Presidenten: Etter ønske frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 65 minutt, og at taletida blir fordelt slik: Arbeidarpartiet 15 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Venstre 5 minutt og statsråd Bård Vegar Solhjell 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innafor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

- Det er vedteke.

Lena Jensen (SV) [11:43:28]: (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke Fremskrittspartiet for et Dokument nr. 8-forslag som reiser mange viktige problemstillinger.

Mange av konklusjonene i forslaget fra Fremskrittspartiet er SV veldig uenig i. Sentrale spørsmål er: Skal vi ha en integrert skole? Hvor går grensen for integrering? Skal bråkmakerne ut av klassen? Hva er grunnen til bråk og uro i en klasse? Er dette en individuell eller en systemtilnærming som er viktig å ha som hovedfokus?

Forslaget fra Fremskrittspartiet har ført til mange møter, og komiteen har arrangert et veldig godt seminar på Stortinget, med viktige og gode forskningsmiljøer, som har gitt erfaring, en kunnskapsgivende erfaring, for komiteen.

Dette er viktig for at vi skal kunne fatte riktige beslutninger. Jeg har reist mye rundt i norske skoler og hatt mange diskusjoner om Fremskrittspartiets forslag. Prosessen har vært god. Jeg mener det har ført til at vi har fått en god innstilling fra komiteen, med tydelige skiller med hensyn til virkemidler som skal brukes for å skape en god skole for alle barna våre.

Forslagene fra Fremskrittspartiet er mange, og innstillingen fra komiteen er omfattende. Jeg har ikke tid til å gå inn på alle elementer i mitt innlegg. Jeg vil konsentrere meg om flertallets innstilling, komiteens innstilling samt SVs syn.

I desember kom PISA og PIRLS. Disse undersøkelsene viser kompetansen til norske elever i lesing, matematikk og naturfag. Vi har også fått resultatene av de nasjonale prøvene som ble gjennomført høsten 2007 på både femte og åttende klassetrinn. Resultatene viser at det har vært en generell tilbakegang, og at Norge ligger under gjennomsnittet i OECD både når det gjelder lesing, matematikk og naturfag. En av fem elever leser så dårlig at de har problemer med å forstå informasjon og å kunne tilegne seg kunnskap. Komiteen mener at dette er alvorlig. Å kunne lese er grunnleggende for å sikre at barn mestrer livet og er åpne for å kunne tilegne seg ny kunnskap. Mange tiltak er iverksatt, men disse har ikke vært systematiske nok.

Derfor er SV veldig fornøyd med at Regjeringen denne våren legger fram en stortingsmelding om kvalitet i grunnopplæring, som bl.a. skal ta for seg systematisering av lese- og skriveopplæringen og dette med bråk og uro i skolen.

«Tidlig innsats» er denne regjeringens hovedfokus. Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om tidlig innsats for livslang læring, og denne følges opp i politisk handling både når det gjelder språkstimulering, kartleggingsprøver og mange andre tiltak. Fra høsten av vil det bli fem timer mer fra første til fjerde klassetrinn, der man skal fokusere på å forsterke lese- og skriveopplæringen samt på en bedre tallforståelse. I dag er det slik at barn venter for lenge på å få hjelp, og det er viktig at barna våre får hjelp når de trenger det, slik at de kan få føle mestring. Mestring gir resultater og økt selvfølelse.

Det er viktig å se på hvordan skolene lykkes, og hvilke skoler man får gode resultater i. Et viktig fellestrekk for de skolene som lykkes, er at de i opplæringen satser på kunnskap, sosial omsorg og kontroll. Lærerne har høy selvtillit og høye ambisjoner på elevenes vegne. De er motiverende, de er pådrivere, og de tar hånd om den enkelte. Disse skolene satser også systematisk på et godt miljø.

Det er veldig mange ulike grunner til mangel på ro i undervisningen. Det er ingen enkel og lett oppskrift for å finne en enhetlig løsning. Den største forskningsbaserte informasjonen vi har om skolen, er forskningen om evaluering av Reform 97, der det vises til at det er ekstremt mange ulike grunner til mangel på ro i undervisningen. Det kan bl.a. være at reglene er uklare, at elevene ikke har kontroll, at en rekke arbeidsformer skaper uro, og at læreren ikke greier å skape ro. Det kan være mangel på systematikk i arbeidet, mangel på sammenhengende tid til faglig arbeid eller for mye veksling i aktivitet og fag. Det kan også være at man har for liten variasjon i undervisningen, og det betyr at man er nødt til å ha ulik tilnærming til dette.

Flertallet i komiteen understreker dette i en merknad. Alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet er med på dette. Man viser til at én ting som er riktig for én skole, ikke nødvendigvis må være riktig for en annen skole.

Vi vet også at barna våre er veldig forskjellige. For noen uker siden var jeg på besøk på en skole og var hjelpelærer i lese- og skriveopplæring for andre trinn. Det var om lag 20 elever i klassen. Jeg opplevde alt fra racerjenter som kunne alt - kunne sette punktum og komma der de skulle - til en gutt som kastet blyanten til en annen gutt, som fokuserte på å tegne fordi han ikke mestret det han skulle lære. Dette betyr at opplæringen krever tid og kompetanse, og det krever også gode, dyktige og nok lærere til å hjelpe.

Individfokuset har vært sterkt i forhold til perspektivet som har vært knyttet til problematferd i norsk skole. Det har vært igangsatt veldig mange tiltak direkte rettet mot den enkelte elev. Da er mitt spørsmål: Trenger vi mer av samme medisin? Mitt svar er åpenbart nei.

I innstillingen trekker flertallet, unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, inn resultatene fra PISA-undersøkelsen 2007, som konkluderer med at de beste skolesystemene i verden, og de som har best resultater, er de skolesystemer som har en sosialt inkluderende skole opp til 15-16-årsalderen. Derfor mener SV at det er viktig å styrke den inkluderende skolen.

Regjeringsfraksjonen understreker i innstillingen at bråk og uro framstår først og fremst som en pedagogisk og organisatorisk utfordring. Det betyr at det er viktig å ha en kollektiv tilnærming til problemstillingen og se på skolen som en organisasjon i sin helhet. Disiplin, tiltak og sanksjoner mot enkeltelever er ikke, som Fremskrittspartiet fremhevet, svaret på den utfordringen norsk skole står overfor i forhold til mye bråk, støy og uro.

Jeg vil også peke på at regjeringsfraksjonen i innstillingen sier at det er ganske entydig i nasjonal og internasjonal forskning at hvis man segregerer elevene, fører det til at elever med problematferd enten opprettholder eller forsterker sine problemer.

Vi har en del forskningsbasert kunnskap om hvordan vi kan forebygge og redusere omfanget av atferdsproblemer i skolen. I innstillingen understreker hele komiteen betydningen av at skolene tar i bruk de kunnskapsbaserte programmer man har for å redusere problematferd i skolen og skape varige forbedringer i læringsmiljøet. Et av disse programmene er programmet Respekt. Dette programmet har en helhetlig tilnærming for å løse problematferden, der både skolen, foreldrene, lærerne og elevene involveres. Dette programmet sier også at disiplin som tvang og trusler ikke gir mindre dårlig oppførsel. Mange av disse ulike forskningsbaserte programmene har en god effekt på læringsmiljøet.

I innstillingen omtaler også komiteen sosialfaglig kompetanse og viktigheten av å ta dette inn i skolen. Jeg var for noen dager siden på besøk på Rein skole i Tromsø, som hadde innført dette. De merket en stor forbedring både blant lærere og elever, og foreldrene var meget fornøyde.

I innstillingen ber komiteen «Regjeringen vurdere om hvordan en på best mulig måte kan stimulere kommuner og fylkeskommuner til i sterkere grad å inkludere sosialfaglig kompetanse i skolen».

Jeg vil gjerne frambringe et sitat fra Byavisa Trondheim, 13. mars 2007:

«De med store atferdsproblemer bør heller gå på egne spesialskoler. Både for deres eget beste og for de andre elevenes beste, mener Trond Birkedal fra Stavanger Frp. Også «elever med hjerneskader og andre skader som gjør at de ikke passer så godt inn», som Anders Anundsen sier, skal flyttes.»

SV er kraftig uenig i hovedpunktene i Fremskrittspartiets forslag. Dette er å begynne i fullstendig feil ende. Det er lett å kjenne igjen Fremskrittspartiets snevre skolepolitikk - en politikk som gjør enkeltgrupper til tapere, er med på å skyve ansvaret for å skape en god skole vekk fra fellesskapet og over på den enkelte elev. Forslaget fra Fremskrittspartiet om å få enda flere segregerende tiltak mener SV er uansvarlig, og det er ikke til barns beste. Dette fremskrittspartisamfunnet, som jeg vil kalle det, er slik at en deler inn samfunnet i klasser med «oss» og «de andre». Dette er et menneskesyn som SV ikke vil skal råde. Denne måten å organisere samfunnet på fører til mer utrygghet, mer konflikter, et mindre hyggelig og et kaldere Norge. Forskerne sier også at dette ikke er riktig vei å gå. Skolen skal være et sted hvor alle barn tar del i fellesskapet. Vi skal så langt som mulig ha en integrert skole. Selvfølgelig er det slik at enkelte barn trenger en annen læringssituasjon for en kortere eller lengre periode, men det skal være plass til alle ungene våre i en inkluderende fellesskole.

Anniken Huitfeldt (A) [11:53:35]: Forslagsstillerne skal ha ros for å ta opp et viktig tema, og saksordføreren skal ha ros for å ha gjort et grundig arbeid med dette forslaget.

Den siste tiden har vi fått flere undersøkelser som viser at norske elever bråker mye. Både elevundersøkelser og internasjonale undersøkelser forteller oss dette. Vi har en gjeng skoleelever på galleriet i dag, ser jeg. De har vært musestille hele tiden, så å skjære alle over én kam er vel det siste vi skal gjøre i denne diskusjonen.

Men altså: Den tidligere høyreorienterte franske utdanningsministeren skrev følgende for ikke så lenge siden: Om de gamle metodene hadde virket, ville de fortsatt vært i bruk, og vi hadde ikke sittet her og lett etter bedre måter.

Jeg mener at å gjeninnføre skammekroken og ta i bruk gamle måter å drive disiplin på i skolen ikke vil skape mer ro. Jeg vil også si at de politikere som snakker mest om at elevene må ha respekt for lærerne, selv må vise respekt for lærerne. Det må også avspeile den viktige skolepolitiske diskusjonen vi har i disse dager. Vi som politikere må vise respekt for den viktige jobben som lærerne gjør.

Da våre foreldre gikk på skolen, fikk de vite at de skulle være lydige og gjøre som læreren sa. Hadde elevene en konflikt med lærerne og fortalte det hjemme, ja, så fikk de kjeft av foreldrene. Hjemme fikk ungene vite at de skulle høre på læreren. Det var mer ro, men mange kan i voksen alder fortelle om ydmykelser og maktmisbruk fra datidens lærere. Noen av dem som gikk på skoler med mer arbeidsro, lærte ikke å lese og skrive skikkelig. Så selv om det var mye positivt ved skolen før, er det en grunn til at vi har forlatt metodene fra den gangen.

I dag ser vi at mangel på arbeidsro er et stort problem i skolen. Vi som foreldre lærer barna våre at de ikke skal la seg tråkke på. Vi er for disiplin og ro i skolen, men mange godtar i liten grad at egne barn blir irettesatt. Så ivrige er mange blitt til å forsvare sine barn at noen snakker nedsettende om læreren ved middagsbordet. Resultatet av dette er mer konflikter i klasserommet. Dette gjør jo læreryrket langt mer utfordrende enn før. Som foreldre må vi ta større ansvar for å skape ro i skolen og fortelle våre barn at de må høre på lærerne. Til gjengjeld må skolen involvere foreldrene. Foreldrene forventer ikke nødvendigvis å få innflytelse over læreplaner og daglig drift av skolen, men alle forventer å bli involvert i hvordan deres eget barn blir behandlet. Det krever mer av lærerne enn før. Foreldre som får høre at barna har blitt urettferdig behandlet av læreren, og føler det selv, må føle at det er rom for å komme med kritiske spørsmål til skolen. Dessverre vet vi fra en del undersøkelser at en del foreldre er engstelige for å ta opp kritikk med skolen, for de frykter at dette kan ramme deres eget barn. Men resultatet av mangel på god kommunikasjon mellom hjem og skole er at foreldrene ikke forteller barna sine i tilstrekkelig grad at de skal ha respekt for læreren.

Det er viktig med ro i skolen, men det er ikke slik at arbeidsro automatisk gir mer læring. Norske skoleelever bråker mye og gjør det ikke så bra i lesing og skriving i internasjonale undersøkelser. Men ser vi på finske elever, som ligger på topp både i lesing, skriving og matematikk, bråker disse elevene ganske mye i forhold til elever i andre europeiske land. Vi vet fra internasjonale undersøkelser at Norge ligger på topp når det gjelder trivsel og selvtillit, og det er mindre mobbing i norsk skole enn i mange andre land. Det er nå viktig med et systematisk arbeid for ro, disiplin og mer systematisk arbeid, men vi må ikke tape av syne de resultatene vi har nådd på viktige områder i norsk skole.

På Fremskrittspartiets hjemmeside står det at Stortinget i dag vil si ja til uro i skolen, fordi vi har valgt å vedlegge en del av Fremskrittspartiets forslag protokollen. Vel, i en debatt om respekt og arbeidsro burde man kanskje begynne med å ha respekt for de andre partienes argumenter. Det er ingen partier på Stortinget som ønsker uro i skolen. Når vi nå har valgt å vedlegge disse forslagene protokollen, skyldes det at flere av disse forslagene vil vi komme tilbake til. Det er ikke nødvendigvis slik at fordi Stortinget i dag ikke vedtar at vi skal gå for en pris for dem som gjør et godt arbeid med disiplin i skolen, avviser man alt viktig arbeid som handler om disiplin. Det er ingen i denne sal som ønsker uro i skolen.

En del av Fremskrittspartiets forslag er vi også uenig i. Det gjelder bl.a. spesialundervisning. Jeg har sett mange eksempler på elever som er tatt ut av det ordinære klasserommet og gitt et godt tilrettelagt tilbud utenfor klasserommet, og på den måten tilegnet seg grunnleggende ferdigheter på nye læringsarenaer. Det er viktig. Men det er ikke nødvendigvis slik at det å ta alle elever ut av klasserommet, automatisk gir større effekt. I Skedsmo kommune, hvor de har et meget godt arbeid med tanke på spesialundervisning, stiller man mange ganger skolen spørsmålene - hvis en skole sender mange elever til Pedagogisk-psykologisk tjeneste: Hva gjør skolen galt? Hvordan kan skolen bli bedre? Hvordan kan vi skape en mer inkluderende skole? Spesialundervisning er viktig, og i Norge bruker vi altfor lite ressurser på spesialundervisning den første tiden. Mye av denne spesialundervisningen kan foregå innenfor det enkelte klasserom. Det å bli tatt ut i hver eneste time har lite dokumentert effekt i forhold til at det gir læring.

Forslaget om mer sosialfaglig kompetanse inn i skolen mener jeg er et godt forslag, som vi også behandlet i forbindelse med St.meld. nr. 16 for 2006-2007 om sosial ulikhet i skolen.

Læreren kan ikke være tusenkunstner, sa tidligere utdanningsminister Kristin Clemet, og det synes jeg er et godt utsagn. De som snakker om at læreren har fått veldig mange andre oppgaver, bør se på muligheten for at en innenfor enkelte områder må kunne tilkalle annet helsepersonell. Mangel på helsesøstre i skolen kan være med på å gi merarbeid til lærerne, så det å ansette nye yrkesgrupper kan være et godt forslag.

Vi har igangsatt en rekke programmer når det gjelder arbeid med disiplin og ro i skolen, og disse vil fortsette. Stortinget vil også i løpet av året få til behandling en stortingsmelding om lærerutdanning, der dette med klasseromsledelse og etter- og videreutdanning i forhold til ro og disiplin kommer til å bli et sentralt tema.

Så her er det mange gode forslag. Det har vært en viktig diskusjon. Men de som i dag velger å vedlegge Fremskrittspartiets forslag protokollen, vil jeg sterkt understreke er for ro og disiplin i skolen.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:00:59]: Nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at norske klasserom er i en særstilling når det gjelder mangel på ro og orden. Fremskrittspartiet har hevdet dette i mange år, men enhetsskolens prinsippryttere har gjort alt de kan for å le oss ut.

Nå er det ikke lenger Fremskrittspartiet alene som mener at det er en sammenheng mellom læringsmiljø og læringsutbytte. Stadig flere fagmiljø bekrefter sammenhengen, og enkelte mener at bråk og uro i klasserommet er skolens største uløste problem i 2008. Det bør være en vekker for alle politikere - noen i denne sal og andre utenfor - som har lukket sine øyne og skutt på Fremskrittspartiet med kraftig verbal ammunisjon.

Utfordringene i skolen er mangfoldige, og det er riktig at en ikke kan løse alle utfordringene med enkle grep. Det er imidlertid ikke til hinder for at en kan løse noe nå.

Jeg skal innlede med å takke saksordføreren for et godt stykke forarbeid i forberedelsene til saken. Komiteen har gjennomført et eget seminar om dette representantforslaget, og det kom fram en rekke gode innspill. Det er imidlertid ikke mange av innspillene som har ført til at regjeringspartiene har villet handle konkret mot bråk og uro. De skyver ansvaret fra seg og viser til at dette må vi diskutere mer i framtiden.

Fremskrittspartiet mener denne problemstillingen er langt mer viktig enn at en hele tiden skal skyve den foran seg. Siden PISA-rapporten i 2003 kåret skoleelever i Norge til OECD-områdets største bråkmakere, har ingenting skjedd. Det er politisk apati, og skremmende for de barna som nå sliter med å lære på grunn av uorganiserte klasserom fulle av bråk og uro, mens det politiske flertallet på Stortinget sier at vi får vente og se. Kanskje kan det gjøres noe for de elevene som begynner på skolen om fem eller ti år, men ikke for dem som går på skolen i dag. Det klarer ikke flertallet å ta inn over seg.

Det er ganske frustrerende. Hvis jeg for en kort stund skal ta på meg hatten til en mor eller far med barn i skolen, blir jeg egentlig ganske forbannet og oppgitt over denne flertallsapatien. Det er en tid for alt: En tid for prat, og en tid for handling. Og tiden for handling er kommet.

Nærmere en tredjedel av tiden i norske klasserom går med til såkalt ikke-faglig aktivitet. Det betyr i praksis at når Stortinget nå har vedtatt å øke timetallet med ca. 6,5 skoletimer i uka på småskoletrinnet, så forsvinner to av timene til surr som ikke har noe med læring å gjøre. Det er en tankevekker.

Jeg skal ikke gå igjennom de 17 forslagene som er fremmet i innstillingen, men jeg synes noen av dem må kommenteres særskilt.

For det første framstår det som fullstendig ubegripelig at en regjering som har gått til valg på å gi barna i barneskolen mat på skolen, nå stemmer imot et forslag om å innføre en ordning med gratis frukt og grønt for alle elevene i grunnskolen. Regjeringspartiene er tilfreds med at halvparten av elevene blir skjøvet på utsiden av ordningen som Soria Moria-erklæringen krever skal være universell. En kunnskapsminister fra et parti som før valget i 2005 lovte barna kylling eller fisk på skolen, leverer en gulrot eller et eple til halvparten av elevene og er fornøyd med det. Det går med respekt å melde ikke an. Det er noen som har undret seg over årsakene til politikerforakt. De som fortsatt lurer, kan starte her.

For å samle tiltak mot bråk og uro vil Fremskrittspartiet ha en egen handlingsplan. Det blir det ikke flertall for i dag, men regjeringspartiene har lovet, på statsrådens vegne, at problemstillingene skal berøres inngående i den varslede stortingsmeldingen om kvalitet i grunnopplæringen. Det er bra, fordi det også kan bidra til å gi et mer helhetlig bilde. Hvis statsråden skulle finne på å adoptere noen av Fremskrittspartiets forslag i denne saken, skal han vite at han er hjertelig velkommen til det. Målet fra Fremskrittspartiets side vil alltid være størst mulig grad av realpolitisk gjennomslag for gode og praktiske løsninger. Jeg håper at statsråden vil bidra til det ved å gjenoppta noen av Fremskrittspartiets forslag som behandles her i dag.

Kompetanse er et viktig stikkord når bråk og uro debatteres. Kompetanse i alle ledd, faktisk. Det handler naturligvis om at elevenes evne til å øke sin faglige kompetanse blir redusert når bråket tar overhånd. Det betyr videre at de som skal være lærere, må ha tilstrekkelig faglig kompetanse til å opparbeide seg selvtillit for å utøve lærergjerningen, men også kompetanse til å lede en klasse.

Det handler også om kompetanse til å ta seg av barn med særlig store lærings- eller adferdsutfordringer. Ingen forventer at en lærer som er utdannet for å lære bort, også skal ha spesialkompetanse til å håndtere slike vanskeligheter. Derfor må vi bidra aktivt for å ha en bredere kompetanse inn i skolene. Det gjelder vernepleiere, barnevernspedagoger, sosialarbeidere og helsepersonell.

Ofte opplever en at barn i vanskelige hjemmesituasjoner utvikler adferdsvanskeligheter. Det kan være fordi foreldrene har en vanskelig tid og eventuelt gjennomfører et samlivsbrudd, og det kan være sykdom i familien, vold, overgrep eller andre forhold som vil prege barnet også i sin tid på skolen. Da må skolen kunne møte eleven med nødvendig kompetanse, ikke en halv- eller helsur lærer som kjefter og gneldrer fordi barnet ikke klarer å samle tankene sine om det som skjer i timen.

Hvis skolen ikke lykkes i denne oppgaven, kan den heller ikke lykkes som kunnskapsformidler, ei heller gi bidrag til å hjelpe barn ut av en vanskelig fase. Jeg sier ikke at skolen skal ta over noe av foreldrenes ansvar for egne barn, men når foreldrene svikter eller andre forhold gjør at barn faller utenfor, må skolens bidrag være av en slik karakter at barnet igjen kan komme tilbake i læringsmodus.

Fremskrittspartiet mener at en må løse alle disse kompetansebehovene, og mener en mer tverrfaglig skole er en forutsetning for å hjelpe den enkelte elev til å bli i stand til å lære mest mulig.

Så mener Fremskrittspartiet det er merkelig at det er så politisk ukorrekt å snakke om særskilt tilrettelegging for elevene gjennom å tilby skoler med særlig kompetanse. Uansett hva bedreviterne sier, er det en del elever som har null utbytte av å gå i en ordinær klasse på en ordinær skole. Da er det skremmende at et politisk ideal som integreringsprinsippet skal stå over den enkelte elevs behov.

I 2006 ble det lagt fram en kartlegging fra NTNU om integrering i skolen. Der går det fram at tre av fire elever med psykisk utviklingshemning ikke er sammen med jevnaldrende i friminuttene - ca. 80 pst. av denne elevgruppen føler seg ekskludert i skolemiljøet. Barneombudet meldte på samme tid om tilbakemeldinger fra barn som føler seg integrert til ensomhet i skolen. Jeg synes det er rart at vi som peker på slike problemstillinger, får beskjed om å holde kjeft og følge med i timen fordi den totale integrering er kommet for å bli.

Fremskrittspartiet finner seg ikke i at barn skal settes til side i politiske prinsippers navn. Vi sier heller ikke at alle elever med læringsvanskeligheter eller utfordringer i skolen skal ut av ordinær skole, men vi vil kreve at de gis mulighet til å velge et alternativt opplegg som kan legges godt til rette for den enkelte, i eller utenfor ordinær skole.

Det er imidlertid skjedd en ting som er verdt å merke seg. Samtlige partier erkjenner nå at bråk og uro i klasserommet er et problem, og at det er viktig å øke fokuset på å finne gode løsninger. Det er også en erkjennelse av at læringsmiljøet har en innvirkning på læringsutbyttet, selv om det kan være ulike oppfatninger av hvor stor den innvirkningen er.

At komiteen nå enstemmig konstaterer at «bråk og uro og de utfordringer for læringsmiljø og læringsprosess som dette innebærer, er et av skolens største uløste problemer», viser at vi har bidratt til å bevege det politiske Norge i riktig retning - selv om det tar tid.

Selve erkjennelsen av problemet er i det minste det første skrittet i riktig retning. Skal det gås flere skritt, raskere, har velgerne et tydelig alternativ i 2009.

Jeg vil med dette be velgerne notere seg at jeg på vegne av Fremskrittspartiet fremmer de 16 forslagene som er tatt inn i innstillingen. Og på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre tar jeg opp forslag nr. 1.

Presidenten: Representanten Jon Jæger Gåsvatn har teke opp dei forslaga han refererte til.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:08:28]:(komiteens leder): Først vil jeg også få gi ros til både forslagsstillere og saksordfører for et grundig arbeid.

Disiplinproblemene i skolen er etter hvert blitt veldokumenterte. Det er også veldokumentert at bråk og uro i klassen svekker læringsmiljøet til elevene.

Flere har pekt på at skolen er blitt for preget av en slapphetskultur og for dårlig disiplin. Skoleforsker Alfred Oftedal Telhaug mener at slike disiplinproblemer i stor grad skyldes at maktbalansen mellom barn og voksne har forskjøvet seg. Han mener at den norske skolen i altfor stor grad preges av en ettergivenhetskultur. Professor Peder Haug har i sin oppsummering av Reform 97-evalueringen pekt på at en del lærere trekker seg tilbake og overlater arenaen og initiativet til elevene. Mange lærere er redde for å stille klare faglige krav til elevene og gir en positiv tilbakemelding sjøl i tilfeller der det egentlig ikke er grunnlag for det.

Professor Frøydis Hertzberg, som også har deltatt i evalueringen av Reform 97, sier det er for mye toleranse i norske klasserom, og hun mener, i likhet med Haug, at det skjer fordi mange lærere er engstelige for å virke autoritære eller for å støte elevene fra seg. De blir på den måten utydelige voksenpersoner. Av redsel for å såre kan en lærer f.eks. gi samme positive kommentar til både en veldig god og en veldig dårlig besvarelse, og de gjør det sjøl om elevene gjennomskuer det.

Det er viktig at elevene får ansvar, men de må samtidig ledes av lærere som opptrer som voksne mennesker, som møter dem med tydelige forventninger og krav. Elevene ønsker også sjøl å møte forventninger til hva de kan prestere.

Høyre tok i regjering grep for å forbedre læringsforholdene i klasserommene. Ordensreglementene ble gjennomgått, det ble satt strengere krav til at skolene skulle følge dette opp, og det ble satt i gang et arbeid med en ny læringsplakat med grunnleggende kvalitetskrav til skolene for å skape ro og orden. Vi vet i tillegg at det handler om kompetanseutvikling for at lærerne skal bli tydeligere og flinkere til å ta ledelsen i klasserommene. Derfor satte vi i gang et omfattende etter- og videreutdanningsarbeid for lærerne. Å gjenreise lærerautoriteten er en formidabel utfordring for norsk skole, men det er en grunnleggende forutsetning for et godt arbeidsmiljø og bedre læring.

Den siste tidas store skoledebatt skjedde som en konsekvens av framleggingen av PISA, PIRLS og resultatene av de nasjonale prøvene. Det har vært en åpen og konkret kvalitetsdebatt om skolens mangler og hvordan skolen kan forbedres.

I Dagens Næringsliv 8. desember 2007 var det en stor reportasje om Gamlebyen skole i Oslo, som hadde veldig gode resultater på de siste nasjonale prøvene, til tross for at skolen har en elevmasse med 38 ulike språk og ofte veldig variert sosial bakgrunn. Rektor Karin Eger uttaler i reportasjen følgende:

«Elevenes bakgrunn har ikke så stor betydning som mange er innstilt på å tenke. Våre elever har kapasitet til læring på lik linje med alle andre elever.»

Hun gav også følgende oppskrift for å nå gode resultater i skolen:

• tydelige læringsmål

• trykk på læring

• ambisjoner på elevenes vegne

• systematikk over tid

• god ledelse

Høyre mener det påligger den lokale skoleeier et betydelig ansvar for å sørge for god skoleledelse og klasseledelse. Dette er også understreket i Kunnskapsløftet, hvor kravene til kunnskap og kvalitet er strammet opp, og hvor det forventes at man tar tak i utfordringene som bråk og uro medfører. Det finnes tallrike eksempler på lokale skoleeiere som ivaretar dette ansvaret på en veldig god måte - med systematisk oppfølging og utvikling av gode ledelsesprinsipper. Ofte er det enkle tiltak som skal til. Det viktige er at de blir håndhevet gjennom løpende oppfølging og sanksjonering.

Vi kan se at skoler med rektorer som fokuserer på aktivt lederskap og oppfølging av lærere, skaper inspirerende læringsmiljøer med entusiastiske lærere og elever, samtidig som skolene har akkurat de samme økonomiske rammene som andre skoler. Vi ser at hvordan en enkelt skole ledes ofte betyr mer for skolens resultater enn ressurser, geografi og etnisitet gjør.

Forslagene fra Fremskrittspartiet fokuserer på mange sentrale utfordringer og inneholder mange interessante forslag. Vi i Høyre vil understreke at årsakene til bråk og uro er mange og sammensatte, og en slik årsaksrekke kan etter vår mening ikke løses bare gjennom enkelttiltak. Det krever en bred og nyansert tilnærming. Vi er opptatte av å understreke at skoleeier har et eget og sjølstendig ansvar, og vil derfor unngå å blande oss for mye inn i ansvarsforhold som åpenbart er den enkelte lokale skoleeiers. Det kan også skape nye og uforutsette utfordringer å innføre usammenhengende enkelttiltak.

La meg kommentere noen av Fremskrittspartiets forslag.

Vi mener at Fremskrittspartiets forslag i for stor grad kobler behovet for spesialundervisning til elever med store adferdsvansker. Mange elever med behov for spesialundervisning tilhører grupper som ikke har adferdsvansker. Det er ikke riktig å gi denne gruppen et så stort ansvar for de generelle utfordringene den norske skolen har med bråk og uro, som vi syns Fremskrittspartiet gjør. Høyres holdning til elever med spesielle behov er at det er viktig med fleksible tilbud, enten det gjelder integrering i ordinær skole, eller det gjelder en skole med et særlig tilrettelagt tilbud.

Spesialundervisning er et område hvor norsk skole skiller seg betydelig fra den finske skolen. Vi i Høyre mener det er viktig å nøye studere om dette kan være en årsak til at den finske skolen har bedre læringsresultater enn den norske. Vi forventer derfor at dette blir nøye drøftet i den kommende stortingsmeldingen.

Når det gjelder Fremskrittspartiets forslag nr. 2, har jeg lyst til å bruke et sitat som professor Peder Haug brukte på seminaret som ble avholdt i komiteen i januar 2008:

«Ved å løyse enkeltståande utfordringar kan ein risikere å skape fleire nye. I ein periode fekk nesten 40 % av alle elevane i svensk skule spesialundervisning, på grunn av det automatiske økonomiske incitamentet.»

Jeg syns det er en ganske god oppsummering av poenget, nemlig at det ikke er gitt at økonomiske incitamenter knyttet til spesialundervisning fører til bedre læring for elevene, det kan også få andre konsekvenser.

Høyre støtter forslaget om å innføre en obligatorisk evaluering av lærerne. Vi mener at dersom dette gjøres på en veloverveid og god måte, vil det kunne bidra til å heve kvaliteten på den pedagogiske virksomheten i skolen. Evalueringen må legges opp slik at skolen og lærerne får en konstruktiv tilbakemelding - også på det som går bra, og som andre kan lære noe av - og den bør altså inngå som en del av medarbeidersamtalen.

Høyre har i lang tid jobbet for at samarbeidet mellom skole og hjem skal utvides og forbedres. Vi vet at et godt samarbeid mellom hjem og skole er positivt for elevenes læringsresultater. I et slikt samarbeid skal foreldrene få informasjon om målene for opplæringen i faget, elevenes faglige utvikling i forhold til målene, og hvordan hjemmet kan bidra til å fremme elevenes måloppnåelse. En styrket involvering og en bedre bevisstgjøring av foreldrene vil også kunne medvirke til å redusere omfanget av bråk og uro.

Vi ønsker ikke å prioritere innføring av en ordning med gratis skolemåltid. Vi har både i våre alternative budsjetter, og kommer i dag til å gjøre, en prioritering som handler om å bruke skoleressursene på å styrke fagopplæringen.

Sjøl om man av og til kan bli litt i tvil når man hører sosialister uttale seg, har altså foreldrene et sjølsagt og opplagt ansvar for god oppdragelse av egne barn og å sørge for at barn tilegner seg gode matvaner. Det er en oppgave for foreldrene. De skal altså sørge for at deres egne barn har med seg sunn og god mat på skolen, fordi det er helt riktig at godt kosthold også er en viktig forutsetning for god læring.

For å komme bort fra det gamle autoritære skolesystemet havnet vi lenge i motsatt grøft, hvor den dominerende pedagogikken har hatt hovedfokus på at elevene skal trives på skolen og at de skal kjenne seg rike på sjøltillit. Det er viktig, men velvære er ikke skolens hovedmål. Det har blitt krevd at lærerne skal ha stor respekt for elevene, men i for liten grad omvendt. Dette skaper problemer i læringssituasjonen. Utvikling hviler på anstrengelse. Det å tåle skuffelser er en forutsetning for kreativ læringsvirksomhet. Derfor er det bra at pendelen nå svinger, og at til og med SV har begynt å snakke om at læreren må få tilbake autoriteten i klassen.

Kunnskapsløftet innebærer økt satsing på grunnleggende ferdigheter, klare læringsmål og bedre lærerkompetanse. Følges reformen opp på en god måte, er jeg sikker på at den også vil gi bedre læringsresultater, mer ro og bedre læringsmiljø i klassene.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:17:22]: Temaet som tas opp i dag, er viktig. Flere undersøkelser har påvist at norsk skole er preget av bråk og uro. Internasjonale undersøkelser kan også tyde på at det er en sammenheng mellom uro i klasserommet og dårlige læringsresultater. Jeg vil også si at sunn fornuft skulle tilsi at det er vanskelig å lære noe der det er bråk og uro.

Jeg mener at sakens kjerne handler om lærerens rolle. Det er helt avgjørende hvilken status og hvilken trygghet læreren har i sin lærergjerning. Lærerne må ha gode arbeidsforhold. De må ha muligheter og tid til å være det de skal være, nemlig pedagoger, og til å være sammen med elevene og ikke være opptatt av en rekke andre ting i jobben som tar deres tid og energi. Læreren er pedagogen som skal formidle den nødvendige kunnskap og sørge for at det skjer læring hos den enkelte elev. For å kunne gjøre det må man holde seg faglig oppdatert og utvikle gode læringsstrategier. Det må skapes gode arbeidsmiljø som gir rom for læring.

Du kan gjøre mye for å få elevene til å tie stille, men det er ikke helt sikkert - i hvert fall er det ingen garanti for det - at de lærer noe mens de sitter helt stille. Jeg vil nesten påstå at en del egenaktivitet fremmer mer læring enn det at elevene sitter på rekke og rad og lytter og gjengir. Vi har mye mer spennende arbeidsmåter, og med gode resultater, der elevene beveger seg og det blir konstruktiv uro i klasserommet. Men det er dessverre mye som tyder på at arbeidsmiljøet i skolen ikke gir gode nok lærevilkår for alle. Det kan godt være at en god del av de undervisningsmetoder som brukes i dag, kanskje brukes uten mål og mening, altså mye aktivitet og lite læring, fordi en ikke har en klar målsetting for aktiviteten i faget.

Det er en utfordring for elever som trenger struktur, at vi i dag bruker prosjektorienterte arbeidsmetoder der elevene må ta imot mange impulser på én gang og strukturere sin egen arbeidsdag. Dette er forhold som de pedagogiske miljøene er mye bedre til å finne gode løsninger på enn politikerne fra Stortingets talerstol.

Med respekt å melde: Etter 20 år i ungdomsskolen med arbeid som lærer og rektor klarer ikke jeg å kjenne meg igjen i det bildet av norsk skole som Fremskrittspartiet tegner. Jeg klarer heller ikke å kjenne meg igjen når Høyre sier at det har vært for mye fokusering på trivsel, for det er min erfaring at dersom elevene trives, får vi mindre uro i skolen. Dersom elevene har et godt læringsmiljø og trives, har vi fått en innertier når et gjelder å løse problemene med uro. Én ting er iallfall sikkert, og det er at vi ikke løser problemene med de 16 tiltakene som er foreslått i dette dokumentet som vi behandler i dag, for her er det alt mulig uten sammenheng, opprettelse av spesialskoler, mer politi og gratis skolemat.

Forslaget som sådant fokuserer på en viktig problemstilling, men løsningene blir for enkle. Vi er imot de aller fleste forslagene som fremmes. Vi er imot spesialskole, politi osv. Vi er imot forslagene nr. 1, 2, 4, 5, 8, 11, 12, 13, 15 og 16 i Dokument nr. 8-forslaget, og jeg har ikke tid til å gå nærmere inn på hvorfor. Men det som er helt klart, er at problemet med uro i skolen kan løses. En trenger ikke å opprette spesialskoler for å løse det. Så kan det være elever med atferdsproblemer, men de trenger ikke nødvendigvis å være de elevene som skaper uro. Uro og bråk er et generelt problem i skolen, og derfor er det feil å peke på spesialskoler som en løsning.

Vi vil gjerne støtte og se noe positivt i noen av forslagene i Dokument nr. 8:113, f.eks. forslagene nr. 9 og 10, der en ber Regjeringen sørge for at klasseledelse blir en integrert del av lærerutdanningen, og at en fokuserer på samarbeidet mellom hjem og skole. Dette tror vi er riktige skritt å gå. Det er viktig å trekke foreldrene mer aktivt inn i samarbeidet med skolen. Likeledes er det viktig å legge til rette for at personell med sosialfaglig kompetanse i større grad kommer inn i skolen. Men vi har en bredere tilnærming enn bare å peke på den yrkesgruppen. Vi mener generelt sett at det bør åpnes for å få flere andre yrkesgrupper med ulik kompetanse inn i skolen.

Det er ganske vanskelig å si ja eller nei til hvert enkelt av de 16 forslagene fordi de må ses i sammenheng, i en større helhet. Det gjør at vi mener konklusjonen i saken bør være den vi har i Dokument nr. 8:5 om tapt undervisningstid, nemlig at Regjeringen igangsetter en landsomfattende kartlegging av årsakene til og omfanget av tapt undervisningstid i hele grunnopplæringen. Å sette i gang spredte enkelttiltak uten kunnskap om årsakene blir feil. En må ha en bred tilnærming til denne problemstillingen.

Odd Einar Dørum (V) [12:22:47]: For godt over to år siden tok professor Alfred Oftedal Telhaug et kraftig oppgjør med det han kalte SVs skolepolitikk. Det er ikke derfor jeg nå viser til det, men i den sammenheng stilte han følgende spørsmål: Hva skal vi gjøre i det norske samfunnet når vi ikke lenger kan støtte oss til en alminnelig aksept av den protestantiske pliktetikk? Med det mente Alfred Telhaug at når vi ikke har et alminnelig sett av oppfatninger i samfunnet av rett og galt, rettigheter og plikter, da har vi mildt sagt en betydelig utfordring.

Den debatten vi har i dag, handler om hvordan alminnelige oppfatninger av rett og galt, rettigheter og gjensidige plikter skal reetableres i et samfunn, hvor vi ikke lenger har den protestantiske pliktetikken entydig å støtte oss til.

Det er grunn til å starte med dette, fordi skolen alene aldri kan skape noe som er uavhengig av samfunnet utenfor. Derfor tror jeg den læreren som snakket til en stortingskollega av meg, uttrykte seg godt da vedkommende lærer sa til vedkommende representant her på huset: Vi forventer av dere foreldre at når barna kommer på skolen, er de uthvilt, de har en god matpakke, og de vet hvordan det er å si god dag. Resten skal vi ta oss av.

Det denne læreren gir uttrykk for, er et forsøk på å reetablere noen av minsteprinsippene i den protestantiske pliktetikk. Det er et forsøk på å reetablere noen fellesnormer i en dialog mellom skole og samfunn og mellom foreldre og skole. Venstre vil svært gjerne understreke at dette er helt nødvendig som en del av en helhet som til syvende og sist er en debatt som handler om ro, orden, konsentrasjon og disiplin i skolen.

Venstre vil også slutte seg til at forslagsstillerne har gjort en fortjenstfull innsats ved å sette temaet på dagsordenen på den måten de har gjort, og at saksordføreren har gjort en utmerket jobb. Når vi velger den tilnærming vi gjør og ikke stemmer for noen av forslagene, er det fordi vi vil komme tilbake til dette i andre sammenhenger og i en helhet, hvor det hører hjemme. Men noen kommentarer er det nødvendig å gi.

Jeg tror det er svært riktig det som komiteen sier i innstillingen, at når vi hører på alle fagfolkene som prøver å gjenopprette noen nye normer for det Venstre vil kalle gjensidig respekt i en læringssituasjon, enten det nå heter PALS eller Connect, som nå er omdøpt til Respekt, er kjernen i alle disse forslagene at det er noen gjensidige rettigheter og plikter. Alle mennesker i dette liv, enten de er små eller store, må oppleve det.

Rektoren på Gamlebyen skole, som det er blitt vist til tidligere her i debatten, er et forbilde ved selv å stå i skoleporten hver morgen - Jeg har stått sammen med henne - og si god dag til alle som kommer på skolen. God dag, sier hun, og hilser på alle. Da skjønner også de som kommer på den skolen, at det har noen konsekvenser hvis man kommer fem minutter for sent til en time. Man blir ikke henvist til et bøttekott, men man ender f.eks. på biblioteket, for det skal ha en konsekvens at man plutselig begynner å stjele av andres tid. Det er også en del av det å gjenopprette det vi kan kalle de normene vi skal ha felles.

Når vi så går tilbake til Connect-undersøkelsen, eller som det nå heter, Respekt-undersøkelsen, som ble gjort i Oslo-skolen for noen år siden, så oppsummerte den noe av det som Venstre tror er kjernen i det hele, nemlig at i en situasjon der lærerne er faglig trygge og trygge voksne, etableres det et grunnlag som gjør at man kan ha konsentrasjon og orden i arbeidssituasjonen i en skole. Det er med andre ord helt avgjørende hvordan lærerne blir omtalt i de tusen norske hjem, jf. den lille henvisningen til samtalen som jeg startet med i innlegget mitt. Det er ganske viktig hvordan myndighetene, som stiller krav til lærere, møter samfunnet ved å gi en utstrakt hånd tilbake f.eks. gjennom en systematisert kompetansegivende videreutdanning, som Venstre vil komme tilbake til i andre sammenhenger, og gjennom en grunnutdanning av lærere som ganske drastisk forbedrer både fag, pedagogikk og praktisk øvelse. Det å gjøre det tar tid. Dette tror Venstre er helt avgjørende for at vi skal oppnå mange av de formålene som er nevnt i saken.

Når det gjelder debatten om spesialtiltak, er Venstre også opptatt av den finske skolen, som bruker lærere med god kompetanse, som ser unge mennesker som sliter med sitt liv, tidlig. Det å gjøre som i Finland, å bruke spesialpedagogene bokstavelig talt i sekund null i en undervisningssituasjon, tror Venstre er en helt riktig tilnærming.

Vi tror det er slik at når det gjelder oppfatningen av hva slags skoletilbud vi skal ha, skal vi i det vesentlige bruke en vanlig skole, men Venstre tror på den miksen vi har i denne hovedstaden, hvor vi har 120 grunnskoler, ca. 25-30 videregående skoler og 20 spesialskoler. De spesialskolene er ganske varierte, men de ivaretar ulike behov basert på livets harde skole og på erfaringer. De er ikke basert på inhumanitet, men basert på at mennesker er forskjellige.

Disse ordene er Venstres kommentarer til innstillingen og vår stemmegivning i dag.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:28:10]: Prinsippet om tilpassa opplæring skal realiserast på kvar enkelt skule. Med vekst i kommuneøkonomien er dei sette betre i stand til å leggje forholda til rette for at alle elevar får eit forsvarleg utbytte av opplæringa. Forskinga er relativt eintydig på at segregering av elevar som viser åtferdsproblem, fører til at desse anten held fram med å ha eller får forsterka problema sine. Å plassere elevar i segregerte smågrupper kan òg føre til at nokre elevar vert sosialt isolerte. Ei omfattande etablering av særskilde og segregerande organisatoriske tiltak vil etter mi oppfatning ikkje løyse utfordringane i den norske skulen. Derimot må ein innanfor den offentlege skulen finne gode og tiltrettelagde løysingar for elevar med ulik bakgrunn og ulike utfordringar.

Forslagsstillarane har i Dokument nr. 8:113 for 2006-2007 fremja 16 forslag for å handsame uro og disiplinproblema i skulen. Eg vil innanfor taletida kort kommentere nokre av dei sentrale forslaga.

Forslaga nr. 3 og 4 i Dokument nr. 8-forslaget gjeld om det sosialpedagogiske arbeidet skal sjåast som ein del av ein heilskap, slik at det vert ein god samanheng mellom ulike tiltak for den einskilde eleven. Den sosialpedagogiske rådgjevinga har i dag òg fagpersonar med særskild fagleg kompetanse for det. Det vert no arbeidd med endringar i forskrifta om rådgjeving med sikte på å dele tenesta i ein sosialpedagogsk del og ein del som omfattar utdannings- og yrkesrådgjeving. Eg er positiv til at vi i større grad må sjå på korleis vi kan få sosialfagleg og annan type kompetanse inn i skulen, og kople kompetansen som finst, opp mot skulen - utan at eg trur dei verkemidla som vert foreslått her, er dei riktige.

Til forslag nr. 5 i Dokument nr. 8-forslaget: Det er viktig at lærarar får tilbakemeldingar og vurderingar av korleis dei lukkast i arbeidet sitt. Skulane er pålagde å nytte Elevundersøkinga på sjuande og tiande trinn i grunnskulen og i vidaregåande opplæring. Undersøkingane gjev m.a. informasjon om korleis elevar, lærlingar og foreldre vurderer arbeidet til lærarane. Òg dei nasjonale prøvene og obligatoriske kartleggingsprøver gjev kunnskap om kvaliteten på arbeidet i skulen og om lærarane har lukkast.

Så til forslag nr. 6 i Dokument nr. 8-forslaget: I skular der føresette vert involverte i arbeidsprosessane og i det pedagogiske arbeidet, vil desse kunne nyttast som ein ressurs. Dei vil òg styrkje ei positiv innstilling til skulen, læringsarbeidet og læringsmiljøet. FUG skal arbeide for godt samarbeid mellom skule og heim og skal ivareta interessa til foreldra i skulesamanheng. Utdanningsdirektoratet har nettopp i samarbeid med FUG laga eit forslag til samarbeidsavtale mellom føresette/foreldre og skule, som skal inspirere til samarbeid. Denne samarbeidsavtala vert særleg nyttig der ein opplever at det er store problem og konfliktar.

Så til forslaga nr. 10 og 11 i dokumentet: Dagens rammeplan for lærarutdanninga krev at studentane skal utvikle evna til samhandling og kommunikasjon, og vere tydelege som leiarar. Vi vil jobbe vidare i den retning i samband med stortingsmeldinga om lærarrolla og lærarutdanninga framover. Det har til no vore full einigheit om at dei ekstra ressursane kommunane og fylkeskommunane er tilførde gjennom strategien «Kunnskap for utvikling» for perioden 2005-2008, skal prioriterast slik at dei er i tråd med lokale kompetansebehov. Ei evaluering vil kome til våren, og vi bør etter mitt syn, slik Regjeringa har foreslått i statsbudsjettet for 2008, vidareføre det i år.

Når det gjeld forslag nr. 6 i Dokument nr. 8-forslaget: Alle skular skal ha eit skulemiljøutval der elevar og føresette skal vere i fleirtal. Skulemiljøutvalet skal medverke til at skulen, dei tilsette, elevane og dei føresette tek aktivt del i arbeidet med å skape eit godt opplæringsmiljø. Program for utvikling av eit godt læringsmiljø er mange. Det er tiltak som har dokumentert effekt, og som har fått statleg støtte.

Så til forslag nr. 15 i dokumentet: Både PISA 2003 og Elevundersøkinga har vist at mange elevar vert plaga av uro i skulen. Opplæringslova §§ 2-9 og 3-7 pålegg skuleeigar å sørgje for at det vert fastsett ordensreglement for den einskilde skulen. Eg viser i denne samanhengen til at det er laga eit rundskriv, Udir - 07-2005, om ordensreglement som inneheld prinsipp for utarbeiding av og bruk av reglane.

Når det gjeld forslag nr. 16, vil eg seie at det nyleg er oppretta eit utval som skal sjå på dei overordna prinsippa for spesialundervisning og retten til tilpassa opplæring.

Det vart sagt her at Framstegspartiet er aleine om å meine at det er ein samanheng mellom læringsmiljø og resultat. Det er sjølvsagt feil. Sjølvsagt heng læringsmiljøet og resultatet for elevane tett saman. Spørsmålet er: Kva slags læringsmiljø ønskjer vi å leggje til rette for? Og kva for tiltak set vi inn for å få det læringsmiljøet? Då trur eg at dei fleste av oss kan verte einige om at kadaverdisiplin frå fortida ikkje er vegen vidare, men at vi må styrkje ein skule som fremjar respekt, at ein skal ta omsyn til kvarandre, og at elevanes handlingar får konsekvensar. Då er det nokre enkelttiltak som må setjast i verk - mange er i gang - men sjølvsagt er òg det heilskaplege arbeidet som skjer nasjonalt og lokalt, viktig.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:33:32]: En del elever sliter med store atferdsvansker fordi de har problemer på en rekke andre livsareaner, ikke bare på skolen. Fremskrittspartiet fremmer i dag et forslag om tverrsektorielt samarbeid for å kunne gripe inn tidlig og med bred faglig tyngde når det gjelder elever med atferdsvansker. Regjeringspartiene har varslet at de vil stemme imot, noe statsråden også understreket i sitt innlegg.

Hva er da statsrådens forslag til tiltak og råd til en lærer som i barneskolen opplever å ha en elev som er urolig og bråkete, som ikke tar beskjeder, eller som yter motstand mot grenser og tydelig har en autoritetskonflikt?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:34:10]: For det første er det mange menneske som kan vere litt urolege i ung alder utan at dei har åtferdsproblem som gjev ein diagnose eller gjer at dei skal plasserast på spesialskular.

For det andre viser brei forsking at elevar med ulike utfordringar bør vere innafor det same systemet, og ikkje verte segregerte. Så finst det jo tilbod til elevar i dag som har særlege behov for det. Spørsmålet her er jo kor terskelen skal liggje.

Så vil eg vise til særleg eitt av dei innspela eg synest er konstruktive her, nemleg spørsmålet om å få meir helse- og sosialfagleg pedagogisk kompetanse, og for så vidt annan kompetanse, inn i skulen, anten gjennom tilsetjing eller gjennom auka bruk av samarbeid.

Det meiner eg er ei stor utfordring. Vi ser at mange kommunar faktisk jobbar godt med det, men vi har framleis mykje å gå på i åra framover på det området.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:35:20]: Det er jo ganske stor enighet etter hvert om lærerens nøkkelrolle for barns læring og utvikling. Evaluering av lærere har lenge vært en kampsak også for Elevorganisasjonen. De har jobbet med det i mange år. Høyre er av den oppfatning av hvis man bruker evalueringa riktig og på en god og veloverveid måte, vil det være et veldig viktig redskap for skoleledelsen til både å motivere lærerne til å justere kursen der man ser at ting ikke fungerer bra, og til å dele eksempler med andre lærere, og ikke minst til å hjelpe de lærerne som ikke fungerer.

Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvorfor har regjeringspartiene denne ekstreme frykten for evaluering av lærere, når vi samtidig vet at læreren kanskje er den viktigste enkeltstående faktoren i barns læring?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:36:15]: Vi er tvert imot svært positive til at lærarar skal verte evaluerte på ei rekkje ulike måtar, slik som dei òg vert i dagens skule. Rektor og skuleleiinga ved den einskilde skule har sjølvsagt ansvar for både å evaluere og følgje opp og rettleie lærarane. Vi har heldigvis ein utstrekt bruk av samarbeid mellom lærarar, og i langt større grad enn tidlegare, der ein evaluerer kvarandre si undervisning. I tillegg har vi ei rekkje undersøkingar, t.d. Elevundersøkinga, som på ulike måtar kan brukast til å evaluere lærarane sin innsats. Så vil eg leggje vekt på at dei undersøkingane vi no har - dei nasjonale prøvene, kartleggingsprøver osv. - òg evaluerer resultata til elevane og dermed seier noko om læringa i enkeltfag i det einskilde klasserom. Så det er viktig både å evaluere og ikkje minst å følgje opp og rettleie lærarane, men på andre måtar enn det som Høgre foreslår i sitt forslag no.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:37:22]: Kristelig Folkeparti tror det er en sammenheng mellom uro, mistrivsel og følelsen av å komme til kort. Vi tror at en del elever, spesielt på ungdomstrinnet, strever fordi de har en teoritung skolehverdag. Når de heller ikke mestrer skolehverdagen, kan resultatet være uro.

Jeg hørte av innlegget til statsråden at han var positiv til å ha også andre yrkesgrupper inn i skolen, ikke bare grupper med sosialfaglig kompetanse, men også annen kompetanse. Kristelig Folkeparti er opptatt av en mer praktisk skolehverdag, der man gjerne kan få inn både håndverksfag og andre praktiske fag og aktiviteter. Istedenfor å sende elever på spesialskole, kan det være et alternativ som gjør skolen til en mestringsarena for enkelte.

Er statsråden positiv til å tenke langs de linjer?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:38:12]: No skal vi ikkje ha tilsetjingsprosessar frå Stortingets talarstol. Eg vil understreke at det er dei lokale myndigheitene, dvs. fylkeskommunar og kommunar og den enkelte skulen, som har ansvar for å skaffe den kompetansen dei treng.

Eg trur ikkje det er nokon tvil om at ulike yrkesgrupper som har den pedagogiske kompetansen som må vere basisen i skulen, kan vere eit godt supplement til lærarar og andre. I tillegg ser vi at vi har enkelte skular med spesielle tilbod til særskilde elevar, tilbod som har element i seg til godt å kunne treffe fleire innanfor den ordinære offentlege skulen.

Eg er positiv til denne tankegangen, og eg synest vi ser mange gode eksempel på at det skjer noko i den retninga rundt omkring i Noreg.

Odd Einar Dørum (V) [12:39:15]: I hele debatten har det vært lagt vekt på at man må ha en åpen og ærlig debatt om innholdet i skolen. Slik Venstre ser det, har vi en del uro fordi den debatten har uteblitt i mange norske kommuner. Vi har debatt om hvilke skolebygg vi skal ha, i hvert fall om hvor de skal ligge. Vi har etter hvert også fått en debatt om at elevene skal være friske, i den forstand at de ikke skal bli syke av å være inne i disse byggene.

Venstre er opptatt av og vil gjerne komme tilbake til statsråden med spørsmål om vi kan få en lokal debatt om innholdet i skolen, en debatt der det kan være mulig å diskutere hvordan man skaper de felles rammene og - skal vi kalle det - spillereglene som er nødvendige, og som kan føre til at en lærer kan si til foreldrene at de forventer at barna kommer uthvilt på skolen, at de har med seg en ok matpakke, og at de skjønner hva god dag betyr - og resten skal vi gjøre.

Hvilke tanker har statsråden om hvordan vi kan gjenreise en debatt om skolen lokalt, slik at det blir en gjensidig sak mellom lokalsamfunn, lærere, elever og foreldre?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:40:20]: Eg vil oppfordre lokalpolitikarar over heile Noreg til å setje skule på dagsordenen minst ein gong i året, med kvalitetet, innhald og resultat i skulen som tema. Etter mi oppfatning bør foreldre, lærarar og andre krevje det av lokalpolitikarane sine.

Eitt utgangspunkt for ein slik debatt kan vere nasjonale prøver og dei obligatoriske kartleggingsprøvene. Andre utgangspunkt bør vere: Satsar ein nok på den kompetansen som rektorar, lærarar og andre i skulen representerer? Fokuserer ein nok på åra før overgangen til skulen? Klarer ein å følgje opp elevane med det utgangspunktet dei har, heilt frå starten av skuleåret? Eg kunne ha nemnt andre ting dersom eg hadde hatt betre tid, men eg vil gjenta: Eg synest kommunepolitikarar skal diskutere skulens innhald, og eg synest alle som har med skulen å gjere, bør krevje det av sine politikarar.

Åse M. Schmidt (FrP) [12:41:23]: Jeg hører at statsråden vil gå inn i saken. Det er jo kjempebra.

Hva kan statsråden tenke seg å gjøre som strakstiltak for å hindre at elevene i klasse etter klasse år etter år går ut uten at nesten ikke noe har skjedd?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:41:44]: Ein kan av og til spørje seg om Framstegspartiet i tilstrekkeleg grad er nok rundt omkring i norske klasserom og ser på alt det gode arbeidet som ein gjer der, kor godt det vert jobba for å få eit godt læringsmiljø, for at konsentrasjon og fokusering skal vere i sentrum, og for at respekt og omsyn til kvarandre skal gjelde.

Så har vi mykje igjen for å kome vidare. Eg har no gått gjennom mange tiltak, tiltak som har vorte gjennomførde og som vi vil vurdere framover. Men eg synest vi må ha med oss biletet av korleis ein jobbar. Dersom vi skal klare å få til det aller viktigaste her, nemleg respekt for læraren og dei som gjer jobben, må vi ikkje minst òg vise respekt for den jobben dei i dag gjer rundt omkring i den norske skulen.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åse M. Schmidt (FrP) [12:42:56]: Først må jeg si at jeg ble temmelig fortørnet over SVs representant Lena Jensen, som klarte å si noe slikt som at Fremskrittspartiets menneskesyn var et stort problem i forhold til tilpasset opplæring og spesialundervisning. Er det noe som er et stort problem, er det at barn i dag faktisk blir integrert til ensomhet. Det å stå alene i et friminutt samt være tydelig annerledes enn andre i klassen, er vanskelig, og det er stigmatiserende. Da kan man snakke om dårlig menneskesyn - om noen ønsker det.

Tilbake til start og det jeg egentlig hadde forberedt meg på: Det er på tide å erkjenne at den norske skolen har betydelige problemer med uro og bråk i klasserommet. Det er flere problemfaktorer som spiller inn, og det er vårt ansvar som politikere å fokusere på disse samt vise handlekraft for å få dem løst.

Barn trenger tydelige voksne, voksne som kan være ledere, og voksne som kan sette grenser. For det å sette grenser er faktisk et tegn på at vi bryr oss. Et barns skolehverdag vil være avhengig av flere faktorer for å kunne bli meningsfylt. Samarbeidet mellom skole og hjem må i langt større grad stå i fokus. Mange unge kommer i dag til første time uten frokost i magen, uten kanskje å ha hatt kontakt med foreldre eller andre voksenpersoner, og uten den nødvendige ballast for å kunne fungere i samspill med andre barn. Kampen om oppmerksomhet på skolen stjeler tid fra læring. Fremskrittspartiet viser derfor til det viktige arbeidet Foreldreutvalget for grunnskolen, FUG, gjør for å hjelpe foreldrene med bedre innsikt i hvordan de kan bidra til å påvirke sine barns skolehverdag.

Uklare regler rammer lærerens rolle i klasserommet. For mye veksling mellom aktivitet og fag, nye elevgrupper og sammensetninger, for mye ansvar for egen læring, mangel på læringsmål og kanskje sist, men ikke minst, mangel på motiverte barn er bare noen av de områdene vi må se på. Alle disse faktorene - og sikkert mange flere - har ført til at vi nå står overfor en skolehverdag hvor mye av den kostbare tiden går med til å få ro i klassen istedenfor læring. Det er helt uakseptabelt at nærmest en tredjedel av tiden i norske klasserom går med til ikke-faglige aktiviteter. Det er viktig å kunne se den enkelte elev.

Det er ofte komplekse årsaker til at elevene er urolige, og vi må skille mellom elever som kjeder seg eller er snakkesalige - litt småprat - og elever som har alvorlige atferdsproblemer. Derfor vil også løsningsmåten bli forskjellig for ulike elevtyper. Det må legges til rette for at elever som ikke mestrer en ordinær undervisningssituasjon, skal få muligheten til et alternativt opplegg. Dette bør medføre økt press for bedre individuell tilrettelegging i skolesituasjonen, framfor kun et rop om mer kollektiv innsats. Det er viktig nå å fokusere på tidlig innsats, for å se om dette er en av årsakene til at finsk skole lykkes så mye bedre enn den norske.

Når vi i dag ser behov for mer ro i klasserommet, bygger dette på erkjennelsen av at noe må gjøres. I Fremskrittspartiets representantforslag har det vært viktig å være konkret i mange av de forslagene som vi har fremmet. Skal vi lykkes i å ta grep om dette, er det av stor betydning at det ikke bare er fagre ord, men også følges opp med handlekraft.

Lena Jensen (SV) [12:46:39]: Fremskrittspartiet hevder både på sine nettsider og her i salen i dag at flertallet i denne sal ikke er opptatt av å stoppe bråk og uro i skolen. Dette er fullstendig feil.

Det er viktig å forholde seg til realitetene og til tall sånn som de er i dag. Vi vet at i løpet av de 15 siste årene har vi hatt en kraftig økning av segregerte tiltak. Antallet alternative skoler har også økt. Vi vet at vi har for lite kunnskap om disse tiltakene. Vi vet at veldig mange elever drar ut og aldri kommer tilbake til det ordinære klasserom. Derfor er regjeringspartiene i Stortinget veldig opptatt av at man burde forske mer på dette, hvordan dette oppleves for den enkelte elev og de enkelte foreldre. Det som bekymrer oss, er at vi har begynt å få en dominoeffekt, som Fremskrittspartiet gjennom sine forslag i Stortinget i dag ville ha øket gjennom å satse på enda flere segregerte tiltak, enda flere spesialskoler.

Nye forskningstall viser også at om lag 15 pst. av skolebarna våre har ulike typer atferdsproblemer, som urolighet og konsentrasjonsvansker. Vi kan nesten begynne å kalle dette for et normalfenomen, og det er selvfølgelig alvorlig. Det som er en viktig medisin for dette, er tidlig innsats: tilrettelagt undervisning, tilrettelagt opplæring der barna tidlig får hjelp for de problemene som de har - istedenfor at man faller utenfor det sosiale fellesskapet. Dette er akkurat motsatt av det Fremskrittspartiet ønsker.

Og når Fremskrittspartiet sier at vi kun gjennom dette forslaget har begynt å sette bråk og uro i skolen i fokus, er det fullstendig feil. For eksempel kan jeg vise til merknadene i innstillingen om skole-hjem-samarbeidet. Hele Stortinget er opptatt av dette, og regjeringspartiene er særdeles opptatt av dette.

Under behandlingen av statsbudsjettet bevilget vi en økning til Foreldreutvalget for grunnskolen, så man kan jobbe enda tettere og mer fokusert opp mot å støtte foreldrene i å oppmuntre barna sine i læringssituasjonen.

I innstillingen ber også komiteen Regjeringen vurdere hvordan kunnskapen om skole-hjem-samarbeid best kan styrkes i lærerutdanningen.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:49:32]: Representanten Lena Jensen sa at man skulle forholde seg til realitetene, og det skulle jeg ønske at noen flere kanskje gjorde. Når vi i debatten får høre at Fremskrittspartiet går inn for å gjeninnføre skammekroken og spanskrøret og man trekker fram overgrep i spesialskoler, da forholder man seg vel kanskje ikke til realitetene i representantforslaget.

Kvalitetsbegrepet i skolen er sammensatt. Det henger sammen med at det er en god del nasjonale og lokale mål for skolen, og de er mange og komplekse. Opplæringen har et videre perspektiv enn å gi elevene fagkunnskaper og ferdigheter. Det snakkes om både et utdannings- og dannelsesperspektiv, og det er det viktig at alle har med seg i debatten.

Vi er alle sammen enige om at norske klasserom er preget av bråk og uro. Det ser ut som om problemet er større på de lavere trinnene og avtar oppover i skolen. Vi hadde en ny elevundersøkelse i 2007 som igjen avdekket at kun 12 pst. svarte «sjelden» eller «aldri» på spørsmålet om læreren brukte mye tid på å få ro i klassen.

Når det gjelder punktlighet, ser vi den motsatte tendensen. Nesten halvparten av elevene på tiende trinn opplyser at de ofte kommer for sent til timen. En slik mangel på ro og orden og manglende respekt for lærere og medelever går helt naturlig ut over læringsmiljøet. Det er vel også naturlig å trekke den konklusjonen at dette igjen går ut over de faglige prestasjonene.

Det ble trukket fram her i stad at det var viktig med trivsel. 95 pst. av norske elever trives på skolen. Utfordringen blir å beholde den trivselen og samtidig skape den nødvendige ro og disiplin slik at det blir et godt læringsmiljø i det enkelte klasserom.

Selv om posisjonen fremhever at skolen er en god sosialiseringsarena og at elevene har en godt utviklet demokratiforståelse, gjenspeiler det ikke akkurat så mye dannelse når klasserommet framstår nærmest som en polsk riksdag. Det blir også vanskelig å ha et nødvendig faglig trykk, både i forhold til sammenheng, kontinuitet, dybde og krav til elevene. Lave forventninger og utydelig fellesskap kan dermed øke forskjeller istedenfor å utjevne forskjeller. Jeg trodde regjeringspartiene var opptatt av den problematikken. På samme måte: Når vi snakker om tidlig innsats i forhold til barn med atferdsproblemer, er jo det et begrep som også regjeringspartiene har gjort til sitt. Derfor er jeg litt forundret over at det i all vesentlig grad er Fremskrittspartiet som blir stående alene om forslagene i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, se side 2048)