Dagfinn Høybråten (KrF) [11:53:51]: Utgangspunktet for denne interpellasjonen er Verdensbankens alarmerende melding om at 100 millioner mennesker i fattige U-land trues av tiltakende fattigdom og sult. I noen land, som i Etiopia i disse dager, har tørke ødelagt avlinger og ført store menneskemengder ut i akutt sult. I en rekke andre land har kraftige økninger i matvareprisene slått ut i alvorlig sosial uro og konflikt. Interpellasjonen konkluderer med et spørsmål om et norsk svar på denne situasjonen:
«Vil Regjeringen komme med ekstraordinære tiltak for å hindre en sultkatastrofe blant verdens fattige?»
Det ligger en rekke årsaker bak den brå økningen i matvareprisene. En av dem er kraftig vekst i bruken av biodrivstoff, noe som beslaglegger både matprodukter og store landbruksarealer. Representanten Vallersnes var tidlig ute med å fokusere på dette problemet, at «biofuels will not feed the hungry», i en interpellasjon som vi diskuterte den 8. mai. Jeg vil benytte anledningen til å takke min kollega Vallersnes for at han fremmet denne interpellasjonen, som bidrog til viktige avklaringer ikke minst om de kriterier som må oppfylles for at biodrivstoffet skal være bærekraftig og nyttig i klimapolitisk sammenheng.
Det jeg ønsker at det skal bli fokusert på i dagens interpellasjon, er hva vi kan gjøre for å hjelpe dem som er rammet av matvarekrisen i den fattige delen av verden. I de senere årene har antall absolutt fattige blitt redusert. Nå kan utviklingen komme til å snu. Det skyldes ikke primært at uvær, som tørke eller sykloner, ødelegger avlingene, men også dette skaper store kriser, slik vi har sett det i det siste i det syklonrammede Burma. Vi får nå også alarmerende meldinger fra det tørkerammede Etiopia.
Det nye aspektet er eksplosjonen i matvareprisene. Ifølge Verdensbanken kan økte matpriser sende bortimot 100 millioner mennesker ut i absolutt fattigdom og alvorlig underernæring. Andre vil ta barna ut av skolen for at familien skal klare seg. For de mest sårbare kan det bety sult og i verste fall død.
For første gang på 30 år pågår det nå matopprør flere steder i verden samtidig - fra Haiti til Kamerun og Indonesia. Årsaken er den dramatiske veksten i matvareprisene. FNs matvareorganisasjon sier at denne krisen er den største de er blitt stilt overfor siden organisasjonen ble opprettet.
Norge har et særlig ansvar. Vi har i flere år tjent store penger på noe av det som bidrar mest til krisen, nemlig de økte oljeprisene. Nå profitterer vi også stort på fattige lands bønder gjennom de økte gjødselprisene, noe Yaras nylige rekordresultat viser med all mulig tydelighet.
Fra Kristelig Folkepartis side har vi gjentatte ganger etterlyst et sterkere norsk svar på denne krisesituasjonen. Regjeringens tiltak står ikke i forhold til utfordringene. La meg likevel gi honnør for det som skjer. Den lovede matvarehjelpen på 100 mill. kr er et positivt første skritt. Men vi trenger mer. Regjeringen bør etter mitt syn ta initiativ til en «new deal» for dem som nå trues av underernæring og fattigdom. Et knippe av tiltak og reformer kan bedre evnen til å håndtere krisen.
For det første ønsker jeg at Regjeringen setter av vesentlig mer midler til å styrke matvaresikkerheten, særlig i de mest utsatte landene. Norge bør også ta initiativ til å reformere FNs matvareprogram. FN og andre aktører må bidra til at det utvikles nye sosiale sikkerhetsprogrammer, bl.a. for fattige i byene. Støtteformene må i større grad etterspørre og dermed stimulere lokal landbruksproduksjon i u-land, noe vi har sett at utviklingsministeren har understreket sterkt. Mer robuste matvarelagre trengs for å gjøre det mulig å håndtere markedssvingninger bedre og styrke matvaresikkerheten i sårbare regioner, slik bl.a. FNs spesialrapportør for matvaresikkerhet har påpekt.
For det andre trengs fornyelse og strengere krav til biodrivstoffpolitikken, noe vi fikk godt belyst i debatten om interpellasjonen fra Vallersnes nylig. Mengden mais som skal til for å fylle en SUV-tank med biodrivstoff, kan fø én person i ett år. Amerikanske biler forbrenner nå nok mais til å dekke hele importbehovet til de 82 fattige landene som FNs matvareprogram sier er truet av matmangel. Andelen av USAs kornproduksjon som går til brensel, bare øker. Land som Tyskland planlegger å bruke store mengder hvete til biodrivstoff til høsten. Dette går ikke. Mat skal på tallerkenen, ikke på tanken!
FN, Verdensbanken, OECD og Oxfam er alle enige om at rike lands biodrivstoffpolitikk har gjort vondt verre. Den har tatt jord ut av matproduksjon og bidratt til økte priser. Matvareprogrammet mener at det har bidratt med 10 pst. av prisøkningen, IMF sier 20 pst. Uansett er det en viktig bidragsyter.
For en fattig familie i den tredje verden som lever på kanten av stupet når det gjelder mat og ernæring, merkes selv en økning på 10 pst. på kroppen. Det kan bety forskjellen mellom sultne og mette barn.
Når produksjon av biodrivstoff ikke går ut over eksisterende matjord, skapes det utfordringer knyttet til rydding av nytt land. Mange former for biodrivstoffproduksjon ødelegger skog, gressland og våtmarker, noe som frigjør store mengder CO2. Ny forskning viser at biodrivstoff basert på mais og soya er omtrent dobbelt så klimafiendtlig som bensin.
Kravet om innblanding av biodrivstoff forutsetter gode sertifiseringsordninger. Jeg hilser derfor velkommen meldingen fra SFT i dag, som jeg også forsto at Regjeringen slutter seg til, om å gå varsomt fram og sørge for at gode sertifiseringsordninger er på plass. Jeg håper at de europeiske sertifiseringsordningene blir gode nok, og at de ikke blir for mye av et kompromissprodukt, hvor de sterke næringsinteressene får dominere utfallet.
Jeg setter pris på de positive signalene som statsråd Solheim gav under debatten 8. mai om betydningen av sertifisering. Samtidig er det viktig med handling når det gjelder å få fram annen generasjons biodrivstoff, som bl.a. kan bruke matavfall, skogsavfall og tare som råvare. Vi er opptatt av dette nettopp fordi bærekraftig biodrivstoff som ikke bidrar til økte matvarepriser, er en viktig del av svaret på klimautfordringen.
For det tredje trenger vi mer landbruksbistand til fattige land. Bondevik II-regjeringen la fram en ambisiøs handlingsplan for landbruksutvikling i utviklingspolitikken. Etter regjeringsskiftet er planen ikke fulgt opp som forutsatt av stortingsflertallet. Jeg håper at statsråden kan gi andre signaler på dette i dag. De faglige råd går veldig klart i retning av at dette bør man følge opp, og en samlet utenrikskomite har flere ganger i denne stortingsperioden bedt om at landbruksbistanden må trappes opp, og at handlingsplanen må følges opp. Senest i høst bad en enstemmig utenrikskomite om dette. Mitt inntrykk - jeg håper det kan bli korrigert - er at lite eller ingenting har skjedd i forhold til oppfølging av dette. Jeg håper at den ansvarlige statsråd i dag kan komme med konkrete nyheter og konkretisere hvordan Regjeringen vil følge opp de enstemmige tilrådingene fra Stortinget når det gjelder landbruksbistand.
Så langt har jeg fokusert på tre oppfølgingsområder: For det første økt matvarebistand og styrket matvaresikkerhet, for det andre reformer i biodrivstoffpolitikken og for det tredje opptrapping av den langsiktige bistanden til landbruksutvikling og matvareproduksjon.
Vi ser opptøyene. Vi vet hvem som rammes av matvareprisen - det er de fattigste. Vi kjenner konsekvensene av underernæring og sult. Det er en nød - og en urett - som ikke rammer oss selv. I Norge skummer vi fløten i form av sterkt økte inntekter fra skyhøye priser på olje og kunstgjødsel. Det gir oss et ansvar for å gi en sterk og solidarisk håndsrekning til dem som trues av sult. Det kreves ekstraordinære tiltak. Og det haster. Jeg er spent på å få en oppdatering fra statsråden på hvordan Regjeringen nå følger videre opp både i internasjonale fora og i bilateral sammenheng.
Statsråd Erik Solheim [12:02:30]: La meg først takke interpellanten for en viktig interpellasjon, som også veldig godt følger opp den diskusjonen vi hadde på basis av Finn Martin Vallersnes’ interpellasjon for en tid tilbake.
Sist helg var jeg i Australia, i Australias tørkeområder. Jeg tror de illustrerer veldig godt sammenhengen mellom klimaendring og matvaresikkerhet i verden. Det er steder som har vært blant verdens kornkammer, hvor det nå er utrolig tørt. Bare fordi Australia fordeler det lille vannet de har, med imponerende presisjon og imponerende statlig kontroll, får de i det hele tatt noen vesentlig landbruksproduksjon.
Australia har aldri hatt det så tørt. De tre siste årene er de tørreste Australia har hatt siden man begynte å foreta målinger i 1890. Selv om ingen vet den presise sammenhengen mellom internasjonal klimaendring og tørke i Australia, møtte iallfall ikke jeg en eneste ekspert som mente noe annet enn at det man så, var en akutt tørke, ja, men innenfor en generelt nedadgående trend i retning av et tørrere vær, mer saltinnhold i jorda og en langt vanskeligere økologisk situasjon i Australia.
Hva er så den enkelte bondes respons på dette? Det er det naturlige, nemlig å lete etter hvilke produkter som kan tåle et tørrere klima, og som kan gi mer fortjeneste ved et tørrere klima, for i det hele tatt å overleve. I korthet betyr det overgang fra ris og hvete til vin og mandler. For du får en langt høyere fortjeneste på det samme areal ved et tørrere klima hvis du produserer vin, enn hvis du produserer ris. Dermed ser man igjen hvordan det som skjer lokalt i Australia, påvirker det internasjonale markedet, hvor ris er den råvaren som har steget mest i pris - i hvert fall av matvarer - de siste årene. Så sammenhengen mellom klima og matvareprisøkning skal vi ikke undervurdere, selv om ingen kan si på prikken hvor nær den sammenhengen er.
Vi gikk i debatten etter Vallersnes’ interpellasjon grundig inn på hva årsakene kan være til matvareprisstigning, men la meg bare likevel legge til ett moment til det som ble sagt der. For hvis man går nøyere inn på tallene i land som Kina og India og i Afrika, ser man at mens det i India f.eks. er først og fremst en generell vekst i all form for forbruk som følge av at landet har blitt rikere, er det i Kina det man også har sett hos oss, en drastisk endring av forbruksmønsteret. Mens det i India prosentvis er omtrent den samme økningen i kjøttforbruket som i direkte forbruk av kornprodukter osv., er det i Kina en dramatisk mye høyere vekst i forbruket av kjøtt- og meieriprodukter versus det direkte forbruket av korn. Det vi da ser, er summen av hva som påvirker verden, nemlig at mange land blir rikere og dermed kan spise mer av alt. Men noen land er nå blitt så rike at et betydelig antall mennesker kan gå over fra en type kosthold til et annet. Summen av dette blir selvsagt et sterkt press på prisene.
Neste uke er det et stort møte om den internasjonale matvarekrisen i Roma. Dette er et møte som bare for et halvt år siden var ansett som et relativt uviktig FN-møte. Med all respekt, det var ikke noen stor påmelding verken av statsråder eller statsledere, mens det nå ser ut til å bli et stort antall - mange titalls - statsledere som kommer, og et vell av statsråder, fra hele verden. Og Ban Ki-moon, FNs generalsekretær, skal lede møtet personlig. Så det har gått fra å være et viktig, men ikke så viktig møte til det helt sentrale forumet.
Det jeg vil vektlegge, slik jeg nå ser det, fra Norges side i det møtet, er først og fremst tre forhold:
Det ene er sammenhengen mellom klimaendring og matvaresikkerhet. Hvis vi ikke klarer effektivt å bekjempe klimaendringen, vil vi drastisk forsterke problemene med mat.
Det andre er den betydelige markedssvikten som vi har sett i Afrika, som fører til at afrikanske land faktisk produserer mindre, ikke mer, landbruksvarer nå, mens Asia jo har den stikk motsatte tendensen. Og mer enn det: Hvis man går under tallene, er det en drastisk forskjell. Asiatiske land har nesten ingen økning i jordarealet som brukes til landbruksproduksjon, men en vesentlig økt produksjon, mens det i Afrika er en betydelig vekst i arealet som går inn i landbruksproduksjonen, samtidig som det er en nedgang i produksjonen. Når du øker arealet samtidig som du får mindre produksjon, er det dermed selvsagt en drastisk redusert produktivitet i landbruket. Det er behov for en drastisk omlegging av Afrikas landbruk, med andre ord.
Og det tredje, som også interpellanten var inne på, er den akutte situasjonen noen stater vil stå overfor i skjæringspunktet mellom sikkerhet, potensialet for krig og konflikt og matvareutrygghet.
La meg så gå inn på de konkrete forslagene som interpellanten fremmet. Han krevde en «New Deal» for internasjonal matvaresikkerhet og norsk bidrag til det. For det første ber han om mer penger. Ja, men la oss ikke glemme at de vesentligste svarene på matvaresikkerhetsproblemet ikke er penger, men politikk, og at det vesentligste for landbruksproduksjonen ikke nødvendigvis er det som direkte skjer i den, men alt som skjer rundt den. Som jeg var inne på forrige gang, hvis det ikke er en havn som fungerer i Dar-es-Salaam, får man ikke inn kunstgjødsel nok til å kunne skape et mer produktivt landbruk i Tanzania. Hvis det ikke er veier for å bringe kunstgjødsel fram til produsenten, kommer den ikke fram. Men hvis det ikke er veier ut fra produsenten til noe marked, får man heller ikke solgt varene sine - og dermed ikke noe incentiv til å øke produksjonen. Den norske skogsatsingen er selvsagt vesentlig for landbruksproduksjonen, bl.a. fordi den er vesentlig for det biologiske mangfoldet, som kan gi langsiktig input til landbruk. Utdanning er selvsagt vesentlig for landbruk, fordi utdannede mennesker, en utdannet bondestand, som kan mer, selvsagt kan ta i bruk nye, mer produktive måter å drive landbruk på raskere. Så vi må ikke fokusere nærsynt på penger til landbruket, men se landbruket inn i den store sammenhengen i utviklingen. Men for øvrig er jeg enig.
Representanten ber også om reformer i Verdens Matvareprogram. Ja, det har Norge vært en sterk pådriver for. Det er også grunnen til at vi ikke økte bevilgningene i fjor til Verdens Matvareprogram, nettopp for å kreve de endringene. Nå er det vesentlige, positive ting på gang i organisasjonen. Hvis man ser på hvor Verdens Matvareprogram i dag kjøper sine produkter, er Uganda nr. 1 på den lista. Det er for øvrig en lang liste av fattige land hvor man kjøper inn sine varer, slik at det opprinnelige inntrykket av en organisasjon som dumper amerikansk overskuddskorn på fattige afrikanske markeder, er ikke lenger et dekkende bilde av organisasjonen, selv om den er amerikansk ledet. Så det har foregått positive endringer her, men la oss tilskynde fortsettelse av dem. La oss også tilskynde et tett samarbeid mellom Verdens Matvareprogram og de to andre FN-organisasjonene på matvareområdet, FAO og IFAD, for å bruke forkortelsene.
Interpellanten ønsket også en tett sammenkobling av spørsmålet om sikkerhet, altså militær statssikkerhet, og matvarespørsmål. Jeg tror at det å betale ut cash nesten alltid er bedre enn å dele ut mat direkte, og at det også vil være det viktigste virkemidlet for å styrke stater som kan komme i problemer.
Interpellanten ønsker å ta opp norsk biodrivstoffpolitikk til grundig vurdering. Det synet deler jeg. Den innstillingen som kommer fra Statens forurensningstilsyn i dag, skal vi selvsagt gå grundig gjennom fra Regjeringens side. Vi vil innby til dialog med våre partnere i klimaforliket. Det skulle bare mangle - dette er en del av klimaforliket, og vi skal selvsagt gå i dialog med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre for å se på hva som er det naturlige innblandingskravet. De to andre elementene i det som kommer fra SFT, anser vi at vi er helt enige om, nemlig for det første en sterk tilskyndelse til rask innføring av sertifiseringsregler, som vanskelig kan være særnorske. Men vi må påvirke de reglene som kommer i EU, og hvis EUs regler også kan gå over til et mer globalt regelverk for biodrivstoff, er ingenting bedre enn det. Biodrivstoff er en strålende idé, som skal fremmes, men som med mange andre gode ideer må en unngå utvekstene ved den. Så sertifisering - ja. Det andre elementet, rask innføring av annen generasjons biodrivstoff basert på landbruksavfall eller skogsavfall, oppfatter jeg at det også er full enighet om i Stortinget, og vi må gjøre hva vi kan for å få til det raskt. Så får vi ser på hvilke nøyaktige innblandingskrav vi skal fremme for 2008 og 2009 basert på den innstillingen SFT kommer med, men i dialog mellom regjering og opposisjon.
La meg bare til slutt si at en av de tingene som jeg legger størst vekt på, er det offentlige-private samarbeid som vi nå arbeider med å få til med Yara og med Jeffrey Sachs og Kofi Annan, som jo har vært drivkreftene i arbeidet for et globalt system for en afrikansk grønn revolusjon. Men et norsk bidrag innenfor denne rammen kan være samarbeid med Yara om å fremme en politikk for å fjerne de hindringene som gjør at afrikansk landbruk kan øke i produktivitet. Afrikansk landbruk kan ikke fortsette å få redusert sin produktivitet når produktiviteten øker nær sagt overalt ellers på kloden.
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:12:50]: La meg først takke statsråden for et svært imøtekommende svar. Jeg er også glad for at statsråden gikk videre i å konkretisere de norske posisjonene innenfor de viktige internasjonale overlegningene som skal være om kort tid, og jeg vil gå inn på noen av nyansene.
Vi får nå bl.a. meldinger fra Etiopia om, som jeg nevnte, trussel om storstilt sult og underernæring. Ernæringsanalyser fra landet viser alarmerende og økende tegn på underernæring blant barn. UNICEF har på sin side bedt om 20 mill. amerikanske dollar til nødhjelpsrasjoner, men har mottatt bare 5 pst. av dette så langt. FN sier at donorene ikke responderer, fordi oppmerksomheten er rettet mot naturkatastrofene i Burma og Kina. Jeg synes det er en veldig aktuell illustrasjon på en akutt situasjon, som jeg gjerne hører statsrådens kommentar til. Det er absolutt på sin plass med støtte til disse landene i de ufattelige tragediene som utspiller seg der. Derfor mener jeg, og det er mitt hovedbudskap, at vi må ha to tanker i hodet samtidig, vi må tenke både penger og politikk. Statsråden hadde denne dikotomien med i sitt svar.
Det er nødvendig med - og det er ikke mulig å komme utenom - akutt hjelp og økte overføringer til bl.a. FNs matvareprogram. Men på lengre sikt, og i land som allerede har et visst sosialt sikkerhetsnett, må det ytterligere tiltak til. For tradisjonell matvareutdeling har, som statsråden var inne på, den ulempen at den kan undergrave lokal matvareproduksjon. Etterspørselen etter de lokale matvarene svekkes, og dermed reduseres også mulighetene til en livskraftig, lokal landbrukssektor som kan sørge for selvforsyning av mat på lengre sikt. Regjeringen bør derfor ta til orde for at FNs matvareorganisasjon blir reformert, og det bekrefter statsråden at man er opptatt av og har vært opptatt av, f.eks. ved å få utvidet sitt mandat til også å drive andre former for langsiktig matvarehjelp som kan stimulere snarere enn svekke lokal landbruksproduksjon. Representanten Holten Hjemdal vil komme nærmere inn på landbrukssiden av dette engasjementet fra vår side.
Mitt spørsmål i oppfølgingen er om statsråden vil ta til orde for at FNs matvareprogram får utvidet sitt mandat til også å støtte nye og mer langsiktige former for matvareprogrammer som stimulerer lokalt jordbruk. Vil Norge i større grad enn tidligere bruke norske bistandsmidler til å støtte pengeoverføringer til fattige familier mot at familiene sikrer barna ernæring, skole og helsesjekk, på en måte som bl.a. Mexico og Brasil har hatt svært gode erfaringer med?
Statsråd Erik Solheim [12:15:45]: Jeg deler representantens bekymring for det vi ofte ser, nemlig at noen kriser som - helt riktig - kommer høyt i medias oppmerksomhet, har lett for å overskygge de andre. Jeg sier, som en bemerkning litt på siden, at den fantastisk forskjellige respons som Kina og Burma - Myanmar - har vist på de to gigantiske krisene som de to landene nå har vært inne i, er vel den beste internasjonale dokumentasjonen på fordelen med en engasjementspolitikk og det å bidra til å åpne opp et land. Kina reagerte for 30 år siden nøyaktig slik som Burma i dag gjør - det var jordskjelv i Kina i 1976. Kina var vel enda mer lukket da enn hva Burma er i dag. Det at hele verden er engasjert med Kina, snakker med Kina, forholder seg til Kina, det at Kina har fått en stor, brei middelklasse, har gjort at Kina har respondert og reagert på jordskjelvet på en måte som nesten alle land i verden tar av seg hatten for. Det er viktig å trekke slike lærdommer også.
Jeg deler de positive betraktningene om de programmene som bl.a. Brasil har satt i gang. Det såkalte Bolsa Familia-programmet er verdens største sosialpolitiske program. Det tiltrekker stor, internasjonal, positiv oppmerksomhet og er et program hvor det nettopp er en kopling av kontanter inn i familier med forpliktelser f.eks. til å bringe barna til skole. Det er noe vi gjerne bidrar til å støtte opp om, men vi bidrar også gjerne, i samarbeid med brasilianske myndigheter, til å skape enda mer oppmerksomhet om ideen.
Når det gjelder akutthjelp og hva Verdens matvareprogram bør engasjere seg i, tar jeg gjerne med de synspunktene som interpellanten kom med. Den eneste motforestillingen jeg har, er at vi må se nøye på hva de enkelte delene av FN-systemet skal gjøre, for det er en tendens til at samtlige FN-organisasjoner ønsker å gjøre alt. Det blir et dårligere system enn når det er en klar arbeidsdeling som viser hvem som må gjøre hva. Med det forbeholdet kommer jeg gjerne med en positiv respons til tanken om hva Verdens matvareprogram bør gjøre. Men vi bør fortsette å være en klar pådriver for reform.
La meg også nevne en siste konkrete ting. Norge bidrog for to år siden til den såkalte Exogenous Shocks Facility, ESF, i Det internasjonale pengefondet. Det var tenkt å hjelpe land som kom i en akutt situasjon som følge av f.eks. økt oljepris eller en naturkatastrofe. Så langt har ikke én dollar eller én krone blitt utbetalt fra det fondet. Vi har overveid å kontakte IMF og kreve pengene tilbake, siden de ikke er benyttet, men vi har isteden tatt kontakt med IMF og krevd at IMF endrer dette fondet, slik at det kan brukes til å assistere land som kommer i akutte betalingsproblemer som følge av økte matvarepriser.
Marit Nybakk (A) [12:19:09]: La meg først takke representanten Høybråten for å ha tatt opp et svært aktuelt tema. Jeg vil også samtidig takke representanten Vallersnes for å ha tatt opp nesten samme tema i en interpellasjon 8. mai. Det gjør at vi nå får en mulighet til virkelig å diskutere dette temaet på en grundig måte, og en viktig sak kan ikke debatteres for ofte.
Dette dreier seg om mangel på mat. Det dreier seg om økte matvarepriser som har ført til opprør og demonstrasjoner i flere verdensdeler, og som mange nå mener truer tusenårsmålene om bl.a. halvering av fattigdommen innen 2015. Tusenårsmålene ligger i dag til grunn for hele vårt utviklingsarbeid, og jeg viser også til forrige debatt. La meg foreta en lett omskriving av noe som statsråden sa i en tidligere redegjørelse: Det har alltid vært fattigdom - vår generasjon er den første som har midler til å gjøre noe med den, men det er viljen det står på.
Så vil jeg gjerne si at økningen av matvarepriser er et sammensatt problem, og det mener jeg kom veldig tydelig fram i interpellasjonen til Vallersnes. Når produksjonen av biodrivstoff bare bidrar til 10 pst. av prisøkningen, og kun legger beslag på 1 pst. av verdens dyrkbare jord, kan dette neppe være hovedårsaken til denne matvarekrisen. La meg også vise til statsrådens svar, om vekst i forbruk, endring av forbruk, klima - ikke minst - og selvfølgelig for lav matvareproduksjon og for lav produktivitet.
Debatten er viktig, og la oss håpe den kan bidra til et mer systematisk utviklingsarbeid for å sikre økt matvareproduksjon og produktivitet og bedre selvforsyningen i fattige land, bl.a. i Afrika. Det vil nødvendiggjøre reformer for fattigdomsrettet landbruksutvikling, matsikkerhet, styrking av kvinners rettigheter og fattiges bruks- og eiendomsrett til jord og vann.
Det skal være et FAO-møte den 3. juni der statsråden skal være til stede. Jeg tror det er viktig at man jobber for å finne en felles plan for hvordan vi håndterer kriser, særlig i sårbare stater. Det vil være å se på matforsyning, konflikt, fred og forsoning, bl.a.
Så må vi, som statsråden sa, øke produktiviteten først og fremst i Afrika og sette oss som mål å få til en grønn revolusjon.
Så er det riktig, som også ble understreket i forrige debatt, at afrikanske bønder er blitt utkonkurrert på hjemmemarkedet fordi billige og subsidierte matvarer fra Europa og USA er blitt dumpet. Som om ikke det var nok - misforstått matvarebistand har ført til at lokale bønder ikke har fått solgt produktene sine. Jeg nevnte i mitt innlegg 8. mai Niger, der internasjonale medier proklamerte en matvarekrise som vel heller ikke var der, men det førte til at en rekke hjelpeorganisasjoner pøste inn matvarer i landet. Det fikk igjen som konsekvens at de lokale bøndene ikke fikk avsetning for sine matvarer på markedene og rett og slett la ned produksjonen.
Det må bare være helt unntaksvis og i helt akutte krisesituasjoner at det tas i bruk matvarebistand. Jeg er helt enig med statsråden: Han brukte ordet «cash», og kontanter, penger, er mye bedre å gi som bistand i slike situasjoner for at de nødlidende selv skal kunne kjøpe den maten som trengs.
Vi må også få en politikk for global matvaresikkerhet der det må stimuleres til lokal matvareproduksjon samt en styrking av matvaresikkerheten i sårbare regioner.
Så er det slik at selv om matvarepriser som øker, kanskje kommer en del på landsbygda til gode, fordi det er veldig mange som lever av landbruk, er likevel problemet, ifølge FN UNHabitat, at flertallet av befolkningen i utviklingsland i løpet av 20 år vil bo i byer. En utviklingspolitikk må da også ta høyde for urban fattigdom. Slumbefolkningen i byer er svært sårbar for økte matvarepriser, og det finnes allerede land som faktisk subsidierer matvarer i urbane områder. Jeg tror Høybråten nevnte bruken av robuste matvarelagre for å møte krisesituasjoner. Det er for øvrig noe som også vi inntil relativt nylig hadde som en del av vår sivile beredskap.
Til syvende og sist handler dette om politikk, om varige strukturelle endringer som sikrer utvikling, og som fører til at vi når FNs tusenårsmål.
Morten Høglund (FrP) [12:24:37]: Også jeg vil gi honnør til interpellanten for å ta opp et særdeles viktig tema, og jeg synes det er sagt veldig mye bra i debatten så langt. Jeg skal ikke nødvendigvis gjenta det, men fokusere på litt andre aspekter.
Når det gjelder akutthjelpen og det at det er fare for hungersnød, er jeg sikker på at Norge vil stille opp, og jeg håper verdenssamfunnet vil stille opp. Men det er, som det er sagt her, også viktig på hvilken måte hjelpen gis. Én ting er at vi ikke dumper mat fra Vesten, men om vi kjøper mat lokalt, er det viktig at vi ikke undergraver lokale markeder og lokal distribusjon. Derfor kan - som representanten Nybakk var inne på, og som andre har vært inne på - dette med å gi kontanter for å benytte de eksisterende markeder og systemer for distribusjon være viktig. For det er ikke slik at det alltid er mangel på mat, men prisen er blitt for høy for svært mange. Og her virker det som om mange - også, får vi håpe, utenfor Norges grenser - har lært av tidligere feil.
Så synes jeg det var veldig gledelig at statsråden brukte mye tid på å snakke om behovet for reformer i afrikansk landbruk. For vi ser, som statsråden var inne på, at det er nedgang i produksjonen. Her vil vi fra vår side fokusere på de høye tollbarrierene. Vanligvis har vi snakket om høye tollbarrierer på mat, men her er det jo høye tollbarrierer ikke bare på mat, men f.eks. på gjødsel og på landbruksmaskiner - alt det man trenger for å ha et moderne, fungerende landbruk. Det er jo, i hvert fall sett fra vårt ståsted, ingen fornuft i at disse landene som sliter med å fø egen befolkning, skal ha disse tollsatsene. Bruken av gjødsel i Afrika er i gjennomsnitt en tidel av hva den er i OECD-landene. Det har noe å si for hvor mye mat man klarer å produsere. Og selv om landbruksarealene er store, er det en manuell landbruksproduksjon, uten mye bruk av maskiner og heller ikke bruk av gjødsel. Dette henger rett og slett sammen med en proteksjonistisk politikk, som må stoppes.
Så kan man diskutere om landene har behov for å beskytte egen matproduksjon. Jeg mener at heller ikke det er særlig fornuftig, men å beskytte seg mot import av gjødsel virker i hvert fall veldig negativt.
Jeg tror også en stimulans og konkurranse når det gjelder matproduksjonen ville ha vært bra. Konkurranse bidrar generelt til bedre resultater, og det vi har sett, er at de landene som beskytter sine markeder mest, ofte stagnerer mest. Det er få incitamenter til å produsere, og kvaliteten på varene er ofte også dårligere enn hva den kunne ha vært. Ikke minst lever en større andel av befolkningen i afrikanske land i byer. De rammes veldig hardt av høye tollmurer.
70 pst. av verdens handelsbarrierer er mellom fattige land. De tollbarrierer vi har mot den fattige verden, er et kjempeproblem, men de tollbarrierer som er mellom fattige land, er et minst like stort problem. Så disse tingene må tas tak i for at man nettopp skal oppnå det som statsråden helt riktig poengterte: Vi må få gjort noe som gir et helt annet produksjonsnivå i afrikansk landbruk.
Dette vil nødvendigvis ikke alene rette opp ting. Det handler om kompetanse, og det kan handle om investeringer. Men vi ser dessverre at en del regjeringer som har forsøkt å sette i gang tiltak - jeg kan nevne Nigeria som et eksempel - ikke har lyktes i å få pengene til å nå ut til de fattigste bøndene. På papiret har programmene sett bra ut, internasjonale NGO-er og internasjonale bistandsland har kunnet støtte dem, men mottakerne har rett og slett ikke sett særlig mye til pengene.
Så igjen: Måten man gjør dette på, er veldig viktig for om det gir resultater. Men med den type høyttenkning som foregår her, som vil foregå på FAO-møtet osv., kan vi kanskje få et nytt løft, ikke minst for afrikansk landbruk, som vil bety svært mye.
Finn Martin Vallersnes (H) [12:29:52]: Det er tre uker siden sist vi diskuterte temaet i den forrige interpellasjonen, og noen har jo forundret seg over at det kom opp igjen. Men la meg si det slik, som andre har vært inne på også: Dette er et så viktig tema for så mange rundt omkring på kloden at vi egentlig burde diskutere det med jevne mellomrom. Jeg synes dagens debatt allerede viser at vi videreutvikler en del av det vi hadde oppe forrige gang, så det er verdifullt.
Jeg vil for min del vise til de innleggene jeg hadde 8. mai, og gjentar ikke den analysen som jeg bygget på da. Men som anført den gangen, er det jo åpenbart - som flere er inne på - at her trengs kortsiktige tiltak for de sultende. At det kan dreie seg mer om penger enn om mat for å hensynta de lokale markedene og lokal produksjon, tror jeg er helt vesentlig, og - som kanskje særlig Høglund utdypet i sted - at en er veldig bevisst på hvordan virkningen er av hvordan en hjelper. Men det er også snakk om de langsiktige tiltakene som er mer strukturelle, mer politiske og rettet mot årsakene.
Jeg stilte noen spørsmål til statsråden 8. mai som ble besvart i en viss grad, men jeg har lyst til å gjenta noe av det, for jeg synes det kunne ha vært utdypet noe. Det var bl.a. en etterlysning av hva de norske posisjonene vil være
«for både akutte og strukturelle tiltak internasjonalt når en nå skal ut og møte det internasjonale samfunnet i flere settinger innen kort tid? For det andre: Hvilke norske tiltak vil en sette i verk som kan bidra til at en kan nå de målene?»
- Det ser ut til at jeg får ubegrenset taletid her, president?
Presidenten: Ja.
Finn Martin Vallersnes (H) [12:31:37]: Ja, det er for så vidt kjærkomment.
Og videre:
«Spørsmålet er om statsråden er enig med Høyre i at landbruksutvikling må prioriteres kraftigere i bistandsbudsjettet.»
I går, 28. mai, kom det ut en rapport fra FAO i forkant av World Food Security-toppmøtet i neste uke i Roma, som statsråden refererte til - og vi er veldig tilfreds med at han skal være til stede. I rapporten fra i går oppfordrer FAO - også de - til en dobbelttilnærming. For det første, selvfølgelig: å sørge for at utsatte grupper ikke sulter på kort sikt. De definerer en del hva «utsatte grupper» er. For det andre: det å gi en langsiktig løfting av innsatsen for et styrket landbruk for å motvirke høye og fluktuerende priser.
Så kan en spørre: Hva er løfting av landbruket på lengre sikt? Flere har vært inne på det, også statsråden. Det er klart at det er mange ting som skal til. Det ene er arealer. Vi har vært inne på det tidligere, i forrige debatt, at arealer som kan tas i bruk, finnes det rikelig tilgang på i verden hvis det legges opp til en riktig stimuleringspolitikk. Det er snakk om irrigasjon, teknologi, tilpassede og sykdomsresistente frøsorter, gjødseltilgang, adgang til lokale, regionale og internasjonale markeder. Vi må vel se i øynene at før en kan komme inn på det internasjonale markedet, må en ha bygd seg opp en erfaring og en kompetansekvalitet lokalt, så regionalt, og så kan en komme videre ut. Det er klart, det er kanskje en vanskelig avgrensning hvor mye og hvilke typer proteksjonistiske tiltak en skal akseptere i u-land som er i en utviklingsfase hvor de utvikler seg fra lokalt til globalt marked, men her tror jeg en må være villig til å se noe fleksibelt på det, så lenge det går i den riktige retningen. Det er også snakk om infrastruktur for å få varene til og fra, som statsråden var inne på.
Jeg står jo da igjen med spørsmålet om hva Regjeringen vil bidra med i Roma i neste uke. Statsråden har vært inne på at han vil bidra godt med gode analyser, men jeg etterlyser kanskje noe mer med hensyn til tiltakene som en fra norsk side kan tenke seg både å foreslå og å være med på. Og fremfor alt: Spørsmålet er om Regjeringen vil følge opp dette som et prioritert innsatsområde i kommende utviklings-/bistandsbudsjetter.
Så til slutt bare en liten kommentar til dette veldig viktige poenget som Høybråten var inne på, om mandatet til World Food Programme, og som statsråden også kommenterte. Jeg er jo enig i at det må være viktig for det første å utvikle mandater, men også å se det i sammenheng med hva de andre organisasjonene har av oppgaver. Vi har altfor mange eksempler på, som statsråden nevnte, at det er overlapping, og at en går litt i andres bed - og det er i hvert fall ineffektivt. Så her trengs det en koordinering. I det minste må en vel kunne forvente at den delen av FN-reformen som nå dreier seg om «One UN at country level», må kunne håndtere dette i de enkelte tilfellene på landnivå.
Ågot Valle (SV) [12:35:32]: Jeg synes at både interpellanten og statsråden hadde veldig viktige og interessante innlegg som belyser et viktig spørsmål. Også det faktum at det er andre gangen på kort tid vi har denne debatten, viser at det er et engasjement i denne salen. Og det trengs virkelig et engasjement for verdens fattige, for det er jo de fattigste som først og fremst blir rammet av matvarekrisa.
Det at det er engasjement, viser jo også at FAO-møtet får en større betydning enn det var tenkt å få. Det at FNs generalsekretær har satt ned en arbeidsgruppe for å se på matvarekrisa, understreker jo behovet for engasjement.
Situasjonen for de minst 850 millioner som er kronisk underernærte, og som møter de økende matvareprisene, er alvorlig. Nå hører vi altså at nye 100 millioner står i fare for å få livet forringet på grunn av matmangel. Som flere har vært inne på: Resultatet ser vi. Det er sosial uro, det er opptøyer og tap av muligheter fordi denne matvaremangelen og sult først og fremst - eller særlig - rammer barn hardt. Interpellanten var jo inne på at vi kan se for oss en utvikling der flere barn blir tatt ut av skolen fordi foreldrene ikke har råd til å sende dem dit, eller fordi barna må gjøre andre ting, og Marit Nybakk var inne på dette med at det truer muligheten til å nå tusenårsmålene.
Så er det, som mange har sagt, og som vi understreket i forrige diskusjon, mange årsaker til matvarekrisa. Derfor må det flere løsninger til. En viktig årsak, som også vises ved at det nå er mindre matvarelagre, er at det har vært spekulasjon i matvareprisen. En annen årsak er monopolisering av handel med mat til noen få, multinasjonale konsern. Det har fått for liten oppmerksomhet i debatten, synes jeg. Videre: subsidiering av bruk av landbruksareal til produksjon av biodrivstoff, og at det er en sammenheng mellom klimaendringene og matvarekrisa.
Så vil jeg si litt om jordbruk. Da komiteen var på besøk i Verdensbanken, møtte vi Norges representant der, som også var styremedlem i Verdensbanken. Han var veldig tydelig på at jordbruk over lang tid var blitt nedprioritert i Verdensbankens arbeid. Det var ikke minst på grunn av press fra Vesten at det hadde skjedd. Så vi må nok erkjenne at landbruksutvikling heller ikke er blitt tatt nok på alvor i Norges utviklingspolitikk. Men det har altså vært en trend, og det at en nå ser på dette på nytt, viser jo at det er mulig å snu den trenden
Jordbruket har stor betydning for matvaresikkerhet i mange fattige land, og, som også andre har vært inne på: Den afrikanske bonden er som regel en kvinne. Sånn sett kunne vi løftet mye av det vi sa i den forrige debatten, inn i denne debatten. Mat er blitt en del av den internasjonale handelen på lik linje med andre varer, og resultatet ser vi. Siden 1980-tallet har de 50 fattigste landene og utviklingslandene som gruppe gått fra å være netto mateksportører til netto matimportører. Dermed har utviklingslandene i minkende grad evnet å verne om egen matproduksjon. Jeg fortalte i forrige debatt om Ghana, som har gått fra å ha en stor kylling- og tomatproduksjon til å måtte importere de samme varene. Det var ikke minst på grunn av to ting, nemlig kravet fra Bretton Woods-institusjonene om å slutte å subsidiere bl.a. gjødsel og dumping av subsidierte matvarer fra EU og USA.
Jeg vil da framheve at vi kanskje bør ta opp igjen det gamle kravet fra 1974 om at retten til produksjon for egen befolkning også betyr politisk handlingsrom. Og så vil jeg framheve retten til vann som en menneskerettighet og sammenhengen mellom fred, konflikt, krig og matvareproduksjon.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:40:56]: Aller først har jeg lyst til å takke interpellanten, som setter denne viktige saken på dagsordenen.
Om lag 1 milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom i verden i dag, og tre fjerdedeler av dem lever og arbeider på landsbygda i utviklingsland. Over halvparten av de ekstremt fattige er avhengig av jordbruk og gårdsarbeid for sitt livsutkomme. I de fattigste landene livnærer nærmere 70 pst. seg av primærnæringene - det vil i hovedsak si landbruk.
Produksjon, videreforedling, transport og salg av landbruksprodukter utgjør ofte det viktigste grunnlaget både for lønnet arbeid og for den uformelle sektoren. Dessverre har satsingen på landbruket de siste tiårene vært synkende i mange u-land, og mange av industrilandenes bistand også. Dette har hatt negative konsekvenser på en rekke områder. Neglisjering av landbruket har konsekvenser for både sysselsetting og matsikkerhet. Mens den totale matvareproduksjonen generelt har steget i verden de siste drøye 20 årene, har produksjonen pr. innbygger sunket i Afrika - som statsråden var inne på i sitt svarinnlegg til dagens interpellant. Statsråden sa også at dette vil være noe av hans budskap når han reiser til Roma i neste uke. Han sa at det er behov for en drastisk endring av landbruket i Afrika, for uten en kraftig satsing på landbruket i fattige land er det vanskelig å se noen langsiktige løsninger på matvarekrisen.
Det internasjonale fond for landbruksutvikling har konkludert med at fattigdomsbekjempelse ikke kan lykkes uten at man fokuserer på tiltak på landsbygda.
For å snu den negative trenden la Bondevik II-regjeringen fram en handlingsplan for landbruksutvikling i utviklingslandene. Denne handlingsplanen satte støtten til landbrukssektoren inn i en helhetlig sammenheng, med vekt på politiske reformer, næringsutvikling, produktkvalitet, lokale markeder, eksport, rettigheter og miljø - eller som statsråden sier det: Vi må se alt som skjer rundt landbruket, i sammenheng, om det er havner eller veier. Ja - og derfor har jo en enstemmig utenrikskomite ved flere anledninger etterlyst en mer aktiv oppfølging av denne handlingsplanen. For man er vel enig om det totale bildet, men dessverre kanskje ikke helt om virkemidlene.
Min utfordring til statsråden i denne debatten er: Hva kan statsråden si om oppfølgingen til nå av denne handlingsplanen? Har bistanden til landbrukssektoren økt, eller er den svekket de siste årene? Men kanskje enda viktigere: Hva vil oppfølgingen være videre? Kan vi nå få et løfte om at landbruksbistanden vil bli økt i forbindelse med den matvarekrisen vi ser er på trappene?
I dag har SFT lagt fram sin anbefaling om omsetningskrav til biodrivstoff. Både interpellanten og statsråden peker på at de rike landenes klimagassutslipp medvirker til tørke og en svikt i matproduksjonen. Statsråden sier i en pressemelding i dag at han vil sette seg inn i høringsinstansenes anbefalinger, også SFTs anbefaling, og han sier i dagens debatt at han også vil ha dialog med oss avtalepartnere.
Fra Kristelig Folkepartis side vil jeg allerede nå understreke at det er viktig at vi får etablert en pålitelig sertifiseringsordning som kan dokumentere at biodrivstoffet som selges i Norge, har en klimanytte på minimum 50 pst., at det ikke medfører tap av biologisk mangfold, og at det ikke medfører tap av regnskog, våtmarker eller vernede områder.
SFT peker i dag på samarbeid med EU. Ja, det er ikke tvil om at EU kanskje ligger foran oss her, men det er heller ikke tvil om at det er sterke næringsinteresser som vil ha innflytelse på disse tingene i EU. Jeg må bekjentgjøre at jeg ikke er helt sikker på at hensyn til miljø og matvarepriser vil være det avgjørende når EU setter sine rammer for disse ulike direktivene. For Kristelig Folkeparti er dette helt avgjørende viktig, for vi kan ikke være med på en politikk som ikke tar miljøhensyn - det gjelder også biodrivstoffpolitikken.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:46:18]: Jeg vil også takke representanten Høybråten for initiativet, og følge opp det representanten Vallersnes har tatt opp. Det er prisverdig, og jeg er veldig glad for at opposisjonen er aktiv på dette feltet, for det gjør at vi kan få et tverrpolitisk fokus og en større grad av enighet.
Faktum er, som representanten Høybråten sier, at langt flere trues av fattigdom og sult. Årsakene er sammensatte. Det er en uhyre krevende situasjon. Det er ikke noen enkle løsninger. Noe kan politisk gjøres, noe kan økonomisk gjøres, men det er også lange strukturer som er avgjørende for hva som skjer. Vi er enige om årsaksforholdet knyttet til klimaendringer. Vi er enige om spisevanene. Spisevanene er i andre land, som i Norge, fra poteter til indrefilet - bare at i Norge er det mer ekstremt. Noen av oss er vant til å spise opp det som ligger på tallerkenen når vi forsyner oss sjøl - vi kan vel en gang kanskje også bli moderne i Norge. Det er også mulighet til å gå i seg sjøl. Vi er inne på at det går fra grøt til oppdrettslaks, det går fra sauekjøtt til kylling.
Vi vet sammenhengen om de økte energiprisene. Økte priser på lagerolje gir også muligheter til økte priser på bioolje, med de naturlige markedsmessige konsekvenser det har. Vi har også en politisk ideologi over ganske mange år som jeg fra mitt ståsted vil påstå er medvirkende til den situasjonen vi er oppe i, en ideologi som er basert på at friest mulig flyt - markedets funksjonalitet - skal ordne opp også på området mat.
Det skjer jo en gryende erkjennelse av at dette kanskje ikke er tilfellet. Jeg hørte med interesse på representanten Høglund, som sa at matvareprisene nå er på et nivå som er for høyt for mange. Det er jeg glad for å høre. Det viser at det er begrensninger i markedsmekanismen på matvareområdet også i Fremskrittspartiets leir. Det er godt å høre at det skjer ting.
Norges rolle når det gjelder matvaresikkerhet: Soria Moria-erklæringen sier at alle land har rett til en politikk som kan sikre nasjonal matproduksjon til nasjonalt forbruk, eller sagt på en annen måte: En må følge den internasjonalt aksepterte hovedlinjen som ethvert land forsøker å følge opp, nemlig å sikre nok matproduksjon for egne innbyggere.
Norge har et ansvar her. Vi må i minst mulig grad gjøre oss avhengig av andre. Og bare til orientering kan jeg nevne at vår import av mjøl fra omverdenen har vel neppe vært høyere enn det den er i år. Den er på over 2 millioner dekar, hvis vi skulle brukt norsk jord til det. Og hele økningen i den norske kjøttproduksjonen skjer på importert mjøl. Det er også et tankekors. Matvaresikkerhet knyttet til beredskapslagre har vært nevnt her. I Norge hadde vi beredskapslager, i sin spede begynnelse, fra 1810 til 1996. I 1996 ble det «cashet» ut av staten, den tok inntektene. Nå har vi et forretningsmessig lager på 15 dager, som er svært lite å være rustet med når vi er på det laveste produksjonsmessig.
Så til de etiske holdninger i saken. Det burde være slik at i Norge er det ikke etisk sett akseptabelt å ha mat på tanken. Vi har alle muligheter til å framskaffe en teknologi slik at vi kan stå for den produksjonen som er i henhold til de ønsker vi har om innblanding av biodiesel, og at vi kan stå for den produksjonen basert på annen generasjons biodrivstoff. Jeg er veldig glad for Regjeringas holdning her, at det i hvert fall ikke skal produseres mat på tanken i Norge.
Så til jordbruksbistanden og revitalisering av økt jordbruksbistand fra Norge. Stortinget har ved flere anledninger understreket viktigheten av en handlingsplan for jordbruksbistand, og det haster mer enn noen gang. Sjøl blir jeg urolig når sterke støttespillere på den rød-grønne sida i stadig sterkere ordelag etterlyser handling på dette området. Innholdet i handlingsplanen er ikke minst viktig. Erfaringene fra 1974 er at dette er noe langt mer enn kunstgjødsel. Det er et spørsmål om å se det sosiale samfunn i en helhet, bruke lokale ressurser, se at jord er bruk av jord, innvinning av solenergi, ha den store forståelsen inne hvor kunstgjødsel da blir et viktig supplement. Men det er ikke kunstgjødsel som i seg sjøl er løsningen.
Anne Margrethe Larsen (V) [12:51:40]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke interpellanten for å ha tatt opp dette viktige og svært aktuelle spørsmålet. Det gjør et sterkt inntrykk når FN advarer om at matvareprisene kan føre til sult, krig og flyktningstrømmer i verden. Jeg er spesielt bekymret for de områdene i verden der barn lever med kronisk underernæring.
Jeg mener vi her står overfor et stort og sammensatt problem. Det er sammensatt fordi mange forhold kan bidra til å drive matprisene oppover, og fordi vi har å gjøre med både akutte og mer langsiktige forhold. Det har flere andre også nevnt i denne debatten.
Interpellanten peker i sitt spørsmål på de rike lands klimagassutslipp. De medvirker til en global oppvarming, som gir tørke og sviktende matproduksjon. I Australia - som også statsråden nevnte - har problemet med sviktende matproduksjon inntruffet med stor styrke etter mange års tørke. Også i Afrika og Asia er det mange steder problemer med tørke eller flom. Mye tyder på at klimaendringer og ekstremvær vil bli mer hyppig i framtiden, og at dette vil gjøre det vanskeligere å brødfø en voksende befolkning. Verdens befolkning var på 2,5 milliarder i 1950, mens tallet forventes å flate ut til om lag 10 milliarder i 2050. Dette gjør at det i framtiden vil bli mange flere munner å mette.
Det hører med å nevne at utviklingen mot en høyere levestandard i utviklingsland medfører et større forbruk av mat, noe også andre har nevnt. Samtidig skjer det en vridning fra konsum av vegetabilsk mat til konsum av kjøtt. For eksempel spiste en kineser 20 kg kjøtt i 1985, mens han i 2007 spiste 50 kg. Forbruket av kjøtt forventes å øke i raskt tempo - i Kina som i mange andre land. Som vi vet, kreves det atskillig større arealer for å produsere kjøtt enn for å produsere samme mengde vegetabilsk føde. Men vi behøver ikke å se helt til Kina. I Norge krever produksjonen av fôr til oppdrettsfisk fire ganger så mye proteiner som det vi får ut av den fisken vi spiser.
Jeg har også lyst til å nevne at matvarer brukes til å lage biodrivstoff. Dette er problematisk hvis det gjøres i stor skala, da vi vet at én full tank med biodrivstoff tilsvarer én persons forbruk av korn i ett år. Allerede i dag ser vi at det i enkelte land er en arealkonflikt når det gjelder dyrking av mat og dyrking av f.eks. sukker, mais og soya til drivstoff. I tillegg kan nevnes at det foregår en omfattende spekulasjon knyttet til omsetning av matråvarer. Partier av matråvarer holdes tilbake for å drive opp prisene og øke fortjenesten.
Alt dette er forhold som bidrar til å drive prisene på mat opp, noe som vil gjøre det vanskeligere å brødfø en raskt voksende befolkning. Listen kan gjøres mye lengre. Det er derfor vanskelig å se én enkelt løsning på et så stort og sammensatt problem.
Vi har i mange fattige land allerede sett opptøyer på grunn av høye matvarepriser. Problemet er imidlertid også av mer langsiktig karakter. Selv om vi skulle klare å løse de aktuelle problemene vi ser i dag, vil disse problemene høyst sannsynlig oppstå igjen. Når en rekke forhold bidrar til å gjøre det vanskeligere å produsere mat, og verdens befolkning øker så raskt som den gjør, vil vi trolig se mer av sultkatastrofer i framtiden. Derfor er også retten til rent vann helt avgjørende i denne situasjonen.
Jeg forstår godt begrunnelsen for interpellantens spørsmål om mulige ekstraordinære tiltak. Men samtidig vil jeg understreke at problemet vi står overfor, er stort og sammensatt. Det krever at vi bidrar til å finne fram til brede internasjonale løsninger, f.eks. på møtet i Roma i neste uke. En bør her skille mellom de akutte problemene vi står overfor i dag, og de mer langsiktige som ventes å oppstå. Det førstnevnte krever en håndsrekning til sultende mennesker, mens det sistnevnte krever en mer strukturell tilnærming. Jeg er glad for at statsråden i sitt svar til interpellanten i dag har nevnt mange ulike og gode tiltak og former for akutt og langsiktig hjelp.
Til slutt: Norge som en liten, rik og velfødd nasjon har her helt opplagt et ansvar.
Anette Trettebergstuen (A) [12:56:45]: Den debatten vi har her i dag, minner meg om en debatt vi hadde på Hedmarken på 1990-tallet, da det skulle bygges golfbane på dyrket mark i Stange. Det var selvfølgelig en stor lokal krangel om det. Vi som da var unge AUF-ere, syntes det var forkastelig at det skulle bygges golfbane på noe av den beste matjorda som finnes i verden. Vi argumenterte mot dette og for lokal matforsyning. Vi skisserte også opp mulige tilfeller av global matvarekrise og viktigheten av lokal matproduksjon. Nå har ikke akkurat den golfbanen på Stange spesielt mye ansvar når det gjelder den matvarekrisen vi i dag står oppe i, men poenget mitt er at den gangen var ikke dette noe man diskuterte - det var ikke noe man hadde i tankene. Hadde man diskutert det den gangen slik vi diskuterer det her i dag, hadde man kanskje unngått den krisen vi nå står i, og som vi på mange måter kan kalle en slags stille tsunami.
Vi er vant til å se bilder som viser sult og nød som har sin årsak i veldig enkle og lokaliserbare faktorer - som f.eks. krig og konflikt, akutt tørke eller feilslåtte avlinger - i avgrensede områder i de minst utviklede landene. Og vi er vant til at det rammer hardt dem i verden som allerede lever på marginene. Den matvarekrisen vi nå står oppe i, er helt annerledes. Den kommer av en hel rekke faktorer - jeg skal ikke nevne alle, de har blitt nevnt flere ganger i dag. Alle disse faktorene samlet spiller en rolle. Konsekvensen er økte priser, som igjen betyr dårligere ernæring for store masser av folk over store deler av verden - mens andre sitter og tjener på det.
Nå ser vi over hele verden voldelige protester mot prisøkningene. Vi ser det i demokratier. Vi ser at det rammer annerledes, og at det rammer flere. Middelklassen i fattige land kutter nå ned på f.eks. helseutgifter. Og de kutter f.eks. ut kjøtt, slik at de i hvert fall kan fortsette å spise tre måltider om dagen. Og de som lever i kanskje det høyeste sjiktet av de fattigste, tar f.eks. barna ut av skolen og kutter ned på grønnsaker, slik at de fortsatt kan spise ris og kjøtt hver dag. De fattigste, de som defineres å leve på 1 dollar om dagen - som skulle bety 1 milliard mennesker - kutter ut kjøtt, grønnsaker og ett eller to måltider, slik at de i hvert fall kan spise en bolle med ris hver dag. Og de som lever på mindre enn dette, ser selvfølgelig sulten i øynene.
Det er alvorlig det som også har blitt nevnt tidligere i dag, at ca. 100 millioner mennesker står i fare for å falle tilbake til fattigdomsnivå når matvareprisene nå stiger, noe også interpellanten Høybråten nevnte. Vi står altså i fare for å ødelegge mye av det arbeidet som de siste ti årene har blitt gjort i mange land for nettopp å få folk ut av fattigdom. Det er selvfølgelig behov for strakstiltak og umiddelbar hjelp, men det er også behov for å se på hvordan de større strukturene kan endres for å unngå tilstander som dem vi nå ser, for å skjønne hvordan dette kunne skje, og for å hindre at det skjer igjen.
Det gir oss et signal om at vi må investere mer i landbruksutvikling i utviklingsland, for å sikre økt grad av selvforsyning, global matsikkerhet og økonomisk vekst. Vi må se på den globale handelspolitikken. Vi må gi bønder i fattige land både tilgang til og penger til frø og gjødsel i håp om å øke kvaliteten og produksjonen. De bøndene som lever i de områdene som er og som kommer til å være mest utsatt for konsekvensene av klimaendringene, som f.eks. tørke og flom, må få hjelp til å sikre framtidige avlinger mot nettopp tørke, flom og andre naturkatastrofer.
Så er debatten om biobrenselets ansvar for matvarekrisen sterkt overdrevet. Biobrensel har kanskje mellom 8 og 10 pst. av skylden for den matvarekrisen vi har nå. Det er altså ikke årsaken til den, men én av mange faktorer. Annen generasjons biodrivstoff er også en løsning på dette.
Matvarekrisen er akutt, men samtidig er den et varsel om hva som vil fortsette å komme dersom vi ikke tar tak i det store bildet - handelsstrukturer og økonomiske strukturer. Samtidig er det en avsporing å si at det er mangel på mat i verden som helhet - det er feil. Det er fordelingen som er feil. Det viser det faktum at for første gang i historien har nå antallet overvektige mennesker oversteget antallet underernærte og sultrammede mennesker.
Til slutt vil jeg slutte meg til det representanten Nybakk sa som avslutning på sitt innlegg, om at i bunn og grunn handler dette om grunnleggende strukturer, langsiktig utvikling, økonomiske strukturer og en helhetlig politikk for en mer rettferdig fordeling i verden.
Marianne Marthinsen (A) [13:02:07]: Jeg vil først, som alle andre her, gi stor honnør til interpellanten for å ha tatt opp en viktig problemstilling. Vi hadde en god og nyansert debatt om dette tidligere denne måneden, men det er fint å få en mulighet til å diskutere hva vi skal gjøre med matvarekrisen, uten at det blir partsinnlegg for eller mot biodrivstoff.
Jeg synes det er bra at interpellanten fokuserer på at de rike lands klimagassutslipp medvirker til tørke og sviktende matproduksjon. Vi er i en situasjon hvor en halvering av matvareproduksjonen i Afrika som en direkte følge av klimaendringene er et aktuelt scenario. 20-30 pst. av verdens arter er truet som følge av klimaendringene. Det er klart at det gjør noe med vår evne til å produsere mat. Det krever at alle gode virkemidler tas i bruk for å få klimagassutslippene ned. Godt biodrivstoff vil bidra til en løsning, mens dårlig biodrivstoff i verste fall kan bli en del av problemet.
Når det er sagt, må jeg si at det er svært viktig å være klar over at det ikke er mangel på jordbruksarealer som er årsaken til krisen vi står oppe i. Enorme jordbruksarealer ligger brakk, bl.a. som en følge av dumping. Afrika har et potensial for en fem- tidobling av sin jordbruksproduksjon.
I debatten om biodrivstoff snakket miljø- og utviklingsministeren om en grønn revolusjon. Det er en veldig riktig måte å tenke på, tror jeg. Jeg mener veldig sterkt at vi ikke kan nekte bønder og land å finne en vei ut av fattigdommen ved å produsere biodrivstoff, som konkurrerer med olje når det gjelder pris - noe helt annet enn å produsere mat. Vi må rett og slett dyrke mer, både mat og biodrivstoff av den gode typen, som har klimaeffekt.
Så mener jeg også at det er veldig viktig å ha med seg at mange har vært opptatt av den motsatte problemstillingen - at matvareprisene over lang tid har vært kunstig lave. Bønder har ikke fått ordentlig betalt for sine avlinger, de har ikke høstet inn, de har ikke sådd, fordi det ikke har vært samsvar mellom produksjonskostnadene og prisen på mat. Vi skal huske på at to tredjedeler av verdens fattige er bønder. Matvarekrisen er derfor i veldig stor grad et urbant problem - fattige folk i byer.
Fattigdomsbekjempelse kan ikke skje ved at matvareprisene skal være for lave. Det blir en feil måte å drive fattigdomsbekjempelse på. Men befolkningen må gjennom utvikling, teknologioverføring, demokratisering og utdanning - alt dette som vi jobber med i utviklingspolitikken - settes i stand til å betale det det koster å produsere mat.
Representanten Høglund pekte på proteksjonistisk politikk som årsak til fattigdom. Dette kan veldig fort bli en polemikk for eller imot frihandel, og det bør vi kanskje unngå. Men vi må passe oss for å havne i en situasjon hvor u-landene blir henvist til å produsere og eksportere bare mat, som er en sektor uten særlig teknologisk utvikling og mulighet for vekst, mens vi driver med nanoteknologi og high tech-produksjon og raser ifra på alle måter. Nøkkelen til vekst ligger i teknologisk utvikling. Da må en faktisk ha produksjon i de sektorene hvor den teknologiske utviklingen foregår.
Vi trenger en grønn revolusjon på alle måter når så store landbruksarealer ligger brakk. Det kan bety et mer effektivt og mer moderne landbruk i Afrika. Når f.eks. Mosambik bare bruker en femtedel av sitt jordbruksareal, sier det noe om potensialet som ligger der. Det er helt åpenbart at mer av den dyrkbare jorden må tas i bruk. Men det betyr også at vi må opprettholde matvareproduksjonen i Vesten. Det vil bli feilslått som fattigdomsbekjempelse hvis vi ender i en situasjon hvor verden nærmest har en arbeidsdeling - hvor u-landene tar seg av matvareproduksjonen, mens vi driver med andre ting. Jeg er opptatt av at vi må være veldig bevisste på at matvarekrisen ikke fører til en strategi som innebærer at Afrika bare skal produsere mat - bare det. Det er også et perspektiv å ta med seg inn i dette.
Dagfinn Høybråten (KrF) [13:07:00]: Jeg synes dette har vært en debatt som viser Stortinget på sitt beste. Stortinget evner å ta de små debattene, om de små spørsmålene - det er det ingen som er i tvil om - men at Stortinget også evner å ta de store spørsmålene, og de store spørsmålene som vi er delaktig i, er viktig. Det har vi gjort i dag.
Jeg takker mine kolleger for et bredt og solid engasjement. Vi kan konstatere at vi er enige om de store linjene i denne viktige avveiningen mellom klimapolitikk og fattigdomspolitikk. Det er andre avveininger mellom klimapolitikk og fattigdomspolitikk hvor vi ikke er fullt så enige - det kommer vi tilbake til i revidert nasjonalbudsjett. Det handler om hvorvidt vi skal bruke av bistandsrammen til å bøte på skadene som rike land har påført klimaet gjennom regnskogsmidler. Det skal jeg la ligge i denne sammenheng.
Det vi er enige om i denne debatten, er at vi trenger en fokusering både på akutthjelp og på reformer, både på penger og på politikk. Vi er enige om at vi trenger en bærekraftig biodrivstoffpolitikk med vekt på en sertifisering som har autoritet langt utover Norges grenser, men som først og fremst er styrt av hensynet til miljøet og av hensynet til verdens befolkning som lever i fattigdom, og ikke først og fremst ut fra næringsinteresser.
Vi er også enige om at det er viktig å legge trykk på utviklingen av neste generasjons biodrivstoffprodukter, som, som representanten Lundteigen i sitt innlegg var inne på, også har sammenheng med hvordan vi bruker arealene, og hvordan vi bygger opp matvaresikkerheten. Maten skal på tallerkenen, ikke på tanken.
En offensiv landbrukssatsing er det ingen tvil om at et samlet storting ønsker. Det er blitt bekreftet i denne debatten. Jeg registrerer at Stortinget er utålmodig med Regjeringen, og utålmodigheten strekker seg langt inn i regjeringspartienes egne rekker. Det synes jeg er bra. Stortinget forventer en oppfølging av handlingsplanen på dette området.
Jeg aner nok en viss uenighet om ambisjonsnivået i forhold til de dimensjonene som vi har snakket om i dag. Jeg vil si at alvoret som ligger i Norges ansvar her, handler om at vi er profitører i denne sammenheng; indirekte profiterer vi på den situasjonen som her er oppstått. Vi bør derfor være i fremste rekke når det gjelder å møte den dype menneskelige tragedie som ligger i matvarekrisen.
Statsråd Erik Solheim [13:10:22]: Jeg er enig med Dagfinn Høybråten i at denne debatten viser Stortinget på sitt beste. La meg bare kort kommentere noen bidrag.
Jeg er enig med Marianne Marthinsen i at vi ikke må kaste barnet ut med badevannet, men at vi fastholder at biodrivstoff er en god idé - det er f.eks. den eneste idé som så langt er produsert med tanke på hvordan man skal kunne redusere utslippene fra flytrafikk, hvor det ikke finnes noe alternativ, som det jo kan tenkes når det gjelder bil. Det er en god idé, men vi må sette rammene for hvordan det skal kunne videreutvikles.
Til Line Henriette Holten Hjemdal: Vi vil komme tilbake til hvordan dialogen mellom regjering og opposisjon skal foregå om biodrivstoff. Ingen beslutning vil bli tatt før en slik dialog.
Jeg er enig med Per Olaf Lundteigen i at vi trenger et mye videre perspektiv på debatten. Vi er også enige om at det slett ikke er så dumt å ta med seg inn i en ny tid det man kan kalle mors og bestemors parole: Spis opp maten din, gutt! - selv om jeg har store problemer med å få mine barn til å praktisere den, det skal jeg innrømme.
Jeg er mye enig i - ikke 100 pst., nødvendigvis - Morten Høglunds vektlegging av tollbarrierer som et problem. Ikke minst er det et gigantisk problem med tanke på Kina, en stat med 1,4 milliarder mennesker, og Afrika, med 700-800 millioner mennesker og 55 til dels meget svake stater og med veldig liten handel på tvers.
Jeg tror også det er en veldig tung internasjonal erfaring at det man kan kalle «senterpartibønder» er den mest effektive form for landbruksproduksjon. Med det mener jeg at større og mellomstore selveiende bønder koblet opp mot et marked skaper nesten overalt og nesten alltid en helt annen produksjon enn føydallandbruk, enn store plantasjelandbruk, eller bittesmåskalalandbruk som ikke er koblet opp mot et marked. Det var hyllesten for i dag til vår partner i Regjeringen.
Så til slutt: Jeg har litt problemer med å forstå den enorme troen på norske handlingsplaner versus en fokusering på norske fortrinn: Hva er det Norge kan bidra med internasjonalt når det gjelder politikkutforming og når det gjelder intelligent bruk av våre penger? Hvis vi hadde blitt spurt veldig konkret om hva vi skal gjøre på Roma-toppmøtet, la meg nevne fem ting:
Vi skal bidra til at verdenssamfunnet prøver å utvikle en samlet plan for respons til matvarekrisen, hvor vekten må være utvikling vidt og bredt, ikke snevert fokusert på landbruk, men også på alle de andre sidene.
Vi skal bidra til å sette resolutt fokus på sammenhengen mellom klima og matvarekrise. Dette må løses som et samlet hele.
Vi skal oppmuntre til en afrikansk grønn revolusjon som får til en drastisk økt produktivitet og vekst i produksjonen i Afrika. Det norske fortrinnet i den sammenhengen er kunstgjødsel og Yara. Det betyr ikke at det er det eneste som skal skje, men det partnerskapet er viktig.
Vi skal oppmuntre til et tett samarbeid mellom Verdens Matvareprogram, Verdensbanken, Afrikabanken og de andre FN-organisasjonene som driver på dette området, om en fornuftig arbeidsdeling, slik at vi kan komme med en god samlet respons på denne krisen.
Og til slutt: Vi skal bidra til at verdenssamfunnet utvikler en politikk for hvordan man særlig skal nå de landløse og den fattige delen av bybefolkningen som er de som hardest vil bli rammet av økte matvarepriser - mens andre jo kan komme til å tjene på det - og hvor kontantoverføringer må være en viktig del av det svaret.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.