Presidenten: Etter ønske fra familie‑ og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Britt Hildeng (A) [12:07:30] (ordfører for saken): Komiteen har en delt innstilling når det gjelder representantforslaget om å utvide forsøksordningen med kommunalt ansvar for barnevernstjenestene. Bak flertallsinnstillingen, dvs. komiteens tilråding, står Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Som saksordfører vil jeg begrunne komiteens tilråding og regner med at de øvrige partiene vil begrunne sine respektive forslag.

Bakgrunnen for at staten overtok ansvaret for det fylkeskommunale barnevernet, var flere, men det store utgangspunktet var at barnevernet ble oppfattet som å befinne seg i en kriseliknende situasjon. Det fylkeskommunale barnevernet hadde til dels store mangler, og tilbudet var av veldig ulik karakter fra sted til sted. Samtidig baserte barnevernet seg for en stor del på private institusjonsplasser som til dels var sterkt overpriset. Behovet for barnevernsreform var derfor påtakelig.

Et annet forhold som ytterligere tilsa en endring, var at rammebetingelsene for fylkesbarnevernets tjenestetilbud ble endret i og med helsereformen, bl.a. ved at en rekke av barnevernets samarbeidspartnere ble overført fra fylkeskommunen til staten ved de regionale helseforetakene.

Målsettingen for barnevernsreformen var å bøte på disse problemene og samtidig legge til rette for gode lokale løsninger, med fokusering på et forebyggende arbeid og for å hjelpe flere på et tidlig tidspunkt.

Barnevernsreformen var ambisiøs og meget omfattende og stilte store krav til både ny og gammel organisasjon. Slike store organisasjonsendringer setter krav til og forutsetter både tid og ressurser for å kunne gjennomføres. De utfordringene NAV‑reformen står overfor nå, er et eksempel på det tilsvarende. Jeg tror at både departementet og Stortinget i utgangspunktet undervurderte de utfordringene en stod overfor, og dermed bidro til en underfinansiering i reformens begynnelse. Det er derfor gledelig å se at økonomi og organisering begynner å ta form, og at Bufetat har utviklet nye samarbeids‑ og organisasjonsmønstre parallelt med utstrakt opplæringsprogram.

Da reformen ble iverksatt, fikk Trondheim kommune innvilget et midlertidig oppgavedifferensiert barnevernsforsøk, dette fordi kommunen i lengre tid hadde jobbet med samarbeid på tvers av ulike tjenester for barn og unge og hadde mye kompetanse på området. Forsøket ble innvilget som en overgangsordning, og de positive erfaringene som er blitt høstet, blir ivaretatt i utviklingen av det statlige barnevernet. Skal barnevernet fungere godt, er en helt avhengig av et velfungerende samarbeid mellom det kommunale og statlige barnevernet. Bufdir er i så måte i ferd med å følge opp Rambøll‑rapporten og den nylig inngåtte samarbeidsavtalen mellom KS og departementet, som er en del av det arbeidet som skal sikre at stat og kommune trekker i samme retning.

Barnevernsreformen av 2004 er kommet nærmere realiseringen av de målene som da ble trukket opp. Å starte opp kommunale forsøksprosjekt i den hensikt å utfordre den statlige barnevernsmodellen nå når det statlige barnevernet er i ferd med å realisere reformens mål, synes vi er uheldig og vil kunne gi feilaktige signaler og oppfattes som om barnevernsreformen ikke er varig.

På denne bakgrunn rår komiteen til at forslaget om å gjenopprette og utvide forsøksordningen med kommunalt ansvar for barnevernstjenestene avvises.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:12:44]: Jeg vil først få lov å takke forslagsstillerne for å holde fokus på barnevernet. Det er viktig, og vi kan ikke tillate oss å la det surre og gå for egen maskin. Altfor mange enkeltsaker som vi stortingsrepresentanter får kjennskap til, viser at det fremdeles slett ikke fungerer som det skal i barnevernet i Norge.

Den store barnevernsreformen er nå inne i sitt femte år. Det skulle tilsi at man har fått en viss oversikt over hvorvidt reformen er vellykket eller ikke. Man har siden reformen trådte i kraft 1. januar 2004 tilført det statlige barnevernet en økning i budsjettene på over 1 milliard kr. Det arbeider 5 000 mennesker i det statlige barnevernet, og stadig flere av de private institusjonene legges ned.

Vi hører historier om barn som sendes langt av gårde for å bo på institusjon. Vi hører om barn og unge som ikke får bo på de institusjonene de har funnet seg til rette på, fordi de er private og derfor ikke på listen av de institusjonene fylkene og kommunene har fått beskjed fra det statlige barnevernet om å bruke.

Jeg skal ikke svartmale, for jeg vet at det gjøres et formidabelt arbeid i barnevernstjenesten ute i kommunene. Svært mange barn får hjelp og oppfølging; det er ikke det kommunale barnevernet jeg vil til livs. Det som bekymrer meg, er at fagteamene ikke fungerer tilfredsstillende og slett ikke tilbyr hjelp til de små kommunene som de var ment å hjelpe.

De regionale statlige barnevernskontorene kommer med uttalelser i enkeltsaker som gjør at uansett hvor godt kjennskap det kommunale barnevernet har til det enkelte barn, blir de overkjørt av det statlige barnevernet. Hvor mange av de 5 000 som arbeider i det statlige barnevernet det er som har direkte kontakt med barn, vites ikke, men at en del av problemet kan ligge her, er helt sikkert.

Fremdeles kan vi lese i Riksrevisjonens rapport at det statlige barnevernet sliter med økonomisk styring. Når man hører om enkeltsakene rundt om i landet, kan det være liten tvil om at likebehandling er det slett ikke, selv om dette var en av hovedgrunnene for reformen, i tillegg til den økonomiske styringen og et godt samarbeid med kommunene.

De rapportene vi får tilbake, viser at ingen av de intensjonene er oppfylt. Det er barna som rammes. Ja, det er de mest sårbare av alle barn som rammes. De flyttes, og de feilplasseres. De oppfatter at de ikke har noen egenverdi, de transporteres fra det ene stedet til det andre. Ofte har disse barna hatt uforutsigbare liv før staten fikk omsorgen for dem, og jammen ser det ut som om staten ikke har annet å tilby enn uforutsigbarhet den heller.

Vi er enig med representantene som foreslår å gi kommunene mer ansvar, men vi har en helt annen tilnærming til dette. Vi ønsker at pengene skal følge barnet, men at det er kommunene som bestemmer hvilke løsninger som skal velges for det enkelte barn. Men like fullt skal barnevernet være et statlig ansvar. Derfor har vi forslag om dette.

Fremskrittspartiet ønsker å reformere barnevernet fullstendig, og det er gledelig at Regjeringen delvis er på den linjen vi har lagt oss på. Men fremdeles er det langt igjen. Det som kanskje frustrerer meg aller mest, er hvordan statsråden de siste ukene har uttalt i media at det kommunale barnevernet skal få mer makt, at fosterforeldre skal få bedre oppfølging osv., samtidig som hun i brevet som ligger i saken, er bekymret for at representantforslaget kan gi inntrykk av å svekke reformen, mens statsråden stadig endrer både innhold og intensjon i den samme reformen. Det kan oppfattes som selvmotsigende, særlig med tanke på at i alle fall ett av forslagene som statsråden nå kommer med, ble behandlet i Stortinget i 2007–2008 og da ikke fikk noen støtte fra regjeringspartiene. Så hva som har skjedd i løpet av et halvt års tid, vet ikke jeg, men noe er det. Jeg håper bare at Regjeringen nå også ser på alle de andre forslagene fremmet av opposisjonen i denne perioden om tilsyn, om ettervern, om avvikling av fylkesnemndene osv.

Jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Olemic Thommessen (H) [12:17:30]: Forsøksordningen med lokalt ansvar for barnevernet i Trondheim ble iverksatt mens Høyre satt i regjering. Begrunnelsen for forsøksordningen var å finne ut om det er hensiktsmessig å gjøre endringer i systemet for å løse noen av de problemene vi i dag ser at systemet sliter med. Trondheimsforsøket har vist oss at kommunalt selvstyre har gitt ønskede resultater på de overordnede mål som gjelder for hele barnevernet.

Barn og unge i Trondheim kommune har fått tidlig hjelp, og de har fått tilpasset hjelp. Samordningen mellom de ulike tjenesteyterne og helhetlige tiltakskjeder har som en del av forsøksordningen fungert meget bra. Den faglige kompetansen i barnevernet har vært av høy kvalitet fordi det har vært mulig å ha en spennende karriereutvikling lokalt. De konflikter vi ser mellom kommunalt og statlig barnevern over hele landet, har naturlig nok Trondheim ikke måttet bruke ressurser på, og det har vært stort fokus på mangfoldet i tjenestetilbudet. Trondheim kommune ligger nå helt i front når det gjelder å tilpasse tiltakene til det enkelte barn.

Etter at forsøksordningen ble igangsatt, har vi sett et stort politisk engasjement for barnevernet i Trondheim. Dette har bidratt til politisk vilje til å øke innsatsen i barnevernet utover det andre kommuner gjør. Trondheim kommune ønsket å gå videre med forsøksordningen de hadde, og så vel Kommunenes Sentralforbund som barneombudet har, med adresse til samarbeidsproblemene mellom det kommunale og det statlige barnevernet, gitt klart uttrykk for bekymring for at Trondheimsprosjektet ble avviklet. Det er med andre ord bare barne‑ og likestillingsministeren som mener at denne avviklingen er fornuftig, nå også med følge av regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti. Vi hadde håpet at disse partiene hadde sett behovet for kunnskap med flere nyanser og erfaringer som kunne brakt oss videre inn i en reform som åpenbart sliter.

Store reformer, slik den vi har i barnevernet, skal få den tid de trenger til å bli implementert. Det kan ikke være slik at man slutter å tenke alternativt og vraker gode ordninger for å gjennomføre reformer med åpenbare svakheter, slik vi nå ser i barnevernet. Denne saken viser tydelig manglende politisk handlekraft når det gjelder å utfordre de svakheter som ligger i reformen, og å utnytte de mulighetene til forbedringer som kunne ligget i forsøksordninger.

Statsråden viser til at det overordnede målet med barnevernsreformen er å sikre at alle barn får likt tilbud i hele landet. Intet tyder på at reformen har lyktes med dette. I Høyre kan vi akseptere forskjeller hvis disse bidrar til at det stadig arbeides for bedre tilbud for alle. Det er tross alt bedre at det i noen kommuner og regioner gis et bedre barnevernstilbud enn i andre deler av landet, hvis alternativet er at alle barnevernsbarn får det samme tilbudet og dette viser seg å være et dårligere tilbud.

Høyre er alvorlig bekymret over at stadig flere barn har behov for barnevernstiltak. Høyre er også meget bekymret over den sterke statlige styringen i barnevernet. For Høyre er det viktig at de beslutninger som tas om barns fremtid, skal tas i nærhet til det barn saken gjelder, og dette barnets foreldre. Det er etter Høyres mening viktig at kommunepolitikerne ser det enorme ansvar som ligger i å sikre et godt barnevernstilbud. Men her har nok Høyre større tillit til våre lokale politikere enn det vi ser fra Regjeringens side.

Høyre hadde ønsket kommunale forsøksordninger som kunne vært tilpasset en stor kommune, slik det er gjort i Trondheim, og også en pilot som hadde vært knyttet til samarbeidsrelasjoner mellom en rekke små kommuner, slik vi nå ser tilløp til innenfor det kommunale barnevernet. Det ville ha gitt oss interessante erfaringer om hvordan vi kunne bedre kontaktflaten og overgangen mellom det kommunale og det statlige barnevernet som vi nå ser fungerer ganske dårlig. Vi har mange saker og mange innspill som forteller oss at det kommunale barnevernet sliter med å få de tiltakene de mener er riktig for barna. Slik bør det ikke være.

Med dette tar jeg opp det forslaget som Høyre har fremmet.

Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har tatt opp det forslaget han refererte til.

May‑Helen Molvær Grimstad (KrF) [12:22:24]: Det denne saka dreier seg om, er overordna sett kva som fungerer, og kva som ikkje fungerer i barnevernet i dag.

Frå Kristeleg Folkeparti si side legg vi ikkje prestisje til grunn og seier at forvaltingsreforma er heilag eller urikkeleg fordi vi sat i departementet då ho blei innført. Reforma var nødvendig, og det er bortimot fem år sidan ho blei sett i gang. Alle reformer må følgjast over tid, og ein må ta nødvendige grep undervegs når ein ser at ikkje alt fungerer optimalt. Det er akkurat det Høgre peiker på i dette forslaget: Alt fungerer ikkje heilt optimalt i barnevernet i dag.

Men Kristeleg Folkeparti meiner ikkje at løysinga er å gå bort frå reforma og ordninga som vi har i dag. Vi meiner at det på det noverande tidspunktet er viktig å halde fram med arbeidet for å få den eksisterande ordninga til å fungere betre. Men det er svært viktig at dei elementa der det ikkje fungerer godt nok i dag, blir tekne tak i og forbetra.

Vi får stadig signal om at samarbeidet mellom det statlege og kommunale barnevernet er for dårleg, og at dette får uheldige konsekvensar for barn og unge. Kristeleg Folkeparti meiner at statsråden må sørgje for at det statlege og kommunale barnevernet arbeider betre saman.

Rambøll Management har utarbeidd ein rapport som tek for seg erfaringane kommunane har med fagteama. Dei trekkjer fram ei rekkje tiltak som kan skape betre samarbeidsforhold. Vi håper at arbeidet Bufdir gjer for å følgje opp dette, vil gi gode resultat, og vi ber statsråden halde komiteen orientert om arbeidet på ein høveleg måte.

Så litt om anbodsproblematikken. Brennpunkt‑programmet som NRK sende tidlegare i haust, illustrerte ein situasjon som vi ikkje ønskjer i barnevernet vårt. Stadig fleire rus‑, omsorgs‑, barneverns‑ og rehabiliteringsplassar blir lagde ut på anbod. Ideelle aktørar bruker ord som «maktarroganse» og «einsidig fokus på økonomi» når dei omtaler regionkontora i Barne‑, ungdoms‑ og familieetaten. I barnevernet er det mange ideelle tenestetilbydarar som ikkje driv for å tene pengar, men for å tene andre. EØS‑avtalen opnar for at det offentlege kan gjere unntak frå anbod for ideelle organisasjonar som driv helse‑ og omsorgstenester utan kommersielle formål. Like fullt blir stadig fleire rus‑, omsorgs‑, barneverns‑ og rehabiliteringsplassar lagde ut på anbod – dette trass i at den raud‑grøne regjeringa gjekk til val på ikkje å setje bestemor ut på anbod.

Nabolanda våre, Sverige og Danmark, utnyttar i stor grad det rommet som EU‑reglane gir for unntak for denne typen tenester. Men ikkje Noreg. Med to nei‑parti går Regjeringa lenger enn ho må for å tekkjast EU og marknadskreftene. Derfor er det viktig at vi no får endra dette, og at ein ikkje kjører ei så knallhard konkurranseutsetjing.

Vi er glade for at fleirtalet i komiteen er med på å understreke at forvaltingsreforma ikkje gjekk ut på å setje barn og ungdom ut på anbod. Vi er glade for at fleirtalet i komiteen er samd om at konkurranse ikkje alltid er eit formålstenleg verkemiddel. Enkelte sektorar og område er ikkje nødvendigvis eigna for konkurranseutsetjing. Barn må få det tilbodet som er best tilpassa dei, og økonomiske prioriteringar skal ikkje vere avgjerande for kva tilbod barna får. Ei god barnevernsteneste har som vilkår at dei som har det daglege ansvaret, kan basere seg på god tid til planlegging og trygge rammer. Barnevern passar derfor dårleg for tradisjonell anbodskonkurranse.

Kristeleg Folkeparti meiner ideelle organisasjonar som yter helse‑, omsorgs‑ eller barnevernstenester, må få unntak frå kravet om anbod, anten det er staten eller kommunen som skal skaffe tenestene. Fleirtalet i komiteen peiker også på heimelen for unntak som ligg i lov om offentlege kjøp, og oppmodar til bruk av denne for institusjonar innanfor barnevernet. Statsråd, vi meiner det er viktig at dette blir følgt opp.

Kristeleg Folkeparti har ein visjon om eit samfunn prega av livskvalitet og fellesskap, eit samfunn der konkurranse og økonomi er verkemiddel, men ikkje målet, og eit samfunn der vi bryr oss om kvarandre, der alle i ein vanskeleg livssituasjon blir behandla som medmenneske og med omsorg. Vi håper at Regjeringa deler den visjonen og raskt stoppar konkurranseutsetjing når det gjeld både rusmisbrukarar og barnevernsbarn, som er tema her.

Det er viktig med ein god offentleg diskusjon om barnevernet både her på Stortinget, i media og elles i samfunnet. Men vi må aldri gløyme å sjå alt det gode arbeidet som blir gjort. Kvar einaste dag gjer tusenvis av tilsette i barnevernet ein kjempeinnsats. Dei ser enkeltmennesket, og dei hjelper enkeltmennesket.

Magnhild Eia (Sp) [12:27:49]: Barnevernsreformen har knapt fått virke i fem år, og bare én av seks søkere fikk til slutt godkjent og dermed gjennomført oppgavedifferensiering på barnevernsområdet. Likevel konkluderer et mindretall i familie‑ og kulturkomiteen, Høyre og Venstre, med at det nå er et rett grep å gjenopprette og videreføre forsøksordningen med et lokalt totalansvar for barnevernstjenesten.

Det var Bondevik II‑regjeringen som stod i bresjen for reformen, og det er etter min mening oppsiktsvekkende at både Høyre og Venstre så kort tid etter reformen ser ut til å ha mistet troen på sitt eget prosjekt. På bakgrunn av ett enkelt forsøk trekkes, slik jeg ser det, forhastede og lite nyanserte konklusjoner. Resultatet av dette ene forsøket opphøyes til et lysende eksempel på hvor rett det er å berede grunnen for nye reformer på området, og det gis utelukkende ros, uten at jeg kan se at dette har belegg i departementets evaluering og brev til komiteen.

Det skal likevel ikke underslås at Trondheim kommune allerede hadde et godt fungerende barnevern på kommunalt nivå før forsøket, med høy kompetanse, og der en i lengre tid hadde jobbet med samarbeid på tvers av ulike tjenester. Mindre bruk av institusjonsplasseringer og mer bruk av hjemmebaserte tiltak og fosterhjem har imidlertid lenge hatt bred faglig og politisk tilslutning. Men til forskjell fra resten av landet hadde Trondheim kommune i forsøksperioden en økning i institusjonsbruk. I tillegg hadde de problemer med å ha det rette tilbudet tilgjengelig for den enkelte til enhver tid når behovet var til stede. Kommunen maktet heller ikke selv å utvikle og tilby et differensiert og godt nok tilbud og måtte kjøpe flere tjenester fra det private, kommersielle markedet.

Senterpartiet er imidlertid glad for at Kristelig Folkeparti står fast ved reformen. Nå er det først og fremst viktig å gi tydelig signal som ikke undergraver reformen, eller skape usikkerhet rundt om denne er ment å være av varig karakter. Samtidig skal vi offensivt gripe tak i de forhold som ikke fungerer godt nok så langt. Det vises for øvrig til anbefalingene i Rambøll‑rapporten. En sektor som settes i spill og gis utrygge rammevilkår, leverer erfaringsmessig sjelden optimale tjenester. Ifølge departementet har det siden reformen trådte i kraft, heller ikke kommet ønsker om eller forslag om en reversering eller endring av reformen.

På komitéreisen sist måned ble vi gjennom en representant for fylkesmannen i Sogn og Fjordane orientert om at det ikke hadde vært de store samarbeidsproblemene mellom kommunene og Bufetat på Vestlandet. Det tilsier at det ikke er selve organiseringen som skaper kompetansestrid og konflikter mellom forvaltningsnivåene. Én forklaring her kan være at det fylkeskommunale apparatet, inkludert ledelse, i hovedsak flyttet direkte over i det statlige Bufetat. En har dermed oppnådd å beholde den tidligere nærhet til kommunenivået samtidig som en har styrket kompetanseoverføringen og veiledningen mot kommunene.

Senterpartiet var imot helsereformen og statliggjøringen av helsepolitikken. Men gjennomføringen av helsereformen måtte nødvendigvis føre til at tilgrensede tjenester med bred samarbeidsflate fulgte med etter hvert. Det tar vi til etterretning. Så lenge et flertall fortsatt ønsker å gi denne organiseringen tid, mener Senterpartiet at fokus først og fremst må rettes mot innholdet og kvaliteten i tjenestene som gis, og bidra til ro, trygghet og stabile rammevilkår både for de over 4 000 ansatte og de mange tusen barnevernsbarn og ‑ungdommer som berøres. Fremskrittspartiet avgrenser utfordringene i barnevernet til et spørsmål om øremerking og økonomiske modeller. Også det mener Senterpartiet er en farlig avsporing, som flytter fokuset bort fra å gjøre de tjenestene vi har, bedre.

Det argumenteres fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre for at det ikke kan bety noe for det øvrige barnevernstilbudet i landet om noen store kommuner får et helhetlig totalansvar for barnevernet i sine kommuner. Isolert sett kan store kommuner ivareta et slikt ansvar, men Senterpartiet ønsker ikke at generalistkommunen skal utvannes, og der noen få store eller flere små i et interkommunalt samarbeid skal få utvidet ansvar på enkelte områder. Det at så få søkte om oppgavedifferensiering før reformen, er i seg selv et signal om at bare få kommuner følte seg kompetente til å gå inn i et slikt totalansvar. Mange små kommuner har gjort den erfaring at å inngå i interkommunale samarbeid på det kommunale barnevernsområdet har gitt faglige gevinster, men blitt atskillig dyrere enn forespeilet. Det er åpenbart at en desentralisering av myndighet og ressurser ikke bare ville tappet Bufetat for faglige ressurser, men også raskt ville blitt en ineffektiv bruk av sektorens samlede økonomiske ressurser.

Til slutt: Senterpartiet vil understreke at det tross alt fortsatt er kommunene som er de viktigste aktørene på barnevernsområdet. Det er her hovedansvaret for det forebyggende arbeidet ligger, og her de første vurderingene av rett hjelp til rett tid foretas. Den flerårige satsingen på kompetanse og kunnskapsstyrking i det kommunale barnevernet fram til 2011 og utvikling av tilbud om etter‑ og videreutdanning er følgelig der fokuset bør ligge akkurat nå – altså ikke flere nye eksperimenter, strukturendringer eller reformer. Muligheten for god kompetanseutvikling, faglig utvikling og et godt forankret samarbeid med relevante tjenester taler dessuten for opprettholdelsen av en sterk, samlet barne‑, ungdoms‑ og familieetat.

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:33:45]: Jeg ønsker ikke å bidra til flere forsøk med mer omfattende lokalt ansvar for barnevernstjenestene. Å stimulere til flere slike forsøk vil ikke styrke prinsippet om et like godt tilbud over hele landet for dem som har behov for hjelp fra barnevernet.

En av hovedmålsettingene ved barnevernsreformen har vært å utjevne de store forskjellene i tilbudet som eksisterte da fylkeskommunen hadde ansvaret. Derfor var det en viktig reform som ble igangsatt av den forrige regjering.

Ved å gjøre annenlinjetjenesten statlig har vi hatt muligheten til å bygge ut en tjeneste som i større grad sikrer et likeverdig tilbud og større grad av kvalitet. Ved å samle all kompetanse i én og samme etat, har vi også hatt muligheten til å bygge opp en høy og variert kompetanse og et mangfoldig tilbud for det enkelte barnevernsbarn. Et stort og viktig satsingsområde innenfor det statlige barnevernet har vært faglig oppdatering og videreutvikling. Det er satt i gang store forsknings‑ og utviklingsprosjekter, som har ført til ny kunnskap og et utvidet tiltaksapparat over hele landet.

Trondheim kommune var den eneste kommunen som fikk innvilget oppgavedifferensieringsprosjekt da staten overtok fylkeskommunens oppgaver på barnevernsområdet i januar 2004. Forsøk etter forsøksloven kan godkjennes for en periode på inntil fire år. Forsøksperioden kan forlenges ytterligere inntil to år. Dersom det er planlagt reformer i samsvar med forsøket, kan forsøksperioden forlenges fram til reformen trer i kraft. Hensikten med forsøk er at det skal bidra til forvaltningsutvikling. Men det er lite hensiktsmessig å godkjenne et forsøk dersom det er uaktuelt å fortsette. Evalueringen av forsøket i Trondheim viste både positive og mindre positive resultater. Blant annet hadde Trondheim kommune, til forskjell fra resten av landet, økning i institusjonsbruken. Trondheim hadde ikke selv et differensiert tilbud tilpasset det enkelte barn eller den enkelte ungdom i barnevernet. Utviklingen i utgifter var også noe høyere i Trondheim enn i resten av landet. Samtidig har Trondheim gjort en god innsats når det gjelder satsing på hjemmebaserte tiltak. På grunn av at kommunen hadde ansvar for både første‑ og annenlinjetjenesten, har det vært enklere å sette i gang det som er en mellomting mellom kommunale hjelpetiltak og tiltak på annenlinjenivå. Tiltakene ble satt i verk fordi samarbeidet mellom enhetene i kommunen fungerte godt. De gode erfaringene Trondheim hadde, må vi ivareta og bruke i videreutvikling av det statlige barnevernet. Jeg vet at det arbeidet allerede er i gang.

Til sist ønsker jeg å framheve viktigheten av en god dialog mellom storbyene og det statlige barnevernet. Denne dialogen kan bli bedre. Dette jobbes det aktivt med, bl.a. gjennom vårt samarbeid med Kommunenes Sentralforbund. Det statlige og kommunale barnevernet må jobbe sammen om det som er vår aller viktigste oppgave, nemlig å hjelpe utsatte barn og unge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:37:04]: Vi har fått en redegjørelse fra statsråden nå om ting som virker – og virker bra. Det er greit. Men det er også ting ved denne reformen som ikke virker bra, som vi må ta tak i. Mitt spørsmål til statsråden er rett og slett: Kommer det en evaluering av denne reformen snart?

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:37:26]: Vi skal evaluere denne reformen. Vi har evaluert deler av den, som viser at noe har gått i riktig retning. Vi har fått et mer jevnbyrdig tilbud, men finansieringen av den var da den ble iverksatt, ikke god nok. Det er også viktig å se på kvaliteten i tilbudet, og det er det denne diskusjonen i salen i dag også handler om. Det må vi også evaluere og se om de målene som vi satte oss, er oppfylt.

Olemic Thommessen (H) [12:38:03]: Jeg har forstått at statsråden ikke vil i vei med noen nye forsøksordninger verken på den ene eller andre måten i forhold til kommunene. Likevel er det altså slik at vi får ganske mange tilbakemeldinger fra det kommunale barnevernet om veldig konkrete samarbeidsproblemer. Statsråden var inne på økningen i institusjonsbruk som en negativ side ved Trondheims håndtering av barnevernet. Det er et tema som f.eks. ofte kommer opp – en direkte uenighet om institusjons‑ eller fosterhjemsplassering. På komitéreise i Møre og Romsdal, f.eks., var vi innom en rekke forskjellige temaer som avdekket uenighet mellom kommunalt barnevern og den statlige motsatsen. I statsrådens innlegg kan jeg ikke si jeg noterte meg hva statsråden tenker å gjøre med dette. Det kan være slik at statsråden ikke tror at dette er en problemstilling. Men hvis hun tror det er en problemstilling, ville det være svært interessant å høre litt mer konkret hva hun tenker å gjøre med det.

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:39:11]: Samarbeidet mellom det kommunale og statlige barnevernet kan bli bedre. Derfor har vi underskrevet en samarbeidsavtale med Kommunenes Sentralforbund med tanke på å styrke det arbeidet, som ikke fungerer godt nok i alle kommuner. I tillegg har vi etablert et tvisteløsningsorgan som kan gå inn og fatte avgjørelser i de tilfellene hvor det er uenighet. Og vi oppfordrer til samarbeidsavtaler mellom etaten og kommunene, for vi ser – som Olemic Thommessen også er inne på – at det ikke fungerer så godt alle steder som det vi hadde håpet.

May‑Helen Molvær Grimstad (KrF) [12:39:51]: Ei av målsetjingane med reforma er å sikre eit likeverdig tilbod over heile landet. Vi veit at det i nokre fylke eller regionar kan vere god tilgang på institusjonsplassar, andre plassar kan det vere dårleg tilgang. Når det gjeld målsetjinga om at ein skal sikre barn eit likeverdig tilbod, lurer eg på kva har statsråden tenkt å gjere. For å illustrere det: Dersom ein bur på Søre Sunnmøre og har behov for ein institusjonsplass for eit barn under tolv år, må dette barnet reise til Trøndelag. Det vil seie at ein må reise med fly, og det er ei dagsreise unna når pårørande skal besøkje barna og halde kontakt med dei. Dette er problematisk. Kva vil statsråden gjere for å sikre – der ein ikkje kan bruke fosterforeldre, og der ein må ha institusjonsplass – at barn ikkje må reise så langt og unngå så lange avstandar, når det er føremålstenleg å vere nær familien?

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:40:54]: Det er et helt klart mål med reformen at man skal få tiltak, enten det er fosterhjem eller institusjonsplass, i nærheten av det miljøet man kommer fra. Ikke minst for barn som bor i Nord‑Norge, har vi sett at vi har hatt noe mer etablering av institusjoner i disse områdene, og det har ført til at færre må reise så langt. Det er helt klart en målsetting å få, i sterkere grad, et tilbud i nærheten av der man kommer fra. Da er det ikke minst viktig å få flere fosterhjem. Jeg vet at representanten i mange tilfeller i denne salen har vært opptatt av vilkårene for de statlige fosterhjemmene. Nå har vi endelig fått en avtale. Jeg tror det kommer til å føre til at flere ønsker å påta seg denne viktige oppgaven, og da kan vi i sterkere grad legge til rette for tiltak i nærheten av det enkelte barns miljø.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:42:06]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet en gang til. Men representanten Eia kom med noen påstander som var så uhyrlige at jeg ikke kan la dem stå uimotsagt. Representanten sa bl.a. at Fremskrittspartiet gjør barnevernet til «økonomiske modeller». Det er i beste fall historieløst, og i verste fall en påstand som bør stå for representanten Eias egen regning. For er det noe vi har kjempet for, så er det barnas rett og de svakestes rett. Innerst i våre hjerter fører vi en kamp for disse barna. Helt fra representanten John I. Alvheims tid har vi kjempet for at de barna skulle få det best mulig. Når man da sier at Fremskrittspartiet gjør barnevernet til «økonomiske modeller», ja da faller det nesten på sin egen urimelighet.

At Senterpartiet ikke lytter til kommunene sine, er jo også ganske oppsiktsvekkende. For kommunene som vi har kontakt med, snakker om samarbeidet med fagteamene som ikke godt nok, særlig de små kommunene. Det var jo intensjonen at de skulle være en hjelper for de små kommunene, hvor det kanskje var bare én ansatt. De når ikke gjennom. Det er altfor mye møtevirksomhet i fagteamene, og man kommer rett og slett ikke til orde. Og når da representanten Eia viser til at fylkesmannen i Sogn og Fjordane sier at det ikke er noen samarbeidsproblemer på Vestlandet, vel da har ikke fylkesmannen i Sogn og Fjordane vært på reise rundt i kommunene verken i Hordaland eller i Møre og Romsdal. Der hørte vi andre historier. Til og med statsråden sier at samarbeidet mellom det statlige barnevernet og det kommunale barnevernet kan bli bedre.

Jeg håper ikke representanten Eias historieløse syn på hva Fremskrittspartiets syn på barnevern er, blir stående. Og når også statsråden tar inn over seg at det er samarbeidsproblemer mellom det statlige og det kommunale barnevernet, regner jeg med at det kommer til å bli tatt noen grep i håp om å få bedret samarbeidet.

Magnhild Eia (Sp) [12:44:58]: Jeg bestrider ikke Fremskrittspartiets engasjement når det gjelder barnevernet. Men det jeg pekte på, var at løsningen på utfordringene avgrenses til å bli et spørsmål om økonomiske modeller og øremerking. Og der er vi helt uenige. Vi mener at løsningen ligger i å jobbe videre med den rammen som vi har nå, og skape ro rundt organiseringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.