Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tore Nordtun (A) [15:38:24] (ordfører for saken): Det er Innst. S. nr. 66 som vi tar fatt på behandlingen av nå. Den er resultatet av et representantforslag om at Stortinget ber Regjeringen i sin varslede energiplan legge fram en helhetlig plan for CO₂-håndtering i Norge. Det er en viktig sak som tas opp her. Det er Fremskrittspartiet som har tatt opp saken, og det som sies, vitner om at de innledningsvis står på flertallsmerknaden.

Det denne saken dreier seg om, er CO₂-håndtering, hovedelementet i Regjeringens energipolitikk. Det skal det fortsatt være. En har iverksatt flere viktige prosjekter for realisering av fangst, transport og lagring av CO₂ i Norge.

Når det så gjelder det videre arbeidet, har Regjeringen og de rød-grønne ambisiøse mål innen energi- og miljøpolitikken, og de iverksettes gjennom økonomiske virkemidler og satsing på ny teknologi. Så vil man, ikke gå nye veier, men fortsette det løpet som man har lagt opp til på dette området. Nå skal man heller ikke se bort fra, med den ambisiøse miljøpolitikken man har, det klimaforliket som ligger i Stortinget. Det klimaforliket har forpliktende målsettinger på en rekke områder, også hva gjelder CO₂-håndteringen. Jeg vil ikke karakterisere det som noe dårlig forlik, det er et meget godt forlik fordi det er så bredt. Men jeg konstaterer at Fremskrittspartiet ikke er med på det forliket.

Det danner egentlig grunnlaget for den videre håndteringen av og satsingen på CO_2.. Avtalen om håndtering av CO₂,f.eks._. på Mongstad, er et viktig skritt i det videre arbeidet og innsatsen for å få fram teknologi som kan redusere utslippene av CO₂. Første fase innebærer, som forslagsstillerne skriver i innstillingen, etablering av et testanlegg for CO₂ på Mongstad. Formålet her er nettopp å vinne kunnskap, skape en utvikling og finne en løsning som kan redusere både kostnader og teknisk og økonomisk risiko ved et storskala opplegg når det gjelder CO₂-håndtering.

Dette arbeidet som Regjeringen nå har satt i gang, og som et enstemmig storting har sluttet seg til når det gjelder Mongstad-håndteringen, dreier seg om langsiktighet, å finne fram til de gode løsninger, som jeg var inne på tidligere, og rammene for CO₂-fangst, – lagring osv. Det står helt ettertrykkelig at man vil komme tilbake til investeringsbeslutningene knyttet til CO₂-håndteringsprosjektet på Mongstad og Kårstø i den forbindelse. Dette vil bli lagt fram for Stortinget for videre drøfting. Det tror jeg er viktig. Regjeringen ved statsråden sier i sitt brev til komiteen at det er slik man vil gå fram når det gjelder denne meget viktige saken. Her står det om vår framtid når det gjelder CO₂-håndteringen. Det er det prosjektet som må lykkes. Det vil bety et kvantesprang framover når det kommer, og jeg ser fram til den investeringsbeslutningen og den omtalen av CO₂-håndteringen som vi da vil få framlagt for Stortinget.

Flertallet og dermed komiteens tilråding er at denne saken vedlegges protokollen med den begrunnelse som saksordføreren nå har gitt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:43:10]: Forslaget fra Fremskrittspartiet går ut på å få en politisk debatt i Stortinget ved at en har en helhetlig tilnærming til CO₂-rens, -fangst, -lagring, -transport og eventuell annen bruk. Hensikten med vårt forslag er å øke suksessen for å få til noe kommersielt, slik at dette lykkes, og slik at en har et produkt en kan selge til andre, framfor kun å kunne skryte av «månelandinger» overfor utenlandske gjester.

Det er viktig å koordinere prosjektene som finnes på Kårstø og på Mongstad, men også å prioritere dem og utarbeide dem videre med dagens kunnskap, som jeg vet er ganske annerledes enn den kunnskapen man hadde i 2005. Kostnadene er gått opp, teknologirealismen er helt annerledes, spesielt for Kårstø. Kårstø skulle i utgangspunktet bli realisert i 2009. Nå blir det i beste fall en beslutning i 2009. Det viser at tidene har endret seg. Nå har en altså et krampaktig forhold til Mongstad og Kårstø, som en skal holde på for alt det er verdt, mens alt annet som kommer av gode innspill fra andre aktører, blir ignorert, dessverre.

Jeg synes Mongstad er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder måten det er blitt behandlet på. Det har vært innom Stortinget gjennom en proposisjon, fått en skikkelig, seriøs behandling, det har vært et godt høringsopplegg i komiteen, og man har fått gjort gode vedtak. Kårstø på sin side får store bevilgninger over statsbudsjettet, men har aldri blitt behandlet som en egen sak, det får knapt nok en egen omtale av betydning i statsbudsjettet. Det er stort sett én side, og nok med det. De mange utfordringene som opposisjonen og spesielt Fremskrittspartiet påpeker, blir i liten grad besvart.

Vi må ha rammebetingelser som favner bredere enn disse to prosjektene. Vi må sørge for at vi klarer å engasjere flere aktører, vi må sikre at norsk næringsliv er mer delaktig, at norsk forskningsmiljø er dypere inne i dette, og at vi får mer igjen for pengene.

Da skal jeg problematisere litt grunnen til dette, fordi det er mange som nøyer seg med Kårstø og Mongstad og sier at her har vi store mål – det er viktig å holde fast. Men en tar altså ikke inn over seg at på Mongstad vil en knapt være ferdig med å bygge pilotanlegget før en skal ta investeringsbeslutninger om et fullskala anlegg. Det gir oss altså ikke den erfaringsbakgrunnen vi trenger for å ta en så stor beslutning. Bør en ikke da diskutere om en skal se litt på tidsvilkårene, slik at vi realiserer noe som alle er enige om er bra, framfor noe som har blitt vedtatt for lenge siden, og som gjør at det kan bli svært kostbart eller svært dårlig? Spesielt er dette viktig når en i Dagens Næringsliv i forrige uke kunne lese at kostnadene skyter i været.

Kårstø, der en skulle ha et fullrenset anlegg i 2009, trekker nå ut i tid – en har ikke et pilotanlegg å vise til i forhold til teknologi, og en ser at gasskraftverket står i ro og høyst sannsynlig vil stå i ro mye av tiden. Man har heller ikke notifisert EU i forhold til statstøtteregelverket, som man syntes var veldig viktig for Mongstad – som altså skal realiseres senere enn Kårstø. Så det er noe med tidsdimensjonen her som ikke henger sammen.

Samtidig vet man at Industrikraft Møre søkte om å få bygge gasskraftverk og fikk avslag fordi man ikke hadde CO₂-rensing, men de fikk også beskjed om at hvis de søkte med CO₂-rensing i dag, vil de få avslag på det også, for det er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt. Gasskraftrammebetingelsene gir altså avslag på gasskraftverk uansett hva man har som forutsetning. Hammerfest Energi har fått avslag på sin søknad om å bygge gasskraftverk med rensing. På Husnes er det planer om å bygge kullkraftverk, der Sargas ønsker å rense, men det er ingen avklaring fra myndighetene om hvilken infrastrukturløsning en kan koble seg opp til. Når en snakker om gasskraftverk til Skagerak Energi, har Regjeringen allerede sagt at det foreløpig ikke er aktuelt med et CO₂-rør for eventuelt å rense gasskraften og sende CO₂-en tilbake igjen.

Institutt for energiteknikk har mange prosjekter der de forsøker å rense CO₂ – binde den opp til bl.a. olivin – for å få et produkt man kan selge i markedet, altså ikke bare deponere CO₂-en, men de blir i svært liten grad involvert i det arbeidet som Regjeringen gjør.

EnPro renser – eller lager – saltvann om til landbruksvann, altså binder CO₂-en, men må reise ut av landet for å få til dette.

Norsk leverandørindustri er i liten grad med på dette som skjer. Det er stort sett utenlandske leverandører som står for teknologiutviklingen og er sentrale i prosjektet på Mongstad. Da har en liten glede av de mange milliarder kronene som norske skattebetalere skal bruke på å finansiere konkurrenter til norsk industri.

Derfor er det viktig at en har en helhetlig tilnærming – ikke for å prøve å trenere dette, men for å øke sjansen for suksess. De mange problemene jeg har tatt opp, er høyst reelle. Klarer vi å involvere flere og se helheten i det, kan vi få bedre resultater for de samme pengene som vi uansett nå bruker. Derfor ber jeg om at regjeringspartiene er med på å utarbeide en helhetlig tilnæring når det gjelder CO₂-politikken.

Jeg tar herved opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Peter Skovholt Gitmark (H) [15:48:42]: Norske klimagassutslipp øker – i likhet med resten av verdens. Det skjer samtidig som regnskogene forsvinner og havet mettes for CO₂ – og dermed også forsures. Miljøet trenger akutt hjelp. Norges fremste bidrag kan og bør være innenfor karbonfangst og -lagring. Vi må bidra fra det norske storting til å utvikle ny teknologi. Det er innenfor ny teknologi vi ser et enormt potensial både for å rense norske og ikke minst internasjonale, store utslippskilder, og for å skape en ny, norsk miljøindustri.

Dette prosjektet har et enormt miljøpotensial, samtidig som vi leverer et enormt industrielt potensial til Norge. Men det gjøres bare hvis teknologien blir så billig at resten av verden er villig til å ta den i bruk, og at den også kan brukes til å rense kullkraft.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:50:21]: Saken om CO₂-håndtering har en spennende forhistorie. Hadde det i sin tid blitt åpnet for en satsing på sterkt forurensende gasskraftverk, hadde ikke Norge vært en pådriver internasjonalt for CCS, altså CO₂-håndtering, som nå er et viktig element i vår regjerings energi- og klimapolitikk.

Jeg mener også at denne saken er et godt eksempel på at et nei kan bli til et ja. Nei til sterkt forurensende gasskraftverk ble ja til ny teknologi og storsatsing på nye løsninger som er miljøvennlige og framtidsretta.

Hadde det derimot vært opp til Fremskrittspartiet, som også er forslagsstiller i denne saken vi nå debatterer, ville vi aldri ha kommet så langt som der vi er i dag.

Jeg tillater meg å nevne følgende: Før valget i 2005 ble alle partier spurt om vi var for statlig subsidiering av CO₂-rensing. Fremskrittspartiet svarte da følgende:

«Nei. FrP ønsker å bruke en større andel av norsk naturgass til innenlandsk verdiskapning. FrP vil arbeide for etablering av gasskraftverk der dette gir best mulig avkastning i form av energi og økonomi. FrP er positive til å støtte forskning på energiteknologier, og har flere ganger fremmet forslag om et energi- og petroleumsforskningsfond, uten å få støtte på Stortinget. Eventuelle tiltak» – eventuelle tiltak, jeg bare understreker det – «pga klimapolitikken bør utføres der den gir mest miljø for pengene, ikke det teknologiområdet som er politikernes favoritt. Næringslivet må få bruke de internasjonale mekanismer som ligger i Kyotosystemet, slik at tiltak gjøres der man får mest miljø for pengene. Klimagassutslippene blir ikke redusert ved at norsk industri må flytte ut av landet.»

Det er selvsagt lov å skifte mening. Partiet er hjertelig velkommen til å begynne å mene at klimaendringene er menneskeskapte – og kan bli farlige. Dette er iallfall årsaken til at SV mener at en satsing på CCS, eller CO₂-håndtering, er nødvendig. Hvorfor Fremskrittspartiet nå plutselig mener at CCS er viktig, er for meg en gåte, men la gå. Uansett er CO₂-håndtering som sagt et hovedelement i Regjeringas energi- og klimapolitikk. Vår regjering har iverksatt flere viktig prosjekter for å realisere fangst, transport og lagring av CO₂ i Norge. Målsettinga er å fremme kostnadseffektive og framtidsretta teknologikonsepter for CO₂-håndtering og å sikre en bred anvendelse av slik teknologi.

Energieffektivitet og fornybar energi vil bli viktig for å redusere klimagassutslippene. På lang sikt må energiproduksjonen bli 100 pst. fornybar. Men for å redusere utslippene i stor nok grad før 2050, må vi også fange og lagre CO₂ fra store utslippskilder, som kullkraftverk. En viktig grunn til dette er at fossile energikilder som kull, gass og olje vil bli brukt i stor skala i flere tiår framover – enten man liker det eller ikke. Hovedårsaken er at folk i de fattige delene av verden vil stille rettmessige krav om å få ta del i den levestandarden som vi i Vesten tar for gitt. Deres energiforbruk øker i et halsbrekkende tempo, og Det internasjonale energibyrå har faktisk advart mot at det såkalte referansescenarioet vil kunne føre til en temperaturøkning på seks grader, betegnet som ragnarok i Dagens Næringsliv forleden. Dette bør kunne skremme noen hver til å ta dette mer på alvor, kanskje også til å skifte mening.

Uheldigvis kan ikke energieffektivitet og fornybar energi møte den økende etterspørselen etter energi på kort sikt. Ifølge de mest optimistiske scenarioene fra IEA, TECH Plus-scenarioet, vil global kraftproduksjon i 2050 være om lag 35 000 TWh. Bare 13 000 TWh vil bli produsert fra fornybare energikilder. Dette etterlater seg et gap mellom kraftetterspørsel og fornybare muligheter tilsvarende 22 000 TWh. Dette er de mest optimistiske mulighetene, slik IEA ser det. IEA antar at gapet vil være mye større enn hva TECH Plus-scenarioet viser. Fangst og lagring av CO₂-utslipp fra storskala kraftverk som går på fossilt brennstoff, blir derfor avgjørende for å redusere drivhusgasser uten å hindre en stor del av menneskeheten deres rettmessige tilgang til energi. I tillegg trenger vi en global omfordeling av godene vi i vår del av verden tar for gitt.

Gunnar Kvassheim (V) [15:54:53] (komiteens leder): Jeg vil gjerne starte med å ta opp det forslag som er fremmet av Kristelig Folkeparti og Venstre i innstillingen.

CO₂-håndtering og -deponering er viktig hvis vi skal nå våre klimamål. Energiproduksjonen basert på olje, kull og gass kommer til å spille en viktig rolle i verdens energiforsyning i mange år. Betydningen må reduseres, men vi må likevel innrette oss på denne realiteten. Det er derfor det er så nødvendig å få et opplegg for CO₂-håndtering og -deponering. Her kan Norge spille en viktig rolle. Vi har ressursene, og vi har gode forutsetninger for å levere løsningene. Vi har også en forpliktelse til det, som storeksportør av fossile energikilder.

Regjeringens ambisjoner på dette området er det ingenting å si på. Evnen til å levere er det verre med. Kårstø skulle renses innen 2009. Nå er det uavklart om det blir rensing. Det var løfte om at det ikke skulle gis konsesjon til nye gasskraftverk, uten at det var rensing fra dag én. Det er brutt når det gjelder Mongstad. Vi er i en situasjon hvor også deponiløsningene er uavklarte. Det er altså gode grunner for å be Regjeringen legge fram en helhetlig plan for hvordan man vil satse på CO₂-håndtering og -deponering for å nå klimamål. Det er bakgrunnen for vårt forslag.

Presidenten: Representanten Gunnar Kvassheim har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Terje Riis-Johansen [15:56:32]: Det er et stort område som nå er oppe til debatt – samtidig ser jeg at vi har visse praktiske utfordringer nå i forhold til tidsrammen.

Jeg vil innledningsvis derfor bare si at jeg viser til det brevet jeg har sendt til komitéen, til den debatten vi skal ha på mandag i forbindelse med budsjettbehandlingen, og til den saken jeg jobbet med knyttet til nettopp karbonfangst og -lagring og Mongstad-prosjektet, som jo Stortinget vil få til diskusjon seinere. Dette kommer til å innebære en konkretisering av en del av den diskusjonen som tas her, og som jeg mener definitivt er en av de store miljø- og klimadiskusjonene, fordi vi ikke kommer til å komme i land med klimaspørsmålet hvis vi ikke lykkes med karbonfangst og -lagring. Som andre har nevnt: IEA har selv nevnt at det er en av tre hovedelementer som må på plass for å lykkes. Fossil energi kommer til å stå for en stor andel av energiforbruket også i et halvlangt perspektiv, så vi må lykkes med det.

Norge har et spesielt ansvar for hva vi har fått ut av hydrokarbonene, ved å ta dem opp. Vi har også et ansvar for å sørge for at vi får på plass en teknologi for å få dem tilbake og forsvarlig deponert. Derfor står jobbingen med dette svært, svært høyt på min dagsorden. Jeg var selv på Mongstad i forrige uke og ble orientert om prosjektet der. Jeg ser samtidig, når jeg reiser til andre land, at skal vi lykkes med disse prosjektene, er det nødvendig med en statlig involvering. Det er det vi gjør i Norge – å forsøke å kombinere statlig jobbing med privat engasjement. Jeg er sikker i min sak – etter å ha delt erfaringer med andre land som jobber mye med dette – på at vi må gjøre det i en kombinasjon.

Det som primært skjer på Mongstad, må vi lykkes med. Det er min ambisjon, og det jobbes etter det. Så ser jeg fram til å diskutere det spørsmålet betydelig mer framover ved de anledningene som jeg nevnte innledningsvis.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:59:10]: Investeringsbeslutning for fullskala anlegg på Mongstad skal tas senest i 2012. Så er det enkelte i debatten som gir inntrykk av at dette realiseres uansett. Men jeg tror de fleste aktørene som er med på dette, regner med at man i 2012 kan ta en vurdering av teknologi, hvor langt man har kommet med pilotanlegg, hvilke erfaringer man har og hvilke kostnader det er. Da er spørsmålet: Hvordan tolker statsråden dette med Mongstad? Vil man i 2012 ta en gjennomgang? Og er det da en mulighet for at man da sier nei, vi kan ikke nok, vi bør bruke litt mer tid på pilotanlegg for å sjekke at det funker og se om vi skal modifisere, gjerne bygge et annet pilotanlegg, for det viktigste her er å få suksess, ikke å være tidlige ute med noe som ikke virker? Eller anser han at man her skal ta en positiv investeringsbeslutning i 2012 uansett?

Statsråd Terje Riis-Johansen [16:00:11]: For det første mener jeg det er bedre for meg og andre å stille seg litt til for hogg når det gjelder datoer som settes, enn å være slakk når det gjelder å ha nok «trøkk» på prosessene. Jeg mener det er riktig at vi setter oss ambisiøse mål, for i klimaspørsmålet har vi dårlig tid.

Vi ser at dette er kompliserte saker, kompliserte spørsmål, der det ikke bare er å vedta seg fram. Det betyr at vi underveis i prosessen med både steg 1 og steg 2 på Mongstad selvsagt må forholde oss til de innspillene som kommer, men jeg mener at vi nå har én stor oppgave å gjøre. Det er at vi gjør det som er mulig for å realisere disse prosjektene så raskt som overhodet mulig. Derfor har vi også satt noen måldatoer for det, som jeg mener vi alle er tjent med at vi kommer så nær som overhodet mulig, fordi klimaspørsmålet er så stort og alvorlig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er omme. Møtet heves nå, og nytt møte settes kl. 18.