Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:39:11]: Som representanter får vi mange henvendelser fra enkeltpersoner om de sakene som de er opptatt av. Det er en viktig del av jobben vår å være lydhør for de utfordringer som enkeltmennesker møter. Mange tar opp hvordan gjeldende lov‑ og regelverk på ulike områder slår ut i deres tilfelle, og mange – av høyst berettigede grunner, synes jeg – foreslår endringer. På den måten kan vi se hvordan de ulike lovene slår ut i praksis, og forbedre dem.

En gruppe personer som jeg har fått henvendelser fra, er kvinner som har dette til felles: I mange år valgte de, mer eller mindre frivillig, å ta ansvar hjemme for egne barn. Samtidig jobbet mannen utenfor hjemmet og tjente penger til seg selv og sin familie. Begrunnelsen for denne arbeidsdelingen var at det var behov for å ha en hjemmearbeidende, og siden mannen hadde høyest inntekt, ble det han som fortsatte yrkeskarrieren. Men en konsekvens av dette var naturlig nok at det var mannen som tjente opp lønn og pensjonsrettigheter. Så lenge ektefellene holdt sammen, var det ikke noe stort problem. Inntektene ble uansett brukt til beste for hele familien. Men dessverre er det også i den eldre generasjonen ekteskap som ryker. Det er kvinner som opplever å sitte med en minstepensjon i dag fordi mannen tok med seg alle sine pensjonsrettigheter da samlivet ble brutt. Det er bittert, når kvinners ulønnede omsorgsinnsats var avgjørende både for at hjemmet skulle fungere, og for at mannen kunne ofre seg helt og fullt for egen yrkeskarriere.

Dette understreker betydningen av å legge til rette for at omsorgsansvaret deles likt, at vi legger til rette for at omsorgsansvar og yrkeskarriere kan kombineres for både kvinner og menn, og at vi har en aktiv politikk for høy yrkesdeltakelse av begge kjønn. Det er jeg fullt og helt enig i. Men vi skal fortsatt ha en grunnleggende respekt for enkeltmenneskers og enkeltfamiliers valg av omsorgsform. Og enda viktigere i denne saken: Det løser ikke noe som helst av den urettferdigheten som flere kvinner faktisk opplever, og vi må ta den reelle situasjonen på alvor. En aktiv likestillingspolitikk i arbeidslivet kan ikke bli noen unnskyldning for passivitet når det gjelder likestillingen i pensjonspolitikken.

Egentlig burde det være en selvfølge at en tok hensyn til pensjonsordninger ved skiftet i en skilsmissesituasjon. Andre formuesposter som er opparbeidet i løpet av ekteskapet, blir jo delt, men det gjelder ikke pensjonsrettigheter.

I den forrige stortingsperioden arbeidet den daværende regjeringen med dette problemet. Den lovte at den ville se nærmere på hvordan en kunne gjennomføre praktiske forandringer i ekteskapsloven, slik at det ble tatt hensyn også til pensjonsrettigheter ved skilsmisse. Et bredt stortingsflertall syntes at dette var viktig, og støttet ønsket om videre arbeid med dette. Det samme flertallet så at det ikke var hensiktsmessig eller praktisk mulig å legge fram forslag om deling av pensjonsopptjening i folketrygden.

I ekteskapsloven § 61 b står det bl.a.:

«Hvis en ektefelles uttak fører til at den andre ektefellen blir urimelig dårlig stilt, kan han eller hun tilkjennes et beløp for å hindre dette.»

Dette praktiseres i liten grad. En kan fremdeles hevde at en av partene blir urimelig dårlig stilt, ti år etter at denne loven ble vedtatt.

Dagens regjering har vært veldig opptatt av ekteskapsloven, men dessverre, etter min mening, av feil problemstilling. Alle kreftene har vært satt inn på å forandre selve forståelsen av hva et ekteskap er. Hvordan det går med arbeidet for å få til et mer rettferdig system for deling av pensjonsrettigheter, er jeg mer usikker på.

Det er en økende utålmodighet blant de kvinner som etterlyser rettferdighet i pensjonsspørsmålet etter et samlivsbrudd. Hva blir faktisk gjort? Kan vi vente noen politiske initiativ fra Regjeringen?

Opprinnelig var denne interpellasjonen stilt til barne‑ og familieministeren. Jeg ønsket å utfordre henne som likestillingspolitisk ansvarlig statsråd til å sette denne saken høyt på agendaen. Nå er ikke de kvinner som velger ulønnet omsorgsansvar over lengre tid, den gruppen som Regjeringen ofrer mest tid og tiltak på. Det er muligens en gruppe som har valgt feil, etter Regjeringens syn. Jeg håper likevel at også Regjeringen ser at dagens praktisering av hvordan pensjonsrettighetene tas hensyn til, eller snarere ikke tas hensyn til ved skifte av felleseie, har en dårlig kvinneprofil. Og da er det helt åpenbare spørsmålet: Hva kan gjøres med det? Derfor er jeg egentlig glad for at det er justisministeren som besvarer interpellasjonen. Det er jo hans departement som iallfall tidligere har jobbet med dette. Da Kristelig Folkeparti satt i regjering, vet vi at det ble arbeidet med denne saken. Vi er ikke like sikre på hva som gjøres, og hvilke ressurser som den sittende politiske ledelse i departementet har avsatt til saken i dag. Det er bakgrunnen for interpellasjonen.

Jeg håper at statsråden har et positivt svar. Da skal han få ros fra undertegnede representant. Men først vil jeg høre svaret.

Statsråd Knut Storberget [13:45:46]: Jeg takker for interpellasjonen. Jeg vet ikke om jeg når opp i forhold til det å få ros, for dette er jo et komplisert spørsmål med mange argumenter for og imot. Men sjølve grunnholdningen og hensynet til dem som bl.a. driver usedvanlig viktig omsorgsarbeid hjemme, har jeg full forståelse for.

Regjeringa er derfor opptatt av at kvinner eller menn som har påtatt seg omsorgsoppgaver i hjemmet, ikke skal stå på bar bakke ved en eventuell skilsmisse. Rettferdighetshensyn taler for at verdien av en hjemmearbeidende ektefelles innsats også skal tas med når ektefellenes formue skal deles. Derfor er også hovedregelen at en kvinne eller mann som påtar seg omsorgsoppgaver i hjemmet, blir deleier i de verdiene som skapes av den andre ektefellen under ekteskapet når omsorgsarbeidet har gjort det mulig for den andre ektefellen å skape disse verdiene. Det er denne regelen som går under navnet «husmorsameie», og som i dag er lovfestet i ekteskapsloven § 31 tredje ledd.

Pensjonsrettigheter holdes imidlertid i utgangspunktet utenfor delingen ved skifte av felleseie, noe det er flere grunner til. Pensjonsrettigheter skiller seg fra andre typer formuesgoder som ektefellene skal dele på skiftet, ved at det dreier seg om verdier som kommer på rettighetshaverens hånd først en gang i framtida og på de vilkår som følger av pensjonsordningen. Med andre ord kommer de først på rettighetshaverens hånd når – og hvis – han eller hun når pensjonsalder. Skal verdien av en pensjonsrettighet deles med den andre ektefellen, blir det altså tale om en overføring til den andre ektefellen av verdier som den pensjonsberettigede ektefellen ennå ikke har på sin hånd, men muligens vil få utbetalt en gang i framtida.

Et krav om overføring av en andel av verdien på skiftet kan derfor medføre et likviditetsproblem for rettighetshaveren. I den sammenheng må man ha med seg at pensjonsrettigheten kan utgjøre den største eller en av de største verdiene i et felleseiebo. Det er ikke gitt at ektefellen er i stand til å reise tilstrekkelig kapital eller lånefinansiere de nødvendige midlene. Noe spissformulert kan det dermed hevdes at en regel om deling av pensjonsrettigheter begrenser adgangen til å kunne gjennomføre en skilsmisse for dem som ikke har økonomi til å betale ut den andre ektefellen for verdien av pensjonsrettigheten. Etter mitt syn reiser det seg betydelige prinsipielle betenkeligheter med å innføre en ordning som innebærer at en ektefelle som ønsker å skille seg, kan komme opp i en situasjon hvor vedkommende rent faktisk ikke er i stand til å gjennomføre skifteoppgjøret i samsvar med lovens bestemmelser.

En løsning kunne være at deling av pensjonsrettighetene ble utsatt til den tid da pensjonen faktisk kom til utbetaling. Jeg anser imidlertid ikke dette som en god løsning. Ektefellene vil ha behov for å «bli ferdige» med hverandre ved en eventuell skilsmisse. Det vil kunne virke belastende å skulle ta opp igjen kontakten etter mange år, kanskje 20–30 år, for å dele pensjonsrettigheter. Ektefellene kan jo på dette tidspunktet også være gift på nytt.

I tillegg gjør det seg gjeldende tekniske problemer knyttet til beregningen av nåverdien av pensjonsrettighetene. I pensjonsmeldingen avviste Bondevik II‑regjeringa å innføre en deling av pensjonen for par – altså en deling som foregår innenfor pensjonssystemet – uavhengig av om paret er skilt eller fortsatt lever sammen. I stedet skulle det arbeides videre med sikte på å finne praktikable regler for deling av pensjon i ekteskapsloven, slik interpellanten også var inne på. Man kom vel heller ikke videre med det arbeidet under den regjeringa.

La meg her si at det ikke nødvendigvis er enklere å dele pensjon mellom par på privat basis – ofte før de blir pensjonister – enn å få til et praktikabelt delingssystem innenfor pensjonssystemet. Det er bl.a. en utfordring at man har ulike typer pensjonsordninger. Jeg viser her til forskjellene mellom innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger. Det byr på betydelige utfordringer å skulle dele verdien av en ytelsesbasert pensjon, av den grunn at det er usikkert hva pensjonsrettigheten består i på skiftetidspunktet. Eksempelvis vil pensjonen til en statsansatt tjenestemann kunne utgjøre 66 pst. av sluttlønnen når vedkommende har opptjent fulle pensjonsrettigheter. Ved skifte av felleseie før pensjonsalderen er det usikkert om vedkommende kommer til å fortsette å være medlem i Statens Pensjonskasse. Man kan da ikke vite om vedkommende vil bli godskrevet med full opptjeningstid. Videre vil man ikke på skiftetidspunktet vite hva som blir tjenestemannens sluttlønn. Fordi pensjonsstørrelsen er knyttet til disse to ukjente faktorene, byr det på store problemer å skulle dele verdien av denne ukjente faktoren på et skifte.

Det er muligens noe enklere å beregne nåverdien av innskuddet i en innskuddsbasert pensjonsordning. Men sjøl ikke for innskuddsbaserte pensjoner blir dette helt enkelt. Ofte vil innskuddene være knyttet opp til skattemessige fordeler, slik vi bl.a. kjenner det fra tidligere individuelle pensjonsordninger etter skatteloven, IPA, og den nye individuelle pensjonsordningen, IPO. Dersom disse innskuddene realiseres før pensjonsalderen, vil dette kunne medføre at de tidligere skattefradragene må tilbakebetales. Dette vil kunne virke svært urimelig. Andre innskudd kan være knyttet til vilkår som medfører at verdien blir betydelig redusert om de realiseres før oppnådd pensjonsalder. Som man skjønner: Dette er ikke helt enkelt.

De problemene jeg har nevnt her, er bakgrunnen for at ekteskapsloven § 61 bokstav b – dette er viktig for meg og også for berettigede – sier at pensjonsrettigheter kan holdes utenfor delingen av felleseiet. Hvis dette fører til at den andre ektefellen blir urimelig dårlig stilt, kan han eller hun i stedet tilkjennes en kompensasjon. Ved vurderingen av om det skal tilkjennes en kompensasjon, skal det bl.a. legges vekt på om ekteskapet har vært langvarig. Hensikten med denne regelen er å sikre spesielt en hjemmearbeidende ektefelle som etter et langt ekteskap sjøl ikke har opparbeidet seg nevneverdige pensjonsrettigheter.

Jeg nevner ellers at vi også har andre regler som vil bidra til å gi bedre pensjon til dem som bruker tid på omsorgsarbeid i hjemmet: Folketrygdloven § 3–16 medfører at man nå får pensjonspoeng for omsorgsarbeid i hjemmet. Et problem her er at eldre kvinner ikke vil være omfattet av denne regelen som i dag gjelder opptjening fra og med inntektsåret 1992. Med tida vil imidlertid denne bestemmelsen få større praktisk betydning. Arbeids‑ og inkluderingsdepartementet har i et høringsnotat til ny alderspensjon foreslått at det også skal opptjenes omsorgspoeng for omsorgsarbeid utført noe lenger tilbake i tid.

Jeg mener at dette er en rett vei å løse noen av de utfordringene interpellanten peker på, noe Regjeringa også er i gang med.

Jeg har ut fra de mothensynene jeg har redegjort for, vanskelig for å se at det er mulig å finne fram til praktikable regler i ekteskapsloven som innebærer at pensjonsrettigheter skal deles ved en skilsmisse. De nevnte innvendingene kan man ikke lovregulere seg bort fra, og etter mitt syn er det da en bedre løsning å videreføre den nåværende ordningen etter ekteskapsloven om rett til en kompensasjon for den som kommer urimelig ut, framfor en regel om at pensjonsrettigheter alltid skal deles.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:53:29]: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg lyttet intenst for å prøve å finne en positiv tilnærming. Jeg må jo si at jeg er litt i tvil om det, og synes det ble fokusert veldig mye på det som er vanskelig, at det er vanskelig å lovregulere seg bort fra denne delingen, og at det er veldig utfordrende. Jeg skjønner en del av de vanskelighetene, f.eks. at en må vente til ektefellen er pensjonist, og at mange ønsker å «bli ferdige» med forholdet, som statsråden sa, og at det er tekniske problemer. Men samtidig er jeg litt usikker, så jeg har lyst til å spørre igjen: Er det slik at saken nå er lagt på is? Det finner jeg litt merkelig, for det var jo en flertallsinnstilling som i hvert fall Arbeiderpartiet var en del av, som sa at en skulle jobbe videre med saken og finne en konkret løsning på den. Jeg vil gjerne vite om det jobbes videre med saken, og hvilket tidsaspekt det har. En må huske på at Pensjonskommisjonen også sa at de ville jobbe videre med denne saken.

Det som jeg oppfattet som positivt, var at statsråden hadde forståelse for problemene de kvinnene som har kommet i en så vanskelig situasjon, har. Vi kan jo ha ulike syn på husmoryrket, men faktum er at det har begynt å bli styrket gjennom omsorgspoeng. Det er også styrket i erstatningsrett og ved skifteoppgjør. Det er vi glad for i Kristelig Folkeparti, og vi støtter det. Men praksis viser vel at lovens intensjoner, selv om de er gode, ikke blir fulgt opp. Da er det vel vår oppgave å gjøre noe med det, og jeg håper at justisministeren vil følge det opp. Vi er enig med justisministeren – og det har vi også tidligere sagt – i at det ikke bør være en del av folketrygden, men at oppfølgingsarbeidet bør være en del av ekteskapsloven. Sett i et likestillingsperspektiv tror jeg det må være den beste løsningen, for da må også private pensjonsordninger inkluderes, og det vil ofte være bedre enn bare å ha det som er med innen folketrygden.

Statsråden sa at det var vanskelig. Mitt inntrykk er at statsråden er en uredd person som liker å ta utfordringene, og jeg håper at han nå vil gjøre det.

Statsråd Knut Storberget [13:56:31]: Det foreligger ikke noe konkret lovarbeid knyttet til ekteskapsloven når det gjelder det som er interpellantens ønsker. Men samtidig syns jeg det er vanskelig å si at dette totalt er lagt på is, fordi det er en debatt i forbindelse med pensjonssystemet vårt. Jeg viste jo til høringsnotatet som er sendt ut fra arbeids‑ og inkluderingsministeren, der bl.a. mange av de behovene som vi ser kvinner og menn som har omsorgsoppgaver hjemme, har, faktisk blir berørt. Derfor har jeg også vanskeligheter med å lukke døra helt når det gjelder å tenke i den retning som interpellanten gjør. Så det får være mitt svar med hensyn til hva man gjør, og hva slags spor man tenker etter, for jeg tror interpellanten og undertegnede ser en del av de utfordringene som er. Men fordi interpellanten i sin interpellasjon hevdet at kompensasjonsreglene i ekteskapsloven har liten eller ingen betydning i praksis, har jeg et behov for å peke på at jeg nok tror at vi har et betydelig behov for nettopp å vise til de bestemmelsene, og også vise til at vi nå har rettspraksis hvor bestemmelsen brukes, slik at man faktisk har en mulighet allerede i den loven som foreligger. Jeg viser kort til to rettsavgjørelser.

Eidsivating lagmannsrett avsa dom 28. oktober 2005. Etter 37 års ekteskap fikk mannen skjevdeling for en hytte og et bankinnskudd som ble ansett for å stamme fra arv og gavemidler. Hustruen, som hadde tatt høyere utdannelse mot slutten av ekteskapet, men som måtte regne med å bli minstepensjonist, fikk kompensasjon for mannens uttak av pensjonsrettigheter med 300 000 kr. Noe av det samme resultat ser vi også fra Eidsivating lagmannsrett 8. desember 2003. Det gjaldt et 30 år gammelt ekteskap hvor hustruen ikke hadde hatt lønnet arbeid, men hadde vært hjemmearbeidende. Hustruen ble der tilkjent halvparten av de løpende utbetalinger som kompensasjon etter ekteskapsloven § 61 og en pensjonsforsikring.

Dette viser at når domstolen blir forelagt dette, er det ikke total avvisning. Vi står altså ikke rettstomt ved nettopp denne viktige problemstillinga. Det er også viktig å peke på at mange av de problemene vi ser i saker, er av rettsteknisk og reell art, slik som at man ikke klarer å beregne det, osv. Men i de tilfellene hvor man har et langt ekteskap bak seg, og hvor man har hatt betydelige omsorgsoppgaver, og pensjonsrettighetene trer tydeligere fram, er det altså mulighet for å bruke denne regelen i ekteskapsloven, og det er det viktig å ha med seg i debatten.

Gunn Karin Gjul (A) [13:59:57]: Det er utvilsomt slik at mange kvinner blir økonomiske tapere ved samlivsbrudd. Spesielt for eldre kvinner må dette oppleves særdeles urettferdig. De giftet seg og etablerte familie i en tid da det ble forventet at mor skulle ta ansvar for barn og hjem, mens far skulle være hovedforsørger. I tillegg var det for mange kvinner vanskelig å få jobb, og denne generasjonen kvinner ble sett på som fleksibel arbeidskraft som gikk ut og inn av arbeidsmarkedet etter konjunktursvingningene.

For Arbeiderpartiet er det viktig at kvinner, og også menn, som har tatt på seg omsorgsoppgaver, ikke skal stå på bar bakke ved en eventuell skilsmisse. Dette skal det tas hensyn til ved deling av boet etter en skilsmisse.

Pensjonsrettigheter holdes imidlertid utenfor, og statsråden har i innlegget sitt gått grundig inn på hvor vanskelig det er å finne praktikable regler i ekteskapsloven som innebærer at pensjonsrettigheter skal deles ved en skilsmisse.

Noe av denne uretten kvinner er utsatt for, er nå rettet opp ved at det i dag ytes pensjonspoeng for omsorgsarbeid i hjemmet, men problemet er at eldre kvinner i liten grad vil være omfattet av denne regelen, som gjelder fra inntektsåret 1992.

Eldre kvinner kommer veldig uheldig ut, men også yngre kvinner havner i samme situasjon – dette til tross for at vår mødregenerasjon har mast på sine døtre om at de ikke må gå i den samme pensjonsfella, men sørge for å være økonomisk uavhengig.

Poenget er at størrelsen på pensjonsutbetalingene i stor grad dreier seg om likestilling, og gjenspeiler hvor langt vi har nådd til full likestilling. Dagens generasjon unge kvinner har et langt bedre utgangspunkt enn sine mødre. Det er sosialt akseptert at kvinner er utearbeidende med små barn – det finnes barnehager, arbeidstiden er regulert, kvinner er godt utdannet, og det er stor etterspørsel etter arbeidskraft. Likevel havner mange i den samme situasjon som sine mødre.

Kvinner er kjempedyktige til å stå for den løpende driften av familien, men sikrer seg ikke økonomisk. Mens menn jobber overtid, jobber kvinner deltid. Kvinner tar lange foreldrepermisjoner, menn tar korte. Sjøl om pensjonssystemet er blitt bedre og tar høyde for at mange kvinner velger omsorgsarbeid i hjemmet i en periode, kommer likevel kvinner langt dårligere ut ved en skilsmisse.

Sjøl om kvinner føler ansvar for å ta seg av barna, forutsetter en moderne ekteskapslovgivning at de også tar smarte økonomiske valg for å unngå å stå ribbet tilbake etter et brudd. Loven betrakter kvinner og menn som sjølstendige økonomiske individer, og det er i grunnen et godt utgangspunkt. For å bli økonomisk likestilt må kvinner og menn jobbe omtrent like mye, ta seg av barn og hjem omtrent like mye og betale ned omtrent likt på boliggjeld og andre faste utgifter.

I et gjennomsnittlig ekteskap som inngås når kvinnen er 30 år, mannen er 33 år og de i snitt er gift i ti år, får mannen 66 pst. av felleseiet ved skilsmisse. Hva er årsaken til det? Jo, menn tjener mer og eier mest.

Ektefeller tar gjerne beslutninger ut fra hva som er familiens beste, f.eks. at mor jobber deltid eller er hjemme. I slike tilfeller er det mulig innenfor dagens lovgivning også å sikre kvinnen økonomisk. Det kan f.eks. gjøres ved å tegne pensjonsforsikring eller ved å inngå ektepakt om at visse formuesgjenstander skal være kvinnens særeie. Men ut fra et likestillingsperspektiv ville jeg heller ha oppfordret kvinner til å sende sine menn hjem til barna og sjøl gå ut og tjene penger. For dagens unge kvinner vil måten man deler foreldrepermisjonen på ha mye å si for kvinners økonomi. Hvis kvinner velger å være lenge hjemme med barna, svekkes hennes tilknytning til arbeidslivet, og hennes lønns‑ og karrieremuligheter blir dårligere. Dette skjer oftest i en kombinasjon med at mannens karriere og lønn skyter fart.

Det er først ved en lik deling av omsorgsoppgaver og deltakelse i yrkeslivet kvinner kan unngå at mennene stikker av med hoveddelen ved en skilsmisse. Det er umulig, og heller ikke riktig, gjennom lovgivningen å regulere oss vekk fra de valg den enkelte av oss tar.

Kvinner må ta bevisste valg. Sjøl om det virker uromantisk å tegne avtaler og stille krav i ekteskap og samliv, er det enda verre å oppleve økonomisk ruin fordi man forsømte sin egen økonomi mens man levde sammen. Menn beskytter sin egen økonomi i samlivet. Det må også kvinner gjøre.

Thore A. Nistad (FrP) [14:04:56]: Dette er en interpellasjon som handler om mange forviklinger, ifølge statsrådens oppsummering. Han hadde en grundig gjennomgang av saken. Det er ikke bare ved samlivsbrudd kvinner kommer dårligere ut – også ved dødsfall kommer de dårligere ut når det gjelder pensjon, fordi vi menn dør en god del tidligere.

Mye av dette ville vært annerledes hvis vi hadde innført noe Fremskrittspartiet har foreslått gjentatte ganger, nemlig en ektefelledelt beskatning. Det er klart at staten da ville fått inn mindre toppskatt. Om én inntekt ble delt på begge to, ville staten lide litt økonomisk, men til gjengjeld ville begge parter opparbeide pensjonspoeng. Interpellanten har pekt på at det er kvinnen som er den svake parten når det gjelder dette ved samlivsbrudd. Ved ektefelledelt beskatning ville kvinnen hatt pensjonspoeng å gå til, og mannen ville hatt tilsvarende mindre. Dette har Fremskrittspartiet foreslått flere ganger, men vi har ennå ikke fått gehør for det. I sin gode redegjørelse var statsråden overhodet ikke inne på ektefelledelt beskatning.

Akhtar Chaudhry (SV) [14:06:46]: Representanten Woie Duesund tar i interpellasjonen opp et viktig likestillingstema: verdien av omsorgsoppgavene i hjemmet. I dag er det fortsatt slik at det er kvinner som i de fleste parforhold har ansvaret for omsorgsoppgavene. Dette er en viktig forklaring på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

SV ønsker likestilling når det gjelder omsorg i hjemmet og likestilling på arbeidsmarkedet. Lønnsgapet mellom kjønnene fører til at det hovedsakelig er kvinner som velger deltid, og velger seg vekk fra arbeidsmarkedet. Derfor må hovedoppgaven være å arbeide for likelønn og like forhold i arbeidslivet.

Kravet om økt likestilling mellom kjønnene er knyttet til muligheten for økonomisk selvstendighet og rett til utdanning – og ikke minst arbeid. Forutsetningen for at disse rettighetene skal kunne praktiseres, er at det etableres tilfredsstillende ordninger for barnetilsyn. Barnehageplass for alle er derfor fremdeles et av de viktigste kravene i likestillingskampen.

SV har alltid vært opptatt av likestilling mellom kjønnene, og vi mener det er et viktig likestillingshensyn å stimulere kvinner til å være yrkesaktive. Derfor mener vi også at kvinner bør ha større pensjonsopptjening ved å være yrkesaktive enn om de ikke var i arbeid.

Det er likevel viktig å finne ordninger som hindrer at kvinner rammes særlig hardt ved ekteskapets opphør.

Som justisministeren viste til i sitt innlegg, har vi i dag enkelte bestemmelser som gjør at verdien av innsatsen til den hjemmeværende ektefellen også tas med i beregningen ved deling av felleseie. Dette er den såkalte husmorsameie‑bestemmelsen i ekteskapsloven § 31 tredje ledd, som sier:

«Ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet.»

I tillegg har vi den nevnte folketrygdloven § 3–16, om at det ytes pensjonspoeng for arbeid i hjemmet.

Jeg slutter meg til justisministerens konklusjon når det gjelder vurderingen av en bestemmelse som sier at pensjonsrettigheter skal deles. Pensjonsrettigheter skiller seg fra andre verdier som skal deles, ved at det er verdier som først blir utbetalt når vedkommende er pensjonist. Dersom denne rettigheten skal deles ved ekteskapets opphør og før rettigheten er gitt, kan det skape økonomiske problemer for den ektefellen som en gang i framtiden har krav på pensjon. Det vil for mange også være problematisk å vente med delingen til pensjonen blir utbetalt – det kan være mange år siden ekteskapet tok slutt, og de tidligere ektefellene kan også være gift på nytt.

Interpellanten sier at bestemmelsen i ekteskapsloven § 61 b om å gi kompensasjon har liten eller ingen praktisk betydning. Det er vanskelig for meg å vurdere hva interpellanten bygger dette på. Det finnes flere eksempler i rettspraksis på at denne bestemmelsen brukes.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [14:10:43]: Jeg takker for gode og konstruktive innlegg. Alle har vært opptatt av hvordan denne gruppen kan komme bedre ut økonomisk ved en skilsmisse.

Jeg har hele tiden snakket om godt voksne kvinner, men selvfølgelig kan det også dreie seg om menn og om ulike typer parforhold.

Jeg merket meg at statsråden i sitt andre svar var mer positiv enn i sitt første svar, at saken ikke er lagt på is, og at døren ikke er lukket. Det er jeg glad for, og mitt håp er at den døren ikke smelles igjen – ikke for Kristelig Folkepartis skyld, men for alle dem det gjelder.

Justisministeren viste også til god rettspraksis, noe som kanskje burde vært bedre kjent, da jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger på at slik skjer det ikke. Jeg ser flere utfordringer som må utredes videre. Derfor er det så viktig at man fortsetter det arbeidet som er i gang. Jeg ser at det kan være praktisk vanskelig med en utsettelse av delingen av verdiene av pensjonsretter, og at det også vil være tekniske problemer, fordi de fleste ønsker å bli ferdig med hverandre, også økonomisk, etter en skilsmisse.

Kristelig Folkeparti er åpen for at ordningen kanskje kan begrenses i ekteskapsloven til bare å gjelde for langvarige ekteskap. Det viktigste for oss er at man i hvert fall tar hensyn til de verdier som pensjonsrettighetene representerer i forbindelse med skifte av felleseie.

Representanten Gjul ville sende mennene hjem og få kvinnene ut i arbeidslivet. Jeg er veldig enig i det, men det hjelper jo ikke i den situasjonen som kvinnene er i i dag. Det er nok mer et framtidsønske, som jeg deler fullt ut. Men de som i dag sliter med å få hverdagen til å gå i hop økonomisk etter en skilsmisse, har det vanskelig.

Jeg har også merket meg at Fremskrittspartiet ønsker en frivillig ektefelledelt pensjonsopptjening som kan løses gjennom selvangivelsesbehandlingen, og at ektefeller kan velge hvor stor del av deres fellesinntekter som skal gå til hver enkelt og gi hver enkelt pensjonsgivende inntekt. Kristelig Folkeparti har ikke gått inn for den – for det første er det frivillig, og vi mener at det er lite treffsikkert, fordi det bare vil gjelde folketrygden og ikke alle private og individuelle ordninger. De vil jo da holdes utenfor.

Igjen takker jeg for debatten, og jeg håper at døren fremdeles er åpen.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 slutt.