Presidenten: Etter ønske frå kyrkje‑, utdanings‑ og forskingskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innafor den fordelte taletida.

Vidare vil presidenten foreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå på som vedteke.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [13:10:17] (ordfører for saken): Det norske språket er i stadig utvikling. Bruken av norsk språk og en felles språkforståelse er en kraftig identitetsbygger på tvers av sosiale, økonomiske, kulturelle og etniske skillelinjer. Det er derfor viktig at vi gjennom barnehage og skole utvikler ferdigheter og positive holdninger til bruk av norsk språk. Språk er helt avgjørende for å kunne fungere godt i et samfunn.

Vi er en del av en globalisert verden, både økonomisk og kulturelt. Det øker også behovet for en helhetlig språkpolitikk som vektlegger både det norske språket og utviklingen av det samt språkmangfoldet gjennom allsidig fremmedspråklig kompetanse. Som nasjon er det helt avgjørende for oss at vi behersker fremmedspråk. Ikke minst gjelder det næringslivet vårt, som i stor grad er en del av den globaliserte verden der god språkforståelse ofte er helt avgjørende for om en lykkes, på samme måte som god fremmedspråklig kompetanse er nødvendig om vi ønsker økt internasjonalisering innenfor høyere utdanning og forskning.

Godt utviklet muntlig språk har en egenverdi. Tidlig og god språkstimulering er med på å gi barn et redskap til å uttrykke seg, til å forstå og til å delta i fellesskapet. Jeg vil understreke viktigheten av at alle barn har gode språkferdigheter når de begynner på skolen. Barnehagene har i den sammenhengen en svært sentral rolle. Det er imidlertid slik at det også er barn som ikke går i barnehage. For disse barna er det avgjørende at kommunene har systemer som oppdager barn som har særskilte behov for språkstimulering, og legger til rette for gode og lett tilgjengelige tilbud til disse.

Det å kunne lese er grunnleggende for videre læring. Det er derfor bekymringsfullt når undersøkelser viser at barn ikke utvikler tilstrekkelig leseferdigheter til å kunne delta i videre utdanning og yrkesliv. Det er derfor helt avgjørende at vi styrker arbeidet for å bedre elevenes leseferdigheter. Jeg er svært glad for de styrkingstiltakene som er satt i gang for nettopp å bedre leseferdighetene hos barna. Ikke minst tror jeg det er vesentlig at vi har utvidet timetallet i norskfaget på barnetrinnet, og jeg vil understreke viktigheten av at lese‑ og skriveopplæringen prioriteres gjennom timetallsutvidelsen.

I likhet med gode ferdigheter i lesing er også god skrivekyndighet viktig. Opplæring i lesing og skriving henger sammen. Komiteen har merket seg at etableringen av Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking i Stavanger har vært vellykket og vil at det skal opprettes et tilsvarende nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforskning. Et mindretall i komiteen har foreslått at det opprettes i Trondheim, noe også komiteens flertall tror er det riktige etableringsstedet. Men flertallet mener at vi må ta oss tid og vente til alle fagmiljøene som er forespurt, har fått anledning til å svare, slik at vi er sikre på at etableringen av et slikt nasjonalt senter har bred støtte i fagmiljøene.

Jeg vil peke på at den norske språksituasjonen med stor dialektvariasjon og to norske målformer er en viktig ressurs. Det er av stor betydning at en opprettholder både bokmål og nynorsk som to fullt utbygde, samfunnsbærende skriftspråk.

Det er viktig at elevene i den norske skolen får en tidlig start i begge målformene. Spesielt er det viktig å starte tidlig med nynorsk i de skolene som har bokmål som opplæringsmål. Elever som har nynorsk som opplæringsmål, leser begge målformene parallelt fra de begynner å lese. Det er imidlertid bekymringsfullt at elever som har nynorsk som opplæringsmål, ikke får læremidlene sine til samme tid og til samme pris som elever som har bokmål. Det er derfor gledelig at kunnskapsministeren i går lovte å trappe opp satsingen på nynorskfaget med flere millioner kroner både i år og til neste år. Det er helt nødvendig om vi skal oppfylle målsettingen om to likeverdige skriftspråk i Norge.

Samisk språk er anerkjent som et offisielt språk på linje med norsk. Komiteen har vært opptatt av utfordringene som finnes, og har merket seg at det er stor mangel på samisktalende lærere til barnehage og skole, og at det er problemer med å få tilsatt folk i vitenskapelige stillinger. Videre har komiteen understreket at det er spesielt viktig å rette økt oppmerksomhet mot de minste samiske språkene, lulesamisk og sørsamisk. I en slik situasjon er det viktig at ordningen med nasjonale ansvarsområder for samiske lærerutdanninger videreføres, og at satsingen på høyere samisk utdanning og forskning blir opprettholdt. Stortingsmeldingen er svært innholdsrik og et godt bidrag til å utvikle det norske språket og det språklige mangfoldet gjennom allsidig fremmedspråklig kompetanse.

Til slutt vil jeg be Fremskrittspartiet og Høyre om å oversende forslag nr. 2, om to separate eksamensdager for norsk hovedmål og norsk sidemål. Regjeringspartiene er ikke nødvendigvis uenig, men trenger noe mer tid før en kan fatte et endelig vedtak om framtidig eksamensform.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [13:15:45]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for et godt arbeid.

Fremskrittspartiet er positive til at det er laget en egen stortingsmelding om språkopplæring og språkstimulering, men det er skuffende at meldingen på enkelte områder er meget detaljert, mens andre områder får langt mindre omtale. Det er faktisk enkelte «målgrupper» som opplever at de er helt utelatt.

Evnen til å kommunisere og beherske språket sier noe om det enkelte individs identitet. Det å kunne gjøre seg forstått er av vesentlig betydning for den enkeltes selvfølelse.

Vi er glad for at det er tverrpolitisk enighet om å understreke at norsk er det samfunnsbærende språket her i landet. Det er derfor særdeles bekymringsfullt at norsk skole preges av en stadig større grad av reduserte norskkunnskaper blant elever på grunnskolenivå. Manglende språkferdigheter fører til at flere elever får store problemer med å tilegne seg nødvendig kunnskap i mange fag. Derfor er det etter vår oppfatning ikke akseptabelt at 25 pst. av norske skoler mangler prosedyrer for hvordan de skal følge opp en elev ved mistanke om lærevansker.

Meldingen tar forbehold om at den ikke beveger seg inn på det spesialpedagogiske området. På den måten virker det som om alle andre alternative kommunikasjonsformer enn tegnspråk betraktes som spesialpedagogikk. Fremskrittspartiet er ikke enig i et slikt syn. I liten grad tar meldingen for seg tilpasset opplæring og hvilke utfordringer dette vil få i forhold til satsing på språkopplæring og språkstimulering. Vi mener det kunne vært gjort uten å gå på konkrete tiltak innen spesialpedagogikk. Det er tydelig at regjeringspartiene venter på Midtlyng‑utvalgets arbeid, og på den bakgrunn skyver problemene foran seg.

Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av at barn får adekvat språkstimulering. Vi har merket oss at regjeringspartiene gjerne framstiller barnehagen som den best egnede arena for språkstimuleringstiltak, men dette mener vi blir altfor ensidig. Vi har i Norge utviklet et skoletilbud for en gjennomsnittselev som ikke finnes. Den kollektive tankegangen som ligger bak hyllesten til barnehagene som språkstimuleringsarena, beveger seg i samme grøft. Små barn er også enkeltindivider med ulike forutsetninger. Vi må ikke glemme at det er stor individuell variasjon i hvordan barn og unge behersker samspillet med andre.

Økt tid i barnehage, SFO og skole gir tilsvarende reduksjon i barns og unges samvær med venner, foreldre og andre voksne. Familien er også meget viktig som sosialiseringsinstitusjon og dermed en viktig arena for språkstimulering. Mange barn har gode læremestere i foreldre, søsken, familie og venner. Det er derfor viktig med et samspill mellom hjem og institusjon for at de skal kunne utfylle hverandre.

Fremskrittspartiet har understreket viktigheten av at barn som har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon, får hjelp så tidlig som mulig. Disse barna har ingen tid å miste, og de kan ikke vente på at en byråkratisk kvern skal fatte vedtak om spesialpedagogisk hjelp. Derfor må personell på helsestasjoner og i barnehager ha kunnskap om det hjelpeapparatet som finnes, og sørge for at den informasjonen bringes videre til foreldrene. Vi vil også peke på at hvis slik hjelp hadde vært underlagt et statlig finansieringsansvar, ville det bidratt til å sikre et like godt tilbud over hele landet.

Internasjonale og nasjonale prøver har ført til at vi har fått et faktagrunnlag til å evaluere hvordan norsk skole står i forhold til andre land, og ikke minst til å kunne si noe om kvaliteten på læringen for den enkelte elev. For Fremskrittspartiet er det viktig å framholde at dårlige prøveresultater i realiteten avdekker et forbedringspotensial. Vi ønsker oss åpenhet om resultater og metoder, slik at lærestedene kan få et positivt bidrag til å finne fram til beste praksis. Det er viktig å understreke at ulike elever har ulike forutsetninger og ulikt ståsted, og derfor er det viktigst å fokusere på den enkelte elevs potensial og læringsutbytte og ikke på systemet som sådant.

Barn med innvandrerbakgrunn må få et godt tilbud om norskopplæring. Skolegang på norsk skole er grunnleggende for god integrering. Norge kan utvikle et betydelig samfunnsproblem hvis forskjellen mellom etnisk norske elever og elever med minoritetsbakgrunn fortsetter.

En av de viktigste årsakene til svake språkkunnskaper blant 4‑åringer med minoritetsbakgrunn er at de ofte har mødre som ikke kan gjøre seg forstått på norsk. Gir man innvandrerkvinner sterke incentiver til å lære seg norsk, vil dette samtidig gjøre det lettere for deres barn å integrere seg i Norge. Fremskrittspartiet ønsker derfor å innføre et eget obligatorisk norskopplæringsprogram for barn og deres mødre i de tilfeller der man oppdager at et barn som er født og oppvokst i Norge, ikke kan norsk ved 4‑årskontrollen, som alle barn må igjennom. På den måten får barn som ikke behersker språket, lært seg dette før skolestart, og mødrene får den samme muligheten, slik at de kan få fulgt opp sine barn.

Vi ser også at en del grunnskoler med store innslag av minoritetsspråklige har satset bevisst på norskopplæring og leseforståelse. Sammen med individuell kartlegging og oppfølging har dette ført til at antallet elever under kritisk grense i norsk har gått kraftig ned.

Det er urovekkende når så mye som hver femte elev har problemer med å tilegne seg kunnskap gjennom lesing. Manglende leseforståelse begrenser mulighetene til å tilegne seg kunnskap i de fleste fag, og det svekker muligheten til både skolegang og arbeidsliv.

Like viktig som å kunne lese er å kunne uttrykke seg skriftlig. Skriveferdighet er en vesentlig forutsetning for å kunne lykkes i et tekstbasert, moderne samfunn. Fremskrittspartiet mener den tvungne sidemålsopplæringen bidrar til å redusere elevenes motivasjon i norskfaget og til å forstyrre elevenes språkoppfatning. Vi vil derfor fjerne obligatorisk skriftlig sidemålsundervisning, mens muntlig sidemål bør inngå i den ordinære norskundervisningen.

Vi vil understreke viktigheten av at tunghørte og CI‑opererte elever må få en lovfestet rett til språkopplæring i en klassestørrelse som er faglig forsvarlig. Store klasser, som i tillegg er preget av bråk og uro, er til vesentlig hinder for deres språkutvikling.

Med dette vil jeg få lov til å ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet fremmer sammen med andre partier, og dem vi fremmer alene.

Presidenten: Representanten Jon Jæger Gåsvatn har teke opp dei forslaga han refererte til.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [13:21:19] (komiteens leder): Også jeg vil først benytte anledningen til å takke saksordføreren, Gerd Janne Kristoffersen, for et godt utført arbeid i komiteen.

Stortingsmeldingen om språk er en viktig melding, ikke bare fordi den fokuserer på norsk språk, men også fordi det er viktig å fokusere på fremmedspråk. Språk er kommunikasjon, språk er i veldig stor grad identitet, og det er helt avgjørende for å kunne fungere i samfunnet.

Høyre er sammen med flere andre partier medforslagsstillere til et forslag om bl.a. alternativ og supplerende kommunikasjon, for å sørge for at de barna det gjelder, får de rettighetene de skal ha. Jeg vil bare nevne det innledningsvis, for jeg vet at det er andre representanter her i dag som kommer til å snakke en del om det, og jeg henviser derfor til det som da vil bli sagt.

Når det gjelder norsk språk, er det liten tvil om at norsk som grunnleggende ferdighet er utrolig viktig. Språk er i stor grad verktøyet for all annen læring, og har man store mangler når det gjelder språk, er også muligheten veldig stor for at man har store problemer med å lære andre fag. Derfor fremmer Høyre og Venstre et forslag om at det bebudede nasjonale senteret for skriveforskning og skriveopplæring må legges til Sør‑Trøndelag – og det må legges dit nå. Vi mener at erfaringene fra Lesesenteret i Stavanger er så positive at vi ikke trenger å vente med å etablere senteret. Og vi vet også, etter alle de henvendelsene vi har fått fra samtlige skriveforsknings‑ og skriveopplæringsmiljøer i landet, at det er der senteret bør ligge, ut fra de ønskene som de andre miljøene har.

Språk blir også viktigere etter hvert som de språklige landegrensene på sett og vis blir mer borte. For eksempel er Tyskland Norges viktigste handelspartner, og også handelspartnere utenfor Tyskland har ofte tysk som sitt første fremmedspråk. Det er viktig å utvikle språk tidlig, og språk er som kjent lett å lære for barn. Flere undersøkelser viser at det er en klar tendens over hele Europa at man skal lære flere språk enn ett, gjerne tre fremmedspråk. Mange steder gjør man nå dette med stor suksess, og det er i språkområder som er langt større enn det norske. Det betyr altså at det burde være gode forutsetninger også i Norge og for norske barn for å lære flere språk.

Høyre ønsker å innføre obligatorisk 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet – et praktisk rettet fag som lå i Kunnskapsløftet, men som ble fjernet av den nåværende regjeringa. Et stadig mer flerkulturelt samfunn og økt samhandling med andre land stiller også økte krav til språkkompetanse. Det er derfor det er viktig med et obligatorisk 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet. Det praktiske faget tror Høyre og flere andre partier vil være viktig for å bedre motivasjonen for språkfag, og det vil være viktig for å utvikle metodene i språkfag. Noe av det aller første som skjedde da det obligatoriske 2. fremmedspråk ble fjernet, var at de lærerne som hadde meldt seg til kompetanseheving – en helt nødvendig kompetanseheving for språklærere – meldte seg av fordi kommunene ikke lenger prioriterte å drive kompetanseheving i fag som ikke var obligatoriske. Det betyr jo at når det gjelder f.eks. engelsk, som har vært obligatorisk i mange år, har metodene og faget utviklet seg voldsomt. Det er et spennende og godt fag, mens når det gjelder f.eks. tysk, som ikke har vært obligatorisk, har utviklingen gått den motsatte veien. Det bidrar jo selvfølgelig ikke til at elevene syns det er mer spennende å lære språk.

Vi i Høyre mener også at det er viktig å starte enda tidligere med språkopplæring der det ligger til rette for det. Vi ønsker altså at i kommuner og skoler der man har kompetanse på fremmedspråk, kan opplæringa av fremmedspråk starte tidligere. Derfor fremmer vi sammen med Venstre et forslag om at man kan starte med fremmedspråkopplæring også på barne‑ og mellomtrinnet, og vi vet jo fra mange kommuner at man gjør det med stor suksess. Det er stor interesse for det, og det er god opplæring i fremmedspråk.

Det er positivt at vi i dag sørger for å innføre tilleggspoeng for programfag i andre fremmedspråk enn engelsk ved opptak til høyere utdanning. Vi vet at det er svak søkning, og jeg tror det har sterk sammenheng med at det legges for lite vekt på fremmedspråk i ungdomsskolen. Men søkningen kan bli bedre hvis man innfører tilleggspoeng, og det er et riktig grep fra Regjeringa.

Høyre fremmer sammen med Fremskrittspartiet et forslag om å fjerne den obligatoriske skriftlige sidemålsundervisningen, men vil selvfølgelig opprettholde dialektlære, kulturkunnskap og litteraturlære på sidemål som en del av den obligatoriske norskopplæringa. Det er jo interessant at ikke bare språkprofessorer som Finn‑Erik Vinje jobber for det forslaget som Høyre og Fremskrittspartiet fremmer i dag, men at også Elevorganisasjonen så sent som i går overleverte et opprop til statsråden der man ber om at den skriftlige sidemålsundervisningen blir valgfri. Dette er et godt standpunkt, som Høyre støtter Elevorganisasjonen i.

Jeg vil samtidig få ta opp de forslag som Høyre er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Ine Marie Eriksen Søreide har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Lena Jensen (SV) [13:26:49]: Ingenting er vel så spennende som å følge små barns språkutvikling – de første ordene, den begeistringen og lykkefølelsen de har ved å kunne gjøre seg forstått. Barn elsker å lære språk, og vi som politikere må sikre at vi gir dem den muligheten som de bør ha til å utvikle seg i sitt eget tempo. Ungene forventer også at det er forventninger til dem, og at de får nye mål å strekke seg etter. Det er viktig at vi begynner tidlig med språkstimulering, også i barnehagene, og Regjeringen har gjort mange gode tiltak for det. Det er også viktig at kommunen følger opp de barna som ikke går i barnehage, slik at de får god språkstimulering tidlig.

Språk bygger broer, språk skaper identitet, tilhørighet og forståelse, språk skaper samfunn, og språk skaper fred. Vi politikere må sørge for at alle sammen får være med. Sosialistisk Venstreparti er svært opptatt av at alle barn, unge og voksne skal føle mestring og oppleve læring. Ikke alle opplever at språkstimuleringen er optimal. På skolen strever mange med å lære seg grunnleggende ferdigheter som å lese og skrive, og får ikke den hjelpen de trenger når de trenger den. Ungene skal få den hjelpen når de behøver den. Sosialistisk Venstreparti er veldig fornøyd med språkmeldingen Språk bygger broer, St.meld. nr. 23 for 2007–2008, som går grundig til verks og foreslår mange gode og viktige tiltak for at barn, unge og voksne skal få et bedre språkstimulerings‑ og språkopplæringstilbud.

Det er viktig med tiltak, og denne regjeringen har satt i verk mange tiltak, bl.a. at man øker timetallet i norskfaget fra første til fjerde trinn fra høsten av, og at man samtidig ønsker å få inn flere lærere i dette faget. Det etableres et nasjonalt senter for skriveforskning. Det utvikles materiell for lese‑ og språkstimulering og læringsstrategier for både skolefritidsordning og leksehjelp, og for skolen. Flere har vært inne på det grepet som Regjeringen gjør i forhold til ekstrapoeng for dem som velger et annet programfag enn engelsk i videregående opplæring. Dette er viktig fordi vi får en mer og mer globalisert verden, og det er viktig for våre bedrifter. Samtidig er SV veldig fornøyd med at det i statsbudsjettet for 2009 iverksettes et program for skolebibliotekutvikling. Det skal styrke leseferdighetene, kompetanseutvikling og informasjonskompetanse. Programmet skal øke kvaliteten på skolebibliotektilbudet til elevene. Dette er viktig, for skolebibliotekene er et av de aller viktigste verktøyene vi har i skolen, som må bli tatt enda bedre i bruk.

Minoritetsspråklige barn er en utrolig ressurs for vårt samfunn – samfunnet blir flerspråklig og flerkulturelt. Mange av disse sliter fordi de ikke får god nok morsmålsopplæring og norskopplæring. Det er veldig stor variasjon fra kommune til kommune, og vi har alle lest om opplevelser elever og lærere har hatt i Oslo kommune. Minoritetsspråklige elever har rett til morsmålsopplæring til de er i stand til å følge ordinær norskopplæring. Om nødvendig har elevene rett til morsmålsopplæring eller tospråklig fagopplæring i tillegg til særskilt norskopplæring. Det er nødvendig at kommunene går gjennom sine morsmålsopplærings‑ og norskopplærlingsprogram, for det er viktig at elevene får relevante, gode tilbud.

Regjeringen, og SV, har vært veldig opptatt av at alle skal være med. Det er veldig mange elever som opplever at de ikke får hjelp når de trenger det. Noe av det første denne regjeringen gjorde, var å sette ned Midtlyng‑utvalget, som skal gjennomgå alle tiltak for elever – barn, unge og voksne – som trenger ekstra ressurser, for å koordinere dette bedre, for å få et apparat som fungerer mye bedre, og som er på plass når barna og de voksne trenger det.

Jeg har hørt veldig mange historier, både før og i løpet av behandlingen av denne stortingsmeldingen. En viktig problemstilling som har vært reist, er at barn som er CI‑operert, ikke har fått den hjelpen de trenger. Regjeringen arbeider nå med en nasjonal veileder. I dag gjør Stortinget et vedtak hvor vi sier at Regjeringen skal komme tilbake med forslag om tiltak, slik at elever som trenger ekstra hjelp, skal få dette.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:32:03]: I denne meldingen drøftes utfordringer, og det foreslås tiltak med sikte på å få en bedre språkstimulering og språkopplæring for barn, unge og voksne. Dette er en viktig melding, som heldigvis stort sett samler bred støtte.

Kristelig Folkeparti er enig i at et av hovedmålene for barnehage og skole må være å utvikle gode norskferdigheter og positive holdninger til bruk av norsk språk. Når det gjelder gode norskferdigheter, må jeg bare si at personlig jobber jeg daglig med at det heter «kino» og ikke «sjino» osv. Og det er helt sikkert at det er behov for å jobbe mer med det både i skole og barnehage, ut fra de personlige erfaringene jeg har. Jeg vil også si at vi støtter et obligatorisk annet fremmedspråk i ungdomsskolen. Resten av innlegget skal jeg bruke på én spesiell gruppe, nemlig CI‑opererte barns rettigheter til en talespråklig utvikling.

Brennpunkt‑redaksjonen i NRK belyste i vår den krevende kampen som fire år gamle CI‑opererte Theo og hans foreldre har ført for å få et fullgodt skoletilbud med tilstrekkelig spesialpedagogisk hjelp. Det viste seg at hvilket tilbud man får, varierer helt etter hvilket fylke man bor i. Da vi her i Stortinget behandlet Ot.prp. nr. 40 for 2007–2008, dannet hans historie noe av bakteppet for at CI‑opererte barns rettigheter faktisk ble satt på dagsordenen.

Regjeringspartiene var prisverdig med på å understreke viktigheten av at det utarbeides nasjonale retningslinjer og standarder for undervisningsopplegg for barn som er CI‑opererte, og at retningslinjene og standardene må sikre CI‑opererte barn som skal lære tale, et tilbud på samme nivå som døve barn som skal lære tegn.

Det vi imidlertid ikke fikk gjennomslag for, var å sikre barn som har behov for en talespråklig utvikling etter en CI‑operasjon, like rettigheter i opplæringsloven som de som har behov for tegnspråk. Representanter for regjeringspartiene sa i debatter i media etterpå at dette ville bli ordnet når språkmeldingen ble lagt fram. Derfor er det skuffende, fra vår side, å observere at Regjeringen ikke har innfridd de forventningene den selv har skapt. Meldingen er relativt tynn når det gjelder dette temaet, og på toppen av det sier regjeringspartiene nok en gang nei til å lovfeste CI‑opererte barns rettigheter på en tilstrekkelig måte.

Jeg er noe usikker på om regjeringspartiene fullt ut har forstått problemstillingen når de henviser disse elevene til spesialundervisning. Her snakker vi om en ganske annen situasjon enn det barn med lese‑ og skrivevansker har. For disse elevene handler det om grunnleggende kommunikasjon. Målet er at barna skal bli talespråklige, og utvikling av talespråk er også det foreldrene til CI‑opererte barn ønsker.

CI‑opererte barn vil ofte fungere som lett til moderat tunghørte, med de utfordringer et slikt kommunikasjonshandikap medfører i en opplæringssituasjon. Rikshospitalet, som foretar de fleste av disse operasjonene i Norge samt følger opp disse barna etter operasjonen, anbefaler at det fokuseres på den talespråklige utviklingen. Det vil være sentralt for å sikre god språklig kompetanse, og disse barna vil derfor ha behov for et pedagogisk tilbud hvor man utvikler hørsel og talespråk.

For både tegnspråkbrukere og CI‑opererte barn handler dette om den grunnleggende kommunikasjonen – ikke om hvorvidt de har lærevansker, men om de skal kunne kommunisere med andre mennesker i det daglige. Derfor handler dette om at vi trenger å få en lovfesting også for disse barna, slik at de kan klare å kommunisere i hverdagen. Vi har altfor mange eksempler på at der det er funksjonshemning i familien, må barn og foreldre drive denne kampen selv. Theos historie er ett av mange eksempler på dette – for det er jo kamp om spesialundervisningsmidler, og det er mange barn som har utfordringer. Denne gruppen trenger å få en grunnleggende kommunikasjon, og den ønsker vi veldig gjerne å få på plass.

Da har jeg skjønt det slik at de forslag hvor Kristelig Folkeparti er medforslagsstiller, er tatt opp tidligere.

Inger S. Enger (Sp) [13:36:41]: «Språk bygger broer» er den gode og betegnende tittel på denne meldinga. Før jeg begynner å snakke om den, vil jeg gjerne takke saksordføreren for god behandling.

Språk er viktig. Det kommer også fram her. Det er helt avgjørende for vår kommunikasjonsevne, samhandling og forståelse av egen og andres livssituasjon. Norge er et lite språkområde, og språket vårt er under innflytelse – ja nesten press – av andre språk hele tida. Det kan vi sikkert alle nevne eksempler på. Her kommer ett: På arbeidsvegen min hit hver morgen går jeg forbi et kafévindu hvor det står: «Vi har take away på kaffe og sandwicher» – «sandwicher» med «er» til slutt. Dette er en utvikling vi merker, og som mange av oss er skeptiske til. Særlig engelsk har glidd inn i dagligtale. Vi kjenner til bransjeuttrykk fra ulike fagområder som ikke blir oversatt: funding og hedgefond. Vi skjønner for så vidt hva det betyr, men etter hvert vet vi vel ikke hva det innebærer. Samtidig som jeg sier dette, vil jeg selvfølgelig understreke at fremmedspråk absolutt er nødvendig. Men poenget er: Vi må ha klare holdninger til bruk av språket.

Det er derfor bra at vi har fått denne meldinga som belyser ulike sider av språk, språkutvikling og språkstimulering. Ett av hovedmåla i norsk skole må være å utvikle ferdigheter og positive holdninger til bruk av norsk språk. Norsk er det nasjonale fellesspråket som alle må beherske for å kunne fungere i samfunnet, og det er sentralt som en identitets‑ og kulturbærende kraft i det norske samfunnet.

Etter behandlinga av St.meld. nr. 16 for 2006–2007, Tidlig innsats for livslang læring, er ingen av oss i tvil om at språkstimulering i småbarnsalderen er viktig. Barnehagen er derfor en godt egnet arena for språkstimuleringstiltak i førskolealder. Barnehagens personale har et særlig ansvar for å støtte barn som kan ha ulike former for kommunikasjonsvanskeligheter, som er lite språklig aktive, eller som har sein språkutvikling. Det er derfor viktig å kunne gi enkeltbarn den hjelpa de har behov for, før skolestart.

Opplæring av barn er først og fremst et kommunalt ansvar, og det er en kjent sak at det fungerer ulikt i de forskjellige kommuner. Det er også en kjent sak at ikke alle barn går i barnehage. Det blir derfor viktig at det fins systemer som fanger opp ikke‑barnehagebarn som trenger ekstra språkstimulering. Jeg tenker at helsestasjoner kan være et egna forum.

Minoritetsspråklige barn utgjør om lag 9 pst. av barnebefolkningen opp til femårsalder. Sjøl om barnehagedeltakelsen for minoritetsspråklige barn har økt, er den lavere enn den gjennomsnittlige. Det tas det nå hensyn til på ulike måter, bl.a. blei norskfaget for minoritetsspråklige lagt om i 2007 for å sikre en bedre overgang mellom grunnleggende norsk og ordinær norskopplæring.

Å kunne lese er grunnleggende for videre opplæring. Det er bekymringsfullt at mange barn ikke utvikler tilstrekkelige leseferdigheter. Nå er det satt inn tiltak både med tanke på flere undervisningstimer og leksehjelp, men det viktigste er kanskje at lærerens kompetanse heves på ulike måter både gjennom veiledningsmateriell og gjennom etterutdanningstilbud.

Til tross for at det er enighet om at det er viktig å ha god skrivekyndighet, fins det ikke like godt kunnskapsgrunnlag på dette området som det gjør for leseferdigheter – dette til tross for at det er en tett sammenheng mellom lesing og skriving. Det er behov for å rette større oppmerksomhet mot elevenes skriveferdigheter. Derfor er departementets ønske om å opprette et nasjonalt senter for skriveopplæring svært viktig.

Det norske språket er rikt, med stor dialektvariasjon. To norske målformer er en viktig ressurs. Det er derfor av stor betydning at en opprettholder både bokmål og nynorsk som fullt utbygde, samfunnsbærende skriftspråk. Gjennom Kunnskapsløftet gjøres språkkompetanse til et av de viktigste måla med opplæringa.

I går kom Regjeringa med flere gode tiltak for å styrke nynorsken, bl.a. mer penger til læremidler, og dessuten skal det følges opp slik at bøkene kommer likt ut ved skolestart – det skulle forresten bare mangle!

Til slutt: Samisk språk er viktig. Jeg ønsker å understreke det som saksordføreren var inne på tidligere i dag, og vil derfor nevne at samiskspråklig lærerutdanning er en viktig forutsetning for bevaring og utvikling av samisk språk og kultur i Norge.

Odd Einar Dørum (V) [13:42:02]: Jeg vil starte med å si at det som en tredjeperson kan tro ved å lese antall sider, er at det er dyp og fundamental uenighet. Men det er jo ikke det. Det er på de grunnleggende spørsmål enighet i komiteen. Det er enighet om betydningen av det norske skriftspråket og det norske lese‑ og talespråket – og så kommer det uenighet på viktige punkter. Jeg synes det er viktig å slå fast dette.

Jeg har den enkle oppfatning at skal man bygge et sterkt, norsk språk – både talespråk og skriftspråk – i en tid hvor språk utsettes for press, er det veldig viktig å holde fast ved denne type enighet i politikken. Jeg, og Venstre, er også av den oppfatning at mangfold i et språk – og det inkluderer respekt for den nynorske skrift‑ og dialekttradisjon i Norge – ikke er med på å svekke et språk. Det er med på å styrke et språks evne til å klare seg i den type verden vi lever i. Jo bredere et språks fundament er – noe som noen av og til opplever som plagsomt – jo mer sikrer man faktisk et enda viktigere fundament for språket som helhet, altså det norske skrift‑ og talespråket.

I denne sammenhengen er det slik at jeg ble ganske ettertenksom under høringen i komiteen da jeg hørte kyndige folk i det miljøet vi har på NTNU, fortelle oss hvilken stor jobb vi har med norsk skriftspråk. Jeg har i grunnen lært det selv, for på besøksrunder på norske skoler – når jeg treffer lærere, elever, foreldre og rektorer og de forteller hva som skjer i skolen i norsk talespråk – kan jeg jo skjønne alt hva de sier. Men når jeg skal prøve å forstå dette – selv med 19 års allmennutdannelse, som jeg har – har jeg av og til problemer med skriv forfattet av ulike deler av det offentlige. Da lurer jeg på: Er det et eller annet med meg? Det kan hende. Eller er det slik som disse folkene som jobber med skrift, sier, at man lager så mange skriftformer at når det kommer ut i offentlig saksprosa, blir det en blanding av mange skriftlige tradisjoner – dels en juridisk tradisjon, dels en bedriftsøkonomisk tradisjon, dels en eller annen antatt offentlig forvaltningspraksistradisjon? Når det blandes uten at man er seg bevisst hva det er, tror jeg resultatet kan bli krevende for alle. Jeg bruker dette med vilje som et eksempel, for et levende demokrati forutsetter at skriftspråket, også når det arter seg som uttrykt i offentlig forvaltningsprosa, skal være inkluderende – like godt og inkluderende som det er når vi taler og møter hverandre. Derfor foreslår Venstre sammen med Høyre et senter for skriveopplæring og skriveforskning i Trondheim, og i komiteen har jeg oppfattet at det er mye sympati rundt den tanken og den praktiske løsningen.

Så: Det er uenighet i komiteen langs noen akser, og nå skal jeg komme til det. For det første er det en uenighet mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre siden når det gjelder forholdet til nynorsk og skriftlig opplæring. Det er lange linjer. La meg si det slik at jeg er valgt urbant, jeg er valgt fra denne byen, men det er en del av min alminnelige kulturbakgrunn at jeg har det standpunktet jeg har. Men jeg forstår at mange kan reagere på skriftlig nynorsk i skolen, for vi kan vel alle innrømme at kanskje har man ikke lagt det største trykket på å få en god nok pedagogisk utvikling her. Kanskje kan vi gjøre veldig mye mer med det. Jeg føler at det er en tekning som det er bred vilje til å være åpen for.

Så har vi en annen skillelinje som er der, og som jeg har lyst til å betone. Det gjør et visst inntrykk på meg når vi under høringen spør Utdanningsforbundet om de har sjekket erfaringene til sine medlemmer i Oslo‑skolen – det er et skolesystem som har 37– 38 pst. språklige minoriteter – altså: Hva er det en skal ha? Skal en ha morsmålsopplæring for alle disse menneskene for at de skal lære norsk, eller skal en gå direkte inn på norsk? Min erfaring er at hvis en ikke går rett inn på norsk, blir en ikke bedre i norsk. Det betyr ikke at ikke morsmålet er viktig i mange sammenhenger, men jeg er etter hvert kommet fram til den holdningen at det blir ofte en omvei, mens det å gå godt inn på norsken, er det som får det til å fungere. Det er min praktiske erfaring fra denne brede skolen som vi har i Oslo. Jeg vil rett og slett oppfordre statsråden til å se på det – ikke ut fra teori, men ut fra hva livets harde skole forteller om de praktiske erfaringene.

Så har vi en uenighet i komiteen som går på alternativ og supplerende kommunikasjon. Der er det fremmet et forslag som Venstre er med på. Verdimeldingen vår er i grunnen at vi skjønner at alle vil at disse ungene skal ha det bra, men det hjelper ikke å ha en formell rettighet hvis en ikke får den i praksis. Når mye blir så lovstyrt som det blir i vår skole, må vi sørge for at det lovmessige, enten en har CI‑implantat eller andre utfordringer, gjør at en har rettighetene i praksis. Derfor det forslaget som er fremmet.

Så står Venstre sammen med Høyre om to forslag som går på obligatorisk 2. fremmedspråk. Det å satse på dette, er å bygge kompetanse i forhold til dem som jobber med dette, det er å være på høyde med alt som foregår rundt oss, og ikke minst er det å gi verdighet, kreditt og styrke til de som har minoritetsspråk, og som på denne måten kan oppleve at deres minoritetsspråk blir det 2. fremmedspråket.

Venstre står bak de forslagene vi er medforslagsstillere til.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [13:47:30]: Fyrst vil eg òg takke komiteen og saksordføraren for eit svært godt arbeid, og for at det er brei einigheit om hovudlinjene i behandlinga av språkmeldinga. Eg trur òg at hovudgrunnen til det er at det vel er umogleg å kome forbi eller vere ueinig i at språk – munnleg, skriftleg og det å lese – er kjernen i og grunnlaget for all anna kunnskap, for det mest fundamentale vi skal lære for å fungere godt i livet, rett og slett.

Når det gjeld talespråk frå ungar er heilt små, veit vi kor ekstremt viktig det er å ha ei god talespråkleg utvikling dei første åra. Det å ha med seg eit ordforråd har betydning for seinare språkutvikling på skulen og i andre samanhengar, og det betyr mykje for den sosiale utviklinga. Derfor legg vi så stor vekt på tidleg språkstimulering. Vi peiker sjølvsagt på barnehagen som nøkkelarenaen for det, men òg utover det. Det å kunne lese godt er heilt nødvendig for å kunne klare seg i andre skulefag, og for å få moglegheitene seinare. Viss ein ikkje kan lese godt, vil ein sannsynlegvis slite i dei fleste andre skulefaga. Då vil det å lese ei komplisert matematikkoppgåve verte ei hindring før ein skal i gang med matematikken i oppgåva. Då vil ein ha store problem seinare i arbeidslivet. Derfor har vi òg sett i gang ei rekkje tiltak for å styrkje leseopplæringa. Mange av dei er presenterte i denne meldinga, andre i andre samanhengar: fleire lærarar og andre pedagogar, kartleggingsverktøy, gjennomgang av læreplanane og andre tiltak.

Det er heilt riktig, som fleire representantar har teke opp, at vi må ha auka merksemd på det skriftlege norskspråket i åra som kjem, i tillegg til talespråk og lesing. Eg vil leggje særleg vekt på det, for eg trur at det at vi har hatt internasjonale undersøkingar og nasjonale prøver som kartlegg leseferdigheiter, men ikkje på same måte skriveferdigheiter, kanskje har drege merksemda mot lesing. Det er veldig bra, men det må i tillegg vere eit auka fokus på skrivedelen av det norske språket i åra som kjem. Derfor arbeider vi no, som det har kome fram i andre samanhengar, for òg å utvikle nasjonale prøver i skriving, noko eg meiner vil vere klokt. I tillegg skal vi få oppretta eit nasjonalt skrivesenter. Vi er no heilt i sluttfasen av ein prosess der vi må gjere alt korrekt og riktig, men så raskt vi kan, for å få oppretta det. Eg tek sikte på at det kan vi gjere neste år. Vi treng å få det arbeidet i gang raskt.

Når det gjeld elevar som har behov for utvikling i talespråk, alternativ og supplerande kommunikasjon, eller ein kombinasjon av det, er det gjeldande reglar i opplæringslova kapittel 5 om spesialundervisning som skal sikre desse. Midtlyng‑utvalet skal m.a. vurdere i kva grad vi har eit system som sikrar tidleg intervensjon for barn med særlege behov, og vurdere tiltak som skal sikre tidleg innsats og livslang læring. Men vi må altså vere merksame på at dei som lærer teiknspråk, lærer eit eige språk på lik linje med det norske språket, mens f.eks. CI‑opererte barn som skal sikrast ei talespråkleg utvikling, har krav på spesialundervisning – og sjølvsagt ein lang veg å gå for å kome vidare. Eg er godt kjend med dei ekstra problemstillingane. Det er to litt ulike problemstillingar, som må løysast på litt ulike måtar, men alle må få sine rettar oppfylt.

Så har vi to skriftspråk i Noreg – to skriftspråk og dialekttradisjonar, som representanten Dørum gav uttrykk for. Sjølv bidreg eg nok svært lite til å halde oppe nokon som helst dialekttradisjon. Men når det gjeld skriftspråkdelen, er eg einig med dei som seier at det er bra at vi har eit breitt fleirtal som vil byggje vidare på dei to skriftspråka.

Fleirspråklegheita i Noreg er òg ei viktig moglegheit som vi kan bruke og byggje vidare på, og som vi må utvikle som ein ressurs for det norske samfunnet. Vi set no ned eit utval som skal gå gjennom ein del av dei problemstillingane som f.eks. representanten Dørum var innom frå talarstolen, og komme med ein NOU.

Til slutt: Det er ekstremt viktig å satse på fleire framandspråk i åra som kjem. Vi har utfordringar både i engelsk og i andre framandspråk, ikkje minst tysk. Derfor er eg svært positiv til og vil utvide moglegheitene for å starte tidleg med eit 2. framandspråk. Der er òg veldig viktig at langt fleire elevar vel eit 2. framandspråk på ungdomstrinnet. Det som har vore ein flaskehals dei siste åra, er manglande fordjuping i vidaregåande. Det er svært alvorleg. Derfor er nye tiltak på det området som kan sikre ei positiv utvikling når det gjeld 2. framandspråk, viktig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [13:52:46]: Vi har mye bråk og uro i norske klasserom, og kommunene varsler nå at svak kommuneøkonomi og manglende lærerkrefter fører til større klasser. For at tunghørte og CI‑opererte som velger talespråk, skal kunne lykkes med en tilrettelagt, aktiv språkopplæring, er det fra ulike fagpersoner vist til at klassestørrelsen ikke må overstige 15 elever.

Mitt spørsmål blir: Hva vil statsråden konkret gjøre for snarest å sikre denne gruppen elever over hele landet et faglig forsvarlig språkopplæringsmiljø og brukbare verktøy, slik at de kan lære så vel norsk som fremmedspråk? Vi fikk høre at statsråden henviste til at dette var spesialpedagogikk, og vi vet at den kvernen maler veldig langsomt.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [13:53:29]: Eg er veldig godt kjend med denne problemstillinga. Eg veit at vi har veldig store utfordringar, og ikkje minst at dei som er CI‑opererte, har ein lang veg å gå og store utfordringar med å lære seg godt talespråk.

Men likevel er det slik at dei som skal lære seg teiknspråk, skal lære eit eige språk, på linje med t.d. norsk, mens dei som er CI‑opererte, dei som skal utvikle talespråk, skal utvikle det med ekstra støtte og særleg hjelp, og då er det det å få spesialpedagogisk støtte og hjelp som er nødvendig.

Det som er viktig, er å sikre at ein faktisk får oppfylt den retten ein har. Det kan vere utfordrande i det norske samfunnet på mange felt, og vi jobbar for å sikre at ein faktisk får oppfylt dei rettane, t.d. ved å sjekke og føre tilsyn med spesialundervisning.

Eg kan òg nemne at Utdaningsdirektoratet innan 1. april 2009 skal opprette ein nasjonal rettleiar for nettopp den gruppa.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [13:54:44]: Vi kan se ringvirkningene av manglende fremmedspråkopplæring på mange felt. For noen få år siden var tysk et veldig stort språkområde og et stort fag ved Universitetet i Oslo. I dag regnes det som et av de små fagene. Det er en veldig urovekkende utvikling, og det er ingen tvil om at den henger nært sammen med for lite og for dårlig språkundervisning på ungdomstrinnet, og for så vidt også på barne‑ og mellomtrinnet, der det er mulig, og ikke minst med at man ikke har hatt nok fokus på språkopplæring i videregående opplæring.

En av de viktige hensiktene med å innføre et obligatorisk praktisk rettet 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet i Kunnskapsløftet, var nettopp å gi lærerne tilstrekkelig kompetanseheving, og spesielt i de fremmedspråkene som til da ikke hadde vært obligatoriske, som f.eks. tysk. Så så vi, som jeg nevnte i mitt innlegg, at lærerne meldte seg av kompetansehevingen da språket ikke lenger skulle være obligatorisk.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan skal man sikre at språklærerne får nok kompetanseheving til å utvikle faget, til å drive spennende metodikk og undervisning som tiltrekker flere elever?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [13:55:52]: For det første er eg einig med representanten Eriksen Søreide i målsetjinga, eg er òg einig i at det i ein god del år ikkje har vore satsa nok på framandspråk i Noreg. Men eg er ueinig når ho så til dei grader vektlegg eitt tiltak, nemleg obligatorisk 2. framandspråk på ungdomstrinnet, særleg sidan det store fleirtalet av elevane, ein klar auke, no vel eit 2. framandspråk på ungdomstrinnet. Vi har faktisk lykkast med ei utvikling der. Men den store flaskehalsen er vidaregåande, der berre nokre få hundre tek sentrale språk som tysk, fransk og spansk. Særleg gjeld det tysk, som eg er heilt einig i er eit veldig viktig språk, men som berre nokre få hundre vel å fordjupe seg i. Vi har store utfordringar på universitetsnivå òg. Då trur eg det er viktigare å satse på eit breitt spekter av tiltak på ungdomstrinnet, slik at fleire vel det og får ein tidlegare start – men ikkje minst i vidaregåande og høgare utdaning.

Så har vi behov for kompetanseheving i framandspråka, òg i engelsk, vil eg leggje til, og på andre område. Der set vi av store midlar neste år. Men vi har behov i mange av faga i skolen.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:57:05]: Jeg hørte også statsråden snakke om de som er CI‑opererte, i sitt innlegg. Det er et faktum at man henviser barn som trenger utvikling i talespråk, til spesialundervisning i stedet for å gi dem like rettigheter som elever som trenger tegnspråk. Det er det som er temaet for min replikk.

Er statsråden enig i at for både tegnspråkbrukere og CI‑opererte barn handler dette om grunnleggende kommunikasjon, ikke om hvorvidt de har lærevansker, men om de skal gis faktiske muligheter til å kommunisere med andre mennesker i det daglige?

Hvis svaret på dette spørsmålet er ja, hvorfor er det da problematisk for Regjeringen å endre opplæringsloven slik at elever som trenger utvikling i talespråk, tegnspråk, alternativ kommunikasjon eller supplerende kommunikasjon, eller en kombinasjon av disse, sikres like rettigheter i lovverket?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [13:58:11]: Eg meiner det dreiar seg om eit spørsmål om å gje like moglegheiter, men ein får ikkje automatisk like moglegheiter av lik lov. Nokre lærer eit eige språk, teiknspråk, andre går ein lang veg, ein lengre veg enn mange andre barn, for å kome fram til og lære eit talespråk. Når ein får ei individuell vurdering av den hjelpa ein skal ha, og får spesialpedagogisk hjelp, betyr ikkje det anna enn at ein har særlege utfordringar og treng ekstra hjelp og støtte for å kome dit, og at ein skal få det etter ei individuell vurdering.

Eg meiner at det her er snakk om ulike grupper. Det er òg store individuelle forskjellar frå barn til barn, og det viktige er at alle skal få eit så godt tilbod som mogleg ut frå sine premissar. Det er derfor ikkje lova som er hovudproblemet her, men at ein kan få oppfylt dette i praksis for kvart enkelt barn.

Odd Einar Dørum (V) [13:59:18]: Statsråden sier at det er veldig mange som benytter seg av den valgfrie ordningen med et 2. fremmedspråk i ungdomsskolen. Det er bra. Så har altså regjeringspartiene sagt at vi bør tenke på dem som ikke velger det, for at de kan få forsterket norsk. Personlig mener jeg, og det mener også Venstre, at forsterket norsk handler om norskfaget generelt.

Men mitt spørsmål skal være en oppfølging av dette med et obligatorisk 2. fremmedspråk. Ser ikke statsråden at ved å gjøre dette obligatorisk vil man rett og slett heve ambisjonen for faget og for de språkene som går inn i det, styrke status og respekt for de lærerne som jobber med dette, slik at vi er sikre på at deres kompetanse blir best mulig? Ser ikke statsråden at man – ikke gjennom den valgfrie veien som han har vært tilhenger av, men ved å gjøre det obligatorisk – kan være med på å gjøre sluttsteinen så sterk at lærerne føler seg sterkt motivert, og at vi får bygd kompetanse? Ser han ikke at det faktisk kan være et godt virkemiddel for å bygge status og respekt for fremmedspråkene i skolen?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:00:26]: Eg er blant dei som ofte har lett for å sjå argument både for og imot eit spørsmål, og dette er eit spørsmål der eg kan sjå argument begge vegar. Det som likevel har vore avgjerande for mitt syn, er for det første at eg er ganske overtydd om at andre tiltak er langt viktigare, og at det ikkje er ungdomstrinnet som i dag er ei hindring eller ein flaskehals – snarare tvert imot er det på ungdomstrinnet vi kanskje har den mest positive utviklinga når det gjeld eit 2. framandspråk. Eg er derimot svært bekymra for vidaregåande når det gjeld fordjuping, og for høgare utdanning. Det andre er at det er ingen tvil om at det er ein stor fordel at mange norske elevar lærer seg eit 2. framandspråk på ungdomstrinnet. Eg er derimot ikkje sikker på at det er det beste for alle elevar i ungdomsskulen at dei – når dei i tillegg slit i mange skulefag, tenkjer seg andre retningar innan utdanninga og kunne ha behov for ekstra vekt for å få med seg ein del grunnleggjande ting – skal begynne på eit 2. framandspråk. Det er grunnen til at eg har falle ned på det standpunktet som eg har.

Kjell Ivar Larsen (FrP) [14:01:42]: Norskfaget står overfor en del utfordringer, bl.a. redusert motivasjon og interesse fra elevenes side. Kunnskap i norsk er redusert. Dette bekymrer oss i Fremskrittspartiet, siden gode ferdigheter i norsk legger grunnlaget for økt forståelse i mange andre fag.

Mitt spørsmål til statsråden er: Mener statsråden som Fremskrittspartiet at det å avskaffe obligatorisk skriftlig sidemålsopplæring og tilby dette som valgfag vil kunne øke motivasjonen og interessen for norskfaget, forbedre elevenes ferdigheter i norsk og dermed også lette læring i andre fag?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:02:36]: Nei, det er eg ikkje einig i. Eg trur at Noreg er tent med at vi har elevar som har eit godt kunnskapsgrunnlag, og som vert prøvde i det i begge skriftspråka. Ein betydeleg del av befolkninga skriv minoritetsskriftspråket, og begge to er viktige. Mi eiga personlege erfaring er at eg har hatt nynorsk som hovudmål og bokmål som sidemål, og at den opplæringa eg har hatt i bokmål, og det at det har vore ein del av skulekvardagen, er nyttige ting som eg tek med meg. Eg jobbar med språk i det daglege, og eg jobbar mykje med bokmålstekstar og folk som skriv bokmål. Det trur eg har vore nyttig kunnskap å ha med seg frå skulen. Det same trur eg gjeld den andre vegen. Så eg meiner vi fortsatt skal ha elevar som både vert prøvde i begge skriftspråk og får opplæring i begge skriftspråka i framtida.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Dei talarene som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [14:03:58]: Med utgangspunkt i det som har kommet fram i debatten i dag, særlig fra Høyre og Venstre, vil jeg si følgende: Vi trenger å styrke fremmedspråkkompetansen blant norske skoleelever. Norske skoleelever gjør det bra i engelsk, men kun engelsk er ikke nok. Derfor er det en viktig målsetting at de aller fleste elevene gjennomfører et 2. fremmedspråk på ungdomsskolen.

En del elever opplever motivasjonssvikt på ungdomstrinnet. Delvis tror jeg dette skyldes at noen opplever at det ikke stilles høye nok krav til dem. Det er demotiverende ikke å få nok utfordringer. Men for andre henger motivasjonssvikten sammen med at de har falt av mange av de teoretiske fagene. Vi ønsker ikke at obligatorisk 2. fremmedspråk skal føre til at disse elevene møter flere nederlag i skolen.

Men ved ikke å ha obligatorisk 2. fremmedspråk betyr ikke det at vi ikke har ambisjoner på vegne av skolen eller elevene. Tvert imot – vi har ambisjoner om at alle elever skal oppleve mestring. Det betyr at de som ikke mestrer norsk eller engelsk, skal få muligheten til å lære det godt. Dette mener vi er i tråd med satsingen på basisferdigheter. Når vi vet at 20 pst. av dem som går ut av ungdomsskolen, har så dårlige lese‑ og skriveferdigheter at de vil møte store problemer i videregående opplæring, mener vi at det viktigste er å sørge for at disse elevene blir bedre i norsk eller engelsk.

Valg av språkfag på ungdomstrinnet kan gjøres i samarbeid mellom lærere, foreldre og eleven selv. Da vi innførte den nye ordningen, mente vi at den ville innebære ansvarlige valg. Det ser vi i dag at den har gjort. Som statsråden sa, er det i dag en økende andel elever som velger språkfag i ungdomsskolen. Av 60 000 elever er det ca. 2 000 som velger norsk fordypning, og det er ca. 10 000 som velger engelsk fordypning. Resten velger faktisk et annet fremmedspråk, fordelt på spansk, tysk og fransk. Utfordringene framover blir å motivere elevene i den videregående skolen til å satse på et annet fremmedspråk enn engelsk.

Jeg er fornøyd med de tiltakene som er igangsatt i den videregående skolen med tanke på at flere skal velge språkfag. Det gjelder både tiltakene med en mer hensiktsmessig struktur og innføring av tilleggspoeng for programfag i andre fremmedspråk enn engelsk ved opptak til høyere utdanning. Norge trenger mennesker med gode språkferdigheter for at vi skal kunne delta og hevde oss i det internasjonale samfunnet.

Til slutt: tilbake til plasseringen av et nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforskning: Det er slik at universitetene skal uttale seg innen 7. november, og vi forventer faktisk enighet om plassering i Trondheim og HIST. Med respekt for høringsfristen ber jeg Høyre og Venstre om å oversende forslag nr. 8.

Tove‑Lill Labahå Magga (A) [14:07:20]: Språkstimulering og språkopplæring for barn, unge og voksne står sentralt i denne regjeringens språkopplæringspolitikk. Det handler om å vektlegge den totale språksituasjonen. Det handler om å motvirke de uheldige følgene som man kan få av f.eks. et totalt språkbytte for små barn.

I rammeplanen for barnehagen påpekes det at et godt utviklet morsmål er grunnleggende for en god språkutvikling hos barn. Det har stor betydning at kommunene har mulighet til å skape gode rammevilkår for en god, faglig kunnskapsutvikling, og at de gis mulighet til å styrke arbeidet med språkstimulering av barn i førskolealder.

Språkkompetanse handler om å bruke språkene på en funksjonell måte, også i opplæringssammenheng. Begrepet «muntlig kompetanse» dekker både evnen til sosial samhandling og evnen til å legge fram tanker, kunnskap, erfaringer og synspunkter, særlig i det offentlige rom. Dette er avgjørende for å kunne delta i samfunnsdebatten på en likeverdig måte, og det gjelder ikke minst barn og unge fra minoritetsbefolkningene.

Regjeringen legger vekt på å styrke et norskspråklig og flerspråklig mangfold og et nordisk språkfellesskap. I tillegg er det også viktig å vektlegge og legge til rette for en allsidig fremmedspråklig kompetanse, som det før er snakket mye om her i dag.

Jeg ønsker å fokusere mer på de nordiske språkene, altså Nordens språk og de statsbærende språkene i Norden. I den forbindelse vil jeg vise til den deklarasjonen om nordisk språkpolitikk som også denne meldingen tar utgangspunkt i. Nordens språk innbefatter urfolkets språk, samisk og de nasjonale minoritetsspråkene. Dette kommer i tillegg til det statsbærende folks språk. Utgangspunktet er at Nordens samfunnsbærende språk er og forblir sterke og levende, og at de som er samfunnsbærende, forblir samfunnsbærende. Man forutsetter da parallell bruk av språkene, og dette innebærer at vi skal motvirke de monospråklige normene, og at de skal danne grunnlag for fagutviklingen på dette området. For det samiske folk er retten til samisk grunnopplæring av avgjørende betydning for å kunne eksistere som et folk og bevare samisk som et samfunnsbærende og kulturbærende språk.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [14:10:41]: Det er selvfølgelig fristende å knytte en kommentar til statsrådens svar på min replikk, nemlig at det er såpass mange som nå velger 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet. Det er veldig bra at de gjør det, men det forsterker for så vidt argumentet om å gjøre det obligatorisk, nettopp fordi at man da også får tilstrekkelig kompetanseheving og utvikler metodene i faget.

Men det jeg tok ordet for å si helt kort, var at saksordfører Gerd Janne Kristoffersen bad oss om å vurdere å oversende forslag nr. 8 om å etablere et senter for skriveforskning og skriveopplæring ved Høgskolen i Sør‑Trøndelag. Det har Høyre og Venstre besluttet at vi kan gjøre, men med et par klare forutsetninger. Den ene forutsetningen er at senteret blir etablert i løpet av neste år. Den andre er at man tar avgjørende hensyn til de uttalelsene som kommer fra fagmiljøene, for det er helt åpenbart at ved Høgskolen i Sør‑Trøndelag ligger det faglige tyngdepunktet for skriveforskning og skriveopplæring. Den tredje forutsetningen er nettopp det jeg nå sa, at det blir et senter både for skriveforskning og skriveopplæring, på samme måte som man har et senter for leseforskning og leseopplæring i Stavanger.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [14:12:19]: Fremskrittspartiet ønsker primært å avskaffe obligatorisk skriftlig sidemål, som vi også fremmer forslag om i dag. Men så lenge vi har denne ordningen, mener vi det er viktig at man har to adskilte eksamensdager for hovedmål og sidemål. Vi har blitt oppfordret til å gjøre om forslaget til et oversendelsesforslag her i dag, og vi har diskutert det med Høyre. Vi kan akseptere det, men vi forutsetter at Regjeringen da ser seriøst på det, for vi vet hvilke problemer det skapte med språkforvirring for de elevene som ble utsatt for denne samlede eksamensdagen i inneværende år.

Jeg vil litt tilbake til de CI‑opererte, som det er fokusert sterkt på her i dag. De CI‑opererte fungerer jo som lett til moderat tunghørte. Jeg tror det fort blir fokusert på det, ikke minst på grunn av innslaget på Brennpunkt. Men vi må ikke glemme dem som er født tunghørte, og som virkelig sliter i norske klasserom i dag. Fremskrittspartiet har tidligere tatt til orde for at vi skulle ha en del tiltak mot bråk og uro, og jeg er litt skuffet over at det eneste statsråden viser til, er spesialpedagogiske tiltak. Det berører ikke det som alle fagfolk sier noe om, at her er det klassestørrelsen som er av avgjørende betydning, og det har vært vist til at klasser som overstiger 15 elever, er direkte uheldig. Sett i lys av det synes jeg begreper som ble brukt, som «tidlig innsats» og «tilpasset undervisning», mister litt av effekten. Her er det faktisk viktig at vi får på plass et opplæringstilbud som gjør at også disse gruppene kan lære seg språk på en god måte.

Jeg vil også vise til at opposisjonen har sagt at vi ønsker at både alternativ og supplerende kommunikasjon, talespråk og tegnspråk eller en kombinasjon av det, bør nedfelles i opplæringsloven, at man skal ha de samme, like rettighetene. Der har en samlet komite subsidiært den innstillingen at hvis vårt forslag skulle bli nedstemt, har vi tillit til at Regjeringen ser på hvilke andre tiltak som kan være nødvendig for å sikre alle disse gruppene like rettigheter.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet i sak nr. 5.

(Votering, sjå side 284)