Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jan Bøhler (A) [18:48:16]:(ordfører for sak nr. 5): Jeg vil tillate meg først å sette et aldri så lite spørsmålstegn ved om arbeidsformen som er valgt her når det gjelder dette Dokument nr. 8:83-forslaget, hvor det nærmest fremmes et forslag som er håndtert i et landsstyre i et parti og likner mer et valgkampmanifest enn et stortingsdokument, og som nødvendigvis derved får en ganske overfladisk form i framstillingen, er egnet til å fremme forslaget til stortingsbehandling.

Som komiteflertallet påpeker i innstillingen, er liknende forslag om hovedpunktene når det gjelder statlig stykkprisfinansiering, når det gjelder å basere eldreomsorg og omsorg på et fritt brukervalg, et nytt marked, når det gjelder å bygge opp et system for å skape stykkprisfinansiering også innenfor eldreomsorgen, behandlet tidligere i år. Som komiteflertallet også påpeker, er det i stor grad slik at de andre forslagene som ligger i dette omfattende dokumentet, punkter som gjelder dekningsgrad ved sykehjem, eldreombud, omsorgslønn, bemanningsnormer, vandelsattest, eldresenter, boligbesøk til de over 75 år, er tatt opp og foreslått i forbindelse med andre saker som komiteen har arbeidet med det siste året, særlig i forbindelse med St.meld. nr. 25 for 2005-2006, om mestring, pleie og omsorg.

Vi tillot oss i komiteen å ha en runde på dette, og det framgår av de innledende delene av innstillingen. Vi har tatt til etterretning det som Presidentskapet bestemte, at det tross alt fins enkelte nye punkter i forslaget, som gjorde at det er blitt en behandling av det i komiteen.

Det er det samme hovedbildet som er tegnet ved dette forslaget som forrige gang vi behandlet denne hovedmodellen fra Fremskrittspartiet, nemlig at flertallet i komiteen vil bygge en eldreomsorg via kommunene og vil ikke være med og bygge opp et sentralt, statlig eldrebyråkrati, et stykkprisbyråkrati bygd på et nytt marked for omsetning av eldretjenester, der vi vil kunne få en fjernhet fra dem som styrer dette nå lokalt i kommunene, som vi tror vil skade eldreomsorgen. Det er den nærheten, det ansvaret, den opplevelsen av behovene til befolkningen, til folk man har rundt seg, som de lokale folkevalgte i dag bygger på når de utvikler eldreomsorgen. Det tror jeg er den aller beste tilnærmingen man kan ha, at man står til ansvar overfor sine velgere og skal møte dem minst hvert fjerde år for å vise resultater på et område som angår folk så direkte.

Istedenfor å ta dette ansvaret for å utvikle pleie- og omsorgstjenestene vil man ved at man hele tiden viser til at man har et helt annet system, et statlig finansiert byråkrati som skal løse dette på sin måte, i praksis fort frasi seg ansvaret for virkelig å jobbe hardt for å utvikle de tjenestene som folk i dag får rundt om i kommunene. Det virker nærmest som om man skal bevise at det offentlige ikke er gode nok. Når vi ser f.eks. på Fremskrittspartiets praksis i Oslo, der det er svært høy terskel for å få sykehjemsplass, og der det fremdeles er altfor sjeldne besøk i hjemmehjelpstjenesten, er det ikke gitt at de private leverer bedre tjenester enn det offentlige. Vi ser f.eks. nå i en bydel i Oslo, hvor det også er innført fritt brukermarked når det gjelder hjemmesykepleie, at man vil ansette to offentlig ansatte for å følge med på hvordan disse få privat ansatte gjør jobben. Så også der trengs det en kvalitetssikring, som vi ser på hele feltet.

En viktig ting er avklart i komiteen i denne innstillingen, nemlig at det er et stort flertall når det gjelder synet på vandelsattester. Det er nyttig at det brede flertallet her sier at man er skeptisk til å innføre vandelsattester på flere og flere sektorer, at det er arbeidsgivers ansvar å innhente referanser og kunnskap om dem som søker en jobb, at man ikke har noen garanti mot kriminalitet selv om man innhenter slike vandelsattester, og at det er viktig også ikke å ekskludere dem som en gang har gjort noe galt i livet, fra arbeidsmarkedet på altfor mange områder. Vi er bekymret for kriminalitet i forhold til eldre, men det kan man bekjempe på andre måter enn ved firkantet tilnærming via vandelsattester.

Det er altså en bred enighet i komiteen om ikke å gå den veien som hovedmodellen i Fremskrittspartiets «eldreomsorg som skinner», representerer, men det er flere forslag der som det er verdt å jobbe videre med, slik komiteen har gjort i forbindelse med St.meld. nr. 25 for 2005-2006, og også nå i forbindelse med Omsorgsplan 2015. Flertallsinnstillingen fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Senterpartiet og Venstre og går altså ut på at Dokument nr. 8:83 for 2006-2007 ikke bifalles.

Vigdis Giltun (FrP) [18:53:56]: (ordfører for sak nr. 6): Siden vi behandler tre saker, begynner jeg med den saken som jeg er ordfører for, og så kommer jeg til å si noen ord om de andre sakene samtidig.

Når det gjelder Dokument nr. 8:104 for 2006-2007, er det fremmet av Gunhild Woie Duesund, Laila Dåvøy og Dagfinn Høybråten, og de har kalt forslaget for en verdighetsgaranti. Ulike undersøkelser og medieoppslag viser at eldre i mange tilfeller ikke får den hjelpen, pleien og omsorgen som de har rett til å få. Det er bakgrunnen for de tre sakene vi nå behandler samlet.

Forslaget om en såkalt verdighetsgaranti tar opp en del punkter som allerede i dag burde vært en selvfølge, men som dessverre ikke er det. Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser at det er nødvendig å sikre retten til en trygg og verdig alderdom ved å hjemle rettigheter i lov som gir reell klagemulighet, da kvalitetsforskriftene som ble vedtatt i 2003, ikke er blitt fulgt opp på en tilfredsstillende måte. Disse partiene er kjent med at flere tusen eldre ikke mottar de tjenestene de har behov for, og at kommunene ikke har klart å sørge for at antallet sykehjemsplasser er tilpasset behovet for institusjonsopphold.

Medlemmene i Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at pleietrengende eldre gjennom en lovfesting må sikres retten til opphold på sykehjem når behovet er stadfestet, og Fremskrittspartiet synes det er hyggelig at man ikke står alene om å etterlyse en lovfesting på det området.

Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil innføre fritt sykehjemsvalg, da dette vil gi eldre en bedre mulighet til å søke om opphold på sykehjem også utenfor egen bydel og kommunegrense.

Komiteens flertall, regjeringspartienes medlemmer og Venstre, påpeker at alle eldre bør kunne tilbys en boform som er riktig og forsvarlig ut fra den enkeltes behov og medisinske tilstand, og støtter derfor at Regjeringen ønsker å stimulere til utbygging av nye sykehjem og boliger med heldøgns pleie.

Regjeringspartiene framhever at alle eldre skal få mulighet til å bevare eller øke sin mulighet til å fungere godt i hverdagen, og framhever strategien med å sikre den enkeltes rett til nødvendig habilitering og rehabilitering. Den saken hadde vi jo nettopp oppe, og det er vel ikke alle som er like trygge på at den retten blir sikret.

En samlet komite vil at den enkelte skal få mulighet til å motta tjenestene i eget hjem så lenge det er tilrådelig og mulig, og at alle eldre skal tilbys en boform som er riktig og forsvarlig ut fra den enkeltes behov og medisinske tilstand. Komiteen mener også at terskelen for å få sykehjemsplass ofte er avhengig av kommunens kapasitet og prioriteringer, og påpeker at kommunen også har et ansvar overfor dem som har et udekket pleiebehov, men som av ulike årsaker ikke selv oppsøker hjelpeapparatet.

De fleste av punktene i representantforslaget er allerede i eksisterende kvalitetsforskrift, noe også regjeringspartiene påpeker, men Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til gjentatte medieopplag og henvendelser fra enkeltpersoner og foreninger som viser at forskriften ikke følges opp tilstrekkelig.

Fremskrittspartiet vil på sin side støtte forslaget, men vil samtidig presisere at dette på ingen måte er noen verdighetsgaranti, men kun enkeltforslag til forbedringer innenfor eldreomsorgen.

Jeg vil derfor i tillegg også ta opp Fremskrittspartiets forslag i den saken.

Når det gjelder Dokument nr. 8:114 for 2006-2007 om et kunnskapsløft for omsorgstjenesten, støtter Fremskrittspartiet også dette forslaget. Vi ser også flere uløste oppgaver og store utfordringer når det gjelder å rekruttere flere som ønsker å jobbe innen denne sektoren, men også når det gjelder omskolering, etterutdanning og kompetanseoverføring.

Fremskrittspartiet mener det er et stort behov for å øke innsatsen knyttet til fagutdanning, og jeg viser i denne sammenheng til partiets alternative budsjett for 2008, hvor dette området er styrket med 100 mill. kr. Vi mener at dette vil være et viktig bidrag til en kvalitativ forbedring av utdanningstilbudet innen eldreomsorg, psykisk helsearbeid samt områder som kreftomsorg og miljørettet rusarbeid.

Vi er også kjent med at det i år er 40 søkere til fagskoleutdanning innen barsel og barnepleie i Østfold, og uten denne bevilgningen må disse studentene nå betale hele utdanningen fra egen lomme.

Vi har registrert at regjeringspartiene i forbindelse med det såkalte eldreforliket har lovet å gjøre noe med forskjellsbehandlingen av teknisk fagutdanning og helsefagutdanningen fra 2009, men Fremskrittspartiet ser ingen grunn til å videreføre denne forskjellsbehandlingen i 2008, da vi ønsker flere studenter til disse yrkene nå.

Det er også viktig å sikre gode overgangsordninger for dem som omskolerer og etterutdanner seg, og i dag er ikke dette på plass.

Fremskrittspartiet er enig i at det er behov for å øke antall legeårsverk, sykepleierårsverk og annet fagpersonell i den institusjonsbaserte eldreomsorgen, og mener at det bør innføres en nasjonal minimumsnorm for legedekningen i sykehjemmene. Vi vil følge Legeforeningens anbefaling om å øke legedekningen i sykehjemmene med minimum 100 pst., og ikke med 50 pst., som de andre partiene går inn for.

Fremskrittspartiet kan heller ikke se at den foreslåtte obligatoriske turnustjenesten for legene ved sykehjem er forsvarlig, med mindre det blir tilført ekstraressurser med tilstrekkelig veiledningskapasitet som kan ta ansvar for unge medisinerkandidaters arbeid i sykehjemmene. Så vidt Fremskrittspartiet har registrert, har ikke Regjeringen foreslått tiltak som kan bedre veiledningskapasiteten.

Kompetanseoverføring fra spesialisthelsetjenesten må også økes og tilføres etter behov. Denne typen kompetanseoverføring kan ikke være avhengig av prosjektmidler, og det bør derfor vurderes en egen finansieringsordning.

Veldig mange av dem som oppholder seg på sykehjemmene kortere eller lengre tid, er alvorlig syke og døende, og det er derfor et stort udekket behov i sykehjemmene for kvalifiserte allmennlegespesialister og geriatere. Fremskrittspartiet mener at det bør innføres en nasjonal minimums bemanningsnorm ved sykehjemmene som sikrer riktig pleiefaktor og rett faglig kompetanse.

Når det gjelder Dokument nr. 8:83 for 2006-2007, som representanten Bøhler snakket om, er det et forslag som er fremmet av Siv Jensen, Carl I. Hagen og Harald Nesvik. Det er et forslag som ikke bare stykkevis og delt, men samlet tar for seg mange av dagens utfordringer innenfor eldreomsorgen og de utfordringene vi vil stå overfor i årene som kommer. Det er ikke merkelig at man har sett disse enkeltforslagene flere ganger tidligere. De har vært gjentatt ved mange, mange anledninger, og har bare forsterket seg ettersom årene har gått. Det har ikke blitt noen løsning på problemene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at det i tidsrommet fra 1997 til 2006 har vært en økning i antallet eldre over 80 år på 33 762, og at det i det samme tidsrommet kun har vært en økning på 4 118 sykehjemsplasser. Vi hører nå at mange av sykehjemsplassene blir brukt til rehabiliteringsplasser – vi har fått en økning av spesielle dementplasser, og det er mange psykisk syke som bor i sykehjemmene. Samtidig er det ikke økning i antallet sykehjemsplasser, en økning som ville ha kommet de eldre til gode. Dette er en svekkelse av tilbudet, når det i det samme tidsrommet har vært en sterk økning av de eldste over 90 år. Ulike og uklare tolkninger av ordene «heldøgns omsorg og pleie» har ført til at omsorgsboliger som rapporteres inn som boliger med heldøgns omsorg og pleie, i stor utstrekning ikke har noen fast døgnbemanning, men at beboerne kun mottar tjenester fra hjemmetjenesten på lik linje med andre hjemmeboende pleietrengende. Dekningsgraden for heldøgnsbemannede boformer og sykehjemsplasser som framkommer i ulike sammenhenger og i regjeringspartienes merknad, er derfor svært misvisende. Det er også disse tallene som dannet grunnlaget for Regjeringens lave satsing, som vi vil se følgene av i årene som kommer.

I denne saken fremmes det derfor et forslag om å «sørge for at det utarbeides en klar definisjon for hva som skal betegnes som heldøgns pleie- og omsorgstilbud».

Regjeringen har nå kun beregnet investeringstilskudd til ca. 6 000 sykehjemsplasser og ca. 6 000 omsorgsboliger til ulike grupper, som rusmisbrukere, personer med psykiske lidelser, psykisk utviklingshemmede og eldre med behov for slike boliger, fram til 2015. Innunder disse boligene skal det også være sykehjemsplasser eller plasser til palliativ pleie. Det skal i tillegg dekkes opp spesielle dementavdelinger til alle med demens innen 2015. Jeg må si at det skal godt gjøres å få de pengene til å strekke til, slik at dette behovet blir dekket.

Det er en lite ambisiøs satsing som vil føre til fortsatt stor mangel på sykehjemsplasser og plasser i skjermede enheter, og dette vil forsterke seg ytterligere etter hvert som antallet eldre øker. Med en så lav målsetting vil ikke behovet for bygging av tilrettelagte sykehjemsplasser til mennesker med demens og alderspsykiatriske lidelser eller intermediære avdelinger eller hospice sikres. Fremskrittspartiet vil øke tilskuddene til bygging av sykehjemsplasser for å oppnå 25 pst. dekningsgrad og foreslår i denne saken å be «Regjeringen utrede det organisatoriske og finansielle ansvaret for driften av intermediære avdelinger og hospice.»

Regjeringens opplegg for kommunesektoren i 2008 innebærer reelt sett en nedgang i de frie inntektene i forhold til situasjonen ved utgangen av 2007. Det innebærer at mange kommuner i 2008 enten vil bli nødt til å redusere tilbudet eller drive mer effektivt. Tilskuddet og inntektene til kommunene varierer og vil selvsagt ha stor betydning for utviklingen av omsorgstjenestene.

Gjentatte ganger har vi hørt at rammetilskuddet skal sikre likeverdige tjenester i hele landet. Dette begrunnes også med noe så underlig som at vettet er likt fordelt, og da skal kommunene klare å tilpasse tjenestene etter behovet. Det er ikke vettet som er ulikt fordelt, men pengene som kommunene har til rådighet. Det er ofte pengene en benytter til å utvikle gode tjenester. Det viser seg at de kommunene som har høye rammetilskudd og god økonomi, har bedre tjenester. Det skal mye vett til å få det samme ut av 600 kr som ut av 6 000 kr. Finansieringen er derfor et viktig moment for å sikre likeverdige tjenester. Forslagsstillerne ber derfor «Regjeringen foreta en gjennomgang av finansieringsmodellen for eldreomsorgen med sikte på statlig overtagelse av finansieringsansvaret.»

Når jeg hører Jan Bøhler forsvare dagens modell med at de lokale politikerne skal stilles til ansvar hvert fjerde år, bør vel også stortingspolitikerne stilles til ansvar hvert fjerde år. Akkurat der er det ikke den store forskjellen. Når det gjelder kommuneøkonomien, uansett hvilket parti som styrer – jeg kan også ta eksempler fra Jan Bøhlers innlegg – viser det seg at enkelte kommuner har veldig vanskelig for å kunne oppfylle de behovene som de eldre i kommunen eller de pleietrengende har. Det er med bakgrunn i dette Fremskrittspartiet ønsker en annen finansiering som sikrer likeverdige tilbud i hele landet. Det handler ikke om mer eller mindre vett. Det handler om å ha like muligheter til å kunne gi tjenester til sine innbyggere.

Når regjeringspartiene sammen med Høyre og Venstre mener at brukerne av omsorgstjenester har mange rettigheter i dagens lovgivning, og fortsatt vil vise til kommunens plikt til å yte nødvendige helsetjenester og faglig forsvarlige sosialtjenester til dem som har behov for det, må det være tillatt å undre seg over hva som er årsaken til at forholdene mange steder ikke er bedre enn det de er i dag. Det kan umulig være uvilje eller politikere som ikke ønsker det beste for sine folk.

Det virker som om flere av partiene ikke helt får bestemt seg for om det er behov for å sikre eldres tjenester bedre, eller om det er bra nok som det er. Fremskrittspartiet er i hvert fall sikker på at ord og ønsker så langt ikke viser seg å være klare nok signaler om hva tjenestene skal inneholde, og at kvalitetssikringen av tjenestene ikke er god nok.

Forslagsstillerne viser til at mange har et udekket hjelpebehov, men av ulike årsaker tar de ikke selv kontakt med hjelpetjenesten. De fremmer derfor forslag om å implementere oppsøkende og forebyggende hjemmesykepleie i lov om helsetjenesten i kommunen for å fange opp dem som ikke selv tar kontakt for å få hjelp.

I Dokument nr. 8:83 for 2006-2007 fremmes hele 23 gjennomtenkte og viktige enkeltforslag som samlet vil være en garanti for en varm, valgfri og verdig eldreomsorg, en verdighetsgaranti, som bl.a. ville følges opp av lovbestemte rettigheter, nasjonale minimumsnormer når det gjelder legedekning og bemanningsnormer i sykehjem samt økonomisk oppfølging både når det gjelder bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger, og når det gjelder statlig finansiering av tjenestene som sikrer et likeverdig tilbud uavhengig av bosted.

De som virkelig mener noe med å sikre de eldre en verdig og trygg alderdom, har nå muligheten til å støtte disse 23 forslagene som ligger i saken, og som jeg hermed tar opp.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har teke opp dei forslaga ho refererte til i sakene nr. 5 og 6.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [19:07:38]: (ordfører for sak nr. 7): Innst. S. nr. 53 for 2007-2008 til Dokument nr. 8:114 for 2006-2007, fra representanter fra Høyre, omhandler ønske om et kunnskapsløft for omsorgstjenesten. Det er mange forslag i dokumentet som blir godt begrunnet, men jeg vil minne om at omsorgstjenestens store utfordringer og behov var godt kjent innen både økt kompetanse og rekruttering da vi i St.meld. nr. 25 for 2005-2006 fikk presentert dette veldig gode bakgrunnsmaterialet. I tidligere debatter har vi også vært inne på denne saken, og vi har vært enige om at det må satses på mange ulike tiltak for å få økt kompetanse og flere til å jobbe innen omsorgen. Det å satse på økt kompetanse for dem som skal rekrutteres, eller dem som allerede jobber innen omsorgen, er viktig.

Når et mindretall i komiteen, som er flertallet her i Stortinget, går inn for å legge saken til protokollen, henviser vi nettopp til det arbeidet som er gjort i St.meld. nr. 25 for 2005-2006, og som ligger i Kompetanseløftet 2015, og, dersom saken hadde vært behandlet her i dag, til avtalen om oppfølging av Omsorgsplan 2015. Avtalen som ble inngått under budsjettbehandlingen av de rød-grønne, Kristelig Folkeparti og Venstre, inneholder flere sider av dette som Høyre har satt på dagsordenen.

Komiteens flertall, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, ønsker i denne saken en forpliktende tverrpolitisk eldreplan, noe som Kristelig Folkeparti og Venstre har tatt konsekvensene av og bidratt til at vi har fått til nettopp i budsjettet. Her kunne også Høyre vært med, hvis de hadde ønsket det.

Det er viktig at det settes fokus på at ufaglærte skal få kompetanse, det er en samlet komite enig om. Det er noe uenighet når det gjelder legedekningen på sykehjemmene. Det er verdt å merke seg at legedekningen faktisk har blitt bedre, men at målet ennå ikke er nådd. Fremskrittspartiet ønsker her en nasjonal minimumsnorm for legedekningen, og øker legedekningen med 100 pst., mens Regjeringens mål er 50 pst. Å øke med 100 pst. er det altså bare Fremskrittspartiet som mener.

Jeg vil igjen henvise til det arbeidet som har pågått etter at saken ble avgitt, der både fagskoler, høyskoler, rekruttering, universiteter og økt utdanning av geriatere er nevnt, og som ligger i dette forslaget fra Høyre.

Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Sonja Mandt-Bartholsen har teke opp det forslaget ho refererte til.

Inge Lønning (H) [19:10:33]: Debatten er nødt til å bli noe springende og summarisk når man skal behandle tre ganske omfattende representantforslag i én debatt, og attpåtil på tampen av en lang budsjettdebatt som delvis har handlet om noen av de samme problemstillinger.

Jeg vil tro at det hadde vært mer fruktbart om vi hadde hatt tid til å drøfte de tre representantforslagene hver for seg, og grundigere, enn det nå er mulig. Jeg minner også om at det var et ønske fra opposisjonspartiene i komiteen da vi med utgangspunkt i statsrådens invitt til et møte på statsrådens kontor for å diskutere mulige utsikter til en bredere tverrpolitisk avtale om eldreomsorgen. Den umiddelbare respons fra opposisjonspartiene var at vi kunne utsette avgivelsen av disse tre sakene og ta oss tid til ut på nyåret å drøfte gjennom det konkrete innhold i forslagene for å se hva det er oppslutning om, og hva det ikke er oppslutning om. Regjeringspartienes svar på det var å insistere på at dette skulle behandles som en del av budsjettinnstillingen og avgis parallelt med arbeidet med budsjettet.

Det er i og for seg ikke så veldig mye mer å si om saken. For da er det ganske klart hvor flertallet ligger. Men det er på samme tid en litt paradoksal situasjon, fordi det samme flertall som da ikke ønsker å gi sin tilslutning til innholdet i disse forslagene, nevner to av forslagene, riktignok på en meget uforpliktende måte, men dog – nevner dem i den avtalen disse partiene har inngått, og sier at man skal bl.a. hensynta disse forslagene – ordet «hensynta» skal visstnok være norsk. Det forplikter ingen til noen ting annet enn at man har registrert at forslagene foreligger, at man har vedlagt dem protokollen, og at man står fritt til å hente opp det man måtte ønske av forslagene, og la det ligge som man ikke måtte ønske å ta opp. Å kalle det en avtale er etter mitt skjønn å overdrive ganske betydelig. For etter min språkbruk er en avtale noe som forplikter noen til å gjøre noe konkret.

La meg peke på det problemet som knytter seg til selve ordet «verdighetsgaranti», som også er skrevet inn i avtalen mellom regjeringspartiene og Kristetelig Folkeparti og Venstre. Problemet knytter seg til begge halvdeler av ordet, fordi «verdighet» er et begrep som er meget vanskelig å definere og enda vanskeligere å operasjonalisere. Det eneste man kan si med sikkerhet, er at det er et honnørord som ingen kan være imot, men det er ekstremt vanskelig å angi noe presist innhold i hva «verdighet» i denne sammenheng betyr. Det andre problemet er knyttet til begrepet «garanti», som i sine sammenhenger for folk flest har et meget presist innhold. Man assosierer til kjøpsloven, hvor det er en eksplisitt tidfestet garanti som kjøper har anledning til å holde selger til ansvar for. Innholdet i ordet «garanti» og ordsammensetningen «verdighetsgaranti» er vesentlig vagere og mer diffust. Jeg må si i sin alminnelighet at jeg tviler på om det er klokt av politiske partier og parlament å ta i bruk et begrep som har et så presist juridisk innhold i de sammenhengene hvor det hører hjemme, og dermed skape inntrykk av at man tilbyr brukerne noe tilsvarende. Det gjør man ikke. For det første fremgår det jo tydelig av forslaget at den instans som utsteder garantien, ikke er den samme som den som skal innfri den. Allerede der svikter analogien med den juridiske terminologi når det gjelder begrepet «garanti».

Det er heller ikke lett å se for seg hvorledes det på flere av de punktene som inngår i utkastet, skal være mulig for noen å ta stilling til hvorvidt garantien er innfridd eller ikke. Det er jo en betingelse for at det kan ha noen mening å tale om en klageadgang, dersom man mener at man ikke har fått innfridd det man har krav på.

Jeg tror, kort og godt, at det er lite hensiktsmessig å kommunisere med velgerne på denne måten, nemlig å bruke ord som lover mer enn det man er i stand til å holde.

Til sist en liten kommentar når det gjelder kompetanseproblematikken. Jeg tillot meg under budsjettdebatten i sted å påpeke at det er en iøynefallende sprik mellom det som et flertall i komiteen har sluttet seg til når det gjelder Dokument nr. 8:114 for 2006-2007 om kapasiteten på høyskolenivå for utdanning av personell til helse- og omsorgssektoren, og det som er skrevet inn i avtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det bekymrer meg. Alt taler jo for at det i den åtteårsperioden frem til 2015 som vi snakker om, er meget stor sannsynlighet for at det vil være behov for å øke den kapasiteten, bl.a. fordi arbeidsmarkedet er slik at vi må regne med at et økende antall personer med høyskoleutdanning på dette feltet vil søke seg arbeid i andre sektorer, simpelthen fordi de er meget etterspurt i arbeidsmarkedet. Det betyr at vi må regne med en betydelig større avgang enn den som følger av naturlig aldersavgang og pensjonering.

Da er det lite tilfredsstillende at et stort flertall i denne sal forplikter seg til at man ikke skal trappe opp kapasiteten når det gjelder høyskoleutdannet personell innenfor helse- og omsorgssektoren, men at man skal holde den på om lag det samme nivå som i dag, med den begrunnelse at det er godt nok, som representanten Skjælaaen sa i budsjettdebatten tidligere i dag.

Laila Dåvøy (KrF) [19:18:04]: I mer enn ett og et halvt år har Kristelig Folkeparti jobbet for et bedre innhold og en bedre kvalitet i eldreomsorgen. I forbindelse med behandlingen av omsorgsmeldingen i vår arbeidet vi oss igjennom behov og tiltak i dag og framover i norsk eldreomsorg. Dette arbeidet fortsatte vi med i høst, bl.a. i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet og av representantforslagene som vi nå diskuterer.

Avtalen mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti om eldreomsorgen sikrer at det skal utformes en verdighetsgaranti i norsk eldreomsorg. En verdighetsgaranti innebærer en samling av konkrete kvalitetskrav. De eldre skal bl.a. ha trygghet for at de får dekket sine grunnleggende behov. God og nok mat er ingen selvfølge, når vi vet at 20–50 pst. av eldre i helseinstitusjoner er underernærte. Forsvarlig medisinsk pleie er ingen selvfølge, når vi vet at de sykeste eldre på sykehjem hver har seks–syv behandlingskrevende sykdommer. Et forsvarlig botilbud er ingen selvfølge, når Fylkeslegen i Oslo og Akershus går ut og sier at eldreomsorgen har blitt et risikoområde. Terskelen for å få sykehjemsplass er skyhøy.

Styrkede rettigheter for eldre er langt på vei en forutsetning for bedre kvalitet i eldreomsorgen. Også i Sverige er det satt i gang et utredningsarbeid som gjelder innføring av en verdighetsgaranti. En verdighetsgaranti skal klargjøre hva eldre mennesker og deres pårørende kan forvente, og den skal tydeliggjøre kravene til omsorgstjenestene. Særlig bør klageretten bli bedre og enklere, og brudd på rettigheter skal raskt rettes opp. At Høyre ikke vil ha garantirettigheter og klagemuligheter, får så være. Vi skal nok klare å utforme en verdighetsgaranti, til tross for Inge Lønnings juridiske vurderinger av den.

Et meningsfylt innhold i hverdagen er viktig for alle. Rett til dagtilbud er en viktig del av verdighetsgarantien og vil komme som en del av et nytt lovverk, slik vi ser det. Avtalen som Kristelig Folkeparti er med på, skal sikre at alle kommuner har et tilrettelagt tilbud om dagaktivitet for demente innen 2015. Dette vil avlaste pårørende, som gjør en stor innsats, og kan også utsette behovet for institusjonsplass. Kun 4 pst. av hjemmeboende demente har i dag dagtilbud. Det skal videre legges fram et forslag om opptrapping av kulturtiltak for eldre fra 2009. Alle disse forslagene er gode og konkrete.

Kristelig Folkeparti støtter forslaget fra Høyre om at det utarbeides en konkret og forpliktende kompetanseplan. Satsing på utdanning, forskning og rekruttering er avgjørende for å nå målet om bedre kvalitet i eldreomsorgen. Vi trenger ikke bare flere hender i eldreomsorgen. Det trengs kyndige, trygge og varme hender.

Kravet om en kompetanseplan i tråd med Høyres Dokument nr. 8-forslag inngår også i avtalen mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti. Avtalen sikrer også at det skal satses på etikk i alle kommuner. Fagskolene for videreutdanning av hjelpepleiere og av de nye helse- og omsorgsarbeiderne skal få en ny og forbedret finansiering, slik fagskoleutdanningene for mannsdominerte yrkesfag har i dag.

Det skal også iverksettes et prosjekt med hensyn til undervisningshjemmetjenester. I dag er det etablerte, vellykkede undervisningssykehjem der utvikling av kunnskap om eldreomsorg, i tett samarbeid med høyskoler, bidrar til bedre helsetjenester. Videre skal det utdannes nær dobbelt så mange geriatere i forhold til i dag.

Kristelig Folkeparti vil gjennom eldreavtalen være en vaktbikkje når det gjelder utbygging av et tilstrekkelig antall sykehjemsplasser og omsorgsboliger. For oss har det vært særlig viktig med gjennomslag når det gjelder tilskudd til å bygge i kommunene enheter for lindrende behandling ved livets slutt. Verdighet må sikres også i denne fasen av livet.

Svært mange pasienter på sykehjem er demente. Likevel mangler det 20 000 tilrettelagte plasser i institusjon for demente i dag. I avtalen med regjeringspartiene har Kristelig Folkeparti og Venstre fått gjennomslag for at det innen 2015 skal være tilrettelagte plasser for alle demente som trenger institusjonsplass.

Enigheten vi har kommet fram til sammen, skal ikke bli en selvtilfreds sovepute for noen. Den forplikter, ja, den forplikter oss alle, også Kristelig Folkeparti og Venstre, som akkurat nå ikke sitter i regjering.

Kristelig Folkeparti er utålmodig etter resultater og kommer til å være det framover. Og utålmodigheten vi har til konkrete resultater, vil vi målbære klart og tydelig i tiden framover. Vi forventer og vet at vi vil få dialog, og vi imøteser at Regjeringen så snart som mulig presenterer planer som avtalen varsler. Og vi skal være konstruktive.

Til sist: Kristelig Folkeparti støtter fem av forslagene i Fremskrittspartiets representantforslag, Dokument nr. 8:83, og jeg viser her til innstillingen.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [19:23:26]: Vi behandler tre representantforslag, som alle omhandler kvalitet og kvantitet i pleie- og omsorgssektoren – et omfattende forslag fra Fremskrittspartiet, et kunnskapsløft fra Høyre og en verdighetsgaranti fra Kristelig Folkeparti.

Når det gjelder forslagene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener Senterpartiet at veldig mye av dette er ivaretatt i den avtalen som er inngått mellom de fem partiene.

Når det gjelder verdighetsgarantien, har disse fem partiene forpliktet seg til å arbeide med en felles helse- og sosiallovgivning. Skal det utformes en verdighetsgaranti, må man bl.a. hensynta forslagene i Dokument nr. 8:104.

Når det gjelder representantforslaget fra Høyre, svarer også avtalen de fem partiene imellom på dette. Kompetanseløftet 2015 skal omfatte en plan på alle nivåer, når det gjelder ufaglærte, på fagskole- og høyskolenivå, på universitetsnivå, når det gjelder faglig kvalifisering, spesialisering og dimensjonering, når det gjelder rekrutteringstiltak, og når det gjelder forskning og fagutvikling. Vi mener at denne avtalen sikrer en progresjon som er helt nødvendig for at alle som er brukere av pleie- og omsorgstjenester, skal kunne motta tilstrekkelige tjenester av høy kvalitet.

Jeg ønsker å stille representanten Giltun noen spørsmål. Er det et mål for representanten at så mange som mulig skal ha sine siste år på sykehjem, eller er det et mål at eldre mennesker skal få bo hjemme så lenge de ønsker det, og så lenge de greier det? Når jeg spør, er det fordi hun setter spørsmålstegn ved at 4,6 pst. av plassene i sykehjem i dag brukes til rehabilitering og til korttidsopphold. Jeg har alltid tenkt og ment at når det gjelder en god eldreomsorg, handler det om en balanse mellom gode hjemmetjenester, muligheten for rehabilitering, muligheten for et korttidsopphold på sykehjem, tilrettelagte boliger og sykehjemsplasser – når behovet for det er der. Men utgangspunktet er at de aller fleste ønsker å bo hjemme så lenge de greier det. Da er det viktig at vi har et bredt spekter av tjenester som gjør at dette målet kan oppfylles.

Så til Lønning. Jeg oppfatter at representanten Lønning hører akkurat det han vil høre, eller så har han problemer med det han hører. Da viser jeg faktisk til det jeg har sagt med hensyn til det forslaget som ligger der om utdanningskapasitet omtrent på dagens nivå, og til det som avtalen sier om at det skal lages planer med hensyn til både kvalitet og dimensjonering over hele fjøla. Hvis ikke Lønning har fått med seg det, opplever jeg at det er hans problem og ikke vårt.

Så sier Lønning at flere vil gå bort fra omsorgsyrkene i årene som kommer. Vel er Lønning teolog, men han er ingen profet. Jeg vil gjerne høre bakgrunnen for at han begrunner at mange vil rømme dette yrket. Jeg tror derimot at det vil bli langt mer interessant å jobbe innenfor denne sektoren framover, fordi kvaliteten vil bli bedre, fordi det kommer til å skje spennende fagutvikling, fordi dette virkelig er et område der både sykepleiere, hjelpepleiere og leger ser at her er det faktisk spennende å arbeide.

Gunvald Ludvigsen (V) [19:27:34]: Eg er litt usikker på om eg tør hive meg ut i debatten, for eg er verken teolog, filolog eller jurist, men eg får prøve.

Dei tre sakene som vi no behandlar under eitt, handlar jo alle om eldreomsorg. Ikkje reint lite av den tida som vi har hatt i løpet av budsjettdebatten før i dag, handla jo òg om eldreomsorg. Sjølv om eg har registrert litt ueinigheit i debatten no, ei ueinigheit som kanskje er på stigande kurs – òg tidlegare har vi høyrt litt – så er det iallfall bra, synest eg, at utfordringa innanfor eldreomsorga blir problematisert frå fleire vinklar og frå fleire standplassar. Alle partia er jo nokså samstemte om målet; vi ønskjer alle ei god og – eg trur eg tør seie – ei verdig eldreomsorg. Likevel er det nokre skilnader med omsyn til verkemiddel og korleis vi skal nå dei felles måla.

Når det gjeld sak nr. 5 og dei 23 forslaga Framstegspartiet har fremja, skal eg kommentere dei litt. Nokre av desse framlegga inneber meir detaljstyring av den kommunale verksemda. Eit anna framlegg slår til lyd for ei statleggjering av finansieringsansvaret for det som vi i dag kjenner som kommunal eldreomsorg.

Venstre er imot denne tenkinga, som i realiteten vil innebere slutten på kommunalt sjølvstyre. Det vil bety slutten på det lokalpolitiske ansvaret, ja, det vil bety slutten på kommunesystemet slik vi kjenner det i dag.

Ei heller er Venstre forkjempar for meir statleg detaljstyring av eldreomsorga. Vi meiner at det er dei lokalt valde kommunestyrerepresentantane som skal vere innbyggjarane sine ombod. Det gjeld ikkje minst for dei innbyggjarane som treng omsorg og pleie. Med dette skal eg berre tydeleggjere at Venstre ikkje vil støtte Framstegspartiets sitt forslag om eit statleg eldreombod.

Venstre meiner at det på mange måtar er nok planar og nok lovar og forskrifter innan norsk helse- og sosialvesen. Fleire lovar og forskrifter betyr meir teljing, meir registrering og meir kontroll – ikkje minst betyr det meir byråkrati. Når det gjeld kven som blir sette til dei byråkratiske oppgåvene rundt omkring i kommunane – dette IPLOS-systemet kom òg – og kven som registrerer og gjer jobben t.d. innafor pleie- og omsorgssektoren, er det dei mest kompetente sjukepleiarane, dei mest kompetente hjelpepleiarane og dei mest kompetente fysioterapeutane. Det er altså dei same yrkesgruppene som alle sjukeheimar og alle heimetenester skrik etter, og som er mangelvare i heile Kommune-Noreg. Her ser vi at vi kanskje gjer noko som ikkje er noko smart.

Det trengst iallfall ikkje meir byråkrati initiert frå statleg hald. Derimot trengst det meir handling, og då tenkjer eg ikkje minst på meir samhandling mellom helsetenestenivåa. Det flotte uttrykket «den saumlause helsetenesta» bør bli meir enn ei flott utsegn. Betre samhandling har eit stort potensial, som staten via helseføretaka kan gripe fatt i. Her trengst det sikkert incentiv frå departementalt nivå. Eg oppfordrar statsråden til å ta den store og viktige samhandlingsballen.

Elles vil eg seie at Venstre er einig i Høgre sitt forslag om eit kunnskapslyft for omsorgstenesta. Dette forslaget går utanpå forliksavtalen. Venstre valde likevel å inngå avtalen med regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti, spesielt fordi vi meiner at signalet om å samarbeide om ei stor utfordring, er viktig å kommunisere ut til folk flest.

Statsråd Sylvia Brustad [19:32:25]: Jeg er svært glad for det engasjementet som er i helse- og omsorgskomiteen, og for at det er et veldig klart flertall som står sammen om hovedlinjene i omsorgspolitikken. Det var tydelig allerede ved behandlinga av omsorgsmeldinga sist vår, og da Stortinget behandlet forslaget til statsbudsjett for 2008. Jeg mener en stø politisk kurs og forutsigbare rammer er viktig for kommunenes innsats for å få til en bedre omsorgstjeneste.

Jeg er spesielt glad for at det er oppnådd enighet om Omsorgsplan 2015. Dagfinn Høybråtens initiativ til en mer forpliktende plan for styrking av eldreomsorgen, og statsministerens respons på det, førte fram til den avtalen som vi nå har fått til mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene. Avtalen omfatter som kjent å få til en verdig eldreomsorg, kompetanse, dimensjonering og aktiv omsorg. Den bidrar til både å konkretisere og forsterke Omsorgsplan 2015, og Regjeringa vil sjølsagt følge opp den planen.

Når det gjelder representantene Woie Duesund, Dåvøy og Høybråtens forslag om å innføre en verdighetsgaranti i eldreomsorgen, vil jeg komme tilbake til det spørsmålet i forbindelse med forslag til en ny, felles helse- og sosiallov i tråd med den avtalen som er inngått.

Representantene Lønning, Sjøli, Eriksen Søreide og Gundersen har forslag om et kunnskapsløft for omsorgstjenesten. Jeg mener nå det er ganske bred politisk enighet om hva de store utfordringene er, og hvilke hovedgrep som må til for å skaffe den kompetansen som vi trenger. Vi kan også slå fast at det er ganske brei enighet om forslagene i Kompetanseløftet 2015, når Stortinget skulle behandle budsjettet for 2008. Det innebærer bl.a. at Regjeringa vil komme tilbake med et helt konkret forslag om en ny og bedre finansiering av bl.a. fagskolene.

Skal vi likevel trekke fram forskjeller mellom Regjeringas politikk og forslaget fra disse representantene, mener jeg at Regjeringa i større grad gir kommunene rom for lokale variasjoner, behov og prioriteringer. Jeg mener også vi har lyktes ganske bra med det de siste åra, fordi det bl.a. har vært en rekordvekst i nye årsverk til omsorg – en vekst som består av faglært personell – samtidig som bruk av deltid i sektoren har gått ned.

Jeg vil i tillegg til kompetanse- og rekrutteringsplanen også trekke fram våre satsinger når det gjelder forskning, styrking av legetjenester i sjukehjem, demensplan og vårt samarbeid med Kommunenes Sentralforbund om kvalitetsutvikling.

Forslaget fra representantene Hagen, Jensen og Nesvik om en framdriftplan for å sikre en varm, valgfri og verdig eldreomsorg innebærer derimot en drastisk omlegging av prinsippet for finansiering av eldreomsorgen, der ansvaret legges til staten. Jeg deler ikke forslagsstillernes sterke tru på at flytting av ansvaret i seg sjøl vil føre til bedre tilbud eller bedre kvalitet – jeg vil heller si: snarere tvert imot. Det er fordi brukerne har svært ulike og svært varierende behov. Jeg har tillit til at kommunene og deres ansatte som er nærmest hver enkelt bruker, best kan vurdere hvordan brukerne skal få et godt tilbud som er tilpasset den enkeltes behov. Jeg er derfor glad for at flertallet i komiteen er enig med Regjeringa i at omsorgstjenestene også i framtida skal være forankret i kommunene, med nærhet til brukerne og med god mulighet for å utforme et tjenestetilbud som er tilpasset lokale forhold. Dette sikres best gjennom et fortsatt system med rammefinansiering.

Både de eldre og de yngre brukerne av omsorgstjenesten skal få et best mulig tjenestetilbud – det opplever jeg at vi alle er opptatt av. I dag er det over 160 000 ansatte i pleie- og omsorgssektoren, som hver og en gjør en kjempeinnsats for mennesker som trenger god hjelp og pleie. Etter min vurdering får vi god kvalitet ved å bevilge nok penger til kommunene, gjennom faglig utvikling i samspill med de ansatte og ved å lytte mer til brukerne.

Regjeringas politikk skal bygge på fellesskapsløsninger. Vi ønsker ikke en kommersialisering av helse- og sosialtjenestene. Folk skal være trygge på at de får nødvendig hjelp når de har behov for det, uavhengig av den enkeltes lommebok. Det skal være fellesskapets ansvar.

Vi kan slå fast at det er brei enighet om at brukerne av omsorgstjenesten skal ha mulighet til å velge – slik sett er valgfrihet et gode. Etter Regjeringas mening sikres valgfrihet best ved at den enkelte bruker har gode tilbud å velge mellom. Det viktigste blir da etter vårt syn å bygge ut og trygge gode offentlige tjenester.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunvald Ludvigsen (V) [19:37:51]: Dette blir kanskje litt springande. Vi behandlar jo så mange saker, og vi hoppar hit og dit.

Eg blei litt fasinert her tidlegare med omsyn til korleis ein oppfattar store beløp, og korleis ein oppfattar små beløp, spesielt i regjeringskretsar. 1 milliard kr, som vi snakka om før i dag, blei deflatert til 1 pst. og eigentleg tolka som lite, slik eg tolka statsråden.

Så var vi inne på ei rekkje øvingar med representanten Skjælaaen. 0,2 promille var mykje meir enn 0,02, sjølvsagt. Men 17,7 mill. kr høyrest ikkje så mykje ut når desse forskjellige felta blir peika ut som budsjettvinnarar. Men endå meir fasinerande er jo finansieringa når desse 17,7 millionane blir tekne av eit underfinansiert helseforetak neste år. Det er imponerande!

Då blir spørsmålet mitt: Er dette standard finansieringsmodell? Eller er det Terra Securities som har laga han?

Statsråd Sylvia Brustad [19:39:03]: Jeg vet ikke om jeg fikk helt med meg hva spørsmålet egentlig var. Jeg sa at det som sjukehusene må effektivisere neste år, som er om lag 1 milliard kr, er ca. 1 pst. av det totale beløpet som sjukehusene har til disposisjon, som neste år er om lag 84 milliarder kr. Men det betyr ikke at beløpet, 1 milliard kr, er lite penger. Det er det sjølsagt ikke.

Når så et flertall i komiteen har kommet til at de vil flytte på noen penger ikke minst for å styrke den forebyggende sida, synes jeg det er bra. Vi trenger mer innsats også her. Jeg mener at de beløp som her er flyttet, er bra og i høyeste grad forsvarlig. Det er ikke alltid det kan måles i antall kroner – hvor stort eller lite beløpet er – om beløpet virker, for på noen områder er f.eks. 17 mill. kr penger som en kan få svært god nytte av.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Vigdis Giltun (FrP) [19:40:34]: Jeg vil gjerne svare på et par spørsmål som har kommet opp under debatten, bl.a. spørsmålet fra Rune J. Skjælaaen, som lurte på om undertegnede og Fremskrittspartiet ønsket at flest mulig – gjerne alle – skulle bo i sykehjem.

Det er jo ikke riktig. Dette med 25 pst. dekningsgrad, som vi fremdeles opprettholder, har det vært tverrpolitisk enighet om tidligere. Det er gjort beregninger, og man mente at det var et riktig nivå å legge seg på. Etter den tid har det skjedd endringer. Veldig mange flere har blitt over 90 år. Man har sett at en del psykisk syke oppholder seg i sykehjem og kanskje trenger spesielle avdelinger der. Man har begynt å opprette intermediære avdelinger på grunn av at sykehusene nå skriver ut pasienter tidligere. I tillegg har man begynt med palliativ pleie i avdelinger som er tilsluttet sykehjem, og man ser også at man øker rehabiliteringstilbudet.

Det er veldig bra at flest mulig kan få rehabilitering i kommunen, hvis det er det beste tilbudet – men det er ikke bra hvis det blir gjort innenfor de knappe rammene for sykehjemsplasser man har i dag. For i dag mangler man faktisk 16 000 sykehjemsplasser. Det betyr at man mangler veldig mange korttids- og avlastningsplasser, og det er veldig mange altfor syke som ligger hjemme og ikke får en plass som de har behov for. Derfor mener Fremskrittspartiet at dette må finansieres på en annen måte. Dette har ikke noe å gjøre med å svekke lokaldemokratiet. Som Venstres representant sa her: Hvis kommunene ikke lenger får ansvaret for eldreomsorgen ved å bevilge rammeoverføringer til kommunene, ødelegger man lokaldemokratiet.

Nå har det vært lokaldemokrati i dette landet lenge før kommunene fikk ansvar for eldreomsorgen, og slik tror jeg det kommer til å fortsette å være også hvis det blir en statlig finansiering som vil sette alle kommunene, på samme måte, i stand til å kunne gi et godt tilbud til sine eldre.

Fremskrittspartiet ønsker ikke at kommunene ikke lenger skal ha ansvar. Kommunene skal ha ansvar både for å opprette og tilrettelegge, og de skal ha ansvar for at innbyggerne får de tjenestene de skal ha. Men de skal være sikret en finansiering på lik linje. Det skal ikke være slik at enkelte kommuner har så dårlig økonomi at de ikke kan tilby innbyggerne sine det de har behov for. Det er jo merkelig at man nå, etter at man i så mange år har gjentatt det samme fra denne talerstolen, ikke ser at den medisinen man har brukt til nå, faktisk ikke virker, og at det er på tide å prøve en ny medisin. Det håper jeg at flere vil gå med på etter hvert.

Inge Lønning (H) [19:43:38]: Representanten Skjælaaen har en nesten imponerende evne til å hisse seg opp. Etter hans siste innlegg skylder jeg ham en liten egenerklæring når det gjelder min hørsel og mitt syn.

Det er rimelig bra. Jeg har lest teksten gjentatte ganger, og jeg har hørt hva Skjælaaen selv har bidratt med når det gjelder å utlegge teksten til avtalen. Jeg er enig med representanten Bøhler, som tidligere i dagens debatt konstaterte at det henger ikke i hop, det generelle punktet som snakker om planer for rekruttering og dimensjonering på alle områder, og det spesifikke punktet som omhandler høyskoleutdannet personell. De to punktene står regelrett i strid med hverandre, og det jeg har forsøkt å få avklart, er om det ligger noen dypere tanke bak. Det gjør det åpenbart ikke.

Det er relativt lett å skjønne når man vet hvorledes denne avtalen ble til, hvilket hastverk som preget arbeidet, og den mangelfulle kommunikasjon som preget arbeidet. Da er det sannelig ikke rart at det sniker seg inn inkonsekvenser og selvmotsigelser.

Så interpellerte representanten Skjælaaen om hvorledes jeg kan vite at det vil bli en økende mobilitet innenfor høyskoleutdannede yrkesgrupper i årene fremover. Jeg trodde med respekt å melde at de fleste hadde fått med seg at i vårt samfunn går utviklingen i retning av at høyskoleutdannet personell i stadig mindre grad forblir innenfor ett og samme yrke på livstid, simpelthen fordi arbeidsmarkedet ikke lenger er slik. Og om det er noe vi vet med sikkerhet uten å behøve verken å tilhøre de store eller små profeter, er det at denne utviklingen kommer til å fortsette, og den kommer til å akselerere i hastighet. I tillegg har vi i dag et arbeidsmarked hvor etterspørselspresset er kolossalt stort fra alle de ekspanderende sektorene innenfor norsk arbeidsliv. Da skal det ikke veldig mye verken kunnskap, innsikt eller fantasi til for å se at det kommer til å forholde seg slik som jeg sa, nemlig at avgangen – eller rettere sagt mobiliteten – over sektorgrensene når det gjelder yrkesutøvelse, kommer til å øke, og at det tilsier at vi må dimensjonere utdanningen på høyskolenivå deretter.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:46:38]: (komiteens leder): Jeg skal ikke begi meg ut på en tolkning av verken prester eller teologer eller andre og hva de mener i de forskjellige sakene. Jeg skal prøve å konsentrere meg litt om det saken som Fremskrittspartiet har fremmet forslag om i sitt Dokument nr. 8-forslag, dreier seg om, nemlig det som har med viktigheten av også å ha en variasjon i det tilbudet vi har i eldreomsorgen. For det er helt åpenbart at det er forskjellig behov der ute. Det er ingenting som skulle tilsi at fordi vi blir eldre, blir vi en mer sammensatt gruppe. Vi er fortsatt enkeltindivider som har behov for å bli tatt vare på nettopp som enkeltindivider. Derfor er det viktig at vi har mangfold.

I helgen ble jeg stoppet av en dame, for øvrig en arbeiderpartipolitiker, i min hjemkommune. Hun er sykepleier, og hun kom bort til meg og sa: Nå har jeg det veldig bra. Jeg har nå sluttet i kommunen, i helsevesenet, og har begynt for meg selv, innenfor det samme området. Jeg ser at nå klarer jeg å få hverdagen min til å strekke til. Jeg kan legge det enda bedre til rette for dem som er mine brukere. – Hun var svært godt fornøyd med sin situasjon.

Dette tror jeg det er viktig at vi legger til rette for også andre steder. For vi trenger alle de pleie- og omsorgsarbeidere som vi kan få tak i i dette landet. Men da er det også viktig at vi som politikere legger til rette for at den enkelte som skal jobbe innenfor denne sektoren, har en variasjon, har andre muligheter enn å bli kjørt inn i et visst system.

Videre er det viktig at vi ikke bare fokuserer på det vi er uenige om. Det er klart at debatten i dag på mange måter har dreid seg om «en viss avtale», som noen kaller eldreforliket, og som undertegnede har døpt om til «tomme tønner ramler mest». Jeg tror nok etter å ha hørt debatten i dag, at jeg kanskje er den som er inne på det rette sporet, men det skal jeg ikke si så mye mer om.

La oss i hvert fall i tiden framover prøve å dyrke enigheten og ikke uenigheten. Det blir ikke noe bedre om vi tar ut noen ord og setter navnene våre under, og så tror vi at vi har løst problemene i årene som kommer. Vi har faktisk ikke det. De eldre og pleietrengende i dette landet fortjener at vi prøver å gjøre noe konkret, at vi sørger for å opprettholde variasjonene, at vi sørger for å opprettholde mangfoldet, fordi vi er forskjellige. Vi har forskjellige behov. Enten vi bor i Lindesnes, i Hammerfest, i Ålesund eller på Hedmarken, har vi forskjellige behov, vi har forskjellige ønskemål. Det er det vi som politikere må sørge for å ivareta for den enkelte borger i dette land. Det er faktisk derfor vi er her.

Laila Dåvøy (KrF) [19:49:51]: Jeg valgte å ta ordet en gang til.

Jeg skal gi representanten Lønning rett i at denne avtalen har vi egentlig hatt liten tid på når man tenker på alle punktene vi tross alt har blitt enige om. Men jeg har lyst til å si at det punktet som Lønning gang på gang har tatt opp, var et punkt som kom inn veldig tidlig i avtalen. Det er også Lønning kjent med. Nettopp fordi det punktet ikke var godt nok, fikk vi inn et nytt punkt, nemlig om kompetanseløftet og dimensjonering. Det er realiteten. Og så kan det godt hende at noe ikke er helt godt formulert i forhold til hverandre, det får så være. Men jeg var svært glad da vi også fikk positiv tilbakemelding fra regjeringspartiene om at dimensjonering på alle nivå vil bli en realitet.

Så har jeg lyst til å si at viljen er iallfall til stede for at vi skal samarbeide om dette framover. Jeg håper at vi fortsatt skal samarbeide godt i hele komiteen framover – det tror jeg vi kommer til å gjøre. Og så får tiden vise hva vi klarer å få ut av den avtalen som nå er inngått mellom de aller fleste partiene på Stortinget. Jeg er glad for det. Jeg kommer til å jobbe konstruktivt, og jeg kommer til å være utålmodig.

Men jeg tror at vi i større og større grad også bør ta inn over oss at folk flest der ute er ganske lei av den kranglingen vi driver på med enkelte ganger her fra denne talerstol. De orker ikke å høre på de politiske debattene lenger. Det synes jeg er bekymringsfullt. Dette er ikke noen formaning til noen – det er lov å stå utenfor avtaler, og det er lov å være med i avtaler – men jeg tenker for min egen del at det er klokt at vi blir enda mer samarbeidende også på flere store områder. Vi har mange erfaringer med at gjør vi det, klarer vi faktisk å nå de målene vi setter oss. Viljen er i alle fall til stede fra Kristelig Folkepartis side. Vi skal gjøre vårt så godt som vi kan.

Presidenten: Det var vel en grei avslutning på denne debatten. Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 5, 6 og 7.