Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Første taler er Bjørg Tørresdal, på vegne av sakens ordfører, som er Dagrun Eriksen.

Bjørg Tørresdal (KrF) [14:23:22]: I denne saken har komiteen delt seg i et flertall bestående av regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, og et mindretall bestående av Fremskrittspartiet og Høyre. Flertallet går inn for å vedlegge forslaget protokollen.

Den obligatoriske sidemålsundervisningen har lange tradisjoner i norsk skole. Sidemålsundervisningen er en viktig del av skolens formidling av den nasjonale kulturarven, og kjennskap til og bruk av begge skriftformene er en berikelse for vårt norske språk. Kristelig Folkeparti mener sidemålet har en naturlig plass både i grunnskolen og i videregående skole. Endringer i lovverket som fører til at sidemålsundervisningen i skolen blir valgfri, vil innebære en betydelig endring av norsk språkpolitikk.

Vi trenger mekanismer for å verne om minoritetsinteresser - dette gjelder ikke minst på områder som har med språklig og kulturelt mangfold å gjøre. Språk og språkutvikling gjelder alle deler av samfunnslivet. Det handler om demokrati og bevissthet om språkets verdi for kultur og identitet. I en tid da nynorsk står under press, bør en ikke åpne for det som i realiteten er en liberalisering av norsk språkpolitikk. Jeg mener politikerne må tørre å styre for at vi fremdeles skal ha et språklig mangfold i Norge.

I dag er det slik at for en rekke stillinger kreves det at en skal kunne mestre begge målformer, bl.a. innenfor skoleverket og i kommunene og statsadministrasjonen. I forslaget vises det til Norsk språkråd som i en høringsuttalelse påpekte følgende:

«Statsinstitusjonane har vanskeleg for å etterleva mållova, og mange av dei grunngjev dette med at nynorskkompetansen hjå dei tilsette er for dårleg.»

Vi mener i den sammenheng at det er behov for å se nærmere på om sidemålsopplæringen, og da spesielt nynorsk, bør styrkes. Språkloven slår fast at bokmål og nynorsk er likeverdige språkformer og skal være sidestilte skriftspråk i alle offentlige organ. Formelt sett er nynorsk og bokmål likestilte språkformer, men reelt sett har nynorsk vanskeligere kår. Kristelig Folkeparti mener derfor at det offentlige har et særskilt ansvar for å legge til rette for at nynorsk kan utvikle seg på en god måte.

Jeg vil til slutt be statsråden spesielt merke seg flertallsmerknadene i innstillingen, der flertallet ber Regjeringen sørge for at de språkpolitiske målsettingene om sidestilling av de to målformene våre blir ivaretatt i utdanningssystemet, og jeg ber ham om å bekrefte at dette vil bli fulgt opp.

Med dette vil jeg fremme flertallets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Bjørg Tørresdal har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Torfinn Opheim (A) [14:26:24]: I 2003 ble det fremmet forslag fra Fremskrittspartiet som er identisk med det forslaget vi har til behandling i dag. Så her er det nytenkning - eller: Her er det fremskritt. Slik sett holder vi i hevd en tradisjon - en diskusjon om et fag som har lang tradisjon. Det vil forundre meg mye om ikke også argumentasjonen i dag blir ganske lik den argumentasjonen som ble ført for ca. fem år siden. Jeg har ikke tenkt å bryte noen tradisjon i dag. Jeg vil føre fram mange av de samme argumentene som våre representanter førte i den forrige debatten, og vil dermed ikke støtte forslaget - nettopp for å føre tradisjonen med sidemålspolitikken videre.

Det står klart i saksframlegget at bakgrunnen for forslaget er at resultatene i sidemål, og da spesielt nynorsk, blir hevdet å være for dårlige. Sidemålsundervisningen blir opplevd som unyttig, og dessuten er de to skriftspråkene så like, blir det sagt. Hvis det ligger implisitt i forslaget at sidemål på en eller annen måte går ut over opplæringen i hovedmålet, stiller jeg spørsmål ved det, ganske enkelt fordi jeg ikke har sett noe som kan underbygge dette.

Vårt utgangspunkt er ganske enkelt. Vi ønsker å ta disse utfordringene når det gjelder resultater som er for dårlige og opplevelsen av faget som unyttig, på alvor. Vi tar med oss argumentene. Vi er altså uenig i at løsningen er å gjøre undervisningen og eksamen i sidemål valgfri.

Vi ønsker at elevene skal lære mest mulig i skolen. Selvsagt ønsker vi at resultatene i basisfagene må bli bedre. Derfor har vi hatt som mål å utvide timetallet i skolen - for å bli nettopp bedre. Vi har for inneværende år vedtatt flere timer, og vi er der vi skal være ifølge målsettingene i Soria Moria-erklæringen.

Og når det gjelder erklæringer, stod det i Sem-erklæringen:

«Samarbeidsregjeringen vil verne og holde i hevd våre to norske skriftspråk, og beholde norsk skriftkultur som en bærebjelke i vårt kulturliv.»

Språkrådet, som også forslagsstillerne siterer, har sagt at de ønsker å styrke opplæringen i denne delen av norskfaget - altså sidemålsopplæringen - for å bedre skriveferdighetene og bedre holdningene til faget. I tilknytning til dette blir det bl.a. foreslått å starte forsøk med systematisk motivasjonsarbeid og alternative undervisningsformer knyttet til det skriftlige sidemålet.

Vi trenger flere forslag som dette for å bedre holdningene til nynorsk. Vi trenger eksempler på faglig, solid undervisningspraksis som engasjerer elevene, fordi det er stort behov for nytenkning når det gjelder undervisningen i nynorsk som sidemål. Jeg tror det er mulig å gjøre nynorskundervisningen spennende, variert og lærerik for elevene. Nå kommer det slike prosjekt, som bl.a. skal inspirere norsklærerne til å gi elevene bedre sidemålsundervisning.

Målet vårt er kanskje svært ambisiøst, men like fullt alvorlig, når vi ønsker at elevene skal mestre bokmål og nynorsk like godt til eksamen. Når elevene har et slikt utgangspunkt, har de et reelt valg når det gjelder skriftspråk.

Det er særdeles viktig at undervisningsmateriellet i nynorsk, som f.eks. bøker, blir tilgjengelig samtidig som de andre bøkene. Vi har altfor lang og dårlig erfaring med at nynorskbøker kommer altfor sent ut til elevene. Her har tålmodigheten til elevene holdt lenge nok.

Åse M. Schmidt (FrP) [14:30:33]: Først en liten visitt til representanten Opheim, som påpekte at tilsvarende forslag ble fremmet for noen år siden, og lurte på om det var fremskritt. Da vil jeg kanskje svare representanten at jeg hadde håpet at Arbeiderpartiet hadde fått den tiden de trengte for å kunne endre standpunkt. Jeg registrerer at så ikke er tilfellet, så da får vi gi dem enda litt mer tid.

Bortimot 20 pst. av norske ungdommer går ut av grunnopplæringen som funksjonelle analfabeter. Det betyr at de leser så dårlig at de har vanskelig for å fungere i samfunnet. Flere nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at norske elevers lese- og skriveferdigheter er langt dårligere enn i sammenlignbare land. Dette er alvorlig!

Fremskrittspartiet mener at det er viktig å fokusere på hvordan en kan løse disse utfordringene. De kan ikke løses ved ett enkelt grep alene, men sannsynligvis gjennom flere tiltak. Én premiss for å løse disse utfordringene er imidlertid at en kan enes om målsettingen. Målet må være at alle som går ut av grunnopplæringen, skal kunne lese og skrive. Det målet må ikke forkludres av en rekke andre mål, som på ulikt vis preger undervisningen i skolen. Derfor er det egnet til bekymring at komiteflertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, mener norsk språkpolitikk og språkpolitiske målsettinger skal gå foran målet om at alle elever skal kunne lese og skrive! Ikke bare vil de at det skal gå foran, men de ber Regjeringen sørge for å skjerpe de språkpolitiske kravene og styrke fokuset på sidemålsundervisningen i skolen.

Det er utfordrende når politikere fra alle politiske partier sier de er villige til å strekke seg langt for å sikre at elevene oppnår grunnleggende ferdigheter. Men når det kommer til gjennomføring av tiltak, svinner interessen og erstattes av et ønske om å prioritere sidemål foran lese- og skriveopplæringen i hovedmålet. Det er meningsløst og bidrar til å forsterke problemene i den norske skolen.

Det er klart at elevenes ferdigheter i lesing og skriving svekkes på grunn av kravet om sidemålsopplæring. Det er like klart at særlig nynorsk som språk svekkes fordi elevenes holdning til nynorsk i de områdene der bokmål er hovedmålet, blir preget av tvang og frustrasjon. Fremskrittspartiet mener at en heller bør fokusere på de fantastiske sidene ved nynorsk litteratur og diktning gjennom positive virkemidler, ikke tvang, som alle, unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, tar til orde for.

Jeg synes det er sterkt relevant å ta fram sitatet fra språkprofessor Finn-Erik Vinje også i denne debatten, selv om det står i forslaget. Han sier om sidemålstvangen:

«Den har snart eksistert i 100 år og har utspilt sin rolle. Det ligger noe nesten naturstridig i at man skal uttrykke sine tanker, stemninger og meninger på to varianter av norsk skriftspråk, som i tillegg er til forveksling like.»

Det er altså denne naturstridigheten Fremskrittspartiet vil til livs med dette forslaget. Vi vil styrke opplæringen i lesing og skriving av hovedmålet, fokusere på norskspråklig kulturarv på annen måte enn ved å tvinge den ned over hodene på elever som fra før av kanskje sliter med å tilegne seg kunnskap i grunnleggende ferdigheter. Demotivasjon må erstattes med motivasjon, og det er svært bekymringsfullt at alle, unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, sitter fast i forhistorisk språkkrig og nekter å lytte, lære og fokusere på mål.

De som frykter at nynorsken vil avgå ved en hurtig død dersom elevene i skolen skal få fokusere på ett av to skriftspråk, tar nok grundig feil. Nynorsken har satt uutslettelig preg på dette landet - på godt og vondt - og dens spor vil aldri forsvinne. Jeg frykter imidlertid at nynorskens rykte kan være taperen gjennom et politisk urealistisk krav om at alle elever skal elske det og ære det. Slikt blir det bråk av, ikke læring.

Jeg tar med dette opp forslaget i innstillingen på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre.

Presidenten: Representanten Åse M. Schmidt har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [14:34:53]: Språkspørsmål vekker følelser - av og til sterke følelser. Det er identitet knyttet til målform. Språk dreier seg om kultur, kulturelt mangfold og respekt for hverandres språkidentitet. Begge våre offisielle språk har sterke særpreg og er bærere av rike kulturtradisjoner. Begge språk er godt representert i vår litteratur. Det er av stor betydning at alle innbyggere i Norge har muligheten til å ta del i de opplevelser vår omfattende nasjonale litteraturarv byr på. Derfor er det viktig at elever over hele landet får god kjennskap til begge målformer.

I en stadig mer globalisert virkelighet er det viktig at vi hele tiden er oss bevisst det norske språkets historie og egenart. En innføring av valgfri skriftlig sidemålsopplæring er sjølsagt ikke synonymt med fritak fra opplæring i sidemålet. For Høyre er det viktig å si at sidemålet i denne sammenheng er forstått som både bokmål og nynorsk. En slik valgfrihet må, etter Høyres mening, kombineres med en styrket opplæring i norsk språkhistorie og litteratur i det som er elevens sidemål, samtidig som det skal frigjøre bedre tid til opplæring i hovedmålet.

Gode språklige ferdigheter er helt avgjørende for å kunne ta aktivt del i samfunnslivet. Høyre har lenge arbeidet for å styrke basisfagene i hele grunnopplæringen. Det er ikke bra for vår felles kulturarv at omtrent 20 pst. av elevene forlater grunnskolen uten grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Språkprofessor Finn-Erik Vinje har bedt oss tenke nytt om sidemålsfaget. Han mener det er noe grunnleggende galt med den skriftlige dobbeltopplæringen vi har i dag, og sier:

«Dersom språkferdighetene i norsk skriftlig må styrkes - og det må de - er det en betingelse at elevenes hovedmål tillegges større vekt.»

I 1986 sammenfattet daværende undervisningsminister fra Arbeiderpartiet, Kirsti Kolle Grøndahl, sine erfaringer slik:

«Selv er jeg kommet til at dersom ikke metodikk, fagmål og motivasjon for sidemål blir svært forandret, bør man vurdere å sløyfe krav om skriftlig sidemål i grunnskolen.»

Hva har skjedd siden da? - Ingenting annet enn spredte forsøksordninger, som har gitt noen gode resultater. I Oslo har man nylig gjennomført et treårig prosjekt, hvor den skriftlige sidemålsundervisningen ble gjort valgfri for en gruppe elever. NIFU STEP har evaluert forsøket, og de konkluderer med at elevene som har deltatt i forsøket, har fått bedre skriftlige ferdigheter i hovedmålet. Forsøket viser også at forsøkselevene har fått en mer positiv holdning til nynorsk, som er sidemålet i dette tilfellet. Men som rapporten understreker, vil det å skape varige holdningsendringer ta tid.

For å styrke de skriftlige ferdighetene i norskfaget mener Høyre at elevene må få mer tid til å arbeide med hovedmålet. Det er blitt sagt at man ikke blir bedre i matte av å kutte ut fransk, men man blir helt sikkert bedre i fransk av å skrive mer fransk. Forsøket fra Oslo viser at slik kan det være med den målformen man bruker også.

Jeg er overbevist om at skriftlig sidemål er en del av årsaken til den betydelige motviljen mot nynorsk, som igjen fører til en språklig arroganse som gjør at elever i deler av landet vil ha nynorsken bort. Jeg tror at man med en slik praksis oppnår akkurat det motsatte av hva man egentlig tror man oppnår.

Svært mange elever har fritak fra opplæring i sidemål. I grunnopplæringen i Oslo er det eksempelvis 37 pst. minoritetsspråklige elever, altså mer enn hver tredje elev som blir fritatt fra undervisningen. Nynorskens framtid avhenger av at det er et levedyktig hovedmål, ikke at det er et sidemål for alle.

Høyre ser det ikke som noe problem at man mottar et brev skrevet på bokmål på et offentlig kontor, og at man så får svar på nynorsk - eller omvendt. Trolig er det like mye reglene for språkbruk i offentlig forvaltning som kan være en trussel mot nynorsk, og som gjør at mange bytter til bokmål.

Høyre vil avslutningsvis understreke at det språkpolitiske slaget i framtida uansett ikke vil stå mellom bokmål og nynorsk, men mellom norsk og en relativt massiv engelskspråklig påvirkning. Det er denne utfordringen vi bør ha hovedfokuset på. Når vi vet at hver fjerde 7. klassing i Norge leser så dårlig at de ligger under OECDs bekymringsgrense, og at over 20 pst. av elevene forlater den obligatoriske tiårige grunnskolen uten grunnleggende lese- og skriveferdigheter, da er tiden overmoden for å konsentrere tid og krefter på at alle skal bli bedre i hovedmålet. Derfor ønsker vi at den skriftlige delen av sidemålet og eksamen skal gjøres valgfrie.

Johanne Skjølberg (SV) [14:39:42]: Å skaffe seg kunnskap om våre to sidestilte norske språk, nynorsk og bokmål, er allmenndannelse. Språket er en del av vår kulturarv. Språket er røtter, og det er viktig for vår identitet. Å gjøre skriftlig sidemål valgfritt kan nok for noen virke som en harmløs idé, men det vil på sikt gjøre oss fattigere på kunnskap og når det gjelder forståelsen av det norske språk som helhet.

I innstillingen viser forslagsstillerne til et forsøk med valgfritt skriftlig sidemål som ble gjennomført i ni videregående skoler i Oslo i 2004. De bygger faktisk en stor del av sin argumentasjon for hvorfor de ønsker valgfritt skriftlig sidemål rundt dette forsøket.

Evalueringsrapporten fra NIFU STEP er interessant lesing. Den slår fast at initiativet til forsøket ikke kom fra skolene eller utdanningsmyndighetene, men var et resultat av en langvarig politisk prosess. Det må også understrekes at forskningsmiljøene innenfor norskfaget ved universiteter og høgskoler oppfatter forsøket som politisk begrunnet, og ikke tilstrekkelig faglig eller pedagogisk begrunnet. Miljøene vil derfor ikke involveres i dette forsøket. Rapporten ligger for øvrig lett tilgjengelig på nettet, og den konkluderer med følgende:

• «Forsøket hadde ingen effekt på elevenes leseferdigheter.»

• «Forsøket hadde ingen effekt på elevenes muntlige framstillingsevne.»

• «Forsøket hadde lite å si for elevenes holdning til norskfaget.»

• «Forsøket hadde en svak positiv effekt på elevenes holdning til nynorsk.»

Her må det bemerkes at NIFU STEP mener det er grunn til å peke på virkemidlene i forsøket, ikke bare på fritaket for skriftlig opplæring i sidemålet. Virkemidlene har bl.a. bestått i forfatterbesøk og lesing av spesielt utvalgt litteratur, noe som uten tvil har gjort undervisningen mer interessant for elevene. Det er positivt. Det har også bidratt til at elevene har fått en større kulturell forståelse for nynorsk, og det er også positivt.

Men mitt spørsmål er: Kunne man oppnådd denne effekten også uten å frita elevene for den skriftlige delen av sidemålet? Jeg mener ja. Måten elevene motiveres på, og måten undervisningen tilrettelegges på, er alfa og omega for hvordan elevene skal oppfatte faget.

Videre viste forsøket en svak bedring i elevenes skriftlige ferdigheter i hovedmålet, men igjen må man ta det forbehold at virkemidlene i forsøket, og da særlig den prosessorienterte skriveopplæringen, med en mappe som vurderingsform, kan gi en egen positiv effekt på karakteren i skriftlig hovedmål - uansett.

Etter å ha lest evalueringsrapporten fra NIFU STEP kan jeg ikke se at rapporten gir de svar som høyresiden ønsker med hensyn til å gjøre skriftlig sidemål valgfritt. Deres argumentasjon om at elevers prestasjoner i hovedmålet vil bli bedre, har liten rot i fakta. Det er derimot forunderlig, og ikke så rent lite opprørende, å se hvordan høyresiden - som liker å framstille seg selv som talspersoner for kunnskap i skolen - ikke bare bidrar, men tar initiativ til et forslag som i realiteten går ut på å svekke kunnskapsnivået i den norske skolen.

Fremskrittspartiets representanter argumenterer i sine merknader med følgende:

«Desse medlemene viser til at norske elevar har låg fagleg kompetanse i lesing og meiner det kan vere ein samanheng mellom kravet til undervisning og eksamen i to nesten like skriftspråk som er ein del av årsaka.»

Fremskrittspartiets svar på kunnskapsmangel er altså å senke kunnskapskravene, i stedet for å jobbe for at alle skal lære mer. De får dessverre Høyre med på lasset. Riktignok kommer argumentene i en litt annen innpakning, men det endrer ikke på det urovekkende faktum at høyresidens svar på dårlige resultater er å senke målsettingen.

Jeg må få si at det eneste eksemplet jeg kjenner til der man kommer nærmere målet ved å senke listen, er når man danser limbo. Jeg hadde håpet at Høyre holdt seg for god til å kaste skolen ut i en limbodans.

Det er ikke ved å gjøre skriftlig sidemål valgfritt vi får økt våre elevers lese- og skrivekompetanse, det er gjennom tidlig innsats. Jeg er svært glad for at kunnskapsministeren har varslet en intensivering, en satsing på systematisk lese- og skriveopplæring i de fire første skoleår samt en satsing på språkstimulering i barnehagen. Det er det som vil gi resultater, og det er medisin for å bedre norskkunnskaper i skolen.

La oss gå ut av sidesporet og slå fast at undervisning i sidemål er en viktig del av skolens formidling av den norske kulturarven. Kjennskap til, samt bruk av, begge skriftformene er en vinning for det norske språket. Hvis jeg skal tillate meg å si det, tilfører det elevene kunnskap, og kunnskap er det enkleste å bære videre i livet.

Odd Einar Dørum (V) [14:45:23]: Akkurat som forrige taler var inne på, har vi i Venstre hatt kollokviegruppe om hele rapporten fra NIFU STEP og ikke bare deler av den. På et møte som jeg var på sammen med Oslo Venstre, var vår konklusjon at vi ikke synes rapporten gav noe som helst overbevisende argumentasjon for å gå videre med det som er kalt for et forsøk. Som en saksopplysning fra Stortingets talerstol vil jeg gjøre oppmerksom på at Venstre i Oslo bystyre vil stemme imot at dette forsøket blir videreført.

Så til selve saken her i dag. Jeg skal ikke kaste meg tilbake til sprengingen av regjeringen Wollert Konow og Bratlies tilgang som statsminister i Norge før Gunnar Knudsen tok over, jeg skal holde meg der vi er nå. Mitt, og Venstres, resonnement er følgende: Min allmennkunnskap er at et språklig mangfold som er godt, både skriftlig og muntlig, i seg selv er en styrke for å sikre et alminnelig språks overlevelsesevne. Det er nemlig slik i denne verden at det forsvinner språk rundt oss i et forferdelig tempo, og alle språk er under press. Språk som har en bredere base i form av dialekter, men også skriftlig, vil stå seg dersom dette er en erkjent fordel, og dersom dette er noe som man vil ta vare på.

Som det framgår av min måte å uttrykke meg på, er jeg bokmålsbruker, men jeg er gjennom mitt bokmålsliv tillært det verdifulle ved den norske språkkampen. Jeg er veldig klar over at det i sin tid stod en strid mellom Ivar Aasen og Knud Knudsen - Knud Knudsen er jo kalt for «bokmålets far». Den ene mente at man skulle lage et skriftspråk etter de normaler som senere er moderert og utviklet. Den andre mente at man skulle lage et skriftspråk av den talte dagligtale for å komme unna det hele. Det var en stor glede sist høst å kunne, sammen med Oslo katedralskole og daværende ordfører Svenn Kristiansen, hedre Knud Knudsens minnested på Vår Frelsers gravlund. Jeg sier det på den måten fordi det er ulike linjer i den norske språkstriden. Jeg tror linjene kan virke berikende hvis de brukes på denne måten. Derfor er jeg enig med de tidligere talerne som har sagt at det er en saklig utfordring at både pedagogikk og arbeidsformer i tilknytning til de språkformene vi har, kan utvikles.

I Oslo hadde man i sin tid en variant, før vi var i nærheten av dette forsøket, som het Fagerborg-modellen. Da tok man altså den ene skriftlige eksamenen før den andre, slik at man kunne konsentrere seg om og fordype seg i den skriftlige delen. Det finnes forskjellige varianter av det. De variantene har ikke som formål å fjerne den skriftlige delen, men å sørge for at den inngår, gjerne på en annen måte, i en helhet.

Med de skillelinjene og den språklovgivningen vi har nasjonalt, er det helt logisk og naturlig for Venstre å stå sammen med flertallet i denne saken. Jeg skal ikke gjøre det til polemikk mot noen, fordi jeg synes det er en viss saklig forskjell, i hvert fall en stilforskjell, mellom Høyres og Fremskrittspartiets argumentasjon i saken. Jeg tror heller ikke at denne debatten nødvendigvis blir bedre av å spisse den til for spissingens egen skyld, selv om jeg av og til er stridsglad og polemisk av meg. Men i denne saken skal jeg ta det litt roligere, og si at det flertallet gir uttrykk for, som er anført i komiteinnstillingen, står Venstre bak. Vi vil stemme for flertallsinnstillingen.

Jeg vil fra denne talerstolen slutte meg til det tidligere talere har sagt om at statsråden bør se på de pedagogiske utfordringene han har, for vi vil aldri kunne vinne noen hvis vi ikke klarer å utvikle det pedagogiske bedre, det er helt åpenbart. Det er også slik at kvalitet på dette området er noe vi trenger. Denne taleren ser ikke noe motstrid mellom at jeg på vegne av Venstre er for to obligatoriske fremmedspråk i ungdomsskolen, og det at jeg er for å dra fullt ut nytte av den språklige basen vi har. Således er Venstre i en tofrontskrig: Vi er mot regjeringspartiene når det gjelder synet på å ha to obligatoriske fremmedspråk i ungdomsskolen, og så er vi uenig med Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder synet på nynorskens plass i den norske alminnelige skolen. Men det er jo en sentrumsposisjon, så det passer oss i grunnen godt.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:49:59]: Utfordringane når det gjeld lesing, er store, og dei er etter kvart kjende. Vi er difor nøydde til å ta alvorleg både dei resultata vi har fått no, og opplæringa i lesing og skriving i åra framover. Vi aukar timetalet i norsk, vi gjer eit betydeleg kompetanselyft, og fleire tiltak vil kome. Dette vil verte omtala i ei språkmelding og i fleire stortingsmeldingar som kjem.

Så til representantforslaget om sidemål. I Soria Moria-erklæringa står det:

«Skriftkulturen er bærebjelken i norsk samfunns- og kulturliv. Regjeringen vil peke på det verdifulle mangfoldet som ligger i det å ha to norske skriftkulturer. Nynorsk og bokmål er formelt likestilt, men reelt har nynorsk likevel vanskeligere vilkår. Det er derfor særlig viktig å sikre nynorsken gode utviklingsmuligheter.»

Den noverande regjeringa byggjer sin politikk på prinsipp som det har vore brei politisk einigheit om. Eg oppfattar forslaget slik at det både omfattar grunnskulen og den vidaregåande opplæringa. I samband med Kunnskapslyftet vart det gjort endringar i eksamensordningane, som vi vil kome tilbake til seinare.

Når det gjeld opplæringa i skriftleg sidemål, meiner eg at så lenge vi har to likestilte skriftlege målformer i norsk, må det speglast av i opplæringa. Eg vil ikkje gå inn for å amputere norskopplæringa ved å fjerne opplæringa i den eine skriftlege målforma i skulen. Det er gjennom å lese og skrive begge målformene at elevane får utvikle ein allsidig språkkompetanse i norsk, som òg kjem dei til gode når dei lærer andre språk. Det vil vise seg at ei slik allsidig opplæring som norske elevar møter, skaper ei språkleg forståing som gjer det enklare å gi seg i kast med nye språk. Eg vil i samband med det vise til ei ekspertgruppe i Europarådet som har sett på språksituasjonen i Noreg. Dei peiker på at Noreg har mange store fordelar: Vi har to skriftspråk som alle lærer, vi har mange minoritetsspråklege som òg snakkar og skriv godt norsk, mange har svært gode engelskkunnskapar - vi begynner tidleg med det - og vi har mange som kan andre fremmendspråk. Dette er store fordelar som vi bør utnytte, juble over og framheve snarare enn å snakke ned.

Så viser ein til erfaringane frå forsøka med valfritt sidemål i vidaregåande skule i Oslo som argument for å fjerne både opplæringa i skriftleg sidemål og eksamen. Andre har gått inn på desse problema, så eg vil berre seie at det å fjerne opplæringa i skriftleg norsk sidemål i norsk skule er ei djuptgripande avgjerd med store konsekvensar. Eg meiner det ville vere heilt uforsvarleg berre å basere seg på eit avgrensa forsøk på nokre skular i Oslo.

Så trur eg at vi har nokre utfordringar i denne debatten. På dei fleste område er det iallfall rimeleg einigheit om at auka kunnskap på eit felt gir betre grunnlag for haldningar og verdiar på det feltet. Men Høgre og Framstegspartiet har funne på ein særeigen variant akkurat her, nemleg at mindre kunnskap i skriftleg sidemål skal gi betre verdiar og haldningar på dette området. Eg må seie at eg har til gode å høyre gode argument for at det på akkurat dette området skal vere eit motsett forhold mellom kunnskap og haldningar enn det vi stort sett er einige om at det er på alle andre felt.

Derimot trur eg kanskje at det av og til vert vist fram haldningar som kan problematisere dette og spele ei rolle her, f.eks. legg eg merke til at representanten Eriksen Søreide seier at nynorsk vert sidemålet for alle. Nei, nynorsk er faktisk ikkje sidemålet for alle, f.eks. har eg nynorsk som hovudmål. Eg har hatt stor glede av den obligatoriske opplæringa i skriftleg bokmål, som har bidrege til at eg ser på bokmålet som eit vakkert skriftspråk som har bringa fram mykje flott litteratur, og som eg må seie er eit språk eg har vorte glad i og dessutan har hatt stor praktisk nytte av i livet ved sida av mitt hovudmål, nynorsk. Eg trur det same i stor grad gjeld for dei som har bokmål som hovudmål og nynorsk som sidemål.

Så legg eg òg merke til at representanten Schmidt seier at nynorsk har sett preg på landet «på godt og vondt». Eg skulle gjerne vite: Korleis har det «på vondt» sett preg på landet? Eg oppfattar det slik at både bokmål og nynorsk «på godt» har sett preg på landet, og at vi i kombinasjonen av dei to skriftspråka har funne fram til ein politikk som har bidrege til mykje av det positive vi i dag kan seie om norsk språk.

Så har vi store utfordringar i begge hovudmåla i norskopplæringa. Eg er einig med representanten Dørum, som trekkjer fram det. Det skal vi jobbe med framover, og vi vil i vår kome med bl.a. ei stortingsmelding om språk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [14:55:16]: Jeg er glad for at statsråden bruker begrepene «nynorsk» og «bokmål», og ikke gjør som sin forgjenger, som snakket om «norsk» og «nynorsk». En av grunnene til at vi har fremmet dette forslaget, er jo at ordforrådet i nynorsk nå er så likt bokmål at det snart er bare formverket som skiller de to målformene.

Men jeg har et spørsmål til statsråden relatert til det representanten Opheim sa. Han sa at det var et mål for regjeringspartiene at alle skulle mestre bokmål og nynorsk like godt til eksamen. Da er mitt spørsmål: Hva med de som har samisk som hovedmål, eller som sidemål, og hva med alle de minoritetsspråklige som fritas for sidemålsopplæring for å få morsmålsundervisning - er de glemt i denne sammenhengen?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:55:55]: Nei, akkurat i denne samanhengen diskuterer vi hovudmål og sidemål, som då er nynorsk og bokmål for dei fleste. Men det er heilt riktig at dei som snakkar kvensk og samisk, ikkje må verte gløymde i dette biletet, heller ikkje dei mange minoritetsspråklege som har fritak. Derfor er det ei stor utfordring å finne ei ordning som passar for alle.

Men for det store fleirtalet har vi eit system med at ein får skriftleg opplæring, og har eksamen, både i bokmål og i nynorsk. Det fungerer godt, og legg eit godt grunnlag for god kunnskap og god språkopplæring i Noreg.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [14:56:44]: Jeg er enig med alle dem som både her i salen og ellers sier at det er viktig å bevare og utvikle to målformer i Norge. For alle oss som er glad i nynorsken som sidemål - jeg har også nynorsk som sidemål - ser vi jo at nynorsken er under et veldig sterkt press fra mange kanter.

I motsetning til regjeringspartiene ønsker jeg da å se på hvordan vi skal klare å styrke nynorsken som et sidemål, samtidig som man klarer å styrke hovedmålet til elevene der det er bokmål. På samme måte ønsker vi å styrke nynorsk som hovedmål der det er det, og bokmål som sidemål der det er det.

Da er det litt forunderlig for meg at regjeringspartiene her i salen kan avfeie så sterkt som de gjør, den forskningen vi faktisk har på området. NIFU STEP-rapporten sier at skriftlige ferdigheter i hovedmålet er signifikant forbedret. Det betyr at det er mer enn at man så vidt kan se det. Det er altså signifikant, og det er betydelig. Da forstår ikke jeg hvordan man bare kan avfeie den type forskning, istedenfor kanskje å gå inn i den og se på hva man kan gjøre for å klare å styrke både hovedmålet og sidemålet.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:57:51]: Eg har sett meg inn i akkurat den forskinga og sett nærmare på ho. Der er det nokre interessante funn. Det er òg riktig at det er eit hovudbilete av at mange av dei måla som ein skulle ha forska på, ikkje er nådde, og at det i tillegg er andre ting enn fritaket som har hatt betydning for resultata. Men først og fremst meiner eg at det i denne samanhengen er eit for smalt grunnlag for ei så stor avgjerd.

Så er eg einig i at vi treng å gå vidare med å styrkje norskopplæringa generelt i Noreg, og at vi har særlege utfordringar når det gjeld å styrkje opplæringa både i hovudmålet nynorsk og i sidemålet nynorsk, fordi nynorsk er mest pressa av dei to skriftspråka.

Men det eg ikkje forstår, er kvifor mindre kunnskap i skriftleg sidemål, i dette tilfellet nynorsk, etter Høgres meining skulle føre til meir positive haldningar, når det på nesten ingen andre felt er slik. Det saknar eg eit svar på.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Fleire har ikkje bedt om ordet i sak nr. 6.

(Votering, sjå side 2050)