Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [19:56:57] (ordfører for saken): Ordningen med tilrettelagt transport, ofte kalt TT-ordningen, er helt avgjørende for personer som ikke kan bruke det ordinære kollektivtilbudet. Det handler om å legge til rette for et inkluderende samfunn for alle, et samfunn der hver enkelt kan få bruke sine ressurser til beste for seg selv og for andre. Det handler om menneskeverd.

Kristelig Folkeparti er derfor svært opptatt av at TT-ordningen skal fungere best mulig. Jeg setter også pris på at representantene fra Fremskrittspartiet viser engasjement i denne saken. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om at det skal utarbeides nasjonale retningslinjer for kvalitet og kvantitet for TT-transport, og at det fremmes en finansieringsordning som sikrer TT-transport i tråd med nasjonale retningslinjer. Forslagsstillerne foreslår også at ansvaret for TT-ordningen overføres fra fylkeskommunene til NAV - Arbeids- og velferdsetaten.

Bindende nasjonale retningslinjer vil bidra til større likebehandling og være mer forutsigbart for brukerne enn dagens budsjettstyrte ordning i regi av fylkeskommunene. Dette har blitt vurdert av den tverrdepartementale arbeidsgruppen som ble nedsatt i forbindelse med stortingsbehandlingen av St.prp. nr. 66 for 2002-2003 Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2004.

Arbeidsgruppen fant juridiske, praktiske, likhetsmessige og økonomiske utfordringer knyttet til å utforme bindende nasjonale retningslinjer for TT-ordningen. En nasjonal standard, som ikke innebærer at noen grupper får et dårligere tilbud, vil ha betydelige, budsjettmessige konsekvenser. Arbeidsgruppen anslo at dersom en la til grunn en gjennomsnittlig ytelse tilsvarende den vi har i Oslo, som antas å ha den best utbygde TT-ordningen, ville det ha medført at de nasjonale utgiftene til TT-transport hadde økt fra 381 mill. kr til 1,4 milliarder kr, målt i 2004-kroner.

Arbeidsgruppen drøftet ulike modeller for forvaltningen av TT-ordningen. Det ble bl.a. vist til at nasjonale retningslinjer i en fylkeskommunal modell vil innebære et brudd med prinsippet om at det generelt er fylkeskommunene som selv bestemmer omfanget av og kvaliteten på kollektivtransporttilbudet. En statlig modell vil på sin side kunne redusere fylkeskommunenes incentiver til å sikre universell utforming, fordi gevinstene ved redusert TT-transport da ville tilfalle staten.

Kristelig Folkeparti er positivt til at den tilrettelagte transporten knyttet til arbeids- og utdanningsreiser i statsbudsjettet for 2008 er gjort om til en landsomfattende forsøksordning, og legger til grunn at det arbeides for at dette vil bli en permanent ordning.

Kristelig Folkeparti støtter også utviklingen av nye, åpne og fleksible kollektivtilbud, herunder ulike ordninger med bestillingstransport, fra dør til dør eller til nærmeste knutepunkt.

Jeg er glad for at en samlet komite bortsett fra Fremskrittspartiet ber Regjeringen om å bidra til å videreutvikle den typen ordninger for på den måten å sikre alle innbyggere en bedre grunnleggende mobilitet gjennom utvikling av tilbud som er tilgjengelige for alle.

På bakgrunn av dette kan jeg og Kristelig Folkeparti ikke se at det vil være hensiktsmessig med en større omlegging av organiseringen av TT-ordningen nå, men vi legger til grunn at Regjeringen vil fremme offensive forslag for å bedre TT-ordningen til beste for brukerne i statsbudsjettet for 2009, innenfor rammen av den eksisterende organisasjonsmodellen.

Jeg er skuffet over at regjeringspartiene ikke var villige til å være med på en komitemerknad om en slik offensiv satsing på TT-ordningen i statsbudsjettet for 2009.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Lise Christoffersen (A) [20:01:21]: For å ta det siste først: Det er vel egentlig en sånn liten naturlov i denne salen at det er lettere å være offensiv i forhold til kommende års statsbudsjett når man er i opposisjon, enn når man er i posisjon, i hvert fall på denne tiden av året. Så får vi se hva statsbudsjettet for neste år måtte bringe når det blir lagt fram.

I det representantforslaget vi behandler nå, fremmes det forslag til endringer i én av mange ordninger innen flere ulike sektorer som vil ha stor betydning for mulighetene for personer med nedsatt funksjonsevne til å delta i samfunnet på lik linje med andre.

For halvannen uke siden vedtok vi en ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov, og i den forbindelse hadde vi her en grundig debatt om alle de samfunnsskapte barrierene som hindrer mennesker med nedsatt funksjonsevne i å ta del i samfunnet på linje med alle andre. Det er hindringer i arbeidsliv, på skole, på fritidsarenaer, uteområder, buss, tog osv., dessverre. Sammen med de funksjonshemmedes egne organisasjoner feiret vi derfor den nye loven.

10. juni 2008 var en historisk dag. Da slo vi fast en rekke viktige prinsipper om alle menneskers like verdi og like betydning i samfunnet, og vi sikret en del egentlig opplagte, men hittil for mange faktisk ikke-eksisterende rettigheter til arbeid, utdanning, fritidsaktiviteter mv. Vi innførte et vern mot diskriminering.

Samtidig innser jo alle at det er nå arbeidet egentlig begynner. I loven satte vi noen tidsfrister for når ting skulle være i orden. I forskrift til plan- og bygningsloven kom det frister på andre områder. Og kanskje det viktigste: Arbeidet er i gang med en handlingsplan der tiltak og ressurser ses i sammenheng, for det er ganske viktig når en skal oppnå noe.

Hva haster det så mest med å få på plass? Det er det kanskje for tidlig å svare på her og nå, men det er i hvert fall et spørsmål som bør være rettesnoren for det videre arbeidet. I det arbeidet bør det også være rom for lokale tilpasninger i løsningene, for det er ute i lokalsamfunnet folk lever dagliglivet sitt, og det er der ute man vet best hvor skoen trykker aller mest.

Fremskrittspartiet ønsker seg nasjonale standarder på mange områder. Dette forslaget gjelder altså TT-ordningen, som er en ordning under fylkeskommunens ansvarsområde. For egen del er jeg ikke sikker på, men jeg skal heller ikke avvise det, at nasjonale standarder er den rette veien å gå. Transportutfordringene varierer trolig ganske mye fra fylke til fylke, og internt i fylkene fra kommune til kommune.

Oslo kommune framheves i sakens anledning, men heller ikke her fungerer alt så godt som man kunne ønske. Samtidig vil jeg tro at utfordringene fort kan vise seg å være annerledes i andre kommuner, f.eks. dem med helt motsatte kjennetegn av det som kjennetegner Oslo, nemlig kommuner som er små i innbyggertall, men store i utstrekning. De vil antakelig ha andre transportutfordringer enn det vi ser i konsentrerte byområder som her.

Saksordføreren har redegjort greit for sakens innhold og komiteens flertallsinnstilling, så jeg skal ikke bruke tid på å gjenta det, bare understreke at transport selvsagt er et av de viktigste områdene å få på plass for at de nye rettighetene til universell tilgjengelighet skal bli noe mer enn papirbestemmelser.

Universell utforming av kollektivtransporten vet vi vil ta tid. Derfor er det helt nødvendig med ulike typer av individuell tilrettelegging i mellomtiden, og TT-ordningen hører med i det bildet. Samtidig framgår det av statsrådens svar at Regjeringen allerede er i gang med arbeid på flere områder innen transportsektoren. Det er derfor flertallets mening at det ikke vil være hensiktsmessig at Stortinget nå løfter ett av mange elementer ut av en helhetlig, systematisk satsing på tilgjengelighet. Derfor ønsker vi at forslaget vedlegges protokollen. Da er det ikke avvist, men med i vurderingene videre, som ett av flere mulige tiltak.

Robert Eriksson (FrP) [20:05:41]: Det er nå en gang sånn at veldig mange funksjonshemmede faktisk er avhengige av at man kommer seg til og fra for å kunne delta i samfunnet på tilnærmet lik linje med den øvrige del av befolkningen. Derfor er det også TT-ordningen er opprettet, nettopp for å hjelpe en god del funksjonshemmede til å kunne delta i samfunnslivet.

Så er det også sånn at det varierer stort fra fylke til fylke. Ikke bare varierer det stort fra fylke til fylke hvordan tilbudet er. Det varierer også til en viss grad internt i de enkelte fylkene. Vi hadde en sak for en liten tid tilbake som verserte i Trønder-Avisa. Den gjaldt Frosta kommune, som er et godt eksempel på hvor store forskjeller det er internt i ett og samme fylke.

Jeg synes det er trist at det skal være sånn. Jeg synes man burde ha de samme muligheter som andre når man er funksjonshemmet, til å reise rundt omkring i landet. Man burde ha en god ordning som var lik overalt.

Jeg mottar også en rekke henvendelser fra funksjonshemmede som er på ferie, der man i det ene fylket kan bruke TT-ordningen, men er man i et annet fylke, kan man ikke bruke den. Har du plastkort, kan du ikke bruke ordningen, men har du annen type bevis, så kan du bruke den. Det er ikke en fullgod ordning, etter mitt skjønn. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet dette forslaget for å få en mer rettferdig og bedre ordning, som også FFO - Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon - har vært opptatt av ved hver budsjettbehandling.

Jeg registrerer at det er nedsatt en arbeidsgruppe for å se på det og følge opp Stortingets vedtak av 2003. Jeg registrerer også at det var de partiene som er i regjering i dag, altså regjeringspartiene, som fremmet dette forslaget, og krevde at det skulle gjennomføres i løpet av 2004. Så kommer man i regjering og gjør ingen verdens ting. Jeg synes det er skuffende.

I tillegg vet vi også at det ble opplyst i budsjetthøringene i fjor fra FFO, at de hadde møter med arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen og Steinulf Tungesvik, som var statssekretær i Samferdselsdepartementet, hvor det ble lovet at saken skulle kvitteres ut i statsbudsjettet for 2008. Det eneste som kom i statsbudsjettet for 2008 var at ordningen med arbeids- og utdanningsreiser var omtalt, og at ordningen skulle videreføres som en forsøksordning i 2008. Ordningen har vært en forsøksordning helt siden 2001. Det både FFO og vi som forslagsstillere har etterlyst, er jo å få en permanent ordning. Sånn sett har ikke Stortinget kvittert ut det på noe vis etter mitt skjønn.

Jeg registrerer også det som statsråd Liv Signe Navarsete skriver i brev til komiteen 20. mai, der hun understreker at nasjonale retningslinjer vil bidra til større likebehandling og være mer forutsigbart for brukerne enn dagens budsjettstyrte ordning i regi av fylkeskommunen.

Jeg er helt enig med statsråd Liv Signe Navarsete, men jeg fatter og begriper ikke hvorfor man ikke da kan kjøre denne saken fram, få gjort noe med det og få like retningslinjer. Hvorfor skal det være forskjell? Hvorfor skal vi ikke ha en mest mulig likebehandling? Hvorfor skal vi akseptere de store forskjellene som er i dag for de funksjonshemmede? Jeg synes det er trist. Jeg synes det er trist at vi ikke kan ha en bedre og større framdrift i denne saken.

Forslaget ble fremmet av oss i slutten av mars - hvis jeg ikke husker feil - og er til behandling nå. Jeg skjønner at det var vanskelig å få det inn i revidert, men vi kunne ha behandlet saken tidligere. Det er ingenting som tilsier at vi måtte vente til langt ut i mai med å behandle denne saken og få den opp i Stortinget nå i juni. Derfor foreslår jeg - og jeg tar opp vårt forslag - at vi får denne saken tilbake i 2009, og at man da kvitterer ut det som både forslagsstillerne og FFO har bedt om i flere budsjetthøringer.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Karin Andersen (SV) [20:11:21]: Jeg vil slutte meg til innlegget både fra saksordfører og fra Lise Christoffersen, som gikk gjennom saken veldig godt og grundig, så det er ikke noe behov for meg å gjøre det.

Det er helt riktig at det er store forskjeller på dette området i landet. Jeg tror også at vi må innse at samferdselsområdet kanskje er et av de områdene som det står mest igjen på når det gjelder å være likestilt i forhold til det å kunne ta seg fram i samfunnet, for dem som ikke kan bruke enten bil, kollektivtrafikk eller andre framkomstmidler, slik flertallet kan.

Det er jo mange ordninger på dette området som skal kompensere for dette. Lise Christoffersen gikk veldig nøye gjennom alt det arbeidet som er på gang på dette området. Én av de ordningene som jeg er veldig glad for er der, er arbeids- og utdanningsreiser. Jeg tror kanskje Fremskrittspartiet forsnakket seg litt i sted, for jeg er ganske sikker på at undertegnede tok initiativet til den ordningen og fikk den vedtatt i Stortinget, men det er ikke noe stort poeng i seg sjøl. Poenget her er at det trengs mange ulike ordninger, slik at man skal kunne være likestilt med andre i samfunnet. Derfor tror jeg det nå er viktig å se på alle de ulike ordningene sammen, og se på både loven mot diskriminering og tilgjengelighet for funksjonshemmede, og den handlingsplanen som følger den - altså alle virkemidlene sammen. Da er i hvert fall min spådom at vi vil se en annen type TT-tjeneste framover enn den vi ser i dag.

TT-ordningens kobling til kollektivtrafikken i de ulike fylkene mener jeg er et problem, fordi kollektivtrafikken er så forskjellig. Når TT-ordningen som prinsipp skal erstatte kollektivtrafikken, betyr jo det i utgangspunktet kjempeforskjeller. I f.eks. Oslo er kollektivtrafikken god. I Hedmark strever vi med å få opp et tilbud. Det bor lite folk mange steder, og derfor må tilbudet nødvendigvis være dårlig. Det gjør ikke at transportbehovet for den som har forflytningshemninger, er mindre der enn ellers. Men prinspippet om kobling til kollektivtrafikken har samtidig vært et viktig prinsipp for de funksjonshemmedes organisasjoner. For når jeg har snakket med dem om dette, har de sagt at vi ber ikke om særordninger, vi ber om ordninger som kompenserer for at vi ikke kan ta den bussen som går, eller ta det toget som går. Det betyr at vi av og til snakker om litt forskjellige ting, nemlig om det skal være en ordning som er slik, for da vil det faktisk bli veldig store forskjeller fordi kollektivtilbudet i landet vil være veldig forskjellig, uansett hva vi gjør, så vil det jo det. Eller om man skal bryte et prinsipp og si at det er ikke det det går ut på, det går ut på å dekke et transportbehov for den som har en forflytningshemning. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal lande i den saken, men det er i hvert fall viktige prinsipielle avklaringer som vi må komme til i framtida.

Så er jeg helt overbevist om at i den grad vi greier å utvikle gode bestillingsruter, særlig kanskje på bygdene, men sikkert også i tettbygde strøk, vil en god del av dem som i dag må få dekket sitt behov gjennom TT-transporten, kunne få det dekket der. Og så vil man sitte igjen med et behov for en TT-transport som vil være mer en dør-til-dør-transport, som er en spesialtransport. Det er også slik at det utover i landet er i ferd med å bli et lite, teknisk problem knyttet til dette, nemlig at det blir veldig få drosjer som er store nok og som er i stand til å ta disse transportene. Det er en litt annen sak, men det er en viktig bit i denne ordningen.

Så til slutt: Ja, dette er en sak som mange av oss har brent for veldig lenge og gjør det fremdeles. Men hvis vi skal få dette inn på budsjettene framover, må vi være i stand til å prioritere det opp mot mange andre tiltak på samferdselssektoren som mange partier er opptatt av. Og da får vi se, når det bærer i hælinga, om vi er i stand til å sette dette så høyt som debatten i dag kan tyde på.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [20:16:22]: Som det framgår av innstillingen, støtter Senterpartiet forslagsstillernes ønske om at vi skal utvikle TT-ordningen til å bli et bedre tilbud for dem som trenger tilrettelagt transport. Men i motsetning til Fremskrittspartiet mener Senterpartiet det er viktig at TT-ordningen organiseres slik at det fortsatt vil være rom for å velge lokale eller regionale løsninger. I dag er det fylkene som driver ordningen. Jeg mener det også i framtiden vil være klokt å velge en modell for drift og finansiering som tar høyde for at behovene kan være ulike i ulike deler av landet. Jeg kan derfor ikke støtte at det innføres et statlig ansvar for TT-ordningen, men bidrar gjerne i en diskusjon om hvilke retningslinjer som er de beste for å oppnå ønsket resultat.

Flere har vist til den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det er jo sånn at et av suksesskriteriene for denne loven blir om vi reduserer behovet for tilrettelagt transport fordi vi får et universelt utformet transporttilbud. I områder med bred kollektivdekning kan behovet for TT-transport forandre seg etter hvert som vi oppnår universell utforming. I andre deler av landet, der kollektivtransporten har et mindre omfang, tror jeg bestillingstransport kan bli en viktig del av transporttilbudet, som gir dem som trenger tilrettelegging, bistand. Bestillingstransport gjør at flere kan benytte kollektivtilbud, og færre trenger å bestille taxi.

I tillegg vet jeg fra egen kommune at det å ha kommunale minibusser som henter folk som ber om å bli kjørt til butikken eller til frisør eller til legetime en gang i uka, fungerer veldig bra. Mine foreldre er strålende fornøyd med at de en gang i uka kan ringe og si at nå vil vi til Fetsund. Da kommer bussen og henter dem, og de får gjort ærender, ved siden av at de også får treffe andre på samme alder. De er meget tilfreds med den ordningen, og den kan sterkt anbefales også for andre kommuner.

Det er viktig at en framtidig TT-modell åpner for mangfoldige løsninger, og at TT-modellen ikke blir stående alene, men at vi ser den opp mot andre former for tilrettelegging av transport for dem som trenger det. Jeg håper at framtidige TT-systemer sikrer at det blir mulig for dem som har rett til TT-reiser, å bruke den over hele landet. I dag er det i for stor grad knyttet til at det skal skje innenfor eget fylke. Det er en uheldig del av regelverket. Jeg skulle gjerne ha sett at Samferdselsdepartementet så på om vi kan tilrettelegge det slik, i hvert fall innenfor de retningslinjer som er, at har du rett til TT-transport, kan du bruke den hvor du vil.

Statsråd Liv Signe Navarsete [20:19:38]: Fylkeskommunane har ansvaret for lokal kollektivtransport. Innafor dette ansvaret pliktar fylkeskommunane å tilby ordningar med tilrettelagd transport for personar som av ulike grunnar ikkje kan bruke ordinær kollektivtransport.

Føremålet med tilrettelagd transport er å gjere funksjonshemma transportmessig meir likestilte med resten av befolkninga. Samferdsledepartementet utarbeidde ein handlingsplan for funksjonshemma på samferdslesektoren i 1997. I denne planen finst det òg rettleiande retningsliner for TT-transport. Retningslinene tek for seg sakshandsaming, godkjenning av brukarar og innhald i tilbodet.

Fylkeskommunane har i stor grad følgd opp tilrådingane i handlingsplanen. Det er likevel slik at som for den ordinære kollektivtransporten elles er det store skilnader i TT-tilbodet fylkeskommunane imellom. Her kjem lokale prioriteringar inn.

Bindande nasjonale retningsliner for TT-transport, slik eg forstår det er rådd til i dette forslaget, vil kunne føre til større likskap i tilbodet. På den andre sida vil ei slik omlegging ha både økonomiske og administrative konsekvensar.

Spørsmålet om nasjonale retningsliner for TT-transport vart vurdert av ei tverrdepartemental arbeidsgruppe i 2005. Denne gruppa vurderte det til å vere både juridiske, praktiske og likskapsmessige problem med å utforme bindande nasjonale retningsliner.

Ein ting er at ei slik ordning vil ha økonomiske konsekvensar. Ei anna tilnærming kunne vere å setje ein minstestandard for TT-transport som er noko lågare enn tilbodet i dei fylka som har best tilbod i dag. Ein ville då kunne lyfte tilbodet i ein del fylkeskommunar. På den andre sida vil ein risikere redusert tilbod i dei fylkeskommunane som i dag har best tilbod, som følgje av at desse fylkeskommunane vil tilpasse seg minstestandarden.

Spørsmålet om bindande nasjonale retningsliner har med andre ord fleire sider ved seg. På bakgrunn av dette vurderte eg det ikkje som mogleg å presentere eit realistisk opplegg for nasjonale retningsliner for TT-transport, med opplegg for finansiering, i RNB for 2008, slik det er gjort framlegg om.

Eg vil òg peike på at TT-transport er eitt av fleire tiltak for å betre tilgjenget i transportsektoren. Som forslagsstillarane peiker på, er den delen av den tilrettelagde transporten som er knytt til arbeids- og utdanningsreiser, gjord om til ei landsomfattande forsøksordning under NAV, uavhengig av lokale prioriteringar. Eg vil òg vise til det arbeidet som vert gjort for å gjere transportsektoren meir tilgjengeleg gjennom oppfølging av BRA-programmet og forslag frå Syse-utvalet i NOU 2005:8. Dette arbeidet vil over tid betre tilgjenget i den ordinære kollektivtransporten, og dermed gjere det lettare for personar med funksjonshemming å bruke ordinær kollektivtransport. Til sist vil eg peike på det arbeidet som vert gjort for å leggje til rette for betre kollektivtransport i distrikta. I dette arbeidet vert det m.a. prøvd ut ulike ordningar med tingingstransport. Dette er ei transportform som vil vere spesielt veleigna for forflyttingshemma.

Sjølv om tilgjenge for personar med forflyttingsproblem i den ordinære kollektivtransporten over tid vert betre, er eg klar over at det alltid vil vere grupper som vil ha behov for særskilt tilrettelagd transport. Eg ser difor ikkje bort frå at det på eit seinare tidspunkt kan verte aktuelt å utvikle TT-tilbodet for desse gruppene. Dette vil likevel måtte gjerast innafor dei rammene som gjeld for styring av kollektivtransporten elles, og ut frå dei ansvarsforholda som me har nedfelt mellom staten og fylkeskommunane, der eit fleirtal på Stortinget ynskjer å gi fylket meir lokalt sjølvstyre, ikkje mindre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [20:23:37]: Et av samarbeidspartiene til statsråden, nemlig Det norske Arbeiderparti, hadde som slagord ved forrige valgkamp: «Alle skal med». I dag har vi rundt 440 000 som har en aller annen form for funksjonsnedsettelse, redusert funksjonsevne. Mange av dem er avhengige av et godt transporttilbud. Det første spørsmålet jeg stiller meg da, er: Når statsråden selv sier i sitt svarbrev av 20. mai at «nasjonale retningslinjer vil bidra til større likebehandling» og «være mer forutsigbar for brukerne enn dagens budsjettstyrte ordning i regi av fylkeskommunene», hvorfor ønsker man da ikke å få til et system med større likebehandling? Og kan statsråden garantere her og nå at hun vil kvittere ut denne saken, altså det forslaget som dagens regjeringspartier fremmet i 2004, ved statsbudsjettet i 2009?

Statsråd Liv Signe Navarsete [20:24:43]: For å ta det siste fyrst: Eg kjem ikkje til å gi garantiar for kva framdrift denne saka skal ha, men det eg kan garantere, er at Regjeringa skal halde fram sitt gode arbeid med å leggje til rette kollektivtransporten for funksjonshemma, og det skal me gjere gjennom ulike fleksible ordningar. For det viktigaste er at den enkelte får eit tilbod der vedkomande bur, anten det er i by eller bygd, og at me kan utvikle meir fleksibilitet i det systemet me har, enn det som gjeld i dag. Dette er ei ordning, eller eit tilbod, som er viktig for den enkelte, og Stortinget har nettopp vedteke ei lov som gjer at me har store utfordringar med å gjere transportsektoren meir tilgjengeleg for alle. Det arbeidet har prioritet, og det vil òg ha prioritet i tida som kjem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Robert Eriksson (FrP) [20:25:55]: Jeg skal prøve å være veldig kort, men vil bare oppklare to ting. Den arbeidsgruppen som det vises til, la fram sin innstilling i 2005. FFO hadde møter med statssekretæren i Samferdselsdepartementet og arbeids- og inkluderingsministeren i 2007. Den gangen ble det lovet at dette skulle kvitteres ut i statsbudsjettet 2008. Så har ikke skjedd, etter min oppfatning iallfall. Det synes jeg er synd. Og samtidig brukes det såpass mye tid i innstillingen fra flertallspartiene nærmest på å begrunne hvorfor vi ikke kan gjøre dette - det har en såpass stor kostnadskomponent med seg, det vil koste så mye penger. Er det slik å forstå at vi - som liker å karakterisere oss selv som verdens rikeste land, som vil gå med i underkant av 500 milliarder kr i overskudd i år - ikke skal ha råd til å bruke 1 milliard kr for å få til et mer rettferdig transporttilbud for funksjonshemmede? Jeg skjønner ikke den tankegangen. Derfor håper jeg nok en gang at statsråden og Regjeringen kvitterer ut denne saken, slik som vi foreslår, ved statsbudsjettet i 2009. Jeg ber innstendig om at man gjør det, uten at jeg har altfor store forhåpninger ut fra statsrådens svar i replikkordvekslingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.