Gunnar Gundersen (H) [13:43:10]: Vi har akkurat en idrettsgalla der idretten feiret seg selv, bak oss. Det var med stor tilfredshet jeg observerte at kulturministeren også var der. Om jeg så kan få si det - med hans nese for hva som drar publikum, var jeg heller ikke i særlig tvil om det. Statsråden delte ut en av de gjeveste prisene og var raus i sin omtale av idretten. Fritt omskrevet tror jeg han sa noe slikt som at uten idretten og uten kulturen kunne Norge ha hatt så mye oljeinntekter som helst - vi ville ha vært et fattigere land. Han nikker, så da har jeg vel gjengitt det omtrent riktig. Han fortsatte med å si at når idrettsutøvere presterer i verdensklassen, blir vi litt stolte, og vi føler oss som en del av dem. De representerer verdier som vi etterstreber.
Med disse utsagnene tenkte jeg egentlig at statsråden hadde startet forberedelsene til interpellasjonen allerede. Hans måte å snakke på forplikter. Han bør ha tenkt igjennom at det er mange unge utøvere som satser, for hver utøver som når toppen. Det er mange utøvere som ofrer like mye tid og ressurser som den som vinner, men uten noen gang å komme til topps. De satser heltid, men får bare tilfredsstillelsen av å ha prøvd og av å ha testet sin prestasjonsgrense tilbake. Kulturministeren gav inntrykk av å være så tett oppe i disse utfordringene at jeg regner med at statsråden bekrefter at han sammen med sine kolleger i Kunnskapsdepartementet vil ha fokus på å sikre at unge utøvere får en optimal mulighet til å satse på idrett og utdanning parallelt.
Idretten har som mål å utvikle det helhetlige mennesket. I det siste idrettspolitiske dokument som NIF vedtok på Idrettstinget i 2007, bekreftes det som har vært idrettens eget mål i mange år, nemlig å
«sikre yngre utøvere som fortsatt er i en studiesituasjon, de beste rammebetingelsene for å kunne kombinere studier og toppidrett».
Det er en målsetting som samfunnet gjennom den siste stortingsmeldingen om idrett deler med idretten. I stortingsmeldingen «Idrettslivet i endring» heter det at en skal arbeide for å tilrettelegge for kombinasjonen utdanning og toppidrett for utøvere som har interesse og forutsetninger for å prøve ut mulighetene for en toppidrettskarriere.
Norge er ikke alene om å ønske idrettsprestasjoner på topplan. Vi er heller ikke alene om å tilrettelegge. Selv nøt jeg godt av at USA har et fantastisk tilbud på universitetsnivå. Der konkurrerer universitetene mot hverandre, og de legger stor prestisje i å være best i idrett. For å tiltrekke seg talenter tilbys stipend som dekker skolepenger og også stipend til livsopphold. I mange land i Europa er det ikke uvanlig at det offentlige ansetter idrettsutøvere hvis eneste reelle funksjon er å trene og bli best mulig innen sin idrett.
Dette gjøres fordi idrettsutøvere i mange tilfeller ikke bare er gode forbilder, men de utvikler også evne til planlegging, målrettet/systematisk arbeid, prioritering, teamarbeid, språkkunnskaper, sosial kompetanse, kunnskap om andre kulturer etc., etc. De får altså en realkompetanse som mange andre ikke tilegner seg i samme alder.
Dette vil jeg anta var grunnen til at statsråd Hernes i brev til Norges Olympiske Komite datert 30. juli 1995 skrev at dersom toppidrett har ført til at tidligere skoleprestasjoner er svakere enn de normalt ville ha vært, kan opptaksorganene, i tilfeller hvor dette kan dokumenteres, vurdere søkeren særskilt.
Det er mitt inntrykk, og dette dokumenteres av Høgskolen i Lillehammer, at ved de institusjoner der tilrettelegging fungerer godt, viser det seg at toppidrettsutøvere presterer bedre enn gjennomsnittsstudenten. Det vil jeg ikke legge mye vekt på akkurat nå, men det bekrefter at dersom samfunnet tilrettelegger og skaper gode rammer omkring utøveren, kan idrett og utdanning kombineres. Det synes jeg er viktig. Det er bare noen ytterst få som når opp til et nivå der de kan leve av idretten. Men det er svært mange som vil kunne nyte godt av den selvinnsikt og de mange gode egenskapene som idretten kan bidra til å utvikle, om de gis anledning til å forfølge sin interesse et langt stykke på veien. Dette er egenskaper som samfunnet senere vil nyte godt av, og vi skylder både dem som gir oss den nasjonale stolthet og overskriftene, og de mange som ikke når så langt, å ha fokus på dette.
Det er økt fokus på kvalitet, krav og gjennomstrømming i dagens skoledebatt. Det tjener både student og institusjon. Det er et fokus jeg deler behovet for. Toppidrettsprestasjoner kommer imidlertid i ung alder og må komme parallelt med at idrettsutøveren forbereder seg for voksenlivet. Idrettens behov gjelder derfor en liten gruppe, er spesielle og de utøver en aktivitet som definitivt gir dem både en utvikling og en realkompetanse som den enkelte og samfunnet nyter godt av. Det bør være et godt grunnlag for å diskutere noen spesielle tilpasninger. Utfordringen i dag ligger på tre nivåer. Det gjelder på videregående utdanning, på inntak og gjennomføring av høyere utdanning og i forhold til Statens lånekasse. Det er ikke penger, men riktige holdninger og muligheter jeg har fått inntrykk av at idretten ber om. Om nasjonen og statsråden mener noe med de fagre ord om idrett, prestasjoner, verdier og nasjonal identitet, må man ikke sette mange idrettsutøvere i en knipe der de tvinges ut av det ene for å følge det andre.
Innen den videregående skolen har idretten hatt to tilbud. Det ene gjelder toppidrettsgymnasene, NTG og Wang. Dette fungerer. Den offentlige skolen har også tilpasset et tilbud. Vi har treårig idrettslinje, og enkelte skoler og idrettslinjer har tilbudt det treårige standardtilbudet, men fordelt over fire år. De som velger dette tilbudet, vil ikke lenger kunne motta førstegangsvitnemål, slik jeg har forstått det. De vil da få en ulempe i forhold til opptak til høyere utdanning. Dette bør det enkelt kunne gjøres noe med ved at NIF og Kunnskapsdepartementet samarbeider om hvor en skal tillate slike tilbud, og hvor mange utøvere det skal være anledning til å ta opp.
For høyere utdanning skulle kanskje statsråd Hernes’ brev til Norges Olympiske Komite være nok. Men universitets- og høyskolesektoren består av autonome institusjoner som selv vil ha ansvar for å følge dette opp. Det betyr at praksis varierer. Mange institusjoner gjør det de kan for å tilrettelegge og ta hensyn, mens andre møter idretten og idrettsutøveren med lite kunnskap om utfordringen og liten vilje til å foreta individuell tilpasning og veiledning. Bekymringen innen idretten er stor over at den felles klagenemnd for opptak til grunnutdanninger ved universiteter og høyskoler, med utgangspunkt i en enkeltsak som ligger til behandling nå, har uttalt at idrett og andre kulturaktiviteter ikke er slike spesielle forhold som kan omfattes av opptaksforskriftens § 7-21. Får denne uttalelsen gjennomslag, står idretten på mange måter på bar bakke i denne sammenheng. Det hører med til dette at idretten forholdsvis aktivt har oppfordret enkeltutøvere til å søke om spesiell vurdering.
Det siste leddet jeg mener vi må vie oppmerksomhet, er Statens lånekasse og studiefinansiering. Lånekassen setter i dag strenge krav til gjennomføring. Det har med muligheten til lån og retten til å få omgjort lån til stipend å gjøre. Det sier seg selv at en idrettsutøver på topplan ikke kan følge denne progresjonen. Det må ikke diskvalifisere for at man kan komme inn under ordningen. Da gis jo idrettsutøveren en ulempe. En godkjenningsordning der NIF er med for å vurdere hvem som skal inkluderes, vil lett kunne danne et grunnlag for en unntaksordning.
Min bekymring gjelder ikke de utøverne vi leser mest om i pressen. For dem er idrett levebrød, og den gir økonomisk trygghet. De skaper seg et livsgrunnlag i idretten. Min bekymring går på hvordan vi skaper det grunnlaget som skal til for at noen kommer dit, og for alle de utøverne som satser like mye, men som aldri kommer dit. Idrett er et ekstremt prestasjonssamfunn. Mange må satse og knive med hverandre for at noen skal bli topp i verden. Disse må ikke bli ofre. De må kunne utvikle seg som helhetlige mennesker, slik idretten ønsker. Det er det vårt felles ansvar å legge til rette for.
Jeg tror ikke at det ligger uvilje bak hos noen. Men det kan heller ikke forventes at det er en bred forståelse og mye kunnskap i alle miljøer om hva som kreves for å prestere idrett på toppnivå. Det må heller ikke bli slik at idrettens behov for særordninger blir en åpning for mange til å slippe lettere unna krav i utdanningsperioden. Derfor tror jeg det nå er et stort behov for at man igjen ser dette i et fugleperspektiv. Det kan gjøres ved at kulturministeren setter dette på dagsordenen for statsråden i Kunnskapsdepartementet, og at man bringer NIF inn i en tett dialog. Da kan man lage noen overordnede styringssignaler og noen tilbud på de forskjellige nivåer som idretten og Kunnskaps-Norge er enige om. Det vil gjøre det enklere for alle parter, og da kan forhåpentligvis også nasjonen se fram til mange gode opplevelser på arenaene eller foran TV-skjermen, uten å måtte ha dårlig samvittighet for dem som ofrer så mye av sin arbeidskarriere, eller at noen unnlater å satse på grunn av manglende tilrettelegging. Jeg håper på en god debatt.
Statsråd Trond Giske [13:54:03]: Representanten Gundersen tar opp et viktig tema i sin interpellasjon. Jeg deler 100 pst. hans vurderinger med hensyn til hvilke positive virkninger idrett og idrettsaktivitet har for den enkelte og samfunnet. Det er oppdragende, det er disiplinerende, det er veldig mange kvaliteter man får av et aktivt idrettsliv som man ikke like enkelt tilegner seg på skolebenken. Jeg kan også slutte meg fullt ut til det jeg sa på Idrettsgallaen - det var knakende godt sagt!
Kombinering av utdanning og toppidrettssatsing er viktig både i et idrettspolitisk og et utdanningspolitisk perspektiv, og jeg har i forberedelsen av svaret på interpellasjonen også hentet innspill fra Kunnskapsdepartementet.
Kunnskap og kompetanse blir viktigere og viktigere i vårt moderne samfunn, og utdanning er i stadig større grad veien til arbeidslivet. Dette gjelder også for dem som satser på en toppidrettskarriere. En toppidrettskarriere tar som regel slutt i forholdsvis ung alder, og ved å kombinere idretten med utdanning vil utøveren stå sterkere rustet den dagen idrettskarrieren er over. Erfaringene viser faktisk også at mange utøvere presterer bedre hvis de har noe annet å drive med ved siden av idretten.
Begrepet «helhetsmennesket» står sentralt i Norges Idrettsforbunds visjon for toppidrettssatsingen. Poenget er at utøverne skal utvikles som hele mennesker, ikke kun som toppidrettsutøvere. Det innebærer å tilrettelegge for utvikling på andre arenaer enn idretten, slik som studier, verneplikt, karriereutvikling, jobbmulighet og familieliv.
Norges Idrettsforbund ved Olympiatoppen samarbeider i dag med utdanningsinstitusjoner både på videregående nivå og på høyskolenivå. Olympiatoppen informerer også jevnlig om hvilke muligheter som finnes for kombinering av toppidrett og utdanning, og hvilke avtaler som er inngått med ulike studiesteder.
Det knytter seg noen utfordringer til det å skulle kombinere toppidrettssatsing med utdanning. For flere toppidrettsutøvere er idrettskarrieren nærmest en fulltidsstilling, og kombinering med utdanning vil i mange tilfeller kreve en viss tilrettelegging. Det finnes både private og offentlige toppidrettsgymnas. Blant de offentlige vil jeg spesielt nevne toppidrettsgymnasene i Åsane og på Voss. Toppidrettstilbudet er her et samarbeid mellom Hordaland fylkeskommune, Olympiatoppen Vest-Norge og Hordaland idrettskrets. Jeg vil også nevne at Olympiatoppen Midt-Norge har etablert samarbeid med Meråker og Heimdal videregående skoler.
Når det gjelder private skoler med rett til statstilskudd, kan det etter privatskoleloven § 2-1 godkjennes private skoler som tilbyr særskilt tilrettelagt videregående opplæring i kombinasjon med toppidrett. Slike skoler får statstilskudd med 85 pst. etter en sats for idrettsfag, basert på gjennomsnittlige driftsutgifter pr. elev i den offentlige skolen.
Norges Toppidrettsgymnas og Wang Toppidrett er de fremste private toppidrettsgymnasene. Skolene kombinerer toppidrett og allmennfaglig studieretning og gir generell studiekompetanse til høyskoler og universitet. Begge skolene er landsdekkende og har tilbud til utøvere i en rekke idretter. Skolene samarbeider med Olympiatoppen og aktuelle særforbund innenfor idretten. NTG har avdelinger i Bærum, Geilo, Lillehammer og Kongsvinger. Wang Toppidrett er lokalisert i Oslo, Stavanger og Moss.
I tillegg til det lovhjemlede tilskuddet etter privatskoleloven får skolene også tilskudd etter særskilt budsjettvedtak, jf. St.prp. nr. 1 for 2007-2008, der det heter:
«Skolane til Wang og Noregs Toppidrettsgymnas vil, i tillegg til tilskottet etter privatskolelova, få om lag kr 17 000 i særskilt toppidrettstilskott per elev. Tilskottet blir gitt for maksimalt 810 elevar.»
Det kan derfor konstateres at det på videregående nivå eksisterer en rekke faglig kvalifiserte utdanningstilbud for unge utøvere som satser på en toppidrettskarriere. Utfordringen ved å kombinere toppidrettssatsing med studier er nok større når man kommer til høyere utdanning, enn det er når det gjelder videregående. Svært mange idrettsutøvere finner en god kombinasjon for å få fullført en videregående utdanning og drive med idretten sin.
Det finnes også i dag flere høyere utdanningsinstitusjoner som tilrettelegger for toppidrett. I tillegg til Norges Idrettshøgskole vil jeg spesielt nevne Høgskolen i Lillehammer. Alle studier er her tilrettelagt, og skolen har en egen veileder for toppidrettsutøvere. Satsingen ble igangsatt som et prosjektsamarbeid mellom skolen, Olympiatoppen, Norges Skiforbund, Norges Skiskytterforbund og Norges Toppidrettsgymnas. Satsingen er nå etablert som en integrert del av studietilbudet, og Høgskolen i Lillehammer har 160 studenter med toppidrettsstatus, fordelt på 15 ulike studier.
NTNU i Trondheim samarbeider med Olympiatoppen Midt-Norge om tilrettelegging av toppidrett og utdanning og har en egen veileder som sørger for tilretteleggingen. Også Høgskolen i Finnmark og Høgskolen i Bodø har inngått avtale med Olympiatoppen og forsøker å tilrettelegge på alle studier. Olympiatoppen har videre et samarbeid med BI om å tilrettelegge bachelorstudiene.
Det finnes med andre ord mange gode eksempler på tilpassede ordninger for kombinering av toppidrettssatsing og utdanning, også på høyskolenivå. De fleste er utviklet i samarbeid mellom de enkelte læresteder og idretten. Det eksisterer derfor allerede et utstrakt samarbeid mellom offentlige utdanningsinstitusjoner og idretten, slik representanten Gundersen etterlyser.
Jeg vil også understreke at det offentlige regelverket på ingen måte er til hinder for tilrettelegging for studenter som driver toppidrett - tvert imot. Etter § 4-3 i lov om universiteter og høyskoler har styret ved den enkelte institusjon det overordnede ansvaret for studentenes læringsmiljø. Paragrafens femte ledd lyder:
«Institusjonen skal, så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov. Tilretteleggingen må ikke føre til en reduksjon av de faglige krav som stilles ved det enkelte studium.»
Toppidrettsutøvere er en gruppe som har et slikt behov for særskilt tilrettelegging. De enkelte læresteder og studentene må i samarbeid finne fram til løsninger for at toppidrett og utdanning skal kunne kombineres på en god måte.
Utfordringen ligger i å oppnå en felles og helhetlig strategi og tilnærming blant utdanningsinstitusjonene når det gjelder disse problemstillingene. De tilbakemeldingene jeg har fått, tyder på at toppidrettsutøvere møter noe ulik praksis på det området, avhengig av hvilket studiested de kommer til. Dette skyldes trolig varierende kjennskap blant utdanningsinstitusjonene til den spesielle situasjonen utøvere er i, ved kombinering av toppidrett og studier. Mens noen studiesteder gjennom samarbeid med idretten har erfart at praktisk tilrettelegging lar seg gjennomføre, er det nok andre som er mer usikre på hvordan de skal forholde seg når en idrettsutøver henvender seg med spørsmål om tilrettelegging.
Informasjonsflyt og erfaringsoverføring mellom utdanningsinstitusjonene er et viktig stikkord her. Et eksempel på slik erfaringsoverføring er ansettelsen av en toppidrettsveileder ved NTNU i Trondheim, etter samme modell som ved Høgskolen i Lillehammer. Jeg tror idretten og utdanningsinstitusjonene sammen kan medvirke til en mer helhetlig strategi for kombinering av toppidrett og utdanning.
Til slutt: Jeg tror at idretten og studiestedene har gjensidig nytte av å legge forholdene til rette for utøvere som ønsker å kombinere en satsing på toppidrett med studier. Prorektor Sonja Ekker ved Høgskolen i Nord-Trøndelag uttalte i 2004 følgende om betydningen av å tilrettelegge for toppidrettsutøvere:
«- Idrettsungdom er en viktig ressurs for HiNT, og vi gir dem gjerne et skreddersydd tilbud som gjør dem i stand til å lykkes både innen idrett og utdanning (...)
- Blir vi gode på å kombinere toppidrett og utdanning i Nord-Trøndelag, kan vi bli attraktive for ungdom over hele landet.»
En slik offensiv tilnærming bør være en rettesnor for samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og idretten når det gjelder å tilrettelegge for kombinering av toppidrettssatsing og utdanning. Jeg vil derfor ta et initiativ overfor mine kolleger på utdanningssiden, for å vurdere eventuelle tiltak for å etablere en mer lik praksis av utdanningstilbudet. Jeg vil også svært gjerne jobbe tett med idretten for å spre kompetanse om hvordan dette kan tilrettelegges på den enkelte utdanningsinstitusjon.
Gunnar Gundersen (H) [14:03:09]: Jeg takker statsråden for svaret, som var omtrent så positivt som jeg hadde håpet det skulle være, og jeg takker for den gjennomgangen som ble tatt.
Jeg tror det er riktig at man har mange gode tilbud på videregående, men der er det jo også størst behov for et veldig bredt tilbud. Det er ikke godt å plukke ut en utøver som er 15, 16 eller 17 år, og si hvem som blir topp når de blir 25. Det illustrerer at man må ha ganske mange opp.
Jeg registrerte ikke at statsråden sa noe om det fireårige tilbudet som noen offentlige skoler har hatt, hvor man har spredt den vanlige treårige utdanningen over fire år. Det er faktisk et ganske viktig tilbud noen steder i landet.
Jeg deler statsrådens oppfatning fullt og helt av at utfordringen nok er enda større når det gjelder høyere utdanning. Der er det en rekke gode eksempler, og statsråden nevnte det selv når det gjelder Høgskolen i Lillehammer, og når det gjelder Høgskolen i Nord-Trøndelag - jeg var ikke så godt kjent med det. Høgskolen i Lillehammer har jo et veldig godt tilbud.
Jeg tror man allerede er på riktig spor med den gjennomgangen statsråden hadde når det gjelder NTNU og ansettelse av en toppidrettsveileder, og ved å sørge for at man får en erfaringsutveksling mellom de forskjellige institusjonene.
Ut fra det statsråden sa, ser jeg fram til å høre hva andre sier om saken. Jeg var fornøyd med den første orienteringen, og takker for den.
Statsråd Trond Giske [14:05:05]: Jeg tror det at vi i landets nasjonalforsamling diskuterer denne saken, i seg selv kan bidra til en positiv utvikling.
Jeg tror det ofte ikke er vond vilje det står på, men rett og slett kunnskap og kompetanse om hvordan det skal tilrettelegges. Det kan være så enkle ting som det representanten nå snakker om på videregående, og som også kan gjelde høyere utdanning, nemlig at studiet må tas over lengre tid. Man er faktisk deltidsstuderende, fordi man bruker veldig mye av tiden sin på toppidrettsaktivitet. Det kan være vanskelig å gjennomføre obligatoriske forelesninger, prøver eller aktiviteter, fordi toppidrettsaktiviteten foregår på samme tid. Vi vil jo nødig at våre fremste håp i et OL eller i et VM må sitte hjemme, fordi man akkurat da har en tentamen som er uunnværlig. Det kan dreie seg om at man trenger spesiell veiledning eller informasjon på en annen måte enn det de andre studentene får, fordi man ikke så til de grader til daglig er til stede på studiestedet.
Nå skal det også sies at utdanningsinstitusjonene gjennom Kvalitetsreformen har bygd opp større kompetanse på å håndtere deltidsstudenter - altså studenter som bruker en del av tiden sin på andre ting enn studier. Slik sett vil toppidrettsutøverne kanskje dra nytte av det, men mange toppidrettsutøvere har jo også ambisjoner om å fullføre studiene på normert tid selv om de driver idrett, så det er ikke alle som kan puttes i kategorien deltidsstudent.
Her tror jeg rett og slett det trengs mer bevissthet, det trengs kompetanse, det trengs kunnskap og en god dialog mellom Idrettsforbundet, Olympiatoppen, særforbundene og utdanningsinstitusjonene. Vi kan heller ikke forvente at det er idrettsutøverne selv som skal ta jobben med å tilrettelegge studiet og informere studiestedet om alle de behovene de har. Det vil bare bli en ekstra belastning oppå alle de andre aktivitetene med lesing, forberedelse til eksamen, gjennomføring av oppgaver og prøver samt treningsaktiviteter og konkurransevirksomhet i forbindelse med idretten. Her tror jeg idrettslederne, Olympiatoppen, de som er ansatt og får betydelige summer - og økende summer - for å tilrettelegge for toppidretten, må ta et betydelig ansvar, og så skal vi på vår side både samarbeide, være imøtekommende og bruke de strukturene vi har gjennom departement og annet styringsverk.
Espen Johnsen (A) [14:08:05]: Lat meg først få gje ros til interpellanten for det temaet som han har teke opp.
Eg er einig med statsråden i at vi heilt sikkert kan bli endå betre, og at idretten og utdanningsinstitusjonane kan lære meir av kvarandre, slik at det blir endå lettare for fleire å kunne kombinere toppidrett med utdanning - både på vidaregåande nivå og i høgare utdanning.
I Noreg har vi ei stor mengd toppidrettsutøvarar og andre utøvarar som oppnår utrulege resultat. Eg meiner det nesten er naturstridig at vi med våre vel 4,5 mill. innbyggjarar skal ha så mange dyktige utøvarar som vi har, som oppnår så gode resultat som dei gjer.
Den viktigaste grunnen til at vi greier det, meiner eg er at vi har ei idrettsrørsle som syter for at alle får lov og moglegheit til å delta, ei idrettsrørsle som samlar alle delar av befolkninga, som inviterer med alle som ønskjer det. Det skapar sterke fellesskap, det skapar involvering, det gjev barn og unge sjølvtillit og ei kjensle av fellesskap, deltaking og meistring. Eg meiner norsk idrett er eit utruleg godt eksempel på at det er sterke fellesskap som fører oss framover, og eg er sikker på at utan den folkelege masseidretten i Noreg hadde vi aldri i verda hevda oss på den måten vi gjer i OL, VM og kva det no måtte vere av meisterskap og konkurransar verda rundt.
I tillegg til at vi har ei idrettsrørsle som gjev mange toppidrettsutøvarar, er mitt inntrykk at vi har ei idrettsrørsle som er bevisst på at ein er toppidrettsutøvar i ein ganske kort periode ganske tidleg i livet. Derfor er idretten oppteken av at utøvarane også skal ha eit liv etter toppidretten, som krev jobb som krev utdanning.
Noregs Idrettsforbund seier sjølv, som det har blitt referert til tidlegare i debatten, at ein er oppteken av å sikre dei beste rammevilkåra for å kunne kombinere toppidrett og studium. Derfor er det også mykje godt samarbeid mellom ulike særforbund og ulike utdanningsinstitusjonar, t.d. på Lillehammer. Lillehammer-regionen har teke mål av seg til å bli den mest komplette vintersportsdestinasjonen i Europa. Det involverer og stiller krav til mange: til idretten - sjølvsagt - til kommunane, til næringsliv og ikkje minst til Høgskulen i Lillehammer og toppidrettsgymnaset på Lillehammer.
På høgskulen kan ein no få ei spesialtilpassa utdanning innanfor veldig mange utdanningsløp, slik at det blir mogleg å kombinere utdanning med toppidrettssatsing. Det blir lagt stor vekt på å ha ei god rettleiing for studentane. Det er viktig for skulen, for idretten, og sjølvsagt aller viktigast for utøvaren og studenten. Andre stader i landet lærer ein av det som blir gjort på Lillehammer, både andre utdanningsinstitusjonar og innanfor idretten.
Førre helg fekk vi ei ny skiskyttardronning: Solveig Rogstad frå Valdres. Ho fortel at det er eit betre tilpassa opplegg for hennar legestudium ved NTNU, som m.a. gjorde at ho i helga blei verdas beste skiskyttar, eit samarbeid mellom ho sjølv, universitetet som ho studerer ved, og idrettsmiljøet som ho er ein del av.
Vi høyrer om fotball- eller handballspelarar som tek eksamen ved ambassadar rundt omkring i verda samtidig som dei representerer Noreg i ulike meisterskap. Eksempla kunne vore mange fleire.
Eg trur nok at i ein del land rister ein litt på hovudet når norske utøvarar midt i ein meisterskap skal til ambassaden for å ta eksamen. For mange er nok det ganske utenkjeleg. Eg trur Noreg ligg langt framme når det gjeld å vere bevisst på betydninga av utdanning for toppidrettsutøvarar. Men det kan også vere slik at andre land som har dei same verdiane og haldningane til idrett og utdanning som oss, gjer eit godt arbeid, eit arbeid som vi også kan lære av. Derfor bør vi også kunne hente erfaring frå andre land der det er mogleg og naturleg.
Det blir gjort mykje bra, både frå utdanningssida og av idretten. Då Olympiatoppen blei etablert i si tid, var jo nettopp ein av grunnane at ein innanfor idretten skulle trekkje vekslar på kvarandre for å oppnå endå betre resultat. Det har utan tvil vore ein stor suksess. Mange kan heilt sikkert lære meir av kvarandre også i spørsmål knytte til utdanning kombinert med toppidrett. Derfor er det fornuftig at ein set seg ned på tvers av departement og særforbund og diskuterer gjennom ulike tiltak og verkemiddel, slik at ein kan få ein meir lik praksis, som tener både idretten, utdanningsinstitusjonane og - aller mest - den enkelte toppidrettsutøvaren.
Åse M. Schmidt (FrP) [14:12:49]: La meg først si at idrett er enormt viktig, og ungdom og idrett er også like viktig.
Interpellanten tar her opp et veldig viktig spørsmål, som etter min mening berører bredere enn utelukkende toppidrett. For Fremskrittspartiet er det viktig at alle elever og studenter har muligheter for å kombinere spesielle talenter med studier, uten at de derfor skal bli straffet økonomisk.
Men når det gjelder toppidrett, er Norges Toppidrettsgymnas en av de mest kjente aktørene. Det finnes også andre toppidrettsgymnas i Norge. Felles for de fleste videregående skoler som tilbyr toppidrett som spesialiseringsfelt, er at de er private. Dette viser at private skoler har vært særdeles viktige for å supplere samfunnet ved behov der det offentlige ikke har klart å tilby noe. Nettopp derfor trenger vi private tilbydere, og nettopp derfor ønsker Fremskrittspartiet å gi alle utdanningsinstitusjoner likeverdige vilkår, når de oppfyller de nasjonale kravene som er satt til innhold i utdanningen.
Derfor mener Fremskrittspartiet at den mest helhetlige strategien Regjeringen burde innføre i forhold til at utdanning og toppidrett skal kombineres, er faktisk å gi private skoler innen dette området samme vilkår som offentlige skoler med tanke på finansiering av tilbudet. Vi vet i dag at en eksempelvis ved Norges Toppidrettsgymnas sliter med å få endene til å møtes i forhold til de kravene som er satt i den nye privatskoleloven.
Private skoler, slik som NTG og andre private tilbydere av utdanning kombinert med toppidrett, får i dag bare 80 eller 85 pst. tilskudd av det som de offentlig eide skolene får. Dette gjør faktisk at skolene må drive mer effektivt enn vanlige allmennfaglige skoler, samtidig som de skal gi et tilbud om toppidrett til sine elever. Alle forstår at dette setter store krav til skolene, og ikke minst setter det også krav til ledelsen. I tillegg til at disse videregående skolene ikke får mer enn 85 pst. tilskudd, kan de ikke ta mer enn 15 pst. av kostnadene i skolepenger. I tillegg må de ha et tilbud som er åpent for alle. Med dagens system kan altså ikke en skole som Norges Toppidrettsgymnas o.l. ta mer enn ca. 20 000 kr i skolepenger. Og tilbudet må være åpent for alle. Åpent for alle? Men, er de nå det da? Når skoler på grunn av dagens finansieringssystem må ta skolepenger for å finansiere tilbudet, så er jo tilbudet i prinsippet ikke åpent for alle.
Nettopp dette er det paradoksale i Regjeringens politikk for privatskoler og for elever som driver med toppidrett. Det er nemlig kun elever som har penger selv, eller med foreldre som vil bidra økonomisk til utdannelsen, som har råd til å ta en slik utdannelse. Det blir jo med en slik politikk nettopp de med den tykkeste lommeboka som kan kjøpe seg den ønskede utdanningen. Barn og ungdom med talent, men med dårlig råd, vil ikke kunne delta på disse skolene. Dermed oppstår det faktisk en økonomisk barriere.
Gunnar Gundersen påpekte muligheten for stipend, noe som også kan være noe å se på. Der er jo USA som nevnt et foregangsland. Når vi på samme vis sier at et ekstra tilskudd til toppidrettsskoler, slik statsråden påpeker, er vel og bra, er det ikke da også viktig å si at et talent innen idrett er verdt mye? Men hva med et talent innen fysikk, et talent innen matematikk osv.? Hvem kan si at det ene er bedre enn det andre, eller at det ene er viktigere enn det andre?
I mine øyne blir det litt spill for galleriet når Regjeringen snakker om at det er fint og flott med ungdom som driver toppidrett, og er glad for at de private stiftelser som ikke tar overskudd, gir tilbud om å kombinere utdannelsen med å drive toppidrett, for de ønsker ikke å gi de samme økonomiske vilkårene som til de offentlige skolene. Fremskrittspartiet mener at det beste sted å starte i forhold til å gjøre det lettere å studere og å drive med toppidrett, er å gi de skolene som gir et slikt tilbud, den samme offentlige finansieringen som dagens offentlige skoler. Først da får våre ungdommer like muligheter til å kunne lykkes i sin utdanning og med sine talenter.
Lena Jensen (SV) [14:17:25]: Det er nesten ingenting som får hjertet mitt til å banke hardere enn når jeg tenker tilbake på tremila under OL på Lillehammer i 1994. Det var rundt 13 minusgrader i luften. Det var et folkehav på Lillehammer. De enset ikke kulden. Luften stod nesten stille på grunn av spenningen i luften. Jeg kjente det gjennom tv-ruten helt til Tromsø. Jeg sa ikke Tromsø 2018. Jeg kunne gjerne ha gjort det.
De minuttene under OL i 1994 var store. De gir oss som nasjon en identitet og et samhold, og de gjør oss engasjerte. Jeg må innrømme at jeg er en av dem som setter mest pris på vinteridrett. Fotball er liksom ikke min greie, men det er også viktig for nasjonen. Det er viktig med gode prestasjoner, og det er viktig med toppidrettsutøvere i Norge. Toppidrettsutøvere stiller stadig tøffere krav både når det gjelder prestasjoner og utøvelse. Det er viktig at de er forbilder, og de er viktige forbilder for veldig mange barn og unge. De er ikke noe annet enn det vi kan ønske oss, de er positive forbilder, sunne og rene forbilder for den kommende og oppvoksende generasjonen - og også for oss som er litt eldre.
Det betyr at idretten har et stort ansvar, og det har også vi som representanter på Stortinget. Det er viktig at vi tilrettelegger for muligheter for utdanning, for det kan ofte bli en kort karriere for toppidrettsutøverne våre, og de må da ha noe å falle tilbake på når de er ferdige med sin karriere. Kunnskap og kompetanse blir jo bare viktigere og viktigere og nesten nødvendig i vårt moderne samfunn. Snart går den eneste veien tilbake til arbeidslivet nettopp gjennom utdanning.
Representanten Gunnar Gundersen tar opp et veldig viktig tema, og man skal alltid lytte til den som har skoen på. Eller sagt på en mer presis måte: Når en tidligere toppidrettsutøver fremmer en interpellasjon om en helhetlig strategi for utdanning for toppidrettsutøvere, er det viktig og verdt å lytte til.
Statsråden var innom en rekke områder innen videregående opplæring, og viste til at det er veldig mange muligheter for å kunne kombinere idrett og skole. Det viser seg at det finnes både gode private og gode offentlige toppidrettsgymnas. Jeg vil også legge til at det finnes mange landslinjer i distriktene våre som er veldig viktige, og som har linjer for ski, slalåm, osv.
Representanten Gunnar Gundersen var også inne på de private skolene. Det var også representanten fra Fremskrittspartiet inne på. Derfor vil jeg bare ta et lite blikk innom Norges Toppidrettsgymnas og Wang Toppidrett, som er av de fremste private toppidrettsgymnasene vi har. Disse skolene får 85 pst. finansiering fra Stortinget. I tillegg til dette får de også et tilskudd, slik at de får om lag 17 000 kr i særskilt toppidrettstilskudd pr. elev. Men fra Stortingets side har man satt en begrensning på antall elever. Det er 810 elever. Det er dette de private skolene har tatt opp med oss, for de har flere elever enn det de får tilskudd for. Det er derfor de har økonomiske problemer, og ikke fordi at denne regjeringen har strammet inn på privatskoleloven.
Vi er opptatt av at man skal kunne drive på med toppidrett og samtidig kunne drive på med å ta en utdanning. Vi har veldig mange som gjør det, og det fungerer veldig bra innenfor mange områder. Jeg synes likevel at Gunnar Gundersen er inne på et veldig viktig tema når han etterlyser en nasjonal strategi. Toppidretten stiller stadig større krav, og det er også veldig mange unge som går inn i dette tidligere enn før. Mediefokuset har vært rettet mot en ren idrett, dopingproblematikk, spiseforstyrrelser osv. Disse temaene mener jeg at statsråd Giske bør ta med seg når han vil drøfte en eventuell helhetlig strategi innenfor toppidretten.
Helt til slutt: Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Dette er det veldig mange som kan svare på. Jeg håper det neste spørsmålet blir: Hvor var du under OL i Tromsø i 2018?
Gunnar Gundersen (H) [14:22:50]: Debatten har vist at det er ganske stor enighet både om idrettens plass i Norge og at det er viktig å tilrettelegge. Noe annet hadde jeg egentlig ikke forventet.
La meg kommentere innleggene. Jeg tror Johnsen har rett i at det nesten ikke er til å tro at vi har så gode prestasjoner i Norge - på topp i verden - som vi har.
Når det gjelder problematikken rundt privatskoleloven, som representanten Schmidt tok opp, er vi alle sammen godt kjent med den. Min interpellasjon i dag var ikke for å ta omkamp på den. Derfor hadde ikke jeg noe med om det, men det med antall plasser er avgjort en problematikk som kulturministeren i og for seg kunne ta med seg. 85-prosenten tar vi ingen debatt om nå. Antall plasser med tilskudd, særlig på Wang, er en stor problemstilling, som man finner godt dekket i utdanningskomiteens behandling av statsbudsjettet. I merknader der finner statsråden det han trenger av informasjon om det.
Så til representanten Jensen, som sa at fotball ikke var hennes greie. Vi har alle våre idretter. Vi vet hva vi ønsker å se på, og det betyr mye for oss. Det fikk vi bekreftet.
Som jeg også sa innledningsvis, tror jeg dette først og fremst går på holdninger. Det går ikke så mye på penger, og det er alltid hyggelig å diskutere saker som ikke går så mye på penger, for da er det lettere å få til noe.
Statsråden var inne på ganske gode løsninger. Jeg oppfattet at han ville ta initiativ overfor sine statsrådskolleger og også bringe NIF inn i den debatten. Da tror jeg man vil komme langt, særlig hvis man også begynner å se på dette med erfaringsutveksling. Det er klart at man ikke kan forvente at alle institusjoner skal sitte med kompetanse, og ikke alle kan sette seg like mye inn i hva som kreves for å drive toppidrett. Det kan være slik at noen har den kompetansen, og at man vet hvor man finner hjelp hvis man kommer i den situasjonen at man trengte det.
Med det statsråden har sagt, er jeg veldig godt fornøyd med debatten. Jeg håper at idretten også kan dra nytte av den og få til de løsninger de ønsker, ut fra det som er sagt.
Statsråd Trond Giske [14:25:28]: Det er bare å konstatere at om disse spørsmålene hersker det bred enighet i stortingssalen. Vi ønsker en toppidrettsatsing, og vi ønsker at de toppidrettsutøverne vi har, skal få livet sitt best mulig tilrettelagt både under sin toppidrettsaktivitet og etterpå.
Heldigvis er jeg veldig trygg på at idretten selv deler disse målsettingene, og heldigvis er det faktisk slik at en god tilrettelegging for studier og aktivitet ved siden av toppidretten ikke svekker toppidrettsprestasjonene, men faktisk styrker dem. Det gir større trygghet for utøverne, og det gir bedre konsentrasjon for den som driver med idrett, at man også har annet å jobbe med ved siden av. Jeg er overbevist om at Olympiatoppen og NIF skjønner problemstillingene, og at de vil være viktige samarbeidspartnere for oss når det gjelder å sørge for at utdanningsinstitusjonene legger til rette for det.
Jeg er også helt trygg på at Kunnskapsdepartementets statsråder også deler disse målsettingene og vil bidra så langt som råd er for å legge til rette for at utdanningsinstitusjonene faktisk gjør det vi har som målsetting.
Når det gjelder dimensjoneringen av videregående utdanning i ulike kategorier, tror jeg jeg skal overlate det til en annen statsråd. Det får han svare for og diskutere i budsjettsammenheng og andre sammenhenger hvor Stortinget diskuterer videregående utdanning.
Det er også tatt opp andre spørsmål som gjelder den hele idrettsutøveren, som toppidretten er opptatt av. Spiseforstyrrelser er en slik viktig sak. Det er klart at hvis den type problemstillinger dukker opp, rammer det toppidretten på en måte vi ikke ønsker, og det gjør heller ikke at toppidrettsutøverne presterer maksimalt. Dette må tas på alvor. Her har vi også en satsing innenfor toppidretten, og vi har dyktige fagfolk.
Det er et godt grunnlag for en idrettssatsing, også for toppidretten, at dette er målsettinger som deles av et samlet storting.
Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er avsluttet.