Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [18:03:17]: Regjeringen har satt seg et ambisiøst mål om å halvere nedbyggingen av matjord – og det er bra. Jeg har lyst til å starte med å si at sittende landbruksminister Lars Peder Brekk og hans forgjenger Terje Riis-Johansen begge har vist stort engasjement på dette området. Under deres regjeringstid har det blitt produsert en hel del rapporter og anbefalinger som gjør at vi i dag har en større oversikt over situasjonen. Vi vet også mer om hva som trengs å gjøres for å styrke jordvernet, og hvordan vi kan gjøre det.

Status pr. i dag er dessverre at utviklingen går i feil retning. Til tross for Regjeringens mål om å halvere nedbyggingen av jordbruksjord innen 2010, har altså nedbyggingen økt med nærmere 17 pst. de to siste årene, dette ifølge Statistisk sentralbyrå.

I 2008 gav norske kommuner klarsignal til å omdisponere over 16 500 mål dyrket eller dyrkbar jord til andre formål. Den omdisponerte matjorda ble først og fremst brukt til boligfelt og industri. Arealet som ble nedbygd, tilsvarer mer enn 2 200 fullskala fotballbaner, noe som tilsvarer om lag 100 vanlige gårdsbruk.

Tallene for 2008 overgår tallene for 2007, til tross for at SSB mangler data fra til sammen 46 kommuner. Dette vitner om en utvikling som er ute av kontroll.

18. mars hadde avisa Nationen en artikkel om jordvern, hvor det ble vist til denne negative utviklingen. Artikkelen inneholdt bl.a. et intervju med Andres Øye i Lærdal i Sogn, som er en av bøndene som har fått merke økt utbyggingspress i kommunene. Øye driver med melk, sau og moreller, men lokalpolitikerne har nå nylig bestemt seg for å ta fra han rundt 10 mål dyrket jord for å omregulere det til boligfelt. Andres Øyes kommentar til vedtaket i Nationen var som følger:

«Det er tragisk at dei vil ta av det vesle vi har av dyrka jord, og berre vel minste motstands veg. Eg har ikkje bruk for pengar, det er den dyrka jorda eg vil ha.»

Øye uttalte videre til Nationen at han regner med at han må gi seg som melkebonde dersom dette jordstykket blir tatt fra han.

I Norge utgjør jordbruksarealene kun 3 pst. av det totale landarealet. Gjennomsnittlig jordbruksareal som andel av landarealet i verden for øvrig er rundt 10 pst. Norge har 2,2 dekar landbruksjord pr. innbygger, mot 2,7 dekar pr. verdensborger. Klimatiske forhold gjør også at kun en tredjedel av Norges jordareal egner seg til matkornproduksjon. Likevel har det altså over lang tid foregått en høy omdisponering av slike arealer i Norge.

I perioden 1949–2005 ble de tilgjengelige jordbruksressursene i Norge redusert med mer enn 1 million dekar som følge av irreversibel omdisponering. Disse arealene er det ikke mulig å omgjøre til jordbruksjord igjen. Flyttestrømmen og befolkningsveksten rundt byer og tettsteder i Norge tilsier at det er de mest verdifulle matproduksjonsarealene som vil bli utsatt for det største utbyggingspresset også i framtiden.

Jordvern er viktig av mange grunner. For Kristelig Folkeparti er jordvern viktig også fordi dette bygger på en av våre kjerneverdier – forvalteransvaret. Forvalteransvaret forplikter oss politikere som har ansvar i dag, til å sørge for at våre etterkommere også skal ha mulighet til å produsere egen mat på egen jord.

Nedbygging av matjord er i de fleste tilfeller irreversibelt. Når huset, kjøpesenteret eller motorveien først står der, får man ikke jordet eller åkeren tilbake, så mye man enn måtte ønske det. De er tapt for alltid. Spørsmålet vi må stille oss, er: Hvordan skal vi greie å skape et større engasjement om jordvernet i den politiske debatten? Kanskje er avstanden blitt for stor mellom mennesket og åkeren eller kua i det moderne samfunnet?

Klimaendringene vil i årene som kommer, radikalt endre også forutsetningene for matproduksjon over hele verden. Mange mener å erfare at endringene allerede har begynt å gjøre seg gjeldende. Ekstreme værforhold med tørke, flom og oversvømmelser som resultat vil ødelegge avlinger og føre til reduserte forsyninger av matvarer på verdensmarkedet. Dette vil igjen føre til økende matpriser. Fattige mennesker i den tredje verden vil lide mest under slike forhold.

Paradoksalt nok kan klimaendringene komme til å bety bedre betingelser for matvareproduksjon i Norge. Områder som tidligere ikke var egnet til matproduksjon, på grunn av lav middeltemperatur og kort vekstsesong, vil på grunn av klimaendringene kunne bli mer produktive.

Klimaendringene har allerede bidratt til at biodrivstoff legger større beslag på jordbruksarealer verden over enn tidligere. En annen konsekvens av klimaendringene er at kortreist mat er blitt mer populært. Matsikkerhet i tillegg til økt oppmerksomhet rundt kortreist trygg og god mat er i ferd med å bli en stadig viktigere del av vår livskvalitet. Det er klimavennlig å spise mat som ikke er transportert rundt halve kloden før den ender i vår egen mage.

Rask økonomisk vekst i folkerike land som Kina og India vil føre til større etterspørsel etter mat på verdensmarkedet. Dette igjen fører til økt behov for arealer til jordbruk.

Sist, men ikke minst, er jordvern viktig for å sikre levende bygder og velpleide kulturlandskap over hele landet. Det er en viktig del av norsk identitet, og det er viktig for Norge som reisemål. Lokal matproduksjon basert på norske genressurser reduserer også faren for spredning av sykdom og fremmede arter, og det styrker vår beredskap mot dette.

La det ikke herske noen tvil: Jordvern er viktig. Utfordringen er å få flere mennesker og politikere til å forstå dette og til å ta konsekvensene av det i de mange vedtak som gjøres ute i norske kommuner – for å sitere Nationens lederartikkel 19. mars i år:

«Det er et godt prinsipp at lokalbefolkningen får bestemme over saker som angår nærmiljøet. Men både lokalbefolkning og kommunepolitikere ønsker næringsliv, befolkningsvekst og boliger. Mot så mektige krefter kjemper en enkelt bonde en håpløs kamp.»

Hva er så løsningen? Hvilke virkemidler bør iverksettes for å styrke jordvernet i Norge, slik at Regjeringens mål om å halvere nedbyggingen kan realiseres?

I januar 2008 fikk Regjeringen overlevert en rapport som statsråd Terje Riis-Johansen hadde tatt initiativ til. Han ønsket flere virkemidler. Han fikk overlevert en rapport med forslag om et informasjonsprogram, forslag om å styrke plan- og bygningsloven, forslag om å utarbeide nye rikspolitiske retningslinjer og forslag om å styrke jordvernloven. Det ble også foreslått en utarbeidelse av en hjemmel for vern av jordressurser med formål å sikre fortsatt produksjon på arealer med høyt produksjonspotensial.

I etterkant av denne rapporten har jeg fått med meg at Regjeringen har arbeidet med nye rikspolitiske retningslinjer. Kommunene er også pålagt rapporteringsplikt i fradelings- og jordfordelingssaker. Jeg har også registrert at statsråden har fått overlevert et forslag til innføring av en vernehjemmel i jordloven.

Løftet om å halvere nedbyggingen av matjord innen 2010 må vi antakelig avskrive. Behovet for styrking av jordvernet går imidlertid ikke ut på dato i 2010, men det kreves åpenbart sterkere lut. Mitt spørsmål blir da: Hva vil statsråden gjøre for å følge opp sine og Regjeringens lovnader på dette området?

Statsråd Lars Peder Brekk [18:12:31]: Først vil jeg takke for interpellasjonen. Jeg er glad for at det blir fokusert på så viktige tema som jordvern og matsikkerhet også fra Stortingets talerstol.

Etter min mening er det å sikre nok mat til en raskt økende befolkning i en stadig varmere verden den viktigste problemstillingen verdens befolkning står overfor. Det er derfor av helt avgjørende betydning at denne problemstillingen også blir tatt opp i denne salen. Og det er derfor Regjeringen og jeg har vært så opptatt av disse spørsmålene. Det å vinne flest mulig hjerter for jordvernet ser jeg nemlig på som en av mine viktigste oppgaver som landbruks- og matminister. Derfor er også denne interpellasjonsdebatten viktig.

Jordvern handler ikke bare om matsikkerheten for oss i Norge i dag. I en verden med nesten 1 milliard mennesker som sulter, handler det også om matsikkerheten for hele verdens befolkning. Og med prognoser om at den globale matproduksjonen må fordobles innen 2050, for å mette en befolkning på hele 9 milliarder mennesker, handler det ikke minst om matsikkerheten for våre etterkommere.

Vi har rett og slett svært lite dyrket mark i Norge sammenlignet med de fleste andre land. Bare 3 pst. av arealet er dyrket mark, og kun 1,3 pst. er egnet til matkornproduksjon. Dette utgjør bare 2,2 dekar pr. innbygger, mot 2,7 dekar pr. verdensborger. Nedbyggingen av matjord er dessuten et irreversibelt inngrep i en ressurs som naturen har brukt tusenvis av år på å bygge opp centimeter for centimeter. For blir slik jord nedbygd, kan den ikke tas i bruk igjen til matproduksjon.

Interpellasjonen bygger på et foreløpig og et litt for stort tall for den reelle omdisponeringen av dyrket og dyrkbar mark i 2008. Et riktigere tall for dette er ca. 14 800 dekar, ikke 16 500 dekar, som interpellanten oppgir. 14 800 dekar blir nemlig tallet når en trekker fra arealene som er omdisponert til skogplanting, og arealene som er regulert til landbruk.

Hvis en legger dette tallet til grunn, er det faktisk en liten nedgang i omdisponeringen det siste året. Sammenligner vi med gjennomsnittstallet for årene 2002–2004, er det imidlertid en nedgang på hele 6 800 dekar, dvs. ca. 31 pst. Ut fra disse tallene ser det derfor heldigvis ikke så mørkt ut som det de tallene til representanten Holten Hjemdal viser.

Hvis vi skiller ut den dyrkbare marka og bare ser på den dyrka marka, ser det enda lysere ut. Da er nedgangen i omdisponering på hele 6 000 dekar og 45 pst. sammenlignet med årene 2002–2004. Sammenlignet med hele tiårsperioden 1993–2004 er nedgangen litt mindre, og på ca. 38 pst.

Jeg ønsker ikke her å gå inn i en teknisk diskusjon om hva som er de mest korrekte tallene, men det har faktisk vært en betydelig nedgang i omdisponeringen siden vår regjering overtok, og vi har gjort en betydelig innsats for å få til dette.

La meg imidlertid få understreke at jeg er den første til å innrømme at nivået på omdisponeringen av den beste dyrkede jorda fortsatt er altfor høyt, og at det fortsatt er viktig å gjøre hva man kan for å redusere den så mye som mulig.

Regjeringen arbeider ut fra en målsetting om å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene innen 2010. Denne målsettingen ble faktisk første gang formulert under Bondevik II-regjeringen ved behandlingen av budsjettproposisjonen for 2004. Senere er den gjentatt i budsjettproposisjonene fram til nå, og ikke minst i St.meld. nr. 26 for 2006–2007, Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand. Det skulle således være bred oppslutning om målsettingen.

Denne regjeringen har tydelig signalisert et sterkere jordvern. Senest i denne uken vedtok Miljøverndepartementet å ta til følge to innsigelser i tråd med mitt departements anbefaling. Det gjelder en sak i Lillehammer og en sak i Skaun kommune. Det betyr at Miljøverndepartementet hittil har fulgt mitt departements anbefaling i 20 av 21 jordvernsaker i denne regjeringsperioden. Jeg mener således at denne regjeringen har tatt et viktig og ganske langt skritt i riktig retning. Og jeg mener at vi faktisk kan ha mulighet for å nå Regjeringens målsetting i 2010.

Det betydde mye at daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy sammen med daværende landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen sendte det såkalte jordvernbrevet til kommunene i 2006. Dette brevet mener jeg har vært svært viktig for å få fram jordvernets betydning, Regjeringens halveringsmålsetting og ikke minst kommunenes viktige rolle i arbeidet. For det må understrekes at kommunene er tildelt et stort ansvar i arbeidet med jordvern, både ved å avgjøre enkeltsøknader og ikke minst ved å planlegge etter plan- og bygningsloven. Jeg mener at det er slik det fortsatt skal være, først og fremst fordi kommunene er nærmest til å vurdere disse sakene i egen kommune. Det forutsetter imidlertid at kommunene er seg sitt ansvar bevisst ved å følge de statlige føringene om et strengt jordvern. Som tidligere ordfører vet jeg hvor vanskelig dette er, og hvor stort press det er for å bygge ut områder for å skape nye arbeidsplasser.

Kommunene må ta dette ansvaret på alvor og ta større jordvernhensyn, enten alene eller gjennom interkommunalt samarbeid. Som nok et tiltak for å få redusert omdisponeringstakten fikk Statens landbruksforvaltning rett til å fremme innsigelse mot kommunale arealplaner i 2006. Resultatet er at Statens landbruksforvaltning har stoppet omdisponeringen av litt over 4 000 dekar dyrket jord. Det er antakelig et areal som grovt regnet kan gi mat til 5 000 nordmenns årlige forbruk. Disse tallene skulle også vise at dette tiltaket har virket.

Men jeg kan ikke og vil ikke bare rette ansvaret mot kommunene. Staten har selvsagt også selv et stort ansvar, ikke minst innenfor samferdselssektoren. Jeg er derfor glad for at Regjeringen nå har styrket fokuset på dette i ny Nasjonal transportplan. For første gang blir det der presisert at det skal tas hensyn til jordvernet i alle faser av planleggingen av utbyggingene.

Å innføre en vernehjemmel i jordloven er et annet svært viktig tiltak som jeg arbeider med. Dette tiltaket skal føre til at samfunnet på varig basis kan verne jordbruksarealer mot omdisponering. Jeg mener det er et paradoks at vi verner strandsonen for å sikre allmennhetens adgang, at vi lager egne markalover for å sikre friluftsliv, og at vi verner skog for å sikre biologisk mangfold, men ikke har den samme muligheten til å verne områder for å sikre arealer for matproduksjon, som kanskje er det aller viktigste formålet.

Det siste tiltaket mot omdisponering som jeg har tenkt å nevne i dette innlegget, ble nylig lagt fram for Stortinget i Ot.prp. nr. 44 for 2008–2009. Dette tiltaket består i å innføre en lovhjemmel som gjør at fylkesmannen fortløpende kan pålegge enkeltkommuner å oversende sine vedtak om omdisponering etter jordloven. Hensikten med en slik hjemmel er at fylkesmannen lettere kan følge med på og påklage enkeltvedtak i utvalgte kommuner.

Til slutt vil jeg si litt om betydningen av et sterkt jordvern for å løse klimaproblemene. Matkrisen og klimakrisen henger nemlig tett sammen, som også representanten Holten Hjemdal understreket. Matsikkerhet er etter min mening en absolutt forutsetning for å lykkes med klimapolitikken, for vi løser ikke klimaproblemet uten at folk er mette.

Vi legger for øvrig snart fram en klimamelding for landbrukssektoren. Gjennom arbeidet med den har vi også blitt oss mer bevisst jordvernets store betydning for å kunne produsere mat med minst mulig klimautslipp.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [18:20:55]: Jeg takker statsråden for en god redegjørelse. Fra undertegnede er det ikke noe ønske om å gå inn i en talldiskusjon. Vi har forholdt oss til SSBs tall, og vi kan sikkert bli enige om at de tallene som statsråden viser til, er like riktige.

Jeg er glad for at statsråden har en visjon om at han vil vinne flest mulig hjerter for matjord. Jeg tror det er en god visjon å arbeide etter. Statsråden sier at Regjeringen har tatt mange viktige og lange steg, men i sitt innlegg sier han også at vi har altfor høy omdisponering av den beste matjorda. Og det er jo her utfordringen er. Vi ser at vi i fylke etter fylke og i mange kommuner med den beste matjorda har et press for å omdisponere denne til andre bruksformål.

Statsråden legger vekt på at kommunene har et viktig ansvar, og at man må ha et strengt jordvern. Min utfordring til statsråden blir: Hvordan kan vi hjelpe hverandre – kommunene, vi som nasjonalforsamling og også fagmyndighetene – med å vinne flere hjerter for jordvernsaken, slik at vi kan klare å fø flere mennesker innenfor et mindre areal i 2050? For som gode forvaltere har vi et ansvar i dag for å legge til rette slik at vi kan fø flere mennesker i Norge og i verden generelt i 2050.

Statsråd Lars Peder Brekk [18:23:04]: I likhet med representanten Holten Hjemdal tror jeg det er viktig at vi legger bort talldiskusjonen. Den er unødvendig, og vi kan være helt enige om at ambisjonen er å vinne flere hjerter for jordvern, og at omdisponeringstakten er altfor høy. Men det er viktig å ta med seg at det har nyttet å sette fokus på saken, det har nyttet å jobbe med saken, og det har ikke minst vært nyttig å iverksette tiltak som styrer området mer og bedre.

Jeg er opptatt av å jobbe videre i samme retning. Jeg er opptatt av å samarbeide med kommunene. Jeg er opptatt av at kommunene skal bli flinkere til å planlegge sine arealer. Ikke minst er jeg opptatt av at kommunene gjennom interkommunalt samarbeid må se muligheter til å realisere næringsarealer. Vi har hatt tunge diskusjoner om jordvern i Trondheimsområdet, og et av resultatene av de prosessene er at kommunene rundt Trondheim, og sammen med Trondheim, skal lete etter felles arealer for næringsutvikling som skal ivareta behovet for å redusere omdisponeringen av jord.

Utfordringene på dette området tror jeg først og fremst ligger rundt de større befolkningskonsentrasjonene, som byer, tettsteder, på Østlandet, på Vestlandet og i Midt-Norge. Det er også her vi på mange vis har den beste matjorda. Et paradoks er at her er det største presset, her har vi den beste matjorda, og her er kanskje de største konfliktene i framtiden. Særlig i disse områdene – i Østfold, i Vestfold, på Østlandet, i Trøndelag – må de som har ansvaret i kommunene, kommunepolitikerne, jobbe mer bevisst sammen med fagfolkene for å sikre jordvernet. For det er ingen tvil om at fagfolkene som jobber innenfor denne sektoren, anbefaler en betydelig mer restriktiv praksis enn det kommunepolitikerne i mange tilfeller går inn for. Derfor har vi innført de hjemler vi har for innsigelser og omgjøring av vedtak. Derfor er vi nødt til å ha det. Men det beste vil være hvis vi greier å oppnå denne politikken gjennom samarbeid, gjennom felles arbeid, gjennom større bevissthet.

I dagens situasjon blir det stadig større fokus på behovet for å øke matproduksjonen. I Norge blir vi altså en million flere mennesker i løpet av 20 år. På verdensbasis øker vi med tre milliarder mennesker i løpet av 40 år. Det er klart at vi har ikke råd til å ødelegge noen av de begrensede ressursene vi har i dag.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:26:10]: Jeg synes det er bra å ha et engasjement for jordvern, og vi skal ha respekt for den dyrkede marka som vi har her i landet. Det er tross alt en begrenset ressurs. Men det er også riktig som statsråden her sier, at dette først og fremst er en utfordring i pressområder. Representanten, og interpellanten, Holten Hjemdal kommer fra et slikt område selv – Østfold – og undertegnede gjør også det. Jeg ser disse utfordringene og konfliktene helt tydelig. Men de som argumenterer for et sterkt jordvern, har en brist i sin argumentasjon i forhold til hva slags samfunnsutvikling de ønsker.

Jeg er enig i at når vi tar dyrket mark i bruk til annet formål, må vi kunne kreve en høy utnyttelse. Men jordvernpolitikken kan jo ikke stanse annen type samfunnsutvikling, som vi alle, også i denne salen, ser på som helt nødvendig. Det har jo bl.a. å gjøre med tettstedsutvikling, som man ønsker å ha også i pressområder, hvor det er avgjørende å kunne få bygd opp de tettstedene man har. Det handler det om bl.a. i det området i Akershus hvor jeg kommer fra, hvor alle de tradisjonelle tettstedene ligger midt inne i dyrket mark. Der ligger også jernbanestasjonene og de andre kollektivknutepunktene. Så hvis man ønsker å bygge opp og styrke kollektivknutepunktene og komme vekk fra bilavhengigheten, må man være villig til å ofre noe dyrket mark.

Senterpartiet er talsmann for mer penger til vei, selv om man ikke får gjennomslag for det i Regjeringen. Altså: Hvis man ønsker firefelts motorvei, må man akseptere at man bygger ned en del dyrket mark, ellers får man være ærlig og si at vi får greie oss med den veistandarden vi har. Det samme gjelder også utbygging av jernbane, bl.a. i Østfold. Det har også med næringsutvikling å gjøre.

Jeg har hørt argumenter som at nei, vi kan ikke ta arbeidet fra den bonden som driver på det jordstykket, eller på den gården. Men det er klart at mange kommuner synes det er attraktivt å få etablert en bedrift med 500 arbeidsplasser, og da gi slipp på den ene arbeidsplassen som kanskje ikke er så viktig.

Så her er det mange spørsmål som jeg synes at jordvernerne – hvis jeg skal kunne bruke et slikt uttrykk – ikke svarer tydelig på. Hva slags samfunnsutvikling ønsker man? Ønsker man å innta et Lundteigen-standpunkt, nemlig å reversere samfunnsutviklingen betydelig, er det ærlig – men jeg hører ikke statsråd Brekk eller Holten Hjemdal si noe om det.

Så har vi en markalov. Man ønsker å stramme inn bruken av Marka, noe som nå gjør det helt umulig, bl.a. for folk i Oslo, å bygge i Marka. Også når det gjelder kommunene i Akershus rundt Oslo, kan vi nå ikke få bygge i Marka. Markaloven er den største trusselen mot jordvern på det sentrale Østlandet som er kommet i nyere tid. For å si det med arbeiderpartiordføreren i Rælingen, som ligger utenfor Lillestrøm: Det eneste alternativet vi har nå, er at vi bygger ned dyrket mark og tilbyr husbåter til folk på Øyeren. Det var da markaloven kom.

Her er man ikke tydelig i det hele tatt på hva man ønsker. Det etterlyser jeg. Så er spørsmålet: Kan vi bidra til å sikre antallet dekar dyrket mark ved nydyrking, f.eks.? Det er et spørsmål som jeg gjerne vil utfordre statsråden på. Ønsker han å bidra til å støtte nydyrking?

Torbjørn Hansen (H) [18:31:36]: Jeg vil gi interpellanten Holten Hjemdal honnør for å ta opp et viktig tema i jordbrukspolitikken. Jordvern har i liten grad vært oppe til diskusjon i Stortinget i denne perioden. Interpellasjonsteksten sier vel sitt om hvorfor dette ikke er et drømmetema for de rød-grønne partiene. Løftet om en halvering av nedbyggingen er ambisiøst dersom man skal få det til uten dramatiske konsekvenser for mange kommuner og lokalsamfunn.

Jeg deler interpellantens beskrivelse av de globale utfordringene knyttet til befolkningsvekst og matbehov. Dette er et viktig tema i et generasjonsperspektiv. Det er likevel vesentlig at vi bringer denne debatten inn på et litt mer konkret og realistisk plan i vår egen nasjonale virkelighet.

Når det gjelder norsk matproduksjon, er det et faktum at norske bønder, til tross for høyt omstillingstempo og en sterk nedgang i antall bruk, leverer en ganske stabil andel av det norske matvarekonsumet.

Høyre er opptatt av at Norge skal ha en betydelig matvareproduksjon. Men det er i hovedsak innretningen av rammebetingelser, tollbarrierer og effektivitet som avgjør mengden av norsk matvareproduksjon.

Omdisponeringstakten når det gjelder norsk landbruksjord, kan presenteres på ulike måter. Omdisponeringen er høy målt i antall mål – hvis man regner det om til f.eks. antall fotballbaner, som interpellanten har gjort. Om lag 3 pst. av arealet i Norge er dyrket mark. Dette blir av noen deltakere i debatten, bl.a. landbruks- og matministeren, framstilt som lite. Men den delen av retorikken synes jeg blir litt for enkel. Norge er et relativt stort land målt i areal, men med få innbyggere, Dyrket areal er ikke uvesentlig sett opp mot antallet innbyggere: 2,2 mål mot 2,7 mål på verdensplan, som statsråden var inne på.

Mengden dyrket areal er relativt stabil i Norge hvis man ser helhetlig på det. 10, 3 millioner mål jordbruksareal i drift i alt – det var status i 2006. Dette er en nedgang på 0,36 pst. målt mot 1999, hvis vi leser tabellen til Statistisk sentralbyrå. Det er ikke akkurat en rasering. Ser vi på fulldyrket areal, er nedgangen fra 1999 til 2006 på 2,7 pst. Den er litt større, men det er likevel ikke en dramatisk nedbygging, slik jeg ser det.

Jordvernpolitikk har en del sider mot lokaldemokrati, folkestyre, utvikling i distriktene og privat eiendomsrett, som Høyre tar på alvor.

Omdisponeringen skjer gjennom lokale vedtak i kommune og fylke. Formålet er som regel boligbygging, utvikling av næringsarealer eller veibygging. Derfor er det ofte slik, dersom vi skal gå litt dypere til verks i denne debatten, at omdisponeringen skjer i forbindelse med tiltak som gir økt grunnlag for bosetting og aktivitet i Distrikts-Norge.

Høyre mener derfor at vi må ha en mer balansert tilnærming til dette. Det er ikke akseptabelt med en jordvernpolitikk som bidrar til økt sentralisering av bosetting og næringsvirksomhet. Satt på spissen vil en for sterk statlig styring i jordvernpolitikken gå på tvers av distriktspolitiske mål, som jeg tror også de som er engasjert i jordverndebatten, deler med Høyre.

Et eksempel fikk vi se på tv for noen uker tilbake. Det gjaldt omdisponering av et jordbruksareal i senterpartileder Liv Signe Navarsetes hjemkommune. Her ble omdisponeringen støttet av Senterpartiet til tross for at det medførte nedbygging av førsteklasses matjord. Omdisponering skjer ofte med Senterpartiets lokale velsignelse, fordi det styrker utviklingen i kommunen.

Et annet eksempel er omtalt i Nationen 12. mai. Det gjelder Skaun kommune, hvor Miljøverndepartementet har fulgt opp innsigelse i fem utbyggingsarealer – tre boligfelt og to næringsområder. Ordfører Jon P. Husby fra Senterpartiet kommenterer et av vedtakene slik:

«Eg synst grunngjevinga til departementet er heilt håplaus».

Jeg synes ikke det er akseptabelt dersom jordvernhensyn totalt overkjører landets kommune- og fylkespolitikere. Her taler Senterpartiet med to tunger i sin hyllest til folkestyret. Jeg synes det er et paradoks at Senterpartiet på område etter område overlater til fylkesmannen og staten å styre den lokale arealforvaltningen.

Jeg registrerer også med en viss undring hvordan Landbruks- og matdepartementet aktivt markedsfører saker hvor Statens landsbruksforvaltning har overkjørt folkestyret i saker om omdisponering til veibygging, boligbygging og næringsvirksomhet. Jeg vil i den sammenheng vise til at Høyre har foreslått i denne sal å oppheve Statens landbruksforvaltnings mulighet til å overprøve vedtak fattet i fylkeslandbruksstyret.

Høyre mener likevel at jordvern er viktig. Vi bør se nærmere på støtteordninger som kan stimulere til opparbeiding av nye arealer. Jeg er spent på statsrådens reaksjon på det. Vi må også se på hvordan vi bruker arealene. I den sammenheng er det et paradoks at økologisk matproduksjon faktisk er mer arealkrevende enn ordinær matvareproduksjon. I et globalt perspektiv er det faktisk et stort paradoks.

Leif Helge Kongshaug (V) [18:37:04]: Denne interpellasjonen tar opp en viktig sak som også har et overordnet perspektiv og et langsiktig perspektiv med hensyn til jordareal og matproduksjon.

Så har vi det klassiske dilemmaet, det blir konflikt mellom utbyggingsformål og tilrettelegging av infrastruktur både i nærheten av større byer og i distriktene. Men hvis vi hever oss litt og ser på det overordnede perspektivet, er Norge et lite land, globalt sett. Vi har små arealer, og vi er så rike at vi antagelig kunne kjøpt all maten vår fra fattige land som egentlig trenger maten sin selv. Da er vi inne på et tema som solidaritet, og spørsmålet er – når vi er så rike som vi er i dette landet – om det er riktig at vi faktisk ikke har råd til å produsere vår egen mat på grunn av kostnadene. Men som flere har vært inne på, er det en økende befolkning i verden som vil ta større del i økt levestandard, og da må verdens matproduksjon fordobles fram til 2050 – og matbehovet vil øke gradvis.

Det er to områder som kjennetegner utviklingen av alle velferdssamfunn, og det er utviklingen på matområdet og på energiområdet. Når vi ser at store befolkningsgrupper nå vil ta del i denne velstandsutviklingen, vil dette bli to områder som blir etterspurt. Derfor er det viktig å ha et langsiktig perspektiv med hensyn til jordareal og grunnlaget for produksjon av mat.

Så har vi også problematikken rundt klima – biodrivstoff. Det har blitt sagt at hvis USA skulle hatt 10 pst. innblanding av biodrivstoff produsert på dyrket mark, ville en tredjedel av USAs areal forsvinne til det. Det er jo et dilemma i den sammenhengen.

Så det er åpenbart at det her er utfordringer på mange områder, men vi må ha det overordnede perspektivet, at matjord må man i stor grad ta vare på nettopp for å tenke langsiktig, til nye generasjoner som vil ha behov for matjorda.

Så har vi problematikken med urbaniseringen. Rundt tettsteder har vi ofte den beste matjorda. Da får vi et press med tanke på hvordan vi samferdselsmessig skal tilrettelegge for korte avstander inn til folks tjenester – jernbane har vært nevnt her, osv. – og vi kommer i et dilemma mellom f.eks. forbruk av drivstoff, og det å bygge ned jord for å få en effektiv botetthet. Paradokset er jo da at ved urbanisering får man bygd ned dyrket jord rundt tettsteder, men samtidig flytter folk fra distriktene, og jorda blir gjengrodd på grunn av at det ikke er folk som bor der.

Så det er viktig å prøve å tilrettelegge for noen incitamenter i planleggingen, og vi må ha tillit til at de kommunale folkevalgte har et overordnet perspektiv, samtidig som de står overfor konkrete utbyggingsoppgaver. For Venstre er det lokale folkestyre avgjørende, men det må ligge noen føringer og incitamenter som gjør at det å ta vare på dyrket mark, er formålstjenlig i lokalsamfunnet.

Inge Ryan (SV) [18:41:44]: I likhet med flere talere syns jeg at denne interpellasjonen er veldig viktig. Som det er pekt på, må vi som nasjon produsere mat til befolkninga. I dag er vi egentlig ikke i stand til det. Vi er avhengig av import. Og det kan komme situasjoner – det har vært slike situasjoner før, selv om det heldigvis er mange år siden nå – der det ikke er så enkelt å få importert mat. Det kan være i en situasjon med ufred i verden. Det kan også være i situasjoner der det oppstår sykdommer, som vi faktisk har vært i nærheten av bare de siste ti årene – det har vært like før man har måttet stenge grensene mot utlandet på grunn av ulike typer dyresykdommer. Det er klart at i en slik situasjon er det helt avgjørende at vi greier å brødfø vårt eget folk, og i slike sammenhenger må man ha et langt perspektiv.

Det er nevnt her at vi blir en million flere innbyggere om noen år – og det er et relativt kort perspektiv. Vi som er på Stortinget, må våge å løfte blikket kanskje 100 år framover. Da er det viktig at vi klarer å se disse dimensjonene når vi diskuterer dette.

Jeg syns det har vært mange gode innlegg. Da representanten Kongshaug holdt sitt innlegg, vurderte jeg å trekke meg fordi jeg syntes han sa så mye klokt at jeg vanskelig kunne si noe som var mer utfyllende. Han berørte veldig mange sentrale sider ved dette.

Jeg må tillate meg en liten polemikk med representanten Kielland Asmyhr. Han peker på at det er så krevende i de tettbygde områdene rundt Oslo at man er nødt til å ta i bruk både Marka og dyrket jord. Da vil jeg si at da må man jo legge til rette for at man finner boligområder som ligger noe utenfor Oslomarka og den beste matjorda på Østlandet, der folk kan bosette seg. Er det ikke mulig å få tomt og areal på den beste matjorda eller i Oslomarka, vel, da får folk ta konsekvensen av det og bosette seg på steder der det er mulig. Det er jo det som er politisk styring. Det er ikke opplagt at man skal få lov til å bygge en villa i Oslomarka eller på den beste matjorda på Østlandet. Da må vi våge å ta politisk styring.

Men jeg skal slutte av her. Jeg syns det er veldig viktig at dette spørsmålet blir tatt opp. Vi må ha et langsiktig perspektiv, og vi må gjøre alt vi kan for å bygge ned minst mulig matjord i årene som kommer.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [18:44:29]: Jeg takker for hyggelige ord om å ha satt dette temaet på dagsordenen. Jeg synes at vi har hatt en god debatt, den lille halvtimen vi har brukt på dette temaet.

Jeg er også glad for at statsråd Brekk støtter det at vedtak skal fattes nærmest mulig dem det gjelder. Det er et viktig prinsipp for vår politikkutvikling, og det var også et viktig prinsipp da Bondevik II-regjeringen gjorde de endringene som vi gjorde på dette området.

Ja, det er slik at jordvern henger sammen med andre politikkområder. Det bør det ikke være tvil om. Det er også et paradoks at den beste matjorda vår finnes rundt byer og tettsteder, og det er den det er mest press på.

Representanten Kielland Asmyhr mener at det er en logisk brist i det å være for et sterkt jordvern og samtidig tenke samfunnsutvikling. Jeg er ikke enig i en slik framstilling. Jeg mener det er godt mulig å drive god samfunnsutvikling på en bærekraftig måte og å stå for et sterkt jordvern. Det er mer krevende – det er det ikke tvil om – men det er fullt ut mulig.

Kielland Asmyhr tok også opp markaloven som Stortinget har behandlet tidligere denne våren. Det er helt klart fra Kristelig Folkepartis side at det beste vern av Marka er gjennom bruk. Derfor brukte Kristelig Folkeparti mye tid på å få idretten inn i formålsparagrafen og også å gi landbruket mulighet til å videreutvikle seg gjennom en bedre byggeparagraf i denne loven.

Jeg tror det er viktig at Stortinget gjennom ulike debatter tar jordvernsaken opp til drøfting. Hvis ikke vi er oss vårt ansvar bevisst, er det vanskelig å be dem som står nærmest beslutningene, om å klare å stå imot presset når det er der. Man skal drive god samfunnsutvikling, men det er fullt mulig, slik Kristelig Folkeparti ser det, å drive god samfunnsutvikling i byer og tettsteder med en sterk jordvernpolitikk.

Statsråd Lars Peder Brekk [18:47:02]: Jeg vil også takke for en veldig god debatt. Jeg tror det er særdeles viktig at vi greier å løfte slike typer saker inn i stortingssalen – ikke minst at vi har et overordnet perspektiv på det og tar tak i de mer praktiske utfordringene.

Det overordnede perspektivet er jo matproduksjon i verden i årene framover. Det er klart at dagens nedbygging av matjord i Norge vil få konsekvenser for livsvilkårene til våre etterkommere. Det vil få konsekvenser for hvordan man skal fø befolkningen i framtiden. Klimaforandringene endrer forutsetningene for matproduksjonen over hele kloden. Det er mange aspekter som har innflytelse. Jeg vil understreke at de som i dag tillater at god matjord raseres, påtar seg et stort ansvar overfor framtidige generasjoner.

Det er også slik at andre land er opptatt av det. Mange rike land konkurrerer nå om å kjøpe opp eller leie jord i Afrika. Det sørkoreanske gigantselskapet Daewoo har nettopp inngått en 99 år lang leieavtale for store arealer av Madagaskars beste jordbruksland. Dette er en politikk som jeg tar sterkt avstand fra. Men det er interessant å registrere at det skjer i dagens situasjon. Årsaken er jo at ulike land ser for seg at det blir mangel på mat i framtiden.

Målet må selvsagt være at alle land utnytter sine egne muligheter til matproduksjon. Det er også det som er utgangspunktet mitt i arbeidet for å styrke jordvernet i Norge.

Så undervurderer jeg ikke at det er motsetninger. Jeg ser heller ikke at det er enkle løsninger på dette spørsmålet i ulike områder i ulike kommuner. Det vil være motsetninger som må løses. Da er det viktigste redskapet vi har, å styrke planbestemmelsene i plan- og bygningsloven. I plan- og bygningsloven finnes det en rekke virkemidler som kommuner, fylkesmann og stat sentralt kan ta i bruk for å sikre jordvern. Siden jordverngruppas rapport kom, som Holten Hjemdal refererte til, er det vedtatt en ny plandel i plan- og bygningsloven. Gjennom denne loven har vi fått nye virkemidler som kan bidra til å styrke jordvernet. I tillegg videreføres viktige virkemidler, bl.a. innsigelsesmyndigheten.

Det siste jeg har lyst til å nevne, er at vi må være veldig opptatt av å styrke regional planlegging som verktøy for å finne bedre løsninger. Det å planlegge for flere kommuner samlet er viktig for å ta de riktige, overordnede grepene, ikke minst når det gjelder lokalisering av næringsareal. Regionale planer kan brukes med sikte på å fastsette langsiktige utbyggingsretninger og grenser for landbruk. Det kan brukes til å innføre krav om fortetting i eksisterende byggesoner. Det kan bidra til å fremme samferdselsprosjekter, Nasjonal transportplan, osv. Vi har erfaringer fra Rogaland og Hamar-regionen som viser at regionale planer på areal- og transportområdet har positiv effekt på arealdisponeringen.

Presidenten: Dermed er sak nr. 13 ferdigbehandlet.