Odd Einar Dørum (V) [12:41:30]: Det sentrale med denne interpellasjonen er å få belyst en til nå ukjent del av nyere norsk historie, primært kvinne- og barnehistorie. Fordi mange av dem som kan bidra med opplysninger i saken, begynner å bli gamle, er det viktig å ta opp saken nå. Denne interpellasjonen handler, slik jeg ser det, om kvinner som stolte på norske myndigheter. De stolte på at barna de gav bort, skulle få et godt liv. Dette ble ikke alltid tilfellet.

Historien omfatter en virksomhet der jordmødre etablerte private mødrehjem, der disse igjen etablerte et tett samarbeid med private adopsjonsformidlere, og der det offentlige ved fylkesmennene nærmest fungerte som proforma godkjenningsordninger. Ved at det offentlige ikke gjorde jobben sin, ble både mødre og barn etter min vurdering grovt forsømt. Noe av det tristeste med denne forsømmelsen var at mødrene var sikre på at barna ville få det bedre hvis de ble adoptert bort, enn hvis de ble med mor hjem. De visste at staten skulle godkjenne adoptivforeldrene, og at barna skulle komme til folk som satt bedre i det enn det de selv gjorde. Staten var deres garantist for gode foreldre til det barnet de måtte sette bort, men etter min oppfatning forsømte staten sin oppgave og var dermed en dårlig garantist.

Den 31. mars - altså på mandag - hadde NRK et oppslag om at en østeuropeisk kvinne hadde stilt som surrogatmor for et norsk par som betalte kvinnen, og overtok barnet. Hun gjorde det for å skaffe penger til seg selv og familien i ren nød. På tirsdag tok NRKs Brennpunkt opp temaet om handel med barn. Kjøp og salg av barn skjer igjen, slik det også skjedde i deler av norsk etterkrigstid.

Etterkrigstidens handel gav ikke mange mødre penger. Pengene gikk i mange tilfeller til adoptivjordmødre og adopsjonsadvokater. Myndighetene visste om virksomheten deres, men likevel var kontrollen med disse private, ofte useriøse, formidlerne minimal.

Det er viktig for meg å si at mange adopterte kom til gode familier, også i etterkrigstiden. Poenget er at kontrollen varierte sterkt. Staten ved fylkesmannen gjorde ofte jobben lett for de mer eller mindre useriøse formidlerne, som jordmødre og adoptivsakførere, ved ikke å kontrollere at adoptivforeldrene var gode nok i forhold til jobben. Fylkesmannen gjorde svært overfladiske og færre undersøkelser av adoptivforeldrene enn hva de seriøse formidlerne, som f.eks. Oslo Helseråd, Adopsjonskontoret, gjorde.

For eksempel: De seriøse gav mødrene en mulighet til å ombestemme seg. Barnet ble ikke gitt bort før tidligst etter to måneder. De useriøse gav bort barnet til pleieforeldrene, senere adoptivforeldrene, etter to-tre dager. De seriøse sjekket selv de som søkte om å bli adoptivforeldre. De undersøkte økonomi, boforhold, slekt, venner, og de samarbeidet med ulike myndigheter, som bidragsfogd, byrett, barnevernsnemnd og edruelighetsnemnd. De krevde også legeattest og ny røntgenundersøkelse på grunn av faren for lungesykdommer.

De useriøse formidlerne hadde det enklere. Pleieforeldrene søkte om å bli adoptivforeldre, og i løpet av noen dager, uker eller måneder ordnet dette seg slik:

• De forela en vielsesattest, vandelsattest fra politi eller lensmann, likningsattest fra siste skatteår, og en attest om at adopsjon ville antas å bli til gagn for barnet.

• En slik attest kunne fås av offentlig ansatt tjenestemann, f.eks. prest eller lensmann.

• Man kunne få attest fra to private personer som måtte oppgi stilling og adresse. I slike tilfeller måtte politi eller lensmann bekrefte at disse to var troverdige og pålitelige personer.

Med andre ord: Undersøkelsene var minimale. Som sagt kom mange barn til gode adoptivforeldre og fikk en etter forholdene god oppvekst, også de som ble formidlet av de mer useriøse aktører. Andre barn kom til adoptivforeldre som helt sikkert hadde gode intensjoner, men som ikke klarte å håndtere barnet, noe som kunne blitt avslørt ved en bedre kontroll. De klarte ikke å innse at barnet hadde en egen vilje, en genetisk arv og behov for en egen utvikling. Når barnet ikke oppførte seg som de ville, «dukken» de hadde kjøpt, begynte adoptivforeldrene å angre. De hadde bokstavelig talt kjøpt katta i sekken, som det framkommer i en av reportasjene om dette forholdet i avisen Smaalenene. Å stadig få høre at «du kan ikke gjøre slikt mot oss, vi som betalte så mye for deg», kan være svært ødeleggende for et barns utvikling. Det er altså ikke bare snakk om fysisk mishandling, som også framkommer i et omtalt intervju i avisen Smaalenene, men også om psykisk mishandling, noe som preger de adopterte hele livet. Også denne mishandlingen kunne vært unngått hvis staten hadde gjort en skikkelig jobb med å undersøke adoptivforeldrene.

Selvsagt kan adoptivbarn få dårlige foreldre selv om undersøkelsene etter forholdene er gode. Men staten ved fylkesmannen tok den gangen ikke barna og deres kjødelige mødre alvorlig nok. De overlot barna til sin egen skjebne uten å gjøre nok for å forsikre seg om at de skulle få det godt. Adopsjonen skulle være til gagn for barnet, het det i adopsjonsloven fra 1917. Denne viktigste delen av loven ble brutt grovt ved flere anledninger.

Hittil har de adopterte med vonde skjebner vært ukjent med hvorfor de fikk det slik. De har ikke visst hvor de skulle henvende seg. De har ikke engang visst at problemene de har slitt med, er noe de har felles med mange andre, og at dette er årsaken til dem for mange. I fjor kom boken «Mødre uten barn», skrevet av Bjørn Steinar Meyer. Nå vet de, og jeg, mer. De har fått en forklaring og en historie.

Vi vet ikke - jeg vet det i hvert fall ikke - hvor mange som kom til dårlige foreldre. Ingen har i ettertid undersøkt hvordan det har gått med barna, men som en jeg har møtt, sa: Det har etter all sannsynlighet gått dårlig med en del av oss. Denne forsømmelsen er det viktig at det offentlige tar inn over seg, på lik linje med forsømmelsen mot tatere, barnevernsbarn og tyskerbarn.

Jeg må gjerne tilføye at da jeg møtte denne historien, ble det ganske underlig, fordi jeg er sosialarbeider og er opplært i de Castbergske barnelover. Det er noe av den yrkesstoltheten jeg fikk med meg i bagasjen i min utdanning. Disse kom altså for nesten 100 år siden, og de skulle sørge for at barn født utenfor vanlig ekteskap, skulle ha det bra. Den historien som jeg skildrer, finner sted ca. 40 år etterpå. Det er en svært tung påminnelse om hvor sent grunnleggende forhold i et samfunn, sosialt og kulturelt, endrer seg, selv om myndigheter med bred basis har vedtatt gode lover med gode hensikter. Det endrer jo ikke situasjonen for dem det gjelder, men det er sosialpolitisk en meget tung ettertanke. Den er ikke ny for meg, jeg har møtt den på mange andre områder: at vi har sterke idealer, som vi så gjør vårt beste for eller strever med å få til.

I denne saken har i hvert fall dette bakteppet, kontrasten mellom den, la meg si, sosialpolitiske arven jeg fikk med meg i min utdannelse, og det jeg har møtt i disse historiene, blitt så sterk at det har ført til at jeg bruker den retten jeg har som stortingsrepresentant, til å fremme denne interpellasjonen. Hensikten min er at jeg gjerne vil høre om statsråden vil gjennomgå denne adopsjonsvirksomheten nærmere, f.eks. tilsvarende det arbeidet som ble utført i forbindelse med barnehjemssakene, eller om hun på andre måter ønsker å komme de menneskene dette gjelder, i møte.

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:49:09]: Representanten Dørum setter i sin interpellasjon søkelyset på en epoke i norsk adopsjonshistorie der samfunnsforholdene var helt annerledes enn dem vi kjenner i dag, ikke minst i forhold til ugifte mødres livssituasjon. Det var en periode under og etter krigen som var preget av sosiale og økonomiske forhold som til dels var vanskelige. Det var også vanskelig for mange barn som ble født av ugifte mødre. Mange fikk slengt etter seg stigmatiserende termer som «lausunge» og «uekte». For mange kvinner ble derfor adopsjon det eneste reelle alternativet. Representanten Dørum skal ha honnør for å ta opp dette forholdet i vår nære historie. Han bidrar på sett og vis også til dels til å oppfylle noen av målsettingene med interpellasjonen, nemlig å rette fokuset mot en del av norsk adopsjonshistorie.

Selv om enkelte kan ønske fokus på adopsjonssaker i perioden, er det ikke gitt at alle ønsker et fokus. Det er ikke nødvendigvis slik at alle som har adoptert bort barn i denne perioden, ønsker å bli oppringt av en offentlig granskingskommisjon. Det kan oppfattes som vanskelig for veldig mange. Adopterte er heller ikke en ensartet gruppe, og mange av dem som ble adoptert bort i den perioden, er ikke klar over det selv i dag. Derfor mener jeg vi skal være varsomme før vi eventuelt setter i gang en kartlegging. Det vil kunne vekke sterke følelser, og bryte opp og inn i nye og etablerte familieforhold.

Selv om vi må legge til grunn at de aller fleste fikk en god oppvekst, er vi kjent med enkelthistorier som her blir tatt opp på en god og grundig måte. Men vi må være forsiktig med å trekke generelle konklusjoner.

Jeg er opptatt av at vi ser på dette som en viktig sak. Tidligere statsråd Bekkemellem signaliserte at hun ville sette i gang en offentlig utredning av norsk adopsjonspolitikk. I den anledning vil det altså være viktig å se på hvordan voksne adopterte bør ivaretas når de henvender seg for å søke opplysninger om sine biologiske foreldre og om sin adopsjonssak.

Enkeltpersoner som har lidd uforskyldt under oppvekst i adoptivfamilier, kan søke Stortinget om billighetserstatning. Denne ordningen skal nettopp sikre en individuell erstatning til dem som har kommet uheldig ut sammenlignet med andre i tilsvarende situasjon. De som i dag mener de har lidd overlast som følge av en adopsjon som ble gjennomført i denne tidsperioden, kan derfor benytte seg av billighetserstatningsordningen.

Vår adopsjonslovgivning strekker seg jo tilbake til 1917. Fra 1917 til 2006 er det altså registrert over 65 000 adopsjoner. Da vi fikk en generell velferdsutvikling og det var lettere å bli akseptert som enslig mor, ble antallet adopterte i Norge med norsk bakgrunn redusert. I 2003 var det kun tre slike saker i Norge.

Adopsjonsformidling handler om å finne fram til adoptivforeldre til det enkelte barn. I den perioden Dørum snakker om, og som er omtalt i den gode boka til Bjørn Steinar Meyer, «Mødre uten barn», tok jordmødre imot gravide kvinner med tilbud om «diskret opphold» ved slutten av svangerskapet og i forbindelse med fødsel.

Så fikk vi en ny barnevernslov i 1953, hvor det ble forbudt for privatpersoner å drive adopsjonsformidling. Forbudet ble straffebelagt. Organiseringen av en offentlig adopsjonsformidling tok gradvis form på 1950-1960-1970-tallet. Så det er jo helt klart at myndighetene har forbedret seg på dette området.

Enkeltskjebner, slik de er beskrevet i bl.a. boka representanten Dørum viser til, gjør et sterkt inntrykk. Jeg har stor forståelse for dem som har måttet leve i en slik vanskelig livssituasjon. Bjørn Steinar Meyer beskriver jo også i boka et kvinnesyn som jeg er glad vi har lagt bak oss. Men tross dobbeltmoral og sørgelige enkeltskjebner er ikke Meyers bok helt uten håp og livsglede. Det var barn som kom til gode og kjærlige hjem, og dette beskrives også godt i denne boka.

I våre dager framstiller vi ofte 1950-årene som den lykkelige husmortida hvor folk hadde tid til omsorg og tid til hverandre. Omsorgen var imidlertid ikke alltid betingelsesløs. Dersom du brøt med sosiale normer, fikk du ikke nødvendigvis del i det samme sosiale fellesskapet. Hvis du var f.eks. same eller reisende, ble gravid uten å være gift, eller var homofil, var fordømmelsen stor. Det var samhold, men det var ikke alltid så lett å være annerledes.

Som sagt innledningsvis er det vanskelig å definere adopterte som en ensartet gruppe, men jeg vil vise til St.meld. nr. 44 for 2003-2004 om erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener, som daværende justisminister Dørum la fram i 2004. Hans konklusjon, som kommer til uttrykk i stortingsmeldingen, var at alle framtidige rimelighetsbaserte krav fra forskjellige grupper i samfunnet bør behandles gjennom Stortingets billighetserstatningsordning.

Odd Einar Dørum (V) [12:55:06]: Statsråden ønsker naturligvis ikke, når det er snakk om et tusentalls antall adopsjoner siden 1917, å snakke generelt om det. Det har heller ikke jeg gjort. Jeg har gått inn på et tidspunkt i norsk historie - og la meg dvele litt ved det. I denne perioden i norsk historie vokste jeg opp. Jeg husker ennå dem som gikk på såkalte spesialskoler. Det var veldig tydelig for meg at de gjorde det, og jeg vet hva det har betydd for mitt syn på den typen virksomhet senere. Så har jeg i ettertid, som godt voksen, lært om lobotomering og tvangssterilisering. Det førte til noen av de erstatningssakene som statsråd Huitfeldt nå tok opp. Vi fikk kunnskap om barnehjemssaker. Det dukket opp forhold som var ukjente for meg. De var også ukjente for meg da jeg ble utdannet til sosialarbeider, men de kom opp.

Jeg har ikke hatt som siktemål med denne saken å gjøre noe annet enn å få den på dagsordenen. Jeg synes statsråden har svart meg veldig ordentlig på det, og jeg synes hun gir to viktige kommentarer. For det første sier hun at hun vil se på norsk adopsjonspolitikk, noe jeg synes uansett er klokt. Jeg er også uten videre enig med henne i at myndighetene klart har forbedret seg, selvfølgelig har de det. Men det kunne jo være en anledning til i en slik situasjon å be dem som har noe å si, om å melde seg. Det er ikke en systematisk ettergransking av hvem som gjorde hva, men det er en systematisk oppfordring til dem som ønsker å være tidsvitner, om å melde seg.

Bakgrunnen for at jeg har reist denne interpellasjonen, er tidsvitner, vitner som har meldt seg. De har tatt den utfordring og belastning det er for ganske mange å stå fram med sitt ansikt og fortelle. Og en slik utredning som statsråden snakker om, gir jo en mulighet for å få fram det som har vært bra, men også en mulighet for få fram det som ikke har vært bra. Det å gi tidsvitner en anledning til å bli hørt - kanskje spesielt mot denne historien hvor statsråden og jeg er enige om at vi ikke hadde de kontrollene vi burde hatt, og også er enige om at det har skjedd klare og kraftige forbedringer etter det - er å gi dem en sjanse til å bli sett og hørt.

Gjennom tidsvitnenes fortellinger vil ansvarlige myndigheter få en sjanse til å gjøre seg opp en mening om hva dette er. Da unngår man også det statsråden sier om at man ikke skal påtvinge noen noe som helst. Det er jeg selvfølgelig helt enig i at man ikke skal, men det gir dem som ønsker å si fra, en mulighet til å gjøre det.

Så har jeg også oppfattet at enkelte har ønsket å si noe om økonomi. Det har ikke vært primærhensikten med min interpellasjon. Jeg er veldig klar over det forslaget statsråd Huitfeldt refererte til, at man skal bruke billighetserstatningsordningen - og for å sitere videre - «med en tillempning av denne». Stortinget har vedtatt noen slike tillempninger. Det har ikke vært mitt hovedtema her. Andre kan mene at det skulle ha vært et hovedtema, men for meg har det ikke vært det. For meg har hovedtemaet vært å få historien belyst. Og jeg vil gjerne be om å få statsrådens kommentar til den tanken jeg har om å gi vitnene en anledning til å bli hørt i forbindelse med det å utrede norsk adopsjonspolitikk, slik hun beskrev i sitt innlegg.

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:58:24]: Jeg vil gi representanten Dørum honnør for å ha en veldig nyansert inngang til disse spørsmålene.

Jeg hører på representantens beskrivelser at han har snakket med mange mennesker som er i denne situasjonen. Det har jeg også selv. Og for noen vil jo det å bli ringt opp og bli gransket være en ny krenkelse. Så kontakt mellom myndighetene og tidsvitner må være basert på dem som melder seg frivillig, dem som ønsker å få oppmerksomhet.

Det at vi nå setter i gang et arbeid med en NOU for å gå gjennom hele adopsjonsfeltet, gir oss en anledning til å diskutere dette. Så dette synes jeg er et interessant innspill, som jeg vil ta med meg når vi skal arbeide med mandat og sammensetning av et slikt utvalg.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Espen Johnsen (A) [12:59:35]: Representanten Dørum beskriv forhold knytte til adopsjon i etterkrigsåra som det er bra vi er kvitt. Eg har ikkje lese boka som representanten viser til, og etterkrigsåra kjenner eg først og fremst gjennom historiebøkene.

Mi oppfatning er at ein den gongen hadde eit anna samfunn enn det vi har i dag - der synet på kvinner, synet på aleinemødrer, og sikkert òg oppfatninga av kva som var barns beste, var eit anna enn i dag. Dei sosiale forholda var annleis. Det var dei økonomiske òg. Det er langt frå dagens økonomiske velstand til det mange den gongen opplevde i kvardagen. I dag førekjem det nesten ikkje at biologiske foreldre i Noreg må adoptere vekk barnet sitt.

At foreldre ikkje hadde råd til å ta vare på ungane sine, var nok dessverre ein mykje vanlegare grunn til adopsjon tidlegare, og for mange aleinemødrer kan ein berre tenkje seg korleis det var. Adopsjon i 1940- og 1950-åra var difor heilt sikkert prega av den sosiale oppfatninga samfunnet hadde av ugifte, einslege mødrer, men òg av tøffe økonomiske realitetar for mange.

Til tross for at dei aller fleste i dag lever med god økonomi, at vi har eit relativt ope og tolerant samfunn, og at bevisstheita rundt barn og barns beste er veldig sterk, er det likevel slik at altfor mange barn opplever at forholdet til foreldra, at omsorga og livet ikkje er slik det burde vere. Slik var det heilt sikkert på 1940- og 1950-talet, og slik er det i dag. Det er mange grunnar til det. Adopsjonsforholda den gongen kan vere éin grunn, men det var og er mange andre. Det trur eg gjeld alle foreldre-barn-forhold, både den gongen og i dag.

Heldigvis er det slik at dei aller, aller fleste barn har det bra og har ein god oppvekst. Det trur eg òg gjeld dei aller fleste som blei adopterte i den perioden Dørum fokuserer på. Eg er difor einig med statsråden i at det å identifisere ei einsarta gruppe adopsjonar frå den perioden vi snakkar om, er vanskeleg.

Adopsjonsformidling i dag er regulert i adopsjonslova. Det er eit eige utval for adopsjonsformidling av barn busette i Noreg, og det er knalltøffe krav til dei som ønskjer å bli foreldre, og som står i det sentrale registeret over adoptivsøkjarar: Det er grundig informasjon til dei biologiske foreldra til barnet om kva adopsjon er, og det er mogleg for dei foreldra som ønskjer det, å få rådgjeving i spørsmålet om adopsjon. Og det viktigaste av alt: Det er barnets beste som heile tida skal vere det avgjerande.

Det er likevel slik at mange opplever at ikkje alt er perfekt i dagens adopsjonsformidling heller. Tidlegare statsråd Bekkemellem varsla ein gjennomgang av heile adopsjonsfeltet, slik statsråd Huitfeldt har gjort greie for. Eg støttar statsråden i at i den gjennomgangen bør ein kunne sjå nærare på korleis vaksne adopterte bør bli varetekne når dei tek kontakt for å finne opplysningar om sine biologiske foreldre og om si adopsjonssak. Det trur eg på ein god måte vil imøtekome dei ønska som eg oppfatta at representanten Dørum la fram i sine innlegg.

Dei som opplever at dei har lidd uforskyldt under oppveksten i ein adoptivfamilie, meiner eg bør sjå på moglegheita som finst innanfor Stortinget si billigheitserstatningsordning. Sjølv om det openbert ikkje var det representanten hadde til hensikt å fokusere på med denne interpellasjonen, så er i alle fall det eit mogleg svar for dei som har lidd uforskyldt i oppveksten.

May Hansen (SV) [13:03:37]: Jeg vil takke interpellanten for å fokusere på en svært mørk historie i kvinner og barns liv. Jeg er selv jordmor fra Østfold, og jeg har tatt imot mange barn som har blitt adoptert bort rett etter fødselen. Det er alltid vondt for dem det gjelder.

Forfatteren Bjørn Steinar Meyer har i sin reportasjebok «Mødre uten barn» rettet søkelyset mot et mørkt kapittel i norsk adopsjonshistorie. Det er ingen lystig historie Meyer serverer i boken. Historiene i boken handler om jenter på 16 og 17 år som måtte til Mysen for å skjule sine voksende mager. Det handler om en privatpraktiserende adopsjonsformidling som først og fremst var forretningsbasert for dem som stod bak denne praksisen.

Etter den tid er de juridiske rammene for adopsjonsformidling endret - heldigvis. Tidligere kunne privatpersoner nemlig fritt drive formidlingsvirksomhet uten krav om offentlig bevilling. Som et apropos vil jeg nevne at forfatteren av denne boka i et avisoppslag i Sarpsborg Arbeiderblad den 15. november sier om jordmødrenes praksis at det var «ren forretning, men hun var et nødvendig onde i samfunnet». Heldigvis har kvinner nå fått andre rettigheter - også barna. Heldigvis har vi en annen abortlov. Heldigvis har vi nå økonomiske rettigheter i velferdsstaten Norge som gjør at kvinner har mulighet til å ivareta sine egne barn og få støtte til det, men vi skal ikke se bort fra at dette fortsatt skjer i store deler av verden.

Ved behandlingen av ny barnevernslov i 1953 ble det pekt på behovet for effektiv kontroll med både formidling av adopsjon og plassering av barn i fosterhjem. Det ble etter barnevernsloven forbudt for privatpersoner å drive slik formidlingsvirksomhet.

Når det er sagt, vil jeg understreke at selv om adopsjonspraksisen som beskrives i denne boka var svært kritikkverdig, betyr ikke det at alle barn som ble bortadoptert, fikk problemer i sine adoptivhjem. Det er heller ikke gitt at et adopsjonsforhold som har utviklet seg uheldig, nødvendigvis har sin direkte årsak i hvordan selve adopsjonen ble gjennomført. Det kan være mange grunner til at et adopsjonsforhold utvikler seg negativt, på samme måte som andre foreldre-barn-forhold. Jeg mener at vi ikke har 100 pst. garanti for at dette heller ikke skjer eller vil skje i framtida.

SV er derfor opptatt av å legge til rette for gode ordninger som ivaretar alle partene i adopsjonssaker. Jeg forutsetter derfor at den gjennomgangen av adopsjonsfeltet som tidligere statsråd Bekkemellem har signalisert, også vil behandle nærmere hvordan voksne adopterte bør ivaretas når de henvender seg for å søke opplysninger om sine biologiske foreldre og om sin adopsjonssak. Av debatten og det statsråden nå har sagt i sitt innlegg, føler jeg meg trygg på at dette vil bli gjennomgått.

Når det gjelder de sakene som presenteres i den omtalte boka, og saker i forlengelsen av disse som har blitt belyst i pressen, kan jeg ikke ut fra de opplysningene som har kommet fram, ta stilling til om det kan foreligge grunnlag for erstatningskrav. Alle som mener at de har grunnlag for erstatningskrav, kan selvsagt reise dette på ordinær måte. En erstatningssak mot staten vil bli behandlet på vanlig måte og løses gjennom de eksisterende regelverk for behandling av slike krav. Vedtak om adopsjon skiller seg ut ved at det kan være problematisk å bevise at det har vært feil ved saksbehandlingen, og at dette er såpass grovt at det betyr at det utløser erstatning. Jeg mener derfor - fra SVs side - at billighetserstatningsordningen er den mest hensiktsmessige ordningen.

Til slutt vil jeg si: Dette er en mørk historie for kvinner og barn som vi nå gjennom et lovverk og ved endringer både gjennom abortlov og velferdsordninger har lagt bak oss. Som jordmor er jeg veldig, veldig glad for at vi nå har et samfunn som tar dette på alvor. Jeg setter min lit til at statsråden følger opp det som tidligere statsråd har sagt på dette området.

Odd Einar Dørum (V) [13:09:02]: To betraktninger, først en historisk: Vi har i Norge handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, uten at vi mener - og ingen av oss mener det - at det er vold i alle norske hjem. Vi må bare innrømme at det tok lang tid fra krisesentrene møtte dette til myndighetene lagde den første handlingsplanen, som jeg var med på, veldig lang tid - lang tid fra vitnene sa det.

Det er slik at samfunnet ofte har fenomen rundt seg. På den tiden da jeg vokste opp, og på den tiden jeg ble utdannet som sosialarbeider, var det ingenting da jeg lærte om de Castbergske barnelovene, som fortalte meg noe som helst om det som er temaet her i dag. Det er ofte en forsinkelse i samfunnets innsikt. Det er ikke noen bebreidelse mot noen, det er slik. Av og til er det slik at mennesker av forskjellige grunner liten eller ingen stemme har, ikke fordi de ikke kan tale, men fordi de finner det vanskelig å finne kanalene.

Jeg har kun hatt ett anliggende her. På samme måte som jeg i mitt liv har hørt på kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, trafficking, vold i nære relasjoner, bare for å si det slik, og ikke har generalisert, men prøvd å finne svar og virkemidler, er det med samme lytteevne jeg har prøvd å lytte til noen som jeg har truffet i forbindelse med denne saken. Jeg mener selvfølgelig ikke at dette gjelder alle adopterte, men det gjelder denne delen av norsk historie på et bestemt tidspunkt. Så har det gjort et inntrykk på meg, og derfor drog jeg fram tilfellene, at det er noen ting som ofte varer lenge, selv om vi gjerne vil at det skal være annerledes.

Det andre punktet er at jeg synes at statsråden allerede i den første runden og i den lille replikkvekslingen vi da hadde, gav en åpning for noe som jeg synes var ryddig og seriøst. Det er: Når du gjennomgår norsk adopsjonshistorie og berører sensitive ting, er det fullt mulig å la noen vitner tale. La meg minne om at noe av det mest taushetsbelagte vi har hatt, er norsk etterretning - det vet jeg litt om. Vi har altså laget en norsk etterretningshistorie fra 1914 til 1997 som ganske detaljert berører en del ikke helt heroiske deler av norsk historie. Jeg skal ikke bruke tid på det nå. Men la meg si det slik at det har vært til ettertanke, og det har også vært til noe trøst for dem som har vært utsatt for noe.

Jeg har full tillit til at statsråd Huitfeldt her vil finne en arbeidsform og en måte som gjør at det som skal trekkes ut av klokskap, blir klokt, og at vitner som har lyst til å fortelle en historie på en ryddig måte, kan få gjort det. Jeg tror det er en måte å sørge for at noen får en stemme på, og så vil det bli de stemmene som taler for seg. Så er jeg helt enig med andre representanter i at vil man gå videre med noe som handler om økonomi, får det bli en annen sak enn denne interpellasjonen som jeg har hatt her i dag.

Men det er altså mitt livs erfaring at det hender at du lever i din samtid, og du kjenner ikke din historie. Det hender at du får lærebøker, og du kjenner ikke din historie, men så dukker den voldsomt opp, og da skal man sortere det. Jeg er glad for at det har vært mulig å bruke stortingssalen til en slik samtale. Jeg bruker det ordet om debatten her i dag.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:12:06]: Jeg takker for en veldig god diskusjon med både sosialarbeidere, jordmødre og også politikere.

Jeg tror vi forstår vår egen samtid bedre hvis vi også forstår fortiden vår bedre. Vi har en tendens i vårt samfunn til å glorifisere fortiden med at alt var bedre før, den gangen det var samhold. Men det var også mye vanskeligere å være annerledes. Vi lever i et mer liberalt og rausere samfunn i dag. Nabokjerriga var nok flinkere til å bry seg i gamle dager, men hun var også ganske flink til å bry seg om det hun ikke hadde noe med. Så det er jo vår historie som vi må lære noe av.

Vi har nå fokusert på noen av de adoptivbarna som kom til vanskelige hjem. Det er viktig at vi lytter til dem, hører på deres historier. Men denne boka som representanten Dørum viste til, gir også eksempler på noen gode historier. Jenta som ble adoptert bort, og faren som brukte å si: Du kom ikke med storken, du kom med Bastøferja. Hun skrev et dikt til sin mor, hvor hun avslutter:

«Kjære mor, takk for at du fødte meg og ga meg bort.

Mange flere skulle gjort som deg.

Takk.»

Hilsen «Din datter».

Mange av dem som har blitt adoptert bort, har kommet til gode hjem, og det er også viktig at vi husker det i diskusjonen som kommer.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed avsluttet.