Presidenten: Etter ønske frå utanrikskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.
Deretter vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.
Vidare vil presidenten gjere framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det blir sett på som vedteke.
Første talar er Åslaug Haga, som tek over for ordføraren for saka, Kari Mette Prestrud.
Åslaug Haga (Sp) [12:01:23]: Det er en glede å ha overtatt saksordførerskapet for konvensjonen om klaseammunisjon.
I Dublin 30. mai 2008 framforhandlet 107 stater – ytterligere 20 stater hadde observatørstatus – en internasjonal konvensjon om klaseammunisjon. Konvensjonen forbyr bruk, utvikling, produksjon, erverv, oppbevaring, overføring og lagring av klaseammunisjon. Konvensjonen tar hensyn til dem som allerede lider som ofre for klasebomber, og den forplikter konvensjonspartene til å bistå ofrene og til internasjonalt samarbeid om rydding av rammede områder.
Når Stortinget i løpet av dagen skal gjøre konvensjonen til norsk lov, er det en stor dag. Vi burde egentlig hatt både flagg og bløtkake i Stortinget i dag! Det er noe med at viktige vedtak ikke alltid får den oppmerksomheten de fortjener i dette hus, men dette er en stor dag. Det er en viktig sak, som kommer til å bety mye for mange mennesker.
Konvensjonen, som mange land nå skal slutte seg til, er en seier for sivile i krig – ergo er den også en seier for oss. Klasevåpen er et grusomt våpen. Det dreper, det lemlester, det går aller verst ut over sivilbefolkningen, og det går også ut over folk etter krigens slutt. Klasevåpen gjør at man ikke kan få brukt mark til matproduksjon.
Konvensjonen er også en seier for humanitærretten. Humanitærretten er tilført et nytt og viktig verktøy. Fra norsk side har vi en god tradisjon for å jobbe for å utvikle humanitærretten. Det skal vi fortsette med. Dette er et viktig skritt i dette arbeidet.
Konvensjonen er også en seier for sivilsamfunnet. Det folkelige engasjementet som har stått bak dette arbeidet, har vært viktig. Sivile organisasjoner har bidratt med kunnskap og vært pådrivere. Vitnesbyrdene fra ofre i land som Vietnam, Kambodsja, Laos, Kosovo, Afghanistan og Libanon har bidratt til at verden ikke har kunnet lukke øynene for konsekvensene av disse våpnene.
Samarbeidet mellom sivilt samfunn og regjeringer begynner å finne sin form. Denne konvensjonen er et uttrykk for det. Det gir spennende perspektiver for framtida.
Jeg vil definitivt også gi honnør til dem i Regjeringa som har gjort et stort og viktig arbeid for å få dette på plass, og ikke minst også til alle deres gode medarbeidere, som jeg vet i perioder har utvist stor kreativitet og hatt lange netter for å få dette til.
Da vi skrev i Soria Moria‑erklæringa i 2005 at vi skulle arbeide for et internasjonalt forbud mot klasevåpen, trodde vi vel knapt at det ville være mulig å ha et avtaleverk på plass allerede nå. Dette har i praksis gått raskere enn noen av oss hadde trodd og håpet på, og det skal vi bare glede oss enormt over.
Jeg har rost Regjeringa, men jeg vil bare understreke hvor viktig det var at Norge tok initiativ til den konferansen som var i Oslo i 2007, og som førte til Dublin‑vedtaket. Fordi Norge har spilt en så stor rolle her, og fordi man tok initiativ til denne Oslo‑konferansen i 2007, er det også meget gledelig at undertegningskonferansen finner sted her tidlig i desember. Deretter vil konvensjonen være åpen for undertegning i FNs hovedkvarter, og vil tre i kraft seks måneder etter at de 30 statene har ratifisert den.
La meg også bare få lov til å være senterpartist et lite øyeblikk, fordi partiet har hatt et stort engasjement for dette gjennom mange år. Odd Roger Enoksen og jeg tok i 2002 et initiativ i Stortinget for at vi skulle engasjere oss i kampen mot klasebomber. Våre partifolk har engasjert seg rundt omkring i landet i flere år. Det har vært aksjoner, stands på FNs miljøverndag, det har vært underskriftsaksjoner, lokal mobilisering. Også for mitt parti er denne dagen et uttrykk for at ja, det nytter å engasjere seg i disse sakene.
Tilbake som saksordfører: Norge la tidlig til grunn at klasebomber ikke skal brukes av norske tropper i Afghanistan eller på øvelser i Norge. Norge har nå startet forarbeidet for at vi raskt og effektivt skal kunne destruere våre klaseammunisjonslagre.
Samtidig er det internasjonalt fortsatt dem som hevder at klasebomber er et nødvendig våpen i krig. Det viser at kampen mot klaseammunisjon ikke avsluttes i Oslo i desember, men aktivt må følges opp i alle internasjonale fora der Norge og venner av konvensjonen deltar. Dette er desto viktigere for Norge i en tid da vi deltar med soldater i internasjonale operasjoner sammen med allierte som er ikke‑konvensjonsparter. Så lenge det fins land som ikke vil forby klaseammunisjon i sitt lovverk, vil klaseammunisjon bli brukt i krig. Det er den brutale sannheten, men vi skal like fullt glede oss i dag, og vi skal gjøre alt vi kan for å få så mange land som overhodet mulig med i dette arbeidet.
Norge har nå tatt et betydelig skritt internasjonalt for å få på plass et moralsk og juridisk forbud mot klasebomber. Folkeretten, som skal beskytte sivile i krig, er blitt tilført et nytt og viktig verktøy. I dag yter vi vår skjerv nasjonalt ved å gjøre bruk av klaseammunisjon forbudt i norsk lov, og dermed bruk av slike våpen i konflikt for norske styrker.
Jeg er stolt av at et samlet storting med dagens behandling gjør konvensjonen til norsk lov. Det er en glede å ta opp forslaget til vedtak.
Vidar Bjørnstad (A) [12:08:18]: Representanten Haga har redegjort for komiteens innstilling på en god måte. Men i en viktig sak kan gode poenger gjentas, noe jeg vil bidra med.
Dette har, som sagt, vært en langvarig sak på den internasjonale dagsordenen, til tross for omfattende dokumentasjon av de humanitære skadevirkningene av denne type våpen – lidelser som i stor grad har rammet sivilbefolkningen under og etter krig og konflikter.
Gledeligvis har framdriften mot dagens konvensjonsforslag gått fort de siste årene. Jeg er stolt av denne saken, som går utover det partipolitiske. Jeg er stolt av at Norge har hatt en lederrolle i arbeidet med forbud mot klaseammunisjon, som viser at små land som vårt – men jeg vil også nevne kjernegruppen av stater som drev prosessen fram – kan gjøre en betydelig forskjell i oppgaver av store dimensjoner som kan synes uoverkommelige. Det er en lang linje fra den gang Norge i 1976 sammen med en del andre land foreslo et tilsvarende forbud.
Jeg vil selvsagt kreditere vår regjering for det raske initiativet til nye forhandlinger etter at det ikke ble enighet om videre framdrift i forbindelse med revisjonskonferansen til Konvensjonen om særlig inhumane våpen så sent som høsten 2006. Arbeidet er et godt eksempel på Regjeringens vektlegging av FN og internasjonal rettsorden.
Jeg har også i denne saken lyst til å understreke betydningen av samvirke mellom myndigheter og det sivile samfunn, representert ved de humanitære og frivillige organisasjoner.
Med iverksetting vil forbudet mot klaseammunisjon hindre store menneskelige lidelser, som i stor grad rammer fattige, kvinner og barn under og ikke i mindre grad etter krig og konflikter. Det er dette som er essensen i denne saken.
La meg også trekke fram to andre sentrale elementer fra konvensjonsforslaget, nemlig forpliktelsen til å bistå ofre for klaseammunisjon og til internasjonalt samarbeid om rydding av rammede områder. Her har Norge gjennom de siste ti årene bidratt vesentlig allerede. Det må være mulig å reise større internasjonalt engasjement og innsats for dette arbeidet.
Klaseammunisjon representerer et alvorlig humanitært problem av store dimensjoner. Som et eksempel har jeg fanget opp tall fra Norsk Folkehjelp, som anslår at det i Laos ligger igjen minst 9 millioner udetonerte småbomber fra tidligere, og at over 10 000 mennesker er blitt drept.
Forbudet mot klaseammunisjon setter ny internasjonal standard i humanitærretten.
Ikke alle land vil bli part i konvensjonen i umiddelbar tidshorisont, heller ikke alle våre allierte i NATO. I proposisjonen klargjøres det at konvensjonen legger til rette for fortsatt nært alliert samarbeid, og for at Norge kan videreføre en politikk for deltakelse i internasjonale operasjoner hvor både parter og ikke‑parter deltar. Samtidig gir bestemmelser i konvensjonen statspartene pålegg om å gjøre sitt beste for å hindre at stater som ikke er part i konvensjonen, bruker klasevåpen.
Jeg kunne godt tenke meg at utenriksministeren kom med noen refleksjoner rundt hvilke initiativ som her kan være mulige og aktuelle, og hvor vi bør ha en spesiell forpliktelse sett i lys av Norges rolle i forhistorien for konvensjonsforslaget.
Regjeringen antar i proposisjonen at denne problemstillingen vil være av midlertidig art. Hvilke forventninger har utenriksministeren til utviklingen av forbudet mot klaseammunisjon som en universell norm med global rekkevidde, med utfasing av forbudt klaseammunisjon i eksisterende forsvarskonsepter og militære lagerbeholdninger?
Forbudet mot klasevåpen representerer humanitære målsettinger som er i tråd med Norges utenrikspolitiske tradisjoner over partigrensene. Stortingets samtykke i dag muliggjør snarlig undertegning og ratifikasjon fra norsk side, og vil være grunnlag for nødvendig og forhåpentligvis rask internasjonal tilslutning.
Morten Høglund (FrP) [12:12:49]: Jeg skal ikke gjenta alt det flotte som de to tidligere talerne har sagt. Jeg vil først og fremst slutte meg til gratulasjonene til Regjeringen for et godt stykke håndverk i en krevende sak. Vi er veldig glad for at man løste mange av de utfordringene som var underveis; ikke slik at man løste alle utfordringene og fikk alle land med – og det var vel antakelig også et uoverstigelig hinder i denne sammenheng – men vi tror i likhet med Regjeringen at det grunnlaget som nå er lagt, og de statene som nå står bak, har skapt et betydelig press på de stater som foreløpig ikke har sluttet seg til.
Representanten Bjørnstad tok opp det forhold at man har skapt et rom for fortsatt praktisk militært samarbeid innenfor NATO‑alliansen, noe som for oss var helt avgjørende, og vi er selvsagt tilfreds med at man her har funnet løsninger.
Det var skuffende at man i august i forbindelse med konflikten mellom Russland og Georgia ganske snart fikk rapporter om at mest sannsynlig var klasevåpen benyttet, antakelig av begge parter. Det sier jo noe om utfordringen. Det er ille nok at land ikke signerer en slik avtale, men det er kanskje enda verre at man faktisk bruker våpnene.
Det hviler et betydelig ansvar på alle til å ta opp dette der det er naturlig, og gjøre det vanskelig å bruke disse våpnene uten at man møter et internasjonalt press i ulike fora. Noen land er kanskje mer immune mot press enn andre, men uansett tror jeg at de stater som etter at denne avtalen nå er på plass, velger fortsatt aktivt å bruke klasevåpen på en måte som rammer sivilbefolkningen inhumant, med store lidelser som konsekvens, skal få møte vårt press samlet og sterkt og føle at de er inne på et operasjonsmønster som ikke lenger vil være akseptabelt, innen ganske kort tid. La oss håpe at vi kan komme dit.
Erna Solberg (H) [12:15:37]: Det er jo slik at det er en enstemmig komite som står bak dette. Vi er alle enige, og da blir det kanskje mindre debatt i denne salen enn det sakens viktighet skulle tilsi.
Jeg har ikke så mye å legge til det representanten Åslaug Haga sa, men jeg har lyst til å understreke at en av hovedgrunnene til at det har vært viktig å sørge for å få slutt på bruken av både miner og klaseammunisjon i krig, er at de har så utrolig store konsekvenser også etter at krigen er over. Dette er ikke bare ammunisjon og våpen til bruk i en krigssituasjon, men de forårsaker store sivile skader på grunn av udetonerte, ikke‑eksploderte miner som blir liggende, og som rammer sivile år ut og år inn etter at de har blitt brukt. Det gjør at den sivile siden ved denne type ammunisjon og krigsmateriell står i en særstilling i forhold til mye av annet som brukes.
Jeg tror vi alle er blitt berørt av bilder og opplevelser av barn som har blitt lemlestet av å leke med plastikkting som de har trodd var leker, men som har vært klasebomber som er blitt lagt ut, og som ikke har sprengt i det øyeblikket de har truffet grunnen. Vi vet at det ligger utrolig mye slikt materiell i alle områder som har hatt krig i løpet av de siste 20–25 årene.
Derfor er dette en viktig dag. Men det viktigste er at det blir mange nok land som undertegner konvensjonen mot bruk av miner. Det er mange av oss, selv om man har litt problemer med operasjonsmønster – hva som har skjedd før, om vi helt kan klare oss uten, og hva som skal være innenfor kategorien – som likevel vil ha en enkel implementering av dette. Det vil være mange land der dette vil være en lengre og tyngre vei å gå enn det vil være i Norge. Men det er utrolig viktig at flere land deltar. Egentlig bør vi komme så langt at produksjonen av klasebomber etter hvert slutter helt opp, slik at vi blir kvitt den type langtidsvirkende forsvarsmateriell som klasebomber og miner er. Derfor er dette en bra dag. Derfor er dette et viktig skritt.
Jeg har gratulert utenriksministeren med gjennomføringen av dette tidligere. Jeg vil gjerne gjenta det fra talerstolen også. Jeg synes ikke det er grunn til å legge skjul på at vi synes at Regjeringen på dette området har fått til noe bra og har gjort en god innsats.
Ågot Valle (SV) [12:18:29]: Det var en gang en fireåring i Grozny‑provinsen sør for Kabul som lekte rundt husene. Hun så noe som lignet på en leke, en beholder med knallgule farger. Den tok hun opp, og den eksploderte i hendene på henne. Det var en udetonert sovjetisk klasebombe hun hadde funnet, og hun var ødelagt for livet.
Det er dette det handler om. Det er eksempler som dette som gjør at mange organisasjoner har engasjert seg i forbud mot klasevåpen. Takket være at sivile organisasjoner har jobbet utrettelig, takket være at dette har blitt fanget opp av politikere, takket være at en regjering har tatt opp dette internasjonalt, er det lov til å håpe på at fireåringer i Afghanistan og sivile i andre konfliktområder ikke blir ødelagt av klasevåpen. Vi kan i hvert fall håpe på det. Derfor vil jeg gi stor ros til utenriksministeren for den jobben som er gjort.
Klasevåpen er en relativt ny våpenteknologi, som ble tatt i bruk i stort omfang i Sørøst‑Asia, bl.a. i Laos og Vietnam. Siden har bruken spredt seg. I dag regner en med at 23 land har store sivile lidelser på grunn av bruk av klasevåpen. Det finnes forskjellige typer, men noe har de felles, nemlig at de har en beholder som inneholder småbomber som fyres av.
Som andre har beskrevet, er det ut fra et humanitært ståsted to store problemer ved bruk av klasevåpen. For det første er det våpen som er så upresise at sivile ofte rammes når våpnene spres utover et stort område, som tilfellet er med klasevåpen. For det andre er det ikke sikkert at bombene eksploderer når de treffer bakken. Da blir de liggende som blindgjengere, og har, som representanten Erna Solberg sa, de virkninger også etter at krigen er slutt.
NATOs klasebombing av Serbia gjorde at Røde Kors og Norsk Folkehjelp engasjerte seg overfor norske politikere. Det engasjementet tok SV opp og utarbeidet et forslag i nær kontakt med disse organisasjonene. I juni 2001 fremmet daværende representant Lisbet Rugtvedt forslag bl.a. om at Regjeringa måtte gå inn for et internasjonalt arbeid som kunne lede fram til et forbud mot klasevåpen på lik linje med antipersonellminer. Dette ble vedtatt mot Fremskrittspartiets stemmer. Derfor er det enda gledeligere at også Fremskrittspartiet så klart slutter opp om det forslaget som blir enstemmig vedtatt i dag.
Engasjementet fra organisasjonene har ført fram til seier. Det viser bl.a., som representanten Åslaug Haga har sagt flere ganger, hvor utrolig viktig det er at vi har et utfordrende sivilt samfunn som ikke gir seg, at det er noen land som tar initiativ, sjøl om land som USA stritter imot. La oss håpe at de kommer etter. Det er flere som har uttrykt hvor viktig det er at vi fortsetter å presse på sånn at også de landene som ikke er med på forbudet nå, som ikke vil skrive under nå, ser at det er uakseptabelt å bruke denne typen våpen.
Dette er en gledens dag, som mange har sagt. Det er også grunn til å glede seg veldig til den dagen det skrives under her, 3. og 4. desember i Oslo. Og som representanten Haga sa, er det utrolig viktig å følge opp dette videre i alle organisasjoner hvor det er mulig å gjøre det.
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:23:14]: Det er med glede jeg istemmer den uforbeholdne anerkjennelse og ros til vår utenriksminister når vi i dag kan markere en milepæl og et gjennombrudd i arbeidet mot klasevåpen. Det arbeidet som er gjort fra utenriksministeren og Regjeringens side, fortjener all mulig anerkjennelse. Det er et lite steg videre i rett retning, men det må også forstås innenfor rammen av en lang etisk tradisjon. I kristen‑etisk tenkning har det gjennom mange hundre år vært forsøkt utarbeidet etiske prinsipper som setter vilkår for når bruk av militærmakt er akseptabelt. Det har også blitt forsøkt å sette regler for hva slags krigføring som så kunne være akseptabel om krig dessverre brøt ut, altså regler i krigføringen. Et hovedanliggende har da vært å redusere krigens følger for sivilbefolkningen. Det er i dette perspektivet en også kan se konvensjonen mot klasevåpen. Den er et lite steg videre, slik forbudet mot antipersonellminer også var det for noen år siden.
På en dag som denne kan det være grunn til å kaste et blikk bakover på arbeidet som ligger bak det forbudet mot klasevåpen som nå kommer. Noen av oss husker oppstyret da det ble medieoppslag om at norske og allierte jagerflygere drev trening med klasevåpen. Statsminister Bondevik gav et tydelig signal om en ny retning i dette arbeidet da han fastslo at det måtte være et mål å få til et forbud mot klasevåpen, og at man som et første steg måtte prioritere arbeid for reguleringer og forbud som i alle fall fjernet klasevåpen med uakseptable menneskelige konsekvenser. Ikke minst i mange u‑land som hadde vært gjennom krigssituasjoner, var det et stort humanitært problem at det ble liggende igjen mange ueksploderte småbomber på marken. De ville i lang tid utgjøre en fare for mennesker og dyr fordi de kunne utløses ved minste berøring. Arbeidet for å fjerne dem og klarere områdene var både tidkrevende, farlig og kostbart. Det var en del som kritiserte Bondevik for denne strategiske tenkningen. Noen mente at en ikke måtte gjøre noe som svekket eget forsvar. Andre mente at bare et totalforbud var akseptabelt, for også selvdestruksjonsmekanismer ville ha en viss feilprosent.
Når vi ser den konvensjonen som nå er forhandlet fram, ser vi at det nettopp har nådd til det første steget Bondevik pekte på. Vi har ikke fått et totalforbud, men et forbud mot klasevåpen med uakseptable menneskelige konsekvenser. Konvensjonen lister opp en rekke typer klasevåpen som ikke defineres som klasevåpen i konvensjonens forstand av ordet. Det er de ikke om de har færre enn ti substridsdeler, om substridsdelene veier over 4 kg, om klasevåpenets substridsdeler har selvdestruksjonsmekanismer eller om de har selvdeaktiveringsmekanismer osv. Det er viktig at vi ikke underkommuniserer den realiteten, selv om vi verdsetter konvensjonen meget høyt. Vi må også være realistiske nok til å erkjenne at klasevåpen strengt tatt ikke er forbudt, og at det i de åtte årene fram til konvensjonen trer i kraft, nok vil bli gjort betydelige investeringer i nye og mer moderne klasevåpen som ikke rammes av konvensjonens bestemmelser.
Odelstinget skal i dag behandle utenrikskomiteens innstilling om lov om gjennomføring av konvensjonen om klaseammunisjon. Kjernepunktet er at Norge med dette lovfester forbudet mot klaseammunisjon med uakseptable humanitære konsekvenser og gir konkrete regler om straff for personer som bryter konvensjonens bestemmelser.
Det er også verdt å merke seg at en konsekvens av konvensjonen er at Norge må destruere klasevåpen som vårt eget forsvar har på lager.
Det er mange land som vil undertegne konvensjonen, men det er langt fra alle. Derfor vil det fortsatt være behov for et utholdende arbeid for å gjøre konvensjonen forpliktende for alle. Vi er altså ikke i mål, men det er en stor glede å konstatere at vi i denne sal er enige om retningen for det videre arbeid for nedrustning og rustningskontroll.
Anne Margrethe Larsen (V) [12:27:32]: Jeg vil også benytte anledningen til å uttrykke glede over at Norge kan undertegne og ratifisere konvensjonen om et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon, og over den aktive rollen utenriksministeren og Regjeringen har hatt.
Konvensjonen forbyr bruk, utvikling, produksjon, erverv, oppbevaring, overføring og lagring av klaseammunisjon.
Venstre håper at mange land vil følge Norges eksempel. Videre håper jeg at konvensjonen kan bli retningsgivende også for dem som ikke stiller seg bak den. De vil kanskje føle en belastning ved å bruke et våpen som et flertall av verdens land har stemplet som moralsk og humanitært uakseptabelt.
Ottawa‑traktaten fra 1997, som forbyr bruk av landminer, har hatt en slik effekt. USA har nektet å undertegne denne traktaten, men har ikke brukt landminer siden traktaten trådte i kraft.
Problemet med klaseammunisjon er at den sprer uhygge og svære lidelser lenge etter at den er tatt i bruk. Klasebomber ble brukt, som flere har nevnt før meg, under krigene i Laos, Kambodsja og Vietnam og dreper fortsatt mange sivile – ja, svært mange barn.
Videre spredte NATO store mengder klasebomber i Serbia og Kosovo under bombekrigen i 1999. De dreper fortsatt sivile og er et betydelig hinder for gjenoppbygging av landene. I 2006 minela Israel store deler av Sør‑Libanon, da mer enn 1 million klasebomber ble strødd mer eller mindre vilkårlig utover.
USA, Russland, Kina, Israel, India, Pakistan og Brasil har holdt seg borte fra konvensjonen om klaseammunisjon. Dette er dessverre de landene som har brukt flest slike våpen, og som trolig har den laveste terskelen for å ta dem i bruk.
Ifølge The New York Times har USA, Russland og Kina til sammen mer enn én milliard små sprengladninger i sine arsenaler.
Det er nå grunn til å håpe på en ny kurs fra USA. Da Senatet stemte over et resolusjonsforslag om klasevåpen i 2006, var Barack Obama en av fire senatorer som støttet et forbud. Jeg håper han vil følge opp dette som president.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:30:25]: Det er av denne jobbens store øyeblikk å kunne motta disse hyggelige hilsenene fra hele Stortinget. Jeg tar imot det, og man skal vite at jeg verdsetter det. Men jeg vil også få si at det er noe jeg deler med veldig mange. Her har det vært stortingsrepresentanter som har fortalt om sitt engasjement gjennom mange år. Det er velkjent. Norge har lagt vekt på å ha nær kontakt og spre arbeidet med denne konvensjonen i mange land. Det er en metode i arbeidet med dette.
Det er mange som i dag føler eierskap til det som skal skje i Oslo tidlig i desember. Sivilsamfunnet har spilt den avgjørende rollen det har både som pådriver og – ganske unikt – som leverandør av kunnskap og teknisk innsikt i hvordan dette kunne gjøres på en best mulig måte. Jeg vil også gi kompliment, siden vi snakker om denne saken, til mine medarbeidere i Utenriksdepartementet, ekspedisjonssjef Steffen Kongstad, Anette Abelsen og flere, som har ledet arbeidet mellom departementer og gjort noe konvensjonelt arbeid, men også veldig mye nybrottsarbeid som jeg tror Norge kan være stolt av, og som vi kan bygge på videre framover.
Jeg vil ikke gjenta alle de gode vurderingene som er gjort, men jeg kan slutte meg til alt. Jeg vil gi en særlig honnør til Forsvaret. Dette har ikke vært noen enkel sak for dem – en stor del av Norges eksisterende artilleriammunisjon er i kategorien klaseammunisjon. Konvensjonen gir oss åtte år på utfasing. Forsvarsministeren har bestemt at det skal starte umiddelbart for å sette et eksempel. Men det har krevd tilpasning av konsepter for Forsvaret, og dette arbeidet førte også til at vår delegasjon i Dublin hadde en kraftfull delegasjon som kunne bistå andre land. Dem skal jeg ikke nevne med navn, men det var land som vi normalt mener er langt mektigere enn oss på forsvarssiden, med store forsvarsindustrier og store forsvarssystemer. De kom til Norge for å få vurderinger av hvordan man skulle tilpasse seg avtalen. Vi fikk til en avtale vi også kan leve med med våre NATO‑allierte. Mange av de allierte er med. Det at britene kastet seg inn på konvensjonens side noen dager før dette ble konkludert, hadde selvfølgelig stor betydning.
Så ble det reist spørsmål: Hva betyr det at land ikke har signert? Hvordan kan dette bli en norm, og hvordan kan vi bidra til det?
Jeg mener, som jeg sa i en tidligere debatt her i dag, at det allerede er norm. Etter Dublin har de som bruker klasevåpen, brutt en internasjonal norm. Både Georgia og Russland, som Human Rights Watch har understreket, har brukt klasevåpen under Georgia‑konflikten. Det stiller etter mitt skjønn i en annen kategori enn før Dublin. Vi må altså fortsatt ha en sivil samfunnsopinion i de landene som har undertegnet, men også i de landene som ikke har undertegnet. Jeg vil der berømme også parlamentarikerne i denne sal som har tatt opp dette i utallige parlamentariske forsamlinger der Norge har tilgang, og sånn sett vært med på å spre saken til andre land.
Nå, et par uker før Oslo‑møtet, jobber vi med å få så mange som mulig til å komme. Vi vet at for noen land er dette en veldig krevende sak, hvor de debattene vi har vært igjennom, fortsatt pågår. Jeg hadde i forrige uke gleden av å være i Riga, i Latvia, der bakgrunnsnotatene mine sa at latvierne trolig ikke kom til å undertegne. Vi fikk nå meldingen om at den latviske utenriksministeren kommer, og at han vil undertegne.
Det er gladhistorier, for det viser at det er mulig å jobbe videre.
Til slutt vil jeg gi uttrykk for én bekymring. Arbeidet videre innenfor denne industrien er viktig for Norges forsvarsindustri, det er en viktig teknologipådriver, med en stor grad av kreativitet – det ble påpekt i en tidligere debatt – og man kan også finne opp teknologiske ting som kan komme sivile formål til nytte. Men det er grunn til å frykte at den teknologiske innovasjonen, juridiske spissfindigheter utenom avtaletekster, kan komme opp med nye våpentyper som ikke nødvendigvis er dekket av konvensjonens tekst, selv om den ble gjort veldig ambisiøs og vi klarte å holde ambisjonsnivået igjennom.
Jeg tror at vi skal unne oss å være glade for denne dagen, for de to møtene vi skal ha i dette huset i dag, som gjør dette til norsk lov, men samtidig ta det som en veldig klar marsjordre for at vi må fortsette arbeidet med opinionen og med å utvikle humanitærretten videre.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, sjå side 574)