Ivar Skulstad (A) [10:38:21] (ordfører for saken): Komiteen står i all hovedsak samlet om merknadene i denne saken, men et mindretall, Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har en særmerknad som tar opp i seg en enstemmig merknad fra fagkomiteen i forbindelse med dennes Innst. S. nr. 99 for 2005–2006. Man bad der departementet om en egen sak om hvordan voksnes rett til grunnopplæring kunne sikres.

I St.meld. nr. 42 for 1997–1998 Kompetansereformen ble det vist til at svært mange voksne manglet – og ønsket – grunnskoleopplæring og opplæring på videregående nivå som basis for videre læring. Under behandlingen av stortingsmeldingen la Stortinget avgjørende vekt på at et nasjonalt kompetanseløft for voksne med lav utdanning var nødvendig for å sette Norge i stand til å møte de utfordringer som framtidens kompetansesamfunn ville kreve. Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere om gjennomføringen av voksnes rett til slik grunnopplæring har vært i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger.

Voksne født før 1978 fikk en lovfestet rett til opplæring på videregående skolenivå i 2000, og i 2002 fikk voksne som hadde behov for det, rett til grunnskoleopplæring. Dette innebar en realisering av forslag som ble lansert i St.meld. nr. 42. Undersøkelsen viser at en lovfesting av rettighetene ikke er nok til å generere en etterspørsel. Det kan virke som om vedvarende svakheter ved informasjonsarbeidet er en framtredende årsak når voksnes lave deltakelse skal forklares. I svært mange mindre kommuner er det ikke etablert grunnopplæring for voksne. Dette kan føre til at ikke alle voksne får dekket sitt behov for opplæring, som ønsket.

Som Riksrevisjonen påpeker, ser også departementet nå at det er behov for å styrke statistikkgrunnlaget, for å kartlegge og overvåke aktiviteten som gjelder voksnes læring. Undersøkelsen har, som kjent, avdekket at det er store svakheter ved den offentlige statistikken og rapporteringen. Det lover godt at direktoratet, Statistisk sentralbyrå og Vox samarbeider for å forbedre dette. Det kan bidra til at det blir flere som får grunnopplæring.

Riksrevisjonen har også avdekket manglende likebehandling når det gjelder spørsmålet om hvorvidt voksnes godkjente realkompetanse resulterer i avkortede og tilpassede opplæringsløp på videregående skolenivå. Bestemmelsene blir tolket ulikt og bidrar til ulik praksis. Ifølge Riksrevisjonen har dette eksistert helt siden lovbestemmelsen trådte i kraft. Da må det være på høy tid å få dette på plass. Det er også viktig at tilsynet med kommunene og fylkeskommunene prioriteres, slik at det lovpålagte ansvaret de har overfor de voksne elevene, etterleves. Regjeringen arbeider nå med en kompetansemelding der jeg antar at opplæringstilbudet til voksne gis en sentral plass. Jeg regner med at statsråden om nødvendig kan si noe mer om dette.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [10:42:14]: I 2000 og 2002 ble voksnes rett til tilpasset opplæring på henholdsvis grunnskolenivå og videregående nivå lovfestet. Det er altså ingenting i veien med de formelle rettighetene. Spørsmålet er derfor om rettighetene er reelle i dag.

Vi vet fra OECDs «Adult Literacy and Lifeskills Survey» at vi i Norge har omkring 400 000 voksne med dårlige lese- og skriveferdigheter og dårlig tallforståelse, faktisk så dårlig at de skårer under det nivået internasjonale forskere mener er nødvendig for å klare seg i et moderne arbeidsliv. Mye av dette skyldes selvfølgelig at nær 20 pst. av elevene går ut av ungdomstrinnet uten å kunne lese og skrive ordentlig. Det forplanter seg, naturlig nok, videre. En god utdanning, med vekt på grunnleggende ferdigheter, er en viktig forebyggende faktor for dette.

Vi vet også at gruppen lesesvak, er overrepresentert blant arbeidsledige og støttemottakere. Det er ikke spesielt overraskende, nettopp fordi mange av disse voksne sliter med å holde på jobben. Særlig nå har vi store utfordringer. Vi opplever et stort frafall i videregående opplæring. 34 pst. av elevene avbryter opplæringa eller fullfører uten å bestå i ett eller flere fag.

Til nå har disse elevene blitt tatt imot med åpne armer i et arbeidsmarked som har vært på desperat jakt etter arbeidskraft. Problemet er at når arbeidsmarkedet nå ser dårligere ut, er nettopp disse unge voksne de første som sparkes ut av arbeidslivet. For de litt eldre voksne melder det samme problemet seg. De har håndtert jobben greit i mange år, men så introduseres nye kompetansekrav, omstillinger og ny teknologi, og da klarer de ikke lenger å henge med. De støtes ut av arbeidslivet.

Hovedkonklusjonene i rapporten fra Riksrevisjonen er at voksnes faktiske deltakelse i grunnopplæring er veldig lav. Denne opplæringen er lite kjent. Få kommuner og fylkeskommuner kartlegger voksnes behov for grunnopplæring, og det føres nesten ikke tilsyn med hvordan lokale myndigheter utøver denne forpliktelsen. Det eksisterer vesentlige svakheter i både sentrale og lokale myndigheters oppfylling av forpliktelsene som gjelder arbeidet med å gi voksne grunnopplæring. I tillegg er det slik – og det er heller ikke spesielt overraskende – at de som allerede har utdanning eller har mye utdanning fra før, er mer tilbøyelige til å ta mer utdanning. Det skyldes ofte at de som ikke har utdanning eller har lite utdanning, har negative erfaringer med skole- og utdanningssystemet.

Fleksible løsninger er nødvendig. Å ta grunnutdanning for voksne kan oppleves veldig stigmatiserende. Veldig mange av dem som av ulike årsaker har avbrutt opplæringsløpet, har gjort det nettopp fordi de har en negativ erfaring med skolesituasjonen. Dessuten er det – og det vil de aller fleste forstå – en ganske stor barriere for voksne mennesker å sette seg på skolebenken, kanskje på den samme grunnskolen der deres egne barn går. Å sette seg på skolebenken der på kveldstid kan oppleves som ganske stigmatiserende for mange.

Noe av det som har vist seg å gi aller best resultater, er å kunne ta opplæringen i bedriften der man jobber, og at opplæringen er knyttet til den daglige virksomheten og utviklet i samarbeid med de ansatte. I den sammenheng har jeg lyst til å vise til at Bondevik II-regjeringa opprettet det som den gang het Ny sjanse, og som i dag heter Program for basiskompetanse i arbeidslivet. Det er en veldig god ordning nettopp for å stimulere til at bedrifter skal ta et større ansvar for å drive grunnleggende lese-, skrive- og regneopplæring blant sine ansatte. I budsjettet for 2009 har Høyre foreslått å styrke ordningen med 100 mill. kr.

Vi vet også at noe av suksesskriteriet for at slike ting skal lykkes, er at retten til opplæring gjøres reell, konkret og ikke minst spesifisert. Høyre foreslo i Dokument nr. 8:10 for 2005–2006 at det skulle utvikles en ordning med «kompetansekort» for voksne, der resultatene av opplæringen legges inn etter hvert som de kommer. Etter innføringen av Kunnskapsløftet i 2006, der læreplanene er endret slik at vi nå angir konkrete kompetansemål i alle fag, vil det være mulig å knytte kompetansemålene og måloppnåelsen sammen. På den måten vil en hele tida kunne dokumentere den økte kompetansen.

Mange voksne som er utenfor arbeidslivet, og som man dermed ikke treffer med den typen ordninger som f.eks. Program for basiskompetanse i arbeidslivet er ment for, er utenfor arbeidslivet nettopp fordi de har et problem med de grunnleggende ferdighetene. De bør alle sammen få tilbud om kartlegging av språkferdighetene og regneferdighetene sine på en ikke-stigmatiserende måte, ved at dette gjøres nokså automatisk for alle som av ulike årsaker er i kontakt med virkemiddelapparatet fordi de mangler arbeid.

Det må også bli et større samsvar mellom opplæringsretten og opplæringstilbudet. Riksrevisjonens rapport viser at en tredjedel av kommunene ikke har grunnskoletilbud for voksne, og at veldig mange små kommuner ikke har noe tilbud i det hele tatt. Det er altså spesielt de små kommunene som er utfordringen. Da hjelper det lite med en formell rett til grunnopplæring. Lærerkompetansen innenfor voksenopplæring må styrkes. Det å lære voksne å lese er noe helt annet enn å lære en seksåring å lese. Veldig mye av voksenopplæringen består av å avlære feillæring. Det kreves helt andre pedagogiske grep enn å lære seksåringer å lese.

Ikke minst: Dette er, som saksordføreren også var inne på, et stort og komplisert felt. Derfor bad en enstemmig utdannings- og forskningskomité i sin innstilling i forbindelse med behandlingen av Høyres forslag departementet komme tilbake til Stortinget med en egen sak med forslag til hvordan voksnes rett til grunnopplæring kan sikres på en reell måte. Det er nå to og et halvt år siden, og vi venter fortsatt på et tilsvar fra Regjeringa. Grunnen til at vi ønsket en egen sak om dette i sin tid, var rett og slett at det ikke nødvendigvis bør blandes sammen med all mulig annen opplærings- og kompetansepolitikk. Det er et komplisert felt som krever spesiell oppmerksomhet. Derfor mener vi fortsatt at det er på sin plass med en egen sak til Stortinget om dette.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [10:49:06]: Vi har nettopp høyrt to gode innlegg, som på mange måtar gir uttrykk for dei utfordringane vi har på dette feltet, og som vi vil ha i veldig mange år.

Riksrevisjonen har hatt som utgangspunkt å vurdere om departementet har teke vare på sitt nasjonale ansvar for å medverke til at vaksne får det tilbodet om grunnskuleopplæring og opplæring på vidaregåande nivå som dei har krav på etter opplæringslova. Riksrevisjonen sin rapport er på fleire punkt kritisk til korleis grunnopplæringa for vaksne er teke vare på. Det er uløyste oppgåver knytte til vaksne si deltaking i grunnopplæringa, som medfører at både kommunesektoren og staten har utfordringar som krev nye tiltak. I det vidare arbeidet tek eg med meg resultata som Riksrevisjonen sin rapport viser, og merknadene frå komiteen.

Riksrevisjonen har konsentrert problemstillingane om formell læring i ordinær utdaning. Mange av satsingane frå departementet har vore tiltak som er utanfor det formelle utdaningssystemet, retta mot vaksne i arbeidslivet med svake grunnleggjande dugleikar, samarbeid med Nav om arbeidssøkjarar og læring på andre måtar utanfor det ordinære utdaningssystemet. Desse tiltaka er ikkje omfatta av undersøkinga.

I rapporten peikar Riksrevisjonen på at deltakinga i grunnopplæringa blant vaksne er relativt låg sett i forhold til det som var forventa då vaksne fekk utvida lovfesta rett til opplæring. Eg konstaterer at tiltaka i oppfølginga av kompetansereforma ikkje i så stor grad som forventa har ført til auka deltaking i formell grunnopplæring for vaksne. Ei god forklaring på dette trur eg er at det må vere nokre føresetnader til stades for at vaksne skal nyte godt av offentlege tilbod, f.eks. moglegheita til å kombinere opplæring med arbeid, stønad til livsopphald og arbeids- og livssituasjonen generelt. Det er god grunn til å anta at korleis desse vilkåra er lagt til rette for den einskilde, saman med situasjonen på arbeidsmarknaden, i stor grad påverkar motivasjonen til å delta i opplæring.

Dei siste åra har arbeidsmarknaden vore god. At det har vore enkelt å få arbeid, kan ha medverka til at mange vaksne ikkje opplever at dei treng meir opplæring. Eg vil følgje utviklinga på arbeidsmarknaden nøye. Det er viktig at kommunar og fylkeskommunar i samarbeid med arbeidsmarknadsstyresmaktene følgjer opp med gode tilbod.

Eg vil minne om at det er kommunane og fylkeskommunane si plikt å oppfylle den einskilde sin rett til grunnskule og vidaregåande opplæring. Likevel har det i nokre tilfelle vore uklart om regelverket er tilstrekkeleg forstått av skuleeigarane, t.d. når det gjeld moglegheitene for tilpassing innanfor ramma av læreplanane. Eg har difor bedt Utdanningsdirektoratet sørgje for god rettleiing om korleis grunnopplæring for vaksne kan tilpassast innanfor rammene av lærarplanane.

Riksrevisjonen peikar vidare på at svakheiter ved informasjonsarbeidet er ein viktig grunn til vaksne si låge deltaking. Eg meiner ein viktig føresetnad for informasjonsarbeidet må vere at dei som treng informasjon, skal få det når dei har behov for det, og at informasjonen vert retta inn mot der målgruppa er, t.d. i arbeidslivet, i Nav-systemet osv.

For å nå ut til vaksne i arbeidslivet med behov for opplæring i grunnleggjande dugleikar etablerte departementet Program for basiskompetanse i arbeidslivet i 2006. Same år tok Kunnskapsdepartementet initiativ til ei samarbeidsavtale mellom Arbeids- og inkluderingsdepartementet og KS for å sikre betre samarbeid mellom dei lokale Nav-kontora og kommunesektoren om opplæring som tiltak for arbeidssøkjarar. Begge desse tiltaka er målretta mot grupper av vaksne som ofte ikkje vert fanga opp av kommunane sine tiltak. Eg har òg bedt både Utdanningsdirektoratet og Vox arbeide vidare med informasjonstiltak som kan treffe målgruppa betre.

Riksrevisjonen meiner òg at for få vaksne på vidaregåande opplæringsnivå får vurdert realkompetansen sin, at det er manglande likebehandling fylkeskommunane mellom, og at det må etablerast ei lik forståing av regelverket. Ordninga med vurdering av realkompetanse er krevjande og vil innebere eit visst skjøn. Eit regelverk som er så detaljert at det fjernar det skjønsmessige elementet, vil kunne bli lite tenleg med omsyn til både innhald og omfang. Det er òg viktig å ta vare på dei prinsippa for individuell vurdering som låg til grunn for ordninga. Men eg er einig med Riksrevisjonen i at det framleis er eit forbetringspotensial når det gjeld utvikling av systemet for vurdering av realkompetanse. Eg har derfor allereie bedt Utdanningsdirektoratet om å arbeide for at fylkeskommunane utviklar ein meir eins praksis når det gjeld realkompetansevurdering av vaksne.

Statistikkgrunnlaget for vaksne i vidaregåande opplæring har manglar, og eg ser at det er behov for å styrkje dette for betre å kunne kartleggje og følgje aktiviteten som gjeld vaksne si læring. Problema er bl.a. knytte til at fylkeskommunane har ulike administrative system for rapportering, og at dei rapporterer på ulike måtar. Det er sett ned ei arbeidsgruppe med representantar frå Utdanningsdirektoratet, departementet, SSB, fylkeskommunane, VIGO styringsgruppe og Vox som arbeider med å betre statistikkgrunnlaget. Gruppa undersøkjer m.a. kva for nasjonale føringar som er nødvendige for å få til felles saksbehandlings- og registreringssystem.

Riksrevisjonen peikar på at det i liten grad er ført tilsyn med kommunane og fylkeskommunane si oppfølging av retten til grunnopplæring. Dei siste åra har Utdanningsdirektoratet på oppdrag frå departementet lagt ned eit betydeleg arbeid i å leggje om og betre fylkesmannen sitt tilsyn etter opplæringslova. Departementet vurderer endringa som vellykka. Ressursane til tilsyn vart styrkt i 2008, og det er òg foreslått ei styrking i 2009. Det skal gi grunnlag for å auke omfanget av fylkesmannen sine tilsyn, både det hendingsbaserte og det nasjonale tilsynet. Tema for tilsyn vert valt ut frå kunnskapen om tilstanden i sektoren og korleis regelverket vert praktisert. Ei samla vurdering avgjer kva for tema som vert prioritert.

Eg ser òg at oppgåve- og ansvarsfordelinga mellom Utdanningsdirektoratet og Vox kan ha framstått som uklar, og kan ha hindra best mogleg verknad av tiltak retta mot grunnopplæring for vaksne. Eg har derfor hatt ein gjennomgang av og gjort ei presisering av ansvars- og oppgåvefordelinga mellom Utdanningsdirektoratet og Vox, særleg med omsyn til grunnopplæring for vaksne som har rett til slik opplæring etter opplæringslova. Endringa vil kunne medverke til at grunnopplæring for vaksne vert tydelegare forankra i dialogen med sektoren, og at informasjonen ut til sektoren vert tydelegare og meir konsistent. Fylkesmennene sitt ansvar for rettleiing og tolking av regelverket vil bli presisert. Ei tydelegare oppgåve- og ansvarsfordeling mellom direktoratet og Vox vil bl.a. kunne medverke til at grunnopplæringa for vaksne får ei høgare prioritering, særleg når det gjeld arbeid med å få fram kunnskap om korleis regelverket fungerer i praksis, og når det gjeld arbeidet med forvaltninga av regelverket, informasjonsarbeid osv. Ei tydelegare oppgåve- og ansvarsdeling vil òg kunne medverke til betre samordna dokumentasjon og analyse av vaksne si læring. Det betyr at oppgåvene Vox har hatt i direkte tilknyting til grunnopplæring for vaksne som har denne retten, vert overført til Utdanningsdirektoratet frå og med 2009. Det vert òg overført ressursar frå Vox til Utdanningsdirektoratet for å byggje opp eit godt kompetansemiljø og for å styrkje direktoratet sitt arbeid på dette området.

Så kan eg i tillegg nemne at av mange meir langsiktige tiltak er vi i gang med å førebu ei stortingsmelding om kompetanse for framtida. Kompetansebehova for vaksne med låg formell utdaning vil sjølvsagt òg verte omfatta av denne meldinga. Ikkje minst i den konjunktursituasjonen vi no går inn i, vil dette verte eit svært viktig tema i åra framover, i tillegg til kompetansesituasjonen for ungdom som er i alder for vidaregåande skule – som begge er store utfordringar, og der mange enkeltpersonar vil møte ein tøffare arbeidsmarknad i åra som kjem, særleg dei som har låge grunnleggjande ferdigheiter.

Anders Anundsen (FrP) [10:56:39]: Voksenopplæringsreformen var i sin tid de gode intensjoners reform og skulle gi voksne rettigheter som de tidligere ikke hadde. Riksrevisjonens undersøkelser viser med klarhet at det hjelper lite bare å lovfeste en rettighet, dersom en ikke følger opp med strukturelle endringer som gjør det mulig å implementere disse gode intensjonene i kommunene og i fylkeskommunene.

Jeg tror nok en del kommuner og fylkeskommuner da lovforslagene ble vedtatt, tenkte seg nøye om med hensyn til hvordan dette ville slå ut på deres budsjetter, og hvordan de skulle klare å finansiere dette nye tilbudet. Selv om bruken av voksenopplæring har blitt langt mindre enn det en i utgangspunktet hadde forestilt seg, henger antakelig de to forholdene sammen. En kommune og en fylkeskommune som ser at den høyst sannsynlig ikke får kompensert økonomisk for de utgiftene denne reformen vil medføre, vil heller ikke løpe rundt og markedsføre tilbudet spesielt godt. Derfor er jeg litt overrasket over at ingen av de tidligere talerne har nevnt finansieringssituasjonen. Det er riktig at både tilbud og informasjon om tilbud er helt avgjørende for at retten skal være reell, men det må også finansieringspakker til, og Fremskrittspartiet mener at denne typen opplæring bør finansieres gjennom en stykkprisordning, slik at fylkeskommuner og kommuner ikke blir økonomisk skadelidende for å gjøre en god jobb. Riksrevisjonens undersøkelser viser nettopp at kommunene og fylkeskommunene ikke har gjort en tilstrekkelig god jobb for å implementere de gode intensjonene i reformen.

Derfor vil jeg på det sterkeste i dette korte innlegget oppfordre statsråden til, når meldingen om voksenopplæringsreformen kommer, også å vurdere de finansielle sidene ved voksenopplæringsreformen og en modell for finansiering som gjør at en kan stimulere kommunene til å utvide og forbedre voksenopplæringstilbudet, gi informasjon og på den måten bidra til at voksnes rett til grunnopplæring blir reell.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.