Reidar Sandal (A) [18:55:22]: (leiar for komiteen og ordførar for saka): Stortinget blei sist informert om staten sine inntekter for inneverande år då nasjonalbudsjettet for 2008 blei lagt fram 5. oktober. I St.prp. nr. 28 for 2007–2008 om nysaldering for 2007 har vi fått ny informasjon om skatte- og avgiftsinngangen i år. Den er i all hovudsak positiv.

Det oljekorrigerte underskotet blir no stipulert til 2,8 milliardar kr, som svarer til den faktiske bruken av petroleumsinntekter. Statens pensjonsfond – Utland overfører eit beløp i same storleik for å dekkje underskotet. Då Stortinget vedtok budsjettet for 2007, var det oljekorrigerte underskotet sett til 51,3 milliardar kr høgare enn det ein no baserer seg på. Reduksjonen har i stor grad si årsak i auka skatteinntekter frå fastlandsøkonomien på 41,8 milliardar kr. Ein vesentleg del kan tilskrivast konjunktursituasjonen. Det har dessutan skjedd endringar på grunn av auka renteinntekter og inntekter eksklusiv dei to sistnemnde inntektskjeldene, m.a. auka utbetaling av utbytte.

Det økonomiske biletet blir endå lysare ved at utgiftene er reduserte med 3,4 milliardar kr frå saldert budsjett til nysaldert budsjett. Det er gledeleg at utgiftene til folketrygda blir redusert med 3,6 milliardar kr. Utbetalingane av dagpengar kan setjast ned med 2,4 milliardar kr. Det er endå ein positiv konsekvens av tilstanden på arbeidsmarknaden. Stadig fleire kjem i arbeid. Særleg gledeleg er det at talet på langtidsledige går sterkt ned.

På eitt område er situasjonen mindre positiv no enn då Stortinget vedtok saldert budsjett. Netto kontantstraum frå petroleumsverksemda er redusert med 45,2 milliardar kr i den nemnde perioden. Dette kjem m.a. av at skattar og avgifter frå olje- og gassverksemda er redusert med vel 33 milliardar kr. Innbetalingane frå SDØE går ned med ca. 13 milliardar kr. Nedjusteringa har i hovudsak si årsak i lågare petroleumsproduksjon i 2007 enn det som opphavleg var lagt til grunn. I tillegg er både investeringar og driftskostnader høgare i år enn det som var forventa. Rett nok har gjennomsnittleg oljepris i år vore høgare enn det ein tidlegare baserte seg på. I sin tur har dette medverka til å dempe nedgangen i kontantstraumen noko.

Sjølv om det har vore ei positiv utvikling i inntektene til staten sidan saldert budsjett for 2007 blei vedteke, kan vi ikkje vere sikre på at ny saldering av 2007-budsjettet gir dei endelege tala. Det gjeld både på inntektssida og på utgiftssida. Vi må sjå dette i samanheng med den utryggleiken som knyter seg til endeleg forbruk på regelstyrte utgiftsordningar, skatte- og avgiftsinntekter og nivået på overførte løyvingar frå 2007 til 2008.

I budsjettinnstillinga er det fleirtal for alle forslaga frå Regjeringa. Det er tilleggsforslag berre frå Framstegspartiet. Dette partiet står åleine om den alternative kursen sin.

Tradisjonen tru fremmar Framstegspartiet forslag om tilleggsløyvingar på fleire område, f. eks. sletting av gjeld i helseføretak, tilleggsløyving til helseføretak, auka rammetilskott til kommunesektoren, ekstra utbetaling til minstepensjonistar inneverande månad, sletting av gjeld til bompengeselskap og auka investeringar for politiet.

Framstegspartiet meiner at sletting av gjelda i helseføretaka skal finansierast gjennom lånetransaksjonar. Alle dei andre forslaga sine vil Framstegspartiet finansiere gjennom auka bruk av petroleumsinntekter. Samla sett vil Framstegspartiet dermed auke bruken av oljepengar med vel 15 milliardar kr.

Det er ingen tvil om at effekten av Framstegspartiets forslag vil føre til vesentlege impulsar mot norsk økonomi. Det er i ein situasjon der aktiviteten er svært høg. Eg meiner at ein slik kraftig auke i bruken av petroleumsinntekter vil skape større utryggleik rundt innretninga av budsjettpolitikken – ikkje berre på kort sikt, men òg i komande år. Tunge fagøkonomiske miljø har gong etter gong peikt på at verknadene av ein slik økonomisk politikk vil vere uheldige både for rentenivået og for valutakursen. Eit breitt fleirtal i finanskomiteen og Stortinget legg stor vekt på slike råd og tek klart omsyn til desse erkjenningane i utforminga av sin politikk. Det meiner eg er politisk klokt.

Framstegspartiet gjer eit nummer av at det hadde vore rom for deira alternative budsjett for i år utan noko inntektstap i forhold til det opphavlege budsjettanslaget frå Regjeringa. I den samanhengen vil eg peike på at det ofte er usikkert kor høgt budsjettanslag skal setjast. Eitt år kan budsjettet bli styrkt gjennom året; eit anna år kan vi få ein motsett effekt. Det strukturelle underskotet skal i utgangspunktet vere reinsa for verknader av konjunkturutviklinga. Dei endringane som vi har fått for 2007, kjem først og fremst av at ein ikkje fullt ut har fanga opp verknadene på budsjettet av den sterke aktivitetsveksten i norsk økonomi. Etter mi oppfatning er det avgjerande at vi unngår å kome i ein situasjon der konjunktursvingingane i skatteinntektene slår ut i budsjettpolitikken. Det vil i tilfelle gi ein medsyklisk budsjettpolitikk. Eit breitt fleirtal i Stortinget avviser ein slik kurs.

Vi må leve med at det er noko usikkert kor høgt budsjettanslag skal setjast. Denne utryggleiken kan heller ikkje i seg sjølv vere noka grunngiving for å svekkje budsjettbalansen når Stortinget drøftar nysalderinga av budsjettet rett før jul. Inntektene og utgiftene til staten har reell effekt i økonomien utan omsyn til kor usikre anslaga i budsjettet måtte vere. Heller ikkje her kan vi skyggje unna realitetane.

I innstillinga frå finanskomiteen hevdar Framstegspartiet at det finst eit skilje mellom forbruk og investeringar. Synspunktet blir ytra i samband med forslaget frå partiet om statleg nedbetaling av gjelda for bompengeselskapa. Det blir dessutan argumentert med at forslaget ikkje reduserer nasjonalformuen, fordi det gjeld ei investering i varige verdiar. Resonnementet frå Framstegspartiet må basere seg på at gjelda til bompengeselskapa ikkje har reell verknad i økonomien. Det må definitivt vere feil. All sletting av gjeld vil i realiteten vere overføring av midlar frå utlånar til låntakar. Det er faktisk slik at låntakaren slepp unna ein kostnad han elles måtte betale for. Den som ikkje treng betale ein forventa kostnad, kan bruke pengane på ein annan måte.

Framstegspartiet har fremma ei rekkje forslag i innstillinga som vi no debatterer. Rett nok er forslaga lanserte under behandlinga av nysalderinga for 2007. Men det er all grunn til å tvile på at mange – om nokon i det heile –kan bli gjennomførte i år. Eg meiner det er lite realistisk at Regjeringa vil kunne greie å bruke pengane til sine formål før nyttår. Det inneber at forslaga kan vere problematiske i forhold til kravet om realistisk budsjettering. I den samanhengen viser eg til løyvingsreglementet i Stortinget, der det i § 3 heiter at løyvinga skal vere «basert på realistiske anslag over utgiftene og inntektene». Når ei løyving ikkje er brukt innan budsjettåret, fell ho normalt bort. Restmidlane går tilbake til statskassa.

For dei fleste av forslaga sine har nok Framstegspartiet erkjent at midlane ikkje kan brukast i 2007. Mange av forslaga til løyving er påførte stikkorda «kan overføres». Det medfører at pengane òg kan brukast neste år. Eg vil poengtere at sjølv om ein fører stikkorda «kan overføres» til forslag, så inneber det ikkje noko avvik frå kravet om realistisk budsjettering. Riksrevisjonen har peikt på dette poenget fleire gonger.

Etter mitt syn er det eit sentralt vilkår i denne samanhengen at midlar som er tenkt brukte i 2008, skal førast opp i budsjettet for det same året. Formålet med nysalderinga er å oppdatere budsjettet med dei siste anslaga for regelstyrte utgiftsordningar, endringar i anslaga for skatte- og avgiftsinntekter og endeleg avstemming av inneverande års budsjett. Derfor er det spesielt når det under behandlinga av denne saka blir fremma forslag om ny politikk.

Ramma for t.d. transport- og kommunikasjonskomiteen er for 2008 fastsett til ca. 24,7 milliardar kr. Endeleg fordeling på kapittel og post blei vedteke av Stortinget 6. desember i år. Når Framstegspartiet i samband med behandlinga av nysalderinga fremmar forslag om å slette gjeld for bompengeselskapa, vil det i praksis seie at ramma for den nemnde komiteen blir overskriden med 11,7 milliardar kr. Det utgjer 47 pst. av den ramma som Stortinget vedtok så seint som 28. november 2007. Det ser elles ikkje ut til at dette forslaget om gjeldssletting er innarbeidd i Framstegspartiets eige forslag til rammefordeling i Budsjett-innst. S. nr. I for 2007-2008.

Eg konstaterer at Framstegspartiet med ei rekkje av forslaga sine utfordrar krava til realistisk budsjettering og krava i løyvingsreglementet for Stortinget.

Eit breitt fleirtal i finanskomiteen står bak tilrådinga som er lagd fram for Stortinget. Denne forsamlinga står på trygg grunn når ho seinare i dag sluttar seg til tilrådinga.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [19:07:16]: Som saksordføraren var inne på, har vi eit gigantisk overskot på statsbudsjettet på ca. 400 milliardar kr for inneverande år. Det er altså ein auke på nesten 60 milliardar kr i forhold til det ein trudde for eit halvt år sidan.

Framstegspartiet har heilt korrekt, som det er sagt, foreslått at ein del av dette – ein fjerdedel av denne auken, litt over 15 milliardar kr – kan brukast til forskjellige gode tiltak.

Representanten Reidar Sandal er redd for oppheiting av økonomien. Eg har lyst til å spørje han kva for eit av desse forslaga han er mest redd for vil heite opp økonomien. Er det det at vi ønskjer å gi 2 000 kr til einslege minstepensjonistar? Er det det at vi ønskjer å gi meir pengar til Fattighuset, til Kirkens Bymisjon og til Frelsesarmeen? Er det det at vi ønskjer å gi meir pengar til kommunane, eller er det sletting av bompengegjeld representanten Sandal er mest redd for skal heite opp økonomien i Noreg?

Reidar Sandal (A) [19:08:22]: Eg synest at det for så vidt er greitt at representanten Hagesæter prøver seg.

Det eg er redd for, er først og fremst den samla effekten av dei forslaga som Framstegspartiet har lagt fram. Når vi skal saldere budsjettet for 2007, fremjar ein forslag om ny politikk på ei rekkje område. Ein aukar reelt sett budsjettramma for 2008, slik eg har gjort greie for i innlegget mitt, med å bruke oljepengar tilsvarande ca. 15 milliardar kr meir enn det resten av Stortinget legg opp til. Det meiner vi samla sett vil skape presstendensar i økonomien. Det er særleg uheldig å gjere det i ein periode då vi har ein sterk høgkonjunktur. Skadeverknadene vil då bli særleg store med ein så ekstremt ekspansiv politikk som det her blir lagt opp til.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [19:09:30]: Politikk dreier seg om å prioritere, ikke minst er Arbeiderpartiet flinke til å påpeke dette.

I går valgte Regjeringen å prioritere de palestinske selvstyremyndighetene og forærte dem 760 mill. kr. De pengene kommer sikkert godt med i en travel førjulstid i Gaza og på Vestbredden.

I dag foreslår Fremskrittspartiet å gi enslige minstepensjonister 2 000 kr i julegratiale og 20 mill. kr til tre hjelpeorganisasjoner, slik at de kan arrangere juletilstelninger for de aller fattigste i dette landet. Totalt vil dette koste 175 mill. kr, eller en fjerdedel av gaven til president Abbas.

Dersom representanten Sandal fikk anledning til å fungere som statsminister for en dag, hvilket av disse to formålene ville han prioritere?

Reidar Sandal (A) [19:10:24]: Eg skjønar det er ein strategi frå Framstegspartiet i samband med dette replikkordskiftet å utfordre på enkeltheiter. Den invitten takkar eg for, men eg vil ikkje gjere bruk av han.

Det som er poenget for oss, er at den samla effekten av Framstegspartiets forslag vil vere uheldig for norsk økonomi. Framstegspartiet bruker moglegheiter ved saldering av budsjettet til å liggje i ytterkanten av det som er forsvarleg og realistisk budsjettering, og det som er i samsvar med Stortingets budsjettreglement. Det vil eg tru at Framstegspartiet kjem til å få betydeleg problem med dersom dei ein gong i ei fjern framtid skulle kome i den situasjonen at dei måtte ta ansvar for å styre landet. Eg meiner at dei gjennom politikken sin her illustrerer at dei ikkje er modne for den oppgåva enno.

Gjermund Hagesæter (FrP) [19:11:28]: Då den såkalla handlingsregelen blei vedteken, låg oljeprisen på ca. 20 dollar fatet. No ligg oljeprisen på godt over 90 dollar fatet. Det gjer at Noreg, den norske staten, har fått inn tusenvis av milliardar kr meir enn det ein i utgangspunktet føresette at ein ville komme til å få inn dersom oljeprisen heldt seg. Ifølgje Finansdepartementets berekningar vil oljefondet, dersom oljeprisen held seg på dagens nivå, i 2030 utgjere 14 000 milliardar kr. Dersom vi deler det på innbyggjartalet, og føreset at det er like mange innbyggjarar i Noreg i 2030 som det er i dag – det kjem sjølvsagt litt an på innvandring og slike ting – vil det utgjere 3 mill. kr pr. innbyggjar.

Då er spørsmålet mitt: Synest representanten Sandal at oljefondet på eit eller anna tidspunkt blir stort nok, eller er det ikkje grenser for kor stort det bør bli?

Reidar Sandal (A) [19:12:32]: Eg håper at petroleumsfondet blir stort, slik at vi kan vere solidariske med etterkomarane våre. Det er noko av motivet for å byggje dette fondet så stort og sterkt som mogleg.

Eg vil berre seie at dei svære tala som representanten Hagesæter viser til, har ikkje eg noko imot skal gå i oppfylling, men det er ingen grunn til å lage seg bekymringar for at oljefondet skal bli stort. Eg har heller ikkje tenkt meg at det skal setjast noko tak for kor stort det kan bli, før ein begynner å disponere pengane på annan måte. I alle fall trur eg ikkje det bør vere regjeringspartia – eg trur faktisk ikkje dei tidlegare regjeringspartia heller – si linje å begynne å dele ut pengar i sjekkar, slik som representanten Hagesæter og Framstegspartiet dreiv med i fjor.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Før vi går videre på talerlisten, vil presidenten foreslå at de talere som melder seg utover hovedtalerne for hvert parti og talere fra Regjeringa, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Ulf Leirstein (FrP) [19:14:12]: Jeg skjønner at presidenten så konturene av hvordan denne debatten kunne bli, når hun foreslo taletidsbegrensning senere i debatten.

Fremskrittspartiet konstaterer at det oljekorrigerte underskuddet nå anslås til 2,8 milliarder kr i nysalderingen. Dette betyr at Regjeringen nesten ikke bruker oljepenger. Skulle man fulgt handlingsregelen, kunne man anvendt 75,6 milliarder kr. Dette innebærer, slik jeg ser det, at Fremskrittspartiets alternative budsjett for 2007, med en merbruk av oljepenger i forhold til Regjeringen på 22,8 milliarder kr, også lå godt innenfor handlingsregelen.

Underskuddet på statsbudsjettet er redusert med hele 51,3 milliarder kr siden budsjettet ble saldert i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2007. Vi merker oss samtidig at statsbudsjettets utgifter er redusert med 5,4 milliarder kr, til 711, 3 milliarder kr.

For statens inntekter har anslagene også store avvik. Vi konstaterer at statens skatte- og avgiftsinntekter er blitt langt høyere enn forutsatt, og har økt med 45,5 milliarder kr siden behandlingen av revidert.

Tallene som framkommer i nysalderingen for 2007 på skatteinntekter, viser at Fremskrittspartiets foreslåtte skatte- og avgiftslettelser i forbindelse med vårt forslag til alternativt budsjett for 2007 ikke ville medført det provenytap for staten som Finansdepartementet anslo. Eksempelvis er statens merinntekter innenfor skatt på lønn tilsvarende om lag Fremskrittspartiets foreslåtte lettelser, slik at dette også kunne vært gjennomført uten inntektstap for staten. Det er videre verdt å framheve at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett vrir utgiftene over på investeringer, i motsetning til Regjeringen, som i større grad prioriterer utgifter til offentlig forbruk.

I forbindelse med nysalderingen for 2007 mener Fremskrittspartiet det er rom for noen store grep.

Fremskrittspartiet er bekymret over den gjeldsbelastningen de regionale helseforetakene har opparbeidet seg. Når helseforetakene har et akkumulert underskudd som ved utgangen av 2007 kan nærme seg 2,6 milliarder kr, blir de regionale helseforetakenes økonomiske handlingsrom svært begrenset. Det akkumulerte underskuddet gjør at likviditeten blir presset. Gjeldssletting er helt nødvendig for at de regionale helseforetakene skal kunne klare å få kontroll på gjeld og samtidig ha en tilfredsstillende likviditet. Fremskrittspartiet foreslår at den samlede gjelden til staten reduseres med 2 milliarder kr. Vi foreslår også en tilleggsbevilgning på 1 milliard kr til helseforetakene. Daglig hører vi om nedskjæringer som vil ramme pasientene. Dette kan Stortinget ikke stilltiende akseptere, slik vi ser det.

Vi ser at situasjonen i eldreomsorgen er alvorlig mangelfull og prekær i en rekke kommuner. Det er nødvendig med økte midler for å heve kvaliteten og bedre tilbudet til den enkelte bruker. Vi viser også til det økte vedlikeholdsetterslepet i skolen samt behovet for investeringer i IKT-utstyr og IT-infrastruktur i skolen. Vi mener det er nødvendig å øke det statlige bidraget for å sikre elevene et godt inneklima, topp teknisk utstyr og oppdaterte skolebøker. På denne bakgrunn foreslår vi å bevilge 2 milliarder kr mer til kommunesektoren.

Videre har vi forslag om 2 000 kr ekstra til aleneboende minstepensjonister denne julen. Enslige minstepensjonister tjener minst av alle de store gruppene i samfunnet. Selv sosialhjelp gir 17 000 kr mer å rutte med i året. Norge vil i 2007 gå med et overskudd i statsøkonomien på nesten 400 milliarder kr. Derfor både bør og har man råd til å gi den gruppen som har det aller vanskeligst rent økonomisk, et inntektsløft. Vi fremmer forslag om disse 2 000 kr for desember måned 2007 til enslige minstepensjonister. Dette er et helt konkret forslag i den debatten som har vart en lang stund. Det gjelder bl.a. fattigdomsbekjempelse, som Regjeringen sier man er opptatt av.

Vi ønsker også nedbetaling av bompengegjelden, som vil tilsvare 11,7 milliarder kr. Det er et sterkt økende antall veiprosjekter i Norge som er finansiert gjennom at bompengeselskaper har lånt penger i markedet for deretter å gjennomføre utbygging av veiprosjekter. I tillegg til ovennevnte er det flere bompengeprosjekter som er ferdig prosjektert og klare til oppstart. Disse lånene blir betjent ved at bilistene betaler bompenger for å bruke den ferdigbygde veien, eller der veien er planlagt bygget. Fremskrittspartiet mener med bakgrunn i misforholdet mellom de totale innbetalte avgifter fra bilistene og bruken av midler til veiformål at det er grunnlag for ettergivelse av gjelden til bompengeselskapene og for ekstraordinære bevilgninger til de prosjekter som allerede er bestemt finansiert gjennom bompengeinnkreving.

En slik finansiering av veiprosjekter vil ikke skape vesentlig økt etterspørsel i markedet, da midlene enten er bundet eller allerede brukt. Jeg ønsker også å presisere at nedbetalingen av bompengeselskapenes gjeld ikke vil være å betrakte som en kostnad i regnskapsmessig forstand, men som en omplassering av formue fra omløpsmidler til anleggsmidler, og altså en investering i varige verdier og ikke en reduksjon av nasjonalformuen.

Dette framkommer ikke i budsjettsystemet, ettersom dette er utgiftsbasert og ikke skiller mellom kostnader og investeringer, slik et vanlig regnskap mer korrekt ville gjøre.

Vi mener også det er rom for noen ytterligere investeringer innenfor politiet, og foreslår bevilget 40 mill. kr til investeringer i politiet.

Vi fremmer også en del andre forslag, bl.a. om at rammen til de regionale helseforetak økes med 150 mill. kr, samt 2,5 mill. kr til gratis influensavaksine. Vi har også et verbalforslag – at NO_x-avgift som ikke er satt i miljøfond eller benyttet til miljøtiltak, settes i fond. I denne innstillingen fremmer vi dessuten forslag om 20 mill. kr til frivillige organisasjoner for å styrke arbeidet disse gjør for de fattigste.

Fattigdomsproblematikken, som jeg var inne på tidligere her i dag, har vært debattert heftig de siste årene. Vi har sett en rekke utspill, og vi har registrert at alle partiene sier man er opptatt av å gjøre noe med dette. Likevel kommer det altså ikke konkrete forslag fra Regjeringen.

Fremskrittspartiet har konkrete forslag for å gjøre forholdene for de fattigste i Norge bedre. Jeg vil peke på det gode arbeidet som utføres av mange frivillige organisasjoner – kanskje særlig i advents- og julesesongen. Fattighuset, Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen er eksempler på dette. Det vil være mulig å skape en hyggeligere jul for svært mange gjennom en ekstra bevilgning til slike organisasjoner for å sette dem i stand til å arrangere juletilstelninger for dem som ikke selv er i stand til det. Vi ønsker derfor å bevilge – og fremmer forslag om det – 20 mill. kr til fordeling mellom de frivillige organisasjonene.

Selv med disse foreslåtte påplusninger og det gjeldsslettingsforslag som jeg har redegjort for, vil vi bruke langt mindre enn det Regjeringen og stortingsflertallet mente var forsvarlig i juni 2007 i forbindelse med behandlingen av revidert statsbudsjett, altså for veldig få måneder siden.

På denne bakgrunn ønsker jeg å ta opp de forslag som Fremskrittspartiet har framsatt i innstillingen fra finanskomiteen.

Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Alf E. Jakobsen (A) [19:21:06]: I merknadene til Fremskrittspartiet forholder de seg ikke til at det er forskjell mellom oljekorrigert underskudd og det strukturelle oljekorrigerte underskuddet. Riktignok er terminologien her vanskelig å forstå, men Fremskrittspartiet gjør et poeng av at de ikke vil forholde seg til det strukturelle underskuddet, slik Regjeringen gjør.

Da blir mitt spørsmål til Fremskrittspartiet: Betyr det at dersom Fremskrittspartiet skulle komme i regjeringsposisjon, så vil de gå bort fra hele budsjettsystemet, som alle regjeringer har forholdt seg til i sitt arbeid? Hvis dette stemmer, er det viktig at Fremskrittspartiet flagger det synspunktet, og jeg regner med at de flagger det i god tid før valget. Hva er Fremskrittspartiets syn på det?

Ulf Leirstein (FrP) [19:22:08]: La meg aller først presisere at Fremskrittspartiet er kjent som partiet som kaller en spade for en spade. Vi sier rett ut hva som faktisk ligger mellom linjene i det som fra Regjeringens side ofte skal omtales med veldig vanskelige ord og pakkes inn i det systemet man har valgt.

Ja, hvis Fremskrittspartiet kommer i regjering, ønsker vi å endre budsjetteringssystemet i Stortinget. Vi har sågar i vårt partiprogram at vi ønsker et budsjett som i langt større grad skiller mellom hva som går til drift, og hva som går til investering, og vi ønsker innført et langtidsbudsjetteringssystem som bl.a. finanskomiteen hørte hvordan praktiseres i England, da finanskomiteen var der for noen måneder tilbake. Fremskrittspartiet ønsker omfattende reformer også av budsjetteringssystemet slik som vi kjenner det i Stortinget i dag.

Torgeir Micaelsen (A) [19:22:56]: Først hadde det vært fristende å spørre Fremskrittspartiet: Hva er grunnen til at man ikke bruker litt mer enn det man gjør? Hvorfor ikke et par tusenlapper ekstra til minstepensjonistene, f.eks.? Det tyder jo på at det ikke er noen yttergrense for hva økonomien tåler, hvis man skal tolke Fremskrittspartiet rett. Derfor er spørsmålet til Leirstein: Hva er grunnen til at man ikke velger å bruke enda litt mer? Jeg antar også at representanten Leirstein er enig i at selv med Fremskrittspartiets budsjett, hvis det ble saldert og hadde blitt vedtatt i dag, hadde det fortsatt vært uløste oppgaver i Norge.

Så har jeg et konkret spørsmål til. Tidligere i høst har denne regjeringen blitt kritisert av resten av borgerligheten for å være for ekspansiv i pengebruken. Ja, det gikk til og med så langt at Høyre nå har garantert at i samarbeid med Fremskrittspartiet i en eventuell ny regjering vil det være helt uaktuelt å legge opp til den type pengebruk og budsjettering som vi i dag opplever på nytt fra Fremskrittspartiet. Er representanten Leirstein villig til å akseptere den virkelighetsbeskrivelsen på borgerlig side? Hvis han ikke er det, hvilke løfter er det i så fall som vil brytes først, hvis Fremskrittspartiet må kutte nærmere 30 milliarder kr neste gang?

Ulf Leirstein (FrP) [19:24:04]: Her var det mange spørsmål. Jeg klarer selvfølgelig ikke å svare på alle dem på ett minutt. Men vi jo har mange debatter, jeg og representanten Micaelsen, i denne sal, og skal sikkert komme tilbake til det enten utover kvelden i dag eller ved en senere anledning.

La meg i hvert fall først si: Ja, selvfølgelig hadde det selv om våre forslag hadde blitt vedtatt i dag, vært uløste oppgaver i samfunnet. Det er sånn at vi har en regjering i dag som på en rekke områder faktisk svikter totalt, og spesielt er jeg ganske overrasket over at man svikter totalt når det gjelder bl.a. å gjøre konkrete ting for fattigdomsbekjempelsen. Da finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen snakket om dette i valgkampen, trodde jeg faktisk på henne – jeg var helt overbevist. Men jeg ser altså at glimrende forslag ikke kommer fram helt konkret.

Hvorfor fremmer vi forslag om bare 2 000 kr? Vel, når den regjeringen som sitter i dag, og stortingsflertallet viser så liten interesse for å følge opp konkrete forslag, trodde i hvert fall Fremskrittspartiet at et så enkelt og greit og helt konkret forslag som vi har fremmet, som utgjør veldig lite i sum, nemlig 146 mill. kr, burde stortingsflertallet kunne gå for. Allikevel konstaterer jeg at flertallet faktisk velger å avvise den bruken av disse 146 mill. kr.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:25:21]: Representanten Leirstein beskreiv høykonjunkturen som kraftig. Ja, den er så kraftig at økningen i antall årsverk i arbeid overstiger alles prognoser. Det er sammen med det en enorm kostnadsvekst ikke minst i sentrale strøk, spesielt på investeringsprosjekter. Fremskrittspartiet legger til grunn mer investeringer, mer veiinvesteringer, og først og fremst mer veiinvesteringer i sentrale strøk.

Jeg har to spørsmål. Ser Fremskrittspartiet denne kostnadsutviklinga som et problem? Og pkt. 2: Hva er Fremskrittspartiets forslag i salderinga som vil dempe denne kostnadsveksten framover?

Ulf Leirstein (FrP) [19:26:11]: Da vi la fram vårt alternative statsbudsjett for 2006, for 2007 og for 2008, viste Fremskrittspartiet med våre strukturelle forslag hvordan man kan gjøre noe med den problemstillingen som representanten Lundteigen er opptatt av. I en behandling av nysalderingen vil det selvfølgelig ikke være mulig å ta de store grepene. Vi anser selv at vi har gjort noen enkle og mindre grep i denne salderingen, selv om det også blir karakterisert som vel i overkant, av noen representanter i denne sal.

Når Fremskrittspartiet foreslår konkrete investeringer, gjør vi bl.a. dette i samråd med hva bransjeorganisasjonene selv sier det er mulig å investere f.eks. innenfor anleggssektoren her i Norge. Vi stoler på at bransjeorganisasjonene selv vet hvilken ledig kapasitet som er der, for det finnes faktisk ledig kapasitet på en del områder.

Når vi i nysalderingen nå foreslår å fjerne og nedbetale gjelden til bompengeselskapene, er det fordi det er investeringer som allerede er foretatt, eller prosjektert og skal foretas, og som vil ha liten innvirkning på det som representanten Lundteigen er opptatt av.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jan Tore Sanner (H) [19:27:34]: Det er fristende å gjøre dette til en stor reprise på finansdebatten vi hadde tidligere i høst, men jeg skal prøve å unngå å gjøre det. Bare noen ganske få merknader fra Høyres side.

Jeg vil starte med å gi finansministeren honnør for en ryddig nysaldering. Høyre har alltid vært opptatt av at nysalderingen skal være ryddig, og det skal være en avslutning av budsjettåret. Det er ikke der man skal putte inn ny politikk.

Jeg slutter meg også til de vurderingene som komiteens leder, Reidar Sandal, hadde når det gjaldt realistisk budsjettering. Men jeg har da lyst til å minne representanten Reidar Sandal om at både Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i forrige periode, da de var i opposisjon, også syndet på dette området, om ikke i samme grad som Fremskrittspartiet gjør i denne nysalderingen. Jeg husker veldig godt at jeg etter budsjettrunder hadde behov for også å refse Arbeiderpartiet for at man i nysalderingen puttet inn noen ekstra godbiter. Men jeg er glad for at Arbeiderpartiet nå gjør det så klart at nysaldering skal være en nysaldering, og at den politikken man har, om det er ekstra penger til kommuner, til fattigdomstiltak eller til vei, skal avspeiles i de ordinære budsjettene man legger frem.

Det som er interessant i nysalderingen, er opplysningene om den veldig kraftige veksten i skatteinntektene. Faktisk økte skatteinntektene i 2006 med 20 milliarder kr utover det som var budsjettert, og for 2007 øker skatteinntektene med hele 42 milliarder kr mer enn budsjettert. Vi kan selvfølgelig reise en debatt om de redskapene Finansdepartementet har for å gjøre anslag for skatteinntekter, men grunnen til at jeg synes dette er interessant, er at det også er et politisk perspektiv ved det. Det viser at det ikke er skatteinntektene som i dag hemmer en videre utbygging av velferdssamfunnet vårt, men det er rett og slett mangel på arbeidskraft. Dermed punkteres jo veldig mye av den retorikken som også finansministeren brukte i forkant av forrige stortingsvalg, nemlig at valget stod mellom skattelettelser og velferd. Faktisk ser vi nå at skatteinntektene vokser så kraftig at selv ikke en regjering med SV makter å bruke opp alle de skatteinntektene som man nå får på grunn av den sterke veksten i økonomien. Tvert imot ville det være mer fornuftig nå å iverksette tiltak for å få økt tilgang på arbeidskraft. I den forbindelse har Høyre og flere av de andre borgerlige partiene tatt til orde for at man heller burde ha redusert skatten på lavere og vanlige inntekter, fordi vi vet at moderate skattelettelser på lavere og vanlige inntekter bidrar til å øke tilbudet av arbeidskraft. Vi har også i våre alternative budsjetter fremmet en rekke andre forslag for å øke tilbudet av arbeidskraft, men vi tar selvsagt ikke dem opp igjen nå i nysalderingen. Men det er noe av det viktigste vi faktisk kan gjøre for å kunne sikre en videre utbygging av velferden. Da er det ikke skatteøkninger som skal til, men tiltak som bidrar til at vi får mer arbeidskraft.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:31:46]: Nysalderinga av statsbudsjettet for 2007 innebærer bare små justeringer. Det viktigste med dokumentet er en ajourføring og drøfting av budsjettets helhet. Årets nysaldering innebærer historisk store endringer både i redusert faktisk oljekorrigert underskudd og redusert strukturelt oljekorrigert underskudd. Samtidig er differansen mellom disse to sentrale beregningsmåtene nå hele 56 milliarder kr, noe som viser den enorme styrken i dagens høykonjunktursituasjon. Dette gir oss dermed klar melding om den nødvendige styrken som må til av korrigerende økonomiske virkemidler for å dempe høykonjunkturens negative sider, med stor kostnadsvekst i sentrale strøk.

Samtidig er netto kontantstrøm til fellesskapet fra petroleumssektoren redusert med hele 45 milliarder kr fra saldert budsjett 2007, fra i fjor høst, til dagens nysaldering. På tross av økte petroleumspriser gir ytterligere fall i produksjonen kombinert med sterk vekst i investeringene denne budsjettsprekken. Per oktober i år har den totale årsproduksjonen av olje falt til 195 millioner oljeekvivalenter, eller om lag 5 pst., på ett år. Konsekvensene av dette må nå få økt oppmerksomhet i den politiske debatten.

Statsbudsjettets samlede skatte- og avgiftsinntekter fra Fastlands-Norge anslås nå til 631 milliarder kr i 2007, en økning på enorme 12,3 pst. fra 2006. Dette gir en økning på om lag 41 milliarder kr i forhold til saldert statsbudsjett 2007 vedtatt på denne tid i fjor.

Tilgangen på arbeidskraft er langt større enn budsjettert. En rekke stimulerende tiltak er satt inn, ikke minst fra statsråd Bjarne Håkon Hanssen. Det er positivt. Skatteprofilen for personlige skattytere bør forsterkes til fordel for dem med lavere inntekter, både ut fra fordelingshensyn og dagens arbeidskraftsituasjon. Entydig forskning viser at disse arbeidstakergrupper reagerer med størst økt arbeidsinnsats ved lavere skattlegging. Omfordeling av skattebyrden blir derfor et sentralt tema i arbeidet med 2009-budsjettet.

Det offentlige konsumet har de siste fire åra hatt en reell underliggende utgiftsvekst med et godt samsvar mellom tallene i Gul bok, altså Regjeringas forslag til statsbudsjett, og de endelige regnskapstallene for året. Det offentliges andel av bruttonasjonalproduktet reduseres planmessig gjennom dette faktum. Dagens situasjon innebærer videre at nasjonalbudsjettets tall for privat konsum, oljeutvinning og rørtransport samt boliginvesteringer viser kraftig økning fra budsjett til regnskapstall. På godt norsk, denne delen av nasjonalbudsjettet sprekker. Arbeidskraftbehovet øker kraftig på disse samfunnsområdene. Her ligger Regjeringas største utfordring i det kommende nasjonalbudsjett. Dersom vi ikke får en mer realistisk budsjettering basert på sterkere styringsvirkemidler for disse samfunnsområder, vil dette føre til et så sterkt press for å gjennomføre en strammere finanspolitikk at denne kommer i enda større utakt med folks nøkterne forventninger til bl.a. kommunenes velferdstilbud, offentlige investeringer i bedre kommunikasjoner samt stimulans til nødvendige investeringer i fornybar energi. Verken Fremskrittspartiet eller de tidligere regjeringspartiene viser vilje til å debattere denne helheten. Et prisverdig modig unntak er tidligere Høyre-statsråd Victor D. Norman i Dagens Næringsliv 8. desember i år. Hans hovedpoeng var: «Regningen, takk!» «Skal vi ha et førsteklasses offentlig tjenestetilbud, må vi betale prisen.» Hans forslag om økte skatter for at bedrifter skal beslaglegge færre folk, er til overmål i strid med skatteløftet i Soria Moria-erklæringa til Regjeringa.

Senterpartiets tradisjon er blandingsøkonomi, hvor korrigering av markedskreftene for å nå samfunnsmessige mål står svært sterkt. Vi har altså en tradisjon for en pragmatisk økonomisk politikk hvor nye radikale virkemidler kan brukes for å sikre en samfunnsmessig utvikling som gir en mer langsiktig satsing på å bygge Norge. Vi fortsetter gjerne debatten med Victor D. Norman for å få flertall for en ny og mer udogmatisk økonomisk politikk.

Lars Sponheim (V) [19:36:46]: Det hadde vært veldig fristende å ta opp tråden fra den diskusjonen som representanten Lundteigen her drar opp i sin støtte til Victor D. Normans ønske om raskere å avvikle tradisjonell industri, jordbruk og fiske for å få folk over i tjenesteytende næringer og offentlig sektor. Men jeg skal ikke ta den debatten. Jeg vil nok heller problematisere konsekvensene av mye av det han gir uttrykk for.

Jeg vil for det første gi uttrykk for at når vi nå behandler nysalderingen, er det bred tilslutning til å gjøre den til en siste ryddejobb i budsjettet, og ikke lage all den politikk som det i teorien er mulig å lage av nysaldering. I så måte må en gratulere den sittende regjering med å ha en bedre opposisjon enn noen annen regjering har hatt før i det siste. Det er kanskje den største styrken denne regjeringen har.

Det er to forhold jeg har lyst til å reflektere over når vi nå behandler nysalderingen. Det er jo slik at når en får et så fantastisk dokument på sitt bord som Regjeringens nysaldering, som gjør opp status i kongeriket, er det nesten så en ikke vet om en skal le eller gråte eller – det tradisjonelle – trekke på skuldrene. Debatten bærer jo litt preg av det siste, for det har vi tradisjon for. Det er allikevel grunnlag for å gjøre noen refleksjoner over: Hva er det dette forteller i stort? Skatt er stikkord for det ene. Det er helt eventyrlig hvilken kraft det er i økonomien, og hvor eventyrlig mye mer kraft det er i økonomien enn det noen var i stand til å forutsi, selv alle Finansdepartementets kloke mennesker, da budsjettet ble laget. Jeg skal komme litt tilbake til det forhold, for jeg synes det for oss alle reiser noen utfordringer vi skal adressere.

Det peker også på den debatt vi nå har begynt å få omkring samlede skatteinntekter og skattenivå. For det første er det slik at den sittende regjering har valgt å binde seg til et skattenivå som er likt skattenivået fra 2004. I 2004 ble det etablert et skattenivå av Bondevik II-regjeringen. Det var omtrent midt i den regjeringsperioden og er kanskje uttrykk for det gjennomsnittlige skattenivå som var under Bondevik II-regjeringen. Det er ikke noen mer dramatiske endringer enn det som har skjedd.

Det er åpenbart ikke det høyeste skattenivået vi har hatt her i landet, men vi har åpenbart de høyeste skatteinntektene vi har hatt her i landet. Jeg vil ta til orde for det jeg har sagt mange ganger før: Det er ingen åpenbar sammenheng, etter mitt skjønn, mellom skattenivå og skatteinntekter i den forstand at jo høyere skattenivået er, jo høyere blir skatteinntektene. Jeg tror det er rett å snakke om et riktig skattenivå som gir de høyeste inntektene, ved at det blir mye mer penger å beskatte. Mange flere skaffer seg inntekt, og økonomien går godt. I så måte mener jeg vi har et skattenivå som i dagens situasjon tar det maksimale ut av hva vi kan frambringe av skatteinntekter.

Nå tror ikke jeg at det alene er skatteletter under den forrige regjering som har skapt gode tider – definitivt ikke. Det er først og fremst konjunkturer, og først og fremst mange heldige forhold. Men jeg mener at det dokumentet vi har fått i dag, viser at det gjelder ikke å ha høyest mulig skattenivå for å få høyest mulig skatteinntekter. Det gjelder å ha et skattenivå som utløser arbeidskraft, ledig arbeidskraft, som utløser innsats og et antall bedrifter som kan skattlegges.

Jeg husker jeg var i en debatt i forrige periode med daværende parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg, hvor jeg nettopp gav uttrykk for at rette skatteletter, rett skattenivå vil kunne gi høyere skatteinntekter. Jeg husker han kalte meg woodoo-Lars, at det var en slags trolldom å skulle forene slike størrelser. Det er min oppfatning – og med forbehold om at det er mange andre forhold som også virker – at den salderingen vi har til behandling i dag, er et bevis på at dette ikke var trolldom. Det er ganske god logikk, nemlig at vi kan få rekordhøye skatteinntekter uten å ha et rekordhøyt skattenivå. Det tror jeg vi kommer til å få mange debatter om framover. Det betyr da at debatten om enten skattelette eller rett skattenivå eller fellesskapet blir en helt feil problemstilling. Det må kombineres på en rett måte.

Så er det en annen problemstilling som jeg har lyst til å sende med som en julehilsen – eller skal vi si nyttårsforsett – til finansministeren. Det er det problemet at vi nå behandler en nysaldering som viser at det vi trodde var finstilte instrumenter da vi behandlet budsjettet for ett år siden, viser seg nå å være utrolige avvik. Etter å ha fulgt budsjettbehandlingene gjennom veldig mange år, og det med skiftende regjeringer, mener jeg å kunne registrere at det er et økende avvik mellom det som er sluttresultatet, og det som er det vi budsjetterer med. Jeg synes det begynner å komme opp i et omfang som er ganske problematisk. Jeg synes dette skjer spesielt i gode tider hvor vi ikke har systemer, budsjetteringssystemer, kanskje modeller, som fanger kraften i økonomien.

Nettopp fordi jeg med mine amatørtanker omkring disse tingene har reflektert rundt dette, om vi har eksakt nok kunnskap til å sette så klare rammer for økonomiens kapasitet f.eks., fikk jeg en liten øyeåpner da vi hadde høring i komiteen om neste års budsjett, fra LOs sjefsøkonom Stein Reegård, som på vegne av faget sitt, sosialøkonomene, de hellige bestyrere av Finansdepartementet, tok litt selvkritikk med å si at vi nå sitter med en slags utilstrekkelig kunnskap om hva som egentlig skjer i økonomien. Jeg skal komme med noen sitater fra det Reegård gav uttrykk for, for jeg synes det var veldig interessant. Han sier selvsagt at det er en «positiv utvikling» som skjer. Han sier videre:

«Men det vi samtidig sier er at vi vet litt lite. Og det er ikke fordi vi mener at det er fordi vi er litt lite opplyste, men vi tror det er et problem som plager flere og som burde plage enda flere. Det betyr igjen at vi ikke helt forstår grunnlaget for makropolitikken. Hva den bygger på og hva den burde bygget på.»

Som et talleksempel brukte Reegård følgende i høringen i komiteen:

«En måte å se dette på, er hvordan sysselsettingsveksten er undervurdert. Anslagene har vært veldig, veldig lave. FIN anslo at sysselsettingsveksten i 2006 først skulle bli 18.000 deretter 55.000, mens svaret ble 72.000.»

I tillegg kommer arbeidsinnvandring og tjenesteyting. Så sier han selvsagt at dette er positivt, men så sier han:

«Det vi ser er avvik som er langt utenfor det som er vanlig. Norges Bank er like fjernt fra målet om 2,5% prisstigning enn noen gang. Det har vært mye større kapasitet i økonomien enn hva man har basert pengepolitikken på.»

Så avslutter han med å si:

«Dette kaller jeg for «makromysteriet». Det ligger noen strukturelle trekk som er problematiske. Her står vi overfor nye problemer som gjør at departementets (finans) systemer og register ikke helt henger med.»

Jeg slutter meg til det Reegård sier, og om jeg ikke kan slutte meg til alt han sier her, vil jeg si at den problematisering det representerer, synes jeg det er verdt å ta med seg når vi i dag har et dokument som viser så store avvik at økonomien vår åpenbart har tålt veldig mye mer enn det vi trodde for bare ett år siden, og at litt av den selvransakelse som her gjøres av fagøkonomen Reegård, også bør gjøres av alle fagøkonomer i og rundt Finansdepartementet, som kanskje også med et kritisk blikk burde se på de modeller og systemer en bruker for å drive den finanspolitiske planlegging som et budsjett er.

Dette er ikke kritikk av denne finansminister eller noen andre, men det er et behov for undring i en situasjon der det skjer så mye spesielt rundt økonomien vår som viser at det er økonomifaget som er litt utilstrekkelig. Da bør en reise på kunnskapssøk og se om det er ting vi kan modernisere, modeller vi kan forbedre, og ta det med oss når vi skal budsjettere videre. Jeg håper at vi i framtiden vil stå overfor nysalderinger hvor resultatene ligger nærmere det vi har finsiktet når vi har budsjettert, ellers begynner dette å bli litt for rart.

Siden det kanskje er siste gang jeg står her i år, vil jeg gjerne benytte anledningen til å ønske presidenten og Stortinget en riktig god jul.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [19:45:47]: La meg aller først få gratulere representanten Lars Sponheim med et utmerket innlegg. Jeg kan slutte meg til det aller meste av det han sa.

Norge går så det griner. Norge AS hadde ekstra skatteinntekter på 41,8 milliarder kr, som det har blitt sagt en del ganger fra denne talerstolen. Det betyr at aktiviteten i innenlandsøkonomien, som også representanten Sponheim var innom, har vært langt høyere enn Finansdepartementet, Norges Bank eller noen andre forståsegpåere hadde trodd. Hva vil det si? Jo, det vi si at norsk økonomi har tålt en langt større aktivitet uten at det er skapt inflasjon, uten at det er skapt press på kronekursen, uten at arbeidsplasser er blitt flagget ut. Det eneste som har gått opp, er renten. Og renten har gått opp fordi forskriftene ikke følges. Inflasjonsmålet på 2,5 pst. er ikke fulgt, men likevel velger sentralbanksjefen å øke renten. Så det eneste som har gått opp, er renten. Da er det litt merkelig at Fremskrittspartiet, som bruker beløp langt lavere enn dette, får den voldsomme kritikken vi får. I fjor var posisjonen like påståelig. De sa at vår politikk ikke ville fungere, det ville bli press i økonomien, og alt ville gå galt, og de er like påståelige nå, kanskje med unntak av representanten Sponheim, og sier at det vil gå galt med Fremskrittspartiets politikk. Vi venter til neste år, hva som vil skje i saldert budsjett, og så får vi se hva fasiten blir da. Mitt tips er at posisjonen vil være like påståelig.

Saldert budsjett viser med all tydelighet at handlingsregelen er død og begravet. Det tror jeg egentlig alle, hvis de er litt ærlige, må innrømme. Det må også reflektere det jeg sa i sted, nemlig at man ikke kan ha makroøkonomi som eksakt vitenskap. Handlingsregelen er død og begravet. Når man bruker 0,15 pst. av Statens pensjonsfond, og man regelstyrt kan bruke 4 pst. – litt mindre, litt mer – så kan man ikke forsvare handlingsregelen. Man bruker 0,15 pst., og så sier man at det er måleinstrumentet. Det er ikke måleinstrumentet.

Men det merkeligste med dagens debatt er at de økte skatteinntektene omtales som Regjeringens penger. Det er jo ikke Regjeringens penger. Det er folkets penger. Og det mest naturlige ville jo være å betale noe tilbake til de rettmessige eierne av pengene, som har skapt denne aktiviteten i norsk økonomi – ikke minst når Regjeringen sier at den ikke kan bruke disse pengene, men i stedet må salte dem ned i aksjer rundt omkring og i obligasjoner i andre land. Det mest fornuftige ville være å betale tilbake til de rettmessige eierne.

Avslutningsvis må jeg si til representanten Sandal: Det er mulig han kan unnskylde alt mulig med masse teknikaliteter, men sannheten er at minstepensjonister, narkomane eller hjemløse ikke bryr seg om teknikalitetene. Det lar seg gjøre å gi noe støtte i julehøytiden til dem som har aller minst.

Arne Sortevik (FrP) [19:49:08]: Denne sluttsalderingen av årets budsjett er nasjonen Norges julelønning. Det hyggelige med nasjonen Norges julelønning er at situasjonen er svært god. Nasjonen formelig strutter av penger når årets regnskap gjøres opp. Det går så godt at vi nesten ikke bruker oljepenger i 2007, og det er mulig, og etter Fremskrittspartiets mening også fullt forsvarlig, for nasjonen å bruke litt ekstra på viktige områder i julemåneden desember. Det er faktisk også opp til Stortinget å bestemme det selv.

I innstillingen foreslår Fremskrittspartiet å disponere ca. 16 milliarder kr. 14 milliarder kr er omplassering av nasjonens formue fra statlig finansielt overskudd til statlig anleggskapital. Av disse nesten 14 milliarder kr vil vi bruke ca. 12 milliarder kr på å slette bompengeselskapenes gjeld i veiprosjekter. Vi fjerner bompengegjelden og fjerner bompengebetalingen. Nasjonaløkonomisk og for den enkelte bilist som i dag betaler bompenger, fjerner vi ikke bare innkrevingen for bygget vei på avbetaling, vi fjerner også betaling av renteutgifter, innkrevingsutgifter for bygging og riving av bomstasjoner, som også må betales av bilistene når vei finansieres på avbetaling. Vi fjerner en ueffektiv finansiering og en unødvendig og uforholdsmessig dyr og uproduktiv jobb med innkreving. Samlet gir dette god samfunnsøkonomisk effekt.

Hvert år ved behandlingen av statsbudsjettet foreslår Fremskrittspartiet større bevilgninger til bygging av veier, og hvert år får vi høre at vi er uansvarlige, vi overoppheter økonomien. Hvert år får Fremskrittspartiet også høre at dette ikke er mulig, fordi det ikke finnes ledig kapasitet til å bygge veier. Samtidig sier de partiene som advarer mot Fremskrittspartiets politikk, ja til å bygge samferdselsprosjekt på avbetaling. Men byggingen som finansieres over 15 til 20 år, gjennomføres jo på kortere tid. Man bygger i normalt tempo, med arbeidskraft og maskiner som finnes. Bygging skjer altså uavhengig av finansieringsformen. Bompengefinansierte prosjekter med gjeld pr. 31. desember 2007 er i hovedsak prosjekter som er bygget og vedtatt bygget. Anleggskapasiteten er brukt eller vedtatt brukt. Det blir altså ikke flyttet en spade, det blir ikke bygget én meter vei til. Det er null effekt og null overoppheting av økonomien, med mindre representanten Sandal da mener at sparte utlegg til bompenger for den enkelte bilist fører til en tøylesløs pengebruk og en varmgang i nasjonal økonomi.

Fremskrittspartiets forslag om sletting av bompengegjeld blir altså en omplassering av statlig formue fra finanskapital til realkapital, og ikke noe forbruk.

Statsråd Kristin Halvorsen [19:52:37]:Bare noen korte kommentarer på slutten av denne debatten, som selvfølgelig er preget av at vi har hatt den sterkeste høykonjunkturen i Norge på 30 år nettopp nå. Antakelig er vi mot slutten av den, men det er jo ikke godt å si, fordi den er i veldig stor grad et resultat av en internasjonal høykonjunktur, og vi er plassert midt i smørøyet av den. Vi får gode priser for det vi eksporterer, og vi importerer rimelig.

Det er helt riktig at kapasiteten og utviklingen på arbeidsmarkedet har vært veldig gunstig, og langt gunstigere enn vi har historisk grunnlag for å kunne tro. Det er jo noe av det som er utfordringen her at det er ikke så mye i den nærmeste historien vi kan lære av med hensyn til hvordan akkurat denne situasjonen er. Det er altså 150 000 flere som er i arbeid nå enn for to år siden. Det er like mange som bor i Tromsø og Fredrikstad til sammen. Det er en betydelig arbeidskraft som vi har klart å mobilisere til å løse viktige oppgaver, men det er jo langt flere enn vi kunne tro for to år siden at det var mulig å få ut i det norske arbeidsmarkedet. Og takk og pris for det, for det betyr at vi til tross for en svært lav arbeidsløshet, har klart å få den ytterligere ned og likevel har klart å løse mange oppgaver. Men jeg er helt enig med representanten Sponheim i at vi må søke stadig ny kunnskap og forbedre de virkemidlene og styringsmulighetene vi har i forhold til den økonomiske politikken.

Så til noe av det som er diskusjonen her. Det er selvfølgelig slik at når vi ser på det faktiske oljekorrigerte underskuddet, gjør det opp regnskapet for bedriften Norge. Men det er ikke slik vi vurderer det når vi lager statsbudsjetter, for da korrigerer vi det for det som er konjunktursituasjonen, vi renser på en måte statsbudsjettet for konjunktursituasjonen. Det er selvfølgelig fordi vi kapper toppen av høykonjunkturene, men vi kapper også bunnen av lavkonjunkturene. Hvis Fremskrittspartiet skulle ta sin egen argumentasjon helt ut, hadde det betydd at i lavkonjunktur måtte man stramme inn kraftig på skoler og helsevesen og hva det måtte være, mens i høykonjunktur kan man pøse på. Vi jamner altså ut de svingningene, fordi det er en mer fornuftig måte å bygge et velferdssamfunn på. Jeg må si at det er en nyhet for meg i hvert fall at Fremskrittspartiet har tenkt å knytte handlingsregelen og styringsinstrumentene for budsjettpolitikken til det faktisk oljekorrigerte underskuddet, ikke det strukturelt korrigerte underskuddet, for det ville føre til helt andre svingninger i økonomien.

Det er en stor utfordring nå å forvalte disse gode tidene slik at de varer lengst mulig. Det viktigste vi da må ha for øye, er å sørge for at vi har en situasjon med lav arbeidsløshet så lenge som mulig. Det har betydd at mange flere har kunnet ta del i den velstandsøkningen vi har hatt, og det er det fremste målet for den økonomiske politikken i en velferdsstat som ønsker å inkludere flest mulig, og som trenger den arbeidskraften som mange kan bidra med, og antakelig enda flere enn i dag, hvis vi gjennomfører statsbudsjettet slik som planlagt for 2008.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.