Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikkordskifte, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Dette anses vedtatt.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [12:03:33]: (ordfører for saken): Representantforslaget, Dokument nr. 8:35, er et forslag om å ha en helhetlig gjennomgang av de forholdene som kysthospitalbarna ble utsatt for.

Denne saken er ikke av ny dato; den har versert i mange år uten løsning for dem det gjelder. Under ulike regjeringer har saken vært drøftet, etter initiativ fra bl.a. stortingsrepresentantene Bendiks H. Arnesen, Arbeiderpartiet, Anne Marit Bjørnflaten, Arbeiderpartiet, og Jan Arild Ellingsen, Fremskrittspartiet. Komiteen har vurdert det slik at saken er belyst fra flere sider, og mener derfor at saken ikke skal tas opp på nytt.

Det er 18 av de 49 som har søkt om erstatning, som har fått det innvilget. Der har medisinsk begrunnelse vært hovedsaken. Det er også slik at overgrep og manglende omsorg vil kunne danne grunnlag for billighetserstatning, og komiteen mener derfor at dette også bør vurderes i denne saken.

Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til kommentarene og det arbeidet som ble gjort under Bondevik II-regjeringen i saken om billighetserstatning. Det er nevnt at det er hensiktsmessig at erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet kanaliseres gjennom billighetserstatningsordningen, og at det ikke opprettes særordninger hver gang det fremmes krav fra en gruppe. Dette flertallet viser også til det Presidentskapet har uttalt om billighetserstatningsordningen og den gjennomgangen av denne, både av det prinsipielle og av sammensetningen, som er varslet. Dette har Presidentskapet sagt skal gjennomgås i inneværende stortingsperiode, og de medlemmer som er en del av dette flertallet, ser fram til det.

I et brev fra statsråd Sylvia Brustad av 20. mars 2008 konkluderes det med det samme. Statsråden konkluderer også med at dette bør behandles i tråd med St.meld. nr. 44 for 2003-2004, Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener. Der er hovedsaken at dette skal løses gjennom billighetserstatningsordningen.

Justiskomiteen har i Innst. S. nr. 152 for 2004-2005 sluttet seg til at det å ha særskilte erstatningsordninger er lite hensiktsmessig. Hensynet til en behandling som ivaretar likhet og rettferdighet overfor pasienter uavhengig av om de tilhører en gruppe eller ei, skal være begrunnelsen for deres hovedkonklusjon.

Saken har således vært drøftet omstendelig i flere instanser og regjeringer, som har kommet til samme resultat.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, foreslår at forslaget vedlegges protokollen.

Komiteens flertall har ikke tatt stilling til om den ovennevnte gruppen har krav på erstatning eller ikke. Det er mange historier om svikt og feilbehandling, og flertallet har ingen mulighet til å gå inn i de enkelte saker, men velger å se prinsipielt på om vi skal ha en ordning som gir erstatning til grupper kontra individuell behandling. Flertallet ønsker en individuell behandling av søknadene, der hver enkelt får behandlet sin sak.

Billighetserstatningsutvalget er opprettet for at folk skal kunne søke erstatning der når ingen andre ordninger fanger opp tilfellene. Det er ingen grunn til at de som er nevnt i representantforslaget, ikke skal kunne søke erstatning etter reglene som der finnes.

Mindretallet, medlemmene fra Fremskrittspartiet, ønsker en helhetlig gjennomgang og vil sikkert selv argumentere for sitt forslag.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:07:24]: Intensjonene i forslaget fra Fremskrittspartiet er at samfunnet vårt bør yte en viss grad av rettferdighet overfor mennesker når samfunnet selv har vært med på å utøve mishandling - ja, sett med våre øyne til og med grov mishandling. Og det blir fort meningsløst når alle de andre partiene utenom Fremskrittspartiet hevder at på bakgrunn av tidligere vedtak og behandling skal saken være grundig drøftet, slik at de det gjelder, kan søke om billighetserstatning. Merkelig da at de dette gjelder, altså kysthospitalbarna, ikke oppfatter denne sak slik som Regjeringen og de øvrige partiene. Her velger Regjeringen og de andre å støtte seg til at 18 stykker av de 49 som søkte om billighetserstatning, fikk innvilget dette med bakgrunn i mangelfull medisinsk behandling. Det er faktisk ikke det representantforslaget tar opp. Det Fremskrittspartiet her tar opp, er ikke om noen har fått mangelfull medisinsk behandling og erstatning, men tvert imot grove påstander om at mange barn ble utsatt for mishandling, ja til og med grov mishandling. Det er med bakgrunn i disse påstandene Fremskrittspartiet ønsker at det skal bli gitt en mulighet også for andre, og at en skal få en helhetlig gjennomgang av de forhold som barna på kysthospitalene ble utsatt for. For hvis man mener det er riktig med billighetserstatning på grunnlag av mangelfull medisinsk behandling, blir det absurd ikke å gi erstatning for grov mishandling.

Gjennom en rekke år har det i mediene framkommet påstander fra tidligere pasienter ved bl.a. Kysthospitalet i Tromsø om at de har vært utsatt for både feil medisinsk behandling og ulike typer overgrep. Jeg kan nevne følgende påstander: grov mishandling, feil medisinbruk, avstraffelser, traumatiske opplevelser, mistet mange år av sin tidligste barndom, brutalitet overfor forsvarsløse barn og selvfølgelig redusert skolegang.

Jeg vil svært gjerne understreke at mens mange barn på andre sykehus ble kvitt bentuberkulosen i løpet av to-tre år, var pasientene på Kysthospitalet i Tromsø innestengt i lang tid. De kunne ligge gipset fra hodet til tærne og være bundet til senga i flere år. Dette framkommer i NRKs program Faktor i november 2005. Men slike typer overgrep er tydeligvis ikke nok til å få en helhetlig gjennomgang av saken. Skal si vi lever i et varmt og omsorgsfullt land. Stiftelsen Rettferd for taperne opplyser at den har om lag 54 saker liggende som den har til hensikt å søke om billighetserstatning for.

Men Tromsø var ikke enestående. Thorleif Eikeland, forsker og førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen, har i en forskningsrapport om Kysthospitalet i Os kommune sammenliknet oppveksten til barnehjemsbarn med barn som har hatt langvarig opphold på sanatorium og institusjoner. I materialet fra Eikeland finnes det mange rystende historier.

Det er aldri for seint å snu. Å snu i denne saken og utøve rettferdighet overfor en gruppe barn som ble utsatt for overgrep fra samfunnets side, er, slik jeg ser det, et kollektivt samfunnsansvar vi som medmennesker bør og skal ta. Det blir sett med mine øyne meningsløst at man kan gi billighetserstatning grunnet mangelfull medisinsk behandling og samtidig avslå billighetserstatning for grov mishandling av andre barn, hvis det viser seg at det som har framkommet i mediene, er korrekt. Det er på den bakgrunn vi ønsker en helhetlig gjennomgang.

Jeg tar herved opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Jan-Henrik Fredriksen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:11:58]: Først vil eg takke saksordføraren for ein grundig gjennomgang av denne saka. Det har jo ved fleire anledningar i dei seinare åra vore fokusert på korleis desse barna på dei såkalla kysthospitala hadde det, som også saksordføraren gjorde greie for. Og det er jo ikkje tvil om at mange barn ikkje fekk god nok medisinsk behandling, og at mange ganske sikkert blei utsette for omsorgssvikt. At mange har søkt og fått rettferdsvederlag, slår jo også fast dette faktum.

Det prinsipale i denne saka er om barna på kysthospitala skal få eventuell erstatning utanom den etablerte ordninga med rettferdsvederlag. Venstre er einig i at det ikkje er hensiktsmessig å opprette fleire særskilde erstatningsordningar, så Venstre er såleis einig med fleirtalet i at eventuell erstatning må søkjast via den etablerte ordninga med rettferdsvederlag.

Statsråd Sylvia Brustad [12:13:20]: Beskrivelser fra tidligere pasienter og påstander fra media, som det bl.a. refereres til i forslaget, gjør sjølsagt også inntrykk på meg, og en kan mene mye om det en del mennesker har vært utsatt for, og som overhodet ikke er i samsvar med f.eks. hvordan vi behandler barn i sjukehus i dag. Mange har fått henvendelser om situasjonen for kysthospitalbarna. Spørsmålet om utredning og erstatning har stått sentralt, og jeg opplever at det denne saken handler om, er hvordan spørsmålet om erstatningsordninger skal håndteres og løses.

I 2001 fikk to legespesialister i oppdrag av departementet å belyse ulike sider ved den medisinske behandlinga av 32 av barna i perioden 1941-1961. De skulle vurdere om datidas behandlingsmetoder var innafor forsvarlighetskravet, og om oppholdstida ved kysthospitalet var unødig lang. Legespesialistene konkluderte med at behandlinga ikke innebar et brudd på datidas forsvarlighetskrav, men de uttalte at noen av barna hadde hatt lange opphold, og i noen av tilfellene var det også mangelfull bruk av medisiner som fantes tilgjengelig. Legespesialistene uttalte at behandlinga av beintuberkulose på den tida bestod av sengeleie over mange år.

Synet på hvordan unger skal behandles i sjukehus, har heldigvis endret seg svært mye siden den tida. Foreldre har rett til å være til stede under hele oppholdet, som sjølsagt skal være så kort som mulig.

I etterkant av den sakkyndige rapporten fra disse legespesialistene har 18 av 49 pasienter fått billighetserstatning på grunn av mangelfull medisinsk behandling. I 24 av sakene var også omsorgssvikt en del av søknadsgrunnlaget. Billighetserstatningsutvalget kan fritt vurdere alle sider ved en søknad om billighetserstatning. Det omfatter også anførsler om manglende omsorg og overgrep under institusjonsopphold, slik en samlet helse- og omsorgskomite uttaler i sin innstilling.

Vi har, slik jeg ser det, et overordnet ansvar for å sørge for at alle disse sakene og framtidige saker av samme art blir behandlet likt. Jeg viser til St.meld. nr. 44 for 2003-2004, der det ble vurdert slik at det bør være en høy terskel for å utvide billighetserstatningsordninga. Hovedkonklusjonen i denne stortingsmeldinga er at erstatningsrettslige krav mot staten, herunder krav fra grupper, skal løses gjennom eksisterende regelverk for behandling av slike krav, og dessuten at rimelighetsbaserte erstatningskrav kanaliseres gjennom billighetserstatningsordninga. En samlet justiskomite sluttet seg til at det var lite hensiktsmessig å opprette flere særskilte erstatningsordninger, jf. Innst. S. nr. 152 for 2004-2005, nettopp for å sikre en helhetlig tilnærming og lik håndtering av erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet.

Etter mitt syn bør vi ved vurdering av dette forslaget se hen til de prinsipper som tidligere er trukket opp i St.meld. nr. 44 for 2003-2004. Jeg deler derfor synet til flertallet i helse- og omsorgskomiteen om at det ikke er grunnlag for å ta denne saka opp på nytt.

Øyvind Korsberg (FrP) [12:17:04]: Jeg må si jeg synes det er litt trist at en sak som dette ikke vekker et større og bredere engasjement. Jeg hadde iallfall sett det som naturlig at det var flere partier som deltok i denne debatten.

Det er jo for så vidt ikke noen stor sak i så måte, men for dem som er rammet, er det en kjempestor sak, som har preget hele deres liv. At Stortinget foretar en slik enkel behandling av saken, får man bare registrere, og også at partiene ikke ønsker å bruke tid på dette.

Dette er jo ingen ny sak. Tidligere har representanter både fra Arbeiderpartiet og fra andre partier engasjert seg i saken. Det var da de var i opposisjon, ikke når deres partier har havnet i posisjon. Man kan gjerne stille seg spørsmål om hvorfor det skjer, men så skjer.

Så er det slik at i denne type saker vil nye forhold bli avdekket hele tiden. Det skjer også i denne saken. Journalist og forfatter Bjørn Larsen har varslet at han skal komme ut med en bok som beskriver de forholdene som var på Kysthospitalet i Tromsø. Den boken kommer ut til jul, og jeg håper at samtlige representanter i komiteen får tildelt denne boken, så man kan ha litt lesestoff til jul. Så kan man jo tenke litt på den måten denne saken ble behandlet på i komiteen, hvem som utgjorde flertallet og mindretallet, og også den behandlingen den har fått i salen.

Det er et faktum at disse barna har blitt utsatt for grov mishandling, feil medisinsk behandling, avstraffelser og traumatiske opplevelser, de har mistet mange år av sin tidligste barndom, som selvfølgelig har vært med og preget dem resten av livet, det har vært brutalitet overfor forsvarsløse barn, og det har vært redusert skolegang.

Som jeg sa innledningsvis, har mange måttet dra dette med seg gjennom hele livet. Siden jeg kommer fra Tromsø, har jeg hatt kontakt med en del av dem som har opplevd dette, og det er rystende historier man får beskrevet. Det er ikke mangel på dokumentasjon av disse historiene, men det det dessverre er mangel på, er vilje til å få rettet opp de forhold disse barna har levd under. Det synes jeg er trist, men jeg bare registrerer at det er slik det er. Iallfall vi fra Fremskrittspartiet har gjort det vi kunne i denne saken, men dessverre har vi ikke nådd fram og fått gjennomslag. Det får vi bare registrere.

Robert Eriksson (FrP) [12:20:10]: Jeg tror med respekt å melde at mange av oss ble betenkt da vi så NRKs program Faktor den 21. november 2005. Jeg tror mange av de historiene som vi fikk servert på tv hjemme i stua, gjorde inntrykk og satte spor i våre sinn. Det satte spor, og vi begynte å tenke: Går det virkelig an at folk har blitt behandlet på en slik måte, og har disse opplevelsene med seg?

Derfor reagerer jeg når statsråden viser til de sakene som er behandlet tidligere, og til den feilmedisineringen som har foregått. Denne saken handler også om de fysiske plagene disse menneskene har blitt påført. Er det slik å forstå at denne salen ikke bryr seg om at folk blir fysisk trakassert? Er det slik at vi ikke ønsker å ta det opp og se nærmere på det? Det er det hele dette forslaget går ut på. Vi ønsker å få en helhetlig vurdering av de påstander som ble framsatt på tv, som er framsatt i media, og som blir dokumentert i boks form. Er dette tilfellet, skal storsamfunnet akseptere at slike ting har pågått tidligere, eller skal vi gå dypere inn i det for å prøve å finne ut hva som faktisk skjedde? Det ønsker ikke dette flertallet å gjøre. Jeg synes det er ganske overraskende, når vi ser det engasjementet en rekke stortingsrepresentanter har hatt i forbindelse med denne saken.

Jeg registrerer også, som representanten Korsberg var inne på, at så fort man kommer i posisjon, glemmer man hva man sa da man var i opposisjon. Flere av representantene som tilhører regjeringspartiet Arbeiderpartiet, sa at man skulle prioritere denne saken og gjøre noe med den. Så fikk man regjeringsmakt i 2005. Ingen har gjort noe med det, og når vi får en sak i Stortinget der man ønsker å få en helhetlig gjennomgang, så vil man heller ikke det. Er det slik å forstå at den sittende regjering ønsker å skyve disse påstandene under teppet? Er det sånn at det er så ubehagelig at man ikke ønsker å diskutere det eller belyse det nærmere? Dessverre tyder det på det, når man hører engasjementet i denne debatten.

Jeg registrerer at to partier ennå ikke har hatt ordet, ennå ikke har sagt hva de mener, eller hvilke synspunkter de har knyttet til denne saken. Det synes jeg er synd, med tanke på de menneskene dette berører. Jeg synes det er synd at man ikke kan foreta en god gjennomgang av disse tilfellene.

Statsråd Sylvia Brustad [12:23:21]: Jeg synes ikke om påstander om at vi som måtte ha et annet syn enn Fremskrittspartiet, ikke skulle bry oss om de mennesker som har vært utsatt for ting som heldigvis ikke skjer i dag, og som jeg trur alle er enige om at en skulle ønske ikke hadde skjedd. Det er klart vi bryr oss. Det er helt feil når representantene Eriksson og Korsberg her antyder at dagens regjering ikke er opptatt av disse menneskenes skjebne, der det, som overfor mange andre innenfor andre områder, dessverre er begått en urett.

Det denne saken dreier seg om, er hvordan spørsmålet om erstatningsordninger skal håndteres. Da viser flertallet, opplever jeg, og vi til at en enstemmig justiskomite har innstilt på at en i hovedsak skal forholde seg til Billighetserstatningsutvalgets erstatningsordninger. Det er en enstemmig justiskomite, og det er klart at Regjeringa forholder seg til de vedtak som blir fattet i Stortinget, at det ikke er noe ønske om å etablere egne, særskilte erstatningsordninger for noen grupper, av hensyn til likebehandling. Men det handler overhodet ikke om at vi som måtte tilhøre den linja, ikke bryr oss om hvordan mennesker hadde det, og har det i dag.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:25:02]: Det kan jo være litt artig å stille spørsmålet: Et det noen som kan vise til at det er blitt utbetalt billighetserstatning på andre grunnlag enn feil medisinsk behandling? Og vi vet at det er mange som er blitt rammet av grov mishandling. Så man prøver altså å dekke seg bak at det er blitt utbetalt erstatning relatert til feil medisinsk behandling, men overgrepssakene ønsker man ikke å gjøre noe med. Det bør være et tankekors, når vi utad så veldig gjerne vil ha et sosialt engasjement. Men det ønsker man altså ikke i denne saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.