Lars Peder Brekk (Sp) [10:04:46]: (ordfører for saken): Denne saken omhandler forslag om opphevelse av Grunnloven § 107 (Odels- og Aasædesretten maa ikke opphæves). Den tar utgangspunkt i to ulike forslag, henholdsvis Dokument nr. 12:4 for 2003-2004 om opphevelse av Grunnloven § 107, og Dokument nr. 12:6 for 2003-2004 om endringer i Grunnloven § 107, der det foreslås at ny § 107 skal lyde:

«Aasædesretten maa ikke oppheves. De nærmere Betingelser, hvorunder den, til største Nytte for Staten og Gavn for Landalmuen, skal vedblive, fastsættes af Stortinget».

Alternativt foreslås at § 107 oppheves.

I det regjeringsoppnevnte Odelslovutvalget, NOU 2003:26, var det et mindretall som gikk inn for opphevelse av odelsloven. Forslagsstillerne i de to grunnlovssakene vi i dag behandler, baserer seg i stor grad på argumentasjonen til dette mindretallet. Det hevdes bl.a. fra mindretallet at det er unaturlig at vi i dagens samfunn skal ha et regelverk som gir enkeltpersoner en fortrinnsrett til å overta en eiendom på grunn av slektskap. Videre påpekes det at det ikke er hensiktsmessig at eieren av en eiendom ikke har friheten til å kunne selge eiendommen til hvem han måtte ønske, og man ønsker heller ikke at faglige kvalifikasjoner skal være avgjørende for hvem som skal kunne overta eiendommen.

Mindretallet mener at odelsinstituttet gjør det vanskelig for nykommere å etablere seg innenfor landbruksnæringen selv om de har de nødvendige faglige kvalifikasjonene, interesse for faget og næringen og kapital til å kjøpe en eiendom. Det hevdes at med dagens odelslovgivning er det nærmest praktisk umulig å få kjøpt en landbrukseiendom i det frie markedet.

Jeg forventer at mindretallet selv fremmer sine forslag i henhold til innstillingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene av Fremskrittspartiet, viser i innstillingen til Odelslovutvalgets flertallsinnstilling, hvor følgende hovedargumenter til fordel for odelsretten stikkordsmessig har blitt presentert slik:

Odelsretten

• gir et bedre landbruk

• sikrer at gårdbrukeren er selveier

• sikrer riktigere eiendomsstruktur

• bidrar til opprettholdelse av distriktsbosetting, med lokalt eierskap til landbrukseiendommene

• bidrar til likestilling mellom kjønnene

Det er videre viktig å understreke at flertallet i Odelslovutvalget, som bestod av Buttingsrud Mathiesen, Hersleth Holsen, Indgjerd Værdal, Kveberg, Opdahl og Svastuen, i sine merknader også påpeker at de er klar over at odelsloven kan gi enkelte uønskede virkninger. Men det avgjørende, som understrekes meget klart av Odelslovutvalgets flertall,

«er imidlertid at odelsloven utvilsomt gir flere og tyngre samfunnsmessig gunstige effekter, enn ulemper. Det vises særlig til de sosiokulturelle verdiene i tilknytning til de holdninger og langsiktige målsettinger som preger yrkesutøverne i landbruket, herunder i relasjon til spørsmålet om likestilling og bedre landbruksdrift. Videre vil Utvalgets flertall peke på at de uheldige virkningene av odelsloven, slik den fremstår i dag, vil bli vesentlig redusert ved de endringene som Utvalget har foreslått.

Et annet viktig aspekt for flertallet, er at odelsloven bidrar til å ivareta samfunnsmessige verdier på en måte som er forutsigbar for yrkesutøverne i landbruket, og lite utsatt for stadige endringer, slik for eksempel konsesjonsloven har vært de senere årene. Det er også grunn til å peke på at odelsloven er elastisk i den forstand at den ivaretar samfunnsmessig ønskede virkninger på» - det som hevdes å være - «lovtomme områder.

Flertallet mener ut fra en totalvurdering at odelsloven også i fremtiden vil være et viktig instrument for å sikre langsiktighet og stabilitet i næringen, samt å medvirke til samfunnsmessig ønskede virkninger. Flertallet ønsker etter det at odelsretten skal bestå.

Utvalgets flertall bemerker ellers at åsetesretten i dag har en begrenset betydning vedrørende eierskifter i landbruket. Når det gjelder åsetesrettens betydning ved en eventuell opphevelse av odelsretten, viser flertallet til merknadene under punkt 12.4, særlig hva angår arvesituasjonen. Dersom odelsretten skulle oppheves, vil denne betydningen avta ytterligere, ved at man sannsynligvis ikke lenger vil få samvirket mellom odels- og åsetesrett med hensyn til pris, ved vanlige generasjonsskifter. Ytterligere er det slik at eiendommer av næringsmessig betydning i landbruket, i praksis ikke omfattes av åsetesretten, i og med at disse eiendommene i det alt vesentlige overdras mens eieren fortsatt er i live. Det er først og fremst dersom eieren dør uventet (før pensjonsalder) at åsetesretten får betydning».

Odelslovutvalgets flertall viser videre til at odelsloven sikrer stabilitet i en næring som for øvrig er utsatt for ytre påvirkning som virker i motsatt retning. Det påpekes at odelsloven bidrar til en mer langsiktig forvaltning av landbrukseiendommer ved at bøndene ser investeringer i et flergenerasjonsperspektiv. Samtidig mener dette flertallet at odelsloven er viktig for å utvikle kjønnsmessig likestilling i landbruket og vil fortsatt være viktig for å sikre dette.

Senterpartiet mener landbruket er særdeles viktig for sysselsetting, bosetting og kultur i distriktene. Landbruket har en av de mest komplette verdikjedene i næringslivet, fra forskning på råvarer og helt fram til forbruker. Med sitt sterke lokale grunnfeste viser landbruket tradisjoner, nytenkning og omsorg for jord og skog. Landbruket ivaretar kulturlandskapet. Det er til innbyggernes rekreasjon og turistnæringens attraksjon. Norsk landbruks viktigste oppgave, imidlertid, er å produsere trygg og ren mat. Dette er et gode for samfunnet. Et livskraftig Norge krever et livskraftig landbruk. Det innebærer et landbruk hvor det er rom for både små og store enheter, hvor man oppmuntrer til lokalt mangfold og kreativitet. Landbrukets betydning for et levende Distrikts-Norge er stor. Det er derfor avgjørende å ivareta en variert bruksstruktur.

Senterpartiet vil arbeide for et landbruk med utviklingsmuligheter, et landbruk hvor de samlede matressursene i Norge blir forvaltet på en fornuftig og bærekraftig måte, et landbruk hvor ungdom tør og vil satse, et landbruk hvor miljø og kvalitet står sentralt, et landbruk hvor bonden får større frihet, og et landbruk hvor den private eiendomsretten respekteres. Et sentralt element for å kunne oppnå dette er odelstanken, at det man forvalter, skal tas vare på og om mulig overlates til neste generasjon i en enda bedre forfatning enn tidligere. Hovedelementene i odelsloven må opprettholdes og sikre at ressursene blir forvaltet langsiktig.

Jeg vil på denne bakgrunn anbefale at de framsatte forslagene ikke bifalles, som også komiteens flertall har tilrådd.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:12:14]: La meg først ta opp de forslagene i innstillingen som er fremmet av Fremskrittspartiets medlemmer i komiteen.

Det er et paradoks når den forrige taleren, Senterpartiets parlamentariske leder, snakker om de langsiktige målsettingene for norsk landbruk. Norsk landbruk er fullt av langsiktige målsettinger. Det finnes nok ikke noen næring i dette landet som har flere langsiktige målsettinger enn det det norske landbruket har. Likevel utvikler landbruket seg helt i strid med de langsiktige målsettingene, og med de gode tankene som Senterpartiet spesielt skal være en eksponent for når det gjelder landbruket.

Ett av de langsiktige målene som man har for norsk landbruk, er dette med eiendomsretten. Den er veldig viktig i Norge, og Fremskrittspartiet er den fremste eksponenten for eiendomsretten her i landet. Problemet med eiendomsretten i landbruket er jo at den har så mange heftelser at man kan stille spørsmål ved om det er en reell eiendomsrett. På landbrukseiendommer er det en prisregulering, og det er en prøving av om de som skal overta en landbrukseiendom, er skikket til å overta eiendommen. Man har også odelsinstituttet, som denne saken dreier seg om.

Odelsinstituttet har lange tradisjoner, men det er viktig for Stortinget å merke seg at odelsinstituttet ble innført i en helt annen tid enn den moderne tid vi nå lever i. Landbruket har en helt annen funksjon i vårt samfunn i dag enn hva det hadde på den tiden da odelsretten ble innført, og for noen år siden var det også helt sikkert en del poenger ved det. Men i de siste 25-30 år har det skjedd ekstremt store endringer i landbruket som gjør at vi er nødt til å stille spørsmål ved om det fortsatt er et praktisk institutt å ha. Vi er enig i at det skal være mulig for faglig kvalifiserte folk å få etablert seg i landbruket. Men det er så å si umulig for en person som i dag går ut fra landbruksskolen, som har lyst til å satse på landbruket, og som selv ikke har odelsrett eller annen mulighet til å skaffe seg landbrukseiendom, å få kjøpt en landbrukseiendom på markedet.

Som jeg sa tidligere, er prisregulering også noe som gjør at svært få landbrukseiendommer kommer på markedet. Odelsinstituttet fører også til at eiendommene forblir i familiene. Selv om man ikke hadde odelsinstituttet, tror jeg forholdet mellom foreldre og barn ville kunne løses på en god måte. Det blir feil når f.eks. foreldre og barn blir enige om at eiendommen skal selges ut av familien, at en noe fjernere slektning da skal kunne komme og ta eiendommen på odel. Det fører ofte til at eiendommen likevel ikke blir solgt. Er landbruket tjent med det?

Som landbrukspolitisk talsmann i Fremskrittspartiet reiser jeg mye rundt på bygdene, og jeg ser nå at det er en økt forståelse der for at odelsretten er et av de elementene som bidrar til problemet med å opprettholde bosettingen i en del bygder. I høst deltok jeg i en paneldebatt i Oppdal, og der ble det fra lokale næringsutøvere i landbruket og fra ledende politikere klart uttrykt at for Oppdal virket odelsretten negativt.

Den uttalelsen som kom fra Statens landbruksforvaltning i forbindelse med Odelslovutvalgets innstilling - Statens landbruksforvaltning er nettopp det organet her i landet som forvalter konsesjonsregler osv. når det gjelder landbrukseiendommer - er det verdt å merke seg. De har sterke argumenter for at odelsretten kan oppheves.

Skal vi virkelig nå de langsiktige målsettingene som bl.a. Senterpartiet har satt seg for landbruket - og Fremskrittspartiet håper jo at man oppnår en del av de langsiktige målsettingene som man har for landbruket - er man nødt til å gjøre noe med regelverket for landbruket. Man er nødt til å få eiendomsstrukturen i landbruket mer på linje med strukturen i det ordinære eiendomsmarkedet, og da vil det være en begynnelse å bifalle dette forslaget fra representantene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Hans Frode Kielland Asmyhr har tatt opp de mindretallsforslag han refererte til.

Sigrun Eng (A) [10:19:24]: Denne saka dreier seg om to grunnlovsforslag, som saksordføraren sa, om å oppheve eller endre Grunnloven § 107, som omhandlar odels- og åsetesretten. Dette er forslag som Arbeidarpartiet ikkje støttar.

Etter næringsfraksjonen sine vurderingar er det viktig at vi har eit lovverk for landbrukseigedommar som er ein del av, og som støttar opp om, landbrukspolitikken vår. Vi skal ha ein variert bruksstruktur som bidreg til aktivitet og busetjing over heile landet, og vi skal m.a. støtte opp om dei tradisjonelle familiebruka. Odelsloven speler ei viktig rolle i denne samanhengen. Det er mange gode grunnar til at vi skal oppretthalde dette lovverket òg i framtida. Eg er likevel samd med andre i at det kan ha nokre uheldige utslag, men enkelte ulemper kan ikkje forsvare at heile instituttet må opphevast. Det ville, etter Arbeidarpartiet si vurdering, fått svært negative følgjer for landbruksnæringa og busetjinga i Distrikts-Noreg.

Regjeringa har no eit arbeid på gang som har som målsetjing at lovgiving og praksis skal bidra til at eigedomsressursane blir utnytta betre enn tidlegare til nærings- og busetjingsformål. Det er i den samanhengen sett i gang eit arbeid med å tilpasse lovgivinga til Regjeringa sine mål i landbrukspolitikken. Heilt konkret dreier dette seg m.a. om å gjere verkemidla i jordloven, konsesjonsloven og odelsloven meir målretta enn i dag. Landbruks- og matdepartementet har òg til vurdering om vedtak om buplikt er målretta nok. Det blir i den samanhengen gjort ei vurdering av korleis ulike verkemiddel i eigedomspolitikken kan bli brukt for å styrkje og oppretthalde busetjinga. Departementet vurderer òg dei norske vedtaka om buplikt i lys av EU-domstolen sitt vedtak omkring buplikt i Danmark.

Departementet vil i løpet av vårsesjonen sende ut på høyring forslag om endringar i lovgivinga for landbrukseigedommar, og vi ser fram til å få nye lovforslag til behandling her i Stortinget i løpet av året.

Per-Kristian Foss (H) [10:22:04]: Dette er ikke stedet for en generell landbruksdebatt. Det som foreligger til behandling, er spørsmålet om man skal endre en gammel grunnlovsbestemmelse om odels- og åsetesretten, heretter kalt odelsretten, for alle praktiske formål.

Jeg ser ikke bort fra at det kan være argumenter både for og imot, men for en konservativ teller det noe at en ting har vart en stund, at bestemmelsene har lange tradisjoner, at grunnlovsbestemmelsene har bidratt til mange selveiende bønder, som vi som konservative setter uhyre stor pris på, og at det gir forutsigbarhet for en næring og for en stor befolkningsgruppe.

Så er da spørsmålet: Er argumentene imot så sterke at de taler for en endring? Vi synes altså ikke det. Vi ønsker å opprettholde bestemmelsen, men ser allikevel det som mindretallet påpeker - for den saks skyld også andre representanter for flertallet - at landbruket står overfor en del nye utfordringer som må forutsette endringer på andre områder. Det var vel en representant for Fremskrittspartiet som sa at vi nå lever i en annen tid enn da Grunnloven ble vedtatt. Det skal det ikke være stor uenighet om i denne sal. Det er dog slik at en del tradisjoner - for den saks skyld familie og arv, som er en gammel tradisjon - er i en ny tid i dag, men gamle, gode verdier som er overlevbare, karakteriseres jo nettopp ved at de kan tilpasses en ny tid. Det tror jeg også tradisjonene i landbruket kan gjøre. Men samtidig må man da være villig til å se på bopliktbestemmelsene, på konsesjonslovbestemmelsene, på prisregulering og ikke minst på det vell av bestemmelser i jordbruksavtalen som gjør landbruket til en gjennomregulert næring. Dette er det mulig å gjøre noe med, uavhengig av grunnlovsbestemmelser.

Ola T. Lånke (KrF) [10:24:31]: De to foreliggende forslagene om opphevelse - alternativt endring - av grunnlovsbestemmelsen i § 107, som omhandler odels- og åsetesretten, er foreslått avvist av komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiets medlemmer. Fra Kristelig Folkepartis side vil jeg bare uttrykke at vi er tilfreds med dette. Saksordfører Lars Peder Brekk har redegjort godt for bakgrunnen for avvisningen, så det slutter vi oss til.

Som det framgår av innstillingen, understreker odelsretten de nære bånd det er mellom slekt og utøvelse av jordbruk i Norge, som også noen andre har pekt på. Vi tror dette har hatt en positiv betydning gjennom styrking av kontinuiteten og har bidratt til stabilitet og forutsigbarhet for utøverne i en næring som ellers har vært satt under press. Selv om det nok fra tid til annen kan være behov for å foreta justeringer av odelsinstituttet - det ser vi vel alle sammen - tror vi fortsatt at odelsprinsippet representerer en viktig verdi som vi ønsker å holde fast ved. Justeringer i odelsloven har vært gjort, og det vil det fortsatt være fullt mulig å gjøre - som også andre har pekt på - uten å røre selve prinsippet som er nedfelt i Grunnloven.

Jeg viser derfor bare til flertallsmerknadene som Kristelig Folkeparti er med på i innstillingen.

Øystein Djupedal (SV) [10:26:23]: Saksordføreren har på en utmerket måte gjort rede for flertallets syn, som også mitt parti slutter seg til og står bak.

Odelsretten og odelsloven som sådan har gjennom generasjoner vært en hensiktsmessig måte å organisere overdragelse av landbrukseiendom på i Norge, og har bidratt til en langsiktighet og trygghet for næring og land, noe som gjør at vi står bak dette.

Utover det kan man selvfølgelig gjøre dette til en lang landbrukspolitisk debatt. Men det er ikke lagt opp til det i dag. I dag er det spørsmålet om odelsretten som sådan. Der har, som sagt, Lars Peder Brekk, som er sakens ordfører, også gjort rede for SVs syn.

Leif Helge Kongshaug (V) [10:27:26]: Venstre støtter forslagene om å oppheve grunnlovsvernet av odelsretten, jf. Grunnloven § 107.

Venstres prinsipielle syn er at i en liberal stat skal ingen posisjoner gå i arv. I tillegg kommer de rent landbrukspolitiske argumentene.

Dagens odelslov hindrer mange av de mest motiverte i å leve og bo på og av bygdene. Det er ikke gårder eller landbruksareal å få kjøpt. Anslagsvis 80 pst. av landbrukseiendommene, med dyrket jord og store skog- og utmarksstrekninger, er i dag odelsjord. Det vil si at det gjennom fødsel er en stadig snevrere krets av personer med en fortrinnsrett til disse verdiene. Rundt 90 pst. av alle eiendomsoverdragelsene innen landbruket skjer innad i slekten.

Dette er etter Venstres syn prinsipielt feil, og det er et direkte hinder for å rekruttere motiverte og nytenkende mennesker til en næring som dessverre mange steder forvitrer på grunn av lovgivning som ikke er tilpasset vår tid. Det er - for å si det litt lett tabloid - trolig lettere for en afrikaner å få opphold i Norge enn det er for en ungdom utenfra å få innpass på et norsk gårdsbruk. For Venstre er spørsmålet ganske enkelt: Trenger landbruket begrensninger, eller trenger landbruket virkelysten ungdom?

Norsk landbruk er dekket av et tjukt lag av tradisjon som motvirker endring - på godt og vondt. Det er ikke noen tilfeldighet at bare én av ti gårder drives av kvinner, selv etter en generasjon med kjønnsnøytral odelslov. Det er heller ikke tilfeldig at det nærmest er umulig å få kjøpt en drivverdig gård uten å ha det rette genmaterialet i cellene. Gang på gang hører vi historiene om hvordan en eller annen fjern slektning melder seg, gjerne lenge etter at en kjøper har bosatt seg på en gård.

Det er heller ingen tvil om at vi har veldig mange bruk som er fraflyttet og nedlagt i kraft av odelsloven. Odelsloven sikrer bare eierrettigheter til slekten. Den sikrer ikke at det bor folk, og at bruk skal bli drevet. Det er en lov som sikrer personlige interesser før lokalsamfunnets interesser. Det er helt opplagt at odelsloven må ta en stor del av ansvaret for at det f.eks. er over 700 bruk bare i Vest-Telemark uten fast bosetting.

I dag er landbruket en presset næring både i økonomisk og sosial forstand, og det er en rekke betenkelige sider ved at en gjennom et gammelt lovverk fra barnsbein av blir oppdradd i en slags forestilling om at samfunnet pålegger en ansvaret for å bringe dette videre, regulert gjennom et lovverk. Dette representerer et grunnsyn som har sin forankring i en annen tid både for landbruket som næring og for samfunnet som vi lever i i dag.

Odelsloven er en gammeldags måte å ordne overtakelsen av gårder på. Nå har vi behov for å skaffe motiverte ungdommer til Bygde-Norge. Da må vi ha en grunnleggende debatt om odelsloven som ikke bare dreier seg om flikking i dagens lov om tidspunkter og hvor mange familiemedlemmer den omfatter, men om loven spiller en ønsket rolle i det moderne samfunn.

Etter Venstres syn gjør den ikke det, spesielt fordi mange av de såkalte fordelene, som flertallet, som vil beholde dagens lovgivning påberoper seg, på en prinsipielt riktigere og på en mer systematisk og effektiv måte kan ivaretas gjennom andre virkemidler av økonomisk og lovmessig karakter, som f.eks. konsesjonsloven. I tillegg kan familienes rettigheter sikres gjennom åsetesretten, som Venstre ikke vil endre, ved at livsarvinger har mulighet til å overta en gård til en fornuftig pris. Dette medfører også at det ikke er noen økonomiske argumenter for å beholde odelsloven.

Det er heller ingen grunn til å tro at konsekvensene av å fjerne odelsloven vil bety en dramatisk endring av norsk landbrukspolitikk. Det er bare å se til våre naboland Sverige og Danmark, som ikke har odelsrett. Også der overføres gårder innen familien i nesten like stor grad som her, men det er en prinsipiell viktig forskjell at fortrinnsretten ikke er regulert gjennom en lov.

Det paradoksale er at når odelsloven en dag blir opphevet - for det tror jeg den blir - vil bøndene ha de samme rettigheter som i dag. De har bare fått én til, retten til å disponere over sin eiendom på samme måte som alle oss andre, og til selv å bestemme hvem som skal overta gården etter dem.

For Venstre er og skal Grunnloven være en prinsipiell lov. Derfor er vår stemmegivning i dag først og fremst prinsipielt begrunnet, ut fra vårt liberale grunnsyn om at ingen gjennom sin fødsel eller familierelasjon har en større rett til å arve posisjoner enn andre.

Jeg tar til slutt opp Venstres forslag:

«Dokument nr. 12:6 (2003-2004) - grunnlovsforslag fra May Britt Vihovde om endringer i Grunnloven § 107 (odels- og åsetesretten) alternativ 1 - bifalles.»

Presidenten: Representanten Leif Helge Kongshaug har tatt opp det forslaget han selv refererte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:33:41]: Det har opp gjennom historien og også internasjonalt vært ulike definisjoner av hva landbruk er. Slik er det også i Norge. Noen mener at landbruk er rein produksjon. Andre mener at landbruk dypest sett er innvinning av solenergi. Og enkelte mener rett og slett at landbruk er bruk av land.

Jeg hører til i en tradisjon hvor landbruk er bruk av land. Det er innvinning av solenergi på en slik måte at vi derigjennom produserer mat som er sunn og trygg for oss som mennesker. Vi er på toppen av næringskjeden, så at maten er sunn, er en forutsetning for vår egen og våre etterkommeres helse.

Skal en drive landbruk i tradisjonen med bruk av land, er en nødt til å tenke langsiktig. Det er en biologisk produksjon som baserer seg på matjord, matjord som ikke kan produseres kunstig, matjord som det tar hundrevis, ja tusenvis av år å produsere. I hvilken grad vi forvalter matjorda i dag, har betydning for neste generasjons brukere, og det er i stor grad irreversible prosesser hvis vi får svineri inn i matjorda. På tilsvarende måte er det i skogbruket slik at det vi høster i dag av tømmer og trevirke, som er en nøkkel i forhold til vår klimautfordring, er hva tidligere generasjoner har sådd, plantet og ryddet. Det er bare å reise rundt og se hva som har skjedd. Det er menneskelige spor som bygger på at en skal bedre vekstevnen, bedre forutsetningene for den langsiktige produksjonen. Svært mange av dem som har stått for dette, har stått for det i en tradisjon hvor de sjøl ikke har hatt noen avkastning økonomisk av det. De har funnet glede ved å gjøre det, fordi det har vært en glede for dem sjøl, men de har også visst at de gjennom det arbeidet har nedlagt en samfunnsinnsats. Eller som gammelordføreren i Ringebu arbeiderparti sa: En har følt at en har hatt samfunnets bevågenhet.

Odelsloven er en institusjon for å sikre denne langsiktigheten. Odelsloven har levd uavhengig av politiske signaler. Det har vært en privatrettslig lov, ikke underlagt Landbruksdepartementets skiftende moter når det gjelder hva som er rett måte å drive jordbruk på.

Odelsloven er altså den langsiktige pilaren, og det som er mest langsiktig, er også det som over tid er mest økologisk. Derfor er min påstand at den mest økologiske loven vi har i norsk landbruk, er odelsloven. Odelsloven er en mulighet for neste generasjon, eller for den generasjonen som er besteforeldreavtakerne, til å overta eiendommen gjennom en odelsrett. Odelskretsen går ikke lenger. De som sier at odelskretsen er slik at en fjern slektning kan komme inn, prater i beste fall mot bedre vitende. Odelsloven er en lov som er slik at den er åpen for enhver innbygger som vil erverve landbrukseiendom. Enhver innbygger vil i løpet av en 20-årsperiode kunne opparbeide seg en odelsrett til fordel for sin slekt. Det er altså ikke en genetisk lov. Det er en lov som er åpen for alle, under forutsetning av at en har skjøttet en gård i et 20-årsperspektiv. Flott, spør du meg!

Det som så er vesentlig å få fram er at - noen framstiller dette som om odelsloven og odelsretten er frikoblet fra pliktene - hele odelslovens fundament står i et samspill mellom odelsrett og odelsplikter. Det er en stor utfordring å sikre pliktene til odelsloven når vi nå er inne i en konjunktur hvor verdsettelsen av arbeidet knyttet til forvaltning av land er svær lav. Da blir de økonomiske mulighetene for å ha inntekt av sitt arbeid svakere. Svært mange ser derigjennom at det blir vanskelig å oppfylle plikten til å drive.

Videre er det slik at når mulighetene til å bosette seg på disse enhetene, som sjølsagt er spredt over det ganske land, blir svekket gjennom at kommunikasjoner, arbeidsplasser og muligheter i forhold til ungdoms ønsker, blir dårligere, blir også mulighetene til å oppfylle plikten knyttet til å bo, mindre. Derfor har vi store utfordringer knyttet til å legge til rette for at kommunikasjoner og andre forhold skal være slik til stede at det flotte ved odelsloven og det flotte med eiendomsrettssynet - i hvert fall til de rød-grønne partiene - nemlig å koble eiendomsretter og eiendomsplikter sammen, videreføres.

Det er en tradisjon som de rød-grønne partiene har stått for hele tida, at du har plikter knyttet til eiendomsretten. Eiendomsretten skal ikke være noen uavkortet rett til å handheve det privilegium å sitte på en eiendom uavhengig av hva som er samfunnets interesser. Eiendomsretten er aldri ubegrenset. Eiendomsretten er et resultat av folkevalgte beslutninger, hvor en avbalanserer private interesser og samfunnets interesser. Genialt, spør du meg!

Land i Europa ser hen til oss i den tradisjonen. Noe av årsaken til at vi har et samfunn med store egalitære krefter, som vi ønsker en videreutvikling av, har bl.a. sin basis i at eiendomsretten til arealer er så jevnt spredt, og derigjennom også at de som skjøtter arealene, har en likeverdig status med andre yrkesgrupper. De er altså ikke en underklasse, slik som vi har sett det nedover i Europa. Det er også en av årsakene til at det var en enighet om at det i Norge skulle legges til rette for at hver enkelt skulle kunne eie sin egen bolig. Det er den samme tradisjonen.

Odelsretten er en rett, det er ikke en odelsplikt. Dersom en odelsberettiget ikke vil ta plikten, bo på, altså være «buande», være bonde, vil en i praksis fraskrive seg retten til å kunne bruke odelsloven, fordi odelsloven er helt automatisk koblet sammen med plikter. Derfor er det svært gledelig å erfare at Landbruksdepartementets politiske ledelse nå vil forsterke pliktene, forsterke pliktene til dem som skal overta eiendom. Dermed er det de som er genuint opptatt av å føre denne tradisjonen som jeg nå har snakket om, videre, som får overta eiendom. Det vil naturlig nok føre til at en god del odelsberettigede sier: Nei, vi er ikke interessert i pliktene. Nei vel - greit. Det står heldigvis hundrevis av ungdommer klare. Bare i ei bygd i Buskerud, i Sigdal - jeg snakket med kommuneadministrasjonen der i går - sa de at de hadde 10-20 familier som var interessert i å overta landbrukseiendommer dersom de fikk mulighet til det. Den tradisjonen skal Senterpartiet være til de grader en forkjemper for å videreføre.

Vi er forkjempere for en tradisjon hvor det er rett og plikt knyttet til eiendomsretten. Det er ikke en eiendomsrettstradisjon hvor det er eiendomsrett frakoblet plikter. Det er ikke en eiendomsrettstradisjon der den skal overta eiendom som betaler best. Det er det som partiene Høyre og Fremskrittspartiet har lang tradisjon for. Deres syn er at de som betaler best, er de som skal eie arealer. Så skal de handheve forvaltningen av de arealene på en mest mulig fri måte ut fra eget forgodtbefinnende, som i stor grad vil være langt mer kortsiktig enn den tradisjonen jeg nå har prøvd å beskrive.

Det som imidlertid er oppsiktsvekkende i denne saken, er Venstres holdning. Venstre, med Gunnar Knudsen og den tradisjon som Venstre står i. Den er blitt forvaltet på en slik måte at Venstre er partiet som nå går i front for å få bort odelsloven. De vil få bort odelsloven og snakker om at de som skal inn, skal være motiverte og nytenkende. De hører altså ikke med i odelsrekka. De som er i odelsrekka, er ikke motiverte og nytenkende, men det er de som kommer utenfra! Det er der du virkelig har det genmaterialet som det skal satses på, som representanten fra Venstre her sa. De hadde ikke det rette genmaterialet, de som satt med odelsretten i dag. Det er sterkt! Det er et hamskifte i Venstres politikk som er svært sterkt.

Det snakkes her om og vises til tradisjoner i Danmark og Sverige. Ja, se til Danmark. Se til hvordan jordbruket blir drevet i Danmark. Se på de økologiske konsekvensene der. Se på jordbrukerens stilling i Danmark. Jeg trodde ikke det var noe forbilde for fjellandet Norge.

Jeg vil varmt anbefale at odelsloven med tilhørende rettigheter og plikter består. Jeg er svært glad for at vi nå har en politisk ledelse her i landet med en landbruksminister som skjerper odelspliktene. Da vil odelsloven stå støtt også framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:44:51]: Jeg har ikke kunnet unnlate å legge merke til at representanten Lundteigen fra Buskerud forsøker å gjøre seg til en talsmann for landbruksnæringen her i Stortinget.

I sitt innlegg sier han at etter eget synspunkt er loven genial. Nå har representanten Lundteigen vært en aktør i den landbrukspolitiske debatten i ganske mange år. Det må bekymre representanten Lundteigen at utviklingen går i helt motsatt retning av den som han har vært en predikant for i disse årene.

Han har selv vært en oppglødd landbrukskandidat som har kommet ut fra Landbrukshøgskolen på Ås for å begynne i landbruket. Hvordan mener Lundteigen at landbrukskandidater i dag som selv ikke har odelsrett, skal kunne få etablert seg i landbruksnæringen?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:45:58]: Det å eie en landbrukseiendom er et privilegium, fordi det er et knapt gode. Det er et fåtall eiendommer. Det blir ikke flere eiendommer, men det blir stadig flere mennesker, og dermed blir det altså veldig krevende hvordan vi organiserer eierskapet til gårdsbruk.

Det jeg sa i mitt innlegg, er at i den tid vi nå er inne i, hvor det som representanten Kielland Asmyhr sier, er høgskolekandidater og annen interessert ungdom som vil overta eiendom, må vi, for at disse skal kunne overta, skjerpe pliktene for dem som i dag har odelsrett. Hvis man ikke oppfyller pliktene, ja vel, dermed fraskriver man seg sin interesse for å overta eiendommen, og eiendommen er ledig for dem som ønsker å jobbe videre i den næringa. Jeg er veldig tilhenger av at de skal slippe til.

Leif Helge Kongshaug (V) [10:47:08]: Representanten Lundteigen var opptatt av at vi ikke bare snakker om en odelsrett, men også om en odelsplikt. Det er jeg for så vidt enig i.

Spørsmålet er hvilke tiltak man i praksis vil sette i verk når pliktene ikke overholdes. Jeg viser f.eks. til jordloven § 9, vanhevdsparagrafen. Vi har mye areal her i landet som ikke er holdt i hevd slik som det skal, men hvor ofte er f.eks. vanhevdsparagrafen brukt? Vil representanten Lundteigen være en pådriver for å bruke den, og hvordan skal han gjøre det?

Min påstand er at det dessverre er slik at det blir færre og færre kyr i dette landet, men med Senterpartiets politikk blir det flere og flere hellige kyr. Etter min mening er det viktigere med kyr som produserer melk, enn med de hellige kyrne.

Så spørsmålet mitt er: Hvilke tiltak vil Lundteigen treffe for at pliktene skal bli overholdt?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:48:18]: Det er to plikter knyttet til odelsretten: Det er boplikten, og det er driveplikten. Boplikten ble under den forrige regjeringa, med statsråd Sponheim, Venstres leder, fundamentalt undergravd ved at en middels dårlig advokat kunne gi råd om hvordan man skulle unngå å oppfylle boplikten i praksis. Det var trist. Det blir nå rettet opp. Det var punkt én.

Driveplikten, plikten til å drive, henger nødvendigvis sammen med økonomien i det å drive arealene, og de arealene som det her refereres til som ikke blir drevet, er de minst lønnsomme arealene. Derfor er det videre viktig det som landbruksstatsråden tar opp: styrking av beitebruken, styrking av økonomien når det gjelder de grasetende husdyrslagene. Det er der mulighetene ligger. Vi er i dag i den situasjonen at vi ikke en gang produserer nok sauekjøtt i graslandet Norge. Vanhevdsparagrafen henger sammen med en bedring av økonomien.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:49:30]: Jeg må si at de uttalelsene som representanten Lundteigen her kommer med, nok er noe av det mest oppsiktsvekkende jeg har hørt fra Stortingets talerstol så langt i denne stortingsperioden. Jeg har så langt oppfattet representanten Lundteigen å være en talsmann for en sterk, privat eiendomsrett her i landet. Men nå sier han altså at Senterpartiet i regjering skal innføre strenge statlige krav overfor dem som eier landbrukseiendommer. Hvis de ikke oppfyller kravene, skal de miste retten. Jeg forstår det altså slik at de da skal miste eiendomsretten til landbrukseiendommen. Det kan ikke forstås som noe annet enn at Lundteigen nå står for en statlig overtakelse gjennom krav overfor landbrukseiendommer som ikke blir drevet på den måten som Senterpartiet ønsker.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:50:36]: Vi står nå i den lovgivende forsamling som vedtar lover, og vi snakker her om lover knyttet til privat eiendomsrett. Det er altså ikke bare i vår rett, men det er i vår plikt å legge til rette for lovverk som styrer eiendomsrettspolitikken i den retning vi ønsker.

Det som er kjernen i den private eiendomsretten, og det som har vært bærende i Norge, er at vi har innrettet lovverket knyttet til privat eiendomsrett slik at det har allmenn oppslutning i det norske samfunn, både fra dem som eier eiendom, og fra dem som ikke eier eiendom. Vår eiendomsrettstradisjon balanserer disse interessene på en god måte. Derfor er det bare kopling av plikter til eiendomsretten som over tid sikrer den private eiendomsretten. Her har vi et fortrinn. Her har vi en mulighet. Her har vi noe som er bedre enn det andre land har greid å få til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.