May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:30:13]: Tusenvis av barn opplever vald, overgrep og omsorgssvikt i eigen heim. Mange av desse går i barnehagen eller på skulen med vonde hemmelegheiter som dei ikkje tør å dele med nokon. Dei er kanskje tause og inneslutta i barnehagen eller utagerande på skulen. Likevel blir dei ikkje fanga opp og hjelpte. Hemmelegheita blir ikkje avslørt. Kva kan dette kome av, og korleis kan vi hjelpe barna?

Den siste tida har det vore meir merksemd om overgrep i media på grunn av saka om Lommemannen. Det er viktig at det blir meir merksemd rundt slike saker, fordi det er heilt uakseptabelt at barn opplever overgrep. Då er det viktig at ein ikkje bagatelliserer det og sender signal om at tukling med barn er greitt.

Regjeringa Bondevik II lanserte ein samla strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn våren 2005. Planen hadde fire hovudmålsetjingar: for det første å hindre overgrep, for det andre å avdekkje overgrep, for det tredje å gi dei utsette tilstrekkeleg hjelp og behandling og for det fjerde å heve hjelpeapparatets kompetanse med tanke på slike overgrep. Førebygging er gitt betydeleg plass både i den planen og i handlingsplanen Vold i nære relasjoner.

Eit konkret resultat av handlingsplanen Vold i nære relasjoner, planen for tidsaspektet 2004-2007, er prosjektet «Barn som lever med vald i familien». Prosjektet blir gjennomført som eit samarbeid mellom Alternativ til Vold og Senter for Krisepsykologi i Bergen. Prosjektet har skaffa fram dokumentasjon om korleis vald skadar barn, og formidla kunnskap til personell som arbeider med barn, for at desse barna, barn som er utsette for vald, skal bli sett og gitt kliniske tilbod.

Eg er glad for at den sitjande regjeringa følgjer opp dette viktige arbeidet i ein ny handlingsplan mot vald i nære relasjonar. Planen omfattar fem departement og vil gi eit lyft, ikkje minst kunnskapsmessig. Det som manglar i denne planen, er likevel utvida personellrammer og ei større satsing på tverrfaglegheit nær brukarane.

Aksjon www.reddesmå.no blei lansert i går. Eg trur at Regjeringa gjer klokt i å gjennomgå krava frå aksjonsgruppa nøye. Tiltaka som er skisserte der, vil gi Regjeringas handlingsplan den krafta og den styrken som skal til for å kunne skape eit vendepunkt - Vendepunkt har Regjeringa kalla den nye handlingsplanen. Dersom ikkje rammene blir auka, vil auka kunnskap kunne føre til handlingslamming framfor auka kvalitet og aktivitet.

Eit av krava i www.reddesmå.no er omtalt i denne interpellasjonen: behovet for eit tverrfagleg samarbeid. I Vest-Agder har dei eit tverretatleg utgreiingsteam som handterer mistankar om seksuelle overgrep. Utgreiingsteamet kan vise til gode resultat når det gjeld å hjelpe barn som viser teikn til å ha vore utsette for incest og seksuelle overgrep. Dette er til stor hjelp for familiane og hjelpeapparatet.

Teamet har hatt ei systematisk utprøving av tverretatlege sakkunnige undersøkingar av medisinske, psykologiske og sosiale forhold ved mistanke om seksuelle overgrep. Barna blir tilviste frå barnevernstenesta, og utgreiingsteamet hjelper dei i undersøkingsfasen. Utgreiingsteamet har anbefalt Bufetat å byggje opp slike team i heile landet. Eg håper statsråden vil lytte til denne anbefalinga.

For at barnet skal få hjelp, må ein avsløre hemmelegheita. Vi veit at svært få bekymringsmeldingar blir sende frå barnehagar og skular til barnevernet, trass i at dei aller fleste barna oppheld seg i barnehage eller i skule og SFO store delar av dagen. Det har kome meldingar frå ei rekkje barnehagar og skular om at dei tilsette er usikre på kva avgrensingar teieplikta legg med omsyn til kontakt mellom offentleg tilsette, kva krav som blir stilte til dei når det gjeld opplysingsplikt, korleis dei konkret skal gå fram for å gi ei bekymringsmelding, om ein skal informere foreldra, hendingsgangen etter at bekymringsmeldinga er gitt, samt moglegheita for tilbakemelding frå barnevernet.

Denne problemstillinga blei teken opp av Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere saman med barnehageseksjonen i Utdanningsforbundet i eit brev til tidlegare statsråd Karita Bekkemellem. I brevet bad dei om eit møte og eit samarbeid med departementet for å løyse utfordringane med at barnehagane i svært liten grad melder bekymring til barnevernet. Eg håpar departementet har teke tak i dette.

Redd Barna har avdekt at berre ni av 106 kommunar har kartlagt omfanget av vald og seksuelle overgrep i kommunen, og berre 15 kommunar har ein handlingsplan for arbeid mot vald og overgrep mot barn.

Eg vil likevel trekkje fram nokre gode eksempel på kommunar som har gripe fatt i manglande samhandling mellom barnevern, barnehagar og skular. Bærum kommune har oppretta tverrfaglege utval, der rettleiing når det gjeld bekymringsmeldingar, blir gitt fortløpande. Kommunen planlegg også kurs for barnehagetilsette på bakgrunn av at barnehagane i svært liten grad melder bekymring til barnevernet. Steinkjer kommune har utarbeidd ein plan om samarbeid internt i kommunen. Dessutan vil dette bli teke opp på kurs i regi av KS, og Redd Barna planlegg i 2008 å utvikle undervisningsmateriell om vald og overgrep, retta m.a. mot tilsette i skular og barnehagar.

I NOVA Rapport 6/04 om barnevern, barnehage og kontantstøtte blir det peikt på at mange av førskulelærarane er opptekne av manglande informasjon frå barnevernet i konkrete saker. Dette gjer at dei til ein viss grad vegrar seg for å melde bekymring. Det same gjeld for barnehagen som for helsestasjonen: Førskulelærarane har forståing for barnevernet si teieplikt, men synest også at det kan vere frustrerande ikkje å få vite kva som vil bli gjort vidare.

For at barnevernstenesta ved behov skal kunne formidle opplysningar som ho har plikt til å teie om, til andre, må det vere heimel for dette i lovgivinga, eller det må liggje føre samtykke. Opplysningar til andre forvaltingsorgan kan ein gi berre når det er nødvendig for å fremje barnevernstenesta eller institusjonens oppgåver, eller for å førebyggje vesentleg fare for liv eller alvorleg skade for nokons helse. Barnevernstenesta har høve til å melde eller gi opplysningar til politiet når det er nødvendig for å fremje barnevernstenestas oppgåver.

Teieplikta er ikkje til hinder for at ein etablerer såkalla tverrfaglege ansvarsgrupper. Men dersom det ikkje ligg føre samtykke frå dei opplysningane gjeld, vil barnevernstenesta i kvar enkelt sak måtte vurdere kven ho kan formidle kva for opplysningar til, og på grunnlag av kva for ein heimel. Det inneber at heile saka sjeldan kan diskuterast med alle medlemmene av gruppa, men at enkelte delar av saka kan diskuterast med enkelte medlemmer - og andre delar med andre medlemmer. Offentlege myndigheiter, medrekna personale i skular og barnehagar og ei rekkje profesjonsutøvarar, pliktar å medverke til at barnevernstenesta får dei opplysningane som er nødvendige for å kunne sikre barnas behov, slik lova krev.

I Dagsnytt i dag tidleg høyrde vi at overgrep mot barn gir lågare straff enn overgrep mot vaksne. Kristeleg Folkeparti forventar at Regjeringa rettar opp dette openbert urimelege når dei snart legg fram forslag til endringar i straffelova. Vi kan ikkje leve med at samfunnet reknar overgrep mot dei minste og mest sårbare som mindre alvorleg enn overgrep mot vaksne.

Seksuelle overgrep er eit alvorleg og til dels skjult samfunnsproblem. Å bli utsett for seksuelle overgrep får store konsekvensar. Derfor må vi styrkje dette arbeidet.

Eg håper at statsråden ser behovet for å etablere tverretatlege utgreiingsteam i alle kommunar, at det tverrfaglege samarbeidet mellom barnehage, skule og barnevern blir styrkt, at alle kommunar utarbeider handlingsplan for arbeid mot vald og overgrep mot barn, og at det blir løyvt midlar til å setje i verk fleire tiltak, slik at ikkje noko barn treng å bere på løyndomar om vald og overgrep.

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [10:40:41]: Jeg vil takke for interpellasjonen. Den gjelder barn og unge som ofte har store behov for koordinert hjelp og støtte.

Skadevirkninger av overgrep mot barn tar mange former. Vi vet nå mer om hvilke barn som er spesielt risikoutsatt, enn vi gjorde tidligere. Dette er dokumentert gjennom bl.a. NOVA Rapport 20/07 Vold og overgrep mot barn og unge, som ble publisert i november i fjor.

Regjeringen prioriterer arbeidet med å bekjempe vold og overgrep mot barn høyt. Vi har derfor bygd ut aktuelle kompetansemiljøer kraftig de siste årene. Vi har satt i gang flere nye tiltak rettet mot denne gruppen. La meg nevne noen eksempler.

Regjeringen presenterte rett før jul «Vendepunkt. Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2008-2011». Tiltak 24 i denne planen skal stimulere kommunene til å utarbeide kommunale eller interkommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Et nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress er etablert, sammen med fem regionale ressurssentre. De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging skal legge til rette for og bistå kommuner.

Som representanten Molvær Grimstad kjenner til, har de fem regionale ressurssentrene blitt opprettet i 2006 og 2007. Alle sentrene har egne faggrupper for arbeid med vold og overgrep. Også de delene av virksomheten som arbeider med traumer og selvmordsforebygging, er høyst relevante i forhold til volds- og overgrepsutsatte barn. Ressurssentrene skal bidra til å gi de volds- og traumeutsatte barn koordinert og forskningsbasert hjelp og behandling. De driver ikke selv klinisk virksomhet eller utredningsarbeid. Relativt mange av de ansatte ved ressurssentrene har imidlertid deltidsstillinger i klinisk virksomhet. Sentrenes rolle i arbeidet mot vold og overgrep består av veiledning, konsultasjon, kunnskapsspredning og nettverksbygging.

Regjeringen har også satt i gang arbeidet med å lovfeste krisetilbudet. Kommunene vil da få et klarere ansvar for å gi hjelp til barn og voksne som er utsatt for vold i nære relasjoner.

To barnehus er etablert i 2007. Tre nye barnehus skal opprettes i løpet av 2008. Barnehusenes ansvarsområder er saker som gjelder seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. Kapasiteten i arbeidet med slike saker vil med andre ord bli kraftig styrket. Å gi veiledning, konsultasjon og behandlingstilbud er blant barnehusenes viktigste oppgaver.

Tilbud som barnehus og regionale ressurssentre er under etablering eller er nylig etablert. Regjeringen arbeider kontinuerlig for å sikre en klar rolle- og ansvarsfordeling mellom berørte tjenester. Med «berørte» mener jeg her bl.a. kommunale tjenester, helseforetak, familievernkontorer, politi og rettsvesen, fagteam i barnevernet, barnehus og regionale ressurssentre.

Jeg vil i 2008 møte representanter fra kommunene i hele landet. Dette vil skje gjennom samlinger i ni regioner. Ett av tre hovedtemaer for samlingene er vold og overgrep mot barn.

Representanten Molvær Grimstad spør om jeg vil arbeide for at tverrfaglige utredningsteam skal finnes i hele landet. Molvær Grimstad viser til erfaringene med et tverrfaglig utredningsteam ved mistanker om overgrep mot barn. Teamet har eksistert i Vest-Agder fra 2001. Etter barnevernsreformen har teamet vært underlagt et av fagteamene i Barne-, ungdoms- og familieetaten i region sør. Teamet består av personell fra det regionale barnevernet, fra psykisk helsevern for barn og unge og fra barnemedisinsk avdeling. Barnevernsregionen og Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging - Sør har nå en dialog om videre utvikling av utredningsteamet. Et av spørsmålene som diskuteres, er om slike utredningsteam bør prøves ut i andre fagteamområder.

Erfaringene med dette ene utredningsteamet er til nå bare analysert i én systematisk rapport. Rapporten er skrevet i 2004. Beslutningsgrunnlaget er derfor for dårlig til å kunne ta stilling til spørsmålet om å opprette slike team i hele landet. Behovet for å opprette nye enheter må vurderes i sammenheng med bl.a. de andre tiltakene som Regjeringen har satt i gang for barn som utsettes for overgrep og vold i nære relasjoner. Jeg vil nå utdype hva jeg sikter til.

Bufdirs fagteam tilbyr kommunene bistand i vanskelige barnevernssaker. Her har Bufdir lagt vekt på kompetanseheving i forhold til vold og overgrep mot barn. Fagteamene bistår også små kommuner gjennom å foreta begrensede utredningsoppgaver i kompliserte saker. Saker som gjelder vold og overgrep, er ofte kompliserte. Departementet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har derfor arbeidet systematisk de siste årene med å heve fagteamenes kompetanse om vold og overgrep mot barn. Slik kompetanseheving vil bli videreført og styrket.

I tillegg arbeider tverretatlige konsultasjonsteam med vold og overgrep mot barn. Slike team finnes i de fleste fylker og fagteamområder. Hvilke problemstillinger de arbeider med i tillegg til overgrep, varierer noe. Mange av teamene er knyttet til Bufetat, mens andre har en annen organisatorisk tilknytning.

Jeg kommer nå tilbake til representanten Molvær Grimstads spørsmål om å opprette utredningsteam. Som sagt før, er det ikke grunnlag for å si at modellen fra Vest-Agder bør videreføres i hele landet. Regjeringen vil sikre helhetlige og koordinerte tilbud til volds- og overgrepsutsatte barn. Hvordan vi skal nå dette målet, må bestemmes på bakgrunn av vitenskapelig dokumentasjon og erfaringsbasert kunnskap. Før vi tar stilling til å etablere nye tilbud, bør vi derfor vurdere erfaringene med de tilbudene som nå er under oppbygging.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:48:30]: Eg vil takke statsråden for svaret, og eg vil takke for engasjementet i saka. Men eg vil samtidig seie at når det gjeld beslutningsgrunnlaget med omsyn til å gjere ordninga med eit utgreiingsteam som det som er i Vest-Agder, til ei landsdekkjande ordning, burde det ikkje vere vanskeleg å gå inn og føreta ei ny evaluering, dersom statsråden meiner det trengst. Dei erfaringane vi har blitt fortalt om, er veldig gode, og det er ein veldig flott måte å jobbe på for dermed å få fanga opp ein del av dei utfordringane ein har. Eg vil be statsråden om raskast mogleg å sjå på det.

Så vil eg seie at når det gjeld denne aksjonen www.reddesmå.no, som blei opna i går, har ein allereie fått nesten 1 000 underskrifter. Det er eit engasjement ute blant folk, og det er mange utfordringar på feltet. Ei av utfordringane når det gjeld dette med grunnutdanninga og vidareutdanninga i arbeid med barn, er at ein i fagplanane må inkludere kunnskap om seksuelle overgrep, vald og omsorgssvikt. Rammeplanane for allmennlærar- og førskulelærarutdanninga er svært overordna og generelle i forma, og utdanningsinstitusjonane er delegerte stor fagleg fridom til å utforme undervisninga. Når det gjeld samarbeidet med barnevernet generelt og bekymringsmeldingar spesielt, er dette ikkje omtalt i rammeplanane, og rammeplanane seier at høgskulanes fagplanar skal dekkje emnet «barn i krise», ein har også nemnt overgrep og omsorgssvikt. Det er ikkje nemnt i rammeplanen kor mykje undervisning ein skal gi om dette - eller på kva slags måte.

Når det gjeld korleis temaet barnevern og bekymringsmeldingar er dekt opp i undervisninga, melder utdanningsinstitusjonane sjølve tilbake at dette er dekt opp, og det verkar generelt som om dei meiner at undervisninga er tilstrekkeleg på dette området.

Ein rapport frå Nasjonalt kunnskapssenter om vald og traumatisk stress viser likevel at allmennlærar- og førskulelærarstudentar ikkje får tilstrekkeleg kunnskap om barns rettar, om vald og seksuelle overgrep og om samtalemetodikk - kunnskap som er nødvendig for å fange opp barnet og hjelpe det med å få nødvendig støtte. Den nyleg framlagde handlingsplanen mot vald i nære relasjonar inneheld heldigvis tiltak for å styrkje kompetansen til lærarar og førskulelærarar, men eg vil be statsråden vere spesielt merksam på at dette blir følgt opp, for dei tilsette som ein møter innanfor førskulelærar- og læraryrket, seier at dette ikkje er godt nok. Det hjelper ikkje at lærarinstitusjonane seier at det er godt nok, når dei som er barna nærmast, meiner at dette feltet ikkje blir følgt opp.

Eg håper at statsråden vil ta tak i dette, for nøkkelen for å få inn fleire bekymringsmeldingar er kompetansen i barnehagar og skular.

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [10:51:48]: Det er svært viktig å ivareta det engasjementet som er rundt omkring i samfunnet for en problemstilling som ser ut til å være ganske omfattende, og som vi løpende får rapporter om. Barn trenger å bli sett, og det er det vi i Regjeringen gjør når vi bygger opp de etatene som jobber med disse problemstillingene, når vi igangsetter flere tilskuddsordninger, og når jeg selv har varslet at jeg ønsker å se spesielt på meldepliktproblematikken med tanke på de yrkesgruppene som møter barn fra de er veldig små.

Jeg vil også understreke at den innsatsen vi gjør, ikke bare er min innsats, men en innsats i tett samarbeid med justisministeren og helse- og omsorgsministeren.

Ja, vi har bredt fokus på dette, men vi er også nødt til å se på de tiltakene vi setter i gang, og som er foreslått, i en helhetlig sammenheng. Jeg har veldig stor tro på at det arbeidet Regjeringen gjør på dette området, er på riktig spor. Igjen er det viktig å ivareta engasjementet som er rundt det at barn blir sett, ikke nødvendigvis rundt et bestemt forslag til tiltak.

Men jeg skal selvfølgelig se på det tiltaket som nå er foreslått av Molvær Grimstad. Jeg mener at vi ikke har grunnlag nok, men jeg skal se på det.

Hilde Magnusson Lydvo (A) [10:53:34]: Det er en viktig sak representanten Molvær Grimstad tar opp i dag - vi må legge til rette for at barn som er utsatt for overgrep - vold i heimen eller seksuelle overgrep - får hjelp, at de blir sett og hørt, men ikke minst at det blir handling. Jeg er stolt av det arbeidet Regjeringen allerede har gjort. Denne handlingsplanen som er nevnt, er kalt Vendepunkt, hvor det er 50 tiltak som er rettet mot vold i nære relasjoner og hvorav mange kan relateres til denne saken.

Det som er viktig, er at vi jobber tverretatlig. Her er det mange som skal være sammen og jobbe. Vi skal få skole, barnehage, helsevesen og politi til å jobbe sammen om problemene. Jeg vil bare nevne noen av tiltakene som er i planen. Planen er utarbeidet i samarbeid med seks departementer. Jeg føler at Regjeringen nå ser at det er viktig at flere er med på å dra lasset for å få en best mulig løsning. Det er foreslått at det skal være en døgnåpen, gratis alarmtelefon for barn, noe som kan gjøre det lettere for dem å ta kontakt. Noe av barrieren for barnet er kanskje å finne en voksen de kan snakke med. Dette kan være en løsning på det. Regjeringen skal også utrede om det strafferettslige vernet for barn som er utsatt for vold, er godt nok.

Som representanten Molvær Grimstad var inne på, er ikke minst dette med kompetanse viktig. Politihøgskolen har nå utvidet studiet med mye større tyngde på det at politiet ofte er i førstelinjetjenesten, at de er ute og ser og opplever barn som er utsatt for vold. De er også veldig flinke til å melde tilbake til barnevernet gjennom barnevernsvakten ved politiet. Som det blir sagt, er det også viktig at førskolelærerne og lærerne føler seg trygge på dette feltet og på hva de skal gjøre. Jeg tror nok mange som jobber i barnehage og skole, kan se at barn har problemer, men de tør ikke spørre fordi de er redde for svaret - hvis svaret er slik at de ikke vet hvordan de skal gripe det an. Det bør være gode «dreiebøker» som viser hvordan de kan hjelpe, og hvem de skal kontakte, hvis de oppdager et barn som har problem.

En annen ting det er lagt opp til i planen, er at vi skal bruke mer lyd- og billedavhør. Det gjør at de som er utsatt for overgrep, blir videoavhørt av politiet, og at videoavhøret blir brukt i tingretten hvis det blir ankesak. Slik blir det en mindre belastning.

En ting som kan være vanskelig, er at når barn blir utsatt for vold og seksuelle overgrep, går en familie i oppløsning. Det er veldig vanskelig for familien selv og for familie og venner rundt dem å gå videre. I planen er det lagt opp til at konfliktrådet kanskje kan gå inn, samle familien og - dette er selvfølgelig frivillig - gå igjennom hvordan f.eks. besøksforbud skal fungere for at familien skal kunne komme videre i den vanskelige situasjonen.

En har vært inne på barnehus. Det er en kjempeviktig sak, som flere partier har jobbet med i mange år. Endelig fikk vi de to første i fjor, i Bergen og på Hamar. Nå blir det tre nye dette året, slik at det blir i alle helseregionene. Det er et unikt tilbud for at barn skal slippe å gå fra etat til etat for å få medisinsk undersøkelse, de skal slippe å snakke med politiet i ett avhør og så gå videre til et dommeravhør. Alt skal samles på ett sted, slik at det ikke er barnet som skal bli dratt rundt, men det er de voksne som skal komme til barnet. Vårt rettsvesen er ikke bygd på barnas premisser, men dette er et steg på veien til at barn skal få en mulighet til å forklare seg i omgivelser som er tilpasset dem. Jeg har veldig stor tro på det. Man har akkurat kommet i gang, og det virker som etatene er giret på å være med på dette prosjektet og få det best mulig.

Justiskomiteen har også lagt opp til at vi skal få familievoldskoordinatorer. Det står også i denne planen. Vi skal ha familievoldskoordinator i alle politidistrikt. Det skal ikke være noen 20 prosents stilling, som man til nå har dyttet litt på for at det skal være - det skal være fulle stillinger og trykk på den jobben. I de store politidistriktene skal man også ha familievoldsteam, som et slags Kripos som skal bistå små lensmannskontorer som sjelden har slike saker, slik at de kan tilkalle hjelp. Jeg tror mye av dette er kompetanse også for politiet. De skal kunne føle seg trygge på hvordan de skal gripe an disse sakene, og på at sakene blir best mulig etterforsket.

En annen ting er at voldsoffererstatningen er utvidet til at barn som er vitne til vold, også skal kunne søke voldsoffererstatning.

Til slutt vil jeg si at bevisføring i disse sakene er vanskelig. Derfor er det viktig at vi har en økt satsing på DNA. Det vil føre til at flere saker vil kunne bli oppklart, at man får tydelig bevis, og at det ikke bare er offeret og overgriperen som skal være i rettssalen. Selv om DNA alene ikke er nok, er det en mulighet til at man får bevis.

Vi skal også behandle straffeloven og vil selvsagt også der se på hvordan vi skal straffe i forhold til overgrep på barn.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:59:02]: Det er et viktig tema som interpellanten tar opp.

Jeg har lyst til først å kommentere noe av det interpellanten sa i sitt innlegg. Representanten Molvær Grimstad nevner saken om Lommemannen. Den saken viser hvor sårbare barna våre er. Fremskrittspartiet har flere ganger fremmet representantforslag om vandels- eller politiattest for alle som arbeider med barn både gjennom yrke og i fritid. Dette kunne faktisk ha vært et verktøy for dem som arbeider med de små og vergeløse.

Statsråden nevnte regionkontorene og ressurssentrene. Vi har 24 fagteam og ca. 400 barnevernskontor i Norge. Jeg vil advare litt mot å opprette egne utredningsteam ved mistanke om seksuelt misbruk av barn. Vi kan fort komme i den situasjon at vi konstruerer problemstillinger. Vi har referanser til tidligere incestavsløringer, som i Bjugn-saken, så akkurat det å opprette egne utredningsutvalg for seksuelt misbrukte barn er jeg i likhet med statsråden litt i tvil om er den riktige veien å gå. Derimot har vi disse 24 fagteamene som skal være en ressurs for de ulike barnevernskontorene. Jeg kunne nok godt tenke meg at de faktisk kom på banen. Dette er vanskelige barnevernssaker, og da bør de være på banen.

Det er svært viktig at barn som har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep, eller der det er mistanke om dette, får en god oppfølging. Det handler om å se barnet, som både statsråden og representanten fra Arbeiderpartiet sa, ikke bare i den første fasen, men også i tiden etterpå. Å reparere skadede barn kan ta langt tid, og man trenger godt kvalifiserte mennesker til å gjøre nettopp denne jobben. Det finnes svært mange dyktige mennesker i kommunene som gjør en enorm innsats for de utsatte barna, men det burde ringe en varselklokke når Redd Barna påpeker at det kun er 15 kommuner som har en handlingsplan mot vold og overgrep mot barn. Derimot er det en nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner, men denne nasjonale planen hjelper ikke hvis den ikke kommer ut i kommunene og faktisk blir omgjort til handling. Det at vi har en nasjonal handlingsplan, men at det kun er 15 kommuner som har en slik plan, sier i seg selv at det er et stort hull der ute.

Barnas hus kan være et sted hvor barna kan henvende seg og møte kvalifisert personale. Dessverre er det bare etablert to slike hus i Norge i dag. Bruken av disse kan vise seg å være en vei å gå, men det er viktig å tenke seg at man også skal bruke andre virkemidler. Barnas hus kan ikke dekke alle kommuner, og derfor er det viktig å ha flere ben å stå på.

Jeg er ikke enig med interpellanten i at barnevernstjenesten har et sentralt ansvar for barnets totale omsorgssituasjon, det er det foreldrene som har. Men når det gjelder barn som har vært utsatt for vold og overgrep i hjemmet, er det helt klart at barnevernstjenesten har et overordnet ansvar.

Jeg har vel inntrykk av at dialogen mellom skole, barnehage og barnevernstjeneste er blitt bedre, og at det i mange kommuner er et nært samarbeid mellom de ulike sektorene. I forrige periode lempet vi på taushetsplikten i forholdet mellom skole og barnevern, nettopp for å kunne skape en dialog.

Vi har til en viss grad lyktes, men det er fremdeles vanskelig å kommunisere bekymring for barn mellom etatene i små kommuner hvor alle kjenner alle. At den enkelte kommune ikke har kartlagt omfanget av vold og overgrep, synes jeg personlig ikke er så rart, all den tid kommunene har store utfordringer i å opprettholde sine lovpålagte oppgaver. Men derfra til å mangle handlingsplaner er ikke bra - det er slett ikke bra. For det handler jo om, som interpellanten understreker, de aller mest sårbare og utsatte barna i Norge.

Jeg er sikker på at vi alle kjenner til barn som ikke har det bra, og som heller vil være i andres hjem enn i sitt eget. Da er det greit å varsle, da er det greit å vite at man har steder og mennesker å henvende seg til. Derfor setter jeg pris på denne debatten, og jeg synes statsråden var positiv i sitt innlegg. Jeg gleder meg til å følge debatten videre.

Elisabeth Aspaker (H) [11:04:41]: Jeg vil starte med å takke interpellanten, for det er utvilsomt et svært viktig tema som står på dagsordenen her i dag.

Det må selvsagt være slik at barn har krav på voksnes oppmerksomhet og beskyttelse mot vold og overgrep. Som flere har vært inne på her: De må bli sett og hørt. Det er også riktig som interpellanten viser til, at Bondevik II-regjeringen utarbeidet en omfattende handlingsplan med en rekke ulike tiltak mot vold og overgrep mot barn. Denne planen er siden fulgt opp i Stoltenberg-regjeringens omfattende plan Vendepunkt, som er en ny bekreftelse på at man fra nasjonale myndigheters side faktisk har et tungt fokus på dette området.

Det blir en «missing link» hvis ikke slike nasjonale, overordnede, statlige planer også har en klangbunn og manifesterer seg i planer på det kommunale nivå. Da er det selvsagt alt annet enn betryggende når det fra interpellantens side opplyses om at det bare er 15 kommuner i Norge i dag som har satt denne typen saker på dagsordenen og har utarbeidet lokale planer og beredskap i forhold til det.

Det er derfor veldig positivt at statsråden viser til at hun skal ha dialogmøter med alle kommunene i løpet av 2008, og jeg håper jo at man i den dialogen kan gi en veiledning til kommunene om hvordan man på en så rask og effektiv måte som mulig kan utarbeide lokaler planer på dette området. Jeg er ikke opptatt av at slike planer nødvendigvis skal fylle side opp og side ned, men det er viktig at man har en beredskap, det er viktig at man på noen sentrale områder faktisk bestemmer seg for hva man skal satse på, og hvordan man skal agere når krisen er et faktum.

Den aktuelle saken med Lommemannen bør være en vekker for mange. Mye kan jo tyde på at overgriperen kunne vært stoppet på et langt tidligere tidspunkt dersom voksne som ble varslet, hadde tatt barnas forklaringer på alvor og tatt sine forholdsregler. Jeg tenker på trialmiljøet, og det er flere eksempler på foreldre som står fram og har varslet videre uten at det er blitt tatt affære. Dette er synd, men det forteller kanskje noe om at vi har noen bilder i hodene våre på hvordan en typisk overgriper er. Når overgriperen da ikke stemmer med det bildet vi har gjort oss på forhånd, bagatelliserer vi, og da «forsvinner» slike saker, og ungene blir ikke tatt på alvor.

I likhet med interpellanten er jeg ganske opprørt over den meldingen som kom i Dagsnytt, hvor det nå nærmest slås fast at overgrep mot barn straffes mildere enn overgrep mot voksne. Høyre mener at det tvert imot burde være straffeskjerpende å begå vold og overgrep mot barn, som vi må erkjenne er i en særlig utsatt posisjon.

Barnehus er et målrettet tiltak som skal samlokalisere ulike tjenester. Tanken er at barn som har vært utsatt for vold og overgrep, skal møte én dør inn til hjelperne. Heldigvis er det i dag tverrpolitisk enighet om at dette er et vesentlig bidrag for å styrke barns rettssikkerhet og et viktig tiltak for å styrke kompetansen, slik at hjelpeapparatet blir i stand til både å avdekke flere overgrep og hjelpe de barna som blir utsatt for dette.

Høyre har siden 2005 presset på for raskere etablering av en landsomfattende ordning med barnehus. Regjeringen ville først ha et i Bergen, siden et på Hamar, og Høyre vil i hvert fall ta sin del av æren for det gjennombruddet som kom i 2008-budsjettet, med barnehus i alle fem helseregionene. Vi er glad for at to barnehus nå endelig har åpnet dørene, og at justisministeren overfor Stortinget har gitt uttrykk for at de tre neste skal åpnes i løpet av 2008. Men Høyre har én bekymring, for vi kan altså ikke slå oss til ro med at et barnehus på Hamar skal dekke hele det sentrale østlandsområdet. Høyre foreslo derfor etablering av et sjette barnehus i Oslo-området under budsjettbehandlingen i Stortinget. Til nå har Regjeringen avvist at det er behov for enda et barnehus. Men med tanke på det store befolkningsgrunnlaget og de mange kommunene som vil kunne ha behov for faglig bistand i disse sakene, er mitt spørsmål til barne- og likestillingsministeren her i dag om hun vil arbeide for at dette blir en realitet også i det sentrale Oslo-området.

May Hansen (SV) [11:09:52]: Representanten Molvær Grimstad påpeker innledningsvis i sin interpellasjon at få kommuner har en handlingsplan for arbeid mot vold og overgrep mot barn. Jeg vil da påpeke at Regjeringa har vedtatt Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2008-2011, der ett av tiltakene er at kommunene skal utarbeide kommunale eller interkommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress skal i samarbeid med de regionale ressurssentrene utarbeide en mal for slike handlingsplaner. De regionale ressurssentrene skal legge til rette for og bistå kommunene med å utvikle lokale handlingsplaner på dette feltet. Det er viktig at vi nå får et samordnet og godt virkemiddelapparat over hele landet, slik at disse barna ikke minst blir sett og får et godt behandlingstilbud.

Representanten Molvær Grimstad fokuserer på en veldig viktig sak, som de fleste partier er og har vært opptatt av veldig lenge. Men hun spør om tverrfaglige utredningsteam skal finnes over hele landet. SV mener at barnehuset skal ha ansvaret for utredningen og behandlingen av barn som har vært utsatt for overgrep og vold, og er imot at det nå satses på nye utredningsmodeller. For at modellen Barnas hus skal lykkes, er det helt nødvendig at man ikke utreder barn etter ulike modeller utover i landet. Det ble etablert to Barnas hus i 2007 på bakgrunn av et forslag som ble fremmet av SV i 2004, ved undertegnede og Inga Marte Thorkildsen. Jeg har som jordmor jobbet med overgrep i hele mitt yrkesaktive liv, både i skolehelsetjenesten og i svangerskapsomsorgen. Jeg fremmet dette forslaget etter å ha jobbet i en gruppe i Nordisk Råd som så på barn og unges oppvekstvilkår i Norden, Nordvest-Russland og Grønland. Jeg besøkte Barnas hus på Island og også et krisesenter for barn i Riga. Jeg foreslo da både Barnas hus og et krisesenter. Det som gleder meg veldig, er at de ulike partiene er fornøyd med Barnas hus, og at så mange så tverrpolitisk har jobbet for å få dette på plass i Norge, fordi vi vet at denne modellen virker. Den har ført til at flere barn får hjelp, flere barn blir trodd, flere barn blir sett, og ikke minst at det blir flere dommer. Det er helt nødvendig, for det er helt riktig, som flere av representantene har vært inne på, at det faktisk er få saker som fører til dommer i Norge, og det er også korte straffer. Dette mener jeg er helt uakseptabelt - både at barn ikke blir sett, og at de ikke blir trodd. Der er barnehuset en modell som både skal utrede, gi behandling og ta domsavhør av barn. Det som er det viktige, er at det er én dør, slik at man vet hvor man skal henvende seg. Hittil har mange familier måttet lete og ofte kjempe seg fram til hjelp i Norge. Jeg mener at dette vil det bli en slutt på når vi nå får til Barnas hus over hele landet. Det er viktig også for den videre kompetanseutviklingen på alle områder av dette feltet, ikke minst ut fra det som interpellanten har vært inne på, at det ikke finnes kompetanse når det gjelder å se og oppdage, verken i skolen, i barnehagene eller i helsevesenet. Det er kjempealvorlig, og her mener jeg at statsråden og Regjeringa har et stort ansvar for å følge opp den kompetansehevingen som ligger i handlingsplanen.

Tilbudet til volds- og overgrepsutsatte barn er høyt prioritert fra SVs side. Jeg har opplevd i min yrkeskarriere å være den første som spør en gravid kvinne om hun har vært utsatt for et overgrep, enda hun på veldig mange måter, gjennom hele livet, har vært innom hjelpeapparatet og ulike behandlingsopplegg og har sagt fra på veldig mange måter at det er sånn. Barn og voksne som har vært utsatt for overgrep, har ofte en livskvalitet som er veldig dårlig. Vi vet også at det kan videreføres når man ikke får behandling. Derfor mener jeg at dette må være prioritet nr. 1 når det gjelder barn og unge - ved siden av mange andre områder, selvfølgelig. Men dette er kjempeviktig!

Trond Lode (Sp) [11:15:14]: Eg er glad for at representanten Molvær Grimstad tek opp arbeidet mot vald og overgrep mot barn. Eg er også glad for at det blir sett fokus på viktigheita av tverrfagleg samarbeid og sektoroverskridande arbeid. Det er ikkje tvil om at evna til å samarbeida og utveksla informasjon mellom sektorar er heilt avgjerande for å lykkast i kampen mot vald i nære relasjonar. Dette er då også ei hovudprioritering i Regjeringas handlingsplan Vendepunkt.

Fortløpande skal alle regionar få barnehus, og tilbodet skal vera landsdekkjande. Målet med barnehusa er å gi betre tilbod til barn som blir utsette for overgrep, ved at bl.a. medisinsk undersøking, dommeravhøyr og behandling blir tilbode samla. Regionale ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging skal byggja opp kompetanse på området og formidla kunnskap til dei som arbeider i felten.

Politiet har også ei svært viktig oppgåve i dette arbeidet. Vi må gi eit tydeleg signal om at familievald er noko samfunnet prioriterer å kjempa mot fordi dette blir sett på som alvorleg kriminalitet. Regjeringa varslar derfor i handlingsplanen:

«Politidistriktene skal pålegges en minstestandard der funksjonen som familievoldskoordinator skal være en full stilling. I de største politidistriktene skal det opprettes egne team. Teammodellen skal være landsdekkende, i den forstand at distrikter uten egne team skal sikres kompetanseoverføring og bistand der det er behov for det. Målsettingen er å sikre at ofre for vold i nære relasjoner møtes med respekt, kunnskap og forståelse når de henvender seg til politiet, samt å sikre god kvalitet på etterforskning og påtalevedtak.»

Vi må aldri gløyma at i familiar der vaksne utset kvarandre for vald, er barna like store offer, og at vaksnes overgrep mot kvarandre også kan vera med på å avdekkja vald mot barn. Derfor ser eg det som svært positivt at vi no i større grad enn før gir politiet moglegheit til å forhalde seg til heile familien, ikkje berre offer og fornærma i kvar isolerte sak.

Redd Barna har gjort eit svært viktig kartleggingsarbeid som fortener å bli omsett til målretta tiltak. Det er sjølvsagt ikkje tilfredsstillande når berre 9 av 106 kommunar har kartlagt omfanget av vald og seksuelle overgrep i kommunen, og berre 15 kommunar har ein handlingsplan for arbeid mot vald og overgrep mot barn - særlig dersom dette betyr at det i det store fleirtalet av desse kommunane ikkje blir arbeidd med å førebyggja vald og overgrep mot barn. No trur ikkje eg det er fullt så ille. Det kan gjerast godt fagleg arbeid i mange kommunar utan at dette nødvendigvis viser igjen i handlingsplanar. Men det viser at vi ikkje er gode nok til å systematisera arbeidet mot vald mot barn, og at vi alltid må ha som mål å bli betre også når det gjeld det faglege. Den nasjonale handlingsplanen skal bidra til dette.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress skal i samarbeid med regionale ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging utarbeida ein mal for kommunale eller interkommunale handlingsplanar mot vald i nære relasjonar. Ressurssentra skal leggja til rette for å hjelpa kommunar som ønskjer å utvikla lokale handlingsplanar på dette området.

Dei tverrfaglege teama i Vest-Agder viser at det finst gode modellar for korleis ein lokalt kan koma utfordringane i møte. For oss i Senterpartiet er det avgjerande at vi gir kommunane handlingsrom til å organisera arbeidet mot vald og overgrep mot barn på ein god måte.

Vi er opptekne av at ein må finna dei gode løysingane lokalt, og at modellane derfor ikkje treng å vera identiske i alle landets kommunar. Vi meiner at handlingsplanen mot vald i nære relasjonar er eit svært viktig bidrag i kampen mot overgrep og vald mot barn, kartlegging av dette og styrking av det sektoroverskridande samarbeidet. Vi ser det derfor også som avgjerande at planen blir følgd opp på ressurssida.

Vera Lysklætt (V) [11:20:16]: Jeg vil takke interpellanten for at hun tar opp denne viktige debatten. Det har vært nyttig å høre om det tverretatlige utredningsteamet i Vest-Agder.

Det er flere utfordringer i debatten som representanten Molvær Grimstad reiser. Det gjelder bl.a. geografi. Mange og små kommuner har liten tilgang på fagpersoner, og alle kjenner alle. I mitt eget hjemfylke, Finnmark, har vi også det samiske perspektivet.

Forskningstall viser at incest og overgrep mot barn skjer hyppigere i de tre nordligste fylkene og i storbyene. I de store byene bør det ikke stå på tilgang på fagkompetanse. I de nordligste fylkene er imidlertid dette en stor utfordring, samt at reiseavstandene og dermed økonomi skaper ekstra utfordringer. Når det gjelder det samiske barnevernet, er det generelt også en utfordring å rekruttere samisktalende fagpersoner.

Jeg har i spørretimen rettet spørsmål til justisministeren om Regjeringens syn på ambulerende kriseteam. De seneste årene har det vært flere store overgrepssaker i Nord-Norge som har rammet et stort antall barn og unge samt mange pårørende. En kan gå så langt som å si at hele lokalsamfunn, slik som Lakselv og Tysfjord, har blitt rammet av en krise. I grove trekk har de stått helt uforberedt og uten fagkyndige til å bistå ofre og pårørende.

Det er for sent å snakke om hva vi kunne ha gjort, men det er ikke for sent å lære. Det aller viktigste er å forebygge at så mange i et lite lokalsamfunn kan bli rammet igjen. Målet må etter min mening være å kunne opprette et utrednings- og kriseteam for de tre nordligste fylkene - et team som har inngående kompetanse og kunnskap også om samiske forhold, språk og kultur.

For å ta en parallell har vi ved store ulykker eller naturkatastrofer nasjonale beredskapsteam å sette inn. Vi har bl.a. en ordning med redningssentraler til å bygge opp under dette. Når det gjelder ofre for kriminelle handlinger, f.eks. ofre for seksuelle overgrep som rammer et helt samfunn, har vi ingen nasjonal beredskap eller redningssentral å ty til. Et slikt ambulerende team kan gjerne bygges opp rundt et Barnas hus i Nord-Norge. Jeg håper statsråden merker seg dette og vil se på denne utfordringen i det videre arbeidet.

Gunn Karin Gjul (A) [11:23:27]: Vi ønsker å tro at barn vokser opp under harmoniske forhold hvor de er lykkelige og får dekket alle sine behov for omsorg. Dessverre er det ikke slik. Gjennom den økte oppmerksomheten på familievold er vi blitt klar over at mange barn utsettes for vold og overgrep, og at mange barn ikke minst er vitne til vold i hjemmet. Vi vet dessuten at den dokumenterte volden kun er toppen av isfjellet. Her finnes det dessverre store mørketall.

En landsomfattende undersøkelse fra 2005 forteller oss at nærmere 10 pst. av alle jenter over 15 år har vært utsatt for grov vold av sin nåværende eller tidligere kjæreste. Men denne volden rammer ikke bare voksne kvinner; et betydelig antall barn opplever overgrep mot mor. De ser, hører og opplever volden mot en nær omsorgsperson. Barn skal slippe å være vitne til vold og overgrep, det i seg sjøl er et overgrep også mot barnet.

Vi vet at 1 500 barn hvert år overnatter på landets krisesentre. Om lag halvparten av barna som var på krisesenter i 2006, var fem år eller yngre. Hva gjør det med et lite barnesinn å bli revet opp fra sin vanlige hverdag, flykte til et krisesenter og leve der i skjul?

Vi er også kjent med at veldig små barn blir utsatt for mishandling. Forskningsresultater fra Canada, USA og Storbritannia viser at opp mot en tredel av alle barn som behandles for alvorlige hodeskader, har fått disse som følge av mishandling, og det er spedbarn som er aller mest sårbare. Tall fra Ullevål sykehus viser at rundt 20 pst. av barna med alvorlige hodeskader var skadet som følge av mishandling.

Hva gjør vi for å bekjempe denne volden? Det er åpenbart at vi er blitt langt flinkere de senere årene. Tidligere ble vold og mishandling mot kvinner og barn sett på som husbråk når politiet rykket ut. I dag håndterer politiet dette på en helt annen måte. Hvert politidistrikt har nå familievoldskoordinatorer. Og for inneværende år blir denne ordningen styrket med 10 mill. kr for å sikre at alle har en familievoldskoordinator på heltid. Dessuten legges det opp til at de største politidistriktene nå skal etablere egne team.

Like før jul presenterte Regjeringen sin nye handlingsplan mot vold i nære relasjoner, som innebærer flere og mer omfattende tiltak for å bekjempe vold og overgrep.

Skal vi både kunne forebygge og hjelpe flere som er utsatt for vold og overgrep, er det åpenbart at det må settes inn mange og varierte tiltak. Alt fra helsestasjon og skole til barnevern, politi og rettsapparat må bli bedre i stand til å avdekke og hjelpe. Dessuten er det viktig, som interpellanten påpeker, at de ulike delene av hjelpeapparatet må bli flinkere til å samordne og koordinere.

Interpellanten framhever ett viktig tiltak for å bekjempe vold. Arbeiderpartiet er ikke negativ til dette, men vi er opptatt av at her må det gjøres veldig mange ting samtidig. Vi er bl.a. opptatt av å få på plass barnehus i alle regionene, at det etableres døgnåpen alarmtelefon for barn som er utsatt for overgrep, at overgrepsmottakene ved legevaktene styrkes, og at en får styrket kompetansen til lærere og førskolelærere for å kunne avdekke vold. Dessuten: Det aller viktigste er å bidra til å hindre at nye overgrep oppstår. Det forebyggende arbeidet må derfor forbedres. Holdningsendring er viktig her.

Vi erfarer dessverre at fremdeles foreligger det mange underlige og grumsete holdninger til overgrep mot barn. Pågripelsen av Lommemannen har vist at det fremdeles er mange grumsete holdninger knyttet til seksuelle overgrep mot barn. Det samme viste den debatten som gikk i media i fjor høst, hvor viktige samfunnsaktører mente at det skal være lov å slå barn.

Jeg må dessuten si meg enig med representanten Aspaker i at det var opprørende å høre på nyhetene i morges at vold mot barn blir ansett som mindre alvorlig enn vold mot voksne. Jeg er helt enig med representanten Aspaker i at straffutmålingen burde vært motsatt. Jeg håper at vi i forbindelse med ny spesiell straffelov vil ha mulighet til å komme tilbake til nettopp det spørsmålet til høsten, og at det da blir fulgt opp. For det er helt åpenbart at overgrep mot barn er noe av det mest alvorlige vi har i dette samfunnet, og det må bekjempes med alle midler.

Trine Skei Grande (V) [11:28:45]: Jeg vil også gjerne takke interpellanten for å løfte fram dette veldig viktige temaet, sjøl om jeg oppfatter at det i salen er veldig bred enighet om det aller, aller meste.

Det var under Odd Einar Dørum at vold i nære relasjoner ble løftet fram, og det var første gang man f.eks. samlet alle politisjefene i landet til et stort nasjonalt møte og valgte vold i nære relasjoner som tema, et tema som det vanligvis ikke blir knyttet stor status til i disse kretser. Vi fikk på plass de første familievoldskoordinatorene, og jeg er kjempeglad for at Regjeringa nå velger å utbygge det systemet videre for å få kompetanse inn i alle politihusene rundt omkring. Kompetanse er her en nøkkel: kompetanse til å se og kompetanse til å vite hva en skal gjøre. Jeg syns det er viktig at vi må gi større trygghet til alle de fagfolkene som møter barn: De må ikke kunne vite alt, sjøl om de ser litt. Vi merket det veldig godt i sommer da vi hadde saken knyttet til kjønnslemlestelse. Da fikk jeg mange henvendelser fra lærere som var usikre på om de skulle ha varslet. Da sier jeg at det er ikke lærernes jobb å vurdere hvorvidt det er rett å varsle, det er politiets jobb. Så lærere, førskolelærere og alle som møter barn og som er usikre, må få trygghet til å kunne si fra selv om man er usikker - heller én gang for mye enn én gang for lite - og så får fagfolk vurdere hvorvidt det er blitt sagt fra på et riktig tidspunkt. Den tryggheten tror jeg det er viktig at vi gir dem.

Det er også bred enighet her om at vold mot barn blir straffet altfor lavt sammenlignet med vold mot voksne. For når det gjelder vold mot barn, er det ikke bare snakk om det slaget man gir eller det overgrepet som blir gjort, det er også snakk om det angrepet man gjør på personligheten. I dag fokuserer vi mye på unge, staute menn som blir slått på vei hjem fra fest, og ut fra alt vi vet om hvilket angrep det er på deres personlighet, kan man tenke seg hvordan det er for et lite barn som er i ferd med å skape sin personlighet, å bli utsatt for de samme overgrepene.

Så må jeg få lov til å nevne noe jeg tror vi kanskje er litt uenige om her i salen. Jeg tror at veldig mange av disse overgrepene, kanskje spesielt den store overgrepssaken som er brakt fram for oss nå i det siste, også handler om et samfunn som ikke har et normalt forhold til seksualitet. Folk undertrykker sin virkelige seksualitet, og det fører også ofte til overgrep mot barn.

Det å tro at vandelsattester og DNA-register hjelper for alt, er feil. I den store saken vi har sett nå, hadde ingen vandelsattest klart å stoppe noe, og heller ikke noe DNA-register hadde klart å stoppe noe. Det finnes faktisk ingen lett vei for å oppklare disse sakene. Det finnes ingen enkel måte å gjøre det på. Det kan bare gjøres gjennom god kompetanse og et politi som prioriterer disse sakene, og som faktisk er opptatt av at barnas historie skal tillegges vekt. Så er det faktisk ikke slik at vi her kan vedta oss ut av disse problemene. Nei, vi må sørge for at folk blir kompetente og har ressurser til å ta tak i dette. Det er intet register og ingen attester som gjør at vi kommer bort fra overgrep og vold mot barn.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [11:32:57]: Først vil eg takke alle dei som har hatt ordet i interpellasjonsdebatten. Det er veldig flott at så mange har vore med på å belyse dette veldig viktige temaet.

Så litt til Barnas hus. Det var tidlegare Kristeleg Folkeparti-representant Finn Kristian Marthinsen som for ein god del år sidan for første gong fortalde meg om Barnas hus. Han hadde vore på Island og besøkt det huset, som også representanten May Hansen har gjort. Det engasjementet han viste for at dette var noko vi også måtte få til i Noreg, var med på å påverke oss og gi oss ein god og grundig informasjon. Derfor er Kristeleg Folkeparti glad for at mange har bidrege gjennom mangeårig innsats til at ein har fått fleire Barnas hus, og det er viktig å få endå fleire.

Utgreiingsteamet i Agder er til hjelp for barnevernet lokalt for å finne ut om det er grunnlag for bekymring. Derfor er det viktig med fleire slike team. Det er viktig med fleire barnehus, slik at fleire barn kan få reise dit når det er grunnlag for bekymring.

Det er ingen motsetnad mellom desse to tiltaka. Eg trur at ein raskare kan få på plass utgreiingsteam i alle fylke enn barnehus i alle fylke, for det går normalt litt tid frå planane blir sette i gang når det gjeld bygging av hus. Det å få dei nødvendige løyvingane til det vil sikkert også ta litt tid, sjølv om vi kanskje alle meiner at det hastar. Begge desse tiltaka trengst og vil utfylle kvarandre.

Vi har ein del planar. Det er det veldig viktig å ha. Så er det viktig å få desse planane omsette i handling - å få konkretisert dei i heile landet, å få konkretisert dei i kommunane, og få konkretisert dei når det gjeld utdanning og kompetanse. For å få konkretisert planane er det nødvendig med ressursar. Skal vi greie å få gjennomført dei, er det viktig at det også følgjer pengar med, slik at ein får fleire tilsette og fleire til å bidra i dette viktige arbeidet.

Så håpar eg at statsråden raskt vil sjå nærmare på det som har skjedd i Agder. Dei har god erfaring. Vi synest ikkje at vi treng masse utgreiingar for å avgjere at dette skal vere landsdekkjande. Vi er litt utolmodige, så vi håpar at Regjeringa vil setje trykk og fokus på dette vidare, slik at vi i fellesskap framleis kan vere med og kjempe mot vald, overgrep og omsorgssvikt.

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [11:36:14]: Dette er en bred debatt, og det er en svært viktig debatt, fordi barn må bli sett og ikke krenket. De må bli sett nasjonalt og lokalt. På det nasjonale plan er det som sagt hele Regjeringen som setter trykk på saken. Når det gjelder mange av de tiltakene som vi har skissert, er som nevnt ikke færre enn seks departementer engasjert. Justisministeren står i tillegg til meg i førersetet, og han har lagt fram en rekke planer og handlingsplaner. Som man vet, jobber han også med ulike sider ved dette spørsmålet, ikke minst straffespørsmål. Som kjent er ikke dette mitt konstitusjonelle ansvar, men jeg hadde behov for å understreke det.

Når det gjelder politiattester, er dette et viktig virkemiddel. Der har vi også en vurdering på gang for å se på muligheten til å utvide adgangen til å innhente politiattester, f.eks. for støttekontakter som jobber opp mot barn.

Når det gjelder barnehus, har vi valgt å prioritere de regionene hvor vi mente det var mest behov. Oslo har ulike andre tiltak som vi mener fungerer i dag, men vi tar selvfølgelig dette spørsmålet opp til vurdering. Hva gjelder Nord-Norge, vil jeg følge opp det som nå er nevnt i forhold til opprettelsen av kommunale barnehus i nord.

Sist, men ikke minst, vil jeg presisere at Regjeringen med stor kraft følger opp de tiltakene som jeg nå har skissert, fordi det er svært viktig å se barn og sørge for at de ikke blir krenket.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.