Ola T. Lånke (KrF) [12:05:04] (ordfører for saken): Humanitær bistand dreier seg om å forebygge og lindre nød i verden, særlig som følge av naturkatastrofer og konflikter. Norge er en stor bidragsyter, og i 2008 var bevilgningen på 2,6 milliarder kr. Bevilgningene har de senere år vært økende både i Norge og i andre land, og vi får håpe at de økonomiske nedgangstidene ikke endrer på dette. Nøden og behovene er det ingen grunn til å tro vil avta.

Når det er sagt, er det samtidig også viktig at vi er opptatt av at bistandsmidlene brukes effektivt, slik at en oppnår mest mulig og best mulig resultater. Det er positivt at Riksrevisjonen har gjennomført denne undersøkelsen, som nettopp ser på effektiviteten i norsk humanitær bistand. Det er vurdert i hvilken grad Utenriksdepartementets forvaltning bidrar til en effektiv bistand, og i hvilken grad den humanitære bistanden er rask, effektiv og av god kvalitet.

I denne sammenheng er det viktig å få belyst hvordan bevilgningene forvaltes, og få vurdert områder der det er forbedringspotensial. Slik sett kan undersøkelsen bidra til at hjelpen til dem som trenger det, kan bli enda bedre og gi enda flere positive resultater.

Riksrevisjonens undersøkelse viser både positive og negative trekk. Den viser klart at den humanitære bistanden bidrar til positive resultater og virkninger for et stort antall mennesker. En oppnår dermed i stor grad det som er det aller viktigste med den humanitære bistanden, nemlig å redde liv, lindre lidelser og opprettholde menneskelig verdighet i og i etterkant av humanitære kriser. Det er også positivt å merke seg at Norge av ulike humanitære aktører blir vurdert som en god humanitær giver sammenlignet med andre land.

Norge får også internasjonal anerkjennelse for å stå fast på de humanitære prinsippene, for sin innsats mot miner og klaseammunisjon, for sivil-militær koordinering og for integrering av kjønnsperspektivet.

Riksrevisjonen påviser på den annen side en rekke svakheter i forvaltningen av de humanitære bistandsmidlene, som de mener svekker realiseringen av målet om rask og effektiv bistand av god kvalitet. Det pekes på svakheter både innen finansiering, koordinering, involvering av lokale aktører, ivaretakelse av langsiktighet og departementets kvalitetssikring når det gjelder tildeling og oppfølging av bistanden. Samtidig er det svakheter i søknadene om tilskudd, bl.a. når det gjelder risikofaktorer og aktiviteter i forhold til målene som er satt.

Undersøkelsen viser også at det er gjennomført få evalueringer av organisasjoner eller prosjekter som har fått støtte. Riksrevisjonen stiller derfor spørsmål ved om de ulike aktørene får nødvendig informasjon om måloppnåelse og resultater av innsatsen. Når det er dokumentasjon på gjennomført prosjektbesøk bare i 3,3 pst. av prosjektene, er det svært lite.

Riksrevisjonen stiller også spørsmål ved om Utenriksdepartementet i tilstrekkelig grad legger til rette for en god overgang fra humanitære kriser til mer langsiktig støtte. Dette er en problemstilling som må vektlegges. Det er viktig å se sammenhengen mellom bistand i akuttsituasjoner, overgangsbistand og mer langsiktig støtte.

Problemstillingen med ettårige avtaler er et annet punkt Riksrevisjonen tar opp. Det gjelder særlig ved mer vedvarende og langvarige humanitære kriser. Ettårige avtaler skaper lite forutsigbarhet og reduserer fleksibiliteten for både norske og internasjonale organisasjoner når det gjelder prosjekter som går over flere år. En samlet komité mener dette er noe Utenriksdepartementet må vurdere nærmere og gi Stortinget en rask tilbakemelding på.

Humanitær bistand gis ofte i krisesituasjoner. Det sier seg selv at det da kan være både tidspress og uoversiktlige situasjoner. Samtidig kanaliseres hjelpen til enkelte land som kan ha dårlig utbygd infrastruktur og svake eller manglende institusjoner. Når kriser oppstår, vil det også være en avveining som må gjøres når det gjelder grundighet og tidsaspekt. Dette er momenter som må tas med både i forvaltningens håndtering av sakene og når evaluering skal foretas.

Departementet har i sine kommentarer til rapporten sagt seg enig i mange av Riksrevisjonens vurderinger. Høsten 2008 ble det lagt fram en samlet strategi for den humanitære bistanden. Kontrollkomiteen forventer at departementet også vil gripe fatt i de øvrige forhold som er tatt opp i rapporten. Det framkommer bl.a. tydelige signaler i rapporten om knapphet på tid og ressurser i saksbehandlingen. Dette viser behov for økte ressurser, ikke minst ved utestasjonene.

I stor grad står en samlet komité bak merknadene i innstillingen. Jeg viser imidlertid til at Fremskrittspartiet og Høyre har lagt inn noen egne tilleggsmerknader som jeg oppfatter mer som en parafrasering over de samme temaene som komiteen samlet gir uttrykk for eller går inn i, og ikke som et uttrykk for en uenighet på noe punkt. Men det er noe jeg antar at disse partiene i tilfelle selv vil kunne redegjøre for.

Svein Roald Hansen (A) [12:11:01]: Saksordføreren har gått gjennom komiteens innstilling, som i all hovedsak er enstemmig hva gjelder det som Riksrevisjonens rapport konsentrerer seg om. Jeg vil bare peke på noen ting i tillegg.

Det Riksrevisjonens undersøkelse og uttalelse konsentrerer seg om, er den delen av norsk humanitær bistand som knytter seg til konkrete bevilgninger til bestemte prosjekter eller nødssituasjoner. Dette er viktig nok, og vi må hele tiden bestrebe oss på at penger brukes slik at vi oppnår best mulige resultater. Det gir undersøkelsen hjelp til.

Regjeringen la 15. september i fjor, altså lenge etter at undersøkelsen var avsluttet, fram sin strategi for norsk humanitær politikk. Her svares det på viktige deler av de svakheter Riksrevisjonen påpeker. Det gjelder bl.a. behovet for profesjonalisering og kompetanseoppbygging blant samarbeidsorganisasjonene og bedre resultatoppfølging. Det gjelder behovet for mer strategisk samarbeid, mer forutsigbarhet og mindre prosjektorientering.

Men vår humanitære bistand er langt mer omfattende, noe Regjeringens strategi for norsk humanitær politikk også viser. En virksom humanitær bistand må også favne forebygging. Det å forhindre at den globale oppvarmingen går så langt at isen på Grønland smelter og havene stiger, innebærer en avverging av en humanitær krise av et omfang vi knapt kan forestille oss, langt mindre reparere om den skulle inntreffe.

Vår aktive rolle i forbudet mot klaseammunisjon er et annet eksempel på humanitær bistand som er langt mer effektiv og bedre enn å reparere i ettertid – langt bedre for de tusener av barn og voksne som slipper å bli rammet av disse djevelske våpnene.

Disse eksemplene understreker også at selv om Norge i mange sammenhenger kan bidra betydelig økonomisk, er kanskje de viktigste elementene i humanitær bistand helt avhengig av et internasjonalt samarbeid og en stadig styrking av internasjonal lov og rett gjennom institusjoner som FN og internasjonale avtaler og konvensjoner. Som Regjeringen understreker i St.meld. nr. 15 for 2008–2009, Interesser, ansvar og muligheter: Det viktigste for at vi skal være i stand til å ivareta våre interesser, i bred forstand, er en best mulig organisert verden bygget på internasjonal lov og rett.

Fremskrittspartiet og Høyre har en lengre særmerknad som dels utdyper noe komiteens felles merknader peker på når det gjelder Riksrevisjonens undersøkelse, men som også utvider perspektivet til å gjelde norsk bistand generelt. Det politisk interessante er at Høyre ser behov for å stå sammen med Fremskrittspartiet i å benytte også denne muligheten til en påpekning av at innsatsen på bistandsområdet ikke er uten svakheter, og til å kreve en uavhengig, ekstern evaluering av det samlede norske bistandsengasjementet samt å uttrykke skepsis til FN-systemet.

Regjeringen legger i sin strategi for norsk humanitær politikk opp til at FN-organisasjonene fortsatt skal spille en viktig rolle. Det varsles at Norge vil gi betydelige og forutsigbare bidrag til FNs nødhjelpsfond, humanitære landfond og FNs humanitære appeller, og bidra til å videreutvikle finansieringsordningene. Men vi skal også være en aktiv og kritisk partner for FN-organisasjonene for å styrke effektiviteten og kapasiteten til FNs humanitære respons. Det er en langt mer konstruktiv politikk enn den ensidige skepsis Fremskrittspartiet også i denne saken uttrykker til FN-systemet. Og det er skuffende at Høyre velger å bruke denne saken til å stå sammen med Fremskrittspartiet.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:14:34]: Riksrevisjonens påpekninger omkring norsk humanitær bistand minner meg om sangen til Alf Prøysen, hvor det heter:

«Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står

(…)

og da kæin du rette oppatt æille feil ifrå i går.»

I sangen til Alf Prøysen gjentas det samme refrenget helt til sangen ebber ut. Omtrent slik oppleves det å lese Riksrevisjonens påpekninger.

Etter en årevis gjentagende kritikk og stadige forsikringer om at det ikke skorter på viljen til å etablere bedre kontrollrutiner, er det naturlig å konkludere med at Utenriksdepartementet ikke har evnen til å spore resultatene fra norsk bistand. I et slikt scenario er det naturlig å spørre seg om norsk bistandsindustri føler seg hevet over de kontrollmekanismene som gjelder for all annen bruk av skattebetalernes penger. Er det mulig at enkelte i denne bransjen tenker slik at siden formålet og intensjonene er så gode, vil de fleste akseptere og forstå at mye av hjelpen ikke er effektiv?

Sannheten er uansett at norsk bistandspolitikk er kommet i et uføre, hvor aktivitetsnivået er større enn hva de administrative ressursene klarer å håndtere. Da burde denne industrien, som all annen industri, sette tæring etter næring og ikke satse på tilgivelse i etterkant. I motsetning til Sverige ser det ikke ut til at Norge vil kreve reformer for å fortsette å bidra til ineffektive internasjonale bistandsorganisasjoner. Dette akter imidlertid Sverige å gjøre noe med. «Money talks». Men noen slike krav vil ikke stilles fra Norge.

I Aftenposten 10. mars siteres nemlig statssekretær Håkon Gulbrandsen på at Norge ikke har planer om å trekke seg ut av noen av de multinasjonale organisasjonene vi støtter. Men statssekretæren sier samtidig at han er enig i at mange av organisasjonene kan bli mer effektive. Det naturlige spørsmålet å stille er jo da hvilke organisasjoner han sikter til, og hvordan statssekretæren mener organisasjonene kan effektiviseres. Én ting er å observere, noe ganske annet er å handle.

Vi får stadig høre at vår bistand gir stor innflytelse verden over. Da er det merkelig at vi ikke bruker denne innflytelsen til å redusere ineffektiviteten vi selv konstaterer eksisterer.

Sverige velger, som sagt, en annen tilnærmingsmåte. Svenskene stiller klare effektivitetskrav. Evner ikke organisasjonene å levere, vil svenskene trekke seg ut. Sverige navngir fem konkrete ineffektive og toppstyrte organisasjoner. Det gjelder FNs globale miljøfond, FNs kontor for narkotika og kriminalitet, FNs organisasjon for byutvikling og boligspørsmål, FNs kontor for AIDS og FNs kvinnefond.

Da svenskene har kommet til en slik konklusjon, er det ikke helt unaturlig å anta at også Norge vil konkludere på samme måte. Sveriges og Norges forståelse av bistand og effektivitet burde jo være sammenfallende.

Det forunderlige er jo at når det gjelder Norges bidrag til FN, finner man aldri noe som er så kritikkverdig at overføringene reduseres. Et av de grunnleggende dilemmaene med bl.a. norsk bistand er at den i mange tilfeller bidrar til korrupte regimer, og at de klamrer seg til makten. Jo mer en statsleder velger å ignorere sine egne innbyggere, jo mer behov vil det være for bistand. Og jo mer bistand som kommer inn, jo lenger vil det være mulig for de samme korrupte statslederne å sitte ved makten. Systemet som er etablert, gjør at statsledere bruker store deler av sin tid til å påvirke donorer, mens behovene til egne innbyggere og velgere ignoreres. Dette er en ond spiral som på sikt gjør enda flere mennesker fattige, og som gjør enda flere mennesker avhengig av bistand utenfra. To eksempler på dette er Norges bistand til Uganda og Zimbabwe.

Avhengighetsparadokset kan også dokumenteres gjennom statistikken. I årene 1970–1998 var verdens bistandsnivå til Afrika på sitt høyeste, men samtidig steg fattigdommen fra 11 til 66 pst. Ja visst er det flere mennesker som blir hjulpet med sine grunnleggende behov, men vi skaper samtidig en enda større avhengighet av bistand, og ikke minst bidrar dagens bistandsregime til at befolkningseksplosjonen får fortsette. Dette er en utvikling ingen er tjent med, og aller minst de fattige selv. Norsk bistand kan med andre ord oppleves som positiv på mikronivå, men som katastrofal på makronivå.

Anne Margrethe Larsen (V) [12:19:35]: Jeg vil innledningsvis understreke at Venstre er blant dem som ønsker å gjøre mer for å øke kvaliteten på all bistand. Jeg er derfor glad for Riksrevisjonens gjennomgang av den humanitære bistanden og avdekking av forhold som kan utbedres.

Jeg skal være blant de første til å innrømme at humanitær bistand ofte må gis under et betydelig tidspress, gjerne i forbindelse med en omfattende katastrofe i den tredje verden, hvor det er ingen eller dårlig infrastruktur. Mange beslutninger må tas fort, og det må improviseres for å få fram hjelp til nødlidende.

Dette fritar oss imidlertid ikke fra ansvaret det er å sikre en høyest mulig kvalitet på den humanitære bistanden. Venstre har derfor gått inn for betydelige økninger til kvalitetssikring i forbindelse med behandlingen av inneværende års bistandsbudsjett. Bevilgningene skulle bl.a. brukes til å videreutvikle nye tilnærminger og metoder for evaluering og kvalitetssikring. Dette gjelder både på nasjonalt nivå og i samarbeid med andre likesinnede giverland. Mottakere av bistanden bør i større grad trekkes med i dette arbeidet.

Jeg stiller meg derfor bak forslagene i innstillingen som sikter mot å heve kvaliteten på den humanitære bistanden. Dette mener jeg krever økte ressurser til resultatrapportering og evaluering. Videre bør det utredes hvordan metodene for denne aktiviteten kan utbedres.

Det framgår av innstillingen at sluttrapporten fra prosjekter ofte begrenser seg til tekniske og økonomiske forhold. Vurderinger av selve den humanitære innsatsen kommer ofte i bakleksa. Dette mener jeg viser at det er et stort forbedringspotensial med hensyn til kvalitetssikring av den humanitære bistanden.

Dette gjelder også i skjæringspunktene mellom den kortsiktige humanitære innsatsen, overgangsbistanden og den langsiktige bistanden. Disse ulike bistandsformene forvaltes av ulike avdelinger i Utenriksdepartementet, og bevilgningene går over ulike budsjettkapitler.

Undersøkelsen til Riksrevisjonen avdekker, ikke helt overraskende, at det er liten grad av koordinering mellom disse bistandsformene. Videre planlegger de humanitære aktørene i liten grad for hvordan den kortsiktige bistanden skal avvikles, og for hvordan den eventuelt skal avløses av en mer langsiktig bistand. Jeg mener at det bør legges ned en betydelig innsats for å gjøre overgangen mellom den kortsiktige og langsiktige bistanden om ikke sømløs, så i hvert fall mer strømlinjeformet enn i dag. Her tror jeg det er en stor effektivitetsgevinst å hente.

Videre er jeg opptatt av begrensningen som ligger i at departementet inngår ettårige avtaler knyttet til den humanitære bistanden. Jeg innser at denne bistandsformen er kortsiktig i kraft av sin natur, og at ett år i slike tilfeller burde være tilstrekkelig. Men når så ikke er tilfellet, f.eks. i forbindelse med en vedvarende humanitær krise, bør bevilgningen kunne forlenges eller tas med over til neste års budsjett. Dette bør kunne skje uten omfattende prosedyrer som krever unødig mye ressurser av berørte parter.

Til slutt vil jeg framholde at mye tyder dessverre på at det blir en økt etterspørsel etter humanitær bistand i framtiden. Den norske humanitære bistanden økte til 2,6 milliarder kr i 2008, og jeg kommer nok også til å være blant dem som vil argumentere for at dette beløpet skal bli enda større til neste år. Dette forutsetter imidlertid økt fokus på kvalitet og økt fokus på midler til dette.

Jeg har videre merket meg at den humanitære innsatsen går til 60 land og 186 ulike mottakere. Dette synes jeg er noe mye. Skal vi klare å heve kvalitet og effektivitet, tror jeg vi blir nødt til å konsentrere innsatsen betydelig. For Norge kan ikke være med på alt – overalt.

Anette Trettebergstuen (A) [12:23:57]: Det er nødvendig å presisere – og ting tyder på at Fremskrittspartiet alltid glemmer og ikke vil si – at det er umulig å forbigå det faktum at norsk bistand generelt, og da også norsk humanitær bistand og Norge som donor og humanitær aktør, er av den aller, aller beste. Det premisset må ligge til grunn også for denne debatten. Selv om det er slik at sider ved forvaltningen har et forbedringspotensial, gir altså norsk humanitær bistand – hver eneste dag – gode resultater på bakken. Det kan være arbeidet norske NGO-er gjør for å forsyne palestinere med mat og medisiner, arbeidet som ble gjort etter syklonen i Burma, eller etter krigen i Georgia. Det er arbeid som gjøres under sultkatastrofer, miljøkatastrofer, i krig – i situasjoner som er mer eller mindre akutte i sin form. Det er dette som er målet for den humanitære bistanden. Er det dette representanten Tybring-Gjedde ikke ønsker at vi skal bidra med? Er det dette de vil kutte i?

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet nok en gang, som alltid, velger å bruke det som kunne vært en konstruktiv debatt om hvordan vi kan forbedre resultatoppnåelsen med bistanden, til å gjenta den samme gamle forutsigbare kritikken av bistanden generelt. Det er tydelig at Fremskrittspartiet heller ikke har fått med seg det arbeidet som Regjeringen har satt i gang – og gjør – for å styrke forvaltningen av all norsk bistand.

Norges sterke humanitære engasjement dreier seg også om mer enn akutt nødhjelp. Det er en politisk prioritet og foregår på mange plan. Klasevåpeninitiativet som Norge tok – og resultatene av det – er noe av det viktigste som har skjedd i det humanitære arbeidet på verdensbasis på lenge. Det handler altså om forebygging, og det handler om politiske prosesser for å hindre framtidige humanitære katastrofer, for det er ikke sånn at humanitære katastrofer bare oppstår av seg selv. Selv om de er akutte i sin form, er de alltid en del av et større bilde som det er mulig å påvirke før det skjer. Derfor har vi også behandlet stortingsmeldingen om forebygging av humanitære katastrofer, og Regjeringen har lagt fram en humanitær strategi. Jeg anbefaler alle å lese disse dokumentene. Dette går selvfølgelig også inn i hvordan vi forvalter og følger opp denne bistanden.

Som i bistanden generelt: Det som først og fremst kjennetegner den humanitære bistanden, er at den nytter, at den er effektiv, og at den oppnår det den skal. Uten den hadde flere liv gått tapt, og den menneskelige lidelse hadde vært mye større. Så er det selvfølgelig sånn – og det er også derfor vi har denne debatten i dag – at mangler i forvaltningen av den skal rettes opp. Man har et forbedringspotensial, og det er hele tiden nødvendig å jobbe for å kvalitetssikre at all norsk bistand er effektiv nok, målrettet og gir best mulige resultater.

De punktene som Riksrevisjonen tar opp i sin rapport, må altså ses på som et godt grunnlag for å kunne forbedre forvaltningen og jobbe framover. Jeg er glad for at dette allerede er blitt gjort, at det gjøres i forvaltningen, og at departementet har fullt fokus på dette og gjør hva det kan for å ta tak i de ankepunktene revisjonen har sett på, slik at norsk humanitær bistand også i framtiden kan være av den aller mest effektive.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:27:38]: La meg først takke for at vi har fått en god rapport og en god innstilling fra Stortinget om effektiviteten i Norges humanitære bistand. Det er viktig at vi diskuterer dette. Det er store penger vi bevilger, og det er stort engasjement bak den hjelpen vi gir – og forsøker å gi.

Humanitære spørsmål er en viktig del av den samlede utenriks- og utviklingspolitikken, og den gis nå en bred omtale i stortingsmeldingen om norsk utenrikspolitikk som er lagt fram. Så har vi også lagt fram en strategi for vårt arbeid på dette området, som det er blitt referert til av flere talere. Her er for øvrig mange av de hensyn Riksrevisjonen tar opp, allerede tatt opp til behandling, og vi har prøvd å stake ut en vei videre.

Vi tar de kritiske merknadene på største alvor. La meg bare kort si at vi har merket oss alle de positive merknadene også, det skal jeg ikke dvele ved her, men jeg oppfatter at det er en bred enighet i denne sal om denne form for norsk engasjement.

Rapporten fra Riksrevisjonen får fram de gode resultatene og områder hvor vi kan og bør bli bedre. Det tar vi på alvor, og vi har laget en egen oppfølgingsplan for å svare på dette.

La meg kort kommentere noen av komiteens merknader. For det første til representanten Lånke: Det er klart at dårlig tid kommer alltid til å være et kjennetegn ved denne type arbeid, hvor det stort sett handler om å svare på veldig akutte kriser. Vi kan forberede, og vi kan forebygge, men krisene er alltid nye og sammensatte og krever en stor grad av improvisasjon. Det må vi også legge til rette for at kan skje.

Det etterspørres bedre samarbeidsordninger med etablerte humanitære organisasjoner. Det er et godt poeng, og det ønsker vi å forbedre gjennom den dialogen vi har med norske og internasjonale hjelpeorganisasjoner.

På resultater og måloppnåelse er jeg enig i at vi bør bli bedre til å analysere og informere om resultater og oppnåelse av mål, selv om jeg mener vi i dag har rik tilgang til informasjon om de resultatene vi oppnår. I samarbeid med Norad styrker vi arbeidet med resultatrapportering og evalueringer, inkludert internasjonalt evalueringsarbeid som vi er en del av. Det humanitære området omfattes allerede av Norads samlede resultatrapport for norsk bistand, og i tillegg vil vi lage en årlig resultatrapport for det humanitære området.

Når det gjelder kapasitet og effektiv forvaltning, peker komiteen på behovet for å sikre tilstrekkelige ressurser til vurdering, kvalitetssikring osv. Jeg kan forsikre om at prioritering av de begrensede ressursene utenrikstjenesten har, er høyt på min dagsorden. Vi må se på både kapasiteten og måten vi jobber på. Vi er i ferd med å innføre bedre verktøy i tilskuddsforvaltningen og oppretter en egen forvaltningsseksjon i den avdelingen som forvalter de humanitære midlene. Vi har også skjerpet kravene til organisasjonene når det gjelder tilskuddsforvaltning, og vi har opprettet en egen sentral kontrollenhet i UD for å følge opp vår nulltoleranse for korrupsjon.

Så er det også reist spørsmål om ettårige versus flerårige avtaler. Her er vi ute etter fleksibilitet. Dette området skiller seg fra den langsiktige utviklingsbistanden. Riksrevisjonen anerkjenner at vi har vært blant de mest fleksible humanitære giverne. Det må vi ta vare på. Det vil fortsatt være viktig å kunne gi enkelttilskudd med en ettårig ramme. Samtidig må ikke alle midlene være like fleksible, og vi tar poenget om å sikre forutsigbarhet og mer langsiktighet også på dette området. Vi vil nå inngå pilotprosjekter for flerårige samarbeidsavtaler med utvalgte organisasjoner innenfor sentrale land og temaer.

Når det gjelder merknadene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener jeg at deler av dette er håndtert i den tilnærmingen vi har til flertallets kommentarer. Men la meg kort nevne noen punkter. Forslaget om å endre budsjettproposisjonen for å gi Stortinget mulighet til å få bedre kontroll tar vi oss ad notam og ser på hvordan formatet kan bli bedre. Det gjør jeg sammen med miljø- og utviklingsministeren. Økt fokusering på resultater og måloppnåelse har jeg vært inne på. Bedre sluttrapporter fra organisasjonene er viktig i dialogen med dem. Konsentrasjon om færre land er jeg ikke enig i. Denne type innsats handler om å svare på kriser der de oppstår. Det er ikke antall land som her er avgjørende, men hvor krisen er, og vår kapasitet til å kunne nå fram. Her mener jeg at sammenligningen med Sveriges reduksjon av antall bilaterale samarbeidsland for bistand – med respekt å melde – halter.

Så til innlegget fra Fremskrittspartiet. Det var et merkelig innlegg, vil jeg si. Fremskrittspartiet foreslår – så vidt jeg har forstått – å øke Norges humanitære engasjement, altså bruke mer penger på det som vi diskuterer i dag, mens representanten Tybring-Gjedde brukte all sin tid på å snakke om at vi ikke får resultater av bistanden, og at vi slik sett bør korte ned på den. Det er jo et kjent fremskrittspartiargument, men det hører kanskje ikke hjemme i denne debatten – på et område hvor Fremskrittspartiet ønsker å øke innsatsen. Så her syntes jeg det var mye rart. Når det gjelder Zimbabwe, er det faktisk slik at Norge ikke gir bistand, men vi gir humanitær støtte til en katastroferammet befolkning – utenfor myndighetenes kontroll. Representanten Tybring-Gjeddes teori – som jeg mener er fantastisk i historisk sammenheng – om at ved å hjelpe de fattige gjør vi dem enda fattigere, mener jeg er en teori som ikke tåler lys. Jeg vil foreslå et bedre verk av Alf Prøysen enn det representanten her viste til, for å illustrere effekten av norsk utviklingshjelp.

Til sist: Det er viktig for oss å ha en debatt både om retningen, om målene og om den langsiktige strategien for dette arbeidet – og selvfølgelig også om kontrollen med at pengene utvikles på en god måte. Derfor er det med respekt for det gode arbeidet Riksrevisjonen har gjort, at vi allerede er i gang med en grundig evaluering og et grundig forsøk på å forbedre våre arbeidsformer og våre prosedyrer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ola T. Lånke (KrF) [12:33:53]: Misforståelser kan lett oppstå. Jeg er ikke så sikker på om denne komiteen er den rette til å ta opp dette spørsmålet, men i rapporten har det vært pekt på at ressursknapphet – ikke minst ved utenriksstasjonene – er en viktig faktor som gjør at man ikke klarer å følge opp disse prosjektene. Vi har all grunn til å være stolte av hva Norge – UD, Regjeringen og for så vidt også Stortinget – gjør som aktør i forbindelse med humanitære katastrofer og kriser, men akkurat dette synes jeg er et viktig punkt, som vi finner grunn til å stille spørsmål om. Hvor stort er omfanget av dette? Hva skyldes det at man stadig peker på ressursknapphet som en faktor som gjør at man ikke kan følge opp disse ulike prosjektene godt nok? For det er en svakhet som igjen vil føre til at man ikke kan gjøre en så god jobb neste gang. Så jeg ønsker utenriksministerens svar på dette.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:34:52]: Det henger sammen med at dette er et komplekst spørsmål. Jeg skal ikke legge all vekt på ressursknapphet, men det er slik at vi har fått en betydelig økt tilgang på ressurser som skal gå til de konkrete målene på bakken, men vi har ikke tilsvarende økt ressursene som vi kan bruke på den administrative kapasiteten. Så forsøker vi å vri på og frigjøre ressurser for å kunne styrke også den, men det er hele veien en utfordring. Det er også en sunn utfordring, for det betyr at vi må forsøke å forbedre, forenkle og effektivisere måten vi arbeider på. Men dertil kommer nok at midlene for å kunne satse både på bistand og på det humanitære området har økt, og det er bra.

De kravene vi stiller til kontroll, effektivitet og gjennomføring, innebærer slik sett også økt innsats fra våre folk. Vi har da forsøkt å legge mer ut til ambassadene, som er nær der problemene er, men det kan påføre de ansatte der store arbeidsbyrder. Og da kan svaret ikke bare være at vi én til én skal øke antall folk ute – vi må også effektivisere. Dette har vært en utfordring, og jeg tror det kommer til å være en utfordring også i årene som kommer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Per-Kristian Foss (H) [12:36:16]: Høyre deler ikke de oppfatninger om utviklingshjelp generelt som representanten fra Fremskrittspartiet gav uttrykk for i denne debatten. Denne saken gjelder ikke utviklingshjelp generelt, men humanitær bistand. Derimot står jeg helt og fullt inne for de fellesmerknader som Høyre og Fremskrittspartiet har i innstillingen, de bare supplerer flertallet i innstillingen. Saksordføreren sa det på en ganske treffende måte, at det var parafrasering over flertallets merknader. Slik sett er det ingen stor uenighet om dette, kanskje med en utdyping av et par punkter.

Jeg vil kommentere dette i forhold til utenriksministerens kommentarer. Jeg er tilfreds med at departementet har lagt opp til en planmessig oppfølging av Riksrevisjonens merknader. Selv om dette dreier seg om humanitære organisasjoner med stor grad av legitimitet i befolkingen, dvs. stor grad av støtte i folket – selv om det kanskje ikke alltid avspeiles i antallet betalende medlemmer, tror jeg nok at de har det – og selv om dette dreier seg om den delen av u-hjelpen som kanskje har størst oppslutning i folket, tror jeg det er viktig at man også er kritisk til de humanitære organisasjonenes søknader og deres prosjekter.

Vi skriver i innstillingen – det var et punkt som utenriksministeren ikke kommenterte, uten at det vel ligger noen uenighet i det – at departementet kanskje bør påse at søknadene fra organisasjonene har «realistiske mål og resultatkrav». For det kan tenkes at frivillige organisasjoner går i den fellen, for å si det slik, at man kanskje har for høye ambisjoner i forhold til hva man kan gjøre stilt overfor store katastrofer, og at det også er et problem som melder seg når man skal skrive rapport, at det ikke er så lett å si hva man har oppnådd i forhold til de meget ambisiøse målene man hadde med virksomheten. Kanskje det også vil bidra til at organisasjonene leverer rapporter som sier noe mer om måloppnåelse.

Til slutt en mer generell merknad. Representanten Svein Roald Hansen bemerket at han var overrasket over at Høyre stod sammen med Fremskrittspartiet om disse merknadene. Vel, jeg har den generelle holdning at det er innholdet i merknadene som teller, ikke hvem man står sammen med. Jeg har mange ganger stått sammen med hr. Hansens parti fordi det har vært substansiell enighet, og jeg kommer til å fortsette med det hvis det er enighet.

Den merknaden som han spesielt fremhevet, var vår understrekning av behovet for en uavhengig, ekstern evaluering av resultatene. Jeg regner med at det ikke er noen uenighet om at man skal evaluere resultater. Jeg regner med at det heller ikke er noen uenighet om at evalueringen bør være uavhengig. Hvis den ikke er det, er det jo ikke noen evaluering, for man kan ikke evaluere seg selv. Det er de som driver med det også, men det er ikke så vanlig. At den da må være uavhengig og ekstern – det ligger i seg selv i begrepene – er kanskje smør på flesk. Er den uavhengig, er den også ekstern, og er den ekstern, er den forhåpentligvis uavhengig. Så det regner jeg med at det ikke er noen stor uenighet om.

Jeg tror at når det gjelder norsk u-hjelp generelt – jeg har jo registrert at det i debatter om u-hjelp de senere årene også på venstresiden har dukket opp en noe større skepsis til deler av utviklingshjelpen, slik det tradisjonelt har vært på høyresiden – trenger man å ta all den type skepsis til utviklingshjelp på alvor, for de av oss som er tilhengere av også å øke bistanden i årene som kommer, er avhengig av at bistanden har betydelig legitimitet i befolkningen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:40:03]: For å følge opp representanten Foss’ siste innlegg: Jeg har ikke noe problem med å være enig med ham i det meste av det han sa. Jeg har også vært i en situasjon hvor jeg har sendt søknader til Utenriksdepartementet om støtte, og jeg har fått flere av dem avvist. Jeg tror nok at opplevelsen hos humanitære organisasjoner i Norge er at det ikke er noen enkel parademarsj å få innvilget støtte.

Det er viktig at vi er kritiske og stiller krav til de organisasjonene som søker, samtidig som vi ønsker å ha et nært forhold til de mest operative og de med internasjonal tyngde, fordi vi må handle raskt. Så dette tar vi med oss. Særlig siden volumene har økt, er det viktig at vi er i stand til å opprettholde et kritisk blikk og også kunne gi avslag når det er nødvendig.

Ellers er jeg helt enig i at det er viktig for legitimiteten å ha et kritisk fokus på den langsiktige bistanden og den humanitære bistanden. Det har vært miljø- og utviklingsministerens og min hensikt så lenge vi har hatt ansvar, å invitere til en slik kritisk debatt og ønske den velkommen, fordi vi faktisk tror det bedrer legitimiteten til det nødvendige, nemlig fortsatt å bidra til internasjonal solidaritet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.