Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og medlemmer av Regjeringen settes til 10 minutter, og for øvrige talere til 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

– Det anses vedtatt.

Vidar Bjørnstad (A) [10:07:01]: Jeg vil først takke utenriksministeren for en grundig og informativ redegjørelse.

Det gir mulighet for dialog med Regjeringen og innspill fra Stortinget i det offentlige rom for å ivareta norske interesser i forholdet til EU, men også bidra med synspunkter i saker av felles europeisk interesse.

Oppfølgingen av europameldingen og innstillingen her i Stortinget er kommet godt i gang, med hovedintensjonen mer åpen, koordinert og aktiv påvirkning på EU/EØS‑saker i tidlig fase. Det krever oppfølging av både Regjeringen, Stortinget og partigruppene.

Jeg kan formidle at vi for Arbeiderpartiets del har utvidet vesentlig kontakten med partigruppene i Europaparlamentet, både på gruppenivå og på fagkomiténivå. Dette ser vi som viktig på grunn av Europaparlamentets økende betydning i EUs beslutningsprosess. Hva gjelder Stortinget, har det skjedd positive endringer med styrking av kompetanse og informasjon til representantene, bl.a. forut for Europa‑utvalgsmøtene. Jeg synes allikevel at vi i for liten grad foreløpig har greid å involvere fagkomiteene i den løpende dialogen med Regjeringen, bl.a. i Europautvalget, om aktuelle saker under arbeid. Men jeg vil for Arbeiderpartiets del legge til at det ikke gjelder de halvårlige debattene om redegjørelsene fra utenriksministeren. Her registrerer jeg stor interesse fra fagkomiteene. Jeg henviser da også til våre representanter i ulike fagkomiteer, f.eks. når det gjelder kommentarer til klima, energi, Schengen og innenrikspolitikk.

Vårt arbeid overfor EU må skje ved bilateral kontakt med det enkelte medlemsland for informasjonsutveksling ut fra behov og sammenfallende interesser. I denne sammenheng vil jeg nevne den aktive virksomheten til den etablerte tysk‑norske parlamentariske vennskapsgruppen, med stor interesse fra både tysk og norsk side.

Uavhengig av problemene EU står overfor ved Irlands nei til Lisboa‑traktaten, er jeg overbevist om at de vil finne løsninger, og at de institusjonelle reformene vil videreføres. En spesiell utfordring for Norge når det gjelder innflytelse og påvirkning, er viljen i EU til en politikk med mer helhetlig perspektiv, en politikk som er sektorovergripende, med bortfall av søylestrukturen. Vi ser dette gjennom EUs lansering av overgripende strategier og lovgivningspakker, som utenriksministeren nevnte.

Finanskrisen har dominert dagsordenen globalt, europeisk og nasjonalt denne høsten. Jeg mener det er positivt at lederne i EU‑landene kom fram til en koordinert redningspakke for økonomien og har tatt tverrpolitisk initiativ for økt internasjonalt forpliktende samarbeid for styring og kontroll av finanssektoren. Det er gledelig at sterke konservative ledere på kontinentet innser markedsliberalismens begrensninger.

Lederen av sosialistgruppen i Europaparlamentet, Martin Schultz, berømmet både Sarkozy og Barroso for å snakke som gode sosialdemokrater under tirsdagens debatt i Strasbourg. Jeg har også registrert her hjemme at Fremskrittspartiet har snudd i takt med krisens omfang – fra å være markedsliberalister i programmet til å støtte statlig intervenering i nasjonal og internasjonal bank‑ og finansvirksomhet. Når Fremskrittspartiet kaller Bush for sosialist, lurer jeg på hva de vil kalle liberale og konservative på kontinentet som tar til orde for global finansstyring og et oppgjør med kapitalismen. Men dette var et sidesprang.

Finanskrisen har truffet islandsk bankvesen og økonomi med full styrke. Jeg er glad for at Regjeringen vurderer alle muligheter, som utenriksministeren uttalte, «for å vise samhold og solidaritet med vårt broderfolk». Vi må bistå Island, gjerne i en nordisk eller europeisk ramme, men selvsagt basert på islandske ønsker og behov. Finanskrisens betydning for den islandske diskusjonen om EU/EØS‑tilknytning vil følges med interesse.

Utenriksministeren nevnte også en annen sak som har vært sentral på dagsordenen, nemlig krigen i Georgia, hvor Frankrike og EU var de sentrale aktører som bidro til fredsavtalen.

Jeg er fornøyd med at Norge, uavhengig av krigens årsaksforhold, så klart tok avstand fra Russlands militære maktbruk og anerkjennelse av Sør‑Ossetia og Abkhasia. Georgia er ikke ansvarsfri for konflikten, men det er nødvendig at Norge og det internasjonale samfunn bidrar til gjenoppbygging og utvikling i landet. Samtidig er jeg helt enig med utenriksministeren i at kanalene til Russland må holdes åpne. Det er dialog som er grunnlaget for politiske og diplomatiske løsninger.

Det er mitt håp at oppfølging av fredsavtalen i Georgia‑konflikten kan bidra til videreføring av forhandlingene om ny partnerskapsavtale mellom EU og Russland. Bygging av gjensidig avhengighet gir større muligheter for forebygging av konflikter. Det betyr ikke at en skal akseptere brudd på internasjonal rett, men kreve at land etterlever sine internasjonale forpliktelser.

Utenriksministeren beskrev det bilaterale forholdet til Russland som godt. Det er positivt. Forholdet til Russland er viktig for Norge som naboland – ikke minst i nordområdene. Stikkord er ressursforvaltning, energi, miljø og grensesamarbeid i det sivile samfunn. Jeg var selv for noen uker siden på besøk hos Kystvakta på Sortland og fikk understreket betydningen av samarbeidet med russiske myndigheter i nord. Jeg finner det positivt at en rekke andre land nå retter oppmerksomheten mot nord, og at den nordlige dimensjon i EU ikke lenger stopper ved Østersjøen.

Utenriksministeren omtalte kort forhandlingene med EU om nye bidrag til EØS‑finansieringsordningene. Det er også i vår interesse å sikre utjevning og stabilitet i de nye EU‑landene, knytte bånd, samarbeide og delta i et utvidet EØS, som er noe mer enn bare handel.

Jeg vil her bare gjenta fra forrige debatt at en bør sikre et større innslag av norsk forvaltning og samarbeidsprosjekter med norske aktører, videre at en i forhandlingene må følge opp henstillinger fra arbeidslivets parter om å inkludere den sosiale dimensjon som en målsetting og arbeidslivets parter som målgruppe for utvikling av samarbeidsrelasjoner til alle de nye EU‑landene. Det er lansert forslag om egne fond for sosialpartene, tilsvarende som for NGO‑er. Representative organisasjoner og samarbeid mellom partene på arbeidsmarkedet vil bidra til landenes økonomiske og sosiale utvikling. Den nordiske modellen er en viktig eksportvare.

Til tross for at det er etablert mange gode samarbeidsprosjekter, er det også kommet kritikk for ineffektivitet og omfattende – for omfattende – byråkratiske og ressurskrevende søknadsrunder. Dette må en ta med seg i forbindelse med forbedringer av finansieringsordningene overfor de nye EU‑landene.

Høringen om tjenestedirektivet ble avsluttet 20. oktober, etter en lang og grundig prosess. Jeg mener det har vært riktig for å gi klare svar på de problemstillinger som er reist. Nå avventer vi Regjeringens beslutning. Jeg vil her bare understreke to forhold: for det første tjenestesektorens betydning for sysselsetting og behovet for at Norge deltar på like vilkår med alle andre europeiske land innenfor tjenesteområdet i det indre marked omfattet av EØS‑avtalen, for det andre at rettighetene til arbeidstakere og arbeidslivets parter er sikret, og at arbeidet mot sosial dumping ikke svekkes.

Det kunne ha vært fristende å gi noen personlige vurderinger av disse hensyn ut fra foreliggende tjenestedirektiv og utredninger som er foretatt, men jeg skal la det ligge i denne omgang. Jeg ønsker heller Regjeringen lykke til i sluttbehandlingen av direktivet.

Morten Høglund (FrP) [10:15:16]: Konflikten mellom Russland og Georgia utfordrer Europa på en måte som vi heldigvis ikke har opplevd på flere år. Vold ble benyttet mellom to selvstendige stater. Det er riktig og nødvendig å komme til bunns i hvordan dette kunne skje, ikke minst for å hindre gjentagelse i Kaukasus eller andre steder.

Til tross for alle nedslående rapporter i forkant om at noe alvorlig kunne inntreffe, og det var mange slike rapporter, maktet ikke Europas sikkerhetsstrukturer å avverge væpnet konflikt. Alle bør her gå i seg selv for å se om noe kunne vært gjort annerledes.

Da konfliktene inntraff, agerte ikke minst EU og OSSE på en rimelig effektiv måte, og har forhåpentligvis klart å avverge en enda større katastrofe. Vi er tilfreds med den balanserte måte Regjeringen har håndtert denne konflikten på. Kritikk av bl.a. Russland for overdreven maktbruk og anerkjennelse av de to utbryterrepublikkene har vært tydelig og riktig.

Samtidig har vi – altså Norge – avholdt oss fra språkbruk som vi har sett fra f.eks. Sverige, Storbritannia og USA. Mange har advart mot en ny kald krig, og jeg er redd for at noen av våre allierte har lagt seg på en språkbruk som i verste fall kan drive oss i en slik retning. Vi tror det er riktig å fortsette samarbeidet med Russland på alle de viktige områder som vi i dag samarbeider om. Vi tror det er nødvendig med mer engasjement i Russland, ikke mindre, samtidig som vi alltid skal være tydelige i vårt budskap når vi opplever at Russland tar seg til rette på måter som er uakseptable.

Våre venner på Island opplever tøffe tider. De har til og med gått så langt som å si at de må lete etter nye venner fordi gamle venner ikke har gitt nok støtte. Nå skal ikke en slik formulering være rettet spesielt mot Norge, men uansett må det for enhver norsk regjering være viktig å være i en posisjon hvor man kan assistere et nabofolk på en effektiv og konkret måte når slike kriser oppstår. Vi er svært glade for at Norge og Island nå er i en aktiv dialog om et samarbeid om å lette situasjonen på Island, og som utenriksministeren helt riktig påpekte, det handler om å sikre stabilitet og forutsigbarhet i Nord‑Atlanteren. Om den norske regjering har vært aktiv nok overfor Island de siste uker, er det vanskelig å ha noen absolutt formening om. Men uansett er det viktig at vi hele tiden passer på å være i en slik posisjon at vi ikke opplever at forholdene i Nord‑Atlanteren blir dramatisk endret som en følge av at vi ikke er pågående nok. Men nå er vi i direkte kontakt. Det tar vi inn over oss og synes er bra.

Jeg ble overrasket over at utenriksministeren ikke nevnte med ett ord hva den finansielle krisen på Island har betydd for den islandske europadebatten. Mange som tidligere var negative til EU‑medlemskap, har nå signalisert at nettopp dét er løsningen for Island. Mye gjenstår før det eventuelt kan skje. Men det kan ikke herske noen tvil om at skulle det skje, er det en betydelig utfordring for Norge, ikke minst hva gjelder vårt felles fundament, EØS. Jeg vil jo tro at det i regjeringskretser foregår analyser og tenkning rundt disse ting, for det er signalisert fra EU‑hold at et eventuelt islandsk medlemskap kan skje rimelig raskt etter at en søknad er levert. Hvordan tenker Regjeringen å forholde seg til dette? Sett fra vår side er det naturlig at vi møter en slik utfordring med åpenhet, ikke prøver å feie den under teppet og satse på at problemet går over. Vi savner signaler på at Regjeringen vil lede oss gjennom en slik utfordring, og ikke bare passivt forholde seg til den.

Likedeles påpekes det i redegjørelsen at endringer i EUs arbeidsmåte betyr utfordringer for Norge, og at EØS‑avtalens innretning ikke fanger opp den nye arbeidsmåten i EU. Analysen er riktig. Regjeringen gjør rett i å informere Stortinget om denne utfordringen, men hvor er visjonen om aktiv tilrettelegging for å bøte på dette problemet? Vi er fullt klar over det institusjonelle, og for så vidt de politiske begrensninger, som ligger der når vi beveger oss i dette kjølvannet. Men hvis vi forutsetter at EØS‑avtalen fortsatt vil være vårt rammeverk i forholdet til EU i mange år fremover, savner vi visjonen om et EØS bedre tilpasset dagens virkelighet. Denne type utfordringer, som nevnes av utenriksministeren, vil nok ikke bli færre i årene som kommer. Man kan jo fristes til å tro at status quo er ok, for det vil tjene nei‑siden ved at EØS‑avtalen sakte men sikkert vil løpe ut på dato, og det vil tjene ja‑siden ved at man der vil tro at det åpnes opp for norsk medlemskap. Nå tror ikke jeg at Regjeringen tenker i disse baner, men man må også passe på at man ikke blir gissel for dem som nettopp gjør det.

Det er risikabelt å snakke om en mer tilpasset EØS‑avtale, fordi det betyr en aktiv endring av det bestående. Men det er like risikabelt å ikke foreta seg noe. Europa formes gjennom et dynamisk samarbeid som endrer karakter hele tiden. De som baserer seg på gårsdagens løsninger, kan fort bli akterutseilte.

Så til tjenestedirektivet. Vi forstår at Regjeringen har problemer. Vi forstår at det kan være krevende å trekke en konklusjon. Men vi forstår ikke at Regjeringen er tjent med den sendrektighet man nå viser. Man velger å skyve en vanskelig sak foran seg, og dermed setter vi et viktig område i hele det indre markedet i spill. Vi har respekt for en aktiv diskusjon om reservasjonsretten, men å bruke den på et så vitalt område som tjenester vil ha store konsekvenser – konsekvenser som utenriksministeren ikke omtaler. Han velger å heller ikke nevne med ett ord de offensive og positive sidene ved tjenestedirektivet for norske aktører. I stedet sies det at man i denne sammenheng vil legge avgjørende vekt på arbeidstakernes rettigheter og arbeidet mot sosial dumping. Det er viktige spørsmål. Men det er vel også viktig når man skal konkludere, å legge vekt på hva et nei vil bety for EØS‑avtalens fremtid. Slik som Regjeringen nå argumenterer, skjuler man det faktum at et nei til tjenestedirektivet vil ha store konsekvenser for EØS. Det er vanskelig å se hvor store, men det er helt urealistisk å tenke seg at en tilsidesettelse av et direktiv om tjenester ikke vil bety noe for vår deltagelse i EØS. En problematisering av dette hadde vært nyttig. Vi opplever en regjering som leser terrenget så godt som noen, men som oppfører seg politisk på en måte som bidrar til alt annet enn en aktiv europapolitikk.

Forholdet til Europa er ikke enkelt. Og det vil ganske sikkert bare bli enda mer krevende. Da er det viktig å ville noe. Da det indre marked på 1980‑tallet ble lansert i EU, tok norske politikere grep for å sikre norske interesser. Og man fant innovative løsninger.

Hva gjør vi i dag for å tilpasse oss morgendagens utfordringer? Slike debatter vil alltid være kontroversielle, og særlig i Norge. Men fravær av debatt vil hindre en aktiv norsk tilpasning til EU. Den norske redselen for å røre temaet har sikkert vært velbegrunnet de siste 15 år, men på et eller annet tidspunkt må denne redselen overvinnes. Og det er kanskje i tider med store omveltninger, som vi på sett og vis opplever nå, at det er et visst handlingsrom for å tenke litt utenfor de opptrukne linjer som vi kjenner så altfor godt.

Erna Solberg (H) [10:23:17]: La meg før jeg kommer til utenriksministerens redegjørelse, få lov til å si at stortingspresidenten både i artikler og i går i talen på Slottet har understreket behovet for at vi møter denne finanskrisen ikke med proteksjonisme, men med gode internasjonale organisasjoner som finner felles løsninger.

Jeg mener at når det gjelder de krisene vi har vært igjennom historisk sett, i verdenshistorien, har vi kommet godt ut av de krisene som har ledet til mer samarbeid, mer koordinering og større felles innsats, ikke de krisene som har ledet til mer proteksjonisme, mer kamp mellom landene og mindre samarbeid. Derfor er også mitt grunnleggende argument for at vi burde vært medlem av EU, nettopp at EU i vår del av verden er den organisasjonen som er uttrykk for dette samarbeidet, og den mest sammenvevde organisasjonen for å løse felles utfordringer i velutviklede samfunn som våre. Det er den organisasjonen som ikke alltid bare konsulterer og jobber med ting som er innenfor traktaten, men som også konsulterer og er erfaringsbase for andre land, for å gå sammen og ta initiativ. Derfor er EU på mange områder i dag også ledende i verden, langt utover de vanlige EU‑områdene. Derfor var det EU som først og fremst håndterte Georgia–Russland‑situasjonen. Derfor er det helt riktig som utenriksministeren sa, at EU er den organisasjonen som i dag løfter det internasjonale felles arbeidet for klima‑ og miljøspørsmål fremover – noe fordi de tar aktive grep knyttet til egen klimapolitikk og derfor setter en standard for andre, noe fordi de lager standarder i det store markedet som Europa er, standarder som når industrien må følge dem, løfter flere land inn i det samme.

For et par måneder siden leste jeg en interessant artikkel om hvordan både kinesisk og amerikansk næringsliv la europeiske – ikke kinesiske eller amerikanske – miljøstandarder til grunn for sin produksjon, fordi de fant ut at de ikke kunne drive med to forskjellige sett produksjonslinjer. Det viser egentlig hvor viktig EU er på mange flere områder enn vi vanligvis tenker. Jeg sier det, for ofte bruker vi mest tid i denne sal på å klage, der hvor vi har noe å klage over, over EU eller ESA eller andre. Derfor glemmer vi å fortelle at denne organisasjonen på mange områder bidrar til å løfte verden etter de samme verdier, de samme ønsker som vi har for vårt land. Det er samlingen av land som tror på demokrati, på menneskerettigheter, på styring av markedsøkonomien, på gjennomsiktighet i beslutninger. Vi burde altså etter min mening vært medlem.

Så skal jeg si noe om det som egentlig er saken i dag, nemlig redegjørelsen.

Jeg har lyst til å understreke at den situasjonen som vårt naboland Island er kommet opp i, er en situasjon som jeg mener vi ikke kan la være å involvere oss sterkt i. Én ting er gammelt historisk slektskap, nærhet og forståelse, en annen ting er at det er viktig å vise solidaritet når andre land nær oss, ikke bare de som er langt vekk, får store problemer. Derfor tok vi for 14 dager siden initiativ ved å skrive brev til statsministeren og be om et større og mer aktivt engasjement for å hjelpe Island. Jeg er glad for at man har sendt en delegasjon denne uken, og at man kartlegger og bidrar.

Jeg synes at vi som nordisk broderfolk absolutt har en jobb å gjøre. Men jeg synes også vi skal forsøke å sette denne saken på dagsordenen overfor EU og overfor andre nordiske land, slik at flere land bidrar til at islendingene ikke føler seg isolert og alene.

Representanten Høglund refererte til en uttalelse som nok først og fremst hadde adresse til Storbritannia og statsministeren i Storbritannia, som altså scoret innenlandske politiske poeng i en stresset situasjon, men som selvfølgelig også gjorde situasjonen enda vanskeligere for Island med den måten de håndterte dette på. Sånn bør man ikke håndtere det, selv om man kan være uenig.

Jeg er også glad for at utenriksministeren nå sier klart at Norge og EU har fulgt samme spor i uttalelsene om Georgia og Russland. Vi gjennomgikk uttalelsene og fant ut at vi nesten systematisk opplevde at Norge brukte svakere uttrykk enn det EU hadde gjort i den konflikten. Det synes vi ikke stemmer med hvor Norge burde ligge i spørsmål knyttet til at et lite land opplever å bli definert inn i interessesfæren til en større og aggressiv nabo. Jeg er enig med Støre i at den russiske språkbruken er både konfronterende og aggressiv, og jeg er bekymret for den retningen Russland går i. Jeg mener det er viktig at vi markerer dette gjennom viktige europeiske verdier som demokrati og fredelig samarbeid, ikke militær aggresjon, når vi møter Russland. Vi må være klare og tydelige på at vi ikke aksepterer tanken om at andre land har en interessesfære som går utover egne grenser, og som begrenser mindre lands handlingsfrihet. Vi slutter oss til ønsket om forsoning mellom Russland og det øvrige Europa, men det forutsetter etter vår mening også en russisk vilje til å følge det vi kan kalle europeiske spilleregler, også i dette samarbeidet.

Jeg synes det er bra at vi vektlegger det gode samarbeidet vi har med EU i nordområdene, men jeg registrerer at utenriksministeren likevel har avvist et forslag fra Europaparlamentet om en ny internasjonal forhandling om styringen av Arktis. I substans er vi ikke uenig med utenriksministeren i at det som står i selve uttalelsen, og hvordan det skal håndteres, ikke er slik vi burde ha det, men jeg tror det er utrolig viktig for oss fremover at også i spørsmålene om hvordan man skal ha styring av Arktis, har vi EU med som medspiller i arbeidet, vi er med i deres forståelse, og vi har dem med i ryggen når vi kommer i en situasjon hvor det kommer til å bli større ressursdiskusjoner og konflikter med våre naboland.

Jeg har et spørsmål til utenriksministeren, og det spørsmålet er: Har Regjeringen tatt initiativ overfor Europakommisjonen for å påvirke konklusjonene i den meldingen som Europakommisjonen har varslet skal komme om Arktis? I så fall er det et område hvor det hadde vært interessant å få mer redegjørelse om hvordan standpunktene er.

Så til to saker som jeg er opptatt av tar for lang tid. Punkt 1: Vi har tapt en sak i ESA, ja. La oss si det sånn: Noen av oss sa det før vi kom til å tape den saken i ESA. Det at Regjeringen valgte å forskjellsbehandle norske bedrifter og europeiske bedrifter i forbindelse med kvotedirektivet, var en sak hvor vi helt åpenbart kom til å få problemer med ESA. Derfor la Fremskrittspartiet og Høyre frem et annet forslag, som ville vært i tråd med ESA‑reglene, og som ikke ville vært forskjellsbehandling, og det har vi lagt frem igjen i Stortinget. Vi mener at hvis vi vedtar det, er vi innenfor regelverket, og så kan vi få på plass norsk deltakelse i kvotehandelen i EU. Jeg har lyst til å minne om én ting: I alle debatter vi hadde før vi fikk klimaforliket, var Regjeringens standpunkt at det viktigste virkemidlet var kvotehandelen. Nå har altså kvotehandelen pågått i ett år i EU uten at vi har vært med, uten at de norske bedriftene er der. Det viktigste virkemidlet til Regjeringen før klimaforliket har vi altså ikke iverksatt fordi Regjeringen somler med å gjøre tingene ferdig.

Det andre er tjenestedirektivet. Det skal selvfølgelig ikke iverksettes før i 2010, men vi har en situasjon hvor denne regjeringen har gjennomført fire høringer, seks fagutredninger og egentlig i sum kommet frem til det vi kunne sagt dagen etter at tjenestedirektivet ble lagt frem. Det er ingen grunn til å si at dette er et direktiv som gir sosial dumping. Det er et direktiv som det norske næringslivet har mye å tjene og lite å tape på, fordi vi allerede er en åpen økonomi på tjenestesiden, mens norske bedrifter møter handelshindringer i andre land – en voksende del av økonomien – ja, dette er design, dette er teknologi, dette er alle de områdene hvor jeg ofte har hørt norske næringsministre fra ulike partier snakke med schwung når det gjelder hvordan det norske samfunnet skal utvikle seg. Det er de som møter handelshindringene, de som ikke bare driver med ren, vanlig vareproduksjon. De opplever at land har tekniske hindre for dette, og vi burde være klar over at her har vi mye å vinne og lite å tape. Men vi kan aldri være 100 pst. sikre på hva EU‑kommisjonen tolker – ikke av dette tjenestedirektivet, men av direktiv vi allerede har som dreier seg om utsending av arbeidstakere fra andre land. Det kan vi aldri ha garantier mot.

Men nå er tiden inne for å konkludere. Jeg mener at Regjeringen burde kunne klare å si når de kommer til Stortinget med en konklusjon. Kommer de før valget? Når kommer de? Jeg registrerte at det utenriksministeren ikke sa i salen i går, sa han utenfor salen, nemlig at Regjeringen skulle komme før valget. Jeg håper at utenriksministeren også kan bekrefte at vi får dette på plass i god tid før valget, og at Regjeringen ikke har tenkt å gå inn i en valgkamp hvor det ser ut som om de allerede har gitt opp, fordi de tror at saken forsvinner. Jeg tror at det er større sannsynlighet for at det er Regjeringen som forsvinner ved neste valg, og så slipper de å ta stilling til dette.

Ågot Valle (SV) [10:34:25]: Utenriksministeren skal ha stor anerkjennelse for en svært informativ og jeg vil si på mange måter nøktern redegjørelse. Den inneholder ikke et fnugg av hysteri rundt temaer som Island og Russland. Det er det andre som tar seg av. Dermed har han lagt tonen for en opplysende debatt om viktige spørsmål, spørsmål som er viktige både for EU og for Norge.

Erna Solberg beklager seg over at vi ikke er medlem av EU. Det sier hun veldig ofte – hver gang hun har muligheten til det – men ingenting tyder på at vi får noen debatt om at Norge skal søke om EU‑medlemskap i lang tid framover. Det er ikke noe flertall i folket for å sende en ny søknad. Det viser et sammenhengende nei‑flertall, og ikke minst den meningsmålingen som kom i dag morges.

Utenriksministeren var klinkende klar på at vi skal hjelpe broderfolket på Island. Det er sant at situasjonen er kompleks. En oppblåst finanssektor og privatiserte storbanker uten gode nok kontrollmekanismer var en viktig årsak til at krisa slo så hardt ut på Island. Jeg må si det gjør inntrykk når en hører intervjuer og får oversikten over konsekvensene for vanlige folk. Det er viktig, som utenriksministeren sier, at hjelpa skjer ut fra det islendingene har behov for. Og dersom IMF går inn i hjelpepakka, er det viktig at Norge bruker innflytelsen til ikke å godta krav om reduksjon av offentlig sektor eller andre liberaliseringskrav, som ofte kommer derfra.

De mest ihuga EU‑tilhengerne forsøker å lage et bilde av et Island som er på full fart inn i EU. Det er klart at diskusjonen går med jevne mellomrom – det er bare helt naturlig. Men det er ingenting som tyder på noe snarlig islandsk medlemskap. For det første er det et klart flertall i Alltinget mot å søke medlemskap, og flere ledere har stadfestet sin motstand. For det andre tilsier ikke økonomien at EU er svaret. Bankenes gigantiske størrelse har vært brukt som et sjølstendig argument for EU. Det argumentet ligger nå dødt. Krisetider har brakt fram et behov for fellesskap og samling, ikke splittelse rundt en EU‑debatt, sier våre venner på Island.

Vi er enig med utenriksministeren i at EU under Frankrikes ledelse bidrog på en konstruktiv måte i den alvorlige situasjonen som oppstod etter krigen mellom Georgia og Russland. Norge har vært balansert i reaksjonene. Russlands bruk av militærmakt overfor nabolandet var uakseptabel, og det var nødvendig for verdenssamfunnet å reagere. Men samtidig er det viktig å slå fast at Georgia hadde et ansvar for at krigen brøt ut. Georgias holdning overfor Sør‑Ossetia og Abkhasia har vært kritikkverdig. I stedet for å bygge tillit har presidenten hatt en konfronterende holdning overfor lokale myndigheter i de to regionene.

I løpet av de siste årene har det skjedd en kraftig opprustning med god hjelp fra Israel og USA. Det skjer en opprustning på Russlands dørstokk, planer om et rakettskjold inkludert. Resultatet er at Russland føler seg mer isolert, og at haukene i Russland får mer makt og mer rom. Det er avgjørende med alle midler å dempe konfliktnivået og holde kanalene åpne til Russland, slik utenriksministeren også sa vi skulle gjøre. Det siste vi trenger i Europa, er en kald krig‑retorikk. Det er bra at vi signaliserer vilje til å øke bidraget av militære observatører gjennom OSSE. Forholdet til Russland vil Bjørn Jacobsen si noe mer om – forsvarskomiteen var som kjent på tur i Russland.

Verden har ikke råd til å glemme klimaendringene under finanskrisa. Klimaendringene er et eksistensielt spørsmål, en utfordring som truer grunnlaget for livet på jorda. Vi kan ikke sende regninga verken til verdens fattigste eller til våre barnebarn. Derfor er det bra at EU og Norge ikke bruker finanskrisa til å skyve på nødvendige klimatiltak. Det er viktig at Norge fortsetter pådriverrollen, slik vi gjør med varslede tiltak i budsjettet. Men det er grunn til å spørre seg om vi i Norge eller EU gjør nok. Vi stiller oss bak togradersmålet. Det er veldig bra. Men skal vi være ærlige og gå inn i oss sjøl, har verken EU eller Norge kommet med tiltak som er tilstrekkelige for å nå målet. Her må vi være mer ambisiøse.

Sammen med EU har vi høye ambisjoner om fornybar energi. Sjøl om vi allerede har en høy andel fornybar energi, mer enn noe EU‑land, blir det tøft å oppfylle et framtidig fornybardirektiv, ikke minst i forhold til det kravet til energisparing som ligger i forslaget til direktiv. Vi har enorme energireserver i Norge, ikke minst i havkraft, og er det enkeltlandet som kan bidra mest til at EU og Norge kan nå ambisiøse mål. Oppfordringen til oss må være at vi går foran EU og forbereder oss på å implementere direktivet så raskt som mulig.

Debatten går høyt rundt EU‑kommisjonens forslag til sosial pakke. Da pakka ble presentert i parlamentet, var reaksjonen at den ville ta EU i feil retning, i hvert fall i forhold til hva sosialistpartiet sa. Men aller mest går diskusjonene i den europeiske fagbevegelsen. Det er stor uro etter dommene i Viking Line‑, Laval‑, Ruffert‑ og Luxemburg‑sakene. Dommene forrykker hver på sin måte maktforholdene mellom fagbevegelsen og arbeidsgivere og varsler at grunnlaget for faglige rettigheter blir kraftig svekket i ei tid da fagbevegelsen i EU er på defensiven. Uroen er særlig sterk i fagbevegelsen i Sverige, som før EU‑avstemninga i 1994 ble lovet at faglige rettigheter helt og holdent skulle være et nasjonalt ansvar. Nå viser det seg at EF‑domstolen har det siste ordet, og den slår fast eller tar for gitt at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU‑retten.

I debatten rundt tjenestedirektivet er det nødvendig å se hvordan dommene griper inn i forholdet mellom tjenestedirektivet, utstasjoneringsdirektivet og EU‑traktatens grunnleggende bestemmelser om de fire markedsfrihetene, etableringsretten og konkurransereglene. Jeg vil gi stor ros til LO‑sekretariatet, som gjennom sitt arbeid reiser noen viktige og fundamentale spørsmål rundt tjenestedirektivet og norske virkemidler mot sosial dumping, om Norge uhindret kan la offentlige tjenester forbli offentlige, om norsk arbeidsrett kan være suveren i forhold til EU‑retten, og om Norge skal kunne benytte ILO‑konvensjonen fra 1994 uavhengig av EU. Historia viser at det er høyst usikkert om det går an å gi noe sikkert svar på disse for velferdsstaten grunnleggende spørsmål. Derfor er det viktig å holde oppe muligheten for å bruke reservasjonsretten. Når Høyre omtrent går ut av sitt gode skinn og sier at Regjeringa tøyser fordi den bruker tid på disse veldig viktige spørsmålene, viser det at Høyre ikke vil gå inn i disse spørsmålene på en seriøs måte. Hadde det vært en høyreregjering nå, hadde direktivet for lengst vært implementert – det sa jo Erna Solberg ganske tydelig.

Representanten Høglund prøvde å piske Regjeringa for at den er passiv i forhold til EU. Det er ikke riktig. Regjeringa har stått oppreist i forhold til viktige saker som heimfallsretten og distriktsstøtte og fått gjennom konstruktive forslag, og det skal Regjeringa ha all ros for. Dette har vært viktige og fundamentale spørsmål for Norge.

Til slutt noe som for mange kanskje er en kuriositet, men viktig nok: Jeg leser at EU skal oppdra det irske folket, som sa nei til Lisboa‑traktaten – bare informasjonen er god nok, vil nok EU få det som de vil. For det første var nok irene fullstendig klar over hva de sa nei til, og hadde god nok kunnskap. Dette viser at folka i Brussel, eliten i Brussel, ikke har lært så veldig mye om hvordan de skal oppføre seg i forhold til folk som sier noe annet enn det de vil.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:44:47]: Island er rystet av en alvorlig finanskrise. Utenriksministeren gjorde rett i å innlede sin redegjørelse med å slå fast at Norge er positiv til å bistå vårt naboland i vest. Dette er en holdning som Kristelig Folkeparti gir full støtte til.

Nordisk solidaritet forplikter, ikke bare i ord, men i handling, når det trengs. Vi har etterspurt handling tidligere. Nå har en norsk delegasjon reist til Island for å skaffe seg en mer dyptgående innsikt i problemene gjennom møter med islandske myndigheter. Det er bra. Det hadde vært enda bedre om det hadde skjedd før. For hver dag som går uten at de rette tiltakene treffes, kan virkningene av finanskrisen bli større enn nødvendig.

Krisehåndtering kaller på nasjonalt ansvar, men også internasjonalt. Det gjelder for både den internasjonale finanskrisen og konflikten i Georgia. Da er det godt vi har egnede internasjonale fora – fra FN på det globale plan, til euroatlantiske samarbeidsorganer som NATO og OSSE, og samarbeidsfora i Europa og våre nærområder.

Konflikten i Kaukasus påkalte også krisehåndtering. Om den sa utenriksministeren først at «Georgia er utvilsomt ikke uten ansvar for konfliktens utbrudd». Dernest tilføyde han:

«Like fullt var det grunn til å markere klar avstand til den russiske militæraksjonens omfang og rekkevidde.»

Med en slik innfallsport var det høyst berettiget at han i neste setning sa at den russiske aksjonen var et brudd på europeiske og internasjonale regler og normer. Det er viktig at det blir slått fast.

I møte med finanskrisen kreves også krisehåndtering. Kraftfulle tiltak har etter hvert blitt satt inn av nasjonale myndigheter i mange land, både i og utenfor EU.

Den europeiske union, med eurolandene i spissen, hadde en langt mer kronglete vei å gå før de omsider samlet seg om en krisepakke. Og for å kunne svare effektivt på krisen måtte eurolandene i praksis sette pengeunionens regler til side. Den tyske redningsplanen kan f.eks. føre til at budsjettunderskuddet glir over 5 pst., mens grensen, ifølge Den økonomiske og monetære unionen, som kjent er 3 pst. Det er verdt å merke seg at pengeunionens retningslinjer ikke tar høyde for å kunne takle en slik krise. Det er også en erfaring.

Vi som lever i den rikeste del av verden, er rustet til å tåle kriser. Norge har en meget sterk finansiell ryggrad. Den har vi bygd opp over lang tid gjennom en disiplinert bruk og sparing av inntektene fra de enorme olje‑ og gassressursene som har blitt oss forunt. De fleste partiene i denne sal har stått sammen om denne moderasjons‑ og ansvarlighetslinjen som vi nå høster fruktene av. Det har til tider innebåret en politisk omkostning, men det har vært en god investering. Og i dag kan nasjonen – og vi alle – høste av det.

Det er også en lærdom at for vidtgående liberalisering kan øke risikoen for slike finanskriser. I stedet for å fjerne all regulering av finansmarkedene trenger vi reguleringer som fremmer sunn konkurranse, ansvarlig långivning og motvirker grådige forsøk på å tjene ekstra bonuser ved å blåse opp omsetningen kunstig eller skjule risiko i kompliserte finansstrukturer.

Vi i Norge kan glede oss over at vi er rike og sterke nok til å «stå han av», som de sier i nord. Men konsekvensene kan bli dramatiske i verdens fattigste land. Hvis etterspørselen etter deres varer faller, krymper også deres eksportpriser og inntekter. Da kan store befolkningsgrupper igjen synke ned i enda dypere fattigdom og nød. For mange av våre medmennesker er marginen liten mellom et trygt, men enkelt liv og ren og skjær nød. Den største testen på vår vilje til solidaritet står her. Europa må aldri bli seg selv nok. Sann solidaritet stanser ikke ved landegrenser, stanser ikke ved EU‑ eller Schengen‑grenser, stanser heller ikke ved Europas yttergrenser.

Regjeringen har varslet at den neste år vil legge fram en stortingsmelding om norsk flyktning‑ og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv. Som en liten aperitiff gav utenriksministeren i går et lite resymé av det som skjer i EU på dette feltet. Det ble referert til en rekke direktiver. Jeg skulle gjerne hørt mer om Regjeringens vurdering av dem. Et unntak her var Prüm‑direktivet om forsterket politisamarbeid, som forbedrer mulighetene til utveksling av informasjon fra nasjonale databaser for DNA, fingeravtrykk og kjøretøyer. Om dette ble det i klartekst sagt at Regjeringen ser det som viktig å knytte Norge til dette direktivet, og håper det skjer allerede under dagens franske formannskap. Det synet deler jeg.

Klima‑ og energiutfordringene er et viktig globalt problem, og Norge og Europa må gå foran som pionerer. Norge har større andel fornybar energi enn noe EU‑land, faktisk om lag 60 pst., mest på grunn av vannkraften. I forbindelse med arbeidet for CO₂‑fangst blir Mongstad‑prosjektet framhevet og prosessen for å få ESAs godkjenning av statsstøtte til det. Men utenriksministeren sa ikke så mye om det planlagte CO₂‑fangstanlegget på Kårstø. Jeg vil derfor be om en oppdatering om hvor arbeidet med et slikt renseanlegg står ved en passende anledning.

Tjenestedirektivet er en gjenganger på den politiske dagsordenen, og det er også etterlysningene av Regjeringens vurdering. Jeg tror vi fra opposisjonens side begynte i januar 2006 med å be om en redegjørelse for konsekvensene – ikke konklusjonene, men konsekvensene – slik Regjeringen vurderte det av direktivet. Da fikk vi beskjed om at det var en høringsfrist 22. februar – tror jeg det var. Så spurte vi igjen i november, og da fikk vi beskjed om at det var satt i gang nye utredninger, og det skulle være nye høringer, og dette har pågått i et par år nå. Vi skjønner at denne saken er vanskelig for Regjeringen. Vi skjønner at det er motsetninger innad i Regjeringen om hvordan man skal vurdere de ulike elementene, men jeg tror, i den ånd som utenriksministeren har satt for norsk utenrikspolitikk, nemlig at vi skal ha en åpen og real debatt uten nødvendigvis å gå i skyttergravene – det har vært en standard utenriksministeren har forsøkt å sette på mange områder – den standarden kunne Regjeringen også satt på dette området. Jeg tror det hadde vært mer opplysende for folk. Og jeg tror at det hadde tjent saken, nemlig å få vite hvor krevende og hvor vanskelig tjenestedirektivet er for Norge, og i hvilken grad Norge er tjent med å bruke de sterkeste virkemidlene vi rår over for å påvirke det, eller for å forholde oss til det til slutt.

Nå skjønner jeg at vi sannsynligvis heller ikke denne gang får utenriksministerens vurdering av konsekvensene. Men jeg ville sette pris på, som representanten Solberg også gav uttrykk for, utenriksministerens forsikring fra Stortingets talerstol om at konklusjonen kommer, helst i år, senest tidlig på nyåret. Hvis ikke kan det bli tvil om Regjeringen er i stand til å konkludere i det hele tatt, altså før valget neste år, og det tror jeg ikke ville være tjenlig.

LO har stilt opp fire krav som må oppfylles. Hvis ikke vil de frarå norsk ratifisering. Kristelig Folkeparti deler mange av LOs bekymringer og deres krav til Regjeringen, og derfor vil vi for vår del legge stor vekt på hvordan Regjeringen vurderer disse punktene, og hvordan Regjerringen konkluderer på disse punktene.

La meg avslutningsvis kort si at Norge er en stor bidragsyter til EU gjennom EØS‑avtalen. Vi bidrar til sosial og økonomisk utjamning i Europa mer enn de aller fleste. Det er bra. Det er Norge tjent med å gjøre, og det er vår tilknytning til Europa tjent med. Ut fra en rettferdig fordeling er Norges bidrag allerede langt i overkant. Jeg mener det vil være urimelig av EU å kreve en betydelig ny økning når disse avtaleforholdene reforhandles. Jeg går ut fra at utenriksministeren er enig med meg i dette, selv om han i redegjørelsen ikke kommenterte innholdet i dette spørsmålet, men refererte til prosess og tidsperspektiv for forhandlingene om EØS‑bidraget.

Jeg tror at det er viktig at Norge utad framstår som en solidarisk nasjon, som en nasjon som ønsker å involvere seg i samarbeid om utvikling og utjamning i den verdensdelen vi er en del av. Men vi bør ikke la oss utsette for noe som minner om ren utpresning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:53:57]: Utenriksministeren har fortjenstfullt gitt en brei internasjonal redegjørelse med fokus på Europa. Senterpartiets stortingsgruppe er glad for Regjeringas tydelige holdning i konflikten mellom Russland og Georgia. Det er betryggende i en svært krevende sak.

Den internasjonale finanskrisen har medvirket til en vanskelig situasjon for Island, og den norske regjeringas holdning, med en åpen hånd til Island, er vi svært tilfreds med.

Internasjonalt er det i høst tre hovedtemaer som krever stor politisk innsats, nemlig finanskrisen – som er en systemkrise – som krever en ny gjennomgang av internasjonale lover og regler for å sikre stabilitet i bank‑ og finansnæringa. Det er klimakrisen, med et sterkt krav om overgang til fornybare energiressurser, og det er ikke minst matvarekrisen, som nå truer FNs første tusenårsmål, som er knyttet til fattigdoms‑ og sultspørsmålet. FNs første tusenårsmål blir med matvarekrisen stadig fjernere og fjernere. Langt flere nå enn 900 millioner mennesker internasjonalt sulter. Det er helt uanstendig.

Den mest krevende saken i vårt forhold til EU nå er tjenestedirektivet. Norge er et høykostnadsland. De som jobber og bor i Norge, må tjene mye sammenliknet med arbeidsfolk i land rundt oss for å betale regningene sine. Samtidig er inntektsforskjellene i Norge økende. Mange flere enn vi tror har lønns‑ og arbeidsvilkår som gjør at inntektene er svake i forhold til vårt spesielt høye kostnadsnivå. De som henger mest etter inntektsmessig, har sitt arbeid i yrker med svak fagorganisering eller liten makt i arbeidsmarkedet. De som arbeider i slike bransjer, med små inntektsmuligheter, føler seg mindre verdsatt av samfunnet. Fortsetter denne utviklinga, beveger Norge seg i retning av et samfunn med forskjeller mellom folk som likner land sørover i Europa, eller enda verre: USA. Derfor er jamnbyrdige økonomiske forhold et av de viktigste prosjektene til den rød‑grønne regjeringa.

Regjeringa satte raskt i gang tiltak mot sosial dumping. Dette er en jobb som må følges opp kontinuerlige overfor alle yrkesgrupper. Det er åpenbart at kampen for jamnbyrdige forhold og mot sosial dumping henger meget nøye sammen.

Derfor sa også den rød‑grønne regjeringa i Soria Moria‑erklæringa at

«Regjeringen vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping».

28. desember 2006 trådte tjenestedirektivet i kraft i EU, og EU‑landene har tre år på å iverksette direktivet. I Norge har vi gjennomført grundige høringsrunder. Høringsrundene har gitt svært mange høringsuttalelser som sier at Regjeringa ikke vil nå sin målsetting fra Soria Moria‑erklæringa. Rettstilstanden i EU har siden Soria Moria‑erklæringa beveget seg mot det verre. De fire friheter håndheves stadig strengere, og resultatet er dommene mange i fagbevegelsen nå er på fornavn med: Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg.

Trygve Hegnar gav i Finansavisen onsdag 22. oktober en befriende ærlig beskrivelse av dommene og tjenestedirektivets konsekvenser. Hegnar skriver:

«Tjenestedirektivet skal (…) sørge for fri flyt av tjenester over landegrensene innen EU‑ og EØS‑området, og det er slik at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU‑retten.»

Videre:

«Det LO, Senterpartiet og andre som er imot mest mulig frihandel, ikke liker eller frykter, er at når et EU‑selskap får et oppdrag i Norge (…), så kan de ansatte i firmaet som har oppdraget, lønnes ut fra lønnsforholdene i hjemlandet.»

Hegnar har altså forstått det samme som sies i mange høringsuttalelser, men som Erna Solberg i Dagbladet 22. oktober forsøker å tilsløre under overskriften «Hysterisk og feilaktig».

Hegnar fortsetter med forståelse for at Senterpartiet og LO spreller, og oppfordrer alle i næringslivet til å lese EF‑dommenes glade buskap, som han meget presist beskriver slik:

«Markedskrefter og fri flyt kommer før nasjonale standarder og fagforeningenes interesse av å beskytte egne medlemmer.»

Synet på sosial dumpings fortreffelighet for næringslivet tilsluttes for øvrig av Solberg – om enn i en mer tildekket form – når hun slår fast at dommene har fjernet «diskriminerende vesteuropeiske arbeidslivs‑ og anbudsregler».

Det Erna Solberg kaller diskriminerende regler, er altså Sveriges krav om at den nordiske modellen, uten en nasjonal minstelønn, men med forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, skal være standarden. I Vaxholm/Laval‑dommen ble det slått fast at det er lov å betale latviske bygningsarbeidere i Sverige lav lønn, fordi Sverige ikke har en nasjonal minstelønn. I saken mot Luxemburg slo EF‑domstolen fast at landets regelverk om lik lønn for likt arbeid både for heltids‑ og deltidsansatte ikke lenger kunne gjelde ovenfor utenlandske besøkende tjenesteytere.

Begge disse dommene ble avsagt på grunnlag av den såkalte fellesskapsretten, nærmere bestemt utstasjoneringsdirektivet. Utstasjoneringsdirektivet, som ble vedtatt i 1996, skulle være et minimumsdirektiv, hvor nasjonalstaten kunne ha andre og tryggere forhold knyttet til arbeidslivet. Dommene viser imidlertid hva som er avgjørende. Det er domsavsigelsene som viser direktivenes konsekvenser.

Trygve Hegnar er befriende ærlig når han ikke forsøker å tilsløre forholdet mellom den rettstilstanden dommene har skapt, tjenestedirektivet og den eksisterende fellesskapsretten.

Hegnar skriver:

«Alt LO ønsker og tror de kan gjennomføre i Norge, er altså forbudt etter EU‑retten.»

Og den glade redaktør avslutter:

«Bakstreverne i LO og Sp har bare en mulighet, og det er å stoppe tjenestedirektivet.»

Senterpartiet er bare uenig med Hegnar i ett avgjørende forhold i denne lederartikkelen, og det er hvorvidt næringslivet har noe å juble over dersom vi aksepterer råere konkurranse i arbeidsmarkedet i Norge.

Jeg kjenner mange sjølstendig næringsdrivende, entreprenører og bedriftseiere i små og oversiktlige lokalsamfunn rundt om i landet som ønsker en konkurranse i et sunt marked, hvor de etter hardt arbeid har mulighet for å få en anstendig inntekt samt tilby sine arbeidsfolk jamnbyrdige lønns‑ og arbeidsforhold – altså delta i næringsliv og arbeidsmarked med en konkurranse som de oppfatter som rettferdig.

Næringslivet består også av alle dem som lever etter det idealet at en må gjøre sin plikt for å kunne kreve sin rett. Et slikt samfunn må være basert på et velregulert fellesskap mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det er sjølve grunnfjellet i den nordiske velferdsmodellen, og den er blitt skapt gjennom langvarig, brei politisk mobilisering. Alt peker derfor i retning av at Senterpartiet vil tilrå bruk av veto overfor tjenestedirektivet.

At det skal sette EØS‑avtalen i fare, er unaturlig av den enkle grunn at det ville drive den norske folkemeninga enda lenger vekk fra EU enn den allerede er. Det er ikke EU tjent med. La meg ta et eksempel: Da svenskene framforhandlet medlemskapsavtalen i EU, fikk de ikke noe unntak fra innføringa av fellesvalutaen euro. Men svenskene ble likevel stående utenfor fellesvalutaen da de sa nei til euro i 2003. Ledelsen i EU så at det å prøve å overkjøre den svenske folkemeninga, ville dra Sverige enda lenger vekk fra integrasjonsprosjektet.

90 pst. av den norske befolkninga sa i meningsmålinger at de ønsket å bevare det norske hjemfallsinstituttet. Det skapte et politisk press her hjemme som ble hørt i EU, og EU så seg ikke tjent med å overkjøre Norge. Hvor vil jeg? Jo, jeg vil utfordre den oppfatninga noen i Norge forsøker å skape, at det å si imot Brussel nærmest er umulig, og at konsekvensene er svært negative for Norge som land. Historien viser at det er feil hvis politisk lederskap og folkemeninga samler kreftene.

Til slutt: Verden står i dag midt oppe i en finanskrise der folkevalgt ledelse arbeider systematisk for mer stabilitet og trygghet. Spesielt i denne sitasjonen vil det være det motsatte av kløktig politisk håndverk å legge til rette for en enda skarpere konkurranse om folks arbeidskraft, en konkurranse som oppfattes som urettferdig.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:03:07]: Jeg vil først takke utenriksministeren for en interessant redegjørelse.

Innledningen med fokus på Island gjorde inntrykk. Venstre stiller seg fullt og helt bak alle tiltakene Regjeringen har satt i verk for å hjelpe landet. 300 000 islendinger må få merke at naboen bryr seg når det røyner på. Jeg mener vi her må vise hva nordisk solidaritet står for i praksis.

Når det gjelder krigsutbruddet i Kaukasus, deler jeg utenriksministerens vurdering av russisk utenrikspolitikk. En aggressiv språkbruk som varsler en skjerpet politikk mot naboland som tidligere var med i Sovjetunionen, er nedslående å høre i dagens Europa. Vi bør derfor støtte EUs innsats for å få konflikten inn i et politisk spor.

En normalisering av forbindelsene med Russland vil være i alles interesse. Samtidig må vi forlange at Russland etterlever de forpliktelser landet har påtatt seg som fast medlem av FNs sikkerhetsråd, som medlem av Europarådet og OSSE, og som en sentral samarbeidspartner for NATO og EU.

Selv bør vi gjøre alt vi kan for å holde alle kanaler til russiske myndigheter åpne. Uansett konjunkturene i Russlands forhold til sine omgivelser bør vi sørge for å videreføre det praktisk rettede samarbeidet med Russland i nord. Dette mener jeg vi har gode forutsetninger for å klare, da vi har et grunnfestet og ryddig samarbeid med Russland i dette området.

Utenriksministeren tilkjennegav ellers at ikke bare EU, men også Europarådet og OSSE har vist seg å være nyttige instrumenter for å håndtere situasjonen i Kaukasus. Det synes jeg er svært positivt. Dette mener jeg understreker betydningen av å ha innarbeidede strukturer på plass når kriser av denne type melder seg. Venstre stiller seg fullt og helt bak Regjeringens økonomiske støtte til Georgia.

Regjeringen har utredet tjenestedirektivet svært grundig. Utenriksministeren framholdt at Regjeringen nå vil gå grundig gjennom alle innspill fra høringsrunden før den tar endelig stilling til direktivet. Dette er jo bra. Men det er samtidig mye som tyder på at Regjeringen sliter med stor intern uenighet i denne saken. Med denne grundige saksbehandlingen av tjenestedirektivet begynner det dermed å se ut som om Regjeringen vil kjøpe seg litt tid.

Jeg har lyst til å benytte denne anledningen til å framholde at de som arbeider for direktivet internt i Regjeringen, kan regne med full støtte fra Venstre. Venstre støtter direktivet fordi vi ser større muligheter enn problemer forbundet med det.

Jeg reagerer noe på utenriksministerens utsagn om at Regjeringen vil legge vekt på arbeidstakernes rettigheter og vårt høye ambisjonsnivå i arbeidet mot sosial dumping. Jeg synes det er noe rart at han unnlater å nevne hensynet til våre tjenesteytende næringer. De er store og voksende, og det vil ha mye å si for norsk økonomi at de får best mulige rammebetingelser i EØS‑området.

Mye tyder på at konsekvensene av å godta direktivet blir betydelig mindre enn den norske debatten kan gi inntrykk av. Så vidt jeg kan se, har sosial dumping relativt lite med tjenestedirektivet å gjøre, noe LOs juridiske avdeling også synes å mene. Direktivet er først og fremst en utdyping av gjeldende norsk lov – gjeldende i over 14 år.

Derimot reiser bruk av reservasjonsretten grunnleggende spørsmål om EØS‑avtalen. Jeg har her lyst til å vise til professor Fredrik Sejersted som leder Senter for europarett ved Universitetet i Oslo. Han peker på at tjenestedirektivet omhandler en av EUs fire friheter. En reservasjon mot dette direktivet kan dermed få en større negativ effekt for EØS‑avtalen enn en reservasjon mot andre typer direktiv.

Vi hørte utenriksministeren berette om EU som styrker sin asyl‑ og migrasjonspolitikk. Dette er et område som blir viktigere i Europa, da stadig flere fra sør og øst kommer inn i vår velferdssone. Norge som ikke‑medlem bør derfor satse på et nært samarbeid med EU på dette området – og arbeide for størst mulig grad av overensstemmelse med gjeldende norsk rett.

Dette gjelder bl.a. returdirektivet. En effektiv asylpolitikk krever en rask saksbehandling og gode returordninger. I dag er det ulik praksis i europeiske land, noe som bidrar til å svekke asylpolitikken. Jeg synes det er bra at Sverige har fått en returavtale med Irak, men for oss kan dette bety flere irakiske asylsøkere. Vårt felles siktemål bør være en mest mulig omforent og hensiktsmessig asylpolitikk.

Jeg stiller meg i utgangspunktet positiv til EUs nye «grensepakke». Her etableres bl.a. et elektronisk system for lagring av tredjelandsborgeres inn‑ og utreisedatoer over Schengen‑områdets ytre grenser. Venstre er også positiv til EUs etablering av databaser for DNA, fingeravtrykk og kjøretøy i regi av EUs politisamarbeid.

Disse tiltakene kan bidra til å unngå misbruk av våre asylordninger, og de kan hjelpe politiet med å pågripe kriminelle. Jeg mener imidlertid at disse fordelene må balanseres med hensynet til personvernet. Det er svært viktig. Hensikten må være å få tak i dem som ikke bør komme inn i landet vårt, eller få tak i organiserte kriminelle. Vanlige borgere med mindre forseelser, som f.eks. trafikkbøter, bør jo ikke fanges opp av disse systemene.

Jeg synes det er positivt at EU har tatt mål av seg til å innta en internasjonal lederrolle på klima‑ og energiområdet. EU har satt seg ambisiøse mål for CO₂‑reduksjoner og bruk av fornybar energi. Dette gjør EU til en verdifull partner for Norge på disse områdene.

Videre synes Venstre det er positivt at to norske forskningsprosjekter knyttet til klima – karbonfangst og lagring samt Svalbard som forskningsplattform – inngår i EUs veikart for forskningsinfrastruktur.

Utenriksministeren påpekte i sin redegjørelse at det er en økende trend i EU å lansere sektorovergripende strategier og lovgivningspakker. Dette forsterkes av at Europaparlamentets betydning tiltar.

Til det har jeg lyst til å si at det første utgjør en stor utfordring for Norge som deltar i EU‑samarbeid på avgrensede områder, herunder gjennom EØS‑ og Schengen‑samarbeidet. Det andre, nemlig Europaparlamentets økende betydning, ser jeg som en mulighet, da det bidrar til å redusere det demokratiske underskuddet i EU.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:11:02]: Jeg vil først ta opp noen direkte henvendelser i debatten. Til representanten Solberg: Hun var opptatt av kvotedirektivet, som vi jo legger stor vekt på, og som jeg oppfatter at det er bred enighet om her i salen. I den forbindelse kom det merknader fra ESA som har gjort at vi har gått gjennom dette på nytt. En ny allokeringsmodell skal vurderes av ESA, og vi håper at den blir klar så raskt som mulig – vi deler ambisjonen om det – helst før utgangen av året. Det er ambisjonen.

Når det gjelder Arktis, tror jeg at jeg forstod spørsmålet til representanten Solberg. Forholdet er at vi ser veldig positivt på at EU engasjerer seg i dette spørsmålet, også i Europaparlamentet. Jeg har endog stilt på en høring om det spørsmålet. Vi er veldig opptatt av – sammen med de andre kyststatene rundt Arktis – at havretten gjelder i Arktis, og at det er viktig å få slått det fast. Vi trenger altså ingen ny traktat for å regulere hva som gjelder på havet, selv om det er is på toppen. Da gjelder kyststatsansvar, soner og kontinentalsokkel – det må slås fast! Når det er sagt, vil dette området trenge økende grad av regulering for å håndtere transport, ressursutvikling osv. Jeg kan bekrefte at Norge arbeider aktivt med EU‑kommisjonen for å påvirke det de kommer til å legge fram nå når det gjelder EUs politikk på det arktiske område. Vi er i nært samspill med nøkkelpersoner som arbeider med dette, og jeg er enig med representanten Solberg i at vi har interesse av at Norge og EU her trekker i lik retning.

Så var flere inne på forholdet til Island. Jeg registrerer, og jeg håper Island registrerer – det vet jeg de gjør – at et samlet storting står bak at Norge viser solidaritet med Island i den vanskelige situasjonen de er i.

Arbeidsgruppen som har besøkt Island, lager nå sin rapport. Det er en meget alvorlig situasjon på Island, og det er ingen tvil om at norsk og nordisk og bredere internasjonal støtte vil være nødvendig. Jeg synes det er positivt at Island nå velger det brede perspektivet, som kan gi en forsikring og en forankring. Dette vil være et godt utgangspunkt for drøftelsene som sikkert mange vil komme til å ha i Helsingfors neste uke. Det gjelder også statsministrene, som har dette som eget punkt, og det gjelder finansministrene og utenriksministrene. La meg også si at jeg planlegger et besøk til Island ved utgangen av neste uke.

Når det gjelder Island og EU, sa representanten Lønning at jeg ikke hadde nevnt det med en stavelse. Vel, jeg kan jo ta et par stavelser nå, president.

Det er en diskusjon på Island om forholdet til EU. Det har det vært over en tid, og det er stor oppmerksomhet i deler av det norske miljøet om hvordan den debatten går. Vi følger den nøye gjennom vår ambassade, gjennom våre kontakter og gjennom islandske medier. Min vurdering er at i den dramatiske situasjonen Island nå er i, tror ikke jeg man kommer til å ta et valg i den retning – akkurat der man nå står. Men at dette kommer til å påvirke Islands diskusjon, særlig fra et valutaperspektiv og et forankringsperspektiv for den islandske valutaen, tror jeg vi skal være forberedt på. Hva konklusjonen vil være, er ikke godt for meg å si. Om Island går i en slik retning, får det selvfølgelig betydning for oss. Det vil få betydning for EØS‑avtalen, og det vil få betydning for analyser vi gjør i Norge. Jeg synes det er vanskelig å forskuttere slike hypotetiske spørsmål i dag. Det kan man gjøre i mer spekulative diskusjoner, men som utenriksminister vil jeg si: Vi følger den situasjonen nøye. Vi støtter Island i den situasjonen de er i. Vi arbeider med Island som en EØS‑partner. Om Island skulle endre sin tilhørighet, som de selvfølgelig har rett til som suverent land, må vi ta det inn over oss og vurdere det grundig.

Ellers var det interessant å høre at Fremskrittspartiet, ved representanten Høglund, nå egentlig ber om en ny debatt om vår tilhørighet, vår tilknytning til Europa. Det er en posisjon Fremskrittspartiet ikke har hatt til nå. Det kunne vært interessant å vite hva Fremskrittspartiet mener, av andre posisjoner, når det gjelder den tilhørigheten vi har. Det skal bli interessant å følge videre.

Så vil jeg bruke litt tid på tjenestedirektivet. Jeg våknet med Dagfinn Høybråten – eller, for å presisere, til Dagfinn Høybråten – i dag (munterhet i salen). Han sa på radioen i dag tidlig to kloke ting, og det hender ofte, til debatten om tjenestedirektivet. Han sa at for Kristelig Folkeparti er spørsmålet om sosial dumping og vår evne til å bekjempe dette avgjørende. Han sa at for Kristelig Folkeparti er spørsmålet om EØS‑avtalens stilling også avgjørende. Jeg er enig i de to tilnærmingene. Men la meg også legge til, siden noen var inne på det, at selvfølgelig er dette et veldig viktig spørsmål for norsk økonomi. Jeg sa i min korte omtale av dette i går at vi også må vurdere dette ut fra at det er et veldig viktig økonomisk felt – og jeg kan godt utbrodere det. Men der er jeg enig med alle som sier at tjenestesektoren er en voksende del av økonomien, det er en viktig del av det europeiske rammeverket, og det er viktig for norske arbeidsplasser og utvikling.

Men så må jeg komme med en erkjennelse: I motsetning til det Erna Solberg sa, er denne saken ikke enkel for Regjeringen, og den er ikke enkel for Arbeiderpartiet. Det er en ærlig sak at den er enkel for Høyre, at Høyre ikke er i tvil, og at Høyre var klar for to år siden da direktivet lå der. For oss er det annerledes. Jeg kan berolige representanten Solberg med at vi ikke har gitt opp noen ting, verken før valget eller i valget, og det tror jeg hun skal få oppleve i månedene som kommer. Men vi har en regjeringserklæring som sier at vi ikke kan godta lovgivning som kan svekke innsatsen mot sosial dumping. Det tar vi på alvor. Mange har gitt uttrykk for uro, mange har engasjert seg – og da har vi faktisk tid til å finne ut av det. Det var ikke behov for å vedta dette for to år siden i EØS‑utvalget, når det skal tre i kraft 1. januar 2010. Så vi har faktisk valgt å bruke den tiden til å få vite mer, til å skjønne mer, om hva dette betyr. Vi har hatt en grundig høring, ekstern og intern, og nå skal vi oppsummere og konkludere. Til representanten Høybråten vil jeg si: Vel, vi kunne komme til å omtale konsekvensene uten å konkludere. Høringsrapportene fra alle hold er tilgjengelige, de gir et bilde av konsekvensene. Det er jo ikke en entydig vurdering av konsekvensene, men de ligger der. I tillegg har vi gjennomført en lovhøring, som er noe en sjelden gjør i forbindelse med EØS‑direktiver, for også å få en vurdering av hva de lovendringene direktivet krever, vil føre til for oss. Hva er viktig når vi skal gjennomgå dette? Jo, punkt en: Den økonomiske betydningen av tjenestedirektivet er selvfølgelig viktig, og Norges offensive interesser. Det må vi ta med.

Når det gjelder arbeidstakernes rettigheter, er det et engasjement blant arbeidstakernes organisasjoner. Jeg mener at LOs fire punkter er et veldig godt utgangspunkt for å oppsummere dette. LO snakker om tiltak mot sosial dumping, om spørsmål om solidaransvar kan gjennomføres, og om vi kan holde ambisjonsnivå. Det er ett punkt. Et annet punkt er om allmenngjøringsinstituttet kan videreføres. Et tredje punkt er om nasjonal styringsrett, og at grunnleggende velferdsoppgaver kan løses i offentlig regi. Og det fjerde punktet er om arbeidsrettslige spørsmål og om vi kan videreføre trepartssamarbeidet. Dette skal vi gi gode svar på.

Så hørte jeg innlegget til representanten Lundteigen. Jeg hørte det, og jeg registrerte med interesse at Trygve Hegnar nå har fått en sannhetsvitnestatus i hans analyse av både europeisk politikk og utvikling og betydningen for norsk økonomi. Det er en ærlig sak. Jeg deler ikke den analysen uten videre. Vi må følge utviklingen i Europa i alle dens dimensjoner. Jeg vil vise til at det tidligere i uken var et vedtak i Europaparlamentet med et ganske stort flertall – over 400 stemmer mot litt over 100 – som understreker at det skal gjøres helt klart at utstasjoneringsdirektivet, som var det som skaffet disse fire dommene som det er mye diskusjon om, og andre direktiver ikke forbyr medlemsstatene og arbeidstakernes parter å kreve bedre forhold med henblikk på å oppnå likebehandling av arbeidstakerne, og at det er en garanti for at fellesskapslovgivningen kan gjennomføres på grunnlag av alle eksisterende arbeidsmarkedsmodeller. Dette er en interessant strømning som vi også skal ta med i betraktning.

Så gjelder det EØS‑avtalen – det andre punktet Høybråten var inne på i sin vektlegging i dag tidlig. Hva er konsekvensen av et veto? Jeg synes det også er vanskelig å spekulere rundt det, fordi vi ikke har eksakt vitenskap om konsekvensene. Veto, den såkalte reservasjonsretten, la oss bruke det, den er reell. Den er nedfelt i denne avtalen, den ligger der, og den er ikke benyttet til nå av ulike norske regjeringer. Dette er et alvorlig spørsmål, for det er et omfattende direktiv – det må vi ta med oss – som berører en sentral del av økonomien i Norge og i Europa. Tanken på å sette den ut av spill, har vesentlig betydning.

Så er det snakk om at dette er en EU‑sak. Nei, jeg mener ikke det er en EU‑sak, det er en EØS‑sak. Det handler om EØS‑avtalen, og da vil jeg ta meg den friheten å sitere lederen av Nei til EU, som helt ærlig og åpent har sagt: «Veien for å bli kvitt EØS går gjennom veto.» Og han har gjort en direkte referanse til en tjenestedirektivkampanje. Nå sier han at han har skiftet syn på det, at det er en annen taktikk han velger. Men det var en ærlig sak i 2006 å si dette, og jeg har også hørt han analysere det grundigere. Så jeg vil si at vi må ta med i debatten at for noen vil det å bli kvitt EØS‑avtalen være et mål, og tjenestedirektivet er et middel. Jeg mener at det er en ærlig sak, hvis man har det som mål. Vi må ta det med i analysen. Regjeringen skal gjøre sin gjennomgang av alt det omfattende materialet som er, avveie de hensynene som er, opp mot det vi har i Soria Moria‑erklæringen, og det vi har i forhold til de prinsippene og verdiene vi legger vekt på. Så skal vi konkludere og komme med en god tilråding til Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [11:21:14]: Det siste som ble sagt fra utenriksministeren nå, var relativt klargjørende Vi er enig i at tjenestedirektivet har utfordringer, og at det har en del positive sider.

Så er det dette med reservasjonsretten, som i redegjørelsen i hvert fall ikke ble problematisert. Nå tok utenriksministeren tak i det. Så sier da en av regjeringspartienes hovedtalsmenn her i dag noe som jeg forstår at utenriksministeren på sett og vis tar avstand fra, nemlig at det er feil at konsekvensene er svært negative. Vi har for vår del levd i den villfarelse at det å sette et så sentralt direktiv til side, kan få svært negative konsekvenser. Jeg lurer på om utenriksministeren vil utdype det, og eventuelt gå så langt som å si at dette vil være en viktig del av avgjørelsen for Regjeringen når man konkluderer, etter at man har vært gjennom den faglige vurderingen av direktivets vellykkethet for Norge.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:22:18]: Til det aller siste: Jeg føler at det egentlig oppsummerer det jeg sa, at det er tre hensyn å ta når det gjelder tjenestedirektivet. Det er den økonomiske dimensjonen, det er de spørsmålene vi er urolige for og vil vite mer om når det gjelder arbeidstakeres rettigheter og sosial dumping, og det er konsekvenser for EØS‑avtalen. De to siste forholdene, som har vært grundig utredet, må tas i den rekkefølgen.

Jeg registrerte representanten Lundteigens innlegg. Jeg har også hørt Senterpartiet uttale seg om veto i andre sammenhenger. Det får vi ha respekt for. Men Regjeringen skal ta sin beslutning, og det må den gjøre etter en grundig diskusjon – det er ikke mer hokuspokus enn det.

Så er jeg ikke den første til å skulle spekulere om konsekvenser for EØS‑avtalen ved en reservasjonsrett, som er reell – vi har den i henhold til avtalen. Men det kan selvfølgelig være forskjell på saker og på hvilken betydning det vil ha for samarbeidet.

Erna Solberg (H) [11:23:29]: Det var to ting som ble sagt i innlegget – det kunne også vært fristende å ta en replikk om tjenestedirektivet og annet – som fikk meg til å stusse litt.

Det ene var at utenriksministeren sa at man nå var i diskusjon med ESA om allokeringsplanen. Det er altså slik at Regjeringen ikke har konsultert Stortinget om hvilken ny allokeringsmodell Regjeringen har, man har bare sagt at man vil ha en ny allokeringsplan. Betyr det at man for øyeblikket diskuterer modeller med ESA som man ikke har drøftet med Stortinget? Dette vil det være interessant å få et svar på.

Det andre gjelder arbeidet i forhold til meldingen fra Europakommisjonen om arktiske spørsmål. Det har vært et sterkt ønske fra oss på Stortinget om å bli konsultert på forhånd når det gjelder innspill og hva som skal skje med dette. Og da er mitt spørsmål til utenriksministeren: Vil Regjeringen konsultere Stortinget om hva politikken skal være på dette området? Hvis ikke faller mye av Stortingets arbeid med stortingsmeldingen om en mer aktiv europapolitikk, litt i fisk.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:24:47]: Som representanten vet, er behandlingen av kvotedirektivet ikke min fagsak. Men det vi har lagt vekt på, er å svare på ESAs innvendinger og sørge for at det norske systemet er i samsvar med det ESA har påtalt. Jeg tror at jeg har omtalt det i Europautvalget og i andre organer, men jeg skal i løpet av debatten sørge for å oppdatere meg, slik at jeg i et senere innlegg kan gi litt mer presis informasjon om det. Målet vårt er at direktivet skal tre i kraft raskt, og vi ønsker selvfølgelig at Stortinget er godt informert om prosessen inn mot det.

Jeg mener at jeg i flere innlegg og i ulike sammenhenger har vektlagt det norske synet på arktiske spørsmål og gjort det veldig klart. Det kan helt opplagt være tema for en debatt i Stortinget og tema for en viktig del av en redegjørelse i tiden som kommer.

Jeg opplever at det er bred norsk enighet om folkerettens og havrettens prinsipper og den orden som må gjelde i nord, og det er det vi spiller inn til EU. Men jeg vil selvfølgelig finne en anledning hvor vi kan holde Stortinget godt informert om de innspillene vi kommer med.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:26:01]: Jeg er glad for at jeg oppnådde mitt ønske om å få utenriksministeren til å våkne i dag morges. Jeg kan bekrefte at det ikke må forveksles med et ønske om å våkne med utenriksministeren.

Det utenriksministeren gikk inn på i innlegget, var substansen i tjenestedirektivet. Det gjør at jeg har frimodighet til å stille noe mer konkrete spørsmål i denne replikken.

LO har lagt vekt på fire punkter: Tjenestedirektivet skal ikke være til hinder for tiltak som er igangsatt mot sosial dumping. Allmenngjøringsinstituttet skal kunne videreføres. Det skal være nasjonal styringsrett på viktige offentlige sektorområder. Den norske modellen for trepartssamarbeid og viktige nasjonale arbeidsrettslige spørsmål skal ivaretas. Kan utenriksministeren bekrefte at disse kriteriene vil ligge til grunn når Regjeringen nå vurderer og konkluderer når det gjelder tjenestedirektivet, og at vi vil få en garanti om at disse forholdene blir ivaretatt hvis Norge skal slutte seg til direktivet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:27:07]: Jeg er tilfreds så lenge representanten ikke sovner av utenriksministeren. Så vi har en god debatt her.

Jeg tror jeg i mitt innlegg vektla at det er mange vurderinger rundt tjenestedirektivet. Det er kommet mange høringsuttalelser. De går i litt ulike retninger, og de legger vekt på ulike ting. Jeg la vekt på i mitt innlegg at de fire områdene LO trekker fram, er veldig godt oppsummert – det er fire temaer av helt sentral betydning. Jeg vil ikke gå mer inn i det nå – det er fire dager siden høringsuttalelsene kom og fristen var – men jeg tror jeg har sagt såpass at disse fire områdene er helt sentrale i den vurderingen man må gjøre seg i dette spørsmålet.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:27:50]: Jeg registrerer utenriksministerens utdyping når det gjelder tjenestedirektivet, men jeg har lyst til å komme tilbake til et spørsmål jeg stilte i mitt innlegg.

Jeg reagerer litt på utenriksministerens utsagn om at Regjeringen vil legge vekt på arbeidstakernes rettigheter og sitt høye ambisjonsnivå i arbeidet mot sosial dumping når den skal vurdere tjenestedirektivet. Jeg forstår godt at han må formulere seg slik, gitt uenigheten i Regjeringen.

Jeg synes imidlertid det er litt rart at han i sin redegjørelse fullstendig unnlot å nevne hensynet til våre tjenesteytende næringer. De er store og voksende, og det vil ha mye å si for norsk økonomi at de får best mulige rammebetingelser i EØS‑området. En betydelig del av veksten i norsk økonomi og sysselsetting forventes å finne sted nettopp i de tjenesteytende næringene. Er ikke utenriksministeren noe opptatt av dette? Bør ikke dette veie tungt når han og resten av Regjeringen – på overtid – skal vurdere tjenestedirektivet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:28:53]: Jeg håper ikke jeg har uttrykt meg uklart. Jeg mener jeg la vekt på i mitt innlegg at den økonomiske betydningen er av stor viktighet når vi skal vurdere dette. Norge har offensive interesser i tjenester. Det er dyktige tjenestemiljøer, de tjener penger, de sikrer arbeidsplasser, de er med på å fornye, de har mye kunnskap – vi kunne holdt et langt og engasjert innlegg om det. Jeg tror vi er helt enige om det. Så den betydningen er sentral.

At representanten Larsen er overrasket over at jeg legger vekt på arbeidstakeres rettigheter, overrasker meg, fordi det står i Soria Moria‑erklæringen, som et mandat for ethvert regjeringsmedlem i denne regjeringen. Og jeg har som minister i denne regjeringen tatt oppdraget å følge Soria Moria‑erklæringen og forsøke å gjennomføre den til punkt og prikke. Der står det veldig tydelig at det å godta lovgivning som svekker arbeidet mot sosial dumping, er ikke vår politikk.

Vi følger den politikken vi har annonsert. Dette er kjerneverdier for denne regjeringen, og ikke minst er det kjerneverdier for Arbeiderpartiet, Arbeiderpartiets velgere og de interessene Arbeiderpartiet legger til grunn når vi skal forme samfunnsutviklingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:30:11]: I sin fyldige redegjørelse fokuserte utenriksministeren innledningsvis på situasjonen for vårt naboland og EØS‑partner Island. Situasjonen for Island er alvorlig. Vi må derfor fra norsk side nå vise handlekraft og hjelpe vårt broderfolk i denne svært vanskelige situasjonen. Selv om Regjeringen de siste dagene later til å ha skjønt alvoret i denne situasjonen, kommer reaksjonene lovlig sent, og det kan stilles spørsmål ved om det som gjøres, er tilstrekkelig.

Det har allerede gått flere uker siden man fra russisk side var på banen og tilbød økonomiske hjelp for å få Island ut av uføret. Russerne har for tiden enorme valutareserver og ingen vanskeligheter med å bidra. Et lån til Island på eksempelvis 35 milliarder kr, som har vært antydet, vil kunne medføre både økonomisk og politisk avhengighet av Russland. Dette kan igjen få store geopolitiske konsekvenser og også påvirke norske og norske alliertes interesser i nordområdene. Det ene er selvfølgelig tilgangen på fiskeriressurser samt olje og gass i nord. Det andre er endringen i det strategiske bildet ved å gjøre et viktig NATO‑land økonomisk avhengig av en økonomisk stormakt utenfor alliansen, som i tillegg fra tid til annen har et anstrengt forhold til denne.

Island har vært medlem av NATO siden 1949, men har aldri hatt et eget forsvar. Etter at amerikanerne forlot Keflavikbasen for få år siden, har landet derfor vært helt avhengig av sine NATO‑allierte. Island var med sin beliggenhet av stor strategisk betydning under den kalde krigen. Nå er det imidlertid kampen om naturressursene i området som er det viktigste, og det er ingen hemmelighet at russerne ønsker en svært aktiv deltakelse i denne kampen.

Fra Fremskrittspartiets side vil vi likevel først og fremst vise solidaritet og samhold med vårt broderfolk på Island for å få i gang det økonomiske maskineriet i landet. Vi skal imidlertid ikke legge skjul på at vi ser med økende uro på de geopolitiske konsekvensene som kan komme i kjølvannet av denne situasjonen, dersom Island kommer i et avhengighetsforhold til Russland. Vi tar derfor til orde for at Norge tilbyr vårt broderfolk på Island et tilsvarende lån som det som er tilbudt fra russerne.

Utenriksministeren berørte også krigsutbruddet i Kaukasus i sin redegjørelse. Jeg er enig i utenriksministerens beskrivelse av situasjonen som svært dramatisk «når to stater i Europa havner i fulle krigshandlinger over omstridte politisk og territorielle spørsmål». Årsaken til denne konflikten er komplisert og sammensatt og har mange sider.

Jeg vil gi honnør til utenriksministeren og Regjeringen som i dette spørsmålet har vist evne til å se de ulike sidene i saken, og som har hatt et balansert syn på hva som er årsaken til konfliktens utbrudd. Utenriksministeren sier at Georgia ikke er uten ansvar for at konflikten fikk et slikt resultat. Det er likevel grunn til å understreke at provokasjoner fra Georgia ikke på noen måte legitimerer russernes eskalering av konflikten med bruk av våpen. Arbeidet for å finne ikke‑militære løsninger burde heller vært intensivert fra alle parter, slik at den russiske militæraksjonen kunne vært unngått. EU og Sarkozys innsats for å få i stand en fredsavtale fortjener så absolutt vår honnør og støtte.

Konflikten i Kaukasus var også hovedtema under høstsesjonen i Europarådets parlamentarikerforsamling, der saken ble debattert i over to dager. Det ble også fremmet forslag om å frata Russland medlemskap i organisasjonen, noe vi fra vår side tok avstand fra.

Jeg er enig med utenriksministeren i at både Georgia og Russland må etterleve de forpliktelsene landene har som medlemmer av organisasjoner som Europarådet. Vi vil imidlertid understreke at dialog mellom partene gjennom fora som eksempelvis Europarådet kan være avgjørende både for å dempe konflikter og for å minne dem om hvilke forpliktelser de har som medlemmer av slike organisasjoner. Forslag om utestengning og isolasjon av medlemsland er derfor ingen vei å gå og må eventuelt bare vurderes som absolutt siste utvei.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Nybakk (A) [11:35:15]: De siste årene har Norge styrket og fordypet dialogen og samarbeidet med europeiske land og med EUs institusjoner. En slik aktiv europapolitikk er nødvendig for å ivareta norske interesser og for å få gjennomslag for norsk syn. Men også når det gjelder globale spørsmål eller konfliktsituasjoner i andre verdensdeler, er det viktig at Norge samarbeider både med EU og med enkelte land i Europa. Et eksempel er det initiativet som Norge tok sammen med Tyskland sommeren 2007 for å styrke nedrustningsarbeidet i NATO – et initiativ som førte til at sluttkommunikeet i Bucuresti understreket at NATO skal fortsette å arbeide for rustningskontroll, nedrustning og ikke‑spredning.

Men også hvis vi tar spørsmål knyttet til bistand eller utvikling, eller for den saks skyld situasjonen i Midtøsten, er det slik at vi snakker med og konfererer med EU og våre naboland for å få til en felles politikk. Det har særlig vært aktuelt på bistandssektoren i mange år. Å samarbeide om klima vil være spesielt viktig fram mot klimatoppmøtet i København.

Det er ikke uinteressant at det var EU, under det franske formannskapet, som tok initiativet til å få slutt på konflikten mellom Georgia og Russland, og som greide å forhandle fram de nødvendige avtalene, i tillegg til å få til internasjonal støtte til humanitære tiltak, til utvikling og til gjenoppbygging i Georgia. Det kommende toppmøtet mellom EU og Russland 14. november vil trolig ytterligere kunne forsterke EUs rolle.

Jeg er enig med utenriksministeren i at begivenhetene de siste månedene understreker behovet for å jobbe videre med å utvide og styrke de euroatlantiske samarbeidsinstitusjonene. Også framtiden til landene på Balkan ligger i en eller annen euroatlantisk tilknytning. Slik kan det sikres fred, stabilitet og økonomisk utvikling i en europeisk region med en nær blodig historie.

Det franske EU‑formannskapet har tatt initiativ til å se på innvandringspolitikken, og selv om immigrasjon er et nasjonalt anliggende for det enkelte land, er det vanskelig ikke å se asyl‑ og innvandringspolitikken i et helhetlig europeisk perspektiv.

Jeg var nylig på et møte for sosialdemokratiske parlamentsgrupper i Europa. Der var immigrasjon ett av hovedtemaene. Debatten illustrerte til fulle ikke bare at situasjonen er forskjellig fra land til land, men at det samtidig er felles utfordringer. Debatten ble selvfølgelig også preget av at det er stor forskjell mellom nord og sør i Europa.

Det er viktig å skille mellom integrering og immigrasjon. Oslo by har i dag 107 000 innbyggere med minoritetsbakgrunn. Mange av dem er 2. og 3. generasjon i en innvandrerfamilie. Integrering betyr at vi alle har et ansvar for at de blir funksjonsdyktige i det norske samfunnet – gjennom barnehagepolitikk, gjennom skolepolitikk, gjennom kvalifisering, arbeid og boligpolitikk. Men også integrering må ses innenfor en europeisk ramme. I mange storbyer i Europa vokser det opp ungdom med innvandrerbakgrunn som går inn i langvarig arbeidsledighet. Disse blir et lett bytte for fundamentalistiske bevegelser. Derfor er det viktig at EU tar et ansvar også for å se på integrering og ikke bare på immigrasjon og innvandring.

Når det så gjelder immigrasjon, snakker vi om asylsøkere, om kvoteflyktninger, om familiegjenforening, så det er egentlig et brokete bilde vi snakker om. Det synes jeg også jeg merket på møtet jeg var på i Paris. Jeg ser fram til den bebudede stortingsmeldingen om nettopp norsk flyktning‑ og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, og jeg tror det blir en viktig melding.

La oss til slutt heller ikke glemme at en del av migrasjonspolitikken i Europa faktisk også dreier seg om trafficking. Hundretusener av kvinner og barn sluses inn fra Øst‑Europa, særlig fra Sørøst‑Europa, og fra Afrika og inn i prostitusjon. Noen kommer faktisk fra nye EU‑land, og andre nye EU‑land er såkalte transittland. Det betyr at tiltak mot menneskehandel er viktig også for EU. Derfor er det nå også satt på EUs agenda.

Bent Høie (H) [11:40:29]: Jeg lyttet med spenning da representanten Morten Høglund etterlyste hva som ville være Regjeringens svar hvis Island meldte seg inn i EU. Vel, det svaret vil en i hvert fall ikke få hvis en leser Fremskrittspartiets partiprogram, der en har et ikke‑standpunkt til EU‑medlemskap. På mange måter minner det meg litt om «Yes Minister»‑serien, der hovedpersonen uttaler: Min oppgave er å lede det britiske folk, derfor er det min plikt å følge etter dem. Det oppsummerer vel kanskje Fremskrittspartiets EU‑standpunkt.

Utenriksministeren tok i sin redegjørelse bl.a. opp forslaget til en ny asyl‑ og migrasjonspakt som favner alle de viktigste utfordringene innenfor dette området. Det er ikke tvil om at det er en veldig viktig sak for Norge. Høyre har vært opptatt av dette lenge, og fremmet for et år siden et forslag om at Regjeringen skulle legge fram en egen stortingsmelding om norsk flyktning‑ og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv. Vi er veldig glade for at vi også fikk Regjeringens støtte til dette forslaget, og at denne meldingen vil bli lagt fram i løpet av 2009.

Høyre har vært opptatt av dette fordi vi ser betydningen av en omforent europeisk politikk på dette området. Norge er ikke med i EU, dessverre, men er direkte berørt av EUs innvandringspolitikk. Norge er, som utenriksministeren påpekte, en del av det åpne reisefrihetsområdet i Europa gjennom Schengensamarbeidet. Vedtak fattet i EU på dette området vil derfor påvirke oss sterkt. Det er fornuftig om vi klarer å komme fram til et felles rammeverk. EU har på sin side som mål at det innen 2010 skal være på plass et felles europeisk asylsystem. Dette rammeverket er det viktig at Norge er med på å utforme.

I dag bor det omtrent 200 millioner mennesker utenfor eget land. I praksis er alle land berørt av migrasjon – enten som avsenderland, som transittland eller som mottakerland. Migrasjon angår oss alle, også som borgere i de ulike landene. Den har både sosiale og økonomiske konsekvenser, og vi ser tydelig konsekvensen på viktige områder som menneskerettigheter, fred og stabilitet i verden, handel og offentlig helse. Nasjonalt og regionalt lovverk berøres og er også helt nødvendig.

Asyl‑ og migrasjonspakten, som nylig er vedtatt i EU, handler nettopp om det som oppfattes som den største utfordringen som Europa står overfor, og som de fleste europeiske borgere nå er opptatt av. EU har gjennom denne pakten erkjent at et europeisk problem bare kan håndteres på et europeisk nivå og i fellesskap.

I korte trekk skisserer pakten prinsipper for hvordan migrasjon skal håndteres, og i pakten bes samtidig kommisjonen om å utarbeide forslag på flere områder, både i forbindelse med legal og illegal migrasjon, grensekontroll, asyl og samarbeid med tredjeland.

Utenriksministeren var i sin redegjørelse spesielt inne på spørsmål knyttet til grensekontroll. Av dem som er skeptiske til EU, kan dette veldig lett framstilles som at EU lukker sine grenser. Tvert imot tror jeg det å ha felles grensekontroll vil gjøre det mye lettere å ha en åpen politikk overfor mennesker som har legal grunn til å komme til Schengen‑området og til Norge. Ikke minst vil det være svært viktig å føre en integrerende politikk overfor nordmenn som har innvandrerbakgrunn, og som gjennom året i forbindelse med høytider har behov for besøk av venner og familie, for den visumpolitikken som vi er nødt til å føre i dag fordi vi ikke har dette systemet, virker diskriminerende overfor nordmenn som har familie og venner i utlandet. Et felles system for dette vil gjøre at vi kan føre en mye mer liberal politikk, og vil virke integrerende for mennesker med en annen bakgrunn som bor i Norge.

I 2008 har økningen i antall asylsøkere vært stor, og vi ser at det har ulike årsaker. Ikke minst blir vi påvirket av den politikken som Regjeringen selv fører. Høyre vil at Norge skal delta i internasjonale diskusjoner og prosesser som angår forholdet mellom utenriks‑ og utviklingspolitikk og migrasjons‑, integrerings‑ og inkluderingspolitikk. Det er ingen hemmelighet at Høyre mener det er en ulempe at Norge ikke kan delta som et fullverdig medlem i disse prosessene gjennom et medlemskap i EU. En observatørstatus i ulike nettverk, som utenriksministeren har vært inne på, er selvsagt bra, men på ingen måte tilstrekkelig.

Ib Thomsen (FrP) [11:45:52]: Utenriksministeren brukte i sin redegjørelse mye tid på europeisk innvandrings‑ og integreringspolitikk, bl.a. Sarkozys asyl‑ og immigrasjonspakt. Det er prisverdig at utviklingen går i retning av en felles europeisk innvandrings‑ og integreringspolitikk, som også kan ha store konsekvenser for Norge. Jeg skulle ønske at utenriksministeren også hadde nevnt at EU gjennomfører stadig mer av Fremskrittspartiets innvandringspolitikk, og at de rød‑grønne partiene er i utakt med Europa.

For det første åpner det nye returdirektivet for internering av asylsøkere i inntil 18 måneder. Direktivet sier også at EU‑land kan bruke fengsler hvis de ikke har kapasitet i lukkede asylmottak. Dette høres jo til forveksling ut som Fremskrittspartiets forslag til ny norsk utlendingslov.

For det andre er Norge i europatoppen når det gjelder innvilgede asyl pr. innbygger. Sverige og Østerrike er de eneste europeiske land som mottar like mange. Norge ville faktisk vært på nivå med resten av Europa, hvis Fremskrittspartiet hadde fått gjennomslag for maksimalt 1 000 ikke‑vestlige innvandrere pr. år. Vårt naboland Estland behandlet for øvrig 15 asylsøknader i 2007, dvs. én promille av asyltilstrømningen til Norge – altså én promille.

Det er bra at utenriksministeren følger med i utviklingen i Europa. Jeg håper at de rød‑grønne partiene etter hvert også forstår at Norge ikke kan føre en snillistisk og naiv innvandringspolitikk, samtidig som Europa fører en fremskrittspartipolitikk.

Marianne Aasen (A) [11:48:04]: Denne høsten har verden opplevd noe som kan karakteriseres som en økonomisk tsunami. Det som var i ferd med å utvikle seg til en total kollaps i finansmarkedet, hvis ikke en rekke lands myndigheter hadde gått inn med store redningspakker, må man tilbake til 1929 for å finne maken til. Det mest skremmende er at ingen forutså dette.

I natt sa USAs mangeårige sentralbanksjef, Alan Greenspan, at han var sjokkert over at pengemarkedet hadde brutt sammen. Hvordan dette kunne skje, forstår han fortsatt ikke, sa han bl.a. på høringen i den amerikanske kongressen.

Konsekvensene av de feilene som er blitt gjort de siste årene i den amerikanske økonomien, vil hele verden få merke. Den har smittet over til Europa, Latin‑Amerika og Asia. Millioner vil bli arbeidsledige, og bedrifter vil gå konkurs. Jeg tror mange ennå ikke har forstått hvor alvorlig denne krisen er.

Men noe er uansett klart. Dette har vist oss at verden trenger mer politikk, ikke mindre. Dette har igjen vist at det kan få fatale konsekvenser når nasjonalstaten blir maktesløs. Alle roper på styrket og forbedret regelverk av finanssektoren. Regelverket må komme på et overnasjonalt nivå, for finanskrisen er internasjonal, politikken er nasjonal. Nasjonalstatens rolle strekker ikke til når verden rammes av grenseoverskridende kriser. Det finnes rett og slett ikke muligheter til å løse denne type kriser innenfor nasjonalstatens rammer.

EU har bygd opp politiske institusjoner i 50 år. De har en felles sentralbank, en felles valuta og et felles marked, og politiske forum med makt. Men krisen har vist at heller ikke EU var forberedt på dette, og at mange medlemsland i starten var mest fokusert på egne interesser.

Etter noe nøling viser nå Europa lederskap. Frankrikes president Sarkozy foreslår et tettere samarbeid og koordinering av den økonomiske politikken. Dessuten er det EU som viser vei ved å foreslå reformer av finansmarkedet og dets aktører, og forsøker å trekke USA med på dette. EU spiller en sterkere rolle globalt enn noen gang.

Mye av dagens reguleringer av det norske finansmarkedet er gjennomført etter vedtak i EU, som igjen blir gjeldende i Norge gjennom EØS‑avtalen. Derfor vil det meste av det EU etter hvert vil diskutere seg fram til og vedta, bli gjeldende rett i Norge. Det sørger EØS‑avtalen for.

Som det er blitt sagt mange ganger på denne talerstolen og i den offentlige debatt i Norge – dette medfører at vi som nasjon har et stort demokratisk problem. EU vil nå i ukene, månedene og årene som kommer, diskutere, utrede og vedta mange direktiver som vil regulere det europeiske finansmarkedet, inkludert det norske finansmarkedet. Det skal den som ønsker mer politisk styring, være svært glad for. Det beklagelige er at norske stemmer ikke har plass i denne prosessen, med unntak av å vedta alle de EØS‑direktivene som måtte komme – til slutt. Det er ingen dristig spådom å hevde at det vil skje, enstemmig, uten debatt i denne salen. Vi er altså i den underlige situasjon at det er bred enighet i Norge om bedre og sterkere reguleringer av finansmarkedet internasjonalt. Den jobben blir så gjort i EU, dvs. våre naboland unntatt Island. Vi – og de enn så lenge – vil ikke være med på det.

Hvorfor ikke? Vi vil ikke være med fordi vi er ubekvem med arenaen dette skjer på. Vi liker at det skjer, men ikke at det skjer i EU. Nordmenn sitter altså nok en gang som tilskuere på tribunen, ikke fordi vi ikke liker spillet, men fordi vi ikke er tilfreds med valget av stadion. Det er beklagelig.

Til slutt vil jeg takke utenriksministeren for en god og aktuell redegjørelse, som tross de strenge selvpålagte båndene denne nasjonen har lagt på seg selv, klarer å gi norsk europapolitikk innhold.

Bjørn Jacobsen (SV) [11:52:08]: Eg vil òg takke for ei brei og god EU/EØS‑utgreiing. Eg synest utanriksministeren på ein god måte tek for seg den breidda som finst av organisasjonar og institusjonar som skal gjere Europa betre. Vi veit også at det bilaterale forholdet til Russland er viktig, og så er det sjølvsagt også eit snev av stormaktsspel som ligg bak all europeisk politikk.

Så har det den seinare tida festa seg det inntrykket at vi i Noreg ikkje har brydd oss om Island. Ingen kan ta meir feil enn det når ein ser på kva som skjedde i vår, kva sentralbankane faktisk gjorde. Frå forsvarskomiteen vil vi jo seie at det var ei sikkerheitspolitisk handling å stille milliardar til disposisjon til den islandske sentralbanken, nettopp for at den islandske krona ikkje skulle bli svekt. Før nokon hadde begynt å tenkje på finanskrisa, var vi faktisk ute og gjorde det. Vi gjorde det, ikkje med storpolitikk og masse avisoverskrifter, men sakte, men sikkert fungerte den politikken som den raud‑grøne regjeringa har lagt opp til, nemleg å kunne føresjå den type kriser og hjelpe islendingane nærast før krisa kom.

Så veit vi sjølvsagt at vi før det igjen operativt – riktignok i fredstid – frå dansk og norsk side har lovt Island flystøtte etter at USA forlét landet. Men vi ser at dei sivile åtgjerdene faktisk er viktige i den europeiske sikkerheitspolitikken.

Vi ser no at det er eit spel om relevans mellom EU, EUs ESDP og NATO. Så ser vi at Europarådet og OSSE er oppe og fungerer, at dei faktisk er kriseløysarar, faktisk får til ting. Det skal vi vere glade for, for utan desse institusjonane, utan det mangfaldet ville vi ha stått meir nakne tilbake for å løyse dei europeiske problema. Der Brussel, på den eine sida, har vore god når det gjeld EU, har Brussel vore dårleg – etter mitt skjønn – gjennom NATO til å sikre europeisk sikkerheit i den seinare tida, spesielt i Georgia. Der rota NATO det meir til ved å ha medlemskapsdiskusjonar, som heilt klart var utafor det regelverket som finst for å bli medlem i EU. I tillegg veit vi at Russland følgjer med på kva Noreg har meint i den saka. Russland har òg fått med seg kva Noreg meiner om rakettskjoldet og ikkje minst ABM‑avtalen. Dette blir lagt merke til i Moskva. Det har vore ein stødig, god norsk politikk på dette, uttrykt av både utanriksministeren og forsvarsministeren.

Så kan ein jo stille spørsmål om korfor ikkje Brussel hissa seg opp då tusenar blei drepne i Tsjetsjenia. Eg skal ikkje seie at det ikkje var eit stort problem at Russland gjekk inn på heilt klart georgisk område. Men ser vi på FNs opplegg for Responsible to Protect, skal det også vere proporsjonalitet i det. Det er faktisk slik at FN av og til seier at vi må setje omsynet til nasjonalstaten til side dersom det går føre seg overgrep som går langt utover det folkeretten kan tillate. Det var ikkje så mykje pip då overgrepa skjedde i Tsjetsjenia, så det bør vi ha med når det skal balanserast. Så veit vi jo at eit NATO‑land, Tyrkia, nesten kvar veke bombar inne i eit anna NATO‑land.

Utfordringa for oss vil vere å utvide og gå endå lenger med det gode samarbeidet som vi faktisk har bilateralt med Russland. Vi veit at vi tidlegare hadde eit eige språk, riktignok eit pidginspråk, men eit felles pomorspråk, der ein faktisk gjorde seg forstått når det gjaldt handel. Dette skal no byggjast opp igjen. Gjennom hundre år gjorde hanseatane i Bergen, København og delvis Oslo kva dei kunne for å hindre det naturlege handelssamkvemet i nordområdet. Dette begynner å betre seg. Vi veit at det er enorme moglegheiter for Noreg og Murmansk, heile Kola‑regionen, med tanke på å utvikle eit ordentleg handelssamarbeid. Kanskje vil det vere viktigare enn store statlege overføringar, som eg òg trur på, men det er nordlendingane og russarane sjølve som må få til dette samarbeidet i praksis. Det må byggjast stein for stein og ikkje øydeleggjast gjennom for store statlege løyvingar.

Det samarbeidet som har vore, har ikkje blitt lagt på is. Komiteen var i Russland førre veke. Då møtte vi den admiralen som saman med Einar Skorgen personifiserte at det faktisk var mogleg å drive den krisehandteringa som skjedde då «Kursk» gjekk ned. Det var ei stor krise. Men det klarte altså vår admiral, Einar Skorgen, saman med sin russiske kollega. I dei tusen heimane i Noreg viste han at krisehandtering er mogleg, og det er faktisk mogleg mellom militære.

Vi veit at den nye dimensjonen som kan komme opp, ikkje behøver å vere ein Noreg–Russland‑motsetnad. Han kan faktisk bli miljøet på den eine sida opp mot Noreg–Russland samla, dersom vi ikkje tek dei miljøproblema som kan komme i nordområdet, alvorleg nok.

Olemic Thommessen (H) [11:57:41]: Utenriksministeren viet selvsagt spørsmålene i Kaukasus bred oppmerksomhet i sin redegjørelse.

Kaukasus er et etnisk, kulturelt og religiøst sett svært sammensatt område, og strategisk inneklemt mellom to hav og tre store nasjoner, som Tyrkia, Russland og Iran, sier det seg selv at konflikter i dette området har et betydelig potensial både for spredning og implikasjoner for internasjonal politikk.

Konflikten mellom Georgia og Russland illustrerer dette i alle sine enkeltheter. Som naboland til en av partene er dette en sak som i høyeste grad angår Norge, og som vi må legge stor vekt på.

Høyre støtter de hovedlinjene som ble beskrevet fra utenriksministerens side. Vi deler også den indignasjon vi nok leser mellom linjene, når utenriksministeren viser til at man i Europa faktisk har en verktøykasse til bruk hvis man står overfor vanskelige konflikter.

Som den desidert overlegne part mener jeg nok i denne sammenheng at det påhviler Russland et særlig ansvar for å komme ut av denne konflikten. Vi er alle enige om, tror jeg – jeg har i alle fall ikke notert at noen har ment noe annet – at den beste vei til å styrke internasjonale relasjoner må bygges på dialog. Men ved langvarig stillstand i konfliktsituasjoner må jeg nok si at man en gang imellom frustreres av at ordet «dialog» kan utvikle seg til å bli som en floskel. Dialog må bygges på tillit. Den må bygges på et ønske om å nå frem til resultater, og man må lese dialogbegrepets innhold ut fra den rekken av små fremskritt som forhåpentlig når fram til et mål. Konflikten i Georgia kan i ettertid gi oss en lærdom om dette. Konflikten har ligget der og ulmet i 15 år, og det er vanskelig å se at det har vært noe genuint ønske om fremdrift, i alle fall på russisk side.

Vi bør stille oss spørsmålet – og man bør gjøre det i det internasjonale samfunnet – om vi kunne ha håndtert dette annerledes i fortid. Kunne vi ha bidratt til en mer positiv utvikling? Vi har i disse årene levd med et Russland i godlune. Lot vi kanskje det lovende i dette overskygge det faktum at de i alle disse årene har sett på Georgia som en del av sin historiske bakgård? Har vi unnlatt å legge vekt på den militære oppbyggingen, etnisk rensing i Abkhasia og Sør‑Ossetia, åpenbare forsøk på destabilisering av Georgia og landets bestrebelser på demokratisk utvikling? Dette er spørsmål til ettertanke og kanskje til nytte i forhold til de andre latente konfliktene i grenseområdene mellom Russland og EU.

I kjølvannet av en voldelig konflikt bringes tankene selvsagt til de militære forhold. Det må vi også i Norge. Like viktig, for ikke å si viktigere, er imidlertid utenriksministerens understrekning av behovet for å arbeide videre i våre euroatlantiske forbindelser. Her ligger det noe uforløst gjennom hele det politiske landskapet, gjennom EU som en fortløpende, uforløst sak.

Det er verdt å merke seg de signalene som har kommet fra Fremskrittspartiet. Et parti som på gallupene opererer med bortimot en tredjedel av befolkningen, og som tar mål av seg til å regjere, bør også kunne fortelle oss hva de mener om EU‑saken og hvor partiet står i dette desidert viktigste spørsmålet i norsk utenrikspolitikk. Som naboland til Russland og med vitale interesser i forhold til den videre utviklingen i nord – og i og for seg i andre sammenhenger – har vi blitt stående som en velvillig bidragsyter, men likevel en tilskuer til EUs dagsorden.

Men avslutningsvis tilbake til Georgia: Landet trenger kortsiktig støtte, og jeg er glad for de signalene Regjeringen har gitt. Økonomisk ruin og 200 000 internt fordrevne flyktninger sier sitt. I tillegg trengs det langsiktige løsninger innenfor demokratisk utvikling og sikkerhetspolitisk posisjon. Løser vi ikke det, løser vi heller ikke konfliktene over tid i et av de viktigste strategiske områdene også for oss.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:02:59]: I sin redegjørelse kom utenriksministeren inn på migrasjons‑ og integreringspolitikken. Han pekte på at noen EU‑land har gitt såkalte amnestier, altså praktiske ordninger som gir en mer varig basis for opphold i landet. Han tilføyde at noen EU‑land som har gjort dette, har fått kritikk av andre. Generell regularisering av personer uten lovlig opphold kan stimulere til menneskesmugling og illegal innvandring, sa utenriksministeren, og tilføyde at EU bruker store ressurser på å bekjempe dette. Men utenriksministeren sa ikke hva Regjeringen mener om dette.

Et EU‑land som har gitt såkalte amnestiordninger, er Italia. Siden 1982 har Italia gjennomført seks regulariseringer av ulovlige utenlandske arbeidere. Betingelsene for disse regulariseringene har variert: Generelt har kravet vært at en har jobb, og at en kan bevise at en har oppholdt seg i Italia fra en bestemt dato. Alle disse seks ordningene har ført til at Italia har godkjent halvannen million søknader i løpet av disse årene. Det er viktig for meg å presisere at disse forholdene ikke på noen måte er sammenliknbare med Norges situasjon. Vi snakker her om et helt annet antall og en helt annen situasjon.

Det er ingen politiske partier i Stortinget som har foreslått tilsvarende amnestiordninger i Norge. I Norge har det de siste årene blitt avdekket at vi har mellom 5 000 og 10 000 mennesker som oppholder seg her uten lovlige papirer. Det kan være mennesker som er ofre for menneskehandel, mennesker som har fått avslag på søknad om opphold, eller mennesker som aldri har vært registrert som søkere, eller som har forsvunnet i prosessen.

Kristelig Folkeparti er spesielt opptatt av den gruppen som har lang botid i Norge uten lovlige papirer. Det er mennesker som har bodd her, arbeidet her, gjerne i ti år, uten en avklart situasjon. De er i praksis ureturnerbare. Derfor foreslo Kristelig Folkeparti i arbeidet med utlendingsloven at botid skal tillegges vekt ved vurderingen av opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. Det er noe helt annet enn en generell amnestiordning. Jeg regner med at utenriksministeren ser den forskjellen.

Med andre ord: En kan ikke bruke kritikken av de såkalte amnestiordningene i Europa som en unnskyldning for å lukke øynene for utfordringene vi har i Norge i dag når det gjelder lengeværende, som etter Kristelig Folkepartis mening må få en verdig og avklart situasjon.

Kari Mette Prestrud (Sp) [12:06:10]: Hovedtyngden av høringsuttalelsene om tjenestedirektivet uttrykker sterk skepsis til dette, og mange konkluderer med at Norge bør bruke reservasjonsretten. Dette kommer i liten grad fram i Nærings‑ og handelsdepartementets oppsummering.

I Senterpartiet deler vi syn med alle dem som uttrykte bekymring for hva tjenestedirektivet kunne få av konsekvenser for sosial dumping og for organisering av offentlige tjenester i framtida. Vi mener også det foreligger mye grundig dokumentasjon i høringsrundene som berettiger den frykten Regjeringen signaliserte allerede på Soria Moria.

Et viktig bidrag til den økonomiske oppturen Norge har opplevd de siste årene, er bidragene fra utenlandske arbeidere. Vi har fortsatt behov for at ledige hender utenfra tar arbeid hos oss. Men det skal skje på norske lønns‑ og arbeidsvilkår.

Det ligger også interessante muligheter for norsk næringsliv i utenlandsk tjenestesektor. Det er likevel ikke riktig når Høyre påstår at dette ville bli den største og viktigste konsekvensen av tjenestedirektivet. Rapporten som Nærings‑ og handelsdepartementet bestilte fra MENON Business Economics, konkluderer med at den direkte effekten av tjenestedirektivet er et økt underskudd på handelsbalansen for tjenester med andre land i EØS.

Senterpartiet har registrert at enkelte mener at tjenestedirektivet vil innebære minimale endringer i forhold til dagens situasjon. Om så var tilfellet, var det grunn til å spørre hvorfor krefter i EU har brukt så mye tid og energi på å få dette vedtatt, og hvorfor noen i Norge – for så vidt de samme som hevder at direktivet nærmest er konsekvensløst – er så ivrige etter å få det innført.

Direktivet er definitivt ikke konsekvensløst. Mange virkninger vil først tre tydelig fram etter hvert som EF‑domstolen fortolker de uklarheter som politiske kompromisser har skapt.

Noen effekter står likevel klart allerede. Mulighetene til å stille krav til arbeidsforhold for utenlandske tjenesteytere må være strengt begrunnet i hvorvidt grunnleggende samfunnsinteresser truer såkalt tvingende allmenne hensyn, altså orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern. Dette er det eneste hensynet som kan begrunne krav til utenlandske tjenesteytere, så sosiale hensyn og forbrukervern faller utenfor.

Tilhengerne av direktivet vil si at dette er uproblematisk, fordi vi har utstasjoneringsdirektivet. Men vi har fått beskrevet før i dag at en rekke dommer i EF‑domstolen viser at tolkningen av dette direktivet ikke forhindrer sosial dumping.

Tjenestedirektivet utfordrer også offentlig sektor, ved at det ikke er en klar definisjon av hva som regnes som offentlige tjenester. Da direktivet ble vedtatt, ble en del tjenester tatt ut av det opprinnelige direktivforslaget, fordi det skapte for stor splid.

Senere, i mai 2006, vedtok EUs ministerråd et tillegg til direktivet om at energi‑ og vannforsyning, post og utdannelse løpende skal vurderes opp mot reglene i tjenestedirektivet. Helse ble unntatt, men EU‑kommisjonen er ikke kjent for å gi opp, og nå foreligger altså helsedirektivet også.

Tjenestedirektivet er en dynamisk retts‑ og politikkutvikling i EU som går i stadig mer markedsliberal retning. Denne utviklingen bekymrer stadig flere i EU, også dem som tidligere har støttet lojalt opp om EU‑samarbeidet.

Det er viktig å legge forholdene til rette for handel, også når det gjelder tjenester over landegrensene. Men i Senterpartiet har vi en begrunnet frykt for at tjenestedirektivet vil ha omfattende konsekvenser i negativ retning, og det på en rekke områder.

Per Rune Henriksen (A) [12:11:17]: Økonomisk integrasjon uten at den sosiale dimensjonen blir ivaretatt, er umulig i et demokratisk Europa. Det vet europeiske ledere, og det er også et ønske om å få til en sosial integrasjon i Europa.

Forskjellene i lønns‑ og arbeidsvilkår innenfor Europa er store, som flere har vært inne på tidligere. Da blir det en utfordring å kombinere faglige rettigheter med fri flyt av varer og tjenester i Europa. Dette er folk bekymret for. Folk er bekymret for faren for sosial dumping. Dette er en bekymring vi tar på alvor, og som vi skal ta på alvor. Derfor skal vi ta oss den tiden vi trenger for å gå gjennom de bekymringene og for å undersøke i hvilken grad et tjenestedirektiv vil være en trussel mot faglige rettigheter i Norge. Regjeringen har hatt en høringsprosess om dette, og det ligger høringsnotater som man skal gå gjennom. Men fra Arbeiderpartiets side kommer vi aldri til å akseptere et direktiv som åpner for sosial dumping.

I norsk og europeisk fagbevegelse – og jeg kan også legge til i politisk venstreside både i Europa og i Norge – har vi en dyp bekymring for konsekvensene av de dommene som har falt i EF‑domstolen, som dreier seg om faglige rettigheter, og som andre har referert til før meg.

Jeg noterte meg at representanten Lundteigen siterte det jeg vil kalle Kapital‑redaktør Trygve Hegnars våte drømmer om et liberalistisk Europa, og utlegger dette som en analyse han deler. Fra min side ser jeg gjerne på hva andre sier om dette, og jeg synes at EU‑parlamentet er en god fortolker av hva som er meningen, og av hva som skal være prosessene i forhold til både tjenestedirektivet og utstasjoneringsdirektivet, som er det aktuelle direktivet for disse dommene.

La meg sitere – dette er en dansk oversettelse – fra det vedtaket som ble gjort i denne uken i EU‑parlamentet, med 474 mot 106 stemmer, der det heter at man

«mener, at den lovgivende myndigheds sigte med udstationeringsdirektivet og tjenesteydelsesdirektivet er uforenelig med fortolkninger, der kan opfordre til ulige konkurrence mellem virksomheder; bemærker, at virksomheder, der underskriver og følger kollektive aftaler, befinder seg i en konkurrencemæssigt ugunstig situasjon i forhold til virksomheder, der nægter at gjøre dette».

Videre sier EU‑parlamentet at man

«sætter spørgsmålstegn ved indførelsen af proportionalitetsprincippet i sager mod virksomheder, der med udgangspunkt i etableringsretten eller retten til at udveksle grænseoverskridende tjenesteydelser med fuldt overlæg undergraver arbejds‑ og ansættelsesvilkår; mener, at der ikke bør stilles spørgsmål ved brugen av faglige aktioner til at opretholde ligebehandling og til at sikre ordentlige arbejdsvilkår».

Parlamentet understreker også

«at det skal gøres helt klart, at udstationeringsdirektivet og andre direktiver ikke forbyder medlemsstaterne og arbejdsmarkedets parter at kræve bedre forhold med henblik på at opnå ligebehandling af arbejdstagerne, og at der er garanti for, at fællesskabslovgivningen kan gennemføres på grundlag af alle eksisterende arbejdsmarkedsmodeller».

Videre bekrefter EU‑parlamentet igjen

«at grundlæggende sociale rettigheder ikke rangerer lavere end økonomiske rettigheder i et hierarki af grundlæggende frihedsrettigheder; anmoder derfor om, at primærretten igen forfægter balancen mellem grundlæggende rettigheder og økonomiske frihedsrettigheder for at bidrage til at undgå en konkurrence om at forringe de sociale standarder».

Dette er EU‑parlamentets oppfatning av hvordan deres egne vedtatte lover og regler skal fortolkes. Jeg forholder meg i større grad til EU‑parlamentet enn til Trygve Hegnars utleggelser av dette. Men dette viser også en annen ting som er viktig, nemlig det at i EU foregår det til enhver tid politiske prosesser og bevegelser som omfatter viktige forhold for Norge. Derfor beklager jeg at vi står utenfor EU og ikke kan delta i de prosessene og fremme de synspunktene som vi ønsker.

Ketil Solvik‑Olsen (FrP) [12:16:52]: Jeg vil fokusere på energi‑ og klimaperspektivene som utenriksministeren tok opp i sin redegjørelse. Først til EUs klimakvotelov.

I fjor på denne tiden gav utenriksministeren også en redegjørelse der han sa at Norge la opp til å ha konkurransedyktige rammevilkår for norsk industri. Det en har sett av klimakvoteloven, viser at det ikke ble praktisert, selv om løftene kom fra utenriksministeren, fordi en la opp til en klimakvotelov som aktivt diskriminerte norsk industri. Det påpekte Høyre, det påpekte Fremskrittspartiet, og vi fremmet alternative forslag. Men Regjeringen lyttet ikke.

Nå er det gledelig at ESA har presset Regjeringen på defensiven, og at en alternativ modell må komme opp. Jeg håper at Regjeringen, når de legger fram den endelige modellen, faktisk har konkurranselikhet med EU, slik at vi ikke får karbonlekkasjer eller ekstra kostnader for norsk industri unødvendig.

Stram kvotetildeling er et poeng når det faktisk er mulig å redusere utslippene ved å bruke bedre teknologi. Men norsk industri bruker allerede best tilgjengelig teknologi i de aller fleste tilfellene, og da har ikke stram kvotetildeling en eneste miljøgevinst. Da blir det kun en ekstrakostnad eller en ekstraskatt på industrien som gjør norsk konkurransekraft dårligere. Gevinsten på miljøsiden kunne en oppnådd hvis Regjeringen hadde brukt kvotene som de ikke tildeler, til faktisk å foreta utslippsreduksjoner. Men når vi ser at Regjeringen bare selger kvotene videre i markedet, får en heller ikke noen miljøgevinst. Den eneste gevinsten en får i kvotesystemet til Regjeringen, er at en fyller statskassen med penger som blir tatt fra norsk industri.

Når en da ser pressemeldingen fra Arbeiderpartiets Tore Nordtun den 21. august, der han sier at deres syn er at det ikke skal være noen gratis utslippskvoter etter 2012, og at han håper at EU kommer fram til dette også, er dette et signal om at Regjeringen har sagt at en ikke skal tildele gratiskvoter fra 2012, uavhengig av hva EU sier.

Jeg utfordrer utenriksministeren til å klargjøre om dette faktisk er Regjeringens politikk, eller om Nordtun her i sin pressemelding formulert av ham selv, tar munnen litt for full. For hvis det blir slik at Norge etter 2012 skal auksjonere vekk alle kvoter, har vi en utfordring for eksisterende norsk industri når EU legger opp til ca. 80 pst. gratistildeling.

Så vil jeg også utfordre utenriksministeren på vårt forhold til EUs energibehov. EU har et enormt behov for import av energi, og ser til Norge som en ønsket partner. Vi får mange delegasjoner fra ulike europeiske land til Norge som ønsker å diskutere energi‑, miljø‑ og klimaspørsmål. Men det første og viktigste temaet som alle tar opp, er hvordan Norge kan øke sin eksport av olje og gass til europeiske land de neste tiårene. For til tross for EUs ambisiøse mål for fornybar energi, har de et enormt energiunderskudd. Når vi da får stadig flere rød‑grønne politikere som sier at vi i framtiden skal kutte norsk olje‑ og gassproduksjon, at vi ikke skal lete mer, og at en til og med politisk skal styre ungdom vekk fra å ta petroleumsrelatert utdannelse, er det er alvorlig signal overfor EU. For det er ikke gjort over natten å erstatte den olje‑ og gassproduksjonen som vi har i dag med fornybar energi. Hvis vi f.eks. skal ta den olje‑ og gassproduksjonen som er vedtatt utbygd og utvunnet i Norge de neste årene, vil det måtte erstattes med 254 000 vindmøller for å få den samme energimengden. 254 000 vindmøller representerer altså Norges olje‑ og gassproduksjon. Og hvis en tar med de funnene som ennå ikke er gjort, og de potensielle reservene som ennå ikke er utnyttbare fordi de er for små eller for langt vekk, er det ytterligere 344 000 vindmøller. Det betyr altså at en må bygge nesten 600 000 vindmøller i Europa for å erstatte Norges olje‑ og gasseksportpotensial til Europa. Det er ikke gjort over natten i EU, og det er sannsynligvis heller ikke lønnsomt.

Jeg ber utenriksministeren gi en garanti både til Norge og til EU om at en har en annen petroleumspolitikk enn det som kommer fra stadig flere rød‑grønne politikere, slik at vi har en realistisk energitilnærming til EU og ikke bare ønsketenkninger. Men misforstå meg ikke, jeg argumenterer ikke for at vi ikke skal satse på fornybar energi, men en må gjøre det på en skikkelig måte. Vi har et enormt potensial i ubrukt norsk vannkraft, småkraft, vindkraft og bio. Det som trengs, er ikke ytterligere målsettinger, men virkemidler. Vi har en regjering som nå nettopp skrinla energimeldingen. Jeg håper at utenriksministeren kan ta med tilbake til sin regjering at det er et skrikende behov for å få en energimelding og en olje‑ og gassmelding som begge kan skissere vår framtid på denne sektoren.

Svein Roald Hansen (A) [12:22:16]: Utenriksministerens redegjørelse viser at omfanget av Norges deltakelse i EU‑samarbeidet vokser med uforminsket styrke.

De siste årene er det på justis‑ og innenrikssektoren samarbeidet har utviklet seg sterkest, både i omfang og dybde, en utvikling som vil fortsette. Vi ser en utvikling hvor samarbeidet på enkelte felt griper inn på stadig større områder og får berøringsflater til samarbeidet også i det indre marked.

Mange har i debatten berørt Islands økonomiske situasjon. Den krise landet er kommet i, har forsterket debatten om den islandske krone er bærekraftig slik den islandske økonomien har utviklet seg. Nå har vi dessverre fått svaret, brått og brutalt: Det var den ikke.

Island har lenge sondert mulighetene i Brussel for å innføre euro, men svaret har vært klart: Da må dere bli med i EU. Den akutte krisen har derfor gitt ny næring til medlemskapsdebatten på Island. Meningsmålingene viser overveldende støtte til å bytte ut krona med euro. Det er reist forslag om en folkeavstemning om de skal søke. Fra EU er signalene tydelige: Velkommen til oss. Hvis Island vil bli medlem, vil forhandlingene gå raskt.

Vi kan ha vår tvil og tro om hva Island vil gjøre når de igjen får fast økonomisk grunn under føttene. Men vi kan i hvert fall ikke se bort fra at de søker EU‑medlemskap fordi de ikke vil betrakte krona som mer bærekraftig etter de siste ukers erfaring. Det vil i så fall skape en helt ny situasjon i EØS hvis Norge og Liechtenstein blir tilbake alene. Det skaper også en ny situasjon i EFTA, som i tilfelle får bare tre medlemsland.

Nå kan det skje mer i EFTA. I en tid nå har Færøyene sondert mulighetene for medlemskap, noe Danmark har åpnet for. EFTAs parlamentarikerkomité hadde en delegasjon på Færøyene forrige uke. Vi møtte representanter fra Løgtinget og regjeringen som nedla et betydelig arbeid for å overbevise oss om at Færøyene burde få bli med i EFTA. Dette ønsket har ført til at EFTA‑rådet skal ha en gjennomgang av EFTAs framtid i lys av to mulige scenarioer: at et av medlemslandene forlater samarbeidet til fordel for EU, og at nye kan komme inn. Det er en nyttig øvelse. Men jeg tror også vi her hjemme bør se i øynene at vi om et år eller to kan være i en situasjon hvor Island søker EU‑medlemskap og EØS‑avtalen blir noe tynt bemannet på vår side.

EØS‑avtalen er Norges aller viktigste internasjonale avtale. Den danner et fundament for vår utenriksøkonomi. Den gir oss muligheter for bred internasjonal deltakelse på en rekke områder. Dette er det tverrpolitisk enighet om. Derfor bør det også være en fellesoppgave å tenke igjennom hva det kan bety for EØS‑avtalen og den institusjonelle konstruksjon den hviler på, om Island samler seg om EU‑medlemskap for på noe sikt å få en valuta som ikke risikerer skipbrudd i neste internasjonale finansstorm.

Jeg deler altså representanten Høglunds ønske om at vi bør tenke igjennom en slik situasjon. Men det er jo interessant at Høglund først og fremst savnet signaler på at – og jeg tror jeg siterer ham riktig nå – «Regjeringen vil lede oss gjennom en slik utfordring». Det er ikke ofte man opplever at Fremskrittspartiet påkaller Regjeringens ledelse. Det er interessant at han mener at det er denne regjeringen som skal lede oss igjennom en slik situasjon, for den ligger sannsynligvis et par år fram i tid.

Men hva er Fremskrittspartiets vurdering av de konsekvenser dette bør få for Norges tilknytningsform til EU‑samarbeidet? Høglund understreket jo en viktig ting, nemlig at redselen for å berøre temaet EU må overvinnes i Norge, og tiden er inne nå. Her talte kanskje Høglund først og fremst til sine egne.

Flere har berørt de fire dommene som har vakt bekymring i fagbevegelsen i hele Europa. Men disse dommene er ikke avsagt på grunnlag av tjenestedirektivet, som jo ikke har trådt i kraft ennå. De er avsagt på grunnlag av utstasjoneringsdirektivet. Dommene har også vakt bekymring i Europaparlamentet, som representanten Per Rune Henriksen viste til. Og onsdag ble det altså med overveldende flertall gjort et vedtak om å be kommisjonen og regjeringene sørge for at utstasjoneringsdirektivet presiseres slik at det for framtiden ikke kan tolkes slik av domstolen at det kan ha forrang foran viktige sosiale hensyn på arbeidsmarkedet og fagbevegelsens rett til å ivareta arbeidstakernes interesser.

Tjenestedirektivet er grundig vurdert og analysert – og kommentert. Min vurdering er at de fire forhold LO har påpekt, kan besvares positivt. De grundige gjennomgangene viser at direktivet ikke er til hinder for bekjempelse av sosial dumping.

Det som er trist, er at vi var fraværende da denne debatten pågikk i EU og i Europaparlamentet for to–tre år siden, en debatt som førte til omfattende endringer i direktivet, noe europeisk fagbevegelse betegnet som en stor seier, mens vi altså nå har en diskusjon i Norge som egentlig handler om hvorvidt vi skal risikere å stenge norsk tjenesteytende næring ute fra det indre marked, med 500 millioner mennesker og 30 land.

Inge Lønning (H) [12:27:33]: Mot slutten av sin redegjørelse nevnte utenriksministeren at vi har startet forhandlingene med EU om nye finansielle bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EØS. Så kommer setningen: «Forhandlingene vil bli krevende». Det er, tror jeg, i utenriksministerens diplomatiske språkbruk det samme som å si: I disse forhandlingene har vi meget svake kort på hånden, eventuelt ingen kort på hånden. Det så vi jo ganske tydelig forrige gang vi var igjennom den samme prosess, og det illustrerer selvfølgelig det som er problemet ved EØS‑avtalen: Vi har en statisk avtale som var tilpasset en situasjon som ligger 15 år tilbake i tiden, på 1990‑tallet, samtidig som EU utvikler seg dynamisk med hurtigtogsfart. Det er i seg selv et problem.

Det er videre et problem med avtaler hvor partene på de to sidene av bordet er iøynefallende ulike i størrelse og innflytelse. Samtidig sitter vi på vår side av bordet sammen med Island og Liechtenstein. Det forbauser meg at man i denne debatten overhodet ikke har interessert seg for den siden av forholdet mellom Norge og Island, nemlig at en eventuell bruk av reservasjonsretten mot tjenestedirektivet som man diskuterer, ikke bare vil ha konsekvenser for Norge – det vil også ha konsekvenser for de to andre, bl.a. Island, og sannsynligvis konsekvenser som for Island i dagens situasjon er svært lite ønskelige.

Utenriksministeren har naturligvis rett når han sier at reservasjonsretten er reell. Men jeg ville føye til: I tillegg til at den er reell, er den for alle praktisk‑politiske formål ubrukelig. Det er vel antakelig også grunnen til at ingen norsk regjering hittil har tatt sjansen på å bruke den.

I forrige periode, da jeg satt i utenrikskomiteen, hadde vi meget hyppige besøk av alle EUs søkerland i forbindelse med den siste store utvidelsesprosessen. Kommunikasjonen var meget interessant, for den forløp etter følgende mønster: Alle representanter i den norske utenrikskomité forsikret om at det er i Norges interesse at flest mulige europeiske land slutter seg til EU. Det er videre i Norges interesse å hjelpe alle land som ønsker å bli medlem av EU, til å bli det, og derfor er vi også på vei inn i de krevende forhandlingene som utenriksministeren omtalte. Nå er gjester pr. definisjon høflige mennesker, men man kunne jo se at det var en slags stigende undring på den andre siden av bordet etter hvert som man fikk alle disse forsikringer – samtidig som man vet at det eiendommelig nok er i Norges interesse at det som gjelder for alle andre europeiske lands vedkommende, ikke skal gjelde for Norges vedkommende. Det er en nokså iøynefallende form for politisk dobbeltbokholderi, og dobbeltbokholderi er ikke i noen sammenheng spesielt troverdig.

Utenriksministeren gav meg et svar som egentlig skulle ha vært gitt i debatten i går om nordisk samarbeid, for det var innlegget der han svarte på, og det setter jeg stor pris på. Men jeg ville nok gjerne ha likt at utenriksministeren hadde gått litt mer reelt inn i problemstillingen, fordi den statiske EØS‑avtalen tåler ikke at det skjer vesentlige endringer. Som representanten Svein Roald Hansen nettopp sa: Hvis Island, bl.a. på grunn av valutasituasjonen sin, kommer til at de i dag er tjent med å søke EU‑medlemskap – det er for øvrig overveldende flertall i opinionen på Island som er for at man skal gjøre akkurat det – vil jo Norges situasjon være enda mer marginalisert. Og da er jo det store spørsmålet: Er denne regjering, hvor de tre partiene lever på hver sin klode i forholdet til Europa og i synet på Europa, i det hele tatt i stand til å tenke tanken?

Terje Aasland (A) [12:33:03]: Vi står overfor mange krevende og store utfordringer. Utenriksministeren var inn på flere av dem i sin redegjørelse i går. Ett av forholdene er utvilsomt klimaspørsmålet.

Utenriksministeren nevnte spesielt to ting som jeg synes det er verdt å legge merke til og kommentere litt videre. Det ene er fangst og lagring av CO₂ , og det andre er klimakvoteloven. Og for å ta det siste først: Jeg tror faktisk at det er fornuftig å erkjenne at når det gjelder såpass omfattende reguleringer og systemer som kvoteloven er et utslag av, er det krevende å lage tilpasninger. Solvik‑Olsen sa at det var gledelig at ESA hadde presset Norge. Jeg synes tvert om at det er litt beklagelig at vi har blitt presset, for det betyr faktisk at vi har brukt lengre tid på å få klarlagt hvilke betingelser som skal gjelde for norsk industri og for de investeringene som skal følge av de avklaringene som finner sted.

Så er det ingen tvil om at utgangspunktet i klimakvoteloven er bra, veldig godt tilpasset norsk industri og den etablerte industrien. Så er vi enige om at den hadde behov for noen justeringer. Men utgangspunktet er veldig bra. Det som er viktig med tilpasningene, er at de utløser investeringer, og vi vet at det står investeringer på vent som er positive for det som loven egentlig skal bidra til, nettopp å bedre klimaet. Derfor er tilpasninger etter mitt skjønn krevende, og de må vurderes særskilt i hvert enkelt tilfelle.

Så over til karbonfangst og ‑lagring. Det er gledelig, som utenriksministeren sa, med godkjennelsen av støtteordningen knyttet til prosjektet på Mongstad. Men det er også en spenning i det at det var knyttet forventninger til eller satt spørsmålstegn ved om det ble gitt en godkjennelse, for er det noe som er helt avgjørende, vil det være at det blir et samspill mellom statene i Europa for å få utløst CO₂‑prosjekter rundt omkring som blir gode nok, store nok, til å håndtere de framtidige utfordringene knyttet til dette.

Mongstad alene er viktig, men det er vel så viktig hvilken holdning EU tar, og ikke minst hvilke holdninger EU‑landene tar i forhold til tilsvarende prosjekter rundt om i Europa. Her tror jeg det er helt avgjørende at vårt bidrag og vårt engasjement bare blir forsterket gjennom det vi gjør her hjemme for å få fram tilsvarende prosjekter andre steder i Europa. Norge kan og bør ha – og har – en ledende rolle for å få andre med på tilsvarende prosjekter, til å følge litt i våre fotspor. Men det er i utgangspunktet grunn til å bekymre seg for de signalene som kommer fra resten av Europa om det som er gjennomføringskraften i tilsvarende prosjekter. Derfor må vår rolle være å bidra til å etablere den gjennomføringskraften verden trenger gjennom det engasjementet vi har ute i Europa. Den rollen tror jeg er utrolig viktig.

Som nasjon har vi mange muligheter. Gjennom det som er skapt gjennom den politiske debatten de siste årene, og ikke minst gjennom det som nå skjer på Mongstad, er det faktisk også nå industriprosjekter som er i gang med å reise seg i Norge. Det tror jeg det er verdt å legge merke til, fordi det også vil være avgjørende å få industrielle prosjekter knyttet til CO₂‑fangst og lagring, ikke bare energiprosjekter, men også industriprosjekter. Norsk industri vil, men da er vi avhengige av å få et engasjement ute i Europa, for i utgangspunktet er det der beslutninger om investeringer tas. Derfor er vårt bidrag til den påvirkningen utrolig viktig.

Arne L. Haugen (A) [12:37:30]: I en utenrikspolitisk debatt om EU‑ og EØS‑saker er det på sin plass å minne om hvor viktig EØS‑avtalen er for næringsutvikling og for norsk næringsliv. EU er fortsatt vår viktigste handelspartner, og EØS‑avtalen gir Norge tilgang til EUs indre marked, noe som selvsagt er av stor betydning for våre eksportører. Det gir oss også god tilgang til internasjonale forskningsprogrammer og deltakelse på viktige samarbeidsarenaer. Et eksempel på det er romfart.

Regjeringen satser kraftig på romfart, og på at Norge skal kunne utnytte de mulighetene som verdensrommet gir. Deltakelse i romfartsprogrammer i European Space Agency sikrer oss tilgang til teknologi og utløser en rekke kontrakter og oppdrag for norske høyteknologiske bedrifter. Et artig eksempel på hvor norsk industri leverer, kan være å nevne at skipstrafikken på Donau navigerer etter utstyr produsert av Kongsberg Seatex i Trondheim, som igjen har underleverandører andre steder i landet. Romfartsindustrien er derfor teknologidrivende virksomhet, som har stor verdiskapende effekt mange plasser i landet vårt.

Under deltakelsen på European Interparliamentary Space Conference i Praha forleden var det imponerende å høre hvilket godt renommé ledere av norske høyteknologiske bedrifter har i det europeiske romfartsmiljøet. Det var imidlertid påfallende også å legge merke til hvor EU‑fokuserte de europeiske parlamentarikerne var, og hvor opptatt de er – naturlig nok – av å få næringsliv fra de nye EU‑landene involvert i de forskjellige industrielle programmer. Det sier derfor mye om hvor viktig det er at vi fra norsk side er offensive og går inn i avtaler som legger til rette for at norsk næringsliv sikres utviklingsmuligheter.

Nordområdene utgjør et svært viktig territorium for romfartsindustrien. Norge har en ideell geografisk plassering for utforsking av atmosfæren og det nære verdensrom. Det lave folketallet og den spredte bosettingen i nord, kombinert med de store land‑ og havområdene, gjør også at Norge har stor nytte av bruk av rommet. Satellitteknologi er viktig i navigering og overvåking av sjøtransport, samtidig som det står sentralt i den daglige ressurs‑ og miljøovervåkingen.

Bedre overvåking gjør oss i stand til å slå sterkere og oftere ned på miljøkriminalitet til sjøs. Vi kan også reagere raskere og bedre ved ulykker. I det raskt voksende verdensmarkedet for romteknologi er det gode muligheter for norsk næringsliv, og også i årets forslag til statsbudsjett satses det videre på dette.

La meg avslutningsvis si at jeg er svært glad for å høre de signaler utenriksministeren kom med når det gjelder grensepasseringer ved Storskog. Da næringskomiteen var på reise i Finnmark denne våren, fikk vi høre om problemene de har med et arbeidsmarked som er preget av liten mobilitet og stor etterspørsel. Vi fikk høre hvor viktig det er for næringslivet med smidige og effektive ordninger, og statsrådens ambisjoner om å legge til rette for enklere måter å håndheve kontrollen av Schengens yttergrenser i nord på er derfor veldig gode nyheter.

Hilde Magnusson Lydvo (A) [12:41:42]: Verden blir mindre, vi reiser mer og grensene er mer åpne på land og på nett. Dette gir oss nye utfordringer i bekjempelsen av kriminalitet.

Grenseoverskridende kriminalitet påfører enkeltmennesker og samfunnet store økonomiske tap. Det kan være med på å undergrave trygghet og stabilitet i hverdagen, og den er avansert og profesjonalisert i en slik grad at det kan være ytterst komplisert å avdekke den. Dette innebærer at man hele tiden må videreutvikle effektive mottiltak.

Det er viktig at Norge er med i internasjonalt samarbeid på justisfeltet. Blant de flernasjonale arenaene er Europa og dermed EU viktig. Vår avtale med EU om deltakelse i Schengensamarbeidet er den viktigste og mest omfattende justispolitiske avtalen vi har av denne karakter. Politiets muligheter til å forebygge og oppklare kriminalitet er bedret etter at Norge har inngått avtaler med EU om å delta i både Europol og Eurojust, som er EUs samarbeidsorganer for politi og påtalemyndighet.

Vi er også knyttet til EUs konvensjoner om rettslig bistand i straffesaker. Slik har vi nå både rettslige hjemler og nødvendig apparat til å oppklare saker om organisert kriminalitet. Ved at vi også deltar i EUs organ for koordinering av yttergrensekontroll, Frontex, er vi med på et viktig arbeid med å hindre kriminalitet over landegrensene.

Arbeidet med organisert, grensekryssende kriminalitet har nå betydelig prioritet i EU. Kampen mot narkotikasmugling, menneskehandel og prostitusjon samt hvitvasking av utbytte fra slik kriminalitet må skje i en internasjonal sammenheng. Fra norsk side arbeidet vi også målrettet for å få til avtaler med EU og enkeltland om overføring av soningsfanger, slik at disse kan flyttes fra norske fengsler til fengsler i hjemlandene.

Jeg vil fokusere litt mer på en av de internasjonale avtalene for politisamarbeid som Regjeringen ønsker å delta i, nemlig den såkalte Prüm‑avtalen. Statsråden var så vidt innom det i sin redegjørelse i går. I løpet av det franske formannskapet i EU håper Norge også å bli en del av denne avtalen.

Det samarbeid som Prüm‑avtalen legger opp til, innebærer en klar forbedring av mulighetene for det grenseoverskridende politisamarbeidet i forhold til dagens muligheter. Avtalen skaper nye rammebetingelser, både juridiske og tekniske, som medfører en forbedring og effektivisering av politiets arbeid med å forebygge og etterforske kriminalitet, herunder også terrorisme.

Fraværet av kontroll på de indre grensene i Schengen‑området nødvendiggjør også samarbeidsordninger på politi‑ og påtalesiden for å kunne føre en effektiv kamp mot kriminalitet.

Kort oppsummert inneholder Prüm‑avtalen regler om at deltakerlandene skal ha adgang til å søke direkte i hverandres DNA‑registre, fingeravtrykksregistre og bilregistre, samt regler for felles politiaksjoner og utveksling av informasjon i forbindelse med større arrangementer for å forhindre terrorisme.

Prüm‑avtalen pålegger alle deltakerland å ha et nasjonalt DNA‑register til bruk for etterforskning. Det opprettes ingen sentral base. Deltakerlandene skal tillate at andre deltakerland i arbeidet med å etterforske straffbare handlinger kan søke direkte i registrene.

Den som søker, vil bare få beskjed om det finnes en overensstemmende DNA‑profil eller ikke. Dersom man får treff, må man henvende seg til det land i hvis register man fikk treff. Det er dette landets nasjonale regler, inkludert alminnelige regler for rettshjelp, som vil avgjøre om det kan gis ytterligere informasjon.

Prüm‑avtalen stiller opp regler om uoppfordret utveksling av personinformasjon for å forebygge straffbare handlinger og for å opprettholde den offentlige orden og sikkerhet ved store arrangementer, særlig sportsarrangementer og europeiske toppmøter. Utveksling av informasjon skal skje i henhold til det enkelte utleverende lands nasjonale regler.

Schengen‑avtalen legger i dag kun opp til utveksling og informasjon for å forebygge og etterforske straffbare handlinger, ikke for å opprettholde orden og sikkerhet ved store arrangementer. Innenfor det nordiske politisamarbeidet følger det imidlertid av politisamarbeidsavtalen at det kan utveksles informasjon også for å beskytte den alminnelige ro og orden.

Det forebyggende arbeidet blir med Prüm‑avtalen styrket.

Jeg vil til slutt understreke viktigheten av internasjonalt politisamarbeid for å bekjempe kriminalitet hjemme og ute.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:44:59]: La meg innledningsvis starte med å si at jeg synes at redegjørelsen til utenriksministeren i går var god og interessant. Ikke minst de betraktningene utenriksministeren hadde når det gjelder Russland, er viktige, og kanskje spesielt viktige for oss som ikke bor i «Tjukk‑Norge», men i den smalere delen av landet. Med stor grad av nærhet til Russland vil selvfølgelig Norges forhold til det landet være avgjørende og ha betydning i det daglige liv, ikke minst når det gjelder de politiske temaene og hvordan man forholder seg til dem.

Videre er jeg også glad for at det er viet forholdsvis mye tid til Schengensamarbeidet. Etter mitt skjønn er Schengensamarbeidet en utfordring for Norge, ikke minst med basis i at vi er et lite land med et stort areal og en lang yttergrense. Det betyr at vi tidvis settes på prøve når det gjelder å gjøre jobben vår fullt ut så godt som den bør gjøres. Jeg er også glad for at Norge nå har funnet det opportunt å bidra i FRONTEX, som jeg tror vil være et uvurderlig verktøy. Det har dessverre vært eksempler på at yttergrenseland i sør har hatt store problemer med massetilstrømning av mennesker, og jeg tror dessverre at det har skjedd at de noen ganger har snudd ryggen forsiktig til og håpet at det skulle gå over. Det betyr at man ikke har tatt inn over seg det ansvaret man har, og man har hatt problem med – skal vi kalle det bokstavelig talt – strøm videre til et annet land. Det er altså etter mitt skjønn ikke i tråd med hovedelementene i Schengen‑avtalen. I så måte vil FRONTEX være et uvurderlig verktøy til å bidra til at de landene som utsettes for slike massevandringer, faktisk kan gjøre en bedre jobb enn det de er i stand til å gjøre i dag.

Jeg har også registrert – hvis det er lov å ta med en slik kommentar her – at det har vært en viss nyanse mellom Justisdepartementet og Utenriksdepartementet i synet på Svalbard når man fremstiller adgangen til identitetskontroll der. Så langt ønsker jeg at min stemme går til Utenriksdepartementet, forutsatt at beskrivelsen er korrekt.

Statsråden var også inne på Prüm‑samarbeidet. Jeg tror det er helt avgjørende. Norge er ikke et isolert, lite land. Vi er en del av resten av kloden – det er vel ingen nyhet akkurat – men likevel, det gjelder selvfølgelig også i et kriminalpolitisk perspektiv. Kriminaliteten kjenner ingen landegrenser. I så måte vil jo samarbeid være nøkkelen til å bekjempe den. Jeg tror at det verste som kan skje oss, er hvis vi taper den kampen, og at de som driver kriminalitet i stor skala, spesielt kanskje økonomisk kriminalitet, vil være i stand til å hvitvaske disse midlene og pløye dem tilbake i legal virksomhet. Da mister vi på en måte noe av verdiene i det som er den legale driften, den ordinære driften, fordi andre kommer i posisjon urettmessig. Men man får en stor adgang til å hvitvaske. Det betyr at man trenger gode verktøy også for å bekjempe den slags type kriminalitet.

Samtidig vil jeg også si til det som min kollega for øvrig var inne på i stad knyttet til adgang for andre land, at her tror jeg det er svært viktig at man sikrer at man har nødvendig kvalitet på de forskjellige registrene. For det er vel en kjensgjerning at selv innen EU har man forskjellig oppfatning av kvaliteten på de ulike systemene. Jeg synes å erindre at EU nettopp har hatt en liten runde med Bulgaria og landets evne til å følge opp en del av de forventningene som EU har til dem. En av bekymringene må jo være, hvis man skal utvide og ha et bredt samarbeid om kriminalitetsbekjempelse, at man kan komme til å oppgi sensitive opplysninger til feil personer. Da vil et slikt samarbeid faktisk slå negativt ut heller enn positivt, så i så måte vil det være svært viktig, etter mitt skjønn, at man fokuserer på kvalitative forhold rundt dem, og at man hele tiden også tenker rettssikkerhet i forhold til hvem som skal ha tilgang til dette.

Det som er positivt utover det, vil selvfølgelig være at Norge i større grad kan bidra. Jeg tror det er en kjensgjerning at Norge har vært en stat som når det gjelder politisamarbeid, i stor grad har mottatt kunnskap og informasjon, men kanskje i mindre grad har evnet å bidra andre veien. Jeg håper at dette samarbeidet faktisk kan være med på å svinge pendelen andre veien. Det vil gi Norge en større anerkjennelse ute, og det vil vise at vi også ønsker å ta vår del av det ansvaret som ligger i denne typen samarbeid.

Helt til slutt: Jeg håper at utenriksministeren, eller uansett hvem som måtte bekle posisjonen neste år, da fokuserer på utveksling av personer som er dømt for kriminalitet. Politisamarbeid er bra, men i Norge har vi tidvis en overrepresentasjon av personer uten norsk statsborgerskap som i enkelte fengsler bekler mer enn brorparten av plassene der. Kan vi få til en bedre utveksling av personer som er dømt, til det land de kommer fra, vil det avhjelpe situasjonen her i landet, samtidig som det vil gi de landene en mulighet til å vise at de faktisk bryr seg om det og tar inn over seg konsekvensene av det egne borgere gjør ute.

Sonja Mandt‑Bartholsen (A) [12:52:05]: Jeg vil gripe fatt i et av temaene som utenriksministeren var inne på, nemlig det som dreier seg om helse.

Direktivforslaget om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester har som formål å etablere et rammeverk som bl.a. sikrer fri bevegelse av helsetjenester og beskytter helsen til EUs innbyggere. Det er samtidig en måte å sikre klarhet i retten til refusjon av utgifter til helsetjenester mottatt i et annet EU/EØS‑land på, og, som utenriksministeren sa i sitt innlegg, at denne tjenesten leveres sikkert, effektivt og av høy kvalitet.

Med den økende mobiliteten vi har, kan folk ønske å søke helsehjelp i et annet land. Det kan gjelde folk som bor i grensestrøk, de som bor utenfor Norge deler av året, eller de som kommer fra et annet land og ønsker helsetjenester i landet de opprinnelig kommer fra. Det er vanskelig å vite i hvilken utstrekning pasienter vil være interessert i å benytte seg av muligheten til å søke helsehjelp i utlandet etter at et nytt regelverk er på plass. Pasienter ønsker i mange tilfeller behandling så nær hjemstedet som mulig. Det ser vi etter erfaring med fritt sykehusvalg her i Norge. Flesteparten velger sykehus nær hjemstedet.

Noen vil i ulike situasjoner likevel ha behov for eller ønske om å søke helsehjelp i et annet EØS‑land. Det blir derfor en utfordring å sørge for at utviklingen på det området ikke fører til økt sosial ulikhet. Det må ikke bli slik at det bare er de ressurssterke som reiser og får rettigheter knyttet til pasientmobilitet.

Det er viktig i denne saken å slå fast at medlemslandene selv har rett til å organisere og yte de helsetjenester de selv velger, og at dette skal respekteres. Ett av spørsmålene er nemlig spørsmålet om refusjon og hva det vil gå ut på. Det er slått fast at refusjonen skal begrenses til beløpet som tilsvarer takster for offentlig helsehjelp i hjemlandet, i utgangspunktet for all type helse. Det er positivt at det blir et klargjørende regelverk vedrørende refusjon av utgifter til helsehjelp i utlandet, så lenge det ivaretar landenes behov for planlegging og kontroll med egne kostnader og prioriteringer. Plikten vi har til å innføre slike refusjonsordninger, følger allerede av EF‑domstolens tolkning av reglene for fri bevegelighet av tjenester. Et regelverk vil imidlertid bli lettere å forholde seg til enn fortsatt videreutvikling gjennom EF‑domstolens praksis.

Siden muligheten til å stille krav om forhåndsgodkjenning vil avhenge av om helsetjenesten anses som sykehusbehandling eller ikke‑sykehusbehandling, vil dette derfor være et veldig sentralt skille i den videre behandlingen. Etter definisjonen i direktivforslaget er behandling i sykehus det som krever innleggelse minst én natt, å anse som sykehusbehandling. Andre helsetjenester kan også anses som sykehusbehandling. Så her er det et innfløkt, konkret og stort område som må sjekkes.

Så kan vi spørre: På hvilken måte vil dette berøre oss her i Norge? Mange av de kravene som direktivforslaget stiller til landene, er allerede ivaretatt i Norge, f.eks. vern av personopplysninger, klageordninger og muligheter for pasientskadeerstatning samt godkjenning av resepter fra andre EØS‑land. På bakgrunn av pågang fra ESA om implementering av de rettigheter for pasienter som følger av EF‑domstolens praksis, har Norge begynt arbeidet med å innføre en refusjonsordning for utgifter pasienter har hatt til helsehjelp i andre EØS‑land.

Så er det slik at man både her i Norge og i Europa for øvrig er svært opptatt av spørsmålet om pasientrettigheter, og at borgere skal ha de samme rettigheter. Dette er derfor ikke en påtvunget sak om lover og ordninger vi ikke ønsker her i Norge. Her er det snakk om rettigheter som brukerne langt på vei allerede har, og som vi bør ønske velkommen.

Vi er i forkant. Ett eksempel er det norske lovforslaget om en nasjonal elektronisk kjernejournal som sendes ut om to uker, fra Helse‑ og omsorgsdepartementet. Her ligger vi altså foran EU. EU setter i gang et spennende prøveprosjekt i tolv land, med en elektronisk journal som følger pasienten. Her er vi altså i forkant.

Det er behov for at Norge overfor kommisjonen ber om en presisering av muligheten til videreføring av restriksjoner med hensyn til dekning av utgifter til sykehusbehandling i andre EØS‑land, herunder forhåndsgodkjenning. For innenfor de rammer EF‑domstolens praksis og senere et vedtatt direktiv trekker opp, må vi finne løsninger som ivaretar balansen mellom pasientenes rettigheter og behovet for kostnadskontroll.

Jon Øyvind Odland (Sp) [12:57:22]: Jeg bor i nord, arbeider i nord og vil gjerne snakke litt om Senterpartiets internasjonale profil. Jeg vil svært gjerne at vi ikke sitter igjen med at Senterpartiet i dag kun har snakket om tjenestedirektivet, for vi har faktisk mange andre dimensjoner i vår politikk.

Jeg tilhører vel den gruppen som kanskje kan kalles pragmatiske EU‑motstandere. Jeg er faktisk veldig interessert i at vi skal samarbeide med EU i alle de gode sakene. Det bringer meg inn i det arktiske miljøet. Det har tidligere i dag vært snakket om EUs ønske om å delta aktivt i Arktis. Jeg ønsker dem hjertelig velkommen, for miljøet på den arktiske søppelplass, som jeg vil kalle det, er en katastrofe. Her kreves det en opprydding, samtidig som det kreves avtaler. EU har en veldig interessant utvikling når det gjelder REACH‑forhandlingene, som går på miljøforskrifter. Jeg skulle gjerne ønske at disse kom inn i det russiske miljøet. Når det gjelder å diskutere med våre russiske venner, må vi vise styrke. Vi må ha tyngde når vi diskuterer, ellers blir de forvirret.

Mitt budskap til dere i dag er rett og slett den arktiske søppelplass. Mens vi diskuterer våre nasjonale retningslinjer for klimakvoter og utslipp, er dette noe som går langt over landegrensene. Eksempelvis spyr nå Kina miljøgifter i mengder over Amur‑floden og over Sibir. Det påvirker urbefolkningen som bor i arktiske områder. Dette dreier seg om menneskerettighetsspørsmål. Det dreier seg om helsen til dem som bor der. Lokalt der oppe ser vi tusenvis av gifttønner som råtner, og hvor innholdet siger ned i grunnen der folk har lagret maten sin, og igjen går inn i kostholdet. Dette gir svære helseeffekter. Dette dreier seg om menneskerettigheter. Det dreier seg om miljø. Det dreier seg om helse. På et så tverrpolitisk grunnlag er det dermed Utenriksdepartementet som er det rette til å ta opp dette internasjonalt.

Jeg håper at vi nå gjennom vårt arbeid i Arktisk Råd kan komme videre med dette og legge atskillig større trykk på det. Det dreier seg om helsen til hele folkegrupper i nordområdene. Det dreier seg om de samiske grupper. Det dreier seg om de russiske urbefolkningsgrupper. Det kommer en stor rapport gjennom AMAP – Det Arktiske Miljøprogram – til våren, der dette blir belyst i sin fulle bredde.

Jeg ønsker at vi først kan ta en skikkelig opprydning i et problem som jeg, hvis noen ønsker å se bevismateriale, har tallrike bilder av på mitt kontor. Bilder forteller mye mer enn en beskrivelse av noe. Altså opprydning først og deretter avtaler gjennom Arktisk Råd.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:00:38]: Det første jeg vil si, er at denne debatten har vist bredden i fagdebatten rundt europaspørsmål, og jeg vil takke for alle de innleggene som har gått på de forskjellige områdene som redegjørelsen min kom inn på. Jeg kan ikke komme inn på alle, men det blir sikkert anledning til oppfølging senere.

Noen svar.

Til representanten Solberg – kvotetildeling. Der er det slik at lov‑ og forskriftsendring ble sendt på høring 16. oktober med tre ukers høringsfrist. Det er ikke så lenge igjen. Deretter vil lovendringer bli framlagt for Stortingets godkjenning. Samtidig arbeider vi parallelt, for ikke å tape tid, med notifikasjon av tildelingsplanen for ESA‑godkjenning. Forutsatt Stortingets godkjenning vil norske bedrifter kunne delta fullt ut i kvotesystemet, forhåpentligvis så raskt som mulig.

Representanten Vaksdal mente at vi burde gi samme type lån til Island som det Russland har tilbudt. Det russiske sporet vil ikke jeg tillegge for stor vekt. Jeg tror ikke det er det sporet Island er på. Jeg tror det Island er ute etter, er en bredere, godt forankret støttepakke hvor flere land er med, og jeg kan forsikre om at Norge kommer til å være i front i den gruppen.

Til representanten Thomsen, som hadde en del refleksjoner rundt integrasjon og innvandring og framholdt Estland med sine 15 asylanter som et ideal for Norge: Det er ikke vår politikk. Han framholder en suksessrik politikk på dette området med å ha så få asylanter som mulig. Vi skal leve opp til våre internasjonale forpliktelser overfor sårbare mennesker og gjøre det på en måte som det står respekt av.

Så vil jeg bare gi en refleksjon til representanten Olemic Thommessen, som sier at EU er et uløst tema. Det er ikke noen hemmelighet at jeg er en EU‑tilhenger, men EU‑saken ble løst i 1994 av det norske folk, og vi regjerer i denne regjeringen på grunnlag av et avklart forhold og en EØS‑avtale. Om dette kommer opp igjen, vil tiden vise.

Så reiste representanten Solvik‑Olsen spørsmål om et sitat fra Tore Nordtun. Jeg kan ikke gå inn i hva Tore Nordtun skal ha sagt rundt allokering av kvoter – gratis eller ikke – etter 2012. Det jeg vil si, er følgende – og dette er et sitat fra Ot.prp. nr. 66 for 2006–2007 om endringer i klimakvoteloven:

«Regjeringen vil arbeide for at EUs kvotesystem skal baseres på at det ikke tildeles vederlagsfrie kvoter etter 2012. Norske kvotepliktige bedrifter kan derfor ikke basere seg på tildeling av vederlagsfrie kvoter etter 2012. Dette vil imidlertid måtte vurderes i lys av EUs politikk på området.»

Jeg tror det er klart hva det ligger i det.

Så har jeg 26 sekunder igjen, og det er for lite til å svare på representanten Lønnings spørsmål og refleksjoner omkring situasjonen med den statiske EØS‑avtalen, som han kaller den. Min jobb som utenriksminister er å gjøre den avtalen så god og virksom som mulig for Norge når det gjelder ivaretakelsen av norske interesser.

Når det gjelder UDs og Justisdepartementets syn på Svalbard og identitetskort, vil jeg vise til innlegg i Aftenposten om den saken i dag fra to statssekretærer fra de to departementene.

Erna Solberg (H) [13:03:58]: Jeg hadde bare tenkt å kommentere kort Per Olaf Lundteigens innlegg.

Det er veldig interessant at man kontinuerlig bruker fire dommer som allerede er avsagt på grunnlag av et annet direktiv, som begrunnelse for hvorfor vi skal nedlegge veto mot tjenestedirektivet – altså utsendelses‑ og utplasseringsdirektivet. Det direktivet er nå over ti år gammelt. Skulle det vært lagt ned veto mot det på noe tidspunkt, skulle det skjedd for ti år siden. Det er det alle disse fire dommene bygger på. Det vil fortsatt være sånn at det direktivet gjelder, for et av kompromissene som kom ut av behandlingen av tjenestedirektivet, var faktisk at man ikke la inn den typen reguleringer i dette direktivet. Så en endrer ikke på statusen til såkalt utsendte ansatte og folk som jobber i andre land på vegne av et firma i hjemlandet.

Det kan godt tenkes at det er dilemmaer knyttet til utviklingen på det området, men det er altså ikke relevant for tjenestedirektivet. Og det mener jeg er noe nei‑siden gjentatte ganger glemmer å ta med seg, hvis de sier at vi tilslører. Vi snakker om det som står i tjenestedirektivet – det vi faktisk skal vedta. Og når jeg da sier at vi kunne vedta det, er det fordi jeg ikke var for tidligere. Jeg er enig i at det ikke er behov for hurtigere tempo, men den forrige arbeids‑ og inkluderingsministeren svarte meg en måned etter at dette tjenestedirektivet var klart i EU, at det etter departementets mening ikke ville medføre behov for å gjøre endringer eller gjøre det vanskeligere med hensyn til sosial dumping og reglene der. Det var altså svaret som ble gitt på det tidspunktet. Det var den samme vurderingen som ble gitt løpende før det endelige vedtaket ble fattet av Regjeringen. Men etter den tiden har det vært usikkerhet om hva Regjeringen faller ned på.

Nå er det kanskje sånn at mye av det som sies her, viser at det først og fremst foregår en modningsprosess et eller annet sted som gjør at Regjeringen til slutt kan falle ned på det som er naturlig, det som er riktig, og det som faktisk er ganske avgjørende for norsk næringsliv. Jeg skal gi alle dem muligheten til prosesser og alle tingene rundt det, men bare stadfester én gang til at dette trenger vi. Vi går inn i en nedgangsperiode for norsk næringsliv – ja hele verdens næringsliv. Det er ingen grunn til at vi skal være med på en spiral hvor vi oppfattes som mer proteksjonistiske og forsøker å verne oss på enkelte områder ved å si nei til å delta innenfor fri handel og frie tjenester. Gevinsten er betydelig hvis vi får andre land til å ta vekk sine reguleringer og sine tekniske handelshindringer – for det er ikke sånn Norge er. Norge er ganske åpent. Men både Polen, Frankrike og andre land er grådig kreative når det gjelder å sperre for andre lands aktivitet der hvor de kan. Dette vil vi få bedre tilgang på. Det er altså bidrag til flere arbeidsplasser og mer vekst i Norge.

Gunnar Gundersen (H) [13:07:22]: Da jeg tegnet meg på talerlisten, var jeg ikke klar over at jeg skulle bli så sen at jeg nærmest kom etter oppsummeringen, men jeg hadde lyst til å si lite grann om tjenestedirektivet. Jeg har stor medlidenhet, nærmest, med utenriksministeren, som har en utrolig vanskelig jobb innad i Regjeringen med å balansere de forskjellige hensyn, særlig når jeg hører representanten Lundteigens defensive innfallsvinkel til hele problemstillingen. Det var også litt spesielt å høre at Lundteigen hyllet Hegnar som et sannhetsvitne i en god del økonomiske spørsmål. Det er ganske interessant.

Norge er et lite land i en åpen verden, og vi har et velstandsnivå som er helt avhengig av åpenhet, handel og at vi spesialiserer oss. Det ville ikke være tenkbart å opprettholde det norske velferdsnivået uten at vi tok utfordringen som ligger i det. Da synes jeg Senterpartiet og Lundteigen må forstå at skal norsk velferd og norsk lønn kunne opprettholdes høyere enn i resten av verden over tid, så må faktisk også norsk produktivitet og effektivitet være bedre. Det kan nok oljen skygge over en periode, men vi ser også at i disse tider er selv ikke oljen uberørt av det som skjer ute i verden.

Uten at også Norge tar utfordringen med å ha en høyere effektivitet, vil ikke Norge kunne opprettholde en høyere velstand eller høyere lønn enn resten av verden. I det bildet er begrepet «sosial dumping» interessant. For hva er det som er sosial dumping, og hva er det som er å holde andre utenfor en utvikling? Det synes jeg kunne vært en spennende debatt, men jeg har ennå ikke sett at noen har klart å dra akkurat den grensen. Et eller annet sted går den jo selvfølgelig, men hvor?

Det som i grunnen også er signalet mitt, er at Norge har en veldig god historie å fortelle når det gjelder å tilpasse seg en åpen verden. Vi har jo hatt suksess hele veien, og vi har tradisjon for å ta de utfordringene som tjenestedirektivet legger opp til. Da bør ikke fokuset være at vi beskytter det innenlandske markedet vi har, da bør fokuset være at vi tar utfordringene ute. Da er mulighetene mye, mye større enn de mulighetene som det lukkede hjemmemarkedet byr på. Der går i grunnen den prinsipielle diskusjonen, og det hadde jeg lyst til å si noe om.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:10:11]: Jeg går ut fra at representanten Gundersens medlidenhet var vel ment, men i mistanke om at det kan være et bredere motiv, vil jeg si at jeg har ikke behov for den. Det vi nå gjennomfører i Norge, er jo en grundig prosess hvor det norske samfunn får sagt sin mening om noe som kommer til å bli veldig viktig, uansett hvordan vi velger. Når vi ikke er medlem av EU, er vi jo ofte på etterskudd av mange av debattene, fordi vi ikke deltar mens lovgivningen blir til. Nå har vi hatt tid, det har ikke vært noen grunn til å forhaste seg, og vi har brukt tiden grundig.

Det jeg synes er interessant, er representantens totale – hva skal jeg si – lettvinthet i forhold til fenomenet sosial dumping. Han relaterer det til spørsmålet om vi skal beskytte hjemmemarkedet. Det er overhodet ikke det det er snakk om. Det norske hjemmemarkedet er åpent, slik europeiske hjemmemarkeder er, med like spilleregler for alle europeiske land innenfor EØS‑området.

Det er spørsmål om vi kan opprettholde en viktig del av den norske politiske kultur og arbeidsmarkedskultur, som går på trepartssamarbeid, som går på et ambisjonsnivå mot sosial dumping. Det er en utfordring allerede i dag, før tjenestedirektivet er der, at norske tilsynsmyndigheter til daglig kan besøke arbeidsplasser, gå etter hvordan det regelverket vi har, praktiseres. Derfor har Regjeringen lagt fram en tiltakspakke 1 og en tiltakspakke 2 og har et høyt ambisjonsnivå på området sosial dumping. Jeg mener det er bare rett og rimelig, i alle fall for denne regjeringen – selvfølgelig – at vi skal kunne gi folk gode svar på hvordan området sosial dumping, kampen for å bekjempe det, blir ivaretatt gjennom de internasjonale forpliktelsene vi påtar oss. Det svaret skal vi gi på en måte som i ettertid kommer til å stå fram som grundig utredet, grundig vurdert og godt innenfor de tidsfristene som settes.

Gunnar Gundersen (H) [13:12:09]: Jeg må få lov til å reagere når ordet «lettvint» blir brukt om sosial dumping. Det var absolutt ikke det jeg mente å legge i det. Jeg har stor tillit til at vi har et regelverk og et kontrollapparat som tar seg av det. Det er nettopp i tillit til det jeg mener at fokuset er på hvordan vi skal utvikle norsk velferd videre. Selvfølgelig skal da også det kontrollapparatet og det regelverket følge med, men det går faktisk en diskusjon om hvor grensen går mellom det å drive sosial dumping og det å holde andre ute. Det er en velkjent diskusjon i forhold til proteksjonisme, bl.a. Det var det eneste jeg sa at vi burde ha en debatt om – ikke at vi verken skal slakke på noe, eller at det er noen lettvint holdning til sosial dumping.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, sjå side 333)