ideelle, kan være med og løse de oppgavene som det offentlige ønsker skal bli løst. Jeg vil vise til en merknad der Fremskrittspartiet foreslår å øke sykehusenes budsjett med 1,7 milliarder kr utover Regjeringens forslag, og så står det videre: «samtidig som private tilbydere likestilles med det offentlige helsevesen». Hva menes med at private sykehus skal likestilles med det offentlige helsevesen?

Harald T. Nesvik (FrP) [10:24:42]: Fremskrittspartiet har, som jeg sa i mitt innlegg, overført en del penger knyttet til tiltaket «Raskere tilbake» fra de regionale helseforetakene og over til NAV-systemet nettopp fordi man skal kunne kjøpe tjenester også av private. For det som er tilfellet i dag, er at over 400 mill. kr av disse midlene er kjørt inn mot de regionale helseforetakene, slik at styringen skjer der. Ved å overføre dem til NAV-systemet vil man i mye større grad kunne kjøpe også ved de private, der det faktisk er ledig kapasitet. Undertegnede har selv vært i kontakt med en rekke private sykehus som kan melde at de i løpet av ikke veldig mange måneder bl.a. vil kunne ta unna alle de 20 000 ekstra som er kommet i helsekø under denne regjeringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jan Bøhler (A) [10:26:05]: Før helgen fikk jeg en SMS fra en bekjent som nylig var hjerteoperert ved Ullevål sykehus, der det het: Jeg har aldri følt meg så godt ivaretatt, med egen sykepleier og oppkoblet til et overvåkingssystem 24 timer i døgnet. Samme kveld så jeg i NRK-nyhetene en dame som sa at hun følte seg som en statsråd når hun på morgenen ble hentet for å få dialysebehandling på grunn av nyresvikt. Dagen før det sa en nær bekjent av meg, og jeg konstruerer det ikke, at han ble ringt opp utpå kvelden av legen, langt etter legens arbeidstid, som lurte på hvordan det stod til med ham etter den behandlingen han hadde hatt. Like før det igjen var det en som kom til meg og skrøt over at han hadde hatt rehabilitering ved en institusjon etter en hofteoperasjon som hadde vært så intens og utmerket at han var i stand til å starte å jobbe mye før han trodde. Og vi så i helgen reportasjer fra rehabilitering etter hjerneslag ved Stavern rehabiliteringssykehus, der vi står fram som internasjonalt ledende.

Så bildet av det norske helsevesenet – og jeg tror mange her kan fortelle lignende historier – er at det store flertallet, som vi leste om i en bred brukerundersøkelse i Dagbladet i går, opplever veldig mye positivt ved helsevesenet, og at stadig flere pasienter får stadig bedre behandling. I 2006 var det 245 000 flere pasientbehandlinger enn ved sykehusreformen i 2002 og nesten 400 000 flere som fikk poliklinisk behandling. Antallet behandlinger har økt jevnt og trutt under forskjellige regjeringer, og til neste år legges det opp til en økning på 18 000 behandlinger på sykehus.

Selv om ventetiden har ligget nokså stabilt siden annet tertial 2004 etter et jump ned i ventetid fra sykehusreformen i 2002, er hovedbildet at langt flere behandles langt bedre. Da blir det viktig ikke å la beklagelige enkeltepisoder, som media alltid vil kunne finne og alltid vil fokusere på, prege helsedebatten. Man skaper utrygghet blant folk og vanskelige forhold for dem som står i første linje i helsevesenet dersom man stadig hiver seg begjærlig over negative trekk og tragiske eksempler og bidrar til å blåse dem opp, så folk kan tro at det er slik det er. Noe av det viktigste vi politikere kan gjøre for å hjelpe helsevesenet til å gjøre en god jobb, er å si nei til å være i media i en ensidig jakt på det negative. Vi burde både i opposisjon og i posisjon bli flinkere til å fortelle folk at vi f.eks. i de senere år har kunnet redde langt flere pasienter med hjerteinfarkt og andre hjertesykdommer. Vi burde fortelle høyt og tydelig at nå ser vi endelig at antall donasjoner og transplantasjoner øker kraftig, slik at vi nå på ett år minst er halvveis til måltallet vårt. Og neste år legger departementet opp til nye tiltak, som DRG-finansiering også av donasjoner og frikjøp av donorleger, som skal hjelpe oss videre. Vi burde fortelle at vi her i landet har en avansert og verdensledende kikkhullsteknologi som vi kan bruke til å foreta store inngrep uten omfattende operasjoner og lange sykehusopphold for folk. Det gjelder alt fra ulike kreftformer til at vi nå endelig kan hjelpe folk som lider av sykelig fedme, mye bedre med avanserte fedmeoperasjoner.

Vi deler gjerne æren for alt dette med den forrige regjeringen. For alt som skjer i helsevesenet, er et resultat av langsiktige satsinger. Det gjelder også økonomi- og ressurssituasjonen. Budsjettene har økt jevnt og trutt siden 2002, og korrigerer vi for nye oppgaver, for pris- og lønnsstigning osv., er realveksten under den rød-grønne regjering medregnet 2008 på 3,6 milliarder kr, ifølge departementets beregninger. Vi er særlig fornøyd med at man til neste år legger opp til å fase inn en økning på nær 1,7 milliarder kr til investeringer og vedlikehold. Dette er likvide midler som er med i basisbevilgningen, slik at man får en langt gunstigere situasjon i forhold til tidligere år når det gjelder dette området.

Vi troner i verdenstoppen her i Norge, og over våre nordiske naboland, når det gjelder offentlige midler brukt på sykehus og helse. Likevel sliter altså deler av sykehusene og foretakene med underskudd og problemer med å komme i balanse. Og det er vel opposisjonens privilegium å foreslå mer penger – alt fra Fremskrittspartiets ustoppelige papirpengemaskin til de mer målrettede, begrensede forslag fra de øvrige partiene.

Diskusjonen om hvem som vil bringe oss enda høyere, på toppen av verdenstoppen, når det gjelder helseutgifter, vil sikkert fortsette. Men jeg tror det er mer meningsfylt å konsentrere seg om å rette diskusjonen mot hvilke grep og hvilke strategier som trengs for å bruke ressursene bedre, og for å gi pasientene enda bedre kvalitet i behandlingen. Jeg tror for det første at vi må innse at vi i dagens medisinske verden, med stadig mer avansert og kostbar teknologi og høyere krav til kompetanse og utdanning, må bli flinkere til å konsentrere den høyspesialiserte behandlingen på færre steder. Ellers vil vi ikke greie å følge med på den medisinske kunnskaps- og kostnadsutviklingen. Vi vil ikke ha råd til å investere i det utstyret som trengs på en stor mengde steder, og vi vil ikke ha nok pasienter til å bygge opp nødvendig erfaring og kompetanse, dvs. vi vil ikke kunne sikre pasientene den beste behandling hvis vi insisterer på f.eks. fortsatt å operere tykktarmskreft på 55 steder i landet, eller brystkreft på 25 steder. Vi bør gå videre med å sortere hvor i landet og hvor mange steder vi skal drive høyspesialisert behandling av ulike typer – først og fremst på grunn av kvalitet og trygghet for pasientene, men også for å oppnå bedre ressursbruk og en dreining av ressursene i retning av forebygging og rehabilitering.

Vi bør også sortere bedre hva vi skal gjøre og bygge opp ved de lokale sykehusene og ved de lokale medisinske sentraene. En del av behandlingen når det gjelder langtidsoppholdene og en del lokalsykehusfunksjoner som vi i dag har ved høyspesialiserte sykehus, bør kunne flyttes ut til lokalsykehusene. Vi bør her bygge opp det feltet Stortinget har sagt skal bli det neste store løftet i helsevesenet, nemlig rehabilitering og habilitering og tiltak for å hjelpe alle kronikergruppene bedre.

Det er viktig med supplementer utenfor offentlig sektor, som i høy grad kan gi god rehabilitering. Men det er først og fremst når rehabiliteringen får sin rette plass og betydning innenfor det offentlige totale helsevesenet at det virkelig store løftet for rehabilitering kan komme. Vi bør følge nøye med på hvordan det i dag altfor høye antall svingdørspasienter utvikler seg i årene framover, for å se om satsingen på rehabilitering gir synlige resultater.

Det andre hovedgrepet vi må gjøre, er å få til et bedre samspill mellom kommunehelsetjenesten og helseforetakene. Dette gjelder alt fra overføring av pasienter som blir liggende altfor lenge på sykehusene, til – den andre veien – at foretakene må kunne stille med flere behandlingsplasser i rusomsorgen istedenfor å peke på og skylde på hverandre når det oppstår kriser på det området.

En annen del av samspillet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten gjelder psykiatrien, der det de senere år kan virke som om det er overført en god del pasienter som det ikke er faglig grunnlag for å si kan integreres i et nærmiljø. Med det siste mener jeg at hvis man bare skaper isolerte tilværelser ute i kommunene, med dårlige aktivitetstilbud og svak faglig oppfølging, fordi det skal bygges opp ett og ett tilbud i ofte små kommuner med små ressurser, bør man huske på at hvis man er ute etter integrering, må dette være mulig, og det må være mulig å oppnå dette til beste for pasienten. Her bør man høre på de faglige rådene og kommunenes synspunkter, og man må i oppfølgingen av psykiatriplanen passe på at man tar høyde for dette når det gjelder å ikke legge ned for mye kapasitet i behandlingsapparatet, og når det gjelder å bygge opp felles botilbud, som kan være bedre egnet enn at man bor hver for seg.

Bedre samspill mellom kommunene handler også om å kunne bygge opp lokalmedisinske senter med dialyse, og med lysbehandling, som regjeringspartiene legger inn ekstra midler til i dette budsjettet – 2 mill. kr som en start på noe som kan gi en stor kvalitetsforbedring for psoriatikere landet rundt. Alle psoriatikere kan ikke være i sola i Syden hele tiden, og for dem vil en godt utbygd lysbehandling i hele landet få stor betydning og koste lite for det offentlige.

Også ved hjelp av telemedisin kan vi bygge opp et bedre samspill mellom kommunehelsetjenesten og foretakene. I Finnmark har man f.eks. etablert lokale telemedisinske legekonsultasjoner styrt fra det telemedisinske senteret i Tromsø, men totalt har vi i vårt langstrakte land i liten grad greid å realisere det telemedisinske potensialet. Det skyldes i stor grad at det ikke er opprettet egnede takster og finansiering på tvers av forvaltningsnivåene.

Da er jeg over på et tredje hovedgrep som trengs i helsevesenet, nemlig en forbedring av finansieringssystemet. Det må utformes slik at det bedre ivaretar hele behandlingsforløpet ut til rehabilitering og oppfølging i kommunene. Det må skapes løsninger slik at vi unngår interessekonflikter mellom kommunene og helseforetakene som er til skade for pasientene og samfunnets ressursbruk. Videre må finansieringssystemet utformes slik at vi unngår en feil vridning av tilbudene innen helseforetakene. Det gjelder bl.a. forholdet mellom poliklinisk behandling og sengeopphold på sykehusene. I dag kan det se ut som om DRG-poengene her fungerer slik at det i stor grad lønner seg først å fylle opp sengene uansett. Det gjelder også finansieringen av rehabilitering, der det kan virke som om DRG-belønningen fungerer slik at det ikke lønner seg å drive spesialisert rehabilitering på samme sykehus i forlengelsen av inngrep og behandling. Det er svært viktig og riktig at departementet nå har nedsatt en arbeidsgruppe som jobber med disse og andre utfordringer ved finansieringssystemet, og det har komiteen uttalt seg positivt til.

For å få til et bedre samspill mellom helseforetakene, mellom dem og kommunene og dem og ulike spesialister, røntgeninstitusjoner osv. trengs også et fjerde hovedgrep, nemlig å realisere IKT-potensialet i helsesektoren. Det handler om å øke pasienttryggheten, at man skal kunne få den beste behandling bygd på nødvendig pasientinformasjon hvor som helst i landet. Det vil også øke personvernet om man sikrer felles gode standarder og rutiner i alle deler av IKT-systemet i helsevesenet. Vi har svært mange dyktige miljøer som jobber på dette området, men vi har ikke greid å realisere potensialet godt nok. Det krever bl.a. en endring av helseregisterloven § 13, som statsråden har varslet at det arbeides med, som vil gjøre at man kan starte å kommunisere pasientinformasjon mellom foretakene og alle deler av helsevesenet og partene vi samarbeider med, på en bedre måte.

Det femte grepet er likevel hovedsaken i helsevesenet, nemlig å vri ressurser fra reparasjon og over til forebygging. Regjeringspartiene gjør en ørliten start på dette når vi i innstillingen flytter 17,7 mill. kr til forebygging fra de regionale helseforetakenes rammer. Vi bruker 5 mill. kr til tiltak for tidlig oppdagelse av diabetes og til tiltak som kan hjelpe de berørte med å holde sykdommen i sjakk. Vi bruker 2 mill. kr på lysbehandling for psoriatikere. Vi styrker innsatsen for den lidelsen som berører folk flest, nemlig de ulike muskel- og skjelettlidelser, og satser 7 mill. kr på fysisk aktivitet og på å gjenoppta finansiering av prosjektet Sykle til jobben.

Ikke minst legger vi inn 3 mill. kr til en bedre skolehelsetjeneste som en start på å satse på den i utsatte områder som Groruddalen, deler av Drammen, Finnmark osv. Dette er en kommunal oppgave, men komiteen har til de grader understreket viktigheten av denne i budsjettinnstillingen og i innstillingen til St. meld. nr. 20 for 2006-2007 om sosiale helseforskjeller, og vi mener det er avgjørende å kunne gi et signal ut til kommunene om at her skal det satses mer ved å gi et statlig bidrag til start på denne satsingen.

En svært viktig del av statsbudsjettet er Omsorgsplan 2015 og utfordringene i eldreomsorgen, som komiteen har brukt mye tid på å arbeide med. Jeg mener at den avtalen som er inngått mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre, slik det framgår av innstillingen, vil bety et svært viktig skritt i retning av samarbeid og forbedringer av eldreomsorgen i stedet for en endeløs krangel som er politikken til liten ære.

Denne avtalen innebærer forpliktelser for våre partier og Regjeringen og utgjør et langt og viktig løp fram mot 2015, og det skiller seg på denne måten fra det som er de vanlige merknader og anmodninger fra Stortinget til Regjeringen. Vi mener at punktene i avtalen tilfører omsorgsplanen viktige elementer, som Venstre og Kristelig Folkeparti i stor grad skal ha ære for at de har vært med på å legge inn. For eksempel å bygge opp statistikk i hver kommune over den enkeltes behov for heldøgns pleie- og omsorgstjenester og for sykehjemsplasser vil gi oss et bedre grunnlag nasjonalt og lokalt for å utvikle disse tjenestene. Å skape en verdighetsgaranti med nye og klare standarder og krav til kvalitet og også noen nye rettigheter vil gi eldreomsorg og -pleie en sterkere stilling i samfunnet.

Det samme vil tiltakene for å bygge ny kompetanse som finansiering av fagskole for helse- og sosialfag innen 2009 og arbeidet med å dimensjonere behovet for og utbyggingen av sykehjem og heldøgns opphold, slik vi legger opp til, og slik at vi kan vurdere det måltallet som er stilt, nemlig 12 000 sykehjemsplasser innen 2015, på nytt hele veien.

Vi ser fram til så snart som mulig å starte arbeidet med å gjennomføre denne avtalen og håper denne typen forpliktende samarbeid kan utvikles også i forhold til andre store utfordringer i Helse-Norge, som tiltak for rusavhengige og bedre utforming av samspillet mellom kommuner og helseforetak.

Jeg anbefaler hermed komiteens innstilling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:41:26]:Jeg synes det er hyggelig at representanten Bøhler på slutten av sitt innlegg ramset opp forskjellige forslag i det såkalte eldreforliket man har inngått. Der åpner man for det som har med statistikk i kommunene å gjøre, og jeg synes det var svært hyggelig, for det var noe som jeg i en tidlig fase spilte inn i de forhandlingene. Så det var svært hyggelig.

I sitt innlegg påpekte Bøhler det som har med sosiale helseforskjeller i Norge å gjøre. Norsk institutt for by- og regionforskning konkluderte i notat 2007:117 på følgende måte:

«Konklusjonen blir dermed (…) at ordningen med individuell refusjon fører til økte sosiale skjevheter i det medisinske behandlingstilbudet.»

Videre har vi også sett av undersøkelser når det gjelder salg av livmorhalskreftvaksine, at det er enorme forskjeller mellom Oslo vest og Oslo øst, at bl.a. borgerne i Oslo øst ikke har råd og mulighet til å kjøpe denne vaksinen. Spørsmålet mitt til Bøhler er: Hvordan ser Bøhler på det faktum knyttet til bl.a. medisiner at man overfører flere medisiner fra generell til individuell refusjon enn man gjør motsatt?

Jan Bøhler (A) [10:42:36]: Jeg vil først si til det som representanten Nesvik nevnte angående statistikk over behovet for kommunene og utbygging av eldreomsorgen, at det er nettopp et eksempel på at vi prøvde å ivareta synspunktene til alle partier da vi bygde opp denne avtalen. Vi hadde et ønske om å få alle partier med på å underskrive den, også Fremskrittspartiet.

Når det gjelder det med individuell refusjon og sosiale utslag, er jeg i likhet med representanten Nesvik svært opptatt av det. Vi har markert det sammen både i innstillingen om sosiale helseforskjeller og nå i innstillingen til statsbudsjettet. Det første skrittet vi vil ta der, og som ministeren har bekreftet, er at Sosial- og helsedirektoratet vil gjennomføre undersøkelser på bred basis, slik at vi kan sikre oss at vi har et godt faglig og nøytralt grunnlag for å trekke konsekvensene av det vi har sett noen tegn til i ulike undersøkelser som er foretatt til nå. Jeg er bekymret når det gjelder spørsmålet om sosiale vridninger. Stortinget har jo sagt ved behandlingen av legemiddelmeldingen at man i hovedtrekk vil gå den andre veien og bringe flere ting over på blå resept. Det er også gjort et arbeid for å spesifisere kravene nærmere når det gjelder blå resept, noe som kan være interessant i den sammenhengen.

Inge Lønning (H) [10:44:00]: Jeg lyttet med stor interesse til Jan Bøhlers innlegg. Den første halvdelen tegnet et overmåte lyst og positivt bilde av situasjonen i norsk helsevesen. Man kunne nesten få inntrykk av at alt var fullkomment, og at det ikke gjenstår noe som helst. Den siste halvdelen viste jo imidlertid at det fremdeles er mange uløste problemer. Men det er ett hovedområde som representanten Bøhler overhodet ikke berørte, og det forbauser meg. Det er den lenge omtalte opptrappingsplanen når det gjelder rusfeltet, som omsider er kommet i årets budsjett. Lederen for Bergensklinikken, en av de største institusjonene på dette området, sier at satsingen er den svakeste noen regjering har lagt frem, med ett unntak, nemlig det budsjettet den samme regjering presenterte i fjor.

Hvorledes ser Bøhler på det forhold at rusfeltet blir nedprioritert så iøynefallende som det skjer i dette budsjettet?

Jan Bøhler (A) [10:45:05]: En nedprioritering er vel mildt sagt feil ordbruk når man legger fram en opptrappingsplan – når man nå har brukt 350 mill. kr på å øke innsatsen innenfor eldreomsorgen og legger opp til 100 flere millioner.

Det er behov for en kraftig satsing utover dette. Jeg trakk fram behovet for å skaffe kommunene behandlingsplasser fra helseforetakenes side. Jeg sa avslutningsvis at jeg håpet vi kunne inngå et bredere samarbeid om dette i komiteen i en satsing på linje med det vi har diskutert når det gjelder eldreomsorgen. Jeg er enig i at det trengs en stor opptrapping her i årene som kommer, og jeg håper det er den stafettpinnen vi kan bringe videre nå når opptrappingsplanen innenfor psykiatrien har nådd siste fase, at det da er rusomsorgen som står for tur.

Laila Dåvøy (KrF) [10:46:03]: Jeg er veldig enig med representanten Bøhler i at forebygging er utrolig viktig, og er glad for at det blir brukt såpass mye tid på akkurat det punktet. Det var også sagt at man har startet – ørlite – med 17,7 mill. kr ved å ta midler fra helseforetakene og overføre på en del forebyggende tiltak.

Jeg tror at finansieringssystemet i sykehusene er en veldig stor utfordring i dag, bl.a. når det gjelder både prioritering og helhet. Jeg skal komme litt tilbake til det senere i dag.

Jeg tror at den største utfordringen vi har, er hvordan vi skal forholde oss når det gjelder samspillet mellom kommuner og helseforetak. Kommunene har et skrikende behov for kompetanse, for hjelp, i en del faglige sammenhenger. Mitt inntrykk er at det bør igangsettes en bred utredning av selve systemet for sykehusfinansiering som bedre enn dagens stykkprissystem fanger opp behovet for helhet i tjenestekjeden. Spørsmålet er: Mener ikke representanten Bøhler at det kanskje var på tide at man tok en slik gjennomgang?

Jan Bøhler (A) [10:47:14]: Jeg tror det er behov for betydelige endringer i finansieringssystemet for å ivareta hele behandlingsforløpet. Jeg nevnte jo også at vi må få til et bedre samspill mellom kommunehelsetjenesten og helseforetakene, som ett av de fem grepene jeg gikk inn på i innlegget mitt. Det innebærer jo store muligheter til å diskutere bl.a. forholdet forebygging/reparasjon, hvis vi går inn på hvordan vi finansierer også forebyggingsdelen og rehabiliteringsdelen ute i kommunene. Så jeg mener at det fra vår side nå er lagt opp til en prosess rundt dette, med hensyn til kortsiktige endringer både i ISF-systemet og i DRG-finansieringen på noen punkter som jeg nevnte i innlegget mitt, og jeg mener vi bør se videre på forholdet mellom kommunehelsetjenesten og helseforetakene.

Jeg mener i hvert fall at vi skal arbeide grundig med dette framover. Å kalle det en helhetlig omlegging, eller ikke, har jeg ikke behov for å bestemme meg for nå, men det er i hvert fall store spørsmål som ligger her.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Lønning (H) [10:48:37]: Norge befinner seg på verdenstoppen, konstaterte forrige taler. Ja, hvis jeg hørte riktig, gikk han enda et lite skritt videre og sa «på toppen av verdenstoppen» – og da begynner det å bli høyt.

Problemet med den type sammenligninger er selvfølgelig det store spørsmålet: Hva er det vi sammenligner? Det kan det være grunn til å stanse ved når man har den årlige budsjettdebatt, hvor alle tall øker fra år til år.

Hva er det egentlig vi er i stand til å sammenligne? Jo, det vi er i stand til å sammenligne, er tallstørrelser, og de tallstørrelsene dreier seg om hvor store materielle ressurser vi pumper inn i helsevesenet. Da er det riktig at Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder ressursbruk i forhold til befolkningens størrelse. Vi ligger ikke bare på verdenstoppen, men vi skiller oss også ganske klart ut fra våre nærmeste naboland, som i de fleste henseender har samme samfunnsform som Norge har. Jeg tenker på våre nordiske naboer. Når det gjelder f.eks. spørsmålet om legedekning, antall legeårsverk i forhold til befolkningens størrelse, ligger Norge desidert på topp. Men jeg vil advare mot den kortslutning at det betyr at helsetilstanden er bedre, eller at helsetilbudet kvalitativt sett er bedre, for det vet vi ingenting om.

Politikk er noe mer enn en konkurranse om hvem som kan bruke mest penger, eller hvem som kan foreslå å bruke mest penger. Hadde det vært så enkelt, hadde politikk vært en oversiktlig geskjeft. Det dreier seg jo ikke primært om hvor mye man putter inn, men om hvor mye man får ut. Den store utfordring i Norge både på helsesektoren, skolesektoren og de fleste andre sektorer, er at det kan se ut til å være et iøynefallende misforhold mellom de pengene vi pumper inn, og de resultatene vi klarer å få ut. Det kan se ut som om det er for mye av ressursene som går med til å drive systemene, til å administrere dem og organisere dem, og for lite som kommer ut i form av målbar kvalitet for brukerne. Det er jo det siste som er det avgjørende kvalitetskjennetegn.

Vi behandlet for kort tid siden her i salen Riksrevisjonens gjennomgang av ett bestemt område innenfor psykiatrien, nemlig barne- og ungdomspsykiatrien. Den gjennomgangen var uhyre interessant og lærerik, og litt forenklet kan man vel si at den viste at vi vet nesten ingenting om kvaliteten på de tjenestene som ytes. Kunnskapsgrunnlaget er rett og slett ikke til stede når det gjelder å evaluere hva vi får igjen for de ressursene vi putter inn.

Det er den virkelig store utfordring for alle politiske partier når det gjelder fremtidens helsepolitikk: å sørge for at vi får et langt bedre kunnskapsgrunnlag når det gjelder resultatsiden – ikke hvor mye penger vi pumper inn på de forskjellige nivå, men hva vi får ut i form av målbart gode resultater for brukerne.

La meg bare reise noen grunnleggende spørsmål. Jeg la merke til at representanten Bøhler reiste spørsmålet om vi har et finansieringssystem som er hensiktsmessig. Det er et viktig spørsmål, og jeg er enig i at det bør vi bruke mer krefter på å finne ut av. Men det kan spesifiseres: Aner vi noe om det er et riktig forhold mellom den andelen av de totale ressursene som vi bruker på førstelinjetjenesten – primærhelsetjenesten – og den andelen vi bruker på spesialisthelsetjenesten? Det er nesten alltid spesialisthelsetjenesten som tiltrekker seg den store oppmerksomhet når vi behandler statsbudsjettet hvert år. Men tross alt, den viktigste del av helsetjenesten foregår ikke i sykehusene, den foregår i primærhelsetjenesten. Vi vet pr. i dag fint lite om hvorvidt vi burde flytte en større del av de totale ressursene fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten, men det kan være mye som tyder på at vi burde det.

Aner vi noe om omfanget av feilbehandling, fra rene uhell til mer alvorlige feil? Og aner vi noe om hvor mye unødvendige ressurser det binder opp? Svaret er nei. Det eneste vi har, er helt generelle estimater som er basert på undersøkelser fra andre land. Har vi et helsesystem som virker etterspørselsskapende mer enn det virker egentlig kurerende og helbredende og forebyggende?

Det grunnleggende holdningsproblem med tanke på fremtiden i et samfunn som ligger på toppen av verdenstoppen, er hvorledes vi kommer bort fra den innstilling som tror at helsetjenester er det høyeste gode, og at jo mer man kan forbruke av dem, desto bedre blir livet – altså hvordan vi kan få snudd det til den motsatte holdning, nemlig at det optimale liv er et liv hvor man ser en jordmor ved inngangen og en prest ved utgangen og for øvrig klarer seg uten profesjonell hjelp hele veien. Det er jo ikke helsetjenesten som er et gode. Det er helsen som er et gode. Helsetjenesten er, litt tilspisset sagt, et nødvendig onde for å hjelpe folk til å få del i det som er et gode, nemlig god helse.

Det interessante ved årets budsjettinnstilling er at opposisjonen i nær sagt alle hovedprofileringsspørsmål er samlet og etterlyser helt klart en sterkere profilering innenfor det totale budsjett i retning av hovedfeltet habilitering–rehabilitering. Det gjorde komiteen i fjor også i en enstemmig merknad, men det har satt relativt lite spor i Regjeringens budsjettforslag i år. Det er ingen markert prioritering av rehabiliteringsfeltet, og den såkalte opptrappingsplanen for rehabilitering er – det sier absolutt alle brukerorganisasjonene – en betydelig skuffelse i forhold til det man hadde forventet.

Når det gjelder innsatsen innenfor rusfeltet, og særlig kombinasjonen psykiatri–rus, som er årsaken til den absolutt mest utsatte og sårbare gruppen i hele velstandssamfunnet, er det ganske oppsiktsvekkende, som jeg siterte i replikkordvekslingen med Jan Bøhler, at lederen for den største behandlingsinstitusjonen på området karakteriserer årets budsjettforslag som det nest svakeste noen regjering har lagt frem. Det svakeste var det den samme regjering la frem i fjor.

Vi hadde en helseminister i forrige periode som profilerte meget sterkt et ønske om å snu ressursstrømmen i helsevesenet aldri så lite bort fra den velstående middelklasse – nå snakker jeg om middelklasse i helseforstand og ikke nødvendigvis i pengeforstand – og i retning av de svake og utsatte gruppene. I den anledning brukte han en retorikk som gikk ut på at de som sitter nederst ved bordet, omsider må bli flyttet litt høyere opp, få litt mer av oppmerksomheten og få en litt større andel av ressursene for å kunne få en levelig tilværelse fra dag til dag.

Det er merkelig at en rød-grønn regjering, som i sin regjeringserklæring bruker ganske sterke ord nettopp om omfordeling til fordel for de svakeste, innenfor helsepolitikken viser så liten vilje og så liten evne til å få til nettopp den omtalte omfordeling til beste for de aller svakeste.

Høyres alternative budsjett har den samme profil som vårt alternative budsjett hadde i fjor. Økningen utover Regjeringens budsjettforslag på til sammen 550 mill. kr dreier seg primært om rehabilitering, og innenfor rehabiliteringsfeltet ganske særlig de svakeste, nemlig rusmisbrukerne og tiltak til beste for dem. Og så har vi til sist foreslått å bruke 100 mill. kr utover budsjettforslaget til å løfte kompetansen innenfor eldreomsorgen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jorodd Asphjell (A) [10:59:20]: Dagens regjering har styrket kommunenes økonomi betydelig siden regjeringsskiftet i 2005 med tanke på å gi et bedre omsorgstilbud til innbyggerne i kommunene.

Jeg ser at Høyre i sine generelle merknader mener det er et stort behov for et kvalitetsløft i omsorgstjenestene. Mitt spørsmål blir derfor: Hvorfor støtter ikke Høyre da regjeringspartienes, Venstres og Kristelig Folkepartis invitt til å ha en verdighetsgaranti innenfor eldreomsorgen som skal styrke bl.a. kompetanseløftet ute i kommunene?

Inge Lønning (H) [11:00:01]: Grunnen til det er ganske enkelt at den omtalte avtalen som er tatt inn i budsjettinnstillingen, praktisk talt er innholdstom. Vi mener at det er egnet til å føre folk bak lyset, når man kaller noe som er så lite forpliktende som den målsettingslisten som er tatt inn i budsjettinnstillingen, for et tverrpolitisk forlik.

Når det gjelder den omtalte verdighetsgarantien, så er det egentlig bare ordet som er avtalefestet – innholdet er helt i tåka. Man sier at man i forbindelse med det videre arbeidet med sosiallovgivningen skal komme tilbake til en verdighetsgaranti som bl.a. skal «hensynta» et Dokument nr. 8-forslag, som senere i dag blir vedlagt protokollen, og som ikke blir vedtatt. Når den tid kommer at et slikt forslag materialiserer seg, så vil selvfølgelig Høyre vurdere det og ta stilling til det. Men vi tar ikke stilling til forslag som vi ikke har sett.

Olav Gunnar Ballo (SV) [11:01:22]: Jeg synes det var et perspektivrikt innlegg Lønning holdt, helt til han avslutningsvis var en smule krass overfor den sittende regjering. Det må jeg si overrasker meg, for hvis man sammenligner det tidligere statsråd Ansgar Gabrielsen gjorde, med en del av de grepene Regjeringen tar, er det ikke ulikt. Gabrielsen gikk jo inn for å redusere den innsatsbaserte finansieringen, og det er videreført i budsjettet fra Regjeringen begge år.

Så ser man at man styrker psykiatrien med 940 mill. kr i opptrappingsplanen for 2008, og man ser at man på samme måte som Ansgar Gabrielsen gjorde, skjermer psykiatrien, men også rusfeltet, i forhold til å sikre en mer relativ økning der enn innenfor den somatiske helsetjenesten. Kan det være at Lønning her har tatt vel hardt i i forhold til de tiltak man faktisk har satt i verk – en styrking overfor dem som sitter nederst ved bordet?

Inge Lønning (H) [11:02:20]: Jeg skulle ønske at representanten Ballo hadde rett i det, men jeg tror ikke han har rett. Problemene knyttet til den såkalte opptrappingsplanen for rusfeltet er for det første at den kom veldig sent i forhold til det som var lovet. Det behøver jo ikke være noen ulykke hvis noe kommer sent, men godt. Men jeg har registrert at det er full enighet hos absolutt alle som arbeider innenfor rusfeltet, både den offentlige delen og den private ideelle delen. De gir uttrykk for en formidabel skuffelse over at det som fremstilles som en opptrappingsplan, er så puslete i forhold til den totale ressursbruken innenfor feltet. Det er riktig at statsråden i sitt tildelingsbrev har videreført de formuleringene som den forrige statsråd introduserte, men problemet ved det er at noe virker første gangen øvelsen blir gjennomført, men hvis den bare gjentas med samme ordlyd, så blir effekten svakere og svakere for hver gang – hvis man ikke i budsjettforslaget viser at man mener alvor med å øke ressurstilgangen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Olav Gunnar Ballo (SV)[11:04:01]: Jeg vil først få takke komiteens leder for en hyggelig hilsen. Jeg har ikke deltatt i selve komiteen i den budsjettprosessen som har vært, men har med interesse studert budsjettinnstillingen og også lest den til dels som jeg vil tro andre leser den. Mitt inntrykk er at det er en god prosess man har hatt i komiteen. Avdøde Jon Lilletun uttrykte en gang om et statsbudsjett at et godt budsjett er blitt enda bedre, og det er det inntrykket man kan sitte igjen med når man leser innstillingen, også fordi man har evnet å ta inn over seg de innspillene som har kommet fra ulike høringsinstanser. En av de tingene jeg har reflektert over de siste årene, er at det i utgangspunktet er en stor styrke at vi har en flertallsregjering, men når saker skal behandles i Stortinget og ulike engasjerte organisasjoner melder inn sine behov, så står man i utgangspunktet i fare for ikke å kunne ta hensyn til det fordi budsjettet allerede er lagt. Men det ser jeg at komiteen i fellesskap har evnet å gjøre noe med, ikke ved at man har flyttet veldig mye penger, men ved at man på en del områder, som diabetesbehandling, i forhold til psoriasispasienter, i forhold til fysisk inaktive voksne – for å nevne noen – og også overfor røykere, har funnet midler for å kunne styrke disse områdene.

Ser man på budsjettet samlet, ser vi at det dreier seg om en utgift i størrelsesorden 115 milliarder kr. Hvis man da skjeler til andre budsjetter – justisbudsjettet er vel i størrelsesorden 20 milliarder kr, samferdselsbudsjettet kanskje omtrent det samme, kanskje litt mer – ser man at helsebudsjettet uansett er et betydelig budsjett, der det fordeles betydelig med midler. Dermed blir det også viktig å se på den måten midlene brukes på.

Så langt jeg kan se, er utgiftene når det gjelder spesialisthelsetjenesten, oppe i størrelsesorden ca. 84 milliarder kr. Da må jeg si at jeg er veldig enig i den innfallsvinkelen Inge Lønning hadde innledningsvis i sitt innlegg, nemlig at man er nødt til å gjøre vurderinger av spesialisthelsetjenesten når det gjelder bruken av de midlene som ikke bare handler om å øke bruken, men som også handler om kritisk å vurdere hva man får igjen etter at midlene er bevilget.

Vi ser at befolkningen er svært opptatt av spesialisthelsetjenesten. Det kunne man se av oppslag i Dagbladet i går, der man har sammenlignet landets 63 sykehus og bedt befolkningen vurdere om man er fornøyd, med utgangspunkt i at man har brukt tjenestene selv eller har vært pårørende. En slik liste er naturligvis ikke objektiv, den er preget av en rekke subjektive tilnærminger, men man ser at den medfører et engasjement som også selger aviser.

Jeg må si at etter å ha fulgt spesialisthelsetjenesten på relativt nært hold, også som helsepersonell gjennom mange år, slår det meg at det er to ulike utviklingstrekk som er innbyrdes motstridende.. Det ene er at tjenestene blir stadig mer spesialisert, og at behovet for å redusere antall behandlende enheter for deler av tjenestene i aller høysete grad er til stede. Et godt eksempel på det er kreftbehandlingen, der man har erkjent at man ved å spre tjenestene på veldig mange lokalsykehus risikerer å redusere kvaliteten, fordi en del av de kirurgene som foretar inngrepene, foretar for få.

Det har altså vært nødvendig å se på sentraliseringen av en del tjenester for å sikre kvaliteten på dem.

Så har man en motsatt utvikling – som kan synes paradoksal – og det er at ny teknologi muliggjør undersøkelser nærmere pasienten, til dels i hjemkommunen. Det man kan oppleve, er at man helt ute hos den enkelte primærlege på vei til sykehus gir behandling for hjerteinfarkt med streptokinase, og man kan monitorere pasienten i en ambulanse underveis til sykehus, noe som gjør at sykehuspersonell kan se hvordan infarktet utvikler seg.

Denne typen teknologisk utvikling stiller sykehusene overfor helt nye utfordringer. Det skjer med utgangspunkt i en sykehusstruktur som ble bestemt for veldig mange år siden, og hvor mange av de aksjonene vi ser mot den, preges av kampen for det bestående – i frykt for å miste det man har.

I forbindelse med valgkampen var jeg på et lokalsykehus der de – prisverdig nok – hadde sett på antall innleggelser ved den ortopediske akuttavdelingen, og det viste seg at det i gjennomsnitt var én innleggelse hvert tredje døgn. Dette skjer ved et lokalsykehus der man har døgnkontinuerlig bemanning innenfor ortopedi, slik at man må få tak i vikarleger, til dels fra utlandet, for å klare bemanningen – med en enorm kostnad og med et krav i befolkningen om at disse tjenestene må bestå. Og det er forståelig, fordi befolkningen vil føle utrygghet når tjenester forsvinner. Men jeg kommer fra en kommune som er flere ganger større enn den jeg besøkte, og som aldri har hatt den typen akuttberedskap. Jeg kan heller ikke huske at det har skjedd noe dramatisk som en konsekvens av det.

Dette betyr at på en del felter der man har akuttberedskap, må man i dialog med befolkningen diskutere: Kunne disse ressursene ha vært brukt mer hensiktsmessig – på andre måter og mer målrettet – for å få mer helsetjenester igjen, ikke ved å nedlegge det lokale sykehuset, men ved å fylle det med nye og andre oppgaver?

Det vi ser, er at en del store sykehusenheter har god rekruttering, mens lokalsykehus ikke har det. Ordninger med ambulering mellom større enheter og mindre enheter gir helt andre muligheter for å kunne bemanne også lokalt, i stedet for å ta i bruk dyre ordninger med import av utenlandske leger.

2008 er det siste året med Opptrappingsplanen for psykisk helse. Jeg husker godt da vi i sin tid vedtok denne opptrappingsplanen, og det er gledelig å se at den har ført til en betydelig styrking av psykiatrien – ikke minst har det skjedd nær brukerne: i mange pasienters hjemkommuner. Men det vi må erkjenne, er at når tiden for opptrappingsplanen ved utgangen av neste år er over, er det likevel behov for å videreutvikle tjenester i det psykiske helsevernet – både fordi vi ser at forekomsten av den typen sykdom har økt i befolkningen, og fordi vi fortsatt ikke er i mål når det gjelder å sikre gode nok tjenester.

Det vi dessverre ser når det gjelder både det psykiske helsevernet og tiltak overfor rusmiddelavhengige, er at disse pasientene ikke har sterke interesseorganisasjoner som kan stille krav om ytterlige utvikling. Det er ikke slik at det er de stemmene som høres best i det offentlige rom, som det alltid er mest verdt å lytte til.

Jeg må si at jeg har stor forståelse for pasienter med multippel sklerose og deres krav om å få tilgang til den beste medisinen. Men når et medikament som det Fremskrittspartiet har fremmet forslag om, koster 225 000 kr på årsbasis – 17 000 kr pr. behandling, 13 injeksjoner – vil det bli stilt krav om å kontrollere virkningene.

Vi har gang på gang sett at Stortinget har engasjert seg når det gjelder enkeltpreparater, gjerne ved å navngi produsenten – det er nærmest ren reklame for enkeltpreparater. Så går det noen år, og vi erfarer at preparatet slett ikke har den virkning man tenkte seg. Det har vi opplevd når det gjelder preparater for Alzheimer, for beinskjørhet og for diabetes.

Det er absolutt grunn til å rette en advarende pekefinger mot Stortinget som et slags overprøvende organ når det gjelder virkning og bivirkning av medikamenter, fordi viljen til å se seg tilbake er i liten grad til stede: Var det vi tok til orde for for fem–ti år siden, i realiteten fornuftig, eller burde vi i sterkere grad ha hørt på faginstansene?

Utviklingen innenfor helsevesenet de neste årene er det – når det kommer til stykket – vi som i stor grad kan være med på å bestemme. Det som da blir viktig innenfor de rammene vi opererer med, er å evne å prioritere slik at ressursene når flest mulig – på en målrettet måte.

Når jeg er inne på dette med medikamenter, må jeg si at det er tankevekkende å se at medikamenter som ofte koster lite, i liten grad er framme – de som produserer dem, vil gjerne ha dem ut av markedet – og hvordan enkle tiltak innenfor rusomsorgen, som f.eks. at man har en hånd å holde i, ofte blir fokusert lite på, mens de enormt kostnadskrevende tiltakene er de vi diskuterer i salen. Derfor er dette en av de viktigste debattene vi kan ta: Hvordan kan vi styrke tiltakene overfor de svakeste – uten å fokusere kun på de enormt teknisk krevende tiltakene, som media ofte vil være mest opptatt av?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [11:14:07]:Regjeringen sier i Soria Moria-erklæringen at egenandelene på medisin og på helsetjenester ikke skal økes. Allikevel ser vi at Regjeringen bryter med intensjonene i Soria Moria-erklæringen, og for andre år på rad øker egenandelene, nå til 1 740 kr. Dette skaper sosiale helseforskjeller i Norge.

Er representanten Ballo fornøyd med økningen i egenandeler, at dette – i hvert fall slik jeg ser det – er en skatt på sykdom?

Olav Gunnar Ballo (SV) [11:14:46]:Det er en vanskelig balansegang, for skal man få et budsjett til å gå i hop, må man hente midler fra noen steder. Men opposisjonen leser budsjettet på en spesiell måte, for hvis man ser på hvor store egenandeler som faktisk blir refundert av staten, har de tallene aldri vært høyere – tak 2-ordningen har aldri vært bedre. Det er innført skjermingsordninger som Regjeringen har styrket, og som gjør at man i dag i sum aldri har hatt bedre ordninger for å hindre at de mest utsatte gruppene får dekket sine merkostnader. Det går derfor ikke an å se på en relativt beskjeden økning av egenandeler isolert. Man er nødt til å se på alle de ordningene som faktisk finnes, og det er altså ordninger som aldri har vært bedre utviklet enn med denne regjeringen.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:15:40]:For ett år siden gikk en enstemmig komite og et enstemmig storting inn for at rehabilitering skulle bli det neste store satsingsområdet. Både pasienter, fagmiljøene og Høyre hadde store forventninger til en forpliktende opptrappingsplan, men løftet om opptrapping er dessverre blitt til nedtrapping. Korrigert for lønns- og prisvekst i dette året er det ikke en krone mer til rehabilitering.

Det er forståelig at pasientorganisasjoner og fagmiljøer reagerer. I forrige uke fikk komiteen overlevert 225 000 underskrifter fra pasienter rundt omkring i det ganske land som en protest mot manglende satsing fra Regjeringens side når det gjelder rehabilitering. Mener representanten Ballo at pasienter og fagmiljøer innenfor rehabilitering har urimelige forventninger og krav?

Olav Gunnar Ballo (SV) [11:16:42]:Nei, det mener jeg ikke. Men man kan ikke forvente at pasientorganisasjoner skal komme med inndekning når det gjelder de forslagene de reiser.

For min egen del er jeg glad for at man i komiteen har klart å styrke innsatsen på rusfeltet, for det er et av de mest alvorlige feltene. Vi trenger bare å gå ut av Stortinget, så ser vi hvordan folk er i ferd med å gå til grunne, uten at vi har nok tiltak for å hjelpe dem.

Jeg både håper og tror at det skal være mulig i et litt lengre perspektiv å få til gode rehabiliteringstiltak. Men alt er ikke mulig i ett enkeltstående statsbudsjett, selv om opposisjonen også har store forventninger til denne regjeringen.

Laila Dåvøy (KrF) [11:17:27]:Først har jeg lyst til å ønske Olav Gunnar Ballo hjertelig velkommen til komiteen. Det blir svært hyggelig å få jobbe sammen med ham. Det er første gang fra min side, så det ser jeg fram til.

Det jeg ønsker å spørre representanten Ballo om, dreier seg om de private sykehusene og pensjon. Representanten Ballo har sikkert fulgt med på den debatten som har vært. Jeg har stilt et spørsmål, og opposisjonspartiene har skrevet en merknad om dette i budsjettinnstillingen. Jeg stilte finansministeren et spørsmål i spontanspørretimen sist hun var her – det er ikke lenge siden – og hun gav uttrykk for at hun ikke kjente til denne problemstillingen. Hun hadde fått vite det nå, som hun sa. Derfor har jeg hatt et håp om at det kanskje var en liten glipp at man ikke klarer å løse dette for de private sykehusene store problemet, med 150 mill. kr i forbindelse med salderingen.

Mitt enkle spørsmål er: Ut fra dette, er det mulig å tenke seg at SV i Stortinget vil bidra til at disse private sykehusene får dekket pensjonskostnadene sine før jul? Det er et stort behov for det.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Olav Gunnar Ballo (SV) [11:18:34]:Det er mulig at Laila Dåvøy synes at spørsmålet er enkelt, men jeg synes ikke at svaret er det.

Når det gjelder oversikten over konsekvensene av endret pensjonsordning, som vi ser også innenfor de regionale helseforetakene, har det vært en enorm utvikling på kostnadssiden på grunn av pensjonsavtalene. Jeg – på linje med finansministeren – overskuer ikke konsekvensene henimot de private sykehusene.

Det som jeg tror er viktig, er at der staten går inn og gjør avtaler – det vil i stor grad også være ideelle organisasjoner, som Feiringklinikken i regi av LHL, eller andre – må vi selvfølgelig sikre at det som følger med av midler, gir en forutsigbar drift over tid, slik at man ikke det ene året inngår en avtale, og så har man ikke en videreføring neste år. Men å overskue alle enkeltheter i forhold til pensjonsavtalen, kan ikke jeg, og det vil jeg ikke gi meg inn på eller begynne å spekulere i.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Laila Dåvøy (KrF) [11:20:05]:Kristelig Folkepartis mål for helsepolitikken er likeverdige helsetjenester, uavhengig av bakgrunn, hudfarge, funksjonsevne, kjønn, alder og bosted. Fem år etter at sykehusreformen ble innført, har dette ennå ikke blitt en realitet. Vi ser fortsatt store forskjeller i helsetilbudet, avhengig av hvilken helseregion man bor i. Vi hører at hudfarge kan avgjøre helsehjelpen, at sykmeldte prioriteres til rehabilitering i stedet for like muligheter til rehabilitering for alle, og vi hører at funksjonshemmede ikke tas på alvor.

Nå kommer det også signaler om at finansieringssystemet i sykehusene påvirker prioriteringen av pasientene. I stedet for å vurdere hvem som har behov for behandling ut fra individuelle medisinske behov, viser rapporter fra Sosial- og helsedirektoratet og fra Legeforeningen at også fokusering på økonomi helt ned på avdelingsnivå på sykehusene er styrende for prioritering og kvalitet i helsetjenestene.

Innsatsstyrt finansiering var ment som et styringsverktøy for de regionale foretakene, og ikke som et prioriteringsverktøy for lønnsomme og ulønnsomme pasienter. Finansieringssystemet brukes til krav om inntjening ved den enkelte tjenesteytende avdeling. Jeg mener at Regjeringen nå bør vurdere om det er behov for endringer i finansieringssystemet for å unngå at fokus på økonomi helt ned på avdelingsnivå på sykehusene fortsatt er styrende eller blir enda mer styrende for prioritering og kvalitet i helsetjenestene. Saken om MS-medisinen Tysabri, som også inngår i denne debatten, kan være et eksempel på at pasienter som ut fra prioriteringsforskriften har behov for denne medisinen, ikke får den fordi sykehusene prioriterer noe annet.

Fokus på økonomi kan være til hinder for et helhetlig pasienttilbud og dermed for bedre samhandling mellom avdelinger og nivåer i helsetjenestene. Dette er etter min mening en av de største utfordringene i helsetjenesten i dag. Det er også en frykt for at sykehus og kommuner prøver å unngå ansvaret for lite lønnsomme og ressurskrevende pasienter.

Eldre mennesker, mennesker med langvarige psykiske lidelser og rusmiddelavhengige er grupper av pasienter som krever sammensatte tiltak over lang, lang tid. Altfor mange eksempler viser at nettopp disse pasientgruppene blir dårligst ivaretatt i dag.

Det er grunn til å frykte at finansieringssystemet særlig rammer de små sykehusene, siden disse har fått en oppgavefordelig som ikke utgjør en helhet i behandlingstilbudet. De små sykehusene kan dermed, slik en del sier, sitte igjen med svært ressurskrevende pasienter, og ikke blir kompensert tilstrekkelig gjennom det finansieringssystemet vi har i dag.

Det bør etter min mening igangsettes en bred utredning av systemet for sykehusfinansiering som bedre enn dagens stykkprissystem fanger opp behovet for helhet i tjenestekjeden. En forutsetning for økt effektivitet i sykehusene er å satse på bedre kapasitet og kompetanse i primærhelsetjenesten. Ifølge evalueringen av sykehusreformen i regi av Forskningsrådet har det ikke vært en slik utvikling i forbindelse med reformen. Tilstrekkelig tilgang på korttidsplasser og rehabiliteringsplasser i sykehjem, tilstrekkelig med ressurser i hjemmetjenestene samt helsepersonell med høy fagkompetanse må prioriteres høyere. Kristelig Folkeparti er derfor glad for avtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre om å øke kvaliteten i eldreomsorgen. Vi er allerede utålmodige etter å se resultater av avtalen, og ser fram til at Regjeringen raskt følger opp de planer som er varslet i avtalen. Det er et mål at avtalen om et løft for omsorgen vil gi bedre helsetjenester for eldre mennesker både i sykehus og i kommunehelsetjenesten.

Det bør også foretas en gjennomgang av sykehusenes samlede driftsunderskudd for 2007, akkumulert gjeld og økonomisk styring. Det er, slik Kristelig Folkeparti ser det, ønskelig at Regjeringen presenterer for Stortinget en slik gjennomgang med aktuelle forslag til tiltak, og gjerne allerede i tilknytning til revidert nasjonalbudsjett neste år. Situasjonen med stor gjeld kan være med på å presse sykehusene til økt inntjening. Det er uheldig dersom krav om effektivisering og bedre økonomistyring medfører prioritering av lønnsomme pasienter.

En annen utfordring er at det i 2006 ble foretatt feilkoding på en rekke sykehus, bl.a. ved at dokumentasjon og rapportering i journalene var feil. Feilkodingen gikk ut på at opplysninger om hvilken behandling som var utført, manglet, eller at feil diagnose var satt. Særlig rammet feilkodingen rehabilitering. Gruppebehandling av pasienter ble kodet som individuell behandling, og poliklinikkbehandling ble kodet som dagbehandling. Selv om regelverket hevdes å være komplisert, må det likevel være mulig å skille dagbehandling fra poliklinisk behandling og gruppebehandling fra individuell behandling. I verste fall medfører en slik gal praksis at pasienter ikke får det tilbudet de har krav på. Hele 88 mill. kr ble utbetalt feil i 2006. Sykehusene forvalter store summer av samfunnets midler, og det er av stor betydning at sykehusene har tillit i befolkningen, og at de prioriterer riktig og ikke gjør slike feil.

Riksrevisjonens Dokument nr. 1 viser dessuten til at sykehusene ansatte langt flere leger enn de hadde lov til.

Evalueringen av sykehusreformen fra Forskningsrådet i januar i år viser at prioriteringspraksis har blitt forverret. Pasienter med lavest prioritet har fått størst reduksjon i ventetid, mens pasienter med høyest prioritet har fått minst reduksjon i ventetid.

Vi står også nå foran gjennomføringen av Helse Sør-Øst. Vedtaket om sammenslåingen var begrunnet i at en ved samordning av kompetanse, drift og investeringer ved 15 helseforetak i de to regionene kunne oppnå mye mer for pasientene, for økonomien og for forskningen. Men dette vil bero på i hvilken grad den nye helsegiganten vil la seg styre. Hvilke funksjoner skal samordnes, og hvilken funksjonsfordeling vil skje, særlig mellom de store sykehusene som Ullevål og Rikshospitalet-Radiumhospitalet? Jeg imøteser statsrådens tilbakemeldinger framover om status i dette arbeidet.

Et annet trekk som har preget behandlingstilbudet de siste årene, har vært at ideologi settes foran pasienten. Private ideelle sykehus er et viktig supplement og korrektiv til de offentlige sykehusene. Vi har sett at med Regjeringens politikk føler de ideelle sykehusene at de kveles. For 2007 har flere av disse store utfordringer, ikke minst med økte pensjonsutgifter. Regjeringen har nå muligheten til å løse dette ved å støtte et forslag om å bevilge 150 mill. kr i forbindelse med salderingen av 2007-budsjettet, hvor dette forslaget vil bli framsatt.

Oppbyggingen av egne behandlingstilbud på bekostning av allerede eksisterende tilbud, som avrusning i Helse Sør-Øst og LAR-behandling i Helse Vest, er langt fra å spille på lag med viktige ideelle institusjoner. Dette går langt utover Soria Moria-erklæringen, slik jeg leser den. Går de ideelle sykehusene, som Lovisenberg og Diakonhjemmet i Oslo og Haraldsplass i Bergen, over ende, eller noen institusjoner må redusere ytterligere, slik flere private og ideelle institusjoner allerede har måttet gjøre – jeg tenker på områdene rehabilitering og rusbehandling – vil svært viktig kompetanse og kunnskap gå tapt, og tusenvis av pasienter vil kunne miste sitt helsetilbud.

Pensjonsspørsmålet må løses.

Jeg er bekymret for at de riktige grepene ennå ikke blir tatt. Jeg er bekymret for at når det gjelder sammenhengen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, er det fortsatt store barrierer. Jeg er også bekymret over det store kompetansegapet og den mangel på logistikk mellom første- og andrelinjetjenesten vi i dag ser på viktige områder.

Til sist tar jeg opp alle Kristelig Folkepartis forslag som framkommer i innstillingen, både dem vi står alene om, og dem vi står sammen med andre om.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:30:12]: Regjeringens budsjettforslag som Stortinget skal vedta med noen små justeringer, har aldri vært så ekspansivt tidligere. En legger opp til en pasientvekst på 1,5 pst., sykehusøkonomien styrkes med 1,79 milliarder kr, bygg og utstyr med 1,67 milliarder kr, psykisk helse med 940 mill. kr, Omsorgsplan 2015 med 136 mill. kr, rusfeltet med 100 mill. kr osv.

Men også i år ser helseforetakene ut til å gå med store underskudd. Verst er utviklingen i Helse Nord og Helse Sør-Øst. I Helse Midt-Norge og Helse Vest forstår vi at økonomien er noenlunde under kontroll, og resultatet der ser ut til å bli bedre enn tidligere år. Men det er et demokratisk problem at helseforetakene bruker langt større ressurser enn det Stortinget bevilger. Det virker også som om dette faktisk ikke er godt nok forankret på alle ledernivå i helseforetakene.

Ny beregning av pensjonskostnader fører til økte pensjonsutgifter på 3,2 milliarder kr i 2007 og 2,7 milliarder kr i 2008 for de regionale helseforetakene. Disse økte utgiftene holdes utenfor resultatkravet. Når det gjelder de private ideelle sykehusene, som Haraldsplass Diakonale Sykehus – det er bl.a. lokalsykehus for 125 000 bergensere og striler, og det er et sykehus som er drevet kostnadseffektivt og godt – har de fått tilsvarende utgifter som det ikke er dekning for på budsjettet for 2007 eller for 2008, noe som kan innebære tap av egenkapital og mulig konkurs. Jeg er glad for at en samlet komite ber Regjeringen finne en løsning på disse utfordringene, slik at sykehusene ikke taper egenkapital eller styrer mot konkurs.

Senterpartiet står for en politikk der vi tilrettelegger for at folk skal bo i hele landet. Dette fordrer helsetjenester der folk bor. Vi har en sykehusstruktur som er krevende. I Senterpartiet er vi opptatt av trygghet for at helsetjenestene skal være tilgjengelige for alle der folk bor. Lokalsykehusene er derfor viktige. Det betyr ikke at alt skal være som det alltid har vært når det gjelder innhold eller oppgaver i lokalsykehusene. Noen oppgaver bør sentraliseres ut fra behovet for kvalitet. Andre oppgaver som ikke av faglige grunner må skje på våre store mest høyteknologiske og spesialiserte sykehus, kan og bør overføres til lokalsykehus. Jeg mener det siste kanskje er det mest krevende, fordi de store og komplekse sykehusorganisasjonene har vansker med å gi oppgaver fra seg.

Det er gledelig at kommunene når målet om minst 10 000 nye årsverk i denne stortingsperioden – ikke minst fordi det nesten utelukkende er personell med helsefaglig utdanning som tilsettes, ifølge SSB. Dette er med på å styrke kvaliteten på tjenestene sammen med kommunenes arbeid for kvalitetsutvikling. 71 pst. innen pleie og omsorg hadde helsefaglig utdanning i 2006.

Men det trengs flere folk. Kampen om arbeidskraften er stor og vil øke. Viktig blir det å gi mulighet for større stillinger for dem som ønsker det. Det er interessant i denne sammenheng å nevne en nylig avsagt dom i Hardanger tingrett, der tre arbeidstakere i Granvin kommune gikk til sak og krevde større stillinger på bakgrunn av at de gjennom flere år hadde hatt ekstravakter som tilsa større stillinger. De fikk medhold og vant saken. Retten avviser ikke at Granvin kommune har behov for å sette inn ekstravakter, men mener at dette langt på vei kan unngås ved bedre planlegging av turnusene. En lærdom av denne dommen bør være at ledelse og organisering bør ha en langt sterkere fokusering innenfor pleie- og omsorgssektoren, noe som også ble understreket da vi avgav omsorgsmeldingen. Videre må antall årsverk fortsatt økes. Det innebærer at store økonomiske ressurser må tilføres kommunesektoren i årene som kommer.

Regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har inngått en avtale på svært viktige områder i Omsorgsplan 2015. Det er Senterpartiet tilfreds med og opplever at Kristelig Folkeparti og Venstre har vært konstruktive samtalepartnere, noe som har ført fram til denne avtalen. Lovverket skal forbedres, kompetansen skal styrkes, behovet for heldøgns pleie- og omsorgstjenester skal følges opp, tilrettelegging for dem som ønsker å bo hjemme, ved hjelp av tilskudd til ombygging og en økning i kulturtiltak er noe av avtalens innhold. Det er viktig at Omsorgsplan 2015 gjennom avtalen mellom disse fem partiene sikres progresjon og stabilitet over år, slik at målene om kvalitet og kapasitet kan nås.

I budsjettet har regjeringspartiene omdisponert 17,7 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Det utgjør 0,02Senere rettet til 0,2, jf. side 1200. promille som omdisponeres fra reparasjon til forebygging. Jeg synes det er interessant at også de andre partiene i debatten har bemerket dette, men det dreier seg altså om 0,02 promille, som går fra reparasjon til forebygging.

Hvis en for 20 år siden hadde hatt våre økonomiske muligheter og samtidig hatt dagens kunnskaper om forebygging, ville vi ikke hatt den enorme veksten når det gjelder diabetes, kreft, fedme, astma, uføretrygding og sykefravær. Levealderen ville ha vært høyere, og flere ville ha holdt seg lenger i fin form. Folk ville ha hatt det bedre. Det ville ha vært enklere å være politiker i dag om en for 20–30 år siden hadde visst bedre og bestemt klokere.

I dag vet vi at økt fysisk aktivitet og sunnere kosthold forebygger effektivt, at mindre bruk av tobakk og rusmidler berger liv og forbedrer livskvaliteten, og at god oppfølging av de aller minste gir aller best effekt. Vi vet at forebygging er bedre enn reparasjon, og at tidlig forebygging er best. Derfor styrker vi arbeidet med å oppdage udiagnostisert type 2-diabetes, styrker arbeidet overfor inaktive voksne med hensyn til lokale aktiviteter gjennom Partnerskap for folkehelse, styrker arbeidet for å få redusert røyking i arbeidslivet, med røykesluttkurs osv. – små grep, men viktige signaler om at folkehelsearbeidet er et viktig arbeid for regjeringspartiene når det gjelder å redusere galopperende reparasjonsutgifter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [11:39:25]: Representanten Skjælaaen skryter av og er veldig fornøyd med Regjeringens eldresatsing, ikke minst det såkalte eldreforliket, som skal gi eldre en verdighetsgaranti i årene som kommer.

Innholdet i dette forliket er helt diffust, og det framstår ikke som noen satsing på de eldre. Innholdet er omtrent akkurat det samme som i dagens kvalitetsforskrift, og det ligger ikke noe løfte om økonomiske satsingsmidler. Det er heller ingen nye lovbestemte rettigheter om sykehjemsplass eller andre boformer. Det er heller ikke noen nasjonale normer, verken når det gjelder bemanning eller legedekning. I grunnen er det ikke noe som helt konkret vil sikre de eldre en verdig alderdom, slik jeg ser det.

Kan Skjælaaen forklare hva det er helt konkret i det forliket som er inngått, som vil sikre eldre verdighet i alderdommen?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:40:29]: Dette er en avtale som går på kompetanse, som går på kapasitet, og som går på å forbedre lovverket innenfor pleie- og omsorgssektoren. Det er faktisk de viktigste grepene for å styrke kvaliteten, slik at en unngår å se oppslag i media om at eldreomsorgen mange steder ikke fungerer godt nok. Det å satse på kvalitet er svært viktig, og viktige grep her er å gi folk en helsefaglig utdanning og ansette folk som virkelig har kompetanse innenfor pleie og omsorg.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:41:40]: Jeg har lyst til å følge opp det som forrige representant var inne på.

Alle forslagene i denne avtalen ligger også i innstillingen, men i innstillingen vil verken regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti eller Venstre støtte forslagene.

Mitt spørsmål er da: Mener representanten Skjælaaen at en avtale mellom partier er mer forpliktende enn et enstemmig anmodningsvedtak gjort her i Stortinget?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:42:17]: En avtale mellom fem partier, og som strekker seg langt utover dette budsjettåret, mener vi faktisk er svært viktig og har langt mer konsistens enn et forslag fremmet av Høyre og Fremskrittspartiet i Stortinget. Jeg er jo glad for at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å støtte deler av det som ligger i vår avtale, og vil for så vidt ønske dem velkommen etter.

I Bergen har vi et uttrykk for folk som kommer etter, og som ikke deltar helt og fullt. I Bergen kaller vi dem for rævdiltere. Det er faktisk et uttrykk som det er lov å bruke i bystyret i Bergen. Men for å si noe om det: Vi synes det er meget bra at Høyre er med og støtter noen av de forslagene som ligger i den avtalen som vi har inngått.

Gunvald Ludvigsen (V) [11:43:30]: Venstre er einig i at høgspesialisert medisin skal sentraliserast. Det har vore nemnt i debatten her før av representanten Ballo at f.eks. kreftkirurgi skal sentraliserast.

Men lokalsjukehus må vi ha. Det meiner vi i Venstre, og det veit eg at Senterpartiet også er tilhengar av. Vi skal ha gode lokalsjukehus med innhald. Ein av dei mest normale ting i verda som har gått føre seg til alle tider, er å føde barn. Det er enkelt å lage barn, og det er normalt å føde barn. Det er kanskje det mest alminnelege. Venstre meiner at vi treng eit desentralisert fødetilbod. Senterpartiet signaliserer jo alltid at dei har ein distriktsprofil.

Mitt spørsmål til Skjælaaen er: Vil Senterpartiet vere ein garantist for at vi framleis skal ha eit desentralisert fødetilbod?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:44:31]:Representanten Ludvigsen kan være sikker på at Senterpartiet skal være en garantist for at vi skal ha et desentralisert fødetilbud.

Det som er avgjørende, er jo at de som er der for å ta imot barn, er godt kvalifisert for den oppgaven. Derfor mener jeg at ved fødeavdelinger der det ikke er tilstrekkelig antall fødsler, kan faktisk personalet, gjennom hospitering osv., kvalifisere seg, slik at en kan opprettholde gode fødetilbud sjøl om en ikke nødvendigvis når måltallet. Vi mener det er svært viktig at folk skal få føde i nærheten av der de bor.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gunvald Ludvigsen (V) [11:45:51]:Alle skal ha høve til å bruke sine evner til beste for seg sjølv og samfunnet. Liberal politikk er derfor eit utålmodig arbeid for rettferdige løysingar, som gir alle menneske fridom, tilhøyr og ansvar. Det er i fellesskap med andre den enkelte kan finne sin eigen veg til det gode liv. Venstre sitt fridoms- og fellesskapsslagord omfattar også framtidas generasjonar. Venstre vil føre ein ansvarleg økonomisk politikk og ein miljøpolitikk som sikrar livsgrunnlaget og velferda også for dei.

I Venstre sitt alternative budsjett gjer vi framlegg om å auke forskjellige tiltak for å redusere fattigdom, med vel 1 milliard kr utover Regjeringa sitt framlegg. Hovudsatsinga til Venstre er rusomsorg, forsøk med borgarlønn, offentleg finansiert tannhelse og omsorgslønn til foreldre med funksjonshemma barn.

Politikk handlar om å prioritere, og Venstre prioriterer meir til dei som treng det mest innanfor helse- og sosialpolitikken. Det er eit aukande gap mellom våre forventingar om det som er medisinsk mogleg, og tilgjengelege økonomiske ressursar. Dette er ei problemstilling som i framtida kjem til å trenge store og krevjande avgjerder og prioriteringar både frå regjering og ikkje minst frå storting. Sosial ulikheit i helse er eit veksande problem og heng nøye saman med fattigdom. Det er svært viktig for å motarbeide fattigdom at det blir satsa på helsehjelp og behandling til dei som altfor ofte fell utanfor også i helsevesenet. Rusmisbrukarar må få ei betre behandling og nødvendig helsehjelp.

Dei som er avhengige av rusmiddel, treng behandling. Målet må ikkje berre vere rusfriheit, men også eit verdig liv. Derfor må vi også tenkje skadereduksjon for dei som ikkje klarer å bli rusfrie. Det må vere eit skikkeleg behandlingstilbod, m.a. gjennom auka bruk av legemiddelassistert rehabilitering, LAR. Mange klarer ikkje å takle kvardagen utan å ruse seg. Venstre vil ha auka fokusering på rusproblema, fordi rusproblem ofte har samanheng med psykiatriske lidingar. Det er derfor viktig med eit nært og godt samarbeid mellom psykiatrien, institusjonar, etatar og helsevesen – alle som arbeider med rus og psykiatri. Dette er jo samhandling i ordets rette meining.

Alkohol er framleis det rusmiddelet som er opphav til flest problem, som for tidleg død, sjukdom, vald, kriminalitet og store utgifter for helsevesenet. Det er bekymringsfullt at talet på blandingsmisbrukarar synest å auke, og at forskarar trur det også må kunne forventast å auke i framtida, dessverre. Vi har teke det ad notam i vårt alternative budsjett, og vi har eit framlegg om å auke løyvingane til ulike tiltak for rusmiddelmisbrukarar med 240 mill. kr.

Vi har hørt mykje om sjukehus før i debatten her, og eg skal ikkje seie så mykje om det. Eg har lyst til å snakke litt om førebygging.

Vi kan ikkje førebyggje at folk blir eldre, men vi kan førebyggje nokon skadar og fall som er ei stor årsak til at folk hamnar på sjukeheim eller sjukehus. Eit tilbod om enkle vaktmeistertenester er eit ledd i det førebyggjande arbeidet som set eldre menneske i stand til å leve eit verdig liv i sin eigen heim så lenge helsa tillèt det. Ei styrking av tilbodet om hjelp til enkle daglegdagse gjeremål vil vere skade- og fallførebyggjande og ei moglegheit til å hindre lårhalsbrot og andre fallulykker, som ikkje minst rammar svært mange eldre.

Eg såg nettopp i avisa at ein bydel i Karlstad kommune i Sverige har teke førebyggingsaspektet på alvor. Dei har i ein periode prøvd ut gratis hjelp til å fikse småsaker i heimen til dei over 75 år. Prosjektet har vore så vellukka at kommunen no har bestemt seg for å satse på «fixarservice» i heile kommunen. Hjelparane kan t.d. bytte lyspærer og hengje opp gardiner, men skal ikkje utføre arbeid som høyrer inn under heimehjelparane sitt felt. Målet med servicen er altså å redusere talet på fallulykker, slik at dei eldre kan bu i eigen heim lenger, og at ein kan redusere presset på kommunale sjukeheimar. Det svenske forsøket er heilt i tråd med framlegget om å leggje til rette for enkle vaktmeistertenester for eldre som Venstre fremja tidlegare i år. Eg må seie at det var veldig overraskande at framlegget berre fekk våre eigne og Kristeleg Folkeparti sine stemmer. Men vi gir oss ikkje, vi trur det er ein god idé, og vi meiner at den må materialiserast. I vårt alternative budsjett har vi sett av 20 mill. kr til dette føremålet.

Eldre er minst like ulike som oss andre i befolkninga. Derfor må hjelpetilboda vere ulike og varierte. Kultur- og aktivitetstilbodet må styrkjast, det må leggjast til rette for turgåing, og ein må prioritere friluftsliv, noko som vi veit styrkjer helse og trivsel for alle. Og så må vi bidra til at dei mange eldre som har helse og kapasitet til å delta aktivt i samfunnslivet, ikkje blir utestengde av kunstig aldersgrense eller fordommar. Det siste kostar ikkje pengar i det heile, det er berre ei haldningsendring som må til.

Eg har vore inne på eit viktig moment for å løyse utfordringane innanfor eldreomsorga, og det er å satse på førebygging. Eg må også nemne rehabiliteringsbiten. Mange pasientar opplever eit mangelfullt tilbod om habilitering og rehabilitering i etterkant av sjukehusbehandling, og eit helsevesen som ikkje tek på alvor habilitering og rehabilitering, er ikkje eit heilt helsevesen. Det er dårleg for den enkelte pasient, og det er dårleg samfunnsøkonomi. Venstre er med på ein merknad i budsjettinnstillinga saman med Kristeleg Folkeparti, Høgre og Framstegspartiet som seier at habilitering og rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet, og at ein forpliktande opptrappingsplan må på plass. Desse partia er òg samde om at helseforetaka no må setjast i stand til å kjøpe fleire rehabiliteringsplassar for å hjelpe dei mange som står i kø.

Venstre meiner at eit sterkt offentleg helsevesen under demokratisk styring er den beste garantien for at dei tilgjengelege helseressursane blir brukte best mogleg. Men i tillegg til eit offentleg helsevesen må det vere rom for private aktørar.

Venstre er oppteken av at lokalsjukehusa skal vere ein tryggleiksbase for befolkninga, ikkje minst i distrikta. Lokalsjukehusa må ha eit tilstrekkeleg og avklara innhald som bidreg til at dei kan vere ein slik tryggleiksbase. Dei stadige omstillingskrava, eller rettare sagt kuttkrava, som sjukehussektoren er utsett for, har mange negative sider – ikkje minst er det svært negativt for arbeidsmiljøet på sjukehusa. Arbeidstilsynet sin «God vakt»-kampanje i 2005 avdekte heile 292 brot på arbeidsmiljølova. Kutt betyr i praksis nedbemanning, som igjen betyr utrygge arbeidsplassar og utrygge tilsette. Det vil igjen føre til at heile tilbod og institusjonar kan rakne. Dette inneber at mange, særlig i distrikta, blir utrygge på om dei får eit spesialisthelsetenestetilbod i rimeleg nærleik i framtida. Eg vil oppmode statsråden om å vere på vakt mot nedbygging av tilbod, spesielt på sjukehusa i distrikta.

Regjeringa har lagt fram ei stortingsmelding om framtidas tannhelsetenester, St.meld. nr. 35 for 2006-2007. Den store debatten om tannhelsetenestene får vi ta i samband med at Stortinget skal behandle meldinga like over nyttår, men eg vil likevel gi uttrykk for nokre av Venstre sine synspunkt. Vi har sagt i budsjettinnstillinga at vi meiner at det er urimeleg at tannbehandling er åtskild frå anna medisinsk behandling. Vi ønskjer ei offentleg refusjonsordning på lik line med fastlegeordninga. Vi meiner at dårleg tannhelse kan vere medverkande årsak til alvorlege sjukdomar, f.eks. hjarte- og karsjukdomar. Men ein ting er iallfall sikkert, og det er at det er veldig sosialt stigmatiserande. Venstre går inn for ein gradvis overgang til ei offentleg refusjonsordning der utsette grupper blir prioriterte i første omgang. Vi har sett av 170 mill. kr i vårt alternative budsjett.

Til slutt vil eg ta opp forslaget frå Venstre som er teke inn i budsjettinnstillinga.

Presidenten: Representanten Gunvald Ludvigsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Sylvia Brustad [11:56:15]: Helse- og omsorgstilbudet har sjølsagt stor betydning for den enkeltes levevilkår og for livskvaliteten. Det som vedtas i Stortinget i dag, betyr mye for veldig mange mennesker i dette landet. Det er interessant å se at i slike store debatter er media ganske fraværende, mens når det er noe negativt å hausse opp, er de hjertelig til stede – og vi trenger faktisk tilstedeværelse i begge tilfeller.

Dette området er også høyt prioritert i Regjeringas budsjettforslag. Det kommer til uttrykk gjennom en historisk satsing på sjukehus for neste år. Det kommer til uttrykk gjennom en opptrappingsplan for psykisk helse, gjennom Omsorgsplan 2015, gjennom Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering og en opptrappingsplan for rusfeltet.

Jeg tror ikke det kan være noen tvil om at sjukehusa neste år styrkes vesentlig. Det er aldri før blitt satset så mye i ett enkelt år på sjukehussektoren som det gjøres neste år hvis Stortinget vedtar Regjeringas forslag. For første gang etter 2002 budsjetteres det med aktivitetsvekst.

Det legges bl.a. til rette for, noe flere talere har vært inne på, en økning i all pasientbehandling med 1,5 pst. fra 2007 til 2008. Det er altså lagt inn midler slik at vi neste år kan tilby om lag 18 000 flere behandlinger.

Regjeringa mener at sjukehusa ikke skal være nødt til å ta opp dyre lån for å gjenanskaffe helt nødvendig bygg og utstyr. Det er bakgrunnen for vårt forslag om 1,67 milliarder kr, slik at vi neste år totalt kan bevilge 5,3 milliarder kr til dette formålet. Hvis Stortinget slutter seg til disse forslagene, vil vi få på plass en svært viktig forutsetning for hele sjukehusreformen. På den måten vil sjukehusa betale mindre i renteutgifter, og dermed vil de også få mer penger direkte til pasientbehandling.

Til tross for det meget gode økonomiske opplegget for neste år, er det heller ingen tvil om at sjukehusa fortsatt står overfor store utfordringer. For å oppnå økonomisk balanse for neste år må kostnadene reduseres med om lag 1 milliard kr sammenliknet med i år. Helseforetakene verken kan eller bør bruke mer penger enn det Stortinget til enhver tid stiller til disposisjon, og det håper jeg alle er enig i. Jeg vil derfor forsterke oppfølginga av de regionale helseforetakene for neste år på mange områder. Samtidig er det også viktig, slik jeg ser det, at helseforetakene får nødvendig handlingsrom innenfor politisk bestemte rammer for å kunne gjennomføre omstillingstiltak på en god måte. Og jeg er hjertens enig med de talere i denne debatten, bl.a. representanten Bøhler og representanten Ballo, som har understreket at det førende må være god kvalitet. Derfor er vi også, som representanten Skjælaaen og flere andre har sagt, nødt til å fortsette arbeidsfordelinga mellom sjukehusa, og det er klart at i den omstillinga som jeg mener er helt nødvendig for å få en enda bedre kvalitet, så vil det stå noen slag. Det er det jeg mener med at det også, slik jeg ser det, må bli gitt handlingsrom til å gjennomføre den type omstillingstiltak til beste for pasientene.

Stortinget er tidligere informert om at helseforetakenes pensjonskostnader vil øke med om lag 3,2 milliarder kr for inneværende år og med om lag 2,2 milliarder kr for neste år. Regjeringa legger til grunn at de økte pensjonskostnadene ikke skal inngå i resultatkravet for de regionale helseforetakene verken for i år eller for neste år. Som kjent er pensjonskostnadene også en betydelig utfordring for private ideelle institusjoner som er etablert innenfor de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar. Det er ingen tvil om at disse sjukehusa utgjør et svært viktig supplement til foretakenes egne virksomheter, og det betyr sjølsagt mye for behandlingstilbudet til enkeltmennesker. De privates situasjon inngår sjølsagt i det arbeidet som Regjeringa nå er i full gang med. Vi vil komme tilbake til Stortinget med forslag til løsninger, herunder også til de private ideelle institusjonene, seinest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett neste år.

Regjeringa er, sikkert i likhet med alle her i Stortinget, opptatt av at mennesker skal vente kortest mulig tid på å få nødvendig behandling. Om lag 66 pst. av alle pasienter – eller sagt på en annen måte, om lag to av tre pasienter – får øyeblikkelig hjelp og står ikke på noen venteliste i det hele tatt.

Det er sjølsagt en forutsetning at ventelistetallene som offentliggjøres av Norsk pasientregister, gir en så riktig beskrivelse av den reelle ventetidsutviklinga som overhodet mulig. En gjennomgang som NPR har gjort av ventetidene, viste likevel at feil og mangler i innrapporterte ventelistedata har påvirket ventetidsstatistikken. NPR er derfor i gang med å rette opp de feilene og sette inn tiltak for å sikre korrekt ventetidsinformasjon.

Det som i alle fall er sikkert, er at etter at sjukehusreformen ble gjennomført i 2002, er gjennomsnittlig ventetid for pasienter som har fått behandling, redusert med 14 dager. Under Stoltenberg II-regjeringa har ventetida vært ganske stabil, men med en liten økning, på to dager. Også det siste året har det vært stabilt, med en reduksjon på én dag. Det er riktig at antall personer som står på venteliste, har økt noe den siste tida, men hovedproblemet er ikke at folk står i kø – utfordringa er sjølsagt at de skal stå der i kortest mulig tid.

En stø politisk kurs og forutsigbare rammer er viktig for kommunenes innsats for en bedre omsorgstjeneste. Sjøl om veldig mye er bra innenfor eldreomsorgen og i omsorgen for andre som trenger det – det trur jeg ikke det kan være noen tvil om –har vi de siste ukene sett eksempler på det motsatte. Vi ønsker en verdig og trygg omsorg for eldre og andre som trenger det, og Regjeringa er svært glad for avtalen som er inngått her i Stortinget mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre for å styrke Omsorgsplan 2015 ytterligere. Jeg mener at den planen omfatter flere viktige områder: en verdig eldreomsorg, kompetanse – som jeg hører flere partier er opptatt av – dimensjonering og en aktiv omsorg. Omsorgsplanen har en helt konkret målsetting om 12 000 nye omsorgsplasser fram til 2015, med en samlet kostnad over statsbudsjettet på om lag 6 milliarder kr. Vi skal vurdere utbyggingsrammene løpende, bl.a. ut fra omfanget av søknader som kommer inn til kommunene. Jeg vil også understreke at det nye tilskuddet ikke er en del av en kortvarig handlingsplan, med hastverk og først til mølla for kommunene, men et ledd i en langsiktig plan for å sikre at kommunene er godt forberedt på veksten i antall eldre som inntreffer fra rundt 2020. Det Stortinget forhåpentligvis vedtar i dag, er god samfunnsøkonomi. Jeg vil også understreke at 12 000 omsorgsplasser fram til 2015 er en første fase i en langsiktig tenkning. I tillegg har vi behov for om lag 12 000 flere ansatte fram mot 2015.

Regjeringa vil på bakgrunn av avtalen som er inngått her i Stortinget, komme tilbake med en ny og bedre finansiering av fagskolene. Vi vil prioritere utdanninga av geriatere. Vi vil, helt konkret, iverksette kompetansetiltak for ansatte uten fagutdanning. Vi vil øke satsinga på etikk og undervisningshjemmetjenester. Jeg vil også bekrefte at Regjeringa årlig vil komme tilbake med en vurdering av behovet for bemanning og nye omsorgsplasser, slik det også er avtalt.

Tilbudet innen psykisk helse er avgjørende viktig for veldig mange mennesker. Jeg er glad for at vi gjennom dette budsjettet får på plass det siste året når det gjelder den økonomiske målsettinga for opptrappingsplanen for psykisk helse. Mange mennesker har fått en mye bedre hverdag, men det er også helt riktig som flere talere har vært inne på, at det betyr ikke at vi er i mål med det. Så jeg vil også fra Regjeringas side si at sjøl om utløpsdatoen for opptrappingsplanen er neste år, betyr ikke det at vi skal slutte å arbeide med å gjøre riktige ting for dem som trenger en innsats innenfor psykisk helse, spesielt gjelder det barn og unge.

Jeg deler komiteens vurdering av behovet for å sikre mennesker med alvorlig psykisk sjukdom og langvarig tjenestebehov et godt og varig tilbud. Jeg vil komme tilbake med en nærmere vurdering av andre aktuelle tiltak for denne gruppa i budsjettet for 2009.

Avslutningsvis er det viktig for meg og for Regjeringa å understreke at vi mener at opptrappingsplanen for rus, med de pengene vi nå har foreslått, er en start. Det betyr at vi har ambisjoner om å styrke det videre i åra framover, ikke minst av hensyn til de mange mennesker som trenger å få enda bedre hjelp. Det samme gjelder habilitering og rehabilitering, hvor vi skal styrke også den innsatsen videre. Men jeg deler ikke oppfatninga til representanten Lønning om at det Regjeringa har lagt fram for neste år, er det dårligste – hvis jeg har forstått det riktig – som noensinne er lagt fram. Det er det ikke. Men det betyr heller ikke at vi er i mål i og med neste års statsbudsjett. Vi skal sjølsagt videre på den veien.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:06:34]: Statsråden sa i sitt innlegg, knyttet til de private ideelle sykehusene, at man ville komme tilbake også for deres del senest i revidert nasjonalbudsjett for 2008, med en løsning på pensjonssituasjonen man har kommet opp i. De private, ideelle sykehusene er organisert som AS og må forholde seg til et regelverk knyttet til både regnskapsloven og aksjeloven. Det vil si at hvis ikke disse selskapene på et eller annet vis får tilført penger før nyttår, vil de være insolvente og faktisk ha krav på seg til å varsle sine eiere om det, og eventuelt også legge ned virksomheten. Vil statsråden sørge for at det kommer på plass også en kortsiktig løsning for disse, slik at de ikke faktisk risikerer å måtte legge ned virksomheten? Det er det første spørsmålet.

Spørsmål 2: Man har vært veldig oppmerksom på at man ikke skal bruke penger fra regjeringens side utover et visst beløp angitt i statsbudsjettet, i St.prp. nr. 1. Likevel ser vi nå at man for neste år får en økning på 2,2 milliarder kr bare i pensjonsutgifter for helseforetakene. Spørsmålet mitt til statsråden er: Hvordan gir dette seg utslag i renter og i statsfinansene?

Statsråd Sylvia Brustad [12:07:56]:Når det gjelder pensjonskostnadene: Det er ikke noe Regjeringa har bestemt, det kommer som følge av regnskapsloven – som representanten er godt kjent med – og det systemet vi har. Når det gjelder de regionale helseforetakene, har jeg redegjort for at disse kostnadene skal holdes utenfor, etter det Regjeringa foreslår; at de skal ikke telles med på den måten.

Når det gjelder spørsmålet om private ideelle sjukehus, er jeg sjølsagt veldig klar over den alvorlige situasjonen som flere av disse sjukehusene er inne i. Jeg vil igjen understreke at de gjør en storstilt innsats for mange mennesker. Nå er det nok allikevel slik at isolert sett har det ingen likviditetsmessig effekt, men det vil bli et underskudd i regnskapene for 2007 og 2008. Jeg må bare gjenta at vi sjølsagt ser alvorlig på saken. Vi jobber under høytrykk med den saka, også i dialog med representanter for disse sjukehusene. Regjeringa kommer tilbake så fort vi har et svar utover at de kan få lov til å ta opp lån hos de regionale helseforetakene for neste år. Men vi kommer tilbake senest i revidert nasjonalbudsjett.

Inge Lønning (H) [12:09:05]: Jeg tillater meg en ørliten presisering først. Jeg sa ikke at budsjettforslaget i sin alminnelighet er det dårligste, men jeg siterte lederen for Bergensklinikken da han uttalte seg om rusfeltet alene, og han sa – til oppmuntring for statsråden – at dette er det nest dårligste en regjering har presentert. Det dårligste var det budsjettet statsråden la frem i fjor.

Så til mitt spørsmål. Den omtalte avtalen, eller eldreforliket, som noen til og med har kalt den, har et underlig lavt ambisjonsnivå. Jeg vil sitere ett punkt, som jeg gjerne vil spørre statsråden hvordan hun tolker, og det er: Dagens utdanningstilbud for høyskole helse og sosial videreføres på om lag dagens nivå frem til 2015.

Altså: Her lover man, forplikter seg til, å holde stillstand på en viktig del av utdanningsfeltet. Behøves det noen avtale for å love at det ikke skal skje noe?

Statsråd Sylvia Brustad [12:10:18]: Jeg kan orientere representanten Lønning om, når han i sin framføring viste til lederen for Bergensklinikken, at det budsjettet som i fjor skulle være det dårligste, altså var høyere enn det budsjettet som Bondevik II, der Høyre hadde helseministeren, la fram. For noe av det første vi gjorde da vi overtok regjeringsmakta, var å plusse på mer penger til bl.a. ulike rustiltak.

Så vil jeg med en gang erkjenne at sjøl om vi har gitt 350 mill. kr mer fra vi overtok til nå, inkludert neste år, betyr ikke det at vi er i mål. Vi skal videre, det er det ingen tvil om. Men i redelighetens navn håper jeg en kan holde seg til fakta og ikke skape et svartere bilde enn det som er tilfellet.

Når det gjelder avtalen omkring eldreomsorgen, opplever jeg at det er en meget offensiv avtale, og jeg mener at den avtalen omfatter betydelig mer enn det som dreier seg om hvilket utdanningsnivå og antall plasser vi skal ha framover. Jeg mener den er svært forpliktende. Den vil bety svært mye i positiv forstand for alle de mennesker som trenger en tryggere og mer verdig eldreomsorg i tida framover.

Laila Dåvøy (KrF) [12:11:26]: Jeg er glad for tilbakemeldingen på eldreavtalen vi har inngått med Regjeringen, og ser fram til oppfølgingen. Jeg er enig med statsråden i at det her er mye konkret. At det kommer til å skje mye innenfor denne avtalen, også i forlengelsen av Omsorgsplan 2015, er jeg ganske trygg på.

Mitt spørsmål gjelder psykiatri. Statsråden nevnte barn og unge som en viktig gruppe som vi må ha fokus på etter opptrappingsplanen. Mitt spørsmål gjelder en annen gruppe, nemlig de langtidssyke i psykiatrien. En fersk tilsynsrapport har slått fast at tilbudet i dag er utilstrekkelig for denne gruppen, og at det heller ikke er tilpasset behovene. Regjeringspartiene sier nei til å være med på et forslag i budsjettet om at man skal ha en egen handlingsplan utover opptrappingsplanen for denne gruppen. Spørsmålet mitt er: Hvordan ser helseministeren for seg at man kan følge opp denne gruppen, for den er nødt til å bli fulgt opp videre?

Statsråd Sylvia Brustad [12:12:39]:Representanten Dåvøy peker på en veldig viktig problemstilling. Jeg har jo også merket meg hva komiteen sier om dem som er langtidssyke innenfor psykiatrien eller psykisk helsevern.

La meg først si at Regjeringa er veldig opptatt av at vi skal videreføre, eventuelt forsterke – litt avhengig av hvilke grupper vi snakker om – tilbudet til mennesker som trenger det, også etter 2008. Det vil også gjelde denne gruppa spesielt, i tillegg til barn og unge.

Jeg ser for meg at det er behov for en del organisatoriske endringer i tjenestetilbudet generelt. Da tenker jeg på både behandlingsplasser, behandlingssteder og kanskje også innhold når det gjelder hvordan vi organiserer det. Regjeringa jobber med dette, og vi jobber generelt sett nå med alt som har med psykisk helsevern å gjøre, i veldig nær dialog både med brukerorganisasjoner og med ansattes organisasjoner. Og jeg er helt sikker på at det også i tillegg til det som Stortinget, Kristelig Folkeparti og andre spiller inn, vil komme gode innspill på hvordan vi skal finne bedre løsninger for mange av de pasientene vi her snakker om, og som ikke alltid får et godt nok tilbud – det er jeg helt enig med representanten i.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:13:52]: Representanten Skjælaaen fra Senterpartiet var i innlegget sitt bekymra for utviklinga i økonomien i helseføretaka. Han nemnde spesielt Helse Nord og Helse Sør-Øst, og det har han jo god grunn til. I år vil budsjettsprekken i Helse Nord bli på 160 pst, og den vil vere på 100 pst., ei dobling, i Helse Sør-Øst, ifølgje det som Aftenposten skreiv i førre veka.

Den 21. november hadde statsråden og underteikna ein liten runde her i salen der vi snakka om styring, eventuelt manglande styring, av helseføretaka. Det er jo ikkje berre prosentane som er store her. Kronebeløpa er formidable. Vi snakkar om milliardar. Summa summarum, om ein tek med pensjonspengane, er underskota like store som den norske regnskogsatsinga. Så mitt spørsmål til statsråden er: Er statsråden fornøgd med den økonomiske styringa vi no er vitne til?

Statsråd Sylvia Brustad [12:14:57]: Det er klart at det er et stort beløp når det skal omstilles eller effektiviseres for om lag 1 milliard kr neste år. Hvis en omregner det til prosent, snakker vi om om lag 1 pst. når vi har over 80 milliarder kr totalt til disposisjon. Men det er grunnleggende udemokratisk at noen helseforetak tar seg til rette og bruker mer enn det Stortinget har bevilget. Det står jeg fast på.

Vi hadde tilsvarende utfordringer i Helse Midt-Norge, for å bruke det eksempelet, for kort tid siden, særlig knyttet til St. Olavs Hospital. Det ble tatt strammere grep, det ble byttet ut folk, og nå er St. Olavs Hospital, og for den saks skyld Haukeland Universitetssykehus, som også var ut å kjøre, på rett kurs. Det gir resultater.

Nå er det i Helse Nord det er store utfordringer. Jeg kommer til å gå inn der like målrettet som jeg har gjort i Helse Vest og i Helse Midt-Norge. Det betyr at vi vil vurdere det mannskapet vi har. Det vil bli tatt mye sterkere grep når det gjelder økonomisk kompetanse. Jeg kan også som ett stikkord si at vi nå har alle helseforetakene inne hver måned hvor de må rapportere hvor de står i forhold til det som Stortinget har bestemt skal være målsettingen. Det er også veldig mange andre ting som vi allerede er i gang med, og som kommer til å bli forsterket neste år.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:16:19]: Det forebyggende perspektivet er viktig, men også behandlingsperspektivet i helsevesenet er av avgjørende betydning. Vi vet at vi i Norge, i likhet med mange andre vestlige land, er i ferd med å få et enormt fedmeproblem i befolkningen, knyttet til inaktivitet, feil kosthold etc. Derfor er det viktig at man har på plass et bredt spekter av tilbud i Norge knyttet til dette.

Den 24. oktober i år stilte jeg et spørsmål til statsråden vedrørende en slik klinikk i Tingvoll kommune i Møre og Romsdal. Statsråden svarte da til slutt:

«Det siste innspillet fra initiativtakerne og kommunen er nå i en siste, avsluttene runde, og vi vil fra vår side komme med en endelig beslutning i den saken i løpet av kort tid.»

Dette var i spørretimen 24. oktober. Spørsmålet mitt til statsråden er: Det foreligger ennå ikke et svar til disse initiativtakerne, og da lurer jeg på om statsråden kan fortelle meg hva hun mener med at man skal komme tilbake «i løpet av kort tid», når vi nå nærmer oss to måneder etterpå.

Statsråd Sylvia Brustad [12:17:24]: For det første deler jeg fullt og helt representanten Nesviks mening om de utfordringene vi har, knyttet til de livsstilsproblemer vi pådrar oss i måten å leve på – stillesitting, mat mv. Det er ingen tvil om at fedme er et økende problem også hos oss. Jeg er også helt enig i at vi må ha mange ulike tilbud for å gjøre noe med det, alt fra livsstilsendringer til operasjoner, alt avhengig av alder og hvor stort problemet er, og i alle deler av landet.

Når det konkret gjelder Tingvoll kommune, handler det om at det har tatt noe tid, også fordi en måtte få en bedre oversikt over det totale tilbudet. Så vidt jeg vet, er vi nå ikke veldig langt unna å gi et svar, og jeg skal sørge for at representanten Nesvik også får det svaret så fort vi er klare til å melde det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Stortinget tar nå pause, og møtet settes igjen kl. 15.30.

Møtet avbrutt kl. 12.20.

Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 15.30.

President: Eirin Faldet

Presidenten: Stortinget fortsetter behandlingen av sakene nr. 1 og 2 på dagsorden nr. 30.

Gunn Olsen (A) [15:30:42]:(ordfører for sak nr. 2): I forbindelse med budsjettet til helse- og omsorgskomiteen behandler vi også representantforslag nr. 8:74 for 2006-2007, som omhandler MS-pasienter og bruk av legemiddelet Tysabri.

Vi har over lengre tid registrert at det er noen forskjeller i praksis i de ulike helseforetakene med hensyn til medisinbruk, også overfor pasienter med MS. Medisinbruken har variert noe ettersom hvor i landet man bor, og bl.a. gjelder dette medisinen Tysabri, som en del sykehus har begynt å bruke i behandlingen av MS-pasienter. Den ulike praksisen har forståelig nok skapt stor usikkerhet hos mange pasienter. Det er avgjørende viktig å vite om man får den riktige medisinen, når man har en alvorlig sykdom.

Hele komiteen er enig med forslagsstillerne i at MS-pasienter må få tilbud om den behandlingen som de etter medisinsk-faglige vurderinger har størst nytte av, uavhengig av hvor i landet man bor. Det er svært betryggende for denne pasientgruppen at Regjeringen nå legger opp til at alle som trenger det, skal få denne medisinen. Statsråd Brustad har vært svært klar i sine uttalelser om Tysabri, nemlig at «alle som trenger det, skal få det». Det har komiteen tatt til orientering i sin behandling. Vi må ha tillit til helseforetakene og til at de legene som nå behandler MS-pasienter, gjør den riktige medisinske vurderingen som baserer seg på at pasienter skal få den beste behandlingen. Når både en enstemmig komite og Regjeringen har vært så klare, må vi ha den tilliten. Og når vi har vært så klare, er jo det fordi vi er svært opptatt av at den pasientgruppen må få den beste behandlingen.

I komiteen har det vært noe ulik oppfatning med hensyn til finansieringsordningen. Jeg regner med at Fremskrittspartiet, som har en annen oppfatning enn resten av komiteen, selv kan redegjøre for det. Men jeg tror ikke det er så viktig for pasientene om vi her i Stortinget diskuterer finansieringsordningen, bare de blir forsikret om at de får den beste behandlingen. Vi skal love at vi skal følge godt med.

Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til St.prp. nr. 1 for 2007-2008, der dette er omtalt inngående. Komiteens flertall viser også til at Sosial- og helsedirektoratet i samarbeid med de regionale helseforetakene har utarbeidet kriterier for indikasjon, for oppstart, oppfølging og avslutning av behandling med legemiddelet Natalizumbab – et meget vanskelig ord!

Når finansieringsansvaret overføres fra folketrygden til de regionale helseforetakene, skal dette gi en lik behandling innenfor finansieringsordningen.

For øvrig er jeg enig i det prinsippet som representanten Ballo framførte her tidligere i dag, at det er grunn til å advare mot at Stortinget i mange sammenhenger diskuterer medisiner, slik som vi gjør i denne saken.

Så vil jeg si noen ord om rusfeltet. Det er ingen som har så mye å skryte av når det gjelder rusfeltet. Vi har ikke lyktes med så veldig mye, og det har vi et felles ansvar for. Vårt felles ansvar gjelder faktisk også framtidens ruspolitikk, for vi har ikke lyktes med å forebygge, og vi har ikke lyktes med tilstrekkelig behandling, og vi har faktisk heller ikke lyktes tilstrekkelig med oppfølgingen av de pasientene som kommer ut av behandling, eller ut av fengsel, for den saks skyld. Blant annet i erkjennelse av det har Regjeringen nå lagt fram en opptrappingsplan for rusfeltet. Den skaper store forventninger og gir svært mange rusmiddelmisbrukere og deres pårørende et nytt håp.

Jeg skal komme tilbake til rusfeltet ved en senere anledning i dag.

Vigdis Giltun (FrP) [15:35:30]: Regjeringen har også i årets budsjett fulgt opp økonomisk den planlagte opptrappingsplanen for psykisk helse med øremerkede midler, men fremdeles gjenstår det betydelige utfordringer, både når det gjelder kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Riksrevisjonens undersøkelse, som ble behandlet i Stortinget i forrige uke, avdekket store mangler og svakheter på alle tjenesteområdene, også når det gjaldt måleindikatorene som er benyttet for å måle kvalitet og utvikling av tjenestene.

Stortinget vedtok tirsdag i forrige uke at barn og unge under 23 år med psykiske lidelser, eller som er rusavhengige, skal ha kortere ventetidsgaranti for vurdering og behandling. Fremskrittspartiet ser dette som et stort skritt i riktig retning. Gode måleindikatorer må fange opp hvor mange som avvises, om det skjer en vridning i tilbudet med hensyn til alder, og også om konsultasjonsfrekvensen økes.

For å unngå at kortere ventetid for de unge skal føre til svekket tilbud til de som er over 23 år, har Fremskrittspartiet styrket sitt alternative budsjett med 100 mill. kr, spesielt rettet mot barn og unge med psykiske lidelser. I tillegg er det foreslått en styrking på 20 mill. kr til rusomsorgen rettet mot barn og unge. Det akuttpsykiatriske tilbudet oppfattes som lite tilfredsstillende mange steder, noe som kan få alvorlige konsekvenser. Vi ser også store forskjeller i tilbudet fra kommune til kommune, og nedleggelse av institusjonsplasser har ført til at mange av de aller dårligste med alvorlige sinnslidelser nå bor hjemme. Dette fører til at det må stilles større krav til kompetansen i kommunene, og det må også stilles krav til å bygge flere tilrettelagte boliger. I dag bor mange psykisk syke i ordinære sykehjem, mens kommunen må opprette egne boliger, avdelinger eller institusjoner, hvor bemanningen har nødvendig psykiatrisk kompetanse. Fremskrittspartiet foreslår derfor at Regjeringen oppretter en egen tilskuddsordning for bygging av 2 800 boliger til mennesker med psykiske lidelser. Vi ser også at det må tilføres øremerkede midler til å bemanne boligene med 1 800 stillinger. Disse stillingene må komme i tillegg til de mye omtalte 10 000 årsverkene som skulle gått til eldreomsorgen.

Målet om 50 pst. produktivitetsøkning ved DPS i løpet av opptrappingsperioden er nådd når det gjelder barn og unge, men når det gjelder voksne, har økningen kun vært på 6 pst. Dette må ses på som et stort og alvorlig avvik i forhold til målsettingen.

Fremskrittspartiet vil også uttrykke en sterk bekymring over at opptrappingsplanens måltall når det gjelder døgnbehandling av barn og unge, nå er redusert fra 500 til 400 plasser. Det opprinnelige måltallet på 500 plasser er i dag kun oppfylt med 335 plasser. Vi ber om at det opprinnelige måltallet på 500 opprettholdes. Vi kjenner til at mange unge ikke får egnet tilbud om døgnbehandling. Jeg vil i den forbindelse vise til de mange med anoreksi, og at Capio Anoreksi Senter fremdeles har høy ledig kapasitet og en uforutsigbar framtid.

Når det gjelder lavterskeltilbud, er skolehelsetjenesten og den faglige kompetansen i kommunene helt avgjørende. Men ved utgangen av 2006 så vi at kun 89 av måltallet på 184 psykologstillinger var opprettet. Fremskrittspartiet vil ikke legge de øremerkede opptrappingsmidlene i rammefinansieringen fra 2009, men fortsatt øremerke tilskuddet for å sikre at psykisk helse ikke blir taperen i kampen om midlene.

Så vil jeg avlegge dette århundrets største og viktigste sak i Østfold en visitt. Østfoldingene har vært tålmodige. De har ventet i flere år. De har gjort jobben med å samle seg om lokalisering av nytt sykehus. De har nedlagt lokalsykehus, enkeltavdelinger, omorganisert og omorganisert igjen. Etter hva vi kunne lese i Dagbladet i går, er det også grunn til bekymring. Det er liten tvil om at den store usikkerheten rundt bygging av nytt sykehus har ført til problemer med rekruttering og en uhensiktsmessig organisering. Det nedslitte sykehuset i Østfold kan også være en medvirkende årsak når sykehuset nå oppnår laveste score hos pasientene. Innbyggerne i Østfold fortjener at det planlagte sykehuset på Kalnes bygges i ett byggetrinn, og at det står ferdig i 2014. Finansieringen må også avklares. Nå er tålmodigheten slutt. Jeg antar at statsråden har registrert at et flertall i komiteen i merknads form uttrykker utålmodighet når det gjelder en avklaring på framdriften i byggingen av sykehuset i Østfold.

Jeg håper at statsråden tar med seg de sterke signalene som jeg vet kommer fra egne partifeller i fylket, for dette er en sak som det er tverrpolitisk enighet om. Jeg håper også at vi slipper å ta opp igjen dette kravet i neste års budsjett.

Jorodd Asphjell (A) [15:40:38]: I dag skal vi bevilge nærmere 116 milliarder kr til ulike formål innen helse- og omsorgsfeltet. Det er en vekst på 4,6 pst. i forhold til 2007. Sykehusenes økonomi styrkes med 3,46 milliarder kr utover lønns- og prisstigningen i forhold til saldert budsjett for inneværende år.

Dette gir grunnlag for å behandle flere pasienter, holde ventetiden nede og samtidig fornye sykehusbygg og utstyr. Til tross for at Regjeringen har satset mer enn noen gang og mer enn andre regjeringer for å bedre tilbudet og økonomien innen helsevesenet, er det alltid nye utfordringer å ta fatt på.

Når man ser tilbake til 2005 og hva som preget overskriftene i Trøndelag, var det krise ved St. Olavs Hospital og Helse Midt-Norge. I dag har vi en helt annen situasjon, der ledelse og ansatte i samarbeid og i samhandling med Regjeringen har greid å snu fokus fra krise til optimisme. Så vidt jeg fikk med meg, nevnte ikke Harald Tom Nesvik St. Olavs Hospital og Helse Midt-Norge med ett eneste ord. Under debatten i fjor ble Helse Midt-Norge og St. Olavs Hospital nevnt 51 ganger. Det sier noe om at vi har hatt en tydelig endring innen dette området. Fortsatt er det økonomiske utfordringer – nye store grupper med pasienter som skal ha behandlingstilbud, og behovet for stadig fornying av medisinsk utstyr. Disse utfordringene kan ikke løses kun ved stadig større bevilgninger, men gjennom utvikling av samarbeids- og samhandlingsstrategier med kommunehelsetjenesten, mellom helseforetak og mellom helseregioner. Det er meget viktig at man har både kortsiktige og langsiktige mål innenfor helsevesenet.

Vi har sett at de iverksatte tiltakene nå virker. Nye styrer, nye ledere, mer styring, bedre kostnadskontroll, bedre oppfølging, bedre forankring, mer åpenhet og forutsigbarhet har gitt bedre resultater i Helse Midt-Norge. Når det gjelder St. Olavs Hospital, har vi sett at det vi i Trøndelag kaller hestekur, nå virker på en god måte. Med færre senger og færre ansatte behandles i dag langt flere pasienter enn tidligere. Ventetiden holdes nede, men antallet i kø har gått noe opp. Til tross for dette ser man at sykefraværet har gått ned, som er meget positivt. I en artikkel i Dagbladet i går var det godt fornøyde sykehuspasienter. Nesten 11 000 innlagte pasienter har vært med på en undersøkelse som sier noe om kvaliteten, både i det offentlige og det private helsevesenet i Norge.

Helse- og omsorgskomiteen er meget godt fornøyd med at folketrygdens høye vekst i utgifter til medisiner på blå resept i de siste årene nå er snudd. Det faller sammen med at Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å dempe utgiftsveksten. Helse- og omsorgskomiteen er enig med Regjeringen i at det fortsatt er rom for nye kutt i prisene, slik at man reduserer kostnadene ytterligere for det offentlige og den enkelte bruker. Samtidig er det viktig at man fortsetter å holde egenandelen lav, slik at den som har store lidelser, blir skjermet best mulig.

Jeg er glad for at en samlet komite og Regjeringen ønsker å fokusere sterkere på den alvorligste muskelsykdommen vi har i dag, Duchenne. Det er bare gutter som blir rammet av denne alvorlige og sjeldne muskelsykdommen. Gutter med Duchenne slutter å gå i 8–12-årsalderen, og sykdommen er hurtig framskridende. Derfor må barn og omgivelser, dvs. foreldre, familie og skole og andre, tilpasse seg stadig nye situasjoner. Organisasjonen Tid for Livet gjør en viktig jobb for å samle inn midler til kliniske forsøk i Norge. Regjeringspartiene ønsker å støtte dette arbeidet med å bevilge 700 000 kr til forskning på området. Forskning på embryonale stamceller forventes å gi viktig kunnskap og har behandlingspotensial for genetisk relaterte sykdommer.

Hvert år tar mer enn 500 mennesker sitt eget liv. Det er mer enn dobbelt så mange som dem som blir drept i trafikken. Dette er en av de største samfunnsutfordringene vi nå står overfor. Mye positivt har skjedd gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse, men det står fortsatt en del igjen for å sikre god kvalitet og samhandling i tjenestetilbudet. Det er derfor svært gledelig at vi nå får en ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år som har psykiske lidelser. Det skal nå gå maksimalt ti dager før pasienter kan få vurdert sin tilstand etter henvisning fra førstelinjetjenesten.

Internasjonale tall viser at vi nordmenn lever lenge og har god helse. Men bak de positive tallene skjuler det seg sosialt skapte og urettferdige helseforskjeller. Etter å ha hatt gleden av å være utsending til FNs høstsesjon og fått sett og lært mye om amerikansk helsevesen er det ingen tvil om at helse- og omsorgstjenestene må være fellesskapets ansvar, basert på et godt offentlig tjenestetilbud.

Sonja Irene Sjøli (H) [15:45:58]: Først vil jeg vise til at Høyre ved en inkurie er blitt stående utenfor en merknad om at det planlegges oppstart av et kurs-, behandlings- og attføringssenter for personer med sykelig overvekt, i lokalene til Tingvoll distriktspsykiatriske senter, når dette planlegges avviklet i 2008. Høyre støtter selvsagt dette tiltaket.

Takket være Samarbeidsregjeringens økonomiske politikk gjennom fire år har den rød-grønne regjeringen i budsjettet for 2008 over 130 milliarder kr mer å rutte med i økte skatteinntekter enn den forrige regjeringen hadde i 2005. Allikevel evner ikke Regjeringen å gi mer til de menneskene som trenger det mest. Det gjelder både rusfeltet og rehabiliteringsområdet. Høyre og Samarbeidsregjeringen prioriterte disse områdene, bl.a. gjennom rusreformen og en kraftig vekst i antall behandlingsplasser i legemiddelassistert rehabilitering og lavterskelhelsetiltak.

Høyre har videreført denne satsingen også etter at vi gikk ut av regjeringskontorene. Vi gjorde det i fjor, og Høyre foreslår totalt 550 mill. kr utover Regjeringens forslag til rehabilitering, habilitering og tiltak for rusmiddelavhengige for neste år. 250 mill. kr av dette skal brukes til rusbehandling. Behovene er store innen rusomsorgen, både når det gjelder antallet behandlingsplasser, arbeidstrening, botrening og hjelp til å komme tilbake til livet.

Hvert halvår siden Regjeringen tiltrådte, har den varslet en opptrappingsplan for rusfeltet. Forventningene har vokst etter hvert som tiden har gått. Da opptrappingsplanen omsider kom, var skuffelsen stor innen hele rusfeltet, både blant fagfolk og blant rusavhengige, og i Høyre. Vi kan bare konstatere at Regjeringen, til tross for at den har så mye mer penger å rutte med, ikke prioriterer dem som har det vanskeligst i vårt samfunn. Den gjør det stikk motsatte av hva den sier den skal gjøre, den bryter løfte etter løfte. I tillegg blir det nå vanskeligere for private tilbud og for pasienter som trenger et mer sammensatt tilbud over tid.

Kravspesifikasjonene som nylig ble sendt ut fra Helse Sør-Øst, er en klar pekepinn på hvor veien går. Behandlingstilbudet rettes mot kortere behandlingsløp tilpasset pasienter som mottar legemiddelassistert rehabilitering. Dette vil jeg advare sterkt mot. De som omsider kommer til behandling, er ofte svært syke og har et sammensatt behandlingsbehov som går langt utover det rent medisinske. Kursendringen fra Regjeringen vil føre til et dårligere tilbud til brukerne, mindre valgfrihet og mindre mangfold. I tillegg mener jeg faktisk det er i strid med Stortingets intensjon da rusreformen ble vedtatt i 2003.

For ett år siden gikk en enstemmig komite inn for at rehabilitering skulle bli det neste store satsingsområdet. Høyre hadde forventet en forpliktende opptrappingsplan. Den framlagte strategien er langt fra noen opptrappingsplan. Løftet om opptrapping er blitt til nedtrapping. Korrigert for lønns- og prisstigning er det ingen vekst i bevilgningene til rehabilitering.

Det er tverrpolitisk enighet om at det er et offentlig ansvar å sikre en verdig alderdom, sørge for gode sykehus som tilbyr behandling av beste kvalitet, god rusbehandling og habilitering og rehabilitering som gir mennesker nye muligheter og en ny sjanse i livet. I motsetning til regjeringspartiene er imidlertid ikke Høyre så opptatt av om det f.eks. er private som tilbyr tjenestene. Det viktigste er at det offentlige setter krav til kvalitet, og at de betaler for tjenestene. Flere av de private tilbyderne har vært pionerer og bidratt til oppbygging og utvikling av gode helse- og velferdstilbud i årtier. Som en takk for hjelpen forsøker Regjeringen etter beste evne å kvele dem som er igjen.

Statsråden vil sikkert benekte dette, men man trenger ikke lete lenge for å finne eksempler: Behandlingskøene vokser bl.a. fordi det kjøpes færre private behandlingsplasser, og tilbud innen rehabilitering og opptrening svekkes. Kronebeløpet øker riktignok, men det kjøpes færre behandlingsplasser, mange institusjoner går for halv maskin, og færre tjenester kjøpes innen røntgen og laboratorietjenester. Vi vet også at private aktører står parat til å bidra innen barne- og ungdomspsykiatrien.

Regjeringen må slutte å betrakte private tjenesteprodusenter som en trussel mot den offentlige velferden, men heller bidra konstruktivt til at alle gode krefter som kan og vil og ønsker å bidra, får mulighet til det – på like vilkår og med de samme rammebetingelser som det offentlige.

Når det gjelder habilitering for funksjonshemmede barn, vil jeg komme tilbake til det senere.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [15:51:08]: I helsedebatten snakker vi mest om de store pengene som går til sykehus. Den rød-grønne regjeringen har økt budsjettene mye, men likevel er det stort fokus på alt det som ikke er på plass. Vi har uro rundt om, som i Nord-Norge, som i Telemark og i Vestfold. Avisen hjemme skriver i dag om akuttfunksjonen som er foreslått nedlagt i Larvik, og at Kysthospitalet – som Jan Bøhler så eminent forsvarte i sitt innlegg – og Nordagutu må kutte med 35 mill. kr. Det er harde bud.

Jeg håper at den veien vi nå går – med økte tilskudd til investeringer, økt tilskudd til drift og økte krav til å se på egen drift for å forbedre – kan bevare både sykehus og akuttmottak rundt om. Det er lett å forstå innbyggernes uro når tilbud som de har, blir truet. Jeg mener det er flott at det er engasjement.

Den rød-grønne regjeringen har sagt, og bekreftet, at ingen lokalsykehus skal legges ned, og det må følges opp der det er aktuelt. Det er det dessverre flere steder. Lokalsykehusene må fylles, som Skjælaaen sa i sitt innlegg, med funksjoner som gjør dem levedyktige, og som rekrutterer kompetanse. Vi må ha innhold, ikke bare bygninger.

Men helsebudsjettet består også av de mindre beløpene som får stor betydning for enkeltmennesker og enkeltskjebner. Jeg vil ta fram ett område som jeg ser at den rød-grønne regjeringen har tatt godt fatt i, nemlig kampen for et bedre liv for alle dem som er rammet av myalgisk encefalopati, ME. Vi har satt i gang det nasjonale kompetansenettverket for å kunne bidra med å finne løsninger og bedre hverdagen for dem som er rammet. I budsjettet går vi videre og gjør noe for dem som sliter aller mest. Det opprettes et femårig forsøksprosjekt ved Hysnes Helsefort i Rissa kommune med et arbeidsrettet rehabiliteringstilbud, der målgruppen er sykmeldte med ME. Målet er å få flere tilbake i arbeidslivet. I tillegg er det tenkt opprettet et tilbud for dem som er alvorlig syke og langvarig sengeliggende i området til Helse Sør-Øst. Begge tiltakene har spesialfokus på kompetanse på ME.

Det er også viktig at de som er skoleelever og i utdanningssituasjoner, får mulighet til å fortsette på skolen det de orker, og at undervisningen tilrettelegges. Fra mitt eget fylke, Vestfold, vet jeg at slike grep er tatt på den videregående skolen i Larvik. Der har de flere elever som er rammet, og det blir gitt hjemmeundervisning og tilrettelagt etter det hver og en orker. Dette viser det sammensatte problemet for disse. Jeg håper at slike fleksible løsninger finnes i hele landet.

Regjeringen oppfyller psykiatriplanen, og opptrappingsplanen er i rute. Vi har vedtatt ventelistegarantien, som også er nevnt fra denne talerstolen tidligere i dag, og det har skjedd et betydelig løft. Men også her ser vi utfordringene videre. Selv om opptrappingsplanen er fullført, må vi opprettholde trykket. Jeg vil rette oppmerksomheten spesielt mot barna, som er den svakeste gruppen. 20 pst. av de øremerkede midlene skal brukes til barn og unge med psykiske vansker og lidelser. Jeg vil spesielt nevne det fokuset som er rettet mot helsestasjonene, skolehelsetjenesten og innen forebygging. Det er nødvendig med tverrfaglighet og at det inngår flere psykologer i dette viktige arbeidet. Jeg vet at i Skien har de gode erfaringer med psykologer ved ungdommens helsetjeneste. Det er ved slike lavterskeltilbud en treffer målgruppen best.

I Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse for 2007–2012 er det nettopp en økt fokusering på overgang fra barn til voksen og hva slags utfordringer som kan oppstå. Opplæringsprogrammet i psykisk helse i skolen har ett mål – nemlig det å sette psykisk helse i skolen på dagsordenen. Økt kunnskap, både for elever og lærere, vil øke forståelsen og muligheten for å ta fatt i problemene. Dette viser at Regjeringen tar dette på alvor, og de har gode tiltak som settes inn.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [15:55:25]: I altfor stor grad handler budsjettet og debatten om hvorfor vi ikke har råd til å prioritere en lang rekke helsefremmende tiltak – tenk det! – hvorfor vi ikke har råd til å gjennomføre helsefremmende tiltak overfor en befolkning i et land som flyter over av penger!

Ulike typer argumenter blir brukt for at vi ikke skal gi egen befolkning et best mulig helsetilbud: Fare for renteøkning, inflasjon, handlingsregler og andre vederstyggeligheter blir brukt, skal vi tro Steinar Gullvåg fra Arbeiderpartiet i debatten om samferdsel. Konsekvensen i dette tilfellet er at vi ikke gir befolkningen det helsetilbudet vi burde, gjennom å styrke forskning nok på ADHD, hvor over 12 000 i dag blir medisinert, gjennom aktivt å prioritere medisinsk forskning på diabetes, som er blitt en økende folkesykdom, gjennom å prioritere demensforskning og årsaksforhold og behandlingsformer relatert til ME, gjennom å implementere livmorhalskreftvaksine i vaksinasjonsprogrammet, på linje med land som Sverige, Australia og England. Vi vet at det siste ville ført til en kraftig reduksjon av livmorhalskrefttilfeller.

Var ønsket å gi befolkningen et best mulig tilbud og gjøre oss best mulig rustet til å møte morgendagens utfordringer innen helse, burde komiteen gått inn for Fremskrittspartiets forslag på disse områdene.

Det siste året har vist at Regjeringens politikk ikke ivaretar befolkningens behov for et godt helsetilbud i store deler av landet, verken hva gjelder styring eller økonomi. Sist sommer var flere av fødeavdelingene i distriktene sommerstengt. Rehabiliteringstilbudet i Øst-Finnmark ble pålagt sommerferie, og nå er helgetilbudet innen spesialisthelsetjenesten i ortopedi fjernet fra Kirkenes. Fagkompetanse, fagmiljø og tilbudet til befolkningen blir svekket, og jeg vil minne om at det ikke er Bondevik I eller II som har gjennomført dette, men at det er dagens regjering som er ansvarlig for et dårligere helsetilbud i distriktene. Manglende evne til styring av helseforetakene og manglende økonomiske bevilgninger fører til en sanering av fagmiljø, dårlige arbeidsforhold med sykefravær og et dårligere helsetilbud.

Det kan her nevnes at det er blitt stiftet et nytt politisk parti i Finnmark, Helse- og omsorgspartiet. Ledelsen i partiet er tidligere medlemmer av Arbeiderpartiet som er meget misfornøyd med sin egen regjering og raseringen av helsetilbudet i Finnmark. Dette dreier seg ikke om, som representanten Bøhler uttaler, negative framstillinger i pressen. Det er heller ikke et lite problem i Finnmark, slik representanten Ballo, som ønsker å tone ned problemet, sier. Det er sterk misnøye overfor egen regjering fra dem som valgte Regjeringen inn.

Det er beklagelig at det er økonomiske, utenforliggende hensyn som ligger til grunn for det vi gir av helsetilbud til befolkningen vår i et land som har over 2 000 mill. kr på bok og går med et årlig overskudd på 340–350 milliarder kr.

Dag Ole Teigen (A) [16:00:10]: Michael Moores nye film «Sicko» viser hvor sterkt tanken om et offentlig helsevesen – der alle skal få den hjelpen de trenger, uavhengig av personlig økonomi og forsikringsordninger – står i alle andre vestlige land enn USA. Jeg er glad for at Regjeringen satser på det offentlige helsevesenet, eller «sosialisert helse», som høyrekrefter liker å skremme med i USA.

Blant flere satsinger i 2008-budsjettet mener jeg at styrkingen av sykehusbudsjettet er særlig viktig. Sykehusenes økonomi styrkes med over 3,4 milliarder kr i forhold til 2007-budsjettet, eller nærmere 3,9 milliarder kr om vi tar med midler gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse og Opptrappingsplanen for rusfeltet.

Budsjettet innebærer økte bevilgninger både til pasientbehandling og til gjenanskaffelse av sykehusbygg og utstyr. Manglende midler til investeringer har vært en uløst utfordring helt siden sykehusreformen, og det er bra at det nå kommer et løft. For eksempel får Helse Vest 330 mill. kr i økte midler til investeringer. At dette kommer på plass, er et av flere elementer som til sammen vil bidra til å rydde opp i sykehusøkonomien.

Et annet av disse elementene er inntektsfordelingen mellom helseregionene. I fjor ble det først bevilget friske midler til å rette opp skjevdeling, og deretter ble Magnussen-utvalget satt ned for å gå gjennom inntektsfordelingssystemet på nytt. Når utvalget nå snart leverer sin innstilling, må vi arbeide politisk med sikte på mest mulig rettferdig fordeling i Sykehus-Norge.

Jeg vil ikke legge skjul på at det fortsatt gjenstår store utfordringer i sykehussektoren:

• Sykehusøkonomien må fortsatt styrkes, slik at pasientbehandlingen kan økes ytterligere, og ny teknologi kan tas i bruk.

• Pensjonskostnadene øker kraftig både for 2007 og 2008.

• Norges helsevesen er blant verdens beste, og gjennomsnittlig levealder er høy, men mye kan fortsatt bli bedre, f.eks. innen kreftbehandling.

Å korte ned gjennomsnittlig ventetid må være en viktig målsetting. Samtidig mener jeg det også er av avgjørende betydning at ventetiden er kortest for dem som trenger det mest. Disse to målsettingene kan i noen tilfeller stå i konflikt med hverandre. Gjennomsnittlig ventetid er et grovt måleinstrument som inkluderer mange pasientgrupper. Jeg håper Norsk pasientregister etter hvert vil kunne gi oss tall som viser ventetidsutvikling for forskjellige grupper, slik at det blir lettere å vurdere hvorvidt det er de sykeste som får behandling først, og å arbeide politisk for dette.

I fjor økte antallet årsverk i omsorgssektoren med 5 900. Gjennom styrket kommuneøkonomi legger Regjeringen til rette for 2 000 nye årsverk i omsorgssektoren neste år. Samlet sett kan Regjeringen komme til å nå målet om 10 000 nye årsverk før 2009. I 2008-budsjettet kommer det også et investeringstilskudd til sykehjemsplasser og omsorgsboliger.

Jeg har sett litt på Statistisk sentralbyrås hjemmesider. Norge er blant ti på topp i verden i forventet levealder, både for kvinner og for menn. Siden 1990 har forventet levealder gått opp med to og et halvt år for menn og ett og et halvt år for kvinner. Bare de siste fem årene har forventet levealder økt med over ett år. Dette er fantastiske tall.

Samtidig opplever stadig flere ensomhet i en stadig større del av livet. «Ensomhet er dessverre blitt en folkesykdom», sa representanten Eirin Faldet da Stortinget tidligere i år behandlet Regjeringens omsorgsmelding. Regjeringen har sagt at sosiale og kulturelle forhold må styrkes i eldreomsorgen. Jeg er glad for at et flertall i komiteen har samlet seg om en avtale om konkretiseringer av Omsorgsplan 2015, innenfor områder som verdighet, kompetanse, dimensjonering og aktiv omsorg. For eksempel er det enighet om «At frivillig sektor skal stimuleres til fortsatt å bidra til omsorgen for eldre- og omsorgstrengende» og «At det legges frem forslag om opptrapping av kulturtiltak fra 2009».

Blant de mange sakene på helse- og omsorgsbudsjettet som får mindre politisk oppmerksomhet, men som likevel er viktig for mange mennesker, vil jeg avslutningsvis trekke fram to saker som engasjerer meg spesielt:

• Studentenes psykiske helsetjeneste i Bergen får 1 mill. kr i økning over budsjettet til Helse Vest, slik at tilskuddet til studenthelsetjenesten i Bergen kommer opp til om lag samme nivå som i Oslo og Trondheim. Jeg vil takke statsråden for å ha ryddet opp i dette.

• Sosial- og helsedirektoratet får i oppdrag å vurdere organisering av et mer omfattende kompetansesentertilbud enn det som nå finnes ved Senter for Sjeldne Diagnoser, i forhold til pasienter med Huntington sykdom. Jeg håper dette betyr at vi kommer et skritt videre i arbeidet for en pasientgruppe som har det svært vanskelig.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunn Olsen (A) [16:05:29]: Litt mer om rus: I Norge er det altså like mange sprøytemisbrukere som det bor mennesker i en middels stor kommune, mellom 8 000 og 13 000. Innpå 130 000 mennesker har alkoholproblemer. I tillegg kommer alle som misbruker piller, kokain, amfetamin m.m. Vi vet at de fleste rusmiddelavhengige har hatt, har eller får psykiske lidelser. Nordmenn drikker alkohol som aldri før. Vi aksepterer at det drikkes mer alkohol enn før, i flere sammenhenger. Det drikkes mer i forbindelse med jobb, kvinner drikker mer, alkoholskadene øker, og, som vi har snakket om i denne sal før, vi vet at alkoholen ofte er inngangsbilletten til andre rusmidler. Dermed blir dette området en av de største utfordringene Helse-Norge kommer til å stå overfor i tida framover.

Som vi diskuterte for ikke så lenge siden i en interpellasjonsdebatt i denne sal, kjenner vi kanskje heller ikke framtidas behandlingsmåte med hensyn til en del av de kjemiske rusmidlene som vi her snakker om. Derfor trenger vi veldig en opptrappingsplan for rusfeltet. En rekke virkemidler ligger inne i den rusplanen – mange koster penger. Nei, det er ikke nok penger. Men faktisk koster ikke alt penger, for det handler også om å ha respekt for mennesker som er sjuke av rusmisbruket sitt, og vi må gjøre noe med holdningene våre for å få det til. Jeg er svært glad for at vi nå får en ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år. Det er en veldig god begynnelse. Jeg tror likevel at vi trenger en rekke tiltak i tillegg, og mange av dem kommer faktisk fram i rusplanen til Regjeringa.

Vi trenger rask og tilgjengelig hjelp. Det er noe av det aller viktigste for mange av dem som er sjuke av rus. I rusplanen er det lagt stor vekt på at den jobben skal gjøres ute i kommunene. Jeg synes det uttrykket som er brukt i proposisjonen, «flere folk med støvla på», er en ganske god betegnelse på det vi snakker om. Vi trenger flere ambulerende team. Vi trenger flere folk i skolehelsetjenesten. Vi trenger mer av det vi liker å kalle lavterskeltilbud.

Så må jeg si at jeg tror ikke denne regjeringa har samvittighet til bare å la rusmiddelmisbrukere gå for lut og kaldt vann. Jeg er helt overbevist om at denne regjeringa har så pass dårlig samvittighet overfor de rusmiddelmisbrukerne vi snakker om, at de kommer til å bestrebe seg på å gjøre en bra jobb.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [16:08:51]: For oss som er opptatt av utvikling innenfor helse- og omsorgssektoren, er dette et svært godt budsjett. Det var også svært gledelig med eldreforliket som ble inngått mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er et forlik med stor vekt på kompetanseutvikling innenfor eldreomsorgen, og det er derfor svært overraskende at Høyre ikke er med i forliket. I tidligere debatter og også i dag, gjennom et representantforslag, har jeg oppfattet det slik at det er nettopp kompetanseutvikling innenfor denne sektoren Høyre er spesielt opptatt av.

Vi har et svært godt helse- og omsorgstilbud i Norge, men vi ser også mangler. Spesielt innenfor eldreomsorgen blir vi av og til minnet på at ikke alt er som det burde være. Det å satse på kompetanseutvikling innenfor denne sektoren er helt nødvendig. Derfor er det gledelig når det nå satses på rekruttering og spesialistutdanning av leger til eldreomsorgen, at høgskoleutdanningene for sykepleiere styrkes faglig med krav om forskerkompetanse, at fagutdanningen av helsefagarbeidere utvikles, samt at en satser på en ny og forbedret finansiering av fagskolene innenfor helse- og sosialfagene innen 2009. Alt dette er nødvendig om vi skal ha en eldreomsorg vi er fornøyd med.

Alle tiltak for kompetanseutvikling er viktig. Men i denne omgangen vil jeg fokusere på rekruttering til utdanning av helsefagarbeidere og hvordan vi skal beholde disse i omsorgssektoren. Det blir en stor utfordring framover fordi det er sviktende søking til denne viktige utdanningen. Arbeiderpartiet er opptatt av rådgivning til ungdommer i ungdomsskolen. Vi ønsker en deling mellom sosialpedagogisk og yrkesfaglig rådgivning, som Stortinget vedtok i vår. Dette vil vi følge opp, slik at ungdommer får en bedre rådgivning i forhold til framtidig yrkesvalg. Det nye programfag til valg i ungdomsskolen gir også ungdommene muligheten til en forsmak på den videregående skolen. Dette tror jeg, om helse- og sosialutdanningene kjenner sin besøkelsestid, kan være en god mulighet til å la unge mennesker få kjennskap til hva slags flott arbeidsplass de kan få gjennom å utdanne seg til helsefagarbeider. Ikke minst er det gjennom en slik dialog mulighet til å rekruttere flere gutter til en sektor som i dag er svært kvinnedominert.

Det er nødvendig å følge opp dem som er ufaglærte innenfor sektoren, og de er ennå mange. Både gjennom kurs og ikke minst gjennom tilbud om utdanning til helsefagarbeider kan vi sikre den faglige kvaliteten i sektoren. Det er da en forutsetning at utdanningstilbudet tilpasses deres situasjon som voksne. Det kan flere enn den videregående skolen bidra til. Blant annet er det mange gode erfaringer med opplegg i studieforbundenes regi. De kan lettere tilpasse et opplegg som lar seg kombinere med å ha jobb.

Gunvald Ludvigsen (V) [16:12:11]: Eg har lyst til å fokusere på eit område som veldig sjeldan blir debattert, men som er veldig viktig. Det er personvern.

Personvernet er under stadig press, ikkje minst innanfor helsevesenet. Konfidensielle, intime og svært personlege opplysningar blir naturleg nok gitt til helsepersonell, og opplysningane blir samla i pasientjournalar. Det er nødvendig å ha ei slik ordning for å få ei best mogleg behandling mot sjukdom, men det er når desse sensitive personopplysningane blir kravde utleverte av andre instansar og etatar, vi må setje spørsmålsteikn, og vi må setje store spørsmålsteikn.

Vi hadde ein liten runde om dette i komiteen, eigentleg altfor lite, men alle partia, bortsett frå regjeringspartia, har ein felles merknad om at vi må vere særs på vakt mot den negative trenden i retning av at teieplikta i høve til helsepersonellova stadig oftare må vike for andre interesser. I merknaden viser vi til at enkelte legar åtvarar sine pasientar mot å gi konfidensielle opplysningar, ved å vise til at NAV kan krevje utlevering av komplette pasientjournalar utan grunngiving og utan å innhente samtykke frå pasienten. Det var i alle fall historier som florerte. Det er klart at teieplikt er grunnleggjande for tilliten mellom pasient og lege, og ein føresetnad for at helsetenesta skal kunne utføre ein tilfredsstillande jobb.

Eg må seie at eg er overraska over at ikkje regjeringspartia også er med på denne merknaden. Eg er overraska over at dei ikkje er like bekymra for presset mot personvernet, ikkje minst innanfor helsevesenet, men eg håpar at statsråden tek denne utfordringa alvorleg, og helst endå meir alvorleg enn tidlegare.

Anders Anundsen (FrP) [16:14:47]: Norge er et merkelig land. Vi har aldri vært rikere, likevel skimrer vi fakkeltog i hele landet fra nord til sør. Faklene er der for å markere at de ikke ønsker å få nedlagt sine lokale sykehustilbud. I det fjerne ser de glimmeren fra Soria Moria i tåkene. Men mot fakta må glimmeren fra Soria Moria gå tapt.

I dag har sykehusdirektøren ved sykehuset i Vestfold fremmet forslag om å legge ned akuttmottaket ved Larvik sykehus. Det skal legges ned – ikke for annet enn at han tror de sparer penger. Realiteten er antakelig at de ikke kommer til å spare stort, men likevel: Han fremmer forslag om at det legges ned. Med det legger man altså ned det folk oppfatter som sitt lokale sykehus. Man legger ned det som bidrar til den lokale tryggheten og sikkerheten i samfunnet, til tross for lovnader om det motsatte.

I dag har vi også fått en annen nyhet: Rehabiliteringssykehuset blir pålagt å kutte 35 mill. kr. Det tilsvarer et driftstilskudd på 17 pst. – 17 pst.! Realiteten er en dramatisk reduksjon av tilbudet, og sykehusdirektøren ved rehabiliteringssykehuset er veldig tydelig på hvem som kommer til å lide under dette kuttet. Det er pasienter som har hatt polio, pasienter som har hatt ALS – en nervesykdom som lammer muskulaturen på sikt – pasienter som er rammet av Parkinsons sykdom, og pasienter som har fått utført operasjoner for annen gang i hofter og for første gang i knær, som det vil gå ut over. Det skjer i en situasjon hvor rehabiliteringsåret skal være 2008. Det skjer på et område som er det eneste satsningsområdet som konkret er nevnt i Soria Moria-erklæringen på dette feltet – 17 pst. kutt.

Vi ser nå eksempel på eksempel over det ganske land på at Soria Moria-erklæringen brytes. I alle fall oppfatter folk det som om den brytes. Gang på gang blir spørsmål om lokale sykehustilbud tatt opp med statsråden, og statsråden skyver ansvaret nedover. Hun tar ikke ansvaret for sykehusstrukturen. Det er dramatisk for de lokalsamfunnene som blir berørt, og det er på lang sikt dramatisk for hele det norske akuttilbudet.

Jeg tillater meg sterkt å anmode statsråden om å komme ned fra ansvarsfraskrivelsens pidestall og gjøre jobben skikkelig.

Torny Pedersen (A) [16:18:01]:Jeg vil si noen ord om habilitering og rehabilitering, spesielt når det gjelder barn. Vi vet at mange barn og unge med funksjonsnedsettelse trenger hjelp til habilitering for å føle seg likeverdige både når det gjelder muligheter til en selvstendig livssituasjon og muligheten til et sosialt liv med familie og venner. Det kan skje gjennom tilrettelegging og opptrening av det enkelte barns evne til å mestre aktiviteter i dagliglivet.

Jeg er derfor glad for at helse- og omsorgskomiteen i sin innstilling nevner Valnesfjord helsesportsenter som et miljø som bør vurderes i forbindelse med etablering av et kompetansesenter for habilitering av barn og ungdom med funksjonsnedsettelser.

På Valnesfjord helsesportsenter er fagressursene allerede på plass. De har jobbet aktivt med barn og unge i et godt samarbeid innenfor skole- og fritidssektoren i 25 år. Men vi trenger mer forskning på dette feltet og langt større koordinering og svar på hva som gir de største helsegevinstene. Dette jobber Valnesfjord helsesportsenter med. De dobler sitt inntak av barn og unge i 2007, og i tillegg er det spesielle aktivitetsuker flere ganger i året. Dette har i løpet av ett år gitt 250 barn og unge gode tilbud, med gode resultater. Valnesfjord legger også vekt på arbeidet opp mot kommunene for å få til et samarbeid etter at barna har fått den behandling som er nødvendig i institusjon. Da trenger de oppfølging i hjemkommunene.

Valnesfjord helsesportsenter ligger på grensen til en snart nyetablert nasjonalpart som skal være Barnas nasjonalpark. Dette er en spennende sak i forhold til nærliggende aktiviteter i framtiden, og her vil helsesportsenteret, Nordland fylkekommune og spesielt fylkesmannen i Nordland samarbeide om fritidsaktiviteter som en vesentlig del av barns utvikling fysisk, psykisk og sosialt. Friluftsliv har elementer og mestringsoppgaver som er helt nødvendige i en habiliteringsfase.

Så til slutt vil jeg takke de rød-grønne i komiteen for det arbeidet de har gjort i forhold til merknad om dette viktige temaet, og jeg ser fram til at Valnesfjord helsesportsenter vil bli et nasjonalt habiliteringssenter for barn og unge. Barn i Norge har krav på det.

Sonja Irene Sjøli (H) [16:21:06]: Det er godt dokumentert at habiliteringstilbudet til barn svikter både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Dette handler om en gruppe barn som er ekstra sårbare og utsatte. Deres rettigheter blir truet.

Foreldrene utsettes for unødig store belastninger på grunn av tungrodd byråkrati og stort skjemavelde, uoversiktlige ordninger og mangel på kompetanse hos offentlige instanser.

For Høyre er ikke valgfrihet bare et slagord; det er et viktig prinsipp. Det må også gjelde for foreldre som følger intensive program for opptrening av barn med en ervervet hjerneskade. Dette er en enestående gruppe foreldre, som legger ned en betydelig arbeidsinnsats, og som er en stor og viktig ressurs for sine barn. Alle barn er forskjellige, og alle foreldre har ulike muligheter med hensyn til å gjennomføre intensive programmer over flere år.

Høyre forventer at helse- og trygdeforvaltningen og kommunene finner gode løsninger rundt hver familie som bygger på likeverdighet, uavhengig av hvor de bor i landet, slik at de kan føle trygghet for at de kan få den støtten og hjelpen de har behov for og krav på. Dette er familier som har store og tunge omsorgsoppgaver, og de må være spart for å måtte kjempe for å få rettmessig og nødvendig hjelp og støtte.

Stortinget har tidligere trukket opp viktige prinsipper for de rettigheter og muligheter som skal gis til disse barna og deres foreldre. Et prinsipp som Stortinget har lagt til grunn, er at foreldrene skal ha frihet til å velge opptreningsmetode. Tidligere har et samlet storting uttalt at foreldrene må ha frihet til å velge mellom alternative programmer for opptrening, og at det skal vises respekt for foreldrenes valg. Men så kom Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i regjering, til og med i flertall, og da var det slutt på respekten. Regjeringspartienes manglende respekt for foreldrenes erfaring og egne valg opprører meg. De sier at de er positive til valgfrihet, men bare til de valg de selv mener er riktige.

Foreldrene besitter en unik kompetanse og erfaring, og Høyre og de andre opposisjonspartiene mener det må etableres et selvstendig og brukerstyrt kompetanse- og ressurssenter innen habilitering av barn. Et slik senter vil kunne få en viktig nøkkelrolle innen norsk habilitering, og bidra til at flere kunne få hjelp. Men regjeringspartiene går imot. Det mener jeg er uklokt. Jeg synes de viser manglende respekt for foreldrenes kunnskaper og kompetanse.

Høyre vil legge gode og funksjonelle rammer rundt disse familiene, slik at framtiden for barna blir best mulig. Det er en meget krevende oppgave for foreldrene, og jeg har dyp respekt for den jobben de gjør. De har fortjent all den hjelp og støtte de har behov for.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [16:24:14]: Jeg skal benytte denne anledningen til å komme med et innlegg som er basert på personlige erfaringer om møtet med norsk helsevesen.

Jeg har i det siste året beklageligvis hatt behov for hjelp av det norske helsevesenet og av sykehusvesenet. Det har vært en erfaring som helt sikkert er nyttig for meg som stortingsrepresentant å få med meg, men det er også en historie som viser at det er betydelige svakheter i det norske sykehusvesenet.

Jeg ønsker ikke at mine kollegaer her på Stortinget blir syke, men det er beklagelig dersom vi skal lære hvordan helsevesenet fungerer, ved at vi blir syke og da må møte systemet. Jeg forstår at folk blir langtidssykmeldte og uføretrygdede i dette landet, når de ikke får bedre oppfølging enn det de får.

Dette var mitt første møte med sykehusvesenet i mitt 37. år. Jeg håper at det tar lang tid før jeg opplever lignende situasjoner igjen. For det første tar det lang tid, flere måneder, å komme fra fastlege inn til spesialist ved sykehuset. Jeg får møte en flink spesialist ved sykehuset, men jeg får beskjed om at det er en annen avdeling som bør se på min lidelse. Så tar det altså flere måneder å få møte denne neste spesialisten. Jeg fikk så beskjed om at jeg skulle møte opp på røntgenavdelingen ved det samme sykehuset, men det var jeg som måtte gi beskjed til min spesialist om at jeg hadde vært og tatt røntgenbilder ved Akershus Universitetssykehus. Den synes jeg er ganske drøy. Kunne ikke mitt røntgenbilde gå rett i innboksen til spesialisten? Så, etter at jeg hadde vært i systemet nærmere ett års tid, fikk jeg beskjed om at jeg måtte opereres – det var jo ingen bombe – men at det var en ventetid på godt over et halvt år for denne relativt enkle operasjonen. Hvis jeg ikke da hadde gått og fått gjort dette privat, kunne ikke jeg ha stått på Stortingets talerstol i dag, for jeg hadde vært sykmeldt – langtidssykmeldt – med de kostnader det ville medføre for samfunnet, og også med de lidelsene det ville medføre for meg.

Jeg er helt sikker på at de som blir akutt syke i dette landet, får en god og rask behandling. Men når det gjelder dem av oss som har hatt lidelser som er mindre akutte, tror jeg mange opplever at de får en treg behandling. Når jeg har fortalt om min historie til folk jeg kjenner, får jeg bekreftet tilsvarende historier fra andre.

Jeg kunne altså ikke gå og vente et halvt år til, men valgte å gå til det private helsevesenet for å få utført en forholdsvis enkel operasjon. Jeg tok kontakt med Aleris Hospital her i Oslo og var operert dagen etterpå. Dagen etterpå! Det er åpenbart at vi trenger konkurranse i det norske helsevesenet. Jeg tar ikke sjansen på å bli utsatt for en slik behandling en gang til, så jeg har nå tegnet privat helseforsikring.

Olav Gunnar Ballo (SV) [16:28:40]: Det har ganske nylig gått en film av Michael Moore på kino som har presentert det amerikanske helsevesenet, der han tar med en del tidligere soldater til Cuba for at de skal få bedre behandling. Den er selvfølgelig karikert, men den synliggjør også at det totalt private helsevesen, med private helseforsikringer, ikke nødvendigvis gir gode løsninger. Det den spesielt synliggjør, er hvor uhensiktsmessig ressursbruken blir. Men at man kan finne eksempler i Norge på at behandlingene kunne ha vært mer optimalisert, at man kunne ha samarbeidet bedre, brukt ressursene bedre, brukt røntgenbilder bedre ved andre institusjoner enn der man var primært, er helt sikkert riktig. Derfor er det viktig at vi kartlegger hvordan ressursene brukes, ut ifra en diskusjon om hvorvidt det er mulig å gjøre forbedringer.

Når jeg bad om ordet, var det fordi Jan-Henrik Fredriksen mente å ha oppfattet at jeg skulle ha argumentert for nedleggelse av tilbud i Finnmark. Jeg nevnte ikke Finnmark i mitt innlegg i det hele tatt, så her har Fredriksen hørt for dårlig etter. Det eksempelet jeg brukte, var innenfor ortopedien, og det angår naturligvis også Finnmark. Det er tankevekkende når det gjøres kartlegginger som ved det sykehuset jeg var – som ikke var et Finnmark-sykehus, men et Telemark-sykehus – og man finner at tjenester som også politikere er med på å argumentere veldig hardt for at man skal opprettholde, viser seg å være så lite brukt at man uten problemer kunne avviklet den typen beredskapsordninger og brukt ressursene på det som flere er inne på her, styrking av rehabiliteringstjenester, og, som Gunn Olsen helt utmerket påpeker, behovet for å styrke overfor rusmiddelavhengige tiltak som også er akuttbehandling. I stedet henfaller man til en retorikk der man forsvarer tjenester som vi burde være de første til å sette søkelyset på og se på om man ikke skulle omgruppere og strukturere på en annen måte. Jeg må si at er det én ting vi ikke bør gi oss hen til her, så er det jo å fri, på lettvint vis, til en utrygg befolkning med tilhørighet til en del av lokalsykehusene, som i realiteten kunne ha fått styrket sine tjenester betydelig hvis vi viste evne og vilje til å omstrukturere. Men i stedet spiller vi altså opp til den frykten, uten å få fram realitetene. Jeg er helt overbevist om at de 84 milliarder kr, et betydelig beløp som i dag brukes på spesialisthelsetjenesten, kunne ha gitt mer helse – som for så vidt Inge Lønning også var inne på – hvis vi hadde hatt vilje i større grad til å gjøre endringer i dagens struktur. Det betyr ikke å nedlegge lokalsykehus, men det betyr at en rekke lokalsykehus i framtiden bør ha helt andre funksjoner enn det de har i dag, for på den måten å dekke befolkningens behov på en bedre måte.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Sylvia Brustad [16:31:47]: Jeg har lyst til å si noen få ord om MIDIA-prosjektet, som er omtalt i budsjettinnstillinga. Og jeg ser at et flertall uttaler at de er opptatt av at opplysninger om genetiske undersøkelser ikke skal kunne gis til forsikringsselskaper. Det ble avklart veldig tidlig i det prosjektet at slike opplysninger omfattes av forbudet i bioteknologiloven mot bruk av opplysninger fra genetiske undersøkelser utenfor helsetjenesten.

Nå har jeg fått vite fra Sosial- og helsedirektoratet – og det synes jeg det er riktig at Stortinget blir informert om med en gang – at de ikke har innvilget Folkehelseinstituttets søknad om godkjenning av MIDIA-prosjektet slik det i dag er utformet. Folkehelseinstituttet har derfor blitt bedt om å stoppe rekruttering av nye deltakere til prosjektet. Sosial- og helsedirektoratet åpner for at Folkehelseinstituttet kan komme tilbake med forslag til ny organisering og design for dette prosjektet, og søke om godkjenning på nytt. I utgangspunktet innebærer direktoratets vedtak at det materialet som allerede er innsamlet, ikke kan brukes, fordi det er ulovlig innhentet. Av hensyn til de familier som har deltatt i dette prosjektet, vil jeg nå vurdere hvilke tiltak som må iverksettes for at dette materialet eventuelt kan benyttes, slik at disse familienes bidrag ikke har vært forgjeves. Men dette vil jeg komme tilbake til.

Så har jeg lyst til å slutte meg til alt det representanten Ballo sa nå til slutt. Sjølsagt tar vi, og skal vi ta, på største alvor de negative opplevelser som f.eks. representanten Kielland Asmyhr har hatt, og som andre har hatt. Men jeg vil advare mot å tegne et for svart bilde av hvordan verden ser ut. Ser vi på brukerundersøkelser, ser vi på filmer her og der, ser vi på hva folk som har vært innlagt sier, er det også svært mange som er svært tilfreds. Det går ikke an å si som representanten Fredriksen her, at det er krise og en rasering av helsetilbudet i vårt land. Vi har altså et av verdens beste helsetilbud! Sjølsagt skal det forbedres, sjølsagt skal det bli enda bedre – men vi har altså i løpet av noen få år ansatt 10 000 nye mennesker. Vi har aldri brukt så mye penger, og vi har aldri behandlet så mange pasienter – og det er riktig bruk av penger også, slik denne regjeringa ser det. Det å tro at en ikke skal gjøre noen endringer i organiseringa av hvordan vi bruker våre helsekroner, mener jeg blir fullstendig feil, for skal vi få til en bedre kvalitet på vårt helsetilbud, er vi nødt til å fortsette en arbeidsdeling. Det betyr ikke at jeg ikke tar med meg alle de eksempler som har vært oppe i denne debatten her, men det er sjølsagt at vi ikke kan behandle tykktarmskreft på 55 sjukehus. Det er sjølsagt at vi må sentralisere en del av de tingene det må være spesialister på. Men så er det sjølsagt slik at lokalsjukehusene kan gjøre mye, mye mer av det som f.eks. angår eldre, kroniske pasienter – dialyse eller hva det er. Da vil det slå noen slag. Jeg håper virkelig ikke at det representanten Fredriksen her har sagt, betyr at Fremskrittspartiet ikke vil være med på noen endringer, for da er jeg redd, av hensyn til kvaliteten for pasientene.

Laila Dåvøy (KrF) [16:35:24]: Et par ord om noen få saker.

Når det gjelder kurs- og tiltakssenteret i Tingvoll, var representanten Sonja Sjøli inne på at det ligger en mindretallsmerknad i budsjettet fra Fremskrittspartiet og Venstre. Dette er et relativt nytt og ombygd senter, har jeg forstått. I den senere tid har jeg gått inn og sett på de dokumentene som foreligger, og vil bare si at også Kristelig Folkeparti støtter det. Jeg vil også vise til det spørsmål representanten Harald T. Nesvik stilte til statsråden tidligere i dag, om akkurat Tingvoll, og at det vil være viktig om de får en positiv tilbakemelding, slik vi ser det.

Så var representanten Sonja Mandt-Bartholsen inne på ME-pasienter. Det er veldig positivt at statsråden på mange måter har grepet fatt i denne vanskelige og vonde tilstanden som mange lider under i dag, ikke minst mange ungdommer. Hysnes helsefort er helt sikkert bra for dem som kan klare å komme seg i jobb, og heldigvis er det en del som klarer det etter å ha hatt sykdommen. Det skal opprettes ti sengeplasser ved Helse Sør-Øst for en del av de dårligste – kanskje blir også utredning og forhåpentligvis en del forskning knyttet til denne sykdommen. Kompetansenettverket, som også er oppbygd, får sine midler videreført neste år. Det blir et viktig nettverk for denne gruppen. Men jeg må også få si at det er en del mennesker som ligger hjemme i dag. Jeg får mange henvendelser fra unge mennesker – dessverre ikke fra dem, for de klarer ikke å henvende seg, men fra foreldre eller ektefeller. Det er slik at verken NAV eller – heller ikke alltid – spesialisthelsetjenesten har forstått at dette faktisk dreier seg om en sykdom. For bare å nevne et bitte lite eksempel: Et ungt menneske har i ett år ligget i et helt mørkt rom, har blitt matet gjennom en sonde og har ikke kunnet snu seg i sengen. Når NAV-kontoret da krever at vedkommende både skal gå til psykiater og starte en psykiatrisk behandling, for å utelukke at dette dreier seg om psykiatri, er noe hakkende galt. Faktum er at den behandlende lege på sykehuset også lurte på om det gikk an å være så syk uten at noe psykisk var med i bildet.

Jeg har bedt statsråden om i samarbeid med arbeids- og inkluderingsministeren å sende et rundskriv om dette til kommuner og til NAV-kontorer, hvilket jeg ikke har fått positivt svar på ennå. Jeg håper virkelig at statsråden nok en gang tar dette med seg, for det er dramatisk for mange av dem som ligger der og faktisk ikke får hjelp i dag – anno 2007.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [16:38:31]: Bare en kort replikk:

I mitt innlegg der jeg snakket om forebygging, sa jeg at vi omdisponerte 0,02 promille av budsjettet til forebygging. Det er kjempefeil – det skal være 0,2 promille. Det er jo ganske mye mer. Jeg er glad for at Olav Gunnar Ballo er tilbake i komiteen – det var han som hvisket meg i øret at jeg måtte regne på dette på nytt. 17,7 mill. kr av vel 84 milliarder kr utgjør altså 0,2 promille.

Inge Lønning (H) [16:39:25]: Jeg konstaterer at foregående taler har stigende promille – jeg er glad for at den stanset på 0,2. (Munterhet i salen)

La meg ganske kort kommentere opplysningen statsråden gav, om en undersøkelse i regi av Folkehelseinstituttet. Det var en verdifull og interessant informasjon til Stortinget, i og med at komiteen har hatt dette under observasjon. Jeg vil bare føye til at det at man nå har satt foten ned fordi dette helt klart er i strid med bioteknologilovens bestemmelser om personvern, gjør det enda mer ubegripelig hvorledes man har kunnet sette i gang et prosjekt uten å avklare et så elementært forhold på forhånd.

Jeg stilte et spørsmål i replikkordskiftet etter statsrådens innlegg som statsråden dessverre ikke rakk å svare på. Jeg bad om en forklaring på hvordan statsråden forstår det punktet i den inngåtte avtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre hvor man sier at «dagens utdanningskapasitet for høyskole helse- og sosial videreføres på om lag dagens nivå fram til 2015».

Det innebærer altså en nullstilling av kapasiteten på dette området i åtte år fremover. Jeg synes det er litt eiendommelig at man må inngå et forlik om «på stedet marsj» i åtte år når det gjelder utdanningskapasiteten.

Jeg kan godt utvide spørsmålet til også å gjelde de andre partiene som har vært med på å sette sitt navn under avtalen, for Kristelig Folkeparti og Venstre har i en annen sak – som vi kommer til om litt, nemlig i Dokument nr. 8:114 for 2006-2007 – vært med på et forslag der de sier det stikk motsatte. Jeg siterer fra punkt 3 i innstillingen til dette forslaget, der

«Stortinget ber Regjeringen:

Vurdere behovet for økt utdanningskapasitet for sykepleiere og annet høyskoleutdannet personell, for å sikre at en større andel av ansatte i omsorgssektoren har høyere utdanning.»

Dette punktet i avtalen innebærer en betydelig senking av ambisjonsnivået når det gjelder et helt sentralt punkt i kunnskapsløftet for omsorgssektoren. Det er en av grunnene til at vi fra Høyres side ikke har funnet noe grunnlag for å ta del i den avtalen – dels fordi den på vesentlige punkter er så upresis at det nesten er umulig å lese noe konkret innhold i den. Også på de punktene hvor den er presis, senkes ambisjonsnivået på en måte som vi ikke kan være med på.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [16:42:30]: I valkampen hadde Arbeidarpartiet eit slagord: «Alle skal med».

Det er fint å ha eit mål der ein jobbar for at ikkje nokon skal stå igjen. Men statsråden burde stille seg spørsmålet: Er det nokon som står igjen? Det vil seie: Ho treng ikkje å spørje – eg veit nemleg svaret: Alle blir ikkje med.

Ei undersøking ved Universitetet i Oslo viser at éi av fire jenter som går ut av ungdomsskulen, slit med depresjonar. Éin av ti gutar slit med det same. Det var forskjell på skulane. Det er flott, for det viser at ein faktisk kan gjere noko med dette, at me kan gripe tak i dei skulane der det er ekstra store problem.

Regjeringa sitt forslag om ein ventelistegaranti inneber at alle barn og unge under 23 år skal få hjelp innan 90 dagar. Det er flott, men 90 dagar er ofte ikkje nok. I løpet av 90 dagar kan mykje dramatisk skje.

Det er òg for lite fokusering på dette at barn og unge ikkje skal komme så langt at dei treng ventelistegarantien. Derfor er det på tide med eit lyft i lågterskeltilboda. For eksempel har skulehelsetenesta på mange skular blitt undersøkt. Resultata var nedslåande. Det er snakk om deltidsstillingar og om at skulehelsetenesta har 40–60 sekundar til kvar elev pr. veke. Dette gjer sitt til at me ikkje får gjort nok med dei som har begynt å slite med problem. I staden for å gripe tak i problema før ungdommane kanskje får livet øydelagt, endar dei på venteliste.

Eg veit at statsråden held på med ein gjennomgang av akkurat skulehelsetenesta. I Kristeleg Folkeparti meiner me det er på tide at me stiller spørsmålet om ein f.eks. kanskje burde hatt ei minstetid pr. elev, om det hadde vore mogleg med ein time hos helsesøster ein gong i året, og om skulehelsetenesta kanskje òg burde ha vore meir tverrfagleg enn ho er i dag. Er dette noko statsråden vurderer å innføre?

I eit samfunn der alle skal med, er det viktig at ein fokuserer på dei som ikkje er med. Men me må ikkje gløyme dei som i dag er med, men som held på å bli ståande igjen. Me har store moglegheiter for å hindre at ungdommar får problem. Spørsmålet er om me grip dei moglegheitene.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [16:45:05]:Dersom representanten Ballo ønsker å ivareta en responstid for ambulansetjenesten som vil styrke en faglig utvikling for de ansatte og samtidig gi et godt tilbud til befolkningen i distriktene, har han full mulighet til det gjennom å støtte vårt Dokument nr. 8:81 for 2006-2007, som kommer opp til behandling senere i dag. Det er for øvrig et forslag som SV fremmet sammen med Fremskrittspartiet i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 43 for 1999-2000.

Når opposisjonssiden prater om det private norske helsevesenet, prater vi på sett og vis om mangelen på private tilbud i det norske helsevesenet, som, med den regjeringen vi har, dessverre blir dårligere og dårligere.

Vedrørende ortopeditilbudet i Øst-Finnmark – eller mangelen på det – tror jeg vi skal være klar over én ting, og det er at vi alle ser behovet for å ha et høyt nok faglig nivå på de tjenestene som sykehusene utfører. Men vi må også sette dette opp mot den trygghet vi har plikt til å gi vår egen befolkning. Vi vet at befolkningen i Øst-Finnmark har en avstand på nærmere 70 mil til nærmeste sykehus. Det vil altså si at en som bor i Drammen, måtte dra til Snåsa for å kunne få det akuttilbudet vi her snakker om. Da er det ikke rart at mennesker reagerer – blir forbannet og føler seg lurt av dagens regjering. Det er årsaken til at utbryterne som har stiftet et nytt politisk parti, nettopp kommer fra Arbeiderpartiet. Det er ikke Fremskrittspartiets problem, men dagens statsråds og den sittende regjerings problem.

Harald T. Nesvik (FrP) [16:47:42]:Det meste har vært sagt i denne debatten, så jeg skal bare prøve å svare på et par invitter som har kommet i diverse innlegg.

Til statsråden vil jeg bare si med én gang: Fremskrittspartiet ønsker selvfølgelig også endringer, og vi vil se på andre måter å bruke penger på. Jeg var selv i mitt innlegg inne på viktigheten av å bruke innsatsen bl.a. i sykehjemmene for å kunne redusere unødige innleggelser i sykehus. Vi bør se på måten avdelingene er organisert på, på sykehusene. Her er svært mye å gripe fatt i. Det ser Fremskrittspartiet fram til å være en bidragsyter til. Det er grunnen til at jeg hospiterte på tre sykehus bare i høst, og jeg har hospitert på ett til nå i sluttfasen, slik at det blir fire.

Representanten Asphjell utfordret meg knyttet til St. Olavs Hospital. Det er riktig det han sier om overskriftene i 2005, men den store debatten i 2005 dreide seg bl.a. om når en får på plass psykiatrisenteret ved St. Olavs Hospital, som opptil flere representanter fra Sør-Trøndelag som nå er medlemmer av Regjeringen, tok til orde for. Det er foreløpig tatt ut av planene for St. Olavs Hospital. Det ligger ikke inne i de bevilgningene som foreligger. Dermed blir det spesielt å følge den saken.

Det har også vært noen invitter knyttet til det såkalte eldreforliket. Noen kaller det et eldreforlik, noen har omtalt det som en avtale. Det som er det spesielle, er at samtlige partier faktisk har sagt at man er enige i innholdet. Så her har statsråden virkelig backing nok til å kunne dra i gang dette. Man apropos hvorfor Fremskrittspartiet ikke var med på å skrive under på forslaget: Det er nettopp den såkalte gimmicken man brukte der, at man tok det som er selve innholdet, helt ut av perspektiv. Kristelig Folkeparti har til og med nedtonet sitt eget Dokument nr. 8-forslag knyttet til verdighetsgarantien, for man går fra å be om i forslaget at det skal «innføres» en verdighetsgaranti, til å si i avtalen at man «hensyntar». Fremskrittspartiet er for øvrig det eneste partiet som faktisk støtter forslaget til Kristelig Folkeparti om en verdighetsgaranti, som skal behandles senere.

Videre går det også på kompetansenivået. Det er også tonet ned i denne avtalen. Enkelte ganger er det slik at man kan få inntrykk av – og får bekreftet – at tomme tønner ramler mest. Det er dette et tydelig eksempel på.

Jeg er svært glad for at både Høyre og Kristelig Folkeparti nå har varslet at de også støtter en søknad fra Tingvoll senter knyttet til det som har med oppfølging å gjøre. Jeg håper statsråden vil gi en positiv innstilling til den saken, for det eneste alternative senteret som har vært i den regionen, i det fylket, er nettopp blitt lagt ned som følge av at man ikke fikk avtale med det regionale helseforetaket. Innbyggerne i det området har derfor et stort behov for å få dette på plass.

Presidenten: Rune J. Skjælaaen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [16:51:00]:Representanten Inge Lønning spurte om avtalens innhold og viste til at dagens utdanningskapasitet for høyskole helse og sosial videreføres på om lag dagens nivå fram til 2015. Bakgrunnen for at det står der, er det som ligger i omsorgsmeldingen, som sier at dersom en holder dette utdanningsnivået, vil man ha tilstrekkelig med høyskoleutdannet personell innenfor pleie- og omsorgssektoren med en økning på 10 pst. Det står fast.

Så står det videre i avtalen at det skal lages planer. Det kan jo vise seg at disse tallene er for lave. Men det skal altså lages planer på alle nivåer, så vi skal vurdere dette behovet hvert eneste år framover. Slik sett mener jeg at avtalen er meget god, og den tar altså for seg utdanning på alle nivåer.

Jan Bøhler (A) [16:52:27]: Flere har vært inne på det jeg nevnte i mitt innlegg tidligere i dag, om at vi ligger på verdenstoppen i bruk av offentlige midler til helse. Det er vel slik at vi der kniver med Sveits, som jeg tror vi er i ferd med å passere, med San Marino og med et par små republikker til, kanskje.

Vi har svært mye positivt å vise til, som både jeg og andre har vært inne på tidligere i dag. Men hvis vi sammenligner resultatene våre med andre land som ikke bruker fullt så mye midler, er det også klart, som Inge Lønning nevnte, at vi ikke ligger på verdenstoppen på alle områder. Det var derfor jeg fra min side nå ville fokusere mer på hvilke grep som trengs for å få bedre ressursbruk og bedre kvalitet i helsevesenet, framfor enda mer penger. Og jeg synes de kommentarene som er kommet i løpet av debatten, både fra Ballo, fra statsråden og til dels fra flere, f.eks. Inge Lønning, til spørsmålet om å konsentrere høyspesialiserte tjenester for å kunne gi bedre og sikrere tjenester av høyere kvalitet og for å sortere bedre hva vi skal bygge opp ved de lokale sykehusene, har vært interessante. Det er åpenbart at arbeidet med denne sorteringen ikke kan gjøres stykkevis og delt, verken innenfor Helse Sør-Øst-prosessen, innenfor hovedstadsprosessen – eller andre steder. Det trengs overordnede initiativer fra departementet for at dette skal kunne starte på riktig sted.

Jeg synes også at det har vært gode kommentarer med hensyn til dette med en bedre flyt, en bedre utvikling, av samspillet kommune–helseforetak. Det er farlig hvis pasienter blir kasteballer av finansielle grunner. Det tror jeg særlig skjer innenfor rusbehandlingen, innenfor psykiatrien og når det gjelder en del andre pasientgrupper som vi har vært inne på, bl.a. kronikere. Både representanten Ballo, Lønning og Dåvøy har vært inne på dette i sine innlegg, så jeg ser at her er det en stor oppgave for oss i komiteen å gå videre med framover.

Det samme gjelder finansieringssystemet – det å skape et finansieringssystem som enda bedre kan ivareta hele behandlingsforløpet, fra tidlig oppdagelse og forebygging ute i kommunene til dagbehandling og innleggelse ved spesialistsykehusene og til rehabilitering og oppfølging ute i kommunene. Vi har ennå en jobb å gjøre hvis vi skal greie å skape det. Det er ikke veien å gå å øke stykkprisandelen til 60 pst., som Fremskrittspartiet alene vil. Men svaret bør ligge i å få til en mest mulig lik finansiering av alle deler av behandlingen, slik flere har vært inne på.

Jeg tror at det også er kommet viktige innspill til hvordan vi kan bygge opp forebygging. Jeg takker komitelederen, Nesvik, for en kommentar til våre forslag om diabetes. Og jeg håper at vi kan ta denne debatten videre – både når det gjelder de punktene jeg nå har vært inne på, og når det gjelder andre deler, som videre satsing på rusbehandling og gjennomføring av eldreavtalen.

Jorodd Asphjell (A) [16:55:59]: Når en sitter på bakerste benk her og hører på debatten, så lurer en nesten på hvilket land norsk helsevesen blir sammenlignet med. Jeg kjenner meg ikke igjen i det som her beskrives høylytt fra enkelte representanter.

Jeg vil på nytt referere fra den undersøkelsen som ble presentert i Dagbladet i går. Der stod det:

«Godt fornøyde. 10 912 pasienter eldre enn 16 år, som var innlagt ved sykehusene i november i fjor, har sagt hvordan de opplevde legetjenesten, pleietjenesten, standarden, behandlingen av pårørende, organiseringen av arbeidet og informasjonen om prøver og undersøkelser.»

Videre stod det at «resultatene viser at pasientene stort sett er godt fornøyde», og at «det gjelder de fleste sykehusene og de fleste områdene som de har fått spørsmål om». Aldri før har det vært behandlet flere pasienter ved norske sykehus. Nye behandlingstilbud etableres. Aldri før har det ved norske sykehus arbeidet flere med høy kompetanse, både som hjelpepleiere, sykepleiere, leger, ingeniører osv. Nye og flere spesialiteter etableres.

Når det gjelder lokalsykehus som drives godt, ønsker Regjeringen og regjeringsflertallet å se på hvordan en skal få til en bedre oppgavefordeling. De sykehusene som har kompetanse på ett område, gjør det de skal gjøre der, så får de sjeldne sykdommene behandles ved de beste sykehusene, som har de beste forutsetningene for å gi en god og trygg behandling.

Når det gjelder lokalsykehusaksjonen, sies det:

«Helse- og omsorgsministeren omtaler budsjettet som en «historisk satsing». Og det skal ikke være tvil om at denne regjeringen fortjener honnør for å ville gi sykehusene flere kroner enn noen tidligere regjering har gjort.»

Men det handler ikke bare om penger, som representanten Lønning sa. Det handler bl.a. om organisering og om hvordan vi må følge opp det arbeidet. Og det synes jeg Regjeringen har vist på flere områder i disse årene som har gått.

Når det gjelder rehabilitering, viser det seg at det brukes mer penger også til dette – ikke at det gis flere sengeplasser, men det gis bedre kvalitet for dem som får tilbudet. Det er ikke kvantiteten som skal gjelde, det er kvaliteten det dreier seg om for dem som får tilbudet, slik at de kommer fortest mulig ut i arbeid, blir friske og kan være ute i samfunnslivet på en god måte.

Aldri før har det vært investert mer penger i norsk helsevesen enn i dag – innenfor kommunehelsetjenesten, innenfor DPS, innenfor psykiatri og innenfor sykehusene. Og den satsingen skal fortsette – til beste for innbyggerne og til beste for pasientene. Da går det ikke an å krisemaksimere norsk helsevesen på den måten som enkelte har gjort her i dag.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Laila Dåvøy (KrF) [16:59:11]: Bare noen ord om avtalen som er inngått mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Noe av det viktigste for Kristelig Folkeparti har vært, som de fleste her vet, at det skal utformes en verdighetsgaranti. Og det er ikke riktig, som representanten Nesvik sier, at den er noe mindre forpliktende enn det som ligger i våre egne forslag, men den er formulert slik at man bl.a. skal ta hensyn til disse forslagene, men det kan også gjøres tilføyelser. Det kan jo tenkes når man skal gå gjennom kvalitetsforskriften i lovverket, se på klageadgang, at den muligens blir enda bedre enn den vi har laget til nå. Det er noe av bakgrunnen.

Jeg har også lyst til å nevne Kompetanseløftet 2015. Det er veldig konkrete punkter som er tatt inn i avtalen. Kompetanseheving i etikk skal alle kommuner over tid innføre. Investeringstilskuddet skal gis til utbygging av kvalitative enheter. De siste to punktene jeg vil nevne – det er langt flere – er at alle demente skal ha plasser tilrettelagt innen 2015, og at det skal være tilrettelagt dagtilbud for alle demente. Dette er meget konkrete tiltak, som jeg er glad for å ha fått til.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [17:00:41]: En liten kommentar til representanten Skjælaaens svar på mitt spørsmål. Svaret gjorde meg ikke veldig mye klokere. Så vidt jeg har registrert, har det ikke vært en aktuell problemstilling, og ingen har reist problemstillingen om å bygge ned kapasiteten når det gjelder høyskoleutdanning innenfor helse- og sosialfag. Når man da avtalefester at man skal holde status quo, er det et ganske presist løfte om at man ikke skal øke kapasiteten, i hvert fall ikke nevneverdig. Da er det forunderlig, når man uttaler seg så pass klart og tydelig, at Skjælaaen etterpå på en måte setter en strek over formuleringen og sier at dette skal man vurdere år om annet. Da er jo det som står der, helt verdiløst – hvis man skal foreta en revurdering hvert eneste år. Jeg trodde en avtale hadde til hensikt å binde partene. Det man her binder partene til, er status quo, verken mer eller mindre.

Presidenten: Representanten Jan Bøhler har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Jan Bøhler (A) [17:02:02]: Hvis representanten Lønning hadde ønsket å være med på denne avtalen, tror jeg vi skulle greid å forhandle oss fram til enighet på det punktet han konsentrerer seg om i denne diskusjonen. Det står i innledningen her i punktet om kompetanse:

«Kompetanseløftet 2015 skal omfatte en plan på alle nivå: ufaglærte, fagskole- og høyskolenivå, universitetsnivå, faglig kvalifisering, spesialisering, dimensjonering, rekrutteringstiltak, forskning og fagutvikling.»

Så det er åpenbart at det er en viss spenning mellom de to punktene i avtalen når det gjelder kompetanseløftet, og at vi vil arbeide med dimensjonering av utdanning på alle områder.

Til representanten Nesvik og hans kommentarer til Kristelig Folkeparti vil jeg si at når han anklager Kristelig Folkeparti for å tone ned noen punkter i sitt absolutte standpunkt, synes jeg det nettopp er forskjellen på Fremskrittspartiets og andre partiers arbeidsform. Man prøver å være politiske håndverkere samtidig som man står for sitt, man er klar over at det er mer krevende prosesser når man skal ha med Regjeringen og regjeringspartiene, og man blir da i stand til å få til ting, istedenfor bare å stå på sine ytterste standpunkter.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Harald T. Nesvik (FrP) [17:03:30]: Denne debatten blir mer og mer merkverdig etter hvert som flere og flere talere snakker om denne såkalte avtalen som er inntatt i innstillingen. Det blir jo merkverdig når man til og med ikke ønsker å ha det inn som komitemerknad, for her skal man vise at noen var innenfor og noen var utenfor. Det må da være innholdet man er opptatt av i denne sal. Det må ikke være slik at vi oppfører oss som guttunger som sitter på hver vår mur og kaster snøballer på hverandre. Det viktigste er vel å være konstruktiv, sørge for at det vi faktisk står for, blir gjennomført, og sørge for at virkelighetsoppfatningen i denne sal er den samme som utenfor denne salen. Da må vi også sørge for at vi leser den avtalen som vi faktisk har gått inn i. Fremskrittspartiet har hele tiden sagt at vi er enige i veldig mye av det som står der. Men vi har sagt at det blir å overspille fundamentalt, ved at man tar ut det som normalt sett ville vært en komitemerknad, som alle ville sluttet seg til, og har en seanse der man skal skrive under på det. Representanten Bøhler har til og med snakket om at enkelte burde stille seg i skammekroken. Denne debatten har til fulle vist hvem som burde gjøre nettopp det.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

(Votering, sjå sidene 1226 og 1238)