Presidenten: Etter ønske frå kommunal- og forvaltingskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 40 minutt og blir fordelt med inntil 5 minutt til partia sine hovudtalarar og inntil 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå partia sine hovudtalarar og etter innlegg frå statsråden innafor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

- Det er vedteke.

Ib Thomsen (FrP) [13:54:33]: (ordfører for saken): Komiteen hadde åpen høring i denne saken 13. desember 2007, der Vannbevegelsen, NORVAR, Veolia Vann, Bekkelaget Vann, NHO, Fagforbundet, KS etc. stilte.

Teknisk infrastruktur er ryggraden i et moderne samfunn. Denne infrastrukturen omfatter bl.a. transport, energisystemer, vannforsyning og avløpssystemer. Ifølge NRK får 1,4 millioner nordmenn vann som kan inneholde sykdomsfremkallende parasitter - dette til tross for at eiere av vannverk er forpliktet til å ha rensemetoder som hindrer smittestoffer i å nå fram til vannkranene, og til tross for at vannverkene stort sett er offentlig eid og offentlig kontrollert. Så det er ikke noe «shanglabangla» som vil sikre at millioner av nordmenn får godt vann i vannkranene.

Det vil koste rundt 50 milliarder kr å skifte ut alle de dårlige vannrørene i Norge, dvs. 30 000 kr pr. husholdning og med enorme kostnadsløft for kommunene. Det er her Fremskrittspartiet ser at det faktisk kan være en fordel for kommunene å ha samarbeidspartnere blant de private aktørene å støtte seg på, også i det kraftige løftet som trengs i Kommune-Norge på dette området for å få en sikker vannforsyning. Jeg ser heller ikke at regjeringspartiene er med på å løfte dette med kroner og øre, mer penger, til kommunene på dette viktige området.

Hvordan er det man ønsker å tilnærme seg denne problemstillingen? Jo, det er ved å fremme et forslag. Vann- og avløpsstrukturen forblir heleid av det offentlige i all framtid, det er en del av regjeringspartienes løsning. Dette er ikke en løsning på de viktige oppgavene.

Fremskrittspartiet er opptatt av at folk skal ha tilgang til godt vann. De fleste mottar i dag godt vann fra sitt lokale vannverk. Vi vil likevel vise til saken med den fryktede parasitten som herjet både i Bergen i 2004 og sist sommer i Oslo.

Det offentlige har en viktig oppgave når det gjelder kontroll av VA-sektoren. Vann og avløp er stort sett allerede offentlig eid, men det finnes også private vann- og avløpsinfrastrukturer. For eksempel har mange industribedrifter egne vannrenseanlegg for å innfri myndighetenes utslippsregler, noe jeg oppfatter som uproblematisk. Vi har heller ingen betenkeligheter med løsninger der f.eks. industribedrifter og kommuner samarbeider om vannrensing eller annen vann- og avløpsstruktur.

Konkurranseutsetting av driftsoppgaver samt organisering av VA-virksomheten i private andelslag må naturlig nok være tillatt, forutsatt at hensynet til sikkerhet og beredskap blir tilfredsstillende ivaretatt. Man må skille mellom begrepene «konkurranseutsetting» og «privatisering», og et eventuelt forbud mot privat drift av vann og avløp ville kunne få uheldige konsekvenser. Men man må også kunne ha langsiktige samarbeidsavtaler mellom det offentlige og de private aktørene om leveranse av offentlige tjenester. Vi vil vise til at vi i Norge allerede har god erfaring med offentlig og privat samarbeid i veisektoren, og ser ingen grunn til at det ikke også skal kunne brukes innenfor vann og avløp.

I takt med økende profesjonalisering av vann- og avløpsbransjen i Norge og internasjonalt vil det være naturlig å samle all lovgivning på dette feltet i en samlet norsk VA-lov, slik man har gjort innenfor energibransjen med energiloven. Derfor har Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til samlet norsk vann- og avløpslov.»

Vi mener at vannkvaliteten ikke er avhengig av om det er privat eller offentlig eierskap, men av kravene som stilles, og av kontrollrutiner. Derfor er forslaget som er fremmet i dokumentet, irrelevant i forhold til de høyst reelle utfordringer som finnes innen vann og avløp.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det fremdeles skal være tillatt at driftsoppgavene settes ut på anbud, forutsatt at hensynet til sikkerhet og beredskap blir tilfredsstillende ivaretatt, som jeg har nevnt før. Av hensyn til lokal handlefrihet og til lokaldemokratiet bør kommunene ha mulighet til å velge andre driftsformer. Vi mener også at kommunene bør kunne ta stilling til dette helt uavhengig av hva Stortinget mener, og at det er en del av styrkingen av lokaldemokratiet.

Jeg ønsker å fremme forslaget fra mindretallet.

Presidenten: Representanten Ib Thomsen har teke opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:59:51]: Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har ulik ideologisk tilnærming til spørsmål om offentlig eierskap generelt.

Jeg har lyst til å utfordre representanten Thomsen på følgende: Er representanten Thomsen positiv til at private kommer inn og eier også selve infrastrukturen i norsk vann- og avløpssektor, hvis det skjer i samarbeid med kommunene?

Ib Thomsen (FrP) [14:00:15]: Jeg har lest forslaget til Senterpartiet og har sett at det er moderert kraftig fra den gangen det ble fremmet i Stortinget, til etter at vi har behandlet det i komiteen. Vi kjenner nesten ikke igjen forslaget i forhold til det som opprinnelig ble fremmet. Det virker som om Senterpartiet har endret politikk på det området bare under behandlingen av saken i komiteen.

Så fikk jeg spørsmål om vi har problemer med at private eier infrastrukturen. På mange områder i Norge eier private infrastrukturen, og det fungerer veldig bra. Det vi har hengt oss opp i her, er at man må kunne vurdere dette lokalt. Vi har tro på lokaldemokratiet. Senterpartiet sier også at de har tro på lokaldemokratiet, men i denne saken beviser man faktisk det motsatte.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:01:17]: Tror representanten Thomsen at Fremskrittspartiet lokalt kunne se det som tjenlig å få inn private aktører på eierskapssiden i vann- og avløpssektoren?

Ib Thomsen (FrP) [14:01:31]: Ja, jeg tror at man i mange kommuner ønsker å vurdere private som eieraktører på lik linje med at man vurderer om kommunene selv skal ta disse store investeringene som man ser for seg at kommunene må gjøre i framtiden for å sikre en god vannkvalitet.

Men jeg vil stille spørsmål tilbake: Hvilke andre oppgaver ser Senterpartiet for seg der staten kan gå inn som eiere i kommunene? Vil de overkjøre kommunene på flere områder? Hva kan kommunene forvente der? Det er slike spørsmål man bør stille - kanskje ikke minst til seg selv.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Tom Strømstad Olsen (A) [14:02:36]: Det er en viktig dag for alle innbyggere i Norge når Stortinget i dag behandler representantforslaget fra stortingsrepresentantene Trygve Slagsvold Vedum og Per Olaf Lundteigen om gjennom lov å sikre at vann- og avløpsinfrastrukturen forblir heleid av det offentlige i all framtid.

Drikkevannet er å regne som en livsnødvendighet for alle mennesker. Alle er avhengig av vann for å overleve. Det kan ikke være slik at noen skal tjene penger på en så viktig og nødvendig naturressurs. Vi kan jo bare tenke oss hva som f.eks. ville skjedd i en by hvis et hus hadde begynt å brenne, og brannvesenet ikke kunne få tilgang til nok vann til å slukke med. Hva hadde skjedd om det private vannverket hadde gått konkurs? Ville befolkningen sittet med tomme kraner og vært avhengig av at kommunene skulle kjøre ut tankvogner med vann til befolkningen? Skulle kommunen tatt over konkursboet og fått det på fote igjen, slik at private igjen kunne komme inn for å skumme fløten?

Flere land har tidligere vedtatt å styrke offentlig kontroll med drikkevannet. Sverige, Sveits og Nederland har de siste årene innført lover som hindrer at private skal kunne ta kontroll over vannforsyningen. Det er på høy tid at også Norge nå får en lov på dette viktige området. NOU 2006:6, Når sikkerheten er viktigst, slår fast at vann- og avløpsinfrastrukturen er en naturlig monopolvirksomhet og en kritisk infrastruktur for samfunnets funksjonsdyktighet. Det er derfor med stolthet jeg i dag kan stå på denne talerstolen og vite at jeg tilhører et flertall som vil ta dette viktige grepet. Uten et rød-grønt flertall i denne salen ville ikke dette vært mulig. Her ser vi virkelig skillelinjene i norsk politikk. Med et borgerlig flertall hadde det ikke vært mulig å sikre denne sektoren på en tilfredsstillende måte.

I dag er det alt vesentlige av vann- og avløpsinfrastrukturen eid av det offentlige, men det eksisterer en mulighet for at overnasjonale føringer kan legge et økt press mot liberalisering også innenfor denne sektoren. Multinasjonale selskaper kan nå legge bort sine planer om å gjøre vann- og avløpssektoren i Norge til et forretningsområde. Offentlig eierskap blir nå lovfestet.

Vi er glad for støtten fra Kristelig Folkeparti, men ser at Høyre og Fremskrittspartiet mener det vil være uproblematisk å slippe til private eiere så lenge kvaliteten på drikkevannet kan sikres gjennom lovverket. Dette ville åpnet for anbud og kommersialisering av denne viktige infrastrukturen.

Det er viktig å presisere at lovforslaget gjelder eierskapet og ikke handler om hvordan den enkelte kommune organiserer driften av vann- og avløpstjenestene. Kommunene og de kommunalt og interkommunalt eide selskapene vil alltid ha behov for å sette oppgaver ut på anbud. Dette kan være legging av ledninger, bygging av renseanlegg og utførelse av spesialiserte oppgaver som kommunen ikke ser det som hensiktsmessig å ha personell eller maskiner for å utføre selv.

Vi vil understreke at flertallets tilråding handler om eierskapsreguleringen. Mindretallets bekymring om at offentlig eierskap vil hindre fortsatt Offentlig Privat Samarbeid innen vann- og avløpssektoren, er derfor ikke reell. Beslutningen om hvilke oppgaver som skal settes ut på anbud til privat sektor, må overlates til den enkelte kommunes eierstyring og har uansett ikke irreversible konsekvenser.

Bent Høie (H) [14:06:55]: Forslaget i denne saken minner meg om da Alexander Kielland, på grunn av at forfatterskapet ikke lenger var lønnsomt, hadde tatt jobben som borgermester i Stavanger og skrev fortvilet til sin venn: Her går jeg rundt med hele byens kloakkanlegg i mitt hode. Det er vel kanskje der denne saken egentlig hører hjemme, nemlig lokalt i det enkelte kommunestyre, hos den enkelte ordfører.

Forslagsstillerne har tatt opp et forslag om at norsk vann- og avløpsinfrastruktur i all framtid skal være i offentlig eie. Når en fremmer et så drastisk forslag, skulle en vel kanskje tro at en står overfor en veldig alvorlig, akutt situasjon, og at dette vil løse et grunnleggende problem. Det gjør det jo ikke. Det er ikke svar på en eneste utfordring. Norsk vann- og avløpsinfrastruktur eies i all hovedsak av det offentlige i dag, og slik har det vært i lang tid. Det har ikke ført til at vi har en særlig god vann- og avløpsinfrastruktur, verken ut fra et miljøvernsynspunkt eller ut fra et forbrukersynspunkt. En ser senest i dag av undersøkelser blant forbrukerne i Oslo at det er svært mange som har lav tillit til vannkvaliteten - så utfordringen når det gjelder norsk vann- og avløpsvirksomhet er ikke eierskapet, men kvaliteten.

Da er det litt rart at en velger å fremme dette forslaget som en slags hovedløsning på et problem, men forslaget reiser jo flere spørsmål enn det gir svar. Og de svarene som gis i forslaget, er i utgangspunktet feil.

Hva menes f.eks. med vann- og avløpsinfrastruktur? Hvor går grensen? Saksordføreren har tatt opp spørsmålet knyttet til industrien. Hvor går grensen mellom hva som er vann- og avløpsinfrastruktur som skal eies, og eies av industrien, og hva som skal være kommunalt? Hvor mener en at grensen skal gå i framtiden? I dag er det jo slik at hver enkelt husstand eier sin vann- og avløpsinfrastruktur, som går fra det offentlige til huset. Skal det også bli en del av den offentlige vann- og avløpsinfrastrukturen? Hva menes med offentlig eierskap? Hindrer det at man skal ha offentlig eierskap, f.eks. OPS-løsninger som en ønsker lokalt? Hva mener en her med hensyn til det lokale selvstyret?

I forslaget skriver forslagsstillerne:

«Gjennom å sikre at kommunene, uansett organisasjonsform, driver VA-virksomheten i egenregi, vil man understreke rettighets- og miljøperspektivet for VA-sektoren.»

Vel, det er noe helt annet enn det som talspersonen for regjeringspartiene nettopp sa, nemlig at det skulle være fritt fram for kommunene selv å velge ulike driftsformer, konkurranseutsetting osv. Her må det åpenbart være en stor differanse mellom det som var forslagsstillernes intensjon, og det som har blitt konklusjonen fra regjeringspartiene.

Det eneste svaret som gis i denne saken, er i realiteten forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Dette er absolutt et område hvor det er behov for en fornyet politikk gjennom en ny lov. Det vil best ivaretas gjennom en samlet norsk vann- og avløpslov. Da kunne en fått belyst disse spørsmålene på en skikkelig måte, og fått belyst grensene mellom hvor det offentlige ansvaret og det private ansvaret skal gå. Dette er altså et forslag som ikke får flertall, mens flertallet velger å gå på et prinsipp før de i realiteten har diskutert innholdet bak det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:11:54]: Partiet Høyre er tradisjonelt veldig klar på spørsmålet om eiendomsrett og hvem som har eiendomsrett, i den forstand at den som har eiendomsrett, også har styringsrett.

Det som er et uomtvistelig faktum, er at vann- og avløpssektoren er naturlige monopoler. I konkurransens navn har ennå ingen gjennomført at det er to ledninger fram til hver abonnent, slik at man kan få konkurranse mellom de to abonnentenes eiere.

Er det ikke slik at når det er naturlige monopoler, er det muligheter for å misbruke sin markedsmakt? Er ikke det en grunnleggende læresetning i konkurranseteorien at i slike tilfeller hvor en kan misbruke dette, har fellesskapseie, i form av samvirke eller offentlig eie, fortrinn?

Bent Høie (H) [14:12:53]: I en teoretisk verden med et fritt marked har representanten Lundteigen helt rett, men ingen av oss lever i en teorisk verden - verken Lundteigen eller undertegnede. Det betyr at det offentlige - staten og kommunene - i et samfunn som det norske bruker helt andre virkemidler enn eierskap for å sikre de forholdene som Lundteigen er opptatt av, også på andre områder enn innenfor vann- og avløpssektoren. Dette sikres gjennom annen type lovregulering, gjennom planverk og ikke minst gjennom reguleringen i forbindelse med avgifter.

Det som er problemet med å trekke den type konklusjoner som Senterpartiet og regjeringspartiene har gjort i denne saken, uten å diskutere premissene, er f.eks. at en kan hindre gode løsninger i samarbeid mellom det offentlige og det private, fordi en rir prinsipper.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Rolf Reikvam (SV) [14:14:17]: I den grad jeg kan berolige Bent Høie: Det vedtaket vi gjør i dag, er et prinsipielt vedtak. Mange av de spørsmålene representanten Høie tar opp, vil vi komme tilbake til når vi får forslag til en lov på området, når vi får dette tilbake til Stortinget.

Jeg synes ikke det er grunn til bekymring, og mange av de spørsmålene som er uavklart i dette dokumentet, går på driftsansvar og driftsoperatøransvar. Det vil vi drøfte ved senere høve, men det vi gjør et vedtak om, er det som står i punkt I, nemlig at dette skal være eid av det offentlige. Dette er kanskje en litt uvanlig måte å reise en sak på, men selve saken blir ikke mindre interessant og viktig av den grunn, kanskje snarere tvert imot.

Saken reiser flere grunnleggende spørsmål. Innstillingen berører to områder: Det er eierskap til infrastrukturen, og dessuten tar vi opp spørsmålet om ett lovverk for vann og avløp. Flertallet ber Regjeringen vurdere på hvilken måte faggruppens utredning og NOU 2006:6 om en egen sektorlov for vann og avløp skal følges opp.

Det tredje forhold, som vi ikke berører, og som ligger utenfor dokumentet, men som kanskje er det mest prinsipielle, er hvem som skal ha eierskapet til vann, og hvorledes vann skal forvaltes. Hos oss, med rikelig tilgang til vann, er dette for tiden ikke det mest aktuelle politiske spørsmålet. Men for andre deler av verden, der vann utgjør en knapphet, er eierskapet til vann og vannressurser kanskje den mest høyaktuelle politiske saken. For oss er det eierskap til andre naturressurser som står øverst på den politiske dagsordenen. Selv om tilgangen på vann ikke er vårt problem, føler jeg meg ganske sikker på at dette vil bli en viktig politisk debatt framover. Den er rett og slett nødt til å komme.

Tilgangen til vann må ses som helt nødvendig for å opprettholde kritiske samfunnsinstitusjoner, samfunnets grunnleggende behov og befolkningens trygghetsfølelse. Hvis en er enig i et slikt postulat, blir spørsmålet en må ta stilling til, om det offentlige eierskap er en forutsetning for at det offentlige på en tilfredsstillende måte skal ivareta denne funksjonen. Vi i flertallet svarer ja, offentlig eierskap er ikke bare den beste måten å organisere denne infrastrukturen på, den er en forutsetning for at det offentlige på en forsvarlig måte skal kunne sikre befolkningen rent vann.

Det er tre grunnleggende forutsetninger for et slikt svar. For det første: For å sikre befolkningen vann er en kritisk avhengig av infrastrukturen. Det finnes ikke andre måter å sikre folk vann på. For det andre: Det finnes ikke alternativer. Denne infrastrukturen er derfor helt nødvendig for å sikre befolkningen dette vannet. Altså: Vi er kritisk avhengig av den, og den er helt nødvendig. Det fører oss over til det tredje punktet, som henger sammen med de to første: Det offentlige vil uansett eierskap ha ansvaret for at befolkningen får vann. Dette ansvaret kan ikke overføres til eventuelle private eiere. Det offentlige må også i krisesituasjoner finne alternativer. Altså er det påkrevd at den som har forsyningsansvaret, også har eierskapet, fordi det i en krisesituasjon må være en tett kobling mellom de aktuelle nødløsningene. Den ubetinget beste måten å etablere nødløsninger på, er å kunne eie infrastrukturen for å se den opp mot aktuelle nødløsninger. Private aktører som ikke har forsyningsansvar, verken kan eller vil være interessert i aktuelle nødløsninger. Dette blir begrunnelsen for hvorfor det er nødvendig og riktig med offentlig eierskap til vann.

I dette tilfellet er det sannsynligvis ikke aktuelt å bygge ut dobbel infrastruktur. Uansett blir det monopol, enten offentlig monopol eller privat monopol. Det må vi bare forholde oss til. Det er ikke realistisk å tro at vi kan etablere to sett med infrastruktur. Altså er et offentlig monopol, sett ut fra det ansvar de har, å foretrekke framfor et privat monopol.

I forhold til det opprinnelige forslaget har vi moderert det noe, i og med at vi ikke har lagt inn evighetsperspektivet, men har holdt oss til det dennesidige.

Bjørg Tørresdal (KrF) [14:19:34]: Jeg må begynne med å si at dette har vært en litt snodig sak å behandle i komiteen. Det er altså et regjeringsparti, Senterpartiet, som ber sin egen regjering fremme en sak for Stortinget. Vi kan spekulere på årsakene til det, men jeg skal la det være opp til Senterpartiet om de ønsker å gi en forklaring. Hvorfor kunne ikke Regjeringen bare fremmet det selv?

Per i dag er det ingen overhengende fare for at eierskapet til vann- og avløpsstrukturen skal privatiseres, men vi vet ikke hva framtiden vil bringe. Det er positivt å være føre var i denne saken, selv om forslaget i dag ikke nødvendigvis får en stor praktisk betydning akkurat nå.

Vann er grunnleggende viktig for livsgrunnlaget. Vi må sikre at det alltid skal være lett tilgjengelig for allmennheten til en lavest mulig pris. Jeg har sansen for tankegangen i forslaget. Rent vann er allerede et knapphetsgode globalt sett, og kampen om ferskvannsressursene i framtiden vil tilta. Det finnes i dag flere eksempler på konflikter mellom land der tilgang til vannressurser er en viktig faktor.

Vann- og avløpssektoren står også overfor enorme investeringsbehov når det gjelder vedlikehold. Dette er en utfordring som jeg tror det offentlige er best skikket til å håndtere på en egnet måte. Private investorer som går inn på markedet med et fem- eller tiårsperspektiv, kan ikke ha samme ansvarsfølelse for å forbedre og vedlikeholde rørnettet. Det er store verdier det her er snakk om. Infrastrukturen er finansiert av brukerne og har en enormt stor gjenanskaffelsesverdi. Kristelig Folkeparti støtter forslaget om offentlig eierskap, men mener at eierskap alene ikke sikrer kvalitet og vedlikehold.

Det er et annet forslag i innstillingen som Kristelig Folkeparti er sammen med Høyre og Fremskrittspartiet om. Vi ber nemlig Regjeringen komme tilbake med forslag til en samlet norsk vann- og avløpslov. I dag er lovgivningen på området spredt utover, ja, jeg tror det er på så mange som 12 departement. Det medfører et uoversiktlig og lite tydelig lovverk. Det er behov for et klarere rammeverk, og for at ansvaret og kompetansen samles under ett ansvarlig departement. Jeg mener sektorens utfordringer løses best med en egen vann- og avløpslov. Jeg håper Regjeringen tar anmodningen fra organisasjoner som NORVAR og KS på alvor og raskt kommer i gang med arbeidet med en sektorlov på VA-området. Landets kommuner og eksperter på feltet ser et stort behov for og ønsker denne loven. Jeg forventer at Regjeringen gjør det samme.

Oppsummert: Kristelig Folkeparti stiller seg bak forslaget i dokumentet om et snarlig lovarbeid knyttet til eierskapet, men vi håper også på trinn to i prosessen - at arbeidet med en helhetlig VA-lov blir satt i gang. Da vil vi sikre både tilgang, vedlikehold og kvalitet på vannressursene. Dette må vi sikre før vi kommer i en eventuell krisesituasjon.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:23:16]: Vann har ikke smak, det har ikke farge, og det har ikke lukt. 70 pst. av jordens overflate er dekket av vann - enten ferskvann eller, i all hovedsak, saltvann. I Norge er vi bortskjemt med vann i strie strømmer, vann er ikke noe knapphetsgode, og vi har kunnet sløse med vann med god samvittighet. Den jevne nordmann har tatt vannet som en selvfølge. Det kommer i kranen, og det er billig. Det Dokument nr. 8-forslaget vi behandler i dag, omhandler noe jeg brukte i går kveld og noe jeg brukte i dag tidlig, nettopp vann- og avløpsinfrastrukturen.

I Norge har vi heldigvis ikke hatt de store politiske kampene om hvordan alle skal sikres trygt og rimelig vann. Men ser vi litt ut, er kampen om vann mange steder svært alvorlig. Kampen om rettighetene til vannet er noen ganger dessverre en årsak til krig. I Norge er vi heldigvis langt fra en slik virkelighet. Men den som eier infrastrukturen i VA-sektoren, vil ha stor makt over dem som trenger den livsnødvendige varen, altså deg og meg. I Norge er det heldigvis offentlige og brukereide andelslag som eier vannforsyningen. Det er altså vi alle som har kontrollen.

Vann er et gode som man må ha, uansett pris. I Norge har vi et godt utbygd vannett. Det var en storstilt utbygging etter annen verdenskrig, og et nesten landsdekkende vann- og avløpsnett ble ferdigstilt i 1970-årene, og det utvides fortsatt. Et godt vann- og avløpsnett er avgjørende for å skape gode levevilkår for folk. Det er i dag et betydelig behov for fornyelse av VA-ledningsnettet og tilhørende renseanlegg, og det er med offentlig eierskap vi har best mulighet for å sikre alle topp kvalitet. En kommune kan ikke utsette en nødvendig investering av økonomiske årsaker så lenge loven bestemmer at alle kostnadene skal dekkes av vannavgiften.

Det er en omfattende og kostbar jobb å få på plass grunnleggende infrastruktur for denne sektoren. I sin form blir derfor det å levere vann og avløp et naturlig monopol. Det er vel svært få som ser for seg at man ønsker å grave parallelle ledningsnett for gjennom det å fremme konkurranse. Den konkurransen ville i alle fall blitt svært dyr. I et slikt monopol som levering av vann er, vil den som eier ledningsnettet ha en enorm makt. En privat eier vil måtte ha avkastningskrav på den kapitalen som blir investert i dette nettet, og det kan jo ingen bebreide en eventuell privat eier for å ha. Men er det ønskelig for samfunnet at primærbehov og livsnødvendige tjenester som levering av vann skal bli underlagt et framtidig regime der vi har avkastningskrav? Flertallet i denne sal mener heldigvis ikke det.

Kofi Annan har kalt vannet det blå gullet. Ser vi litt ut, ser vi hvilken kamp - noen steder en livsnødvendig kamp og andre steder en økonomisk kamp - det er å få kontrollen med vannet, slik at man kan få økonomisk profitt på levering av vann. Hvis vi går til England og ser hvilke budrunder det har vært rundt eierskap til vann der, ser man hvilke sterke kapitalinteresser man setter i sving hvis man åpner for privat eierskap i slik grunnleggende infrastruktur. Et av de største selskapene, Thames Water, som leverer vann til åtte millioner mennesker og kloakktjenester til tretten millioner mennesker, har blitt solgt og kjøpt flere ganger, og det har gitt en enorm avkastning for dem som har vært inne på eiersiden.

En slik utvikling ønsker vi ikke i Norge, en utvikling der bedriftsøkonomiske vurderinger og avkastningskrav skal være førende for en så grunnleggende tjeneste som vann og avløp. Vi ønsker vann- og avløpsverk som har som sitt eneste formål å levere billig og bra vann til alle, og som har samfunnets beste som sitt mål.

Sentrumspartiene og venstresiden i norsk politikk står sammen i denne saken. Vi står felles om at de som skal levere vann og kloakktjenester, skal ha fellesskapets mål som sin motivasjon for den jobben de gjør.

Etter denne beslutningen som nå blir tatt etter initiativ fra Senterpartiet, kan multinasjonale selskaper legge bort sine planer om å gjøre også denne viktige samfunnssektoren til sitt forretningsområde. Valget vi har i denne sektoren, er et privat monopol eller et offentlig monopol. Vi i Senterpartiet er ikke i tvil om hva som gagner samfunnet best: Det er et trygt, offentlig eierskap.

Vi anbefaler de forslag som ligger i innstillingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [14:27:55]: Senterpartiet burde ønske at flere synes det er helt trygt å drikke vannet fra springen. Det er ekstra viktig at vi har tillit til det drikkevannet vi drikker hver eneste dag. Det mener jeg bør være hovedfokuset for Senterpartiet - spesielt når vi ser den undersøkelsen Aftenposten omtaler i dag, som viser at 41 pst. av Oslos borgere ikke har tillit til det vannet de drikker.

Jeg har tre spørsmål til representanten med hensyn til lokaldemokratiet. Ser ikke representanten at dette forslaget overkjører lokaldemokratiet, og at lokalpolitikerne ikke har mulighet til å velge driftsformer og samarbeidspartnere? Ser representanten noen parallell eller sammenheng når det gjelder dette med ledningsnett og vannett, noe alle husstander er avhengig av i dag? Det tredje spørsmålet mitt er avslutningsvis: Hvorfor har Senterpartiet endret politikk på dette området bare på den tiden saken har vært til behandling i Stortinget og i komiteen?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:28:57]: For Senterpartiet har det vært ett hovedanliggende i forbindelse med denne saken, og det har vært å sikre eierskapet til grunnleggende infrastruktur når det gjelder vann og avløp, noe som er livsnødvendig for deg og meg og oss alle.

Vi tror ikke at svaret på de problemene vi ser innenfor vann- og avløpssektoren, er privatisering. Vi tror nettopp at det er offentlig eie. Vi tror ikke at vi får løst de utfordringene vi har med hensyn til kvalitet, ved å overlate driftsansvar eller eierskap til private aktører, for innenfor dagens VA-lov kan vann- og avløpsverkene legge på vannavgiften og sikre nettopp den kvaliteten som innbyggerne fortjener. Og hvis ikke lokalpolitikerne sørger for det, kan de kastes i valg. Vi kan si: Dere har ikke gjort jobben - vi kan kaste dere i valg. Hvis de gjør jobben, vil de kanskje få tillit igjen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

André N. Skjelstad (V) [14:30:19]: Samarbeidsregjeringen, ved daværende justisminister Odd Einar Dørum, nedsatte det såkalte Ullring-utvalget, som la fram NOU 2006:6, Når sikkerheten er viktigst. Vann er sentralt som næringsmiddel. Det er også viktig å sikre en fortsatt god vannforsyning til innbyggerne. Med tanke på sikkerhet og sårbarhet er det viktig å utvikle best mulig sikkerhet knyttet til både drikkevannskilder, tekniske installasjoner og distribusjonsnett. Norge er særdeles godt stilt med tanke på vannforsyning. I tillegg har vi forvaltet vannressursene på en god måte. Når det gjelder vann og avløp, står norske kommuner for en stor andel av drikkevannsforsyningen og den lokale forvaltningen på vegne av innbyggerne. Mange andre land har valgt å organisere drikkevannsforsyningen annerledes, enten gjennom store statseide, regionale selskaper eller gjennom mange private aktører.

Noe av intensjonen i Ullring-utvalgets innstilling er å sikre at norske myndigheter gjennom internasjonale handelsavtaler ikke blir tvunget til å godkjenne salg av vannverk og distribusjonsnett til kommersielle aktører i mangel av egen lovgivning. I en SINTEF-rapport fra 2005, utført på oppdrag av KS, er spørsmålet om en internasjonal liberalisering drøftet nærmere. Konklusjonen er at det på kort sikt ikke forventes noe vedtak fra EUs side om liberalisering av VA-sektoren, bl.a. som følge av at VA-tjenesten er organisert forskjellig fra land til land.

Ullring-utvalget var primært opptatt av sikkerhet og beredskap, og kom i denne sammenheng til at VA-nettet og strømforsyningen har forskjeller som gjør at en liberalisering av VA-sektoren ikke er like egnet som strømnettet. Viktige forskjeller er bl.a. at VA-nettet har en geografisk avgrensning og vanskelig kan bli et nasjonalt eller internasjonalt marked, samt at det er vanskelig å slippe til flere konkurrerende aktører i VA-nettet.

Forslagsstillerne har tatt utgangspunkt i utvalgets anbefaling, men i bakgrunnsomtalen synes vi å skimte et snev av mistillit mot lokaldemokratiet, som forvalter denne virksomheten. Svært få norske kommuner har forsøkt å selge seg ut av VA-anlegg, og svært få har konkurranseutsatt eller privatisert selve drikkevannsforsyningen. Når det gjelder opparbeidelse og vedlikehold av ledningsnett samt bygging av tekniske anlegg, er vel dette en av de mest konkurranseutsatte virksomhetene i kommunal sektor.

Venstre har tillit til lokaldemokratiet og dagens forvaltning av VA-sektoren, og vi ser ikke at vi står overfor en salgsbølge når det gjelder kommunale vannverk og drikkevannsrettigheter. På bakgrunn av dette har ikke Venstre noe umiddelbart hastverk med å endre en lov for å sikre at vann- og avløpsinfrastrukturen forblir heleid av det offentlige i all framtid. Vi ser imidlertid at det i et sikkerhetsperspektiv kan være strategisk for Norge å lovfeste kommunenes eierskap til VA-nettet tydeligere enn i dag. Vi ønsker imidlertid at det skal skje gjennom utredning av en ny sektorlov for vann og avløp. Like viktig som å sikre eierskapet er det å rydde opp i konglomeratet av myndighetsansvar og lovreguleringer i sektoren. VA-sektoren er i dag underlagt minst seks departement, og ingen av dem har et helhetlig eller koordinerende sektoransvar.

Venstre kommer til å stemme for forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.

Statsråd Erik Solheim [14:33:52]: La meg først gi honnør til de to senterpartirepresentantene for å ha tatt opp en viktig sak i Stortinget. Det kan ikke være sånn at regjeringspartienes stortingsrepresentanter er avskåret fra muligheten til å fremme fornuftige forslag i Stortinget. Tvert imot. Det styrker Regjeringens arbeid at det også kommer positive innspill her.

Jeg mener dette er en viktig sak, for - som en rekke talere har vært inne på på mange gode måter - kvalitet, sikkerhet og langsiktighet må være de sentrale hensynene. Det skal være god kvalitet på vannet. Folk skal være trygge på det vannet de får. Det skal være sikkerhet for at vannet er godt nok, og at man får det. Og det må være langsiktige investeringer i denne sektoren for å få det til.

En arbeidsgruppe ledet av Statens forurensningstilsyn har konkludert med at det er en rekke faktorer som taler for at infrastrukturen fortsatt bør eies av det offentlige eller forbrukerne, og at dette bør lovfestes. Her har man altså en faglig innstilling som understreker poenget til de to forslagsstillerne.

Så er det, som Høie og andre har vært inne på, en rekke spørsmål i grenselandet som må avklares. Det vil kunne avklares nettopp når et lovforslag blir framlagt for Stortinget. En eventuell lovfesting må gjøre unntak for private andelslag, og det må ikke være til hinder for at kommunene fortsatt kan sette ut driftsoppgaver til private, slik det gjøres i dag.

Jeg er glad for at et flertall i Stortinget ønsker å følge opp det som ligger i innstillingen fra Statens forurensningstilsyn og i forslaget fra forslagsstillerne. Jeg ser ikke noe behov for en egen lov for vann og avløp. Jeg tror også det bare vil forsinke prosessen. Regjeringen vil da ta fatt på arbeidet med å legge fram et forslag for Stortinget i tråd med det som blir vedtatt her.

Hvis jeg til slutt kan bringe opp to litt videre spørsmål, er det helt riktig som både Rolf Reikvam, Vedum og andre har vært inne på, at dette føyer seg inn i et internasjonalt mønster. Det er riktig at det er veldig få land i verden som i utgangspunktet har en slik sikkerhet for godt drikkevann som det Norge har. I realiteten er det slik at nesten hele verden misunner oss på det området. Men kamp om vann er et stadig viktigere stridstema mange steder, ikke bare i form av direkte potensiell krig, men også i form av stor sosial mobilisering. I Sør-Amerika f.eks. har det i flere byer vært såkalte vannkriger, og det har dreid seg om nøyaktig det spørsmålet som står på dagsordenen her: Hvem skal eie vannforsyningen? Skal det være det offentlige, eller skal det være private vannselskaper som kan ta ublu fortjeneste? I Bolivia snakker man f.eks. om den såkalte vannkrigen i Cochabamba, som er en av de største sosiale mobiliseringene i landets historie, knyttet til et spørsmål som de fleste av oss tar som en selvfølge.

Privatisering av noe så grunnleggende som vannforsyning tilhører det jeg vil kalle Reagan-Thatcher-ekstremismen. Den framføres heller ikke med noen stor entusiasme av høyresiden her i Stortinget. Det var altså en periode hvor man trodde at den i utgangspunktet i og for seg gode idé om at det bør være konkurranse på mange av livets områder, også egnet seg på det Lundteigen kalte naturlige monopoler. Privatisering egner seg nettopp ikke der det er naturlige monopoler. Jeg ser det sånn at 100 års debatt om forholdet mellom statlig og privat eierskap i bunn og grunn har avklart de to grunnleggende prinsippene, nemlig at den avgjørende infrastrukturen i samfunnet, de store naturlige monopolene, egner det seg å ha i offentlig eie. Det er nesten alltid den beste løsningen. Så er det tilsvarende riktig at alle støttefunksjonene, de mange små virksomhetene på dette området, f.eks. reparasjoner av anlegg eller kommunale tjenester knyttet til dette, kan det være mange mulige måter å organisere på, og det er områder som egner seg for konkurranse. Men jeg tror vi fra norsk side burde kunne avslutte det jeg igjen kaller Reagan-Thatcher-ekstremismen. Denne typen naturlige monopoler, som hele samfunnet, samtlige innbyggere, er avhengig av, egner seg for offentlig eie. Selv om en lov ikke i utgangspunktet forandrer vesentlig ved det som er realiteten i dagens Norge, gir den et bedre vern om menneskeheten igjen skulle gå inn i en slik ekstremisme som det vi hadde på 1980-tallet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:38:22]: Forslaget fra regjeringspartiene sier eksplisitt at man ønsker at den norske vann- og avløpsinfrastrukturen skal bli heleid av det offentlige. Man har riktignok endret på begrepet «i all framtid», men det er jo så sin sak. Poenget her er følgende: I forslaget er det ett konkret unntak. Man tar høyde for at man skal gjøre unntak for ikke-kommersielle private andelslag. Men man nevner ingenting om det som er en realitet, nemlig at det er en rekke private industribedrifter som sitter med vannrenseanlegg, og det er en problemstilling i forhold til dette forslaget.

Mitt spørsmål til statsråden: Er det slik at man nå ligger i startgropa, klar til å iverksette et nasjonaliseringsprogram rettet mot norske industribedrifter som har egne vannrenseanlegg?

Statsråd Erik Solheim [14:39:32]: Svaret er vel nei på det siste. Vi ligger ikke i startgropa med noe bredt nasjonaliseringsprogram. Men det jeg oppfatter som intensjonen fra forslagsstillerne, og som er vår intensjon, er nettopp å verne liv og helse, som vann er så grunnleggende for. Det er det mest grunnleggende, ved siden av mat, for menneskelig eksistens, og det kan ikke gjøres til tombola med alle mulige interessenter inne. En rekke andre spørsmål i utkanten av det kan vi da se på, og det får vi se på i en lov. Men brede nasjonaliseringsframstøt overfor hele den norske industrien må det en ny regjering til for å komme med.

Men intet er klart for evigheten. Det er liksom Kristelig Folkeparti som er evighetspartiet i Stortinget. Jeg aksepterer at verken dette forslaget eller noe annet ligger der for evigheten. Det er politikkens natur at nye tider kan medføre nye ting.

Bent Høie (H) [14:40:27]: I det opprinnelige forslaget står det:

«Gjennom å sikre at kommunene, uansett organiseringsform, driver VA-virksomheten i egenregi, vil man understreke rettighets- og miljøperspektivet for VA-sektoren.»

Er statsråden enig i dette?

Statsråd Erik Solheim [14:41:02]: Jeg må innrømme at jeg ikke helt oppfattet spørsmålet. Det er muligens i strid med Stortingets virkemåte å be om å få det gjentatt, men er det mulig å få det?

Bent Høie (H) [14:41:16]: Det må være opp til presidenten.

Presidenten: Presidenten vil tillate det.

Bent Høie (H) [14:41:19]: Sitatet er:

«Gjennom å sikre at kommunene, uansett organiseringsform, driver VA-virksomheten i egenregi, vil man understreke rettighets- og miljøperspektivet for VA-sektoren.»

Statsråd Erik Solheim [14:41:37]: Når et slikt spørsmål stilles, lurer man alltid på hvilken felle som ligger under. Ja, i utgangspunktet høres dette veldig fornuftig ut. (Munterhet i salen)

Åge Starheim (FrP) [14:41:59]: Leo A. Grünfeld har saman med sin kollega Gjermund Grimsby greidd ut «Norsk økonomi og EUs tjenestedirektiv» på oppdrag av Nærings- og handelsdepartementet. Dei konkluderer med at vatn- og avløpstenester er ein del av EUs tenestedirektiv. Dei meiner at sidan vatn og avløp vert prisa, kjem det inn under kategorien «økonomiske tjenester av allmenn interesse», og må omfattast av tenestedirektivet. Konklusjonen deira er at dette vil vere i strid med tenestedirektivet og også i strid med gjeldande EØS-lovgjeving.

Kva meiner statsråden om dette?

Statsråd Erik Solheim [14:42:50]: Jeg har veldig, veldig vondt for å tro at dette er i strid med noen EU-regulering. En rekke EU-land vil ha lignende ordninger. Så lenge det ikke er konkurransevridende, er det veldig vanskelig for meg å se hvordan det på noen måte skulle være i strid med noe sånt. Men det er selvfølgelig av de temaene vi vil se på når vi legger fram lovforslaget for Stortinget.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:43:26]: Det er en god dag for Regjeringa og Senterpartiet med den debatten vi opplever her, og jeg er ganske stolt over at vi har greid å få en så brei enighet omkring dette. Det er ikke bare regjeringspartiene, men også Kristelig Folkeparti som står bak forslaget om at en lovfesting av det offentlige eierskapet må gjennomføres som egen sak og ved en endring i eksisterende lov slik at lovforslaget kan sluttbehandles i denne stortingsperioden. Angjeldende departement vil da ha en grei oppgave foran seg.

Saken gjelder eierskapet. Saken gjelder styringsretten. Det er naturlige monopoler. Det er offentlig eierskap eller samvirkeeierskap i dag. Jeg har lyst til å dvele litt ved hvem det er som egentlig eier vann- og avløpsnettet der hvor det er et offentlig eierskap, altså et kommunalt eierskap. Saklig sett er det abonnentene. Det er abonnentene som gjennom sin betaling av vann- og kloakkavgift har bidratt til at man etter hvert har kunnet opparbeide seg verdier i et ledningsnett som er moderne og godt. Kommunene forvalter dette eierskapet på vegne av abonnentene. Ved det vi nå gjør, hvor vi altså likestiller det kommunale offentlige eierskapet, eventuelt interkommunale eierskapet, med det samvirkemessige eierskapet, er begge disse formene for eierskap tuftet på det samme faktumet: Det er abonnentene som i praksis er eieren av det. Det er også synlig i forbindelse med fastsettelse av vann- og kloakkavgifter. Dette er ikke noe som går inn i kommunenes budsjetter. Det er en egen kasse for det, som viser dette helt klart. Det er ikke noe offentlig forsyningsansvar for vann eller avløp. Det er mange som har sine private anlegg, og det vil de fortsatt ha. Her snakker vi om de anlegg hvor det er tettstedsbefolkning, hvor en naturlig ønsker å gå sammen om det.

Årsaken til at lovforslaget ble fremmet, var redsel for at en her skulle få en ekstrem liberalisering, slik som statsråden refererte til. Jeg kan si på egne vegne at Vestfold Interkommunale Vannverks utvikling med sin svake økonomi var den direkte foranledningen - et selskap som eies av kommuner som i stor grad er styrt av Fremskrittspartiet og Høyre.

Ved at vi nå får avklart spillereglene, blir det lettere for alle aktører. Veolia, eksempelvis, får klare retningslinjer for hvilken forretningsvirksomhet de kan drive i Norge. Det er enkelt, det er billig - også for Veolia. Det er ubyråkratisk. Vi får ikke noe statlig vannkonkurransetilsyn.

Det blir altså ikke noe aksjeselskapseie. Det blir altså ikke noe Offentlig Privat Samarbeid på dette området, men det er behov for å utrede ytterligere private tilknytningsnett til kommunale verk. De omfattes ikke av forslaget, og poenget er at monopolmakt ikke kan brukes mot seg sjøl - altså en felleseid vann- og avløpssektor.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:46:48]: Dette er på mange måter en oppsiktsvekkende sak Stortinget har til behandling i dag. Jeg vil hevde at på særlig to punkter avslører det regjeringspartiene generelt og ikke minst Senterpartiet spesielt når det gjelder deres politikk på dette området.

Jeg vil sette det litt på spissen og si at dette handler om ideologi. Det er en regjering som demonstrerer en ideologi som på mange måter befinner seg så langt ut på venstresiden at det ville gjort selv en politiker som Hugo Chávez stolt. Dette handler om grensegangen mellom offentlig og privat eierskap.

Hurtigarbeidet i denne saken understrekes ved at man ikke har tatt hensyn til f.eks. industribedrifter i dette forslaget som ligger til behandling i Stortinget i dag. Man har ikke tenkt igjennom at man i realiteten nå i dag bestiller nasjonalisering av vannrenseanlegg til en del industribedrifter i Norge. Det viser hurtigarbeidet i denne saken, og hvor lite gjennomtenkt det er.

Dessuten avslører det regjeringspartiene når ikke minst Senterpartiet i enhver sammenheng snakker om viktigheten av den lokale styringsretten, av at de lokale folkevalgte skal få lov til å styre i sine egne kommuner. Denne saken viser at det gjelder åpenbart ikke dersom man ikke fører en politikk etter Senterpartiets program. Jeg synes det er beklagelig, men man viser i denne saken at man grunnleggende sett ikke er den varme forsvarer av lokaldemokratiet som man ynder å framstille seg selv som i en rekke andre sammenhenger.

Fremskrittspartiet har en pragmatisk tilnærming til denne typen grensedragninger. Vi har faktisk tro på lokale politikere og deres dømmekraft og nærhet til egne lokalmiljøer, og på deres evne til å ta velbegrunnede, skikkelige, fornuftige avgjørelser på vegne av sin egen kommune. Vi har tiltro til det. I praksis vil det bety at i de aller fleste tilfellene vil vann- og avløpsanlegg forbli i offentlig eie. Vi vil ikke ha noen situasjon hvor det offentlige vann- og avløpssystemet selges ut over en lav sko til internasjonale aktører, slik det blir fremstilt av noen. Det er overhodet ikke en problemstilling. I motsetning til regjeringspartiene har Fremskrittspartiet tiltro til lokalpolitikernes egen dømmekraft.

Bent Høie (H) [14:50:04]: Jeg har et spørsmål til representanten Lundteigen. Nå har representanten Trygve Slagsvold Vedum også tegnet seg på talerlisten, så kanskje han kan være behjelpelig med å svare på spørsmålet.

Når jeg hører Senterpartiets argumentasjon for forslaget, oppfatter jeg at det er rent prinsipielt, knyttet til at her er det snakk om et naturlig offentlig monopol innenfor forsyning av noe som har sterk tilknytning til et sikkerhetsspørsmål. Det er på en måte hele argumentasjonen, og det er et prinsippvedtak.

Mitt spørsmål til Senterpartiet er da: Når kommer Senterpartiet med et Dokument nr. 8-forslag om å sikre offentlig eierskap til landets strømnett for all framtid?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:51:00]: Det er helt riktig som representanten fra Fremskrittspartiet sa, at dette handler om ideologi. Det er ideologiske forskjeller mellom partiene. Det er noen saker som vi i Senterpartiet mener er så grunnleggende for et samfunns måte å fungere på, at vi ønsker at det skal være i offentlig eie, som f.eks. skolepolitikk. Selv om vi har stor tro på lokaldemokratiet, ønsker vi ikke en storstilt privatisering av norsk skole. Og når det gjelder f.eks. sykehus: Selv om vi i utgangspunktet ønsket at fylkeskommunen skulle eie sykehusene, har vi aldri ønsket at private skal eie dem, fordi vi mener det er et grunnleggende offentlig ansvar. Det samme gjelder vann og avløp. Vi mener det er helt grunnleggende for et samfunn at vi kan sikre våre innbyggere et godt vann- og avløpssystem. Derfor mener vi det skal være i offentlig eie. På områder der vi har høstet erfaringer fra andre land, og der vi har sett hvor galt det kan gå med private monopol, må det være lurt å lære av andres feil og slå fast at vi ønsker ikke et system i Norge der private aktører skal komme inn på eiersiden og få et monopol på noe som det ikke er mulig å konkurrere om.

Så det er en ideologisk forskjell. Vi ønsker at det offentlige skal ta ansvar og sikre innbyggerne et godt tilbud, mens Fremskrittspartiet tydeligvis ønsker at det skal være fritt fram, og så får man se hvordan det går. Hvis man reiser til England eller leser om engelske tilstander, tror jeg man vil se at det ikke har vært noen stor suksesshistorie.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:52:34]: Forslaget handler om ideologi og sunn fornuft, og det er en ganske jordnær ideologi. Når saka er fremma, er det sjølsagt med det formål at vi skal løse den, men det er også godt for innbyggerne i Norge å få en avklaring på hvor de ulike partiene står i slike spørsmål, slik at man lettere kan velge.

Man har nevnt her spørsmålet om industritilknyttet vann- og avløpsanlegg. Som jeg avsluttet med i mitt forrige innlegg, så er det i utkanten av ethvert samvirkeeid eller offentlig nett et privat tilknytningsnett som ikke omfattes av forslaget. Monopolmakten som en industribedrift i dag har ved å ha sitt eget vann- og avløpsanlegg, er jo ikke en monopolmakt som man kan bruke mot seg sjøl - det er jo i tilfelle en monopolmakt man bruker mot andre, og når man har sitt eget nett, bruker man jo ikke den makta mot seg sjøl. Det er altså ikke noe problem, og dermed omfattes ikke det av det som er intensjonen i forslaget.

Når det gjelder drift av anlegg, er det tilsvarende behov for gjennomgang, som jeg regner med at statsråden vil gå inn i. Men det er jo naturlig at den som er samvirkemessig eier eller offentlig kommunal eier, også står for driften av det. Og hvorfor det? Jo, fordi det er langsiktige investeringer som graves ned i bakken, og som ingen ser etter at de er gravd ned. Hvis den jobben ikke er gjort med den nødvendige kvalitet og kunnskap, vil det bli kostnader i neste omgang som kunne vært unngått dersom man hadde et langsiktig eierskap.

Fremskrittspartiet har nevnt her at dette vil bryte med det Senterpartiet står for når det gjelder lokal styringsrett. Nei, tvert imot! Så langt jeg vet, vil innbyggerne bare ha den lokale styringsretten ved at de som eier vann- og avløpsanleggene, har mulighet til å møte opp på generalforsamlinger. Hvis det er et kommunalt vann- og avløpsanlegg, er generalforsamlinga kommunevalget. Da kan man møte opp og si sin mening om hvordan den styringsretten skal utøves, eller man kan møte opp på årsmøtet i samvirkevannverket og derigjennom påvirke de beslutningene som fattes.

Når det gjelder strømnettet, som spørsmålet fra Høyre gikk på, er det klart at det går det også an å vurdere, og det forslaget og det tipset skal vi ta med oss.

Hjertelig takk!

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, sjå side 2695)