Presidenten: Interpellasjonen vil bli tatt opp av representanten Ine Marie Eriksen Søreide.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [11:45:32]: Vi har en stor utfordring med frafall i videregående opplæring. Det er mange årsaker til at elever faller fra. Vi vet at ca. 34 pst. av elevene enten slutter eller fullfører uten å bestå i ett eller flere fag. Vi vet at på enkelte yrkesfag er andelen på over 50 pst. Det er et alvorlig samfunnsproblem. Vi ser bl.a. på de nye ledighetstallene at det nettopp er den gruppa unge som ramler ut av videregående, som også er mest utsatt for arbeidsledighet nå. Vi ser også at det er i den samme gruppa, blant de yngste, at andelen sosialhjelpsmottakere øker mest. Dette henger nøye sammen.

Det er som sagt mange årsaker til frafall i videregående opplæring. Noe av årsaken er at man har høyt fravær på ungdomstrinnet, særlig i tiende. Noe av årsaken er at man har dårlige karakterer. Det vil særlig gi seg utslag i at man har dårligere lese- og skriveferdigheter og tar det med seg i videregående opplæring. Noe av frafallet skyldes for dårlig rådgivning. Det vil si at man legger grunnlaget for feilvalg allerede på ungdomstrinnet, at man ikke får de rådene og den yrkesveiledningen som man egentlig trenger, og på den måten velger feil.

Men det er også viktig å peke på at om man kommer inn på førstevalget sitt eller ikke på videregående, er en vesentlig faktor for om man gjennomfører, og det er, som man kan forstå, en viktig faktor i forhold til motivasjonen.

Det andre store problemet skolen i Norge sliter med, er at vi reproduserer sosiale forskjeller. Det er slik at skolen skulle være en arena der man bidrar til å utjevne forskjellene mellom elever som følge av at de har ulik sosial bakgrunn. Men i stedet ser vi at skolen dessverre bidrar til at de forskjellene opprettholdes og i mange tilfeller forsterkes. Med de to utfordringene som bakteppe er det viktig å stille spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bidra til at problemene kan løses? Det er mange faktorer som bidrar. Tanken om fritt skolevalg er langt fra den eneste som kommer til å endre bildet. Jeg syns likevel det er et vesentlig poeng å trekke det opp i en interpellasjonsdebatt, rett og slett fordi det har mange sider.

Det er elevene som er Høyres hovedfokus når vi ønsker å innføre et system med fritt skolevalg til de videregående skolene. Det ligger en ideologisk begrunnelse bak det standpunktet: Elevenes mulighet til selv å velge utdanning og dermed ut fra egne interesser avgjøre hvilket skole- og utdanningsløp man ønsker å følge, er det viktigste.

Undersøkelser som er foretatt, viser at det er et stort flertall av elevene som ønsker å ha fritt skolevalg, fordi det er det eneste inntakssystemet som gir elevene like, reelle muligheter. Jeg er også overbevist om at det frie skolevalget bidrar til å hjelpe på elevenes motivasjon, og at de dermed er mer motiverte for den opplæringa de skal i gang med. Undersøkelser viser også at gjennomføringsgraden øker hvis man har kommet inn på førstevalget sitt. Det burde egentlig være helt innlysende at alle elever bør ha den samme muligheten til å komme inn på de skolene man ønsker seg, uavhengig av hvor foreldrene bor. Ved hjelp av egen innsats vil elevene på den måten selv kunne skaffe seg valgmuligheter.

Jeg syns det er et godt signal å sende til unge mennesker som vi prøver å antyde skal ta et stadig større ansvar for sitt eget liv og for sin egen opplæring, at de skal få lov til å velge hvilken utdanning de vil ha. Det fins egentlig ikke noe mer rettferdig enn å gi alle den samme muligheten. Uansett hvor foreldrene dine bor, er det anlegg og evner som skal være det avgjørende for hvilke valg du kan ta for framtida.

Oslo kommune fikk i 2007 utarbeidet en rapport fra NIFU STEP som vurderer de positive og negative sidene ved ulike inntakssystemer. Rapporten konkluderer med at karakterbasert inntakssystem er best egnet til å styrke den sosiale mobiliteten i byen, og at flest elever får sitt førsteønske innfridd ved et karakterbasert inntakssystem. Det er ingen inntaksordning som er perfekt. Men fritt skolevalg basert på karakterer øker elevenes egen innflytelse på egen skolegang og det fremmer sosial mobilitet.

Oslo kommune har også hatt et system med regionbasert inntaksordning, men den virket ikke etter hensikten. Det ble bare mer tilfeldig, og det ble selvfølgelig lettere for sentrumselevene å komme inn på populære sentrumsskoler og vanskeligere for f.eks. minoritetselever å flytte ut av egen region. Som et eksempel kan man nevne at på Oslo Handelsgym, en populær skole, trengte man 32 poeng for å komme inn hvis man bodde i sentrum. Hvis man bodde på Stovner eller Grorud, trengte man 52 poeng for å komme inn på den samme skolen. Det fremmer ikke sosial mobilitet, men det bidrar tvert imot til å låse østkantelever inne på østkanten og vestkantelever inne på vestkanten.

Høyre ønsker at alle elever, uansett hvor de bor, skal ha de samme mulighetene til å komme inn på den skolen de ønsker. Vi vil at skolene skal bidra til å ha konkurranse om elevene, for det vil bidra til å gjøre skolene bedre. Vi skal også ha et system der skolene anstrenger seg for å beholde elevene, og sørger for at de kommer gjennom skoleløpet.

Hvorfor i all verden skulle vi ikke gjennom skolesystemet legge til rette for sosial mobilitet, legge til rette for at evner og talenter kan realiseres der det er mulig? Hvorfor er det slik at elevene fra de ressurssterke områdene i byen, hvor foreldrene har de høyeste utdanningene, de høyeste inntektene, skal ha fortrinnsrett til de mest søkte skolene? Er det en god skolepolitikk? Vel, jeg syns ikke det. Jeg syns at vi som har ansvaret for helheten, skal fokusere på det valget elevene ønsker å ta, og på den måten bidra til å gjøre skolegangen enklere, valgfriheten større og skolene bedre.

Man kan godt si at vi har fritt skolevalg i dag. Alle de foreldrene som har råd til og anledning til å flytte, har fullt fritt skolevalg for sine barn. De kan ta barna sine med seg og flytte til en annen del av byen for å stå først i rekka når regionbasert inntak skal fungere som inntak for de elevene. Men det er ikke å bidra til utjevning og sosial mobilitet. Tvert imot er det å bidra til å forsterke de forskjellene som er der.

Som nevnt fikk Oslo kommune som fylkeskommune gjennomført en rapport fra NIFU STEP i 2007. Rapporten heter «Alle får, men hvem får hva?» Den er en evaluering av ulike inntaksordninger. Den regionbaserte inntaksordningen som Oslo kommune fram til da hadde praktisert, hadde tre uttrykte målsettinger:

• at flest mulig elever skulle sikres sitt reelle ønske om førstevalg

• at flest mulig elever skulle få tilbud om å gå på skole i sitt nærmiljø

• at sammensettingen av elevmassen skulle bli mer heterogen

Rapporten konkluderer med at det ikke er mulig å oppnå målet om at flere skal sikres sitt reelle ønske om førstevalg, uten å bygge ut de mest populære skolene.

De mest populære skolene ligger for Oslos vedkommende i sentrum, noe som medfører at det ikke er mulig for en elev fra Groruddalen eller fra Nordstrand å komme inn på sentrumsskolene under et regionbasert inntakssystem. Spørsmålet er: Er det rettferdig, og bidrar det til sosial mobilitet?

For Høyre er det avgjørende at inntaksreglene oppfattes som rettferdige, og at de motiverer elevene til innsats på ungdomsskolen. Det føles ikke rettferdig når elevene fra enkelte områder får forrang framfor andre elever bare fordi de elevenes foreldre tilfeldigvis bor i et annet område. Det er ikke rettferdig at foreldrenes bosted skal avgjøre hvilken utdanning barn får.

Undersøkelsen fra NIFU STEP viser også at et stort flertall av elevene mener det er positivt å møte nye elever fra andre områder og bryte opp gamle og etablerte strukturer. I evalueringa sier over 80 pst. av elevene at de syns det å møte elever fra andre deler av byen er noe som er positivt ved et karakterbasert inntakssystem. Nesten halvparten av elevene sier seg litt eller delvis enig i påstanden om at det var viktig å komme bort fra tidligere klassekamerater.

En undersøkelse fra Synovate viser også at et stort flertall av elevene ønsker fritt skolevalg. Elevenes søkeratferd er et ganske viktig bevis på dette. I skoleåret 2004–2005 var det over 50 pst. av søkerne som søkte seg til en annen skole enn nærskolen.

Det er også viktig å huske på at fritt skolevalg bidrar til å utvikle skolene. La meg avslutte med to eksempler som jeg syns er ganske illustrerende.

Ullern videregående skole, en skole som i dag framholdes som en veldig god skole, som har spennende utviklingsprosjekter på gang – som Oslo Cancer Cluster – og som på få år har vokst fra å være en middels stor skole til å bli en veldig stor skole, var en skole som i et skoleår for noen få år siden hadde ca. ni primærsøkere. Skolen var nedleggingstruet, den kom til å bli nedlagt dersom ikke noe drastisk skjedde. Takket være det frie skolevalget kunne skoleledelsen gjøre grep som gjorde at det ble mer attraktivt å komme til Ullern. Det ser vi resultater av i dag.

På samme måte har Stovner videregående skole gjennomgått en ganske stor forandring. Stovner videregående var også en skole som var nedleggingstruet. Skoleledelsen foretok ganske betydelige grep for å endre undervisningen, gjøre det mer attraktivt å være elev på Stovner, og resultatene lot ikke vente på seg. Det er også en av de skolene i Oslo i dag med flest søkere fordi skolen har et annet opplegg. De gjør ting annerledes, og det tiltrekker elevene.

Fritt skolevalg bidrar til å øke sosial mobilitet, og det bidrar til å øke motivasjon, redusere frafall og utvikle skoler.

Presidenten: Presidenten ber om at man holder seg til taletiden.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [11:56:05]: I mitt svar legg eg til grunn at representanten Isaksen – og for så vidt representanten Eriksen Søreide òg – siktar til fritt skuleval innanfor heimfylket til eleven, og ikkje på tvers av fylkesgrensene. Eg forstår innlegget klart i den retninga òg.

Ungdom med rett til vidaregåande opplæring har etter søknad lovfesta rett til inntak på eitt av tre alternative utdaningsprogram på vidaregåande trinn 1 og til to års vidaregåande opplæring som byggjer på det same utdaningsprogrammet. Søkjarane må velje innanfor det samla opplæringstilbodet i eige heimfylke.

Dersom det til eit utdaningsprogram er fleire søkjarar enn elevplassar, skal plassane fordelast etter ein poengsum utrekna på grunnlag av karakterar. Ved lik poengsum skal rekkjefølgja avgjerast ved loddtrekning. Det er heimfylket som avgjer på kva for ein av fylkets skular eleven skal få oppfylt retten sin til inntak. Dei står fritt til å velje inntaksordning som samsvarar med fylkeskommunens lokale behov. Lova er derfor ikkje til hinder for at fylkeskommunane kan praktisere fritt skuleval der eit utdaningsprogram vert gitt ved fleire skular, f.eks. ved inntak til dei studieførebuande utdaningsprogramma.

Eg kan leggje til her at situasjonen i dag er at det er svært ulike måtar å praktisere dette på rundt omkring i landet. Det er mange ulike modellar. Men ein kan kanskje seie at det er tre hovudkategoriar. Éin fylkeskommune praktiserer eit reint karakterbasert inntak. Andre fylkeskommunar praktiserer eit ganske reint nærskuleprinsipp. Men så har vi fleire som er i ein mellomkategori, der ein har ein type regioninndeling, at delar av elevmassen kan søkje seg mot nærskulen, mens andre kan søkje, karakterbasert, i heile fylket.

Dette er, slik eg ser det, det sentrale spørsmålet. I dag er det fylkeskommunen som avgjer plasseringa av elevane på skulane i fylket. Det er først og fremst på grunn av den lokale handlefridomen. Geografiske forskjellar, skulestruktur og ulike behov for skuleskyss i dei enkelte fylkeskommunane tilseier at val av inntaksordning bør liggje til fylket. Eg kan ikkje sjå at det vil vere føremålstenleg å ta frå fylkeskommunane, som skuleigarar, retten og høvet til å vedta eigne inntaksordningar. Det mest openberre argumentet for det synest eg er at fylka i Noreg er ikkje berre litt, men ekstremt ulike. Frå Oslo til Nordland, frå Vestfold til Finnmark er det svært store forskjellar i utstrekning, i talet på menneske som bur der, og i talet på vidaregåande skuler. Det kan sjølvsagt òg vere forskjell på kva for utfordringar som er dei største, og på næringsstruktur i fylka. Så det som vert vedteke i Finnmark fylkesting, er ikkje nødvendigvis den beste måten å gjere det på i Oslo, og motsett.

Det er lett å sjå at innanfor ein skulestruktur med mange vidaregåande skular og eit godt utbygt kollektivtilbod kan eit karakterbasert skuleval vere aktuelt. Men eg vil leggje til at her kan det vere ulike vurderingar. Eg kjenner godt til den rapporten som er bestilt i Oslo. Hovudkonklusjonen der er at dei to litt ulike systema ein har hatt dei siste åra, ikkje har gitt så veldig forskjellige utslag i ulik retning, men at det tvert imot er ganske små forskjellar. Men det vert peikt på enkelte konsekvensar. Ein tydeleg forskjell som ein kunne sjå då ein innførte dei fire regionane, altså eit dels karakterbasert og dels regionbasert inntak i Oslo, var at det vart lettare for elevar frå sentrumsområdet å kome inn på skular nær der dei sjølve budde. Altså: Elevar frå sentrumsområde som ikkje hadde veldig gode karakterar, hadde i større grad moglegheit for å gå på skule i nærleiken av der dei budde. Dei måtte i mindre grad flytte, noko som vart opplevd som eit positivt gode for mange av dei som ønskte å gå på ein skule som ikkje ligg veldig langt unna der dei sjølve bur.

Ein annan ting som eg vil trekkje fram som positivt, er at på enkelte av dei vidaregåande skulene på austkanten i Oslo fekk ein meir heterogen elevmasse, noko som òg vart opplevd som positivt der. Eg trur derfor det vil vere ulike syn på i kva grad dei ulike systema i Oslo har medført sosial mobilitet. Eg har registrert at dei som har vore kritiske til endringane no, argumenterer med nøyaktig det same omsynet, at det skapar større sosial mobilitet og mindre forskjellar å ha det blandingssystemet ein har hatt.

For fylkeskommunar med lange avstandar mellom vidaregåande skular, og der kollektivtilbodet er mindre utbygd, meiner eg at karakterbasert skuleval kan få meir uheldige konsekvensar. Ei slik inntaksordning vil kunne føre til auka søking til skular i dei sentrale strøka i fylket, samtidig som utkantskular vert mindre etterspurde. Det vil føre til at fylkeskommunen får høgare utgifter til skuleskyss, og at det vert dyrare å drive opplæringa, og det kan føre til ei lite effektiv utnytting av kapasiteten på enkelte skular. Det kan òg gjere det vanskeleg å oppretthalde gode vidaregåande tilbod i distrikta og på lang sikt gjere busetjinga vanskeleg enkelte stader i landet. Ei innføring av plikt for fylkeskommunane til å ha eit karakterbasert skuleval kan dermed få negative konsekvensar for elevane.

Ei inntaksordning i vidaregåande opplæring som tek utgangpunkt i fritt skuleval, legg opp til at karakterane bestemmer på kva skule i fylket elevane kan gå. Det er klart at det òg kan leggje til rette for ei utvikling av såkalla A- og B-skular. Erfaring viser at elevane vel skular som av ulike grunnar er populære. Ved å opne for ei inntaksordning på denne måten vil resultatet vidare kunne verte at nokre skular får ein sterk overvekt av elevar med svake faglege føresetnader og låg skulemotivasjon. I dei tilfella dei populære skulane ligg sentralt, vil det dessutan kunne føre til at elevar med svake karakterar vert pressa til lange reiser, fordi det ikkje er plass på den skulen som ligg nærmast.

Eg meiner at å presse på ein fylkeskommune eit bestemt system for å velje vidaregåande opplæring ikkje fører til den fridomen for elevane som gjeld uavhengig av kor ein bur, og uavhengig av sosial bakgrunn. Etter mi meining vil resultatet for mange elevar verte det motsette. Fritt skuleval, eller karakterbasert skuleval, kan gi ein reell valfridom berre for elevar med gode karakterar, mens det derimot kan ha motsett konsekvens for andre, ofte dei som mest av alt kan ha behov for ei god oppfølging og ein god skule.

Dagens regelverk opnar for at fylkestinget ut frå lokale behov kan vedta å ha anten ei inntaksordning som har utgangspunkt i karakterbasert skuleval, eller ei inntaksordning som legg vekt på andre forhold, f.eks. geografisk nærleik. Etter mi oppfatning er den beste måten å handtere det spørsmålet på at fylkeskommunane sjølve kan ta det valet kva slags inntakssystem dei skal ha.

Så vil eg leggje til at det er heilt riktig, som det vart sagt her, at det er ein samanheng mellom det å kunne oppnå førstevalet sitt og fråfallet i vidaregåande skule. Det gjer sjølvsagt ein debatt om ein i større grad skal leggje til rette for det, aktuell, men det har eg ikkje registrert tidlegare at partiet Høgre har foreslått. Den openberre endringa då er å gå i den retninga. Grunnen til at ein ikkje gjer det, er sjølvsagt at det vil føre til at ein må ha ein langt større kapasitet i vidaregåande skule, og at det òg er nødvendig med ein viss samanheng mellom tilbodet om ulike studieplassar og søkinga. Eg trur at svaret snarare enn å krevje frå staten at vi skal ha ein type inntakssystem for veldig ulike fylke for å oppnå det, heller er å jobbe med strukturen lokalt, slik at flest mogleg kan oppnå sitt førsteval, eller eit av dei andre vala dei har.

Så heilt til slutt: Det er interessant å registrere at representanten Eriksen Søreide sin analyse i byrjinga kunne vore henta rett ut av SV sitt program eller den raud-grøne regjeringa sin politikk. Eg syntes det var ei veldig god oppsummering av hovudutfordringane som vi står overfor, som det høge fråfallet i vidaregåande skule, som fører til store sosiale skeivheiter seinare. Vi ser f.eks. no at sjansen for å stå utanfor arbeidslivet er over dobbelt så stor om ein ikkje har fullført vidaregåande skule. Det er òg eit stort problem med den store sosiale skeivheita i rekrutteringa til vidaregåande skule og høgare utdaning, som må trekkjast fram.

Vi har nett no fått eit tjukt dokument frå det såkalla Fordelingsutvalet, som har gått tungt fagleg inn i desse spørsmåla. Det er interessant å sjå at dei løysingane dei føreslår, langt på veg er det stikk motsette av det Høgre elles fremjar. Kva er det dei seier? Jo, for det første at vi må begynne med tidleg innsats, før skulealder – kutte ned kontantstøtta, innføre gratis kjernetid i barnehagane, leggje eit grunnlag for elevane – og for det andre at vi må halde fram med den politikken vi har, ved å satse på læraren i skulen, for læraren sit med nøkkelkompetansen for at elevane skal vere betre førebudde. Så peikar dei på at når det gjeld fråfall, treng vi særleg å ta tak i alternative løp, som praksisbrevordninga, som vert trekt fram, og at vi må gi eit betre tilbod til vaksne i ettertid.

Så eg trur ikkje at det å påtvinge fylkeskommunane eit visst system er svaret på ei veldig alvorleg utfordring som vi er einige om.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:06:33]: Høyre har både i regjeringsperioden 2001–2005 og i hele denne perioden som vi har sittet i opposisjon, fremmet en rekke forslag, både alene og sammen med de andre opposisjonspartiene, for å få ned frafallet i videregående opplæring. Regjeringspartiene har stemt mot alle forslagene. Vi har fremmet forslag alene eller sammen med de andre opposisjonspartiene for å styrke læreren. Det jeg refererte til i begynnelsen av mitt innlegg, var hovedkonklusjonene fra NIFU STEPs rapport. Det var iallfall ikke innledningen til SVs partiprogram, det er helt sikkert!

Vi har i flere høyrestyrte fylkeskommuner gått i front for å få til fritt skolevalg eller varianter av fritt skolevalg. Det er også noe vi har programfestet lenge. Vi mener nemlig at i enkelte sammenhenger bør prinsippene om valgfrihet og muligheten til å gjennomføre videregående opplæring være overordnet fylkeskommunenes styringsrett.

Jeg har også stor forståelse for at det er en diskusjon om kapasiteten og om hvordan man skal bygge ut skoler og skolemiljøer for å ha muligheten til å ha den ordninga med karakterbasert inntak som man f.eks. har sett her i Oslo. Samtidig syns jeg erfaringene fra Oslo viser at det er fullt mulig; det går an, og det har gitt suksess.

Så peker statsråden på, som jeg også nevnte, at et av funnene i NIFU STEPs rapport fra 2007 er at det blir lettere for sentrumselever å komme inn på sentrumsskolene. Han mente da å si at det var positivt, fordi de ikke ønsket å gå på skole utenfor sentrum eller utenfor sitt bostedsområde. Og det er helt riktig at rapporten peker på det. Men da er jo spørsmålet: Er det mer rettferdig at det er bosted som avgjør, enn at det er karakterer og ønsker hos elevene som avgjør? Spørsmålet han stiller, er om det er rettferdig at bare de med de gode karakterene har den reelle valgfriheten. Jeg vil snu det på hodet og si: Er det rettferdig at det bare er de med riktig bosted som har den reelle valgfriheten – enten ved at de er elever i et inntakssystem som er mer opptatt av geografi enn av karakterer, individuelle ønsker og muligheter, eller fordi de har foreldre som er såpass ressurssterke at de kan flytte med ungene sine til den skolekretsen eller den regionen der de har lyst til å sende barna på skole? Jeg syns ikke det er reell valgfrihet. Jeg syns det er reell valgfrihet at alle får den samme sjansen til å gå på skole der de ønsker, ut fra hvilke prestasjoner de har levert. Og et interessant poeng er jo at de partiene som er mest skeptiske til fritt skolevalg for 16-åringer, er de samme partiene som er mest ivrige når det gjelder å gi 16-åringer stemmerett og valgbarhet. Man skal altså som 16-åring ikke kunne velge skole, men man skal kunne velges inn på Stortinget, vedta lover, sende soldater i krigen – det er greit. Men å bestemme hvilken skole man skal gå på, det er ikke greit. Da skal fylkeskommunens styringsrett være overordnet individenes, elevenes, ønsker og tanker. Jeg tror ikke det bidrar til å fremme sosial mobilitet. Jeg tror ikke det bidrar til å fremme en ordning for mindre frafall i skolen.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:09:50]: Alles valfridom er like verdifull. Den einaste måten å sikre at alle får akkurat det dei vil ha, på, er dersom Høgre fremmar eit forslag her i salen om at alle skal kome inn på sitt førsteval, og så byggjer vi opp kapasiteten i vidaregåande utdanning etter det. Det har ikkje eg registrert at Høgre korkje meiner eller stemmer for. Då står vi, uansett system, overfor følgjande utfordring: Korleis balanserer vi det slik at flest mogleg, uavhengig av om dei har gode eller dårlege karakterar eller kor dei bur, får sine ønske oppfylt? Sanninga er at nokre ønskjer å gå på éin bestemt skule ein heilt annan stad enn der dei bur. Andre ønskjer å få lov til å gå på den skulen som ligg nærmast der dei bur. At nokre meiner at eit val om å gå på skule langt vekk frå der ein bur, har ein høgare verdi enn eit val om å gå på skule nær der ein bur, kan ikkje eg sjå. Eg meiner at vi må leggje til grunn at alles val i størst mogleg grad skal kunne oppfyllast, og sanninga er at vi i dag veit at det finst ikkje eitt system – med mindre vi byggjer ut kapasiteten, slik at alle kan få oppfylt sitt førsteval – som kan sikre at alle får det akkurat som dei vil.

Då er spørsmålet: Bør vi her på Stortinget bestemme kva som er riktig i Nordland, i Finnmark, i Vestfold og i Oslo, eller klarer Oslos politikarar best å bestemme det sjølve? Mitt svar på det er, som på mange andre spørsmål, ja. Dersom vi ser på dei sakene vi har hatt oppe til behandling i dag, synest eg det er slåande at alle har éin ting som dei meiner at det er best at politikarane her på Stortinget bestemmer, mens ein i andre saker gjerne argumenterer for det motsette. Eg trur vi bør kunne verte einige om eit hovudprinsipp, at med mindre det er tungvegande grunnar som talar mot det, bør vi la politikarar ta dei avgjerdene, ikkje minst når det er vesentlege forskjellar med omsyn til korleis dei norske fylka ser ut. Det er det dette gjeld. Då kan politikarane i Oslo diskutere kva ordning som er best for seg. Så kan politikarane i Nordland diskutere det i Nordland fylke, som er svært forskjellig frå Oslo.

Så til slutt til påstanden om at vi ikkje har gjort noko med fråfallet. Det fell fullstendig på si eiga urimelegheit. Tvert imot: I denne perioden har det vore fokusert grundig på fråfallsutviklinga. Vi har no hatt ei stor NOU under arbeid som vi har sett ned for å sjå på heile kvaliteten i vidaregåande opplæring, og som har gått tungt inn i fråfallet etter at vi har gjennomført omfattande forbetringar – kraftig styrking og profesjonalisering av rådgivinga i både ungdomsskule og vidaregåande skule, nytt fag, utdanningsval på ungdomstrinnet, utprøving av praksisbrevet som eit alternativt løp, som har vore ein stor suksess der det har vore prøvd ut, auke av lærlingtilskotet og ei rekkje andre tiltak – og ikkje minst at vi tek tak i utfordringa med tidleg innsats, for fråfallet i vidaregåande skule begynner lenge før ein kjem til vidaregåande. Det er på barnehage- og grunnskulenivå det store lyftet må takast for å redusere fråfallet.

Gorm Kjernli (A) [12:13:17]: Interpellasjonen omhandler et tema som tidvis har skapt mye debatt, både nasjonalt og ikke minst i de ulike fylkeskommunene. Jeg kjenner spesielt godt til den diskusjonen vi har hatt i Akershus, der man har gått både to og tre runder før man har kommet fram til den løsningen man har nå. Også i Oslo har debatten gått friskt rundt fritt skolevalg, eller karakterbasert opptak, og det samme er situasjonen i mange andre fylker.

Representanten Eriksen Søreide er som Oslo-representant spesielt opptatt av Oslo-skolen. Men det er forskjell på Oslo-skolen og skolen i Nordland. Det tror jeg også representanten er enig i.

I dag er det opp til fylkeskommunene selv å velge hvordan de vil forvalte skoleopptak og skolevalg for elevene. Mye taler for at denne lokale forvaltningen fra skoleeier er fornuftig. Ulike fylkeskommuner har ulike hensyn å ta i forhold til både skolestruktur, geografi og elevsammensetning. Jeg har tro på at de også rundt i fylkene klarer å vekte disse hensynene og lage gode løsninger forankret lokalt eller regionalt.

I flere fylker praktiseres det i dag en form for fritt skolevalg, eller karakterbasert opptak – helt eller delvis i kombinasjon med andre hensyn. I Akershus har man en modell som delvis er basert på karakteropptak og delvis på nærskoleprinsippet. Det er nå tverrpolitisk enighet om denne løsningen, etter at høyrepartiene tidligere hadde innført fritt skolevalg.

Det ble mye støy rundt fritt skolevalg i Akershus. Selv i et fylke med relativt små reiseavstander var det mange elever som fikk en uforholdsmessig lang reiseavstand – og det selv om det var tilbud om den linjen, den studieretningen, man hadde ønsket å gå, på en videregående skole som lå nærmere bostedet.

Det frie skolevalget for noen var ikke et fritt skolevalg for andre. Noens frihet ble ufrihet for andre. De flinkeste elevene med best karakterer har sin frihet, mens de med middels eller svakere karakterer ikke har den friheten. Det er ikke rettferdig, det er ikke en politikk Arbeiderpartiet ønsker å gå mer i retning av. Man kan spørre seg: Er det reelt sett fritt skolevalg? Karakterbasert opptak gir noen fritt skolevalg, mens andre er prisgitt andres valg. Hvor motiverende er det å bli sendt til en skole lenger unna, dersom man ikke ønsker det, kanskje for de elevene som ikke har best karakter og som mest trenger motivasjon for å forbedre seg eller for å gjennomføre skolegangen?

Jeg mener også det er grunn til å stille spørsmål om hvordan skolelandskapet vil bli med et rent karakterbasert opptak. Jeg ønsker ikke en videre utvikling mot skoler for dem med best karakterer og skoler for dem med mindre gode karakterer. Det er en reell fare for en enda større utvikling mot A- og B-skoler. En slik deling står stikk i strid med hvordan Arbeiderpartiet ønsker at samfunnet vårt skal være.

Når det er sagt, fylkeskommunen organiserer dette i dag, og sånn bør det fortsatt være. Jeg har tro på at man lokalt organiserer dette på en god måte, og tar hensyn som er tilpasset lokale forhold. For Arbeiderpartiet er det i hvert fall ikke ønskelig med en generell ordning for karakterbasert opptak i alle fylker. For min del burde en statlig ordning gått i en noe motsatt retning for å ta hensyn til alle elever – ikke bare til noens frihet.

Jeg regner også med nå at jeg har oppfattet interpellasjonen på riktig måte. Tidligere har det vært folk som har tatt til orde for at fritt skolevalg ikke bare skal gjelde innenfor et fylke, men på landsbasis. Jeg tolker ikke interpellasjonen i den retning, derfor forholder jeg meg til at det er fylkeskommunene.

Anders Anundsen (FrP) [12:17:25]: Spørsmålet om fritt skolevalg blir debattert i denne sal fra tid til annen, og det er et veldig viktig spørsmål. Det er et av de spørsmålene som viser noen av de avgjørende prinsipielle skillelinjene mellom dem som tror på den enkelte elevs muligheter til selv å ta gode valg, og dem som mener at en må være politiker for å vite hvordan elevenes valg skal bli riktige.

Jeg må si at representanten Kjernlis innlegg er egnet til å skape vesentlig bekymring. Han sa noe sånt som at det frie skolevalget ble frihet for noen og ufrihet for andre, og han sa det resulterte i A- og B-skoler. I dag er det altså fritt skolevalg i ca. halvparten av fylkene. Kan representanten Kjernli dokumentere de påstandene han kom med fra Stortingets talerstol? Hvilke fylker er det som har A- og B-skoler? Hvilke fylker er det som har skoler som er veldig gode og veldig dårlige, som resultat av det frie skolevalget? Det tror jeg ikke representanten kan komme med. Han sa til og med noe slikt som at hvis man skulle ha en nasjonal ordning, burde den gå i retning av å gjøre valgfriheten reell for alle, implisitt at man skal redusere det frie skolevalget i de fylkene som har valgt å ha det i dag. Det er et skremmende utsagn, og det sier noe om hvordan man tenker.

Det er et klasseskille i Norge i dag, et klasseskille mellom de kommunene og fylkeskommunene som har fritt skolevalg, som gir elevene og foreldrene mulighet til å velge hvilken skole de selv ønsker å gå på, og de kommunene og fylkene som ikke har fritt skolevalg, men som er styrt av ymse former for kretsgrenser. Det er stor forskjell på å bo i et fylke som f.eks. Vestfold, med fritt skolevalg, eller en kommune som Larvik, med fritt skolevalg, og å bo i en kommune som Skien, to mil unna, som er i et fylke uten fritt skolevalg. Det er veldig stor forskjell basert på veldig små avstander. Hovedforskjellen mellom stedene er hvem som styrer.

Fremskrittspartiet mener det er foreldrene og elevene som vet best. Kjernli, statsråden og den røde regjering mener at de vet best. Det er leit.

Jeg må si jeg er veldig glad for denne interpellasjonen fra Høyre. Interpellasjonen åpner for en utvikling som er veldig god. Fremskrittspartiet har akkurat nå til behandling i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen et forslag om å innføre fritt skolevalg i hele grunnopplæringen, både i grunnskolen og i videregående skole. Tidligere har Fremskrittspartiet og Høyre fremmet en rekke forslag sammen om å innføre fritt skolevalg i videregående opplæring, Høyre har så langt vært noe tilbakeholden når det gjelder fritt skolevalg i grunnskolen. Jeg synes denne interpellasjonen trekker i retning av at man kan vurdere også å innføre fritt skolevalg i kommunene, fordi det prinsipielle syn og det prinsipielle utgangspunkt selvfølgelig er nøyaktig det samme enten man går i ungdomsskolen eller man går i videregående skole. Derfor ser jeg frem til også den neste debatten om fritt skolevalg, som vil skje om ikke så altfor lenge, når Fremskrittspartiets forslag skal behandles i denne sal.

Lena Jensen (SV) [12:21:09]: De ideologiske forskjellene og de ulike skolepolitiske løsningene mellom SV og høyresiden kommer bare tydeligere og tydeligere fram. Mens Høyre brukte sitt landsmøte til å diskutere om en ønsket å innføre opptakskrav til elevene for å komme inn på ungdomsskolen og også til videregående opplæring, griper SV fatt i de grunnleggende årsakene til nettopp frafallet i videregående skole.

Frafallet i videregående skole er altfor høyt, og er skremmende. Det er et stort samfunnsproblem. SV drøfter og vil gjennomføre tiltak for hvordan vi kan sikre tidlig innsats, gi ungene våre hjelp når de trenger det, få inn flere lærere og mer tid til å lære å lese og skrive. Vi innfører mer rådgivning til elevene våre, vi skal gjennomføre en mer praktisk ungdomsskole, og vi setter i gang tiltak for oppfølging av elevene i videregående skole. Det å dumpe ungene og la dem stå igjen løser absolutt ingen problemer, det skaper kun problemer. Mens også Høyres landsmøte velger å vedta at de ønsker å innføre karakterer alt i femte klasse, innfører SV utviklingssamtaler med foreldre og elever hvert halvår. Man gir bedre kompetanse til lærerne for å kunne vurdere elevene – hvor de står og hvor de skal. Det å gi motivasjon til elevene er måten vi kan få elevene våre til å lykkes på og lære mer. Vi er nødt til å få gitt gode, konkrete tilbakemeldinger. Å innføre karakterer for små unger skaper ikke bedre læring og forståelse av faget. For altfor mange blir ikke dette en motivasjon. Når Høyres landsmøte vedtar å dele fem- og seksåringer inn i grupper etter deres kunnskapsnivå, er det hjerterått. Det fører til at vi skaper tapere. Det er også slik at alle elever lærer bedre av å gå i en blandet klasse. Dette er forskningsbasert kunnskap.

Hvorfor bruker jeg nå egen tid på å gjennomgå en del av høyresidens forslag nå? Fordi interpellasjonsdebatten i dag om fritt skolevalg, eller rettere sagt karakterbasert opptak, er en del av akkurat den samme ideologiske løsningen, som ikke er forskningsbasert, og som ikke er forankret andre plasser enn i høyresidens verden.

OECD advarer mot fritt skolevalg. På en konferanse i Trondheim i 2007 presenterte OECD en ny rapport, «Equity in Education» – likeverdig utdanning – med ti punkter for en mer rettferdig og inkluderende skole basert på erfaringer i ti land, deriblant Norge. Rapporten argumenterer sterkt mot privatskoler, men argumenterer også sterkt mot konsekvensen av fritt skolevalg eller karakterbasert opptak, fordi det blir mer sosial segregering og ulikhet.

SV er sterkt imot rent karakterbasert opptak. Vi vet at dette fører til at noen elever blir vinnere, og andre blir tapere. For å få sikret gjennomstrømning, og at elevene ikke faller ut av videregående opplæring, vet vi at det er viktig at de kommer inn på sitt førstevalg, det er viktig at de får god rådgivning, og vi vet at det er viktig at de får god oppfølging i videregående opplæring.

Fritt skolevalg fører til sterkere sosial segregering i skolene, og fører overhodet ikke til at vi får en mer rettferdig skole og bedre sosial utjevning. Å plassere elevene i klasser kun etter karakterer er ikke måten å skape verken et bedre samfunn på eller en bedre læring for den enkelte elev. Dette forslaget, som også ligger til behandling i komiteen, ser jeg på som en av mange ideologiske høyredreininger som høyresiden foreslår, som ikke er forankret i forskningsbasert evaluering, men heller i ideologi.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:26:00]: Spørsmålet om fritt skolevalg ble behandlet av komiteen også tidligere denne perioden etter et representantforslag fra Fremskrittspartiet. Da fikk forslaget bare støtte fra Høyre.

Kristelig Folkepartis standpunkt har ikke endret seg siden den gang. Når vi ikke bifaller dette, er det fordi fylkeskommunene er skoleeiere, og at det derfor er naturlig at de også avgjør reglene for inntak. Det er også grunnen til at det eksisterer forskjeller i inntaksreglene fra fylke til fylke. Geografi, skolestruktur og organisering av skoleskyss er alle faktorer som påvirker den enkelte fylkeskommunes mulighet til å imøtekomme den enkelte elevs primære skoleønske. Fylkeskommunene har full frihet til å innføre karakterbasert inntak dersom det anses som et egnet virkemiddel for organiseringen av opplæringstilbudet.

Er det rettferdighetsaspektet som er argumentet for å pålegge fylkeskommunene en lik praksis ved inntak? Det å pålegge alle fylkeskommuner å innføre et såkalt fritt skolevalg vil, som flere har vært inne på, kunne medføre uheldige konsekvenser. Dersom det kun er elevenes karakterer som skal være utslagsgivende ved konkurranse om elevplasser, vil det kunne føre til at enkelte elever blir påført ulemper som lengre skolevei, å tvinges til å flytte på hybel, osv. Enkelte elever vil i en slik situasjon tvinges til å velge et annet tilbud enn det de primært ønsker. For disse elevene vil derfor ikke et fritt skolevalg bli en realitet.

Fylkeskommunene har ansvar for å tilrettelegge sine tilbud om videregående opplæring slik at det er spredning mellom skolene når det gjelder hvilke utdanningsprogram, fag og satsingsområder de ulike skolene tilbyr. Dette har med lokaldemokrati å gjøre. Forskjellen mellom de skoleeierne som har vedtatt retten til fritt skolevalg, og de som ikke har det, ligger i inntaksprosessen.

Fylkeskommunene har ansvaret for dimensjoneringen ved den enkelte skole, og noen dimensjonerer også på tvers av fylkesgrensene. Kristelig Folkeparti mener at fylkeskommunen fortsatt bør ha dette ansvaret.

I denne saken vil en oppleve at Kristelig Folkeparti har et sentrumsstandpunkt. Dette er ikke av stor ideologisk karakter, vi ønsker at våre representanter skal ta avgjørelser ut ifra hvordan det ser ut fra det ståstedet de er lokalt. Derfor vil en oppleve at KrF-ere både er for fritt skolevalg og imot fritt skolevalg i deler av landet.

Når det gjelder frafallet, har jeg også lyst til å bemerke at jeg ikke vet om dette er den løsningen som vil virke overalt, men heller ikke økte teoritimer for de aller minste er svaret. Det er grunn til å bemerke at den rød-grønne regjeringen ikke har hatt nok trykk på denne saken, slik at vi virkelig kunne fått snudd strømmen av alle de elevene som faller ut av videregående skole.

Nå i dag blir vi advart av LO, som mener at vi nå også får et frafall av ungdom i arbeidslivet, og at Regjeringen heller ikke gjør nok for dem. Her tror jeg vi har en utrolig stor oppgave foran oss, både for å sørge for at alle elever føler tilhørighet og mestring og kan fullføre skolen, og for at man, når man skal ut i arbeidslivet, ikke opplever nok en gang å bli utstøtt og falle utenfor samfunnet.

Vi har en jobb å gjøre for å lage et inkluderende samfunn. Vi tror ikke at dette pålegget fra staten om fritt skolevalg vil være med og løse det. Vi tror at det løses ved at man har fritt skolevalg der hvor det passer lokalt.

Inger S. Enger (Sp) [12:30:11]: Lovgrunnlaget er klart. Opplæringsloven sier:

«Ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarande opplæring, har etter søknad rett til tre års heiltids vidaregåande opplæring.»

Og videre sier den at søkerne «har rett til inntak til eitt av tre alternative utdanningsprogram».

Lovverket sier altså ikke noe om retten til å velge skole. Inntaksordningene ivaretas av det enkelte fylket. Det innebærer at fylket sjøl bestemmer hva som skal ligge til grunn for opptak til videregående skole, dvs. i hvilken rekkefølge elevene kommer inn. Derfor er ordningene også ulike. Dette var også Solhjell inne på i sitt innlegg i stad.

Det som vanligvis ligger til grunn for fylkenes dimensjonering av tilbud, er bl.a. de siste års søkermønster, de skolebygg fylket har til rådighet, planer og muligheter for regional kompetanseutvikling og ikke minst hvilken kompetanse fylket og skolene besitter.

Det går an – det har vi hørt i dag – å finne argumenter både for og mot fritt skolevalg. Argumentet for fritt skolevalg er bl.a. at det gir et reelt valg for elever som bor i utkantene, og som har gode karakterer, at skolene må fokusere sterkere på kvalitet, at det er sannsynlig at de fleste elevene likevel vil søke seg til sin nærskole, og at elever som trenger å skifte miljø, vil få det lettere. Dette tilsier fritt skolevalg.

Så kan en også finne innvendinger den andre vegen – altså mot. Det kan være frykt for at elever med svakt karaktergrunnlag skal bli tapere, at konsentrasjonen av søknader til skolene i sentrale strøk blir stor, at det kan utvikle seg A-, B- og C-skoler, og at det kan bli lang skoleveg for mange elever og økte skyssutgifter. Det kan også få konsekvenser for elever som ikke kommer inn ved sin nærmeste skole og må flytte på hybel i ung alder. Og det kan være fare for at frafallet vil øke, slik som det også er nevnt her i dag.

Når det er så mange argumenter for og mot, kan en spørre: Er det staten eller fylket som er best til å bestemme inntaksordningene? Svaret fra Senterpartiet er at det er fylkene som er best til å bestemme dette. Bakgrunnen er at fylkene våre er svært forskjellige, og at videregående skoler er fylkeskommunens ansvar.

Så har jeg lyst til å si litt om mitt eget hjemfylke, Oppland. Det ble sagt mye om Oslo her i stad. Oppland fylkeskommune har praktisert fritt skolevalg i en årrekke, dvs. alle opplendinger konkurrerer likt til alle skoler i fylket. I opplæringskatalogen er det riktignok tatt et lite forbehold, hvor det står:

«Søker vil kunne bli omfordelt til andre skoler ut fra en helhetsvurdering av søkerens reiseavstand og karakterer til enkelte skoler og kurs.»

Dette har altså fungert greit, til tross for lange avstander og at fylket er veldig variert – fra store, folkerike kommuner til regioner hvor spredt bebyggelse og grisgrendte strøk er det vanligste.

En forutsetning for å få dette til er at det finnes videregående skoler i alle regionene. De aller fleste søker seg til skoler i nærheten av der de bor. Jeg har sjekka tallet for søkninga nå i 2009, og det er bare 2,9 pst. av elevene fra ungdomsskolen som har søkt seg ut av den regionen hvor de bor. De aller fleste ønsker altså å gå på nærskolen. Men sjøl om hovedmassen ønsker å gå på nærmeste skole, er det noen som vektlegger at skolen f.eks. er flott og ny. Det er vel på mange måter forståelig. Gjøvik, f.eks., har en nyrestaurert og moderne videregående skole. En tilleggsdimensjon er at den er veldig stor, og mange elever ønsker også litt større miljøer. Gjøvik videregående skole fikk derfor en oversøkning dette skoleåret. Da ble det karakterene som telte, og de andre elevene kom inn på naboskoler. Noe konkurranse kan jo også være sunt. Til sist: I Oppland er det nesten 95 pst. av elevene som får førstevalget sitt oppfylt, og det er bra.

I denne debatten har det også vært nevnt lite grann om frafall. Frafall er alvorlig, men fritt skolevalg løser ikke dette. Tidlig innsats allerede fra barnehage og grunnskole er nødvendig, og tilpassa opplæring blir viktige stikkord. Jeg vil avslutte med igjen å nevne Oppland, for jeg gikk ut i stad og sjekka frafallsprosenten i Oppland. Den er om lag 30 pst. – altså omtrent det samme som landsgjennomsnittet. Så frafallsproblematikken løses ikke ved fritt skolevalg, men er bra for mange andre ting.

Odd Einar Dørum (V) [12:35:47]: Venstres stortingsprogram, som jeg er valgt på, sier at Venstre er for fritt skolevalg, men at det er opp til fylkene å vurdere.

Jeg synes vi har fått to gode illustrasjoner på hvorfor fritt skolevalg fungerer. Vi har fått en illustrasjon fra representanten Ine Marie Eriksen Søreide, men også fra representanten Inger S. Enger. De færreste her vil vel påstå at det ikke er avstander i Oppland. Det er riktignok ikke ferger, men det er avstander.

Hele forutsetningen for å tenke på fritt skolevalg og oppfylle den valgmuligheten for elever og foresatte er jo nettopp at skoleeier satser på skolene, slik at de representerer en kvalitet som gjør at elevene er interessert i dem. Jeg tror nok at i veldig mange tilfeller vil det bli slik som representanten Enger sier, men det gir åpenbart en mulighet for å søke noe annet der man vet at skoletilbudet er det man ønsker.

Og så vil jeg gå inn på det som er trukket opp: Hva kan da virke til å hindre frafall? Alle i denne salen er enige om at man skal starte tidlig. Men de fleste burde vært enige – ikke bare i ord, men også i handlinger – om at da må man jo sørge for at lærerne har en gnistrende god videreutdanning. Med det rød-grønne opplegget tar det ca. 32 år før norske lærere får en systematisk videreutdanning, og med Venstres opplegg går det ca. åtte år, fordi vi har tenkt å fase den inn. Det er jo stor forskjell på 8 år og 32 år!

I denne sal burde man jo være bekymret for en utredning som virkelig går på frafallet. Det er en utredning som den sittende regjering har gjort, som viser at det er en tett sammenheng mellom resultater i den videregående skolen og andre skoler og kompetansenivået hos lærerne. Vi vet at kompetansenivået hos lærere er best i Oslo, Akershus og Sør-Trøndelag, og at det er veldig blandet i store deler av landet. Det at man da har et så svakt trykk på det å heve kompetansenivået hos lærerne generelt, skaper virkelig sosiale forskjeller. Det skaper virkelig sosiale forskjeller mellom de ulike landsdelene og regionene, og sørger for at vi lever med en situasjon vi ikke kan være bekjent av.

Men så tilbake til de erfaringene jeg selv har fra Osloskolen. Jeg har de samme erfaringene som representanten Eriksen Søreide har trukket opp, og her får man da ta som utgangspunkt at dette er en by med sosiale utfordringer, spenninger og forskjeller. Dette er også en by med 33 pst. språklige minoriteter. Man skulle tro at dette var et håpløst prosjekt. Hvorfor blir det da et bra prosjekt? Det blir jo et bra prosjekt fordi skoleeier, les: kommunen, både politisk og administrativt har satset på tydelige mål for det å lære og på klare, faglige profiler på skolene – jeg snakker om de videregående skolene – og har snudd skoler som har hatt et rykte for å være forferdelig dårlige, til å bli bra. Og det som har vært nøkkelen igjen, er at skolene har hatt et tematilbud som er bra, lærerne er bra, og skoleledelsen er bra. Så man har gjennom en tid vist at svake skoler på vestkanten, slik som representanten Eriksen Søreide tok opp, men også i Groruddalen, er snudd til gode, fordi man ville det samlet sett i fylket – altså i kommunen. Man satset på skoleledelsen i kommunen, på den enkelte skole og på lærerne, og det skaper selvfølgelig vibrasjoner. Det må være grunn til å understreke at f.eks. norsk-pakistanere – en betydelig, stor minoritetsspråklig gruppe i Norge – har en utvikling videre mot høyere utdanning som ligger over gjennomsnittet for den norske befolkningen. Det å få fram den stoltheten som ligger i at kunnskap er makt – som alle elever som foreldre vil forstå – og å satse på det, tror Venstre er helt avgjørende.

Det er under de forutsetningene man også kan bruke en ordning som fritt skolevalg flere steder i landet. Men jeg har den erfaringen i mitt liv at Norge er såpass forskjellig at vi ikke uten videre kan insistere på at det som kan fungere i Oslo, og for den saks skyld i Oppland, kan fungere overalt. Det Venstre vil satse på, er kvaliteten i skolen, på skoleledelsen og på lærerne. På det punktet har vi en nasjonal, landsomfattende forpliktelse som vi har prioritert politisk, og som jeg synes det er grunn til å trekke fram også i denne debatten.

Så det er riktig at denne debatten har noen posisjoner. Den har en rød-grønn posisjon, så har den en ytterste høyre-posisjon, som er representanten Anundsen med statlig stykkpris, og så har den en tung sosialliberal sentrumsposisjon, som i denne sammenheng også er representert ved representanten Enger.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:40:50]: Jeg vil få takke for debatten.

Men jeg kjøper ikke argumentasjonen til Gorm Kjernli om at fritt skolevalg bidrar til A- og B-skoler. Jeg vil heller stille spørsmålet på denne måten: Er det greit at vi har A- og B-skoler hvis ingen vet om det, og elevene bare plasseres der? For det er det som er realiteten hvis man ikke har et fritt skolevalg – hvis man ikke har muligheten til å velge bort én skole og velge seg til en annen skole. Det er jo slik situasjonen også ville ha vært i Oslo dersom elevene ved Ullern i sin tid ikke hadde hatt mulighet til å velge seg bort, og dersom elevene ved Stovner i sin tid ikke hadde hatt mulighet til å velge seg bort. Da ville jo ikke de skolene blitt bedre, fordi ingen ville stilt krav til at de ble bedre.

Så er det mange, inkludert regjeringspartienes Lena Jensen og for så vidt også statsråden, som har ønsket at debatten skal dreie seg om noe helt annet enn fritt skolevalg. La meg bare først si til representanten Lena Jensen: Jeg vet ikke hva representanten regner som «forskningsbasert» politikk, men hvis ikke en rapport fra NIFU STEP kan regnes som forskningsbasert, er jeg litt usikker på hva som i SVs verden regnes som forskningsbasert.

På samme måte som representanten Lena Jensen var veldig opptatt av Høyres landsmøte, kan jeg berolige med at det ikke ble vedtatt på Høyres landsmøte det representanten gjerne ville at skulle bli vedtatt der, nemlig at man skulle dele inn elever etter ferdigheter i ulike klasser på første trinn. Det som derimot ble vedtatt, var at man skal ha en tydeligere tilpasset opplæring helt fra starten av. Grunnen til at den debatten kommer opp, er jo nettopp at skolen ikke greier å gi tilpasset opplæring i sterk nok grad.

Forskjellen på Høyres og SVs landsmøte, der det begge steder kommer radikale forslag, er at SVs landsmøte vedtar de radikale forslagene som kommer, f.eks. om å si nei til alle friskoler. Høyres landsmøte vedtar fornuftige ting som bidrar til å bedre den norske skolen.

Og så har statsråden vært veldig opptatt av tidlig innsats, og han møter ingen motstand fra Høyre når det gjelder tidlig innsats. Snarere tvert imot var det slik at vi hadde fokus på tidlig innsats lenge før Bård Vegar Solhjell ble politiker. I denne byen var SV sterke motstandere av «ABC og 123» – lek med tall og bokstaver i barnehagen – fordi SV mente at barnehagen kun skulle være en arena for lek, ikke for læring. Men tidene har åpenbart forandret seg, og i dag er det SV som prøver å skaffe seg eierskap til tidlig innsats. Det er ingen partier i denne sal som er imot tidlig innsats – snarere tvert imot. Både Høyre og andre opposisjonspartier har fremmet opptil flere forslag gjennom hele vår opposisjonstilværelse, gjennom hele vår regjeringstid, for å bedre den tidlige innsatsen. Det første Kristin Clemet gjorde da hun ble statsråd, var å sørge for at barn skulle lære å lese og skrive i første klasse. Etter Reform 97 – den sosialdemokratiske skolereformen som fikk seksåringene inn i skolen – var det forbudt å drive med lese- og skriveopplæring i første klasse. Tenk hva det har gjort for å bidra til å opprettholde skillet mellom de som kunne, og de som ikke kunne, før de begynte på skolen!

Vi kan gjerne ta en tydeligere diskusjon om tidlig innsats. Denne diskusjonen har først og fremst vært om fritt skolevalg, som jeg fortsatt mener er riktig og viktig, både for motivasjon, for mindre frafall og for bedre skole.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:44:14]: Det Høgre var oppteke av i åra før eg vart politikar, var å kutte eit skuleår, som dei gjekk inn for då, det var å kjempe mot lovfesta rett til vidaregåande skule, som Høgre gjekk imot, og det var å slåst mot barnehagesatsinga. Det var Høgres flaggskip før eg vart politikar! Men Høgre har heldigvis teke til fornuft på alle dei punkta, og eit fleirtal på Høgres landsmøte gjekk inn for å vidareføre retten til vidaregåande opplæring for alle.

Eit par ord til slutt: Eg takkar for ein god og interessant debatt om ein gamal slager frå mi tid som ungdomspolitikar, nemleg kva slags inntakssystem ein skal ha i skulen. Det har vi diskutert mykje. Men det er eigentleg ikkje det debatten her har handla om. Det debatten har handla om, er på kva nivå skal politikarar vedta kva slags system vi skal ha for ungdom i vidaregåande opplæring? For politikarar på eit eller anna nivå skal jo uansett gjere eit vedtak om korleis system vi skal ha for å fordele ungdom på ulike vidaregåande skular, med mindre ein er for at alle skal få førstevalet. Eg meiner at debatten for så vidt illustrerer godt at det er gode argument for at det skal ein kunne vedta i fylka, og eg er glad det er eit breitt fleirtal for det.

Det vil seie at det er to argument som er viktige: Det eine er at dette ikkje er eit spørsmål om klasseskilje, som representanten Anundsen sa, der ein på den eine sida har dei frie menneska der det er karakterbasert skuleval, eller fritt skuleval, som i Larvik, og på den andre sida dei som lever i trældom i kommunar og fylke der det ikkje skjer. Sanninga er vel snarare at det ikkje er heilt opplagt kva slags system som er det rette. Det kan variere, og det kan ein faktisk bestemme med sunn fornuft lokalt. Eg synest vi har fått fleire gode eksempel her på at kanskje speler dette ikkje alltid så stor rolle som vi trur i debattane. Oppland er eit slikt eksempel. I mange distriktsfylke vil mange velje nærskulen sin. I NIFU STEP sin rapport om Oslo er hovudbodskapen at det ikkje eigentleg speler så stor rolle som ein kan få inntrykk av i dei ideologiske debattane.

Den andre grunnen er sjølvsagt at det er viktig at vesentlege avgjerder som har store konsekvensar for kostnader, og som er viktige politiske spørsmål, bør kunne takast av politikarar i dei enkelte fylka. Det er eg glad det er brei oppslutning om.

Så til slutt: Inngangen til mykje av debatten var arbeidet mot fråfall. Eg berre oppsummerer med at ingen oppgåver er viktigare enn å syte for at elevar går ut av skulen med gode kunnskapar, og at ein reduserer fråfallet – for at alle skal ha like moglegheiter, for å redusere dei store sosiale skilnadene og for framtidas behov for arbeidskraft. Det er tidleg innsats i barnehagen – barnehagen er det største kunnskapslyftet vi har gjennomført i nyare tid – tidleg innsats i skulen, satsing på kompetansen til lærarane, fleire lærarar, fleire timar, og det er å ta tak i utfordringane med praksis og alternative løp og andre verkemiddel, ikkje minst å halde oppe trykket på lærlingplassar med tusenvis av nye lærlingplassar denne perioden.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er avsluttet.