Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Leif Helge Kongshaug (V) [18:28:22] (ordfører for saken): Vi behandler nå et forslag der det er ønske om en strategi for å gi aktive bønder større mulighet for å eie de arealene de driver. Ifølge forslagsstillerne er bakgrunnen for det at antall jordbruksbedrifter i løpet av de siste 30 årene har gått ned med 50 pst. – fra i underkant av 100 000 til under 50 000. I tillegg er det flere jordbruksbedrifter på over 200 dekar som har sluttet med aktiv drift.

Det legges også merke til at dyrket mark og matproduksjon holdes oppe ved at det er andre som leier arealene. Det har ført til at det i dag er ca. 4 mill. dekar som er leiejord, og det utgjør omtrent 40 pst. Vi har jo 10 mill. dekar dyrket mark i dette landet, sånn omtrent.

Forslagsstillerne mener at det er nødvendig med en prinsipiell og åpen debatt rundt utfordringen aktive bønder møter, i og med at det er en så stor andel jordleie. I den forbindelse ønsker forslagsstillerne en debatt om konsesjonsplikt, boplikt, priskontroll, odelsrett og jordlovens delingsbestemmelse og hva slags innvirkning dette har på prosentandelen leiejord. Forslaget til disse representantene lyder som følger:

«Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget om en strategi for å gi aktive bønder større muligheter for å eie de arealer de driver.»

Det er regjeringspartiene som har fremmet forslag om at dette ikke bifalles, mens alle de øvrige partiene, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter seg til forslaget og ønsker at en slik sak fremmes for Stortinget.

Komiteen mener at framtidens landbruk er avhengig av mennesker som bor på en gård og driver med landbruk, og da er det viktig å ta vare på og legge til rette for at de som er tiltaksomme, kreative og initiativrike, gis anledning og muligheter til å drive gård. Venstre er enig med forslagsstillerne i at det bør fremmes sak om å gi aktive bønder større mulighet til å eie de arealer de driver. Selv om det nå lakker og lir mot slutten av sesjonen, og det er kort tid på å fremme en slik melding, mener jeg at det er viktig at saken kommer til Stortinget for en prinsipiell behandling. Jeg fremmer med det mindretallsforslaget fra de fire partiene som er omtalt i tilrådingen.

Jeg stiller meg noe undrende til regjeringspartienes utsagn om at leiejord gir større fleksibilitet og mindre kapitalbinding. Jo, det er sikkert riktig, men dette må selvfølgelig veies opp mot de ulemper det er ikke å eie egen jord i forhold til vedlikehold og investeringer med tanke på langsiktighet. Vi vet alle at vi har ikke så lyst til å koste på ting og i hvert fall ikke sette oss i gjeld på ting som ikke er våre egne. Så det må være en målsetting, selv om vi skal ha respekt for den private eiendomsretten, å få til ordninger som gjør at det blir mer lukrativt og mer interessant å avhende jord til aktive brukere, slik at brukere som virkelig driver aktivt gårdsbruk, kan ta dette som en del av sitt arealgrunnlag og dermed investere i det også med tanke på langsiktighet.

Det ryktes at det vil fremmes forslag fra Regjeringen om at det bør inngås leieavtaler av minst ti års varighet, og det er undertegnede enig i. Hvis det først er leieavtaler, er det viktig at en har en langsiktighet, slik at en i hvert fall kan ha forutsetninger for å legge arealet til grunn med tanke på driften på gården.

Jeg tror jeg avslutter der. Som sagt går forslaget fra regjeringspartiene på at forslaget ikke bifalles, mens de andre partiene, opposisjonspartiene i Stortinget, ønsker at en slik sak fremmes.

Presidenten: Representanten Leif Helge Kongshaug har tatt opp det forslaget han refererte til.

Sigrun Eng (A) [18:33:45]: Landbrukseigedommane rundt om i landet representerer ein viktig ressurs som må utnyttast på ein best mogleg måte, slik at vi når dei landbrukspolitiske målsetjingane våre.

I dette representantforslaget blir problemstillinga rundt leigejord i jordbruket teken opp. Om lag 40 pst. av jorda er i dag leigejord, og det er ingen tvil om at jordleige er eit viktig spørsmål for aktive gardbrukarar. Mange jordeigarar er følelsesmessig knytte til jorda si, og det kan derfor vere vanskeleg å få passive jordeigarar til å selje jorda si. Men det er ikkje alltid uheldig å basere drifta på leigejord. Denne moglegheita gir fleksibilitet i landbruket, og det er ein fordel med tanke på best mogleg utnytting av driftsapparatet. Ein unngår store kapitalbindingar, og mange bønder synest òg at det er positivt med leigejord.

Men fordi mange av leigeavtalene er kortvarige, blir det vanskeleg for leigetakarane å planleggje langsiktig. Derfor er eg fornøgd med at det i samband med forslaget til endringar av reglane om bu- og driveplikt, som om kort tid vil bli lagt fram for Stortinget, vil bli foreslått endringar i driveplikta. Statsråden har signalisert at forslaget tek utgangspunkt i at driveplikta skal vere varig, og at eigarar som ikkje ynskjer å drive sjølve, kan leige bort på avtaler med minst ti års varigheit. Dette kan minske problemet vi ser med at leigejord gir mindre innsats innen langsiktige kulturtiltak som grøfting, kalking og gjødsling, noko som gjer at jordleige kan vere ugunstig i eit langsiktig ressurs- og forvaltningsperspektiv.

I Nationen i dag fortel Statens landbruksforvaltning om endringar av pris på leigejord. Stort sett er det nedgang i prisen. Utleigarane får andre gode ved utleige, som kantslått, brøyting, vedlikehald av gjerde o.l. Forskjellen på utleigepris og tiltak eigarane måtte gjort elles, er ikkje så stor, men det er absolutt grunn til å følgje med. Og vi må vurdere tiltak, m.a. sjå på korleis delar av pengane i jordbruksoppgjeret blir brukte.

Representantane frå Høgre stiller eit høveleg spørsmål i sitt representantforslag. Men svaret dei gir, kan ein undre seg noko over. Kjøp av jord når leigeprisane går ned, eller nær sagt er gratis, er truleg ikkje det som bør ha fyrste prioritet. Vi kan, som forslagsstillarane òg meiner, heller ikkje peike på at dette fører til ein reduksjon i areal som er i bruk, ei heller i produksjon – truleg tvert imot.

Arbeidarpartiet ynskjer å delta i ein konstruktiv debatt i tida som kjem, om korleis landbruket i Noreg skal vere i framtida. Men underteikna meiner at dette Dokument nr. 8-forslaget og Dokument nr. 8:28, som vi diskuterte tidlegare i dag, heng nøye saman. Og som sagt, eg trur at mange av dei innspela dokumenta byggjer på, kan finne si løysing ved den revisjonen statsråden har signalisert skal komme no i vår.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:37:19]: Det er et godt forslag som forslagsstillerne her har lagt frem, og det er i tråd med hva Fremskrittspartiet har ment i veldig mange år om at vi skal løse opp eiendomsforholdene i landbruket og bidra til en styrking av dem som velger å være igjen i landbruket, ved at de kan få kjøpe mer jord. Jeg vil også stille meg helt bak det innlegget som saksordføreren holdt. Det var et veldig godt innlegg som gav uttrykk for hva mindretallet i denne saken mener.

Flere talere har vært inne på utfordringen med at vi nå har fått en økt grad av leiejord. Jeg bor selv på landsbygda, og jeg ser selv i det området der jeg bor, at bare på noen få år nå har driftsstrukturen endret seg betydelig. Innenfor kornbruk hadde man for 15–20 år siden en stor gård når man hadde 300 mål med korn. I dag gir ikke det noen avkastning å snakke om. I dag kan mange drive 1 000, 2 000 og kanskje opp til 3 000 mål og i tillegg ha andre aktiviteter ved siden av. Det innebærer jo, med den eiendomsstrukturen vi har i norsk landbruk, at én bonde driver ganske mange gårder. Det er også lite sannsynlig i en del områder hvor grunneieren har gått over til å leie bort jorda si, at familien vil begynne å drive landbruk igjen. For når man legger ned driften, når man selger maskinparken, når man tar andre veivalg her i livet og satser på andre yrker, så skal det mye til før man etablerer seg i landbruket igjen.

Representanten Eng var inne på at man hadde store følelser til jorda. Ja, jeg tror kanskje man kan ha følelser til en eiendom som har vært i familien i mange år, men jeg tror at det hovedsakelig dreier seg om tunet. Mange ønsker jo fortsatt å bo på tunet, å bo på eiendommen og ha det som et godt bosted. Og dét er en gårdseiendom i dag: et fint sted å bo. Men med mer fleksibilitet i forhold til å kunne fradele og selge jord fra eiendommen kan man f.eks. sitte igjen med tunet og en litt romslig tomt på noen mål, man kan kanskje sitte igjen med skogen, men man kan selge den dyrkbare marka til en bonde i nærheten som ønsker å drive med landbruk.

Man har vært inne på dette med forutsigbarhet til å kunne satse, og det tror jeg blir en betydelig utfordring fremover, for antall dekar leiejord kommer til å øke dramatisk i årene som kommer. Det er ikke mange år til nå før vi er oppe i 60 pst. leiejord. Det tror jeg kommer til å gå ganske kjapt.

Utfordringen med langsiktighet er at selv om man skulle få leie jord på en tiårskontrakt, som mange i dag har, så har man ingen forutsigbarhet for at man vil kunne få leie jorda og regne denne inn i sin drift etter den tiårsperioden. Jeg ville betenkt meg veldig, hvis jeg var en bonde som leide jord, på å gjøre nødvendige investeringer som f.eks. grøfting, kanskje noe bakkeplanering, andre jordbearbeidende tiltak, eller hvis jeg skulle gjøre store investeringer i maskinpark, i tørkeanlegg, kanskje satse stort innenfor husdyrdrift, hvis jeg ikke visste om jeg ville ha tilstrekkelig areal fremover.

Jeg tror at landbruket er svært tjent med at vi nå får løst opp i dette. Og det er klart at med en del av de signalene som har kommet her i dag, tror jeg ganske mange av oss nå ser med rimelig spenning på disse sakene som statsråden har varslet vil komme rundt påsketider. Jeg tror at skuffelsen her i Stortinget kommer til å bli stor hvis man nå ikke greier å bevege seg særlig mer enn en millimeter lenger fra der vi befinner oss i dag, for det er ikke landbruket tjent med.

Torbjørn Hansen (H) [18:42:47]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for godt utført arbeid med denne saken, og jeg vil understreke at Høyre ikke ønsker ordningen med leiejord til livs. Muligheten til å leie ut jordbruksareal i forbindelse med omstilling i jordbruket er på kort sikt avgjørende for at jorden skal kunne holdes i drift etter hvert som antall bønder i relativt raskt tempo går nedover.

Muligheten til å leie jord er også på kort sikt attraktiv for bønder som leier, ut fra hensynet til fleksibilitet og lav kapitalbinding, som enkelte har vært inne på. Jeg vil på alle måter understreke at ordningen med jordleie må opprettholdes, både av hensyn til dem som har et behov, kortsiktig eller langsiktig, for å leie ut, og av hensyn til dem som leier inn.

Når Høyre tar opp problemstillingen med leiejord i dette forslaget, er det like fullt i en erkjennelse av at utviklingen er i ferd med å bli et stort, langsiktig strukturelt problem i jordbruket, både for næringen som helhet og for mange enkeltbønder. Situasjonen er at jordbrukseiendom knapt blir omsatt i forbindelse med omstilling, og at stort sett det meste av dyrket areal som ikke fortsatt skal drives av den som eier det, havner på leiemarkedet.

Statistikken taler et klart språk. Fra 1989 til 2007 ble antallet jordbruksbedrifter halvert. Fra 1979 til 2007 er omfanget av leid areal doblet, og utgjorde i 2007 rundt 4 mill. dekar, tilsvarende 39 pst. av det samlede dyrkede areal i Norge. Satt på spissen er den norske bonde i ferd med å bli leilending, dvs. at han lever av å drive andre grunneieres jordbruksareal. Dette er tydeligvis Senterpartiet glad for. Det at bønder er leilendinger er kanskje et naturlig utgangspunkt for et sosialistisk bondeparti, men Høyre er sterkt imot en slik utvikling.

Problemet med leiejord kommer tydelig fram i Nationen 3. februar i år hvor Landbrukets Utredningskontor har gjennomført en undersøkelse som viser at 60 pst. av bøndene i Norge mener at de er avhengige av å leie jord for å få gården til å være drivverdig. Undersøkelsen er gjort på Internett, og det ble avgitt 1 611 svar. Av de spurte mente 60 pst., altså flertallet av bøndene, at det bør bli enklere å skille fra jordbruksareal for salg, og 52 pst. mente at omfanget av leiejord fører til at det blir vanskeligere å gjennomføre nødvendige investeringer i driften. Her er altså Senterpartiet klart i konflikt med flertallet av norske bønder.

Hanne Eldby, som leder utredningskontoret, uttalte følgende til Nationen:

«Den omfattende bruken av leiejord svekker sikkerheten og mulighetene til planlegging og investering i landbruket.»

Ifølge Nationen mener Hanne Eldby at det er på tide at landbruksnæringen ser nærmere på regelverket rundt overdragelser av jord. Det vil jeg kalle et understatement.

Jeg synes regjeringspartiene har en svært defensiv tilnærming i denne saken. På den ene side sies det tydelig i merknads form at det er behov for å øke omstillingstakten på landbrukseiendom, og at eiendomspolitikken bør stå i forhold til utviklingen i landbruket. De rød-grønne er ifølge sine egne merknader opptatt av at eiendomspolitikken står i forhold til utviklingen i landbruket. Men da blir det puslete kun å henvise til endringer i bo- og driveplikten som er varslet. Disse endringene vil etter all sannsynlighet ha minimal effekt, og utviklingen vil fortsette som før.

Jeg mener det er minst fem forhold som hindrer omsetning av landbrukseiendom. For det første har den enkelte grunneier en sterk tilknytning til eiendommen sin. Det er naturlig. En familie som har eid jord i flere generasjoner, er ikke villig til å selge denne helt uten videre, og iallfall ikke til en pris som er lavere enn den reelle verdien. De følelsesmessige sidene rundt omsetning av landbrukseiendom har mye å si.

Men på toppen av dette har vi utstyrt oss med et antikvert reguleringssystem som åpenbart hindrer en framtidsrettet utvikling i denne næringen. Odelsloven, delingsforbudet, boplikten og prisreguleringen på gårdsbruk bidrar alle hver for seg til å sementere eiendomsstrukturen. Det vi ser i landbruket i dag, er en naturlig konsekvens av eiendomsregulering: Eierne blir passivisert. Jeg mener det er på høy tid med en betydelig deregulering av systemet vi har for jordbrukseiendom.

Statistikken framstår mer og mer som en bauta over en mislykket reguleringstrang som holder strukturen i jordbruket i et jerngrep, samtidig som bøndene omstiller seg i et høyt tempo.

Jeg synes f.eks. at en økt mulighet til å dele jordbruksareal fra boligeiendom og overdra jordbruksarealet til aktive bønder vil være et opplagt tiltak for å gjøre bønder til eiere av den jorden de faktisk driver.

En samlet opposisjon støtter Høyres forslag om å be Regjeringen fremme en sak for Stortinget om en strategi for å gi aktive bønder større mulighet for å eie de arealer de driver. Det er svært positivt og et klart varsel om en større evne til nytenkning til beste både for bøndene og for jordbruket, dersom det skulle bli et endret flertall på Stortinget til høsten.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [18:47:58]: Forslagsstillarane tek opp eit vanskeleg, men svært viktig tema. For det er slik at utviklinga er eit strukturelt problem for utviklinga av jordbruket i Noreg, og då er det nødvendig med ein prinsipiell og open debatt rundt desse utfordringane.

I Kristeleg Folkeparti har me med interesse lese statsråden sitt svarbrev til komiteen datert 12. februar, men me meiner likevel at dei endringane som statsråden antyda i svarbrevet sitt, for så vidt er greie nok. Men dei går ikkje langt nok. Difor er Kristeleg Folkeparti med på forslaget om å be Regjeringa fremja ei sak for Stortinget om ein strategi for å gje aktive bønder større moglegheit for å eiga dei areala dei driv.

Dette er jo eit tema som ville vere svært godt eigna for ei stortingsmelding, med dei moglegheitene for refleksjon og løysingsorientering som ei slik behandlingsform gjev anledning til.

Saka er den at matvarekrisa er ei av tre globale kriser som me ser i dag. Difor er det viktig at Noreg òg bidreg med konstruktive tiltak for å auka matvareproduksjonen. I det perspektivet er rekruttering til bondeyrket veldig viktig.

Når det gjeld rekruttering, er det nokre element som me veit verkar. Eit fornuftig lønsnivå er viktig. Å ha gode velferdsordningar er kjempeviktig når det gjeld rekruttering, men òg tiltak som kan gje tryggleik og føreseielegheit for langsiktig satsing. Det er veldig viktig at ein har langsiktigheit med tanke på eigarskap til produksjonsarealet. Det er eit kjempeviktig element.

Difor skulle me ha ønskt at Regjeringa og stortingsfleirtalet hadde ei meir open haldning til ei brei gjennomdrøfting av dette temaet.

Statsråd Lars Peder Brekk [18:50:37]: Forslagsstillerne har tatt til orde for at det er nødvendig å utarbeide en strategi for å gi aktive bønder større muligheter for å eie de arealene de driver. De etterlyser en prinsipiell og åpen debatt om dette og ønsker bl.a. at debatten skal ta opp eventuelle følger som er mellom konsesjonsplikt, boplikt, priskontroll og odelsrett på den ene siden og leiejord på den andre siden. Slik sett er denne debatten stort sett basert på samme grunnlag som forrige sak på dagens kart.

Også jeg mener at det er verdifullt for den som driver landbruk, og for samfunnet, at bøndene eier den jorda de driver. Dette bidrar i de aller fleste tilfeller til en langsiktig tenkning knyttet til drift og investeringene i eiendommen, og det har vært ett av flere hovedmål i eiendomspolitikken i mange år. Den strukturrasjonaliseringen som har funnet sted de siste årene, med en økning i leiejordsandelen, kan på sikt bidra til å svekke denne langsiktige tankegangen. Det er derfor nødvendig å ha et våkent øye for hva som skjer. Samtidig er det en viktig samfunnsoppgave å bidra til at aktive næringsutøvere gis tilgang til produksjonsarealer, enten denne tilgangen sikres ved virkemidler som bidrar til overdragelse av jord til eie, eller ved leie av jord.

Mange bønder foretrekker i dag leiekontrakt framfor kjøp av tilleggsjord, og de kan ha høyst rasjonelle grunner for sitt valg. Med bakgrunn i dette er jeg tvilende til hva som kan komme ut av å legge arbeid i en egen strategi for å sikre bønder større muligheter for å overta til eie. Er ikke yrkesutøverne selv i det konkrete tilfellet nærmest til å foreta dette valget? Hvorfor skal de hindres i å velge selv hvis vi gjennom andre virkemidler kan oppnå sikkerhet for at jorda også som leiejord forvaltes godt i et langsiktig perspektiv? Det er bl.a. viktige spørsmål som jeg hadde forutsett at forslagsstillerne hadde tatt med i vurderingene. Det er ikke godt å forstå hvor forslagsstillerne vil hen med dette forslaget.

Jeg oppfatter innspillet fra forslagsstillerne nærmest som et spørsmål om hvor stor leieandelen bør være. Etter min mening er det et spørsmål som det er grunn til å tenke over, men jeg har vanskelig for å se for meg at vi er tjent med å finne et eksakt balansepunkt som ivaretar både behovet for fleksibilitet for aktive næringsutøvere og behovet for langsiktig tankegang. Jeg tror ikke at det finnes et slikt balansepunkt som entydig kan defineres, og jeg mener heller ikke at det er Stortinget som bør ta standpunkt til dette. Vi står overfor et sammensatt spørsmål, og det er grunn til å vise varsomhet med å ha absolutte svar.

Jeg vil også vise til seniorforsker Ola Flaten ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, som bl.a. sier følgende om leiejord i innlegg i Nationen den 9. februar i år:

«I vår heimlige debatt får man inntrykk av at leiejordproblematikken er særnorsk. Men andre land har også mye leiejord, innbefattet land med atskillig færre eiendomsreguleringer enn oss.»

Etter min mening kan ikke utfordringene løses ved å tvinge fram salg av eiendommer. En slik løsning vil i alle fall uthule eiendomsretten. Vi står, som jeg sa, overfor sammensatte spørsmål, og det er grunn til å vise varsomhet med å ha absolutte svar.

Når dette er sagt, vil jeg presisere at heller ikke jeg liker utviklingen når det gjelder økningen av andelen av leiejord. For å kunne stimulere til driftsopplegg basert på langsiktighet med sikkerhet for produksjonsgrunnlaget over tid ønsker jeg derfor i forbindelse med forslag til endringer av reglene om bo- og driveplikt å foreslå endringer i reglene om driveplikt. Forslaget tar, som flere har nevnt, utgangspunkt i at driveplikten skal være varig, og at eiere som ikke ønsker å drive selv, kan leie bort på avtaler med minst ti års varighet. Jeg legger også til grunn at slike avtaler må være skriftlige, og at de må føre til driftsmessig gode løsninger. Jeg mener også at delingsbestemmelsen – der forholdene regionalt og lokalt tilsier det – bør kunne brukes med fornuft, slik at det gis delingstillatelse der det gjennom delingen oppnås en god rasjonalisering.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:55:23]: Statsråden var opptatt av at den enkelte bruker selv skal kunne få velge om han ville kjøpe eller leie jord, og det er jeg helt enig i. Men problemet i dag er jo at man ikke har anledning til å kjøpe jord. På grunn av strukturen og lovverket rundt eiendommene er det nesten ikke noe tilleggsjord ute på markedet. I de tilfeller hvor en eiendomsbesitter av en eiendom på en viss størrelse skulle velge å skille fra jord og selge til en nabo, ville staten gripe inn og si at dette er en egen drivverdig eiendom. Statsråden har selv grepet inn i en slik sak i Trøndelag.

Statsråden innrømmer at den store andelen leiejord er blitt et problem. Så er spørsmålet mitt: Når ble dette et problem, og når går vi over en grense i forhold til at den norske bonden er å anse som en leilending, fordi mange bønder i dag leier mye mer jord enn det de selv eier?

Statsråd Lars Peder Brekk [18:56:33]: Det jeg prøvde å understreke i mitt innlegg, er at denne utfordringen er det viktig å adressere, og denne utfordringen er viktig fordi den påvirker driftsopplegget til mange bønder. Jeg er en av dem som også er bekymret for at andelen leiejord skal øke. Det er derfor jeg gjennom lovverket ønsker å legge til rette for at vi kan få en annen utvikling over tid.

Samtidig må jeg understreke at dette spørsmålet er særdeles vanskelig å gi et entydig og godt svar på. Det er faktisk slik at det er mange som har en eiendom som de ikke driver selv, men de ønsker fortsatt å eie den. Jeg må bare understreke at jeg synes det er komplisert å si som et absolutt at denne jorda må selges, for da ivaretar vi i alle fall ikke eiendomsretten. Derfor mener jeg at vi må gå litt varsomt fram her, og jeg synes det er vanskelig å se hva svaret fra forslagsstillerne er i denne saken.

Torbjørn Hansen (H) [18:57:36]: Et svar har jo bøndene selv gitt til Landbrukets Utredningskontor: 60 pst. mener at det bør bli enklere å skille fra jordbruksareal for salg. Det er det enkle svaret som bøndene selv gir.

Men jeg leser en veldig interessant merknad i innstillingen fra flertallskonstellasjonen. Der står det:

«Økningen av andelen leiejord viser at eiendomsstrukturen og driftsstrukturen på sikt må harmoniseres. Flertallet mener at det på bakgrunn av dette, er behov for å øke omsetningstakten på landbrukseiendommer.»

Jeg registrerer ikke den samme interesse i statsrådens innlegg eller i hans svarbrev til komiteen for å øke omsetningshastigheten på landbrukseiendommer, eller å harmonisere eiendomsstrukturen med driftsstrukturen. Er statsråden enig i de merknader som flertallet kommer med i denne innstillingen?

Statsråd Lars Peder Brekk [18:58:29]: Jeg er helt enig i merknadene fra flertallet i denne saken. Hvis representanten Hansen hørte på innlegget mitt, hørte han at jeg i avslutningen av mitt innlegg sa at

«delingsbestemmelsen – der forholdene regionalt og lokalt tilsier det – bør kunne brukes med fornuft, slik at det gis delingstillatelse der det gjennom delingen oppnås en god rasjonalisering».

Det er det åpning for også i dag. Det har kommunene mulighet for å vurdere når de behandler slike saker. Og jeg vet at i mange kommuner blir det foretatt gode vurderinger i disse spørsmålene som også fører til at det omsettes eiendommer.

Leif Helge Kongshaug (V) [18:59:16]: Problemet med leiejord og eventuelle tiårskontrakter er jo at gårdbrukere som vil satse på framtida, ser at en må bygge nye og større bygninger, og man må ta et valg ut fra den jord- og arealsituasjonen man har – og det er ofte en god del leiejord. Problemet er at når man skal investere i bruk, må man ha en lengre horisont enn ti år, gjerne 20 år og helst 30 år. Lånene får man ofte på 20 år.

Vi har eksempler på gårder der jorda har blitt drevet i både 10 og 20 år, og at en så ønsker å selge jorda til den som har drevet den – og så kommer det inn en odelsberettiget som i en fjern fortid hadde et godt forhold til et barneværelse eller et eller annet annet på eiendommen, og som kullkaster hele greia. Synes statsråden det er god næringspolitikk og god lønnsomhetsvurdering å la denne få den jorda som har vært en del av grunnlaget for gårdbrukeren i lang tid?

Statsråd Lars Peder Brekk [19:00:26]: For det første vil jeg si meg helt enig i det representanten Kongshaug understreker, at for bønder – og det er mange av dem, heldigvis, som ønsker å investere i sitt driftsapparat – er det viktig å ha kontroll over jordgrunnlaget, enten gjennom eie av jord eller gjennom langsiktig leie av jord. Det er derfor vi vil fremme forslag om at tiårsregelen skal gjelde ved leie i framtiden, noe som jeg tror vil være en forbedring i forhold til dagens regelverk.

Så er det også slik at en del av dette regelverket blir det satt spørsmålstegn ved, når vi samtidig får diskusjoner om saker som f.eks. odelsløsing. Vi må faktisk ta hensyn til andre forhold enn bare situasjonen med leiejord kontra driftsopplegg. Men utgangspunktet er fortsatt at rasjonelle driftsenheter skal prioriteres, og det blir også utgangspunktet for odelsloven i framtiden.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [19:01:33]: Nå har vi i hele kveld hørt statsråden si at den økte andelen leiejord er et problem, og at det er en utfordring for de driftige bøndene som ønsker å satse, og som skal være aktive i landbruket fremover. Da vil jeg stille et grunnleggende spørsmål, og det er: Hvorfor kan ikke Senterpartiet, som skal være et parti for aktive bønder, og som – i egne øyne, i hvert fall – skal være et parti som skal ivareta eiendomsretten, la grunneiere og bønder som eventuelt ønsker å leie, ordne opp i dette selv?

Statsråd Lars Peder Brekk [19:02:22]: I motsetning til representanten Kielland Asmyhr mener vi i Senterpartiet at vi skal ta samfunnsmessige hensyn når det gjelder utviklingen av landbruksnæringen. Derfor har vi reguleringer i næringen. Derfor har vi denne diskusjonen om eiendomsregelverket og om de juridiske virkemidlene. Og derfor har vi diskusjoner om konsesjonsregelverket, bopliktsregelverket, delingsforbudet mv.

Vi mener at vi ved å ha et godt og tilpasset eiendomsregelverk i tillegg til de økonomiske ordningene som det forhandles om årlig, vil finne gode løsninger for landbruket i framtiden. I de aller fleste tilfellene vil norsk landbruk og norske bønder være tjent med det. De vil derimot ikke være tjent med et fullstendig frislipp, som er grunnlaget for mange av de forslagene som her foreligger. Jeg vil bare understreke at et fullstendig frislipp vil endre strukturen i norsk landbruksnæring fullstendig, noe som Senterpartiet vil være helt uenig i.

Torbjørn Hansen (H) [19:03:30]: Situasjonen med leiejord i Norge er ikke en stabil situasjon. Det er en utvikling som går raskt. Andelen leiejord er blitt doblet i løpet av et par tiår og vil sannsynligvis stige til over 50 pst. – og kanskje opp mot 60 pst. – etter hvert som tiden går, hvis man ikke får reformer. Til dette sier altså regjeringspartiene at eiendomsstrukturen og driftsstrukturen må harmoniseres. Det vil innebære ganske radikale grep i eiendomsstrukturregelverket hvis man skal oppnå en slik harmonisering, når vi ser at utviklingen går i feil retning.

Så imøteser flertallet statsrådens varslede endringer i bo- og driveplikten, som kommer senere i vår. Betyr det at statsråden vil legge fram forslag som medfører at eiendomsstrukturen og driftsstrukturen på sikt vil harmoniseres, noe som flertallet etterlyser?

Statsråd Lars Peder Brekk [19:04:25]: Som sagt, jeg er helt enig i den målsettingen. Det er en ambisjon en må ha når en jobber med politikk – og ikke minst når en jobber med landbrukspolitikk.

Jeg har lyst til å understreke at jeg er enig i at vi de siste årene har sett en utvikling som har akselerert når det gjelder leiejord. Det er jo interessant at også partiet til representanten Hansen har vært i regjering i en del av de årene vi har sett denne utviklingen. Så det er vel vanskelig å si at dette er et ansvar som ett enkelt parti kan ta.

Vi fra Regjeringens side har derimot i forbindelse med eiendomspolitikken vært opptatt av å legge fram forslag som møter de utfordringene landbruksnæringen vil ha i framtiden, og der vi også mener å ivareta de juridiske virkemidlene. Det vil vi, som sagt, komme tilbake til. Utfordringen til slutt er jo i bunn og grunn hvilken utvikling en ønsker for landbruket i framtiden. Regjeringen ønsker landbruk i hele landet. Vi ønsker å ha en kanaliseringspolitikk, og vi ønsker – ikke minst – å ivareta en variert driftsstruktur.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Olemic Thommessen (H) [19:05:49]: Mye er sagt. Jeg skal ikke tvære ut denne debatten, men bare kort reflektere litt over statsrådens bekymringer når det gjelder hvordan man skal håndtere det spørsmålet at det åpenbart er for stor andel av jorda som er leid. Han leter etter et riktig balansepunkt. Han reflekterer over hva han synes skal selges. I det hele tatt, statsråden reflekterer på en måte som forteller oss at dette er noe han har tenkt å regulere seg ut av.

Alle signaler tyder på at det blir mer regulering. Det bekymrer meg litt, for det betyr at statsråden ikke interesserer seg for at dette er symptomer på et problem, og at han ikke interesserer seg for problemet. Tvert imot tror han at den medisinen som nå har vært brukt i – ja, hvor mange år – utrolig mange år, og som med all ønskelig tydelighet ikke har virket, skal kunne komme til å virke bare man drar til skruen enda litt til. Det virker ikke så veldig lovende for den saken som vi har i vente – og det virker ikke så veldig lovende for den debatten som vi har i vente.

Jeg håper at statsråden vil bruke tid ikke bare på hvordan han kan regulere seg ut av symptomet og problemet, men at han faktisk også prøver å lete i det som kan være bakgrunnen for problemet, og se på hvordan han kan løse de utfordringene som der foreligger. Det er den eneste veien ut av dette.

Statsråd Lars Peder Brekk [19:07:49]: Representanten Thommessen uttrykte at jeg leter etter et riktig balansepunkt, hva som skal selges, og hvilke reguleringer en skal bruke for å komme seg ut av det. Han understreker at han heller tror at det vil komme flere reguleringer.

Jeg vil understreke at representanten Thommessen bør høre etter hva jeg sier i mitt innlegg. Jeg sa – og jeg skal gjenta det på nytt – at etter min mening er det et spørsmål som vi burde tenke over, men at jeg har vanskelig for å se for meg at vi er tjent med å finne et eksakt balansepunkt som ivaretar både behovet for fleksibilitet og for aktive næringsutøvere og behovet for langsiktig tankegang. Jeg sa videre at jeg tror ikke at det finnes et slikt balansepunkt som entydig kan defineres, og at jeg heller ikke mener at Stortinget skal ta stilling til det. Det var det jeg understreket.

Jeg vil påpeke at når vi diskuterer situasjonen rundt leiejordsproblematikken, er vi alle nødt til å være nyansert, for det er ikke noe entydig svar. Det finnes to parter – den som leier ut, og den som leier – og jeg er opptatt av at vi skal ivareta både utleiers interesser og leietakers interesser. Utleiers interesser er ofte slik at en ønsker å sikre seg jorda også i framtiden, leietakers interesser er basert på at en ønsker et driftsgrunnlag. Det finnes ingen entydige svar.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 9.

(Votering, sjå side 2412)