Teknisk test 17.–18. september

Tirsdag 17. og onsdag 18. september gjennomføres det tekniske tester av infrastrukturen i stortingssalen. I perioden vil blant annet talerlisten, nett-TV og førstesiden på  stortinget.no bli testet, og det kan oppleves aktivitet i disse.

Stortinget - Møte torsdag den 22. januar 2009 kl. 10

Dato: 22.01.2009

Sak nr. 4 [13:31:40]

Interpellasjon fra representanten Laila Dåvøy til helse- og omsorgsministeren:
«Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har eksistert som landsomfattende behandlingstilbud i 10 år. Det er ikke foretatt en helhetlig evaluering av ordningen, men erfaringer viser tydelige mangler i tilbudet knyttet til rehabilitering og store forskjeller i behandlingstilbudet i de ulike helseregionene. Rehabilitering i form av et helhetlig sosialfaglig tilbud er begrenset selv om vi vet at det er avgjørende for at LAR-behandlingen skal lykkes. Vi har samtidig for lite kunnskap om f.eks. sidemisbruk, og liten oversikt over det svarte markedet som har oppstått ved resalg av medikamenter som er foreskrevet LAR-pasientene.
Hva vil statsråden gjøre for å kartlegge problemstillingene knyttet til LAR og sørge for at Legemiddelassistert rehabilitering blir et ledd i avrusing der målet er rusfrihet?»

Talere

Laila Dåvøy (KrF) [13:33:16]: Jeg har reist debatten om legemiddelassistert rehabilitering i dag fordi dette behandlingstilbudet for svært mange rusmisbrukere ikke fungerer etter intensjonen. LAR var ment å være et ledd i avrusningen, ikke det endelige svaret på rusproblemet. Sannheten er at LAR ikke gir rusmisbrukerne det de trenger for å oppnå rusfrihet på sikt.

Vi registrerer en utvikling der medisinering og ny avhengighet eller til og med statlig overtakelse av rusavhengigheten ser ut til å være svaret på ethvert rusproblem. Statsrådens forslag før jul om å vurdere å utskrive heroin er bare ett eksempel som viser hvor galt det kan gå når man gir opp målet om at rusmisbrukere skal kunne bli rusfrie. Og fra statens side tilrettelegger man for en virkelighetsflukt som opprettholder avstanden til samfunnet man lever i, istedenfor å forsøke å gi rusmisbrukeren en ny sjanse og et nytt liv.

Det finnes ingen helhetlig evaluering av ordningen med LAR selv om behandlingstilbudet har eksistert i Norge i ti år. Men såkalte kunnskapssøk og erfaringer viser tydelige mangler i tilbudet. Selv om vi trenger betydelig mer kunnskap om ordningen, kan vi likevel vise til erfaringer som sier at skal LAR bli vellykket, kreves det et mye sterkere ettervern enn det vi har i dag. Et helhetlig, sosialfaglig tilbud er helt avgjørende for at vi skal lykkes med LAR.

Men la meg starte med å dvele litt ved intensjonen med LAR. Da LAR ble opprettet som et landsomfattende behandlingstilbud, var tilbudet ment å være et steg på veien mot det endelige målet, nemlig en medikamentfri tilværelse. Det var kanskje derfor LAR fikk tilslutning i Stortinget som et viktig behandlingstilbud. Jeg tror de fleste da trodde at LAR ville være et hjelpende ledd i å avruse flere rusmisbrukere, og at det på langt nær skulle skape et nytt rusproblem. I dag vet vi at det var en sannhet med store modifikasjoner.

Legemiddelet skulle altså være et hjelpemiddel på veien mot målet om rusfrihet. Da kan man bli ganske opprørt når Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon kan fortelle at stadig flere melder at de ikke får hjelp til avtrapping eller nedtrapping i LAR, men tvert imot får beskjed om at de må forvente en livslang medisinering med metadon eller andre medikamenter.

Samtidig er det blitt framlagt forskning fra bl.a. Folkehelseinstituttet som viser at det er vanskeligere å bli behandlet ut av metadonbruk enn ut av et narkotikamisbruk. Når statsråden i tillegg ønsker – eller i alle fall vurderer – at rusmisbrukere skal få utdelt heroin, er det ikke rart om man setter spørsmålstegn ved om det fortsatt er og skal være et mål for norsk rusbehandling at man skal bidra til rusfrihet.

Det er lagt fram tall som viser at det er et økende antall som dør av metadonbruk. Det er skremmende at vi bruker et medikament vi egentlig vet så lite om. Vi trenger også en mer omfattende utredning omkring konsekvensene av dagens ordning og effektene av LAR-behandling, og vi trenger forskningsresultater fra Norge fordi vi er et land som faktisk har brukt mye høyere doseringer i LAR-behandlingen enn mange andre land. Vi vet også at det er en rekke – skal vi si – problemstillinger knyttet til bivirkninger av dette medikamentet.

Man kan heller ikke legge skjul på at det er avdekket et økt sidemisbruk blant metadonbrukere, og at det, som jeg nevnte, er et økende antall som dør av metadon. Dette kan skyldes at metadon er blitt gjenstand for illegalt salg på gaten. Vi skal være oppmerksom på at vi på sikt kan risikere en langt vanskeligere rusproblematikk blant rusmisbrukere som har kombinert metadon med kokain og Rohypnol, f.eks. Det er derfor alvorlig at vi vet så lite. Jeg er svært interessert i å spørre statsråden om han kan tenke seg å ta initiativ til å få mer kunnskap på bordet når det gjelder LAR, altså en helhetlig evaluering.

Jeg nevnte innledningsvis at det er liten tvil om at det er helt avgjørende med et sosialfaglig opplegg og et psykososialt tilbud dersom LAR skal være vellykket for den enkelte rusmisbruker, og dersom målet om rusfrihet skal oppnås.

En kan stille seg spørsmålet om LAR egentlig bidrar til å styrke rusmisbrukernes situasjon, og om bruk av medikamenter gir samfunnet en sovepute for ikke å gi pasienter et bedre ettervern. Slik jeg ser det, står man i fare for at legemiddelassistert rehabilitering har blitt legemiddelassistert behandling. Uten et styrket sosialfaglig opplegg som inkluderer tilgang på bolig, botrening, jobbmuligheter eller skolering, og et opplegg knyttet til bruk av fritid og et bedre ettervern gjør vi forutsetningene for et nytt liv og en ny start svært vanskelig.

I mine øyne har statsråden en stor utfordring når det kommer til å styrke denne delen av rusomsorgen. Det er også kun slik vi kan hevde å ha rusomsorg og ikke bare rusbehandling. Det eksisterer store mangler og store forskjeller i oppfølgingen av både rusavhengige i medikamentfri behandling og på legemiddelassistert rehabilitering i norske kommuner i dag – dette til tross for at individuell plan skal sikre brukeren dette. Jeg håper statsråden kan, og jeg mener han bør, sikre at kommunene forplikter seg til en slik oppfølging før en av deres innbyggere får godkjent LAR-behandling. Vi vet at i Helse Midt-Norge er dette langt på vei satt i system med godt resultat.

Samtidig bør man etter min mening vurdere om man ikke for hver krone man bevilger til kjøp av medikamenter i LAR, bør sette av et betydelig beløp til oppfølging i form av f.eks. nye ansatte, botilbud, sosiale aktiviteter og arbeids- eller skolerettede tiltak.

Det kan høres ut som om jeg er veldig negativ til selve LAR-behandlingen. Jeg er egentlig ikke det. Mange har blitt hjulpet, og mange har hatt behov for det. Men jeg mener at vi ikke bør sette dette i gang med mindre vi også har de andre tiltakene klare.

Stortinget behandlet høsten 2007 en bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven som åpner for muligheten til å forskriftsfeste kriteriene for LAR. Vi har foreløpig bare hørt om at man skal komme med retningslinjer eller nye forskrifter, men de er ikke kommet. Min bekymring går her på at man kanskje kan komme til å liberalisere regelverket, slik at stadig flere personer skal innlemmes uten at andre behandlingsmåter er forsøkt først, og ikke minst uten at det eksisterer et godt nok helse- og sosialfaglig tilbud knyttet til LAR, som jo er det aller største problemet i dag.

Med tanke på statsrådens ønske om kanskje å utdele heroin er det berettiget å undre seg over om han ønsker at rusbehandlingstilbudet i Norge skal domineres av medikamentell behandling, eller om rusomsorgen i hovedsak skal basere seg på avrusing. Dersom det siste er målet, kommer vi ikke utenom at det kreves flere langtidsbehandlingsplasser for behandling over ett år enn det som eksisterer i dag, etter at bl.a. Helse Sør-Øst har redusert antallet plasser betydelig. De er nå nede i 15 plasser totalt i hele Helse Sør-Øst-området, som skal få lov til å ha langtidspasienter utover ett år. Det er også viktig at vi ser langt mindre kutt i døgnplasser, som vi har sett at det har blitt de senere år. I tillegg er det helt avgjørende at det ikke stilles krav til avrusingsinstitusjonene om at de må ta imot LAR-pasienter. Mange avrusingsinstitusjoner ønsker å rendyrke medikamentfri behandling fordi miljøet for mange blir tøffere ved å blande disse pasientgruppene, men ikke minst fordi de kan dokumentere at de lykkes med å få pasienter rusfrie. Vi trenger et mangfold av gode og sterke behandlingsinstitusjoner. Da må vi også la noen institusjoner ha mulighet til å drive medikamentfri behandling i større grad enn det tilfellet er blitt i dag.

Til sist: Vi etterlyser mer verdighet i rusomsorgen. I møte med en rusmisbruker må samfunnet se og ta vare på hele mennesket. Det krever at vi legger til rette for et psykososialt miljø knyttet til avrusing og behandling, i både medikamentfri behandling og i LAR-behandling, som også gir alle tidligere rusmisbrukere et mye sterkere ettervern.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:43:33]: Det er ingen tvil om at det er et viktig tema som representanten Dåvøy her tar opp. Jeg skal selvfølgelig med glede gi mine betraktninger rundt de spørsmål som hun stilte i interpellasjonen.

La meg starte med å si at de årlige bevilgningene til rusfeltet tross alt er blitt styrket med til sammen 685 mill. kr så langt i denne regjeringens virketid. Vi har også sørget for en generell aktivitetsvekst i de regionale helseforetakene og en vekst i kommuneøkonomien. Dette har også bidratt til en styrking av rusfeltet. De fleste tiltakene i opptrappingsplanen for rusfeltet er igangsatt, ifølge Helsedirektoratets årlige statusrapport for denne planen. Jeg er helt trygg på at det er tverrpolitisk enighet om at vi fortsatt skal satse på rusfeltet i årene framover – også etter at opptrappingsplanen for rusfeltet går ut i 2010. I så måte er det jo enkelt å vise til helse- og omsorgskomiteens budsjettinnstilling til statsbudsjettet 2009.

Fortsatt er det slik at mange brukere, pasienter og deres pårørende opplever at hjelpen ikke er der når den trengs, og at tiltakene ikke henger sammen. Det handler selvsagt om ressurser, om kapasitet og ikke minst om kompetanse. Men det handler mest av alt om at det svikter, særlig i form av mangel på kapasitet og kompetanse i alle ledd i systemet. Ikke det at svikt i alle ledd må oppleves slik at ingenting fungerer. Det må forstås dit hen at mye fungerer bra, men særlig når det gjelder kapasitet og kompetanse, er det for lite i alle ledd – og dermed begrepet svikt i alle ledd.

Det er viktig for meg å si at dagens organisering og finansiering av kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten ikke fremmer muligheter for god samhandling for pasienter som trenger tett og helhetlig oppfølging, f.eks. rusmiddelavhengige. Dette er derfor et av de viktige temaene i arbeidet med samhandlingsreformen.

LAR er det området innen rusbehandling som faktisk er best dokumentert. Når representanten Dåvøy sier at vi vet lite, er jeg ikke enig i det. Vi vet, f.eks. ved å lese statusrapporten for 2007, at det er 4 014 deltakere på det tidspunktet. 30,2 pst. er kvinner, gjennomsnittsalderen er ca. 40 år, ni av ti blir i behandling over tid, 80 pst. av pasientene bor i egen eller leiet bolig, 29,82 pst. er på yrkesmessig attføring og rehabilitering og 39,42 pst. er på uførepensjon eller alderspensjon. Av de som er uføretrygdet, vet vi at en god del av dem er det på grunn av psykiske lidelser, der depressive symptomer utgjør 16 pst., alvorlige angstsymptomer utgjør 20 pst., vrangforestillinger utgjør 3,8 pst. 25 pst. er i jobb eller utdanning. Pasientene har mye kontakt med tjenesteyterne. 44 pst. har hatt kontakt med LAR-senteret den siste måned, 61 pst. med sosialkontoret, 55 pst. med fastlegen, og om lag 50 pst. har hatt ansvarsgruppemøte. Jeg tar med dette, for det er faktisk veldig få ting i helsetjenesten vi vet så mye om som LAR-pasientene.

Det er heller ikke riktig å si at vi ikke har gjennomført noen helhetlig evaluering, for vi gjennomførte en bred evaluering i 2004. Helsedirektoratet oppsummerte der at LAR bidrar til å gjøre mange svært hjelpetrengende heroinavhengige i stand til å motta annen behandling og rehabilitering. Det er hovedkonklusjonen fra Helsedirektoratet på denne evalueringen. Evalueringen viser også – og det er viktig – at det er et tydelig samsvar mellom rehabiliteringsinnsats og resultater av behandlingen.

På bakgrunn av evalueringen fikk Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide nasjonale faglige retningslinjer for LAR. Og som også representanten Dåvøy var inne på i sitt innlegg, vedtok Stortinget i 2007 en hjemmel for å forskriftsfeste LAR. Mitt departement utarbeider nå denne forskriften, og både retningslinjene og høringsnotatet om forskriften vil bli sendt på felles høring om veldig kort tid. Den er ferdig fra min hånd, så det er mer trykking og teknikk som står igjen før utsendelse.

Som sagt: Vi vet altså ganske mye om hvordan det går med LAR-pasientene. Evalueringen fra 2004 og statusrapporten fra Senter for rus og avhengighetsforskning, SERAF, viser, som også representanten Dåvøy peker på, at den sosialfaglige oppfølgingen i kommunene varierer og er dårlig enkelte steder. I oppdraget med de nasjonale retningslinjene for LAR er Helsedirektoratet derfor særlig bedt om å legge vekt på oppfølging i kommunene. Vi vet at jo bedre spesialisthelsetjenesten og kommunene klarer å følge opp, jo bedre blir resultatene for den enkelte pasient i LAR. Men vi må også erkjenne at disse pasientene ofte har vært opiatavhengige i mange år, og mange har i tillegg somatiske og psykiske lidelser.

Vi kan derfor ikke forvente mirakler over natta – kanskje mirakler er rett ord å bruke i denne sammenhengen, i og med at det er Dåvøy som spør. Rehabilitering tar tid. LAR-pasientene har også utfordringer med å etablere eller bygge opp igjen sosiale nettverk og få til f.eks. gjeldsordninger. Mange har pådratt seg mye gjeld. Mange er ensomme, og de kjenner ingen i rusfrie miljøer. For å få skikk på tilværelsen trenger de hjelp til å skaffe bolig. De trenger sysselsetting, aktivisering og utdanning – rett og slett å finne noe meningsfylt å gjøre. Her har vi store utfordringer.

Ifølge interpellanten Dåvøy har vi også for lite kunnskap om LAR-pasientenes bruk av rusmidler. Det er også bare delvis riktig. SERAFs statusrapport gir relativt god oversikt over LAR-pasientenes bruk av rusmidler. Blant annet er heroinbruken svært liten i denne gruppen, mens det er utstrakt bruk av beroligende midler. Svak rusmestring øker faren for at legemidler i LAR havner på det illegale markedet. Her er representanten Dåvøy og jeg helt enige.

Vi har ikke god nok oversikt over hvordan legemidler som er forskrevet i LAR, spres på det illegale markedet. Vi vet for lite om hvorfor pasienter kjøper og bruker LAR-legemidler utenfor LAR, og vi vet for lite om hvem dette er. Men noe vet vi: Folkehelseinstituttet har vist at majoriteten av metadonrelaterte overdosedødsfall gjelder personer som bruker metadon illegalt. At disse legemidlene spres illegalt, tar vi på alvor, og mange pasienter i LAR får innskjerpet henteordninger for medikamentene. Det har sine fordeler og ulemper. De nye retningslinjene for LAR vil legge vekt på disse problemstillingene. SERAF arbeider nå med et prosjekt blant LAR-pasienter for å finne ut mer om illegal distribusjon av LAR-legemidler.

Til slutt: Gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet satses det betydelig på kompetanse- og kvalitetsheving, spesielt for medarbeidere i kommunene. I år gis det over 250 mill. kr i tilskudd til utviklingsarbeid, bl.a. til LAR-arbeid, for å øke innsatsen i kommunene. Regjeringen har også etablert rusrådgivere hos fylkesmannen, som spesielt skal følge opp arbeidet i kommuner som har store utfordringer. Framover vil jeg legge økt trykk på kommunene for å gi LAR-deltakere og personer med rusmiddelproblemer et bedre og mer helhetlig tilbud. Dette er bedre samfunnsøkonomi, men først og fremst er det best for den enkelte at god hjelp er tilgjengelig der de bor.

Laila Dåvøy (KrF) [13:53:37]: Jeg vil takke statsråden for svaret og også for en del dokumentasjon som det er viktig å få fram.

Det er riktig at de årlige bevilgningene til rusmiddelområdet er styrket, og i særdeleshet er det langt flere som er inne i LAR-programmet. Som statsråden selv sier: Tiltak henger ikke alltid sammen, og kompetanse og kapasitet er mangelvare i rusbehandlingen i dag.

Som jeg sa i mitt innlegg, så vet vi noe. Jeg viste til noen undersøkelser som er foretatt. Mitt poeng er at jeg tror vi hadde hatt nytte av, og at det er nødvendig, kanskje å ha en helhetlig evaluering som er mye grundigere enn den vi har hatt til nå. Det har vært en del kunnskapssøk, og det har vært en del enkeltvise undersøkelser. Statsråden var selv inne på en del. Dette med bivirkninger er heller ikke så godt dokumentert. Det er i alle fall mange som har tatt kontakt med meg, og som er usikre på hvorvidt de store dosene de bruker, gjør at de har en god del bivirkninger.

Vi har veldig høye dødsrater knyttet til metadon – sidemisbruk var statsråden selv inne på. Salget og markedet for salg av metadon har vært økende. Jeg spør igjen: Kan det tenkes at vi i større grad burde hatt noe mer helhet når det gjelder hva som må være betingelsene for LAR, for at man skal lykkes i denne behandlingen? Selv om vi vet at man må ha rehabilitering, psykososiale tiltak, og at det sannsynligvis er helt avgjørende for pasientene, er det faktisk slik i dag at mange pasienter ikke får det. De får bare behandling.

Jeg har lyst til å utfordre statsråden nok en gang: Burde det ikke være slik at når en pasient får innvilget LAR-behandling, skulle man ikke begynne med disse medikamentene med mindre man først hadde prøvd ut et alternativ uten medikamenter? Dernest: Skal man begynne med LAR-behandling, skal det stå et apparat klart med andre tiltak. Både rusmiddelinteresseorganisasjonene og andre påpeker i dag at det er den store svakheten.

Nei, det skjer ikke mirakler over natten – det har vel kanskje gjort det noen ganger.

Jeg er enig med statsråden i at rusbehandling tar veldig lang tid, for mange tar det år. Derfor er det utrolig rart for meg at man tillater at man reduserer rusbehandlingen så drastisk som man har gjort, spesielt i Helse Sør-Øst. Langtidsbehandlingen har gått ned – det blir mer og mer kortidsbehandling. Jeg er redd for at også ruspasienter etter hvert blir svingdørspasienter.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:57:01]: La meg starte med å si at generelt mener jeg at kunnskapssituasjonen på rusfeltet er for dårlig. Det er all grunn til å tenke gjennom behovet for enda grundigere evalueringer og kunnskapsinnhenting. Ikke minst tenker jeg på dette i forhold til det faktum at det jo er enighet i denne salen, inkludert meg, om at når den rusplanen vi nå har, går ut i løpet av 2010, skal den erstattes av en ny – en mer forpliktende opptrappingsplan på rusfeltet. Jeg bruker ofte å sammenlikne mine tanker om den planen med den plantypen vi har hatt for opptrapping innenfor det psykiske helsevernet. Jeg skal ta med meg det Laila Dåvøy sier om behovet for helhetlige evalueringer, som et grunnlag for arbeidet med opptrappingsplanen.

Så bare noen få kommentarer til hva som skal være inngangsporten, hva som skal være grunnlaget for å få LAR-behandling. Representanten Dåvøy peker på to forhold. Det skal være prøvd andre behandlinger først, og det skal være et helhetlig opplegg. Jeg vil jo påstå at det er det som er utgangspunktet for dagens LAR-program. Altså: Det skal i utgangspunktet ikke være et førstealternativ. Man skal ha prøvd medikamentfri, alternativ behandling. Jeg tror ikke jeg har møtt noen som er i LAR-programmet, som ikke forteller om at de har hatt forsøk på Tyrili-kollektivet, eller har hatt annen type rusfrie behandlingsalternativ, at det ikke har gått bra, og at det så har blitt LAR til slutt.

Senest i går åpnet jeg en ny kvinneavdeling på Frelsesarmeens gatehospital. Jeg satt da og snakket med mange rusmiddelbrukere som var på vei inn i LAR. De beskrev hvordan de selv – og i samarbeid med andre – jobbet hardt for å skaffe seg leilighet, skaffe seg arbeid eller få avklart inntektssituasjonen – altså opplegget rundt. De var i og for seg bekymret over at dette var krevende, for de kom ikke i gang med LAR før det var på plass.

Vi må ikke beskrive det slik at LAR liksom er en greie som veldig raskt settes i gang uten at alternativer er prøvd, eller uten at det stilles krav om helhet. Det kan helt sikkert gjøres bedre, det er det ingen tvil om! Men at det gjennomgående ikke skjer, er ikke tilfellet.

Til slutt: Jeg er enig med Laila Dåvøy om at rusbehandling tar tid, og at det skal skje over mange år. Men det er ikke sikkert at den beste rusbehandlingen er mange år i institusjon, for man skal leve med sitt rusproblem i sin hverdag. Mer behandling må skje der.

Jan Bøhler (A) [14:00:30]: Det er en veldig stor sak som interpellanten tar opp i dag. Hvis vi ser på det samlede behandlingstilbudet til rusmiddelavhengige i Norge, var det ved utgangen av fjoråret ca. 4 700 som var innenfor LAR-programmer, og i løpet av dette året kan man komme opp i 5 000. Anslaget for målgruppen er i farvannet av 8 000–12 000 i Norge. Dette er nå en veldig stor og sentral del av behandlingstilbudet her i landet. Sett i lys av det, er det veldig bra at vi får denne debatten, for vi har kanskje undervurdert spørsmålet om oppfølging.

Arbeiderpartiet er for disse LAR-programmene. Jeg har fått ganske mange henvendelser også fra personer som har lyktes, og som sier at de på sitt sted har hatt gode rehabiliterings- og oppfølgingstilbud, og har kommet inn i et godt arbeidsliv og familieliv igjen. Det skal vi huske på. Men vi må også se den andre siden. Som en enstemmig komité uttrykte i budsjettinnstillingen før jul, og har uttrykt ved et par andre anledninger også, er det behov for en sterkere oppfølging når det gjelder kvaliteten på rehabilitering, på det psykososiale arbeidet, på arbeidstrening, på utdanning osv., og for å få til mer individuelle planer, følge den enkelte bedre opp og se på situasjonen.

I mine nærområder ser jeg at personer som er innenfor LAR-programmet, blir bosatt i det som kalles kommunale blokker, eller på folkemunne sosialblokker, hvor det er mange personer med store rusproblemer osv., og der det er veldig vanskelig å skulle etablere seg i en annen tilværelse, med et alternativt liv, enn alle dem man har rundt seg. Disse personene kommer ut i livssituasjoner som gjør det nesten umulig, eller veldig vanskelig, å løsrive seg fra sin tidligere rusavhengighet. Tallene når det gjelder å delta i arbeidsrettede tiltak osv., som det var fint at statsråden refererte – det ble vel nevnt 40–50 pst. i ulike kategorier – viser at det er en stor andel som ikke gjør det. Det er sikkert ikke jevnt fordelt hvor godt man følger opp, hvis man ser på ulike områder i landet.

Det er f.eks. behov for å ha mer i fokus hvor mange det er som får nedtrapping. Er det en planlagt nedtrapping av dosene, og hvordan er progresjonen? Hvis det ikke blir noen utvikling i behandlingen av den enkelte pasient, må man vurdere om man isteden må sette inn andre tiltak.

Statsråden nevner at det kan være behov for enda mer rapportering og bedre kvalitet på rapporteringen. Et eksempel på et punkt som det hadde vært interessant å få en nærmere rapportering på, er hvor mange i LAR-programmet som får nedtrapping i løpet av ett år, og hvordan man legger opp løpet.

Et annet punkt som jeg også gjerne skulle visst mer om, og som vi får mange henvendelser om, er når noen kastes ut av LAR-programmene, som det sies. Det er sikkert ulikt hvor strengt det praktiseres rundt i landet. Det er i hvert fall mange skjebner som er beskrevet der man er kastet ut av LAR-programmene på grunn av problemer med en urinprøve e.l., og så kan havne i en tilværelse som skaper langt større problemer både for samfunnet og for vedkommende selv. Det er klart at det må være strenge regler, slik at man ikke misbruker medisineringen osv., men det må samtidig være slik at hvis man kastes ut av LAR-programmet, bør det sørges for andre tilbud, slik at man ikke kastes ut til en tilværelse i det tomme rom og dermed store, store rusproblemer. Regelverket rundt det håper jeg også vil framkomme bedre og klarere gjennom de retningslinjene som nå sendes ut på høring.

Det er også en annen problemstilling rundt LAR-programmene jeg synes er viktig, og som jeg håper man ser på i disse retningslinjene, og det gjelder aldersgrensene. LAR fungerer godt for noen. Det kan være unge mennesker som har begynt en ruskarriere i veldig ung alder, og som har prøvd mange aktive tilbud. LAR-behandling kan være en god løsning også når man er under 25 år. Nå vet jeg at regelverket ikke er praktisert 100 pst. firkantet, men jeg tror det er viktig å ha en fleksibel tilnærming til det uten at det glir ut i retning av at man ikke prøver aktive behandlingstilbud for rusfrihet fullt ut i første omgang.

Jeg tror også at når vi nå skal utvikle behandlingstilbud innenfor fengslene, hvor vi bare er i startfasen når det gjelder å få til behandling for å unngå at de 60 pst. som er rusavhengige, fortsetter med det under oppholdene i fengslene, bør LAR brukes.

Det er mange ting å se på, og det er et svært område som jeg er glad for at vi kunne drøfte i dag.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:05:59]: Rusområdet er et svært omfattende område. Det gjelder mange mennesker. Det påvirker ikke bare den enkelte rusmisbruker, men det er barn og andre pårørende oppi dette også, i tillegg til de samfunnsøkonomiske konsekvensene.

Jeg vil faktisk få lov til å gi statsråden honnør for en del av de tingene som er satt på dagsordenen. Det var vel i begynnelsen av desember relativt mange som satte kaffen litt i vrangstrupen da de slo opp en viss avis og kunne lese at statsråden vurderte heroin på blå resept, eller gratis utdeling for gitte grupper.

Det er klart at når man går inn i det som virkelig er sagt, er det grunn til å ta denne gruppen på alvor. Vi skal ta inn over oss at det er langt fra alt innenfor rusomsorgen som har vært vellykket. Vi skal ta inn over oss at vi har en lang vei å gå.

Interpellanten setter en veldig viktig problemstilling i fokus, nemlig: Hvor blir det av R-en i LAR-systemet? Jeg våger følgende påstand: Hvis en ikke har en oppfølging i tillegg til at en mottar enten metadon eller buprenorfinpreparater, altså Subutex eller Suboxone, sier det seg selv at da skrives man egentlig ut til intet. Derfor må jeg bare få lov til å si at jeg i forbindelse med behandlingen av budsjettet til helse- og omsorgskomiteen rettet en henvendelse til alle partier og spurte: Kan vi sette oss ned og diskutere og se om vi kan bli enige om noe framover som vi har tro på, og som kan virke? Det tok faktisk alle partier i komiteen på alvor. Vi satte oss ned, og vi fikk faktisk til ganske mye. Jeg vil også i den sammenheng gi honnør til regjeringspartienes Jan Bøhler, som tok invitasjonen svært alvorlig. Vi fikk på plass ønsket om at en rusakutt måtte komme raskt på plass, som en førsteinstans, som er veldig viktig for å redde liv. Vi har fått på plass at kanskje en del av fastlegene som har spesiell kompetanse på og interesse for rusfeltet, må få lov til å prøve å forskrive disse preparatene.

Men vi har også en lang vei å gå. Det er viktig at vi har korttidsplasser, men også at vi har langtidsplasser. Det er viktig at vi sørger for at når en person er inne til behandling på en langtidsinstitusjon, lages det en individuell plan som sørger for at når vedkommende skrives ut, skrives han ikke ut til den samme leiligheten, blant de samme beboerne og de samme andre rusmisbrukerne som han var sammen med da han ble skrevet inn i dette apparatet. Derfor er det viktig å ha på plass bolig og arbeidsrettede tiltak. Gjeld som den enkelte har, som statsråden selv var inne på, er et kjempeproblem for rusmisbrukere som har vært inne til behandling – når de kommer ut igjen, er de første som står på døren, personer som skal inndrive gammel gjeld, enten det er fra namsmannen, altså det offentlige, som krever inn bøter, eller det er personer fra det kriminelle miljøet som skal hente inn penger.

Et annet spørsmål som jeg også har lyst til å gripe fatt i, er: Når er det vi anser en LAR-behandling for å være vellykket, og når er den ikke vellykket? Det ble nevnt her – det var vel representanten Bøhler som var inne på det – det å bli kastet ut av LAR-behandling. Jeg vil våge å si at følgende er uakseptabelt, så kan jo andre arrestere meg på det i ettertid: En tung heroinist, som har gått på heroin i år etter år etter år, kommer innenfor LAR-systemet, følges godt opp, får seg en plass å bo og kanskje til og med får seg jobb. Men så, gjennom de urinprøvene som jevnlig blir tatt, kanskje tre ganger i løpet av én måned eller to eller tre, blir det funnet spor av cannabis, og han får da beskjed av LAR: Du oppfyller ikke lenger kriteriene, du har brutt kriteriene, du skal kastes ut. Det vil jeg våge å påstå er uakseptabelt! Hvilken annen helsetjeneste er det man kastes ut av? Rusmisbrukere har rett og krav på behandling i helsevesenet, og jeg stiller spørsmålet: Er det ikke da bedre at man iverksetter nye tiltak overfor rusmisbrukeren istedenfor å kaste ham ut til elendigheten og kanskje en overdose?

Olav Gunnar Ballo (SV) [14:11:37]: Det er et viktig tema som Laila Dåvøy tar opp, og det hadde ikke gjort noe om langt flere hadde deltatt i denne diskusjonen.

Da jeg skulle ta ordet i denne diskusjonen, kom jeg til å tenke på sosialkomiteens reise til Kina i 1998. Av dem som sitter i helsekomiteen i dag, og som er til stede nå, er det Harald Tom Nesvik og jeg som var med på den reisen. Da var det en ganske betydelig debatt i forkant om legemiddelassistert rehabilitering og bruk av metadon og buprenorfin som innholdsstoff i Subutex. Jeg husker at jeg for min egen del den gangen var uhyre skeptisk, og det samme var SV, til bruk av slike stoffer. Det var vel de fleste partiene. Men jeg kan huske at John Alvheim, som da var leder av sosialkomiteen, argumenterte veldig for. Så var vi i Hong Kong og fikk høre om erfaringer med bruk av metadon, som de beskrev som entydig positive og, overraskende nok, også uten overdosedødsfall, sannsynligvis fordi heroinbruken der ikke er basert på injeksjon, men på inhalasjon. Og jeg må nok si, med tanke på hvor bastant sikkert jeg og andre politikere kan ha vært i forhold til hva som har effekt, og hva som ikke har effekt, at jeg ti år senere ville ha vært langt mer ydmyk, fordi kunnskapen om hva som virker og ikke virker, jo er fortsatt mangelfull.

Jeg er enig med statsråden i at vi vet mye om dem som inngår i legemiddelassistert rehabilitering, med hensyn til hva slags preparater de bruker, også eventuelt i blanding med metadon eller med buprenorfin. Men det vi fortsatt vet lite om, er litt det samme som det spørsmålet Ludvig Holberg stilte seg i sin tid når det gjaldt Jeppe på Bjerget: Hvorfor drikker Jeppe? Det er mer enn 300 år siden, og fortsatt vet vi lite om det. Altså: Hva er mekanismene bak at vi enkelte år har vært oppe i over 200 overdosedødsfall i Norge? Hva er grunnen til at man har en injeksjonskultur i Norge, mens man har en inhalasjonskultur i mange andre land? Hva er grunnen til at mens vi har en transplantasjonskirurgi i dag som muliggjør det meste, at mens hiv-smittede lever kanskje i 40 år og vi tidligere trodde de kom til å dø innen ti, eller at mens de fleste i dag overlever med leukemi, vet vi fortsatt ikke mekanismene for hvordan vi skal helbrede folk som er avhengig av et rusmiddel? Det er spørsmål man må kunne stille seg. Er det fordi vi i altfor mange år har neglisjert denne gruppen og har vært så lite opptatt av å gjøre noe for dem at vi dermed også har for lite kunnskaper?

Det er grunn til å etterlyse forskning på dette området som er mer såkalt evidensbasert, altså faglig forankret, og som kanskje også tar utgangspunkt i den norske virkeligheten, ikke bare virkeligheten i utlandet, nettopp fordi kulturen, ikke minst sprøytekulturen, i Norge er veldig annerledes enn i mange andre land.

Jeg må nok si for min del, som også har en fagbakgrunn fra dette, at et av de områdene jeg personlig kan minst om, er nettopp hvorfor det er slik at en kan se en nabo, som egentlig ikke har levd et liv som er så veldig forskjellig fra ens eget, havne på et skråplan som han aldri kommer ut av, og kanskje en dag rett og slett dør på grunn av det. Det er jo spørsmål vi har behov for å få svar på. Så jeg ser fram til når Bjarne Håkon Hanssen nå sier at man vil – som Stortinget også ønsker – videreføre opptrappingsplanen innenfor rusfeltet etter 2010, at man gjør det også i trygg faglig forvissning om at de tiltakene man gjennomfører, er gode tiltak som over tid kan gi resultater. Da tror jeg også det vil være behov for å sette inn ressurser på dette feltet i forhold til kunnskap, som er større enn tidligere – altså at det rett og slett er behov for å prioritere slik at de tiltakene som setttes inn, målrettes.

Både Jan Bøhler og Harald Tom Nesvik var inne på rehabiliteringsperspektivet i forhold til LAR. Jeg er også helt enig i at det nå blir fokusert veldig mye på medisiner. Den offentlige debatten handler mye om det, mens den handler lite om bolig, den handler lite om yrke, den handler lite om det totalinnholdet som egentlig dreier seg om attføring ut fra en situasjon som sikkert er ganske fastlåst for mange av de brukerne vi snakker om.

Så må jeg si at så sent som i dag ble jeg presentert for noen tall når det gjelder cannabisbruk i Norge. Angivelig skal opptil 400 000–500 000 bruke det enten regelmessig eller sporadisk, altså mer enn bare én gang. Dette er jo et forskrekkelig høyt tall. Hva slags ruskultur har vi når et sånt stoff, som på ingen måte er legalt, kan forekomme i bruk hos så mange, og også forekomme over tid på tross av fokus på skadevirkninger? Dette er spørsmål vi ikke har gode svar på.

Odd Einar Dørum (V) [14:17:01]: Etter å ha levd med og rundt det politiske feltet rus i nesten 25 år, vil jeg si en ting som vi skal være stolte av i Norge, og det er at det er umulig i norsk politikk å gi blaffen i mennesker som sliter med dette. Det finnes land rundt oss i Europa hvor man gir blaffen, men man sier det ikke slik. Man pakker det inn i byråkratisk og annet språk, som ethvert menneske som kan litt om livet, merker. Så det er ikke lov å gi blaffen i norsk politikk.

Det andre er at vi bruker en god del penger i forhold til mange andre, og vi er villige til å bruke mer. Da må det være lov å stille noen ettertenksomme spørsmål, for av og til får vi nesten en «religionskrig» mellom dem som tror at evangeliesentrene alene hjelper, og dem som tror på medikamentell behandling. Jeg tror på at noen finner Jesus – evangeliesentrene hjelper – jeg tror på at noen finner hjelp i Bymisjonens virksomheter, og jeg vet at noen får hjelp av medikamentell behandling.

Jeg vet også noe gjennom et meget sterkt innlegg som Kirkens Bymisjon hadde i dagspressen for ett eller to år siden, hvor det er en fortelling om en ung jente som går på metadon. Så reiser hun til Kongsberg for å treffe sin kreftsyke søster for å hjelpe henne. Men det er ingen på Kongsberg som kan gi henne det hun skal ha. Så prøver hun å ringe til systemet i Oslo, og ingen tar telefonen. Så kommer hun tilbake til hovedstaden på mandag, og får beskjed om at hun ikke lenger følger systemet. Så står hun i en kø, og så dør hun to dager før det halve året er gått for å komme inn igjen. Dette er et håpløst system.

Derfor er det blitt min og Venstres klare oppfatning at vi må skjelne mellom dem som alt i alt skal bli rusfrie. Vi skal aldri oppgi det målet, men de som skal ha medikamentell behandling, skal ikke hoppe over i en lysløype av massevis av forestillinger. Den behandlingen må gis på medisinske indikasjoner, og så får man sørge for – som flere nå har vært inne på – at det parallelt med det gis noe som er sosialt forpliktende. I det oppfatter jeg – jeg har sprunget litt til og fra – at alle talerne her peker på det helt avgjørende: Det må være noen loser, eller medvandrere, som knytter mennesker som sliter med livet, til hjelpeapparatet, enten de nå finnes på boligsiden, på sosialsiden eller hvor det er. Flere har vært innom og snakket om det.

Vi har jo en del slike konstruksjoner i Norge med medvandrere. For eksempel har Kirkens Sosialtjeneste sine BARM-sentre, med få ansatte, men med en skare av kompetente frivillige som vandrer med folk slik at de får det til. Så har vi det motsatte ytterpunktet: Du har rett til medikamentell behandling, f.eks. i Helse Sør-Øst. Hvis du ikke får det oppfylt, og det er faktisk slik at de aller fleste som har slike garantier på rusfeltet, ikke får dem oppfylt, da kan du ringe til et hyggelig kontor i Østfold og få en annen sjanse. Det er bare det at et menneske som sliter med hverdagen sin, vandrer ikke den veien og ringer dit. Så det er veldig få som kommer dit. Men hadde noen fulgt dem opp på en måte – la oss kalle det en politikk som sørger for at enten frivillige eller andre gir deg en medvandrer – så ville en kanskje ha fanget opp langt, langt flere mennesker.

Så er det slik at det er det å knytte dette sammen som er det avgjørende. Jeg har stått i altfor mange situasjoner hvor troen på det ene som nytter, brukes mot mennesker som sliter. For meg er disse etiske dilemmaene blitt slik at jeg må si at mennesker sliter på forskjellig vis og at det er forskjellige veier ut av det. Det å ha ydmykhet overfor de forskjellige veiene, slik som det representanten Ballo – med respekt for at jeg ikke fikk høre alle de andre – nå tok opp i forbindelse med sine aktiviteter, er jo der vi bør være.

Jeg hadde ikke trodd for 20 år siden at jeg ville stå her og si at jeg ville frikoble medikamentell behandling fra det sosiale, men jeg gjør det basert på mine livserfaringer. Og jeg ser hvordan noe som hjelper noen, ikke hjelper andre. Så må vi unngå at de som tror at alt sammen er medikamentelt, vinner fram på den måten at de gir blaffen, altså slipper alt det sosialt forpliktende som vi vet hjelper.

La meg slutte med: Et av de mest suksessrike tiltak i norgeshistorien, som nesten ikke er kopiert, er fortsatt Selbu-kollektivet til Inger Granby fra 1980 til 1990, hvor 24 av 30 tungt belastede mennesker, ungdommer fra gaten i Bergen, ble hjulpet – ikke med medikamenter, men av voksne mennesker som gav dem en alternativ livsvei, og som så gav dem en erstatningsfamilie, først intenst i ett år og så i fem eller sju oppfølgingsår. Det kolliderer jo med helsesystemer som sier at alle skal på kort–kort fremfor å være lenger – Helse Sør-Øst har slike resonnement. Da må jeg si til statsråden at for oss som jobber med dette feltet og har en viss livserfaring, er dette «høl i hue». Det er kanskje ikke et helt parlamentarisk uttrykk, men det er et presist uttrykk, for man blir så fagspesialisert at man ikke ser menneskene oppi alt dette. Og menneskene må man se. Det at man f.eks. har fjernet utdanningstilbudene i en del av disse institusjonene, og at man derimot skal få en liten lapp for å få en modul utdanning, er sosial bom.

Men klarer vi å møtes på de gode gjerninger og debatten er slik, får det være mitt bidrag.

Presidenten: Presidenten godkjenner uttrykket, for det var så godt begrunnet!

Laila Dåvøy (KrF) [14:22:24]: Jeg har lyst til å takke alle. Jeg synes det har vært utrolig mange bra innlegg her i dag, og har lyst til å knytte noen få kommentarer til dem.

Bøhlers innlegg var svært, svært bra. Både Bøhler og Ballo synes jeg veldig godt satte fingeren på enkelte områder som vi trenger mye mer både evaluering og forskning omkring. Det håper jeg også statsråden tar med seg.

Ellers er jeg enig med representanten Dørum i at mangfold må vi ha. Vi er så forskjellige alle, og det som hjelper for én, hjelper kanskje ikke for en annen.

Til representanten Nesvik: Han stiller et utrolig viktig spørsmål, nemlig: Hvor ofte skal man kastes ut av en behandling? Jeg skal ikke gå inn på selve eksemplet, men jeg har selv jobbet i rusomsorgen i mine yngre sykepleierdager – på en avrusningsstasjon i Bergen. Den gangen diskuterte vi dette seriøst. Hvis en pasient hadde kommet inn så og så mange ganger til avrusning i løpet av en tid, var det en del som mente at da burde man kanskje ikke få komme inn igjen. Men det er jo slik at disse menneskene er syke. De er avhengige av rus, det er det som er sykdommen deres. Vi må ikke bli for kravstore, og si at vi lukker døren for deg hvis du tråkker uti én gang eller to. Da må de få lov å komme til behandling, fordi de er syke. Det som jo er problemet deres, er at de ikke klarer å stoppe. Jeg tror vi er ganske på linje i en sånn tenkning. Men i gamle dager, eller tidligere, hadde man flere, andre og strengere kriterier knyttet til dette, i alle fall en del steder.

Jeg er veldig glad for at statsråden så klart sier at han ønsker å jobbe videre med en type helhetlig tenkning, og gjerne evaluering, i forbindelse med det videre arbeidet med opptrappingsplanen – det er bra – og også for at han så klart sier at det skal være en utprøving av medikamentfri behandling først, og at helhetlige tiltak er veldig viktig.

Selvfølgelig finnes det gode eksempler. Heldigvis finner vi mange gode eksempler i Norge i dag, og det er jeg veldig glad for. Men bekymringen er at det sannsynligvis finnes like mange – og jeg er redd flere – dårlige eksempler på der man ikke får det til, og det er store lokale forskjeller.

Jeg mener at vi aldri må oppgi målet om rusfrihet for dem som er rammet. Jeg har lyst til å avslutte med et brev jeg fikk fra RIO så sent som i desember – bare et par setninger:

«Det norske LAR … fungerer ofte ikke i dag. Det er et stort fokus på legemiddel og lite fokus på rehabiliteringen. Det blir yngre og yngre personer som kommer med i LAR, og i det siste har personer i LAR programmet kommet til meg og fortalt om unge rusavhengige i LAR som ikke engang har brukt opiater.»

Og så sier en at vi må ha mer fokus på rehabilitering, og det synes jeg alle her har vært enige om i alle fall.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:25:50]: Det er mange viktige resonnement og spørsmål som har vært framme i debatten.

Jeg er veldig enig i at norsk ruspolitikk må bestå av at vi evner å få fram et tilbud med bredde. Så er jeg helt enig i at det må være plass både for langtidsplasser i rusfri behandling og mer medisinassistert behandling. Så må vi jobbe for at alle sammen får lov til å utvikle seg på en faglig måte, for det som jo er en gjennomgangstone i alle innlegg, er at rusfaget og rusfeltet på mange måter er umodent. Selv om vi har jobbet med det i mange år, har vi ikke jobbet systematisk forskningsbasert, kunnskapsbasert på en sånn måte at vi med sikkerhet kan si at vi vet så veldig mye.

Så vil det, som sagt, i løpet av veldig kort tid komme ut på høring retningslinjer og forskrift som går i bredden når det gjelder den måten vi skal gjennomføre LAR på i Norge så langt. I den forskriften vil alle de temaene som er tatt opp her, både spørsmål om utkasting av LAR-program, aldersgrenser og nedtrapping osv., være behandlet, kommentert og omtalt. Men det jeg har lyst til å si som en rød tråd, er litt det som også representanten Dørum var inne på, at vi løfter – kan du si – den medisinske vurderingen høyere. Dette skal ikke være førstevalget for unge mennesker, det er vi tydelige på, men hvis den medisinske vurderingen tilsier at man skal gjøre unntak, er det den medisinske vurderingen som overstyrer, ikke kriteriet. Så den type tenkning vil forskriften være preget av.

Så har jeg lyst til å si – og det kunne jeg kanskje startet en lang og stor debatt om på nytt – at jeg mener at vi må se i øynene at en god del av dem som i dag går i LAR-programmet, vil bli gående på medisiner resten av livet. Jeg mener de må få lov til å leve fullverdige liv på det grunnlaget. Vi må ikke fra denne sal nå heve den moralske pekefingeren og si at du er fortsatt ikke fullverdig fordi du fortsatt går på et medikament. Det er ikke sånn at målsettingen for alle skal være at man også skal av den medisinen. Jeg er veldig opptatt av at de som nå har lyktes med å få til dramatiske endringer i livet sitt på grunnlag av disse medisinene, må få lov til å lykkes med den medisinen.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdigbehandlet.