Odd Einar Dørum (V) [15:30:12]: Jeg har valgt å la dette være så åpent som det kan være, fordi interpellasjonsinstituttet i Stortinget gir adgang til mye, men det gir også adgang til refleksjon. Det er derfor jeg har meldt interpellasjonen på den måten jeg har gjort.

Først litt om bakteppet: Jeg har i tidligere deler av mitt liv vært ansvarlig for at vi har fått instituttet med fiktiv identitet. Jeg har i andre sammenhenger vært engasjert i handlingsplaner mot vold i nære relasjoner og jobbet med kode 6, kode 7 osv. – de forskjellige tiltakene som man har for å hjelpe kvinner som har vært på flukt. Jeg kjenner til andre tiltak, som besøksforbud, mobile voldsalarmer osv., men ikke minst, for å spisse det mot denne interpellasjonen: Jeg har faktisk truffet noen av de første politiinformantene, som egentlig hadde en ganske blek skjebne, i den forstand at de var avhengige av noen enkeltpersoner i politiet som kjente dem. Og hvis ikke enkeltpersonen var der, hadde de en krevende tilværelse. Det må jeg innrømme har gjort inntrykk på meg.

Jeg har nettopp møtt en kvinne som fortalte at hun én gang i året gikk med «mappa si» – og det er ikke PSTs mapper vi snakker om, men mappen med alle dokumentene om hennes liv – for at hun skulle opprettholde sin adressesperre. Hun vandret da til sin person i politiet, vandret til de ulike etatene, fram og tilbake, og måtte fortelle historien om igjen og om igjen. Jeg har tidligere stilt et spørsmål om dette til statsråden og fått et realt og greit svar om at dette må endres. Når vi i Norge er kommet i den situasjonen at vi skal gjøre noe med fiktiv identitet, forteller det bare at det er en ny kultur for oss. Jeg har i en del sammenhenger i mitt liv besøkt politienheter i andre land som har både vitnebeskyttelsesprogrammer og programmer hvor politifolk er som politiagentene i den australske tv-serien og driver «undercover». Det er ingen tvil om hvor krevende det er å drive f.eks. et vitnebeskyttelsesprogram. Politifolk som er i det programmet, må jo også på en måte leve et annet liv for at de ikke skal eksponere mennesker som de skal hjelpe.

Da spørsmålet om vitnebeskyttelse kom opp for godt og vel ti år siden, modnet det seg fram til det oppdraget om fiktiv identitet som er fra 2004. Den gangen var jeg meg bevisst – i en annen rolle i mitt liv – at det måtte gjelde f.eks. politifolk som på grunn av jobben var kommet i en livsfarlig situasjon, at det måtte gjelde informanter som jeg hadde møtt, og at det også i gitte tilfeller kunne gjelde kvinner som var utsatt for vold i nære relasjoner.

Så er jeg den første til å erkjenne at vi her ikke snakker om en virksomhet som kan ha et masseomfang, fordi de kravene vi stiller til folk som skal leve med fiktiv identitet, hvis man først tenker over det, er at man rett og slett skal bryte. Man får et nytt navn, man får et nytt fødselsnummer – man må rett og slett være ugjenkjennelig. Man er i praksis død for mennesker man har hatt et forhold til. Man må velge et annet liv. I mange sammenhenger er Norge for lite. Derfor har vi jo – med min alminnelige innsikt fra tidligere deler av mitt liv – samarbeidet med andre nordiske land. I noen tilfeller kan vi også gjøre det i europeisk sammenheng. Men man kan aldri flytte en person til et sted hvor det er påfallende. Man må i slike tilfeller komme til et sted hvor det virker helt rimelig og naturlig.

Mitt møte med en del kvinner på flukt gjør at jeg selvfølgelig er opptatt av hva som skal skje for at de ikke skal bli utsatt for trakassering innenfor rettsstatens grenser. Det er jo slik at en voldsperson, samme hvor voldelig personen er, er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det kan man aldri gå bort fra. Da er det selvfølgelig en serie med tiltak man kan diskutere. Men i sin ytterste forstand er det mennesker som lever under behov for beskyttelse. Så jeg utfordrer i grunnen statsråden til å reflektere langs to linjer. Den ene linjen er den hvor man tar den fiktive identiteten helt ut, som er den ytterste formen for beskyttelse. Jeg vil be statsråden i hvert fall bekrefte at det i prinsippet fortsatt gjelder f.eks. politifolk i ulike deler av sitt liv – for den saks skyld kanskje fengselsansatte og informanter, men også kvinner som har vært utsatt for vold i nære relasjoner.

Jeg vil også be statsråden reflektere over de andre ordningene vi har, spesielt adressesperreordningene, som tidvis virker litt krøkkete. Jeg har merket meg at man skal gå over fra folkeregisterkontroll til politiet. Jeg oppfatter det som en betydelig styrke. Men da må det jo være et poeng, hvis man skal være der og ikke får totalt ny identitet, å lage datasystemer i vårt land som gjør at man ikke må vandre med «mappa si» til Nav, til sosialkontoret eller hvor det måtte være. Det må kunne gå an å lage datasystemer som gjør det som jeg antar er mulig i noen sammenhenger, la et bestemt antall individer få lov til å eksistere, fordi man i et land som Norge, med hele sitt sikkerhetsnett – som jo er et helt annet system enn det man har i USA – kan gi folk et liv. Men de må være skjermet mot innsyn i det livet som en følge av denne beslutningen. Det må være slik.

Jeg husker fra tidligere i mitt liv at det ikke alltid var like greit å føre en debatt med Finansdepartementet om alle sider ved disse spørsmålene. Det er like krevende på dette området som det i sin tid var når det gjaldt gjeldsordningsloven. Det var lettest å få private kreditorer til å gi seg – deretter Lånekassen, Husbanken og til slutt Skatteetaten. Man må også her kunne sørge for at systemene er så gjennomgående at hvis man først har noe, så får man ha sin føringsoffiser, mann eller kvinne, i et politisystem som da forvaltningsmessig har et grep også på adressesperreutgaven – man får et nytt navn, men er ikke totalt i den samme situasjon som i en situasjon med fiktiv identitet – som gjør at mennesker slipper å vandre i disse farlige situasjonene fordi det lekker ut. Den kvinnen jeg møtte, hadde opplevd at alt lekket ut hele tiden. Nå var det slik at han som hadde plaget henne, døde for en tid tilbake, og på slutten av sitt liv var han også i en slik tilstand at han ikke kunne plage henne mer. Men før det hadde dette marerittet vart i ganske lang tid, med alle de ordningene man hadde, men med en lekkasje i systemet som var bekymringsfull.

Jeg er veldig glad for at Politidirektoratet sier om fenomenet fiktiv identitet – altså de som har kommet inn på det – at man ikke kjenner til noen tilfeller hvor det har vært lekkasjer. Men jeg erindrer en historie om en kvinne som stod fram i VG, som jeg ikke skal dvele for lenge ved. Hun hadde beskyttelse fra politiet. Hun stod fram for å fortelle sin historie over to sider. Jeg ble ettertenksom av den reportasjen. Da jeg ble oppringt av avisen, sa jeg ingenting, dvs. jeg sa at jeg regnet med at de som hadde ansvaret for dette, visste hva de gjorde, og at de skulle håndtere det rett – punktum. Det er jo det nærmeste man kommer et ikke-svar når man først skal være høflig og ikke gå inn i det på noen annen måte.

• Jeg vil ikke legge skjul på at jeg i denne interpellasjonen i tillegg er inspirert av en meget seriøs serie som Stavanger Aftenblad har kjørt, hvor man har forsøkt å belyse konkrete initiativ, og hvor man har vært veldig opptatt av løsningene. Jeg er også glad for at Justisdepartementet har slått igjennom mot en forvaltning som jeg ikke forstod, hvor Politidirektoratet ikke ville kunne levere ut data – jeg er sikker på at statsråden går nærmere inn på det i sitt svar til meg. Det forstår jeg ikke! Statsråden skal jo berømmes for å være en statsråd som har stått på denne talerstolen og sørget for at PSTs budsjetter er blitt kjent. Statsråden skal også berømmes for at vi for noen måneder siden fikk kjennskap til hvor mange som er utsatt for romavlytting pr. år osv. Det er en innsikt som samfunnsdebatten tåler, og vi kan alltid skjerme de delene av dette som ingen skal vite. Det er godt å vite at noe eksisterer, men noe skal man ikke vite.

• På dette grunnlag har jeg altså framlagt to refleksjoner. Den ene er min invitasjon til statsråden om å reflektere over fenomenet fiktiv identitet og en eventuell utvikling av det – og jeg ber ham om å bekrefte de ulike kategoriene som prinsipielt kan komme inn under dette – og deretter hans betraktninger om hvordan andre ordninger, spesielt adressesperreordninger, kan utvikles på en slik måte at man slipper den ydmykelsen som jeg har opplevd at konkrete personer har levd med.

Statsråd Knut Storberget [15:39:17]: Jeg takker for anledningen til å svare på denne interpellasjonen, fordi jeg mener at det er en viktig og nyansert interpellasjon. Vi står overfor spørsmål som det er veldig vanskelig å svare godt på, i den forstand at man skal finne gode løsninger for dem som har de behov som ligger bak interpellantens engasjement. Det er noen ganger viktig å være ydmyk overfor at man noen ganger ikke klarer å finne den optimale løsning på vanskelige situasjoner, men det er alltid et potensial for å gjøre det bedre.

Vi ser at omfanget av trusler mot aktører i rettssystemet og mot personer som bl.a. blir utsatt for vold i nære relasjoner, har økt de senere år, og at behovet for hjelp har økt. Denne utviklingen har medført lovendringer som har gitt bedre mulighet for både å straffeforfølge gjerningsmennene og beskytte vitner, bl.a. initiert gjennom den forrige regjeringa, men videreført av vår regjering.

I flere land i Europa ble egne vitnebeskyttelsesprogram etablert på slutten av 1990-tallet, og anbefalinger om å etablere nasjonale vitnebeskyttelsesprogram ble lagt fram av Europarådet i 1997. Anbefalingene fra Europarådet gjelder vitner i forbindelse med alvorlig kriminalitet, spesielt organisert kriminalitet, men også i forbindelse med vold i nære relasjoner og handel med kvinner. Dette er viktige områder, og jeg kan bekrefte at dette også er områder som vi i Regjeringa mener vi skal kunne dekke opp med veldig strenge virkemidler. Vi skal for øvrig også ta opp dette i Europarådets regi senere, noe jeg kommer tilbake til.

I Norge ble nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse nedfelt i en egen instruks fra Politidirektoratet i 2003 – som interpellanten kjenner godt til – og den omfatter i tråd med Europarådets anbefalinger både aktører i rettssystemet, politiets informanter og personer utsatt for vold i nære relasjoner.

Politiets arbeid med beskyttelse av trusselutsatte er etablert i to ansvarsnivåer – et lokalt nivå hvor politidistriktene har ansvar for å ivareta trusselutsatte, og et nasjonalt nivå hvor nasjonal vitnebeskyttelsesenhet i Kripos har et oppfølgingsansvar i forhold til trusselutsatte, som inngår i det nasjonale vitnebeskyttelsesprogrammet.

Det nasjonale vitnebeskyttelsesprogrammet innbefatter muligheten for å ta i bruk metoder hvor fiktiv identitet er ett av de tiltakene som kan vurderes. Ingen trusselutsatt som inngår i det nasjonale vitnebeskyttelsesprogrammet, er noen gang avdekket eller avslørt av trusselutøver eller andre.

Politidistriktene benytter såkalte lokale tiltak som mobil voldsalarm, relokalisering, besøksforbud, patruljering/vakthold, samt adressesperre eller skjerming av personopplysninger i folkeregistret. Dessverre har det vist seg at opplysninger fra f.eks. folkeregisterbasen har tilflytt både offentlige og private aktører i et omfang som kan være svært uheldig for en trusselutsatt. Det må vi for enhver pris unngå for å sikre effekt av tiltaket. Per i dag er det altså slik at beslutningsmyndigheten for adressesperre tilligger Sentralkontoret for folkeregistrering. På oppdrag fra Justisdepartementet arbeider nå Politidirektoratet, i samarbeid med Skattedirektoratet, med å legge til rette for å overføre denne beslutningsmyndigheten til politiet, som også interpellanten var inne på. Politiet vil således i større grad kunne gi trusselutsatte et kontaktpunkt for informasjon, rådgivning og individuelt tilpassede sikkerhetstiltak. Likeså vil politiet i samråd med den trusselutsatte på en bedre måte kunne vurdere hvilke kombinasjoner av sikkerhetstiltak som er best egnet for å ivareta den trusselutsattes sikkerhetsbehov og livssituasjon.

En andel av de trusselutsatte er i dag kun innvilget adressesperre fra Sentralkontoret for folkeregisteret uten at man har vært i kontakt med politiet. Etter overføringen av beslutningsmyndigheten og den såkalte postkassefunksjonen som er knyttet til ansvaret for postformidling med bakgrunn i en adressesperre, vil den trusselutsatte få politiets hjelp til å vurdere behovet for ytterligere tiltak fra politiets side, men også råd om egentiltak. Og det tror jeg er avgjørende hvis man skal sikre seg mot de glippene vi har sett. Jeg understreker det!

Dette arbeidet er svært viktig, og de rutiner som nå er under utarbeidelse, vil etter min oppfatning være bedre egnet til å ivareta sikkerheten til de trusselutsatte, også på lokalt nivå.

Ofre for vold i nære relasjoner, herunder ofre for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, er en særlig utsatt gruppe med stort behov for beskyttelse. Tall fra Kripos viser at av i alt 32 ofre for drap i Norge i 2008 var det seks kvinner som ble drept av partner eller tidligere partner. I alt er 82 kvinner drept av partner eller tidligere partner i perioden 1997–2008. Antallet har ligget stabilt de siste ti årene, men er jo altfor høyt. Drap på kvinner der gjerningspersonen er partner eller tidligere partner, utgjorde mellom 20 og 30 pst. av drapene hvert år i denne perioden.

Her må vi bedre kunnskapsgrunnlaget, noe også interpellanten har vært opptatt av. Jeg skal ikke gå inn i det som nå gjøres, for det er kjent for Stortinget at det er tatt initiativ til, og også igangsatt, kartlegging av drapssakene der gjerningspersonen er offerets nåværende eller tidligere partner – bl.a. et doktorandprosjekt, men også en dybdeanalyse som jeg ikke går nærmere inn på. Det er viktig for å sikre oss god kompetanse, også når det gjelder de virkemidlene vi faktisk skal bruke, enten de er milde eller strenge.

I tillegg vil Politidirektoratet gjennomføre to pilotprosjekter i henholdsvis Oslo og Follo politidistrikt med utprøving av et registreringsverktøy, kalt SARA-PV, med det engelske navnet Spousal Assault Assessment Guide - Police Version, som hjelper politiet til å vurdere risikoen for framtidig alvorlig partnervold ved å identifisere risikotegn. Politiet i Sverige og Canada har gode erfaringer med dette, og målsettingen er å gi politiet også i Norge et godt verktøy i arbeidet for å forebygge alvorlig vold i nære relasjoner. Prosjektet skal evalueres fortløpende av Politihøgskolen med tanke på utarbeiding av et forslag til en nasjonal implementeringsplan.

Bruk av beskyttelsestiltak er også gitt en sentral plass i Politidirektoratets nye veileder for arbeid med vold i nære relasjoner, fra mars 2009, som jo er en oppfølging av Regjeringas arbeid i forhold til dette. Her gis det en omfattende beskrivelse av de ulike beskyttelsestiltakene samt pålegg om etablering av rutiner for kontroll og registrering av besøksforbud. Veilederen er et av flere tiltak for å heve kompetansenivået blant politifolk og samarbeidende aktører i lokalsamfunnet.

Spørsmålet om fiktiv identitet som beskyttelsestiltak reiser jo en rekke problemstillinger, og interpellanten peker godt på det. På den ene siden er dette tiltaket åpenbart den mest effektive form for beskyttelse i den forstand at vedkommende ikke lenger vil kunne spores i offentlige registre og således være «slettet». Vedkommende utstyres med nytt navn, nytt personnummer og nye personopplysninger i eksamenspapirer, arbeidsattester, dåpsattester o.l. For at fiktiv identitet som beskyttelsestiltak skal ha den effekt som vi ønsker oss, er det imidlertid påkrevet at den som skal beskyttes, bryter enhver kontakt med tidligere liv, omgangskrets og familie. I tillegg vil det i mange tilfeller også være påkrevet at vedkommende forlater landet. Norge er et lite land med få innbyggere, og det er svært vanskelig å etablere effektiv vitnebeskyttelse innenfor landets grenser.

Følgelig vil et slikt identitetsskifte ha store psykososiale konsekvenser for den trusselutsatte. Vedkommende må gi ny mening til sitt liv og må i tillegg leve i konstant beredskap med hensyn til ikke å avdekke sitt tidligere liv for nye venner og bekjente. Dette er en belastning svært få er innstilt på å bære, og bør derfor kun benyttes i helt ekstraordinære tilfeller – altså ingen stor mengde av dette, som også interpellanten var inne på – der alle andre beskyttelsestiltak er vurdert og funnet ikke å kunne gi tilstrekkelig beskyttelse.

Jeg har fått opplyst fra Politidirektoratet at fra 2004 til i dag er 16 søknader om fiktiv identitet, med hjemmel i politiloven kap. IIa, mottatt fra politidistriktene. Jeg syns det er viktig å offentliggjøre dette, fordi det også sier noe om tiltaket som sådan. Av disse 16 søknadene er sju søknader innvilget, tre søknader er trukket, fire søknader er avslått, og to søknader er i dag til behandling.

Disse tallene har jeg også bedt om blir gjort tilgjengelige for media – noe jeg skjønner det allerede er. Jeg har derfor tidligere gitt innsyn i et brev fra Politidirektoratet som omhandler hvilke typer tiltak som kan iverksettes, beslutningsprosedyrer mv. Jeg vil for øvrig understreke betydningen av generell åpenhet rundt hvilke tiltak som er tilgjengelige for å gi den nødvendige beskyttelse til dem som er utsatt.

For meg framstår det som et stort paradoks at det er den truede som må bære byrden. Det kan ikke være riktig at det er den som utsettes for trusler, som skal «hjelpes» på flukt, eller i ytterste konsekvens måtte gi opp hele sin tilværelse og måtte starte på nytt. Etter min oppfatning må derfor innsatsen framover også bygges sterkere rundt tiltak som tar sikte på å begrense voldsutøverens – ikke den trusselutsattes – bevegelsesfrihet. Typiske eksempler på dette er besøks- og kontaktforbud, også i eget hjem, og etter hvert innføringen av en ordning med bruk av elektronisk kontroll av voldsutøveren. Der venter jo vi på en teknologisk avklaring. Stortinget har gjort jobben i forhold til bevilgning, og en lovmessig side er også i god prosess, men vi er helt avhengig av å få teknologi som vi kan være trygge på. Det er årsaken til at det har drøyd lenger enn det jeg hadde ønsket meg.

Odd Einar Dørum (V) [15:49:25]: Jeg er glad for et meget solid svar som jeg har fått fra statsråden.

Jeg tror vi må skjelne mellom situasjoner. Hvis man f.eks. er i nærheten av meget alvorlig, internasjonalt organisert kriminalitet, tror jeg vi bl.a. snakker om hvordan vi kan beskytte dem som vil stille opp som vitner for rettsstaten når det gjelder informanter. Jeg synes statsråden har beskrevet det på en utmerket og god måte. Når det gjelder andre situasjoner, som ofre for kjønnslemlestelse, menneskehandel og vold i nære relasjoner – statsråden nevnte eksempler som bekreftet det jeg spurte om – vil det være mer sammensatte situasjoner.

Men jeg tror det er én ting som er svært viktig, og det er at hvis man da får en kontakt i politiet, så blir det den kontakten man har med det norske forvaltningssystemet. Jeg vil gjerne be om at statsråden bekrefter det, for hvis ikke må man rundt på disse vandringene. Man må finne en eller annen måte for gjennomgående håndtering av de ulike sakene. Det må man kunne klare, rett og slett fordi det handler om vårt samfunns troverdighet til å kunne stille opp, og fordi vi i vårt samfunn har ressurser som kan stå til rådighet for mennesker i et vanlig liv – men det spesielle i livet her er at man f.eks. i situasjoner med adressesperre osv. skal kunne leve det livet på en skikkelig måte.

Så tror jeg det er veldig viktig å understreke – noe jeg håper statsråden kan bekrefte – at det alltid vil være en kontaktperson i politiet som man kan forholde seg til. Det tror jeg også er svært viktig dersom man er på de enklere delene av skalaen. La meg ta et eksempel – som for så vidt er utenfor interpellasjonen: en mobil voldsalarm krever faktisk en slags rutine for at man skal vite hva den er, og hva den ikke er. Hvis jeg skal si noe om det, må det være at det er en rutine som må gjentas ved et slags repetisjonskurs med jevne mellomrom. Hvis ikke går den type rutiner som man ikke skal bruke i de fleste tilfellene for mange ganger, i glemmeboken. Jeg tror det er veldig viktig på den måten at det skapes trygghet når man nå vil innarbeide den ordningen som statsråden snakket om, at adressesperreordningene gikk fra folkeregisteret og skulle til politiet. Jeg fant det svært bra å høre at skattemyndighetene også var med på dette. De må alltid være med – det er jo de som forfølger oss lenger enn det meste. Så det finner en løsning.

Så jeg vil bare håpe at Stortinget på egnet måte også senere kan få informasjon om disse typer tiltak. På samme måte som annen informasjon inngår i St.prp. nr. 1, kan dette være noe som inngår, for da er det noe som Stortinget kan vite om. Det er noe man kan følge med på, og man kan bidra til det statsråden sa i svaret til meg, å forbedre ordninger som er godt ment. Men jeg synes det er svært viktig å understreke det statsråden sa, at der det har vært fiktiv identitet, kjenner man ikke til at noen diskresjonsbrudd har skjedd, og det er bra å høre.

Statsråd Knut Storberget [15:52:25]: Jeg må bare gjenta at det er bra at dette løftes fram i offentligheten, både av media og av oss her i Stortinget, for det er slik at de tiltak som når de få, kan løpe den risiko at de ikke får den nødvendige refleksjon og debatt som de fortjener. Det syns jeg er bra, og jeg tar gjerne utfordringa med å rapportere videre om dette i egnet form til Stortinget i løpet av høsten, slik at vi kan se hvordan dette utvikler seg, særlig nå når det er under utvikling, og man ser at man bl.a. skal flytte beslutningsmyndighet osv.

Jeg tror også det er avgjørende at vi har denne debatten, for den store utfordringa for oss er faktisk å skape alternativ til det vi ofte opplever som det strengeste, og som kan være forlokkende i øyeblikket, men som kan være veldig vanskelig. Min beskrivelse av fiktiv identitet og hva det virkelig innebærer, viser jo at det er et virkemiddel som «rammer» svært den som blir utsatt for det. Derfor må vi aldri gi opp å tenke alternative tiltak. Det er alt fra tiltak fra Alternativ til Vold for å forebygge til disse mobile voldsalarmene og det som vi nå er i ferd med å få på plass, nemlig en ny generasjon av voldsalarmer.

Så tar interpellanten også opp et forhold som jeg mener er veldig viktig når man nå også ser på beslutningsmyndighet. Det er: Hvordan håndterer vi de fornærmede i disse sakene, særlig vold i nære relasjoner? Men jeg understreker også: Det gjelder også andre typer vitner, og det gjelder politiaktører. Har vi mulighet til i større grad å kunne gi dem mer stabil og forutsigbar tjeneste hos politiet ved bl.a. én kontaktperson. Jeg mener at den gjennomgangen vi nå skal ha av driftssituasjonen i politiet, også skal bidra til å kaste lys over hvordan vi møter mennesker som står i denne typen situasjon – det er vi helt avhengig av. Jeg mener at noe av den beste egenforebygginga vi kan ha i forhold til så inngripende virkemidler som dette, er å gi god veiledning og dialog og trygghet i møte med politiet. Så jeg skal bidra til at det også blir tatt ytterligere grep i forhold til det.

Til slutt vil jeg si at dette er en sak, særlig når det gjelder vold mot kvinner og barn, som jo fortsatt debatteres ikke bare i Norge, men også i andre land. Derfor vil jeg på bakgrunn av denne interpellasjonen og at dette er reist som et politisk spørsmål, ta opp dette spørsmålet, disse kryssende interessene vi ser i forhold til virkemidler, men også i forhold til aktørene i det, ofre og gjerningspersoner, i en debatt vi skal ha med de andre europeiske justisministerne som kommer til Tromsø nå i juni, fordi jeg mener at vi kan gi innspill overfor andre, men vi kan ikke minst også høste erfaring fra hvordan situasjonen er i andre land. Så dette vil bli et eget tema som jeg sjøl vil løfte fram når vi stevner europeiske justisministere møte i Tromsø i juni.

Presidenten: Den reglementsmessige tida for formiddagsmøtet er straks over. Møtet heves, og nytt møte blir satt kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 7 fortsatte på kveldsmøte.