Lise Christoffersen (A) [14:15:44]: Stortinget skal i dag gi samtykke til avtalen om Det europeiske Wergelandsenteret mellom Europarådet og Norge. Senteret skal støtte Europarådets arbeid med å fremme demokrati, menneskerettigheter, interkulturell dialog og forståelse. Med unntak av Hviterussland er alle europeiske land medlemmer i Europarådet. Det gir et visst perspektiv på betydningen dette senteret kan få. Jeg skal ikke gå inn på alle sider ved senteret, men har lyst til å knytte noen kommentarer til den delen av formålet som handler om etter‑ og videreutdanning og støtte til lærere og lærerutdannere når det gjelder opplæring og faglig utvikling i interkulturell forståelse, menneskerettigheter og demokratisk medborgerskap.

På siste sesjon i Europarådet i september–oktober i år behandlet parlamentarikerforsamlingen to saker som er spesielt relevante i denne sammenhengen: én sak om politisk deltakelse blant unge og én sak om lærerens og lærerutdanningens betydning for fremme av demokrati og menneskerettigheter. Wergelandsenteret i Oslo blir dermed et ressurssenter for å nå viktige europeiske målsettinger på menneskerettighetsområdet. Betydningen av å utdanne Europas ungdom til respekt for menneskerettighetene må ikke undervurderes.

Barn er ikke født intolerante. De lærer å bli det. Barn er heller ikke født med kunnskap om menneskerettigheter. De må lære om dem. Spørsmålet er hvordan.

Det er neppe et spørsmål om å finne den rette måten, snarere om kontinuerlig utvikling av nye metoder og formidling av beste praksis på tvers av landegrenser. Wergelandsenteret vil på denne måten gi viktige bidrag til forbedringer i læreres evne til å videreformidle og skape forståelse for betydningen av demokrati og menneskerettigheter blant den oppvoksende generasjon. Menneskerettighetene er en skjør plante som stadig må vernes om. Historien viser at det er et potensial for brudd på menneskerettighetene i alle land. Den beste måten å verne om demokratiet på er å sørge for at nye generasjoner lærer om og forstår ideene bak menneskerettighetene, samtidig som de lærer historien om vold og overgrep i verden, i Europa og i vårt eget land. Norge er blitt et flerkulturelt samfunn. Toleranse, forståelse og samhandling er viktige stikkord for framtidas Norge.

Vi starter ikke på scratch. For det første har vi opplæringsprogrammer for lærere i regi av flere frivillige menneskerettighetsorganisasjoner. Menneskerettigheter er dessuten tema i en rekke fagplaner på ulike nivåer helt fra barnehagene opp til høyere utdanning. Det svake punktet er imidlertid en generelt lav kompetanse hos norske lærere, mangel på læremateriell og liten faglig utvikling. Høgskolen i Oslo er blant de fremste i landet. De skal samarbeide tett med Wergelandsenteret. Det er bra. Men jeg har også lyst til å nevne det utviklingsarbeidet som foregår i mitt eget hjemmeområde ved Høgskolen i Buskerud. Menneskerettigheter er der integrert i flere fag, som statsvitenskap og nettopp lærerutdanning. I tillegg finnes et eget fag i menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og fredelig konflikthåndtering som benyttes av internasjonale hjelpearbeidere, NATO‑personell og lærere – for å nevne noen. Høgskolen arbeider med å få på plass en ny mastergrad i menneskerettigheter. De driver menneskerettighetsskole i Irak og samarbeider i EU‑prosjekt for utvikling av en ny europeisk lærerutdanning sammen med Sverige, Danmark, Tyrkia og Tsjekkia. De deltar i Europarådets opplæringsprogram for lærerutdanning i menneskerettigheter, og sammen med Drammen kommune har de siden 1999 drevet menneskerettighetsskole sammen med byen Mostar i Bosnia‑Hercegovina. Om dette er beste praksis, vet jeg ikke, men det er i det minste god praksis. Det finnes sikkert mange og lignende eksempler fra flere land. Det europeiske Wergelandsenteret blir et viktig instrument i koordinering og formidling av gode erfaringer.

Helt til slutt vil jeg si at jeg er litt stolt av at dette kommer i Norge, og vil gi honnør til Regjeringen for å fremme denne viktige saken.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.