Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 65 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Marianne Aasen Agdestein (A) [11:10:41]: (ordfører for saken): I utgangspunktet er alle som driver økonomisk aktivitet, skattepliktige for inntekter fra virksomheten. Dette gjelder også dem som driver aktiviteter som er allment akseptert i samfunnet som gode.

Stortinget har imidlertid vedtatt et viktig unntak, nemlig for dem som ikke har erverv som formål. Av dette er det en logisk konsekvens at forskningsinstitutt er skattepliktige når de har erverv som formål. Da skal de likestilles med andre kommersielle aktører. De som ikke har erverv som formål, skal ikke betale inntektsskatt.

Avgjørelsen om hvorvidt en innretning oppfyller nonprofit-vilkåret, må baseres på en selvstendig vurdering av denne innretningens vedtekter og virksomhet.

Forslagsstillerne og mindretallet er prisverdig nok opptatt av forskning og at det skal forskes mer og legges til rette for det. Flertallspartiene deler den intensjonen. Men vi mener samtidig på generell basis at man skal være varsom med å fokusere for mye på skattesystemet for å oppnå alle mulige gode politiske mål. Da vil man lett komme i den situasjon at man uthuler systemet - en situasjon vi har vært i tidligere, og som brede skatteforlik har satt en stopper for.

Etter saksordførerens oppfatning har uroen knyttet til skatteplikt i stor grad handlet om i hvilken grad dette vil påvirke EUs støtteordninger. Jeg forstår at en slik trussel utløser uro. Norske forskningsmiljøer er avhengige av EUs rammeprogram innen forskning, noe som også står bredt omtalt i forrige ukes utgave av Morgenbladet. I motsetning til det enkelte later til å tro, er Norge, takket være EØS-avtalen, sterkt integrert i EU, og norske universitets- og høyskolemiljøer ville fått store problemer om EØS-avtalen ble sagt opp.

Denne saken handler om hvorvidt den skattepolitikk vi har i Norge, vil påvirke EU-kommisjonens tildeling av forskningsprogrammer. Etter flertallets oppfatning vil en eventuell skatteplikt ikke påvirke tillatt støtteintensitet fra EU. EU-forordningen inneholder ingen henvisning til internrettslige regler i forbindelse med vurderingen av nonprofit-status.

I den sammenheng har vi sett på et eksempel som gjelder et bestemt medlemsland og kommisjonen, dvs. korrespondansen mellom kommisjonen og det nederlandske forskningsinstituttet TNO. Kommisjonen har hatt et bredt grunnlag for å vurdere spørsmålet om nonprofit-status, og det er vanskelig på den bakgrunn å hevde at et skattefritak har vært avgjørende i den saken.

Forskningsinstitutter som blir ansett skattepliktige, vil ha samme plikt til regnskapsføring og samme selvangivelsesplikt som andre skatteytere. Jeg kan ikke se at dette arbeidet vil utgjøre en stor belastning som går på bekostning av instituttets forsknings- og utviklingsaktiviteter. Men om det vil få store konsekvenser i forhold til EUs rammeprogram, som da er kjernen i denne saken, og som SINTEF-miljøet frykter, får vi komme tilbake til saken.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:13:56]: Det denne saka handlar om, er kva rammevilkår forskingsinstitutta skal ha. Denne saka har også samanheng med forskingsstiftelsen SINTEF og fire dotterselskap, som blir pålagde skatteplikt for første gong på 50 år.

Dersom ein er oppteken av forsking og utvikling, er rammevilkåra for forskingsinstitutta veldig viktige. Forslaget går ut på at dei forskingsinstitutta som mottek statleg basisløyving, skal bli fritekne frå skatteplikt. Dette står ein samla opposisjon bak, medan regjeringspartia står samla imot forslaget.

Eg blei ikkje så veldig overtydd verken av merknadene i innstillinga eller av argumentasjonen til saksordføraren. Dersom ein er oppteken av å få forsking og utvikling i Noreg, er også grunnforsking viktig, og då må ein ikkje begynne å påleggje ei skatteplikt som inneber ei endring og ein ny politikk frå Regjeringa.

Saksordføraren var også inne på den problemstillinga at ei skatteplikt kan medføre at vi kan få reduserte løyvingar frå EUs forskingsmidlar. Der har det kome ganske konkret argumentasjon som viser til at det kan vere tilfellet, og eg synest jo det er ganske logisk at EU kanskje ikkje vil vere så villig til å løyve pengar til forskingsmidlar dersom delar av dei forskingsmidlane i verste fall kan hamne i den norske statskassa, som ikkje akkurat manglar pengar frå før.

Det er også slått fast i Soria Moria-erklæringa at ein skal auke forskingsinnsatsen til 3 pst. av BNP innan 2010. Vi har ikkje fått noko meir forklaring på korleis regjeringspartia og Regjeringa skal oppfylle det målet. Det kunne kanskje ha vore interessant, dersom det er fleire frå regjeringspartia som skal ta ordet i denne debatten, å få vite korleis ein har tenkt å oppfylle det målet, når ein no svekkjer rammevilkåra til forskingsinstitutta. Då betyr jo det at ein også svekkjer rammevilkåra for tiltak som SkatteFUNN, og då er det interessant å få vite korleis ein skal oppfylle målet om ein forskingsinnsats på 3 pst. av BNP.

Forsking og utvikling er viktig i eit lengre perspektiv. Det er viktig dersom vi skal ha noko å leve av i framtida. Det er viktig at vi har forsking og utvikling og innovasjon, og det er viktig at vi legg best mogleg til rette for det. Det ønskjer altså mindretalet, ein samla opposisjon, å gjere her. Det ønskjer ikkje regjeringspartia.

Då vil eg berre avslutte med på nytt å fremje mindretalsforslaget frå ein samla opposisjon.

Presidenten: Representanten Gjermund Hagesæter har framsatt det forslaget han viste til.

Michael Momyr (H) [11:17:39]: Jeg er meget skuffet og forundret over flertallet i denne saken. Regjeringen og stortingsflertallet svekker norske forskningsinstitutters posisjon i den internasjonale konkurransen om forskningsoppdrag gjennom sin holdning i saken.

Hele saken har sitt utgangspunkt i Frostating lagmannsretts kjennelse fra 2007, som fastslår at forskningsstiftelsen SINTEF og fire datterselskaper har skatteplikt. Denne dommen opphever dermed 50 års ligningspraksis som tilsier at forskningsinstituttene i Norge ikke skal skattlegges. Denne ligningspraksisen bygger på det faktum at forskningsinstitutter har formålsparagrafer som klart formulerer at det er ideell virksomhet.

Det er heller slik at den norske forskningsinstituttsektoren har inngått en slags samfunnskontrakt med staten, og det omtales i forskningsmeldingen. Forskningsinstituttene har som oppgave å være et virkemiddel for næringsutvikling og bidra til at kunnskapsgrunnlaget øker. På denne bakgrunn har forskningsinstituttene blitt ansett som allmennyttige. Et generelt skattekrav for slike institutter vil derfor utelukkende ha som konsekvens at det blir mindre midler til forskning og innovasjon.

SINTEF er den klart største norske aktøren i EUs forskningsprogram. I mer enn 320 prosjekter har SINTEF fått støtte gjennom EUs 5., 6. og 7. rammeprogram.

EU opererer med tre ulike definisjoner: universiteter, ikke-kommersielle institutter og kommersielle virksomheter. Ikke-kommersielle institutter får inntil 75 pst. EU-finansiering for prosjekter tilknyttet EUs rammeprogrammer. Kommersielle virksomheter får inntil 50 pst.

Med en reduksjon til 50 pst. vil deltakelse i mange EU-prosjekter ikke være mulig. Det vil være skadelig for Norge og norsk forskning dersom SINTEF og andre forskningsinstitutter klassifiseres som kommersiell virksomhet.

Det synes klart for meg at flertallet i komiteen legger til grunn at SINTEF har erverv som formål og dermed driver kommersiell virksomhet. Dette synet er i strid med det som står i forskningsmeldingen, og det er her det store problemet oppstår.

Jeg er sterkt uenig i at SINTEF har erverv som formål og skattemessig skal likestilles med andre kommersielle virksomheter. SINTEF er en ideell og samfunnsnyttig virksomhet som driver forskning til beste for samfunnet. SINTEF har ingen eiere som tar ut utbytte, og overskuddet fra forskningsvirksomheten går til investeringer i laboratorier, annet vitenskapelig utstyr og kunnskapsutvikling.

Det vil få store konsekvenser dersom myndighetene ser på forskningsinstituttene som kommersielle virksomheter. Dette vil kunne skade norsk deltakelse i EUs forskningsprogrammer, der SINTEF har en særstilling.

I brevet fra finansministeren framgår det at man godtar rettens syn om at SINTEF har erverv som formål, men at dette likevel ikke vil være avgjørende for om EU skal betrakte SINTEF som en «non-profit research organisation», som det står.

Det er her jeg synes det blir krevende å følge statsrådens resonnement. Hvordan kan norske myndigheter i sin kommunikasjon med EU hevde at man på den ene siden er en kommersiell aktør og samtidig en non-profit-organisasjon?

Det er naturlig at regjeringspartienes talsmenn klargjør Regjeringens syn på dette.

Så langt har jeg ikke sagt noe om det faktum at SINTEF her får 30 mill. kr mindre å bruke til investeringer i forskning og utvikling. Det ville vært kjærkomne midler etter årene med hvileskjær innen forskning.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:23:02]: I Norge er det jo slik at alle som driver økonomisk virksomhet, generelt er skattepliktige for inntekter fra virksomheten, men heller ikke her snakker vi om regler uten unntak.

Et slikt viktig unntak gjør skatteloven for innretninger som ikke har erverv som formål, nemlig at disse fritas fra formues- og inntektsskatteplikt.

Fra januar 2008 er det dessuten innført generelt formuesskattefritak for forskningsstiftelser som mottar basisbevilgninger fra staten. Når det gjelder inntektsskatt, er forskningsinstitutter skattepliktige dersom de har erverv som formål. Det vil si at de driver kommersielt. Etter vår mening bør de derfor i skattemessig sammenheng behandles på samme måte som andre kommersielle aktører.

I innstillingen gir opposisjonspartiene uttrykk for bekymring. De er bekymret for den økte arbeidsbyrden dette medfører for disse institusjonene - at de må bruke tid på annet enn forskning og utvikling - og de er bekymret for hva nødvendig dokumentasjon, eksempelvis i forbindelse med krav om selvangivelse, vil medføre. Det står sågar at dette

«vil medføre redusert mulighet til å ha det nødvendige fokus på å øke forsknings- og innovasjonsinnsatsen og dermed også ha konsekvenser med hensyn til Norges samlede forskningspolitiske ambisjoner».

Det er mulig jeg tar feil, men jeg vil tro at denne type institusjoner i tillegg til å forske har orden i sine papirer og styring med sine økonomiske disposisjoner. I Norge forventer vi at hvert eneste gatekjøkken og hver eneste kaffebar skjøtter sin regnskapsføring, sine momsoppgaver og selvangivelser. At de samme oppgaver skulle belaste forskningsinstitusjoner på en dramatisk måte og gi grunnlag for bekymring, har jeg vanskelig for å forstå. Gitt en viss størrelse på institusjonene vil de uansett ha bokføringsplikt og plikt til å avlegge årsregnskap - skatteplikt eller ikke.

Opposisjonspartiene stiller seg videre undrende til flertallets poengtering av at de skattbare overskuddene i sektoren er små, og at det bare er et fåtall institutter som ville måtte betale inntektsskatt, og mener dette er et argument for å støtte forslaget de fremmer.

Jeg registrerer at opposisjonspartiene ikke bestrider vår oppfatning om at omfanget av skattekrav mot forskningsinstituttene vil være små. I min politiske hverdag er det slik at det er viktigere å gjøre noe med de store problemene enn med de små. At det kan synes som det motsatte er tilfellet for forslagsstillerne, tar jeg til etterretning.

Mindretallet er videre forbauset over flertallets vurdering av forskningsinstituttenes eventuelle skatteplikt og muligheter for bevilgninger fra EUs forskningsmidler - at en skatteplikt kan medføre at tillatt støtteintensitet reduseres fra 75 pst. til 50 pst. Vi støtter oss her på brevet fra Finansdepartementet av 3. april 2008, og slutter oss til de vurderingene som her blir gjort, nemlig at skatteplikt eller ikke etter internrettslige regler ikke er inntatt som kriterium, og at eventuell skatteplikt eller eventuelt eksplisitt skattefritak for forskningsinstitutter ikke vil være avgjørende for EU-kommisjonens vurdering av om forskningsinstituttet kvalifiserer til betegnelsen «non-profit research organisation».

Opposisjonspartiene mener disse vurderingene er basert på det de kaller «en rimelig løsrevet setning» fra Forskningsrådets EU-prosjekt for 7. rammeprogram. Ja vel - da kunne en kanskje forventet at de samme partiene i det minste iallfall hadde en «løsrevet setning» som basis for sine vurderinger om at skatteplikt innebærer redusert støtte. Dersom det er erfaringer eller dokumenter som sannsynliggjør dette, er det jo greit om det legges fram også for oss. Dersom det bare er synsing, kan det jo stå som det står.

Vi registrerer at Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti alle er bekymret, undrende og forbauset over vår avvisning av forslaget om å innføre skattefritak for forskningsinstitutter som mottar basisbevilgning fra staten. Det er det ingen grunn til.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:27:21]: Det er sentralt at Regjeringa stimulerer til en faglig sterk forskning på prioriterte og definerte områder der vi står overfor spesielt store utfordringer. Vi har en rekke forskningsinstitusjoner som gjør en god jobb for å følge opp det.

Det som saken nå gjelder, er inntektsbeskatning av enkelte forskningsinstitutter. Som flere har vært inne på, gjelder det altså ikke formuesskatt, det gjelder inntektsskatt for forskningsinstitutter som har erverv som formål.

Det er litt rart å merke seg at opposisjonen ikke er mer prinsipiell i denne saken. Hvor skulle det ende hen dersom en gikk inn på prinsipper som undergravde likhetsprinsippet? De forskningsbedriftene som har erverv som formål, har inntektsbeskatning. Hvis forskningsinstitusjoner som også har basisbevilgninger fra staten, skulle slippe inntektsbeskatning, ville jo det gi en svært uryddig situasjon.

Derfor er vi her veldig klare på at reglene må være sånn at det er instituttene sjøl som må velge hvilken organisasjonsmodell og hvilke formål de vil drive sin forskning ut fra. Velger de modell og formål som har erverv sentralt i sin virksomhet - ja vel, så blir det også inntektsbeskatning. Instituttene står overfor et valg. De kan velge annerledes modell eller andre formål og dermed unngå inntektsbeskatning. Valget er altså opp til forskningsinstituttene sjøl.

Odd Einar Dørum (V) [11:29:27]: Det blir unektelig en viss flukt over debatten når en representant for Senterpartiet, som nettopp har proklamert i sitt programarbeid at man skal forenkle, går opp på talerstolen og snakker som en gjennomsnittlig byråkrat. Det er ikke bra når man skal gjøre noe. Det er enda et tankekors at en regjering som har vært bekymret for at man ikke får nok forskningsutvikling i grensesnittet mot næringslivet, når man så kan gjøre noe, gjør det man gjør i denne saken - da mot en samlet opposisjon - og så vet vi at Regjeringen ennå ikke har tatt inn over seg at f.eks. SkatteFUNN-ordningen er best som skatteincentivordning og ikke som en annen, forvaltet ordning. Vi vet at det som gjør at man kan få en dynamikk hvor grupper stadig kan gå inn i forskningen, er utfordringen. Dette er den regjeringen som det første året man skulle lage et budsjett, fikk penger til gaveforsterkningsordningen fra Trond Mohn i Bergen. På det tidspunktet måtte statsråd Djupedal flytte midler fra en annen del av forskningsbudsjettet for å kunne kvittere ut gaven. Senere har Regjeringen rettet det opp.

Det er en svær debatt i Norge; vi er bekymret for at vi ikke får nok ut av det vi kan forske på i frie institutter, og ikke får nok ut av det vi kan gjøre knyttet til næringslivet. Etter at den bekymringen er målbåret av alle, også regjeringspartiene, velger man først å rote seg bort på gaveforsterkning, men retter seg inn. Så har man så langt ikke landet galt, og har iallfall muligheten til å lande riktig når det gjelder SkatteFUNN. Og så kommer denne saken om SINTEF, som bryter, som det så rett står i innstillingen, en 50 år gammel tradisjon. Så tar man sjansen på, i en setning som etter min mening er løsrevet fra et EU/EØS-dokument, at man likevel skal bli sett i nåde til når man går ut i verden og skal samarbeide. Dette er å nærme seg forskningspolitikken og den frie innsats i forskningspolitikken på en måte som ikke gir noen form for ryddig utvikling eller mulighet. Dette er jo den tenkningen som gjør at det ikke blir plass for gründere, enten de er gründere som møter forskning, eller det er forskere som møter gründere. Det gjør man som kjent enten direkte i næringslivet vårt eller gjennom den svære norske instituttsektoren. Og den norske instituttsektorens mor - alle institutters mor på et eller annet tidspunkt - er SINTEF.

Det er klart at i den situasjonen blir det underlig at regjeringspartiene nærmest forsvarer seg ved å snakke som om det ikke er så farlig, det ordner seg nok på veien. Men det er ikke de signalene man kan sende ut i det landskapet vi står oppe i. Man må jo vise at man vil noe.

I Venstre har vi den holdningen at vi trøster oss med at det kanskje går med denne saken som det til slutt gikk med beskatningen av kraftverk, og som det til slutt gikk med hvileskjæret i basisfinansieringen til universitetene og høyskolene våre: Når Regjeringen har hatt en liten kollokviegruppe og fått tenkt seg noe om, kommer den rett ut til slutt. Men det er så dumt at man skal ta den runden først. Statsråden som sitter her, vet veldig godt hva det kostet både Regjeringen og hennes parti at man manøvrerte med hvileskjæret så lenge som man gjorde, inntil det nå kom grep i revidert nasjonalbudsjett. Da hadde man blødd for det i et og et halvt år.

Det er nesten ufattelig at man skal opptre og snakke på den måten når man er bekymret for norsk forskningsinnsats. Men min forundring får bare være uttrykt i klar tale fra Stortingets talerstol, og så får jeg slutte med det som jeg tidligere har vært innom i dette innlegget, at det er alltid greit å vende om i tide, som det heter i fjellvettreglene. Det skjedde med kraftverksbeskatningen, og det skjedde med hvileskjæret for universiteter og høyskoler. Og slike kollokviegrupper er jeg tilhenger av.

Men på veien fram vil iallfall Venstre med stor glede markere at det initiativet vi var med på, stemmer vi sammen med den øvrige opposisjon for i salen her i dag. Det er nødvendig å være pådriver i politikk, for å si fra når vi synes noe er galt. Skillelinjene er klare i komiteinnstillingen og i debatten.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:33:52]: Jeg har ikke så mye å legge til i denne debatten utover det som talere fra regjeringspartiene har vært inne på. Men la meg bare understreke at dette ikke dreier seg om at Stortinget skal behandle skattesaker for én bestemt institusjon. Det dreier seg om at vi skal ha noen retningslinjer som sikrer likebehandling uansett. Det er ikke noe spesielt byråkratisk. Det er noe vi må ta hensyn til hele veien, at vi sørger for at man ikke har skatte- eller avgiftssystemer som gjør at man plukker enkeltinstitusjoner eller enkeltformål, men klarer å ha linjer for hvordan vi skal håndtere skattespørsmål hele veien. Da er det, som flere talere har vært inne på, slik at i utgangspunktet er de innretningene som driver økonomisk virksomhet, skattepliktige for inntekter av den virksomheten. Men det finnes noen unntak, og det oppstiller skatteloven. Det dreier seg om unntak for formues- og inntektsskatteplikten for innretninger som ikke har erverv til formål. Vi har gjort en endring i skatteloven på dette feltet. Med virkning fra 1. januar 2008 er det innført et generelt formuesskattefritak for forskningsstiftelser som mottar basisbevilgninger fra staten. Det ble godt mottatt i sektoren.

Forskningsinstitutter som blir ansett skattepliktige, vil ha de samme plikter til regnskapsføring og selvangivelsesplikt som andre skattytere. Jeg kan vanskelig se at dette skulle være noen større belastning for dem enn det er for alle andre små næringsdrivende, som representanten Lund Bergo var inne på, som også er pliktige til å følge det som er skatteregler.

Den eventuelle skatteplikten vil ikke påvirke den tillatte støtteintensiteten fra EU. Det er veldig klart at EU-forordningen inneholder ingen henvisning til det som måtte være de internrettslige, altså de enkelte lands skatteregler, når de vurderer hva som er non profitstatus. Avgjørelsen av om en innretning oppfyller non profitvilkårene, må baseres på en selvstendig vurdering av vedtektene og virksomheten til den institusjonen som det gjelder. Det foreligger en utstrakt korrespondanse mellom kommisjonen og det nederlandske forskningsinstituttet TNO. Kommisjonen har hatt et bredt grunnlag for å vurdere spørsmålene om non profitstatus. Etter min oppfatning er det ikke grunnlag for å hevde at et skattefritak har vært avgjørende. Det har formodningen mot seg at enkelte EU- eller EØS-land skal kunne binde kommisjonen i deres vurdering av non profitstatus ved å vedta internrettslige regler om innretningens skattemessige status.

Det er veldig mange gode formål som veldig gjerne skulle ha spesielle skatteregler eller skattefritak. Men noen steder må grensene gå, og de må være forståelige også for andre institusjoner. Det er en slik type sak vi står overfor i dag. Når det gjelder hva slags ambisjoner og støttenivå vi skal ha i forhold til forskning, der jeg deler representanten Dørums engasjement, er det slik at det finnes både direkte bevilgninger over statsbudsjettet og mange andre måter å sørge for at vi har et høyt nivå og klare ambisjoner på dette feltet på, uten at man samtidig lager endringer i skattereglene som oppleves som urimelige for andre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.