Laila Dåvøy (KrF) [12:16:23]: For ikke lenge siden hadde jeg et møte med HivNorge. De uttrykte sterk bekymring for utviklingen i landet vårt når det gjelder kunnskap om hiv. Spesiell bekymring var knyttet til det som kom fram i en ny rapport fra Fafo.

Det er for meg svært viktig å få fram hvordan vi kan styrke forebygging av hivsmitte, få fram hvordan det er å leve med hiv i dag, og hvilke tiltak statsråden kan og vil iverksette på bakgrunn av den tilgjengelige kunnskapen vi har.

Det anslås at det i dag er ca. 2 800 mennesker som lever med hiv i Norge. 50 pst. av disse antas å være heterofilt smittet, der majoriteten er innvandrere smittet før ankomst til Norge. Gruppen menn som har sex med menn, står for 40 pst. av hivtallene. 10 pst. er smittet hovedsakelig som følge av sprøytemisbruk.

Det har skjedd store endringer med hensyn til det å leve med hiv sammenliknet med tidligere. Først og fremst er det knyttet til utviklingen av gode medisiner. Disse gjør at man kan leve et langt liv. Både hivpositive, hjelpeapparatet og befolkningen må nå forholde seg til noe nytt. Hiv har blitt en kronisk tilstand som innebærer langvarig behandling og oppfølging. Hiv handler dermed ikke bare om å overleve, men også om livskvalitet. Hiv er fortsatt et tabu siden den som er smittet gjennom en handling, har medvirket til å bli smittet. Mange opplever at sykdommen innebærer å bli stigmatisert. Det vil påvirke om man tør å være åpen om sykdommen eller ikke.

Når vi har kjennskap til folks kunnskap om og holdninger til hiv, kan vi lettere utforme en politikk som kan bidra til å redusere stigmatisering og diskriminering av hivpositive. I så måte er rapporten fra Fafo svært viktig.

Folk vet at om du har ubeskyttet sex med en person som er hivpositiv, utsetter du deg for risiko. Det er større uvitenhet om hvordan hiv ikke smitter. Hiv smitter ikke ved vanlig sosial omgang med en hivpositiv person. Det er ikke mulig å bli hivsmittet gjennom vanlig kroppskontakt, gode klemmer og nærhet.

Undersøkelsen viser at det er ulikheter mellom menn og kvinner og mellom ulike aldersgrupper. Folk med høyere utdanning har både mer kunnskap om hiv og mer positive holdninger til hvilke rettigheter og muligheter hivpositive skal ha i samfunnet. I den yngste aldersgruppen, 15–24 år, kommer det fram dårligere kunnskap og mer restriktive holdninger til hivpositives rettigheter og deltakelse i samfunnet. Når det samtidig kommer fram at disse har fått kunnskap om hiv gjennom skolen, er det grunn til å spørre seg om undervisningen om dette er god nok.

Dessverre kommer det fram at det er skepsis og intoleranse blant folk til hivpositive. Dette gjelder særlig rettigheter og deltakelse i arbeidslivet. Blant spørsmål som ble stilt for å kartlegge dette, var om hivpositive er forpliktet til å fortelle arbeidsgiver om at de er hivsmittet, og om hivpositive må akseptere at arbeidsgiver endrer arbeidsoppgavene av hensyn til øvrige ansattes sikkerhet. Folk er villige til å akseptere relativt store innskrenkninger i de hivpositives muligheter til å ta sine egne valg. Det er svært alvorlig. Dette vil Fafo forske videre på. Ifølge det jeg vet, vil det foreligge en sluttrapport våren 2009.

Det framkommer også at forhold som angår de nære ting, som å la en hivpositiv passe ditt eget barn, er preget av mer restriktive holdninger. Over 30 pst. ville ikke akseptere dette.

Tiltak må iverksettes for å sikre hivpositive bedre livskvalitet. De fleste hivpositive opplever isolasjon og stigmatisering. Dette gjør det vanskelig for dem å være åpen om sin diagnose, både privat og på arbeidsplassen.

Ofte blir hivpositive gruppert i risikogrupper. Dette kan være problematisk når vi vet at gruppetilhørighet i seg selv selvfølgelig ikke innebærer smitterisiko, men handlingene man gjør. Grupper som er overrepresentert blant hivpositive, er innvandrere, homofile og rusmiddelavhengige. Dette har også konsekvenser for målrettingen av de ulike tiltakene. Videre er det ulikt hvordan livskvaliteten til hivpositive er, avhengig av hvilken gruppe de tilhører. Kartlegging av livskvaliteten til hivpositive må derfor også fange opp disse ulikhetene som finnes mellom grupper, og kanskje også innad i de ulike gruppene.

Personer som er smittet med hiv før ankomst til Norge, utgjør den største gruppen av registrerte hivpositive. Et sentralt problem i denne gruppen er taushet om smitte i innvandrermiljøer. Kultur, religion og språk gir ekstra utfordringer i hivforebyggende arbeid og tiltak for hivpositive i disse miljøene.

Den gruppen som er mest utsatt for å bli smittet av hiv i dag, er menn som har sex med menn. Unge menn som har sex med menn, beskytter seg i mindre grad mot hiv sammenliknet med eldre menn som har sex med menn, og de savner grunnleggende kunnskap om hiv.

I en NOVA‑undersøkelse om homofile og lesbiskes levekår kommer det fram at kun en femtedel av homofile menn er i gruppen som potensielt gjennomfører risikofylt sex og dermed står i fare for å bli smittet av hiv.

I Fafos rapport kommer det også fram at heterofile menn og kvinner som er hivpositive, trenger mer oppmerksomhet, bl.a. fordi de ikke kjenner seg igjen i noen av de gruppene som assosieres med hivsmitte. Det trengs også mer oppmerksomhet rundt omsorg av barn og familieliv.

Hivsmittede rusmiddelmisbrukere er også en gruppe som trenger tiltak. Blant annet er det alltid et potensial for kraftige oppblussinger av smittespredning dersom hiv kommer i et miljø der det deles sprøyter. Jevnlig medisinering og dermed kontakten med helsetjenesten er en utfordring.

Siden nye medisiner gjør at hivpositive er syke – og færre er døende – øker antallet hivpositive, og flere opplever å bli gamle. Over 700 hivpositive i Norge er over 50 år. Mange opplever ensomhet. Vi mangler kunnskap om hvordan andre sykdommer blant eldre påvirker hivpositive. Blant de største utfordringene knyttet til denne gruppen er mangel på kunnskap blant helsepersonell.

I budsjettproposisjonen for 2009 er Fafo‑rapporten nevnt. I lys av det Fafo til nå har kommet med, er det etter min mening nødvendig å ta dette med når strategiplanen for forebygging av hiv og seksuelt overførbare sykdommer skal evalueres. Ifølge budsjettproposisjonen skal denne evalueres i 2008. Jeg ser veldig fram til å høre statsrådens tanker og planer om dette, for dette arbeidet haster.

Oppsummert har jeg lyst til å etterlyse noen av tiltakene som jeg kan tenke meg bør komme raskt:

• målrettede tiltak for å øke kunnskapen om hiv og da særlig en kritisk gjennomgang av undervisningsmateriell til bruk i skolen

• tiltak for å bedre hivpositives livskvalitet og dermed unngå isolasjon og stigmatisering

• tiltak for å bedre hivpositives situasjon på arbeidsplassen

• tiltak rettet mot hivpositive innvandrere og håndtering av utfordringer knyttet til kultur, religion og språk

• tiltak rettet mot menn som har sex med menn med risikoatferd.

• tiltak rettet mot hivpositive heterofile menn og kvinner, da særlig knyttet til omsorg for barn og familieliv

• et bedre hjelpeapparat for rusmiddelmisbrukere som er hivpositive

• mer kunnskap blant helsepersonell om aldring blant hivpositive

Jeg ser fram til å høre hva statsråden har tenkt å sette i gang, og også tidsperspektivet framover på dette viktige arbeidet. Jeg er helt sikker på at helseministeren også er enig i at dette er et viktig arbeid framover.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:25:59]: Det er bra at Stortinget får mulighet til å diskutere hvordan vi best kan forebygge hiv og aids her i Norge. Mange hivpositive opplever sviktende samhandling mellom helsetjenestene de har krav på, og mange opplever at psykososial oppfølging er totalt fraværende. Dette – sammen med skammen og mangel på åpenhet rundt det å leve med hiv – gjør at denne pasientgruppen lett faller utenfor i dagens helsesystem.

La meg starte med noen ord innledningsvis om hivsituasjonen i et globalt perspektiv. FNs program om hiv og aids, UNAIDS, anslår at om lag 33 millioner mennesker i verden lever med hiv i dag. Det er fortsatt flest på det afrikanske kontinentet sør for Sahara. I 2007 var andelen 67 pst. 72 pst. av alle dødsfall som skjedde på grunn av aids, skjedde der. Også i land som Russland, Estland og Ukraina vokser antallet nysmittede. Det gir oss grunn til å være bekymret.

Vi går nå inn i epidemiens tredje tiår. Fortsatt er det en tredjedel av landene i verden som ikke har beskyttende lovverk mot diskriminering av personer som lever med hiv. Utstøting, forfølgelse og diskriminering gir en betydelig risiko for at epidemien spres ytterligere. I tillegg kommer selvfølgelig den menneskelige lidelsen for dem som lever med hiv.

Så til situasjonen i Norge. I 2007 ble det diagnostisert 248 nye hivsmittede i Norge – to av tre er menn. Omtrent 100 personer er antatt smittet før de kom til Norge. Det er hovedsakelig fra land som ligger høyt på hivstatistikken. Snaut 80 personer er menn som er smittet etter sex med menn. Vi antar at drøyt 40 er heteroseksuelt smittet i Norge. 13 er smittet gjennom urene sprøyter. Ved slutten av 2007 var det 3 787 hivpositive i Norge.

I Norge har hivpositive rett til gratis medisinsk behandling. For ti år siden kom det nye effektive medisiner. Det har revolusjonert livet for dem som lever med hiv og aids, og de har utsikter til å leve et langt liv i dag.

Men vi skal på ingen måte bagatellisere det å leve med hiv og aids. Sykdomsbildet hos mange er svært komplekst med stadige tilbakefall. Mange har store bivirkninger, og det er fortsatt et stigma å leve med hiv. Det ser ut til at flere, faktisk, var åpne om sin hivstatus for 15–20 år siden enn i dag. Det må være et tankekors. Mange mener også at det er ganske stille om hiv i offentligheten. Man snakker ikke mer om det. Det rammer så få, og folk blir likegyldige.

Rapporten, som også interpellanten tar utgangspunkt i, som Fafo kom med i sommer – «Fortsatt farlig å kysse? Kunnskap om og holdninger til hiv» – er viktig i arbeidet med å få større oppmerksomhet på hivforebyggende arbeid. For å styrke dette arbeidet er det helt avgjørende at vi får kunnskap om hvor vi bør sette inn trykket.

Rapporten viser at folk vet mye om hiv og aids. På spørsmål om sykdomsforløp og om hvordan hiv smitter, er det henholdsvis 87 pst. og 98 pst. som svarer riktig. Et overveldende flertall, 98 pst., mener at alle har et ansvar for ikke å bli smittet av hiv. Dette er oppløftende tall. Men dessverre har folk dårligere kunnskap om hvordan hiv ikke smitter: En av fire svarer at man kan bli smittet ved å kysse en som er hivpositiv på munnen, mens 13 pst. mener man kan bli smittet ved å drikke av samme glass. Det at mange ikke vet nok om hvordan hiv ikke smitter, preger holdninger til hivpositive og deres muligheter for å delta i samfunns‑ og arbeidsliv.

Mest oppsiktsvekkende er kanskje folks holdninger til hivpositive i arbeidslivet: 60 pst. er helt eller delvis enig i at hivpositive må ha plikt til å fortelle arbeidsgiver at de er hivpositive – uten at hensikten med slik informasjonsplikt er nærmere spesifisert. Halvparten av de spurte mener at hivpositive må akseptere at arbeidsgiver endrer oppgaver av hensyn til sikkerheten til kolleger. Folk er altså villige til, som også interpellanten sa, å akseptere relativt store innskrenkninger i hivpositives muligheter til å ta egne valg.

Det er i disse dager 20 år siden Høyesterett avsa dom i den såkalte Henki‑saken. Høyesterett slo den gangen fast at hivstatus ikke er saklig grunn for oppsigelse, og at en hivpositiv har samme rettigheter i arbeidslivet som alle andre. Hivpositives erfaringer med arbeidslivet vil være et hovedtema i levekårsundersøkelsen til Fafo denne høsten. Men resultatene fra kunnskaps‑ og holdningsundersøkelsen tyder dessverre på at det fortsatt er mange hivpositive som opplever store hindringer som yrkesaktive.

De mindre oppløftende tallene i rapporten bringer oss til kjernen i denne debatten, nemlig at vi må bekjempe negative holdninger og diskriminering av hivpositive for å bekjempe spredning av hiv i samfunnet. Det gjelder i Norge som i resten av verden.

Vi følger opp det hivforebyggende arbeidet gjennom strategiplanen «Ansvar og omtanke». Det viktigste punktet er at kunnskap, veiledning og undervisning om hiv og seksuelt overførbare infeksjoner er lett tilgjengelig for alle, og at informasjonen tar hensyn til kjønn, alder, seksuell orientering og kultur. Store kampanjer har ikke vært effektive. Derfor må vi se hvordan vi bedre kan målrette budskapet om hiv, slik at folk får et riktigere bilde av hvordan hiv smitter, og hvordan man kan leve et godt liv med hiv.

Dessverre er det – også i Norge – i økende grad unge mennesker som smittes med hiv. Flere unge med flyktning‑ og innvandrerbakgrunn lever med hiv. Det er helt avgjørende at unge mennesker har tilgang til undervisning og informasjon om hvordan man kan beskytte seg mot smitte. Det er også viktig at de trekkes inn i arbeidet med å lage slik informasjon.

Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet er nå i gang med å lage et nytt materiell for seksualundervisningen i skolen. Dessuten oppdateres katalogen over undervisnings‑ og informasjonsmateriell til barn, unge og unge voksne.

Frivillige organisasjoner har en viktig rolle i arbeidet med å nå hovedmålgruppene:

• HivNorge tilbyr informasjon og veiledning om hiv og aids, om rettigheter og tilbud for hivpositive og pårørende.

• Helseutvalget – sammen for bedre homohelse har kurs for unge gutter og eldre menn, kurs om sikrere sex, og de driver omfattende informasjonsvirksomhet for menn som har sex med menn.

• Aksept og Primærmedisinsk verksted i Oslo og Sosialmedisinsk verksted i Tromsø er noen eksempler på frivillige som driver forebyggende arbeid blant innvandrere.

Det er etablert helsestasjon for studenter på 18 studiesteder i Norge, der Helsedirektoratet har vært viktig i etableringen. Det er også etablert flere lavterskeltilbud for grupper som ikke så lett søker helsehjelp. Det gjelder bl.a. menn som har sex med menn, og personer som selger sex.

Så noen ord om kunnskap og kompetanse blant helsepersonell. Erfaringene så langt viser at mange hivpositive opplever en stor mangel på samhandling mellom tjenestene, og at psykososial oppfølging er totalt fraværende. Den første konferansen om bedre helhetlig oppfølging av hivpositive ble arrangert i fjor. Neste konferanse er på nyåret med særlig vekt på samhandling og kompetanseheving i tjenestene.

Til slutt: Det pågår et betydelig arbeid med å evaluere og oppsummere ny kunnskap om hiv og aids. Dette er viktig når vi skal revidere strategier og tiltak for å forebygge hiv og seksuelt overførbare sykdommer. Frivillige organisasjoner innen hiv og aids i Norge og i utlandet og myndigheter innen helse‑, sosial‑, antidiskriminerings‑ og arbeidslivssektoren vil bli utfordret til å bidra i arbeidet med å utarbeide nye og virkningsfulle strategier i årene framover.

Laila Dåvøy (KrF) [12:35:14]: Jeg vil takke statsråden for en god tilbakemelding, og jeg er glad for det arbeidet som pågår i departementet på ulike måter.

Det er klart at globalt er situasjonen for hivsmittede en helt annen enn i Norge. Det gjør at vi har et desto bedre utgangspunkt for faktisk å kunne sette i gang en del tiltak som virker.

I likhet med statsråden er jeg veldig bekymret for at det framkommer at åpenheten om at man har hiv, var større for 15 år siden enn det vi kan se i dag. Det vil også gjøre at kompetansen og holdningene ute i samfunnet vil bli påvirket på en negativ måte. Jeg tror at vi må jobbe med hiv på en langsiktig, kontinuerlig måte for å få kunnskap og veiledning ut til alle grupper av befolkningen. Jeg kan ikke se for meg at vi noen gang kan slutte med dette.

Da jeg var statsråd i Bondevik II‑regjeringen, hadde LLH et stort prosjekt som nettopp gjaldt diskriminering i arbeidslivet. Det har jo vært det stedet der det i lang tid har vært dokumentert at diskrimineringen har vært størst. Så spørsmålet er om man ikke må gjøre noe helt spesifikt knyttet til arbeidslivet når det gjelder hivpositive. Det har også vært snakk om at lesbiske og homofile av alle grupper er de mest diskriminerte i arbeidslivet. Det kan jo hende at det finnes tiltak fra det gode prosjektet som man kan se på om vil kunne ha betydning her også, uten at jeg kan komme på akkurat de gode tiltakene her og nå.

Så er det en annen viktig ting: Jeg synes det er flott at det utarbeides nytt materiell for skolen. Kanskje de gruppene som kan gjøre mest raskest for de hivpositive, er nettopp de frivillige organisasjonene. Å gi dem muligheter og rammebetingelser til å nå de hivpositive tror jeg er svært viktig. Jeg tror også de vil nå målgruppen lettere. Det vil være en mye lavere terskel for å gå til de frivillige organisasjonene enn det kanskje vil være for å gå til både helsepersonell, som vi hører ikke har så veldig mye kompetanse på dette, eller for den del til oss politikere for å få bedre hjelp – vi er kanskje de som sist kontaktes. Helsestasjoner blant barn og unge er jo også en kjempeviktig arena for opplysning.

Til sist vil jeg bare høre med statsråden: Når den strategiplanen som Dagfinn Høybråten, etter det jeg husker, kom med første gangen, er under evaluering, kan statsråden si noe om tidsaspektet her? Jeg synes det haster ganske mye.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:38:58]: Jeg har lyst til å si at jeg er veldig enig med representanten Dåvøy i at det er mange ting som bekymrer. Den diskrimineringen som det er åpenbart at de hivpositive opplever i arbeidslivet, er veldig alvorlig og veldig bekymringsfull. Nå får vi en ny Fafo‑rapport i løpet av høsten, som går grundigere inn i det. Det gir oss et kunnskapsgrunnlag som forhåpentligvis gjør oss i stand til å ha fokus på tiltak knyttet til å bekjempe diskriminering i arbeidslivet når vi skal lage den nye strategiplanen. Vi tar sikte på å legge fram en revidert nasjonal strategiplan i løpet av 2009. Vi får altså denne Fafo‑rapporten som utdyper diskriminering i arbeidslivet, i høst. Vi får en hovedrapport fra Fafo i 2008. Så evalueres det, og så tar vi sikte på å legge fram ny strategiplan i løpet av 2009.

Anette Trettebergstuen (A) [12:40:24]: Det er flott at vi får en debatt om hiv og aids i Stortinget i dag. Det er bra at det blir en politisk debatt i kjølvannet av Fafo‑rapporten, selv om undersøkelsen har ligget der siden juni og den strengt tatt ikke fikk den oppmerksomheten den fortjente den gang. Men det er bra at interpellanten reiser spørsmål om dette i Stortinget i dag, for det har vi for lite av.

Vi hadde etter min mening trengt en større og mer aktiv politisk debatt om hiv og aids, om økning i antall smittede og også om den hverdagen som hivpositive lever i. Vi hadde trengt en slik debatt hele året. Her hjemme kommer den lille debatten om hiv og aids hvert eneste år når tallene legges fram, og så forsvinner den like fort. Vi trenger den debatten året rundt, for folk roper om hjelp også når rapporten og statistikken ikke når VGs forsider.

Norge er stor og aktiv på den internasjonale arena når det gjelder å bekjempe hiv og aids, både i forhold til spredning og også i forhold til å jobbe mot diskriminering og stigmatisering av positive. Den jobben trengs. UNAIDSs tall forteller oss at den globale kampen mot hiv og aids langt ifra har vært så effektiv som man trodde. Tvert imot går det i feil retning mange steder i verden. Statsråden og interpellanten har allerede vært innom de tallene som gjør at dette fortsatt skal være et viktig satsingsområde i vår utenriks‑ og utviklingspolitikk, både når det kommer til det å bevilge penger, og i forhold til at Norge skal være den som tør der andre tier. Vi må ta opp de ubehagelige sammenhengene mellom spredning av hiv og aids og f.eks. homofili, kvinners rettigheter, likestilling, reproduktiv helse og alt dette. Men vi må ikke glemme at hiv og aids ikke bare er et fattigdomsproblem og et utviklingsproblem. Det går i samme retning her hjemme. Antall smittede øker, men det får mindre oppmerksomhet.

Vi trenger et nytt nasjonalt krafttak mot hiv og aids her hjemme, et like stort krafttak som det vi tar ute. De holdningene som Fafo redegjør for, burde vi skamme oss over. Det at det norske folk faktisk vet så lite om hvordan hiv smitter eller ikke smitter, men også det at folk er så fordomsfulle mot hivpositive, sier litt om at vi trenger det krafttaket nå, og at vi må være like kompromissløse her hjemme som det vi er ute.

Hadde det vært heterofile, hvite menn med dresskoffert og makt som på begynnelsen av 1980‑tallet fikk påvist hivviruset, tror jeg nok verden definitivt hadde gjort mer for å bekjempe smitten i de 27 årene som har gått. Det som bekymrer meg, etter å ha sett Fafo‑undersøkelsen og også snakket med folk, er at det fortsatt er slik at mange tror at hiv ikke smitter hvite menn med dresskoffert og makt og dress, men at det er en homosykdom. Det er alarmerende, og det er feil. Dette gjelder alle. Selv om de som smittes av hiv, diskrimineres når de blir smittet, er det ikke slik at hivviruset diskriminerer, det smitter alle.

Det å spre kunnskap og drive holdningsarbeid tar lang tid. Vi kan ikke bevilge penger på ett budsjett for å måle effekten allerede året etter. De nye tallene og ikke minst Fafo‑undersøkelsen viser oss noe om at det har gått feil på 1990‑tallet et sted, at kampen mot spredning av hiv og for bedre kunnskap fikk for lite ressurser allerede da. Derfor er vi nødt til å ta lærdom av det og ta et krafttak nå for forhåpentligvis å kunne se resultater på lang sikt. Vi har ingen tid å miste.

Selv om det er vanskelig for oss politikere å si akkurat hva som funker, og hva som ikke funker, kan vi i hvert fall ikke gjøre mindre forebyggende arbeid fordi vi er usikre på effekten. Selv om det er vanskelig å si hva som funker og ikke funker i forhold til å redusere smitte, er det andre ting vi vet mer om som vi definitivt bare burde gjøre. Det handler om tiltak knyttet opp mot holdninger, diskriminering og stigmatisering. Det at hivpositive må leve i skjul i frykt for sosiale sanksjoner og diskriminering i arbeidslivet, i familien, i omgangskretsen, hos legene og i helsevesenet, over alt i samfunnet hvor hivpositive blir møtt med unødvendig skepsis og frykt, eller blir utstøtt eller mister jobben, sier oss litt om at vi har noe vi må gjøre. Dette skjer faktisk i 2008. I tillegg sier FN at Norge må feie for egen dør når det gjelder høy fane internasjonalt i forhold til stigmatisering, for vi har lovverk her hjemme som FN anser er diskriminerende. Det dreier seg om hivparagrafen, altså § 155 i straffeloven, som er overmoden for endring. Det er den fordi den ikke virker. Tvert imot virker den mot sin hensikt. Jeg er veldig glad for at justiskomiteen ser på dette nå i forbindelse med revidering av straffeloven.

Jeg kunne ønske at salen var full av representanter i dag, og at flere ville delta i denne debatten. Sånn er det dessverre ikke. Men jeg håper at alle vi som da er her, enten det gjelder posisjon eller opposisjon, kan enes om at hivarbeidet må styrkes, at vi må ta et krafttak, for dette er for viktig til kun å handle om partipolitisk polemikk. Jeg kunne ønske meg at hivsaken ble en fakkeltog‑sak igjen, og at vi inngikk et hivforlik i Stortinget der vi forpliktet oss til tiltak og ambisiøse mål.

Jan‑Henrik Fredriksen (FrP) [12:45:52]: Aller først vil jeg takke interpellanten for saken hun her tar opp, selv om jeg meget vel kunne ønske at vi ikke bare diskuterte hiv/aidsproblematikk ut fra en nasjonal interessesfære, men også tok for oss de internasjonale utfordringer som vi står overfor.

I Norge har vi fra 2006, som for øvrig var et rekordår, til 2007 opplevd en moderat nedgang i antall nye hivsmittede i Norge. Dette skyldes nedgang i antall menn som har sex med menn, og ankomst av færre smittede innvandrere. Nedgangen er størst i Oslo.

Flertallet av dem som påvises heteroseksuelt smittet, er innvandrere smittet i opprinnelig hjemland før ankomst til Norge. Av til sammen 141 tilfeller var 99 personer, 61 kvinner og 38 menn, av utenlandsk opprinnelse smittet før de kom til Norge. 42 personer, 31 menn og 11 kvinner, ble diagnostisert som heteroseksuelt smittet mens de var bosatt i Norge. Det ble påvist 13 nye hiv‑positive, injiserende stoffmisbrukere i 2007 og ni nye barn, alle født i utlandet. Totalt i Norge var det ved utgangen av 2007 2 566 smittede menn og 1 221 smittede kvinner.

At vi i Norge kan bli mye flinkere til å inkludere hivsmittede på alle nivåer og gjennom et inkluderende arbeidsliv, er innlysende. Vi kan gjøre langt mer gjennom informasjon og generell folkeopplysning, informasjon og opplysning som vil hjelpe oss alle, både dem som ikke er smittet, og dem som er det. Vi må innse at det er en mur som må fjernes, slik at inkluderingen og integreringen blir bedre enn det er i dag.

Menn som har sex med menn, er, isolert sett, et stort hiv/aidsproblem i Norge. Men det må også nevnes at når så mange som 99 av 141 var av utenlandsk opprinnelse, og var smittet før de kom til Norge, så er det ikke bare i vårt land vi har et informasjonsarbeid m.m. å gjøre. Hiv/aids er et internasjonalt, mega helseproblem, hvor vi som nasjon må innta en langt mer aktiv holdning til problemet.

Vi vet at i mange stammesamfunn i utviklingsland er det i dag tabu å bruke prevensjon. Samtidig som antallet smittede noen steder er på over 25 pst. av befolkningen, burde det være innlysende at norsk bistand burde være både målrettet overfor og øremerket denne type overførbare sykdommer. I altfor mange land har de norske helsebistandsmidlene i over 20 år gått direkte inn i de nasjonale statsbudsjetter, uten prioriteringer for å bekjempe hiv/aids, tuberkulose og malaria.

I vår nære sfære er Russland og Baltikum et kjempeproblem. Globalt er det Sør‑Afrika og India som er de land hvor flest mennesker er smittet med hiv/aids. Det styrker ikke saken at tidligere president Mbeki i Sør‑Afrika har en fornektende holdning til sykdommen, samt at helseminister Msimang uttaler at sitroner, hvitløk og bladbete utgjør alternative behandlingsmetoder, eller at kommende president Jacob Zuma hevder hiv/aids er en enkel sykdom som man kvitter seg med gjennom en dusj. Når paven samtidig går ut og oppfordrer til forbud mot bruk av prevensjon, kan det helt sikkert være en holdning som kan være relevant for noen land i Europa, men overfor u‑land, som har en smittet del av befolkningen på 25 pst. eller mer, er slike utsagn en tragedie for befolkningen og vil kun føre til at mange, mange flere vil bli smittet.

Dessverre, langt de fleste som blir smittet i u‑land, er unge kvinner. Kulturen er så stamme‑ og mannsdominert at det blir de unge kvinnene som blir mest utsatt, gjennom seksuell utnyttelse, mannens rett innarbeidet i stammeritualene, osv. Dette finner man ikke noe om i FN‑dokumenter, men det er likevel en sannhet som bidrar meget negativt når det gjelder bekjempelse av sykdommen.

At Norge de senere år har blitt langt mer positivt til å bidra gjennom ulike typer globale fond, hvor midlene er øremerket bekjempelse av hiv/aids, er meget positivt. Skal vi klare å få til en effektiv bekjempelse, må midler øremerkes slik at innsatsen blir målrettet, og ikke gjennom generelle overføringer i statsbudsjettene til u‑land.

André Oktay Dahl (H) [12:51:26]: Når det gjelder eksemplene på administrasjoner som kanskje kan tenke seg litt om med hensyn til hva de signaliserer, er for så vidt den amerikanske administrasjonen, som mener at avholdenhet er én strategi, ett. Til det er det vel egentlig å si at sex er en trend som er kommet for å bli, og det må enhver politiker ta inn over seg.

På 1980‑tallet var det en amerikansk stuper som under et mesterskap slo hodet i plattformen. Fra et publikum som var bekymret på hans vegne, ble plutselig trenere og andre stupere veldig bekymret på egne vegne. Grunnen var at det var noen milliliter blod i et stort basseng med tusenvis av kubikkmeter vann. De var redde for smitte. Siden den gang skulle man jo tro, når vi ser den rapporten, at man hadde kommet litt lenger, men det er ikke tilfellet. Det er helsepersonale som er redde for å skifte laken. Det er helsepersonale og andre folk som er redde for å holde hender. Det er arbeidstakere som er redde for å jobbe sammen med noen, og mener at man har en opplysningsplikt om egen status, uavhengig av hva slags type yrke man utøver sammen, og hva slags reell risiko det er. Det er psykologer som har folk gående til samtale gjennom år, men som aldri greier å få vedkommende til å åpne seg om sin hivstatus, som kanskje er årsaken til at de har et psykisk problem. I tillegg er det en holdning ikke bare i forhold til kunnskap, men det er et holdningsproblem blant ganske mange leger, for hvis noen spør om å bli testet for alle typer kjønnssykdommer, får man spørsmålet: Hvorfor det? Hva har du gjort? Da skjønner alle at det for en del kanskje ikke er så lett å gå og teste seg på helsestasjoner og andre steder, slik som de bør gjøre, for de har ikke lyst til å bli utsatt for den typen ovenfra og ned‑holdninger fra helsepersonell.

I tillegg er det slik at de hivpositive som står frem, risikerer å bli utsatt for utstøting av mange forskjellige grunner. Den grunnleggende holdningen er at de må jo ha gjort noe galt, de må ha levd ekstremt utagerende, så derfor har de antakeligvis blitt smittet, og egentlig fortjener de det. Det er den holdningen som fortsatt ligger til grunn i det samfunnet vi lever i, og det er den holdningen vi er nødt til å kjempe mot, i kraft av offentlig innsats, men ikke minst ved privat innsats.

Skal man forebygge hiv, må man bygge på at hivpositive mennesker også er hele mennesker. Stempling og utstøting bidrar ikke til å forebygge. Det bidrar bare til mer selvforakt og kanskje også til forakt for andre mennesker, som gjør at noen praktiserer mer usikker sex enn godt er. Men vi forebygger heller ikke hiv ved å stakkarsliggjøre hivpositive, ved ikke å se på dem som selvstendige mennesker som må ta ansvar for eget liv og egne handlinger.

Når det gjelder strategi, må det finnes en reell og forpliktende strategi også nasjonalt, ikke bare utenlands. Den må bygge på verdier om at hivpositive er hele mennesker, og at man behandler dem som de menneskene de er, på godt og ondt.

Det er en stor utfordring å balansere strategi med tanke på det å skremme folk. Det kan være nødvendig, men samtidig må man ha en realisme som viser at det også er fullt ut mulig å leve med en hivdiagnose og faktisk ha det ganske greit. Det er en ganske stor utfordring å balansere dette. Mange unge som i dag blir smittet av klamydia, lærer at man kan ta en pille, og da blir det borte. Det gjør det ikke med hiv. Det er den grunnleggende holdningen som gjør at det kan bli en stor utfordring fremover hvis man ikke får en forpliktende strategi, at alle de unge som i dag smittes av klamydia, har større sjanse for da å bli hivsmittet, ved at det kommer inn i miljøene deres.

Så litt om den spesielle gruppen som er utpreget hivpositive, nemlig menn som har sex med menn. Det er et faktum, men det er også viktig å huske på, at de mennene som har sex med menn, har gjerne sex med konen sin når de kommer hjem. Det er jo ikke slik at noen praktiserer bare det ene eller det andre. Noen holder det faktisk skjult. Da kommer vi inn på kjernen i en del av innvandringsproblematikken, at veldig mange med innvandrerbakgrunn som også er annengenerasjons innvandrere, ikke er blitt smittet i utlandet, men de praktiserer usikker sex med menn. De tar ikke på kondom når de kommer hjem til konen etterpå, rett og slett fordi det vil virke litt rart.

Da har vi en utfordring når vi skal finne en strategi for å nå disse. Helseutvalget for homofile når f.eks. ikke disse, rett og slett fordi det heter Helseutvalget for homofile, og disse mennene definerer seg ikke som det. De definerer seg som heterofile og er gift. De har en kultur og en holdning til hva det er å være homofil og heterofil, men de driver på i smug, blir smittet i smug og overfører det til konen sin etterpå.

Det er en stor utfordring i forhold til mennesker med en annen kulturell bakgrunn. Men jeg tror egentlig ikke det har noe å si hvilken kulturell bakgrunn en har, for holdningene og fordommene er akkurat de samme, nemlig at folk som har sex med hverandre, er – som sagt – en trend som har kommet for å bli. Så gjelder det å forebygge og ikke stemple folk som har fått en sykdom, samtidig som vi opplyser dem som er i ferd med å utvikle en seksuell løpebane som skaper økt risiko. Der tror jeg faktisk både mennesker med muslimsk bakgrunn og mennesker med såkalt norsk bakgrunn har de samme utfordringene, og vi må ha de samme strategiene.

Olav Gunnar Ballo (SV) [12:56:57]: Jeg vil først berømme at interpellanten tar opp temaet, for man kan få inntrykk av at det etter hvert har blitt mindre oppmerksomhet om hivsmitte i Norge enn det det var innledningsvis og i en periode. Jeg kan huske at da jeg studerte medisin, var det i 1981 en artikkel i Der Spiegel, som angivelig skal ha vært den første på verdensbasis som omtalte fenomenet, og at det var veldig sannsynlig at det var virus som smittet. I kjølvannet av det, og etter hvert som det ble mer omtale, fikk man også prognoser med hensyn til smitte som var ganske dystre, der man for de europeiske landene antok at svært, svært mange etter hvert ville bli smittet. Det vi ser i Norge, er at slik har det heldigvis ikke gått.

De tallene som eksisterer pr. dato, viser at i 2007 ble det påvist 13 hivpositive injiserende stoffmisbrukere, og ni barn ble meldt smittet i tilslutning til fødsel, og alle var født i utlandet. Totalt var det ved utgangen av 2007 diagnostisert 3 787 hivsmittede i Norge, 2 566 menn og 1 221 kvinner. Samtidig diagnostiserte man i 2007 omtrent 23 000 tilfeller av genital klamydiainfeksjon.

Det som virker å henge igjen, er en slags forståelse av at hvis man er hivsmittet, har man fått en dødelig sykdom som bare gjør det til et spørsmål om tid før man mister livet. Men i realiteten virker de behandlingsmåtene som eksisterer, så livsforlengende at en god del etter hvert har dødd av andre årsaker enn hivsmitte. Behandlingen har også ført til at mange ikke blir smittet ved seksuell kontakt med en hivsmittet, rett og slett fordi man i praksis er å anse som ikke smitteførende, man overfører altså ikke smitten hvis behandlingen er riktig og optimalisert.

Jeg la merke til at representanten Trettebergstuen nevnte straffeloven § 155. Den hadde jeg også tenkt å komme inn på. Vi vet at straffeloven er til gjennomgang, og at også det spørsmålet vil bli tatt opp gjennom justiskomiteens arbeid. Jeg har registrert at HivNorge har vært engasjert i tilknytning til det de opplever som en ganske stor forskjellsbehandling når det gjelder mulige dommer knyttet til smitte. Når man prøver å sette seg inn i den problemstillingen, mener jeg at HivNorge har et godt poeng. Det kan være vanskelig å få et totalt tall over anvendelsen av § 155, som altså er koblet opp mot smittevernloven og mulig overføring gjennom uaktsomhet av allmennfarlige smittsomme sykdommer. Men så langt jeg har brakt i erfaring, er de eneste som har blitt tiltalt og dømt for forhold knyttet til § 155 om allmennfarlige smittsomme sykdommer, hivpositive som har smittet heterofile, enten det har vært menn som har smittet kvinner, eller det har vært kvinner som har smittet menn. Og hvis man tenker seg at faren for å smitte i et homofilt forhold er relativt større, er det påfallende at det ikke har falt dom i den typen saker. Det er også påfallende at det ikke har vært noen saker knyttet til klamydiasmitte, når man vet at en rekke kvinner utvikler varig sterilitet som følge av den smittemåten, og aldri får barn som en konsekvens av det. Det som beskrives fra HivNorge når det gjelder en del av de dommene som har falt, er jo også en forståelse hos dommeren i rettssalen som ligger tilbake på 1980‑tallet, og som ikke baserer seg på ny kunnskap. Hvis det er riktig at man gjennom en behandling i praksis ikke anses som smitteførende, reises det jo helt nye problemstillinger knyttet til en slik tiltale. Skal man tiltales og dømmes, kanskje med en straff på seks måneder eller et år, hvis man positivt vet at man ikke kunne smitte partneren? Flere av de dommene som har falt, handler jo ikke om at man har smittet noen, men at man har satt vedkommende i fare for å bli smittet.

SVs tilnærming til dette spørsmålet har ikke vært å si at man ikke skal kunne tiltales og dømmes for uaktsom atferd. Vi har så langt ikke tatt til orde for at man skal fjerne muligheten i § 155 ved allmennfarlige smittsomme sykdommer. Det vi synes er problematisk, er hvis man behandler ulike grupper helt forskjellig, helt uavhengig av om risikoen for å påføre andre skade kanskje til og med er større i andre grupper. Der er det viktig at man følger med, for å se hvordan dette praktiseres. Dette er bare ett av flere eksempler på hvordan hivsmittede opplever å bli forskjellsbehandlet i Norge uten at det er noen logisk begrunnelse for det.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:02:09]: Fafo‑rapporten frå juni i år som interpellanten viste til i sin interpellasjon, er ein veldig viktig rapport, som gir oss masse kunnskap. I alle fall må eg for eigen del seie at det var veldig mykje viktig og nytt der. Rapporten slo fast at det er svært låg kunnskap om hiv/aids generelt og om hivsmitte spesielt, og viste at ungdom i alderen 15–24 år og folk over 60 år hadde den lågaste kunnskapen. Når spesielt denne store ungdomsgruppa har så liten kunnskap om hiv og hivsmitte, må vi seie at det er eit veldig faretrugande signal.

Ungdommen er naturlegvis prøvande, dei er utforskande. Og statistikken viser at det i fjor var 23 000 klamydiatilfelle i Noreg. Det betyr at kondombruken blant ungdom er veldig låg. Så her ligg det ei kjempeutfordring. Ungdommen må få meir informasjon, og dei må få meir kunnskap. Her har skulen eit ansvar. Vi må vel kunne slå fast at skulen dessverre ikkje har lykkast her. Dei klarer tydelegvis ikkje denne oppgåva.

I ein annan interpellasjonsdebatt tidlegare i dag, om ernæring, var det nokon som var inne på at her må helsestatsråden ha kontakt med kunnskapsministeren, Solhjell. Då snakkar vi om noko så basalt som kunnskap om mat og ernæring. Eg trur at det her er eit endå større behov for samarbeid mellom departementa, for systematisk kunnskapsoppbygging er heilt nødvendig dersom vi skal få til eit betre system og betre informasjon – betre for dei personane som er smitta, og som skal leve med det heile livet.

I 2001 kom den fjerde strategiplanen for førebygging av hiv og andre seksuelt overførbare sjukdommar. Det har vore mange strategiplanar. Som sagt var dette den fjerde, den første kom vel i 1985. Denne strategiplanen skulle jo ha vore evaluert. Eg forstår at denne evalueringa ikkje er ferdig. Det inneber at ein ny strategiplan, som vel også er på trappene, må utsetjast. Det igjen betyr at ein eigentleg kjem på hælane heile tida med omsyn til hovudpoenget: meir kunnskapsoppbygging.

Fafo‑rapporten avdekkjer òg, som vi har høyrt, svært dårlege haldningar til dei hivpositive i befolkninga, i samfunnet og i arbeidslivet – vi snakkar om stigmatisering, om diskriminering – og det heng i stor grad saman med det som alle har vore inne på, nemleg manglande kunnskap om hiv. Kunnskap og bevisstheit er ikkje berre viktig for å førebyggje at den enkelte blir smitta, men også for å sikre at hivpositive blir sikra eit verdig og godt liv. Å ha kunnskap om korleis hiv smittar, og ikkje minst korleis hiv ikkje smittar, som fleire har vore inne på, er viktig for alle. Her er det eit enormt kunnskapsbehov, det er heilt sikkert. Det gjeld så vel i dei miljøa der smitte er lite utbreidd, som i dei meir risikofylte miljøa.

Hovudnøkkelen blir – dersom ein skulle oppsummere dette ganske kort – meir kunnskap, meir informasjon, meir rettleiing, meir undervisning.

Til slutt vil eg peike på at det er mange frivillige organisasjonar som har stor kompetanse på og innsikt i dette feltet, og ein av dei fremste organisasjonane som har ein veldig høg kompetanse og stor innsikt, er HivNorge, som nokon har vore inne på.

Eg har eit spørsmål til statsråden heilt til slutt: I kva slags omfang samarbeider departementet med HivNorge?

Laila Dåvøy (KrF) [13:07:30]: Først har jeg lyst til å takke deltakerne i debatten. Jeg synes det har vært en flott debatt. Det viser seg at det er mye kunnskap om hiv i denne salen, og det borger jo for en bedre framtid. Representanten Trettebergstuen mente at vi burde ha en slik debatt året rundt. Jeg er enig i det, og tror at vi som politikere kan være flinkere i ulike debatter til å trekke inn også denne gruppen som en gruppe vi bør ha fokus på jevnlig. Jeg er òg enig med André Oktay Dahl i at en strategi må rettes mot spesielle grupper, og at det kanskje er noen grupper som har større utfordringer enn andre.

Når det gjelder straffeloven og Olav Gunnar Ballos innspill her, tror jeg det vil være naturlig å ta en vurdering av den i forbindelse med det arbeidet som pågår i justiskomiteen. Det er i alle fall slik at den reelle kunnskapen om hiv har utviklet seg enormt de siste 20 årene. En straffelov eller et lovverk må i det hele tatt basere seg på ny kunnskap og på den kunnskapen vi har pr. dags dato. Slik jeg kjenner det og ut fra det representanten Olav Gunnar Ballo sier, vil det derfor være naturlig å se på det.

Det statsråden sier om at den nye Fafo‑rapporten vil gå grundigere inn i problemene knyttet til arbeidslivet, er positivt. Det tror jeg er helt nødvendig, og vi får håpe at den blir så grundig at vi òg ser for oss en del tiltak som kanskje kan iverksettes der. Strategiene skal revideres i 2009, og hovedrapporten kommer også fra Fafo våren 2009.

Spørsmålet til statsråden som jeg likevel står igjen med her, blir: Er det noe vi kan gjøre nå? Vi har en gjeldende strategi – går det an å se på om noen av tiltakene kan prioriteres høyere innenfor rammene av denne? Det man i alle fall kunne gjort, var å gi de frivillige organisasjonene bedre mulighet nå til å jobbe med holdninger, veiledning og informasjon rettet mot denne målgruppen. Jeg tror nok at de hivsmittede vil være mer utålmodige – med rette – når Fafo‑rapporten foreligger, og vil ønske å få en del tiltak raskere i gang heller enn å vente på en ny strategiplan.

Spørsmålet mitt til statsråden på tampen av debatten er: Har statsråden noen virkemidler han kan bruke, og i så fall hvilke, som kan gjøre at situasjonen kommer litt bedre fram i lyset? Kanskje noen av tiltakene kan settes i gang og prioriteres før man får en ny strategiplan, slik at de hivsmittede ikke føler at det nå blir stillstand inntil denne rapporten og strategiplanen er ferdig?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:10:43]: Til det siste fra representanten Dåvøy: Jeg tror det er viktig at man hele tiden har fokus på om det er mer man kan gjøre med de eksisterende planene og de eksisterende budsjettene. Den utfordringen tar jeg med meg.

Men jeg hadde behov for å ta ordet en gang til for å være litt mer presis med hensyn til det videre arbeidet med den nye strategiplanen. Som sagt forventes denne hovedrapporten fra Fafo å foreligge i år, i 2008. Det vil så bli initiert en erfaringskonferanse på nyåret, når resultatet fra Fafos levekårsundersøkelse foreligger. Den vil bli bredt sammensatt. Som jeg sa, her er de frivillige organisasjonene og partene i arbeidslivet veldig viktige, likeså myndigheter på ulike plan og nivå. Som sagt skal det så utformes en ny strategiplan som vil foreligge før sommeren 2009, altså i første halvår 2009.

Det betyr at samtidig som en skal være utålmodig etter å få utnyttet de planene vi har, er vi nå inne i en fase med ganske intens jobbing med å legge en ny strategi. Det tror jeg er viktig, for vi må ikke komme i en situasjon der vi definerer hivforebyggende arbeid i Norge som noe som ikke er viktig, og at det bare er viktig å ha øynene ut mot verden. Det er viktig å ha et fokus i Norge både på forebygging og ikke minst på å gjøre dem som lever med hiv, til hele mennesker med selvfølgelige rettigheter i det norske samfunnet.

Helt til slutt, for å svare på spørsmålet om HivNorge er en viktig samarbeidspartner, så er organisasjonen absolutt det. Den er en av de frivillige organisasjoner som vi legger stor vekt på å samarbeide med.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er dermed avsluttet.