Carl I. Hagen (FrP) [10:17:45] (ordfører for saken): Kontroll- og konstitusjonskomiteen besluttet den 17. juni
2008 å igangsette en egen sak om prosessen rundt realiseringen av et nytt
sykehotell ved Radiumhospitalet. Da hadde det allerede vært en høring i helse- og
omsorgskomiteen i sakens anledning, men på grunn av prosessen og den store
oppmerksomheten som var rettet mot denne, valgte komiteen å gå gjennom dette på en
grundig måte. Det har vært sendt flere brev til departementet, og statsråden har
gitt oss en oppdatering også etter sommeren etter en anmodning fra oss i oktober
2008, og vi har fått full informasjon fra statsråden i sakens anledning.
Komiteen vil vise til at en hovedbegrunnelse for sykehotellprosjektet helt siden
det første gang ble lansert i 2003 – dette har altså vært drøftet gjentatte ganger
i styret, bl.a., ved Radiumhospitalet, det var ikke noe nytt som dukket opp våren
2008, men det har gjentatte ganger vært drøftet – var et formål om å avlaste
presset på behandlingsplasser/sykesenger ved Radiumhospitalet og derigjennom også
lette presset på helseforetakets driftsbudsjett ved å redusere utgiftene til
transport og overnatting for dagpasienter ved hospitalet. Komiteen legger selvsagt
til grunn at denne målsettingen fortsatt står ved lag.
Den saksbehandlingen som nå har skjedd, og som er gjennomgått, og undertegningen
av diverse avtaler får komiteen til å konkludere med at vi nå er inne i en god
fase ved at sykehotellet vil bli realisert i samarbeid med Kreftforeningen, som
har et utvidet behandlingstilbud, slik at den meget omstendelige prosessen kommer
til å få et lykkelig sluttresultat. En samlet komité er meget tilfreds med at det
som så meget negativt ut, nå er kommet inn i en god fase. Byggingen er i gang, og
man ser fram til åpning mot slutten av neste år. – Så mye fra en samlet komité.
Medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, SV og Senterpartiet har sine egne
merknader, noe også regjeringspartiene har på noen punkter. Det er også dissens
fra Fremskrittspartiet, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti samt
fra Kristelig Folkeparti, og jeg regner med at de øvrige vil begrunne sine
merknader og sine synspunkter, i den grad de finner det nødvendig og ønskelig.
For egen del og for Fremskrittspartiets del vil jeg særlig fremheve den enorme
innsatsen som en del privatpersoner som engasjerte seg i saken, stod for. Arthur
Buchhardt var den som vel var mest fremtredende da det ble kjent at man i stedet
for å skulle realisere sykehotellet, som tidligere direktør Danielsen hadde
kjempet for i lang, lang tid, skulle man rive stillasene og avslutte arbeidene ved
Radiumhospitalet. Man var altså klar, ved at det var bygd et fundament til et
sykehotell på flere etasjer, stillasene var der, men så skulle man rive stillasene
og stoppe det hele til en betydelig merkostnad, uansett, for hospitalet. Særlig
ille var jo dette, i og med at private var villig til å stå for både alle
investeringskostnadene og driftskostnadene.
Det er slik at behovet for et sykehotell ved Radiumhospitalet var meget betydelig.
Hospitalet hadde allerede utgifter til pasienter som måtte overnatte på sykehusets
regning i nærområdene, og det var ikke noe hotell i nærområdene. Da påløp det også
drosjeutgifter til og fra de hotellene man benyttet, ofte i Bærum, hvor pasientene
ofte ble plassert, og det var store merkostnader. I så måte ville altså et helt
100 pst. privat finansiert og drevet hotell vært et fornuftig forretningsmessig
prosjekt, fordi tilgangen på relativt sikre overnattingsgjester – både pårørende
til pasienter på Radiumhospitalet og pasienter – i seg selv var slik at man kunne
være temmelig sikker på å kunne drive et forsvarlig forretningsmessig hotell, også
med gunstige overnattingspriser, i konkurranse med eventuelle andre.
Allikevel kom det altså uttalelser her i stortingssalen både fra statsminister
Jens Stoltenberg og daværende helseminister Sylvi Brustad som gikk ut på at nei,
her skulle man stå på sitt, det skulle ikke bygges noe sykehotell, og man skulle
også nekte private å gjøre det. Jeg må si at jeg har litt problemer med å finne
parlamentariske uttrykk for en del av uttalelsene til statsministeren og daværende
helseminister, så la meg heller si det på denne måten: De kom med meget ukloke
uttalelser. Et folkelig uttrykk sier noe annet, men det skal jeg ikke benytte, for
da blir jeg klubbet. Det var meget, meget ukloke uttalelser som både
statsministeren og Sylvia Brustad kom med i stortingssalen, særlig i en
spontanspørretime, hvor det ble slått ettertrykkelig fast at det ikke under noen
omstendighet kom på tale å tillate bygging av et sykehotell. Det ble da et
ramaskrik i befolkningen. Ingen andre kunne nemlig forstå hvorfor man skulle si
nei til et prosjekt som ikke kostet det offentlige fem flate øre fordi det i seg
selv ville være regningssvarende. Når man til slutt tvang det igjennom overfor en
regjering på vikende front og det ble tatt imot, kom det vel ti tilbud fra
private. Man aksepterte et tilbud fra Kreftforeningen, men det merkverdige var at
da man bad om å få se kopi av tilbudet, eksisterte det ikke på papiret. Det var
kun muntlige overenskomster og overhodet ikke noen seriøs saksbehandling av alle
disse private, seriøse forslagene som ble innsendt fra de forskjellige. Det er en
prosess som vi håper vi slipper å se maken til i fremtiden, for den var ikke
særlig god. Etter hvert har det heldigvis materialisert seg en god avtale med
Kreftforeningen. Nå kan vi gi honnør til sluttresultatet, som var meget, meget
usikkert på det tidspunkt man for så vidt erklærte at man ville velge
Kreftforeningen. Man fikk rodd seg i land.
Men til slutt vil jeg nevne at det kan da heller ikke være nødvendig at man skal
benytte offentlige midler på områder hvor det er fullt mulig at private kan stå
for både investering og drift – i hvert fall ha et minimum av Offentlig Privat
Samarbeid. Hovedårsaken til at Sylvia Brustad og statsminister Stoltenberg sa at
de ikke ville være med på dette, var at hvis det ble satt av midler til et
eventuelt sykehotell, ville det gå på bekostning av et annet formål. Innenfor de
stramme budsjettene kunne man altså ikke hente penger fra et annet formål. Nå fikk
vi jo en tilleggsbevilgning, og det er klart at den tilleggsbevilgningen også
kunne ha vært gitt et annet sted.
Den løsning man har fått, er nøyaktig den som statsminister og helseminister
advarte mot – man har nemlig benyttet offentlige statsbudsjettpenger som kunne ha
vært benyttet til et annet formål. Her er det et rent regningssvarende
hotellprosjekt som kunne ha vært realisert av private aktører, og som i tillegg sa
de var interessert i å gjøre det. Denne aversjonen mot private løsninger som den
sittende regjering har, synes jeg er beklagelig. Også under budsjettbehandlingen i
høst har vi hørt at det er begrensede budsjetter av hensyn til makroøkonomiske
størrelser og annet – selv om de har endret seg dramatisk de senere månedene – og
da burde det være fint at private står for både investering og drift der de kan,
så sparer man de offentlige pengene. Det å sørge for å ha hotellkapasitet i
nærheten av store sykehus hvis det ikke allerede er hotell der, er i andre land en
typisk oppgave for hotellkjeder som driver hotellvirksomhet i tilknytning til
store sykehus som har behov for overnattingskapasitet. Etter min oppfatning er det
helt meningsløst at man ikke da sier: Så flott at private kan gjøre det slik at vi
slipper, og vi kan benytte våre begrensede ressurser på helt andre og mer
nødvendige områder.
I så måte hadde statsministeren og Sylvia Brustad rett, men deres konklusjon var
at når de ikke hadde rammer, skulle heller ikke private få lov til å stille opp og
komme med nødvendige tilbud. Det var en helt meningsløs konklusjon. Min og
Fremskrittspartiets konklusjon er den stikk motsatte: Der hvor private kan stå for
investering og drift, er det helt unødvendig å anvende skattebetalernes penger og
engasjere det offentlige beslutningsapparatet eller driftsapparatet.
Thorbjørn Jagland hadde her overtatt presidentplassen.
Svein Roald Hansen (A) [10:27:23]: Opposisjonen har to viktige oppgaver i et demokrati. Den ene er å utgjøre et
politisk alternativ, gi velgerne et valg. Den andre er å passe på at Regjeringen
følger regelverk og spilleregler. Derfor var det ikke uventet at opposisjonen
ville undersøke om Regjeringen hadde fulgt de styringsprosedyrer som skal følges
overfor helseforetaket i saken rundt sykehotellet på Radiumhospitalet.
Det startet i helse- og omsorgskomiteen med høring av helseministeren. Men
da man ikke slo seg til ro med svarene, brukte man sin rett til å reise
saken i kontroll- og konstitusjonskomiteen. I dag kan vi konstatere at en
samlet komité frikjenner helseministeren, når den sier i innstillingen:
«Komiteen understreker at da kontroll- og konstitusjonskomitéen tok saken opp
til behandling, var det mange uklarheter og ubesvarte spørsmål i sakens
anledning. Slik komiteen vurderer dagens situasjon, er imidlertid de aller
fleste og mest sentrale spørsmål i forbindelse med sykehotellprosjektet besvart
i ettertid.»
Det er representanten Carl I. Hagen som er saksordfører, og derfor er det verdt å
merke seg at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i en egen
særmerknad
«viser til at det er stilt mange kritiske merknader om selve
behandlingsprosessen, men som de senere begivenheter har avklart».
Dette er vel det nærmeste man kan komme en åpen beklagelse fra disse partiene over
at man ikke trodde på daværende helseminister da hun sa at hun ikke hadde grepet
inn i saken, før den vitterlig havnet på hennes bord gjennom en søknad om utvidede
lånerammer.
Den gjennomgang som styret i Helse Sør-Øst engasjerte selskapet KPMG til å gjøre
av saksbehandlingen og beslutningsprosessen i Rikshospitalet HF, slår kort og godt
fast at søknadsprosessen om investeringsmidler ikke ble gjennomført i samsvar med
vedtatte prosedyrer. Sykehusets ledelse gikk utover sine fullmakter da PEAB fikk
beskjed om å starte byggearbeidet.
Måten denne saken ble håndtert på i Rikshospitalet HF, satte både sykehuset, Helse
Sør-Øst og staten i en meget vanskelig situasjon. Resultatet ble altså en avtale
med Kreftforeningen, slik at sykehotellet kunne bygges og tap kunne unngås, og
fordi Helsedepartementet sa ja til søknaden om å utvide lånerammene, unngikk man
også at andre og høyere prioriterte investeringer ble berørt.
Fremskrittspartiet og Høyre reiser i merknadene spørsmål om ikke et privat
engasjement kunne blitt rimeligere og kanskje fungert like bra, og saksordføreren
brukte størsteparten av sitt innlegg til å argumentere for det.
Ja, det vet vi ikke riktig svaret på. Men i forhold til sakens kjerne ville ikke
et privat engasjement forandret det faktum at denne investeringen ikke var blant
de prioriterte. Allerede i 2006 ble det presisert fra Helse- og
omsorgsdepartementet at også finansielle leieavtaler og investeringsprosjekter
organisert etter OPS-modellen er å betrakte som investeringer. Derfor skulle også
de inn i prioriteringskøen.
En løsning med private investorer var derfor ikke en mulighet som kunne sluppet
sykehotellet forbi køen av investeringsbehov, uten å bryte med
beslutningsprosedyrene. Derfor er det også kritikkverdig at ledelsen ved
Rikshospitalet hadde kontakt med Norlandia Omsorg om denne muligheten, parallelt
med at de søkte Helse Sør-Øst om å få godkjent prosjektet.
Man kan jo ikke se på investeringer i andres regi annerledes enn investeringer i
egen regi når det gjelder å prioritere mellom ulike prosjekter. For uansett hvem
som låner, hvem som bygger, eller hvem som driver, vil sykehusets driftsbudsjett
bli berørt til sjuende og sist – og det er dette som er poenget.
Det er ikke uvanlig at man i en kontrollsak også går inn på tradisjonell politisk
uenighet. Da blir det repetisjoner av en debatt om, i dette tilfellet, privat
engasjement i helsevesenet, som i denne saken handler om drift og bygging av
sykehotell. Men det er en debatt om noe annet enn det som kontrollsaken dreier seg
om, for den må dreie seg om hvorvidt Regjeringen har opptrådt i henhold til det
regelverket man skal opptre etter, og ikke om man er enig eller uenig i de
politiske valgene, f.eks. å bruke private eller drive i egen regi.
Styringen av helsevesenet er noe av det mest krevende vi kan tenke oss. Det kan
ikke aksepteres at noen forsøker å ta seg til rette og ikke respekterer de
prosedyrer og de rammer som de styrende organer har satt. Derfor synes jeg det er
oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiets og Kristelig Folkepartis representanter
ikke er med på de merknadene hvor måten dette ble gjort på i Rikshospitalet HF,
blir kritisert.
Inge Lønning (H) [10:32:20]: Det er et ordtak som sier at når enden er god, er allting godt. Det er i de fleste
tilfeller en betydelig overdrivelse. I denne saken er det enighet om at enden er
god, dvs. at den løsningen som er i ferd med å realiseres, er til glede for
fremtidige brukere. Men fremfor alt er det enighet om at det er en umåtelig mye
bedre løsning enn den alternative løsning, nemlig at de investeringer som var
gjort og det byggeprosjekt som var påbegynt, hadde blitt nullstilt. Det ville ha
vært en helt usedvanlig dårlig løsning.
Det som gjenstår, er det kontrollkomiteen har gått igjennom, nemlig kvaliteten på
selve beslutningsprosessen. Der er det vel grunn til å understreke det som er sagt
i merknaden fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, at det er
ganske solide lærdommer å trekke for departementet av den måten prosessen denne
gang foregikk på.
Saksordføreren pekte på det svært spesielle i at en fagminister og statsministeren
på samme dag i Stortinget kategorisk avviser en løsning som etter kort tid blir
løsningen. Det som var spesielt bemerkelsesverdig i denne sak, var jo at
statsministeren gikk så langt at han tre ganger i spørsmålsrunden her i Stortinget
sa at det ville undergrave hele systemet for hvorledes vi styrer helsebudsjettene
i dette land, dersom man skulle omgjøre det vedtaket som da forelå fra styret i
Helse Sør-Øst.
Da må man i ettertid kunne spørre: Er systemet ødelagt? Etter mine begreper er
svaret på det helt klart: Nei, systemet er ikke ødelagt. Det er påpekt i rapporten
at det var gjort helt klare feil i beslutningsprosessen fra de underliggende
organer, altså ledelsen ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet og det derværende
styret. Det er også påpekt at det ble gjort mange litt paniske tiltak da tingene
så ble satt på spissen ved at det fremstod som et entydig krav fra opinionen –
velgerne – at dette skulle løses på en annen måte. Det ble gjort en hel rekke ting
som ikke holder mål i forhold til en normal saksbehandling.
Det er grunn til å minne om det som ble sagt i Innst. S. nr. 265 for 2007–2008,
fra flertallet i helse- og omsorgskomiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, vil bemerke at det ville ha vært en fordel om det hadde
foreligget en begrunnelse for den finansierings- og samarbeidsmodell som er
valgt. God forvaltningsskikk tilsier også etter flertallets oppfatning at det
ville ha vært naturlig om de som er blitt invitert til å fremsette tilbud, får
en tilbakemelding med en begrunnelse for hvorfor man har funnet det riktig å
takke nei til tilbudet.»
Det er vel også riktig å minne om at da vi i helse- og omsorgskomiteen
gjennomførte åpne høringer i saken – dette var i mai måned i år – var verken
statsråden, styrelederen, eller daglig leder i Kreftforeningen i stand til å gi
noen opplysninger om innholdet i den avtale som da var inngått med
Kreftforeningen. Det innholdet fremkom først på et langt, langt senere tidspunkt,
dvs. det har ikke i prosessen på noe tidspunkt vært en reell vurdering av ulike
alternativ, simpelthen fordi man av politiske grunner valgte å kortslutte hele den
prosessen som man selv hadde invitert til, ved at private tilbydere ble oppfordret
om å sende inn sine forslag. De forslagene ble aldri gjenstand for noen reell
vurdering. Det var ingen reell sammenlikning mellom fordeler og ulemper ved de
enkelte forslag.
Det fremgår klart av kontrollkomiteens innstilling at opposisjonen fremdeles er
meget kritisk til deler av beslutningsprosessen, og ikke minst til at faktorenes
orden ble så ulogisk som den faktisk ble, ved at man i en panikkartet situasjon
satte i gang en prosess som man deretter avbrøt før den var kommet i mål, og ved
at man inngikk en avtale som man ikke kjente innholdet av før på et langt senere
tidspunkt.
La meg også peke på den merknaden som Høyre og Kristelig Folkeparti er sammen om i
innstillingen fra kontrollkomiteen, hvor det slås fast at det helt klart er et
offentlig ansvar å sørge for at det finnes tilstrekkelig kapasitet i
sykehusvesenet, og at det også er tilstrekkelig tilbud om de tjenester som et
pasienthotell skal tilby. Men det er på ingen måte til hinder for at dette kan
skje i form av offentlig-privat samarbeid. Vi mener fra Høyres og Kristelig
Folkepartis side at det ikke bare er mulig, men det er ønskelig at man legger opp
til og inviterer til slikt samarbeid. Det kan vel være grunn til å understreke det
ekstra sterkt i en situasjon hvor det kan se ut som om det kan bli større
aktivitet i det året som kommer, enn det man har vært vant til de seneste år, på
grunn av finanskrisen. Da kan det være grunn til å minne om at man bør tilstrebe
ordninger som er så effektive og økonomisk gunstige for staten som overhodet
mulig.
Spørsmålet om det skal være offentlig eller privat, bør ikke være et ideologisk
spørsmål. Det bør være et ganske enkelt, praktisk/pragmatisk spørsmål: Hva leder
raskest til målet, med minst utgifter for det offentlige?
Øystein Djupedal (SV) [10:40:15]: Det er ikke til å forbauses over at dette ble en sak for kontrollkomiteen, med
tanke på den høye støyfaktor som var i fjor vår knyttet til realiseringen av dette
sykehushotellet. Det er derfor med stor tilfredshet en samlet komité fastslår at
vi gjennom denne saksbehandlingen har fått de svar som vi ønsket. Saksbehandlingen
har gjennom kontrollkomiteens arbeid vist at det var mulig å gi gode svar, selv om
man nødvendigvis ikke er enig i alle svar. Saken som står på dagsordenen i dag, er
først og fremst en kontrollsak, ikke en helsepolitisk sak om ulike prioriteringer
i helsevesenet, som enkelte talere har vært inne på. Det er et ansvar som
tilligger fagkomiteen, ikke kontrollkomiteen.
La meg likevel fastslå at det er veldig positivt at vi nå har fått en løsning på
saken, og at det nå vil bli realisert et sykehotell, som skal overleveres om et
års tid, og som det skal flyttes inn i primo 2010. Det er det viktigste, og det er
vi selvfølgelig alle svært tilfredse med.
Det er også riktig at beslutningsprosessen ikke har vært – la meg tillate meg å si
det – direkte vakker, og at den overhodet ikke bør danne mønster for framtidige
beslutningsprosesser. Men som sagt: Engasjementet rundt dette har medført at vi
har fått et sykehotell. Det har bl.a. Kreftforeningens engasjement bidratt til –
også de pengene Kreftforeningen har stilt til rådighet, som gjør at vi nå får et
kombinert sykehotell og et kreftsenter ved Radiumhospitalet.
Det er mye å lære av denne prosessen. Det er vel kanskje det som er det viktigste
for oss alle. La meg si at jeg føler at saksbehandlingen i komiteen har gitt oss
viktig informasjon og også viktig lærdom.
La meg likevel dvele ved noe som ingen av de foregående talere har vært inne på,
og det er den prosessen som var internt ved sykehuset. Helse Sør-Øst gjennomførte
en saksbehandling og en beslutningsprosess. Helse Sør-Øst bad KPMG foreta en
gransking av det som hadde foregått, og konklusjonen i denne rapporten er også
sitert i innstillingen. La meg bare sitere litt fra den:
«Det følger av våre vurderinger (…) at handlingene til Rikshospitalet HK
representert ved tidligere administrerende direktør, er årsaken til at
helseforetaket ble påført forpliktelser i strid med gjeldende prosedyrer og
fullmakter. Selv om det kan hevdes at Helse Sør-Øst RHF kunne ha vært enda mer
aktive i dialogen med Rikshospitalet HF høsten 2007, har det forholdet etter
vår oppfatning en underordnet betydning i denne saken.»
Denne rapporten fastslår veldig tydelig at noen har gått utover sine fullmakter.
Det er det som har ført til at denne saken ble så komplisert som den ble.
Nå er det slik at denne investeringen har blitt til et gode. Selv om man i
etterkant kan gå gjennom beslutningsprosessen og se hvordan dette har framkommet,
er det likevel viktig å fastslå at det må finnes en prioriteringsdiskusjon, og
denne prioriteringsdiskusjonen er i dette tilfellet ikke tillagt helseforetaket.
Det betyr at de har ansvaret for å foreta en helhetlig vurdering og prioritering
når det gjelder de investeringer som man ønsker i regionen. Det er av stor
betydning at vedtatte prosedyrer etterleves. Det er selvfølgelig et poeng i seg
selv, for hvis man ikke sørger for at disse vedtatte prosedyrer og prioriteringer
etterleves, vil dette bli ytterst krevende. Det var jo det som skjedde i denne
saken, og som også KPMGs rapport fastslår.
En samlet komité er derfor enig i at søknadsprosessen om investeringsmidler til
sykehotellet ikke ble gjennomført i samsvar med vedtatte prosedyrer. Et flertall –
jeg er litt overrasket over at det ikke er en samlet komité – mener at
behandlingen av denne saken i Rikshospitalets ledelse og styre var et uakseptabelt
brudd på beslutningsreglene, som påførte Helse Sør-Øst økonomiske forpliktelser i
strid med gjeldende fullmakter. Jeg er veldig overrasket over at det ikke er en
samlet komité som står bak dette. Dette er konklusjonen i rapporten, og det er
helt åpenbart gjennom saksbehandlingen at det er dette som har skjedd. Det er,
etter mitt skjønn, dette som er sakens kjerne, ikke en generell helsepolitisk
debatt om hva som skal prioriteres. Det er, som tidligere sagt, ikke en sak som
tilligger kontrollkomiteen som sådan. Det er en sak som tilligger statsråden og
komiteen her i Stortinget.
La meg avslutningsvis si følgende: Denne prosessen har vært nødvendig – det viste
seg jo både gjennom den store oppmerksomhet saken fikk i fjor vår, og gjennom den
prosedyre som har vært i komiteen, at det var nødvendig å få belyst dette. Jeg er
tilfreds med at departementet og to statsråder har svart godt på komiteens
spørsmål, og at vi også klarte å konkludere på den måten som vi nå har gjort. Og
ikke minst viktig – det vil vel være det aller viktigste – er det at vi nå får
realisert et sykehotell ved Radiumhospitalet til en akseptabel pris og til
kostnader som ikke fortrenger andre investeringer som helseforetaket har planlagt.
Ola T. Lånke (KrF) [10:45:53]: Saksordføreren har på en grei måte redegjort for denne saken – andre har også
fulgt opp, ikke minst representanten Lønning, som også redegjorde for merknader
som Kristelig Folkeparti står inne for. Jeg vil derfor bare kort knytte noen få
ord til dette, siden Kristelig Folkeparti har en særmerknad i innstillingen.
I denne saken har det i motsetning til i de fleste kontrollsaker komiteen reiser,
ikke vært avholdt noen høring. Det gjør at komiteen etter vårt syn ikke har fått
et totalbilde. Alle involverte parter har ikke fått fortelle sin versjon av saken.
Komiteen sendte flere brev til statsrådene, og svarene gav etter vår oppfatning
ikke grunnlag for at komiteen skulle gå dypere inn i problematikken. Det settes
derfor nå et punktum for disse forberedelsene.
Så har flertallet, som det også er vist til her, likevel valgt å legge inn en del
sterke merknader i innstillingen om forhold som komiteen etter Kristelig
Folkepartis oppfatning ikke har skaffet seg et tilstrekkelig grunnlag for å mene
noe om.
Vi har særlig reagert på at flertallet gjennom å vise til den eksterne gjennomgang
av saksbehandlingen, bestilt av styret i Helse Sør-Øst, også går inn i
personalspørsmål vedrørende tidligere administrerende direktørs håndtering av
saken. På prinsipielt grunnlag har komiteen ved tidligere anledninger vært varsom
med å gå inn i personalspørsmål. Det er en kjensgjerning at saken endte med at
administrerende direktør måtte gå av. Ved å vise til den tidligere administrerende
direktørs rolle involverer Stortinget seg på en måte som gir berøring med noe som
er en kontroversiell personalsak. Det bør man ikke gjøre.
Under ingen omstendighet burde man ha gjort det uten å høre de som er parter i
saken. Mye tyder også på at denne saken er mer kompleks enn det som kommer fram i
den nevnte rapporten. Oppslag i pressen i det aller siste tyder også på det.
Kristelig Folkeparti konstaterer at vi ikke har grunnlag for å ta stilling til
skyldspørsmålet i saken. Vi mener flertallet i komiteen går for langt når det kan
se ut som om de utpeker en ansvarlig. Dette er grunnlaget for at Kristelig
Folkeparti fant det riktig å legge inn en egen særmerknad.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:48:31]: Det er ingen som er uenig i at det å få bygget et sykehotell er bra. I moderne
behandling er det med på å lette presset på sykehussenger osv. – så der er alle
enige. Alle ønsker at en skal kunne ha en drift av sykehusene som er god, og et
sykehotell er i den sammenheng ofte et godt alternativ til det å være innlagt på
sykehus, både for pasient og for pårørende.
Men jeg valgte å ta ordet etter å ha hørt representanten Hagens innlegg. Jeg har
alltid oppfattet Carl I. Hagen som en som er opptatt av at en skal følge
prosedyrer, at en skal være nøye med hvordan saker blir vedtatt osv. Da synes jeg
det er underlig at han ikke stanser opp ved det som på en måte er selve kjernen i
dette, nemlig at styret i et lokalt helseforetak for Rikshospitalet foretar
beslutninger som er på tvers av det Helse Sør-Øst faktisk mener. Jeg viser til den
merknaden som flertallet skriver:
«Flertallet mener behandlingen av denne saken i Rikshospitalet HFs ledelse og
styre var et uakseptabelt brudd på beslutningsprosedyrene som er etablert for
investeringer i helseforetakene som påførte helseforetaket økonomiske
forpliktelser i strid med gjeldende prosedyrer og fullmakter.»
Fremskrittspartiet er ikke med på den merknaden, men jeg skulle gjerne hørt om
representanten Hagen mener at styret i Rikshospitalet har gått utover sine
fullmakter i forhold til de signalene som Helse Sør-Øst har gitt, og også som
departementet har gitt med hensyn til investeringer.
En annen ting som Rikshospitalets styre og ledelse gjør ved å gå inn for en
investering som ikke har topp prioritet, verken i Rikshospitalet eller i Helse
Sør-Øst, er faktisk å sette andre viktige prosjekter på vent. Det kan jo ikke være
slik en skal drive helseforetakene og foreta prioriteringene rundt omkring.
Jeg mener saken til slutt fikk en veldig god utgang. Jeg mener også at både
helseministeren og departementet kom fram til en god løsning. At det var turbulens
omkring dette, er lett å forstå, men det har altså sin bakgrunn i at her er det
noen som ikke følger spillereglene. Det hadde jeg håpet at representanten Hagen
kunne dvelt noe mer ved.
Carl I. Hagen (FrP) [10:52:21]: Ja, jeg skal med glede dvele litt ved det temaet som Rune Skjælaaen tok opp, i
hvilken grad man skal følge spilleregler, retningslinjer og vedtak. Det skal man –
i utgangspunktet. Man skal ikke følge signaler, for signaler er mye rart, men det
er vedtak og konkrete, klare retningslinjer fra de organer som har
styringsinstruksjonsmyndigheten, som i utgangspunktet danner det man skal følge.
Vi har i den foreliggende sak et samlet storting som sier seg fornøyd med
sluttresultatet. Men hvorfor har vi sluttresultatet? Fordi noen ikke fulgte de
helt klare og entydige retningslinjer. Hadde de fulgt retningslinjene – og
vedtakene – som ble trukket opp i Helse Sør-Øst og fra statsministeren og
helseministeren, hadde stillasene blitt revet, og da hadde det ikke blitt bygget
noe sykehotell. Men alle, inkludert Rune Skjælaaen og Svein Roald Hansen, sier seg
fornøyd med at sykehotellet nå blir bygget. Man er altså fornøyd med at noen var
så påståelige at de ikke umiddelbart fulgte det de skulle ha fulgt. Og ja, jeg
mener at de skulle ha handlet annerledes og formelt sett riktig, men da hadde vi
ikke hatt noe sykehotell på Radiumhospitalet.
Det er det som er dilemmaet, som jeg synes også andre må ta inn over seg i dag når
man sier at man er fornøyd. Den eneste grunnen til det er at tidligere direktør,
Danielsen, som fikk en helt merkverdig beskjed ovenfra om at dette ikke er på
prioriteringslisten, sa at det ikke behøver å være på noen prioriteringsliste, for
dette kommer ikke til å koste Radiumhospitalet fem flate øre. Hvis han bare fikk
tillatelse til at enten Norlandia-kjeden, Rica-kjeden, Arthur Buchardt eller andre
fikk bygge og kanskje også betale en skikkelig husleie for tomten på toppen av det
bygget som allerede var noen etasjer opp, ville det ikke koste staten fem øre!
Det er klart at når man står overfor det som i hvert fall jeg har tillatt meg å
kalle ukloke beslutninger – for ikke å bruke det mer folkelige uttrykket – og
påståelighet, sammen med innsatsen til Arthur Buchardt og en del til, og når det i
tillegg vinner frem, kan man ikke i dag i salen bare si, som Rune Skjælaaen gjør,
at man er fornøyd med sluttresultatet. Dette skyldes nemlig Åge Danielsens
påståelighet. Og han hadde styret i ryggen helt frem til på slutten. Dette har
vært forelagt styret flere ganger, og han hadde styret på sin side når det gjaldt
å bruke hodet og sunn fornuft. Og det var ingen grunn til at det skulle gå over de
offentlige budsjetter. Dagens løsning har jo gått ut over de offentlige
budsjetter, stikk motsatt av det Rune Skjælaaen nettopp sa, ved at det har vært
gitt en tilleggsbevilgning, en pengesum, som kunne ha vært benyttet til noe annet,
hvis man hadde sagt ja til et av de tilbudene som ikke behøvde å koste fem øre.
Det er ikke slik som Svein Roald Hansen sa i sitt innlegg, at driftsbudsjettet før
eller senere, eller uansett, ville bli berørt. Det ville det vel aldeles ikke!
Hvis det på den tomten ble bygget et Rica-hotell, som fullt ut ble drevet som et
helt ordinært hotell, kunne sykehuset kjøpe sykehussenger – noe det allerede
gjorde langt, langt unna, i Bærum, med drosjereise frem og tilbake for pasientene.
Sykehusets driftsbudsjett ville jo spart drosjeregningene! Og overnattingsprisen i
Bærum ville det vært greit å drive hotellet på toppen for. Det ville ikke kostet
fem øre!
Når man får beskjed om at det er et skrikende behov for hotellkapasitet ved
Radiumhospitalet, og så kommer det noen merkverdige instrukser om at man ikke skal
gjøre det som er sunn fornuft, nemlig å tillate noen private å gjøre det, når det
ikke koster ens eget budsjett fem flate øre, da blir det slik at man rister på
hodet over uklokskapen. Den er bekreftet i dag av et samlet storting som sier at
man er veldig godt fornøyd med at det blir et sykehotell, til og med med en
tilleggsbevilgning fra staten, som egentlig hadde vært unødvendig hvis man hadde
latt et privat, kommersielt foretak drive det. Man tar altså gevinsten for at Åge
Danielsen ikke fulgte retningslinjene 100 pst.
Jeg er klar over at det er formelt feil, og jeg er med på en enstemmig
komitémerknad i innstillingen, hvor det står:
«Rapporten konkluderer med at søknadsprosessen om investeringsmidler til et
sykehotell ikke ble gjennomført i samsvar med vedtatte prosedyrer.»
Jeg tar det til etterretning.
Et samlet storting sier altså at man er veldig glad for sluttresultatet, at
sykehotellet kommer. Jeg er sikker på at den sittende helseminister gleder seg til
å foreta en formell åpning. Jeg går ut fra at statsministeren har vett nok til å
avstå fra å komme der og klippe en snor, for hadde hans vilje fått gjennomslag,
ville det aldri vært noe sykehotell der. Men Bjarne Håkon Hanssen har kommet inn i
sin nye stol etter at dette har skjedd, og er selvsagt velkommen til å klippe
snoren når hotellet åpnes. Men han bør være klar over at man da egentlig skylder
Åge Danielsen og Arthur Buchardt en liten takksigelse.
Det var galt det som ble gjort av styret på slutten, og av Danielsen, men jeg vil
si at det er en meget sterkt formildende omstendighet. Han kan i hvert fall se
frem til, takket være hans innsats, at sykehotellet kommer til å stå der. Det er
ikke takket være den sittende regjeringen, som gjorde hva den kunne for å hindre
det, inntil den ble overkjørt av velgerne, som var veldig klare i sin tale.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:58:27]: Tror Hagen at det å bygge et sykehotell, enten det er private eller det offentlige
som bygger det, ikke vil koste penger? Selv om Rikshospitalet har hotellutgifter
for pasienter på andre hoteller i byen, må han ikke fortelle meg at dette ikke vil
koste framover.
Et sykehotell, slik det skal drives nå, har også noen tilleggskvaliteter som andre
hotell ikke har.
Men poenget mitt er at det å gå for en beslutning om å investere i noe som ikke
har førsteprioritet, en prioritet som en har blitt enig om, er svært usolidarisk
også overfor de andre prosjektene som er i Helse Sør-Øst. Det er mitt poeng. Hvis
man hele tiden ikke bryr seg om hva som er bestemt, men foretar egne vurderinger
og tenker at det er klokt, kommer man helt skjevt ut. Og det mener jeg faktisk
denne saken viser – man kom helt ut å kjøre, nettopp fordi man brøt reglement og
regler, slik styret i Rikshospitalet gjorde.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:00:11]: Jeg synes det har vært interessant å sitte og høre på kontroll- og
konstitusjonskomiteens debatt her i dag. Jeg har bare behov for å knytte noen få
merknader til dette, sett fra mitt ståsted.
For det første vil jeg si at vi skal være klar over at det er et utall av
varianter av samarbeid mellom våre statlige sykehus og private. Det finnes
modeller der vi leier bygningsmasse. Innenfor utstyrsområdet har vi også
leiesystemer, leasingsystemer. Vi har varianter av offentlige utbyggere og private
driftere. Vi har varianter av private utbyggere og offentlige driftere. Vi har
varianter av «kjøp nå – betal senere», «gratis nå» både investering og drift, men
kostnaden påløper etter hvert. Det finnes altså et utall av denne typen varianter
i systemet.
Jeg er enig i at vi bør ha en noenlunde pragmatisk tilnærming til dette, og ikke
avvise alle slike varianter på et ideologisk grunnlag. Det er i hvert fall ikke
mitt ståsted. Men det må fattes beslutninger på rett nivå. Det kan ikke være slik
at enhver i systemet kan ta seg til rette i forhold til dette, fordi veldig ofte
er det større og mer helhetlige vurderinger som må foretas for å se hvorvidt
leieavtalen, leasingen eller privat drifter har betydning for øvrige deler av
virksomheten.
Så det aller viktigste i denne saken er jo at komiteen er enig i at man ikke bare
kan ta seg til rette i det systemet. Man kan ikke si at nå har jeg et samarbeid
med en privat, så dermed kan jeg bare styre unna enhver beslutningsprosess. Det må
fattes beslutninger, slik at man får vurdert om investeringen må ses i sammenheng
med noe annet, om det er slik at den faktisk er så gratis som den framstilles, om
det er klokt å se på om det finnes alternativ anvendelse til f.eks. en tomt. Det
kan være viktig. Denne beslutningen må tas av de organer som har det
beslutningsansvaret. Det er jeg veldig glad for at det er oppslutning om, og at
det er så klar støtte til at departementet i så måte har forstått og håndtert
saken riktig.
Så noen kommentarer til det Carl I. Hagen bl.a. sier om at vi alle gleder oss over
at sykehotellet kommer på plass. Ja, når vi var der vi var, er det ingen tvil om
at det var fornuftig at vi til slutt fikk bygd det sykehotellet. Da var
investeringene i gang, da var stillasene oppe, da var vesentlige deler av det som
nå blir bygningskroppen, bestilt, og det ville uomtvistelig ha påført det
offentlige store kostnader dersom man på det tidspunktet hadde avbrutt byggingen.
Derfor er vi alle sammen glad for at vi nå får et sykehotell, istedenfor kostnaden
ved ikke å få et sykehotell.
Men det er jo ikke dermed det samme som å si overfor den tidligere direktøren:
Vel, vel, hensikten helliger middelet. Vi har jo aldri fått foretatt vurderingen
av hvorvidt denne anvendelsen av denne tomten, som er taket på et annet bygg,
faktisk er det riktige å prioritere i forhold til et sykehotell. Vi kan aldri få
svar på om dette påfører det offentlige helsevesenet kostnader, ved at vi
eventuelt må bygge andre steder med andre ting som vi trenger på Radiumhospitalet.
Den vurderingen er aldri tatt, for det spørsmålet ble ikke forelagt de
myndighetene som hadde ansvaret for å foreta en helhetsvurdering. En
helhetsvurdering handler om mer enn hvorvidt det er mulig å drifte et hotell og
bygge et hotell i økonomisk balanse. Det handler om å rykke inn i et trangt
sykehusområde med et stort bygg. Det kan være at det er viktigere å prioritere den
tomten til sykehotell, men den vurderingen er aldri tatt av de myndighetene som
har ansvar for det. Så med det utgangspunktet og med den presiseringen deler vi
felles glede.
Ellers registrerer jeg selvfølgelig at talsmannen for det største
opposisjonspartiet gjør seg til talsmann for en regel som omtrent høres ut som
følger: Hvis du først bryter reglene, må du i hvert fall sørge for at du har et
fornuftig formål som utgangspunkt for regelbruddet. Da er det meste tillatt.
Vel, jeg tror i hvert fall ikke at det kan være en leveregel som Regjeringen og
statsråden kan adoptere, og derfor er jeg glad for at komiteen har landet som den
har gjort i denne saken.
Svein Roald Hansen (A) [11:05:56]: Bare for å fortsette der statsråden slapp: Det kan vel hende at Hagen hadde sett
fram til at Regjeringen hadde fulgt den oppskriften, for kontrollkomiteen ville
fått ganske mye å henge fingrene i hvis Regjeringen hadde forholdt seg til
regelverket på samme måte som ledelsen ved Rikshospitalet gjorde i denne saken.
Bare to merknader. – Den ene er at representanten Hagen har en noe underlig
definisjon av begrepet «gratis». Han sier at i dag kjøper sykehuset hotellsenger i
Bærum. Ja, så skal de altså nå kjøpe det på egen tomt – det er ikke gratis. Det
kan godt hende at summen av det er rimeligere fordi man sparer transport, men
gratis er det ikke. Det må understrekes.
Det andre er at jeg vil reservere meg mot Hagens resonnement. Jeg er glad for at
han sa seg enig i det kritikkverdige som skjedde da man brøt regelverket og ikke
fulgte – nær sagt – oppskriften. Men så legger han til at det er en formildende
omstendighet. Jeg vil reservere meg sterkt mot at det fra Stortingets talerstol
deles ut slike formildende omstendigheter, for det er en invitasjon til at man
skal kunne true seg fram i køen ved å gjøre tingene på en uryddig måte og ikke ha
respekt for det som overordnede organer i et ganske komplekst styringssystem skal
ha ansvaret for.
Øystein Djupedal (SV) [11:07:42]: Utover det som er kommentert fra andre her, har jeg bare én kommentar til
representanten Hagens innlegg. Jeg er veldig glad for at han allerede nå fastslår
at vi kommer til å vinne valget, når han fastslår at det er statsråd Hanssen som
skal åpne bygget primo 2010. Jeg er også veldig glad for at han fastslår at vi
fremdeles har en statsminister som heter Jens Stoltenberg, som da åpenbart ikke
skal inviteres til det samme bygget i 2010. Jeg er glad for at Hagen går inn i
valgkampen med det utgangspunktet, og håper at han får rett!
Inge Lønning (H) [11:08:18]: Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er ingen domstol, og det tror jeg vi
skal være glad for. Stortinget i plenum er heller ikke en domstol som skal fordele
skyld. Det er vel også grunn til å minne om at Stortingets kontroll- og
konstitusjonskomité heller ikke er et prognoseinstitutt for fremtidige
valgresultater.
Jeg har behov for å føye noen få bemerkninger til det statsråden sa, som jeg i alt
vesentlig er enig i når det gjelder det prinsipielle. Men det er grunn til å minne
om at den situasjonen man stod i, som statsråden meget riktig påpekte, ikke hadde
karakter av en åpen situasjon hvor alle opsjoner så å si var tilgjengelig på
bordet, og hvor man fritt kunne bestemme seg for A, B, C, D, E eller andre
alternativer. Det hadde i en viss forstand karakter av en tvangssituasjon. Så kan
man diskutere skylddelingen når det gjelder hvorfor tvangssituasjonen ble slik som
den ble. Men under enhver omstendighet tror jeg det er viktig å minne om at på det
tidspunktet da saken ble en sak for Stortinget gjennom det representantforslaget
som ble fremmet 30. april 2008, samme dag som Stortinget hadde både muntlig
spørretime og ordinær spørretime, hvor saken var et gjennomgangstema, visste jo
alle at heisekranene stod der, og alle visste at det var investert titalls
millioner. Alle visste at konsekvensen av det standpunktet Helse Sør-Øst da stod
på, og som statsministeren og helseministeren la hele sin autoritet bak, nettopp
innebar at man skulle rigge ned for prinsippets skyld, og man må vel underforstå
for å statuere et eksempel og for å bevare systemene, som statsministeren la stor
vekt på.
Av det må man i hvert fall kunne trekke den lærdom at det sjelden er klokt å gå så
høyt på banen når det gjelder å forsvare systemtvang for systemets egen skyld. Som
jeg sa i mitt innlegg i sted, tror jeg statsministeren tok ganske alvorlig feil da
han sa at det å revidere et åpenbart uhensiktsmessig standpunkt bidrar til å
undergrave et helt system. Jeg tror det er tvert imot. At man er i stand til å
vise «common sense» i gitte vanskelige valgsituasjoner, bidrar til å bevare
systemet, ikke til å undergrave det. Det er den rigide form for regeltolkning som
setter systemet foran de praktiske løsningene, som bidrar til å undergrave
respekten for systemene.
Så er det er vel også viktig å minne om at etter hele gjennomgangen og med
kontrollkomiteens innstilling nå, er det fremdeles en del spørsmål som vi aldri
kommer til å få svar på, kanskje med unntak av den mulighet at noen i fremtiden
skriver sine memoarer, men det kan jo være lenge til den tid kommer. Vi vet til
dags dato ikke hvorfor styrelederen ved Rikshospitalet- Radiumhospitalet fant det
nødvendig å nedlegge sitt verv. Vi vet fortsatt ikke hvilke alternativer man hadde
hatt å velge mellom dersom Regjeringen og statsråden hadde tatt seg litt bedre tid
da det begynte å brenne under føttene deres. Det kommer vi ikke til å få vite,
ganske enkelt av den grunn at man valgte å hoppe direkte på en annen konklusjon
uten at man visste hva innholdet i den konklusjonen egentlig var. Det kan man
tolke på mange måter. Men jeg synes nok fremdeles, etter kontrollkomiteens
gjennomgang, at den mest nærliggende tolkning av den måten statsråden opptrådte
på, var at man simpelthen ikke ønsket at det skulle komme mulige alternativer på
bordet, slik man selv hadde invitert til, og derfor hoppet man på avtalen med
Kreftforeningen, som på det tidspunkt fremdeles var en helt innholdstom avtale.
Jeg vil fastholde at det helse- og omsorgskomiteen sa om dette i sin innstilling,
Innst. S. nr. 265 for 2007–2008, fremdeles står seg ganske godt, at slik bør ingen
fremtidig regjering handle, heller ikke i panikksituasjoner.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 1690)
Innst. S. nr. 100 (2008–2009) – innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
vedrørende prosessen rundt realiseringen av nytt sykehotell ved Radiumhospitalet –
vedlegges protokollen.