Ola T. Lånke (KrF) [10:01:57]: (ordfører for saken): De ansvarlige for en terrorhandling er terroristene. Det er de som er de skyldige i drapene på uskyldige mennesker. Det er de som er ansvarlige for den redsel og det kaos som alltid vil følge i kjølvannet av en terroraksjon.

Det denne saken handler om, er derfor ikke å finne syndebukker og å dele ut skyld og skyldfølelse til dem som var til stede og selv ble rammet på ulikt vis. De opplevde en kaotisk og skremmende situasjon og visste ikke om de selv ville komme levende fra det.

Jeg sier dette innledningsvis for at vi skal ha det med oss som et bakteppe. For meg som saksordfører og for Kristelig Folkeparti har det vært viktig å få hendelsen og håndteringen av det som skjedde i Kabul, best mulig belyst. Hva er lærdommen vi må ta med oss videre i forhold til sikkerheten for politikere, ansatte, journalister og andre som er med i følget på statsråders reiser? Er det noe med håndteringen, ledelsen, kommunikasjonen som kunne vært gjort annerledes? Har vi alle de nødvendige rutiner og planer for krisehåndtering?

Spørsmålsrundene komiteen har hatt med de berørte departementer, kontrollhøringene og innspill fra pressefolk har bidradd til å belyse på en god måte både selve hendelsen, forarbeidet og krisehåndteringen.

Selv etter å ha arbeidet med saken over tid står jeg fortsatt ved at det var en svakhet at de gjennomgangene som ble foretatt i departementene, kun var interne. Vi mener det ville vært en stor fordel om Utenriksdepartementet i sin gjennomgang hadde trukket inn synspunkter også fra andre som opplevde terrorangrepet.

Trolig ville det beste vært om UD selv hadde tatt initiativ til en ekstern gjennomgang. Ved at Utenriksdepartementet hadde utvist noe større åpenhet fra starten, ved at det hadde blitt gitt en redegjørelse i åpent storting med etterfølgende debatt, ville antakelig ikke dette blitt noen sak i kontrollkomiteen, slik det ble.

Gjennomgangen av saken viser at til tross for alle de forbedringer som er gjort av planverk og krisehåndteringsarbeid m.m. i Utenriksdepartementet i etterkant av tsunamien i Sør-Asia, er det mangler. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har understreket at planverket ikke stod i veien for den måten man håndterte krisen på. Men samtidig har han klart erkjent at det var mangler i planverket, eksempelvis at det ikke var særlig utviklede retningslinjer når kriseledelsen selv er rammet og står midt i krisen.

Ut fra erfaringene forstår vi at Utenriksdepartementet nå oppdaterer planverket og setter i gang andre tiltak, som det å

• være mer restriktiv med informasjon om reiseplaner ved reiser til utsatte områder

• ansette sikkerhetsrådgiver ved ambassaden i Kabul og en egen sikkerhetskoordinator i UD

• gjennomgå krise- og beredskapsarbeidet ved ambassaden i Kabul

• styrke sikkerhetsopplæringen over et bredt felt i Utenriksdepartementet

Vi ser det naturligvis både som nødvendig og positivt at departementet nå iverksetter disse tiltakene.

Terrorangrepet i Kabul viste også hvor viktig kunnskap om førstehjelp er. Heretter må det derfor være et krav at alle ansatte og politiske medarbeidere som reiser til slike utsatte områder, får slik opplæring.

Under behandlingen av denne saken i komiteen kom det fram at det ikke hadde vært krisehåndteringsøvelse ved ambassaden i Kabul siden 2005. Vi kommer ikke utenom at dette er kritikkverdig. Det skal likevel tas med at det var enkelthendelser i 2006 som også gav trening i krisehåndtering, men det er neppe en god nok unnskyldning.

Ikke minst i områder som dette kan det være av avgjørende betydning at ansatte har god og relevant trening også gjennom jevnlige og relevante øvelser.

Spørsmålet om sivilt eller militært preg på reisen og valget av hotell Serena som bosted var en del fremme i debatten i etterkant av terrorangrepet. Ut fra det som kom fram i høringene, bl.a. PST-sjefens uttalelser om dette, har ikke komiteen funnet noe å sette fingeren på i forbindelse med utenriksministerens valg av reiseopplegg og bosted. Alle som har uttalt seg, har også framhevet at hotell Serena er antatt å være det tryggeste stedet å bo for utlendinger i Kabul, hvis en ser bort fra militære forlegninger. Selv journalistene gav uttrykk for at det var der de også regnet med å bo ved senere besøk.

Til tross for dette bør man med tanke på framtidige reiser i alle fall vurdere om ikke andre typer reiseopplegg ville kunne medføre lavere risiko, som f.eks. ved at man avlegger kortere besøk, endagsreiser, mer i tråd med de opplegg som benyttes av land som England og USA.

En avgjørende årsak til hendelsen var at sikkerheten rundt hotellet sviktet på et eller flere punkter under terrorangrepet, siden selvmordsbombere klarte å komme seg gjennom sperringene og inn i hotellet. Det er også viktig med tanke på framtidige besøk at man så langt som overhodet mulig søker å få klarlagt hva som skjedde, og hvordan det kunne skje. Norske myndigheter må søke å bidra til dette i samarbeid med afghanske myndigheter. Gjennom kontakt med myndighetene i Afghanistan vil en også om mulig kunne bidra til at sikkerhetsoppleggene blir enda bedre. Jeg regner med at sikkerheten rundt inngangspartiet til oppholdssteder for norske myndighetspersoner i framtiden vil bli tillagt ekstra oppmerksomhet også fra PSTs side.

På bakgrunn av hendelsen i Kabul er det også grunn til å stanse ved sikkerhetsforholdene rundt medfølgende ansatte og andre i en statsråds følge. I ettertid ser vi at de ikke var tilstrekkelige. Det er positivt at det nå gjøres noe med dette.

Vi er glad for at det raskt ble nedsatt en arbeidsgruppe som ser nærmere på sikkerhetstiltakene for bl.a. medfølgende presse. Det er med rette stilt spørsmål om hvorfor journalistene som deltok på denne reisen, ikke kunne få del i den samme informasjonen vedrørende terrortrusselen som kom kvelden i forveien, som den øvrige delegasjonen fikk. Vi har imidlertid tillit til at man gjennom det arbeidet som er i gang, vil finne måter å løse dette på som bidrar til å bedre sikkerheten, og uten at det rokker ved pressens frie og uavhengige stilling.

Terrorangrepet fikk tragisk utfall ved at flere ble drept, blant dem en norsk journalist. Dessuten ble en ansatt i Utenriksdepartementet hardt skadet. Det er grunn til å framheve den viktige innsatsen som ble gjort av de pressefolkene som bistod, men også av ansatte og andre, ved å gi akutt nødhjelp og menneskelig støtte til de to som ble direkte rammet. Til tross for denne innsatsen stod ikke livet til å redde for Carsten Thomassen.

Det gjentatte spørsmålet, om hendelsen kunne fått et mindre tragisk utfall dersom noe hadde vært håndtert annerledes, tror vi heller ikke det er mulig for noen å gi svar på. En viktig påminnelse til oss alle bør derfor være å vise ydmykhet og avstå fra å felle noen dom. De som imidlertid har krav på vår særlige omtanke, er de som sitter med tapet, de pårørende. Dette er en påminnelse om ikke å glemme.

I etterpåklokskapens lys er det alltid lettere å se hva som burde vært gjort annerledes. Også i redegjørelsene fra de tre departementene, komiteens høringer og departementenes svar på spørsmål fra komiteen kan vi se at det gis litt ulike framstillinger av hendelser og oppfatninger. Det er kanskje uunngåelig. Samtidig er det stilt enkelte spørsmål og reist en del problemstillinger som det ikke er gitt uttømmende svar på.

Eksempelvis er det fortsatt ikke gitt godt nok svar på hvorfor det ikke ble opprettet direkte kontakt mellom personellet på SISU-en og journalistene som var sammen med Carsten Thomassen. På samme måte er det også vanskelig å forstå hvorfor det ikke ble gitt informasjon til personellet i SISU-en om at det var mer enn én skadet nordmann. Det er også noe forunderlig at ikke alle nordmennene som befant seg rundt utenriksministeren i kjelleren, visste at det var to skadde norske. I dette ligger en konstatering av at koordineringen av kommunikasjonen ikke fungerte godt nok. Noen av svarene på disse problemstillingene ligger selvsagt i det kaos som hersket.

Noe kan også tilskrives de begrensede muligheter kontrollkomiteen tross alt har når det gjelder å komme helt til bunns i vanskelige spørsmål. Komiteen framskaffer i hovedsak sine opplysninger gjennom brev, spørsmål og høringer. En uavhengig gransking ville kanskje brakt oss noe nærmere. Gevinsten ved en eventuell gransking måtte uansett veies opp mot omkostningene.

Når det gjelder disse spørsmålene, som har vært stilt en rekke ganger, synes det for oss derfor ikke mulig å trenge lenger bak disse. Vi merket oss at utenriksministeren selv under høringen gikk langt både når det gjaldt å prøve å forklare hvordan ting foregikk, og hvorfor de ble håndert som de ble. Samtidig lå det under en tydelig erkjennelse av at sett i ettertid ser man at enkelte ting kunne vært gjort annerledes, f.eks. var det telefoner som ikke ble tatt som kanskje kunne vært tatt. Vi har ikke problemer med å forstå at forløpet under de rådende forhold ikke i ett og alt ble etter læreboka.

En samlet komite er med på å trekke fram enkelte punkter som bør være med i arbeidet med krisehåndtering framover. Det gjelder så vel viktigheten av god krisehåndtering, operative kriseplaner som tar høyde for at enhver krise er annerledes enn den forrige, og jevnlige og relevante øvelser. Betydningen av gode førstehjelpskunnskaper, samarbeidet med PST om planlegging og sikkerhetsopplegg og kommunikasjonsrutiner ved kriser blir også trukket fram. Sikkerhetsopplegg rundt politikere, embetsverk, presse og andre som reiser i en VIP-persons følge, må også ha oppmerksomhet.

Komiteen står stort sett sammen i de fleste merknadene i denne saken. På noen punkter skiller vi likevel lag. Det sies noe fra opposisjonens side som må tolkes som en viss kritikk av Utenriksdepartementet og håndteringen av saken. Kristelig Folkeparti er glad for at vi gjennom behandlingen av saken i kontroll- og konstitusjonskomiteen har fått belyst saken bedre, og at Stortinget nå får mulighet til å si sitt gjennom en debatt i denne sal.

Presidenten: Kontroll- og konstitusjonskomiteens ønske for debatten er at hovedtalerne fra partiene får inntil 10 minutters taletid, at utenriksministeren får det samme, og at talere deretter får 5 minutter.

Videre blir det foreslått at det blir replikkordskifte med inntil fem replikker etter utenriksministeren og tre replikker etter hovedtalerne.

Idet presidenten antar at det er enighet om det, blir det nå anledning til replikkordskifte.

- Ingen har bedt om ordet til replikk.

Svein Roald Hansen (A) [10:13:33]: Mandagens angrep på Danmarks ambassade i Islamabad er ytterligere et eksempel på at det er krevende å verne seg mot hensynsløs terrorisme. Det understreker viktigheten av at vi trekker lærdom av tragedien på hotell Serena, slik vi nå har gjort - både i Utenriksdepartementets egen gransking og gjennom kontrollkomiteens behandling.

Dyrekjøpte erfaringer må nedfelles i stadig bedre kriseberedskap og rutiner. Dette er et kontinuerlig arbeid, derfor var det utenriksministerens plikt å foreta den gjennomgang som departementet umiddelbart iverksatte.

Å bidra til den lærdom som kan styrke kriseberedskapen, var også kontrollkomiteens hensikt med å gå inn i saken. På denne bakgrunn er det betryggende at den lærdom kontrollkomiteen mener det er å hente, dekker de samme problemstillinger som de tiltak Utenriksdepartementet selv allerede har satt i verk, slik utenriksministeren redegjorde for i høringen med komiteen.

Komiteinnstillingen er i all hovedsak enstemmig, slik saksordføreren redegjorde for. Det gir et godt grunnlag for at kriseberedskapen i vår utenrikstjeneste kan styrkes ytterligere.

Det er noen få punkter i innstillingen hvor vi skiller lag, og jeg skal begrunne hvorfor vi ikke finner grunnlag for å være med på de formuleringer mindretallet har.

Det første er den kritikk Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkepartis medlemmer i forsiktige ordelag reiser fordi departementet ikke også hadde samtaler med andre som var med på reisen, bl.a. pressefolkene, som grunnlag for sin egen redegjørelse.

Jeg mener at departementets begrunnelse for at de valgte å ikke gjøre det, er høyst relevant. Det kunne lett blitt en debatt bl.a. om departementet valgte å vektlegge det i innspillene som de mente støttet deres vurdering, mens de utelot andre deler.

Nå har kontrollkomiteen hørt to av journalistene som deltok på reisen, og fått skriftlig innspill fra ytterligere to. Etter mitt skjønn styrker disse innspillene departementets egen beskrivelse av hendelsesforløpet.

De tre partiene sier videre i innstillingen at «mye taler for» at det burde vært en uavhengig gjennomgang av saken i tillegg til departementets egen. Det er en forsiktigere formulering enn den som lederne i Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet brukte straks etter tragedien. Da var kravet om en ekstern gransking helt klart.

Kontrollkomiteens gjennomgang viser etter mitt skjønn at en ekstern gransking neppe hadde bidratt til å belyse saken bredere og bedre, hvis formålet fortsatt skulle ha vært å gjennomgå hendelsene med sikte på å trekke lærdom av dem for å styrke kriseberedskapen.

Det andre stedet hvor komiteen deler seg i innstillingen, gjelder den dramatiske tiden fra angrepet startet, ca. kl. 18.15, til begge de alvorlig sårede nordmennene var evakuert fra hotellet, ca. kl. 20.

Komiteens mindretall mener det som skjedde i disse knappe to timene, reiser spørsmål det ikke er gitt «fullgode svar på». Det gjelder først og fremst hvorfor det ikke ble klarlagt nøyaktig hvor i lobbyen den hardt skadde Carsten Thomassen befant seg, og hvorfor det ikke ble opprettet direkte telefonkontakt mellom dem som hjalp ham, og mannskapet i SISU-en.

Jeg mener at grunnen til at det ikke er gitt fullgode svar på disse spørsmålene, er å finne i de redegjørelser vi har fått fra dem som stod midt oppe i dette kaotiske dramaet. Her finner vi forklaringene på hvorfor det i etterkant kan reises spørsmål som det rett og slett ikke finnes fullgode svar på.

Når dette skal vurderes, er det nødvendig å tenke seg tilbake til den situasjon de var i, de som i disse to timene måtte håndtere situasjonen på de ulike stedene i og utenfor hotellet.

De som var evakuert i kjelleren, kunne ikke ha noe bilde av situasjonen verken i lobbyen eller utenfor hotellet. Ambulansene ble tilkalt umiddelbart, før de visste om noen var skadet overhodet.

Avskåret fra kunnskapen om et kaos i borggården som var så omfattende at mannskapene i SISU-en vurderte om det i det hele tatt var forsvarlig å gå ut av kjøretøyet da de endelig kom innenfor, er det forståelig å tenke at det ville være enkelt for hjelpemannskapene å finne de skadde når ambulansene først kom fram og evakueringstemaet kunne komme inn. Men slik var det, som vi nå i ettertid vet, ikke.

Pressefolkene, som i stedet for å bli på et tryggere sted tok seg ned i lobbyområdet og gav helt nødvendig førstehjelp til de to skadde nordmennene, sa i høringen at de ikke tenkte at det var de i kjelleren som skulle hjelpe dem med evakueringen. De amerikanske soldatene som kom, bestilte evakuering før de trakk seg tilbake fordi det var for farlig å bli på hotellet.

Det bildet pressefolkene altså hadde av evakueringen, understrekes av at da muligheten endelig kom, krevde de forsikringer om at den norske SISU-en skulle til et sted hvor det var kirurgisk hjelp å få.

Det er denne fragmenterte virkeligheten som var det delegasjonen, pressefølget og evakueringsteamet måtte handle ut fra på hotell Serena.

At det i ettertid, for oss, som kan se alle disse bitene i sammenheng, kan reise seg spørsmål om hvorfor de som stod midt oppe i det, ikke tenkte eller handlet annerledes, er en ganske annen sak.

Det er dette som er grunnen til at vi fra vår side ikke har ønsket å gå inn i denne type vurderinger. Prosedyrer og retningslinjer for krisesituasjoner er et rammeverk som skal hjelpe dem som rammes og dem som skal håndtere krisen, til å handle mest mulig rasjonelt. Intet planverk kan i detalj gi oppskrift på hvordan man skal handle i enhver tenkelig situasjon. Det er ikke mulig å kople ut den menneskelige faktor. Det er heller ikke ønskelig.

Terrorangrepet på hotell Serena gir eksempler på hvor viktig den menneskelige faktor kan være. Skulle pressefolkene som befant seg på rommene sine da angrepet kom, fulgt beredskapsplanene, ville de forblitt der de var eller løpt til et enda tryggere sted.

De gjorde det motsatte. De løp til hendelsen. Det gjorde at de fant to sterkt skadde nordmenn, som de med egne liv som innsats gjorde hva de kunne for å hjelpe.

Derfor uttrykker også en samlet komite stor beundring for den innsats som ble ytt i det kaos og det drama som utspant seg på hotell Serena, fra både pressefolkenes og UD-ansattes side.

At det så senere den kvelden viste seg ikke å være tilstrekkelig når det gjaldt Carsten Thomassen, er noe alle som var med på det, må leve med, som utenriksministeren formulerte det i høringen med komiteen.

Derfor skal også alle vi andre som har hatt mulighet til å vurdere enkeltelementene med blikk på en helhet de som stod oppe i det, ikke hadde mulighet til, være varsomme med å spekulere omkring hva som kanskje kunne gitt et annet utfall - noe også saksordføreren understreket.

Det blir spekulasjoner som kan være med på å nøre opp under en skyldfølelse det ikke bør være grunnlag for hos dem som stod midt oppe i det, som måtte handle ut fra en fragmentert og truende virkelighet, og som gjorde en stor innsats.

Når Utenriksdepartementet i sin første redegjørelse trakk den konklusjon at «de mangler som er avdekket ikke har hatt vesentlig innvirkning for hendelsesforløpet», ble dette utlagt som om UD frikjente seg selv.

Hva man i tilfelle skulle frikjent seg selv fra, kan man undres over. Men poenget var at svarene på de spørsmål som reises når det går galt, ikke ligger begravd i planverket. Det var ikke planverket som var årsaken til at det f.eks. ikke ble opprettet direkte telefonkontakt mellom journalistene og SISU-en.

Terrorangrepet mot hotell Serena var et drama det er umulig å tenke seg inn i for oss som slapp å oppleve det. Det skapte situasjoner som stilte usedvanlig store krav til dem som var rammet, og til deres evne til å håndtere situasjonen - en situasjon som samtidig la sterke begrensninger på de handlingsmuligheter de hadde når afghansk politi og afghanske myndigheter tok kontrollen over hotellet og det lenge var usikkert hvor mange selvmordsbombere som hadde lyktes i å ta seg inn på området.

Beretninger i denne innstillingen fra alle som stod oppe i det, viser hvor hårfine marginene var, og hvor lite som skulle til, før terrorangrepet hadde ført til at enda flere liv hadde gått tapt.

La meg til slutt bare si litt om det arbeidet som er i gang i forhold til pressens organisasjoner for å vurdere om medfølgende pressefolk i sterkere grad kan omfattes av sikkerhetsopplegget på denne type reiser. Det tror jeg er mulig. Men jeg tror vi skal være klar over at det krever vilje fra pressen selv til å underlegge seg restriksjoner når det gjelder den informasjonen de får, ikke bare om mulige trusler, som vi hadde eksempel på nå, men kanskje først og fremst om evakueringsopplegg. Hvis pressen hadde vært informert om evakueringsopplegget - i dette tilfellet hvor i hotellet man skulle evakueres - måtte kravet f.eks. være at det ikke stod over to midtsider i morgendagens aviser, med tegninger. Det er den type ting som må inn i bildet, og jeg tror det er pressen selv som må trekke de grensene. Jeg vil at vi skal ha det med oss når vi vurderer arbeidet videre.

Carl I. Hagen (FrP) [10:24:06]: Jeg tror kontrollkomiteens gjennomgang, høringer og saksbehandling har vært meget nyttig både for Stortinget og for Regjeringen. Det har vært en grundig prosess og en grundig gjennomgang, og det har vært gode og oppklarende høringer komiteen har gjennomført.

Det tragiske terroranslaget mot hotell Serena har medført at man her kan trekke en del lærdommer, og det har også Regjeringens medlemmer som møtte i høringen, klart erkjent at man har gjort. I så måte vil det kunne komme noe godt ut av den tragiske hendelsen som medførte tap av menneskeliv, også livet til en norsk journalist.

I likhet med saksordføreren tror jeg det hadde vært fornuftig om utenriksministeren raskere hadde satt i gang en ekstern gjennomgang istedenfor den interne, som i tillegg ikke hadde med spørsmål til de medfølgende pressefolkene. Det hadde vært et bedre grunnlag med en ekstern granskning. Nå er imidlertid mye av dette gjort gjennom komiteens arbeid, og det er en samlet komite som har trukket en del konklusjoner som vil være nyttige for fremtiden.

Noe jeg tror vil være helt avgjørende fremover, er gjentatte øvelser ved alle utenriksstasjoner som er i utsatte områder - en god og grundig øvelse fra tid til annen i krisehåndtering og kommunikasjon, slik en samlet komite trekker opp i innstillingen, med gjennomgang av kommunikasjonsrutiner som skal være der i krisesituasjoner, et kanskje bedre samarbeid med PST om planlegging og sikkerhetsopplegg, og at alle som er med i en delegasjon, også pressefolkene, blir orientert på en fullgod måte og får de nødvendige informasjoner. Her slutter jeg meg til det Svein Roald Hansen sa når det gjelder forholdet til pressen: Det er selvsagt pressen selv som må trekke de endelige konklusjoner med tanke på hvorledes de vil opptre og inngå i forskjellige delegasjoner.

Mange har spurt: Kunne man gjort noe annerledes? Til det er svaret selvsagt ja - og det vil det alltid være. Det er, som flere har sagt, umulig å være fullt forberedt på et slikt terroranslag, som, noe en samlet komite også slår fast, ikke var myntet på den norske utenriksminister eller den norske delegasjonen - det var en ren tilfeldighet at utenriksministeren og hans følge befant seg på hotellet da dette terroranslaget kom.

Etter gjennomgangen av anslaget er det i ettertid selvsagt klart at ting kunne vært gjort annerledes. Jeg tror alle er enige om at man burde ha gjort langt mer for å etablere kontakt mellom dem som var i kjelleren, og det stedet der Carsten Thomassen befant seg. Det anså man kanskje ikke for å være et problem, og det er jo naturlig i den kaotiske situasjonen som hersket i hotellet og i kjelleren. Det er i ettertid man også kan slå fast at man burde hatt bedre kommunikasjon med SISU-en. Man burde hatt en operativ ledelse, slik at man når man først fikk brakt ut Svenungsen, også kunne fått med Carsten Thomassen. Men jeg erkjenner at det er etterpåklokskap, og at det hersket kaotiske forhold på hotellet under disse tragiske timene.

Sikkerheten til våre delegasjoner er også nevnt i innstillingen, og konklusjonen fra en samlet komite er: Sikkerhetsopplegget rundt politikere, embetsverket og andre som reiser i en VIP-persons følge, må stå helt sentralt.

I tillegg vil jeg legge til at sikkerheten må stå sentralt for dem som kontinuerlig er på arbeidsoppdrag, bl.a. i Afghanistan. Det er litt merkverdig å registrere en del av den nåværende debatt i media om våre forsvarsstyrker og vår innsats i Afghanistan. I avisene hevdes det at det skal være økonomiske årsaker til at man reduserer det omfang av våpen og kjøretøyer som våre styrker nå har, og som den neste gruppen av forsvarsfolk som skal nedover, skal få. Jeg vil gjerne be forsvarsministeren klargjøre at det ikke skyldes økonomiske vanskeligheter. Hun understreket og bekreftet i flere replikkordskifter med meg da vi behandlet den såkalte Rosén-saken, at det ikke var penger som skulle være årsak til at man ikke hadde nødvendige kjøretøyer og nødvendige sikkerhetsmessige opplegg. Slik bør det jo også være når vi ser på Norges økonomiske situasjon, og det at utgifter påløpt i andre land ikke har noen innvirkning på norsk innenriksøkonomi.

Så tror jeg at vi vil være bedre forberedt i fremtiden hvis utenriksministeren - det går jeg ut fra han vil bekrefte i sitt innlegg - og de øvrige statsråder følger opp det som er en samstemt konklusjon fra komiteen om øvelser, forberedelser og grundig trening, slik at alle som er ute og i land hvor slikt kan skje, vil være langt bedre rustet enn det man var. Det gjelder også planlegging og forberedelser av den operative ledelsen på hva som skal skje, og hvilke instrukser som skal gis i forbindelse med de ulike scenarioer man gjennom øvelser og trening vil forberede seg på.

Per-Kristian Foss (H) [10:31:09]: Sakens ordfører sa innledningsvis at de ansvarlige for en terrorhandling er terroristene. Jeg har lyst til å gjenta det og understreke at den type terrorhandling som den norske delegasjonen var utsatt for, dessverre tilhører det som det afghanske folk er vant til jevnlig, og sågar i atskillig mer alvorlig utgave. Så la oss håpe at den samlede militære og sivile innsats i Afghanistan gjør at også det afghanske folk etter hvert kan slippe denne typen jevnlige terrorangrep.

Nå gjelder det de norske forhold. La meg også si at jeg stiller meg bak saksordførerens redegjørelse i sin helhet, og har ikke så veldig mye å legge til. La meg bare understreke at den kritikken som særlig fra regjeringspartienes side, i alle fall en del av dem, ble reist mot at saken i det hele tatt kom opp som en kontrollhøring og ble en sak i kontrollkomiteen, synes jeg det gjenstår lite av. I ettertid betraktet, og det er vel noe jeg antar Utenriksdepartementet vil lære av - jeg tillater meg å si at det ville kanskje også vært gjort annerledes i andre departementer - hadde man som punkt 1 innhentet andre synspunkter enn sine egne, altså av de journalistene som var med. Det ville ikke svekket redegjørelsen. Sågar tror jeg det ville styrket redegjørelsen både om utenriksministeren tidligere hadde vært åpen for en direkte redegjørelse i Stortinget og om det hadde vært gjennomført en gransking av uavhengige krefter. De fleste granskinger gjør man jo ikke selv. De fleste granskinger gjennomføres av folk som har et absolutt uhildet forhold til begivenheter og aktører. Så jeg regner med at slik sett har man vel lært litt av det også.

På de øvrige punkter hvor det er dissens, må jeg først si at det gjenstår som en uforklarlig situasjon at det ikke ble opprettet tilstrekkelig kontakt mellom SISU-en og de som stod rundt avdøde journalist Thomassen. Så sa utenriksministeren i forbindelse med høringen at det er en del ting som kunne vært gjort annerledes. Det er vel en form for selvkritikk i det, om enn det uttrykkes i svært diplomatiske vendinger. Det skjønner jeg.

Mitt inntrykk er også at alle som var i situasjonen, gjorde sitt ytterste, både de som var fra UD, fra politiet, journalister og andre medfølgende, men jeg tror egentlig at mindretallet, Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, treffer situasjonen ganske godt i én setning i innstillingen:

«Mye tyder på at koordineringen av kommunikasjonen ikke har fungert godt nok.»

I den samstemmige oppsummeringen komiteen tar, har man synspunkter på hva en bør ha med seg i det videre arbeid med krisehåndtering: «Gjennomgang av kommunikasjonsrutiner ved kriser» er av de ting som da skal vektlegges.

Komiteen brukte en del tid på hvorvidt avgjørelsen i spørsmålet om besøket skulle ha sivilt preg eller ikke, var kritikkverdig, men konkluderer med at det var den ikke. Der gir man Utenriksdepartementet og utenriksministeren medhold i at en slik avgjørelse og et slikt preg ikke i spesiell grad hadde økt faremomentene ved reisen, og den var tatt i overensstemmelse med PSTs råd.

Derimot gjenstår det en liten pussighet mellom ulike departementer. PST var i høringene meget opptatt av at sivil eskorte fra flyplassen og inn til Kabul sentrum var atskillig tryggere enn militær eskorte. Noen dager etter reiser forsvarsministeren med militær eskorte til Kabul. La meg si det slik: Når vi har en koordinering av de hemmelige tjenestene, hadde det vært bedre om de koordinerte seg i slike synspunkter - uten at det sannsynligvis har noen helt avgjørende innvirkning på det faktiske forhold.

La meg også til slutt si at jeg tror man i ettertid, når man gjennomgår både tjenestenes håndtering av dette og UDs håndtering, vil tjene på litt mer åpenhet overfor pressen når det gjelder å varsle om de trusler som kommer. Jeg erkjenner at det kan støte på problemer i forhold til hvor man innhenter opplysningene fra, altså at det kan svekke samarbeidsforholdet til andre tjenester. Jeg synes ikke det argumentet skal vektlegges for sterkt i forhold til kanskje å være litt mer åpen overfor pressen om disse punktene av hensyn til deres egen sikkerhet.

Øystein Djupedal (SV) [10:36:46]: Angrepet på hotell Serena i Kabul den 14. januar var et fryktelig og meningsløst terrorangrep. Seks mennesker ble drept, deriblant Carsten Thomassen, som ble offer for en avskyelig handling rettet mot uskyldige, sivile mennesker. I tillegg ble åtte mennesker skadd under skytingen i hotellet, deriblant den UD-ansatte Bjørn Svenungsen, som ble hardt skadet, men overlevde takket være god førstehjelp, riktig og rask innsats fra medarbeidere, folk som kom til, både sivile og militære. Men Carstens liv gikk dessverre tapt.

Gjennom mange år her i huset lærte jeg Carsten Thomassen å kjenne som en svært dyktig journalist med evne til kunnskap og analyse og til å lage reportasjer om politikk, som i tillegg evnet å få fram menneskelige sider i politiske konflikter i verden. Han var en av de beste, med et sterkt og ekte engasjement. Blant mye er det dette jeg minnes Carsten for. Hans død var meningsløs, men hans livsvirke var det ikke.

Etter terrorangrepet i Kabul er det viktig at norske myndigheter - vi - trekker lærdom av denne saken, slik at vi kan redusere risikoen for at lignende tragiske hendelser skal skje i framtiden. Samtidig må vi erkjenne at Afghanistan er et land i krig, der Norge er engasjert både militært og sivilt for å hjelpe befolkningen og for å bidra til å bygge et sivilt samfunn og demokrati.

Kontrollkomiteen har behandlet denne saken grundig, både gjennom åpne og lukkede høringer, gjennom mange spørsmål vi har bedt om svar på, og gjennom rapporter vi har mottatt fra tre berørte departementer.

Spesielt sterkt må jeg si at inntrykket av vitnesbyrdene fra de to journalistene Harald Henden og Fredrik Græsvik gjorde da de redegjorde for komiteen. De var yrkesbrødre på jobb som gjorde hva de kunne for å redde Carsten Thomassens liv i en vanskelig og ekstrem situasjon. De fortjener stor takk for den innsatsen de gjorde på stedet, og ikke minst for sin vitneobservasjon for komiteen. Også folk i UD, ambassadøren og hans folk og livvakter som tjente landet i en veldig krevende og ekstrem situasjon, fortjener stor takk. De bidrog til å redde liv og var opptatt av å få utenriksministeren og hans følge i sikkerhet.

Innstillingen i denne saken har heldigvis blitt langt mer avdempet og ydmyk enn hva situasjonen var like etter hendelsen, som var preget av sterk kritikk fra opposisjonen. Men det har tjent saken.

Flere av komiteens medlemmer gikk tidlig ut i media før saksbehandlingen i kontroll- og konstitusjonskomiteen var i gang, og stilte seg kritiske til ulike sider av reisen til utenriksministeren. La meg da vise til hva en enstemmig komite sier i innstillingen:

«Komiteen har i den sammenheng merket seg at sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, Jørn Holme, på den åpne høringen ga uttrykk for at et besøk med sivilt preg og bruk av hotell Serena var et forsvarlig opplegg som PST ikke fant grunn til å stille spørsmål ved. Han uttalte videre følgende:

«Hvis UD ikke hadde skrevet noe om profilen i det hele tatt, er jeg temmelig sikker på at det hadde blitt et besøk med sivil profil.»»

Det betyr at den kritikken som ble reist, heldigvis har forstummet, og det er en enstemmig komite som står bak dette.

Komiteen peker på at alle som har uttalt seg overfor komiteen, har gitt uttrykk for at hotell Serena var det tryggeste stedet å bo for utlendinger i Kabul, hvis man ser bort fra militære forlegninger. Det kom tydelig fram i høringen med de tre statsrådene at de fleste sivile møtene måtte finne sted utenfor militærområdene, slik at bosted, f.eks. på KAIA, ville ha medført at en del møter likevel måtte ha vært avviklet på hotell Serena eller lignende sivile steder. Dette kunne ha gitt større sikkerhetsmessige utfordringer, siden transportetappene er de mest utsatte terrormål i Kabul.

Komiteen finner ut fra det som har kommet fram i høringen, ikke grunnlag for å kritisere valg av bosted eller det sivile preget på reisen. Jeg mener at vurderingene fra en samlet komite viser hvor feil det kan være av oss som var her hjemme, og som observerte dette fra utsiden, å trekke forhastede slutninger i en vanskelig situasjon.

La meg videre peke på PST-sjef Jørn Holmes vurderinger i høringen den 10. april av sikkerhetssituasjonen i Kabul:

«I Kabul er det nær ukentlig ett eller flere alvorlige angrep, enten som rakettbeskytning, selvmordsangrep, angrep med håndvåpen eller forhåndsutplasserte veibomber. I tillegg til disse angrepene ukentlig er det et meget høyt antall trusler om angrep som afghanske myndigheter selv eller allierte land fanger opp på ulike måter. Innholdet i disse truslene er av svært ulik karakter og pålitelighet, men gjennomgående kan man si at det er svært sjelden en sammenheng mellom trusler og gjennomførte handlinger. Trusler blir altså først og fremst kommunisert, formidlet eller på en måte spredt for å påvirke adferden til afghanske myndigheter og allierte land.»

Dette sitatet viser med all mulig tydelighet hvor krevende det er å formidle informasjon om ulike ting som fanges opp av afghanske eller allierte styrker, og på den måten er det vanskelig å vite hva man skal ta hensyn til, og hva man ikke skal ta hensyn til. Det viser at situasjonen er krevende, og at det kreves stor analytisk evne for å vite hva man skal vektlegge i kommunikasjonen videre.

I gjennomgangen av saken har det kommet fram at det har vært mangler ved regelverket, som denne krisen avdekket. Men det har også kommet fram at disse ikke har vært av en karakter som kan sies å ha hatt innvirkning på hendelsesforløpet. Det er med andre ord ingen grunn til å anta at andre prosedyrer ville ha gitt et annet utfall av dramaet som utspant seg på hotell Serena. Det er viktig å huske når vi skal prøve å oppsummere hva som skjedde, og trekke lærdom av saken.

Det har videre kommet fram at Utenriksdepartementet i lys av terrorangrepet har iverksatt en rekke tiltak for å stå bedre rustet til å møte denne typen situasjoner i framtiden, ikke bare i Afghanistan, men også i andre konfliktområder. Følgende tiltak er omtalt i departementets redegjørelse: Det er iverksatt en fornyet vurdering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan for norsk sivilt personell og andre sivilt utsendte. Det er besluttet å opprette en stilling som sivil sikkerhetsrådgiver ved ambassaden i Kabul. Det er besluttet å styrke UDs oppsett for krisehåndtering ved bl.a. opprettelse av en stilling som sikkerhetskoordinator i departementet. Stillingen vil bli brukt til å koordinere samarbeidet med politiet og militær etterretning for å sikre mest mulig sammenfallende vurderinger av sikkerhetsbehovet ved besøk og utestasjonering. Den vil også bli brukt til å holde nær kontakt med frivillige organisasjoner og andre som har nærvær i utsatte områder.

UD ønsker også i framtiden å tilrettelegge best mulig for deltakelse av presserepresentanter på reiser til ulike områder, også til utsatte områder. Dette bør gjøres i dialog med pressens egne organer, ettersom pressens ansvar for egen sikkerhet og myndighetenes ansvar i forbindelse med delegasjonsreiser berører prinsipielle spørsmål for pressen selv. Flere tidligere talere har tatt opp akkurat dette spørsmålet. Det skal også behandles videre av en arbeidsgruppe som er nedsatt, og som vil bli ledet av Justisdepartementet.

Erfaringene fra terrorangrepet i Kabul vil gå inn i UDs program for opplæring og kursing av egne ansatte i krisehåndtering. Det organiseres nå kurs og øvelser for UDs ansatte både ute og hjemme. La meg understreke at det er behov for å styrke opplæring og øving både av krisestab, utsendte i konfliktområder, deltakere på delegasjonsreiser samt ansatte i departementet for øvrig. Det gjelder også for førstehjelp. Vi har i den situasjonen som var i hotell Serena, sett hvor avgjørende det var.

Som arbeidsgiver har norske medier i likhet med UD et selvstendig ansvar for å vurdere sikkerheten for sitt personell i forbindelse med reiser i konfliktområder.

Terrorangrepet i Kabul har aktualisert behovet for en bred vurdering av sikkerhetssituasjonen for offentlig ansatte som tjenestegjør i eller besøker konfliktområder. UDs arbeidsgiveransvar tilsier at departementet grundig vurderer disse spørsmålene og iverksetter nødvendige tiltak for å styrke de ansattes sikkerhet og trygghet.

I forbindelse med komiteens høring 13. mars 2008 opplyste utenriksministeren at det er nedsatt en arbeidsgruppe på departementsnivå under ledelse av departementsråden i Justis- og politidepartementet. Gruppen har startet arbeidet med å vurdere sikkerhetsspørsmål knyttet til utenlandsreiser der også journalister deltar. Det er en viktig arbeidsgruppe, som jeg håper kommer fram til konklusjoner som bedre vil ivareta alles sikkerhet neste gang dette kan være aktuelt.

Utenrikstjenesten har trukket lærdom av denne saken. Det samme gjelder norske myndigheter som var involvert. Pressens organisasjoner trekker også lærdom av denne saken, og det er nødvendig.

I ettertid mener jeg det også er nødvendig at enkelte av komiteens medlemmer trekker lærdom av dette. Det falt mange kritiske ord de første ukene etter at angrepet skjedde. Disse er nå heldigvis forduftet. Det å komme med så sterk kritikk før høringene var avsluttet, og før komiteen hadde startet saksbehandlingen for å finne ut hva som faktisk hadde skjedd, framstår vel i ettertid som lite klokt.

La meg avslutningsvis takke utenriksministeren og de andre aktørene som har deltatt i høringen, for å ha bidratt til lærdom og kunnskap for å øke sikkerheten både for diplomater, pressefolk og andre som gjør en livsviktig jobb i en konfliktfylt verden.

Gjennom behandlingen har jeg forsøkt å sette meg inn i den ekstreme situasjonen for dem som var på hotellet. De hadde ikke fasiten. De handlet i en situasjon der de var stilt overfor selvmordsbombere, der folk var skutt i lobbyen, der de ikke visste om bevæpnede folk var venn eller fiende.

Derfor er det vanskelig for meg å uttale meg om hvilke telefoner man burde ha tatt. De som var der, gjorde så godt de kunne under ekstreme forhold. Mer kan vi ikke forlange. Det er derfor etter mitt skjønn ikke riktig å foreta vurdering av om andre valg enn dem som faktisk ble foretatt, kunne ha gitt andre utfall.

Lærdommen av terrorangrepet med det dypt tragiske utfallet er at man må forsøke å være bedre rustet når dette skjer igjen. Og det vil dessverre skje igjen.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [10:47:33]: Utenriksministeren gjennomførte en reise til Afghanistan i januar 2008. Reisen var planlagt til perioden 14.-17. januar, og formålet med reisen var å gjennomføre bilaterale samtaler med afghanske myndigheter og synliggjøre og markere langsiktig norsk utviklingsbistand. Utenriksministeren skulle også ha møter med representanter for internasjonale organisasjoner i Afghanistan, med norske frivillige organisasjoner og norske militære styrker. Hotell Serena, der delegasjonen bodde, ble da rammet av et terrorangrep. Tre tungt bevæpnede personer tok seg inn på hotellets område og etter hvert inn i selve hotellet. Utfallet av angrepet var at flere personer mistet livet, herunder journalist Carsten Thomassen fra Dagbladet. Videre ble flere personer skadet i angrepet, deriblant UD-ansatte Bjørn Svenungsen.

Det har vært avholdt høringer med både berørte statsråder, representanter for pressen og PST, som har gitt nyttige innspill til kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av saken om terrorangrepet i Kabul. Både utenriksministeren og pressefolkene som opplevde terrorangrepet, gav alle i sine innledninger og svar klart uttrykk for den uoversiktlige, kaotiske og til dels dramatiske situasjonen som oppstod på hotell Serena under og etter angrepet. Utenriksdepartementet, Justis- og politidepartementet og Forsvarsdepartementet har alle foretatt egne gjennomganger av hendelsesforløpet forut for, under og etter angrepet.

En arbeidsgruppe på departementsnivå ledet av Justis- og politidepartementet har startet arbeidet med sikkerhetsspørsmål knyttet til utenlandsreiser for offisielle delegasjoner med følge, herunder journalister. Her er det også dialog med pressens organer. Norsk Presseforbund har i etterkant av hendelsen nedsatt et sikkerhetsutvalg for å koordinere sikkerhetsspørsmål i forhold til mediene og kontakt med myndighetene. Senterpartiet er godt fornøyd med de tiltakene som er satt i gang, og vil rose statsrådene for den åpenhet om saksområdet som er vist overfor både Stortinget og media.

Denne saken viser at også et lite land som Norge kan bli utsatt for terrorangrep, hvor folk er villige til å ofre livet for en sak de tror på. Jeg har selv bodd på hotell Serena, som har vært og er det sikreste hotellet i Kabul - kanskje et av de sikreste i verden. Historien viser at selv et hotell som er sikret med både sterkt vakthold, sluser og porter, ikke gir en garanti for full sikkerhet når folk er villig til å ofre eget liv - selvmordsbombere som sprenger seg for å utføre politisk motivert vold. Derfor overrasker det meg når jeg opplever at enkelte personer i ettertid er mer opptatt av å lete etter mulige feil i prosedyrer enn av å fordømme de faktiske handlingene som har vært utført, eller å være med på å diskutere hvorfor terror oppstår. Jeg er derfor glad for at saksordføreren og andre i salen tydelig har plassert ansvaret for denne terroren - hos terroristene.

Jeg har bl.a. merket meg at et av medlemmene i komiteen i høringer og i media har brukt mye tid på å skissere at en erfaren militær bør være med på statsbesøk til utlandet for å ta kontrollen i en krisesituasjon. Det vi vet, er at PST har ansvaret for sikkerheten til norske statsråder, at de har utført denne oppgaven på en meget god måte, og at PST har alle fullmakter som skal til for å kunne ta kontrollen når det er fare for sikkerheten til statsrådene.

Vi har i denne saken kunnet konstatere at Utenriksdepartementets gjennomgang av retningslinjer og prosedyrer og de mangler ved regelverket som denne krisen avdekket, ikke var av en slik karakter at det kan sies å ha hatt innvirkning på hendelsesforløpet. Det er med andre ord ingen grunn til å anta at andre prosedyrer ville ha gitt et annet utfall av det dramaet og den tragedien som utspant seg på hotell Serena.

Prosedyrer og retningslinjer for krisesituasjoner er et rammeverk som skal bidra til at de som rammes, skal evne å handle mest mulig rasjonelt for å begrense mulige skadevirkninger. Det terrorangrep med selvmordsbombere som hotell Serena ble utsatt for, skapte en dramatikk som stilte usedvanlig store krav til de berørtes evne til å håndtere situasjonen, og la samtidig sterke begrensninger på de handlingsmuligheter de hadde i en situasjon hvor afghanske politi- og militærmyndigheter tok kontroll over hotellet og området omkring.

Jeg er faktisk imponert over den innsats som ble utført av enkeltmennesker i den dramatiske og uoversiktlige situasjonen som utspant seg på hotellet, og jeg vil rose innsatsen til både folk i UD og PST og pressefolkene, som tross krisesituasjonen klarte å få til så mye. Det er ikke mulig å gardere seg mot det drama og den uoversiktlighet som denne type terroranslag medfører for dem som havner midt oppe i det. Det er nok en lærdom vi må ta med oss, og som er vanskelig å komme utenom å akseptere.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:54:43]: Jeg har merket meg komiteens vurderinger og konkrete forslag i innstillingen, og jeg vil også gi anerkjennelse for en grundig og ryddig høring i mars. Vi tar med oss flere lærdommer fra begge disse instansene. Jeg vil også takke for gode og fokuserte innlegg her i dag.

Vi har lært mye, og vi har foretatt en rekke grep. Samtidig er arbeidet med å styrke sikkerheten ved reiser i utlandet, og for nordmenn som er utestasjonert, en kontinuerlig prosess.

I kjølvannet av Serena-angrepet er det allerede gjennomført en rekke tiltak for å bedre sikkerheten på delegasjonsreiser, både i regi av det enkelte departement og ved våre utenriksstasjoner.

Samtidig arbeider en departementsrådsgruppe under ledelse av Justisdepartementet, som flere her har nevnt, med å identifisere felles sikkerhetstiltak for alle departementer. Jeg forstår at denne gruppen vil framlegge sin rapport i løpet av kort tid.

Jeg vil ikke dvele mer ved hendelsene og betraktningene rundt angrepet i januar ved denne anledning. Jeg opplever at vi fikk god anledning til å gjøre det under høringene i kontrollkomiteen.

La meg velge ut noen områder hvor det nå arbeides for å gi Stortinget en oppdatering på felter hvor jeg opplever at hele komiteen og vi alle er opptatt av å få til framskritt, og først Utenriksdepartementets egne tiltak for å bedre sikkerheten på reiser og noen punkter her:

For det første krise- og beredskapsapparatet. Angrepet i januar viste bl.a. at UDs kriseplanverk ikke var tilstrekkelig utviklet i en situasjon der kriseledelsen selv var rammet, og at kommunikasjonsrutinene ikke var gode nok. Dette har vi grepet fatt i. Departementet er i disse dager i ferd med å ferdigstille et omarbeidet og oppdatert planverk for sikkerhet, beredskap og krisehåndtering.

I tillegg til disse overordnede planene har vi gjennomgått og oppdatert risiko- og sårbarhetsanalysene samt beredskaps- og evakueringsplanene på alle utenriksstasjoner. Planverket reflekterer sterkere enn før kravet til rask og operativ innsats, og de omhandler alle typer kriser, også de som er lite forutsigbare.

Den nyopprettede stillingen som sikkerhetskoordinator i departementet har vært utlyst, og en ekstern søker har fått tilbud om ansettelse. Denne koordinatoren vil få en sentral rolle i planleggingen og gjennomføringen av departementets egne reiser, og vil støtte utenrikstjenesten i deres arbeid med å ivareta sikkerheten ved delegasjonsbesøk fra Norge.

For det andre opplæring og øvelser. Vi har styrket sikkerhetsopplæringen over et bredt spekter. Det er innført obligatorisk opplæring i førstehjelp, stressmestring og personlig sikkerhet, inklusiv atferd under kidnapping og gisseltaking, for personell som skal tjenestegjøre på stasjoner i sikkerhetsmessig utsatte områder. Kursene vil etter hvert også gjøres obligatoriske for hjemmebasert personell som ofte reiser selv eller ledsager politisk ledelse til utsatte områder.

Disse tiltakene kommer i tillegg til opplæringen i krise- og beredskapsarbeid for alle som inngår i departementets beredskapsorganisasjon, samt for våre aspiranter. Krisehåndtering utgjør også en viktig del av den forberedende opplæring for alle som reiser ut for å tjenestegjøre ved norske utenriksstasjoner.

I tillegg til egne krefter trekker vi bl.a. på politiet og Forsvaret, samt frivillige organisasjoner som Røde Kors, for å sikre en best mulig opplæring.

Jeg opplever at tilbakemeldingen fra de av mine kolleger i departementet som er igjennom dette, er gjennomgående positiv.

Utenriksdepartementet har også skjerpet kravene til avholdelse av jevnlige øvelser i beredskap og krisehåndtering på utenriksstasjonene og i departementet. Stasjonene i sikkerhetsmessig utsatte områder er gitt prioritet. Så langt i 2008 har det vært avholdt øvelser med støtte fra UD ved ambassadene i Kabul, Colombo, Islamabad, Pretoria og Teheran. I tillegg har flere utenriksstasjoner gjennomført øvelser i lokal regi. Det er også avholdt flere kriseøvelser i UD, bl.a. for departementets strategiske ledelse.

For det tredje er det innført nye rutiner på reiser. I påvente av den nevnte rapporten fra Justisdepartementet har UD iverksatt flere tiltak på eget initiativ. Disse omfatter bl.a. styrket samarbeid med Politiets sikkerhetstjeneste, PST, både i planleggingen og gjennomføringen av reiser.

Ved reiser til sikkerhetsmessig utsatte områder er det etablert en fast rutine med felles sikkerhetsorientering så snart som mulig ved ankomst til bestemmelsesstedet. Det er også innført en ny praksis med «beredskapskort», som inneholder nødnummer og annen viktig informasjon ved ulykker og kriser.

Utover dette har de UD-ansatte som ofte ledsager politikere til sikkerhetsmessig utsatte områder, fått opplæring i førstehjelp, og de tar alltid med førstehjelpsutstyr på slike reiser.

UD arbeider fortløpende for å bedre sikkerheten til egne ansatte, både i forbindelse med reiser og utestasjonering. Dette arbeidet spenner vidt - fra bedre forsikringsordninger og til styrket egensikkerhet i form av opplæring og utstyr.

Det fjerde området gjelder forholdet til media. Umiddelbart etter Kabul-angrepet innførte UD en mer restriktiv praksis med å legge ut reiseinformasjon på Internett når reisene går til utsatte områder.

Videre er det innført en fast ordning med å la pressen få de omtalte «beredskapskort» på linje med de øvrige delegasjonsmedlemmer, og delta under sikkerhetsorienteringen som avholdes ved ankomst til sikkerhetsutsatte områder. Det gjelder også områder som kanskje ikke er sikkerhetsutsatte, men er blitt en del av rutinen.

Jeg hadde møte med Presseforbundets sikkerhetsutvalg om disse spørsmålene i begynnelsen av mars, og jeg ønsker å videreføre denne dialogen. Det er for øvrig slik at Justisdepartementets arbeidsgruppe vil ha møte med Redaktørforeningens sikkerhetsutvalg 18. juni om samme sak.

Vårt utgangspunkt i forholdet til media må være så stor åpenhet som mulig, også om sikkerhetsrelaterte spørsmål. Samtidig må vi sørge for at informasjon som bør beskyttes, blir beskyttet. Men det må være klart at konkrete råd av betydning for ivaretakelse av egen sikkerhet må tilflyte alle som deltar på reisen, uavhengig av om vedkommende har sikkerhetsklarering eller ei. Dette finnes det praktiske ordninger for.

Situasjonen i Afghanistan er fremdeles krevende, og trusselnivået i landet er fortsatt høyt. UD har derfor i løpet av våren i samarbeid med våre sikkerhetsmyndigheter hatt en grundig gjennomgang av sikkerheten ved ambassaden i Kabul.

Gjennomgangen viste at det meste fungerer tilfredsstillende, men at enkelte forhold burde forbedres. Derfor er bl.a. den fysiske sikringen av ambassaden forsterket, og vaktholdet rundt ambassadekomplekset er utvidet. Sambandssystemene er forbedret, og alle ansatte har gjennomgått sikkerhetskurs. Jeg vil legge til at vi har hatt et godt samarbeid med afghanske myndigheter om dette.

I påvente av fast ansettelse av stillingen som sivil sikkerhetsrådgiver har det vært utplassert en polititjenestemann ved ambassaden midlertidig. Men den faste stillingen er nå besatt, og vedkommende som er valgt ut, vil tiltre i løpet av noen få uker. Andre sikringstiltak er i ferd med å bli gjennomført. Jeg vil også nevne at jeg nylig har utnevnt en av våre mest erfarne diplomater som ny ambassadør i Kabul.

Men det er ikke bare ved ambassaden i Kabul at sikkerhetssituasjonen er krevende. Det fikk vi som kjent smertelig erfare så sent som for noen dager siden i forbindelse med angrepet mot den danske ambassaden i Islamabad i Pakistan.

Vi har i de siste par månedene hatt en gjennomgang av sikkerheten ved flere av våre mest utsatte utenriksstasjoner, som ambassaden i Islamabad, og vi har allerede fulgt opp med opplæring, øvelser og praktiske tiltak over et bredt spekter. Dette er viktig for å ivareta sikkerheten for våre ansatte, men også for å forsikre oss om at ambassaden vil kunne bistå nordmenn som er rammet av ulykker og kriser, på best mulig måte.

Generelt sett er det internasjonale trusselbildet mer komplisert og tilspisset enn før. Samtidig har behovet for kontakter, kunnskap og forståelse over landegrensene aldri vært større. Det er derfor avgjørende at både politikere, embetsmenn og -kvinner, medierepresentanter, representanter for det sivile samfunn og andre får reise og virke mest mulig fritt.

Vi må leve med at det alltid vil foreligge en viss type sikkerhetsrisiko ved en del typer reiser. Vi kan nok aldri helgardere oss. Men målsettingen må være å redusere risikoen mest mulig. Det krever god planlegging, oppfølging og øving, og det krever høy sikkerhetsbevissthet hos alle involverte. Regjeringen vil gjøre sitt ytterste for å bidra til dette.

Statsråd Knut Storberget [11:02:34]: Jeg har, som kjent, tidligere gitt en gradert redegjørelse om saken til den utvidede utenrikskomiteen, og en åpen redegjørelse samme dag. I tillegg har jeg i brev av 25. februar 2008 besvart de spørsmål som kontroll- og konstitusjonskomiteen og også Fremskrittspartiets medlemmer i kontroll- og konstitusjonskomiteen har stilt. Videre viser jeg til min redegjørelse i forbindelse med høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen den 13. mars samt høringen sammen med PST-sjefen den 10. april 2008.

Som utenriksministeren også presiserte, har alle disse rundene - brev, høringer - vært nyttige i forbindelse med det arbeidet som departementet nå driver. Etter min vurdering har Politiets sikkerhetstjenestes arbeid med trusselvurderingen samt planleggingen og gjennomføringen av livvaktoppdraget blitt utført på en god og forsvarlig måte i henhold til gjeldende regelverk og rutiner. Det er grunnlag for å gi dem ros for den innsatsen som ble utført i en svært vanskelig situasjon.

Tjenestens samarbeid med andre instanser, herunder Utenriksdepartementet, Etterretningstjenesten, Forsvaret og Norges ambassade i Kabul, synes i alle faser av planleggingen, og også under besøket, å ha vært godt. Det betyr ikke at ikke mer kan læres, eller at ikke mer kan øves, og man må ha kontinuerlig fokus på forbedringer av sikkerhetsaspektet og det forebyggende sikkerhetsarbeidet. Jeg er derfor ydmyk når det gjelder den alvorlige hendelsen i Kabul, som resulterte i store tap både for enkeltpersoner og familier her hjemme i Norge og også i Afghanistan. Jeg mener derfor det er viktig at vi må forsøke å hente lærdom fra den, sjøl om det ikke er mulig å forutse enhver hendelse. Og som sagt, komiteens arbeid og Stortingets behandling i dag bidrar i stor grad til å gjøre det lettere å hente slik lærdom.

I forbindelse med komiteens høring i mars ble det opplyst at det er nedsatt en arbeidsgruppe på departementsnivå under ledelse av departementsråden i Justisdepartementet. Denne arbeidsgruppen er i fullt arbeid. Dens mandat er å gjennomgå rutinene for planlegging og gjennomføring av sikkerheten ved tjenestereiser utenlands for politisk ledelse og departementets ansatte og eventuelt medfølgende grupper, herunder presse. Det skal i denne forbindelse foretas en vurdering av om dagens ordninger dekker behovet, eller om det er nødvendig å foreta justeringer. Arbeidet er nå i sluttfasen, og rapporten vil bli avgitt til meg innen kort tid. Arbeidet vil resultere i konkrete forslag for å bedre og ivareta sikkerheten til samtlige i delegasjonen som er på reise, og en vil også følge opp mange av de iverksatte tiltakene utenriksministeren bl.a. var inne på. Og, som utenriksministeren også presiserte, for å sikre at særlig pressen får mulighet til å uttale seg om hovedlinjene i de tiltakene som vil bli foreslått, og for å bedre og ivareta deres sikkerhetsbehov, er det allerede berammet et møte nå i juni mellom arbeidsgruppen og Pressens sikkerhetsutvalg.

Jeg viser også til at det ved årsskiftet 2007/2008 ble etablert en felles analyseenhet mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste, i første omgang for en prøveperiode på to år. Formålet er å benytte de to tjenestenes ressurser på en mest mulig effektiv måte i arbeidet med å utarbeide analyser om trusselen fra internasjonal terrorisme.

Jeg vil bidra til at komiteens konklusjoner og de fakta som er frambrakt og de vurderinger som gjøres, nå blir tatt med i det videre arbeidet, og sørge for at Stortinget raskt vil bli informert om nye tiltak på egnet måte.

Ola T. Lånke (KrF) [11:06:56]: Jeg ønsker som saksordfører for denne omfattende og til dels også vanskelige saken bare å understreke at jeg tror det for oss alle har vært en nyttig og lærerik prosess, i hvert fall har det vært det for meg personlig. Jeg konstaterer også på bakgrunn av at det er iverksatt en rekke tiltak, forbedringer av rutiner og opplegg når det gjelder reiser og sikkerhet, først og fremst fra UDs side, men også fra andre departementers side, at prosessen har vært nyttig, og at det var riktig at vi fikk den igangsatt. Så kan vi selvfølgelig fortsette å diskutere hvordan den skulle ha vært lagt opp, men jeg tror vi skal bilegge også den diskusjonen i dag.

Jeg har lyst til å takke og rose de berørte ministrene, spesielt utenriksminister Jonas Gahr Støre, for imøtekommenhet og åpenhet når det gjelder å svare på spørsmål og henvendelser fra komiteen. Det synes jeg vi skylder dem.

Hendelsen fikk jo et tragisk utfall, og - som andre talere har sagt - vi kan naturligvis ikke være sikre på at det ikke vil skje igjen. Det kan man aldri gardere seg mot. Men vi tror at vi på bakgrunn av det som har skjedd, og med de lærdommer som er trukket av det, står noe bedre rustet med tanke på en eventuell senere hendelse. Det vet vi jo ikke, men det er vårt håp. Og selv om det gikk svært galt, kunne det gått enda mye verre. Det må vi også ha i tankene. Vi har tross alt sett at det har vært gjort mye riktig. Det må også trekkes inn i en sak som denne.

Så er det naturligvis i en sak som denne uunngåelig at ikke noen i systemet som har vært delaktige i dette, føler seg berørt av kritikken, og at kritikken noen ganger kanskje har vært for hard. Det skal ikke jeg uttale meg så mye om, for det er jo ofte slik at man i en opphetet situasjon bruker ord man kanskje ikke burde brukt. Jeg tror det er uunngåelig. Men nettopp sett i lys av de endringer som er gjort, og de tiltak som er truffet fra ulike organers side, tror jeg vi må kunne si at prosessen har vært nyttig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.