Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Gunn Olsen (A) [12:02:26] (ordfører for saken): Når Venstre har fremmet dette forslaget om en ny behandlingsenhet for rusmiddelbehandling, er det selvsagt gjort med de beste intensjoner.

Vi er alle utålmodige på vegne av alle dem som sliter med sitt rusproblem. Mitt bestemte inntrykk er at hele helse- og omsorgskomiteen virkelig er opptatt av hvordan vi skal komme oss videre for å oppnå best mulige resultater, og ha best mulige virkemidler for å hjelpe alle de menneskene som er avhengige av rusmidler.

Så er det nok slik at vi kan ha ulike forslag til hvordan vi mener det best skal løses. Men vi deler den oppfatningen at det er den enkeltes rusmiddelmisbruk som er utfordringen, og at vi må fokusere på den enkelte rusmiddelmisbruker. Det er den eneste farbare vei for å oppnå gode resultater for den enkelte.

I 2004 fikk rusmiddelavhengige endelig pasientrettigheter og muligheter for behandling innenfor spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgskomiteen forventer at de møtes med samme respekt som andre pasientgrupper, fordi de rett og slett har de samme rettighetene.

Det er krevende at køen for å komme til spesialistbehandling fortsatt er lang.

Det er bra at Helsedirektoratet arbeider med ulike tiltak som skal styrke den medisinsk-faglige kompetansen hos leger. Vår oppfatning er at dette er nødvendig for å gi nødvendig helsehjelp både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Selv om rusmiddelmedisin ikke er en egen medisinsk spesialitet, har vi et bestemt inntrykk av at leger har gode muligheter for oppdatering på feltet, noe vi også viser til i våre merknader.

Når regjeringspartiene har valgt ikke å gå inn for forslagene, er det ikke fordi vi ikke deler hovedintensjonene, men fordi vi mener at det meste allerede er ivaretatt innenfor dagens system. Det er mulig innenfor dagens system å tilrettelegge for et sammenhengende behandlingsforløp. Kommunene har en plikt til å iverksette tiltak for dem som venter på behandling, og vi har alle et ansvar for å øke kompetansen på rus i kommunene.

En ekspertgruppe nedsatt av Helsedirektoratet arbeider med å utrede aldersgrensen på 25 år for LAR-behandling. Vi har ikke gjort oss opp noen mening om hvorvidt den bør endres eller ikke. Det bør det i så fall være godt dokumenterte grunner for. Men allerede i dagens rundskriv er det gitt åpning for å fravike kravet om 25 år, dersom en helhetsvurdering taler for at det er det beste for pasienten. Vi er svært opptatt av at LAR-behandlingen må være underlagt gode kontroller og utleveringsrutiner, og at man i tilknytning til denne behandlingen må bestrebe seg til det ytterste på samtidig å gi LAR-pasientene et verdig innhold i hverdagen. Først da vil det gi resultater.

Departementet vurderer nå grunnlaget for en eventuell forskrift for LAR. Vi tror det er viktig, særlig fordi denne vurderingen skal omfatte hvordan trekantsamarbeidet mellom LAR-senter, fastlege og sosialtjenesten skal ivaretas.

Igjen er fastlegene en sentral samarbeidspartner i dette arbeidet. Regjeringspartiene ønsker at det vurderes å legge til rette for prøveprosjekter der fastleger gis anledning til å foreskrive medikamentell behandling innen LAR. Vi vil ikke ha noen oppfatning om hvordan dette faglig sett skal ivaretas, eller om det skal settes i gang, men ønsker likevel en vurdering av om det er mulig og forsvarlig. Om vi mener at pasientens rusmiddelproblem skal være i sentrum, må vi være villige til å vurdere nye former.

Men la meg tilføye: Vi tror ikke LAR-behandling er en lettvinn løsning for den enkelte pasient. Det er en krevende behandling for pasienten over tid og kan ha bivirkninger, som mange andre former for medisinsk behandling.

Det er i dag ca. 3 500 som står i kø for å komme til behandling underlagt LAR. Det er noe av bakteppet for våre synspunkter.

En samlet komite er generelt opptatt av de store utfordringene med rusproblemene i Oslo-regionen. Som forslagsstillerne gir uttrykk for, er det viktig å fokusere på rusakutt. Det er vi alle enige i, og vi mener det bør være en naturlig del av Hovedstadsprosessen. Vi minner om at det i oppdragsdokumentet for inneværende år er bedt om at akuttfunksjonen i Oslo-regionen styrkes. Og det må skje i samarbeid med Oslo kommune.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:07:34]: Fremskrittspartiet deler forslagsstillernes bekymring relatert til dagens rusomsorg, og deler intensjonen om å få på plass en mer helhetlig behandlingskjede innenfor rusfeltet. Men jeg må få lov til å si at i tillegg til det som foreslås i representantforslaget, må også andre tiltak på plass for å få en god, effektiv og helhetlig behandling av rusmiddelavhengige.

Jeg vil minne om at Fremskrittspartiet har hatt en annen tilnærming til hvordan NAV-reformen skulle fungere, enn det som ble vedtatt. Det ville vært hensiktsmessig overfor rusmiddelavhengige å få lagt kommunenes sosialtjeneste inn i NAV-systemet, slik at man kunne få kontroll på hele behandlingsforløpet og en enklere ansvarliggjøring av de økonomiske virkemidlene.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at man med dagens system allerede i utgangspunktet har mistet helheten i tjenestetilbudet når sosialtjenesten og NAV er atskilt. Rusmiddelmisbrukerne opplever en situasjon hvor de blir kasteballer i systemet, og ansvarligheten blir pulverisert. Dagens NAV-system bør derfor bli revidert med den hensikt å inkludere sosialtjenesten i NAV. Vi kan alle se at dagens system ikke fungerer. Slik vi ser det, ligger mye av årsaken til det akkurat der.

Det er i dag ca. 3 500 mennesker som står i kø for å komme til behandling underlagt LAR. Til tross for Regjeringens uttalte målsettinger om satsing på rusfeltet er det fortsatt lange ventetider for å komme til behandling både i et LAR-opplegg og for dem der total rusavholdenhet er målet.

Det er behov for en betydelig styrking av omsorgs- og behandlingstilbudet til rusavhengige, og det er ikke minst viktig å forstå at man må sikre et mangfold av behandlingstilbud. Det er et faktum at en i dag vet for lite om hva det er som faktisk virker av behandling. På denne bakgrunn ønsker Fremskrittspartiet at Regjeringen vurderer å innføre en godkjenningsordning for rusbehandling underlagt Helsedirektoratet, slik at en kan få bedre oversikt, kontroll og mulighet for forskning. Vi ønsker å bevilge mer midler til forskning på dette feltet.

Som sagt: Fremskrittspartiet støtter forslagene. Vi fremmer vårt eget forslag i stedet for forslag nr. 6 fra Venstre, men vi vil støtte det subsidiert.

Hvordan i all verden er det mulig å fremme forslag til en aldersgrense for deltakelse i et LAR-tilbud? Både her og i en rekke andre tilfeller foreslår man i denne sal aldersgrenser relatert til behandling som satt i system blir utrolig firkantet for dem som har behov for hjelp. Ved deltakelse i et LAR-tilbud må det være den enkeltes rusmiddelhistorie som ligger til grunn. Å fastsette en aldersgrense vil uansett ekskludere mange fra å få et tilbud, spesielt når vi vet at 3 500 står i kø.

Det kan være mer uriktig å gi LAR-tilbud til en 30-åring som kanskje kun i kort tid har hatt et avhengighetsforhold til opiater, enn det kan være å gi et LAR-tilbud til en 18-åring som kanskje har hatt et avhengighetsforhold til opiater i flere år. Derfor fremmer vi et eget forslag, men støtter Venstres forslag subsidiært, i og med at forslaget legger opp til at deltakelsen skal vurderes individuelt.

Helt til sist: Det er liten tvil om at rehabiliteringssiden for rus må styrkes betraktelig. Veldig ofte er det på den siden det sviktes mest i samfunnet. Én ting er å få på plass en enhetlig behandlingskjede, men blir ikke dette fulgt opp med nok midler til rehabilitering, sløser vi både med menneskelige og med økonomiske ressurser.

Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Jan-Henrik Fredriksen har tatt opp de forslagene han viste til.

Presidenten er blitt gjort oppmerksom på at representanten Gunn Olsen glemte å ta opp et forslag, og hun får nå ordet.

Gunn Olsen (A) [12:12:31]: Jeg beklager at jeg glemte å ta opp forslaget fra regjeringspartiene. Jeg tar hermed opp forslag nr. 1.

Presidenten: Representanten Gunn Olsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:12:55]: Først vil jeg takke saksordføreren for en god gjennomgang av saken. Jeg vil så berømme Venstre for et godt forslag, med de beste intensjoner om å styrke tilbudet til rusavhengige. Vi støtter selvsagt intensjonen fullt ut. Videre støtter Høyre de fleste forslagene i innstillingen, herunder forslaget om en ny rusakutt og forslaget om at rusavhengige må få et tilbud om oppfølging innen et døgn etter avrusning. Vi vet at disse pasientene er særlig sårbare for tilbakefall i ventetiden for behandling.

Høyre er imidlertid kritisk til et system der fastlegene får rett til å foreskrive medikamentell behandling for rusavhengighet. Det framgår klart av evalueringen av LAR at dette tiltaket bare er effektivt når det inngår i et helhetlig opplegg som også inkluderer psykososiale tiltak, botilbud og mulighet for sysselsetting i hverdagen. Vi ser allerede i dag at rehabiliteringstiltakene i LAR er for svake. Vi frykter at en liberalisering av legers forskrivning vil føre oss tilbake til den situasjonen vi hadde tidligere da leger forskrev medikamenter til rusavhengige i stort omfang uten nærmere oppfølging, noe som i realiteten reduserte staten til en langer. Rusbehandling er en komplisert og krevende prosess, som således bør være en naturlig oppgave for spesialisthelsetjenesten, på linje med annen spesialisert helsehjelp. Fra Høyres side mener vi at kapasiteten i LAR-behandlingen, i likhet med annen rusbehandling, må økes. Vi er imidlertid kritiske til å senke den veiledende aldersgrensen for LAR-behandling. LAR er for de fleste en livslang behandling med et sterkt avhengighetsskapende medikament, som bl.a. kan redusere forventet levealder betydelig. Vi mener medikamentfri behandling må være førstevalget for de fleste, og særlig for unge rusavhengige.

I Høyre ser vi med sterk bekymring på den ruspolitikken som Regjeringen fører. Da den såkalte opptrappingsplanen ble lagt fram i fjor høst, var den ledsaget av det nest dårligste rusbudsjettet på ti år. Bare fjorårets var dårligere, ifølge Fagrådet innen Rusfeltet. Det framgår av Norsk pasientregister at den gjennomsnittlige ventetiden på landsbasis har økt det siste halvannet året. Samtidig avvikles 69 plasser i rusinstitusjoner i Helse Sør-Øst, og flere institusjoner trues av nedleggelse. Dette har ført til skarp kritikk fra både brukere, fagfolk og organisasjoner, bl.a. Frelsesarmeen.

Jeg har merket meg at representanter fra regjeringsapparatet har argumentert for at dette er et ledd i en opptrapping og en kvalitetsutvikling i sektoren. Realiteten er at mens folk dør i kø, legger Regjeringen ned behandlingsplasser. Mens fortvilte pårørende pantsetter hus og hjem for å gi sine kjære en mulighet til å komme ut av rusmiddelavhengigheten, sier de rød-grønne nei til å betale regningen.

Når Stortinget har bedt om en opptrappingsplan på rusfeltet, går det ikke an å begynne å legge ned plasser det er sterkt behov for. Når målet er å utvikle kvaliteten, går det ikke an å begynne å rasere kompetansemiljøer som er bygd opp over lang tid. Høyre er derfor glad for støtten fra de øvrige opposisjonspartene til vårt forslag om å be Regjeringen om - og det burde være helt innlysende - å utnytte kapasiteten i private institusjoner for å sikre raskere hjelp til rusmiddelavhengige. Vi ber Regjeringen stanse nedleggingen av tilbud om rusbehandling, i alle fall før alternativ er på plass. Det er ikke sikkert at alle tilbud for enhver pris skal fredes - det mener heller ikke vi - men man må i alle fall ikke avvikle tilbud før nye behandlingsplasser er etablert.

I de aller fleste institusjonene bør det også være rom for å heve kvaliteten gjennom positive virkemidler og gjennom bruk av vilkår i avtalene fra helseregionene. Bruk av anbud kan være et godt redskap for å skape ryddige prosesser, men det må kjøpes et tilstrekkelig antall plasser for å dekke behovet for tjenester, og det må være mulig å få lengre avtaler.

Jeg er helt enig med representanten Gunn Olsen, som sier at de lange behandlingskøene er krevende. Da må ikke behandlingsplasser legges ned, men økes i antall, slik at flere kan få en rask, verdig og god behandling.

Kirsti Saxi (SV) [12:17:42]: Jeg vil først føye til at SV har falt ut i en av komiteens flertalls merknader, i innstillingen side 4. Det gjelder punktet der flertallet støtter forslagsstillerne i at «det er uverdig at det i dag er ca. 3 500 mennesker som står i kø for å komme til behandling underlagt LAR-tilbud». Jeg ville bare få dette presisert.

Som forslagsstillerne påpeker, står det i dag ca. 3 500 mennesker i kø for å komme inn i LAR-behandling. Dette er uverdig.

Jeg er glad for at vi nå har fått en opptrappingsplan for rusfeltet som et viktig verktøy for å bedre kvaliteten og styrke tilbudet til rusmiddelavhengige.

Jeg deler Rusmiddelmisbrukernes interesseorganisasjons bekymring når det gjelder forslaget om at fastleger kan gis anledning til å gi medikamentell behandling til sine pasienter. Som vi har sagt i innstillingen, er det viktig at LAR-behandling underlegges gode kontroll- og utleveringsrutiner.

LAR er en del av en tverrfaglig spesialisert behandling, og det er av avgjørende betydning at også det sosialfaglige følges opp.

For å følge opp r-en i LAR, nemlig rehabiliteringen, er individuell plan et viktig verktøy. I likhet med våre regjeringspartnere ønsker vi at det vurderes å legge til rette for prøveprosjekter hvor fastleger gis anledning til å foreskrive medikamentell behandling innen LAR. Forutsetningen for denne muligheten må være at også det sosialfaglige følges opp, bl.a. gjennom individuell plan.

Som påpekt av Forbundet Mot Rusgift gir ikke metadon, Subutex eller Suboxone i seg selv utdanning, sosialt nettverk til dem som har mistet det, eller hjelp til å skaffe bolig.

Etter SVs syn må rusmiddelavhengige som er til behandling, følges tett og få en individuelt tilpasset oppfølging. En slik oppfølging kan innebære skolegang, arbeidsmarkedstiltak, hjelp til å skaffe seg nytt nettverk, tilpasset botilbud, fritids- og aktivitetstilbud og bistand ved gjeldsproblemer.

Jeg er glad for at Regjeringen nå vurderer grunnlaget for innføring av en eventuell forskrift for LAR, og at denne vurderingen skal omfatte hvordan samarbeidet mellom LAR-senter, fastlege og sosialtjeneste skal ivaretas.

Det er viktig med et stort og variert tilbud til rusmiddelavhengige. Det er også viktig at man har gode behandlingstiltak som er medikamentfrie. Vi står overfor store utfordringer knyttet til en helhetlig satsing på rusfeltet. Regjeringen har kommet med en opptrappingsplan for rusfeltet som skal forbedre og sikre en helhetlig oppfølging av rusmiddelavhengige. Det er viktig at planen følges opp, og at man sikrer god kvalitet på behandlingstilbudene.

Laila Dåvøy (KrF) [12:21:32]: Jeg har lyst til å takke Venstre for dette Dokument nr. 8-forslaget. Vi har et stort behov for diskusjoner om ruspolitikken i denne saken.

Kristelig Folkeparti støtter flere av forslagene, men ikke dem som går på å gi lettere tilgang til medikamentell behandling. Jeg vil her vise til representanten Sonja Sjølis gode begrunnelser for vårt standpunkt i saken. Kristelig Folkeparti slutter seg helt til den argumentasjonen og de holdningene som Høyre har.

Etter min mening burde vi hatt stor oppmerksomhet knyttet til sammensatte, fleksible, langsiktige og helhetlige tjenester for rusmiddelmisbrukere. Det er pr. i dag - jeg vil si det slik - dyp fortvilelse både i opposisjonspartiene og ikke minst i rusomsorgen over det som nå skjer, spesielt i det området som vi er i her, altså Helse Sør-Øst.

Vi går mot sommeren, og i byene våre øker rusbruk og rusmisbruk. I Oslo, etter at avrusningsplasser er nedlagt, er ventetiden økt dramatisk. Helse Sør-Øst har dessuten gjennom sin anbudsrunde endret faglige holdninger til langtidsbehandling. Det er ikke rart at både opposisjonspartiene på Stortinget og et samlet rusmiljø i dette området er dypt fortvilet på vegne av rusmiddelavhengige mennesker og deres familier.

La meg ta ett eksempel: En ung gutt har hatt store problemer med rus i mange, mange år. Det er helt uholdbart for familien, han har fått lite hjelp. Så fikk han heldigvis, gjennom Helse Sør-Øst, tilbud om tre års behandling langt hjemmefra. Fantastisk. For første gang på mange år er denne gutten i bedring. Det er ikke en veldig gammel gutt - jeg kaller ham «gutt»; han er en ung voksen mann. For første gang skal han få lov til å komme hjem og delta i en stor familiebegivenhet. Så kom det som et sjokk på denne familien for få dager siden: Helse Sør-Øst kutter avtalen med den institusjonen han nå har vært på i ca. et halvt år. Ikke nok med det, de ber ham selv søke plass i en annen institusjon, men sier ikke hvor. Dessuten er det nå besluttet at langtidsbehandling bare er på ett år. Han har derfor bare et halvt år igjen i en eventuell ny institusjon, for han har allerede brukt et halvt år der han er. De to siste årene han skulle ha vært der, er plutselig borte.

Alvorlig talt! Hvis det er noen mening eller noe hold i statsrådens stadige utsagn om at ingen institusjonsplasser skal avvikles før nye og bedre er opprettet, må det gjelde enkeltpasienter. Jeg må si at hvis det er noe hold i det, er statsråden nødt til å stoppe Helse Sør-Øst i det de nå er i ferd med. Noen sier de er i ferd med å rasere rustilbudet i Helse Sør-Øst-området. Det er folk innenfor rusmiljøet som sier dette. Det er mange enkeltskjebner tilsvarende den som denne unge mannen nå opplever. Familien gråter og er fortvilet. Dette er bare ett eksempel, jeg har faktisk flere.

Er det slik vi vil ha det i Norge? Er dette Stoltenberg-regjeringens ruspolitikk? Jeg bruker ikke mer tid. Jeg bare spør.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:25:19]: Som saksordfører Gunn Olsen sa, er det gode hensikter som ligger bak de forslagene som er fremmet i dette dokumentet. Samtidig er det viktig å understreke at flere av disse tingene arbeides det med. Gunn Olsen viste bl.a. til at det innenfor legeutdanningen er satt et særlig fokus på dette.

Men jeg har lyst til å si: Innenfor medisin har rus aldri vært det området som har vært prioritert, eller som har vært holdt høyt oppe. Det avspeiler, tror jeg, noe av hvordan en ser på rusmisbrukere, og hvordan behandlingstilbudet er mange steder. Jeg tror hele komiteen mener at tilbudet til rusmisbrukere bør være bedre. Flere bør være engasjert i det. Flere burde hatt sterke meninger, som på en måte kunne bidratt til at engasjementet innenfor dette feltet økte. Jeg tror det har noe å gjøre med at mange ser på rusmisbrukere som tapere, framfor å se at her er det mennesker som er kommet i en slik livssituasjon at de må hjelpes og løftes fram.

Når et menneske kommer til behandling, er det helt vesentlig å ha en sammenhengende behandlingskjede. Det er vi opptatt av på andre områder. En hjertepasient følges nøye opp etter en hjerteoperasjon, en med lårbeinsbrudd eller en kreftpasient følges opp. Når det gjelder den pasientgruppen vi her snakker om, rusmisbrukere, opplever jeg at det har manglet sammenhengende behandlingskjeder. Det blir i for liten grad brukt individuell plan der både rusmisbrukeren, sosialtjenesten, kommunen og spesialisthelsetjenesten forplikter seg. Jeg tror også det har noe å gjøre med at mange ser på behandling av rusmisbrukere som fånyttes, dessverre. Men jeg mener at målet ikke hele tiden skal være at vedkommende skal bli rusfri. Det kan ikke alle mennesker bli. Målet må være at rusmiddelmisbrukeren skal få et kvalitativt bedre liv. Det mener jeg både sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten - ja hele helsevesenet - skal bidra til. Det må kommunene gjøre ved å skaffe boliger, det må en gjøre ved å følge opp mennesker i disse gruppene tett, slik at de kan få et kvalitativt bedre liv.

Alle er vi enige om at når 3 500 venter på å komme inn i LAR, i legemiddelassistert rehabilitering, er det altfor mange. Jeg vet at Regjeringen vil følge dette opp. Men legemiddelassistert rehabilitering handler om mye mer enn bare å få et legemiddel. Det handler også om rehabilitering. Jeg tror at det rundt omkring i kommunene er mange som svikter på dette området, som ikke gjør det kommunen faktisk plikter å gjøre, nemlig å følge opp med et tett tilbud, med botilbud, botrening, arbeidstrening osv. Jeg håper at alle som har et ansvar innenfor denne sektoren, faktisk skjerper oppmerksomheten og engasjementet overfor en gruppe mennesker som har det svært vanskelig i livet.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:30:20]: Eg står eigentleg her og er litt overraska, og årsaka til det er at eg faktisk hadde håpa og trudd at regjeringspartia skulle gå inn på nokre av forslaga vi har fremma i dag. Når eg har den overraskinga i meg, går eg tilbake til 2004 og finn ein fin kronikk som er skriven av Bjarne Håkon Hanssen, Arbeidarpartiet sin helsepolitiske talsmann i 2004. Den heiter «Narkomane skal ikke dø i kø». Han skriv:

«Som helsepolitiker kan jeg ikke sitte rolig og se på at mennesker med livstruende lidelser dør i kø, og at leger blir forbrytere hvis de forsøker å hjelpe.»

Og så fortset han:

«Hundrevis av tunge narkotikamisbrukere står i kø for å få behandling. Mange dør mens de venter. I håp om å få medisinsk hjelp til å komme seg ut av en fortvilt livssituasjon, oppsøker mange fastlegen sin.

Men selv om mange leger ønsker å hjelpe, nekter loven dem å behandle disse pasientene med medisiner som metadon og Subutex.»

Ja, dette var kloke ord. Men inga regjering har vore god nok til å få ned overdosedødsfalla. Det er uforståeleg at Arbeidarpartiet kan stå fram med denne bodskapen i 2004, men så forlate han når dei kjem i regjering.

Så vil eg på vegner av Venstre understreke ein viktig ting. Vi trur sjølvsagt ikkje at medikamentell behandling vil løyse alle problem for rusmisbrukarane. Vi trur at det er summen av alle tiltaka som er med på det, som òg mange andre talarar har vore inne på.

Vi snakkar om rehabilitering, men eg trur eg må sitere noko som blei sagt ute på Eidsvolls plass her i dag. Her blei det heist 244 ballonger, og kvar ballong representerte eit overdosedødsfall i Oslo i 2007. Der var det ein av appellantane som sa: Ein føresetnad for å rehabilitere nokon er jo at dei er i live. Det er eit viktig poeng, som vi må ta med oss.

Rusmisbrukarane skal ikkje døy i kø, men det gjer dei no. Vi veit at meir enn 2 000 har døydd av overdose dei siste ti åra. Venstre vil at alle som vil ha behandling, skal få det. Og så må hjelpeapparatet springe litt etter dei som ikkje er motiverte. Og så må bustad, sosiale relasjonar og eit system rundt naturlegvis fungere. Medikamentell behandling med metadon og Subutex, erstattar ikkje tapt utdanning, tapt sjølvrespekt og fråverande sosialt nettverk.

LAR-systemet er for rigid. Det er for mykje A4-krav, og det for ei gruppe menneske som absolutt ikkje er A4. Mange års misbruk gjer at folk ikkje er vennleg innstilte til rigide reglar. I tillegg er LAR dyrt, og det blir brukt svært mykje pengar på kontrolltiltak - berre urinprøver kostar meir enn 200 mill. kr i året.

Eit av våre forslag her går ut på at vi vil ha eit forsøksprosjekt kor fastlege med spesiell kompetanse og interesse for ruspasientar kan dele ut høveleg medikamentell behandling, Subutex, Subuxone eller liknande, og gi tett oppfølging. Vi meiner prosjektet skal øyremerkjast tunge rusmisbrukarar og ha ei aldersgrense på 20 år.

Vi meiner at mange overdosar og dødsfall kunne vore unngått dersom systemet hadde vore lagt opp slik at ein fekk ein time til behandling med ein gong avrusinga var ferdig. Det har ein jo som mange veit, greidd i Stockholm, og Venstre vil ha det i Noreg òg. Det hjelper ingen å bruke hundretusenvis av kroner på opphald på rusinstitusjon dersom rusmisbrukaren blir send tilbake til elendige buforhold og ekstremt dårleg økonomi, og til omgivnader kor alle rundt rusar seg.

For oss er det uforståeleg at det ikkje blir lagt opp til ei førstelineteneste òg innanfor rusfeltet, slik at pasientane kan rehabiliterast før dei blir så dårlege at dei kvalifiserer til dei retningslinene som i dag må vere tilfredsstilte før pasienten kan få LAR-behandling.

Her er det mykje uforståeleg. Eg trur at vi her er einige, men vi må ta steget alle saman - vi må tore å gjere noko nytt. Eg hadde ønskt vi hadde kome så langt.

Heilt til slutt tek eg opp forslaga som Venstre står bak, aleine eller saman med andre.

Presidenten: Representanten Gunvald Ludvigsen har tatt opp de forslag han viste til.

Statsråd Sylvia Brustad [12:35:51]: Tilbudet til rusmiddelavhengige skal utvikles for å kunne møte framtidas behov for tverrfaglig spesialisert behandling. I dag er jeg helt enig med alle de talere som har sagt at det ikke er bra nok. Vi er ikke i mål, og det er helt åpenbart fortsatt mange utfordringer. Det er for mange rusmiddelavhengige som opplever usammenhengende tjenester og for dårlig kvalitet. Andre har lyktes i å skaffe seg nye liv, noe Det Nytter gir eksempler på. Jeg er, i likhet med det jeg opplever alle andre talere i denne salen er, opptatt av at alle med rusmiddelavhengighet skal få god tverrfaglig spesialisert behandling og nødvendig rehabilitering og oppfølging uten avbrudd, slik målet er for andre pasienter.

Ansatte og ledere i spesialisert rusbehandling, kommuner og private rusinstitusjoner må og skal samarbeide tett om behandling og rehabilitering for mennesker med rusmiddelavhengighet. Slikt samarbeid må styrkes, og tverrfaglig, spesialisert behandling henger derfor nøye sammen med den oppfølging og rehabilitering som skjer i kommunene. Jeg vil også peke på nødvendigheten av å lytte til dem dette gjelder, og deres pårørende - og spesielt ivareta ungene i enhver behandling.

Jeg vil kort omtale de forslagene som er lagt fram.

Til det første: Helsedirektoratet arbeider nå med tiltak som skal styrke den medisinsk-faglige kompetansen for leger. I regi av Senter for rus- og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo gis det grunnkurs i rusmiddelmedisin om ulike behandlingstiltak for rusmiddelavhengige. Det gis kurs i det som heter 12-trinnsmodellen, og fordypningskurs i rusomsorg og psykisk helsevern. I tillegg arrangeres regionsvise kurs i rusmedisin for leger. Det er i dag ingen medisinsk spesialitet, men de kursene jeg har nevnt, vil være tellende for relevante spesialiteter. Det samme gjelder for deler av spesialistutdanninga i psykiatri, som kan tas innen avdelinger for tverrfaglig spesialisert behandling.

Når det gjelder punkt 2, la meg slå fast to vesentlige forhold:

• Rusmiddelavhengige har de samme pasientrettigheter som andre pasienter i spesialisthelsetjenesten. De som vurderes å ha de alvorligste lidelsene, skal få komme til først og få tilbud om behandling innen en fastsatt frist. Fristen skal settes med bakgrunn i tilstandens alvorlighetsgrad.

• Alle har rett til, og skal få, en individuell vurdering av sin tilstand.

Allerede i dag er det mulig å legge til rette for et sammenhengende behandlingsforløp. Men her svikter det for mye for mange ganger. Jeg har bedt de regionale helseforetakene om å styrke samhandlinga mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene for pasienter som har sammensatte behov.

For det tredje: Dagens rundskriv åpner for å fravike kravet om 25-årsgrense for å få tilbud om legemiddelassistert rehabilitering, dersom det ut fra en helhetsvurdering er grunner til det.

I Ot.prp. nr. 53 for 2006-2007, som Odelstinget behandlet sist høst, åpner som kjent en hjemmel i pasientrettighetsloven for å gi nærmere regler om LAR, herunder kriterier for inntak og utskriving. Helse- og omsorgsdepartementet vurderer nå om deler av legemiddelassistert rehabilitering skal forskriftfestes. Jeg tar sikte på å være ferdig med den behandlinga i løpet av denne sommeren.

Når det så gjelder spørsmålet om fastleger og LAR, er det ikke ønskelig, sett fra vårt ståsted, at fastleger generelt skal gis ansvar for legemiddelassistert rehabilitering. Det er en behandlingsform for personer med alvorlige og sammensatte lidelser, og må underlegges krav om spesialistvurdering, kontroll og utleveringsrutiner. Men fastlegene spiller sjølsagt en viktig rolle. Her må det være et godt samarbeid. Jeg har merket meg det ønsket som har kommet fra flere, om å ha forsøk der fastleger kan foreskrive egnet medikamentell behandling. Det skal vi sjølsagt vurdere på en skikkelig måte. Men det er uansett ønskelig å videreutvikle LAR i en form som sikrer samhandling mellom alle involverte i rehabiliteringsprosessen. Slik er det ikke alltid i dag.

I årets oppdragsdokument er Helse Sør-Øst bedt om å styrke tilbudet om akutt avrusing i Oslo-regionen. Jeg har sjøl vært med på flere møter med ledelsen i både Oslo kommune og Helse Sør-Øst om dette, også for å avklare ansvarsforholdene på dette området. Det er en viktig del av den prosessen som nå pågår i hele hovedstaden.

Til slutt: Når det gjelder det eksemplet som representanten Dåvøy her hadde, om en pasient som ikke lenger fikk hjelp, og som hadde fått beskjed om at han måtte søke ny institusjonsplass sjøl, vil jeg si at slik skal det ikke være. Jeg kommer til å undersøke det umiddelbart. Helse Sør-Øst har garantert for meg at alle pasienter, uavhengig av hva som nå skjer i denne anbudsrunden, sjølsagt skal sikres behandling videre, og da må de få behandling et annet sted. Så det skal jeg middelbart sjekke opp.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:41:08]: Det er en tragedie for den enkelte og for familie og pårørende når man opplever rusmiddelavhengighet. Vi vet at det i dag er 3 500 mennesker som står i kø for å få behandling. Samtidig opplever man at private klinikker blir skviset ut av helseforetakene. Da snakker vi om private klinikker som har bedre pedagogisk kompetanse og tilbud enn de offentlige institusjonene, og som samtidig kan vise til langt bedre resultater når det går på å få mennesker rusfrie.

Da vil jeg spørre statsråden: Hvilke spesifikke, konkrete tiltak har hun satt i gang for å få de 3 500 som står i kø i dag, inn i en situasjon hvor de faktisk blir tilbudt hjelp når de trenger det?

Statsråd Sylvia Brustad [12:42:13]: For det første kan jeg helt og fullt slutte meg til beskrivelsen når det gjelder dem som havner i en slik situasjon, og deres pårørende. Det er forståelig nok veldig vanskelig, og de fortjener, i likhet med alle andre, hjelp når de trenger det, uansett på hvilket nivå det er behov for det. Det er ikke bra nok alle steder i dag.

Så til spørsmålet om private institusjoner - jeg regner med at representanten fortsatt snakker om Helse Sør-Øst og den anbudsrunden som har vært der. Private institusjoner brukes i stor utstrekning innenfor rusomsorgen, og det mener jeg er riktig. Om lag 60 pst. av det som kjøpes av tjenester på dette området, er ved private rusinstitusjoner, og det er fordi mange av dem kan tilby veldig god kvalitet.

Regjeringa er særdeles opptatt av at mennesker med rusmiddelproblemer, som alle andre, skal møtes med tilbud av god kvalitet. Det har ikke alltid vært tilfellet innafor rusomsorgen. Derfor må det også være med i de tilbud som gis. Men det brukes altså mer penger på dette i år enn det man gjorde i fjor, og det kjøpes også mer private tjenester. Men vi er ikke i mål - sjølsagt er vi ikke det når det er så mange som står og venter og ikke får nødvendig behandling.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:43:36]: Som jeg var inne på i mitt innlegg, har ventetiden på rusbehandling økt betydelig det siste året. Samtidig legges det ned plasser - 69 i Helse Sør-Øst. I tillegg står Fossanåsen behandlingssenter i Buskerud uten avtale, til tross for at de har samarbeidet med Helse Sør-Øst om etablering av tilbudet.

Flere av disse institusjonene opplyser at de nå må selge plasser på det private markedet. Det betyr at det er de som har penger, som kan kjøpe seg plass. De ansatte i institusjonene forteller imidlertid at det er mange pårørende som er desperate, og som pantsetter det de har av verdier for å få plass til sine nærmeste. De tør ikke ta sjansen på å stå i en offentlig kø.

Høyre foreslår i revidert budsjett 25 mill. kr til kjøp av flere behandlingsplasser i de private rusinstitusjonene, slik at pårørende skal slippe å sette seg i stor gjeld for å betale for nødvendig behandling. Er statsråden enig med Høyre i dette, og vil hun i så fall følge opp vårt forslag?

Statsråd Sylvia Brustad [12:44:48]: Jeg er enig i at en i høyeste grad skal utnytte private i positiv forstand for å hjelpe dem som trenger hjelp, f.eks. private institusjoner så langt det er mulig, og så lenge de har god kvalitet. Noe av grunnen til at det blir litt dyrere tjenester, er bl.a. at de nå kjører på med mer helsepersonell i noen av disse institusjonene for å øke kvaliteten. Jeg har skjønt at Høyre - i hvert fall langt på vei - er enig i at det er viktig.

Det er viktig at de som trenger det mest, kommer til først - på dette området som i helsesektoren for øvrig. Derfor mener jeg at det er viktig å utnytte all den private kapasiteten så mye som mulig, sammen med det vi kan tilby i det offentlige.

Jeg vil bare gjenta: Her går det heldigvis framover. Det er jo ikke slik at ventetidene har økt dramatisk. De tallene vi har for i fjor, er forholdsvis stabile, men ventetida er sjølsagt for lang for mange av dem som burde hatt behandling innenfor mye kortere tid - så her må vi bli bedre. Det må legges inn mer penger, og vi må utnytte enda mer av det vi totalt sett har å spille på.

Laila Dåvøy (KrF) [12:46:01]: Først til eksemplet mitt: Jeg takker statsråden for at hun vil gå inn og se på denne pasienthistorien. Jeg er kjent med at statsråden også har fått en mail om dette for en tid tilbake.

Men så til spørsmålet som går på dette med langtidsbehandling. Mener statsråden det er riktig at Helse Sør-Øst gjennom en anbudsrunde endrer definisjonen og bruken av langtidsbehandling? Burde ikke det eventuelt vært gjort etter en faglig og politisk diskusjon, og ikke som et ledd i en anbudsrunde? Det er det som her er skjedd!

Statsråd Sylvia Brustad [12:46:37]: Jeg tror det som er viktig innenfor rusomsorgen, som ellers, er at det tas hensyn til individuelle behov. Det er åpenbart at det er ganske mange som har behov for lang behandling, men det er også ganske mange som har behov for noe kortere behandling. Dette har jeg hatt dialog med Helse Sør-Øst om, og det betyr at det ikke bare vil være korttidsbehandling som vil bli tilbudt innbyggerne i Helse Sør-Øst, men også langtidsbehandling.

Hele kjeden må styrkes. Jeg opplever også at Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene er enige om at hele kjeden fra det forebyggende arbeidet til behandlingen som skal skje etterpå, må styrkes. I tillegg må vi ha nok behandlingsplasser, og det må være behandlingsplasser som faktisk hjelper, men det må også være noen der etterpå for at de som får hjelp, kan komme tilbake til et så normalt liv som overhodet mulig. Helse Sør-Øst skal innenfor sitt sørge for-ansvar tilby både langtidsbehandling og korttidsbehandling, slik at en dekker behovet til innbyggerne i regionen så langt det er mulig.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:47:47]: Eg siterte frå Bjarne Håkon Hanssens kronikk i 2004, og eg registrerte at statsråden ikkje kom inn på noko av det eg sa. Men eg kan i alle fall seie at eg synest det var ein veldig god kronikk som stod i Noregs største avis den 20. april 2004. Forfattaren var som sagt Bjarne Håkon Hanssen, og han blei titulert som Arbeidarpartiets helsepolitiske talsmann.

Eg har kronikken framfor meg, og eg skal sitere litt vidare:

«Som helsepolitiker kan jeg ikke sitte rolig og se på at mennesker med livstruende lidelser dør i kø, og at leger blir forbrytere hvis de forsøker å hjelpe. Derfor foreslår Arbeiderpartiet å gi fastlegene rett til å avgjøre om pasientene skal tilbys legemiddelassistert behandling.»

Mitt spørsmål er: Tek Arbeidarpartiet og Regjeringa avstand frå det som Bjarne Håkon Hanssen sa i 2004?

Statsråd Sylvia Brustad [12:48:55]: Jeg har ikke lest den omtalte kronikken. Det står sikkert veldig mye bra der, så det er ingen grunn til ikke å tru at det er riktig, det som Bjarne Håkon Hanssen helt sikkert skrev.

Regjeringas politikk i forhold til utskriving av legemidler og håndtering av LAR er at vi mener at det krever spesialistutdanning. Men jeg har jo merket meg ønsket fra flere partier her i Stortinget når det gjelder å forsøke ut noe hos fastleger. Jeg skal love at vi skal vurdere dette ordentlig. Uansett hvordan en organiserer dette, er det nødvendig at det er et veldig sterkt og godt samarbeid mellom fastlegene og tjenestetilbudet for øvrig, og ikke minst, som flere har vært inne på, gjelder det sosialtjenesta og den tverrfaglige behandlinga.

Ellers er det slik at denne regjeringa har bevilget ca. 350 mill. kr mer til denne sektoren etter at vi overtok. Jeg tror ikke dette er en sektor der det fins veldig enkle svar - at en knipser i fingrene og dermed er det løst. Det trur jeg også regjeringer før oss har erfart, men vi må gå videre på den veien, tenke nytt, satse på det som fungerer, og sjølsagt bruke både menneskelige og økonomiske ressurser på en så viktig sak.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:50:19]: Jeg regner med at statsråden mente at det var Stortinget som hadde bevilget disse pengene, og ikke Regjeringen - i og med at det er Stortinget som bevilger, ikke Regjeringen.

Jeg har et spørsmål til statsråden. Statsråden var i sitt svar til representanten Dåvøy inne på bruken av langtidsplasser. Statsråden sa at det er viktig at vi ikke bare har korttidsplasser og LAR, men at vi også satser på langtidsplasser. Statsråden sa også i sitt svar at hun har vært i dialog med Helse Sør-Øst om det. Problemet er jo hvordan en definerer en langtidsplass. Innenfor det anbudet som Helse Sør-Øst har fått utarbeidet - og det er ut fra det de kjøpte plasser nå - har man definert en langtidsplass til å ha en varighet på mellom seks og tolv måneder. Mitt spørsmål til statsråden er da: Mener virkelig statsråden at tolv måneder er å anse som lang tid i behandlingen av de tunge rusmisbrukerne som ikke skal inn i et LAR-system?

Statsråd Sylvia Brustad [12:51:28]: For det første er det sjølsagt slik at det er Stortinget som bevilger, så det var en talefeil hvis det hørtes annerledes ut. Det tror jeg representanten skjønner.

Når det gjelder Helse Sør-Øst, er det i den gamle østdelen hvor det har vært konkurranse på vilkår, som det heter. Jeg vil ikke gå inn på dette, for jeg har ikke den faglige ekspertisen til å kunne si om det er det som fungerer for dem som trenger hjelp. Men det jeg er helt sikker på, er at for noen kan tolv måneder være greit - det er det de har behov for - mens det for andre vil være behov for lengre tid. Det kommer an på hele det tilbudet som gis omkring behandlingen. Det betyr, så vidt jeg vet, at rundene ikke er ferdig i sørdelen av Helse Sør-Øst. De har et ansvar for å sikre både korttids- og langtidsbehandling - det være seg under ett år og over ett år, alt etter hva det måtte være behov for, avhengig av hvilke individuelle behov hver enkelt har.

De synspunktene som er kommet fram i denne debatten, vil jeg sjølsagt ta med meg tilbake til Helse Sør-Øst for at de skal sikre tilbud for alle som har ulike behov, innenfor de gjeldende frister.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:52:52] (komiteens leder): Det har vært mange gode innlegg i denne salen, og det er åpenbart et godt og riktig engasjement for denne gruppen mennesker. Men la oss ta én ting inn over oss med en gang: Rusmiddelmisbrukere er ikke noen ensartet gruppe. De er enkeltmennesker med forskjellige behov, som vil respondere forskjellig på forskjellige typer behandlingstilbud. Når vi snakker om rusmiddelmisbrukerne, kan det virke som om alle skal kjøres inn i et system. Det er nettopp mangfoldet som er det viktige. Videre er det også slik at man har rett til en individuell plan, men det hjelper ikke å ha rett til en individuell plan hvis planen ikke følges opp, eller heller ikke utarbeides, slik det faktisk er krav om at det skal gjøres.

I perioden 1997-2001 foreslo daværende stortingsrepresentant John Alvheim og representanten Einar Olav Skogholt fra Arbeiderpartiet en rekke tiltak for hvordan vi skulle få til et bedre rustilbud, og ikke minst få ned tallet på overdosedødsfall. I perioden 2001-2005 foreslo John Alvheim dette sammen med nåværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen. Mange av de tiltakene de der fremmet, er nettopp i tråd med det forslaget Venstre nå har fremmet i dette dokumentet. Det er faktisk underlig at ikke flere av disse forslagene får tilslutning fra regjeringspartiene, fordi, i hvert fall Arbeiderpartiet, sammen med Fremskrittspartiet, har vært en pådriver i disse sakene. Det synes jeg er trist, men jeg tar i hvert fall med meg og er glad for at statsråden har sagt at hun vil vurdere en del av disse tingene, og forhåpentligvis vil dette bli vurdert raskt.

Vi snakker veldig mye om LAR, og vi snakker også veldig mye om korttidsplasser og om hvordan vi skal få dette til. Jeg føler likevel at vi er i ferd med å miste fokus når det gjelder dem som skal ha et tilbud uten legemiddelassistert rehabilitering. Som vi nettopp nå har vært inne på i replikkordskiftet her knyttet til langtidsplassene, er tolv måneders behandling i en slik institusjon altfor kort tid for mange. De trenger tid, de trenger tid til å rehabiliteres helsemessig, de trenger tid til å få kontroll over det misbruket de har hatt kanskje i en årrekke. Da blir det galt at man fjerner så mange plasser som man har gjort i Helse Sør-Øst, ikke på grunn av at man har dette ut på anbud, men fordi fokuset i anbudet blir feil. Slik kan vi faktisk ikke ha det.

Vi må få ned ventetiden, og vi må sørge for at vi har en stor variasjon i tilbudet som vi gir. Vi må slutte å snakke om rusmiddelmisbrukerne som en ensartet gruppe, og se på rusmiddelmisbrukeren som et enkeltmenneske, et enkeltmenneske som skal ha de samme rettighetene som oss andre. Dermed må vi også kunne tilby et variert tilbud.

Gunn Olsen (A) [12:56:06]: Jeg klarer ikke å se eller å høre at verken representanten Ludvigsen eller representanten Nesvik har så veldig mange bedre svar på de store utfordringene på rusfeltet enn det regjeringspartiene har.

Vi tydeliggjør i våre merknader bl.a. at vi ønsker at Regjeringa skal vurdere hvorvidt fastlegene kan gå tettere inn og foreskrive LAR, f.eks.

Så er det jo slik at arbeidsmetodene i regjeringspartiene er noe annerledes enn i opposisjonen. Det er ikke noen overraskelse.

Når det gjelder 20-årsgrense for LAR-behandling, er det jo en sannhet at det også etter dagens rundskriv, eller hva det heter, er muligheter til å vurdere 20-årsgrense dersom det etter en helhetsvurdering legges til grunn at det er det beste for pasienten. Men dette er også da en ting som Helsedirektoratet skal gå igjennom, og vi vil få tilbakemelding på det om en stund.

Så er jeg ikke enig med representanten Ludvigsen i at det ikke blir lagt opp til en god førstelinjetjeneste. Det mener jeg at man absolutt gjør. Men jeg tror vi alle skal innrømme at det tar tid å bygge opp et tilfredsstillende apparat for rusmiddelmisbrukere i kommunesektoren. Det er et krevende felt, som det stadig skjer ting på, og det har ikke vært samme kulturen i kommunehelsetjenesten som i spesialisthelsetjenesten. Men jeg tror at de som jobber på dette feltet, bestreber seg på å øke kompetansen på feltet.

Så er jeg enig med representanten Harald T. Nesvik i at vi virkelig trenger et mangfold innenfor rusområdet. For, som representanten sier, dette er en svært sammensatt gruppe. Jeg er overbevist om at svært mange av de private ideelle institusjonene gjør en stor jobb i omsorgen for rusmiddelmisbrukere. Mange av dem har svært god kompetanse, de har masse erfaring, og ikke minst finner vi mange ildsjeler nettopp der. Jeg tror at vi trenger ildsjeler over tid for å jobbe på dette feltet.

Så er det jo slik, som også statsråden var inne på, at helseforetakene egentlig har fått beskjed om å prioritere rusfeltet. Det regner jeg med at de gjør.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:59:01]: Dette er en viktig, nyttig og helt nødvendig debatt, og den må holdes varm. Vi må aldri slippe tak i disse utfordringene.

Representanten Skjælaaen sa at dette aldri har vært et område som har blitt holdt høyt oppe eller blitt prioritert. Jeg vil da minne representanten om at det faktisk var Samarbeidsregjeringen som i 2004 gav disse pasientene pasientrettigheter på lik linje med dem som har somatiske lidelser i spesialisthelsetjenesten. Det var jo nettopp fordi man ville prioritere disse pasientene og gi dem en god behandling, at man gav dem de samme rettighetene. Men blir det fulgt opp av den rød-grønne regjeringen? - jeg må fremdeles spørre. På meg virker det som om de vil og de vil, men de får det ikke til. Man kan jo spørre seg hva det skyldes.

Representanten Skjælaaen sa videre at alle som har et ansvar, må skjerpe oppmerksomheten og engasjementet for denne gruppen pasienter. Ja, det håper jeg virkelig, og jeg sender denne oppfordringen videre til regjeringspartiene. Jeg er faktisk svært overrasket over at om de ikke virker helt tilfreds med tilbudet, så virker det som om de er tilfreds med sitt eget engasjement. Men når det kommer til handling, som representanten sa, så må de som nå har ansvar, skjerpe oppmerksomheten og ta ansvaret. De har flertall, og har absolutt muligheten til det.

Jeg er enig med statsråd Brustad i at det er mange utfordringer, og vi er ikke i mål. Statsråden sa også noe som jeg er helt enig i, og det er at nå må vi lytte til dem det gjelder. Og hvem er det? Jo, det er pasientene, og det er de pårørende. Da tror jeg de opplever det slik som jeg opplever det, at det er et hav mellom den virkelighetsoppfatningen som statsråden og regjeringspartiene legger for dagen, og den virkeligheten som pasientene, de pårørende og de rusavhengige møter. Ja, jeg må si som statsråden: Det er virkelig viktig å lytte til dem det gjelder. Jeg er ikke sikker på om regjeringspartiene har gjort det i stor nok grad. Jeg tror de fleste av oss daglig får mail fra fortvilte pårørende og fortvilte brukere som ikke får behandling, fra fagfolk innen rusfeltet og fra mange av de rusavhengiges organisasjoner. Og spørsmålet er: Har regjeringspartiene og statsråden lyttet tilstrekkelig?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Laila Dåvøy (KrF) [13:02:11]: I forbindelse med hovedstadsprosessen hadde vi et veldig interessant møte med statsråden på hennes kontor. Da la Helse Sør-Øst til grunn at de ville komme til å innføre kortere liggetid innen somatikken for en rekke ulike pasientgrupper. Slik jeg ser det i dag, kan det se ut som om Helse Sør-Øst legger samme slags - skal vi si - filosofi til grunn innen rusomsorgen, med mer poliklinikk og kortere liggetid. Jeg er veldig bekymret. Det er bare 15 langtidsplasser - altså utover ett år, slik vi definerer langtidsplasser - som det er gitt tilbud om innenfor dette store området. Det bekymrer meg. Jeg har bare lyst til å legge det tungt inn over statsråden.

Så er jeg enig med statsråden og representanten Sjøli som sier at det å lytte til pasienter er veldig viktig. Jeg var i alle fall for kort tid siden på et møte med en del familier som har hatt rusmiddelmisbrukere. Det som var det mest interessante der, var at jeg møtte en tidligere rusmiddelpasient som hadde tatt sitt siste skudd, som han sa, på slutten av 1990-tallet. Han gikk fortsatt i rusmiljøet i Oslo og så etter gamle kompiser. Det var ikke så mange av dem igjen, sa han. Men det som slår ham i dag - og han sa det veldig sterkt - er at det så å si er ingen i Oslo-miljøet som går på LAR som ikke i tillegg misbruker andre medikamenter. Hvorfor det? - spurte jeg. Nei, det er fordi at LAR er det eneste de har fått. Det er ikke noen sosiale tiltak. De har ikke noe behandlingstilbud. Dermed blir det på en måte å gå og ruse seg igjen samtidig som de går på LAR. Og han var veldig klar på det. Derfor er det også en av grunnene til at vi er ganske skeptiske til forsøkene med at fastlegene skal kunne foreskrive LAR-behandling, som statsråden nå sier at de virkelig vil se nærmere på.

Vi ser at det i altfor liten grad gis andre tilbud til LAR-pasienter over tid. Mitt spørsmål til statsråden er egentlig: Når vi nå ser denne negative utvikingen, burde vi ikke i langt større grad enn det vi har gjort tidligere, stramme veldig mye inn på kriteriene for bruken av LAR? Burde det ikke være slik at ingen skulle få LAR-behandling med mindre man dokumenterer at den som gir LAR-behandling, har forsikret seg om at her gis det behandlingstilbud i tillegg, her gis det sosiale tilbud i tillegg, og at man er helt trygg på at dette vil bli fulgt opp i LAR-perioden?

Gunvald Ludvigsen (V) [13:05:26]: Først vil eg takke for at dette har blitt ein skikkeleg debatt om eit veldig viktig tema. Det er jo viktig at sjølv om det er ein smule ueinigheit om noko, så får vi i alle fall sett saka på agendaen, og no vil vi truleg få fram positive løysingstankar.

Eg vil takke statsråden for at ho opnar for å sjå på om fastlegar kan søkje om og få ansvaret for å gje LAR-behandling. Eg trur i alle fall at det var eit veldig positivt signal frå mange hald.

Dernest synest eg det var greitt at representanten Nesvik hadde litt ytterlegare historieoppdatering frå to sentrale helsepolitikarar, John I. Alvheim og Bjarne Håkon Hanssen. Det kan jo tyde på at den ueinigheita som tilsynelatande er til stades her, ikkje er veldig stor. Eg trur eigentleg ikkje at ueinigheita er så veldig stor.

Sjølvsagt er eg einig med dei som seier - som også statsråden sa - at det er ingen enkle løysingar. Det er klart at det er det ikkje, det er vi veldig einige om. Venstre vil ha meir av alt når det gjeld behandling av rusmiddelmisbrukarar, men dessutan må vi vere villige til å sjå på korleis andre land har løyst desse problema. Det er ikkje berre i Noreg vi slit - vi er ikkje noka øy i verda - dei slit overalt rundt omkring. Men nokre har prøvd andre metodar, metodar som vi ikkje prøver i Noreg, og som vi på ein måte ikkje tør å ta i bruk. Vi veit at i Frankrike har dei fått ned talet på overdosedødsfall med over 80 pst. Det er i alle fall tal som eg trur det er rimeleg å tru på. Det er såpass gode resultat at norske helsestyresmakter må vere villige til å gå inn på tala og sjå på korleis dei har klart det. Er det noko som vi også kan byggje på hos oss?

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:07:50]: Aller først har jeg lyst til å si noen ord til Kristelig Folkeparti.

Det er vel ikke noen i denne sal som har et inderlig ønske om å levere ut noe som helst av det man faktisk gjør i et LAR-tilbud. Det store spørsmålet her er: Hva blir konsekvensen av å la være? Når vi ser på vår egen korte historie relatert til rus og den eksplosjonen vi hadde i antallet overdosedødsfall på slutten av 1990-tallet, er dette en konsekvens. Fjerner vi tilbudet, er jeg stygt redd for at konsekvensen vil bli en eksplosjon i antallet overdosedødsfall. Ønsker vi å behandle narkomane som likeverdige mennesker, må vi tenke over at det kan bli konsekvensen for mange.

Det vi trenger i dag, er et tilbud når den enkelte søker om hjelp. Det tilbudet har vi ikke i dag, og det er meget kritikkverdig. Vi vet at 3 500 mennesker står i kø. Det andre vi mangler, er en helhetlig rehabilitering.

Det er en ting jeg ønsker å problematisere litt rundt. Det er det at i dag har vi en aldersgrense på 25 år for å kunne få LAR-behandling. Vi vet at det er mulig å fravike dette kravet. Når situasjonen er at 3 500 mennesker står i kø, blir det en illusjon å tro at det er den enkeltes rusavhengighetshistorie som ligger til grunn for at man får hjelp. Da blir systemet dessverre fort veldig firkantet og vil bli brukt imot enkelte, dvs. at man lager et system som ekskluderer mange som har behov for hjelp. Derfor mener Fremskrittspartiet at det faktisk må være den enkeltes rusavhengighetshistorie som ligger til grunn, på linje med at det er den enkeltes sykdomshistorie som ligger til grunn for hvilken behandling man skal ha relatert til den.

Inge Lønning (H) [13:10:58]: Konfrontert med spørsmålet hvordan det henger sammen at man nedlegger behandlingsplasser innenfor rusomsorgen, samtidig som ventetidene for behandling øker, har både helseministeren og statsministeren flere ganger svart i Stortinget ved å vise til at det skyldes anbudsprosessen. Det må opplagt være feil. Det skyldes selvfølgelig dem som styrer anbudsprosessen, for det er jo de som definerer kvalitetskravene. Det er de som stiller opp krav til lengde på behandlingstilbud, f.eks. Anbudsprosessen i seg selv styrer ingenting. Det er de som definerer vilkårene, som styrer, og hvis resultatet er uheldig, kan man ikke gjemme seg bak anbudsprosessen.

Statsråden henviste flere ganger til sin dialog med Helse Sør-Øst. Hvis statsråden i sin dialog med Helse Sør-Øst, som foregår bak lukkede dører, sier det samme som hun sier i sin dialog med Stortinget her i dag, nemlig at man skal legge vekt på individuelle vurderinger, man skal legge vekt på fleksibilitet osv., så må enten hørselen være nedsatt i det regionale helseforetaket, eller så må evnen til å oppfatte budskapet være begrenset. Det er, for meg i hvert fall, ganske umulig å begripe hvordan man kan definere vilkår som er så firkantede at man setter et fast antall kalenderdager, som skal gjelde uansett pasientens tilstand og uansett prognose, og hvor behandlingstilbudet skal avvikles når kalenderen sier det. Hvordan det kan forlikes med den tilnærming statsråden har når hun fører dialog med Stortinget, er meget vanskelig å forstå.

Det må vel være mulig for statsråden i sin dialog med de regionale helseforetakene f.eks. å si helt klart og tydelig at man ikke skal avvikle behandlingsplasser i det hele tatt før man har minst likeverdige tilbud å sette inn i stedet. Grunnen til at så mange reagerer både av organisasjoner og av fagfolk på dette feltet når det gjelder det som er i ferd med å skje i Helse Sør-Øst, er nettopp at de ser at det er det som skjer - som et resultat av en firkantet tilnærming nedlegger man behandlingsplasser det er meget god bruk for, uten at man er i stand til å komme opp med tilfredsstillende alternativ.

Kirsti Saxi (SV) [13:14:17]: Jeg har lyst til å fokusere litt på en annen side av det med rus og rusbehandling.

Forebygging har ikke vært nevnt med et ord i denne sammenhengen. Stortinget har jo behandlet St.meld. nr. 16 for 2006-2007, som heter «… og ingen sto igjen», hvor man understreker viktigheten av tidlig innsats. Så snart man ser at barn får problemer, skal man kunne møte dem. Tidlig innsats skal bl.a. være med på å bekjempe problemer ved at man organiserer tverrfaglige team rundt barn veldig tidlig. Dette arbeidet er man i gang med å få til. Man tenker på kommunen, og man tenker at det enkelte barn skal være i fokus. Også i forbindelse med sykehus og sykehusstruktur har man sett viktigheten av at man styrker primærhelsetjenesten. Ved en sånn omlegging - ved å tenke tidlig, ved å tenke der barn bor, og at behandlingen i større grad skal kunne settes inn der, på sikt - mener jeg vi er i gang med å tenke at vi skal ha en forebyggende politikk som skal forhindre at vi får stadig nye rusmisbrukere. En forutsetning for at man skal få til individuelle planer rundt den enkelte rusmisbruker, er nemlig at man har gode tverrfaglige team bygd opp i kommunene, slik at man er i stand til å følge opp slike planer. Det å ha gode sosiale nettverk og gode boligtilbud handler også om at man har mulighet til å legge til rette for det i lokalmiljøene.

Dette er ting som Regjeringen nå har veldig fokus på. Regjeringspartiene ser at det med å følge opp barn tidlig, det med å styrke tiltak rundt den enkelte også på kommunenivå, er viktig fra begynnelsen av. Det synes jeg har vært for lite vektlagt i denne saken.

Statsråd Sylvia Brustad [13:16:57]: Til representanten Lønning, som sier at statsministeren og jeg på vegne av Regjeringa gjemmer oss bak anbudsprosesser: Det er sjølsagt ikke riktig. Jeg forstår det slik at representanten Lønning og andre er opptatt av innholdet i det som nå ikke er så rendyrkede anbud som det var under den forrige regjering - og det var det mange som var fortvilet over - men som er en konkurranse på en litt annen måte. Men hvis det er slik at Høyre nå mener at alle, uansett, skal få ja, er det ikke noe poeng verken å ha konkurranse eller anbud, og i så fall er det noe nytt.

Helse Sør-Øst har et ansvar for å sikre sine innbyggere et tilbud, og, etter en individuell vurdering, sikre tilbud av god kvalitet - og det er sjølsagt slik, som representanten Nesvik sa fra denne talerstolen, at også mennesker med rusproblemer har veldig ulike behov - og det er det Helse Sør-Øst og andre må sørge for er der. Jeg hører at det er synspunkter på det innholdet de har lagt til grunn, og det skal jeg sjølsagt ta med meg tilbake.

Så til representanten Dåvøy. Jeg er helt enig i at LAR sjølsagt må være noe mer enn bare medisiner. Det er jo hele pakka som er viktig her, slik flere har vært inne på, både arbeid og sosiale tjenester og det å komme tilbake. La meg bruke et eksempel på en institusjon som åpenbart er vurdert til å ha god kvalitet, og det ser en på resultatene. Det er en institusjon som heter Fredheim Vernehjem i Ringsaker, som har noen av de tyngste rusmiddelavhengige fra denne byen. De oppnår altså svært gode resultater, og de mener at det opplegget som en nå baserer seg på, gjør at det også stilles større krav til dem, noe som gjør at de får gitt bedre tilbud til sine brukere, både når det gjelder sjølve rusproblemet, og også når det gjelder det å kunne komme tilbake til et så normalt liv som mulig, som bl.a. inneholder aktivitet, bolig og den type ting. Det er den type tilbud vi er nødt til å ha mer av. Derfor er jeg enig med representanten Dåvøy i at vi må ha et mangfold av tilbud på ulikt vis.

Når det så gjelder representanten Fredriksen og LAR-aldersgrensen, bare gjentar jeg det jeg sa i stad, og som flere talere har vært inne på, at det finnes unntak fra hovedregelen også her, men igjen: også etter en individuell vurdering.

Så er jeg også enig med representanten Ludvigsen i at vi sjølsagt skal se hen til andre land. Men denne regjeringa har stilt krav, som den forrige, om at veksten innenfor rusfeltet og psykiatrien skal være større enn innenfor somatikken. Det følges heldigvis opp i sjukehusene, men det betyr ikke at alt er løst.

Til slutt har jeg lyst til å si, og representanten Saxi var inne på det: Alt henger sammen med alt. Jeg skulle ønske at de partier som jeg er glad for har et stort engasjement for at behandlingstilbudet er bra, hadde det samme sterke engasjementet for å se på hva det er som gjør at unge mennesker får problemer. Henger dette f.eks. også sammen med en meget liberal skjenkepolitikk og andre ting, som noen av partiene står i spissen for ved å gå inn for at det holdes lengst mulig åpent? Jeg håper engasjementet er like stort i alle ledd av denne viktige problematikken, fra forebygging til ettervern.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:20:08]: Det som fikk meg til å ta ordet, var innlegget fra representanten Dåvøy, som snakket om LAR, legemiddelassistert rehabilitering. Hun nevnte at folk går til LAR-behandling og ruser seg likevel, og at det kanskje er behov for å stramme inn på kriteriene. Det synes jeg faktisk er ganske oppsiktsvekkende å høre, at folk som har vært igjennom en rekke behandlingstilbud, som har forsøkt så mye, som har greid å komme seg inn på legemiddelassistert rehabilitering, eventuelt etter en sprekk eller to, skal skvises ut også av et slikt opplegg. Jeg synes det er svært beklagelig å høre dette fra en representant som jeg faktisk trodde var opptatt av at også rusmiddelomsorg handler om noe mer enn bare rusfrihet, at det også handler om å få et kvalitativt bedre liv. Så er vi alle enig i at en skal ha gode rammer omkring dette - og det brukte jeg faktisk også tiden til å snakke om i mitt innlegg - med botilbud, treningstilbud og det ene med det andre, samtidig som de får legemidler. Men det må ikke være sånn at vi også når det gjelder den type tilbud, faktisk skal stramme inn og ekskludere folk som har vært igjennom så mye.

Presidenten: Laila Dåvøy har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Laila Dåvøy (KrF) [13:22:19]: Stortinget, alle partiene, har flere ganger i ulike innstillinger påpekt at LAR skal følges av andre nødvendige tiltak. Det er mitt poeng.

Når vi i dag hører at så mange pasienter i Oslo som går på legemiddelassistert rehabilitering, ruser seg i tillegg - dette kommer fra rusmiljøet selv - mener jeg at det er absolutt nødvendig å rope et varsku.

Og ja, jeg mener man bør stramme inn på kriteriene for bruk av LAR, som jeg sa i mitt innlegg i sted, slik at det blir en vanskeligere start i LAR på den måten at ingen får det med mindre det samtidig følges av andre nødvendige tiltak. Det er for mange i dag som bare får LAR som den eneste behandlingsmetoden. Dette er det eksempler på, og det bør ikke skje.

Inge Lønning (H) [13:23:40]: Statsråden var i sitt siste svar i nærheten av å ordlegge seg på samme måten som statsministeren har gjort i denne sal, nemlig å si at ved anbud som innebærer konkurranse, må man akseptere at det er noen som taper. Det var nettopp det jeg siktet til, at det blir helt feil når man bruker henvisningen til anbudsregler som begrunnelse for at man ikke er i stand til å prioritere rusfeltet tilstrekkelig når det gjelder volum på tilbudet. Det som er avgjørende er ikke den tekniske fremgangsmåten ved bruk av anbud, det avgjørende er hvor mye penger man er villig til å bruke på å kjøpe plasser. Den som går tapende ut av dette, er ikke de institusjonene som ikke får tilslag, det er brukerne som ikke får et tilbud, som er taperne. Det er litt underlig at det ikke ser ut til å bekymre statsråden det ringeste.

Det ville være mer nærliggende å velge den innfallsvinkel å spørre, når ventetidene øker, og når antallet behandlingsplasser samtidig reduseres - har vi da virkelig råd til å la veletablerte private institusjoner bli nedlagt fordi de ikke får betalt for plassene med offentlige midler? Ville det ikke vært nærliggende å legge det prinsippet til grunn at man i hvert fall ser til at ikke godt etablerte fagmiljøer blir oppløst og veletablerte institusjoner er nødt til å stenge døren før man er helt sikker på at man har minst like gode og minst like tallrike tilbud i offentlig regi? I dag skjer det i omvendt rekkefølge. Man rir prinsipper som fører til at ventetider øker og behandlingsplasser blir nedlagt. Så stiller man i utsikt at man kanskje i fremtiden skal trappe opp det offentlige tilbudet.

Det er godt mulig å akseptere konkurranse hvor noen taper på de fleste områder, men det er ikke mulig å akseptere en politikk som fører til at de svakeste, nemlig de som har bruk for behandlingsplassene, taper.

Statsråd Sylvia Brustad [13:26:33]: Jeg forstår det slik at representanten Lønning prøver å skape et bilde av at denne regjeringa, våre partier og våre representanter, verken engasjerer seg eller er bekymret for mennesker med rusproblemer. Det er faktisk helt feil.

En annen faktafeil er at vi ikke er opptatt av volum. Sjølsagt er vi det. Det er en av grunnene til at denne regjeringa har foreslått og dette Stortinget - går jeg ut fra - har vedtatt 350 mill. kr mer til denne sektoren enn da vi overtok etter den regjeringa som Høyre satt i.

Så er det også slik at ventetidene i fjor var stabile på dette området, men jeg er helt enig i at de er for lange fordi det ikke er god nok hjelp i alle deler av landet.

Så sier representanten Lønning at vi rir prinsipper, og da spør jeg: Hvilke prinsipper er det representanten Lønning mener at vi rir? 60 pst. av det som blir kjøpt innenfor denne sektoren, blir kjøpt fra private ideelle institusjoner. På denne sektoren, som når det gjelder rehabilitering, barnevern og mange andre områder, er vi svært opptatt av å ha god og tett kontakt og nært samarbeid med private ideelle institusjoner - først og fremst - og det har vi til de grader. Det er helt nødvendig innenfor denne sektoren.

Det offentlige bygger opp. Vi bruker mer penger på denne sektoren, og vi tenker volum, men vi er særdeles opptatt av kvalitet. Det som er Helse Sør-Østs oppgave - jeg skal sjølsagt ta med meg de signaler som kommer fra mange talere her - er at de må sikre sine innbyggere. Nå snakker vi om gamle Helse Øst, der de har hatt denne runden allerede, gamle Helse Sør er ikke ferdig. De må sikre at de som trenger hjelp, faktisk får det ut fra sine individuelle behov. I den sammenhengen må vi ha mangfold.

Jeg hører diskusjonene rundt LAR. Jeg mener det er helt riktig og nødvendig at en del mennesker får LAR. Nå er det ikke slik at det er 3 500 som står i kø for å få LAR. Det er et betydelig mindre antall, men hvis vi ser på køen totalt for forskjellige typer tverrfaglig spesialisert behandling, er det sjølsagt for mange som står i kø. For noen vil LAR være det riktige, men sjølsagt med et bredere tilfang enn bare medisiner, og for andre vil det være andre tilbud som er det riktige.

Vi gjør så godt vi kan. Vi skal gjøre enda mer på denne sektoren både når det gjelder penger og andre ting. Men jeg må nok si jeg reagerer noe når representanter, særlig fra Høyre, prøver å skape et bilde av at vi ikke er engasjert, når vi vitterlig både kan vise til mer penger på dette området og andre ting som gjør at flere vil få hjelp.

Presidenten: Sonja Irene Sjøli har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:29:29]: Jeg har lyst til å spørre statsråden om hun mener at alle de behandlingsplasser og institusjoner som nå står i fare for å bli nedlagt, ikke holder faglig mål, og at de ikke har god nok kvalitet. Hvis svaret er ja og man fremdeles trenger mange behandlingsplasser, hvorfor kan ikke helseforetakene eller statsråden gjennom sin styringsmulighet sørge for at disse institusjonene ved å inngå et samarbeid, en samhandling, får mulighet til å heve kvaliteten, slik at flere kan få behandling? Jeg har inntrykk av at vi er enige om at vi trenger flere plasser, at flere trenger behandling. Da må man jo kunne satse på dem som faktisk har gitt gode tilbud i flere år, og sørge for at kvaliteten tilfredsstiller de kravene vi har satt. Når så mange står i kø, synes jeg det er meningsløst at behandlingstilbud nedlegges.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:30:58]: Vi går mot slutten av debatten. Statsråden har i hvert fall på en del områder strukket ut en hånd og sagt at man nå vil se på en del av dette og følge opp. Det synes jeg er positivt.

Jeg håper videre at Regjeringen snart vil legge fram en sak for Stortinget om et helhetlig behandlingstilbud innenfor rus, og at man i den forbindelse også tar på alvor de innspill som har kommet i debatten i dag. Vi kan være uenige om enkeltting, og vi kan være uenige om svært mange ting, men jeg tror at vi i hvert fall må prøve å finne fram til et tilbud som blir bedre enn i dag til denne gruppen, nettopp for å redde liv og sørge for at flest mulig kommer ut av det - unnskyld uttrykket, men det er det det er - rushelvetet som de faktisk befinner seg i.

Så må jeg få komme med en kommentar til representanten Laila Dåvøy. Jeg håper representanten ikke mener det hun faktisk sa fra denne talerstolen, at ingen skal få komme inn i LAR-systemet uten at alt annet er på plass fra dag én. Da vil vi se at antall overdosedødsfall går rett i været. Jeg vil sterkt advare mot det. Jeg håper at det Laila Dåvøy faktisk mente, var at man skal ha krav på en oppfølging og et tilbud samtidig som man starter opp, at man ikke skal gripe fatt i det den andre veien. LAR er i utgangspunktet på mange måter en livreddende behandling, og man må sørge for at tiltakene følges opp rundt den enkelte. Vi må ikke komme dit hen at vi skal stramme inn LAR-systemet ytterligere, eller fjerne det for mange. Da vil mange liv gå tapt. Det kan vi ikke risikere. Jeg regner med at jeg og representanten Dåvøy er helt på linje i denne sammenheng. Det er viktig at tiltakene blir fulgt opp. Vi må ikke gjøre det slik at flere dør i denne køen.

Jorodd Asphjell (A) [13:33:21]: Rusproblematikken som vi ser spesielt her i hovedstaden, Oslo, men også ellers i landet, sier noe om hvilken hverdag enkeltmennesker og familier lever i. Flere og flere blir stadig avhengig av ulike rusmidler. Det er et samfunnsproblem vi virkelig må ta på alvor. Dette gjelder ikke bare enkeltmennesker, men også alt rundt.

Jeg har selv vært styreleder og jobbet i ruskollektiv i mange år. Ungdommer, både gutter og jenter, kan i en tidlig fase av livet bli avhengige, med alle de problemer det fører med seg, både familiært og sosialt, for skolegang, kriminalitet, osv.

Legemiddelassistert rehabilitering er viktig for dem som har kommet veldig langt i misbruket sitt, og som ikke kommer seg ut av dette. Hvordan skal man hjelpe dem videre i livet, slik at de samtidig blir rusmiddeluavhengige på sikt? Jeg synes at prinsipielle spørsmål om private, ideelle eller offentlige institusjoner blir en avsporing av debatten. I dag er 60 pst. av behandlingsinstitusjonene private og ideelle. Dette er organisasjoner som gjør en kjempegod jobb. Det har de gjort i tiår etter tiår, med en idealistisk bakgrunn og god kompetanse. Samtidig handler det ikke alltid bare om antall plasser. Det handler veldig mye om kvaliteten på plassene.

I alle år har vi etterspurt hvilken type behandlingsform som virker best, ikke hvilken behandlingsform som er best for det offentlige, men hvilken som virker best for den som har bruk for tilbudet. Hva kan bidra til at unge jenter og gutter kommer seg ut av rusmiddelavhengighet? Ikke la oss da føre debatten om prinsipielle syn på offentlige og private institusjoner.

Stortinget har, med bakgrunn i Regjeringen, tross alt plusset på dette budsjettet 360 mill. kr. Det har vi gjort fordi vi ønsker å styrke innsatsen på rusmiddelområdet. Det å integrere rusmiddelavhengige tilbake til samfunnet, enten til skole, til familie, til venner eller jobb, er ikke noe som kan vedtas. Hvilke holdninger vi har til dem som kommer skjevt ut, er noe hver enkelt selv må arbeide med. Det beste vi kan gjøre, er å hjelpe til med å gi dem god kvalitet, både i skole og arbeidsliv og ikke minst i behandlingsinstitusjoner.

Statsråd Sylvia Brustad [13:36:32]: Bare til representanten Sonja Sjøli: Representanten Sjøli vet veldig godt at jeg sjølsagt ikke, like lite som Dagfinn Høybråten og Ansgar Gabrielsen, kan gå inn og vurdere hver enkelt institusjon. Det som er vår oppgave, er å følge opp det Stortinget sier. Vi må sørge for at vi gir best mulig hjelp til flest mulig, og at tilbudet er av god kvalitet.

Jeg mener at representanten Asphjell er inne på et viktig poeng når han sier at dette handler om noe mer enn sjølve behandlinga, som sjølsagt er kjempeviktig, men i behandlinga er ikke minst det å komme tilbake til et aktivt liv og arbeidslivet avgjørende viktig. Da skulle jeg ønske at flere bedrifter ville gjøre som Stormberg. De snur sine søknadsbunker og sier at 25 pst. - start gjerne på noe mindre, men det er i hvert fall et mål - eller x antall prosent av vår arbeidsstokk bør være mennesker som på ulikt vis har slitt, enten med rusmiddelproblemer, psykiske lidelser eller hva det er. Jeg har sjøl møtt mange av de menneskene, som i dag gjør utmerkede jobber. De har fått hjelp til å komme tilbake til et liv, har blitt vist tillit. Det er en bedrift med svært lite sjukefravær, og som produserer - så vidt jeg skjønner - solide ting, og omsetter for ca. 100 mill. kr i året. Jeg håper at flere bedrifter kan tenke som Stormberg, for det betyr særdeles mye med hensyn til å lykkes med å komme tilbake etter at en har hatt problemer av ulik art gjennom mange år.

Jeg skal forsøke ikke å forlenge debatten, men jeg merker meg sjølsagt det engasjementet alle i denne salen har for å gjøre situasjonen for dem som sliter, enda bedre. Jeg merker meg også at det virker som Høyre i denne debatten, som i sjukehusdebatter, er mest opptatt av det å behandle - og det er sjølsagt veldig viktig - og ikke er fullt så opptatt av å diskutere hvordan vi kan hindre at folk blir sjuke, hvordan vi kan hindre at folk får problemer med rus. Alt henger sammen, og derfor må man, slik vi ser det, være opptatt av begge deler.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [13:38:48]: Det er åpenbart slik at det ene ordet tar det andre. Den siste debatten som statsråden la opp til, er det selvsagt umulig å føre på tampen av en slik debatt som dette. La meg bare minne om at all nedbygging av plasser på dette feltet pussig nok treffer private institusjoner - uten unntak - mens det som bygges opp i offentlig regi, regelmessig er tre eller fire ganger så dyrt. Det vil si at man får tredjedelen eller bare fjerdedelen så mye igjen for pengene. Og det er jo et tankekors - for brukerne i hvert fall.

Når jeg brukte uttrykket «rir prinsipper», er ikke det mer merkelig enn å vise til at det faktisk står i Soria Moria-erklæringen. Dermed må det formodentlig være et prinsipp at denne regjeringen ønsker å redusere bruken av private tilbydere generelt innenfor helsefeltet, og da er det jo naturlig at RHF-ene oppfatter at det også gjelder denne sektoren.

Statsråd Sylvia Brustad [13:40:01]: Jeg merker meg at representanten Lønning leser Soria Moria-erklæringen som enkelte leser Bibelen. Det betyr at han ikke viser til alt det som står der, for der står det faktisk veldig tydelig at vi er veldig for private ideelle tiltak når det gjelder rusomsorgen og innenfor andre områder. Vi har også sagt at private kommersielle tiltak er et godt supplement, sjøl om vi mener at den offentlige kapasiteten først og fremst skal utnyttes, før den kommersielle.

Det er altså ikke riktig når representanten Lønning her prøver å skape et bilde av at denne regjeringa ikke vil satse og samarbeide med private ideelle organisasjoner innenfor denne omsorgen. Vi bruker mer penger på å kjøpe tilbud hos private i år enn vi har gjort tidligere.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.