Carl I. Hagen (FrP) [10:08:59] (ordfører for saken): Målet med Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon har vært å undersøke myndighetenes arbeid med å redusere NO_x-utslipp for å kunne oppfylle forpliktelsene i Göteborgprotokollen, som ble undertegnet i 1999. Undersøkelsen inkluderer de sektorene som myndighetene har fremhevet som vesentlige for å nå målene om NO_x-reduksjon, og tar for seg følgende problemstillinger:

• Har utviklingen av NO_x-utslipp vært tilfredsstillende ut fra forpliktelsene i Göteborgprotokollen?

• Har Miljøverndepartementet ivaretatt sitt ansvar som overordnet miljømyndighet ved å følge opp målene for NO_x-utslipp på en hensiktsmessig måte?

• Har bruken av virkemidler overfor de enkelte kildene vært tilstrekkelig for å bidra til reduksjonen av NO_x-utslippene?

Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til at Riksrevisjonens undersøkelse gir en fin faglig oversikt innenfor et meget komplisert område. Vi har merket oss at Norge i 1999 undertegnet Göteborgprotokollen om reduksjon av gasser, inkludert nitrogenoksider - NO_x - som fører til forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon.

På flere punkter har komiteen delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, bestående av regjeringspartienes fraksjoner, viser til at man kanskje kunne ha gjort et bedre arbeid tidligere, før den sittende regjering ble dannet.

Men det er en samlet komite som registrerer at Riksrevisjonens undersøkelse konkluderer med at det er lite sannsynlig at Norge vil oppfylle forpliktelsene i Göteborgprotokollen om reduksjon av NO_x-utslipp ned til 156 000 tonn innen 2010. Jeg forutsetter at statsråden vil redegjøre nærmere for hvorledes Regjeringen har tenkt å legge opp arbeidet for om mulig å nå de forpliktelsene Norge har påtatt seg.

Komiteen har merket seg at undersøkelsen er grundig analysert og dokumentert med statistiske data fra SSB, supplert med nødvendige dokumenter, møter og intervjuer. Det fremkommer at de viktigste utslippskildene i Norge er alle skip i norsk farvann, offshore petroleumsvirksomhet, veitrafikk og fastlandsindustri. Komiteen ser at skipstrafikken og offshorevirksomheten har vist økende utslippsmengder, mens NO_x-utslippene fra veitrafikk og fastlandsindustri er avtagende.

Komiteen har også merket seg at offshore petroleumsvirksomhet står for drøye 30 pst. av de nasjonale utslippene, hvor energianleggene står for 90 pst., mens avrenning av gasser, fakling, bidrar til 10 pst. av utslippene. Bruk av lavNO_x-teknologi offshore er det mest effektive av tiltakene, og komiteen registrerer myndighetenes godkjenning av operatørenes plan for utbygging og drift, PUD, som et sentralt virkemiddel for å regulere NO_x-utslippene fra offshoresektoren. Vi har altså virkemidler for her å kunne gjennomføre betydelige reduksjoner hvis vi ikke får den ønskede virkning fra det nyetablerte NO_x-fondet.

Her foreligger en mindretallsmerknad fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, hvor vi setter spørsmålstegn ved forskjellsbehandlingen mellom den norske fiskeflåten og kystfarten, med bl.a. hurtigruteskipene og den internasjonale skips-, cruise- og fergetrafikk ut fra norske havner, som overhodet ikke blir belastet med NO_x-avgift. Vi vurderer situasjonen slik at dette er en betydelig konkurransevridning hvor norske interesser og næringer blir skadelidende. Mens kystfart og fiske lider under økt avgiftsbelastning, slipper på den annen side de daglige og mange fergeavganger fra norske havner til Tyskland og Danmark samt den sterkt økende cruisetrafikken i norske farvann disse økonomiske belastninger. Det er et forhold som disse medlemmer håper kan rettes opp, idet NO_x-avgiftene i seg selv ikke reduserer utslippene. Det gjør kun utviklingen i teknologien og fornyelse av flåten. Jeg ber også her statsråden merke seg disse synspunktene og kommentere hvorledes man kan hindre denne konkurransevridningen, som er en konsekvens, og som likevel har liten innvirkning på NO_x-utslippene, da det er den teknologiske utviklingen som styrer det.

Komiteen viser også til at det etter fremlegging av Riksrevisjonens rapport er etablert et NO_x-fond for næringslivet. Vi viser til at Stortinget i desember 2006 gjorde vedtak om å etablere en fondsordning, men at det tok lang tid å få etablert et mandat for forhandlingene, og at dette ikke kom på plass før høsten 2007. Etter at enighet ble oppnådd i januar 2008 om hovedpunktene i en avtale, har Miljøverndepartementet brukt lang tid for å få ferdig notifikasjonen til ESA, slik at avtalen kunne undertegnes først 14. mai d.å. Komiteen viser til at det på grunn av disse forhold ikke har vært mulig for Riksrevisjonen å vurdere virkningen av den nye ordningen med NO_x-fondet, men vi har grunn til å tro at denne vil virke positivt på reduksjonen av norske NO_x-utslipp. Jeg ber også her statsråden gi opplysninger om det er noe kunnskap på dette området om hvorvidt NO_x-fondet ser ut til å virke slik det er forventet å gjøre.

Svein Roald Hansen (A) [10:14:52]: Riksrevisjonens rapport er en ganske omfattende kritikk av manglene ved arbeidet med å oppfylle de forpliktelsene som Norge påtok seg ved å undertegne Göteborgprotokollen i 1999, slik saksordføreren har gjennomgått.

Det er samtidig få av Riksrevisjonens rapporter som så mange regjeringer og partier må stå til ansvar for, som denne. Göteborgprotokollens forpliktelser om å redusere utslippet av NO_x ble undertegnet i 1999, av Bondevik I-regjeringen med Venstres Guro Fjellanger som miljøvernminister. Så overtok Stoltenberg I-regjeringen, med Arbeiderpartiets Siri Bjerke i Miljøverndepartementet, ansvaret. Deretter kom Bondevik II-regjeringen, først med Høyres Børge Brende, deretter med Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide, før dagens regjering, med en miljøvernminister fra Sosialistisk Venstreparti, inntok departementet.

Det har vært fire regjeringer hvor alle partier, unntatt saksordførerens, har vært representert, og seks miljøvernministre har hatt sjansen, men ikke grepet den, til å starte opp arbeidet med å gjøre det som er nødvendig.

Og om saksordføreren sikkert vil bedyre sitt partis uskyld, var i hvert fall partiet fødselshjelper for den regjeringen som har hatt lengst tid på seg, selv om det ikke gikk så lang tid før jordfaren frasa seg ansvaret for barnet.

Jeg tror vi skal ta denne saken som en alvorlig påminnelse om at det å undertegne en internasjonal avtale ikke er nok. Signaturen må følges opp med konkrete tiltak hvis gode målsettinger skal nås. Med det alvor som er brakt inn i klimatruslene, må vi la Riksrevisjonens anmerkninger bli en inspirasjon til alle for å gjøre det som er nødvendig for å oppfylle Göteborgprotokollen.

Det er ennå tid til å nå målene. Det er ennå mulig å gjøre Riksrevisjonens spådommer om at målene ikke blir nådd, til skamme. Og det er mulig å oppnå reduksjoner av miljøskadelige utslipp. Göteborgprotokollen setter utslippstak også for svovel, nitrogenoksider, ammoniakk og flyktige organiske forbindelser.

Konvensjonen for langtransportert grenseoverskridende luftforurensning har gjort opp status. Dette viser at protokollens europeiske deltakerland har redusert utslippene av svovel med 73 pst., nitrogenoksider med 35 pst., ammoniakk med 21 pst. og flyktige organiske forbindelser med 51 pst.

Det går altså an å få til betydelige reduksjoner.

Øystein Djupedal (SV) [10:17:34]: Riksrevisjonen har utført en viktig og interessant undersøkelse om hvordan Norge har fulgt opp forpliktelsene for reduksjon av nitrogenoksider, NO_x, i Göteborgprotokollen, som Norge signerte sammen med andre europeiske land 30. november 1999.

Riksrevisjonen har helt åpenbart rett i at arbeidet under ulik politisk ledelse i Miljøverndepartementet har vært preget av manglende framdrift og resultater - at det ikke har vært en samlet plan for måloppnåelse, og at det ikke er blitt gjennomført en byrdefordeling mellom de ulike aktører.

Derfor konkluderer Riksrevisjonen med at de virkemidlene som ble iverksatt pr. september 2007, ikke er tilstrekkelige for å nå de mål som er satt i protokollen. Riksrevisjonen konkluderer med at det er overveiende sannsynlig at Norge ikke klarer å innfri forpliktelsene om NO_x-reduksjon innen 2010. La oss håpe at dette ikke er tilfellet.

Jeg vil for det første trekke fram at Norge har klart å ha en bedre framdrift når det gjelder kutt i utslipp av svoveldioksider og andre utslipp som også er regulert i Göteborgprotokollen.

Norge sliter definitivt med å kutte i NO_x-utslippene. Det magiske nivået er å komme under 156 000 tonn i 2010. Norge har redusert utslippene med 18 000 tonn, men det gjenstår hele 39 000 tonn. Det blir en tøff utfordring, men det er ikke en umulig oppgave å klare dette hvis man har politisk vilje til å lykkes med det.

Flertallet står alene om to viktige poeng i innstillingen. Det første er at vi mener at Norge ville vært i en langt bedre stilling med hensyn til å nå forpliktelsene dersom det hadde vært mer fortgang i arbeidet under tidligere regjeringer. Det er ganske spesielt at ikke opposisjonen er enig med flertallet i dette. Arbeidet i FN-regi med å redusere forurensende utslipp i Europa har pågått siden 1979. Norge har hatt nasjonale utslippsmål for NO_x siden 1989, og Göteborgprotokollen ble undertegnet i 1999. Vi har altså hatt tid til å utvikle gode nasjonale virkemidler. Vår påpeking av treghet i arbeidet treffer flere regjeringer. Det er likevel grunn til å bemerke at i fire av de sju årene etter at Norge ratifiserte Göteborgprotokollen, var det Kjell Magne Bondevik som satt som statsminister i to regjeringer og hadde ansvaret for framdriften.

Det andre poenget er at myndighetene har fått fart på arbeidet, særlig det siste året, ved innføring av NO_x-avgift fra 1. januar 2008 og avtalen mellom Miljøverndepartementet og 14 næringsorganisasjoner i mai 2008. Denne avtalen innebærer at NO_x-avgiften betales inn til et NO_x-fond, der pengene brukes direkte til å utvikle og innføre ny miljøteknologi for å kutte i NO_x -utslippene. Utslippsforpliktelsene for 2010 skal i henhold til avtalen være fullt ut gjennomført innen utgangen av 2011. I tillegg til avtalen med næringslivet vurderer Regjeringen nå hvilke ytterligere utslippsreduksjoner som kan gjennomføres når det gjelder kilder som ikke omfattes av avtalen.

Flertallet mener det er feil å gi opp eller utsette forpliktelsene i Göteborgprotokollen. I stedet for å resignere, som opposisjonen etter mitt skjønn her gjør, bør Riksrevisjonens undersøkelse være en inspirasjon både for Regjeringen og for Stortingets partier til å forbedre virkemiddelbruken slik at vi kan innfri de forpliktelsene som ligger i Göteborgprotokollen.

Göteborgprotokollen er en av de absolutt viktigste miljøavtalene Norge har inngått. Under Göteborgprotokollen vurderes ulike gasser som fører til forurensning, overgjødsling og ozondannelse samlet. Protokollen omhandler svoveldioksid, nitrogenoksider, ammoniakk og flyktige organiske forbindelser. Göteborgprotokollen trådte i kraft i 2005.

Protokollen forplikter en rekke europeiske land til å kutte i utslipp som fører til forurensing, overgjødsling og bakkenært ozon. Dette er utslipp fra særlig olje- og gassutvinning, skipsfart, vegtrafikk og fastlandsindustri.

Gjennomføringen av Göteborgprotokollen vil koste Europa anslagsvis 500-600 milliarder kr i året. Norges andel av dette er anslått til et sted mellom 350 og 550 mill. kr årlig. Men det er viktig å understreke at nytteverdien av å redusere forurensende utslipp er minst dobbelt så høy som kostnaden ved det.

Riksrevisjonen påpeker at andre land har vært flinkere til å gjennomføre vel så tøffe krav og forpliktelser som det Norge ble stilt overfor i 1999. Vi er i rute når det gjelder svoveldioksid som følge av både en offensiv avgiftspolitikk og ikke minst avtaler med næringslivet. Det er likevel alvorlig når Riksrevisjonen har påpekt en rekke svakheter i myndighetenes samlede innsats for å kutte i NO_x-utslippene, og særlig Miljøverndepartementets overordnede ansvar for samordning og oppfølging, mangelen på helhetlige opplegg og vilje til å ta i bruk effektive virkemidler. Dette er åpenbart et arbeid som har støtt mot sektorinteresser og en frykt for konsekvenser, i tillegg til at det er faglig uenighet om virkemiddelbruk.

Myndighetene har altså ikke benyttet den muligheten de har til å fastsette nasjonale utslippskrav til skip etter sjødyktighetsloven, og bruk av forurensningsloven har i liten grad bidratt til å redusere utslipp fra petroleumssektoren offshore og fastlandsindustrien. Det er også grunn til å trekke fram at Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om myndighetene ved behandlingen av planer for utbygging og drift av installasjoner på sokkelen har utnyttet muligheten til å stille krav om bruk av lavNO_x-teknologi på energianleggene. Offshore petroleumsvirksomhet står for drøyt 30 pst. av de nasjonale utslippene, hvor energianleggene står for hele 90 pst., mens avbrenningen av gasser, altså fakling, består av 10 pst. Bruk av lavNO_x-teknologi offshore er det mest effektive av tiltakene, og komiteen registrerer myndighetenes godkjenning av operatørenes plan for utbygging og drift som et sentralt virkemiddel for å regulere NO_x -utslippene fra offshoreindustrien.

Jeg ser fram til det Regjeringen har meldt til Stortinget, nemlig at den vil komme tilbake høsten 2008 med en plan om ny framskriving av NO_x-utslippene og på den måten være i stand til å følge opp Riksrevisjonens anmerkninger videre.

Det som forbauser meg, er at opposisjonspartiene ikke ser fram til denne oppfølgingen av hvordan man skal klare å redusere NO_x-utslippene, og er da ikke med på det som etter mitt skjønn må være en helt åpenbar konklusjon på Riksrevisjonens merknad, nemlig at Regjeringen tar tak i dette og kommer tilbake til Stortinget med en plan for den videre oppfølging. Jeg ser fram til den planen som Regjeringen skal komme til Stortinget med høsten 2008, og er som sagt forbauset over at opposisjonen ikke gjør det samme.

Ola T. Lånke (KrF) [10:24:49]: Göteborgprotokollen om reduksjon av gasser, bl.a. NO_x, ble undertegnet av Norge i 1999 og godkjent i Stortinget i 2000. Norge har arbeidet aktivt for forpliktende internasjonale avtaler for reduksjon av langtransportert luftforurensning. Gjennom Göteborgprotokollen har vi forpliktet oss til å redusere utslippene slik at NO_x -utslippene i 2010 ikke vil overstige 156 000 tonn årlig. I 2006 var utslippene 195 000 tonn, en reduksjon med 18 000 tonn siden 1990.

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å undersøke myndighetenes arbeid med å redusere NO_x -utslipp for å kunne oppfylle forpliktelsene i Göteborgprotokollen. Riksrevisjonen konkluderer med at det er lite sannsynlig at Norge vil klare å oppfylle forpliktelsene i Göteborgprotokollen innen 2010. Det begrunnes bl.a. med at det er omfattende tiltak som skal gjennomføres i løpet av kort tid, og usikkerhet knyttet til virkemidlene.

Kristelig Folkeparti er enig i at slik det ser ut i dag, vil ikke Norge greie å redusere utslippene av NO_x i den grad vi er forpliktet til innen 2010. Regjeringen satset i utgangspunktet alt på ett kort - en NO_x-avgift som viste seg ikke å virke, og som også var dårlig utredet. Avgiften rammet næringslivet hardt, særlig fiskeri, sjøfart og reiseliv. Konsekvensene for næringslivet og mulige alternative virkemidler var ikke godt nok utredet. Til tross for at Regjeringen så at fiskeri, sjøfart og reiseliv ble hardt rammet, ønsket den ikke å komme med tilstrekkelige tiltak som kunne bidra til å lette denne vanskelige situasjonen for disse næringene, slik som f.eks. en merkbar økning i fiskerfradraget.

Det er uheldig at man ikke fulgte opp med en mer offensiv og målrettet strategi med tilrettelegging for fleksible løsninger og et mest mulig tverrsektorielt system med avgifter differensiert etter utslipp av NO_x og/eller tredjepartsløsninger. En slik strategi ville åpnet for langt mer styringseffektive virkemidler som direkte pålegg og krav finansiert ved hjelp av tredjepartsløsninger.

Den framforhandlede avtalen mellom staten og 14 næringsorganisasjoner er bra, men den kommer dessverre for sent. Kristelig Folkeparti har hatt tro på en fondsløsning. Det er bra at Regjeringen nå satser på dette.

Det er på tide at Regjeringen iverksetter mer styringseffektive virkemidler for reduksjon av NO_x-utslipp som gjør at Norge står bedre rustet til å innfri forpliktelsene etter Göteborgprotokollen.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:28:12]: Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetsutøvelse for reduksjon av NO_x-utslipp er viktig og gir en god faglig oversikt over et komplisert område, som også hele komiteen påpeker i innstillingen.

Jeg vil på vegne av Senterpartiet understreke at fokuseringen på virkemiddelbruk er viktig. Min korte kommentar her i dag går på at vi nok må innrømme at forslaget om NO_x-avgift som kom i forbindelse med statsbudsjettet, ikke var godt nok utredet, særlig med hensyn til konsekvenser og virkninger for næringslivet, ei heller med hensyn til betydningen for å imøtekomme kravene om reduksjon i utslippene. Derfor kom Stortingets vedtak om NO_x-fond, og det var viktig at det kom. Det er en frivillig avtale, og den ansvarliggjør næringslivet i mye større grad enn en ren NO_x-avgift ville gjort. Det er viktig å få fram at all innbetaling i NO_x-fondet går til konkrete miljøtiltak, som gjør at det er enklere på det viset å få med seg næringslivet i arbeidet.

Jeg vil understreke fra Senterpartiets side at det er viktig å finne ordninger i miljøarbeidet som ansvarliggjør næringslivet og ivaretar dets interesser, samtidig som en greier å oppnå de nødvendige målsettinger om reduksjon i utslipp. Slik sett er kanskje denne NO_x-avtalen mellom de 14 organisasjonene og staten en mal som vi også må se nærmere på og ta i bruk også ved framtidige tilsvarende ordninger.

Statsråd Erik Solheim [10:30:08]: Det er veldig positivt at Riksrevisjonen fokuserer på Norges arbeid med å overholde internasjonale miljøforpliktelser. Jeg imøteser flere slike granskinger fra Riksrevisjonens side. Det vil være en spore til forsterket og forbedret innsats. Så vi ønsker denne undersøkelsen velkommen.

Rapporten gir god innsikt i hvor krevende det er å få fram de nødvendige politiske beslutningene på et område hvor mange hensyn må veies mot hverandre.

NO_x-forpliktelsene i Göteborgprotokollen gjelder fra 2010. Den rød-grønne regjeringen arvet fra Bondevik II-regjeringen høsten 2005 det vi vil kunne kalle «en del løse betraktninger» om spørsmålet, men ingen politiske beslutninger av betydning.

Før jeg går inn på realitetene, må jeg si at jeg har opplevd opposisjonen i Stortinget mer imponerende enn i en sak hvor de selv har bestyrt huset og latt det forfalle i mange år, og så, i ettertid, kritiserer dem som går inn og begynner å renovere det huset.

Selvsagt ville det ha vært en langt sterkere situasjon hvis arbeidet med å oppfylle Göteborgprotokollen hadde startet da det skulle, seint på 1990-tallet, eller iallfall rett etter århundreskiftet. Grunnen til at så ikke skjedde, er selvsagt at dette er en vanskelig sak, med negative virkninger for enkeltpersoner og for enkeltnæringer - ikke av ond vilje fra noen, men fordi det er en vanskelig avveining mellom ulike hensyn. Derfor lot man saken skure, og derfor er den blitt vanskelig for oss, fordi vi får veldig kort tid på å løse den.

Vår regjering stod overfor en avveining mellom to alternativer, der det ene var det som økonomisk teori skulle tilsi, nemlig at en avgift er det beste. Jeg møtte seinest i slutten av forrige uke norske næringsdrivende som mente at en avgift ville vært det beste. Det ville gitt mer forutsigbarhet, sa de, og et helt rettferdig system. Det er selvsagt de som ville tjent på en slik løsning.

Vi har isteden valgt noe som ikke - i hvert fall veldig sjelden - har vært forsøkt, verken i Norge eller i andre land, nemlig en spesifikk avtale mellom Miljøverndepartementet og 14 næringsorganisasjoner om reduksjon av NO_x-utslippene. Bedrifter som forplikter seg etter avtalen, slipper å betale NO_x-avgift fram til 2011. Den viktigste positive virkningen av dette, slik jeg ser det, er at det gir en klar spore til utvikling av mer NO_x-teknologi i Norge.

Et av de mest inspirerende møtene jeg har hatt det siste året, var med Rolls-Royce i Bergen, som la fram hvilke teknologiske muligheter man har for å forbedre teknologien på skip slik at NO_x-utslippene reduseres drastisk. De sa at ved bare å endre kjølesystemet på en båt ville man kunne redusere NO_x-utslippene med 40 pst - og ytterligere 30 pst., tror jeg det var, ved å få en bedre propell. Det var slik at de lurte på når de ville nå Saddam Hussein-nivå, nemlig passere 100 pst. reduksjon, altså at båten så å si suger opp NO_x fra luften rundt når den går. Dette viser at det er enorme muligheter for teknologiforbedring på dette området.

Denne avgiften og dette systemet er ment å skulle stimulere til utvikling av teknologi i Norge. Det kan i heldige tilfeller være en konkurransefordel for Norge. Uansett er det gunstig for verden at slik teknologi blir utviklet.

Det at det har vært en reduksjon i NO_x-utslippene i Norge over den siste tiårsperioden, skyldes nettopp teknologiforbedring, men den teknologiforbedringen har vi minst del av æren for, for det er teknologiforbedringen i verdens bilindustri som drastisk har redusert NO_x-utslippene fra biler. De områdene hvor teknologien har stått stille inntil nylig, gjelder skip, fiskefartøy og en del industri, men på bilområdet har det vært en helt dramatisk reduksjon i NO_x-utslippene. Jeg tror vi må gi Toyota og en rekke andre mer av æren for det, enn norske vedtak. Men det viser at potensialet er der, og at også vi, gjennom denne avtalen, som jeg håper skal være fornuftig, kan ta del i den teknologiutviklingen.

Vi har nå fått en kombinasjon av NO_x-avgift og en kollektiv avtale med alle berørte næringer. Det er en unik avtale, som representerer et nytt og nyskapende virkemiddel i miljøpolitikken.

Næringslivet har med NO_x-fondet fått en mekanisme som sikrer at de billigste tiltakene vil bli gjennomført først. Men jeg er enig med Riksrevisjonen i det som også er blitt antydet av flere andre her, at vi kan risikere å komme i en situasjon hvor vi ikke makter å innfri forpliktelsene, i henhold til Göteborgprotokollen fra 1. januar 2010, men forhåpentlig så kort tid som mulig etter denne datoen.

Avtalen stiller store krav til næringslivet. Samtidig blir det økonomisk lettere for bedriftene å finansiere tiltakene. Jeg ser på avtalen som en prøvestein på om dette er en vei å gå på andre områder også. Skulle vi på denne måten lykkes med å redusere NO_x-utslippene i henhold til planen, slik jeg håper og tror at vi vil, er dette selvsagt en mekanisme som det vil være interessant å vurdere også for andre miljøområder. Skulle vi ikke lykkes, antar jeg at dette vil bli en engangsaffære. Da må vi prøve andre og mer klassiske økonomiske virkemidler i andre situasjoner. Men jeg håper og tror at vi vil lykkes, både med å redusere NO_x-utslippene og med å utvikle den nødvendige teknologien. Disse oppgavene er selvsagt tett sammenbundne.

Vi ser at også andre land er nysgjerrige på den norske løsningen, noe jeg anser som et tegn på at dette er en positiv løsning, som vekker internasjonal interesse.

Avgiftsfritak på grunnlag av avtalen med næringsorganisasjonene må godkjennes av ESA før dette kan iverksettes. Saken er nå til formell behandling i ESA. Avtalen vil gi de nødvendige utslippsreduksjonene fra de avgiftspliktige kildene og fra prosessindustrien, hvis den virker som den skal. I tillegg venter vi at nye avgasskrav vil gi ytterligere reduksjon i NO_x -utslippene fra veitrafikken. Regjeringen vurderer også hvilke utslippsreduksjoner som kan gjennomføres for andre kilder som faller utenfor avtalen, som f.eks. mindre fartøy, arbeidsmaskiner og oppvarming av boliger og næringsbygg.

Carl I. Hagen var opptatt av faren for konkurransevridning mellom dem som inngår i det norske systemet, og framfor alt fergetrafikken til Danmark og til Tyskland, som ikke blir belastet med NO_x-avgift. Dette er tatt med i en merknad fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Konkurransevridning er en bekymring. Vi gjør hva vi kan for å unngå en slik konkurransevridning. Hvor stor den er, skal være usagt. Den vil iallfall gjelde bare en veldig liten del av dem som er omfattet av det norske systemet. Det er selvfølgelig ingen konkurransevridning i forhold til skipsfarten eller mesteparten av kysttrafikken, men det kan være konkurransevridning i forhold til noen veldig få av dem som blir omfattet.

Det viktigste svaret på dette, i og med at Norge ikke kan diktere andre land, er å arbeide hardt innenfor verdens maritime organisasjon for å få globale systemer ikke bare for NO_x-reduksjon, men selvsagt også for CO₂ -reduksjon og reduksjon av andre utslipp. Vi skal allerede neste uke ha et møte i Oslo i verdens maritime organisasjon. Norge la i forrige uke fram synspunkter om dette i CO₂-forhandlingene i Bonn og vil arbeide hardt både innenfor IMO, innenfor FNs klimakonvensjon og på andre områder for å få til globale avtaler for å redusere utslippene fra skipsfart.

Jeg har tidligere erkjent overfor Riksrevisjonen at Norge ville vært i en bedre stilling i arbeidet med å redusere NO_x-utslippene dersom vi hadde hatt mer fortgang i virkemiddelarbeidet. Hadde vi startet tidligere, hadde vi vært bedre stilt. Riksrevisjonens kritikk har vært et viktig incitament til at det nå blir fart på arbeidet.

Per-Kristian Foss (H) [10:38:19]: Jeg er helt enig med statsråden i at det først og fremst er ved teknologiforbedring på dette området at NO_x -utslippene kan reduseres. Jeg skal ikke gå inn i drøftelsen av hvor lang tid det har tatt å få denne avtalen på plass med næringsorganisasjonene, og hvor klokt det var å ha en avgift alene som et førsteutspill. Der vil jeg egentlig bare vise til Lars Peder Brekks innlegg, som har problematisert dette på en også for meg dekkende måte.

Men på ett område er Norge faktisk i den situasjon at vi påvirker teknologiutviklingen direkte. Det er i petroleumssektoren, hvor det er departementet som godkjenner den teknologi som skal brukes på hvert enkelt felt. Plan for utbygging og drift av hvert enkelt felt må jo forelegges departementet og direktoratet, som godkjenner om man kan bruke turbiner med lavt NO_x-utslipp, eller om man kan bruke turbiner med høyere utslipp av NO_x .

Mitt spørsmål til statsråden er egentlig mer direkte: Hvorfor fortsetter man å godkjenne turbiner med høyt NO_x-utslipp på områder der det fins tilgjengelig teknologi, og der det er mulig med en godkjenning fra norske myndigheter til å gjøre det direkte? Kostnadsspørsmålet i dette tilfellet ligger først og fremst hos staten, for fradragsretten her er så høy at det i praksis er staten som betaler kostnadene.

Statsråd Erik Solheim [10:39:59]: Med hensyn til spørsmålet om avgift, eller trussel om avgift, versus avtale tror jeg ikke vi skal se bort fra effekten av Al Capones velkjente ord om at man kommer lenger med et vennlig ord og en pistol enn med et vennlig ord alene. Det kan vel hende at trusselen om avgift har gjort det lettere å forhandle fram den avtalen som vi nå har fått, enn det ville vært å gjøre det så å si helt på bar bakke. Det er kanskje også en av grunnene til at vi har fått til en slik avtale, mens det Bondevik-regjeringen etterlot seg, var løst snakk på dette området. Nå er avtalen der, og vi skal gjøre hva vi kan for å få den til å virke.

Jeg er ikke kjent med detaljene i det spørsmålet Per-Kristian Foss reiser, men jeg skal definitivt ta det med meg tilbake og se på hva vi kan gjøre for å få en raskere innfasing av mer miljøvennlig teknologi i oljenæringen når det gjelder NO_x.

Generelt er miljøteknologi spesielt på den måten at det er en nesten utelukkende politisk drevet teknologi i verden. Den utvikles i privat sektor, i private bedrifter og forskningsinstitusjoner, men det er når det offentlige setter rammene og driver den fram, at den kommer. Veldig lite miljøteknologi har blitt drevet fram av rene kommersielle hensyn, slik som det er på de aller fleste andre områder, hvor det er privat sektor i seg selv som driver teknologien videre.

Når det offentlige - særlig de avanserte markedene, og Japan er et fremragende eksempel på det, California er et annet - setter tøffe rammer for hva industrien kan gjøre, er det ganske ufattelig hvilken skaperevne det fins i det private næringsliv for å få teknologien på plass. Det å ha en tøff og streng regulering av oljevirksomheten er noe av det aller viktigste Norge kan gjøre for å få rask teknologiutvikling, for det er et av de få områdene hvor teknologiutvikling i Norge vil ha globale dimensjoner.

Uten å være veldig spesifikk når det gjelder det spørsmålet Per-Kristian Foss stiller, er jeg generelt utrolig enig. Vi må stille veldig strenge regler overfor oljevirksomheten for at de skal drive fram ny teknologi på dette området.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.