Presidenten: Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har sykdomsforfall. Nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen vil være til stede under behandlingen av saken.

Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter og Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Kari Lise Holmberg (H) [18:02:50] (ordfører for saken): Mange har ventet på - og imøteser - denne stortingsmeldingen. At Norge trenger mer utenlandsk arbeidskraft, har vært tydelig lenge. Selv om svært mange arbeidsinnvandrere nå har kommet til Norge, vil behovet trolig vedvare. Den store mangelen på arbeidskraft viser at vi må både forsterke inkluderingsarbeidet og øke arbeidsinnvandringen.

Stortingsmeldingen gir en god og grundig gjennomgang av de sammenhenger som spørsmålet om arbeidsinnvandring må vurderes opp mot og ses i forhold til. Den sier lite om integrering, men bør så absolutt kunne legge grunnlaget for en mer opplyst og nøktern debatt om arbeidsinnvandring framover.

Det er et bredt flertall som står bak komiteinnstillingen til St.meld. nr. 18 for 2007-2008, Arbeidsinnvandring. Både Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre kan sammen med regjeringspartiene stille seg bak de fleste forslagene i meldingen. Det er bare Fremskrittspartiet som reserverer seg og ikke stemmer for Regjeringens forslag. Imidlertid står partiet sammen med både Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre om enkelte tilleggsforslag.

Jeg vil kort redegjøre for noen av de punktene i meldingen som det er bred enighet om.

Det er et svært viktig grep at arbeidsgiver nå får større ansvar for rekrutteringen av fagfolk og nøkkelpersonell utenfor EØS-området. Graden av dette er vi imidlertid uenige om.

Det er positivt at vi er enige om å støtte forenklingstiltak som innebærer en enklere og raskere saksbehandling, herunder en rask overgang til elektroniske saksbehandlingssystemer i utlendingsforvaltningen. Nesten samtlige høringsinstanser har påpekt behovet for en enklere og raskere saksgang.

Så er det viktig at myndighetene fortsatt fokuserer på reguleringsmekanismene som skal forhindre sosial dumping og press mot avtaleverket i norsk arbeidsliv. Det er positivt at vilkårene for å kunne arbeide i Norge fortsatt skal være basert på avtalene som er framforhandlet av partene i arbeidslivet.

Det er viktig å se tiltak i lys av hjernefluktproblematikken. Tiltak som iverksettes i Norge, må ikke tømme utviklingsland for verdifull kompetanse. Det er også veldig positivt at svært mange av høringsinstansene har tatt opp denne problemstillingen.

Så vil jeg som saksordfører framheve noen av de områdene der en ikke har kommet til enighet i komiteen.

Det første gjelder datoen for iverksettelse av forslagene. Regjeringspartiene ønsker ikke å legge sterkt nok trykk på at endringene skal iverksettes fra 1. januar 2009, slik Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil. I stedet støtter de rød-grønne partiene her Regjeringens antydninger om 1. januar 2010.

Virksomhetenes mulighet til selv å definere hva slags kompetanse som trengs, og hva som skal være lønnsnivået, er det andre uenighetspunktet jeg vil framheve. Mens man i meldingen og også stortingsflertallet mener at for å kunne defineres som høyt kvalifisert spesialist og nøkkelpersonell skal lønnen måtte være over et visst nivå. Det antydes om lag 600 000 kr. Opposisjonspartiene støtter ikke dette, men mener at det er bedriftene selv som best vet hva slags kompetanse som trengs. Mindretallet ønsker heller ikke å binde spesialistbegrepet til et så høyt lønnsnivå som 600 000 kr. Dette synspunktet ble for øvrig trukket fram av flere organisasjoner i komiteens høringsrunde.

Det tredje punktet er at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre fremmer forslag om å be Regjeringen vurdere godkjenningsordninger og regelverk vedrørende arbeid som au pair. Jeg har erfart at au pair-ordningen ligger i et noe uklart grenseland, og at det fra flere hold reises en rekke betenkeligheter ved praksisen. Regjeringspartiene har ikke villet gå inn på forslaget som vi har fremmet, men har heller ikke kommet med andre synspunkter eller lagt inn motforestillinger til mindretallsforslaget. Jeg kunne tenke meg at settestatsråden - dersom han ser seg i stand til det - gir sitt syn på den au pair-praksisen vi har her i landet.

Regjeringen skal ha ros for å ha opprettet et servicesenter for arbeidsinnvandrere her i Oslo. Dette har blitt svært godt mottatt og er tydelig etterspurt. Lignende servicekontorer bør etableres flere steder i landet. Både Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet står bak forslaget om å opprette et tilsvarende senter i Stavanger. Rogalandsregionen har etter Oslo flest arbeidsinnvandrere i landet og burde derfor etter vår mening stille først i køen. Men regjeringspartiene støtter ikke det forslaget, og jeg kunne tenke meg å spørre statsråden hvorfor.

Overgangsordningene mener vi bør oppheves. Det gjelder de østeuropeiske landene. Det fremmer mindretallet forslag om. Men å oppheve overgangsordningene er tydeligvis ikke Regjeringen eller regjeringspartiene klar for, og jeg ber statsråden begrunne hvorfor dette ikke kan gjøres umiddelbart. Vi kan ikke se noen som helst grunn til å vente med det.

Først etter nesten tre år i regjering har Bjarne Håkon Hanssen lagt fram for Stortinget denne meldingen om arbeidsinnvandring. Næringslivet har i lang tid etterlyst både enklere regler og raskere saksgang for å få tilsatt nødvendig utenlandsk arbeidskraft. Og i Høyre har vi ved flere anledninger fremmet forslag i Stortinget for å imøtekomme samfunnets behov for å få flere arbeidstakere. Men hver eneste gang har regjeringspartiene latt det gå prestisje i saken og stemt ned fornuftige Høyre-forslag. Men de ligger i denne innstillingen.

I stortingsmeldingen har Regjeringen på mange områder kopiert Høyres politikk. Hovedinnholdet er derfor identisk med mange av de forslagene vi har fremmet tidligere, så det var ingen overraskelse at det ble et bredt flertall i komiteen. Men Regjeringen har etter Høyres mening brukt altfor lang tid. Det er lenge siden næringslivet sa fra om at det haster med å få på plass bedre tiltak, enklere rutiner og mer fleksibelt regelverk. Det er uforståelig at Regjeringen vil iverksette det som står i meldingen først fra 1. januar 2010, når en først har måttet vente så lenge - og så skal det gå enda lengre tid. Det haster, men hittil har altså ikke posisjonen lyttet. Det er fortsatt ikke for sent. Jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden på å framskynde denne prosessen. Fortsatt kan man klare å få det iverksatt fra 1. januar 2009.

Høyre mener også at Regjeringen burde gått lenger i sine forslag, og at den kunne ha bidratt mer for å gjøre det lettere for norsk næringsliv å få tilgang på arbeidskraft. Regjeringen er fortsatt for skeptisk til å gi bedriftene vide fullmakter. Og det gjelder forslag som jeg har orientert om at vi er uenige om.

I Høyre mener vi at det er arbeidsgiverne som best vet hvilken kompetanse bedriftene trenger, og de bør selv definere det behovet de har - definere hva en spesialist er. Vi vil igjen si at vi mener at Regjeringen setter for høye krav både til kompetanse og til lønn. Vi må imøtekomme næringslivet og bedriftene ved å senke den terskelen. Høyres forslag ville ha gjort det lettere og mer fleksibelt for både arbeidsgivere og arbeidstakere.

I denne innstillingen har vi bl.a. fremmet forslag om overgangsordningene, forslag med hensyn til å definere hva en bedrift er, og forslag om å innføre en visumordning med lang varighet for arbeidstakere som er ansatt i bedrifter som er lokalisert både i Norge og i utlandet. Dette visumet må gi rett til ubegrenset innreise til og utreise fra Norge. Det må selvfølgelig skje innenfor rammen av våre Schengen-forpliktelser. Men det er en fleksibilitet som denne typen bedrifter har etterlyst, og som de sårt trenger.

Jeg har sagt det før: Først ventet Regjeringen i tre år med å legge fram denne meldingen, og så skal den altså ikke tre i kraft før i januar 2010. Det er for dårlig, det tar for lang tid. Jeg håper at statsråden som nå sitter i salen, kan ta utfordringen og framskynde hele prosessen.

Avslutningsvis vil jeg ta opp alle de forslagene som Høyre har fremmet både alene og sammen med andre partier.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Kari Lise Holmberg har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Arild Stokkan-Grande (A) [18:12:58]: Migrasjon er kanskje den faktoren som i dag forandrer verden mest. Folk reiser mye mer enn før. Gjennom flytrafikken er hvert land i praksis hverandres naboland. En person som er født i land a, studerer i land b, treffer der en kjæreste fra land c, og sammen bosetter de seg i land d.

Både den frivillige migrasjonen og den migrasjonen som kommer som resultat av konflikter og ustabile forhold, øker. Vi kan enten velge å delta i denne nye verden, eller vi kan velge å lukke øynene for endringene og stå utenfor. Med denne meldingen velger vi det første, og det er særlig to forhold som gjør dette viktig. For det første trenger vi flere folk. Når vi spør næringslivet hva som begrenser deres utviklingspotensial, er den faktoren som begrenser dem mest, mangelen på arbeidskraft. Videre ser vi også at i en globalisert verden og i en globalisert økonomi er vi også avhengige av den kompetansen arbeidsinnvandringen gir oss for å møte de utfordringene som næringslivet står overfor.

Vi har mottatt mange innspill i denne prosessen - fra næringsliv, arbeidstakerorganisasjoner, kommuner osv., som ønsker mer fleksible og smidige ordninger. Dette svarer vi på med denne innstillingen.

Det vil bli enklere å starte arbeidet før arbeidstillatelse foreligger. I nordområdene åpnes det for flerreisevisum med gyldighet i inntil fem år. Saksbehandlingstiden skal ned i fire uker. Det planlegges servicekontorer for å lette prosessen både for arbeidssøker og for arbeidsgiver. Representanten Holmberg prøver her å oppkonstruere en konflikt. Tvert imot sier flertallet i sin merknad at Rogaland er en naturlig region å etablere et slikt servicesenter i. Men det er positivt at opposisjonen er så glad for at vi har begynt prosessen med å etablere servicekontor, at de nå springer føttene av seg for å foreslå hvor det skal ligge. Familiemedlemmene til studenter får mulighet til heltidsarbeid, og ansatte i internasjonale selskaper skal enklere kunne flytte seg mellom land. Dette er kun noen eksempler på den politikken som nå er staket ut. Det har vært en ganske stor enighet i komiteen om hovedmålsettingene for denne politikken. I så måte har jeg stor tro på at denne meldingen vil være et godt grunnlag for å møte utfordringene i framtidens internasjonale arbeidsmarked.

Men Norge er ikke alene om dette behovet. Det er stor konkurranse om de beste hodene. Vi må gjøre det vi kan for å sørge for at folk faktisk velger Norge. Da er spennende jobbmuligheter viktig. Men noen ganger trenger man mer for å overbevise. Jeg er glad for at Regjeringen i meldingen signaliserer at de vil utrede muligheten for å innføre norskopplæring for arbeidsinnvandrere. Samtidig sender vi også et viktig signal når vi lanserer ideen om eventuelt å innføre en individrettet tiltakspakke for medfølgende familier. Dersom barn og ektefeller også kommer til Norge, har vi alt å vinne på at disse blir fanget opp, slik at de kan delta i det norske samfunnet. Jobbmuligheter og velferdstilbud for medfølgende familie vil være viktig i markedsføringen, og kanskje det lille ekstra som skal til, for å velge Norge framfor f.eks. Canada. Vi får også rapporter fra større bedrifter, kanskje særlig i Distrikts-Norge, som sier at det er én ting å få inn folk, men at de også mister folk etter ganske kort tid i jobben, ofte på grunn av manglende fritidstilbud. Her har også kommunene et ansvar for å legge til rette for å beholde arbeidstakere over lengre tid.

Migrasjon, og gjennom det arbeidsinnvandring, representerer fantastiske muligheter. Men da må også samfunnet foreta noen strategiske investeringer. Mange av dem som kommer til Norge for å jobbe, velger å bli i landet. De henter sin familie hit og vil bygge seg en framtid her. Det gir oss også et ansvar for å sørge for at integreringen av medfølgende familie blir så god som mulig. Vi kan ikke, som Fremskrittspartiet tar til orde for i innstillingen, skyve ansvaret fullt ut over på næringslivet eller den enkelte. Det blir dyrt og tidkrevende for næringslivet, noe som er dårlig næringspolitikk, og i alle fall en forferdelig dårlig integreringspolitikk.

Per-Willy Amundsen (FrP) [18:18:00]: St.meld. nr. 18 for 2007-2008 om arbeidsinnvandring skulle vise seg å bli en ganske annen sak når den nådde Stortinget, enn mange av oss kanskje hadde trodd og - jeg vil si - fryktet. I oppspillet til stortingsmeldingen i de årene som er gått fra Regjeringen tiltrådte og fram til stortingsmeldingen ble lagt fram, var det en mengde støy i media rundt denne regjeringens arbeidsinnvandringspolitikk. Mye av det kan sikkert tilskrives pressens litt frie omgang med utsagn som diverse statsråder kom med, men det etterlot et inntrykk av at det her var en svært, svært dramatisk endring i norsk arbeidsinnvandringspolitikk.

Jeg skal referere litt fra media i denne perioden. I VG onsdag 20. september 2006 gav arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen ganske klart inntrykk av at man ville åpne for en massiv arbeidsinnvandring fra Pakistan, i forbindelse med at han var på besøk der. I mars i fjor kom statsråd Erik Solheim med noen uttalelser i forhold til å hente 130 000 helsearbeidere fra utviklingsland i tiden framover. Jeg siterer fra Helserevyen, der statsråd Erik Solheim sier:

«Vi kommer til å trenge mer enn 100 000 flere folk i helsevesenet i Norge i de nærmeste ti årene. Jeg tror ikke noen ser noen utsikt til at vi kan fylle det med folk som allerede er i landet.»

Det står også:

«Regjeringen mener det vil bli nødvendig å importere minst 130 000 helsearbeidere fra u-land i årene framover.»

I februar i år var statsråd Bjarne Håkon Hanssen på besøk i Tyrkia. I forbindelse med hans besøk kom det et ganske oppsiktsvekkende oppslag i den engelskspråklige tyrkiske avisen Today‘s Zaman, hvor det går an å lese følgende:

«In a joint press conference with Labor Minister Faruk Çelik in Ankara, Norwegian Labor and Social Inclusion Minister Bjarne Håkon Hanssen announced on Thursday that Norway is planning to make changes to its immigration laws to allow it to host 100,000 Turks to fill jobs there.»

Dette ble noe moderert i ettertid av statsråd Bjarne Håkon Hanssen, men det hadde skapt et inntrykk av at det her var en ganske dramatisk omlegging av norsk arbeidsinnvandringspolitikk.

Men så kom stortingsmeldingen. Heldigvis hadde Regjeringen og Bjarne Håkon Hanssen og hans departement valgt å lytte til alle de faglige rådene som var kommet, ikke minst fra økonomer, om at en massiv arbeidsinnvandring til Norge nok ikke er løsningen på noen av de utfordringene Norge står overfor. Blant annet kom Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning med veldig klare meldinger, en rekke økonomer gjorde det, LO og NHO kom også med klare anbefalinger - og det var heldigvis ikke de dramatiske forslagene som kom på bordet.

Grunnen til det er rett og slett at vi har ikke behov for massiv arbeidsinnvandring i Norge. Arbeidsinnvandring kan kun dekke kortsiktige, midlertidige behov vi måtte ha for høykompetent nøkkelpersonell i norske bedrifter. Men det er altså ikke noen langsiktig løsning, dersom man opplever - og det gjør vi for så vidt - at arbeidsmarkedet er i ubalanse. Da handler det om å fikse arbeidsmarkedet, for å si det ganske enkelt.

Eldrebølgen som også har blitt holdt frem som en stor utfordring for nasjonen, kan ikke møtes med økt arbeidsinnvandring. Vi må sikkert gjøre en del omstillinger, bl.a. i forhold til helsearbeidere i norske kommuner, arbeidsvilkår og sikkert lønn, og ikke minst å få folk til å stå lenger i disse yrkene. Man kan altså ikke løse slike utfordringer gjennom arbeidsinnvandring. Grunnen til det er jo åpenbar, som alle økonomer sier, nemlig at hvis en henter arbeidsinnvandrere fra utlandet til Norge, er det personer som også kommer til å etterspørre varer og tjenester i Norge, som kommer til å trenge sykehjemsplasser den dagen de blir gamle, som kommer til å trenge barnehageplasser til sine barn, trenge helsetjenester osv. En kan altså ikke løse store utfordringer i arbeidsmarkedet gjennom arbeidsinnvandring.

Men det vi må ha, er et system som sikrer at bedrifter kan få tak i det nøkkelpersonellet de sårt trenger i en situasjon hvor vi ikke har den nødvendige kompetansen i rikt monn i Norge. Da trenger man arbeidsinnvandring som et supplement i forhold til å hente hit den høyt kvalifiserte arbeidskraften. Men da stiller Norge med en del utfordringer og en del - jeg holdt på å si - dårlige fortrinn. Det skyldes det norske arbeidsmarkedet og hvordan norsk arbeidskraft prises. Vi er ikke spesielt konkurransedyktige i forhold til høyt kvalifisert arbeidskraft, mens vi derimot er det i forhold til ufaglært arbeidskraft.

Norge har gjennom EU og EØS tilgang til et arbeidsmarked som er hundre ganger større enn det norske. Det bor en halv milliard mennesker innenfor dette systemet. Det er klart at de aller, aller fleste behov norsk næringsliv måtte ha for arbeidskraft fra utlandet, kan man dekke ved å hente arbeidskraft fra dette området. Arbeidsinnvandring fra tredjeland er en begrenset, men nødvendig sak, som man for så vidt også må legge til rette for.

Men da stiller Fremskrittspartiet en del kritiske spørsmål, for en del av de forslagene som Regjeringen legger opp til, og som for så vidt støttes av alle opposisjonspartiene minus Fremskrittspartiet, bærer preg av å være en ren subsidiering av norske bedrifter. Dersom det er slik at staten skal drive markedsføring, og at staten skal legge til rette med kostbare integreringstiltak i forbindelse med arbeidsinnvandring, er det i realiteten en subsidiering av arbeidskraft vi snakker om. Det er en kostnad som etter mitt skjønn burde ligge til den enkelte bedrift.

Dersom man velger å hente arbeidskraft fra utlandet, bør man også ta den kostnaden som følger med, også de kostnadene det vil bli for skattebetalerne. Derfor fremmer Fremskrittspartiet et forslag om at vi bør utrede nærmere en arbeidsinnvandringsordning hvor man direkte tilbakefører kostnadene i forbindelse med arbeidsinnvandring til den enkelte bedrift - rett og slett la markedsmekanismen fungere. Det er klart at dersom en arbeidsgiver er villig til å betale litt ekstra for arbeidskraft både gjennom lønn og også i forhold til sosiale kostnader i et større perspektiv, og hente den fra utlandet, vil de jo ha råd til å hente den arbeidskraften. Da vil markedet avgjøre det, og det vil ikke være en sak staten trenger å blande seg altfor mye opp i.

Jeg tror sakens ordfører, representanten Holmberg fra Høyre, kom i skade for å si noe feil da hun hevdet at Fremskrittspartiet ikke gikk inn for at for å kunne defineres som høyt kvalifiserte spesialister og nøkkelpersonell skal lønnen måtte være anslagsvis 600 000 kr. Det er feil; Fremskrittspartiet synes at det for så vidt kan være et fornuftig system. Det vi derimot ikke er tilhengere av, er at man skal ha et tilsvarende system i forhold til såkalte faglærte. Fremskrittspartiet støtter for øvrig også den åpningen Regjeringen legger opp til i forhold til Russland.

Jeg tar med det opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har teke opp det forslaget han refererte til.

Rolf Reikvam (SV) [18:28:25]: Jeg vet ikke hva representanten Amundsen legger i «massiv arbeidsinnvandring», men det er likevel et faktum at i løpet av de siste årene har vel nesten 25 pst. av det økte arbeidskraftbehovet i Norge blitt dekket ved at folk har kommet til Norge gjennom arbeidsinnvandring og på andre måter. Om det er massivt eller ikke, vet jeg ikke, men det er i hvert fall et faktum. Når det gjelder at markedsmekanismen skal fungere innenfor EU- og EØS-området, er det vel stort sett markedsmekanismen som fungerer, så jeg vet ikke hva han etterspør.

Det er grunn til å ta på alvor de utfordringene vi har når det gjelder framtidig behov for arbeidskraft. Tidligere har vi dekket arbeidskraftbehovet ved at grupper med lav arbeidsdeltakelse har kommet inn på arbeidsmarkedet. På slutten av 1960-tallet var det økt deltakelse fra kvinnene som dekket det økte behovet. I dag har vi ikke denne arbeidskraftreserven.

Den generelle arbeidsledigheten er lav. Likevel er det grunn til å minne om at blant minoritetsbefolkningen finnes det fortsatt stor arbeidsledighet. Arbeidsledigheten varierer fra ca. 10 pst. til 15-20 pst. i de ulike gruppene. På samme måten som for 40 år siden er det et viktig arbeidsmarkedstiltak å mobilisere egne ressurser - å få flere av innvandrerbefolkningen i arbeid er viktig både for den enkelte og for samfunnet. Arbeid vil styrke integreringsarbeidet, og for den enkelte vil det gi inntekter som styrker selvbildet.

90 pst. av arbeidsinnvandrerne kommer fra nærområdene, dvs. EØS-området. Kun én av ti kommer fra tredjeland, altså land som er utenfor EØS-området. Dette er et viktig bakgrunnsteppe, fordi noen prøver å framstille det som om det flommer over av arbeidskraft fra tredjeland og fra utviklingsland.

Meldingen problematiserer og diskuterer på en god måte forholdet rundt arbeidsinnvandring. Økt arbeidsinnvandring vil kunne endre den etablerte balansen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Denne balansen har vært en av grunnpilarene i velferdssamfunnet. Dersom tilbudet av arbeidskraft økes, vil arbeidstakernes stilling på arbeidsmarkedet kunne bli undergravd. En sterk fagbevegelse er en viktig garanti for velferdssamfunnet. Vi kan få et økt press både mot landsdekkende tariffavtaler og mot sosial dumping. Det er derfor helt nødvendig i alle prinsipielle saker som gjelder arbeidsinnvandring, at det er et tett samarbeid mellom myndighetene og fagbevegelsen. Alle forsøk på å undergrave norske lønns- og arbeidsvilkår må slås hardt ned på. Det er ikke bare én bransjes tariffavtale det dreier seg om. I sin ytterste konsekvens dreier det seg om den framtidige velferdsmodellen.

En forutsetning for å sikre oppslutning om et høyt fellesforbruk er at de som skal bidra, kjenner til at det skjer på en måte som sikrer rettferdighet og likebehandling. Det er spesielt viktig etter at EU-domstolen avsa den etter hvert kjente Vaxholm-dommen før jul. Den kan gjøre det vanskeligere å allmenngjøre tariffavtaler og være et press i retning av innføring av minstelønnssatser. Dommen slår fast at det ikke kan brukes arbeidskamp for å sikre at utenlandsk arbeidskraft i Sverige skal lønnes i samsvar med svenske avtaler. Er det inngått tariffavtaler i hjemlandet, kan arbeidsgiver kreve at det er de som skal gjelde.

Utstasjoneringsdirektivet, derimot, understreker at utenlandsk arbeidskraft i et land ikke kan lønnes under gjeldende avtaler i vedkommende land. Isolert sett betyr det at dommen er en klar svekkelse av arbeidstakernes muligheter til å drive arbeidskamp. Derfor er det en grunn til at myndighetene og fagbevegelsen er på vakt mot en utvikling som kan undergrave viktige deler av arbeidslivets grunnleggende lover.

Et mindretall her i salen, Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, gjør de forholdsvis små lønnsforskjellene her i landet til et problem. De argumenterer med at den sammenpressede lønnsstrukturen - hva nå det måtte være - er et problem, og mener at Regjeringen må ta dette problemet på alvor hvis man skal videreutvikle velferdssamfunnet til å bli en kunnskapsnasjon. Med andre ord: Skap større lønnsforskjeller og ulikheter mellom folk, og vi blir en kunnskapsnasjon. Det er altså opposisjonens svar på de utfordringene vi har. Dette må jeg ta avstand fra.

Meldingen understreker at arbeidsinnvandring fra tredjeland skal være arbeidskraft med minst utdanning på fagnivå. Behovet for arbeidskraft er stort sett dekket. Dette reiser en del grunnleggende problemer, som det må tas stilling til. Er det riktig av oss i den rike verden å importere ferdig utdannet arbeidskraft fra fattige utviklingsland? Dette er kompetanse som de selv trenger for å utvikle og skape grunnlag for framtidig økonomisk vekst. Derfor er det så viktig når vi henter arbeidskraft fra fattige land, at det etableres kompensatoriske ordninger, at vi altså hjelper til med å utdanne ny arbeidskraft.

Bjørg Tørresdal (KrF) [18:33:47]: Hele utgangspunktet for denne debatten handler om at Norge trenger arbeidskraft. Det finnes ikke én løsning, men arbeidsinnvandring er én av de faktorene som vil være med på å bidra til en løsning.

Vi har de senere årene hatt en eksplosiv vekst når det gjelder arbeidsinnvandring til Norge. Vi har ventet lenge på en stortingsmelding om arbeidsinnvandring. Det som kommer, er positivt med tanke på at Regjeringen varsler tiltak for å tiltrekke viktig arbeidskraft. Det kommer sent, men det kommer godt. Enda bedre kunne det selvfølgelig blitt om Regjeringen gikk inn for alle de gode forslagene som har kommet fra opposisjonen de siste årene. Regjeringen har nølt lenge med meldingen. Derfor er det helt nødvendig at tiltakene blir satt i verk raskt.

Regjeringen burde sørge for at iverksetting av forslagene som er lagt fram i meldingen, skjer fra 1. januar 2009, og at det legges opp til enkeltvise forsøk på et enda tidligere tidspunkt, for det er behov for et enklere regelverk. Det må bli mindre byråkrati og en raskere saksbehandling. EØS/EFTA gir oss som kjent tilgang til et arbeidsmarked som er hundre ganger større enn vårt eget. 62 pst. av arbeidsinnvandrerne kommer fra nye EU-land. Skal vi være attraktive for arbeidere fra disse landene, må vi sørge for at vi har et system som raskt og effektivt ivaretar behandling av deres søknader og deres interesser.

Det er slett ikke noen selvfølge at kompetent arbeidskraft søker seg til Norge. Vi er ikke attraktive når det gjelder lønn. En kan like det eller ikke like det - lønn er én av de faktorene som betyr noe når folk velger å bosette seg i et land. Vi må ta noen grep som gjør oss attraktive. Det er behov for å gå kraftigere til verks for å tiltrekke seg de gode hodene. Vi ønsker at utenlandske studenter som tar høyere utdannelse i Norge, automatisk skal få en rett til fem års arbeidstillatelse etter fullendt utdannelse. Det vil gi en vinn-vinn-situasjon - mer arbeidskraft til Norge og mer kompetanse til studentens hjemland når vedkommende måtte vende tilbake. En slik ordning vil også gi incentiver for studentene til å fullføre.

Norge har en spesialistkvote for å kunne rekruttere kompetanse fra ikke-EU-land. Denne kvoten er på 5 000 personer. Det er et tankekors at Norge på langt nær har klart å fylle denne kvoten. Jeg stiller spørsmål om kravene for denne tillatelsen er for rigide og firkantede. Jeg mener bedriftene i mye større grad må få et ord med i laget når det gjelder å bestemme hvilken kompetanse som skal til for å bli definert som faglært eller spesialist. Vi må ikke stille for høye lønnskrav til dem som er spesialister.

Det er viktig at vi lærer av erfaringene fra arbeidsinnvandringen på 1970-tallet, og at vi tilbyr en mye mer målrettet integrering av arbeidsinnvandrere og deres familier. Integreringspolitikken må ta høyde for at flere blir i landet permanent. Det er alle partiene enige om i innstillingen, med unntak av Fremskrittspartiet.

Jeg mener at Regjeringen må sikre at arbeidsinnvandrere og deres familier får god norskopplæring. Det er viktig for alle parter at arbeiderne lærer språket og dermed lettere kan orientere seg om sine rettigheter og plikter som arbeidstakere og som innbyggere i landet. Det er ikke arbeidsinnvandrere som kommer til landet - det er mennesker. Gode norskkunnskaper bidrar også til kvalitet og sikkerhet på arbeidsplassen.

Rogaland er den regionen etter Oslo som har flest arbeidsinnvandrere. Kristelig Folkeparti foreslår derfor sammen med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet at det opprettes et servicesenter for utenlandske arbeidstakere i Stavanger. Regjeringspartiene sier at de vil vurdere om det skal opprettes. Det er ikke nødvendig å vurdere det lenger.

I Rogaland tar det opptil fem måneder å behandle en søknad om arbeidstillatelse. I Oslo tar det ned i fem dager. De lange ventetidene i Rogaland skyldes at myndigheten er delegert til politiet, mens Utlendingsseksjonen ikke har ressurser til å håndtere en slik økende pågang. Det hoper seg rett og slett opp.

Samtidig øker behovet for kompetent arbeidskraft. Et servicesenter i Stavanger etter Tøyen-modellen må komme, og det må komme nå! Det ble sagt av representanten Stokkan-Grande at opposisjonen oppkonstruerer en konflikt. Nei da, vi er enige om at det må komme et servicesenter i Stavanger. Der er det ingen konflikt. Men opposisjonen peker på at en ikke må nøle lenger - nå har en nølt lenge nok! Derfor overrasker det meg hvis regjeringspartiene stemmer mot forslaget om et servicesenter i Stavanger.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [18:39:04]: Gratulerer med dagen! Det er i dag 200 år siden Wergeland ble født. Det er vel den personen i norsk historie som er mest kjent for sin kamp mot fremmedfrykt. Han endret jo syn etter hvert som han reiste til Paris, ble litt klokere og skjønte at hans tidligere syn på innvandringspolitikken hadde vært uklok. Han jobbet for å endre Grunnloven § 2 - all ære til ham!

I tillegg til at han ønsket å fjerne jødeparagrafen, gav han ut et blad som het «For arbeiderklassen» - et blad som var rettet mot praktisk og moralsk opplysning for arbeidsfolk i byer og forsteder.

I dag diskuterer vi arbeidsinnvandring - en kombinasjon av begge problemstillinger, spør du meg. Jeg vil problematisere litt rundt de utfordringene vi har når det gjelder arbeidsinnvandring.

Det ene jeg har lyst til å problematisere, og som stiller oss overfor mange dilemmaer, er at vi i nord importerer arbeidskraft fra dem i sør. Vi som i utgangspunktet har god råd, god økonomi og har mulighet til å utdanne folk og satse penger på det, legger opp til en politikk der vi skal importere arbeidskraft fra sør. Derfor er jeg glad for at dette både i meldingen og i innstillingen beskrives på en grundig måte, og at en samlet komite ønsker å få på plass internasjonale retningslinjer med et regelverk for migrasjon, spesielt når det gjelder helsearbeidere. Det er viktig at vi ikke bare er oss selv nærmest i denne diskusjonen.

Et annet dilemma som jeg mener det er viktig å diskutere, er mobilisering av innenlandsk arbeidskraft. Én ting er at hvis vi ser på ledighetstallene i Norge, så er de ganske lave. Hvis vi ser på yrkesdeltakelsen for en del grupper, er også den skremmende lav. Jeg er redd for - med et ensidig fokus på arbeidsinnvandring - at dette kan bli en slags hvilepute når det gjelder å mobilisere innenlandsk arbeidskraft. Spesielt innenfor en del av de innvandrergruppene som kommer til Norge, spesielt kvoteflyktningsgrupper, ser vi at yrkesdeltakelsen er altfor lav. Vi må samtidig også ha fokus på det. Dette er også omtalt både i meldingen og i innstillingen. Vi må følge det veldig tett. Det er fort gjort at vi sier det i en melding, og det er fort gjort at vi sier det i en innstilling, men når det kommer til praktisk virkelighet, kan det bli en slags hvilepute.

Det tredje jeg har lyst til å problematisere, er lønnsdannelse. Det er ingen tvil om at en kan komme opp i konflikt når en importerer så mye ufaglært arbeidskraft i forhold til den arbeidskraften som allerede er i Norge, og at det kan danne et lønnspress. Når en hører debatten her i dag, kan en bli enda mer skremt. Både Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti framstiller det nesten som et problem at vi har en så lik lønnsdannelse i Norge. Noe av det jeg er mest redd for, også når det gjelder arbeidsinnvandring, er at de som er i praktiske yrker, og som gjør en praktisk jobb, blir hengende etter, mens de som kan språket og kan skrive norsk, i utgangspunktet skyter fra. Den utviklingen skal vi følge svært tett, så vi ikke får et mer todelt arbeidsmarked, for det er utelukkende av det dårlige, slik jeg ser det.

Jeg hadde lyst til å begynne innlegget mitt med å problematisere litt, for i Senterpartiet mener vi at vi trenger mer arbeidsinnvandring til Norge. Vi ser at det er viktig for å klare å løse alle de oppgavene som vi mener er viktige, både innenfor offentlig sektor og innenfor næringslivet, for at de skal kunne få gode arbeidsvilkår. Men vi kan ikke utelukkende tenke på hvordan vi selv skal kunne løse våre oppgaver, uten at vi ser hvilke utfordringer det skaper for andre, og uten at vi eventuelt klarer å mobilisere innenlandsk arbeidskraft. Men vi er med på hele ferden, og vi er glade for den ferden vi er med på for å tilrettelegge for mer arbeidsinnvandring.

Jeg vil avslutte med Wergeland. Som jeg sa, gav han ut et blad som var til opplysning for arbeidsfolk i forsteder og byer. Noe av den viktigste jobben vi gjør nå når vi får økt arbeidsinnvandring, er å sørge for at arbeidsinnvandrerne blir integrert i det norske samfunnet. Når det gjelder den arbeidsinnvandringsbølgen som vi hadde på 1970-tallet, som også er omtalt i innstillingen, ser vi at veldig mange etter en viss periode kom over på trygdeytelser og falt ut av arbeidsmarkedet. Jeg tror at noe av det viktigste vi kan gjøre for å holde folk i arbeid over lang tid, er å sørge for at de får gode språkkunnskaper, god kjennskap og en god integrering og inkludering. Dette gjelder også dem som i utgangspunktet tror de bare skal bli her i en kort periode.

Så: Gratulerer med dagen!

Vera Lysklætt (V) [18:43:47]: Jeg vil starte med å rose Regjeringen for St.meld. nr. 18 og den retningen på tiltakene som i dag blir vedtatt. Under debatten om utlendingsloven tidligere i vår tok vi opp mange av våre forslag og bad Regjeringen ta disse på alvor. Vi kan i dag kvittere ut mange av dem, dog ikke alle, og det er fortsatt mulig å gjøre mer for å skaffe oss utenlandsk arbeidskraft. Det viser bl.a. de forslagene som Venstre fremmer sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti. Det er også mulig å innføre noen av tiltakene raskere enn 1. januar 2010, som er antydet.

Venstre mener at arbeidsinnvandring er et gode for norsk næringsliv, og at dette ikke må få negative konsekvenser for det norske arbeidsmarkedet. Vi er positive til at vilkårene for å kunne arbeide i Norge fortsatt skal være basert på avtalene forhandlet fram av partene i arbeidslivet.

Arbeidsinnvandringsinstituttet er det området der vi skal kunne koste på oss å velge, men det betinger at vi har nok å velge blant. I dag er ikke Norge blant de mest attraktive landene for dem som søker lykken i et annet land gjennom arbeid. Det kommer langt færre enn det maksimale taket på 5 000 fra land utenfor EU. Fram til oktober 2006 har det bare vært rekruttert 1 542 spesialister.

Venstre mener det er særlig viktig å legge vekt på rekruttering av arbeidskraft med høyere kompetanse. Det har lenge vært mangel på arbeidskraft i store deler av norsk arbeidsliv, og vi mener det er viktig at Regjeringen evner å profilere Norge og norske arbeidsplasser. Vi ønsker derfor at det skal utvikles en mer aktiv politikk for å tiltrekke oss svært høyt kompetent arbeidskraft og studenter på doktorgradsnivå. Det må utarbeides en egen nasjonal strategi for dette. Det er også viktig at det utvikles systematisk kunnskap om Norges status i det internasjonale arbeidsmarkedet. I dag er det slik at Norge ofte taper i konkurransen i forhold til land som Canada og Storbritannia, til tross for at Norge årlig kåres til et av verdens beste land å bo i. Det må bl.a. drives oppsøkende virksomhet utenfor landets grenser i større grad enn i dag, med informasjon om muligheten for arbeid og studier i Norge. Forskningsinstitusjonene må styrkes for å tiltrekke seg flere utenlandske forskere. Jeg viser i så måte til det forslaget vi har sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti om en nasjonal strategi.

Vi mener videre at utenlandske studenter som har fullført høyere utdanning i Norge, bør få rett til arbeidstillatelse i inntil fem år. En slik ordning vil være positiv både for Norge og for studenten, som vil få mulighet til å øke sin kompetanse og arbeidserfaring. Ordningen vil dessuten fungere som et incentiv for å fullføre studiene.

De aller fleste arbeidsinnvandrerne i Norge kommer fra nærområdene, spesielt fra de andre nordiske landene, Polen og de baltiske land. Om lag ni av ti tillatelser til arbeidsinnvandrere blir i dag gitt til personer fra EØS/EFTA-området, mens hver tiende arbeidstillatelse blir gitt til borgere av tredjeland, dvs. land utenfor EØS/EFTA-området. Langt de fleste er menn.

I min egen landsdel, Nord-Norge og Finnmark, ser vi en økende mangel på arbeidskraft i offentlig sektor, i privat sektor og særlig i fiskeindustrien. Jeg og Venstre er derfor godt fornøyd med at Regjeringen nå åpner for midlertidig tillatelse for russere fra Barentsregionen til å arbeide i de tre nordligste fylkene. Barentsregionen er på mange måter vårt nærområde, både kulturelt og i næringsøyemed. Økt mobilitet og samkvem på Nordkalotten er en styrke for alle, og kan samtidig også bidra til å løse noen av utfordringene vi står overfor i regionen, både med tanke på arbeidskraft og med tanke på kjønns- og alderssammensetning. Det er imidlertid viktig å presisere at det ikke er hjerneflukt vi skal åpne for.

Integrering og språkopplæring er viktig også for arbeidsinnvandrere og ikke minst for deres familie som måtte følge med. Press på boligtilbudet i mange kommuner skaper ekstra utfordringer med bosetting av både arbeidsinnvandrere, flyktninger og asylsøkere, og dermed også for integreringsarbeidet. Generelt må kommunene bli bedre til å utvikle et mer mangfoldig og tilpasset boligtilbud. De må også bli flinkere til å utnytte startlånet. Her har staten ved Husbanken en utfordring.

Venstre mener det er behov for en gjennomgang av vilkårene for startlån. I en slik gjennomgang bør det bl.a. vurderes om startlån kan gis som støtte til depositum. Mange leietakere, f.eks. arbeidsinnvandrere, er i stand til å betale månedlige husleieutgifter, men mangler ofte kapital til å innløse et større depositum.

Vi må også bidra til å utløse kreativitet og mangfold gjennom at arbeidsinnvandrere også kan bli arbeidsgivere og gründere. Gründersenteret i Drammen er et eksempel på at dette er mulig, og vi ønsker å stimulere ytterligere til slike katalysatorer.

Statsråd Dag Terje Andersen [18:49:16]: Norge har de tre siste årene hatt en veldig sterk vekst i arbeidsinnvandringen. Antall tillatelser til arbeid viser fortsatt vekst.

Det er bred enighet i komiteen om at arbeidsinnvandring er positivt for norsk økonomi. Jeg tolker både innstillingen og saksordførerens innlegg slik at Regjeringen får stor tilslutning til retningslinjene for en framtidig arbeidsinnvandringspolitikk.

Som komiteen selv påpeker, bygger vi på og videreutvikler arbeidsinnvandringspolitikken fra de to siste regjeringene. Mindretallet foreslår tiltak som vi ikke er beredt til å ta stilling til i dag, men som Regjeringen vil vurdere i det videre arbeidet.

Jeg vil benytte anledningen til å trekke fram enkelte viktige sider. En av de sterkeste drivkreftene bak arbeidsmigrasjon er den enkeltes mulighet for å bedre sin egen og familiens levestandard. Arbeidsmigrasjon gir også arbeidsgiverne muligheter til å søke etter kompetent arbeidskraft over landegrenser. Samtidig er det Regjeringens syn at arbeidsmigrasjon har en verdi i seg selv, ut over det rent økonomiske aspektet. Arbeidsinnvandring bidrar til mangfold i samfunnet.

Selv om arbeidsmigrasjon i utgangspunktet er et gode, følger det med utfordringer. Ivaretakelsen av den norske arbeidslivsmodellen og integreringen av innvandrerne i det norske samfunnet er her helt sentralt.

Vi må unngå at arbeidsinnvandring fører til en todeling av arbeidslivet med vesentlig dårligere vilkår og standarder enn det som gjelder i resten av arbeidslivet. Det er også viktig å unngå framveksten av svart økonomi. Arbeid for å sikre likeverdige lønns- og arbeidsvilkår og mot sosial dumping, er viktig, både for arbeidsinnvandrerne og for seriøse virksomheter i Norge.

Hovedmålet for arbeidsinnvandringspolitikken er å legge til rette for at bedrifter og virksomheter kan rekruttere arbeidskraft fra utlandet på en enkel og effektiv måte ved behov.

Gjennom EØS-avtalen deltar Norge i et stort, åpent europeisk arbeidsmarked med felles rammeverk. Rekruttering innenfor dette området kan påvirkes bl.a. gjennom informasjon og rekrutteringskampanjer.

Regjeringen ønsker å videreføre hovedprinsippet i dagens regelverk for borgere fra land utenfor EØS-området. Innvandring fra tredjeland skal gi fleksibel tilgang på arbeidskraft til virksomhetene, samtidig som vi beholder samfunnsmessig kontroll på innretningen og antallet. Vi er tilfreds med at hele komiteen slutter seg til dette.

Det er imidlertid nødvendig å revidere regelverket. Det må utformes slik at arbeidsgivere kan rekruttere på en enklere og mer effektiv måte. I meldingen setter vi et mål om maksimal saksbehandlingstid på fire uker. I tillegg ønsker vi å utvikle ordninger som gir arbeidsgivere større ansvar bl.a. for å vurdere arbeidstakernes kompetanse.

Stortinget har nylig vedtatt en ny utlendingslov. Regjeringen vil i nær framtid komme til Stortinget med forslag til kapittel 13 i loven, som omfatter EØS-borgeres rettigheter, i tråd med Stortingets vedtak 23. mai om å innlemme direktiv 2004/38/EF om unionsborgeres og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium. I tilknytning til den nye utlendingsloven skal det utarbeides nye forskrifter. Regjeringen vil ta med seg komiteens innstilling og synspunkter fra debatten i dag i det arbeidet. Målet er å ha en ny utlendingslov med forskrifter på plass fra 1. januar 2010.

Komiteen peker på at det er ønskelig å gjennomføre enkelte av forslagene i meldingen før 1. januar 2010. Det er et synspunkt som Regjeringen deler, og vi vil arbeide for dette.

Så kan jeg kanskje få lov til å starte med å besvare noen av de spørsmål som bl.a. saksordføreren nevnte i sitt innlegg, for jeg forstår det slik at det ikke er anledning til replikker etter dette innlegget. Jeg vil begynne med au pair-forslaget fra mindretallet. Når det gjelder au pair-ordningen, er vi en del av internasjonale, her europeiske, konvensjoner, og det er da nødvendig å prøve å ta vare på den intensjonen som ligger i au pair-ordningen i forhold til å gi unge mennesker anledning til å få erfaring fra andre land, f.eks. fra Norge. Det er selvfølgelig ikke i strid med at Regjeringens ambisjoner er- på samme måte som det er for forslagsstillerne - at det ikke skal kunne virke som billig alternativ arbeidskraft på andre arbeidsområder. Vi er selvfølgelig innstilt på å følge opp det, men altså i tråd med de konvensjoner vi har forpliktet oss til å følge.

Hvis det er anledning, tegner jeg meg umiddelbart for et 3-minutters innlegg for å besvare ytterligere spørsmål som er stilt så langt i debatten.

Presidenten: Det kan presidenten bekrefte at det er anledning til. Det er notert.

Tore Hagebakken (A) [18:54:54]: Å skaffe nok og kvalifisert arbeidskraft vil være en av hovedutfordringene for Norge i framtida. Allerede i dag merker vi godt at vi har mangel på kvalifiserte arbeidstakere. Vi trenger ikke å se lenger enn til utbygging av barnehager. Bevilgningene har vært store - her som ellers i kommunesektoren de siste åra - men mangel på folk til å bygge barnehager har utgjort en stor utfordring.

Vi vet også at kostnadene ved store samferdselsprosjekter på kort tid har økt med opptil 30 pst., bl.a. på grunn av den harde konkurransen om å få folk til å gjennomføre prosjektene. Denne mangelen fører til sterkt press i økonomien, høyere priser, og at alle prosjekter, både for det offentlige og det private, trenger lengre tid på å bli realisert.

Enkelte næringer merker tydelig mangelen på ekspertise, sjøl om vi i Norge utdanner mange dyktige fagfolk på høyt nivå, for behovet er stort, og det blir stadig større. For eksempel i olje- og gassindustrien og i offshorenæringen vet vi at det er behov for folk med spisskompetanse for å kunne være konkurransedyktig - ja, rett og slett for å få gjort jobbene og for å videreutvikle virksomheten.

Offentlig sektor står også overfor store utfordringer i så måte. Eksempelvis mangler Sykehuset Innlandet nå 20 legespesialister. Jeg er glad for at det er en såpass bred oppslutning i komiteen om en offensiv politikk for arbeidsinnvandring til Norge. Sjøl om hovedfokuset vårt for arbeidsmarkedet også framover vil være å mobilisere den innenlandske arbeidskraften, vet vi helt klart at det er behov for å ha arbeidsinnvandring som et viktig supplement.

Som flere har vært inne på, har det de siste årene vært en nærmest eksplosiv vekst i arbeidsinnvandringen til Norge. Når vi nå får på plass et mer smidig system, kan det føre til at Norge blir et enda mer attraktivt arbeidsmarked. Da er det svært viktig at vi klarer å beholde de gode lønns- og arbeidsvilkårene vi har i norsk arbeidsliv. Det er noe vi i Arbeiderpartiet og Regjeringa også er sterkt opptatt av. Dette ble også understreket av statsråden i hans innlegg.

Vi har heldigvis en regjering som fører en offensiv politikk mot sosial dumping. Dette ble ført opp i denne meldingen. Det trengs, for vi har sett mange eksempler på utenlandske arbeidere som har jobbet her i landet under særs dårlige forhold. En forutsetning for en mer fleksibel politikk på arbeidsinnvandringsområdet er at vi også har klare spilleregler for arbeidsformidling. Viktige skritt for å sikre dette blir tatt i løpet av kort tid, når det blir innført både godkjenningsordning for utleie av arbeidskraft og nye bestemmelser i arbeidsmiljøloven.

Sjøl om komiteen er uenig på en del punkter, er det bra at så godt som et samlet storting nå stiller seg bak de ulike tiltak som vil bli vedtatt, og som sikrer at både næringslivet og velferdstilbudet vårt forhåpentligvis får den arbeidskraften som trengs, både i dag og i åra som kommer.

Ib Thomsen (FrP) [18:58:53]: Fremskrittspartiet mener på prinsipielt grunnlag at det ideelt sett burde vært friest mulig bevegelse over landegrensene av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.

Norge som velferdsstat gjør at arbeidskraftimporten kan være lønnsom for enkelte bedrifter, men kan være et tapsprosjekt for skattebetalerne. Dette kan f.eks. skje dersom arbeidsinnvandreren mister jobben og ender opp med å leve på norske sosiale ordninger resten av livet.

Jeg mener vi bør se nærmere på hvorvidt det finnes noen løsninger som gjør at det kan bli bedre samsvar mellom hva som lønner seg for den enkelte bedrift, og hva som lønner seg for skattebetalerne i Norge. Regjeringens forslag til inntektskriterium fjerner noen av de verste symptomene i dagens system. Men Fremskrittspartiet ønsker i utgangspunktet et system som tar utfordringen ved roten.

Andre kriterier kan brukes for å sikre at arbeidsinnvandring som er bedriftsøkonomisk lønnsom, alltid også vil være samfunnsøkonomisk lønnsom innenfor velferdsstatens rammer, hvis man krever at arbeidsgiveren må dekke enhver framtidig bruk av velferdsordninger knyttet til arbeidsinnvandreren og dennes familie. De fleste bedrifter vil da ha problemer med å garantere for ethvert potensielt framtidig bruk av offentlige velferdsordninger knyttet til arbeidstakere fra tredjeland. Men jeg antar at noen forsikringsselskaper vil kunne stille opp, slik at den enkelte arbeidsgiver kan forsikre seg mot en slik risiko som vi peker på. En viktig forutsetning for ordningen er at arbeidsinnvandrere fra tredjeland avskjæres muligheten til å kunne opparbeide seg permanent opphold i Norge.

Jeg vil vise til at Norge, i motsetning til Tyskland, Nederland og Danmark, aldri tidligere har hatt noen gjestearbeiderordninger. Tvert imot kom de første gjestearbeidere til landet på turistvisum, noe som bl.a. dokumenteres i Dagbladets artikkel «Ingen kan hjelpe pakistanerne i Oslo» fra 1971. Pakistanerne som ble omtalt i denne artikkelen, fikk bli, etter å ha mottatt hjelp fra både Røde Kors og andre veldedige organisasjoner.

Økt arbeidskraftbehov skal i hovedsak dekkes av innenlandsk arbeidskraft, og arbeidsinnvandring skal kun være et supplement. Blant annet vil reduksjon av sykefravær og ufrivillig deltidsarbeid frigjøre store arbeidskraftreserver.

Det er ikke en offentlig oppgave å finansiere eventuelle integreringsordninger overfor arbeidsinnvandrere. Bedriftene og de store oljeselskapene som importerer arbeidskraft, har et selvstendig ansvar overfor dem de henter til landet.

UDI har et eget servicesenter for utenlandske arbeidstakere på Tøyen i Oslo, der politiet, UDI, Arbeidstilsynet og skatteetaten er representert. Dette senteret har blitt en stor suksess. Rogaland fylkeskommune og Stavanger-regionens Næringsutvikling har bedt om at det opprettes et tilsvarende senter i Stavanger. De viser til at Rogaland er den regionen etter Oslo som har flest arbeidsinnvandrere, noe som kan skyldes oljeindustrien, og ønsker at det i Rogaland opprettes et servicesenter etter Tøyen-modellen. Derfor er jeg noe forundret over at Regjeringen ikke er villig til å etablere et slikt servicesenter til beste for de bedriftene som ligger i denne regionen, og dem som søker om arbeidsinnvandring. Det Regjeringen sier i meldingen, er at de kun skal vurdere dette - og det holder ikke.

Steinar Gullvåg (A) [19:03:33]: På Oslos serveringssteder er det knapt mulig å møte andre enn svenske servitører for tida. Uten innvandrere fra tredjeland kunne ikke norsk hotellnæring klare seg, og både renholdsbransjen og eldreomsorgen ville ha store problemer med å skaffe seg arbeidskraft. Uten bygningsarbeidere fra Litauen og Polen ville mange norske byggeprosjekter stoppe opp. Bær- og grønnsaksdyrkerne i Vestfold trenger hjelp fra polske og baltiske sesongarbeidere for å kunne høste produktene sine. Kort sagt: Norsk næringsliv er allerede avhengig av en betydelig arbeidsinnvandring.

Tilgangen på arbeidskraft er nå en begrensende faktor i norsk økonomi og en direkte årsak til at vi f.eks. ikke kan øke tempoet i veg- og jernbaneutbyggingen. Vi har simpelthen verken folk nok eller utstyr nok til å bygge stort mer enn vi gjør i dag, hvis vi ikke øker innvandringen ytterligere. Det er bare ett parti som ikke skjønner denne sammenhengen men forståelsen for sammenhenger i politikken har da heller aldri vært dette partiets styrke. Men idet vi ønsker utenlandsk arbeidskraft velkommen til Norge, aksepterer vi ikke at grådige arbeidsgivere skal skape et bunnskikt av utenlandske arbeidstakere uten rettigheter og med luselønn, slik tilfellet er i mange andre land der innvandrerne utgjør underklassen i samfunnet. De som kommer hit, skal ha norsk lønn, de skal ha norske arbeidsvilkår, og de skal følge norsk lov.

Media har i den siste tida vist interesse for en viss byggmester fra Tønsberg som langt fra har oppfylt de krav vi må stille til en norsk arbeidsgiver med hensyn til boligforhold og lønns- og arbeidsvilkår. Det er bra at både media og myndigheter slår ned på slike tilfeller. Arbeidsgivere som tilbyr mindreverdige vilkår, eller som lukker øynene for at underentreprenøren gjør det, begår urett mot egne ansatte. Men det er verre enn som så: De undergraver våre faglige rettigheter, og de undergraver norske arbeidsplasser.

Da næringskomiteen nylig var på reise i Finnmark, Nikel og Murmansk, fikk vi høre om et arbeidsmarked preget av liten mobilitet og stor etterspørsel etter kvalifisert arbeidskraft.

Jeg er glad for at Regjeringen nå tar initiativ til flere nye ordninger som i realiteten åpner grensen i Storskog, og som betyr

• at russere i Barentsregionen kan få en midlertidig arbeidstillatelse som gir mulighet til å ta arbeid i våre tre nordligste fylker, uten spesielle krav til kompetanse

• at det åpnes for mulighet til deltidsarbeid for grensependlere fra Russland

• at det opprettes et felles informasjons- og saksbehandlingskontor i Kirkenes

• at det generelt legges til rette for enklere grensepasseringer og endret praksis for visumsøknader og innreisekontroll og

• at det tas initiativ til en bilateral avtale med Russland om grenseboerbevis, som i seg selv vil gjøre grensepasseringen lettere for folk som bor i området

Dette er en viktig del av norsk nordområdepolitikk, og bør være en kilde til økt økonomisk aktivitet i et område av landet som lenge har vært preget av fraflytting og arbeidsledighet. Pessimisme er snudd til optimisme, også på Kolahalvøya, selv om befolkningen der ennå kan se langt etter den velstandutviklingen vi har hatt på norsk side av grensen. Men det er etter hvert også mange russere som har søkt et bedre liv i Norge. Enklere grensepasseringer gjør det mulig å bo i Russland og arbeide i Norge, hvilket også kan bidra til velstandsutviklingen på russisk side av grensen.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Statsråd Dag Terje Andersen [19:08:07]: Jeg bad om ordet for å få muligheten til å gi noen ytterligere kommentarer kanskje særlig til spørsmålet om overgangsordningene, som saksordføreren, Holmberg, tok opp.

Som det går fram av Regjeringens forslag og flertallsinnstillingen, er det slik at overgangsreglene særlig for de åtte første av de ti nye medlemslandene, skal diskuteres med partene. Muligheten til overgangsordninger går ut i mai neste år, så vi snakker om enten mai neste år eller noe tidligere. I de to siste landene, Romania og Bulgaria, er det muligheter for å ha overgangsordninger noe lenger, men vi synes uansett det er riktig tilnærming til en slik sak at vi diskuterer overgangsordningene med partene i arbeidslivet. Disse partene i arbeidslivet har vært sentrale når det gjelder å ha overgangsreglene som ett av mange bidrag til å motvirke sosial dumping, som også mindretallspartiene sier andre steder i innstillingen at de er opptatt av, bl.a. for å kunne styrke Arbeidstilsynet, som for så vidt Regjeringen er så for at den allerede har gjort det.

I den sammenheng ble jeg mer overrasket da jeg leste et annet sted i innstillingen at mindretallspartiene faktisk er bekymret for den sammenpressede lønnsstrukturen i Norge, med utgangspunkt i mulighetene til å rekruttere kompetent arbeidskraft fra andre land. Det er rene ord for pengene - disse partiene mener at lønnsforskjellene skulle vært større. Er det noe som virkelig er et konkurransefortrinn for Norge, ja så er det at vi har godt kvalifiserte folk på alle nivåer i en bedrifts produksjon, men det er også at vi på grunn av vårt utdanningssystem og vår likestillingstanke og likeverdstanke ikke har så store lønnsforskjeller i forhold til de høyest lønte stillingene. Det er faktisk en ressurs for Norge for å rekruttere kompetanse i Norge.

Så til servicesentre. Der kunne jeg være fristet til rett og slett å si det slik at vi er så glad for at opposisjonen også er fornøyd med de tiltak Regjeringen har satt inn, at det er utålmodighet fra opposisjonen for å få mer rød-grønn politikk. Vi for vår del synes det er riktig å vurdere det tiltakets kostnader i forhold til andre tiltak som vi skal ha plass til i statsbudsjettet. Derfor er jeg veldig fornøyd med flertallets formuleringer om at en skal vurdere å etablere servicesenter også andre steder, og Rogaland er spesielt nevnt.

Så vil jeg bare få lov til å si at den saken vi behandler her, er en vesentlig del av norsk næringspolitikk. Jeg vet at næringsministeren er veldig glad for de tiltak som nå settes inn når det gjelder høy kompetent arbeidskraft, som vi trenger mer utveksling av både fra norske bedrifter og ut og fra utenlandske bedrifter og inn. De eksemplene som representanten Gullvåg nevnte fra Russland, har bidratt til et mer dynamisk arbeidsmarked.

Kari Lise Holmberg (H) [19:11:38]: Jeg faller for fristelsen til å si til statsråden som snakker om den store tilslutningen til den rød-grønne politikken når det gjelder arbeidsinnvandring, at jeg tror han har glemt historien. Hvis vi tenker tilbake til forrige stortingsperiode, husker jeg veldig godt alle debattene vi hadde om arbeidsmiljøloven og arbeidsinnvandring. Det var ikke den store tilslutningen Høyre fikk da vi understreket behovet for arbeidsinnvandring den gang. Jeg sier heller velkommen etter. Det er bra at vi er så samstemte nå om at det er viktig med arbeidsinnvandring, og at det er viktig å legge forholdene til rette for dem som kommer til landet.

Da går jeg litt over til Fremskrittspartiet, som snakker om subsidiering av arbeidskraft. Vel er vi enig med Fremskrittspartiet i at når det gjelder språkopplæring, har vi lagt det ansvaret over på bedriftene. Jeg ser at i enkelte små lokalsamfunn kan det være vanskelig å få det til, så jeg tror vi skal være så praktiske alle sammen og si at her får både det offentlige, arbeidstakere og de som kommer, prøve å lage et fellesskap. Jeg er sikker på at hvis man legger de gode kreftene sammen, får man til en språkopplæring som vil fungere for arbeidsinnvandrerne også.

Det jeg er opptatt av, er at vi må ha integreringstiltak også for dem som kommer hit ved arbeidsinnvandring. Selvfølgelig kommer de til Norge med et annet utgangspunkt enn asylsøkere og flyktninger. De kommer hit med en helt annen bakgrunn og helt andre opplevelser. Arbeidsinnvandrerne kommer som en ressursgruppe. Men likevel, selv om de kommer til landet vårt som en ressursgruppe og skal jobbe, har de kanskje barn som skal gå på skole, barn som skal gå i barnehage, en ektefelle eller ledsager som trenger å få tilrettelagt forholdene, og jeg mener det er en plikt for oss som et anstendig samfunn å legge forholdene til rette for dem som kommer til landet vårt. Det kreves mer når det gjelder flyktninger og asylsøkere, men det kreves også at vi imøtekommer de behovene andre nyankomne har. Det viktigste er de tiltak som kan gjøres på lokalt nivå - i nabolag, på skoler, i miljøet, altså i hele det sosiale fellesskapet.

Så helt til slutt: Trygve Slagsvold Vedum nevnte en del om ikke å ta arbeidskraft fra fattige land. Det er bra at han trakk opp det i debatten. Jeg har bare lyst til å si at for et par-tre år siden var jeg i Etiopia på et sykehus som var ganske nybygd og fint, hvor det var to ting som slo meg. Det ene var at de hadde fått maskiner fra Sverige som ikke fungerte fordi de ikke hadde noen som klarte å reparere maskinene. Det andre var at de hadde ikke leger igjen heller, fordi legene var reist til Vest-Europa. Det er et apropos til at denne debatten er viktig.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [19:15:11]: Representanten Steinar Gullvåg fra Arbeiderpartiet hadde nettopp et innlegg der han ganske klart hevdet at Norge er avhengig av arbeidsinnvandring. Han viste til hotell- og restaurantbransjen. Han viste til eldreomsorg. Han viste endog til bygging av veier. Og så sier han med klar adresse til Fremskrittspartiet at det visstnok er et parti som ikke har forstått denne problemstillingen. Det er svært interessant, for da tilkjennegir han at det nettopp er representanten Gullvåg som ikke har forstått problemstillingen.

Selv om man mener at det er mangel på kapasitet når det gjelder veibygging i Norge, er det fullstendig mulig å bygge veier uten permanent arbeidskraftinnvandring. Det går fullt ut an å engasjere utenlandske bedrifter til å gjøre det. Det har til og med den effekt at kjøp av tjenester fra utlandet ikke slår inn i finanspolitikken. Det er fullt mulig å forholde seg til det. Dersom det ikke hadde vært svensker som jobbet i hoteller og restauranter i Norge, er det selvfølgelig ikke slik at ikke noen ville tilby hotell- og restauranttjenester, for det er noe som heter marked - arbeidsmarked i denne sammenheng. Da finnes det tilbydere, og det finnes personer som etterspør et tilbud. Det fastsettes en pris der tilbud og etterspørsel møtes - ganske grunnleggende sosialøkonomi. Lønnsdannelsen vil selvfølgelig bli påvirket av forholdet mellom tilbud og etterspørsel, og man vil nødvendigvis måtte betale litt mer for denne arbeidskraften. Men arbeidskraften vil finnes. Den vil alltid finnes. Så det å si at man er avhengig av arbeidsinnvandring, blir svært feilaktig.

Det er fullt mulig å kjøpe tjenester fra utlandet, og det er fullt mulig å la prismekanismen fungere slik at man på den måten får den arbeidskraften man trenger. Ikke minst er det en yrkesgruppe som virkelig burde være interessert i at vi lar prismekanismen fungere. Det er de som jobber i eldreomsorgen - sykepleiere og hjelpepleiere, som mange mener har lave lønninger i dag. Det er klart at dersom man lar prismekanismen fungere, vil den type arbeidskraft bli priset høyere fordi det er stor etterspørsel etter dem. Da vil det overhodet ikke være behov for massiv arbeidskraftinnvandring innen helse- og omsorgssektoren.

Ola Borten Moe (Sp) [19:18:44]: Jeg kan ikke dy meg når vi får denne type dosering om hvor unødvendig det er med arbeidsinnvandring til Norge. Jeg vil feste noen kommentarer til det.

Vi har allerede i dag mangel på arbeidskraft innenfor en del viktige sektorer. Det er et stort problem, og det overrasker meg at Fremskrittspartiet ikke ser ut til å ta det på alvor. Når man spør næringslivet om hva de etterspør, hva er det største problemet for vekst og utvikling framover, svarer de: tilgang på nok kompetent arbeidskraft. Det hadde vært greit om man kunne ha tatt det inn over seg også i Fremskrittspartiet.

Det er jo slik at hvis man kikker på demografien, som komiteen har gjort i innstillingen, og ser på hvordan sammensetningen av ulike aldersgrupper vil utvikle seg i Norge framover, er det ingen tvil om at etterspørselen etter og behovet for helsetjenester kommer til å gå dramatisk opp i framtiden. Det bør vi begynne å forberede oss på allerede i dag. Alternativet er muligens at vi er nødt til å allokere en større del, ifølge Fremskrittspartiets resonnement, av arbeidskraftreserven inn i helse- og omsorgstjenestene. Men da vil det være færre igjen til å videreføre et produktivt og effektivt næringsliv, som igjen er grunnlaget for en effektiv og god velferdsstat. Jeg vil rett og slett utfordre Fremskrittspartiet når det gjelder hele deres tilnærming og tankegang når det gjelder behovet for arbeidskraft, for dette henger rett og slett ikke på greip.

Avslutningsvis: Fremskrittspartiet sier at det er et gode å presse prisen på arbeidskraft høyt for å allokere flere inn i omsorgsyrkene, stort sett offentlig ansatte. Da er det i hvert fall ikke særlig lurt å sette ned skattene, for det er først og fremst skattefinansierte tjenester dette dreier seg om. Det harmonerer for øvrig dårlig med det som bruker å være Fremskrittspartiets politikk.

Presidenten: Per-Willy Amundsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [19:21:10]: Jeg vil oppfordre representanten Ola Borten Moe fra Senterpartiet til faktisk å lese komiteens innstilling og lese stortingsmeldingen. Da vil han se at Fremskrittspartiet ikke totalt avviser arbeidsinnvandring. Men vi sier, i motsetning til representanten Gullvåg og andre som ikke har fulgt hele debatten, at arbeidsinnvandring kan kun utgjøre et supplement til et velfungerende arbeidsmarked innad i Norge. Da er det altså slik at man på sikt nok må akseptere å allokere mer norsk arbeidskraft innenfor pleie og omsorg. Det er en naturlig konsekvens av aldersutviklingen. Men det trenger ikke representere et problem i seg selv. Det finnes mange måter å møte det på, bl.a. at det ikke nødvendigvis er det offentlige som må levere disse tjenestene i alt omfang. Kanskje kan private løsninger møte denne problemstillingen. Det er en litt endimensjonal måte å tenke på. Arbeidsinnvandring vil i et massivt omfang kun skalere opp økonomien. Det vil altså ikke løse (presidenten avbryter) …

Steinar Gullvåg (A) [19:22:43]: Jeg tror nesten jeg må be om at finanskomiteens medlemmer spesielt merker seg den nokså særegne forelesning i sosialøkonomi som representanten Amundsen har foredratt fra denne talerstol. Det at Fremskrittspartiet faktisk lukker øynene for det avhengighetsforhold som norsk arbeidsliv har i forhold til utenlandsk arbeidskraft, er etter min oppfatning ganske oppsiktsvekkende, og viser hvor liten kontakt representanter for dette partiet har med norsk arbeidsliv og med norsk næringsliv generelt. Det er for så vidt ikke noen overraskelse for meg.

Ola Borten Moe (Sp) [19:23:53]: Representanten Amundsen sa to ting i sitt innlegg som fortjener en kommentar.

For det første innrømmer Fremskrittspartiet at det på sikt kan være nødvendig med arbeidsinnvandring. Det er nå i hvert fall en modifisering av det innlegget jeg hørte representanten holde tidligere, der han sa at dette var helt unødvendig.

Han innrømmer også at det kommer til å være behov for en større allokering av arbeidskraft inn i visse yrker. Da synes jeg det kunne vært greit at vi fra Fremskrittspartiet får et svar på hvilke næringer det er som skal bære velferdsstaten i framtiden - hvilke næringer skal vi utvikle, og hvilke næringer skal vi bygge ned? Vi vet at Fremskrittspartiet ikke har noe særlig til overs for landbruket, men det er tross alt ikke mer enn 50 000 bønder, og det er altså ikke nok å omskolere dem for å kunne ivareta våre velferdsoppgaver i framtiden. Så det hadde vært greit om Fremskrittspartiet kunne ha vært ærlig på hvilke næringer man ønsker å bygge ned.

Så har jeg lyst til også å utfordre representanten på det han sa om at dette ikke trenger å komme innenfor offentlig sektor. Det spiller da ingen rolle. Det spiller jo ingen rolle om dette er et offentlig eller privat anliggende. Det er uansett en regning som skal betales, og det kommer uansett til å være arbeidskraft her som vi ikke kan bruke til noe annet.

Ib Thomsen (FrP) [19:25:32]: Det er interessant at debatten har tatt litt av og har tatt av med representanter som kommer inn i saken midtveis i debatten. Det virker ikke som om de har lest innstillingen fra komiteen.

Det ble påstått at Fremskrittspartiet ikke har kontakt med arbeidslivet. Det vil jeg avvise og påpeke er helt feil. Er det noen som har kontakt med arbeidslivet, så er det i hvert fall Fremskrittspartiet, ved at man har representanter som har vært ute i det private arbeidsliv og har fungert veldig bra der.

Næringslivet i Stavanger-regionen etterlyser et servicesenter i Rogaland, noe regjeringspartiene ikke kan love dem. Det er det de spør om. De ønsker å få en lettere hverdag når det gjelder arbeidsinnvandringen til landet. De ønsker at hverdagen skal bli lettere og saksbehandlingstiden kortere. Så jeg vil oppfordre regjeringspartiene til å si ja til et servicesenter i Rogaland og ikke bare si at de ønsker å vurdere det, for det er ikke nok for arbeidslivet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.