Laila Dåvøy (KrF) [18:02:19]: Jeg har reist denne interpellasjonen i dag på bakgrunn av meldinger om at institusjoner blir nedlagt uten at det opprettes andre og bedre tiltak i stedet. Vi kan ikke sitte stille og se på nedbygging av behandlingstilbudet for en av de mest sårbare gruppene i vårt samfunn. Barn, unge og voksne med alvorlige psykiske lidelser som psykoser er grupper som ikke kan stå på barrikadene selv. De er for syke. Også deres pårørende har en krevende situasjon.

Det finnes flere eksempler på institusjoner der behandlingstilbudet er under omlegging eller har blitt lagt ned, og det er flere som frykter for at pasientene vil lide under omleggingen.

La meg ta noen eksempler. Blåbærlia i Helse Bergen er ett eksempel. Blåbærlia er et tverrfaglig behandlingstilbud for unge mennesker med psykose/schizofreni og behov for lengre behandlingsopphold. Det er vedtatt å redusere antallet plasser fra 16 til åtte. Foreløpig er prosessen stoppet siden Arbeidstilsynet vurderer selve prosessen i saken. Ifølge Overlegeforeningen mangler det faglige og økonomiske argumenter for å gjøre dette.

Unge mennesker med psykose er en sårbar gruppe. Mange av disse pasientene har omfattende funksjonssvikt og helt spesielle behandlingsbehov. Behandlingsopplegget for akkurat disse pasientene kan variere fra tre måneder til opptil et par år.

Statens helsetilsyn har ved en rekke anledninger påpekt at helsetilbudet til mennesker med alvorlige og sammensatte psykiske lidelser ikke er godt nok mange steder.

Det er et uttalt mål at også mennesker med alvorlige psykiske lidelser skal kunne bo i sitt nærmiljø og behandles der. Det er viktig å hindre at mennesker institusjonaliseres. Kristelig Folkeparti er opptatt av dette. Like fullt er det i prosesser med å bygge ned institusjonene viktig å bygge opp alternativer parallelt. Vi kan ikke legge ned noe før pasientene det gjelder, har fått et bedre tilbud.

Et sentralt spørsmål er også om noen pasienter er så dårlige at institusjonsopphold kan være nødvendig, også over tid. Dersom man gir den behandlingen som er nødvendig, tidlig, kan også dette forebygge institusjonsopphold senere.

På bakgrunn av meldinger fra Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri, LPP, har ikke andre gode tilbud blitt bygd opp. De mener sykehussenger forsvinner uten at det blir etablert fullgode tilbud ute i kommunene. Vi har en del eksempler. Mangel på personell og kunnskap og mangel på prioritering av psykisk helse i kommunene medfører faktisk at ikke alle får den hjelp og støtte som trengs. Foreningen frykter en svekking av tilbudet til psykisk syke når også øremerkingen av opptrappingsmidlene innen psykisk helse legges inn i rammene til kommunene fra neste år.

Omleggingen av tilbudet ved Blåbærlia kom samtidig som ventetidsgarantien for barn og unge under 23 år ble gjeldende. Det er grunn til å frykte at rommet for pasienter som gir dårlig utslag på statistikken gjennom lang behandlingstid og dermed liten pasientgjennomstrømming, får et svekket behandlingstilbud. Samtidig bygges tilbudet ut til pasienter med lettere lidelser som krever kortere behandlingstid, og som bidrar til raskere pasientgjennomstrømming og dermed en reduksjon av køene. Dag- og døgnbehandling legger på landsplan beslag på 80 pst. av den totale kapasiteten innenfor psykisk helsevern for voksne. Gitt de samme tilgjengelige rammene økonomisk frykter jeg at pasientene med de alvorligste tilstandene får et dårligere tilbud som følge av innføringen av ventetidsgarantien. Dermed er det stor fare for at økonomi styrer prioriteringen av hvem som skal få behandling.

Et annet eksempel: På Solbu ettervernshjem for mennesker med psykiske lidelser i Oslo ble driften avviklet 1. september i år. Etter min mening er det et paradoks at det skjer nedleggelser av gode tilbud innenfor en periode med opptrapping av psykisk helse. Nedleggelsen skjedde som følge av at spesialisthelsetjenesten ved Ullevål sykehus ensidig definerte tilbudet til rett og slett ikke lenger å være deres ansvar, men et kommunalt ansvar, og de sa opp driften. Heretter er det kommunalt ikke lenger noen andrelinjetjeneste. Kommunen på sin side ble aldri kontaktet for å sikre at tilbudet på Solbu kunne videreføres, før vedtak var fattet. Dette rammet flere mennesker som mistet sitt tilbud. Voksne mennesker måtte flytte hjem til sine foreldre – likevel unge, men voksne – andre flyttet inn i leiligheter overlatt til seg selv, uten lenger å ha det nettverket som mobiliserte ressursene hos den enkelte. I stor grad ble flere alene og uten fotfeste. Både bruker- og pårørendeorganisasjoner og fagsjefen i psykologforbundet advarte mot nedleggelsen.

Personlig var jeg på Solbu etter at vedtak om nedleggelse var fattet, og så og hørte på de klientene som gråt sine modige tårer fordi de ikke visste hvor de skulle bare noen uker senere. Jeg har sjekket senest i dag, så de opplysningene om at noen reiste til foreldrene, og noen ble plassert i alminnelige leiligheter, er riktige. Dette er altså pasienter som ikke har nok med en time hos en eller annen psykolog på et distriktspsykiatrisk senter. Dette var ungdommer som bodde på institusjon og var under et behandlingsopplegg.

Kristelig Folkeparti har ved flere anledninger påpekt at økonomi alene ikke må styre hva slags behandlingstilbud som skal gis, men vi må også se hva som er medisinsk forsvarlig, og vi må ta individuelle hensyn. Solbu ettervernshjem ble offer for den manglende samhandlingen i helsetjenestene, men også for den manglende samhandlingen mellom helsetjenesten og andre sektorer. Det å se hele mennesket mangler i hjelpen som gis, og det oppleves som stykkevis og delt. Et godt tiltak i en sektor kan mislykkes fordi en annen sektor ikke følger opp. Det skjedde med Solbu, og ikke vet jeg hvordan det kommer til å gå med disse unge voksne.

Etter snart ti år med opptrapping av behandlingstilbudet for psykisk syke viser det seg at det fortsatt står mye ugjort, det er vi alle enige om. Det viser ikke minst Riksrevisjonens rapport, som ble offentliggjort forrige uke. Der kom det fram at det ikke er et likeverdig tilbud i landet når det gjelder behandlingstilbudet til psykisk syke. Prioritering av hvilke pasienter som skal få hjelp, fungerer ikke godt nok. Det er mangelfull styring av spesialisthelsetjenesten både fra regionale helseforetak og fra sentrale myndigheter, og styringsdataene er også for dårlige.

Dette viser at det fortsatt er behov for øremerking, slik jeg ser det, av opptrappingsmidlene til psykisk helse, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Det har vi også foreslått i alternativt budsjett.

Det trengs også en handlingsplan for oppfølgingen av pasienter med langvarige og alvorlige psykiske lidelser, slik at disse kan sikres et verdig og forsvarlig behandlingstilbud, individuelt tilpasset bolig og god organisering av tjenestene, bl.a. med samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å huske på at det utover Opptrappingsplanen for psykisk helse er behov for 2 800 boliger tilpasset psykisk syke. En handlingsplan bør også inneholde hvordan dette behovet skal dekkes.

Mitt spørsmål er: Hva vil statsråden gjøre for å sikre en fortsatt oppbygging av behandlingstilbudet til de mest sårbare pasientene innen det psykiske helsevernet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [18:12:47]: Det er alltid interessant å møte i Stortinget og delta i interpellasjonsdebatter. Denne gangen må jeg si at jeg er særlig glad for at vi får en anledning til å ha en slik debatt i Stortinget før vi tar juleferie, nettopp fordi det er bra at vi får gjort det i kjølvannet av den riksrevisjonsrapporten som kom i forrige uke.

Jeg tror at jeg og representanten Dåvøy egentlig er ganske enige om en slik overordnet oppsummering etter den satsingen som har vært på det psykiske helsevernet i Norge de siste årene. Min oppsummering er i hvert fall at det ikke er noen tvil om at mye har blitt bedre. Jeg er ikke i tvil om at det psykiske helsetilbudet i Norge i dag er mye bedre enn det var da vi startet opptrappingen. Det viser også at når det politiske Norge bestemmer seg for noe i fellesskap, at man langsiktig og strategisk skal satse på en sektor, gir det resultater. Handlingsplanen er fulgt opp av skiftende regjeringer med ulik farge. Det har vært veldig bra.

Samtidig er det all grunn til å si at vi ikke er i mål. Det er fortsatt mye arbeid igjen å gjøre. Derfor er jeg glad for riksrevisjonsrapporten. Jeg mener at den har en del interessante perspektiv, bl.a. det faktum at Riksrevisjonen har kunnet gå inn i pasientjournalene og lest en rekke journaler, noe vi normalt ikke kan gjøre, og som vi i departementet ikke har adgang til. Men der har altså Riksrevisjonen vært. Det er klart at den typen erfaringer de da gjør seg, er det spennende for oss å få overordnet presentert gjennom den riksrevisjonsrapporten.

Det kommer også flere interessante diskusjonsgrunnlag utover året som vi nå snart går inn i. Blant annet skal Forskningsrådet foreta en sluttevaluering av hele opptrappingsplanen. Det skal bli interessant å lese. Vi vet også at Helsetilsynet i år og neste år har det psykiske helsevernet som tema for sine nasjonale tilsyn.

La meg likevel nå kommentere noen av de forhold jeg mener det er viktig å jobbe med. Jeg er enig med interpellanten, Dåvøy, i at det er de med størst behov som må få hjelp først. Og så er det også et faktum at det i Riksrevisjonens rapport slås ganske grundig fast at det ikke alltid er tilfellet. Det forteller meg at prioriteringsforskriften ikke fungerer godt nok. Jeg har derfor allerede tatt initiativ til at vi må revidere prioriteringsforskriften. Og så er det åpenbart at det er behov for en nasjonal veileder også på dette området, i likhet med at det er behov for nasjonale veiledere når det gjelder prioriteringer. På en rekke andre områder er det også behov for det i forbindelse med det psykiske helsetilbudet. Derfor er jeg veldig glad for at Helsedirektoratet i dag har lagt fram forslag til en nasjonal veileder når det gjelder prioritering og tilbud til voksne i det psykiske helsevernet. Vi tror også at vi i løpet av våren skal greie å få fram en tilsvarende nasjonal veileder for prioriteringer i barne- og ungdomspsykiatrien. Det er det absolutt behov for, for det er en del forskjeller i behandlingstilbudet som er uakseptable, og som ikke kan forklares gjennom bevilgninger og tilgang på fagfolk. For eksempel: I Sogn og Fjordane har man seks tvangsinnleggelser pr. 10 000 innbyggere, mens man i Østfold har 27 tvangsinnleggelser pr. 10 000 innbyggere. Det lar seg ikke forklare utover at det etter min mening er uakseptable forskjeller i hvordan faget utøves. Det har ikke så mye med verken bevilgninger eller noe annet å gjøre.

Ellers vil jeg si at på litt lengre sikt er den store, store utfordringen i det psykiske helsevernet i Norge at det etter min mening er en feil fordeling av ressursene. Det er i for sterk grad det jeg kaller et baktungt helsetilbud. Med det mener jeg at en for stor andel av ressursene brukes i annenlinjetjenesten. Tre av fire kroner brukes i annenlinjetjenesten, og en veldig stor andel av det igjen brukes til institusjonsplasser. Jeg tror vi trenger institusjonsplasser, både for voksne, barn og unge. Det er jeg enig med interpellanten i. Men jeg er helt sikker på at det å bruke 75–80 pst. av ressursene i annenlinjetjenesten er feil. Vi må greie å bygge opp et bedre kommunalt tilbud, et bedre lavterskeltilbud, en mye mer samhandlende tjeneste mellom kommuner og distriktspsykiatriske senter, slik at vi unngår at så mange blir så syke at de har behov for institusjonsplass. Flere må hjelpes tidligere. Det er jeg helt sikker på er den store politiske utfordringen i arbeidet med det psykiske helsevernet i Norge.

Jeg blir veldig inspirert når jeg f.eks. leser om Jæren Distriktspsykiatriske Senter, som har inngått et samarbeid med nabokommunene. På Jæren Distriktspsykiatriske Senter har de 34–35 heldøgnssenger. En tredjedel av disse er det vi kaller brukerstyrte. Pasienter med komplekse sykdomsbilder vet at når de begynner å føle at de har behov for noe mer enn det daglige tilbudet de får, kan de selv i veldig stor grad bestemme at de skal legges inn ved det distriktspsykiatriske senteret. Det at de vet det, fører til at bruken av disse sengene har gått veldig ned. Altså: Økt tilgjengelighet fører til lavere forbruk. Det er eksempel på oppbygging av gode lavterskeltilbud for å forhindre en situasjon som i dag nesten er preget av at pasienter – nesten stikk motsatt – må sykeliggjøre seg selv og bli så syk at man får behandlingstilbud i institusjon. Hvis vi greier å fordele ressursene mer fornuftig, greier å hjelpe flere på et tidlig tidspunkt, tror jeg også at vi vil ha nok ressurser igjen til å gi institusjonstilbud til dem som trenger det.

På kort sikt jobber vi med denne utfordringen gjennom å styrke samarbeidet mellom de distriktspsykiatriske sentrene og kommunene rundt. I budsjettet for neste år er det avsatt 50 mill. kr til den type samhandlingstiltak, og det er også avsatt 20 mill. kr for å hjelpe kommunene med å rekruttere psykologer.

Det siste punktet som jeg vil benytte anledningen til å kommentere i denne innledningen, er et tema som i og for seg også berøres av den neste interpellasjonen, nemlig hvordan vi organiserer samarbeidet mellom det offentlige helsevesenet og avtalespesialistene. Jeg må bare si at jeg har fått høre mange historier i den siste tiden om pasienter som går ut fra fastlegen med en liste på nesten 50 navn på avtalespesialister som man selv får ansvaret for å drive og ringe rundt til, og der mange opplever at de ringer og ringer og fra den ene spesialisten etter den andre får beskjed om at de dessverre ikke kan hjelpe dem. Hvis pasienter som er i ferd med å utvikle alvorlig sykdom, selv blir satt til å administrere sitt eget helsetilbud på den måten, mener jeg at det rett og slett ikke går an.

Så noe av det vi på kort sikt virkelig må jobbe med, er å få et system innenfor helseregionene som gjør at vi som sørge for-myndigheter har et system overfor avtalespesialistene der vi kan henvise til dem som har ledig kapasitet. Vi må ha oversikt over hvem som har ledig kapasitet. Og det kan ikke være noen diskusjon om man skal ta imot pasienter med behov. Man må ta imot pasienter med behov hvis man ønsker å ha avtale med offentlig myndighet.

Laila Dåvøy (KrF) [18:23:15]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg er veldig enig i at det er viktig å diskutere psykiatri, og det passer godt akkurat nå etter Riksrevisjonens rapport.

Men først en kommentar til det helt siste, om at pasienter får en liste med 50 navn og ringer og ringer: Ja, det gjorde de i fjor, og det gjorde de i forfjor. Dette er ikke nytt, verken for oss eller for Regjeringen. Det er mulig det er nytt for en ny statsråd, men det er tatt opp i Stortinget, det finnes dokumentasjon på det. Det er bare synd at det fortsatt skjer.

Det er helt sant at mye har blitt bedre. Det er også positivt at statsråden har tatt fatt i både prioriteringsforskrift og veiledere. Like fullt er det faktisk slik i dag at man får lov av myndighetene å legge ned tilbud uten at nye er bygget opp. Jeg kunne tatt flere eksempler, men gjør det ikke. Det er noe av det som er mitt store anliggende i dag, og som statsråden overhodet ikke svarer på. Det er jeg litt skuffet over, men det er mulig at han kan komme tilbake til det i senere innlegg.

Jeg er ikke uenig i at vi har på mange måter et tungt system innenfor andrelinjetjenesten. Og jeg tror det er veldig riktig at hvis vi kommer mye, mye tidligere inn – her er vi ikke uenige – og behandler barn og unge i startfasen av en psykisk lidelse, også voksne for den del, vil vi kunne hindre at man får tilbakeslag, eller at man kanskje må bo lenge og få behandling i institusjon. Men det krever at vi har en oppegående kompetanse i kommunene våre, hvilket er i ferd med å bli bygget opp mange steder, og det er positivt.

Men leser vi Riksrevisjonens rapport, er det faktisk ikke bare for Ullevål sykehus eller andre sykehus i andrelinjetjenesten med et pennestrøk å radere ut en institusjon og tro at distriktspsykiatriske sentre eller kommuner skal overta. I den rapporten står det nemlig at DPS-ene, de distriktspsykiatriske sentrene, mange steder er for dårlige – og de sier ikke «mange steder», men svært mange steder. Spesielt er de for dårlige for de sykeste. De mangler rett og slett kompetanse. I tillegg sier de at selv om departementet har pålagt DPS-ene å opprettholde sengeplassene de har, har de blitt avviklet flere steder – ikke totalt, men mange.

Jeg er bekymret, og jeg må få lov til å spørre statsråden om han kan kommentere om han ikke er enig i at man ikke må bygge ned før man har bygget opp, uansett.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [18:26:37]: Det kan godt være at den situasjonen at man ringer rundt til avtalespesialister, er vel kjent for Stortinget, og at det er drøftet mange ganger før. Så får vi se om jeg kan greie å være den første som får gjort noe med det. Det er i hvert fall den ambisjonen jeg har tatt på meg, så får Stortinget heller refse meg hvis jeg ikke lykkes med det. Men nå skal det prøves i hvert fall.

Så tar representanten Dåvøy her opp det evige problem: Hvordan gjennomføre omstilling? Jeg er ydmyk i forhold til det. Men samtidig har jeg lyst til å si at når en så stor andel av midlene til psykisk helse brukes på døgnplasser i spesialisthelsetjenesten, er jeg helt overbevist om at det er feil. Vi har dobbelt så høy sengekapasitet som Sverige, Danmark og Finland, og vi har tre–fire ganger så god sengekapasitet som England. Jeg er helt overbevist om at veien til et mer moderne og riktig psykisk helsetilbud i Norge går gjennom at mindre må skje i de døgnbaserte institusjonene, og at mer må skje i distriktspsykiatriske senter, i kommunene og ikke minst i en samhandling mellom kommunene og distriktspsykiatriske senter. Og vi må tørre å legge ned noe for å bygge opp noe annet.

Men jeg er enig med representanten Dåvøy i at det er uakseptabelt dersom pasientene blir brikker i et slikt spill. Derfor må man i forbindelse med omlegging legge avgjørende vekt på at man ikke kan legge ned noe før man føler seg trygg på at pasientene har en erstatning. Det er et veldig klart styringssignal fra meg, og det har vært et veldig klart styringssignal fra helseministre før meg.

Så registrerer jeg at det er en debatt om det er oppfylt. Når jeg spør meg rundt, føler jeg at jeg får ganske gode svar på at helseforetakene, sykehusene og fagmiljøene er veldig opptatt av pasientene i en slik vanskelig situasjon. Men det kan godt være at det er gjort feil. Dette er vanskelig. Men det at det er vanskelig, må bare føre til at vi skjerper oss med sikte på å gjøre ting enda bedre, for vi kan ikke slutte med omstilling. Vi kan ikke slutte å endre det psykiske helsetilbudet i den retningen som jeg mener det må gå i. Da får vi ikke et psykisk helsetilbud som i det lange løp er til det beste for pasientene i Norge. Det er jeg helt overbevist om.

Dag Ole Teigen (A) [18:29:52]: Først vil jeg takke Laila Dåvøy for en viktig debatt, ikke minst i disse dager når det blir laget mange budsjetter rundt omkring i kommunestyrer og helseforetak som vil bety noe for tilbudet innen psykisk helse i året som kommer, og årene framover.

Jeg er enig både med interpellanten og med statsråden som i grunnen sier at det har skjedd mye bra, men at det fortsatt står mye igjen. Det tror jeg det er tverrpolitisk enighet om.

Opptrappingsplanen har gitt oss over 70 nye distriktspsykiatriske sentre, og det har gitt oss en økonomisk styrking av feltet som jeg ikke forestiller meg at vi ville ha fått uten en forpliktende plan som har vært fulgt opp under forskjellige regjeringer. Det viktigste av alt er kanskje likevel, tror jeg det er grunnlag for å si, at vi i denne perioden har fått mer kunnskap og åpenhet om psykisk helse. Det er flere som søker hjelp, og det er grunnleggende bra.

Det er også innført en ventetidsgaranti, som skal gi barn og unge under 23 år rett til vurdering innen ti virkedager og rett til behandling innen 90 dager. Og vi har et styringsmål for sykehusene om at de skal ha større vekst i psykiatri enn i somatikk.

Så trenger vi flere grep, og jeg vil beskrive noen av dem. Statsråden har også vært inne på mye av det.

For det første trenger vi mer samhandling, og dette vet jeg at Bjarne Håkon Hanssen bruker mye tid på å arbeide med under den samhandlingsreformen som skal komme. I Rådet for psykisk helse har man sagt at psykiatrien er et «system med mange overganger» og man formulerer utfordringen:

«Hvordan skape sammenheng i tjenesten på tvers av ulik symptomintensitet hos den enkelte bruker?»

Vi har selvsagt forskjellige tilbud i primær- og spesialisthelsetjenestene. Samtidig er en av de tingene som blir opplevd som en stor påkjenning, å måtte fortelle historien sin om igjen og om igjen. Hvis en blir litt sykere, må en henvises videre og begynne på nytt. Hvis en så blir litt friskere igjen, henvises en kanskje tilbake til primærhelsetjenesten og må fortelle historien sin enda en gang. For mange skjer dette mange ganger, man går fram og tilbake, og det kan være veldig vanskelig. Her finnes det ikke enkle svar, men det er veldig viktig og godt at dette blir tatt tak i.

For det andre trenger vi flere psykologer i kommunene. Derfor er jeg glad for at statsråden har varslet at en viktig del av den allerede omtalte samhandlingsreformen vil bli å styrke kommunehelsetjenesten. Det må være sammenheng mellom behandling, botilbud, alt – og det er kommunen som må skape den tryggheten.

For det tredje må vi fange opp sykdom så tidlig som mulig, gjennom mer satsing på forebyggende tiltak og lavterskeltiltak. Særlig må vi fange opp folk der de er, og vi må fange dem opp så tidlig som mulig. Skolehelsetjeneste er et eksempel på lavterskeltilbud som fanger opp barn og unge der de ofte er å finne: på skolen. Ungdommens helsestasjon kan være et bra tiltak, selv om det viser seg at særlig en del gutter kan ha for høy terskel for å oppsøke slike tiltak. Fastlegene er selvsagt viktige. Det er store forskjeller i hvor ofte en oppsøker lege, og hvor høy terskel folk har for å be om hjelp.

For det fjerde må en bygge videre samhandlingen med familiene og pårørende. Det kan være en link mellom behandlingen og dagliglivet, som kan gjøre det lettere for pasienten å mestre hverdagen når behandlingen er over og en skal hjem igjen.

For det femte, og det er viktig: Nå når opptrappingsperioden avsluttes, må en benytte muligheten til å samle inn erfaringer og se på alt som er gjort på mange forskjellige måter ute i kommunene. En må systematisere den kunnskapen en har fått, se på hva som har virket best, og hva som har gitt gode resultater, og lære av det.

Så er jeg også veldig, veldig glad for at statsråden sa det han sa om å se på muligheten for f.eks. å innføre en form for felles inntakssentral, slik at når du blir henvist til psykolog, er det noen som finner en psykolog til deg, og du slipper å få en liste og ringe rundt selv, for det første fordi det kan være tungt for enkelte å ta de ringerundene, særlig hvis en får mange avslag, og for det andre for å hindre skjevhet i tilbudet som blir gitt, at noen med spesielle problemer opplever høyere terskel for å få hjelp enn andre. Jeg er veldig glad for at statsråden tok det opp så tydelig som han gjorde, og jeg ser fram til at det blir jobbet videre med det.

Vigdis Giltun (FrP) [18:34:46]: Jeg skal gå litt tilbake i tid. I St.meld. nr. 25 for 1996–1997 innrømmes det at det forekommer brist i alle ledd i behandlingskjeden. Nå er det vel faktisk slik at det viser seg at slik er det også i dag. Fra behandlingen av opptrappingsplanen 17. juni 1998 vil jeg gjengi en uttalelse fra Reidun Gravdahl fra Arbeiderpartiet. Hun var ordfører for saken. Hun sa:

«Behovet er kartlagt, og vi vet mer om muligheter og begrensninger.»

Hun sa også:

Behovet for samordning er stort både mellom 1. og 2.-linjetjenestene og mellom de etatene som er involvert.»

Tersklene er ofte høye. Enhver arbeider med sine oppgaver. Hvor langt har vi kommet der? Er vi kanskje ikke kommet så veldig mye lenger i dag enn vi var den gangen. Hvert år blir det samme påpekt. Vi er i hvert fall langt fra i mål.

John I. Alvheim uttalte også noe som det kan være verdt å merke seg. Han foreslo at det skulle bli

«etablert og formalisert utskrivingskontrakter mellom akuttavdelingene i psykiatrien, pasienten, primærlege og etterverns- og rehabiliteringsfunksjonene. Det er viktig at de psykiatriske pasientene som utskrives fra akuttavdelingene tilbake til hjemsted, får en kvalitetssikret oppfølging når det gjelder tilsyn, og ikke minst når det gjelder oppfølging av medisinering.»

Det er ikke fulgt opp. Det er det man ser i dag. Man har ikke sørget for at kommunene har kapasitet, at de har kompetanse til å følge opp alvorlig syke, og det er der det svikter mange ganger.

John I. Alvheim sa også noe annet som det er verdt å merke seg, og som er like aktuelt i dag. Han sa at DPS-ene må

«gjøres i stand til å motta pasienter for kortere tids akuttinnleggelse under kriser som oppstår på kveldstid og i helgene.»

Det er ikke alle steder man kommer inn i det øyeblikket man trenger hjelp.

Så mye av det som ble sagt under debatten for over ti år siden, er like aktuelt i dag. Det er vel litt skuffende, i hvert fall for meg som bare har vært med i tre år, å se at man gjentar det samme år etter år uten at det blir bra.

Kvaliteten på tilgjengelig data viser seg å være veldig, veldig dårlig i dag. Man vet faktisk veldig lite om hvor godt tilbudet er. Man vet ikke hvor syke de er de som får avslag, og man vet ikke om de som får hjelp i spesialisthelsetjenesten, får den hjelpen som de har krav på, og som de har behov for.

Det heter seg at dobbelt så mange får et tilbud i dag. Det er mange måter å regne på. Kanskje også dobbelt så mange får avslag, eller kanskje tre ganger så mange får avslag. Det varierer veldig fra distrikt til distrikt, og det er ingenting som tyder på at pasienter i et område ikke skal ha det samme behovet for spesialisthelsetjenester som de som bor i et annet distrikt.

Det er mangel på psykologer med avtalehjemler og psykiatere. Nå lovet statsråden at han skulle ta tak i det med en gang. For over et og et halvt år siden stilte jeg samme spørsmål til statsråd Sylvia Brustad. Hun lovet akkurat det samme. Den gangen hadde Aftenposten ringt rundt til 50 forskjellige psykologer uten å få respons. Jeg tok det opp med henne i et spørretimespørsmål, og hun lovet at det skulle det ordnes opp i, og det skulle skje raskt. Det er da skuffende at det ikke har skjedd så veldig mye, og jeg håper at den nye statsråden nå sørger for at det skjer noe raskt med det.

Psykiater Leif Roar Falkum hadde en kronikk i Aftenposten for et par år siden som tok for seg problemet med at pasienter ble avvist, og at de ikke ble videresendt i spesialisthelsetjenesten selv om de hadde et behov. Han mente at terskelen for å få hjelp var veldig tilfeldig, og det var satt veldig høyt, og pasienter ble ikke henvist til spesialister utenfor det offentlige.

Det er mange psykiatere, og det finnes tilbud utenfor det offentlige som ikke blir benyttet. Det er ikke fordi behovet dekkes innenfor det offentlige helsevesenet, men på grunn av at man sparer på penger, og at man ønsker å holde pasientene innenfor helseforetakenes virksomhet.

Hvordan da unngå fristbrudd? Det har vært sagt flere ganger, og det er faktisk det som viser seg skjer, at enten så avviser man pasienter som skulle hatt rett til spesialisthelsetjenester, eller så gir man dem få konsultasjoner for at de skal komme raskere ut i andre enden igjen, eller det blir lengre avstand mellom hver konsultasjon. Man skriver pasienter raskt ut når de har vært innlagt – for raskt ut – og de kommer inn igjen og blir telt flere ganger. Sykehusene sparer også på penger. Ahus har ikke brukt opp pengene sine; de har massevis av penger igjen, selv om det er pasienter som står i kø og venter.

Når det gjelder anoreksisyke, har man et veldig godt tilbud i Fredrikstad på Capio Anoreksi Senter. De får ikke komme under fritt sykehusvalg, og de har kun halvparten av de pasientene de kunne tatt imot.

Det er veldig mye bruk av tvang, og det er veldig unødvendig. Det er et tegn på at pasienter får hjelp altfor sent, og at det er stor svikt i behandlingstilbudet. Lommeboken avgjør, og de svakeste og sykeste får ikke nødvendig helsehjelp.

Nå håper jeg at statsråden tar tak i disse tingene raskt, og sørger for at det skjer noe. Det har ikke skjedd mye i de tre årene jeg har vært her, i hvert fall ikke mye med det vi har påpekt her tidligere.

Inge Lønning (H) [18:40:21]: For 20 år siden, i 1987, konstaterte den første prioriteringsutredningen at det psykiske helsevernet var sørgelig akterutseilt i forhold til resten av helsevesenet. Alle høringsinstanser var enig, departementet var enig, Regjeringen var enig, og Stortinget var enig.

Ti år senere konstaterte den andre prioriteringsutredningen, som svar på første del av mandatet, nemlig hva som hadde skjedd i de forløpne ti år, at det praktisk talt ikke hadde skjedd noen ting, til tross for 100 pst. enighet. Det var bakgrunnen for opptrappingsplanen for ti år siden, og intensjonene med den var helt utvilsomt gode.

Jeg la merke til at både interpellanten og statsråden forsikret flere ganger at det har skjedd svært mye. Det er meget mulig. Problemet er bare at vi vet ikke hva, simpelthen fordi opptrappingsplanen ikke har vært konkret nok i sine operasjonelle målsettinger, og det har ikke vært tidfestet når de forskjellige trinn skulle ha vært gjennomført. Det er vel og bra at man gjennomfører en evaluering etterpå, etter ti år, men den lærdom vi må trekke, er vel at i fremtiden må evalueringen skje fortløpende, sammen med opptrappingsplanen. Målsettingene må være definert så klart at det er mulig å fastslå hvorvidt de er nådd eller ikke er nådd. I dag famler vi i blinde.

Det vi derimot vet etter Riksrevisjonens rapport, er hva vi ikke har oppnådd gjennom disse ti år, og det er skremmende mye. Riksrevisjonen konstaterer rett og slett, hvis man skreller av alt innpakningspapir, at på dette området, det psykiske helsevern, gjelder pasientrettighetsloven ikke. Det er ikke pasientens helsetilstand som avgjør hvorvidt man blir tildelt rett til nødvendig helsehjelp med tidsfrist. Det konstaterer Riksrevisjonen uten forbehold av noe slag. For hvis det hadde vært det, måtte tallene ha sett annerledes ut enn de gjør i dagens norske helsevesen, med de enorme forskjellene fra distrikt til distrikt.

Grunnen til at det ikke forekommer særlig mange registrerte fristbrudd, er ganske enkelt at man lar være å gi frist. Da kan det pr. definisjon ikke inntreffe fristbrudd. Men det er direkte i strid med loven. Det viser at på dette området har vi mye lov og vanvittig lite orden. Det er simpelthen ingen respekt for de prinsippene loven fastslår, ute i terrenget.

I juni i år inngikk Nav, etter anbudskonkurranse, en avtale med Aleris Helse, som driver psykiatrisk poliklinikk i Oslo, i Akershus, i Hordaland og i Sør-Trøndelag, om at fristbruddpasienter skulle ivaretas av Aleris Helse. Etter et halvt år er det ikke henvist en eneste fristbruddpasient. Det er ganske godt gjort.

Mitt helt konkrete spørsmål og min utfordring til helseministeren er: Ville det ikke være en idé at han overfor det systemet han er den øverste ansvarlige leder for, gav klar og tydelig beskjed om at når det er inngått en slik avtale, så skal den respekteres? Da er det meningen simpelthen at det skal øke kapasiteten, og at det skal bidra til at de som forvalter loven, skal holde seg til loven.

Når Aleris Helse driver sitt tilbud i dag til tross for at man saboterer nesten konsekvent fra det offentlige helsevesen, skyldes det én ting, nemlig at det er tilstrekkelig mange pasienter som ikke er villig til å vente, og som betaler utgiftene 100 pst. selv. Det vil si at på dette området, som er det aller mest sårbare i det norske helsevesen, er klasseforskjellen enda større enn den er i ferd med å bli i helsevesenet i sin alminnelighet. Og det er den enkeltes betalingsevne som avgjør hvorvidt man får et tilbud eller ikke. Det håper jeg at statsråden ikke ønsker å være bekjent av.

Kirsti Saxi (SV) [18:45:43]: Dagens situasjon viser at om lag halvparten av befolkningen får en psykisk lidelse i løpet av livet. De vanligste lidelsene er angst og depresjon. Folkehelseinstituttet viser at i alt 8 pst. av landets barn og unge har en psykisk lidelse som er behandlingstrengende. Folkehelseinstituttet fastslår også at jo bedre inntekt og utdannelse man har, desto større er sjansen for at den psykiske helsen er god.

Gjennom Opptrappingsplanen innenfor psykiatri har flere fått behandling, men samtidig har antall personer som trenger hjelp, blitt flere, slik at antall ventende har økt. Dette viser at det er all grunn til å øke satsingen, og særlig vektlegge forebygging i samarbeid med det kommunale hjelpeapparatet. SV er derfor tilfreds med at midlene til psykisk helsearbeid videreføres, og at man øker innsatsen i samarbeidet mellom distriktspsykiatriske sentre og det kommunale psykiske helsetilbudet.

De øremerkede midlene til kommunene og de regionale helseforetakene overføres nå som rammetilskudd. Disse midlene følges opp gjennom rapportering fra kommunene og de regionale helseforetakene, slik at man sikrer en styrking av tilbudene.

SV er opptatt av menneskerettigheter når det gjelder psykisk helsevern, særlig i forbindelse med bruk av tvang. Pasienter og pårørende opplever ofte at tvangstiltak er krenkende og unødvendig, og at brukeren ikke i tilstrekkelig grad tas med på råd. Det er derfor viktig at Regjeringen sørger for gode og verdige transportordninger for psykisk syke, som bidrar til at bruken av tvang og av politi reduseres til et minimum.

Det er viktig å utvikle gode og lokale tiltak for å forebygge og følge opp personer med psykiske lidelser og deres familier. Vi i SV ser derfor svært positivt på Regjeringens arbeid med en samhandlingsreform, hvor samhandling mellom de ulike tjenestenivåene innenfor psykisk helsevern står sentralt, og hvor det også arbeides med å etablere et finansieringssystem som sikrer et helhetlig pasientforløp.

Det er positivt at Helsedirektoratet i dag har lagt fram en nasjonal veileder for prioritering av pasienter i psykisk helsevern for voksne. Det viser seg at det er all grunn til å følge opp dette nærmere etter Riksrevisjonens avdekning av at det langt på vei er tilfeldig hvem som får hjelp innenfor det psykiske helsevernet, og at blant dem med tunge diagnoser er prosentandelen som får avslag, like høy som blant de pasientene som får et tilbud.

SV ser derfor fram til en evaluering av Opptrappingsplanen og resultatene av Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med psykisk helsevern. Sammen med den kommende samhandlingsreformen ville resultatene av denne evalueringen og tilsynet være et godt grunnlag for å videreutvikle det psykiske helsevernet for å sikre at alle med psykiske lidelser, får det tilbudet de trenger.

Gunvald Ludvigsen (V) [18:49:54]: Psykisk helsevern har fått mykje merksemd dei siste dagane, og spesielt Riksrevisjonen sin rapport, Dokument nr. 3:5, som vi har høyrt før i dag.

Rapporten har skapt til dels sterke overskrifter i media, som t.d.: En knusende dom over voksenpsykiatrien, Slakt av norsk voksenpsykiatri, Katastrofe i norsk psykiatri og Psykiatrien står til stryk. Dette er overskrifter i norske medier.

Det er ganske interessant at det må ein riksrevisjonsrapport til for at fleire skal sjå lyset. Alarmen har jo gått før òg. Vi har hatt SINTEF-rapportar, og i februar 2006 kom Statens helsetilsyn med ein rapport om bruk av tvang i psykisk helsevern. Han slo fast at det kanskje er meir enn 10 000 tvangsinnleggingar i psykiatrien i Noreg pr. år. Om ein tek for seg ein kalkulator, ser ein at det betyr meir enn éi tvangsinnlegging pr. time 24 timar i døgnet året rundt. Det er alarmerande, og det plasserer Noreg på topp i Europa når det gjeld bruk av tvang i psykiatrien.

Enda meir alvorleg er det at tvang er nært knytt til fattigdomsproblematikk, bustadløyse, psykisk utviklingshemma og demente. Altså: Tvang blir mest brukt mot dei aller svakaste.

Grunnleggjande menneskerettar blir utan tvil brotne i mange tilfelle når tvang blir brukt i psykiatrien. Spesielt alvorleg er det når slike overgrep blir utførde mot dei som har rettstryggleik, men som faktisk sjølve ikkje veit at dei har ein slik rettstryggleik.

Venstre hadde ein interpellasjon om denne problemstillinga i denne salen før jul i fjor, altså for eit år sidan. Vi fremma seinare eit representantforslag med formål å få redusert tvangsbruk innanfor psykisk helsevern. Forslaget blei debattert her i denne salen den 19. juni i år. I samband med behandlinga av representantforslaget uttalte Helse- og omsorgsdepartementet i eit brev til komiteen at det skulle opprettast ei arbeidsgruppe som bl.a. skulle vurdere tvangsbruken og undervisningsmaterialet for helsepersonell, med fokus på menneskerettar.

Departementet uttalte den gongen at arbeidsgruppa skulle leggje fram ein rapport innan juni 2009, og at Stortinget ville bli orientert om status i St.prp. nr. 1 for 2008–2009, altså i helsebudsjettet.

Eg har leita opp og funne kva som står om dette i St.prp. nr. 1. Eg må seie at det er skuffande når eg i St.prp. nr. 1 kan lese følgjande:

«Regjeringen vil komme tilbake med en status for dette arbeidet i statsbudsjettet for 2010.»

Eg oppfattar dette som om Regjeringa ikkje gir arbeidet med psykisk helsevern høg nok prioritet. Derfor må eg avslutte innlegget mitt med å spørje statsråden: Vil statsråden bidra til at gruppas arbeid blir forsert, slik at dette saksfeltet får den høge prioriteten det fortener, og den prioriteten som statsråden ved fleire høve har sagt skal gjelde her?

Laila Dåvøy (KrF) [18:54:26]: Jeg vil takke for deltakelsen i debatten. Det har vært en fin debatt på mange måter, og det er mye vi er enige om her i Stortinget.

Jeg må komme tilbake til noe av det statsråden sa i sitt treminutters innlegg i sted. Vi føler nok at statsråden synes det er noe ubekvemt å svare på om andre tilbud bør være til stede før man avvikler de eksisterende, for tilfellene er så konkrete. Det skjedde i sommer, og det skjer nå i Bergen.

Statsråden startet med å si hvor viktig omstilling er, hvordan man skal gjennomføre en omstilling, at vi har for høy sengekapasitet i andrelinjen, og at veien til mer moderne psykisk helsevern går gjennom bedre lokale tiltak. Jeg er faktisk ikke uenig i mye av det, men man må starte tidlig, og man må ha på plass de lokale tiltakene. Problemet i dag er at andrelinjen sier tvert: Det er ikke vårt ansvar lenger. DPS-en, kommunen eller andre får overta. De forsikrer seg ikke engang om at det er noen der ute til å overta. Hvem, om ikke andrelinjen som har pasienter i behandling, har ansvaret for å sørge for at det faktisk er et apparat der ute? Hvem andre enn de som kjenner pasienten, kan sørge for det? Riksrevisjonens rapport sier at DPS-ene svært mange steder ikke har kompetanse – og så slipper man pasientene rett ut!

Jeg skulle ønske at statsråden hadde gått litt mer inn i dette. Statsråden kan faktisk – går jeg ut fra – si til helseforetakene at det ikke er lov å stenge en institusjon, med mindre man vet at alle disse enkeltmenneskene får et nytt tilbud. Jeg mener at vi som stortingsrepresentanter – og for den del regjeringsmedlemmer – må søke å se de enkeltmenneskene som rammes. Dessverre er det slik i psykiatrien som vi ofte ser ellers, at dette skjer med de sykeste, de som kanskje har det minste nettverket rundt seg, barn og unge som kanskje ikke har foreldre. De skriker ikke selv. Eller de skriker ikke høyt. Skal virkelig andrelinjen få lov til å slippe pasienter på den måten som vi har sett eksempler på? Det finnes flere eksempler. Derfor har jeg tatt opp denne interpellasjonen – ikke fordi jeg vil hindre omstilling i psykiatrien, absolutt ikke. Jeg håper at statsråden tror meg på det.

Bare en liten kommentar til representanten Inge Lønning: Jeg tror det er veldig riktig at vi i store reformer på alle plan må bli flinkere til å sette i gang fortløpende evalueringer umiddelbart og hele veien, slik at vi vet hva som skjer.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [18:57:51]: Jeg er veldig glad for at interpellanten i sitt siste innlegg her sier at vi er enige om målene – stort sett, tror jeg omtrent var ordbruken.

Jeg håper at vi kan komme i en situasjon der vi etter hvert kan gjøre opp en mer samlet status for det vi har fått til, og det vi ikke har fått til og legge en plan for det videre arbeidet innenfor det psykiske helsevesenet som kan diskuteres også her i salen.

Jeg skjønner, og jeg synes det er prisverdig, det engasjementet som interpellanten har, og at hun mener at prosessene knyttet til avvikling av institusjoner og det å ivareta pasientenes ve og vel i den sammenheng, har vært for dårlig. Fra Helse- og omsorgsdepartementets side opplever jeg at det har vært understreket veldig tydelig at pasientenes ve og vel skal ivaretas. De tilbakemeldingene vi har fått, er at det har vært fokus på dette. Så er det sikkert uenighet om hva det konkret innebærer å ivareta pasientenes ve og vel.

Jeg møter selvfølgelig rett som det er de regionale helseforetakene, og har ingenting imot å understreke hvor viktig det er med gode prosesser i denne sammenhengen – ikke minst å sørge for at pasientene ikke mister tilbudet i forbindelse med nødvendig omorganisering. Det skal jeg selvfølgelig gjøre på nytt igjen.

Jeg tror det må være en misforståelse hos Venstres representant. Helt i tråd med det vi tidligere har sagt, er arbeidsgruppen nedsatt. Den legger fram sin rapport i juni 2009, som vi tidligere har sagt. Da er det ikke mulig å komme med en rapport i et budsjett til Stortinget før i det budsjettet vi legger fram høsten 2009, for 2010. Man greier ikke å avrapportere om en arbeidsgruppe som legger fram rapporten sin i juni 2009, i budsjettet for 2009, for det legges fram i oktober 2008. Så det må bli sånn.

Så bare veldig kort til det representanten Lønning tar opp. Han påpeker – med rette, dessverre – at prioriteringsforskriften ikke fungerer godt nok innenfor det psykiske helsevernet, og at det medfører at pasienter som har rett til helsehjelp, faktisk ikke får det. Det er klart at det er svært alvorlig. Og det er en alvorlig påpekning fra Riksrevisjonen. Vi tar nå tak i den saken på kort sikt gjennom to hovedgrep. Det ene er en nasjonal veileder fra Helsedirektoratet som fagmiljøet selv har vært med på å utforme. Så vil vi i oppdragsdokumentet understreke det ledelsesansvaret som ligger i at loven selvfølgelig skal gjelde også på dette området. Så får vi jobbe derifra på et svært viktig, alvorlig punkt som Riksrevisjonen har påpekt.

Presidenten: Debatten i sak nr. 9 er avsluttet.