Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:11:39] (ordfører for saken): Jeg får begynne å snakke litt sent, så kommer vel gjerne statsråden inn i salen.

La meg allikevel gå rett på sak. CO₂-rensing, som vi prøver å få til på Mongstad, kan bli et viktig virkemiddel for å kutte verdens CO₂-utslipp. Samtidig vil CO₂-rensing kunne medføre kutt i mange andre utslipp som har mer lokal forurensningsproblematikk knyttet til seg. Det fikk komiteen et godt innsyn i på høringen. Det gjør at CO₂-rensing her kan slå mange fluer i en smekk og må sees i et større perspektiv enn et rent CO₂-regnskap. Men det er òg verdt å merke seg at Det internasjonale energibyrå i World Energy Outlook for 2008 har anslått at ca. en sjettedel av de CO₂-kuttene som må til for å nå togradersmålet til FNs klimapanel, vil komme gjennom CO₂-rensing. I tillegg foreslår IEA en massiv satsing på kjernekraft, fornybar energi og energieffektivisering. Dette er et av de fire effektive virkemidlene som det må fokuseres på.

Slik sett er det interessant og bra at Norge tar et grep her. En vet at det i dag er mellom 5 000 og 8 000 store CO₂-kilder som kan egne seg for rensing. Vi vet òg at et betydelig antall fossil energi-kraftverk vil bygges framover. Et teknologisk gjennombrudd på dette området i forhold til å fange CO₂, vil ikke bare være et godt CO₂-tiltak, men det vil òg være en spennende forretningsmulighet for de bedriftene eller de nasjonene som lykkes i å utvikle en teknologi som kan konkurrere på det internasjonale markedet.

Samtidig skal vi i den norske debatten ta inn over oss at konkurransen er stor. Av det en hører i debatter, får en ofte inntrykk av at resten av verden sitter og venter i spenning for å se hva Norge får til på Mongstad, fordi det er det som vil være bære eller briste for CO₂-renseteknologien. Jeg tror at de som reiser rundt i verden, ser at det ikke bare er i Norge en tenker på dette. Her er det mange prosjekter, konkurransen er stor og det mangler ikke på innsatsvilje. I siste utgave av avisen Recharge som handler om fornybar energi, var det en lang liste over CO₂-renseprosjekt – alt fra Nord-Tyskland med Schwarze Pumpe og helt til Kina med Huaneng-selskapet som i innledningen nå bare skal fange CO₂-forbruk i brusproduksjon, men som allikevel håper å finne teknologi som kan brukes. I USA er det flere prosjekt, og i Australia åpnes et demonstrasjonsprosjekt. Statoil er involvert i Algerie, og vi har altså Mongstad.

Grunnen til at jeg nevner dette, er både for å vise at det er mange som tenker som vi gjør, og også for å understreke viktigheten av at vi finner opp og utvikler teknologi som faktisk kan konkurrere. Det er ikke nok at vi får en teknologi der vi først skal ha bygd et eller annet, hvis andre land bygger noe som fungerer mye bedre eller har en mye lavere kostnad. Derfor er måten en setter opp prosjektet på, og måten ingeniørene jobber på, særdeles viktig. Det må være mye viktigere enn at vi setter oss ambisiøse tidsfrister som gjør at ingeniørene må ta snarveier, der man gjerne får det første fullskalaanlegget opp en gang i framtiden, men der en året etterpå blir utkonkurrert av et selskap eller en nasjon som har lagt mer vekt på ingeniørkunsten og mindre vekt på den politiske prestisjen. Seieren på dette området går jo som kjent til dem som bygger best og billigst, ikke bare dem som bygger først.

I så måte er det gledelig å se på komiteens arbeid i denne saken. Komiteen står samlet om veldig mye. Ved forrige korsvei, i 2006, da en diskuterte Mongstad på et litt mer overordnet plan, var det en samlet komité som stilte seg positiv til at staten skulle bidra til forskning og utvikling av en CO₂-kjede. Dette følges opp. Jeg mener komiteens merknader legger grunnlag for at Mongstad kan bli et godt prosjekt. Bredden i komiteens merknader, det at en står samlet om stort sett alt, gjør at prosjektet også vil være robust overfor regjeringsskifter og ulike budsjettforhandlinger i årene framover. Det er viktig, for dette er langsiktig.

Jeg skal ta en liten gjennomgang av de punktene der komiteen helt og holdent deler syn, og så vil jeg til slutt ta av meg hatten som saksordfører og fokusere litt på det Fremskrittspartiet mener burde vært gjort annerledes.

I teknologisenteret på Mongstad skal altså staten gå inn og eie 80 pst. og Statoil 20 pst. Komiteen er veldig positiv til at andre selskap skal kunne gå inn på eiersiden på bekostning av staten, hvis selskapene ønsker. Jo, flere aktører som deler lasset, jo flere gode hoder det er sammen, jo større sjanse tror vi det er for suksess.

Kostnaden anslås til 5,2 milliarder kr, og driftskostnadene anslås til 250 mill. kr i året. Dette er betydelige beløp, og det er ikke beløp som det er lett å prioritere i forhold til alle andre gode tiltak og de størrelsene man har på miljøbudsjettet fra før av. Det gjør at vi må vektlegge kostnadsstyring og budsjettstyring i dette prosjektet, slik at vi får det vi betaler for. Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at Gassnova, som koordinerer dette, har fokus på det.

Byggingen av anlegget skal komme i gang snarest mulig, og formålet skal være å teste ut ulike CO₂-teknologier for CO₂-rensing. Komiteen synes det er spesielt positivt at en i testsenteret har lagt opp til at en skal kunne justere CO₂-innholdet i avgassen, slik at en både kan lage tester som simulerer gasskraftverk, og også kan simulere kullkraftverk. Det mener jeg er veldig viktig, for med tanke på hvor enn i verden en først vil begynne å rense, er nok kullkraft det andre land vil starte med.

Vi ser at dagens tiltakskostnader anslås til å være mellom 700 kr og 2 000 kr pr. tonn CO₂. Dette er kostnader som er langt høyere enn andre CO₂-tiltak rundt i verden. Ambisjonen er jo selvsagt at en skal redusere dette kostnadsnivået betraktelig. Det er viktig, for skal CO₂-rensing være et virkemiddel på området CO₂-reduksjon, må en få kostnadene ned for å få utbredelsen opp. Det er ingen grunn til å tro at land som Kina og India vil ta i bruk CO₂-rensingsteknologi som koster mer enn det selve kraftverket koster. Den dagen dette blir billig, vil også utbredelsen bli stor, og da har en fått suksess.

I utgangspunktet er det Aker Solutions som skal teste ut amin, og Alstom som skal teste ut en karbonatløsning. Komiteen mener det er viktig at anlegget bygges med stor grad av fleksibilitet og også tester andre teknologier framover, slik at dette anlegget har en framtid utover kun disse to testene som er nå. Det skal altså være et senter som gjerne er attraktivt og trekker til seg ulike selskap og ulike teknologier, og har fleksibilitet til å teste ut mer enn én teknologi om gangen. Det er viktig, slik at en ikke her vedtar noe som har en veldig kortvarig effekt, og der en bruker store penger på infrastruktur som blir borte i framtiden. Det er også viktig at norske aktører får mulighet til å bidra, og det gjør de i første omgang gjennom Aker Solutions. Men det har også vært flere andre prosjekter på gang i Norge – flere av disse aktørene var på komitéhøringen. I den grad Mongstad kan ivareta dem, vil det være veldig bra.

Så vil jeg også vektlegge at vi skal ta arbeidet med testsenteret og den testingen de skal gjøre, på alvor. Arbeidet som gjøres og erfaringene man gjør, må bli brukt i beslutningsprosessen for et fullskala CO₂-renseanlegg. Komiteen forutsetter i merknadene at tester på anlegget evalueres og inkluderes i beslutningsgrunnlaget for en fullskala CO₂-rensing på Mongstad. Det er nok ulike synspunkter på hvor fort ting kan skje, men jeg synes det er et viktig signal til ingeniørene i prosjektet at deres arbeid faktisk vil bli brukt og ikke bare vil være et skalkeskjul for at noe skjer. Jeg tror også en forutsetning for at en skal få suksess, er at en faktisk får testet dette skikkelig og evaluert og justert det, før en begynner å bygge i fullskala.

Komiteen har også vektlagt at helsesidene ved f.eks. bruk av aminer må evalueres grundig. Folkehelseinstituttet har sett på de studiene som ligger rundt utslipp av aminer. Det går fram av en pressemelding publisert 4. mai at det finnes «forbausende lite kunnskap både om helseeffekter og miljøeffekter av flere stoffer som kan dannes». Det uttaler forsker Marit Låg. Det er ikke et argument for at dette ikke skal kunne gå an, men et argument for at det må vektlegges i den totale prosessen at en studerer de ulike sidene. Det gjelder ikke bare amin, det gjelder også karbonat og andre teknologier, slik at en vet at når en får gjennombrudd på teknologisiden, har en også ivaretatt helsesidene, som gjør at det er tillit i befolkningen til at teknologien kan tas i bruk.

Dermed er det altså en samlet komité som støtter det som skjer, det er en samlet komité som viser vilje til å få det til, og det er en samlet komité som legger mange av premissene for hvordan arbeidet skal skje. Det er et par punkter der en skilles litt ad. Flertallet skal få begrunne sine synspunkt. Jeg vil begrunne Fremskrittspartiets syn i enkelte saker.

Vi skulle gjerne hatt enda større fleksibilitet i prosjektet. Høringen i komiteen viste at det var mange aktører på banen. Vi opplever at en har fått litt for liten fleksibilitet i prosjektet, fordi en fra Regjeringens side tidlig i prosessen hadde hastverk i forhold til å nå målet om realisering av et fullskalaanlegg innen 2014. Jeg tror prosjektet kunne ha vært enda mer framtidsrettet og robust hvis 2014 hadde vært vektlagt mindre i starten og en heller hadde vektlagt den langsiktige effekten av hva en kunne ha fått til av utslippsreduksjoner over f.eks. en 30-årsperiode eller fram mot 2050, for det er kostnadsreduksjonen som er viktig. Kostnadsreduksjonen vil være liten til å begynne med. Det er i hvert fall anslagene som også kommer fram i stortingsproposisjonen på det området. En anslår altså at aminrensing vil kunne redusere kostnadene med opp til 10 pst. i løpet av denne testen. Hvis en ikke engang får evaluert testen, er det liten grunn til å tro på en stor utvikling. Men hvis en altså får til en revolusjon når det gjelder teknologien, vil nytten av det være mye større i et 30-årsperspektiv enn nytten av å begynne å rense Mongstad fullskala ett år tidligere. Hadde en hatt mer tid i forkant, kunne en ha hatt en enda større fleksibilitet, slik at de argumentene som kom fra f.eks. Sargas, Institutt for energiteknikk og Christian Michelsen Research, kunne ha vært vektlagt og gjort opplegget mer fleksibelt, og en kunne hatt en litt annen teknologitilnærming i utgangspunktet.

Jeg mener samtidig at vi ikke bør stoppe Mongstad-prosessen slik som den nå er. Men en bør i det videre arbeidet med CO₂-kutt og -teknologi sørge for at de alternative prosjektene som finnes i Norge, som er tunge, som har tunge institutt bak seg, og som har en viss troverdighet med tanke på å lykkes, bør få en mulighet til å prøves ut eventuelt andre steder. Jeg minner om at Sargas tidligere har forsøkt å få konsesjon på et gasskraftverk med CO₂-rensing på Melkøya, men har fått avslag. Det bør vurderes om igjen om en skal prøve å få til noe lignende. Vi vet òg at det i Midt-Norge er ønske om gasskraftverk, men kravet om CO₂-rensing ved oppstart gjør at det ikke er realistisk. Kanskje kunne en ha kombinert et pilotanlegg av dem som ikke får være med på Mongstad, med et gasskraftverk i Midt-Norge? Løsningene som IFE og CMR og Sargas promoterer, går jo mye mer på at en integrerer rensing med produksjon av kraft, og det kunne da være velegnet til å bli bygd sammen med et nytt kraftverk i Midt-Norge. Jeg håper derfor at statsråden i sitt innlegg vil komme inn på disse tilnærmingene for å øke bredden i forskning og utvikling ytterligere når det gjelder CO₂.

Jeg håper òg at en i større grad kan drøfte mulighetene for å lage et system der staten garanterer å kjøpe CO₂ til en gitt pris pr. tonn – dette for å lage en fleksibilitet som gjør at en ikke nødvendigvis må gå gjennom en byråkratisk myndighetsmølle for å få godkjent et prosjekt, men at de som er villige til å ta en risiko på egen hånd, slik Sargas har vært, faktisk kan sette i gang, vel vitende om at det er generelle rammebetingelser som vil tre i kraft den dagen de selv legger penger på bordet for å ta en investeringsbeslutning. Det vil etter min oppfatning gi en stimulans til et bredere miljø enn det en har i dag, samtidig som en unngår at en kaster alle risikokostnader over på staten, fordi denne private aktøren selv må risikere en del.

Så skulle jeg gjerne ha sett at en hadde laget en bredere strategi med tanke på bruk av CO₂. I dag er det deponering som er den mest omtalte løsningen. Det brukes stort sett til injeksjon i mineralvannproduksjon. En har ønske om dette i forbindelse med oljeutvinning, men har ikke funnet det lønnsomt i Norge. Men en vet at det er prosjekt, f.eks. ved IFE, som kan binde CO₂ til olivin og ilmenitt. Vi vet at Shell jobber med muligheten for å deponere CO₂ i mursteinsproduksjon, og det er norske miljøer som jobber med å deponere CO₂ i plastikk. Og et tidsskrift viser hvordan en kan bruke CO₂ for å lage drivstoff. Ergo: En bruker et utslippsproblem i dag til faktisk å bli en energikilde. Dette gir ikke TCM svar på, og det burde ha vært en del av en mer helhetlig tilnærming ved neste korsvei. En burde begynne å jobbe med det området mye mer konstruktivt.

Tore Nordtun (A) [12:27:20]: Jeg takker saksordføreren for en grundig innledning om denne saken. Jeg synes han gav en detaljert beskrivelse av mange ting her. Som han sa, er komiteen stort sett samlet i hele innstillingen, og selvfølgelig når det gjelder beslutningen, som er viktig. Det synes jeg styrker denne saken veldig.

Men la meg ta noen betraktninger omkring det. Det som er bakteppet her, er jo først og fremst at kampen mot klimaendringene er en utfordring, og det er òg sterkt knyttet opp til verdens energibehov. Det er bakgrunnen for at vi nå satser så sterkt på fangst og lagring av CO₂. Vi kan jo ikke snu oss rundt og kjøpe slike anlegg på hvert hjørne. Man må begynne et sted, det må legges til rette for det, og vi må få erfaring. Derfor er det viktig for Norge å få prosjektplanlegging nå, og et utredningsarbeid. Vi vet òg at andre land holder på med dette, men det er ingen som har kommet fram til en endelig løsning. Det er viktig at vi nå får utviklet en CO₂-teknologi, og det er også viktig at man gjør det i et økonomisk perspektiv, slik at det ikke blir så kostbart, og slik at man kan få dette implementert over hele verden.

Med tanke på de store globale klimautfordringene mener vi at Norge har et betydelig ansvar for å få på plass teknologi som kan bidra til å redusere klimautslippene og samtidig sikre tilgang på energi. Jeg vil òg understreke noe jeg har sagt tidligere i debatter om klimaspørsmål her i salen, at Norge har et spesielt etisk og moralsk ansvar, i og med at vi har denne tunge industrien hos oss, og vi utvikler den så bra. Men det er jo ikke tvil om at olje og gass bidrar til økte utslipp.

I henhold til Det internasjonale energibyrået vil fangst og lagring av CO₂ kunne bidra til opp mot 19–20 pst. av reduksjonen i CO₂-utslippene i verden. Dette er betydelig. Det kan man ikke overse. Men som jeg sa innledningsvis, er formålet med dette teknologisenteret for fangst og lagring på Mongstad å identifisere, utvikle, teste og kvalifisere mulige teknologiske løsninger for fangst av CO₂ samt å redusere kostnadene ved å fange CO₂, slik at teknologien kan få bred anvendelse. Dette er den første plassen, men som statsministeren en gang sa i en tale, er dette et «månelandingsprosjekt», og det er det det er. Jeg mener at det er viktig at vi også i Stortinget tør å ta dette skrittet fullt ut. Vi er ikke helt sikre på absolutt alt, men det er viktig å være banebrytende på dette området. Derfor går vi også så tungt inn økonomisk, setter sammen organisasjonsmodellen og får det plass, og det viser at vi tar et stort ansvar.

Det er heller ikke for ingenting at EU har gått inn og godkjent dette anlegget – slik at vi ikke bryter EØS-reglene osv. Vi vet også at EU og landene der har store prosjekter i forhold til 2020-målsettingen og karbonnøytralitet. Det er klart at da er dette ett av bidragene. Vi er også kjent med at EU satser tungt på dette, og de legger også merke til hva vi gjør. 5,2 milliarder 2009-kroner er et ikke ubetydelig beløp, og vi kommer sikkert til å komme tilbake til visse justeringer på et senere tidspunkt, for dette vil bli ytterligere fulgt opp.

Vi har store ambisjoner, som jeg sa, og Gassnova har skissert dette ganske tydelig. Som sagt, jeg går ikke i detalj på dette, men det vi politisk ber om, er jo å teste, verifisere og demonstrere CO₂-fangstteknologien – eiet og markedsført av leverandører – videre å redusere kostnadene samt den tekniske og finansielle risikoen ved en slik fullskala CO₂-fangst, å bevirke at CO₂-fangstteknologien kan få en bred nasjonal og internasjonal anvendelse, og til slutt – og det var også det jeg begynte med – å redusere den miljømessige risikoen, relatert til fullskala CO₂-fangst.

Jeg vil også knytte noen kommentarer til merknadene og til den tidsplanen som det er lagt opp til her. Vi ønsker – sammen med en samlet komité, som saksordføreren var inne på – å nytte erfaringene fra testsenteret som grunnlag for å fatte en best mulig avgjørelse i forhold til investeringsbeslutningen for et fullskalarenseanlegg på Mongstad. Dette er alle partier helt enige om. Vi var imidlertid klar over at dette kunne misforstås og tolkes slik at det ville innebære en mulig utsettelse av fullskalarensing på Mongstad. Dette er ikke og har aldri vært meningen. Av den grunn la de rød-grønne inn en merknad som nettopp understreket viktigheten av å opprettholde en tidsplan om fullskala rensing på Mongstad senest innen 2014. Det er litt merkelig at regjeringspartiene står alene om denne merknaden.

Den rød-grønne regjeringen står for trygghet i forhold til den opprinnelige tidsplanen i denne saken. Det har undret meg litt at de borgerlige partiene står for utrygghet og usikkerhet med hensyn til når fullskalarensing på Mongstad kan være på plass. Dette får de imidlertid selv svare for og klargjøre. Men fra vår side er politikken den samme i dag som den alltid har vært i denne saken: Vi vil ha fullskalarensing på Mongstad senest innen 2014, og det er i tråd med tidsplanen.

Ivar Kristiansen (H) [12:34:52]: La meg starte med å takke saksordføreren for et særdeles grundig arbeid med denne store og viktige saken. Selv da han tok av seg saksordførerhatten og satte på seg fremskrittspartihatten, ble ikke hans redegjørelse noe vesentlig svekket av den grunn. Uansett støtter Høyre omtrent hvert ord av det som saksordføreren redegjorde for – derfor bare noen små tilleggsbemerkninger som går ut på at vi vil ha høyt trykk på denne saken. Høyre sier klart fra at dette skal vi selvfølgelig gå videre på, som Arbeiderpartiets talsmann var inne på.

Men viktigst av alt er det som ligger rundt teknologiutviklingen. Det er der vi må ha blikket stivt festet. Så kan man si: Har vi som ikke tilhører regjeringssiden, noe mindre blikk på tidsplanen? Nei, vi har ikke det. Men det er ikke sikkert at den mest velegnede veien er å starte med månelanding, og deretter bestemme når, hvor og hvordan. Det er omtrent som om Stortinget skulle fatte et vedtak om at vi i 2014 skal ha en norsk hundremeterløper som er i stand til å nå målstreken på syv sekunder. Det er ikke sikkert Stortinget er det mest velegnede organ til å fatte en slik beslutning.

Men vi har de samme djerve mål på dette området som regjeringspartiene. Derfor har Høyre vært med krone for krone og bevilget de pengene som må til. Dette handler om å løse klimautfordringene i en periode hvor vi vet at bruken av fossilt brensel verden rundt ikke vil reduseres, men økes. Norge har gjort seg søkkrik på produksjon og eksport av fossilt brensel. Det har fylt vår statskasse til et nivå som ingen land i verden kan sammenligne seg med, og vi har gjort oss rike på å eksportere nokså mange hundre millioner tonn CO₂ pr. år som andre land får baske med. Derfor har vi, som også representanten Nordtun var inne på, et moralsk ansvar for å bidra til å løse teknologifloken som sådan. Men dette må være anvendbart, og det må være en teknologi som kan anvendes overalt i verden.

I likhet med saksordføreren er det for meg helt avgjørende å henvise til at vi må ha blikket festet på samarbeid. Teknologiutvikling skapes først og fremst gjennom samarbeid. Utviklingen av norsk sokkel er kanskje det beste eksemplet på hvordan vi worldwide er blitt best på teknologi og god på miljø – kanskje best også på miljø. Det er gjennom internasjonalt samarbeid vi har nådd de nivåene. Derfor synes jeg regjeringspartiene kanskje skal lytte litt ekstra når vi fra opposisjonen understreker behovet for at de som ønsker å være aktører for å utvikle denne formen for teknologi, får anledning til å slippe til. Dette blir, tror jeg, både Stortingets og ikke minst departementets utfordring fremover.

Det er – i parentes sagt – litt betenkelig at noen av de fremste miljøene vi har i Norge, i høringen gav uttrykk for at de føler at de ikke får slippe til på denne ferden. De påstår selv i alle fall at de er minst like kompetente som de aktørene vi har innenfor staten og Statoils eksisterende system. Derfor har vi fra Høyres side ingenting imot om staten som sådan går ned fra 80 pst. eierandel i prosjektet, gjennom å la andre få lov å slippe til hvis det er mulig, eller at man utvikler alternativ teknologi, enten vi snakker om Melkøya, Industrikraft Møre, eller hvor det måtte være. Uansett blir utfordringen å sørge for at teknologi og kostnad må kunne gå hånd i hånd. Det hjelper svært lite hvis Norge blir alene, å ha råd til å få på plass et fullskalarenseanlegg til en prislapp på 25 milliarder norske kroner. Det blir så dyrt, som Solvik-Olsen var inne på, at andre ikke vil ha råd til å være med på dette. Derfor er begrepene fleksibilitet, samarbeid og åpenhet en rettesnor i det videre arbeidet. Når vi vet hvor store programmer man har i dagens USA og dagens EU for å utvikle teknologi på dette området, sier det også litt om hvem Norge skal være med å samarbeide med. Men Norge har muligheten og kunnskapen, og det er selvfølgelig viktig at departementet og statsråden er veldig hands-on i den videre drift for å nå frem til et fullverdig resultat helst innen 2014.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:40:18]: Jeg har lyst til å starte med å minne om bakgrunnen for denne saken, nemlig kampen mot sterkt forurensende gasskraftverk. Det er en forutsetning for at vi skulle klare å få på plass et såpass trøkk som vi nå har for å få renset gasskraftverk. Det bør vi ha i bakhodet også når vi står overfor nye veivalg framover. Det å si nei til en forurensende framtid kan være å si ja til en klimavennlig framtid, som også gir norske teknologiske miljøer og norsk industri muligheter til å hevde seg. Derfor bruker vi nå mange milliarder kr på CO₂-håndtering.

Nå er de fleste enige om at det er bra at vi har satset på dette av klimahensyn, men også, som jeg sa, av hensyn til norsk næringsliv og teknologiske miljøer. Ivar Kristiansen fra Høyre hadde en bra beskrivelse av det moralske ansvaret. Han snakket også om Norges historiske ansvar for klimaproblemet gjennom vår CO₂-eksport, som er betydelig sett i forhold til hvor lite land Norge faktisk er. Men jeg skulle ønske at det resonnementet som Ivar Kristiansen hadde, også vil bli ført videre, slik at han så at veien fram for Norge må være å gå bort fra oljeavhengighet, at vi ikke nå posisjonerer oss i forhold til de mest sårbare områdene våre, som f.eks. Lofoten og Vesterålen, men at vi satser på en fornybarframtid.

Kanskje er vi helt avhengig av å lykkes med CO₂-håndteringsprosjektene hvis vi skal klare å redde jorda fra de mest alvorlige klimaendringene. I henhold til det internasjonale energibyrået, IEA, vil fangst og lagring av CO₂ kunne bidra til 14–19 pst. av reduksjonen i CO₂-utslippene i verden. Regjeringas satsing på dette nå er et eksempel på at vi ikke bare overlater regninga til dagens og morgendagens barn. For det blir nemlig, som vi vet bl.a. gjennom Stern-rapporten fra Storbritannia, mye dyrere – ekstremt mye dyrere – jo lenger vi venter med å ta et skikkelig klimaansvar.

Nå vet vi at Norge må kutte sine utslipp med kanskje minimum 85 pst. I 2015 må vi kanskje være CO₂-negative. Det er altså en formidabel omstilling som vi må gjennom.

Vi og vår regjering mener at Norge har et betydelig ansvar for å få plass teknologi som kan bidra til å redusere klimagassutslipp og samtidig sikre tilgang på energi. Vi ønsker at Norge skal være et foregangsland når det gjelder fangst og lagring av CO₂. Regjeringas målsetting med CO₂-håndteringsprosjektet på Mongstad er å bidra til å utvikle teknologi slik at også andre land kan bruke denne effektivt som er virkemiddel for å redusere CO₂-utslipp. Men det er også et poeng å påvirke andre land til å satse, og det er et poeng at Norge må ta et ekstra ansvar som et land som altså har historisk ansvar for klimaproblemene.

Noen kommentarer til Ketil Solvik-Olsen fra Fremskrittspartiet. Han gjorde et poeng av at Norge ikke er alene om å satse på såkalt CCS, altså CO₂-håndtering. Vi får inntrykk av at verden venter i spenning, hoverte representanten Solvik-Olsen. Vi er jo glad for at andre land ikke sitter med hendene i fanget, men at de også gjør en innsats for å prøve å få dette til, hvis målet er å redde verden fra de mest alvorlige klimaendringene. Da er det jo bra at det er flere land som satser. Men det som er flott, er jo at Norge har vist lederskap og mot i denne saken, bevilget mange milliarder kroner og lagt et betydelig press på EU for at også EU skal satse. Vi har faktisk klart å påvirke EUs politikk gjennom at vi har vist vilje til å satse. Så håper vi jo på flere prosjekter som hver for seg kan lykkes, men også at norske teknologiske miljøer kan samarbeide internasjonalt.

På lørdag lyste en absurd forside mot oss fra Bergens Tidende: «Mongstad kan få ti år uten rensing», stod det. Det ble hevdet der at Stortinget åpner for en utsettelse av rensinga, noe representanten Ketil Solvik-Olsen fryder seg over i intervjuet.

For det første: Det har aldri vært aktuelt å utsette bygging av fullskalarenseanlegg. De tre regjeringspartiene står nemlig sammen bak en helt vesentlig merknad i denne innstillinga, som jeg hadde trodd at Kristelig Folkeparti og Venstre ville stilt seg bak. Vi skriver at et fullskalaanlegg skal komme på plass på Mongstad seinest i 2014, jf. tidsplanen. Hvorfor er ikke Venstre og Kristelig Folkeparti med på denne, når de klager over at Regjeringa stadig vekk bryter egne løfter? Det håper jeg at særlig representanten Line Henriette Holten Hjemdal vil redegjøre for, i og med at hun var med på å så tvil om tidsplanen i artikkelen fra Bergens Tidende.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:45:38]: Vi har et CO₂-utslipp i verden som ikke er bærekraftig. Ifølge FNs klimapanel må vi redusere med 85 pst. innen 2050 hvis vi skal nå togradersmålet.

EBL har denne uken lagt fram rapporter der det går fram at vi bør ned til 2 tonn per capita i Norge hvis vi skal klare dette i 2050, og Bellona la i går fram en helhetlig klimahandlingsplan for oss, der de mener at vi bør være CO₂-negative i 2050.

IEA sier at fangst og lagring kan bidra til 14–19 pst. av reduksjonen i CO₂-utslippene i verden. Dette sier noe om nødvendigheten av å lykkes med det vi i dag vedtar.

Kristelig Folkeparti mener vi har et betydelig ansvar for å få på plass teknologi som kan bidra til å redusere klimagassutslippene og samtidig sikre tilgang på energi. Vi mener at Norge bør være et foregangsland når det gjelder CO₂-fangst og -lagring. Hvorfor bør vi være et foregangsland? Hvorfor bør vi ta et betydelig ansvar? Jo, det er på grunn av vår egen historie. Hvis vi ser på CO₂-utslippene fra olje- og gassektoren i 1990, var de på 7–8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Går vi fram til 2007, ser vi at det er en dobling i denne sektorens CO₂-utslipp. Vi har altså et betydelig ansvar for å legge til rette for fangst og lagring på egen hjemmebane.

Men vi er tidlig ute når det gjelder teknologiutvikling, og det er mange typer teknologier vi prøver ut. Derfor er det viktig å få på plass et teknologisenter på Mongstad som jobber grundig, der vi kan etterprøve metodene slik at vi til slutt kan få en fullrealisering av CO₂-renseanlegget. Vi har ikke råd til å mislykkes med dette.

Kristelig Folkeparti har merket seg en del usikkerhet rundt helsemessige sider ved bruk av aminrenseteknologien. Det er bl.a. kommet advarsler om at aminer som slippes i ut luften, vil kunne være helsekadelige i større doser. Kristelig Folkeparti forutsetter at de helsemessige sidene ved teknologivalgene blir gjenstand for grundig forskning, og at resultatene tas med når ulike teknologier skal velges. Vi må skape trygghet – og ikke frykt.

Kristelig Folkeparti konstaterer nok en gang at Regjeringen bryter sine klare løfter i gasskraftpolitikken. Løftene om rørtransport og lagring fra testanlegget på Mongstad er allerede brutt. Løftene om rensing av gasskraftverket på Kårstø innen 2009 er også allerede brutt. Det er, i alle fall når det gjelder teknologien, stor usikkerhet knyttet til om vi klarer 2014-målet, som Regjeringen legger opp til for Mongstad.

Så utfordrer representanten Inga Marte Thorkildsen meg og Kristelig Folkeparti på hvorfor vi ikke er med på den merknaden som regjeringspartiene har i denne innstillingen. Det henger sammen med følgende: Hvorfor skal vil tro på at vi vil lykkes i framtiden, når vi ikke har klart å lykkes med den delen av avtalen som allerede er gjort? Det vi skulle ha gjort, har vi ikke klart. Men vi støtter opp om dette prosjektet. Vi skal være med og bevilge de kronene som trengs. Vi skal være utålmodige i forhold til å lykkes på dette området.

Men Mongstad-prosjektet er fullt og helt denne regjeringens prosjekt. Det er statsminister Jens Stoltenbergs månelandingsprosjekt. Vi vil gjerne være med på månen. Men la oss feire den dagen vi står der. Jeg skal gjerne være med representanten Inga Marte Thorkildsen – om så i bakgrunnen – den dagen hun er med og klipper snoren. Jeg er ikke sikker på om det blir i 2014, men ingenting vil glede et Kristelig Folkeparti-hjerte mer enn hvis vi møtes på Mongstad i 2014 og klipper snoren. For vi har egentlig ikke tid å miste på dette prosjektet, men teknologiutviklingen er krevende, og det må vi også ta inn over oss, selv om vi sitter på ulik side av dette bordet.

Erling Sande (Sp) [12:50:59]: Lat meg berre fyrst kommentere at det er eit nytt trekk frå Kristeleg Folkeparti og opposisjonen at ein vel ikkje å skrive inn sine eigne ambisjonar fordi ein ikkje stolar på Regjeringa. Så det var ei artig forklaring.

Det har av saksordføraren og andre vore gjort grundig greie for innhaldet i proposisjonen – investeringa i teknologisenteret på Mongstad. Frå Senterpartiet si side stiller vi oss bak dei merknadene og den konklusjonen komiteen og komitéfleirtalet har i saka. Det er viktig, som saksordføraren òg understreka, at komiteen i stor grad har samla seg i denne saka, men det er også å rekne som ei støtte til dei ambisjonane og dei måla Regjeringa har for arbeidet på Mongstad spesielt, og også for det store arbeidet med å utvikle teknologi for fangst og lagring av CO₂.

For Senterpartiet er det viktig at testsenteret er eit attraktivt og fleksibelt senter på den måten at det kan spele ei viktig rolle for uttesting av ulike teknologiar i åra som kjem. Det er viktig å understreke at testsenteret ikkje er knytt til fullskalaanlegget på ein sånn måte at det må vere ferdig bygt, testane gjennomførde og evalueringa avslutta før ein går vidare i arbeidet med etablering av fullskalaanlegget. Tvert om ligg Regjeringa sine planar om etablering av eit fullskalaanlegg seinast i 2014 fast. Dette er det viktig å presisere på bakgrunn av den usikkerheita som ein har forsøkt å så om dette spørsmålet den seinare tida.

Så må vi leggje til grunn at planlegging, bygging og driftsaktivitet ved eit testsenter gjev verdifull erfaring og kunnskap undervegs som kan nyttiggjerast ved etableringa av fullskalaanlegg.

Avgjerda i dag er eit av mange små, men viktige steg i arbeidet med å redusere dei globale klimautsleppa. Som fleire har vore inne på, har Noreg hatt store inntekter av petroleumsressursane sine, og derfor ligg det òg eit moralsk ansvar på oss for å bidra til å få fram dei teknologiane som kan møte dei globale problema som følgjer i kjølvatnet av store CO₂-utslepp. Med det arbeidet vi legg ned knytt til fangst og lagring av CO₂, bidreg vi òg til den globale grøne dugnaden som verda er inne i, og arbeidet med etablering av eit teknologisenter på Mongstad er ei viktig brikke i eit sånt bilete.

Gunnar Kvassheim (V) [12:53:57] (komiteens leder): Jeg deler representanten Erling Sandes oppfatning at klimautfordringene gjør at vi har behov for en global dugnad. Vi har behov for en global dugnad hvor land bidrar – og bidrar på områder hvor de har gode forutsetninger for å levere noe som får betydning utover landets egne grenser.

Innenfor energi- og klimapolitikken ser jeg to hovedområder hvor Norge kan levere et slikt bidrag. Det ene er innenfor marin energiproduksjon, hvor vi har mulighet for å produsere ren energi til glede for flere enn dem som bor og virker i Norge. Det kan også danne grunnlag for spennende nærings- og industriutvikling. Det andre området hvor Norge kan og bør bidra til prosjekt som kan få betydning langt utover landets grenser, er knyttet til CO₂-fangst og deponering. Og det er knyttet til dette andre punktet at Mongstad-satsingen inngår, og at Mongstad-satsingen er viktig.

Venstre støtter fullt og helt opp om innstillingen. Vi samtykker i at Olje- og energidepartementet kan delta med inntil 80 pst. av investeringene og driftskostnadene knyttet til et teknologisenter for CO₂-håndtering på Mongstad. Det er åpenbart at testarbeidet er relevant i forhold til bygging av fullskala CO₂-renseanlegg, og en forutsetter at evalueringer fra teknologitester tas med i investeringsbeslutningen for fullskalaanlegg. Det betyr ikke at en skal avvente hele testperioden og legge opp til et løp som tar sitt utgangspunkt i en senere oppstart av fullskalaanlegg enn det en tidligere har lagt til grunn. Dette er Venstre meget tydelig på. Vi ønsker oppstart av fullskalarenseanlegg på Mongstad så fort som overhodet mulig.

Dette er et område hvor det ikke er plass for nye utsettelser – de har vi nemlig hatt svært mange av. Da Soria Moria-erklæringen ble presentert, sa SVs leder at nå var debatten om rensing av gasskraftverk over. Nå var det slik at rensing av gasskraftverk skulle skje fra dag én, og rensing av Kårstø-anlegget skulle skje før 2009. Nå vet vi at Kårstø-anlegget tidligst kan bli renset i 2012, kanskje enda senere. Så vet vi at Mongstad-anlegget ble tillatt startet opp uten rensing fra dag én, slik som man hadde lovet, og man vet at løftet om rensing i 2012 er brutt. Det er god grunn til å diskutere om det er mulig å få rensing i 2014. Jeg håper det, og Venstre vil gi sine bidrag til at det skal være mulig. Men StatoilHydro har bl.a. i innspill bidratt til at en kan si at det er mer sannsynlig at det drar ut.

Det som er skapt av usikkerhet når det gjelder tidsfrister og rensing av gasskraftverk, er ikke skapt av den innstillingen som foreligger til behandling i dag – den er skapt av Regjeringens nøling, av Regjeringens løftebrudd og av gjentatte tidsplaner som ikke er holdt. Det er bakgrunnen for at folket undrer seg over om vi står overfor nok en tidsplan, nok et løfte som skal brytes. Det er frekt når en fra Regjeringens side forsøker å legge ansvaret for manglende framdrift over på f.eks. Kristelig Folkeparti og Venstre. Det framgår også av innstillingen at vi er sterkt kritiske til løftebruddene, sterkt kritiske til gjentatte utsettelser, og å utlegge det som om vi nå åpner for en ny utsettelse, er meningsløst.

Så min oppfordring til Regjeringen er: Hold trykket for fullt på dette, og se nå om det er mulig å ha én frist i gasskraftpolitikken som kan overholdes.

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:58:23]: Jeg vil starte med å si at det er gledelig at Stortinget i dag gir bred støtte til Regjeringas framlegg om investering i teknologisenteret for CO₂-håndtering på Mongstad. Jeg mener det er en viktig dag og et viktig vedtak i forhold til både CO₂- og CCS-problematikken og i forhold til den store, overordnede klimapolitikken.

Staten vil med dette være klar til å fatte investeringsbeslutning sammen med StatoilHydro og andre industrielle samarbeidspartnere når det fullstendige investeringsgrunnlaget foreligger om kort tid.

Med teknologisenteret for CO₂-håndtering på Mongstad er ambisjonen å etablere en arena for målrettet utvikling, testing og kvalifisering av CO₂-fangstteknologi. Det er helt nødvendig å utvikle og teste slik teknologi for at den tekniske og økonomiske risikoen kan reduseres og teknologien slik sett kan spres.

Klimaendringene er vår tids største utfordring. Klimaproblemet er nær knyttet til verdens energisituasjon. Hovedmålene må være å sikre tilgang på sikker og rimelig energi og samtidig bidra til en rask overgang til et mer miljøvennlig energisystem globalt.

Jeg mener det er tre tiltak som kan bidra til å bekjempe den globale oppvarminga og samtidig levere energi til en verden med økende energietterspørsel: satsing på fornybare energikilder, energieffektivisering og fangst og sikker lagring av CO₂.

Det å lykkes i arbeidet med å realisere fangst og lagring av CO₂ i stor skala er en stor utfordring. Utvikling av ny teknologi er kostnadskrevende og tar tid. Det er teknisk og økonomisk risiko involvert knyttet til å utvikle teknologier fra forskningsstadiet til industriell skala. Det må vi ha respekt for.

En oppdatert 50/50-kostnadsestimering før investeringsbeslutning i prosjekter, inkludert utsikkerhetstillegg, tilsier samlede investeringskostnader på om lag 5,3 milliarder 2009-kroner inkludert merverdiavgift. Det er en økning på om lag 100 mill. kr i forhold til kostnadsestimatet som ble presentert i proposisjonen. Jeg vil holde Stortinget godt orientert om budsjettutviklinga i gjennomføringa av prosjektet videre. Staten skal dekke maksimalt 80 pst. av kostnadene. Arbeidet med å rekruttere ytterligere industrielle deltakere vil intensiveres i tida som kommer.

Gjennom teknologisenteret på Mongstad og de andre CO₂-håndteringsprosjektene er vi i gang med konkret arbeid. Vi følger opp CCS-delen av klimaarbeidet. Det gjør oss til et foregangsland for utvikling av CO₂-håndtering. Gassnova bidrar med helt sentral og solid oppfølging. Vi har også CLIMIT-programmet, som stimulerer til forskning og utvikling innenfor fangst og forskjellige former for lagring av CO₂.

Det er gjennom aktiv satsing på å utvikle konkrete prosjekter vi i tide kan finne fram til løsninger for bred anvendelse av CO₂-håndteringsteknologier. Arbeidet med CO₂-håndtering på Mongstad er således unikt i verdenssammenheng.

Testing av to ulike eksosgasstrømmer med to ulike fangstteknologier gjøres ingen andre steder i verden. Det gir en unik fleksibilitet og øker relevansen for prosjektet. Jeg er glad for å kunne meddele at vi nå har bekreftelse på at både aminteknologi ved Aker Clean Carbon og karbonatteknologien ved Alstom vil inngå i testinga ved teknologisenteret.

Det vil testes i en skala som ikke er gjort før, noe som utgjør et nødvendig steg mellom små pilotprosjekter og fullskala fangstanlegg for CO₂. Med teknologisenteret tar vi et viktig skritt mot å utvikle effektive teknologier for CO₂-fangst.

Det er en stor og vanskelig jobb som nå skal gjøres – det er ikke hyllevare vi diskuterer. Teknologisenteret er et stort og komplekst industrianlegg hvor investeringsgrunnlaget er omfattende. Planleggingsarbeidet har tydeliggjort utfordringer når det skal fanges CO₂ fra store prosessanlegg i drift. For å tilfredsstille krav til helse, miljø og sikkerhet planlegges det for infrastruktur som ivaretar ulike og definitivt da slike hensyn.

Teknologisenteret er et framtidsrettet prosjekt. Det vil kunne gi grunnlag for forskningsoppgaver til universiteter og andre forskningsmiljøer. Investeringa skal være noe vi kan ha glede av i mange år framover.

Innsatsen vil gi erfaringer som vil være viktig ved kommende prosjekter. Blant annet ligger det mye læring i planlegginga, prosjekteringa og bygginga av teknologisenteret. I tillegg vil driftserfaring kunne komme til nytte ved investeringsbeslutninga for fullskalaanlegget på Mongstad, bl.a. avhengig av utforminga av planen for fullskalaprosjektet.

I henhold til StatoilHydros utslippstillatelse skal det etableres fullskala CO₂-håndtering på Mongstad innen utløpet av 2014. Regjeringa forholder seg til gjeldende utslippstillatelse og gjennomføringsavtalen fra 2006.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:03:57]: I arbeidet med CO₂-rensing, -frakt og -lagring er bruk av CO₂ et viktig spørsmål, etter mitt skjønn. Statsråden vektla sikker lagring. Men sikker lagring kan jo like godt innbefatte at man lagrer i mineraler eller produkt som at man lagrer det under jorda.

Komiteen skriver at de ber Regjeringen vurdere hvorledes vi skal stimulere forskningsprosjekt hvor CO₂ brukes som en innsatsfaktor. Har statsråden gjort seg noen refleksjoner om hvilke prosjekttilnærminger som han vil forsøke å jobbe fram, og hvordan Stortinget blir involvert i dette arbeidet framover?

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:04:38]: Jeg mener representanten Solvik-Olsen har et godt poeng med hensyn til det å jobbe bredt når det gjelder anvendelse av CO₂ og å se på CO₂ som en mulighet, ikke bare et problem. Det har vært gjort store forsøk på det tidligere i forhold til trykkstøtte på sokkelen, hvor CO₂ skulle bli definert som et plussprosjekt. Det er så langt noe krevende.

Når det gjelder konkret oppfølging av det, har vi programmer som jobber med CO₂-problematikk i et bredt spekter. CLIMIT-programmet, som Stortinget er vell informert om, er jo det mest konkrete i så måte. Innenfor det programmet er det åpne muligheter for å jobbe med den type prosjekter som representanten tar opp. Jeg mener det er et område som vi med fordel kan ha økt fokus på framover. Jeg kan også bidra til at det temaet får en bredere omtale enn det som så langt har vært tilfellet, i framtidige dokumenter på dette området som Stortinget får oversendt.

Ivar Kristiansen (H) [13:05:52]: I høringsprosessen ble det klart uttrykt fra flere tunge norske miljøer at de følte at de ikke slapp til med å få lov å være på tilbudssiden for å få testet ut alternative teknologier til det som prøves ut i dag fra Alstom og Akers side. Sargas eksempelvis sier jo klart fra om at de allerede er i stand til å håndtere CO₂-fangst.

Er det fra statsrådens side ønskelig at alternative miljøer får lov og gis anledning til å teste ut sine muligheter, sine teknologier? Og i så fall: Hvis statsråden har et slikt ønske, hvordan kan han bidra til at andre og nye miljøer får lov å slippe til på dette området?

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:06:49]: Svaret på spørsmålet er ja. Skal vi lykkes med jobbinga på CO₂-området, kan vi ikke putte alle eggene i en kurv, vi er nødt til å ha et mangfold av forskningsmiljøer, bedrifter og institusjoner som jobber med disse spørsmålene. Sånn sett er det viktig å se på jobbinga innenfor CCS/CO₂ også som en jobbing utover det konkrete prosjektet på Mongstad. Jeg tror at teknologisenteret og utviklinga av det kommer til å føre til at det er mange flere selskaper i Norge enn Aker Clean Carbon som kommer til å få relevante oppgaver og sånn sett utvikle sin kompetanse.

I tillegg til det har vi, som jeg nevnte i mitt forrige svar, CLIMIT-programmet, som helt åpent inviterer næringslivet i Norge til prosesser knyttet til dette. Vi har også de nylig definerte prosjektene knyttet til senter for forskning innenfor bl.a. CCS, som for kort tid tilbake fikk mye penger som oppfølging av klimaforliket, som også er å regne med i forhold til dette området framover – så ja!

Gunnar Kvassheim (V) [13:08:04]: Det har vært vist til en artikkel i Bergens Tidende, som har skapt en viss uklarhet. Jeg mener selv at jeg formulerte meg slik i den artikkelen at det kom klart fram at Venstre ønsker fullt trykk på gjennomføringen av fullskalarensing så raskt som mulig. Vi har også forsøkt å formulere sterk kritikk til gjentatte utsettelser av gitte tidsfrister.

Jeg ønsker å ha statsrådens bekreftelse på at han har oppfattet Venstre slik at vi er en sterk tilhenger av å ha så stort trykk på full rensing at det kan skje senest i 2014.

Så har jeg lyst til å ha statsrådens vurdering av hva det var som gikk galt da han lovte rensing på Kårstø innen 2009 og på Mongstad innen 2012?

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:08:56]: Uten å legge noe mer i det enn det, må jeg si at etter den tiraden som komiteens leder kom med fra Stortingets talerstol for noen få minutter siden om hva han oppfatter å være manglende oppfølging på dette området fra Regjeringa, er det relativt frimodig nå å skulle be om en generell friskmelding av Venstres politikk på samme område!

Jeg skal være litt mer raus enn det jeg oppfattet representanten Kvassheim for å være for noen minutter siden, og si at jeg oppfatter Venstre som en medspiller i dette. Jeg oppfatter at Venstre ønsker å finne løsninger på det. Jeg oppfatter Venstres miljøengasjement som oppriktig og skikkelig også på dette området.

Slik sett vil vel mitt svar mer være en oppfordring tilbake om at de kanskje skal vise noe mer av den samme rausheten overfor det arbeidet som Regjeringa gjør, hvor jeg mener at vi ikke har noen andre ambisjoner enn å forsøke å finne de beste løsningene innenfor dette området, samtidig som jeg er ydmyk overfor at vi opererer med vanskelige saker. Vi kommer til å gjøre feil framover. Vi gjør ting som ingen andre har gjort før oss. Det kommer også til å merkes.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:10:15]: Jeg synes statsråden er i det konstruktive hjørnet i dag. Jeg har derfor lyst til bare å vise til en merknad i innstillingen der komiteen

«forutsetter at evalueringer fra teknologitester på TCM tas med i investeringsbeslutningen for et fullskala CO₂-renseanlegg på Mongstad».

I Dagens Næringsliv for noen uker siden var statssekretær Robin Koss ute og uttalte at det ikke var sikkert man ville rekke å bli ferdig med testsenteret før en gikk videre med fullskalaanlegg.

Hvordan vil statsråden forholde seg til komiteens merknad? Vil han sørge for at en forutsetter at evalueringen fra testanlegget tas med i investeringsbeslutningen for et fullskalarenseanlegg – med håp om at det går så fort som mulig selvsagt?

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:11:05]: Fra dags dato, når Stortinget nå ser ut til å fatte det vedtaket som det ligger an til, vil det være en kontinuerlig læringsprosess ved teknologisenteret på Mongstad. Vi skal være veldig forsiktige med å mene at i jobbinga med CO₂ og CCS framover er det noen «absolutter» med hensyn til datoer når det gjelder når læring har skjedd, og når kompetansenivåer er nådd. Vi kommer til å lære hver dag framover. Det vil være meningsløst hvis vi ikke bruker den læringa fra teknologisenteret ved bygging av fullskala renseanlegg på Mongstad.

Så er det samtidig slik at de konkrete utslippene på Mongstad er det viktig å få håndtert. Derfor har vi heller ikke tid til nå å avvente dette på en måte som gjør at vi hele tida skal se etter den mulige nye teknologien som hele tida kommer til å ligge der framme. Det kommer den til å gjøre. Vi kommer hele tida til å bryte nye barrierer. Derfor gjentar jeg det jeg sa i stad om at jeg har 2014 som tidspunktet for målet.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:12:23]: Statsråden holdt et godt og balansert innlegg. Han sa at det er en «stor og vanskelig jobb» som skal gjøres, dette er ikke «hyllevare», det er en stor risiko knyttet til teknologi og økonomi, og det «må vi ha respekt for». Dette er tre cirka-sitater med håndskrift fra dette innlegget.

Fra Kristelig Folkepartis side håper jeg vi lykkes. Vi vil jobbe for at vi skal lykkes. Vi skal være med og bevilge de nødvendige midler. Vi skal ta kampen som trengs for dette, ikke fordi det er viktig politisk først og fremst, men fordi dette er viktig for klimaet og de klimautfordringer vi står overfor.

Jeg kunne egentlig ha trukket denne replikken, men statsråden snakket så lavt på slutten av sitt svar til foregående replikant, så jeg spør: Vil vi lykkes i 2014?

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:13:17]: Jeg oppfatter meg selv som en relativt praktisk fyr, som er opptatt av hva vi skal få til, og som også ser gleden i konstruksjonene på Mongstad – å etablere det fysiske vi skal gjøre der borte, som også er en teknologisk utvikling. Jeg har vært der og sett på det som er gjort så langt. Det som kommer videre derfra, er enda mye mer spennende.

Jeg sa på talerstolen i stad, og jeg gjentok det i svaret til Solvik-Olsen, at jeg jobber etter én plan, og det er å lykkes både med teknologisenteret og med å nå målet 2014 når det gjelder fullskalaanlegget. Det er mitt mål.

Så synes jeg at vi alle gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi nå går inn i en diskusjon som dette: Hvis vi ikke klarer det i 2014, hvem sin skyld er det? Jeg kan si det på samme måten til representanten Holten Hjemdal som jeg sa til representanten Kvassheim: Jeg tror på Kristelig Folkepartis engasjement i denne saken. Jeg ber om å bli trodd på mitt engasjement i den samme.

Derfor har jeg ikke behov for nå å legge noen andre planer enn den planen vi har om 2014. Hvis så skulle skje (presidenten klubber) at vi ikke når det målet, skyldes det ikke mangel på politisk vilje, (presidenten klubber igjen) det vil skyldes praktiske problemer.

Presidenten: Presidenten vil minne om at når den røde lampen slutter å lyse, er taletiden over.

Replikkordskiftet er over.

Øyvind Halleraker (H) [13:15:02]: Jeg tror vi gjør lurt i å se CO₂ i perspektivet fra problem til ressurs. Klimaendringene er en av vår tids største politiske utfordringer. Det kan vi fort enes om. Norge som nasjon har forpliktet seg gjennom Kyoto-avtalen til å redusere sin del av den globale reduksjonen av klimagassene.

En kraftig satsing på forskning og utvikling av kostnadseffektiv teknologi for rensing av klimautslipp er påkrevd. Spørsmålet er om denne satsingen er ensidig og lite framtidsrettet. Statens etablering av teknologisenteret for CO₂-fangst på Mongstad skal jo i utgangspunket være en framtidsrettet satsing på utvikling av metoder til å fange CO₂ samt å ta disse metodene i bruk globalt gjennom eksport av teknologien. Dessverre er denne store satsingen først og fremst et forsøk på miljøtiltak og i liten grad en framtidsrettet industriutvikling med unntak av selve rense- og lagringsteknologien.

Regjeringens og statsministerens store behov for internasjonal popularitet tvinger dem nå til fullskala rensing av CO₂ fra raffineri til kraftproduksjon, som man håper vil være eksporttjeneste til de mange kullkraftverkene rundt om i verden. Men spørsmålet er jo om det er interesse for løsningen, og om den er konkurransedyktig.

Stortingsproposisjonen som vi behandler i dag, omhandler satsing på fangst og lagring ved kraftvarmeverket og raffineriet på Mongstad, som har fått fellesbetegnelsen «månelandingen». Mye tyder på at kostnadsrammene blir svært høye, og at løsningene har en rekke usikre sider ved seg, som f.eks. lagringen på havbunnen. Stortingsproposisjonen sier ingenting om bruk av CO₂ verken nasjonalt eller internasjonalt.

Skal statens satsing på CO₂-rensing ha en bærekraftig funksjon, må man også få til utnyttelse og bruk av CO₂. En rekke forskningsmiljøer er allerede godt i gang med prosjekt basert på anvendelse av CO₂ i industriell sammenheng. Dessverre har Regjeringen så langt utelukkende hatt fokus på rensing og lagring, noe som også gjenspeiles i satsingen i forskningsmiljøene.

Høyre ønsker en mer bærekraftig satsing på bruk og fangst av CO₂ i verdiskapende næringer. Vi vil derfor at teknologisenteret for CO₂ må omfatte mer enn fangst av CO₂. Senteret må også få i oppgave å forske på bruk av CO₂ i industriell eller annen verdiskapende sammenheng. Vi mener derfor det bør komme en ny stortingsmelding som omhandler framtidig anvendelse av CO₂. Teknologisenteret på Mongstad må få en funksjonsrolle knyttet opp til de ulike forskningsmiljøene på dette området, fra CO₂-fangst til deponering og utnyttelse av CO₂ i en ny verdiskaping. Samspillet mellom de industrielle aktørene ved energiproduksjonen på Mongstad og forskningsmiljøene vil dermed føre til at teknologisenteret får en mer helhetlig håndtering av de utfordringer og muligheter som er knyttet til CO₂-håndteringen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:19:09]: Som sakens ordfører synes jeg det nå er tid for en liten oppsummering.

Jeg synes det har vært en god og konstruktiv debatt, der signalene fra de ulike partiene, og ikke minst fra statsråden, har vært bra. Jeg synes statsråden har rett i at vi skal være forsiktig med å fordele skyld i forkant i tilfelle ting ikke går som planlagt, og at dette, med tanke på den viljen som alle partier står bak, ikke kan skyldes politisk sommel, eller manglende ønske, men at man skal ha respekt for den teknologiske kompleksiteten som man her har med å gjøre.

Så tror jeg også det er viktig og riktig, som statsråden sier, at det her ikke er noen absolutter i forhold til tid og alt dette, men at man gjerne må ha ambisiøse målsettinger som man strekker seg etter. Dette prosjektet har et langsiktig perspektiv, selv om man prøver å komme i gang så raskt som mulig, og det må være et globalt utsyn i det man prøver å gjøre. Derfor er jeg glad for at forsknings- og utviklingsprosessen vektlegges, og at man da samtidig understreker god framdrift. Men jeg synes det blir litt smålig når Sosialistisk Venstreparti forsøker å skape en debatt om hvem som er mest ambisiøse, og skylder på Venstre og Kristelig Folkeparti for ikke å ville stå bak målsettingen om 2014, når vi vet at slike målsettinger – på Kårstø i 2009, Mongstad i 2012, ja, sågar krav om rensing fra dag én – har vært brutt mange ganger før. Det er viktigere da, synes jeg, at det store flertallet her stiller seg bak at det er prosessen og premissene som er gitt her, som er positive, som er gode og klare, og som gjør at aktørene som står bak og skal jobbe i prosjektet, vet hva de har å forholde seg til.

Så er det også veldig bra å se at det er en bred stemme her for å stimulere til ytterligere forskning også fra andre aktører, at man skal prøve å legge til rette i større grad for at selskap som IFE, Sargas og andre skal kunne teste ut sin teknologi både på kort og ikke minst i hvert fall på lang sikt, men at dette må være praktisk mulig. For man kan ikke bare trylle Mongstad og TCM-prosjektet til å bli av dobbelt størrelse med tilrettelegging for alt mulig.

Jeg ser fram til å få Regjeringens innspill til bruk av CO₂ i et mangfold. Jeg tror det er helt riktig, som representanten Halleraker sier, at dette burde vi nok ha fått en egen stortingsmelding om. Man har sett at f.eks. på Kårstø har man gått i én retning og så ombestemt seg underveis ved å inkludere andre premisser for hvem som skulle være prekvalifisert, med de kostnadene som det vil medføre. Jeg tror det hadde vært mye bedre at man tidlig i neste stortingsperiode fikk en bred debatt gjennom en stortingsmelding om premissen både for nye CO₂-renseprosjekt og for forskning og utvikling og bruk av CO_2. Hvis denne regjeringen kunne ha begynt arbeidet med en slik stortingsmelding, selv om den ikke blir framlagt før i neste periode, ville det være nyttig, tror jeg, for å opprettholde en framdrift på dette.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.