Tove Karoline Knutsen (A) [14:39:59]: Vi har hatt en omfattende debatt om skolen den siste tida, en debatt som fortsatt pågår, og hvor både politikere, skolefolk og andre deltar. Og det er bra, for den debatten er viktig. Det er viktig at vi har en skole med en så god og variert undervisning og et så godt læringsmiljø som mulig, en skole der de faglige og pedagogiske oppgavene i hele utdanningsløpet ses i sammenheng, en skole som er for alle.

Det er resultatene fra den siste PISA-undersøkelsen, «Programme for International Student Assessment», som i stor grad har vært retningsgivende for den skoledebatten vi nå har. PISA-undersøkelsene startet i 2000, ble fulgt opp i 2003 og kom altså med de foreløpig siste resultatene i 2006. I undersøkelsene sammenlignes 15-årige elever i OECD-landene gjennom testing av kunnskaper på tre sentrale fagområder: lesing, matematikk og naturfag, der man går i dybden på ett av disse utvalgte fagene hvert år.

Det tør være kjent at Norge ikke scorer særlig høyt på PISA-undersøkelsens resultatliste, og at vi ligger særlig dårlig an om vi sammenligner oss med andre nordiske land. Det er all grunn til å ta på alvor at norske 15-åringer ligger dårligere an i basisfag som språk og matematikk enn det man skulle ønske og forvente. Min interpellasjon i dag er derfor ikke et uttrykk for at jeg ser på funnene i PISA-undersøkelsen som uviktige eller irrelevante. Tvert imot: Det er av stor betydning at vi har oppmerksomhet rettet mot ferdighetene i basisfag hos norske elever. Men jeg har savnet et breiere perspektiv på skolens oppdrag og skolens muligheter i den debatten vi har hatt så langt, og jeg tror vi skal ta oss tid til å se litt bak tallene fra PISA-undersøkelsen, slik at vi kan være helt sikre på hva statistikken egentlig forteller oss. For å bidra til det vil jeg i dagens interpellasjon melde noen problemstillinger som går langs to hovedlinjer. Den ene dreier seg om hva som er skolens viktigste overordnede læringsmål ut fra det som er nedfelt i læreplaner for de ulike trinnene. Den andre har å gjøre med hva slags metoder som kan være formålstjenlige for å nå de definerte læringsmålene.

Kunnskapsløftet holder fram et breit kunnskapsperspektiv, som omfatter hele utdanningsløpet, fra grunnopplæring til videregående skole og voksenopplæring. Et overordnet mål er at alle elever i norsk skole skal utvikle grunnleggende ferdigheter og kompetanse. Skolen skal også gi alle elever muligheter til å utvikle sine evner og talenter individuelt og i samarbeid med andre, bidra til å stimulere elevenes lærelyst, utholdenhet og nysgjerrighet og styrke den enkeltes etiske, sosiale og kulturelle kompetanse. For å få til dette må skolen etter min mening ha et breiere fokus enn det PISA-undersøkelsen og, for så vidt, de nasjonale prøvene legger opp til.

Jeg tror ikke det finnes noen kvikke løsninger som kan hjelpe oss med å hente ut det forbedringspotensialet som finnes i skolen, men jeg er overbevist om at bredde i fagporteføljen og fokus på det skapende mennesket må stå sentralt. I februar 2007 ble Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen åpna i Bodø av daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal. Statsråden la i sin åpningstale vekt på at læreplanene for skolen skal legge til rette for at elevene får utvikle kunst- og kulturfaglig, estetisk og skapende kompetanse. Dette er viktig ut fra flere betraktningsmåter:

Kulturfagene skal ha en plass i skolen i kraft av sin egenverdi, samtidig som vi må åpne for å se hvordan estetiske fag kan gi metoder for skapende læring i hele fagporteføljen - metoder som vi i dag ikke utnytter fullt ut.

Musikk, dans, drama, litteratur og håndverksfag har noen felles grunnleggende trekk, som innebærer at de gir elevene hjelp til å øve opp evnen til å forstå logiske strukturer, håndtere kvantitative og kvalitative størrelser og oppøve evnen til refleksjon og kritisk tenkning.

I 2006 kom boka som bygger på UNESCO-rapporten «The Wow Factor», basert på en omfattende undersøkelse av professor Anne Bamford. Rapporten bygger på et globalt forskningsprosjekt, som gjennom både kvantitative metoder og kvalitative case-studier tar for seg kunstfagenes betydning for barn og unge. «The Wow Factor» fokuserer både på opplæring i kunstfagene og opplæring gjennom kunst.

Professor Bamfords tilnærming viser hvordan begge perspektivene gir viktige argumenter for å vektlegge kunstfagene i undervisninga. Rapporten konkluderer med at utdanningsmetoder som benytter kreative og kunstneriske virkemidler i mange fag, forbedrer de samlede resultatene og fremmer et positivt skolemiljø. Anne Bamford understreker imidlertid at gode resultater er avhengig av at undervisninga holder et høgt faglig nivå. Er det faglige innholdet i kulturfagene for dårlig, slår det negativt ut ved at uro og misnøye preger skoletimene.

Professor Anne Bamford sannsynliggjør sammenhengene mellom «methods through arts» og et godt læringsmiljø, gjennom å knytte sin forskning opp mot resultatene fra PISA-undersøkelsen. Og hun har funnet at det er en klar sammenheng mellom høg score i basisfag på PISA-prøvene og de samme landenes satsing på undervisning i og gjennom estetiske fag. Ser vi på et av landene som kommer best ut på PISA-prøvene, Finland, er det faktisk slik at finnene i sine læreplaner innbefatter metoder fra estetiske fag i nesten 80 pst. av undervisninga. Karakteristisk for Finland er også at man har sterk satsing på dyktige lærere, med utgangspunkt i en faglig og pedagogisk god utdanning.

Vi gjør klokt i å merke oss de funnene som Anne Bamford holder fram i sin rapport for UNESCO. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å se læreren som skolens fremste ressurs. Jeg vil også understreke at det gjøres mye godt undervisningsarbeid i norsk skole, av dedikerte og flinke lærere. Derfor er god utdanning og etterutdanning for lærere en nøkkel til en bedre skole. Vi trenger faglig dyktige, trygge og tydelige lærere som makter å løfte det breie kunnskapsbegrepet som er innbefattet i Kunnskapsløftet. Og vi trenger en skole som konsekvent stiller opp et forsvar for det skapende menneske.

Det er et faktum at ulike læreplaner for norsk skole de siste åra alle har understreket kunst- og kulturfagenes betydning. Til tross for dette er det relative timetallet i slike fag stadig blitt redusert siden midten av 1970-tallet. Dette har konsekvenser for utdanning av lærere innen kunstfagene, og dermed også for skolens muligheter for å rekruttere gode lærere til fagene. Det gjør også at vi kanskje ikke fullt ut makter å utvikle og ta i bruk det Anne Bamford kaller for «methods through arts». I en globalisert og uforutsigbar verden, som i stadig sterkere grad krever av oss at vi kan takle forandringer, at vi våger å møte det nye og ukjente, er det livsviktig at skolen kan gi barn og unge de ulike redskapene de trenger for å møte tilværelsens mange utfordringer. Da må vi være sikre på at vi har sørget for å ivareta alle de læringsmålene som faktisk er nedfelt i skolens bredt definerte oppdrag.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:48:49]: Regjeringa tek både den estetiske dimensjonen og dei estetiske faga i opplæringa på alvor. For å sikre at det nye læreplanverket speglar eit breitt kunnskapsomgrep og dei grunnleggjande ferdigheitene dagens unge treng, vedtok Regjeringa òg å tilføre læreplanverket ein ny del - «Prinsipp for opplæringa». I denne vert det bl.a. understreka at kulturell kompetanse er viktig for deltaking i eit samfunn sett saman av mange kulturar, og at elevane skal møte kunst- og kulturformer som stimulerer kreativiteten deira og nyskapande evner.

Òg den generelle delen av læreplanen, som er vidareført frå L97, legg stor vekt på kulturell kompetanse, og det aktuelle kapitlet har som overskrift «Det skapande menneske».

Som ein del av den generelle satsinga knytt til kunst og kultur i opplæringa vart Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringa etablert i januar 2007, som representanten sa. Det nye senteret vart lagt til Høgskolen i Bodø. Senteret skal bl.a. medverke til styrking av kunst- og kulturkompetansen hos både elevar og lærarar.

Parallelt med oppretting av Nasjonalt senter i Bodø vart det utarbeidd ein strategiplan for kunst og kultur i opplæringa. «Skapande læring» - strategiplanen for kunst og kultur i opplæringa - har fem satsingsområde og til saman 27 tiltak. Planen skal hjelpe til med å integrere og utvikle den plassen kunst og kultur skal ha innafor opplæringa, slik at barn og elevar får verdifull ballast til vidare utdanning og deltaking i samfunnet. Barnehagane og kulturskulane er ein viktig del av denne strategiplanen.

Regjeringa er oppteken av at vi skal sjå utdanningssystemet vårt i heilskap, der òg barnehagar og kulturskular er viktige arenaer for implementering av kultur- og kunnskapsformidling i opplæringa.

Regjeringa er oppteken av «tidleg innsats» på ei rekkje område, òg på dei felta som stimulerer fantasien, skapargleda og livsutfaldinga. I rammeplan for innhald og oppgåver i barnehagen vert kunst, kultur og kreativitet omtalt som eit eige fagområde.

Arbeid med kunst, kultur og kreativitet i barnehagen skal m.a. medverke til at barna lærer å sjå og uttrykkje seg gjennom allsidig møte med og refleksjon over kultur, kunst og estetikk. Barna skal få ta i bruk fantasi, kreativ tenking og skaparglede.

I program for praksisretta FoU er det sett i gang eit treårig forskingsprosjekt ved Høgskolen i Vestfold som skal undersøkje korleis barn lærer av og gjennom språket. Eitt av delprosjekta vil sjå spesielt på læring gjennom samtalar om kunst og kunstnarlege uttrykk.

Med innføringa av Kunnskapslyftet vert det no for første gong i Noreg laga eit felles læreplanverk for både grunnskulen og vidaregåande opplæring. Det vert lagt vekt på at det skal vere ein heilskapleg læringsprosess frå 1. årstrinn til og med 13. årstrinn gjennom faga og på tvers av faga. Alt høyrer inn under grunnopplæringa.

Mål for den skapande aktiviteten til elevane er særskilt varetekne i dei estetiske faga kunst og handverk og musikk i grunnskulen. Ein fellesnemnar i dei estetiske faga er oppleving, skapande evner og skapande arbeid. Kompetansemåla i desse faga vil kunne generere stor elevaktivitet og stort engasjement, som vidare fører til læring.

I vidaregåande opplæring er det utvikla eigne programområde som gir rom for fagleg fordjuping innanfor estetiske fag, og som samtidig fører fram til generell studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Elevar kan velje mellom programområde for formgivingsfag, musikk, dans og drama, design og handverk eller medium og kommunikasjon.

I tillegg til desse fagtilboda innan «reine» estetiske fag vert det tilbode ulike programfag som språk og kultur i antikken, kommunikasjon og kultur og medie- og informasjonskunnskap. I denne samanhengen bør òg andre humanistiske fag verte nemnde.

Blant dei gjennomgåande faga bør norskfaget trekkjast særskilt fram, fordi store delar av faget inneheld element frå kunst og kultur. Norskfaget vert difor av mange karakterisert som òg eit estetisk fag.

I tillegg til dei satsingsområda som eg no har omtalt, har eg lyst til å nemne kulturskulane og Den kulturelle skulesekken særleg. Dette er viktige arenaer og tiltak som støttar opp om kunst og kultur i grunnopplæringa. Eg viser til St.meld. nr. 8, Kulturell skulesekk for framtida, som vart lagd fram i haust, og som skal behandlast i Stortinget i denne vårsesjonen.

I førskulelærarutdanninga er dei estetiske faga drama, musikk og forming obligatoriske. I allmennlærarutdanninga er det ikkje obligatorisk med estetiske fag. Men det finst ulike faglærarutdanningar som gir større fordjuping i dei estetiske faga. Vi har ei fireårig faglærarutdanning i praktiske og estetiske fag, vi har ei treårig faglærarutdanning i musikk, dans og drama, og vi har ei treårig faglærarutdanning i formgiving, kunst og handverk. I samband med diskusjonen om lærarrolla og lærarutdanninga i framtida vert naturlegvis plassen til dei praktisk-estetiske faga, men òg til den estetiske og kulturelle kompetansen, viktig.

Ifølgje rapporten «The Wow Factor» frå UNESCO i 2006, som representanten Knutsen sjølv nemnde, gir kunst- og kulturfaga i opplæringa betre haldningar blant elevane til skulen og læringsmiljøet, betre forståing av kulturell identitet, ei sterkare kjensle av personleg glede i opplæringsmiljøet og auka trivsel på skulen.

Det er verdt å merke seg at dei resultata berre var synlege der det var god undervisning i faga, dvs. der kvalifisert fagpersonell i samarbeid med andre grupper og institusjonar i samfunnet tok seg av undervisninga på ein god og velfungerande måte. Dårleg undervisning i dei estetiske faga, derimot, hadde direkte negativ effekt på læringspotensialet til elevane, ved at det byggjer ned haldningar, identitetskjensle, trivsel og oppleving av meistring i skulen. Det er òg svært viktig å ta med seg i den vidare diskusjonen om dei estetiske faga og eigenskapane innafor skulen.

Tiltak 25 i strategiplanen «Skapende læring» osv. er, slik eg ser det, eit svar på noko av det representanten spør om. Tiltaket har følgjande ordlyd:

«Ta initiativ til opprettelse av et nytt nasjonalt og internasjonalt evalueringsprogram for kunst og kultur i barnehage og opplæring.»

Kunnskapsdepartementet vil denne våren setje i gang arbeidet med eit slikt evalueringsprogram.

Eg vil til slutt gjenta at dei perspektiva representanten Tove Karoline Knutsen tek opp og spør etter, i stor grad er varetekne i dagens skule. Men det er òg viktig å klare å vise det fram i debatten, og halde det oppe, samtidig som vi styrkjer mange andre viktige sider ved skulen som vi har sett behov for å styrkje i den debatten vi har hatt dei siste månadene. Det vil vi leggje vekt på ikkje minst i samanheng med den vidare innføringa av Kunnskapslyftet. Men òg i samanheng med evalueringa av denne reforma og i arbeidet med ny lærarutdanning vil vi sjå på den plassen dei estetiske faga har for læring.

Tove Karoline Knutsen (A) [14:57:04]: Jeg vil takke statsråden for svaret, og jeg er glad for at han i likhet med meg understreker at Kunnskapsløftet legger opp til god satsing på kunst- og kulturfag, og at det gjøres mye bra arbeid på dette feltet i alle deler av skolen i dag. Jeg var blant dem som stod på stolen og jublet da Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen ble etablert i Bodø i januar i fjor. Jeg tror det er av stor betydning at vi har fått et slikt senter, og at Kunnskapsdepartementet også har utarbeidet en strategiplan for å nå viktige mål for dette feltet. Det er også flott å høre at statsråden melder om gode forskningsprosjekter for kunst og kultur i skolen, og ikke minst det han benevner som «tidleg innsats», dvs. at man søker å implementere denne typen perspektiver i undervisninga for de minste.

Da familie- og kulturkomiteen for et par uker siden var i USA, fikk vi møte en barnehage som holdt til i det kjente Smithsonian-museet i Washington, en barnehage som konsekvent og med godt utdannet personale heile tida arbeidet med kunst, kultur og kreativitet. Mye godt kulturarbeid gjøres også her i landet, spesielt i mange kulturbarnehager og i andre barnehager også, og det er flott dersom kunst og kultur kan bli en naturlig del av alle barnehagebarns hverdag.

Men jeg er av den oppfatning at dersom vi virkelig skal lykkes med satsing på kunst og kultur i utdanninga, har vi minst to hovedutfordringer: Den ene er knyttet til lærerutdanninga, den andre til den retorikken vi holder oss med i debatten.

Det er ikke tilfredsstillende at allmennlærerutdanninga ikke har obligatorisk undervisning i estetiske fag. Vi får aldri respekt, interesse eller god faglighet inn i undervisninga dersom dette ikke blir endret. En undersøkelse fra 2006 viser også at over 50 pst. av lærerne i grunnskolen mangler fordypning i kunst- og kulturfag, noe som heller ikke er tilfredsstillende Derfor er jeg glad for at statsråden legger vekt på at dette blir et tema i arbeidet med ny lærerutdanning.

Så er jeg opptatt av at vi får satt spørsmålene skikkelig på den skolepolitiske dagsordenen. I tida som har gått etter at resultatene fra PISA-undersøkelsen ble kjent, har aktørene i debatten i veldig stor grad jaget hverandre med forslag til skolepolitiske tiltak som ikke akkurat har malt et bilde med flere farger eller brei pensel. Jeg har fra tid til annen vært bekymret for at vi står i fare for å bli både smalsporet og enøyd når vi søker å finne de gode veiene til en bedre skole. Derfor er jeg glad for at statsråden i dag sier at vi må arbeide for å tydeliggjøre kunst- og kulturfagenes plass i skolen, og også framholde sterkere den betydninga de samme fagene har i hele utdanningsløpet.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [15:00:01]: Lat meg igjen understreke nettopp det representanten tek opp, at dei faga vi her snakkar om, er viktige i seg sjølve fordi dei er kunnskapsfag. For eksempel er det slik at kulturnæringane i Noreg har fleire sysselsette enn primærnæringane har til saman. Dei kunnskapane ein utviklar gjennom skuleløpet, er viktige for høgare utdanning og dermed for nivået vi har der. Men så er det òg fag som sjølvsagt formidlar generell kompetanse og ferdigheiter, verdiar og idear som kan vere nyttige for oss som menneske i læringa av andre fag og i utviklinga av haldningar og verdiar.

Så vil eg seie at vi har i skulen i dag mange kompetente og dyktige lærarar i alle fag, men vi har sjølvsagt òg store utfordringar ved at kompetansen i dei fleste faga skulle ha vore endå betre. Då vil eg seie at eg har gått ganske grundig gjennom dette, og eg ser at kompetansen i dei estetiske faga ikkje er spesielt dårleg dersom ein måler det som den formelle kompetansen. Blant anna er det ein ganske stor del av dei som underviser i musikk, som, samanlikna med andre fag, har minst 60 studiepoeng vidareutdanning i faget. Det er berre få andre skulefag som ligg på det same nivået som musikk. Så lærarar i både musikk og kunst og handverk kjem frå middels til litt over middels ut når det gjeld formell kompetanse utover lærarutdanninga. Det er i alle fall eit signal om at vi har svært mange formelt kompetente, og eg veit i tillegg at vi har mange reelt kompetente, dyktige lærarar i dei faga i skulen.

Så vert det ein viktig diskusjon i samband med lærarutdanninga, men der vil eg seie at vi ikkje kan setje likskapsteikn mellom at noko er obligatorisk i allmennlærarutdanninga og at noko er viktig, for i så fall ville det vere ganske mange ting som ikkje var viktige. Mi klare oppfatning er at mange fag som i dag ikkje er obligatoriske i allmennlærarutdanninga, er svært viktige likevel. Det som er ei utfordring, er at mange nok får god nok fordjuping i faga, slik at vi har kompetente lærarar innanfor alle fag i skulen. Så må vi igjennom ein diskusjon ikkje berre om praktisk-estetiske fag, men alle fag, om kva som skal vere obligatorisk, og kva som ikkje skal vere obligatorisk, i framtidas allmennlærarutdanning. Det er ein viktig diskusjon, der eg ikkje i det heile har konkludert sjølv, og der eg ser fram til både synspunkt og vidare debatt.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [15:03:15]: Interpellanten tar opp et svært relevant spørsmål når hun spør om vi ikke taper noe vesentlig ved den norske skolen av syne når vi ensidig fokuserer på de dårlige resultatene i norsk og matte i de internasjonale testene PISA og PIRLS og resultatene av de nasjonale prøvene som viser det samme urovekkende resultatet. Jeg tror vi lett kan tape helhetssynet når vi ensidig fokuserer på slike resultater, men vil samtidig understreke at vi er nødt til å følge opp når slike undersøkelser viser at vi ligger dårligere an når det gjelder helt grunnleggende ferdigheter i basisfagene norsk og matte, enn vi burde.

De estetiske fagenes betydning i skolen er stor, både som selvstendige fag og som pedagogisk metode i andre fag. Det å oppdra barn er et stort dannelsesprosjekt der skolen spiller en vesentlig rolle i lag med hjemmet. De estetiske fagene bidrar i aller høyeste grad i den prosessen. Jeg har lyst til å bruke eksempler fra min egen hjemkommune hvor nettopp teater eller drama blir brukt aktivt som metode for å forstå problemstillinger i dagens samfunn og for at barna skal tilegne seg kunnskap om fortiden for nettopp å styrke identitet og tilhørighet.

Drama blir brukt i skolen for å forstå aktuelle tema som f.eks. forurensning og klimapolitikk og for å forstå hvordan lokalsamfunn og demokrati fungerer, slik at barna vet hvordan de kan påvirke i situasjoner der de mener at ting skulle ha vært handtert annerledes enn de blir, f.eks. i den aktuelle klimadebatten som også går lokalt.

Jeg har sett og blitt imponert over hvordan ungdom gjennom drama, musikk og billedkunst kan reflektere over og forstå rusmiddelbruk, og hva det fører med seg av smerte for alle involverte. Jeg har også vært vitne til at teaterungdom og rånere sammen har satt opp en utendørs råneopera ved en nedlagt bensinstasjon. Med god hjelp fra profesjonell komponist og regissør bidro nok den operaen til en kraftig endring i oppfatningen svært mange unge og eldre hadde av kommunens rånere.

Jeg har også sett at kulturskolen sammen med studenter ved musikkstudiet ved en høyskole har bidratt til at barn som ikke var elever ved kulturskolen, har fått brukt drama og musikk for å få følelsen av mestring og fått stor glede gjennom et prosjekt i kommunen kalt «Spæll i lag». Jeg tror det var et godt bidrag for å skape et bedre læringsmiljø ved skolene.

Stiklestad Nasjonale Kultursenter, som både interpellanten og jeg kjenner godt, bruker teater for å gjøre barn interessert i og kjent med både arven etter Olav den hellige og den mer nære historie. Hvert år arrangeres «Barnas Speldag» hvor slaget på Stiklestad dramatiseres. Hele sommeren deltar barn i vandreteateret ved folkemuseet. Der fortelles det om problemstillinger som var aktuelle for 100 år siden, og en viser også hvordan menneskene levde på den tiden. Flere museer gjør tilsvarende.

I det hele tatt er de estetiske fagene viktige for barna, både i skolehverdagen og på fritiden. De bidrar både som selvstendige fag, som pedagogisk metode og som fag som øker trivsel og fremmer godt læringsmiljø. Derfor skal vi ha oppmerksomheten rettet også mot disse.

Det betyr ikke at vi skal nedprioritere oppfølgingen av de viktige basisfagene i skolen. Kan en ikke lese, skrive og regne når en går ut av grunnskolen, er det vanskelige år som venter en ungdom - år der kanskje de estetiske fagene heller ikke gir noen glede. Vanskeligheten i en slik situasjon som den vi har hatt i skoledebatten i det siste, er imidlertid at vi mister helheten i skolen av syne. Det er derfor viktig at vi får en debatt som den vi har i dag.

For å illustrere hvor ille det kan gå, har jeg lyst til å referere til forrige ukes debatt om skoletilbudet som foregikk i fylkestinget i Nord-Trøndelag. Der kalte Venstres representant de estetiske fagene i den videregående skolen for hobbyfag. Det fikk han kraftig tilbakemelding på fra hele fylkestinget, inklusiv en ung representant fra Fremskrittspartiet, som gav Venstres representant det glatte lag og sa at representanten var mer kulturfiendtlig enn Fremskrittspartiet noen gang har vært. Jeg håper representanten Dørum har et annet syn enn hans partikollega i Nord-Trøndelag.

Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har nettopp vært opptatt av dannelsesbegrepet i skolen. Vi kan vel slå fast at nettopp de estetiske fagene er svært sentrale i den sammenhengen.

Anders Anundsen (FrP) [15:08:36]: Først en visitt til forrige taler: Det skal ikke så mye til for å være mer kulturfiendtlig enn Fremskrittspartiet, for Fremskrittspartiet har aldri vært et kulturfiendtlig parti - snarere tvert om. Vi ønsker å stimulere til frivillig kulturaktivitet på alle plan og nivåer.

Norske elevers faglige prestasjoner svekkes. Det er ikke bare PISA-undersøkelsen som dokumenterer dette, men flere internasjonale og nasjonale undersøkelser viser at våre elever blir dårligere i basisfagene. Det er en dramatisk situasjon for norsk skole når bortimot 20 pst. av elevene som går ut av grunnopplæringen, er funksjonelle analfabeter, dvs. at de skriver og leser så dårlig at de ikke evner å lese en avis og få innholdet med seg på normal måte. Derfor er det også tverrpolitisk enighet om en del tiltak som skal rette opp svakhetene i norsk opplæring, særlig i basisfagene. Selv statsministeren har vært veldig tydelig på dette.

I interpellasjonen skriver interpellanten bl.a. at det er viktig å stimulere elevenes evne til refleksjon og kritisk tenkning. Det er Fremskrittspartiet enig i, men det gjelder naturligvis innenfor alle fagkretser. Det som en egentlig etterlyser med det, er jo et mer overordnet dannelsesperspektiv også i grunnopplæringen. Etter en komitereise til Roma har også denne representanten fått sans for det overordnede dannelsesperspektivet i utdanningen, men det kan også gjøres på andre måter enn ved å stimulere de estetiske fagene. Interpellanten fokuserer nemlig veldig sterkt på de estetiske fagene. Og hva er det? Jo, det er fag som omtales som kreative fag - som billedkunst og forskjellige formgivningsfag - men det kan også omfatte f.eks. dans, teater, musikk og skjønnlitteratur o.l.

Den UNESCO-rapporten som interpellanten viser til, slår bl.a. fast at «dårlig undervisning i kulturfag har en direkte negativ effekt på barns kreativitet og selvtillit». Men er det ikke slik i alle fag? Hvis du har dårlig opplæring og undervisning i et fag, går det også ut over elevenes motivasjon til å yte i faget. Der synes jeg statsråden er inne på et godt poeng, nettopp at det vi er avhengige av i alle fagkretser, er motiverte og dyktige lærere - faglig, pedagogisk og sosialt.

Fremskrittspartiet mener det er viktig å fokusere på de viktigste og største utfordringene i norsk skole. Så langt ser det ut til at de utfordringene bare blir større. De viktigste utfordringene er bl.a. at elevenes faglige kompetanse svekkes, at elevene har manglende basisferdigheter og at lærerne har kompetansebehov. Vi har store rekrutteringsutfordringer innenfor skolevesenet, vi har store utfordringer innenfor allmennlærerutdanningen - det er en rekke utfordringer som denne sal har brukt mye tid på, og fortsatt kommer til å bruke veldig mye tid på. Da er det viktig med konkrete mål, konkret oppfølging og kunnskapsfokus, særlig i basisfagene. Derfor vil Fremskrittspartiet prioritere å fokusere på de største ufordringene først. Det er det som er det viktigste for de elevene som er i skolen i dag, det er det som er det viktigste for de elevene som er i skolen i morgen og i årene som kommer. Vi klarer ikke å løse alt, men vi må fokusere på å løse det viktigste.

Gunnar Gundersen (H) [15:12:27]: Dagens tema er viktig. Kvalitet og læring i skolen er viktig. Estetiske fag kan selvfølgelig spille en rolle.

Stortingsmeldingen «Ei blot til Lyst» i 2003, som omhandlet betydningen av kunst og kultur i og i tilknytning til grunnskolen, understreker den forrige regjerings fokus på dette. Den kulturelle skolesekken ble betydelig utvidet og videreutviklet. Kunnskapsløftet anlegger et bredt kunnskapsperspektiv og understreker betydningen av å se over snevre faggrenser, som flere har vært inne på.

Kunsten og kulturen er altså viktig i seg selv, men kan også være viktig som innfallsport til andre fag. Dermed kan man si at kunst og kultur har positive effekter både på trivsel, læring og menneskers livskvalitet, på materiell og immateriell verdiskaping i et samfunn og på vår evne til innovasjon og entreprenørskap.

Kunsten og kulturen i skolen og i tilknytning til skolen tar mange former i Norge - som egne fag, på tvers av fag, som rene kultur- og kunstaktiviteter i skolen eller gjennom kontakt med det profesjonelle kulturlivet. Samlet sett holder denne aktiviteten og dette arbeidet en meget høy kvalitet i Norge. Jeg synes kanskje det er litt underkommunisert i debatten.

Det er også viktig å minne om at det foregår mye bra arbeid lokalt på skolene. Gamlebyen skole i Oslo har satset mye på kultur i undervisningen. Her har 75 pst. av elevene et annet morsmål enn norsk, og rektor understreker at estetiske fag kan bidra til å utvikle en selvbevissthet og en trygghet hos elevene som smitter over til de mer tradisjonelle fagene. Men rektoren understreker at dette må gjøres på en gjennomtenkt måte, noe som også UNESCO-rapporten understreker. Som statsråden sa: Dårlig undervisning i kulturfag kan ha en direkte negativ effekt på barnas kreativitet og selvtillit. Gamlebyen skole viser at systematisk innsats og et bredt kunnskapssyn gir resultater: Selv med de store språklige utfordringene skolen har, oppnådde skolen svært gode resultater på de siste nasjonale prøvene.

Skolens primære oppgave er som kunnskapsformidler. Den må gi hver enkelt et kunnskapsfundament til å takle de utfordringene framtiden vil gi. Norsk skole har mange gode sider. Elevene blir selvbevisste, har høy selvtillit og er kreative, men i bunnen må de grunnleggende ferdighetene ligge. Der må hovedfokuset i norsk skole være. Vi kan ikke leve med en situasjon der altfor mange elever faller utenfor når det gjelder helt grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning. Jeg er nokså overrasket over at statsråden ikke vektla dette mye mer i sitt svar.

Etter at PISA, TIMMS og PIRLS igjen har presentert resultater for skolen som vi ikke kan være bekjent av, har skoledebatten fått et nytt perspektiv. Kvalitet må drives fram, det må settes krav, og vi må måle om resultatene er som forventet.

Læreren er, som interpellanten også var inne på, helt sentral, men det må skapes rom for at læreren skal kunne lykkes i rollen som kunnskapsformidler. Lærerutdanning, kompetanse og kvaliteten på utdanningen står sentralt. Der vet vi at vi har store utfordringer. Videre må den lokale skoleeier bli opptatt av kvalitet i skolen. Kvalitet i skolen må bli den viktigste politiske motivasjonen bak skoledebatter lokalt. Blir kommune og fylkeskommune opptatt av kvalitet, vil de sette klare mål for skolen, de vil sette klare krav til skolelederne, og de vil finne verktøyene som skal til for at målene skal kunne nås. Dette må tilpasses lokalt. Alle vil ha en god skole, men få diskuterer hvordan det skal oppnås. Norge bruker mer ressurser enn noe annet land på skole. Fokuset må være på hvordan vi kan få mer kvalitet ut av denne innsatsen.

Det er en hel kjede - fra regjering til aktivt, lokalt skoleeierskap, god skoleledelse og god klasseledelse - som må fungere for at kvalitet i skolen kommer i fokus, og det overrasker meg litt at ikke det står mer sentralt i debatten. Hovedproblemet i norsk skole er ikke at vi har hatt for lite fokus på estetiske fag; hovedproblemet er at vi har hatt for lite fokus på viktigheten av kunnskap og læringsresultatene i skolen. Høyre er stolt av å ha bidratt til å snu fokuset i riktig retning. Til og med SV har nå begynt å snakke om viktigheten av basiskunnskap. Elevene skal utvikles som selvstendige og skapende mennesker gjennom det slitsomme arbeidet det er å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter. Å bedre basisferdighetene til norske elever er hovedutfordringen i norsk skole, og interpellanten har et viktig poeng i at ulike læringsstrategier kan være nyttige i dette arbeidet.

Johanne Skjølberg (SV) [15:17:42]: Jeg vil berømme interpellanten for å sette fokus på de kreative fagenes plass i skolen i en tid der debatten i media i altfor stor grad har konsentrert seg om grunnleggende ferdigheter og kvalitet innen norsk og matematikk, kun sett ut fra norsk- og matematikkfaget selv. Jeg tror ikke det finnes noe skolefag som lever i et vakuum. Jeg har tro på at læring skjer i alle fag. Derfor er interpellantens vinkling særdeles spennende - de kreative fagenes innflytelse med hensyn til læring også i andre fag, samtidig som fagene har en særdeles viktig egenverdi som kunst- og kulturbærere.

Jeg vil benytte anledningen til å fortelle om en opplevelse fra egen praksis som lærer i grunnskolen. Min elev Oda var ikke spesielt opptatt av matematikk, men hun jobbet ganske intenst i matematikktimen med å forstå sammenhengen mellom omkrets og radius i sirkelen. Oda var, som jenter flest, opptatt av å gjøre skolearbeidet sitt grundig. Men dette med sirkelen var ikke enkelt. Hun hadde flere ganger i løpet av timen spurt meg om hva man egentlig skulle bruke dette til. Mine svar var tydeligvis ikke gode nok, så hennes frustrasjonsnivå var en smule høyt da timen var over. I de to siste timene hadde vi kunst og håndverk. Oppgaven var å sy svingskjørt til vårens Beatles-oppsetning. Oda gikk inn for arbeidet med dyp konsentrasjon. Plutselig kom det fra henne, bakerst i klasserommet: Frøken, dette er jo matematikk. Dette er sirkelen, og lengden på skjørtet er radiusen. Ved hjelp av radius og pi klarte Oda å regne ut både livvidde og skjørtelengde. Jeg kan forsikre dere om at både elev og lærer var fornøyd da skoledagen var over. Begge hadde lært noe vesentlig.

Dette er en liten, kanskje litt naiv hendelse fra klasserommet, men den illustrerer et viktig moment, nemlig at teori sammen med praksis gir det beste resultatet. Det er i brytningen mellom teori og praksis at god læring skjer. Det er ved å projisere teoretisk kunnskap inn i praksis at elevene får en utvidet og grunnleggende forståelse av den kunnskapen som er blitt dem til gode. Og det er svært ofte nettopp gjennom de kreative fagene at teori konkretiseres.

Å tegne et motsetningsforhold mellom kreativitet og kunnskap er meningsløst. Historien bør ha lært oss dette. For hvem av oss kan skille mellom arkitekten og kunstneren Michelangelo? Peterskirken i Roma er jo nettopp symbolet på tverrfaglighet og på hvor nære matematikkfaget og estetikkfagene er. Hvem kjenner ikke til Leonardo da Vinci som flykonstruktør? Ville han i 2008 ha blitt betegnet som en kunstner eller som en ingeniør?

I 2008 er det ingeniørkunst å bygge broer som ivaretar de tekniske utfordringer med hensyn til tålegrenser for vær og vind, samtidig som de har en estetisk dimensjon i landskapet. Igjen er gode matematiske og estetiske kunnskaper en forutsetning.

Jeg vil framheve Den kulturelle skolesekken som en utømmelig kilde til kunst- og kulturopplevelser i skolen. Målet med Den kulturelle skolesekken er å bidra til at elever i grunnskolen får et profesjonelt kunst- og kulturtilbud. Elevene skal få et positivt forhold til kunst- og kulturuttrykk av alle slag, og Den kulturelle skolesekken skal også medvirke til å utvikle en helhetlig innlemmelse av kunstneriske og kulturelle uttrykk i realiseringen av skolens læringsmål. At Den kulturelle skolesekken så klart knyttes opp mot skolens læringsmål, er en styrke. I Nordland fylkes modell er den enkelte kommune og skole gitt stor lokal handlefrihet nettopp for å underbygge at dette skjer. Det hentes inn arkitekter, kunstnere, forfattere og håndverkere som alle jobber mot felles mål, og som jobber mot at skolens totale læringsmål skal oppnås. Det er engasjement med høy temperatur.

Det er gledelig at det nå settes i gang forsøk i den hensikt å innlemme Den kulturelle skolesekken også i den videregående skole. Neste mål bør selvfølgelig være at barnehagene blir tatt med.

SV har alltid hatt som utgangspunkt at mennesket er helhetlig. Man lærer best ved å ta i bruk alle sanser.

Det er gjennom tverrfaglighet at målet om at elevene skal lære å forstå logiske strukturer, håndtere kvalitative og kvantitative størrelser og øve opp evnen til refleksjon og kritisk tenkning, nås.

Det er derfor gledelig at den rød-grønne regjeringen så tydelig signaliserer at den tar de estetiske fagene på alvor. Jeg vil framheve «Skapende læring - Strategi for kunst og kultur i opplæringen» og opprettelsen av Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen ved Høgskolen i Bodø som særlig viktige grep i så måte.

Dagrun Eriksen (KrF) [15:23:11]: Først og fremst vil jeg takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema i den skoledebatten som går for tiden. Med den viktige og nødvendige fokuseringen som har vært på kunnskap i skolen, på matte, på norsk og på engelsk, er det ofte lett å glemme de andre fagene, som er minst like viktige. PISA-, PIRLS- og TIMMS-undersøkelser og resultatene fra våre egne nasjonale prøver har fått Regjeringen til instinktivt å øke timetallet i nettopp fagene matte, norsk og engelsk. Andre fag, som musikk og håndverk, mister oppmerksomheten fordi de angivelig ikke handler om kvalitet i skolen.

PISA har vist at vi scorer lavt i en rekke ferdigheter sammenlignet med andre land. Det er en indikator på utdannelsesmålet, men forteller ikke nødvendigvis alt om kvaliteten i skolen. Menneskets nytteverdi er ofte dokumentert gjennom økonomiske, medisinske eller sosiale bidrag. Men anerkjennelsen av en elevs menneskeverd betyr at verdi- og dannelsesoppgaven også er viktig for skolen. Derfor må læringsarbeidet bygge på et helhetlig læringssyn som integrerer oppdragelse, kunnskap og mestring.

Jeg tror det er viktig å spørre oss selv om virkelig alt som teller, kan telles. En skole kan ha mange elever med gode karakterer, som scorer høyt, og likevel ha mye mobbing og mistrivsel. Er en slik skole et eksempel på en skole med gode kvaliteter? Vi kan sette inn all verdens tiltak for å bedre elevenes karakterer, men er det ikke også viktig med karakter?

Med det behovet vi har for håndverkere i årene framover, lurer vi på hvorfor vi ikke klarer å skape en skole som skaper vinnere i stedet for tapere av praktisk sterke elever. Praktisk-estetiske fag er viktige for å få dette til, men også praksisrettet teori.

Jeg registrerte at statsråden snakket mye om hva man ønsket å gjøre både i barnehage og i tidlig skole. Jeg møter mange som ser med bekymring på ungdomsskolenivået og den manglende muligheten som finnes i dag til å skape vinnere av praktisk sterke elever på nettopp det trinnet.

Skolens mål er å gi barn og unge allmenndannelse, personlig utvikling, kunnskap og ferdigheter. Derfor har også skolen som institusjon en sentral rolle som kultur- og verdibærer.

Elevene trenger kunnskaper i språk, matte og fysikk. Det er viktig, men de trenger også en kulturell kompetanse - en åndelig ballast og en livskapital. En oppvekst der møtet med kunst og kultur føyer seg inn som en naturlig del av det pulserende dagligliv, tror jeg vil bidra til å utvide de unges evne til kontakt med virkeligheten og til bedre å kunne møte de mange utfordringer de stilles overfor i livet.

Men ingenting kommer av seg selv. Også kunst og kultur har sine koder som en må lære å kjenne. Det er sagt at nordmenn er født med ski på beina. Det stemmer selvsagt ikke. Men det som er sant, er at de fleste i Norge har et forhold til skisport eller fotball. Dette ble utviklet gjennom opplevelse, gjennom lek, spill og læring fra vi var barn. Gradvis ble vi ført inn i et kodesystem av spilleregler, historiske fakta om vinnere og rekorder, kjennskap til utøvere osv. Dette la grunnlaget for at vi senere i livet også kunne glede oss over idrettsopplevelser. Slik er det også med vårt forhold til kunst og kultur. Vi trenger å lære å kjenne kodene. Vi trenger å oppleve musikk og kunst og for den saks skyld håndverk på nært hold over tid - og lære mer om dem.

Skolens viktigste oppgave er å sette barn og unge i stand til å møte framtiden på en best mulig måte gjennom å gi dem identitet. Da er det avgjørende at vi klarer å gi elevene en helhetlig kompetanse. Vi kan ikke redusere debatten om kvalitet i skolen til å bli en enten-eller-debatt, hvor en vektlegging av dannelseselementet blir en koseskole, og en vektlegging av utdanningselementet blir en puggeskole. Nei, skolen må både-og. Den må både danne og utdanne - til gagns mennesker. Får vi til det, kan vi virkelig begynne å snakke om at vi har oppnådd kvalitet i skolen, og at vi skaper mestrere - av både de praktisk sterke og de teoristerke elevene.

Inger S. Enger (Sp) [15:28:16]: Debatten som reises i dag, er viktig - kanskje viktigere enn vi tenker på i første omgang. Så takk til representanten Knutsen som har brakt opp dette temaet.

Det har vært fokusert mye på resultatet av PISA-undersøkelsen fra i fjor høst. Det er ikke så rart om det har vært bekymring knytta til resultatene. Vi ligger på et lavere nivå enn vi hadde ønska oss i basisfaga. Det bør vi bli bedre på, men vi må heller ikke glømme at det er svært mange elementer som ikke blir målt i denne type prøver. Noe av dette kan knyttes opp mot dagens tema.

Som statsråd Solhjell sa i innlegget sitt, har Regjeringa tatt både den estetiske dimensjonen og de estetiske faga i opplæringa på alvor. For å sikre at det nye læreplanverket speiler et bredt kunnskapsbegrep og de grunnleggende ferdigheter dagens unge trenger, vedtok denne regjeringa å tilføre læreplanverket en ny del kalt «Prinsipp i opplæringa». I denne blir det bl.a. understreka at kulturell kompetanse er viktig for deltakelse i et samfunn hvor mange kulturer er representert. Elevene skal møte kunst- og kulturformer som stimulerer kreativiteten og nyskapende evner. En kan gjerne si at dette er med på å utvikle dannelsesbegrepet.

Det har blitt nevnt i debatten at det i 2007 i Bodø blei oppretta et nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringa. Senteret har flere funksjoner. Det skal medvirke til å styrke kunst- og kulturkompetansen både hos lærere og elever. Samtidig med dette er det utarbeidet en strategiplan: Skapende læring. Den har fem satsingsområder. Det blir litt mye å liste opp alle fem, men jeg skal nevne dem så vidt. Det første er å utvikle og styrke kunstfaglig kompetanse og kulturtilbudet i opplæringen i både barnehage og grunnopplæring. Det andre er å styrke formidlingskompetansen i kunst- og kulturfag i opplæringen. Det tredje er å utvikle varierte undervisningsformer og gode pedagogiske verktøy. Det fjerde er å stimulere og dokumentere kunst- og kulturfaglig opplæring og utdanning. Det femte er å gjøre sentrale deler av landets kulturarv og kulturelle uttrykk fra det flerkulturelle samfunnet tilgjengelig for oss alle.

Det kan ikke være så mye å utsette på disse punktene. Nå sies det fra mange hold at skolereformene har ført til at skolen har blitt for teoretisk. Fra barnetrinn til høgskolenivå er det ikke lagt stor nok vekt på elementer som sikrer utvikling av det skapende mennesket. Derfor tenker jeg at slike satsingspunkt som dette kan ha stor verdi.

Formidlingskompetansen skal styrkes, står det i et av punktene. Det er nok bra. En sentral person i Husflidslaget som også er lærer, har uttrykt det slik overfor meg:

«Breidda av dei estetiske faga er nesten fråverande i utdanninga. Kulturskulane tek seg av ein del. Dei aller fleste ungar likar å skape noko, gjere noko med hendene som faktisk utfordrar den estetiske utviklinga. Dei får ikkje lenger særleg med gledelege utfordringar for praktisk skaparevne.»

Jeg tenker at dette er noe som også må høre hjemme i den stortingsmeldinga som kommer om lærerutdanning og lærerrollen.

Det har blitt nevnt i debatten at Regjeringa er opptatt av tidlig innsats på en rekke områder. Vi lærte mye om det av St.meld. nr. 16. Det er viktig at vi ikke bare tenker basisfag, men også vektlegger de feltene som stimulerer til livsglede, skapertrang og bevegelse.

I tidsskriftet Skolelederen nr. 2 for 2008 skriver lærer og hjerneforsker Britt-Louise Theglander en artikkel med tittelen «Våken mottaker viktig». Jeg skal ikke referere hele artikkelen, men tittelen kan det iallfall ikke være vanskelig å være enig i. Ett av hennes poeng er at vi ikke klarer å holde våkenhetsgraden på topp særlig lenge. Det gjelder både voksne og elever. Forskning viser at vi har omtrent 10-15 minutter med full våkenhetsgrad i hjernebarken. Så er det nødvendig med avbrudd, gjerne med bevegelse. Dette kan også være nyttig kunnskap å ha med seg med tanke på de praktisk-estetiske fagene. Det gir dem faktisk en ekstra tilleggsdimensjon.

Odd Einar Dørum (V) [15:33:17]: Jeg oppfatter det slik at det interpellanten har reist som tema, og som statsråden har svart på, er et spørsmål om allmenndannelsens plass i den norske utdanningen. Jeg er enig med alle talerne, inkludert statsråden, som har sagt at det kulturelle og estetiske perspektiv hører ikke utelukkende hjemme i estetiske fag, men hører også hjemme i andre fag. Det er slik at i den utdannelsesballast jeg har med meg i livet, fikk jeg en ballast f.eks. gjennom norskfaget som gikk langt utenfor det å lære å lese og skrive. Det er ingen tvil om at den kontakt jeg fikk med levende litteratur, betydde veldig mye. Slik kan vi snakke også om andre fag. Når det gjelder den dannelsesreise som representanten Anundsen begeistret skildret fra talerstolen - hvoretter jeg foretok det man på stortinsgsspråk kan kalle for stille applaus fra salen, som utspant seg ved fekting av armer, ingen annen lyd, bare fektingen, som kunne observeres - er det helt riktig at går man inn i et fag som historie og tar med seg røttene og ser på hvordan mennesker har tenkt, opplevd og organisert samfunnet gjennom tidene, bærer dette i seg det kulturelle og allmenndannende perspektivet.

Det er også slik at læreres evne til å stå for dette, kunne det og formidle det er helt avgjørende. Her er det slik at et praktisk skritt som kan foretas når som helst dersom det er vilje til det, er jo å vedta å endre forskriften til opplæringsloven og si at for å undervise i et fag, skal man ha kompetanse i faget, ikke bare ha kompetanse i å være ansatt. Det vil i seg selv kreve en del praktiske overganger i vårt land, for det er mange som mangler en ballast. Men det vil også føre til at man systematisk gir folk en tilleggsballast. Så representantens perspektiv om allmenndannelse sett ut fra estetiske fag, men av meg og andre, bl.a. statsråden, også utvidet til å handle om andre fag, er et viktig perspektiv.

Så er det slik at dette allmenndannende perspektivet jo ikke står i motsetning til å gjøre det bra - og gnistrende bra - i PISA-undersøkelser. Det er jo et kjempepoeng at man ikke er intelligent på et snevert høyt nivå og nærmest blir dum på et høyt nivå. Det må være slik at gnistrer det av deg, har du med deg nysgjerrigheten også utover det å kunne lese, skrive, regne, gjøre rede for deg muntlig, snakke engelsk og holde på med IKT. Så det er ingen motstrid i det. Det henger sammen.

Jeg tror at disse estetiske fagene har en egenverdi også i hele skoleløpet for å kunne fange opp andre sider ved menneskelivet enn dem som fanges opp i de rent teoretiske fagene. Det er ingen tvil om at det er viktig. Men da må det være slik som det var på den skolen jeg besøkte i dag, at man har en gnistrende godt skolert musikklærer, og ikke bare en som skal holde på med musikk. Det må være slik at vi til de lærerne som holder på med dette, stiller de samme forventninger og krav som vi gjør når det gjelder ferdigheter knyttet til norsk, matematikk osv. Før vi kommer i gang med å gjøre noe med norsk lærerutdanning - det vil uansett ta tid - må vi sørge for at vi gjennom systematisk videreutdanning gir glede og kompetanse til dem som er der i dag.

Til slutt noe om Den kulturelle skolesekken. Gjort på den dårligste måten blir dette tiltak hvor det ramler noen kunstnere innom en skole, og så prøver man å organisere seg i håp om at det blir bra. Gjort på en gnistrende bra måte, f.eks. slik som det skjer i Akershus, utvikles dette i en levende dialog mellom de kulturarbeiderne det gjelder, og de skolene det gjelder, slik at man uten at folk blir brydd, eller uten at man lurer på tiden, forener dette som en del av det undervisningsopplegget man har. Jeg vil oppfordre statsråden, spesielt når det gjelder Den kulturelle skolesekken, til å se på hvordan man kan få effekt av det. Det er jo en egen sak om det, og vi har den nå i grunnskolen. Det er veldig viktig at vi lærer av de beste eksemplene, hvor det ikke blir kunstnerne for seg og skolen for seg, og så et litt keitete møte for å finne ut av det, men at det blir en levende dialog mellom kulturarbeidere som kan levere noe, og som på den måten inngår i fag. Jeg har selv noen skinnende opplevelser fra egen skolegang 50 år tilbake i tid som går ut på at det var fullt mulig å gjøre det i datidens Norge. Det må også være mulig i dag. Så var jeg så heldig at vi hadde en overlærer på skolen som var barnebokforfatter. Han er i Wikipedia skildret som en middelmådig barnebokforfatter. Men han var en gnistrende god forteller, så en venn av meg har tenkt å supplere Wikipedia, for da kan man jo supplere den historien så folk som ikke fikk opplevelsene med seg, i hvert fall kan bli påmint av andre om at det var slik.

Jeg syns at interpellanten har reist en svært viktig debatt. Allmenndannelse, estetiske fag, gode lærere i dette og Den kulturelle skolesekken står ikke i motstrid til PISA. Dannede mennesker var i sin tid i stand til å bygge Pantheon, var i stand til å bygge det som vi har sett i Roma og i Firenze, og det skal selvfølgelig ikke være mindre ambisjoner i vår tid. Det å lese, skrive og regne står ikke i motstrid til det å ha litt åndskraft med seg.

Lena Jensen (SV) [15:38:30]: Kreativitet skaper mennesker og gjør det umulige mulig.

Først vil jeg gjøre en snarvisitt innom ungdomshuset Tvibit i Tromsø, som er et kulturhus for ungdom. De har en filosofi som er viktig og nødvendig i den norske skolen. Jeg opplever at veldig mye av den filosofien de har, er mer eller mindre systematisert eller formulert inn i den norske skolen.

Filosofien er delt inn i fem punkter og er som følger:

• Tør å gjøre det umulige mulig!

• Ikke vær redd for å mislykkes!

• Tør å gjøre en forskjell og forandre verden!

• Glem aldri hvor du kommer fra!

• Husk å se og oppmuntre andre!

På ungdomshusets nettsider kan man lese følgende:

«Vi skal være et kreativt hus: vi skal være åpne for det vi ikke har prøvd før, vi skal gjøre ting på stadig nye måter, vi skal være nysgjerrige, forske og leke. Vi skal leve etter prinsippet: alt er mulig - inntil det motsatte er bevist. Vi skal dele med og være åpne overfor andre. Vi lever ikke av konkurranse, men har fordeler av at våre prinsipper, idéer og prosjekter sprer seg og får forståelse hos andre.»

Jeg syns at disse prinsippene er viktige også i den norske skolen. Dette er en filosofi som er med på å skape kun vinnere og ikke tapere. De kreative fagene i skolen er viktig, og det er viktig å ta inn kreativitet i alle fag.

Skolen i dag er dyktig på veldig mange områder. Debatten tidligere i vinter har dreid seg veldig mye om PISA- og PIRLS-undersøkelsene, hvor Norge ikke scorer på topp verken i lese- eller tallforståelse.

Det er nødvendig at elevene er gode til å lese og gode til å skjønne tall. Det er viktig når vi ser at resultatene ikke er gode nok, at man setter i verk tiltak. Det har statsråden gjort på en god måte, og statsråden følger dette opp også i den stortingsmeldingen som snart vil komme om kvalitet i grunnopplæringen.

Representanten Tove Karoline Knutsen har i dag en veldig viktig interpellasjon. Jeg er veldig glad for at statsråden og Regjeringen har fulgt opp dette med kunst og kultur i opplæringen, ikke minst gjennom strategiplanen for kunst og kultur i opplæringen og gjennom opprettelsen av Nasjonalt senter for kunst og kultur ved Høgskolen i Bodø, som har vært nevnt i debatten. Det er også viktig at man i denne planen har styrket kulturskolens rolle i kommunene som et lokalt kompetansesenter.

Når man ser på hvilken type samfunn som utvikler seg, og hvilken type samfunn som er i vekst, ser vi at dette er de kreative samfunnene. Det er de kreative byene som er skapende, som er lærende.

Jeg er veldig glad for at denne regjeringen også har satt i gang med entreprenørskap som programfag i videregående opplæring.

Det er viktig å ha tallforståelse og å kunne lese og skrive. Men det å kunne tenke selv, det å være kreativ, er overordnet viktig for å kunne mestre livet. For å kunne møte livet og framtiden som er i stadig endring, er dette med kreative fag utrolig viktig.

Jeg vil også bare helt kort komme innom satsing på skolebibliotek. Denne regjeringen vil veldig kjapt komme med et program for skolebibliotekutvikling. Dette er viktig. Det er viktig å satse på gode bibliotek med kompetente folk, med bøker og med veiledning. Dette er viktig for å skape en skole som er god.

Som både interpellanten og mange andre har vært inne på, gjennomførte UNESCO i 2004, med professor Anne Bamford som leder, en stor internasjonal undersøkelse om hvilke effekter kunst- og kulturundervisning har på hele grunnopplæringen, på lokalsamfunnet og på elevenes sosiale og personlige utvikling. Denne undersøkelsen slår ettertrykkelig fast at dette har store positive effekter hos barn og unge i skolen, og i dagens skole er det heldigvis mange lærere med solid og god kunstfaglig kompetanse. Disse bidrar til økt selvtillit, mindre fravær og mye bedre lese- og skriveferdigheter blant barn og unge gjennom sin undervisning i musikk og andre estetiske fag. Men dessverre er det slik at mange som underviser i estetiske fag, ikke har kompetanse i dette. Jeg er veldig glad for at statsråden har signalisert at man gjennom lærerutdanningsplanen vil se på dette. For i dagens allmennlærerutdanning er det ingen estetiske fag som er obligatoriske, noe som den forrige regjeringen gjennomførte. Jeg er glad for at statsråden vil se på om man ikke bør ta dette inn og gi alle våre lærere en bedre kunstfaglig kompetanse.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Tove Karoline Knutsen (A) [15:44:04]: Det har vært spennende å følge denne debatten, og jeg er svært glad for at mange ville delta. Men så er det også sånn at skolespørsmål engasjerer, og debatt bidrar både til å vise hva vi står sammen om nå, og hva som er forskjellen mellom de ulike partiene.

Når jeg i dagens interpellasjon har tatt opp spørsmålet om kulturfagenes plass i skolen, er det både med fokus på disse fagenes egenverdi som sjølstendige fag og med tanke på hvordan metoder hentet fra kunstfagene har vist seg å forbedre det generelle læringsmiljøet. Bredde og variasjon i undervisningen er i seg sjøl viktig for å bedre skolen.

Andre internasjonale undersøkelser bekrefter de konklusjonene som professor Anne Bamford kommer med i rapporten «The Wow Factor». Europarådets rapport «Culture, Creativity and the Young», som kom i 1999, sier det samme: Kunstfagene forbedrer evnen til kreativ tenkning og problemløsning. Kunstfagene forbedrer evnen til kommunikasjon, som er en helt nødvendig ferdighet i dagens komplekse samfunn. Kunstfagene styrker grunnleggende skrive- og leseferdigheter og evnen til å «lese» kulturelle koder. Kunstfagene forbedrer elevenes resultater i andre fag, også i basisfag, noe man f.eks. ser i Finland. Jeg har også lyst til å nevne at kunstfagene har vist seg å være særlig viktige som pedagogiske redskap i arbeidet med spesielle grupper med særlige behov, f.eks. elever med mangelfull språkbeherskelse eller ulike psykiske eller fysiske funksjonshemninger.

Denne regjeringa har vist, både gjennom satsing på kulturskolene og gjennom ordninga med Den kulturelle skolesekken, at man ser hvor viktig det er at barn og unge får være kulturelt skapende og aktive, som nettopp kulturskolene gir anledning til, sjøl om det pr. i dag ikke er plass til alle som gjerne vil inn, og ikke minst gjennom ordninga med Den kulturelle skolesekken - som mange har nevnt - som lar elever få møte profesjonelle kunstnere innen ulike kunstformer og -sjangere. Jeg er glad for at den rød-grønne regjeringa gjennom Kulturløftet virkelig har satt kulturen på den politiske dagsordenen.

I St.meld. nr. 8, Kulturell skulesekk for framtida - som også statsråden nevnte - holdes denne ordninga fram som viktig for Kunnskapsløftets vektlegging av skapende læring. Men både kulturskolene og Den kulturelle skolesekken er avhengig av at det tredje beinet i kultursatsinga er på plass, dvs. kultur- og kunstfagene i grunnskolen, i videregående opplæring og i lærerutdanninga.

I går fikk jeg en mail fra undervisningsinspektør Marit Rundberg ved Breidablikk ungdomsskole i Sandefjord. Hun var svært glad for at spørsmål omkring kulturfagenes plass i skolen skulle debatteres i Stortinget i dag, og skreiv følgende:

«Jeg ønsker derfor å fortelle deg at vi i vår skole arbeider med å bygge opp en skolemodell der nettopp de grunnprinsippene du nevner skal gjelde: At estetiske fag skal være porten inn til og rammen rundt å nå kunnskapsmål i teoretiske fag, ja alle fag. Det gir større motivasjon og arbeidsglede.»

Jeg trur det kan være høvelige avslutningsord for min del av debatten. Takk til alle som deltok!

Statsråd Bård Vegar Solhjell [15:47:30]: Takk til interpellanten for å ha teke opp eit viktig spørsmål! Og takk til deltakarane i debatten for ein god debatt!

Eg vil avslutte med berre ei lita oppsummering. Det er eigentleg eitt hovudtrekk som eg synest ofte kan vere ei utfordring i denne typen debattar: Når ein snakkar om dei praktisk-estetiske faga, er dei viktige i seg sjølve, men i tillegg representerer dei viktige verdiar som òg går over i andre fag. Det same gjeld faktisk for alle skulefag. Norskfaget eller matematikkfaget er viktige fag i seg sjølve, men utviklar òg ferdigheiter hos oss som vi har allment bruk for som menneske og i samfunnet - og òg i andre fag. Det same gjeld òg motsett: Alle fag i skulen er kunnskapsfag. Kunst og handverk er eit viktig kunnskapsfag, som er starten på utdanning til næringsvegar som er viktige for Noreg.

Eg hugsar at ein av og til i den politiske debatten tidlegare brukte å seie at vi ikkje kan leve av å klippe håret på kvarandre. Svaret på det er: Jo, vi kan leve av å klippe håret på kvarandre - dersom vi òg sørgjer for å kunne leve av å smelte aluminium til kvarandre, og sørgjer for å kunne leve av å designe nye produkt og konstruere bruer til kvarandre.

For å illustrere korleis desse ulike kunnskapsfaga spelar saman, er det altså slik at veldig mange bedrifter i Noreg vil vere avhengige av å rekruttere både dei menneska som har tung realfagbakgrunn, og dei som har tung designbakgrunn og har gått ein heilt annan veg. Alle spelar dei ei rolle i utviklinga av norsk næringsliv.

Eg meiner at vi skal sjå på alle skulefaga slik at dei utviklar dei viktige ferdigheitene som ligg der. Vi treng å utvikle grunnleggjande ferdigheiter i lesing, rekning osv. - det er ei hovudutfordring for norsk skule å bli betre på det. I tillegg treng vi spesialisert kunnskap og kompetanse i kunst og handverk, i musikk og i andre estetiske fag, men òg i eit breitt spekter av andre skulefag.

Det er altså ikkje slik at det er ei motsetjing mellom dei faga som vi har diskutert no, og andre fag. Tvert imot er det slik at dei er supplement i eit samfunn som treng eit breitt spekter av kompetanse og kunnskap i framtida.

Eg takkar igjen for ein god debatt.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er avsluttet.

Representantene bes om å innta sine plasser, slik at vi raskt kan komme i gang med voteringen. Intensjonen er å prøve å få avviklet også odelstingsmøtet før kl. 16.